SPECIALET FEBRUAR 2011 PSYKOLOGISK INSTITUT, AARHUS UNIVERSITET FEMFAKTOR-TEORIEN OG SKJEMAKONSEPTET ET INTEGRASJONSORIENTERT PERSPEKTIV THE FIVE FACTOR THEORY AND THE CONCEPT OF SCHEMA - AN INTEGRATIVE PERSPECTIVE TOM LANGERUD HOLMEN ÅRSKORTNUMMER 20002526 VEILEDER: LARS HEM ABSTRACT In line with an integrative approach to personality psychology, the primary objective of this paper is to explore whether – and if so, how – the concept of schema, as defined in cognitive theories, can be integrated with the trait based ‘Five Factor Theory’ of personality. Analyzes of the two components’ defining characteristics and their conceptual histories, based on the writings of their originators, lay ground for a discussion on their theoretical compatibility, concluding that the schema concept is correspondent with a core category in the FFT personality system; ‘Characteristic Adaptations’. Representing salient constructs within their respective theoretical traditions, an integration of the trait and schema concepts in the extended frame of FFT paves way for a more comprehensive theory of personality. INNHOLD 1. INTRODUKSJON................................................................................................. 3 1.1 UTGANGSPUNKTET................................................................................................ 3 1.2 VEIEN GJENNOM TEKSTEN................................................................................... 4 2. EN FEMFAKTOR-TEORI................................................................................... 7 2.1 TO FORSKNINGSLINJER, FEM FAKTORER.......................................................... 7 2.1.1 Typeinndeling og trekkteori.................................................................................... 7 2.1.2 Den leksikale hypotese............................................................................................ 9 2.1.3 En teoridreven tilnærming...................................................................................... 11 2.1.4 Status i dag.............................................................................................................. 12 2.2 DE FEM DIMENSJONER OG TREKK-KONSEPTETS NATUR............................. 14 2.2.1 OCEAN................................................................................................................. 14 2.2.2 Trekk som konsept i FFM....................................................................................... 17 2.3 TREKKUTVIKLING................................................................................................... 20 2.3.1 Beregning av stabilitet............................................................................................. 20 2.3.2 Stabilitet i trekkprofil.............................................................................................. 21 2.3.3 Forklaringer på stabilitet.......................................................................................... 22 2.3.4 Endringer i trekkprofil............................................................................................ 24 2.3.5 Livsløpssammenhenger........................................................................................... 26 2.3.6 Trekkenes ontogenetiske opprinnelse....................................................................... 27 2.4 FEMFAKTOR-TEORIEN........................................................................................... 30 2.4.1 Et personlighetssystem............................................................................................ 30 2.4.2 Grunnleggende Tendenser....................................................................................... 31 2.4.3 Karakteristiske Tilpasninger.................................................................................... 33 2.4.4 Selvkonseptet.......................................................................................................... 34 2.4.5 Tilgrensende systemer: Biologisk Grunnlag og Ekstern Innflytelse........................... 36 2.4.6 Den Objektive Biografi........................................................................................... 37 2.4.7 Dynamiske Prosesser............................................................................................... 37 2.4.8 Systemet.................................................................................................................. 38 3. SKJEMATEORIER................................................................................................. 41 3.1 HISTORIEN BAK SKJEMAKONSEPTET................................................................. 41 3.1.1 Teorier om hukommelse og intellektuell utvikling................................................... 41 3.1.2 En kognitiv revolusjon............................................................................................ 42 3.2 SKJEMAKONSEPTETS NATUR................................................................................ 45 3.2.1 En spesifisert bestemmelse innen kognitiv teori....................................................... 45 3.2.2 Generelle egenskaper ved skjemaer.......................................................................... 46 3.2.3 Empirisk støtte til skjemateorier.............................................................................. 48 3.2.4 Konseptets gyldighet............................................................................................... 49 3.3 SKJEMAUTVIKLING................................................................................................. 50 3.4 EMOSJONELLE SKJEMAER OG PERSONLIGHETEN.......................................... 52 3.4.1 En teoretisk syntese................................................................................................. 52 3.4.2 Behov, emosjonelle skjemaer og livstemaer.............................................................. 54 4. FEMFAKTOR-TEORIEN OG SKJEMAER.................................................... 59 4.1 TANKER OM TEORETISK INTEGRASJON............................................................ 59 4.2 SKJEMAER I FEMFAKTOR-TEORIEN..................................................................... 61 4.2.1 Skjemaer og Karakteristiske Tilpasninger................................................................. 61 4.2.2 Livstemaer: Et forbeholdent forslag til spesifisering av FFT (S)................................ 64 4.3 TREKK OG SKJEMAER............................................................................................. 66 4.3.1 Trekkdimensjoner og skjemaer................................................................................ 66 4.3.2 Trekk og skjemadybde............................................................................................. 68 4.3.3 En eksemplifisering: ’Vennligsinnethet’ i skjemaer................................................... 69 4.3.4 To konsepter, sammenhengende gjenstandsområder................................................ 72 4.4 FFT (S): DET SAMLEDE BILDET............................................................................. 76 5. KONKLUSJONER OG PERSPEKTIVER....................................................... 79 5.1 HOVEDPUNKTENE.................................................................................................. 79 5.2 ET STØRRE PERSPEKTIV......................................................................................... 82 LITTERATURLISTE..................................................................................................... 89 1. INTRODUKSJON 1.1 UTGANGSPUNKTET Den problemstilling som danner utgangspunktet for denne teksten, kan best formuleres i to relaterte spørsmål, der utforskningen av det siste bringer svaret på det første: Kan skjemakonseptet, slik dette er utviklet innen det kognitive psykologiske perspektiv, integreres i den trekkteoretisk forankrede Femfaktor-Teorien? Og eventuelt, hvorledes? Femfaktor-Teorien er en personlighetsteori utviklet på bakgrunn av Femfaktor-Modellen, som representerer den konseptualisering av personlighetstrekk som det innen trekkteoriene per i dag er størst konsensus omkring. Skjemakonseptet er utviklet og anvendt innen det kognitive psykologiske perspektiv, og representerer i innhold et av denne tilgangens mest sentrale gjenstandsområder. Det er samtidig kanskje dét overordnede enkeltbegrep innen dette perspektivet som er mest relevant i en personlighetsteoretisk sammenheng. Psykologien som fagfelt kan inndeles i mer og mindre overlappende temaområder, der denne teksten primært angår det personlighetspsykologiske domenet. Feltet inndeles gjerne også etter teoretiske perspektiver, eller skoleretninger, med bakgrunn i deres historiske opprinnelse, og deres forskjellige bidrag og tilnærminger til fagets teori og praksis. Trekkteoriene og det kognitive psykologiske perspektivet representerer to forskjellige slike teoretiske tradisjoner, med hver sine historiske utviklingslinjer, forskjeller i teoretisk fokus, ulike metodologiske tilnærminger, og egne empiriske porteføljer. Med forskjellige implikasjoner for psykologisk praksis. Personlighetsteoretisk sett representerer de begge per i dag, på forskjellig vis, fremtredende og selvstendige tilganger. Av noe nyere dato, sett i forhold til de historisk dominerende psykodynamiske, behavioristiske og humanistiske/eksistensialistiske perspektiver. Alle disse fem tradisjoner yter sentrale bidrag til forståelsen av menneskets personlighet, psyke og eksistens i verden, og mange forskere og teoretikere har arbeidet med å integrere forståelser på tvers av de mer og mindre skarpt oppfattede skillelinjer mellom dem. Allikevel fremstår de ofte som teoretisk-ideologisk separate og ukompatible tilganger til det samme gjenstandsområdet. Dette har historiske årsaker, samtidig som integrasjon av teorier og konsepter fra forskjellige tradisjoner byr på en rekke forskjellige utfordringer. De kan eventuelt romme grunnleggende teoretiske motsetninger som ikke lar seg kombinere i en felles ramme, og dermed fremstå som prinsipielt uforenlige. I så tilfelle kreves empirisk og/eller teoretisk begrunnede valg mellom dem. Iøynefallende kontraster kan imidlertid også maskere potensielle felles og forenlige aspekter ved forskjellige teoretiske konstruksjoner – som det vil fremgå, har trekk- og skjemakonseptet en lang og ofte kryssende teorihistorisk bakgrunn. 3 Motivasjonen bak valget av denne problemstillingen, er tanken om at psykologien generelt, og i denne sammenheng personlighetsteori spesielt, vil ha gagn av en større grad av perspektivmessig integrasjon. Henimot en samlet, teoretisk overbygning. Multiple perspektiver har en fordel i refleksjonen av at verden kan ses, forstås og begrepssettes på forskjellige måter. Samtidig er det den samme verden som undersøkes innen de forskjellige perspektiver, i det utsnittet som utgjør psykologifagets felles gjenstandsområde. Gitt aksept av dette premisset, vil manglende avklaring av forholdet mellom forskjellige begrepsdannelser omkring det samme objektet implisere en eller annen grad av problematisk teoretisk relativisme. Vellykkede integrasjoner av større og mindre teorier om personligheten kan bringe faget i retning av en rikere, dypere og mer komplett forståelse av dette sammensatte feltet. Mindre vellykkede resultater vil uansett kunne avdekke prinsipielle teoretiske motsetninger, og således være til like stor nytte i et integrasjonsorientert, personlighetspsykologisk perspektiv. Den psykologiske litteraturen rommer mange og til dels svært forskjellige definisjoner av begrepet ’personlighet’. Sett med bakgrunn i dette, fremstår det i seg selv som et komplekst, til dels diffust og vanskelig presiserbart konsept. Med en abstrakt kjerne, og et sammensatt mangfold fremtredelsformer. De følgende kapitlene rommer en rekke definisjoner av mer og mindre sentrale komponenter i personligheten, samtidig som teksten som helhet også er en utforskning av selve dette begrepet. Helt overordnet, tas det her utgangspunkt i en svært bred tolkning av dette. Som både innbefatter psyken som helhet, i form av de artstypiske, universelle psykologiske egenskaper som menneskesinnet rommer, så vel som de individuelt differensierte utgaver av disse som representerer enkeltindividet, og som i enkelte teorier mer spesifikt er begrepssatt som karakteren, eller nettopp; personligheten. 1.2 VEIEN GJENNOM TEKSTEN Denne teksten er overordnet inndelt i tre kapitler og en konklusjon. Første kapittel omhandler Femfaktor-Modellen (FFM), og trekk-konseptet slik dette er representert i denne, samt Femfaktor-Teorien (FFT), som er en mer omfattende personlighetsteori utviklet ut fra FFM. Først gjennomgås den historiske utvikling av FFM. Dernest presenteres selve modellen, sammen med en diskusjon av det trekk-konsept som utgjør dens teoretiske kjerne. Med bakgrunn i denne modellen omtales så trekkenes utvikling i det individuelle livsløp, samt deres ontogenetiske opprinnelse. I siste del av kapitlet beskrives FFT, som utgjør den sentrale rammen for de senere diskusjoner. 4 Annet kapittel omhandler skjemakonseptet, slik dette fremtrer innen det kognitive perspektivet. Dette kapitlet har således en noe snevrere fokus, på et mer avgrenset konsept. Det følger en liknende inndeling, i henholdsvis en gjennomgang av konseptets teorihistoriske bakgrunn, dernest en nøyere bestemmelse av dets gjenstandsområde, etterfulgt av en kortfattet omtale av skjemaenes utvikling og opprinnelse i psyken. Til sist i kapitlet presenteres kort en teori der skjemakonseptet inngår i en spesifikk personlighetspsykologisk kontekst, hvorfra visse punkter bringes med til de senere diskusjoner. Begge disse kapitler rommer redegjørelser for de ovennevnte teorier og temaer, samt større og mindre diskusjoner underveis. Presentasjonsformen i kapitlene er valgt med bakgrunn i den primære fokus på de utvalgte konsepter, og deres potensielle integrasjon i en mer komplett personlighetsforståelse. Det er ikke avsatt egne underkapitler for kritikk og/eller evaluering av teoriene, deres empiriske grunnlag, eller de metodologiske tilganger de representerer. Imidlertid er også dette, som det tydelig vil fremgå, sentrale temaer til avklaring i teksten. Det tredje kapittel består i en diskusjon av relasjonen mellom FFT og skjemakonseptet, og av hvorvidt, og eventuelt hvorledes, de to teoretiske konstruksjoner kan integreres i en felles ramme. Først diskuteres teoretisk integrasjon generelt. Og dernest, forholdet mellom FFT og skjemakonseptet. Deretter gjennomgås, mer spesifikt, relasjonen mellom trekk/FFM og skjemaer. Til sist i kapitlet presenteres det helhetlige bildet som de foregående diskusjoner har avtegnet. Tekstens konklusjon består av to deler. Først en oppsummerende gjennomgang av de teorier som er omtalt, og de konklusjoner som er trukket underveis. Dernest settes den her fremkomne personlighetsmodell inn i en utvidet teoretisk kontekst, som indikerer hvordan den kan utdypes og videreutvikles. Det presenteres ikke ytterligere, innledningsvise oversikter eller avsluttende oppsummeringer i de enkelte kapitler. Det henvises tilbake til disse sider for oversikt over kapitlene, og mindre oppsummeringer inngår i argumentasjonen teksten igjennom, samtidig som konklusjonen da også utgjør et overordnet sammendrag. Alle gjengitte sitater er oversatt fra engelsk, og merket med ’egen oversettelse’ (’e.o.’). 5 6 2. EN FEMFAKTOR-TEORI 2.1 TO FORSKNINGSLINJER, FEM FAKTORER 2.1.1 Typeinndeling og trekkteori Universelle fellestrekk i den biologiske og psykologiske utrustning legger felles føringer for menneskelig atferd, og det kulturelle fellesskapet setter normative rammer for handlinger i det vell av ulike situasjoner som individet opplever. Mye av menneskets atferd har preg av kombinerte artsmessige og mer avgrensede kulturmessige, felles handlingsmønstre, betinget av den spesifikke situasjon som individet befinner seg i. Individers atferd varierer med situasjonen, og samvarierer i tråd med sosiale konvensjoner, i forskjellige situasjoner. Samtidig er det fra spesifikke handlinger i konkrete situasjoner at disse prototypiske, felles handlingsmønstre kommer til uttrykk, og teoretisk kan utledes fra. All handling uttrykker også individualitet, og reflekterer forskjeller i psykologiske karakteristika. Dette forholdet mellom universalitet og individualitet er kjent tematikk fra filosofiske diskusjoner gjennom århundrene, og har formodentlig også vært et sentralt tema for folkepsykologiske oppfatninger historien igjennom. Sosialitetens betydning i menneskelivet har gitt psykologisk forståelse stor praktisk verdi, for alle mennesker og til alle tider. Forståelse og forutsigelse av menneskers atferd er av essensiell betydning i de kontinuerlige sosiale interaksjoner som livet rommer for de aller fleste av oss. Av stor interesse her, er identifisering av individuelle variasjoner som gjør seg gjeldende på tvers av ulike situasjoner, som demonstrerer den enkeltes individuelle egenart relativt til andre mennesker, og som uttrykker mer stabile psykologiske disposisjoner, underliggende atferden. ’Temperament’ er et folkepsykologisk forankret begrep for slike situasjonsgenerelle trekk. Disse sider ved menneskets personlighet har dannet grunnlaget for en rekke kategoriseringer og typologier, historien igjennom. Blant de tidligste var Hippocrates, som omkring 400 år f.kr. foreslo at personlighetsforskjeller kunne klassifiseres ut fra balansen mellom såkalte kroppsvæsker, representerende kosmos’ fire elementer. Om lag seks århundrer senere ble denne idéen videreutviklet av Galen, hvilket resulterte i den klassiske, firedelte inndeling i de sangvinske, flegmatiske, melankolske og koleriske temperamenter (Engler, 1999, s. 308). Ifølge Engler revitaliserte den innflytelsesrike, tyske filosofen Immanuel Kant disse tankene i det 18. århundret, ved å se de fire temperamentstyper som representerende ulike uttrykk av følelses- og aktivitetsnivå. Mens det var Wilhelm Wundt, anerkjent som grunnlegger av det første psykologiske laboratorium mot slutten av det 19. århundret, som foregrep nyere trekkteori gjennom å reorganisere disse 7 kategoriske temperamentstyper i henhold til to kontinuumbaserte dimensjoner, henholdsvis emosjonalitet og endringspotensial (ibid.). Inspirert av den samme tenkningen, utviklet Carl Gustav Jung i første halvdel av det 20. århundret sin teori om psykologiske typer, bestående av to ’grunnleggende livsinnstillinger’ i kategoriene ekstroversjon/introversjon, kombinert med fire ’kognitive funksjonsmåter’ i to polariserte par, henholdsvis sansning og intuisjon, og tenkning og følelse, hvilket til sammen gir åtte psykologiske type-kategorier (ibid., s. 82). I ulike personlighetsteorier har det gjennom tidene vært foreslått en mengde forskjellige trekk og dimensjoner, og hundrevis av skalaer for å undersøke individuelle forskjeller på disse. Ofte som grunnlag for en eller annen typeinndeling. Flere av disse personlighetskonseptene har også lange historiske røtter. Jungs ’grunnleggende livsinnstillinger’ er definert ut fra dimensjonen ekstroversjon/introversjon, som gjenfinnes som en av ’De Fem Store’ innen dagens trekkteori (dog her begrunnet ut fra en annerledes empirisk og teoretisk referanseramme); den kan også spores bakover i tid til Galens tidlige typologi – med innadvendthet som en side ved det depressive, melankolske temperament, motsatt den utadvendte, blide og energiske sangvinikeren. Identifisering av universelle dimensjoner i psyken, bakenforliggende individuelle variasjoner i reaksjons- og atferdsmønstre, har følgelig vært et gjennomgående tema innen personlighetsteori generelt. Tilganger som har satt denne tematikken i fokus, og typisk på mer induktivt vis tatt utgangspunkt i individuelle forskjeller identifisert gjennom forskning, går gjerne under samlebetegnelser som ’differensialpsykologi’ og ’trekkteori’. Som representanter for dette perspektivet, definerer Robert R. McCrae & Paul T. Costa Jr. trekk som ”dimensjoner av individuelle forskjeller i tendenser til å utvise konsistente mønstre i tanker, følelser og handlinger” (e.o., McCrae & Costa, 2003, s. 25). Ifølge McCrae & Costa har denne retningen utviklet seg fra å være ansett som et empirisk basert tilleggsfelt innen personlighetspsykologien, historisk dominert av især psykodynamiske, behavioristiske og humanistiske perspektiver, og til å anerkjennes som et sentralt, eget perspektiv innen nyere personlighetsteori (ibid., s. 3). Utviklingen av trekkteoriene, og især Femfaktor-Modellen, har bakgrunn i to forskjellige men etter hvert konvergerende forskningslinjer. I den ene av disse har språkanalyse stått sentralt, med mål om å utforme en deskriptiv taksonomi over personlighetstrekk, og begrensede ambisjoner om å utvikle dypere teoretiske forklaringer. Den annen retning har hatt et mer teoridrevet preg, med mål om å bidra til en mer komplett personlighetsteori, med anvendelse av multiple metodetilganger, og fokus på å sette empiriske resultater inn i en større teoretisk sammenheng. 8 2.1.2 Den leksikale hypotese På 1800-tallet var den britiske antropolog og arvelighetsforsker Sir Francis Galton blant de første til å formulere den såkalte ’leksikale hypotese’ (Engler, 1999, s. 290). Denne tar utgangspunkt i at språket reflekterer hvordan mennesket tenker om personligheten, og drar således veksel på den folkepsykologiske visdommen som ligger i språket selv. Gitt betydningen av personlighetsforståelse for menneskelig interaksjon og overlevelse gjennom århundrene, beror denne hypotesen på at sentrale egenskaper og forskjelligheter er begrepssatt i de mange personlighetsbeskrivende ord og uttrykk, slik disse er viderebrakt og utviklet gjennom generasjoner, i takt med språket forøvrig. Herunder ord og uttrykk for trekk og disposisjoner, sentrale som perifere, fra de brede kategorier til de små nyanser, som folk har funnet nyttige og viktige i det daglige. Den praktiske arbeidshypotese har vært at en komplett liste over alle personlighetsbeskrivende ord og uttrykk i et gitt språk ville innramme de viktigste, og samtidig gi en fyllestgjørende oversikt over, trekk hos mennesket (John et al., 2008, s. 117). Og utgjøre et godt pragmatisk utgangspunkt for en deskriptiv trekktaksonomi. I 1936 gjennomførte personlighetsteoretikeren Gordon Allport og hans kollega H. S. Odbert et ’Psykoleksikalt Studium’; det omfattende arbeidet med å analysere en uavkortet engelsk ordbok for personlighetsbeskrivende ord. De kom fram til 17 953 slike - et resultat de omtalte som ”et semantisk mareritt” (e.o., Engler, 1999, s. 290, John et al., 2008, s. 117-8). De delte materialet inn i fire grove kategorier, bestående av henholdsvis 1) trekk, 2) mer avgrensede tilstander, stemninger og aktivitetsnivåer, 3) sterkt evaluerende, vurderende og bedømmende uttrykk, og 4) fysiske karakteristikker og andre uttrykk av ”tvilsom relevans for personligheten” (e.o., ibid.). Om lag 4500 av ordene ble plassert i trekk-kategorien, her definert som ”generaliserte og personaliserte, determinerende tendenser - konsistente og stabile måter som individet relaterer seg til sitt miljø på” (e.o., ibid.). Allport & Odbert bemerket at kategoriene til dels var overlappende, og hadde uklare grenser. I en senere, prototype-basert rekategorisering fra 1988 definerte Chaplin, John & Goldberg prototypiske trekk som ”stabile, langvarige og endogent forankrede”, motsatt prototypiske tilstander som værende tidsavgrensede, av (relativt til trekk) kortere varighet, og mer eksogent betingede (e.o., ibid.). En annen sentral trekkteoretiker, Raymond Cattell, arbeidet seg i 1940-årene gjennom disse 4500 begreper, og via ulike sammenfatningsmetoder utdestillerte han 35 overordnede dimensjoner (ibid., McCrae & Costa, 2003, s. 34). Cattell anvendte disse i et forskningsprosjekt, og gjennom faktoranalyse av resultater herfra identifiserte han 12 faktorer. Cattell mente at disse 9 12 dimensjoner, sammen med 4 øvrige inkludert ut fra teoretiske begrunnelser, utgjorde et godt bud på det tilstrekkelige og nødvendige antall faktorer til beskrivelse av menneskets trekkspekter. Denne modellen dannet også grunnlaget for hans personlighetstest, ’the Sixteen Personality Factors Questionnaire’ (16PF). Cattell skilte mellom ’overflate-’ og ’kjernetrekk’, der sistnevnte - de 16 - er plassert høyere oppe i et trekkhierarki, som teoretiske abstraksjoner utledet fra de mer spesifikke og direkte observerbare overflatetrekk (Engler, 1999, s. 285). Eksempelvis som at et tilbakevendende atferdsmønster preget av integritet, ærlighet, selvdisiplin og ettertenksomhet anses som uttrykk for kjernetrekket ’ego-styrke’. På 1960-tallet gjennomførte forskerne Ernest Tupes og Raymond Christal en serie undersøkelser i regi av U.S. Air Force, basert på Cattells opprinnelige 35 skalaer. Ved etterfølgende faktoranalyse, videreutviklet som metode siden Cattells analyser, fant de imidlertid ikke 12 men 5 dimensjoner (McCrae & Costa, 2003, s. 35). Til gjengjeld ble disse 5 gjenfunnet i analyser fra flere forskjellige undersøkelsespopulasjoner. Warren Norman oppdaterte og rekategoriserte Allport & Odberts liste over personlighetsbeskrivende ord, replikerte de 5 i sine egne studier i 1967, og bemerket ifølge McCrae & Costa at disse syntes å utgjøre ”en adekvat taksonomi over personlighetstrekk” (e.o., ibid.). Disse korresponderer med faktorene som i dag er kjent som ’De Fem Store’; henholdsvis Nevrotisisme, Ekstroversjon, (intellektuell) Åpenhet, Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet (e.o.). I 1980-årene startet Goldberg et omfattende arbeid med å teste ut denne modellen via forskjellige metodetilganger, med tester basert på både selvrapportering og scoring av bekjente, med forskjellige testskjemaer, med en rekke forskjellige faktoranalytiske bearbeidelsesvariasjoner, og på data fra ulike populasjoner. Ifølge John, Naumann & Soto ble disse fem faktorene replikert i samtlige studier, uansett faktorekstraksjon og –rotasjon, uavhengig av om flere enn fem faktorer ble rotert, og med nullresultater fra søking etter ytterligere faktorer (John et al., 2008, s. 119). Goldberg gav dem i 1981 tilnavnet ’De Fem Store’; for å understreke at de representerer svært brede kategorier bestående av en rekke mer avgrensede enkelttrekk (ibid.). Studier innen den leksikale tradisjonen er følgelig basert på preliminære grupperinger av et uttall personlighetsbeskrivende uttrykk, samlet i semantisk begrunnede klaser under en samlende tittel. Hver enkelt av disse klasene kan anses som uttrykkende ett bestemt enkelttrekk – på trekkhierarkiets nederste nivå, identisk med Cattells ’overflatetrekk’. Og hver av disse bearbeides til en skala, der enkeltindivider får en markering, en score, fra lavt til høyt, på det pågjeldende enkelttrekket. Innen grupper av disse enkelttrekk, vil imidlertid et individ typisk få scores på samme sted, eksempelvis høyt på en rekke skalaer, lavt på en rekke andre, medium på en rekke 10 øvrige. Og disse scoreverdier danderer seg typisk i fem store grupper, der da verdien på de innbyrdes enkelttrekk korrelerer med hverandre, men ikke med de øvrige. Og det tenderer til å være de samme enkelttrekk som korrelerer, som grupperer seg ut fra likhet i scoreverdier, hos forskjellige individer. Det er mønsteret i disse samvariasjoner, sett på bakgrunn av de samlede scores til alle individer i en undersøkelse, som til sammen utgjør faktorene. Enkelt sagt, er det disse mønstre som identifiseres i faktoranalyse, og det er gjennom disse analyser, i de etter hvert utallige undersøkelser, at de fem faktorene stadig har fremkommet. ’Faktoranalyse’ er en samlebetegnelse for komplekse og alminneligvis computerassisterte statistiske prosedyrer, som via ulike programmeringsalternativer og ut fra ulike kriterier beregner den best mulige inndeling av en korrelasjonsmatrise i henhold til slike overordnede faktorer. Resultater av slike analyser krever omfattende fortolkning, av faktorenes sammensetning, total mengde forklart varians, og annet. Isolert sett gir de ingen indikasjoner på årsaker bak korrelasjonene. 2.1.3 En teoridreven tilnærming De fem dimensjonene har også en historie innen personlighetsteorier mer generelt. Især Nevrotisisme og Ekstroversjon har bred teoretisk aksept, og er inkludert i en eller annen form i en rekke forskjellige personlighetsteorier. Jung hentet inspirasjon fra en typeinndeling med århundrerlange tradisjoner i formuleringen av de to livsinnstillinger Intro- og Ekstroversjon. John, Naumann & Soto presenterer en liste over 16 forskjellige modeller over personlighet og mellommenneskelig relatering/atferd, utviklet i løpet av de siste 40 år, og samtlige inkluderer forskjellige avskygninger av denne dimensjonen (John et al., 2008, s. 115). En annen dimensjon som i forskjellige varianter har samme gjengangerkarakter er Nevrotisisme, som omhandler grad av emosjonell stabilitet, og er et kjent begrep innen psykodynamisk teori især. På grunn av deres teoretiske gjengangeri, ble disse to dimensjoner av Wiggins betegnet som ’De To Store’ i 1968 (McCrae & Costa, 2003, s. 32). Som grunnlag for sin variant av trekkteori, gjennomgikk Hans J. Eysenck på 1960-tallet en rekke forskjellige ’temperamentsteorier’, og også han valgte ut de samme 2 dimensjoner, til dels ut fra deres sentrale plassering og hyppige forekomst i mange psykologiske teorier (i hans teori sammenstilt med en tredje dimensjon benevnt psykotisisme, som ikke direkte korresponderer med noen av de øvrige i Femfaktor-Modellen)(ibid., s. 30, Engler, 1999, s. 313). 11 McCrae & Costa begynte sin forskning på personlighetstrekk med faktoranalyser av 16PFbaserte data fra en longitudinal undersøkelse om aldring på midten av 1970-tallet, og dette gav utgangspunktet for konstruksjonen av en foreløpig trefaktor-model (McCrae & Costa, 2003, s. 34-5). To av dimensjonene her ble vurdert å samsvare med ’De To Store’; Nevrotisisme og Ekstroversjon, og disse betegnelser ble adoptert fra Eysencks modell. Den tredje dimensjonen benevnte de (intellektuell) Åpenhet, eller Åpenhet overfor erfaring. Denne tittelen ble valgt etter gjennomganger av psykologisk litteratur som tangerte denne faktorens temainnhold, heriblant Rokeachs arbeider vedrørende åpenhet og dogmatikk i idéverdenen, Carl Rogers omtale av åpenhet overfor indre følelses- og opplevelsesliv, Coans mål for fantasi og estetiske opplevelser, og Tellegen & Atkinsons begrep om ’åpenhet overfor absorberende/oppslukende erfaringer’ (ibid.). På bakgrunn av denne modellen utviklet de en personlighetstest, og i de etterfølgende år anvendte de denne modellen i en rekke studier. Trass i at den tilsynelatende fungerte tilfredsstillende innen dét området som de tre dimensjonene dekket, hersket imidlertid usikkerhet om hvor stor andel av trekkspekteret den egentlig inkluderte. McCrae & Costa merket seg flere andre potensielle trekkfasetter både innen forskning og litteratur, som eksempelvis selvdisiplin, som verken empirisk korrelerte med, eller teoretisk lot seg koble til, denne triaden (ibid.). Tidlig på 1980-tallet gjorde de seg kjent med Normans femfaktor-variant, og bemerket det betydelige overlapp til tre av dimensjonene her, bak små forskjeller i benevnelser. De utvidet så sin egen modell med de to øvrige dimensjoner herfra; Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet. De innlemmet disse i sin personlighetstest, med tanke om at replikasjoner av de fem ville bringe dem nærmere en fullstendig modell over menneskets trekkspekter. De replikerte da FemfaktorModellen (FFM) selv for første gang, på data fra voksne menn og kvinner innsamlet i regi av ’Baltimore Longitudinal Study of Aging’(BLSA). Ut fra av denne og senere undersøkelser, utviklet de personlighetstesten NEO-PI (1985) og den reviderte NEO-PI-R (1992). Det kan i denne sammenheng nevnes, at både Cattell og Eysenck har vektlagt intelligens som en ytterligere sentral faktor i personligheten (Engler, 1999, s. 325) – om enn dette domenet av kognitive egenskaper ikke alminneligvis regnes inn blant personlighetstrekkene. Intelligensforskningens faktoranalytisk deriverte, såkalte g-faktor utviser visse egenskaper som likner trekkenes, blant annet i stabilitet og arvelighet (se eks. Plomin et al., 2001, s. 166-9). 12 2.1.4 Status i dag Siden 80-tallet og fremover har de mange undersøkelser basert på engelskspråklige testbatterier nærmest unisont støttet opp under modellen. 5 og kun 5 faktorer er gjenfunnet, i forskjellige populasjoner, og med varierende utvalg av trekkadjektiver og undersøkelsesmetoder for øvrig (John et al., 2008, s. 121). Bildet fra undersøkelser basert på andre språk er imidlertid noe mer sammensatt. Generelt fremstår her de største faktorene som mest robuste, mens særlig dimensjonen Åpenhet ofte har en mer variabel sammensetning. Ekstroversjon og Vennligsinnethet fremstår som de definitivt største faktorer, og forklarer typisk størstedelen av den prosentvise variansen i de språkbaserte undersøkelsene (ibid., s. 138). Faktoren Ansvarsbevissthet er mellomstor, mens de to siste, Nevrotisisme og Åpenhet, typisk fremstår som de desidert minste (ibid.). At én faktor er større enn en annen, og opptar en større del av undersøkelsens prosentvise varians, betyr simpelthen at en større andel av de samlede korrelasjoner danner fundamentet for denne dimensjonen. Innen ikke-germanske språk er undersøkelser gjennomført på blant annet italiensk, spansk, gresk, tsjekkisk, ungarsk, russisk, tagalog og kinesisk (ibid., s. 123-4). Enkelte studier har frembrakt ytterligere faktorer i tillegg til de fem, iblant i form av én dimensjons kollaps til to faktorer. I en undersøkelse basert på ungarsk fremkom en firefaktor-variant, og når en femfaktorløsning ble faktoranalytisk fremtvunget, delte den annen faktor, Vennligsinnethet, seg i to. Imidlertid fremkom en faktor identifisert som Intellekt/Åpenhet, når seks faktorer ble rotert. Disse og ulike andre variasjoner har imidlertid vist seg vanskelig replikerbare, samtidig som samtlige studier har indikert tilstedeværelsen av et flertall, eller alle, av de fem. Så selv om bildet av FFM synes mer sammensatt i et globalt perspektiv, anser John, Naumann & Soto at dette er sterke motargumenter mot en ifølge dem nokså utbredt, kulturrelativistisk antakelse om at andre språk og kulturer ville frembringe fundamentalt annerledes trekkmodeller (ibid.). Generelt synes de avvikende faktorløsningene å representere ulike variasjoner over den overordnede konturen som FFM utgjør, og det er foreløpig ikke identifisert helt nye eller annerledes taksonomier i ikke-germanske språk, eller ikke-vestlige kulturer. Mer inngående etteranalyser antyder at noe av variasjonen skyldes oversettelsesproblemer og andre metodologiske forhold, samtidig som genuine befolknings-/kulturforskjeller formodentlig øver en viss innflytelse. Samlet sett gir undersøkelsene støtte for modellens gyldighet også på et universelt, tverrkulturelt og språkgenerelt nivå. John, Naumann & Soto sier seg per 2008 enige i De Raads konklusjon anno 1998, at ”de generelle konturene i Femfaktor-Modellen fremstår som den beste arbeidshypotese [også] vedrørende en universell trekkstruktur” (e.o., ibid.). 13 FFMs empiriske og teoretiske fundament har vært i sterk utvikling de siste par tiår, gjennom integrasjon av tematikk fra mange av psykologiens områder. Forskjellige personlighetstester utviklet på bakgrunn av modellen har vært testet mot hverandre for å kryss-sjekke og forbedre deres validitet, heriblant NEO-PI-R, the Big-Five-Inventory (BFI) og Goldbergs Trait Descriptive Adjective-test (TDA)(ibid., s. 134-8). Utover disse og 16PF, er faktorstrukturen gjenfunnet ved anvendelse av en rekke øvrige testbatterier utviklet under andre teoretiske paraplyer. Blant annet California Q-Set (CQS), utviklet av fortrinnsvis psykodynamisk orienterte psykologer og psykiatere på 1960-tallet, med eksplisitt formål om å dekke alle sentrale aspekter ved personligheten (2, s. 52-7). Og herutover; Guilford-Zimmermann Temperament Survey (GZTS), Eysenck Personality Questionnaire (EPQ), Myers-Briggs Type Indicator (MBTI), samt en rekke øvrige (ibid.). Trekkenes livsløpsutvikling har vært gjenstand for omfattende forskning. Sammenhenger er avdekket mellom trekkverdier og helse og levealder, psykopatologi, akademisk og yrkesmessig tilpasning og suksess, og sosial tilpasning i par-, familie- og gruppesammenheng (John et al., 2008, s. 141-4). Interessen for koblinger mellom trekk og biologi spenner tilbake til Hippocrates, via Allport og Eysenck, og til igangværende forskningsprosjekter. Trekkenes arvelighet kartlegges innen atferdsgenetiske studier. Modellen er også teoretisk integrert med forskjellige av psykologiens temaområder og – perspektiver, flere slike teorier omtales senere. FFMs relativt teorinøytrale, induktive utgangspunkt, det faktum at den ikke er utviklet av et enkelt individ eller én gruppe forskere men snarere via mange teoretikeres konvergerende forskningslinjer, samt at den til dels er konstruert av konsepter representert i mange forskjellige personlighetsteorier, gjør modellen relativt åpen for denne typen integrasjon. John, Naumann & Soto betegner utviklingen av modellen i psykologihistorisk sammenheng som et paradigmeskift, fra et sidespor preget av pionerarbeid, uenighet og manglende felles standarder, til et modent forskningsfelt fundert på en generell konsensus, og en ekspansiv, tverrskolastisk og integrasjonsorientert teoriutvikling (ibid., s. 148). 2.2 DE FEM DIMENSJONER OG TREKK-KONSEPTETS NATUR 2.2.1 OCEAN De fem faktorene som utgjør FFM er hukommelsesvennlig og poetisk oppsummert i akronymet OCEAN. Nedenfor følger en beskrivelse av innholdet i hver enkelt. Denne innledes med John, Naumann & Sotos korte definisjoner av de fem (John et al., 2008, s. 138), og følger deretter i 14 vesentlighet McCrae & Costas utredning i boken ’Personality in Adulthood’ (2003, s. 47-51). McCrae & Costa har delt de 5 dimensjonene inn i 6 fasetter hver. Hierarkisk utgjør disse et mellomnivå, mellom enkelttrekk og de fem store faktorer. Denne fasettinndelingen er teoretisk forankret, for å samle enkelttrekkene i konseptuelt forbundne klaser, og pragmatisk begrunnet, for å skape noe struktur i den formidable spennvidden som hver av dimensjonene representerer. McCrae & Costa understreker at det ikke er noen sterkere empirisk og/eller teoretisk begrunnelse for at det skulle være nettopp seks fasetter under hver dimensjon, eller et likt antall fasetter tilhørende hver av de fem. De anser at antallet gjerne kunne utvides for flere av dimensjonene, men at 30 enkeltfasetter tangerer grensen for hva som er praktisk for teoretisk bearbeidelse (McCrae & Costa, 2003, s. 47). John, Naumann & Soto kommenterer at McCrae & Costas fasettinndeling per nå er den best empirisk validerte og samtidig mest anvendte, men også at den brede enighet som angår de fem dimensjonene ikke gjelder denne fasettinndelingen, og at den kun bør anses som et arbeidshypotetisk utgangspunkt før bedre begrunnede teorier om deres indre konstellasjon foreligger (ibid., John et al., 2008, s. 141). Dimensjonen Nevrotisisme oppsummeres av John, Naumann & Soto som kontrasterende følelsesmessig stabilitet og et rolig, avbalansert temperament med negativ emosjonalitet som engstelighet, nervøsitet, tristhet og anspenthet. Fasettene Angst og Fiendtlig Raseri angår de to allmenne, primære følelsestilstander i henholdsvis frykt og sinne, der hyppighet og intensitet varierer individuelt. Individer som scorer høyt på fasetten Angst er mer nervøse, anspente og vaktsomme, med hang til bekymringer og pessimistiske grublerier. Individer som scorer høyt på Fiendtlig Raseri opplever oftere sinne, og fremstår som irritable, labile og vanskelige å komme overens med. Fasettene Depresjon og Selvkritisk Oppmerksomhet angår følelsesspekteret omkring sorg og skam. I trekksammenheng er Depresjon tilbøyeligheten til å oppleve tristhet, håpløshet, ensomhet, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse. Selvkritisk Oppmerksomhet angår opplevelser av skam og ydmykelse, vurdering av seg selv i forhold til andre, sensitivitet overfor andre menneskers meninger om en selv, og tilbøyelighet til selvdevaluering. De to øvrige fasettene Impulsivitet og Sårbarhet angår atferd, vel så mye som følelsestilstander. Impulsivitet er i denne sammenheng tendensen til å bli overveldet av ønsker og begjær, og gi etter for fristelser. Sterke slike følelsesopplevelser settes i sammenheng med atferd som rusmisbruk og overforbruk av penger, mat og annet. Fasetten Sårbarhet vedrører evnen til å tolerere stress og takle kriser. Personer som scorer høyt på denne skalaen har tendens til å overveldes følelsesmessig, gå i panikk, og gjøre seg avhengige av andre for å takle vanskelige situasjoner. 15 Dimensjonen Ekstroversjon oppsummeres av John, Naumann & Soto som graden av energisk orientering mot den sosiale og materielle verden, herunder sosiabilitet, aktivitetsnivå, selvsikkerhet og positiv emosjonalitet. Fasettene Varme, Selskapelighet og Selvsikkerhet angår især atferd i sosiale sammenhenger. Varme rommer hjertelighet og inderlighet i sosiale interaksjoner, motsatt en kjølig, formell og upersonlig stil, og typisk færre og/eller svakere tilknytninger til andre mennesker. Selskapelighet angår både deltakelsesfrekvens og trivsel i sosiale sammenkomster. Selvsikkerhet har sammenheng med dominans, individualisme og lederegenskaper, personer som scorer høyt her vil typisk ofte og gjerne ta kontroll i sosiale sammenhenger. Fasettene Aktivitetsnivå, Spenningssøking og Positiv Emosjonalitet angår mer generelle livsinnstillinger, også utover sosial interaksjon. Personer som scorer høyt på disse har en tendens til å være energiske, travle og selvdrevne, med hang til stadige miljøskiftninger, spenning, og stimulerende omgivelser og situasjoner. Glede, forlystelse og vitalitet er uttrykk for Positiv Emosjonalitet. Dimensjonen Åpenhet gjenspeiler ifølge John, Naumann & Soto dybden, kompleksiteten og originaliteten i individets indre opplevelsesverden. Fasetten Fantasi refererer til forestillingsevne og tendens til livlige og elaborerte drømmerier. Estetikk angår mottakelighet overfor ulike kunstog kulturuttrykk, en verdsettelse av estetiske opplevelsers egenverdi, og generelt av opplevelser i seg selv, uavhengig av deres mer instrumentelle funksjoner. Fasetten Følelser vedrører åpenhet og nysgjerrighet overfor indre følelsesliv, og en verdsettelse av følelsesopplevelser som en kilde til mening i tilværelsen. Fasetten Handlinger angår åpenhet overfor å prøve nye ting, nye gjøremål, nye måter å gjøre ting på, motsatt rigiditet og hang til rutine. Fasettene Idéer og Verdier angår åpenhet overfor andre perspektiver intellektuelt og moralsk, og nivå av nysgjerrighet og kunnskapsbegjær generelt. Personer som scorer høyt på disse fasettene tenderer til å være empatiske, med både evne og vilje til å sette seg inn i andres perspektiver og livssituasjoner, og et ofte ledsagende, liberalt verdigrunnlag. Dimensjonen Vennligsinnethet kontrasterer i henhold til John, Naumann & Soto en prososial fellesskapsorientering med antagonisme. Faktoren vedrører store livstemaer som kjærlighet, sympati og omsorg, og er sammen med Ekstroversjon den faktor som sterkest angår sosial atferd. Altruisme, tillit, beskjedenhet, anstendighet og ømhet er trekk som omfattes av denne. Fasetten Tillitt angår tillitsfullhet mot andre mennesker, tiltro til andre og en generell forventning om andres troverdighet, mens Likefremhet speiler egen pålitelighet og oppriktighet, motsatt manipulativitet. Fasetten Altruisme vedrører snillhet, hjelpsomhet og hensynstaking, fremfor egoisme. Samtykke angår ydmykhet, føyelighet og vilje til å innrette seg etter andre, 16 mens Beskjedenhet referer til vurdering av egne evner og egen betydning, med selvhevdelse og grandiositet som representerende den motsatte ende av denne skalaen. Godhjertethet har sammenheng med medfølelse og sentimentalitet. Dimensjonen Ansvarsbevissthet oppsummeres av John, Naumann & Soto som grad av sosialt orientert impulskontroll, som understøtter oppgave- og målorientert atferd, heriblant tenksomhet før handling, etterfølgelse av regler og normer, takling av umiddelbare fristelser, og ikke minst planlegging, organisering og prioritering av aktiviteter. Dette angår i høy grad individets forholdende til arbeid og øvrig produktivt virke. Fasetten Kompetanse vedrører grad av rasjonell og velinformert tilnærming til oppgaver, og Orden angår struktur og organisering, for effektiv oppgaveløsning. Pliktoppfyllelse representerer overholdelse av avtaler og oppfølging av planer, mens Prestasjonsorientering vedrører viljen til å gjennomføre oppgaver best mulig, og et generelt driv mot utmerkelse i livets ulike gjøremål. Selvdisiplin innebærer utsettelse av øyeblikkets fristelser til fordel for et langsiktig mål, og fasetten Sindighet refererer til planmessighet, til det å tenke seg om før man handler, og til generell innretning av tilværelsen i henhold til gjennomtenkte prinsipper og planer. McCrae & Costa anser at fasettene innen hver enkelt dimensjon interagerer dynamisk, i form av selvforsterkende mønstre i atferd, tenkning og følelsesliv som bidrar til å opprettholde og videreføre en gitt trekkprofil (McCrae & Costa, 2003, s. 48-9). Eksempelvis kan en person som scorer høyt på Nevrotisisme oppleve svært sterke følelsessvingninger og ha en tendens til å oppslukes av negative følelsesopplevelser innen angst- og depresjonsspekteret. Dette kan igjen bidra til impulsiv atferd, for å bryte ut av en smertefull tilstand. Som videre kan forstyrre mer langsiktige planer og føre til nye runder med negativ affekt, skamopplevelser, mer angst, mer frustrasjon, nye depresjoner. Raseri og bitterhet kan være uttrykk for de samme vanskelige følelser, som kan gi problemer i de nære relasjoner og resultere i negative sanksjoner fra omgivelsene, hvilket igjen blir brennstoff for en eksplosiv vrede. 2.2.2 Trekk som konsept i FFM Hittil er nevnt flere definisjoner av trekkbegrepet, heriblant McCrae & Costas kortfattede ”dimensjoner av individuelle forskjeller i tendenser til å utvise konsistente mønstre i tanker, følelser og handlinger” (mine kursiveringer). 17 Trekk uttrykkes gjennom atferd, først og fremst sosial atferd. Som sådan er de, i alle fall i prinsippet, objektivt observerbare fenomener. Samtidig krever deres avlesning en inngående kjennskap til det sosiale liv, og må anses som sterkt basert på subjektiv fortolkning. Videre har trekk en fenomenologisk eksistens, i form av at individer opplever verden på forskjellige, og til dels systematisk forskjellige, måter. Denne fremtredelsesformen er direkte representert i utviklingen av FFM, gjennom at en betydelig del av testskjemaenes spørsmål spesifikt etterspør indre opplevelser. Konseptet har følgelig en i prinsippet objektivt observerbar ytre komponent i atferd, og en fenomenologisk, subjektivt tilgjengelig indre komponent i tanke- og følelsesopplevelser. Det er også indikert en rekke sammenhenger til ledsagende/kausale biologiske faktorer, men refleksjoner på det biologiske nivået inngår ikke definitorisk for trekk som konsept. Trekkbegrepet representerer en bred og uklart avgrenset abstraksjon over et sammensatt mangfold av enkeltfenomener. Trekk, slik de måles i de omtalte undersøkelsene, er abstraksjoner av observasjoner henover en rekke enkeltsituasjoner, og over et lengre tidsspenn – måneder og år. De mest benyttede forskningsmetodene innen feltet har vært spørreskjemaer for scoring av en selv eller nært bekjente. Generelt baseres undersøkelsene på testdeltakernes opplevelser og oppfatninger av seg selv, eventuelt en person i nær relasjon. Dette er fortolkende oppsummeringer av høy kompleksitet, kanalisert gjennom undersøkelsesmaterialets utforming og deltakerens vurderinger i det tidsrommet undersøkelsen finner sted. Disse rådata bearbeides videre i komplekse statistiske programmer, og som med all komprimering av data er det uunngåelig at noe kommer til og noe trekkes fra, i de summative og i noen grad aggregerte sammenhenger som beregnes ut fra hundre- og tusenvis av enkeltscores. Hvilket igjen bidrar til å abstrahere materialet ytterligere. Trekk-konseptet, slik det fremstår ut fra de omtalte undersøkelsene, har en kompleks abstrakt, metodekanalisert og statistisk fundert tilblivelse. FFMs trekkdimensjoner representerer et langt mer sammensatt trekk-konsept, enn hva som er tilfellet for de enkelttrekk som modellen er utledet fra. Som omtalt, består hver av FFMs fem trekkdimensjoner av en rekke mer avgrensede enkelttrekk. Individers scores på disse enkelttrekk tenderer til å samvariere gruppevis, i et mønster av fem store grupper, og det er de samme enkelttrekk som tenderer til å samvariere hos forskjellige individer. Det er disse systematiske, repetitive mønstre i samvariasjoner som danner grunnlaget for de 5 faktorene, og som også indikerer selve modellens universalitet. Følgelig utgjøres hver av de fem trekkdimensjonene av et spesifikt spenn av enkelttrekk. Det er innholdet i disse enkelttrekk, og relasjonen mellom dem, som utgjør de enkelte dimensjonenes tematiske sammensetning. Videre varierer dimensjonene som nevnt i størrelse, hvilket betyr at de har opphav i forskjellige 18 mengder av korrelasjoner. Forenklet sagt, kan dette forstås som at det er en proporsjonalt større mengde enkelttrekk som danner bakgrunnen for de større dimensjonene. Poenget her, er at de fem trekkdimensjoner er bundet til et spesifikt spenn i tematikk og omfang som er unikt for hver av dem. Det trekk-konseptet som FFMs dimensjoner dermed representerer, er således noe varierende for hver av de fem, og unikt for modellen som helhet. Det er bundet til det spesifikke innholdet som de fem dimensjoner representerer enkeltvis, og som de samlet representerer i modellen som helhet. Dimensjonenes forankring i et spesifikt tematisk og omfangsmessig spenn er imidlertid kun halve historien til det trekk-konseptet som denne modellen representerer. Den annen sentrale komponent er individuell variabilitet. Det er de samme enkelttrekk som korrelerer hos forskjellige individer, men de spesifikke verdier som korrelerer varierer individuelt. Individuelle forskjeller fremtrer som forskjeller i scoreverdier på de enkelttrekk som hver dimensjon består av, og dermed også på dimensjonen som helhet. Det er nettopp dette som gjør at de fem faktorene kan presenteres som polariserte kontinuuma, som i spennet Introversjon – Ekstroversjon. På denne måten er trekk-konseptet i denne modellen også bundet til individuell variabilitet. Dermed er også selve modellen, og trekk-konseptet her, populasjonsbundet. Sammenlikningen av ulike individer er et premiss for modellens frembringelse; FFMs trekkdimensjoner kan ikke utledes fra enkeltindividet alene. Forankringen i individuell variabilitet er gjennomgående på alle modellens nivåer. Mange av vurderingene som utgjør undersøkelsenes råstoff har en sosialt komparativ karakter, og den statistiske etterbehandlingen beregner testpersonenes scores relativt til hverandre. Trekk dreier seg i betydelig grad om sosial atferd, og alle angår de tilpasning til sosialiteten og samfunnet. Men isolert sett sier undersøkelsene lite om trekkforskjellenes absolutte verdier, eller hva ulike trekkprofiler representerer av kvaliteter i det virkelige liv. Dette kompliseres ytterligere ved at det ofte er frekvens og intensitet i tanke-, følelses- og atferdsmønstres innhold som varierer, fremfor egentlige kvalitative elementer. Det forekommer derfor viktig å søke klarhet i hvilke mer konkrete kvaliteter som trekkforskjeller representerer. Dette utforskes empirisk, blant annet i forskning på korrelasjoner mellom trekkprofiler og ulike livsløpsutfall (disse omtales senere), og teoretisk, i diskusjoner som spenner gjennom trekkdimensjonenes lange historie innen forskjellige psykologiske teorier. I en større sammenheng angår disse temaer også spørsmål om hva som er trekkenes funksjon i menneskelivet, og hvilke årsaker som ligger bak disse variasjonene. Videre defineres trekk som ’konsistente mønstre’, løselig formulert annetsteds som ’de mest 19 stabile sidene’ ved personligheten, slik de oppleves fenomenologisk, og slik de kommer til uttykk i handling. Det er sider som oppfattes som stabile trass endringene i atferd som følger de skiftende omgivelser, og de forskjellige situasjoner som individer befinner seg i. Dette stiller spørsmål ved hva denne stabiliteten innebærer, og impliserer samtidig at andre aspekter ved personligheten er mer foranderlige. Alt dette illustrerer hvordan trekk-konseptet behøver innplassering i en større teoretisk og empirisk sammenheng. Den leksikale tradisjon kan ikke alene representere noen personlighetsteori, utover å danne grunnlaget for en rent deskriptiv taksonomi over trekk, som speiler hvordan mennesker snakker og tenker om tendenser og forskjeller i atferd og psyke. Femfaktor-Modellen fremstår som et abstrakt, språkspunnet og faktoranalytisk formet landskap med fem tåkete topper, fjernt fra hva som alminneligvis menes med begrepet personlighet på et individuelt nivå, og fra dybden i psykologiens personlighetsteorier for øvrig. Det er formodentlig noe slikt mange av trekkteoretikerne har hatt i tankene, når de har understreket betydningen av å definere trekk i en større teoretisk kontekst. Understøttet av empiri som spenner ut over påvisning av korrelasjoner mellom predefinerte trekkskalaer. Trekkkonseptets sammensatte fremtredelsesform, dets abstrakte og populasjonsbundne tilblivelse og dets diffuse stabilitetstilskrivelse, understreker behovet for at det ses i sammenheng med øvrige psykologiske fenomener og med menneskelivet som helhet, for å nå frem til en klarere forståelse av dets natur. På et idiografisk nivå må verdier på de fem dimensjonene ses i sammenheng både innbyrdes, med psyken for øvrig, og med individets livssituasjon og personlige historie. Først med dette springer Femfaktor-Modellen tilbake til liv, fra konseptverdenens abstrakthet. 2.3 TREKKUTVIKLING 2.3.1 Beregning av stabilitet For å avdekke individuell utvikling i trekkprofil, er longitudinale undersøkelsesdesign å foretrekke. De er per natur tidkrevende prosjekter, men især i de siste par årtier har det fremkommet data fra et tilstrekkelig langt tidsspenn til å gi gode indikasjoner på trekkenes stabilitet i voksen alder (når trekk omtales i generelle termer her og videre i teksten, refererer dette til individuelle scoreverdier på FFMs fem trekkdimensjoner). Målet for variablers sammenheng, korrelasjonskoeffisienten, står sentralt i de statistiske beregningene av dette. Graden av sammenheng mellom to variabler 20 uttrykkes her med en verdi i spennet mellom ytterpunktene -1.0 og +1.0, indikerende henholdsvis perfekt negativ og positiv sammenheng. Korrelasjonskoeffisienten anvendes blant annet som et kvantitativt mål for reliabilitet i undersøkelser, og er for øvrig den elementære enheten i faktoranalyse. Denne måleenheten har imidlertid noen forskjellige betegnelser, avhengig av sammenhengen den anvendes i. En test-gjentest-koeffisient uttrykker sammenhengen mellom scores på forskjellige tidspunkt på den samme variabel, oftest i løpet av noen dager eller uker, alminneligvis for å undersøke testkomponentenes reliabilitet. Denne er identisk med stabilitetskoeffisienten, som anvendes for å undersøke variablers stabilitet, men da gjerne over et lengre tidsrom, typisk år og eventuelt tiår (McCrae & Costa, 2003, s. 106-7). Hvordan korrelasjoners størrelse skal forstås har vært gjenstand for mye diskusjon, og er avhengig av hvilke typer variabler man undersøker sammenhenger mellom. Det har dog, i henhold til McCrae & Costa, utviklet seg en viss konsensus på området. Som eksempelvis at personlighetstesters reliabilitets-/gjentest-koeffisient bør ligge mellom .70 og .90; relativt høyt med begrunnelse i at undersøkelsene i prinsippet skal måle en variabel som ikke har utviklet seg nevneverdig, men samtidig med innberegnet aksept for uunngåelige innslag av naturlige svingninger og målefeil (ibid.). Mer generelt foreslo Jacob Cohen i 1969 en praktisk tommelfingerregel for psykologisk forskning, i at korrelasjoner i området 0.10 kan anses som små, i området 0.30 som moderate, og fra .50 og høyere som store (ibid.). Denne noe kontraintuitive oppvurderingen av tilsynelatende moderate tall er blant annet begrunnet med at målefeil og tilfeldige, mindre variasjoner som ikke egentlig representerer manglende forbindelse mellom to variabler, nettopp vil komme til uttrykk som fravær av sammenheng. Og dermed i praksis alltid vil bidra til å underrapportere en faktisk sammenheng. 2.3.2 Stabilitet i trekkprofil En rekke undersøkelser indikerer høy grad av stabilitet i trekkprofil, i voksen alder. Det tidligere omtalte BLSA gav grunnlag for longitudinale oppfølgingsstudier av Costa, McCrae & Arenberg, basert på GZTS-scores av 114 menn, med et testintervall på 12 år. Her rapporteres om stabilitetskoeffisienter i spennet fra .68 til .85 (ibid., s. 108-110). Costa & Herbst rapporterer om resultater fra en undersøkelse der 2000 menn og kvinner i 40-års- alderen ble gjentestet etter 6-9 år, med stabilitetskoeffisienter for de fem dimensjoner i FFM på mellom .76 og .84 (ibid.). En NEO-PI-basert undersøkelse med 3-6 års testintervall, basert på til sammen 190 personer i aldersspennet 25-84 år, gav korrelasjoner på mellom .55 og .87 (ibid., s. 111-3). En liste over 10 forskjellige studier basert på flere ulike testskjemaer, med deltakere i aldersspenn 21 fra ungdom til alderdom, med deltakerantall fra 71 til 378, og testintervaller på opp mot 30 år, viser korrelasjonsmedianer i spennet fra .37 til .73 (ibid.). Generelt peker disse i samme retning; en høy grad av stabilitet. Imidlertid er korrelasjonene mer varierende her, især innen de undersøkelser som har startet når deltakerne har vært i tenårene. Fra mellom 20 og 30 års alder blir korrelasjonene mer stabile. Samtidig er de forskjellige undersøkelsene basert på ulike spørreskjemaer. Deres kompatibilitet er undersøkt og validert gjennom studier, men flere av dem er basert på andre teoretiske modeller og inkluderer også variabler som ikke umiddelbart samsvarer med FFM. Testenes reliabilitet setter en øvre grense for hvilke stabilitetsmål som kan finnes. Dette kan tas med i beregningen ved å utregne en såkalt ekte score, der reliabiliteten i testen regnes mot stabilitetsmålet, gjennom at stabilitetskoeffisienten deles på gjentestkoeffisienten. Kontrollert på denne måten gir undersøkelsene et betydelig større stabilitetsestimat, eksempelvis i det ovennevnte GZTS-baserte studiet, på mellom .80 og 1.0 i et 12-års intervall (ibid., s. 124). Bildet av stabilitet nyanseres noe ved at korrelasjonene generelt synker, jo lengre tidsintervall mellom målingene. På den ovennevnte listen av studier finnes et av Leon & kolleger, basert på MMPI som viser en gjennomsnittelig stabilitetskoeffisient blant deltakerne på .50 etter 13 år, mens denne etter 30 år var nede i .40 (ibid., s. 113-4). Undersøkelsen basert på GZTS av Costa, McCrae & Arenberg ble videreført og deltakerne ble gjentestet etter nye 12 år i 1992. Medianen av stabilitetskoeffisienten var .74 etter de første 12 år, som målt i 1980, mens den etter 24 år hadde sunket til .65 (ibid.). I en bred metaanalyse foretatt av Roberts & DelVecchio i 2000, som inkluderte over 3000 enkeltkorrelasjoner fra en rekke forskjellige undersøkelser, konkluderes det med at stabiliteten først når sin høyde ved 50-års alder, mens korrelasjoner i 40-års-alderen anslås til det noe mer forsiktige gjennomsnitt på .60 per 7-års intervall (ibid.). McCrae & Costa bemerker dog at denne metaanalysen inkluderte studier av varierende kvalitet, og at flere av disse var basert på yngre deltakere og ikke direkte omhandlet stabilitet i voksenalder. 2.3.3 Forklaringer på stabilitet Generelt utviser trekk høy stabilitet fra mellom tjue og tretti års alder, og frem til den sene alderdom. Alle individer har nødvendigvis vært gjennom store skiftninger i livssituasjon, i løpet av sitt voksne liv. Arbeidsplasser kommer og går, man flytter, sosiale relasjoner knyttes og brytes, foreldre eldes, egne barn vokser opp, og så videre. Man opplever sin andel av suksess, i romantiske forhold, i fellesskap med sine nærmeste, i karrieresammenheng, fra livets store øyeblikk og til 22 de hverdagslige gleder. Og, på den annen side, vanskeligheter og lidelse, dødsfall, sykdom, mislykkede prosjekter, egne svakheter og andres kynisme. Større samfunnsmessige hendelser og historiske utviklingstrekk setter sitt preg på dagene på alle nivåer, fra krigssituasjoner til økonomiske oppgangstider og teknologisering av hverdagen. Andre sider ved livet er mer preget av stabilitet, som eksempelvis daglige rutiner, livslange relasjoner, språket, kulturfellesskapet og så videre. Noen individer opplever mange og store omveltninger, mens andre lever sitt voksne liv i mer eller mindre den samme settingen årene igjennom. Livet er for alle en kontinuerlig endringsprosess, der omgivelsene skifter og hver alder bringer nye betingelser, mens livserfaringer akkumuleres for hver dag som går. Dette ser imidlertid ikke ut til å påvirke trekkprofilen i betydelig grad. Blant de etter hvert tusenvis av forskjellige livshistorier som undersøkelsene rommer, er formodentlig et vell av ulike miljøbetingelser og skjellsettende enkeltopplevelser representert, men de synes i liten grad å bidra til endring og/eller utvikling i trekkprofilen. Den synes å være særdeles robust overfor den vifte av ulike miljøbetingelser som forskjellige livsløyper kan romme. Forskjellige prosesser kan potensielt bidra til denne stabiliteten. Trekkene kan være så tungt forankret i den kognitive og emosjonelle relatering til verden at de representerer nærmest instinktive psykologiske reaksjoner på ytre og indre begivenheter, med tilhørende atferdstilbøyeligheter. Alternativt, eller eventuelt komplementært, kan individet fastne i tankebaner, følelsesreaksjoner og sosiale samhandlingsmønstre som er tillærte og tilvendte gjennom årene, i spesifikke typer situasjoner. På denne måten forstås stabiliteten som like mye situasjonsforankret som temperamentsgenerell; dette er et tema til avklaring utover i teksten. Videre antas utviklingen av selvforsterkende mønstre gjennom ulike varianter av reaktive, evokative og proaktive personmiljø- interaksjoner, å bidra til personlighetsmessig kontinuitet (Matthews et al., 2003, s. 2134). Individet medvirker selv i utformingen av sine omgivelser, gjennom ulike tolkninger av og reaksjoner på miljøet, hvilket medfører forskjellige reaksjoner tilbake fra dette. Og gjennom å velge ut arenaer for deltakelse, og på ulike måter aktivt konstruere sitt miljø. McCrae & Costa anser som nevnt at de fem dimensjoners respektive fasetter interagerer innbyrdes, til dels gjennom denne type interaksjoner, og til dels gjennom interaksjoner av rent intrapsykisk karakter. Samlet sett, kan trekkenes stabilitet forstås ut fra spiraler av slike forskjellige men samvirkende prosesser. Flere alternative forklaringer på denne stabiliteten har vært fremmet. Enkelte kritikere har uttrykt tvil om trekk-konseptets sentralitet i personligheten, og at det som et perifert element 23 ikke fanger opp viktige trender i personlighetsutviklingen. Denne kritikken er mest relevant dersom det postuleres at trekk alene kan definere personligheten. Mange av forskerne innen denne tradisjonen er imidlertid ikke av denne oppfatning, dette utdypes senere. Seymor Epstein har fremsatt en hypotese om at undersøkelsene måler et tidlig stabilisert selvbilde, fremfor personlighetsdimensjoner (McCrae & Costa, 2003, s. 119-121). Denne har vært imøtegått gjennom å la personer nært relatert til testpersonen, som ektefelle eller forelder, score ham eller henne. Generelt er det funnet sterke korrelasjoner mellom personenes egne scores, og de som er gitt av deres nærmeste (ibid.). Dette gjelder for yngre voksne personer så vel som eldre, i motsetning til den økende diskrepans med alder som man kunne forvente ut fra denne hypotesen. Andre foreslåtte bidrag til de høye stabilitetsestimatene angår undersøkelsenes interne validitet, i form av ulike testrespons-effekter, som tilvenning til spørreskjemaer og ulike varianter av overlagt feilrapportering blant testdeltakerne. Samt potensiell skjevhet i testpopulasjoner, som at individer som lever svært ustabile liv er mindre tilbøyelige til å følge opp longitudinale undersøkelsesopplegg. Disse og andre validitetstrusler er kjente gjengangere innen psykologisk forskning, og de kan til dels imøtegås metodologisk, men ikke utraderes. Samlet sett styrkes indikasjonene på trekkenes stabilitet gjennom at multiple metodetilganger peker i samme retning. Forskjellige populasjoner er representert, i aldersspennet fra ungdom til alderdom, i ulike variasjoner over tverrseksjonelle og longitudinale design. Forskjellige tester er anvendt, heriblant NEO-PI, GZTS, 16PF og CQS, både som selvrapportering og scoring av nært relaterte personer. Øvrige mer kvalitative tilganger, som casestudier, inngår også i denne empiriske basen (ibid., s. 133-7). 2.3.4 Endringer i trekkprofil Visse typer trekkverdier kunne antas å bidra til større overordnede endrings-/utviklingstendenser i profilen som helhet. Som individer med høye verdier på Åpenhet, ettersom de er mer åpne for forandringer i livet på alle plan, kognitivt så vel som i livsførsel. Og blant de som scorer høyt på Nevrotisisme, der ustabilitet er et gjennomgående tema både indre, følelsesmessig så vel som ytre, relasjonelt sett. Det er imidlertid ikke per nå funnet at disse eller andre spesifikke profiler medvirker til mer generell endring i verdier på de øvrige dimensjoner (ibid., s. 128-130). 24 Trekk synes generelt robuste overfor endringer i livsomstendigheter, men det kan finnes individuelle unntak fra denne regelen, liksom gjennomleving av ekstreme situasjoner potensielt kan ha mer dramatiske effekter. Det kan eksempelvis formodes at langvarig tortur vil gi høyere verdier på Nevrotisisme-dimensjonen. Psykisk lidelse innen angst- og depresjonsspekteret medfører en midlertidig og ofte sterk forhøyning av verdier på denne skalaen, i den perioden lidelsen står på (ibid., s. 131-3, 196). Psykoterapi kan bidra til å reversere dette. Hjerneskader og hjernesykdommer som Alzheimers Sykdom kan medføre dramatiske personlighetsendringer, som reflekteres i trekkprofilen (ibid.). I noen studier er det også funnet indikasjoner på små profilendringer ved mer alminnelige livsbegivenheter, ved nøyere analyse av utvalgte deltakergrupper som opplevde spesifikke omveltninger i livet (ibid.). Forhøyede verdier på Nevrotisisme og senkede verdier på Ansvarsbevissthet er funnet hos en gruppe menn som nettopp hadde mistet jobben. En undergruppe som nylig hadde inngått et stabilt forhold utviste eksakt motsatt trend. Nylig fraskilte kvinner scoret noe høyere på Ekstroversjon og Åpenhet. Det gjenstår dog å se om disse funnene er replikerbare, og ikke minst hvor varige endringene vil være. En større mengde undersøkelser, både i tverrseksjonelt og longitudinalt design, viser også aldersbetingede forskjeller i populasjoners gjennomsnittsscores på de ulike dimensjoner (ibid., s. 90-2). Tenåringer scorer generelt høyere på Nevrotisisme, Ekstroversjon og Åpenhet, og lavere på Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet, sammenliknet med eldre grupper fra 30-års alder og oppover. I senere voksenalder er tendensen gradvis lavere scores i Nevrotisisme, Ekstroversjon og Åpenhet, og i noen studier, litt høyere i Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet. På individuelt nivå er det tale om meget små endringer henover lange tidsintervaller, men funnene er konsistente gjennom en rekke undersøkelser. Og ikke minst er de replikert i en rekke forskjellige kulturer, hvilket indikerer at biologiske og/eller kulturelle universalier ligger bak endringene, og at miljøvariasjoner igjen har begrenset innflytelse. Hva angår barn og yngre ungdommer, arbeides det med å undersøke utvikingslinjer bak Femfaktor-Modellen i voksen alder, men forskningsfeltet betegnes per i dag som fragmentert og med behov for en samlende teoretisk overbygning (John et al., 2008, s. 144). Generelt finnes temperamentsmessige forbindelser mellom barndom og trekkverdier i voksen alder, men i denne perioden er trekkprofilen først og fremst, som personligheten for øvrig, i modning og utvikling. 25 2.3.5 Livsløpssammenhenger En stadig voksende portefølje av studier undersøker sammenhenger mellom trekkprofiler og forskjellige livsomstendigheter, herunder fysisk og psykisk helse, utdannelses- og yrkesprestasjoner, og sosiale relasjoner. En rekke slike forbindelser er identifisert (ibid., s. 141-3), og generelt sett tar de relativt forutsigelige retninger i samsvar med de forskjellige dimensjonsverdienes beskrevne innhold. For å nevne noen eksempler: lave verdier på Ansvarsbevissthet har sammenheng med helsemessig risikoatferd som høyere rusmiddelinntak, dårlig kosthold, lite fysisk aktivitet og manglende oppfølging av medisinske behandlingsopplegg. Høye verdier på Nevrotisisme og lave verdier på Ansvarsbevissthet korrelerer med tilbakevendende problemer i angst- og depresjonsspekteret. Høye verdier på Åpenhet og Ansvarsbevissthet ses i sammenheng med akademisk og yrkesmessig suksess. Høye verdier på Ekstroversjon og Ansvarsbevissthet og lave verdier på Nevrotisisme ses i sammenheng med bedre sosiale relasjoner, i form av større tilfredshet i ulike relasjoner, mindre konflikt og misbruk, og færre relasjonsbrudd. Disse studier bidrar med eksterne empiriske bestyrkninger av trekk-konseptets validitet. De dokumenterer trekkenes betydning for utviklingslinjer i livet, og konkretiserer innholdet i de forskjellige tilpasningsmønstre som ulike trekkprofiler kan anses å representere. Sammenkjedet med mer utdypende teorier omkring trekkutvikling, bidrar de også i fordypningen av FFMs teoretiske base. Siden testdeltakernes atferd innen de ulike livsområder inngår i det personlige vurderingsgrunnlaget for deres scores på personlighetstester, er det imidlertid en viss fare for sammenblanding av variabler og sirkulær argumentasjon ved påvisning av denne type korrelasjoner, som man skal være oppmerksom på, avhengig av de spesifikke variabler og det spesifikke undersøkelsesdesign. Femfaktor-Modellen er fundert på undersøkelser av voksne, fortrinnsvis friske mennesker. Et proporsjonalt synkende antall individer vil få scores ut mot de respektive skalaers ytterkanter, som svært høye eller lave verdier på en eller flere av dimensjonene. Også disse noe sjeldnere scores skal i utgangspunktet regnes som normalvariasjoner. Med hver sine fortrinn og ulemper, eventuelt forstått som forskjellige og funksjonelt sett likeverdige tilpasningsstrategier, hvis optimalitet avhenger av den spesifikke miljøkontekst. Det er imidlertid ikke helt så enkelt, da enkelte profiltyper ses i sammenheng med en rekke forskjellige vanskeligheter i livet, hvilket stiller spørsmål ved deres adaptive status. Især høy verdi på Nevrotisisme-skalaen synes å gi individet en rekke utfordringer innen mange av livets områder, i kaskader av vedvarende vanskeligheter både 26 yrkesmessig og relasjonelt, med et vanskelig og ofte lidelsesfullt følelsesliv i stormens øye. Som omtalt sammenfaller høye scores på denne skalaen med psykiske lidelser som angst og depresjon, og i mer permanent forstand med blant annet Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Matthews et al., 2003, s. 319). På den annen side settes høye verdier på Ekstroversjon og Ansvarsbevissthet i forbindelse med positive utfall på en rekke livsområder, og denne profilen synes å være en oppskrift på suksess i mange sammenhenger. Generelt synes det å være noen spesifikke utfordringer som hefter ved verdier i de ekstreme ytterkantene av i alle fall enkelte av de fem skalaer, avhengig av scores på de øvrige dimensjoner og profilen som helhet, og individets øvrige egenskaper. Det kan imidlertid også være noen særlige fortrinn ved slike profiler, og/eller de kan være uheldige ledsagereffekter av andre, mer adaptive egenskaper. Hvordan trekkprofilers funksjonelle verdi skal forstås, avhenger igjen av den større teoretiske rammen som modellen plasseres i. Det er av betydning hvordan trekkenes opprinnelse forklares, herunder hvorvidt de skal anses som primært fylo- eller ontogenetiske tilpasninger til livets utfordringer. Som da i større eller mindre grad er vellykkede, sett i forhold til individets pågjeldende livsomstendigheter. 2.3.6 Trekkenes ontogenetiske opprinnelse Flere forskningslinjer peker i retning av en betydelig robusthet i trekkenes genetiske grunnlag, overfor påvirkning fra miljøet. Som omtalt, utviser trekkprofilen høy grad av stabilitet voksenlivet igjennom, især fra 25-30 års alder. Mer og mindre dramatiske endringer i livsomstendigheter synes kun i beskjeden grad å ha konsekvenser for denne. Tverrkulturelle studier indikerer videre at FFM er en universell konstruksjon som ikke er forankret i, eller begrenset til, bestemte kulturelle forhold. Dette peker mot at selve taksonomien representerer universelle egenskaper, og har røtter i den felles biologiske arvemasse. Videre har tverrkulturelle sammenlikninger også påvist kulturgenerelle, aldersbetingede endringer i gjennomsnittsscores på de fem dimensjoner. Forskjellige genetiske effekter tennes og slukkes livsløpet igjennom, alltid i samspill med miljøet, men med forskjellige grader av sensitivitet overfor påvirkning herfra. Gener representerer også forandring og utvikling i egenskaper livet igjennom, og det synes som at en betydelig andel av disse gradvise endringer i trekkprofil også er biologisk aldersbetinget. Den mest direkte indikasjonen på genenes betydning for den individuelle trekkprofil kommer fra beregning av arvelighetsestimater innen atferdsgenetiske studier, der en omfattende 27 mengde undersøkelser har identifisert trekk-korrelasjoner innen en rekke forskjellige slektskapskombinasjoner. Adopsjons- og tvillingstudier muliggjør sammenlikning av individer i spennet fra genetisk urelaterte til – identiske, som i varierende grad har delt miljø gjennom å vokse opp i samme -, kontra forskjellige, familier. Som indikasjon på hvordan arv og miljø interagerer i utviklingen av bestemte egenskaper, fremstilles gjerne disse to samspillende faktorenes respektive innflytelse på en gitt variabel i polarisert form, som to prosentvise andeler av total varians. Dette kan best forstås som en beregning av arvelighetsgrunnlagets robusthet overfor miljømessig påvirkning/variabilitet. McCrae & Costa anslår, på bakgrunn av det samlede bildet fra disse undersøkelsene, at omkring halvparten av variansen i personlighetstrekk kan tilskrives genetisk arv (McCrae & Costa, 2003, s. 193-5). De oppfatter imidlertid at dette er en undervurdering av den egentlige genetiske andel, basert på ulike teoretiske og metodologiske vurderinger. Enkelte undersøkelser, eksempelvis av Riemann & kolleger, har gitt langt høyere estimater, med opp mot 80 % av variansen tilskrevet arv (ibid.). Det delte miljøet, i form av de daglige familiære relasjoner, synes – noe kontraintuitivt – ikke å kunne forklare noen betydelig andel av den resterende varians. Utover genetisk slektskap, finnes ikke indikasjoner på at oppvekst i den samme familie gjør søsken likere hverandre i trekksammensetning, eller at foreldres atferd, eller mer helhetlige familiesystem-dynamikker, bidrar vesentlig til utviklingen i trekkprofil. Genetisk relaterte individer som vokser opp i forskjellige familier vil imidlertid likne hverandre i trekkprofil, proporsjonalt med andelen delte gener, i henhold til den ovennevnte variansstørrelse (ibid.). Mange hypoteser er fremmet for å forklare disse resultatene. Svar er søkt i den øvrige andel av miljøkomponenten; det ikke-delte miljøet. Som at barn trass oppvekst i den samme familie vil oppleve situasjoner forskjellig, og således aldri helt vil dele miljøet som sådan, og trass likheter i omgivelser vil leve til dels forskjellige liv. En annen hypotese består i at det sosiale miljøet utenfor familien vil spille en stadig større rolle etter hvert som barnet vokser opp, og at det derfor kan tenkes at relasjoner til venner og andre sentrale personer i omgivelsene vil ha en stadig større innvirkning på trekkutviklingen. Begge disse faktorer vil formodentlig medvirke i det komplekse samspillet av prosesser som personlighetsutvikling består i, men de har ikke per nå, med empirisk dekning, kunnet forklare betydelige andeler av den resterende varians (ibid.). Hypoteser som tilskriver noen utvalgte miljøvariabler særlig forklaringsverdi, samtidig som en lang rekke øvrige slike variabler påviselig ikke har det, vil behøve grundig empirisk etterprøving. Metodikken som anvendes i beregningen av arvelighetsestimater kan også bidra til å underslå 28 genenes betydning. Varians i arvelighet er beregnet ut fra korrelasjoner mellom individer med forskjellige grader av slektskap. Som for stabilitetskorrelasjoner, vil målefeil og naturlige svingninger praktisk talt alltid fremtre som fravær av sammenheng mellom to variabler, og således bidra til å underslå faktiske sammenhenger. I arvelighetsstudier vil disse effekter inngå i den andel av variansen som ikke tilskrives gener, det vil si at de for trekkenes vedkommende, de anslagsvis øvrige 50 % - 20 % av varians (avhengig av undersøkelse), inkluderer miljøet pluss målefeil. Det er imidlertid også flere forhold ved beregning av arvelighetsestimater som gjør at de må fortolkes med enn viss varsomhet (se eks. Plomin et al., 2001, s. 87-91). Rent prinsipielt maskerer variansberegningen det faktum at menneskelige egenskaper alltid utvikles i interaksjoner mellom gener og miljø som gjerne har komplekse ulineære og ikke-additive effekter, i motsetning til hvordan de umiddelbart fremstår som prosentvise andeler. Som når gener indirekte bidrar i individets utforming av eget miljø gjennom de før omtalte interaksjonstyper, og disse selvinduserte variasjoner påvirker individet tilbake i spiraler av mer og mindre selvforsterkende mønstre. Arvelighetsestimater er også begrenset til den populasjonen som den pågjeldende undersøkelsen representerer, og vil lett kunne endres med endringer i populasjons- og/eller miljøsammensetning. For å komplisere bildet ytterligere, deler også ubeslektede individer et stort, dog varierende, antall gener, mens det gjerne finnes en lang rekke likhetstrekk ved forskjellige miljøer. Ikke desto mindre styrkes antakelsen om den genetiske arvens betydning gjennom det omfattende antallet undersøkelser som peker i samme retning, i forskjellige undersøkelsesdesign, på ulike slektskapskombinasjoner. I de populasjoner som er undersøkt, med det spenn av miljømessig variabilitet som undersøkelsene samlet representerer, fremstår trekkenes genetiske plan som meget robust overfor variasjoner i miljøet. De medfødte disposisjoner står sterkt i møtet med den vifte av potensielle påvirkningsfaktorer som omgivelsene representerer. Samtidig er det åpenbart og underforstått at særskilt vanskelige oppvekstbetingelser og ekstreme livssituasjoner kan hindre enhver normalutvikling, likesom forskjellige utfordringer i miljøet vil ha forskjellige konsekvenser for ulike individer. Arvelighetsestimatene levner flere spørsmål åpne, og det er rimelig å anta at livshendelser vil ha større påvirkningseffekt i yngre alder, da trekkprofil og personligheten for øvrig er under sterkere utvikling. Samtidig er andre sider ved personligheten definitivt mer åpne for miljøpåvirkning, og nettopp skillet mellom medfødte disposisjoner og erfaringsbaserte tilpasninger står sentralt i McCrae & Costas Femfaktor-Teori (FFT), der FFM inngår som ett element, i en mer omfattende personlighetsteori. 29 2.4 FEMFAKTOR-TEORIEN 2.4.1 Et personlighetssystem I sin Femfaktor-Teori (FFT) har McCrae & Costa ambisjon om å integrere Femfaktor-Modellen (FFM) i en mer komplett personlighetsteori. Teorien er oversiktelig skissert i Figur 2.1, gjengitt fra McCrae & Costas illustrasjon. FFT reflekterer i tittel dens utgangspunkt i FFM, men er ikke teoretisk avhengig av denne spesifikke modellen. Det er bred støtte til FFM blant mange trekkteoretikere i dag, dog ikke unison konsensus, og feltet rommer levende diskusjoner både omkring antallet dimensjoner, modellens universalitet, taksonomiens nivåer, og annet. Med bakgrunn i dette, har McCrae & Costa eksplisitt satt FFT åpen for eventuelle fremtidige revisjoner av FFM (John et al., 2008, s. 166). Dynamiske Biologisk Grunnlag Dynamiske Prosesser Personlige livsprosjekter Holdninger ske ami n y D er sess Pro Kulturelle normer Livs-hendelser: situasjon Dy na Pro misk e ses ser Dynamiske Prosesser Figur 2.1. FFT Gjengitt med egne oversettelser etter McCrae & Costa i ’Handbook of Personality’ (Figur 5.1, John et al., 2008, s. 163). 30 Ekstern Innflytelse e misk Dyna sser Prose Nevrotisisme Ekstroversjon Åpenhet Vennligsinnethet Ansvarsbevissthet Karakteristiske Tilpasninger Kulturelt betingede og erfaringsbaserte tilpasninger til verden: Grunnleggende Tendenser Prosesser Følelsesreaksjoner Karriereskift: atferd Dy Dynamiske Prosesser n Pr amis ose k sse e r Den Objektive Biografi Selvkonseptet Selvskjemaer, Personlige myter Som illustrert i figuren, består FFT av 6 komponenter, med piler som indikerer prosesser mellom disse. Modellens tre sirkler markerer personlighetens grense mot øvrige systemer, i form av Biologisk Grunnlag og Ekstern Innflytelse, samt den Objektive Biografi, som representerer individets faktiske livshistorie. De to firkanter benevnt Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger utgjør teoriens kjerne, som personligheten per se. Det tredje rektangel, Selvkonseptet, inngår blant de Karakteristiske Tilpasninger, men fremheves som en særlig sentral sådan. Grunnleggende Tendenser representerer individets ’abstrakte psykologiske potensialer’ i form av bakenforliggende disposisjoner, mens Karakteristiske Tilpasninger er deres ’konkrete manifestasjoner’ (ibid., s. 163). Dynamiske Prosesser representerer interaksjonen mellom personlighetens komponenter til enhver tid. FFT er forutsatt å være et universelt system, der individuelle variasjoner kan beskrives ut fra komponentenes spesifiserte innhold. Det har karakter av en metateori, eller rammemodell, med vekt på å definere personlighetens overordnede struktur, men der mye av de enkelte komponenters innhold levnes uspesifisert. Teorien er sentrert i 16 postulater, som ifølge McCrae & Costa reflekterer deres fortolkning av den relevante empiri per i dag, innen trekkteori så vel som øvrige områder av psykologien (McCrae & Costa, 2003, s. 200-1). 2.4.2 Grunnleggende Tendenser Postulatene 1 a-d 1a. Individualitet ”Alle voksne mennesker kan karakteriseres ut fra deres differensierte plassering på en rekke personlighetstrekk, som innvirker på mønstre i tenkning, følelser og handling. ” 1b. Opprinnelse ”Personlighetstrekk er endogene, Grunnleggende Tendenser som kan endres via eksogene intervensjoner, prosesser eller hendelser som innvirker på deres biologiske grunnlag. ” 1c. Utvikling ”Utviklingen av personlighetstrekk foregår via indre modning, især i livets første tredjedel men videreført livsløpet igjennom, og gjennom øvrige biologiske prosesser som endrer trekkenes grunnlag. ” 1d. Struktur ”Trekk er hierarkisk organiserte fra snevre og spesifikke til brede og generelle disposisjoner; Nevrotisisme, Ekstroversjon, Åpenhet, Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet utgjør hierarkiets øverste nivå. ” E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165. 31 De Grunnleggende Tendenser rommer FFMs 5 personlighetsdimensjoner, slik de har blitt omtalt tidligere, og postulatene er, som det fremgår, rettet mot disse. Videre rommer denne kategorien også en rekke øvrige disposisjonsaktige aspekter ved personligheten. Heriblant kognitive evner/ intelligens, talenter og seksuell orientering, samt hele det psykologiske maskineri som bevirker bevissthet, persepsjon, språkevne, med mer (McCrae & Costa, 2003, s. 187). Komponentens samlede innhold spesifiseres i beskjeden grad, og levnes således åpent for fortolkning. Generelt synes intendert at alle de universelle psykologiske egenskaper som definerer mennesket som art, samt de spesifikke variasjoner over disse som enkeltindividet representerer, faller inn under denne kategorien, i form av latente potensialer. Disse får først konkret psykologisk uttrykk som Karakteristiske Tilpasninger, som igjen har sin fremtredelse i øyeblikket, både fenomenologisk og i handling, i den Objektive Biografi. Et eksempel er den menneskelige språkevne. Selve evnen, dette potensialet, kan ikke observeres direkte, verken fenomenologisk eller materielt. Det kan kun komme til uttrykk gjennom at språket læres og anvendes. At det er en universell evne, er en slutning abstrahert ut fra en rekke observasjoner, som at mennesker typisk lærer språk etter et felles mønster; det er en felles sensitiv tidsperiode for språkinnlæring; trass semantiske, syntaktiske, fonetiske og pragmatiske forskjeller finnes en rekke dypereliggende fellestrekk ved språklig kommunikasjon, og så videre. At denne språkevnen representerer differensierte endogene potensialer, er på samme måte basert på sammenkjedede observasjoner av at noen individer er dyktigere enn andre i tilegnelse av språk, og at miljøvariabler ikke alene synes å kunne forklare disse forskjeller. Også dette kan kun utledes fra observasjoner av språkets konkrete anvendelse i en gruppe individer. Samtidig har det sosiale miljøet åpenbart sentral betydning for språkets utvikling hos den enkelte, i form av hvilke typer språk som læres, hvordan det anvendes, dialekt, og så videre. Det faktiske språket som et individ besitter, med det tilhørende personlige særpreg, er derfor i FFT definert som en Karakteristisk Tilpasning (ibid.). I regi av FFT reviderer McCrae & Costa sin definisjon av trekk, til å være ” […] endogene Grunnleggende Tendenser som bevirker konsistente mønstre i tanker, følelser og handlinger” (ibid., s. 204-5). De understreker at disse Tendenser ikke er direkte tilgjengelige verken eksternt via observasjon eller internt via introspeksjon, men må deduseres ut fra atferd og opplevelse. 32 2.4.3 Karakteristiske Tilpasninger Postulatene 2 a-c 2a. Tilpasning ”Over tid reagerer individer på sitt miljø gjennom å utvikle mønstre i tanker, følelser og atferd som er konsistente med personlighetstrekk og tidligere tilpasninger.” 2b. Mistilpasning ”På et gitt tidspunkt kan disse tilpasninger være uoptimale i forhold til kulturelle verdier, eller personlige målsettinger.” 2c. Plastisitet ”Karakteristiske Tilpasninger endres over tid under innflytelse av biologisk modning, sosiale roller og/eller forventninger, og endringer i miljøet eller tilsiktede intervensjoner.” E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165. Denne kategorien rommer ”konkrete, ervervede strukturer som individet utvikler i interaksjon med miljøet” (e.o., ibid., s. 187). Alle tillærte ferdigheter hører inn under denne, heriblant som nevnt språket. Og videre; vaner og rutiner, interesser, erkjennelser, holdninger, verdier, planer, visjoner, og internaliserte psykologiske aspekter ved roller, relasjoner, normer, med mer. Disse er, i motsetning til forrige kategori, direkte tilgjengelige erkjennelsesmessig, fenomenologisk via introspeksjon, og/eller som atferd. Eksempelvis rutiner, som er fenomenologisk tilgjengelige som bevisste representasjoner og kan gjennomtenkes, sammenspunnet med de følelsesstemninger som er knyttet til dem. Spesifikke episoder fra rutinens utførelse kan gjenkalles, så vel som dens generelle innhold abstrahert ut fra de enkeltvise episoder. Samtidig er den også subbevisst representert i form av taus kunnskap om hvordan dens enkelte handlinger skal utføres, innlært og utøvet via psykologiske systemer nedenfor bevissthetens nivå. En rutine er per definisjon et hyppig gjentatt handlingsmønster, og har gjennom gjentakelse blitt stadig mer automatisert, slik at den etter hvert krever minimalt med bevisst oppmerksomhet for gjennomførelse. Rutinen utføres som observerbar atferd, og kunnskap og tenkning om den kan formidles språklig. Den manifesteres således både fenomenologisk og materielt, og dens eksistens som psykologisk struktur kan begrunnes funksjonelt, ut fra disse fremtredelsesformer. McCrae & Costa definerer disse elementer som ’karakteristiske’ fordi de reflekterer individets ”vedvarende psykologiske kjerne” (de endogene disposisjoner), og ’tilpasninger’, fordi de ”bistår individet i å passe inn i det konstant omskiftelige, sosiale miljøet” (e.o., John et al., 2008, s. 163- 33 4). De er kulturelt betingede, erfaringsbaserte tilpasninger til verden. De er både enkeltvis og som helhet under konstant utvikling, og kategoriens innhold hos et gitt individ vil variere sterkt henover livsløpet. Noen av tilpasningene kan være særdeles langlivede, som eksempelvis språket, mens andre kan være mer flyktige, som eksempelvis holdninger. Videre vil de variere sterkt mellom kulturer, familier, sosiale nettverk, og miljøforskjeller for øvrig – ettersom de formes nettopp i interaksjonen mellom Grunnleggende Tendenser og de ytre omgivelser. 2.4.4 Selvkonseptet Postulatene 4 a-b 4a. Selvskjema ”Individet har et kognitivt-affektivt bilde av seg selv som er tilgjengelig for bevisstheten.” 4b. Selektiv persepsjon ”Informasjon er selektivt presentert i Selvkonseptet, på måter som (i) er konsistente med personlighetstrekk; og (ii) gir en opplevelse av sammenheng for individet.” E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165. Selvkonseptet, eller selvbildet, er i henhold til FFT en Karakteristisk Tilpasning, og dét enkeltelement innen denne kategorien som McCrae & Costa utdyper mest, da det tilskrives en særlig sentral plass i personligheten. Selvkonseptet har som begrep nær sammenheng med opplevd identitet, og, sammen med emosjonelt ladede verdivurderinger, med selvfølelse og selvtillit. Det finnes mye teori og forskning innen dette feltet som ikke skal gjennomgås her, men det gjengis kort noen sentrale aspekter som fremheves av McCrae & Costa (McCrae & Costa, 2003, s. 214-6). Trekk medvirker i henhold til FFT til Selvkonseptets utvikling, gjennom å medforme individets opplevelse av seg selv i relasjon til verden. De er også representert gjennom individets oppfatning av egne trekk, slik de rapporteres i undersøkelsene – som omtalt er disse egenvurderingene typisk relativt overensstemmende med vurderinger gjort av individets nære relaterte. Og de er relativt stabile over tid, hvilket indikerer at i alle fall noen sider ved selvbildet typisk også er relativt stabile. Stabiliteten i Selvkonseptet er i seg selv under innflytelse av trekk, eksempelvis gjennom at høye verdier på Nevrotisisme og Åpenhet overensstemmer med et mer ustabilt, flyktig og/eller utviklingspreget Selvkonsept. Undersøkelser indikerer at et sterkt differensiert, 34 lite integrert Selvkonsept ofte opptrer i sammenheng med de generelle, vedvarende tegn på mistilpasning og psykisk problematikk som typisk ledsager høye verdier på Nevrotisisme (ibid., s. 229-231). Hyppige rollebytter og stadige og store skiftninger i opplevd identitet både uttrykker og viderefører det delvis selvopprettholdende mønster av ustabilitet som preger denne profilen. Høye verdier på Åpenhet korresponderer imidlertid med en fleksibel tilnærming til ulike roller, der individet typisk har lettere for å tre ut og inn av ulike roller, og der nettopp denne fleksibiliteten inngår i individets identitet, fremfor den spesifikke rolle individet har i en gitt sosial setting (ibid.). Lave verdier på Åpenhet korrelerer derimot med rollemessig rigiditet og en mer fullstendig identifikasjon med, og internalisering av, den pågjeldende rolle. Videre tilskriver McCrae & Costa individets ulike roller en sentral betydning for Selvkonseptet (ibid., s. 214-5). Samfunnsmessig i forhold til yrke, tittel, verv og annet, så vel som familiært og relasjonelt - som far eller mor, datter eller sønn, venn og ektefelle, og så videre. Individer beskriver ofte seg selv med utgangspunkt i deres sosiale identitet, i form av de roller de opplever seg å fylle. Roller kan defineres som mer eller mindre formelle, og individets tilskrevne status innen de ulike sosiale arenaer har formodentlig stor betydning for selvvurderingen. Dette aspekt ved Selvkonseptet kan være mer transient, ettersom det er sterkt knyttet opp mot omskiftninger i omgivelsene. Samtidig som det er kjent tematikk fra klinisk psykologi at internaliserte rolle- og relasjonsmodeller kan sette dype og varige spor, og således formodentlig påvirke Selvkonseptet for resten av livet. Andre mer og mindre stabile innslag i Selvkonseptet kan være oppfatninger om egenskaper og evner for øvrig; talenter, fysikk, eget moral- og verdisystem, egne prestasjoner, med mer. Dan P. McAdams har studert Selvkonseptets narrative format slik det typisk er utformet i form av en livshistorie, konstruert ut fra utvalgte episoder i det autobiografiske minnet og sentrert rundt særlig definerende erfaringer, hendelser og utviklingstrekk (John et al., 2008, s. 244). Å skape en konsistent historie ut fra en rekke enkeltepisoder bidrar til opplevd erkjennelsesmessig sammenheng i tilværelsen, av elementær betydning for verdensforståelsen generelt, så vel som sosial forståelse av en selv og andre. Trekk kan som folkepsykologisk begrep ses som uttrykk for nettopp dette. Selvkonseptet er som de øvrige Karakteristiske Tilpasninger under kontinuerlig rekonstruksjon, alltid utfordret av den vedvarende erfaringsstrømmen, og gjenstand for stadig mental bearbeidelse på ulike bevissthetsplan. Og det kan gjennomgå drastiske endringer, som følge av skjellsettende opplevelser, som trass dets enkelte stabile komponenter gir konseptet en ny helhetlig sammensetning. Eksempelvis som når en dyptpløyende erkjennelse får en person til 35 å se sitt liv i et nytt lys, og rekonstruere sin livshistorie ut fra et annerledes perspektiv på seg selv. Dette illustrerer hvordan ett sentralt element i personligheten kan gjennomgå store endringer, mens andre, slike som trekk, ikke nødvendigvis gjør det. 2.4.5 Tilgrensende systemer: Biologisk Grunnlag og Ekstern Innflytelse Det Biologiske Grunnlag inkluderer gener, nervesystem, og alt av biologiske komponenter og prosesser for øvrig (McCrae & Costa, 2003, s. 187). I forhold til trekk, har flere forskere arbeidet med å finne korrelasjoner til det biologiske nivået. Heriblant Hans J. Eysenck, som blant annet har undersøkt forbindelser mellom Ekstroversjon og forskjellige spenningsnivåer i det retikulære aktiveringssystem (Engler, 1999, s. 320-1). Sannsynlige sammenhenger til biologiske faktorer er identifisert, men McCrae & Costa anser at det per i dag er for tidlig å konkludere (McCrae & Costa, 2003, s. 29). Postulatene 5 a-c (Ekstern Innflytelse) 5a. Interaksjon ”Det sosiale og materielle miljø interagerer med personlighetsdisposisjoner i utformingen av de Karakteristiske Tilpasninger, og med de Karakteristiske Tilpasninger i regulering av atferdsstrømmen.” 5b. Appersepsjon ”Individer forholder seg til og konstruerer sitt miljø på måter som er konsistente med deres personlighetstrekk.” 5c. Resiprositet ”Individer øver selektiv innflytelse tilbake på det miljøet de responderer på.” E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165. Ekstern Innflytelse inkluderer ganske enkelt alle aspekter ved individets miljø – de sosiale og fysiske omgivelser, samfunnet, kulturen, klima og natur – og den gjensidige interaksjonen mellom individ og miljø vektlegges. 36 2.4.6 Den Objektive Biografi Postulatene 3 a-b 3a. Multippel determinering ”Handling og opplevelse er til enhver tid komplekse funksjoner av de Karakteristiske Tilpasninger som er virksomme i den pågjeldende situasjon.” 3b. Livsløp ”Individer har planer og mål som organiserer handling over lengre tidsintervaller, på måter som er konsistente med deres personlighetstrekk.” E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165. Denne kategorien representerer hva personen tenker, føler og gjør til enhver tid, både i en gitt situasjon, så vel som kumulativt, livsløpet igjennom (McCrae & Costa, 2003, s. 187). Den representerer således individets faktiske atferd. Det synes også som at McCrae & Costa plasserer et fenomenologisk sentrum i denne komponenten, der de aktive Tilpasninger får sin syntese i bevissthetsstrømmen, og psykologiske tilstander oppleves. 2.4.7 Dynamiske Prosesser Postulatene 6 a-b 6a. Universell dynamikk ”Individets kontinuerlige utforming av tilpasninger og uttrykking av disse i tanker, følelser og atferd er delvis regulert av universelle kognitive, affektive og viljemessige mekanismer.” 6b. Differensiell dynamikk ”Noen Dynamiske Prosesser er differensielt påvirket av individuelle Grunnleggende Tendenser, herunder personlighetstrekk.” E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165. De Dynamiske Prosesser representerer interaksjonen mellom personlighetens komponenter til enhver tid, både i form av de prosesser som foregår i øyeblikket (eksempelvis sansning, tenkning), så vel som den ontogenetiske utvikling henover livsløpet (eksempelvis språkutvikling)(ibid., s. 189). Hele den psykologiske virksomhet i øyeblikket inkluderes i denne komponenten, så vel som all psykologisk utvikling og endring livet igjennom. Mange av disse prosessene er utførlig omtalt innen andre personlighetsteorier, eksempelvis i form av de psykodynamiske forsvarsmekanismer, 37 og er gjenstand for omfattende psykologisk forskning, eksempelvis på innlæringsmekanismer. Hvorvidt de mange prosesser som er utredet og begrepssatt innen ulike psykologiske teorier kan integreres i et felles personlighetssystem, er imidlertid et av de store spørsmål for fremtiden. Kategorien er foreløpig ikke ytterligere spesifisert, foruten henvisning til den omtalte, omfattende forskning og teori vedrørende trekkenes utvikling og uttrykk. 2.4.8 Systemet Skillet mellom Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger står sentralt i FFT. Dette er en teoretisk differensiering mellom fenomener som henger tett sammen, noe som er en potensiell kilde til konseptuell forvirring, hvilket McCrae & Costa også selv bemerker (John et al., 2008, s. 163). Det er en abstrakt atskillelse av sammenhengende fenomener, i to kategorier som representerer to noe ulike abstraksjonsnivåer. De Karakteristiske Tilpasninger er i prinsippet direkte tilgjengelige for erkjennelsen, fenomenologisk og/eller i form av atferd, mens de Grunnleggende Tendenser derimot må utledes fra disse uttrykk, og således representerer et dypere abstraksjonsnivå. Liknende typer skiller, mellom bakenforliggende disposisjoner og deres manifestasjoner, forefinnes innen flere andre teorier om personligheten. McCrae & Costa nevner Wiggins kontrastering av genotypiske og fenotypiske trekk (1973/1997), McAdams’ skille mellom de to første av tre personlighetsnivåer; ’stabile trekk’, ’personlige prosjekter’ og ’livshistorie’ (1996; for øvrig siden reformulert), samt Sheldons personlighetsmodell (2004)(ibid., s. 163, 1735). Inndelingen kan også skimtes i Maddis klassifisering av personlighetsteorier i henhold til definerte kjerne- og perifere komponenter (se Maddi, 1996). FFT er imidlertid alene om å inkludere FFM blant de psykologiske disposisjoner. Trekk defineres eksplisitt som forankret i individets genotype (McCrae & Costa, 2003, s. 204-5). Dette leder hen til det kanskje mest særegne preg ved FFT, nemlig at miljøet ikke levnes noen innflytelse på trekk, annet enn via det biologiske nivået. Dette er illustrert i figuren ved manglende tilbakevirkende effekt fra de Karakteristiske Tilpasninger eller Eksterne Påvirkninger, på de Grunnleggende Tendenser. Dette er en noe radikal konklusjon, og McCrae & Costa bemerker at den nok ikke er korrekt i absolutt forstand (ibid., s. 193), dog dette avhenger av hvordan trekk-konseptet defineres. Poenget er å understreke at trekk, som de Grunnleggende Tendenser for øvrig, er svært robuste overfor miljøpåvirkning. Forankret i et genetisk program som i svært 38 liten grad er påvirkelig overfor de sosiokulturelle omgivelser, eller mer og mindre voluntære intrapsykiske prosesser (forskjellige biologiske påvirkninger, fra hjerneskader via psykoleptika til ernæringsmangler, tilskrives imidlertid innflytelse). McCrae & Costa vurderer at den samlede empiri vedrørende trekk - deres stabilitet og arvelighet, FFMs tverrkulturelle fremtredelse, de universelle utviklingsmønstre i trekkprofil, den potensielle underestimeringen av trekk i arvelighetsstudier, og den manglende identifikasjon av innvirkende miljøfaktorer - legitimerer denne inklusjonen av trekk i menneskets disposisjonsspekter. Dette er imidlertid ikke bare et spørsmål om fortolkning av empiri, men også av begreper. Fremfor å definere trekk fenotypisk og kun som en side ved de fenomener de måles via; opplevelse og atferd, tilskrives de i FFT en selvstendig, dog abstrakt, endogen eksistens - som underliggende psykologiske enheter, som trekkforskningen da i mer og mindre vellykket grad oppfanger. Gjennom dette, hentes definisjonen av trekk ned fra det populasjonsnivået som den er utledet fra, og til et individuelt nivå. Konseptet får hermed også en utvidet funksjonell dimensjon, som forklarende begrep for ikke umiddelbart erkjennbare mekanismer. McCrae & Costa benytter formuleringer som ’grunnleggende tendenser’ og ’abstrakte potensialer’ tilsynelatende overlappende med disposisjonsbegrepet, som igjen anvendes noe forskjellig i ulike teorier – tidvis om en egenskaps arvelighetsgrunnlag per se, andre steder mer generelt om stabile egenskaper/sider ved personligheten. Biologisk arv er imidlertid ingen passiv størrelse som predikterer egenskapers utforming i et ferdig format fra unnfangelsen av. Gener interagerer kontinuerlig og dynamisk med miljøet, og deres effekter tennes og slukkes for, livet igjennom. Likeledes er arvemassens psykologiske disposisjoner virksomme livsløpet igjennom, og kommer til uttrykk på konkrete måter, i all opplevelse og handling. De kan abstraheres ut teoretisk, som spesifikke aspekter ved ulike egenskapers uttrykk, og etterspores empirisk, via arvelighetsstudier. Det synes som at McCrae & Costa i sin redefinering av trekk som disposisjoner innbefatter både selve arvelighetsforankringen av trekkene, så vel som deres kontinuerlige, faktiske uttrykk, eller utfoldelse, i det individuelle livsløp. McCrae & Costa avviser ikke kategorisk at miljøet kan ha en ytterligere, ennå ikke avdekket, påvirkningseffekt på trekkene. De har eksplisitt satt FFT åpen for revisjon i henhold til ny forskning, og miljøet ville her tilkjennes en større grad av påvirkning på trekkdimensjonene, dersom senere undersøkelser vil påvise dette på en klarere måte (ibid.). Disposisjoner, forstått som genotypiske potensialer, kan imidlertid per begrepslige logikk ikke medformes av miljøet, så dette ville i så fall måtte formuleres som at trekkenes fenotypiske uttrykk i de Karakteristiske Tilpasninger delvis er influert av miljøet. Imidlertid er deres postulerte eksistens som disposisjoner nettopp, og utelukkende, utledet fra deres fenotypiske uttrykk i denne kategorien. 39 Slik de fremkommer gjennom forskningen. En solid påvisning av denne type ville dermed måtte medføre en revurdering av FFTs bestemmelse av FFMs trekk som rene disposisjoner. Hvordan utviklingen foregår for de øvrige disposisjonene som inngår i de Grunnleggende Tendenser, spesifiseres ikke. Dette er gjenstand for omfattende diskusjoner innen psykologien, om de ulike egenskapers bakgrunn i samspillet mellom arv og miljø, og annet. Igjen er dette også et spørsmål som gjensidig angår definisjonen av det spesifikke disposisjonskonsept, og av kategorien som det plasseres i. ’Grunnleggende Tendenser’ fremstår som en noe diffust definert, uklart avgrenset og abstrakt kategori, der diskusjonene dreier seg like mye om begrepslige definisjoner, som tolkning av tilgjengelig empiri. Det synes som intensjonen bak FFT er å utforme en overordnet skisse over personlighetens komponenter og mekanismer, som i brede penselstrøk reflekterer relevant empiri per i dag, som kan utgjøre et praktisk anvendelig utgangspunkt for integrasjon av mer detaljerte teorier om spesifikke elementer i personligheten, og som er åpen for endringer som følger av fremtidig forskning. Systemets komponenter kan således tolkes som hypotetiske og tilpasningsåpne, fremfor absolutte, størrelser. Den foreløpig manglende spesifikasjonen av disse, og McCrae & Costas udogmatiske formuleringer vedrørende dette, åpner for en slik fortolkning. 40 3. SKJEMATEORIER 3.1 HISTORIEN BAK SKJEMAKONSEPTET 3.1.1 Teorier om hukommelse og intellektuell utvikling Eysenck & Keane anser skjema som psykologiens mest anvendte begrep for indre, kompleks vitensorganisering. Det betegner i henhold til dem ”en strukturert ansamling av konsepter, som alminneligvis innbefatter generisk viten og kan anvendes til å representere hendelser, hendelsessekvenser, sansninger, relasjoner og sågar objekter” (e.o., Eysenck & Keane, 2000, s. 252, 256). Også dette begrepet har en lang historie, og også dette ble ifølge Eysenck & Keane benyttet av Kant på 1700-tallet (ibid.) – dog av ham i en noe annerledes kontekst av grunnleggende epistemologiske diskusjoner, vedrørende universelle ’forstandskategorier’ og deres forbindelse til menneskets erfaringsbaserte erkjennelse av verdens innretning. Sir Frederick F. Bartlett introduserte skjemakonseptet i psykologisk teoretisk sammenheng i 1932, i sin teori om kognisjon og hukommelse, og under inspirasjon fra fysiologen Sir Henry Heads anvendelse av begrepet i diskusjoner om propriosepsjon (Bartlett, 1932, s. 198-9). Bartlett tok i sin bok ’Remembering’ et oppgjør med den tidlige eksperimentelle psykologien innen den såkalte Ebbinghaus-tradisjonen, med en sterk kritikk av denne retningens metodeanvendelse, og især undersøkelsenes manglende økologiske validitet (ibid., s. 2-7). Ebbinghaus er blant annet kjent for sine studier av hukommelsen gjennom forsøksdeltakeres innlæring og gjenkallelse av semantisk meningsløse stavelser i et kontrollert laboratoriemiljø, i etterstrebelse av den metodologiske rigorisme som preget datidens rådende naturvitenskaplige paradigme. Bartlett designet selv en rekke studier der han undersøkte hukommelsen til forsøkspersoner i mer naturlige settinger, ved å anvende semantisk meningsfylt materiell som eksempelvis korte historier, som forsøkspersonene ble bedt om å huske, og eventuelt viderefortelle. Bartlett bemerket hvor mye historiene endret seg gjennom sosial videreformidling, og hvor lite av deres opprinnelige innhold som ble bevart ved senere gjenkallelse. Ofte var kun noen enkeltvise detaljer tilbake, i rasjonaliserte oppsummeringer av historienes hendelsesforløp som bar mer preg av øyeblikkets rekonstruksjon og kulturtypiske meningssammenhenger enn av deres faktiske innhold (ibid., s. 171-6). På bakgrunn av dette konkluderte Bartlett med at hukommelsen har sterke konstruktivistiske tendenser (ibid., s. 204-5). Autobiografiske minner lagres ikke som blåkopier av opplevde episoder, men bearbeides ut fra indre representasjoner av tidligere erfaringer, og integreres med disse i et nettverk av temadifferensierte, kognitive strukturer. 41 Bartlett omtalte disse strukturer som skjemaer. Episodisk gjenkallelse anses som skjemabasert rekonstruksjon, der mer og mindre fragmentariske minner fra de faktiske hendelsesforløp er spunnet sammen med oppsummerende abstraksjoner over liknende hendelser, integrert med tanker og følelser knyttet til opplevelsene både under innkoding og i tiden frem til erindring. Denne rekonstruksjonen bestemmes videre av den spesifikke gjenkallelsessituasjonen, og av hvilke skjemaer som da aktiveres. Ironisk nok, til å regnes som sentral for skjemakonseptets introduksjon til psykologisk teori, mislikte Bartlett begrepet (ibid., s. 200-1). Dels på grunn av dets noe upresise og vage karakter, og dels fordi det som betegnelse impliserer en passiv størrelse. Tvert imot anså han skjemaer som svært dynamiske strukturer. Han vektla deres funksjonelle aspekt i ”aktiv organisering av tidligere reaksjoner og/eller erfaringer”, som ”aktive mønstre i [kontinuerlig] utvikling”; selektivt medstyrende persepsjon, reaksjoner og handling i fremtidige situasjoner (e.o., ibid.). Jean Piaget var en annen sentral teoretiker som satte skjemakonseptet på psykologiens dagsorden. I første halvdel av det 20. århundret gjennomførte han en rekke undersøkelser omkring barn og unges kognitive utvikling, og utformet en omfattende teori om emnet. Piaget vektla især betydningen av konkrete erfaringer ervervet gjennom aktiv utforskning av omgivelsene, for utvikling av verdensforståelse. I Piagets teori foregår den kognitive utvikling via fire universelle trinn, gjennom dannelsen av psykologiske strukturer benevnt skjemaer; konseptuelle forståelser tematisk sentrert i spesifikke aspekter ved verden. Disse skjemaene utvikles gjennom prosessene ’tilpasning’ og ’organisering’, dette utdypes senere i kapitlet. 3.1.2 En kognitiv revolusjon Howard Gardner beskriver i sin bok ’The Mind’s New Science’ fremveksten av ’den kognitive revolusjon’ i siste halvdel av det forrige århundret. Denne omtales som et interdisiplinært paradigmeskift der psykologi og informasjonsteknologi dannet et naturlig sentrum for konvergerende teori- og forskningslinjer fra blant annet filosofi, lingvistikk, antropologi og nevrologi. Gardner anser at flere forskjellige historiske forutsetninger lå til grunn for denne utviklingen (Gardner, 1987, s. 381). For det første, kraftfulle påvisninger fra mange forskjellige hold, av behavioristiske forklaringsmodellers begrensninger overfor en helhetlig forståelse av menneskets psyke. Både Bartlett og Piagets teorier inngikk i dette anslaget. Og dernest, en anerkjennelse av 42 enkeltvise fagområders særskilte begrensninger, hvilket åpnet for tverrskolastiske, temaorienterte initiativer. Den kognitive skole kan således i seg selv anses som et perspektivintegrerende foretagende. En tredje faktor var den formidable utviklingen innen informasjonsteknologi og især av computersystemer, til dels fundert i forklaringsmodeller analoge til sinnets funksjoner, prosesser og strukturer. Disse analogier har dog i seg selv en rekke begrensninger, hvilket også Gardner understreker, blant annet som følge av prinsipielle forskjeller mellom preprogrammerte digitale systemer og bevisste, selvdrevne organismer utviklet i og for en rik økologisk kontekst (ibid., 385-6). Ikke desto mindre bidro denne virksomheten til reetableringen av et egentlig psykologisk forklaringsnivå innen akademisk psykologi, som innen især den amerikanske behaviorismen hadde blitt forvist ut i spekulativitetens dunkleste avkroker. Gardner anser at det overordnet viktigste element i fremveksten av det kognitive perspektivet var demonstrasjonen av nødvendigheten av et mentalt, representasjonsbasert analysenivå (ibid., s. 383, 391). Dette innebar en revitalisert anerkjennelse av den fenomenologiske dimensjonens gyldighet som vitenskaplig undersøkelsesobjekt. Og selv blant teoretikere som ikke tilskriver denne dimensjonen selvstendig status som sådant, så i alle fall en aksept av forklaringsnivåets funksjonelle kvaliteter. Diskusjonen omkring dette springer tilbake til de århundrerlange dualismediskusjoner, som ikke skal omtales videre her, men Gardner anser at den kognitive revolusjonen har brakt dette mentale analysenivået på statusmessig høyde med de vitenskapshistorisk sett tradisjonelt mer aksepterte biologiske og sosiokulturelle nivåer (ibid.). Skjemakonseptet står sentralt som betegnelse for psykologiske strukturer på dette nivået. I henhold til Eysenck & Keane ble konseptet især fra 70-tallet og fremover anvendt i en rekke forskjellige teorier, dog med noe forskjellig innhold. Tangerende begreper med marginalt forskjellige betydninger ble også introdusert, eksempelvis i form av Schank & Abelsons ’manuskripter’ til forlaring av stereotypiske handlingssekvenser, og Marvin Minskys ’rammer’ i hans teori om visuell persepsjon (Eysenck & Keane, 2000, s. 253). Ulric Neisser var sentral for utbredelsen av det kognitive perspektivet, blant annet gjennom de innflytelsesrike bøkene ’Cognitive Psychology’ og ’Cognition and Reality’, fra henholdsvis 1967 og 1976. Neisser anvender også skjemakonseptet, og i sistnevnte bok diskuteres skjemaers rolle i persepsjon, med referanse til både Bartlett og Piagets teorier (Neisser, 1976, s. 52, 65-6). Han deler for øvrig Bartletts reservasjoner omkring begrepet, men anser det allikevel som det beste alternativet for begrepssetting av ”den sentrale kognitive struktur i persepsjon” (e.o., ibid., s. 54). Neisser definerer skjemaer som ”den andelen av den perseptuelle syklus som er intern til det 43 sansende subjekt, som kan modifiseres av erfaringer, og som på en eller annen måte er spesifikk til det som persiperes” (e.o., ibid). Skjemaer opptar informasjon via sansesystemet, endres av denne informasjonen, leder oppdagelsesvirksomhet som gjør mer informasjon tilgjengelig, og som igjen modifiserer de aktiverte skjemaer - i en perseptuell syklus. Neisser anser at skjemaer fungerer som et slags format, som til en viss grad predefinerer hvilke deler av den i situasjonen tilgjengelige informasjon som opptas. Således gis persepsjonen en selektiv fokus, og samtidig en grovkornet plan for oppsøking av ytterligere informasjon, til enhver tid. I Neissers terminologi overstiger skjemabegrepet avgrensningen mellom form og innhold, på den måten at informasjonen som på et gitt tidspunkt opptas og integreres som del av skjemaets innhold, i samme øyeblikk endrer dets format for informasjonsseleksjon. ”Det er en modell av handling så vel som for handling” (e.o., ibid., s. 56). Skjemakonseptet anvendes også innen mer klinisk orienterte teorier, især innenfor den kognitive terapitradisjonen. Her har Aaron Beck stått sentralt, særlig innen utviklingen av kognitiv behandling for depresjon. Han utarbeidet i denne sammenheng en personlighetsteori som spenner utover et rent klinisk fokus, og som gjerne omtales i oversiktsverk over personlighetsteorier (se eksempelvis Engler, 1999, og Ellis, 2009). I Becks teori består skjemaer av personens grunnleggende forståelser av hvordan verden henger sammen, og herav utledede antakelser og holdninger omkring en selv, relasjoner, samfunnet, og så videre. Beck anser at mennesket er født med visse såkalte proto-skjemaer, som en slags basale skjemasporer innrettet mot organismens overlevelse, hvorpå utviklingen av mer komplekse skjemaer er fundert (Engler, 1999, s. 432). De sosiokulturelle omgivelser, og især tidlige relasjoner, anses som svært betydningsfulle for skjemaenes utvikling, som igjen er avgjørende for individets generelle tilpasning livet igjennom. Skjemaer kan være mer og mindre adaptive, mer og mindre innbyrdes avstemte, og, i hierarkisk perspektiv, mer og mindre spesifikke (ibid., Beck & Freeman, 1990, s. 4, 31). De utgjør omdreiningspunktet for emosjonalitet og handling, og kan i samlet forstand her tolkes som en slags personlighetens kjerne. Leslie Greenberg & kolleger anvender også skjemakonseptet på liknende vis i teorien bak et kombinert kognitivt/opplevelsesorientert behandlingsprogram, denne omtales senere i kapitlet. For øvrig gjenfinnes skjemaliknende komponenter innen flere øvrige personlighetsteorier som ikke eksplisitt gjør bruk av konseptet. Eksempelvis vektlegger Albert Ellis individers ’personlige filosofi’; grunnleggende verdensantakelser og herav utledede holdninger, og George Kellys ’personlige tankekonstruksjoner’ har mye til felles med skjemakonseptet (ibid., s. 32, Ellis et al., 2009, s. 499, 527, Engler, 1999, s. 403) 44 3.2 SKJEMAKONSEPTETS NATUR 3.2.1 En spesifisert bestemmelse innen kognitiv teori Ut fra sansning former sinnet mentale representasjoner av den ytre verden. Via menneskesinnets abstraksjonsevne får disse representasjoner en fra sansene frakoblet psykologisk eksistens, og kan fleksibelt anvendes i det mentale rom, i all verdens forskjellige indre konstellasjoner, relativt frikoblet fra sansenes situasjonelle binding til tid og sted. Innen kognitiv teori har det tradisjonelt vært skilt mellom henholdsvis proposisjonale og analoge representasjoner, på bakgrunn av deres forskjellige formater. Proposisjonale representasjoner er i henhold til Eysenck & Keane kjennetegnet ved at de er ”eksplisitte, spesifikke, abstrakte enheter som representerer sinnets idémessige innhold” (Eysenck & Keane, 2000, s. 247-8). De er ikke bundet til noe bestemt språk, eller noen bestemt sansemodalitet, men kan snarere forstås som et slags logisk grunnsystem. De definerer hvordan enkeltkomponenter er relatert til hverandre, i forskjellige konseptuelle forbindelser. Enkeltvis eksplisitterer de spesifikke forbindelser mellom spesifikke komponenter. Som helhet utgjør de et slags universelt og amodalt mentalt språk, eller kodesystem, som strukturerer all informasjon tilhørende dette representasjonsformatet. Enkelte teoretikere har illustrert dets oppbygning i form av et logisk system benevnt ’predikativ kalkulering’, mens logikk generelt, matematikk og andre regelsystemer kan anses som eksternaliserte uttrykk for dette indre systemet. Også språket er regelstyrt, og språket reflekterer de proposisjonale representasjoners format gjennom sin sekvensielle, symbolske spesifikasjon av enkeltkomponenter og relasjoner mellom dem. Analoge representasjoner betegnes i motsetning som uspesifikke, implisitte, uregelbundne, men sansemessig modalitetsbundne på den måten at de fortrinnsvis er visuelle, auditoriske, kinetiske og så videre (ibid., s. 246-7). Indre bilder og lyder, forestillinger og fantasier er eksempler på slike representasjoner. De verken spesifiserer eller eksplisitterer enkeltkomponenter eller forbindelsene mellom dem, men har en helhetlig fremtreden. De kan imidlertid inneholde mye implisitt informasjon, eksempelvis som at en forestilling om et gitt værelse inneholder mye uspesifisert informasjon om hva som hører til dette bestemte værelse, hva som gjør at det er et værelse og så videre - dersom man proposisjonalt analyserer komposisjonens enkelte bestanddeler. Men som analog representasjon har det først og fremst en helhetlig, sanselig kvalitet, i dette tilfellet av visuell art. Dette representasjonsformatet følger ikke noe bestemt regelsystem. Eksempelvis kan en enkelt bestanddel fra et gitt forestillingsbilde gjøres til sentrum for et nytt slikt, som igjen kan settes sammen med bestanddeler fra øvrige forestillinger, på uendelig nye måter. Kun fantasien setter grenser, bokstavelig talt. Og endelig har formatet ved sin modalitetsbinding en 45 mer sansenær og således konkret karakter, eksempelvis som at et indre forestillingsbilde av et værelse bærer liknende fenomenologisk kvaliteter som det faktiske synet av det samme værelse; en visuell opplevelse, en sanselig gestalt. Derav benevnelsen analog. Proposisjonale representasjoner består på sitt enkleste nivå av enkeltkomponenter, eksempelvis objektskonsepter, og enkeltrelasjoner mellom to komponenter, eksempelvis konseptet om en kausal forbindelse mellom to objekter. Flere kognitive teorier analyserer denne type representasjoner på dette mest fundamentale nivået (ibid., s. 248-52). Kompleksiteten øker imidlertid raskt med antall komponenter og de forskjellige forbindelser som kan trekkes mellom dem, og etter hvert tar dette representasjonsvevet form av en semantisk og syntaktisk kompleks informasjonsmatrise. Det er nettopp slik, skjemakonseptet bestemmes av Eysenck & Keane (ibid.). Som komplekse, proposisjonale representasjoner, og som psykologiens mest anvendte begrep for akkurat dette. Distinksjonen mellom proposisjonale og analoge representasjonsformer er bredt akseptert innen den kognitive psykologien, men er også gjenstand for stadige diskusjoner - om forbindelsen mellom formatene, vanskeligheten i å analysere de to uavhengig av hverandre, og annet (ibid., s. 246-7, 261-2). Overordnet betegnes denne tilnærmingen som den ’tradisjonelle, symbolske-’, mens ’konneksjonisme’ utgjør en sentral, alternativ tilnærming, der indre representasjoner forklares ut fra aktiviseringsmønstre i såkalte distribuerte nettverk. Flere teoretikere har imidlertid argumentert for de to tilnærmingenes komplementaritet (ibid., s. 277). 3.2.2 Generelle egenskaper ved skjemaer Det fremgår at konseptet kan bestemmes nokså spesifikt innen kognitiv teori, samtidig som de innledningsvis omtalte teoretikere synes å bruke begrepet i en større og mer generell sammenheng. Disse anvender skjemabegrepet i forskjellige tematiske sammenhenger, i teorier om henholdsvis langtidshukommelse, persepsjon, utføring av handlesekvenser, erkjennelse av verdens fysiske innretning, av relasjoner og så videre. Samtidig omtales det av samtlige teoretikere også i mer innholdsgenerelle vendinger, i samsvar med en bredere forståelse av konseptet som betegnelse for kognitive informasjonsstrukturer generelt. Greenberg bemerker også at skjemabegrepet benyttes av ulike teoretikere i forskjellige sammenhenger, med varierende grad av begrepslig presisjon. Han henviser i denne sammenheng til Williams, Watts, McLeod & Matthews’ (1988) fire generelle kriterier for begrepet. Disse 46 er henholdsvis: ”Et skjema 1) er en mengde lagret informasjon, med hvilken innkommende informasjon interagerer; 2) har en sammenhengende indre struktur som organiserer innkommende informasjon på en bestemt måte; 3) rommer generisk, prototypisk informasjon slik at spesifikke elementer/episoder prosesseres via den egnede skjematiske prototype og herigjennom struktureres; og 4) har en modulær karakter, slik at aktivering av én del typisk vil medføre aktivering av det hele” (e.o., Greenberg et al., 1993, s. 46). Denne bestemmelse av begrepet er mer generell enn Eysenck & Keanes, og samtidig mer omfattende. Den representerer en bredere forståelse av konseptet, og oppsumerer vesentlige sider ved det, som generelt synes å overensstemme med de tidligere tilrefererte teoretikeres utledninger. Et sentralt trekk ved skjemaer er deres sentrering i et eller annet tema, ’en mengde informasjon’, og det vil være det tematiske innholdet som atskiller et gitt skjema fra et annet. Imidlertid er en slik inndeling temmelig arbitrær, da et hvilket som helst gjenstandsområde i en hvilken som helst fokusbredde kan defineres som et tema. Skjemakonseptet er i så måte svært plastisk, hvilket også gir det den diffuse karakter som flere teoretikere har mislikt. Eysenck & Keane fremholder dette som det fremste problemet ved konseptet, og refererer til at flere teoretikere av disse grunner anser det som prinsipielt ubestemt, og ’underspesifisert’ (Eysenck & Keane, 2000, s. 256-7). Et annet gjennomgående trekk, som i noen grad bidrar til å håndtere denne diffusiteten, er betraktningen av skjemaer som hierarkisk organiserte. Mer generelle skjemaer anses å bestå av stadig mer spesifikke -, i en hierarkisk struktur. Dette overensstemmer for øvrig med den omtalte kognisjonsteoretiske forståelse av proposisjonale enkeltkomponenter og enkeltrelasjoner som skjemaenes elementære byggeklosser. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan avgrensningen mellom forskjellige skjemaer og skjemanivåer mer konkret kan spesifiseres. At skjemaene både enkeltvis og som nettverk regnes for å være i en prosess av kontinuerlig endring, bidrar videre til problemet med å avgrense enkeltskjemaer mot hverandre, annet enn som en teoretisk øvelse. Skjemaer er definert som kognitive informasjonsstrukturer, med innhold som til dels samsvarer med hverdagsspråkets tanker. Skjemaer har blitt spesifisert som komplekse proposisjonale representasjoner, men i den bredere anvendelse av begrepet synes ikke atskillelsen fra de analoge representasjoner særlig fremtredende. Skjemaer kan her alternativt forstås som proposisjonale i struktur, men integrert med ledsagende analoge representasjoner forbundet med det pågjeldende skjemaets temainnhold. Bartlett beskriver eksplisitt hvordan forestillingsbilder er innleiret i skjemaer (Bartlett, 1932, s. 209, dog det minnes om at han skrev dette før distinksjonen mellom de to formater ble formulert innen nyere kognitiv teori). 47 Skjemaer, slik de fremstår i en utvidet definisjon, er dog mer enn kun rent kognitive fenomener i snever forstand. Skjemaer har en affektiv side, og omtales gjerne som ’emosjonsladede’. Og de har et konativt/motivasjonelt aspekt. Både som prototypisk arrangerte, latente planer for utføring av handlingssekvenser, hvilket både Bartlett og Neisser understreker. Men også som imperativer for handling, i form av den emosjonelle valens og de tilkoblede handlingsimpulser som tidligere erfaring med et gitt element i omverdenen har ladet et korresponderende skjema med, og som re-presenteres fysiologisk og fenomenologisk idet skjemaet reaktiveres av en ytre eller indre stimulus. Forskjellige teoretikere vektlegger disse øvrige aspekter ved skjemaer i forskjellig grad, avhengig av den øvrige teoretiske ramme som konseptet anvendes i; Beck og Greenberg fokuserer sterkt på skjemaenes emosjonelle sider. Imidlertid er det et gjennomgående trekk ved de ulike teoriene, at det fokuseres på skjemaers integrerte karakter, der de kognitive strukturer utgjør omdreiningspunkter for emosjonalitet og handling. Bartlett understreket betydningen av ’affektiv innstilling/-holdning’ for gjenkallelse av minner, og den avgjørende rolle som ’appetitt, instinkter, interesser og idealer’ spiller i forhold til skjemautvikling og – aktivering (ibid., s. 2067, 210-1). Neisser omtaler betydningen av den mening som via skjematisk prosessering tilskrives elementer og hendelser i den ytre verden, og som ansporer til handling (Neisser, 1976, s. 70-1). Flere teoretikere har påpekt vanskeligheten med å differensiere mellom proposisjonale og analoge representasjoner i praktisk forstand, og det samme forbeholdet kan stilles opp mot atskillelsen av skjemaers kognitive aspekt, i forhold til deres affektive side, og deres iboende handlingsdirektiver, i denne utvidede forståelsen av konseptet. 3.2.3 Empirisk støtte til skjemateorier Ifølge Eysenck & Keane, er det betydelig empirisk støtte fra forskjellige hold, til at vitensstrukturer opererer på ’skjemaaktige måter’ (Eysenck & Keane, 2000, s. 256). Bartletts studier er allerede nevnt, og gav som omtalt opphav til hans teori omkring konseptet. Blant nyere forskning er det påvist at forsøkspersoners forskjellige forventninger til en gitt hendelse gjør at de både fortolker og gjenkaller hendelsen på korresponderende forskjellig vis (ibid.). I forhold til persepsjon, har Friedman vist at forsøkspersoner bruker lengre tid på å prosessere bilder fra en bestemt, kjent hverdagsscene, eksempelvis et soverom eller en lesesal, dersom elementer som ikke normalt tilhører denne settingen er innplassert her. Dette overensstemmer med idéen om at skjemaer 48 inneholder prototypisk informasjon til hurtig prosessering av kjente scenarier, som en kognitivt ressursbesparende funksjon. Det samme poeng ble understreket ved en gjenkallelsestest, der de samme forsøkspersoner ble vist de samme bilder, men hvor enkelte elementer fra den opprinnelige scene var fjernet. Forsøkspersonene bemerket sjelden at noe manglet, med mindre det nettopp var de elementene som for settingen var uventede – i så tilfelle ble endringen praktisk talt alltid lagt merke til. Friedman konkluderte med at ”den episodiske informasjonen som gjenkalles fra en hendelse, er forskjellen mellom den konkrete hendelsen, og dens prototypiske, formatiske representasjon i minnet” (e.o., ibid.). Mer og mindre indirekte empirisk støtte til skjemakonseptet kan hentes fra en rekke øvrige undersøkelser innen kognisjonspsykologien. Imidlertid korresponderer mye av denne forskningen også med andre teoretiske tilnærminger, som i form av distribuerte nettverksmodeller, og med alternative begreper for kognitive strukturer. De uspesifiserte sidene ved skjemakonseptet indikerer et behov for flere empirisk etterprøvbare presiseringer, samtidig som konseptets teoretiske berettigelse også avhenger av hvilken overordnet forklaringsramme som anses å best kunne innfange den indre verdens strukturer og funksjoner mer helhetlig. Det er i så måte, igjen, like mye en diskusjon om begrepslig definisjon og terminologisk preferanse, som empirisk dokumentasjon. 3.2.4 Konseptets gyldighet Skjemaer er psykologiske størrelser. Erkjennelsesmessig er de delvis tilgjengelige fenomenologisk. De er kun indirekte og fortolkningsmessig erkjennbare som materielle fenomener, gjennom deres manifestasjoner i atferd. Konseptet har således en funksjonell kvalitet, som forklarende begrep for psykologiske enheter bakenforliggende disse materielle uttrykk, hvorav kun en viss andel er introspektivt tilgjengelig. Konseptets diffuse karakter samsvarer på sett og vis med den indre forståelsesverdens dobbelthet i på den ene siden å være tematisk sentrert, med et preg av indre sammenheng, struktur og modulær avgrensning, men på den annen side å bestå i et uoversiktlig nett av multiple forbindelser mellom disse moduler, og en hyperfleksibilitet i etableringen av nye slike. Kanskje er dette en av grunnene til at begrepet er så hyppig anvendt, trass uttalte reservasjoner og stemoderlige holdninger til det. Til forskjell fra en forståelse av indre representasjoner som aktivering av enheter i et distribuert nettverk, impliserer et ’skjema’ en tematisk fundert, i noen grad ytre avgrenset, indre 49 sammenhengende informasjonsmengde. Dette kan omformuleres i nettverksterminologi, ved da å anse det samlede nettverket som modulært organisert, med sterkere og/eller flere forbindelser mellom enheter innad i modulene, og svakere og/eller færre forbindelser modulene imellom. De to forklaringsmodellene kan på denne måten anses som integrerbare, slik flere teoretikere har anbefalt. Slike tilnærminger kan videre bidra til å avhjelpe den manglende spesifisitet som hefter ved skjemakonseptet, og gi nye innfalsvinkler for empirisk forankring. Enkelte teoretikere har i denne sammenheng stilt spørsmålstegn ved konseptets nødvendighet, og argumentert for at det kan erstattes av en nettverksterminologisk begrepsramme (Eysenck & Keane, 2000, s. 257). Men i enkelhetens navn innrammer skjemakonseptet det organiserende aspekt ved den indre verdens assosiasjonsmangfold, og har således et begrepslig fortrinn her. Det er hyppig anvendt i mange og til dels svært forskjellige teoretiske sammenhenger, presisert på ulike måter, betraktet som et integrerende konsept overspringende mange teoretiske skillelinjer, samt understøttet av en betydelig mengde empiri. Begrepet har stått støtt imot tidens tanngard, og representerer overordnet sett psykologiens foretrukne konseptualisering av kognitive strukturer og komplekse, indre representasjoner. 3.3 SKJEMAUTVIKLING Hvordan utviklingen av skjemaer skal forstås, avhenger av rammen konseptet defineres innenfor, og spesifiseringsnivået som søkes. Flere av de allerede omtalte teorier kan spesifisere bestemte skjemaers utviklingsvei. En mer overordnet, generell konseptualisering av denne utviklingen finnes i Piagets teorier, formulert i prosessene tilpasning og organisering (Berk, 2000, s. 223). ’Tilpasning’ består av to dialektisk interagerende underprosesser, henholdsvis ’assimilering’ og ’akkomodering’. Med ’assimilering’ menes anvendelsen av skjemaer for persepsjon og fortolkning av verden, i tråd med Neissers forståelse av skjemaers rolle i den perseptuelle syklus. ’Akkomodering’ refererer både til dannelsen av nye skjemaer, avstemming og differensiering av eksisterende skjemaer i møte med den ytre verden, og i helhet en kontinuerlig tilpasning av skjemanettverket til verdens innretning. Drevet frem av erfaringsstrømmen. Diskrepans mellom eksisterende skjemaer og øyeblikkets sansning skaper kognitiv dissonans, som ansporer til skjematilpasning, eller ’ekvilibrering’ i Piagets terminologi. Med organiseringsprosessen henviser Piaget til en samtidig og kontinuerlig indre omorganisering av skjemanettverket, som ikke er direkte koblet til sansningen. Der nye forbindelser etableres mellom skjemaer via indre prosessering, i retning av et stadig mer 50 komplekst og sammenknyttet kognitivt nettverk. Eksempelvis som når skjemaer for henholdsvis ’avstand’ og ’tid’ kobles sammen i forståelsen av ’hastighet’, i dannelsen av et nytt skjema for dette konseptet. Som representant for et såkalt neo-Piagiansk perspektiv, vektlegger Robbie Case automatisering av skjemaer gjennom deres hyppige anvendelse (ibid., s. 276-8). Læring og spesialisering kan forstås som at stadig aktivering av et sett skjemaer innen et bestemt område, eksempelvis i form av intellektuelle og/eller manuelle ferdigheter i en arbeidssituasjon, også medfører en styrking av de pågjeldende skjemaer. Dette reflekteres i en gradvis automatisering av aktivitetene, som igjen frigjør stadig mer kognitive ressurser, blant annet til videre skjemautvikling innen dette spesifikke området. I sin stadiebaserte teori om intellektuell utvikling, understreket Piaget at skjemaenes innhold utvikles fra det konkrete, sansenære nivå i oppdagelse av de umiddelbare omgivelser i de tidlige år, og gradvis i retning av et mer abstrakt nivå. Med innhold i større grad formet av logiske resonnementer, baserte på multiple informasjonskilder, i voksen alder. Bartlett formulerte evnen til abstrakt tenkning og refleksivitet nokså billedlig som ”organismens kapasitet til å snu seg rundt ovenpå sine egne skjemaer”, av avgjørende betydning for å forme komplekse, innholdsmessig dypere og mer abstrakte skjemastrukturer (e.o., Bartlett, 1932, s. 206). Han anså denne egenskapen som den menneskelige bevissthetens viktigste funksjon. Det sentrale og felles poeng her, er at utviklingen av skjemaer foregår gjennom en kombinert prosess av sansning av den ytre verden, og indre bearbeidelse av representasjonene. I form av multiple, parallelle prosesseringer på ulike bevissthetsnivåer. De forskjellige prosessene kan forstås som kontinuerlige, samtidige og interagerende, og atskillelsen av dem som en teoretisk abstraksjon. Dette indikerer igjen fordelen ved å se skjemalandskapet som et sammenvevd nettverk, der det hele henger sammen, men der avgrensningen av nettverkets moduler – skjemaene – reflekterer variasjoner i styrken i, og/eller mengden av, forbindelser mellom nettverkets enheter. I et utviklingsperspektiv forstås dette psykologiske nettverket som konstant aktivt og dynamisk ekspansivt – egenskaper som er understreket av både Bartlett, Piaget og Neisser. Andeler av nettverket som av ulike årsaker forvitrer, representerer utviklingens negasjon i form av glemsel. Skjemaene utvikles gjennom individets interaksjon med omgivelsene, og omfattende indre bearbeiding. Det er implisitt i deres representative karakter, at skjemaenes innhold i vesentlig grad bestemmes av spesifikke erfaringer. Samtidig som selve evnen til å forme disse indre representasjoner, i de formater, det omfang og med den fleksibilitet som menneskesinnet har 51 potensial til, er del av den artstypiske psykologiske utrustning. I hvilken grad mer spesifikke konseptuelle forståelser av sider ved verden er medfødte eller innlærte, har vært et sentralt diskusjonstema i tidsspennet fra eldre filosofi til moderne utviklingspsykologi. Skjemaer er i dette kapitlet omtalt på et generelt nivå, og en nærmere bestemmelse av hvordan arv og miljø interagerer i utviklingen av dem vil kreve en større grad av spesifisering, eksempelvis av tematisk område og/eller type skjema. Dette leder også an til en annen sentral diskusjon, nemlig i hvilken grad utviklingsprosessene er generelle eller områdespesifikke. Forskjellige psykologiske egenskaper representerer mer og mindre forskjellige utviklingsmekanismer. Skjemaer innenfor forskjellige temaområder – eksempelvis relasjoner kontra matematikk – kan være forankret i mer og mindre distinkte kognitive moduler, med svært forskjellige utviklingsveier. En tredje, sentral diskusjon i denne sammenheng vedrører forholdet mellom universalitet og individualitet. Individuelle forskjeller i disposisjoner for kognitiv utvikling interagerer med den konkrete økologiske kontekst som individet er situert i, hvilket gjør hver enkelt erfaring unik, til integrasjon i personlig unike skjemanettverk. Skjemaers utvikling må ses i sammenheng med deres tematiske innhold spesifikt, og samtidig med den psykologiske utvikling som helhet. Trass skjemaers individualitet, har de bakgrunn i et felles, artstypisk egenskapsgrunnlag, samtidig som øvrige fellestrekk i både arv og miljø også vil reflekteres i skjemanettverkets organisering og innhold. Behov, reflekser og emosjoner er andre delte egenskaper, med onto- og fylogenetisk primat for overlevelse, og både Bartlett, Piaget, Neisser og Beck har på forskjellige måter omtalt disse egenskapenes betydning for skjemautviklingen. Koblingen til disse egenskapene er en potensiell nøkkel til skjemanettverkets organisering; tematisk, modulært og hierarkisk. 3.4 EMOSJONELLE SKJEMAER OG PERSONLIGHETEN 3.4.1 En teoretisk syntese Leslie S. Greenberg, Laura N. Rice & Robert Elliott presenterer i boken ’Facilitating Emotional Change’ (1993) et kognitivt/opplevelsesorientert terapiprogram der de integrerer humanistiske psykologiske perspektiver med emosjonsforskning og kognisjonsteori, i en kompleks teoretisk syntese over hvordan psyken opererer. Hvorfra kun noen utvalgte kjernepunkter kan omtales her. 52 Greenberg & kolleger vektlegger emosjoners sentrale betydning som evolusjonært frembårne responssystemer, avgjørende for organismens overlevelse og utvikling (Greenberg et al., 1993, s. 49-54). Som behovskanalisering, som handlingsimperativer, fra instinktive reflekser til kognitivt medierte beslutninger, og som et delvis viljesstyrt, sosialt orientert uttrykkssystem. Integrert med kognitive fenomener som tanker, forestillinger og liknende, domineres bevissthetsstrømmen av emosjonelle opplevelser. Primæremosjoner - glede, overraskelse, frykt, sinne, sorg og avsky - er medfødte, universelle egenskaper hos mennesket, representert i spennet fra fysiologiske mekanismer via bevissthetsopplevelser til sosiale signaler formidlet i ansiktsuttrykk (ibid.). Primæremosjoner bærer umiddelbar og direkte mening som ikke krever semantisk fortolkning eller annen høyere kognitiv prosessering. De utgjør et fylogenetisk eldre, instinktivbasert vurderingssystem med direkte kobling til handleresponser. Dette opererer automatisk og er kun delvis under bevisst kontroll. Videre har mennesket i kraft av sitt intellekt en rekke mer komplekse emosjoner, som eksempelvis stolthet, sjalusi, anger og forakt. Disse er ifølge Greenberg primæremosjonelt forankret, men kognitivt mediert, og således i sterkere grad formet via innlæring, intellektuell bearbeiding og kulturell påvirkning (ibid.). Fra kognitiv teori vektlegger Greenberg særlig fire forhold (ibid., s.43-5). For det første, oppmerksomheten som bevissthetens utøvende og beslutningskanaliserende sentrum, som med en begrenset øyeblikkets kapasitet orienterer bevissthetens fokus mellom forskjellige elementer i den ytre og indre verden. For det annet, forholdet mellom bevisst styrte og automatiske prosesser, der sistnevnte krever lite bevisst styring, dog de via oppmerksomheten kan gjøres til gjenstand for bevisst fokus. Det tredje tema er kombinasjonen av seriell og parallell prosessering, der den bevisste oppmerksomhet i særlig grad jobber sekvensielt, parallelt med mange sub- og ubevisste prosesser, hvilket gir psyken en kraftig kapasitet til å arbeide på flere nivåer, og dermed et svært fleksibelt potensial. Det fjerde temaet som fremheves er hukommelsens emosjonelt betingede, dynamiske og konstruktivistiske funksjonsmåte. Greenberg anvender skjemabegrepet i denne sammenheng, i form av en nærmere bestemt type ’emosjonelle skjemaer’, betegnet som ’innleirede kognitive/ affektive/ handlingsstrukturer’ (ibid., s. 47, 66). Bevissthetsstrømmen domineres av emosjonell opplevelse, og dermed lagres og bearbeides også individets erfaringer ladet med emosjonell mening, i de relevante skjemaer. Som representerende en rekke parallelle, automatiske prosesser innen mer og mindre atskilte kognitive moduler, anses skjemaene som i varierende grad bevisste, og i kontinuerlig utvikling i 53 møtet med den både rytmiske og konstant skiftende, ytre og indre verden (ibid., s. 59). Greenberg anser bevisstheten som en konstant vekslende syntese av de i varierende grad aktive skjemaer, en fenomenologisk symbolisering av øyeblikkets umiddelbare sansning og primæremosjonelle vurdering av situasjonen, og med oppmerksomheten som et analyserende og konseptualiserende sentrum (ibid., s. 59-61). Som arbeider serielt, etter proposisjonale prinsipper, og som ofte er lingvistisk assistert. Der fokus til dels styres mellom – og tildels styres av – ytre sanseinntrykk og de indre, automatiske prosesser. 3.4.2 Behov, emosjonelle skjemaer og livstemaer Mennesket fødes med forskjellige drifter og behov, og mekanismer for å søke deres tilfredsstillelse. Emosjoner orienterer organismen i denne kontinuerlige prosessen, blant annet som prekognitive vurderinger av hvorvidt og hvordan et bestemt behov kan dekkes i den pågjeldende situasjon, og som imperativer mot adekvate handlingsalternativer. Forenklet eksemplifisert; sult kan ledsages av gledesbetont, optimistisk søken etter et måltid, av sinne og frustrasjon dersom hindringer oppstår, overraskelse og glede dersom hindringene overstås og prosjektet lykkes på uventet vis, og frykt dersom mattilgangen er truet. Fra fødselen av danner disse repetitive sykluser av behov og innfrielse et sentralt livsvilkår for mennesket, og fra det stadig kumulerende antall enkeltepisoder utformes og differensieres de tilhørende skjemaer. Sammen med skjemaenes øvrige enkeltkomponenter – som fragmentariske episodiske minner, abstraherte prototypiske handlesekvenser, behovsopplevelser og så videre – lagres også ledsagende følelsesreaksjoner og –opplevelser. Fra dype emosjonelle avtrykk fra skjellsettende enkeltopplevelser, til mer generelle følelsesmessige tonasjoner. Greenberg eksemplifiserer utviklingen av emosjonelle skjemaer med at barnet reagerer primæremosjonelt og direkte på en omsorgspersons trøst eller ignoranse (ibid., s. 51-2). Disse følelsesopplevelser registreres i minnet, sammen med omsorgspersonens uttrykk og atferd i de pågjeldende situasjoner. Videre medieres disse representasjoner kognitivt, og stadig mer så ettersom barnet vokser opp, gjennom utvikling av antakelser, forståelser og forventninger til den bestemte type situasjoner, til den bestemte omsorgsperson, og så videre. Eksempelvis om hvilke vilkår og betingelser som må oppfylles for at omsorgspersonen skal imøtekomme barnets forskjellige behov. Gjennom høyere kognitiv prosessering i ”det konseptuelle system, med dets kapasitet for bevisst, viljestyrt, proposisjonal tenkning”, kan innholdet i disse skjemaene gjøres til gjenstand for mer strukturert intellektuell analyse (e.o., ibid.). Disse nye, mer eksplisitte 54 oppdagelser og erkjennelser integreres stadig tilbake i skjemaet, som således samtidig kontinuerlig videreutvikles. Med tiden vil skjemaene inkludere integrerte nettverk av verdier, holdninger og antakelser, utviklet i samspill med de sosiokulturelle omgivelser. Greenberg skriver at ”[d]isse emosjonsmoduler kan forstås som kontekstspesifikke prosessorer relevante for bestemte erfaringsdomener” (benevnelsen –moduler her tilsynelatende anvendt synonymt med –skjemaer)(e.o., ibid., s. 59). Det kan tolkes dit hen, at disse ’emosjonsmoduler’ er konstruerte omkring de forskjellige behov som dominerer i menneskelivet. Og videre, at de erfaringsdomener som det her refereres til, er de områder av livet og omverdenen som er relatert til de respektive behovssykluser – dette inkluderer handlesekvenser, personer, geografiske steder, og så videre. Dette kan danne utgangspunkt for en betydelig andel av skjemalandskapets tematiske og modulære organisering, gjennom at skjemaer formes og utvikles omkring de enkelte behovssykluser, og eventuelt differensieres i skjematiske subhierarkier innen hver slik modul. Behovssyklusene har sitt utspring i medfødte preferanser og orienteringskapasiteter, egenskaper som Beck omtaler som ’skjemasporer’, som videreutvikles i interaksjonen mellom intellektuell modning, akkumulerte erfaringer, og tilhørende kognitive bearbeidelse. Fra de første leveårenes umiddelbare, instinktive og primæremosjonelt kanaliserte behovsuttrykk, og til den komplekse, kognitivt og kulturelt medierte voksne verdenen av motivasjoner, der behovsopplevelser filtreres gjennom skjemaenes kombinerte affektive/kognitive vurderinger, til et samlet orienteringsgrunnlag for handling. I behovs-/motivasjonssammenheng fremhever Greenberg to overordnede, allmennmenneskelige livstemaer, av særlig sentral betydning for overlevelse, tilpasning og vekst. Disse består av, henholdsvis, 1) Sosial relatering og tilknytning til andre, og 2) Utforskning og mestring av omgivelsene (ibid., 77-8). Førstnevnte angår alle individets sosiale relasjoner, fra de nære forhold og til sosial funksjonsevne mer generelt. Sistnevnte angår oppdagelse, manipulasjon og mestring av verden, med grunnleggende formål av selvopprettholdelse og generativt virke - i hverdagsspråk korresponderende med arbeidsevne og produktivitet. Abraham Maslow var sentral for utviklingen av det humanistiske perspektivet innen psykologien, og rangerte de menneskelige behov i et femlags hierarki kjent som ’behovspyramiden’ (Engler, 1999, s. 343-4). Kort gjengitt er denne organisert slik at de mest basale, fysiologiske behov regnes som grunnleggende og prioriterte, og befinner seg på modellens nederste nivå, heriblant sult, tørst, seksualdrift, søvnbehov, og så videre. På de to neste nivåer følger fundamentale sosiale behov, først for trygghet, og derover kjærlighet, tilhørighet, gjensidighet og omsorg. Den fjerde 55 rubrikken inkluderer behov for anerkjennelse og respekt fra en selv og andre gjennom mestring av verdens krav, i alt fra sosiale til yrkesmessige forhold. På pyramidens topp; selvrealisering og mer fullendt utnyttelse av egne potensialer på alle livets felter. Greenbergs to livstemaer er mer eller mindre sammenfallende med de tre midterste rubrikker i dette hierarkiet. Samtidig må grunnleggende fysiologiske behov gjerne være rimelig dekket før organismen kan vende oppmerksomheten videre. Mye av tilværelsens virksomhet går også med til dette, hos mennesket ofte i form av arbeidsdelt virke mot felles mål. Livstemaene angår følgelig også dette nederste nivået. På toppen av Maslows hierarki finnes mer intellektuelt kanaliserte behov, som for sannhet, rettferdighet, skjønnhet og så videre - som ifølge Greenberg også kan være viktige temaer i individers liv, men som ikke tilkjennes den samme fundamentale betydning som de øvrige kategorier (Greenberg et al., 1993, s. 77-8). Greenberg anser imidlertid behovene som dynamisk interagerende, fremfor i en skarpt inndelt prioriteringsrekkefølge. Som ”fundamentale sider ved menneskets natur” (e.o., ibid.), har Greenbergs to livstemaer bakgrunn i sett av medfødte egenskaper orientert mot henholdsvis sosial interaksjon og utforskning av verden. Formet gjennom de yngre år, henimot den voksne verdenens livsprosjekter omfattet av begrepene kjærlighet og arbeid. Engler henviser til det identiske tyske begrepet ’lieben und arbeiten’, med referanse til Sigmund Freuds formuleringer om hvordan driftslivet får sin modne organisering i det voksne mennesket (Engler, 1999, s. 45). Beck fremstiller to liknende dimensjoner i sin teori om skjemaer og personlighet, henholdsvis den ’sosiotropiske’ og ’autonome’ -, dog disse her er fremstilt i polarisert form, som omvendt proporsjonalt forbundne livsorienteringer (ibid., s. 432). Betydningen av de to livstemaer er fremhevet i mange ulike sammenhenger innen psykologi, filosofi og andre fag, begrepssatt og innrammet på forskjellig vis i teorier om behov, drifter, tilknytningsdimensjoner, utviklingsområder, eksistensielle livsvilkår, evolusjonære tilpasningsutfordringer, og så videre. De kan derfor danne et teoretisk velfundert utgangspunkt for en overordnet tematisk og modulær inndeling av skjemalandskapet. Disse to livstemaene spenner langt utover en snever behovsdefinisjon. Men de emosjonelle skjemaer som hører inn under de respektive livstemaer kan anses å ha sin opprinnelse i de ulike behov, samt tilkoblede, medfødte orienteringsmekanismer, og de kumulerte erfaringene fra gjennomlevingen av deres tilhørende sykluser. Denne antakelsen, om at behov danner sentrale utgangspunkter for skjemanettverkets utvikling, og dermed dets organisering – tematisk, modulært og hierarkisk – kan sannsynliggjøres teoretisk, slik det her er forsøkt. Den synes videre å korrespondere med flere av de øvrige, tidligere tilrefererte skjemateoretikeres oppfatninger. 56 Den er imidlertid også basert på en rekke hypotetiske sammenhenger som ikke er utførlig omtalt her, og representerer en fortolkning av Greenbergs teori. Nærmere bestemt hans omtale av utviklingen av de emosjonelle skjemaer, sammenholdt med beskrivelsen av de to livstemaer. Der behov vektlegges i en generell forstand, men ikke eksplisitteres som skjemaenes primære opprinnelsessentrum. Hvorvidt det gir mening å rekategorisere behov i henhold til de to livstemaer, slik Greenberg indikerer, og hvorvidt det videre gir mening å se skjemalandskapet som inndelt i henhold til disse to, er også avhengig av teoretisk perspektiv og - preferanse. Det kan åpenbart nevnes mange skjemaer som vanskelig kan anses å tilhøre den ene eller annen av disse to temakategorier, eller som spenner ut over dem og/eller er felles for dem – som eksempelvis skjemaer for konseptuelle forståelser av verdens fysiske innretning. Mange andre inndelinger av skjemalandskapet kan foreslås, eksempelvis i form av hukommelseskategorier (semantisk, autobiografisk), bevissthetsnivåer, typer kunnskap (deklarativ, prosedural), kognitiv dybde (basale -/betingede antakelser), og så videre. Forskjellige inndelinger kan være like gyldige, avhengig av teoretisk fokuspunkt. Igjen er dette forbundet med hvor generelt skjemakonseptet anvendes – om hele individets indre forståelsesverden, eller mer spesifikt, eksempelvis om proposisjonale representasjoner. Skjemaer som angår relasjoner og generativ virksomhet kan imidlertid, sammen med skjemaer i det tidligere omtalte Selvkonseptet, anses å ha særlig interesse i en personlighetsteoretisk sammenheng – i form av et triangel som innfanger den psykologiske relasjonen mellom individ og samfunn. Dette utdypes i neste kapittel. 57 58 4. FEMFAKTOR-TEORIEN OG SKJEMAER 4.1 TANKER OM TEORETISK INTEGRASJON Et sentralt formål med denne teksten er å undersøke hvorvidt skjemakonseptet kan integreres med Femfaktor-Teorien, og således med FFMs trekkdimensjoner i et mer omfattende personlighetssystem. Trekkteoriene og det kognitive psykologiske perspektivet representerer imidlertid, som innledningsvis nevnt, to forskjellige teoretiske tradisjoner. I personlighetsteoretisk sammenheng fremstår de begge per i dag som fremtredende, selvstendige perspektiver, ved siden av de historisk dominerende psykodynamiske, behavioristiske og humanistiske tilganger. Det kan imidlertid diskuteres, hvor skarpt skillet mellom de ulike skolene skal, eller bør, forstås. Kontraster er naturlig iøynefallende, henover utviklingshistoriske og teoretiske fellestrekk, og en delt empirisk base, med fokus i psykologiens felles gjenstandsområde. Trass prinsipielle forskjeller mellom enkeltteorier og deres bakenforliggende filosofiske og vitenskapsteoretiske rammer, er integrasjoner av teorier og konsepter fra de ulike skoleretningene også like gamle som de teoretiske tradisjonene selv (om enn ikke alltid like populære). Både frembringelsen av Femfaktor-Modellen og fremveksten av ’den kognitive revolusjon’ er fundert på tverrskolastiske, multiteoretisk informerte og integrasjonsorienterte initiativer. Det kognitive perspektivet representerte i sitt utspring en reaksjon mot den radikale behaviorisme, samtidig som det etter hvert har absorbert og reformulert de sentrale prinsippene fra denne retningen, og de to teoritradisjoner nå ofte omtales som et kombinert perspektiv (se eks. Engler, 1999). Videre kan ofte de samme konsepter gjenfinnes i forskjellige teorier, iblant under forskjellige betegnelser. Gjengangerkarakteren til FFMs dimensjoner, i en rekke enkeltteorier utviklet under forskjellige teoretiske paraplyer, illustrerer dette. Flere personlighetsteorier av nyere dato integrerer teorier og konsepter på tvers av deres skolastiske opprinnelse. Mischel & Shoda har med sitt CAPS-system et uttalt mål om å integrere perspektiver fra de ulike tradisjoner i en samlet personlighetsteori (John et al., 2008, s. 232). FFT inkluderer mer og mindre implisitt elementer fra både innlærings- og kognitiv teori, så vel som fenomenologi og evolusjonspsykologi, og er eksplisitt satt åpen for ytterligere, tverrskolastisk teoretisk utvikling (John et al., 2008, s. 172-3). I Greenbergs teori integreres kognitive, humanistiske og evolusjonsteoretiske perspektiver. Som nevnt, har både McCrae & Costa og flere andre sentrale trekkteoretikere understreket nødvendigheten av å innplassere trekk i en større teoretisk ramme. Skjemaer inngår dessuten perifert i beskrivelsen av FFT; dette omtales senere. For skjemakonseptets vedkommende, har 59 både Bartlett, Neisser, Beck og Greenberg indikert at temperament og/eller trekk, på et eller annet individuelt differensierende vis, innvirker på skjemanettverkets utvikling (Bartlett, 1932, s. 302, Neisser, 1976, s. 187, Engler, 1999, s. 432, Greenberg et al., 1993, s. 74-5). Potensialet for en teoretisk integrasjon av skjemakonseptet med trekk definert i rammen av FFM og FFT, kan følgelig tolkes som å - i alle fall indirekte - være anerkjent av flere av teoretikerne bak disse komponentene. Gitt at de ulike de ulike teoretiske tradisjoner hver især har relevante bidrag til forståelsen av temaet personlighet, vil en integrasjon av disse perspektiver bidra til en fullere, dypere og mer korrekt forståelse av dette gjenstandsområdet. Dette forutsetter naturligvis at de ulike perspektiver, og deres teorier og konsepter, kan integreres. De må i noen grad kunne oversettes til samme teoretiske språk og presenteres i samme modell, og forbindelsen mellom dem må kunne tydeliggjøres. Flere av psykologiens teorier og konsepter rommer imidlertid prinsipielle motsetninger, som fordrer empirisk og/eller teoretisk begrunnede valg mellom dem. I mange tilfeller inngår de som bestanddeler i forskjellige teoretiske matriser, som kan ha mer og mindre overlappende felter tematisk, men som allikevel representerer ganske forskjellige, indre sammenhengende helhetsforståelser; som ulike vitenskaplige mikroparadigmer – hvilket nettopp er definerende for deres status som forskjellige teoretiske skoleretninger. Med betydelige implikasjoner for de spesifikke enkeltbegreper og –teorier, som da vanskelig kan anskues isolert fra deres respektive overbygninger, hvilket vanskeliggjør både tverrteoretisk sammenlikning og empirisk basert evaluering av dem. Eksempelvis er det mange felles aspekter ved driftskonseptet innen psykodynamisk teori og behovsbegrepet innen humanistisk psykologi, som også kan understøttes av en felles mengde empiri. Samtidig er konseptene på langt nær identiske, og den fulle forståelse av dem må søkes i den teoretiske overbygning de springer ut fra. Forenklet illustrert kan de ses som brikker i to forskjellige puslespill, som er ulikt skåret til, men som deler motiv. Det kan derfor ofte være vanskelig å skille dypereliggende og prinsipielle teoretiske motsetninger fra de mer overfladiske, ved forsøk på integrasjon av konsepter fra ulike tradisjoner. En relatert fare ligger i at konsepter kan miste sine nyanser og/eller grunnes ut, ved at de løsrives fra deres opprinnelige teoretiske rammeverk. Hvorvidt konsepter hentet fra forskjellige teoretiske tradisjoner lar seg kombinere eller integrere i en større teori, vil avhenge av de pågjeldende konsepters helt spesifikke bestemmelse og avgrensning. Begreper er ingens eiendom, og konseptuell integrasjon impliserer ikke nødvendigvis samtenkning av den bakenforliggende teoretiske konstruksjonen som enkeltkomponentene 60 springer ut fra, samtidig som eventuelle prinsipielle motsetninger mellom deres teoretiske premisser fordrer varsomhet og presisjon ved denne type bearbeidelse. Vellykkede integrasjoner kan bidra til mer komplette personlighetsteorier, og eventuelt peke i retning av den hypotetiske, perspektivintegrerende superteori som enkelte teoretikere oppfatter å skimte i det fjerne. Mindre vellykkede resultater vil formodentlig kunne bidra til en avklaring av de utvalgte komponenters uforenlighet, og således være til like stor nytte, i et integrasjonsorientert personlighetspsykologisk prosjekt. 4.2 SKJEMAER I FEMFAKTOR-TEORIEN 4.2.1 Skjemaer og Karakteristiske Tilpasninger I McCrae & Costas Femfaktor-Teori defineres personligheten gjennom de to komponentene Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger. Førstnevnte representerer individets ’abstrakte psykologiske potensialer’ i form av bakenforliggende disposisjoner, mens sistnevnte er deres ’konkrete manifestasjoner’ (s. 31). Ifølge postulatene tilhørende Karakteristiske Tilpasninger, defineres denne kategorien som mønstre i tanker, følelser og atferd, som utvikles i interaksjonen mellom de underliggende disposisjoner og miljøet. De omtales som konkrete, ervervede, psykologiske strukturer, og omfatter nærmere spesifiserte elementer som ferdigheter, vaner og rutiner, interesser, erkjennelser, holdninger, verdier, planer, visjoner, internaliserte psykologiske aspekter ved roller, relasjoner, normer, med mer (s. 32). Disse er i motsetning til Grunnleggende Tendenser direkte tilgjengelige erkjennelsesmessig, både fenomenologisk via introspeksjon, og/eller som atferd. McCrae & Costa anvender eksplisitt skjemabegrepet i deres omtale av Selvkonseptet, og i postulat 4a tilhørende denne komponenten, der selvskjemaet defineres som individets kombinerte kognitive-affektive bilde av seg selv (s. 34). Selvkonseptet er den Karakteristiske Tilpasning som omtales mest utførlig innen FFT. At skjemabegrepet anvendes som betegnelse på elementer i denne, indikerer at McCrae & Costa anerkjenner dets relevans for definisjon av kategorien. Utover dette omtales ikke forbindelsen til skjemakonseptet nærmere, og levnes således åpen for tolkning. Eventuelt kan denne kategorien anses å overspenne skjemakonseptet, og også inkludere annet innhold. Benevnelsen Karakteristiske Tilpasninger er også valgt ut fra spesifikke konseptuelle begrunnelser (s. 33). Mye av FFT er ennå ikke spesifisert, samtidig som skjemakonseptet er så hyppig anvendt i forskjellige teoretiske sammenhenger at det formodentlig kan anses som del av den allmennpsykologiske terminologi, som ofte benyttes uten nærmere spesifisering, og iblant 61 synonymt med andre mer og mindre overlappende begreper. Uavhengig av dette, kan McCrae & Costas bestemmelse av kategorien gi grunnlag for en sammenlikning med skjemakonseptet, og dermed en teoretisk begrunnet avklaring av relasjonen mellom de to. De Karakteristiske Tilpasninger defineres som ”konkrete, ervervede strukturer” og som ”mønstre i tanker, følelser og atferd”. Atferd og (psykologiske) strukturer / mønstre i tanker og følelser kan imidlertid anses som to forskjellige fenomener. Siden McCrae & Costa eksplisitt inkluderer ”mønstre i […] atferd” i postulatene tilhørende kategorien, vil kanskje den teoretisk tryggeste tolkningen være at de Karakteristiske Tilpasninger inkluderer både konkrete, psykologiske strukturer, så vel som tilhørende mønstre i atferd, og at kategorien således spenner over disse fremtredelsesdimensjoner. Imidlertid blir også dette problematisk, da atferd annetsteds i teorien eksplisitt plasseres i den Objektive Biografi. Konseptuelt atskilt fra Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger, som til sammen utgjør personligheten, og som generelt i utredningen synes å være definert som rent psykologiske størrelser (McCrae & Costa, 2003, s. 189-193). Dette er et noe uklart punkt i teorien. Den forståelse som synes å gi best helhetlig teoretisk sammenheng, og derfor foretrekkes her, er en fortolket spesifisering av de Karakteristiske Tilpasninger som prinsipielt psykologiske størrelser, men med bestemte, tilhørende uttrykk i den Objektive Biografi, i form av mønstre i atferd. Med bakgrunn i en slik fortolkning, kan Karakteristiske Tilpasninger forstås som kombinerte kognitive-emosjonelle, handlingsorienterende psykologiske strukturer. Som ervervede sådanne, til dels utviklet som reaksjoner på miljøet. Ut fra disse definisjoner, korresponderer de med bestemmelsen av komplekse indre representasjoner innen den kognitive psykologien. Og dermed med skjemakonseptet, som psykologiens mest anvendte begrep for slike. Beskrivelsen av de Karakteristiske Tilpasninger synes å ha sentrale fellestrekk med den mest generelle forståelse av skjemakonseptet, slik denne ble presentert i kapittel 3. Der de proposisjonalt strukturerte representasjoner rommer integrerte, analoge komponenter, og der disse kognitive strukturer også er ladet med affekt og konative, valensdrevne orienteringer for handling. Beskrivelsen av de Karakteristiske Tilpasningers utvikling overensstemmer også med teorier om skjemaenes dynamiske indre organisering, og utvikling. Kategorien omtales som et integrert nettverk, under kontinuerlig oppdatering og ekspansjon – både i takt med, og som reaksjon på den, stadige erfaringsstrømmen (ibid., s. 187-192). Og gjennom en samtidig, indre bearbeidelse, som i FFT er innbefattet av den andel av de Dynamiske Prosesser som foregår internt i de Karakteristiske Tilpasninger. Samlet sett har dette likhet med Piagets konseptualisering av 62 skjemautviklingen i prosessene tilpasning og organisering, så vel som den mer teorigenerelle forståelse av skjemanettverkets utvikling, slik denne ble beskrevet i forrige kapittel. Videre utvikles Karakteristiske Tilpasninger i henhold til FFT på måter som er ”konsistente med personlighetstrekk og tidligere tilpasninger” (s. 33); de styrer således seleksjon og strukturering av tilgjengelig og innkommende informasjon. Dette samstemmer med den generelle oppfatning av skjemaers funksjon i sansning og informasjonsorganisering, nærmere spesifisert i Neissers teori om ’den perseptuelle syklus’. De fire felles kriterier for skjemaer (i den brede bestemmelsen av konseptet) som Williams, Watts, McLeod & Matthews har presentert (s. 47), synes uten spesielle tilpasninger å kunne anvendes på de Karakteristiske Tilpasninger, om enn dette tilfører mer informasjon til kategoriens bestemmelse enn hva som omfattes av FFT, og således representerer en viderefortolkning av denne komponenten. Et ytterligere argument for konseptenes forenlighet ligger i at de nærmere bestemte elementer som kategorien Karakteristiske Tilpasninger inneholder – eksempelvis rutiner, planer, antakelser og erkjennelser – også er forstått og forklart ut fra skjemateori. FFT har karakter av en overordnet rammemodell, med fokus på å innfange de større konturer av personligheten mer enn teoretisk presisering av enkeltkomponenter. Mye levnes åpent for videre spesifisering. Kategorien Karakteristiske Tilpasninger bærer også preg av dette, og behøver teoretisk utdypning på mange områder. Skjemakonseptet er på sin side anvendt på forskjellige måter i ulike teorier, med noe varierende innhold, ikke minst i omfanget av dets definerte gjenstandsområde – fra avgrensede, komplekse proposisjonale representasjoner i den tradisjonelle, symbolske tilgangen innen kognitiv teori, til å omfatte det samlede innhold av den indre forståelseshorisont innen andre teorier. Konseptets varierende og noe diffuse bestemmelse har blitt vurdert som dets største svakhet. Imidlertid er dette en generell utfordring ved mange av psykologiens store konsepter; trekk er intet unntak – samtidig som mange spesifikke teorier også presenterer klare definisjoner og avgrensninger av skjema- så vel som trekk-konseptet. Imidlertid gjør denne historisk betingede, noe plastiske kvaliteten til skjemabegrepet at det også lettere kan tilpasses ulike teoretiske konstruksjoner. Denne plastisiteten, sammen med den begrensede spesifiseringen av de Karakteristiske Tilpasninger, levner relasjonen mellom de to konsepter mer åpen for fortolkning, og stiller dermed de to mer åpne for teoretisk integrasjon. 63 Samlet sett – ut fra beskrivelsen av de Karakteristiske Tilpasninger i FFT; i de tilhørende postulatene (2a-2c), av kategoriens egenskaper for øvrig, og av dens nærmere spesifiserte innhold - synes det teoretisk forsvarlig å forstå kategorien som helhet ut fra skjemakonseptet. Skjemakonseptet og denne kategorien har en rekke felles, definitoriske egenskaper, og det er ikke avdekket noen prinsipielle teoretiske motsetninger mellom de to. McCrae & Costas anvendelse av skjemakonseptet perifert i omtalen av kategorien, så vel som kategoriens konseptuelle åpenhet og begrensede grad av spesifisering, bereder også grunnen for en slik tolkning. Samtidig som skjemakonseptets plastisitet, så vel som skjemateoretikeres anerkjennelse av innflytelsen av trekk og/eller temperament på skjemaer, også åpner for at dette konseptet på sin side lar seg integrere i en modell som FFT. FFT kan dermed danne rammen for videre diskusjoner om sammenhengen mellom trekk og skjemaer, for ytterligere avklaring av relasjonen mellom disse to, og deres plassering i personligheten som helhet. Denne her begrunnede hypotesen – at Karakteristiske Tilpasninger kan forstås og forklares som skjemaer – danner det teoretiske utgangspunktet for de videre diskusjoner. Når FFT omtales i denne fortolkede og utvidede forstand, benyttes for ordens skyld betegnelsen Femfaktor-Teorien (Skjemaer); FFT (S). 4.2.2 Livstemaer: Et forbeholdent forslag til spesifisering av FFT (S) Å sette FFT i sammenheng med mer spesifikke og/eller større skjemateorier vil kreve omfattende bearbeidelse, og raskt vokse utover denne tekstens definerte rammer. Allikevel kan det med fordel - og rimelig forsvarlighet - medtas noen elementer fra Greenbergs teori, som kort ble omtalt i forrige kapittel. Dette kan da best ses som tentative teoretiske koblinger, og et pragmatisk utgangspunkt for videre diskusjon. Greenberg beskriver emosjonelle skjemaer, deres utviklingsvei, og deres funksjon i psyken som helhet. Teorien ble tolket dit hen, at behov og emosjonelle opplevelser tilknyttet disse har sentral betydning for skjemautviklingen. Samt at de behov som dominerer i menneskelivet, og egenskaper og virksomhet tilknyttet dem, teoretisk kan inndeles i en overordnet ramme av to allmennmenneskelige livstemaer – henholdsvis et sosialt/relasjonelt domene, og et produktivt/ generativt domene. Disse to livstemaer springer ut over det psykologiske planet, og omfatter menneskets faktiske virksomhet ute i verden. Men deres psykologiske representasjon kan konseptualiseres som to sentrale, brede områder av skjemalandskapet, med et mangfold av 64 skjemaer tilhørende hver av dem, som innbefatter en rekke psykologiske funksjoner av sentral betydning for individets overlevelse, vekst og tilpasning. Som mennesker lever i arbeidsdelte fellesskap, må de to livstemaer fortrinnsvis ses som interagerende størrelser i livet, liksom skjemaene tilhørende hver av disse også er sammenkoblet på mange vis. De kan alternativt ses som to overordnede moduler i skjemalandskapet, med forskjellige funksjonelle fokuspunkter, men samtidig tett forbundne i dette større, sammenhengende nettverket. Selvkonseptet kan eventuelt forstås som et tredje, sentralt domene. Det representerer den Karakteristiske Tilpasning som er mest utførlig omtalt i FFT, og er, som nevnt, til dels formulert ut fra skjemabegrepet. Selvet defineres av individet på bakgrunn av den erfarte verden, og i vesentlig grad ut fra individets relatering til de to livstemaer. Individuelle oppfatninger som mer og mindre eksplisitt vedrører disse livstemaene inngår i Selvkonseptet; de er således indirekte representert her. En vesentlig andel av dette indre konseptet vedrører selvet sett i relasjon til henholdsvis de sosiale omgivelser, og til arbeidsliv og annet produktivt virke. De roller individet opplever seg å fylle, relasjonelt, yrkesmessig, og i samfunnet for øvrig, har en sentral plassering i Selvkonseptet. De reflekteres i den status personen tilskrives i ulike sosiale settinger, og gjenspeiles i selvforståelsen og den emosjonelle selvvurderingen. Personlige egenskaper defineres gjerne i en sosial og/eller virksomhetsorientert ramme; trekkbasert selvbeskrivelse intet unntak. Prestasjoner er per definisjon resultater av målrettet virksomhet, og inngår i grunnlaget for opplevd selvtillitt. De skjemaer som inngår i Selvkonseptet må videre anses som tett sammenknyttet med den andel av skjemaer som direkte hører inn under de to livstemaene, som eksempelvis henholdsvis skjemaer for relasjoner, og for gjennomføring av arbeidsoppgaver. Forståelser og antakelser om relasjoner generelt, er også betinget av hvordan individet har opplevd seg selv i sin relasjonelle historie og på de forskjellige sosiale arenaer, livet igjennom. Holdninger til arbeid og produktiv virksomhet generelt, er medformet av individets erkjennelse av seg selv i sentrum av sine erfaringer fra arbeidsliv, personlige prosjekter, og øvrig produktivt virke. Selvkonseptet gis en sentral plassering i FFT, som en Karakteristisk Tilpasning. I FFT (S) er de Karakteristiske Tilpasninger tolket som skjemaer. Greenberg tilskriver skjemaer tilhørende de to livstemaer en særlig betydning. Sammenholdt kan dette ses slik, at en sentral andel av skjemalandskapet innfanges tematisk av denne overordnede triaden – med Selvkonseptet i det 65 ene hjørnet, skjemaer for relasjoner og de sosiale omgivelser i det annet, og for yrkesliv og produktiv virksomhet for øvrig, i det tredje. Med de før nevnte forbehold om behov for grundigere diskusjon, kan de Karakteristiske Tilpasninger da i denne forsøksvise, utvidede utgaven FFT (S) forstås som et skjemalandskap, hvori triaden Selvkonseptet (Skjemaer for selvet) – Skjemaer for relasjoner – Skjemaer for produktiv virksomhet innfanger en spesielt sentral del av dets innhold. 4.3 TREKK OG SKJEMAER Gitt at de Karakteristiske Tilpasninger kan forstås som skjemaer, innfanges relasjonen mellom trekk og skjemaer av relasjonen mellom Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger. I henhold til FFT, kommer trekk til uttrykk psykologisk gjennom de Karakteristiske Tilpasninger, samt individuelt differensierte aspekter ved de Dynamiske Prosesser, blant annet som individuelle variasjoner i informasjonsprosessering, som i terskler for primæremosjonelt indusert aktivering av et gitt skjema. Dette vil i liten grad omtales her, ettersom kategorien Dynamiske Prosesser kun har en mer perifer betydning hva angår denne relasjonen mellom trekk og skjemaer. Skjemaenes utvikling og dynamiske funksjonsmåter vil imidlertid kunne forstås som Dynamiske Prosesser, i FFT. Oppsummeringsvis: i henhold til FFT (S) er FFMs fem trekkdimensjoner Grunnleggende Tendenser, som kommer til uttrykk gjennom skjemaer, visse Dynamiske Prosesser, og tilhørende atferdsmønstre i den Objektive Biografi. 4.3.1 Trekkdimensjoner og skjemaer McCrae & Costas opprinnelige definisjon av trekk, slik de fremstår i FFMs dimensjoner, fremhever deres sentrale egenskaper som ’dimensjoner av individuelle forskjeller i tendenser til å utvise konsistente mønstre i tanker, følelser og handlinger’ (mine uthevinger). Dimensjonsaspektet reflekterer at enkelttrekk er samlet i overordnede kategorier, i en taksonomi. I FFM består hierarkiets øverste nivå av ’De 5 Store’, begrunnet ut fra teoretisk analyse av en stor og variert mengde empiriske data. Dette dimensjonsaspektet refererer imidlertid også til trekkenes innhold, og spennvidden her. De fem dimensjonene er tematisk forskjellige, de omhandler til dels forskjellige sider ved livet, definert av spennet i de enkelttrekk de består av, oppsummert i titlene Nevrotisisme, Ekstroversjon, (intellektuell) Åpenhet, Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet. 66 En noe større konseptualisering av dimensjonenes tematiske spenn er presentert av Goldberg, som anser at de især vedrører, henholdsvis, de allmennmenneskelige temaene Affekt, Makt, Intellekt, Kjærlighet og Arbeid (Matthews et al., 2003, s. 52). Matthew, Seidner & Roberts foreslår videre at trekkdimensjonene representerer fundamentale tilpasningsområder i menneskelivet, oppsummert i de 5 følgende kategorier (i korresponderende rekkefølge): 1) ”Personlig sikkerhet”, 2) ”Innflytelse over andre”, 3) ”Tillit til eget intellekt versus overbrakt visdom”, 4) ”Kooperasjon versus konkurranseorientering”, og 5) ”Selvdrevet avansement i samfunnet” (e.o., ibid., s. 4056). I en slik teoretisk ramme forstås forskjellige trekkverdier som ulike tilpasningsstrategier innen disse områder. De 5 dimensjoner kan her anses å reflektere forskjellige psykologiske systemer, funksjonelt utformet for ulike formål. Denne tilgangen omtales noe mer senere, poenget her er at de ulike trekkdimensjoner representerer mønstre i tanker, følelser og atferd som angår til dels forskjellige områder av livet. Det følger, ettersom trekk i henhold til FFT (S) manifesteres i skjemaer, at trekkdimensjonene reflekteres gjennom til dels forskjellige områder av skjemalandskapet. Ikke forstått slik at trekkdimensjonene kan spores til separate, spesifikt tilhørende skjemaområder. Men snarere at en gitt dimensjon vil være sterkere representert i noen skjemaer mer enn andre, i noen sider ved skjemaer mer enn andre, og/eller i noen skjemakombinasjoner, mer enn andre. Spesifikke skjemaer – som teoretisk abstraherte, avgrensede og statisk fryste områder av et sammenhengende, dynamisk nettverk – vil på forskjellig vis inngå i de ulike dimensjoners uttrykk. Alle de fem trekkdimensjoner angår individets tilpasning til sosialiteten og samfunnet, og forholdende til seg selv, men på forskjellige måter. I forhold til den definerte skjematriaden, er Ekstroversjon og Vennligsinnethet de dimensjoner som mest direkte angår sosial atferd, og som dermed i særlig grad vil manifesteres i skjemaer for relasjoner. Ansvarsbevissthet vedrører individets relatering til arbeidslivet, så vel som plansmessighet og organiseringsnivå i livet generelt. Dimensjonen vil i særlig grad komme til uttrykk i skjemaer for produktivt virke. Nevrotisisme dreier seg overordnet om emosjonell stabilitet, grad av opplevd negativ affekt og følelsesmessig kontroll, og tangerer især skjemaers emosjonelle tilsnitt. Dimensjonen vil være sterkt representert i skjemaer for selvet og for relasjoner, med mer indirekte konsekvenser for skjemaer for produktivt virke. Åpenhet angår skjemaers intellektuelle aspekter generelt, herunder grad av differensiering og abstrakthet i de kognitive konstruksjoner. I et senere avsnitt presenteres en mer omfattende og konkret beskrivelse av koblingen mellom dimensjonen Vennligsinnethet og skjemalandskapet, til illustrasjon av hvordan disse sammenhenger kan spesifiseres på en mer grundig og empirisk informert måte. 67 Trekk-konseptet er som omtalt delvis fundert på individuelle forskjeller. Individuelle variasjoner i verdier på de fem dimensjoner representerer dermed individuelle forskjeller i skjemaenes innhold, innen de respektive områder av skjemanettverket som de fem dimensjonene korresponderer med. Skjemanettverkets individuelle utforming vil gjenspeile den individuelle trekkprofil. 4.3.2 Trekk og skjemadybde Trekk er definert som konsistente mønstre i tanker, følelser og atferd. Dette reflekterer trekkenes stabilitet over tid, og henover forskjellige situasjoner. Forstått ut fra FFT (S), manifesteres trekk gjennom de aspekter ved skjemalandskapet som for det første er stabile over tid, og for det annet er konsistente over et visst spenn av dette indre landskapet. I henhold til Beck & Freeman, utgjør antakelser en sentral kognitiv komponent i skjemaer (Beck & Freeman, 1990, s. 31, 45). Det skilles mellom tre ulike typer antakelser, ut fra psykologisk dybde, spennvidde og fundamentalitet. På det dypeste nivået finnes ’kjerneantakelser’, som er grunnleggende, generelle, vidtrekkende og relativt stabile antakelser om selvet, verden og fremtiden. Disse anses å alminneligvis operere på et subbevisst nivå i dagliglivet, som et innflytelsesrikt fundament for øvrige antakelser på psykologisk grunnere, og bevissthetsmessig lettere tilgjengelige, nivåer. De danner grunnlaget for et mangfold herpå ’betingede antakelser’, blant annet i form av forventninger om ulike handlingers konsekvenser i forskjellige typer situasjoner. ’Instrumentelle antakelser’ refererer til videre utledede, spesifikke oppfatninger av hvilke handlinger som bør foretas i gitte situasjoner. Denne konseptualiseringen står sentralt i Becks skjemateori, som ikke skal utdypes her, men som overordnet kan anses å representere en dybdemessig differensiering av skjemalandskapet - der skjematriaden representerer en tematisk differensiering av det samme landskapet. Av betydning her, er at de aspekter ved skjemaer som trekkene uttrykkes gjennom, fortrinnsvis vil korrespondere med (sider ved) de mer fundamentale og stabile kjerneantakelser, med deres vidtrekkende konsekvenser for mengder av herfra deduserte slutninger av mer hverdagslig operativ karakter. Også Greenbergs emosjonelle skjemaer bærer i seg slike dypereliggende og innflytelsesrike grunnforståelser, som opererer henover forskjellige bevissthetsnivåer. Relasjonen mellom emosjonelle skjemaer og Beck & Freemans typer av antakelser er ikke omtalt i Greenbergs teori, imidlertid inkluderer disse emosjonelle skjemaer også antakelser, som formodentlig, i tråd med Beck & Freemans teori, vil kunne differensieres etter psykologisk dybde. Omtalen av utviklingen av de emosjonelle skjemaer illustrerer hvordan de, eller i alle fall sider ved dem, har en lang og 68 omfattende utviklingsvei henimot tungt forankrede psykologiske størrelser. Som dog ikke er uberørt av den generelle utviklingen som skjemalandskapet gjennomgår, men samtidig utgjør stabile, underliggende referansepunkter for erfaring og meningskonstruksjon livet igjennom, og som er langt mer robuste overfor endring enn de herav utledede, mer spesifikke og mer midlertidige, rasjonelle begrunnelser for hverdagens beslutninger. Sett gjennom skjemalinse, kan FFM anses å reflekteres i - eller alternativt; reflektere - noen dypereliggende, stabile og konsistente aspekter ved den indre verden av representasjoner, som ligger bakom deres umiddelbare fremtredelse i sinn og atferd. Kjerneantakelser og (eller eventuelt i) grunnleggende, emosjonelle skjemaer representerer disse dypere, mest forgreiningsrike og mest stabile nivåer av skjemalandskapet. Som trekkforskningen da avleser. 4.3.3 En eksemplifisering: ’Vennligsinnethet’ i skjemaer Vennligsinnethet er i FFM oppsummert i fasettene Tillitt, Likefremhet, Altruisme, Samtykke, Beskjedenhet og Godhjertethet (s. 16). Goldberg identifiserer denne dimensjonen med temaet Kjærlighet, og Matthews & kolleger anser at dimensjonen tangerer tilpasningsområdet ’Kooperasjon versus konkurranseorientering’. Dimensjonen vedrører store temaer i livet som kjærlighet, sympati og omsorg, og er foruten Ekstroversjon den faktoren som i sterkest og mest direkte grad vedrører sosial atferd. Som derfor, i henhold til skjematriaden, er sterkt manifestert i skjemaer for relasjoner, og i noe mer begrenset grad i skjemaer for selvet og produktivt virke. En person med høye verdier på denne skalaen vil fremstå som generelt positivt innstilt til andre mennesker, tillitsfull og tillitsvekkende, konsensussøkende og beskjeden i formelle sosiale settinger, og kjærlig og omsorgsfull i nære relasjoner. Personen vil kanskje i enkelte sammenhenger oppfattes som noe bløthjertet og sentimental. Dette skal imidlertid ikke forveksles med underdanighet; det er også rapportert om manglende korrelasjoner til en slik faktor (Matthews et al., 2003, s. 229). En person med lave verdier på denne skalaen vil i motsetning fremstå som hardhjertet, kald og avvisende, antagonistisk og sosialt konkurranseorientert, selvsentrert, og eventuelt manipulativ i både formelle og nære relasjoner. Dog uten nødvendigvis å være direkte aggressiv. I kapittel 8 i boken ’Personality Traits’ av Matthews, Deary & Whiteman (2. utgave, 2003, især side 227-9) diskuteres sammenhengen mellom trekk og ulike kognisjons- og sosialpsykologiske teorier, og det refereres i denne sammenheng til en rekke undersøkelser som kan kaste lys over dimensjonens kobling til skjemaer, flere av disse gjengis derfor i de følgende avsnitt. 69 Målte verdier på dimensjonen Vennligsinnethet har en rekke påviste atferdsmessige korrelasjoner. Skalaen korrelerer positivt med mer og mer positiv sosial interaksjon, både i generell forstand, så vel som i spesifikke situasjoner konstruert i et laboratorium. Lave verdier på skalaen ses i forbindelse med hyppigere sosiale konflikter og mer aggressiv atferd generelt, og disse trender kan spores tilbake til barndommen. Av personlighetsparametrene, innehar denne skalaen den høyeste prediktive verdi hva angår ekteskaplig og seksuell tilfredshet, i omvendt proporsjonal retning. Lave verdier er rapportert i sammenheng med mer sinne og frustrasjon i parforhold. Samtidig korrelerer skalaen positivt med opplevd ubehag, men negativt med selvtillit, i konfliktsituasjoner. Med høye verdier ses en sterkere tendens til å gjøre seg mer avhengig av spesifikke sosiale relasjoner. Hva angår arbeidslivet, har individer med høye verdier på Vennligsinnethet en overlegen kapasitet hva teamarbeid angår, men vanskeligere med å håndtere konkurransesituasjoner i gruppesammenheng. Flere av disse undersøkelsene impliserer skjemakonseptet direkte, idet trekkprofilen kobles til antakelser og motivasjoner, opererende på forskjellige bevissthetsnivåer. Vedrørende sosial persepsjon, korrelerer skalaen positivt med aksept av både selv og andre, i en eksperimentelt kontrollert gruppesetting. En dagbokbasert undersøkelse demonstrerer skalaens negative korrelasjoner med oppfatninger av å være i konflikter generelt, og med vurderinger av en selv som konkurranseorientert og utfordrende. Lave verdier på skalaen i kombinasjon med aggressive atferdstendenser er sett i sammenheng med en fordreid oppfatning av sosiale signaler, i form av overvurdering av andre menneskers fiendtlighet og onde hensikter. Ut fra avleste videoopptak av konstruerte sosiale situasjoner er det påvist korrelasjoner mellom trekkverdier og subbevisste reaksjoner i kroppsspråk. Høye verdier på dimensjonen forbindes med mer visuell oppmerksomhet, og en mer åpen kroppsholdning, samt større grad av kroppslig orientering mot tilstedeværende personer. Lave verdier korrelerer med flere negative ansiktsuttrykk, og med rapporter om dårligere kvalitet i interaksjoner – da med denne variasjon i kroppsuttrykk som medierende faktor. Lave verdier på Vennligsinnethet er koblet til narsissisme. I henhold til Widiger & Lynam kan Antisosial Personlighetsforstyrrelse og psykopati settes i sammenheng med utpreget lave verdier på denne dimensjonen, eventuelt i kombinasjon med lave verdier på både Nevrotisisme og Ansvarsbevissthet (Millon et al.1998, s. 60, 185). Ifølge Millon & Davis korresponderer ofte antisosiale personlighetstendenser med en verdensoppfatning i tråd med hva den britiske filosofen Thomas Hobbes refererte til som ’naturtilstanden’, der konkurranse er spillets grunnregel, egen overlevelse er målet, og ingen er til å stole på (2000, s. 122-6). Med referanse 70 til Beck & Freemans teori, anser de at dette kommer til uttrykk i kjerneantakelser vedrørende selvet, verden (herunder relasjoner og arbeids- og samfunnsliv), og fremtiden. I form av at andre mennesker generelt ses som egoistiske makt- og kontrollsøkere, og antisosiale holdninger og aggressiv atferd oppfattes som nødvendige og legitimerte tilpasninger til en fiendtlig verden. Mellommenneskelige forhold anses som primært politiske av natur, og snillhet, ydmykhet og ømhet impliserer svakhet og underkastelse, og sårbarhet overfor andres angrep. I forhold til arbeidsliv og samfunnsorganisering for øvrig, er manipulasjon og sluhet viktige redskaper for å komme andres utnyttelse av en selv i møte, og fellesskap og stat representerer organiserte ansamlinger av den samme gjengen egoister som simpelthen besitter mer myndighet, samt en og annen patetisk, naiv sjel som løper de mektiges ærend. Selvkonseptet rommer idealer som styrke og uavhengighet, som de viktigste egenskaper i en verden dominert av den sterkestes rett. Det bør utvises forsiktighet med anvendelse av forskning på klinisk definerte grupper i en slik mer generelle sammenheng, og koblingen mellom trekkprofiler og personlighetsforstyrrelser er omdiskutert, samtidig som en slik ekstrem og unyansert verdensforståelse ikke alene kan kobles til én enkelt trekkdimensjon. Men kontraster fungerer illustrativt, og dette eksemplet gir visse indikasjoner på hvordan lave verdier på Vennligsinnethet kan være representert i de dypereliggende skjemaer – dog alminneligvis i mer moderert og differensiert form. En generell skepsis mot andre mennesker og den sosiale verden for øvrig kan betinge en avventende og kjølig emosjonell distanse. Emosjonelle skjemaer for relasjoner kan være mer preget av antagonisme, sinne og negativ affekt. Individualisme og kollektivisme representerer polene i en sentral kulturdimensjon, og tangerer til dels maskuline og feminine kulturidealer/-stereotypier. Konkurranse er et generelt vilkår ved sosialiteten og samfunnslivet, formodentlig mer og mindre fremtredende i de fleste menneskers verdensbilde. Individualisme og konkurranseorientering kan hos noen ha en særlig dominerende posisjon blant de grunnleggende antakelser, som et mer og mindre bevisst grunnlag for sosiale handlingsstrategier og beslutninger i hverdagslivet. I motsetning, ser høye verdier på Vennligsinnethet ut til å representere en generelt positiv følelsesmessig innstilling til andre mennesker. Kjærlighet, omsorg og sympati hører til de komplekse emosjoner i Greenbergs terminologi, og vil formodentlig i større grad prege de emosjonelle skjemaer for relasjoner innen denne profiltypen. De komplekse emosjoner utgjør sentrale komponenter i de emosjonelle skjemaer, og kan her antas å være konstruert ut fra primæremosjonelle erfaringer sterkere preget av positiv affekt som glede, fremfor frykt og/eller vrede. Det synes videre som at mellommenneskelige relasjoner her verdsettes for sin egen del, fremfor i kraft av sin instrumentelle verdi som taktiske allianser. Høyere verdier på skalaen 71 korrelerer med rapportert motivasjon til å opprettholde relasjoner uavhengig av taktisk utbytte, og med lojalitet trass problemer i forholdet eller hos den annen part. Og videre, med fokus på løsning av konflikter, fortrinnsvis via kompromisser og dialog. Skalaen har negative korrelasjoner med å flykte fra (eller typisk, storme ut av) konflikter. En slik profiltype representerer følgelig ikke nødvendigvis konfliktskyhet, men også løsningsorientering, og en høyere terskel for aktivering av sosialt medierte utgaver av kamp-/flukt- responser. Det synes som om høyere verdier på Vennligsinnethet kan ses i sammenheng med kjerneantakelser om relasjoner og arbeids- og samfunnsliv der samarbeid og deling av andre menneskers perspektiver verdsettes, både for sin egen del, og som fundament for sosial sameksistens. Og videre, med generelle optimistiske forventninger til andre menneskers anstendighet og oppriktighet, og til relasjoners positive bidrag i egen tilværelse. Profiltypen synes videre å representere et generelt fokus på de mer sympatiske og ærverdige sidene ved menneskeheten. Idealer som snillhet, hjelpsomhet og samarbeidsorientering preger verdigrunnlaget, som også selvet vurderes etter. Verdier på Vennligsinnethet korrelerer følgelig med både persepsjon av, og subbevisste reaksjoner på, sosiale omgivelser. Og videre, med antakelser om andre mennesker, om sosialitet og samfunn, og rapporterte motivasjoner for mellommenneskelige forbindelser. Som, fortolkningsvis og med fare for overgeneralisering, peker i retning av visse typer kjerneantakelser. Alle disse enkeltmomenter kan samlet forstås ut fra skjemakonseptet, og undersøkelsesresultatene kan dermed tolkes som indikasjoner på hvordan Vennligsinnethet kan være representert i skjemaer, fortrinnsvis i de dypereliggende og mer stabile andeler av skjemalandskapet, som kjerneantakelser og/i emosjonelle skjemaer. Som, i kombinasjon med differensierte Dynamiske Prosesser, utgjør det psykologisk grunnlaget for de påviste sammenhenger til en rekke mer og mindre stabile atferdsmønstre. 4.3.4 To konsepter, sammenhengende gjenstandsområder Enkelte teoretikere omdefinerer trekk i et sosio-kognitivt perspektiv, der de ikke tilskrives selvstendig endogen eksistens, men snarere anses som individuelle/relasjonelle prosesserings- og reaksjonsmønstre bundet til bestemte typer situasjoner. Et eksempel på dette finnes i Mischel & Shodas personlighetsteoretiske CAPS-system (Matthews et al., 2003, s. 40-1). En alternativ konseptualisering i samsvar med denne tilgangen, kunne bestå i en reformulering av trekk ut fra 72 skjemakonseptet. Dette fremstår som en mulig teoretisk linje å forfølge, i lys av argumentasjonen i de foregående underkapitler. Blant annet kan visse andeler av skjemalandskapet representere en høy grad av stabilitet, som kan tangere denne definitoriske egenskapen ved trekkdimensjonene. Trekk-konseptet, slik dette defineres i FFT, har imidlertid egenskaper som vanskelig lar seg redusere til en skjemabasert forklaringsmodell. Allerede i den opprinnelige definisjonen av trekk som McCrae & Costa utledet fra FFM (se side 66), spenner trekk-konseptet over et større gjenstandsområde, idet det eksplisitt inkluderer atferd. Skjemaer derimot, er definert som rent psykologiske fenomener, kun med indirekte materiell fremtredelse i atferd, gjennom å inngå i grunnlaget herfor. Sammenliknet med denne opprinnelige definisjonen, rommer FFT en annerledes definisjon av trekk, i en annerledes teoretisk kontekst. De fem trekkdimensjoner bestemmes her som ’abstrakte psykologiske potensialer’, i de Grunnleggende Tendenser. Konseptets gjenstandsområde reduseres dermed til en abstrakt psykologisk størrelse, samtidig som trekkdimensjonene bringes ned fra det populasjonsnivået som de er utledet fra, og til et individualpsykologisk nivå. Som tidligere diskutert, skal disse abstrakte potensialer forstås som disposisjoner, både i form av arvelighetsgrunnlaget for trekkene, og deres kontinuerlige, faktiske uttrykk, eller utfoldelse, i det individuelle livsløp. Denne kategorien representerer følgelig også abstraherbare aspekter ved de Karakteristiske Tilpasninger og de Dynamiske Prosesser, og sider ved atferden. Trass den teoretiske innsnevringen av selve trekkdefinisjonen – til abstrakte, endogene potensialer – kan den vanskelig løsrives konseptuelt, fra trekkenes uttrykk i disse mer konkrete psykologiske kategorier, og i atferd. Det er også kun fra disse uttrykk, at de kan utledes. FFTs redefinering av trekk innbefatter således allikevel, indirekte, hele deres fremtredelse gjennom modellens forskjellige kategorier. Trekk-konseptet inkluderer følgelig i FFT: disposisjoner som er individuelt differensierte, deres psykologiske fremtredelse i både (foreløpig uspesifiserte) prosesser og i mønstre av tanker, følelser og motivasjoner, samt deres materielle fremtredelse i handling. Forstått slik, vil trekk også i FFTs redefinering overspenne skjemakonseptets gjenstandsområde, gjennom å innbefatte psykologiske prosesser og atferd. Dette kan imidlertid diskuteres, ettersom trekk i FFT prinsipielt tilskrives den samme type funksjonelle forklaringsverdi i forhold til atferd som skjemabegrepet har, om enn på et annet abstraksjonsnivå; dette avhenger av hvordan koblingen mellom denne nye definisjonen og dens premisser tolkes. 73 Av størst prinsipiell betydning i denne sammenheng, er imidlertid den disposisjonsegenskap som trekk tilskrives i FFT. Dette kan ikke innfanges av skjemakonseptet - i alle fall ikke slik det ble definert i kapittel 3. En reformulering av trekk til en skjemabasert forklaringsramme fremstår derfor som både problematisk i forhold til det spenn av fremtredelsesformer som trekkkonseptet representerer, og som prinsipielt uforenlig med FFT (dog ikke nødvendigvis uforenlig med andre konseptualiseringer av trekk/FFM). I forhold til FFT (S) og skjemanettverket, formodes trekk å tangere aspekter ved dets dypeste og mest fundamentale områder, på nivå med kjerneantakelser i Becks forstand, og/i de mest fundamentale emosjonelle skjemaer i Greenbergs teori. Samtidig er verken kjerneantakelser eller emosjonelle skjemaer utviklet uavhengig av miljøet, trass deres karakter av personlighetsstabiliserende og dypt forankrede psykologiske størrelser. De utvikles under miljøets innflytelse, i takt med den kontinuerlige erfaringsstrømmen – dog de representerer mindre grad av fleksibilitet overfor ytre påvirkning enn en rekke øvrige andeler av skjemalandskapet. Trekkdimensjonene kan best forstås som representerende forskjellige aspekter ved skjemalandskapet, som samtidig, via disposisjonsmessige egenskaper, delvis bevirker dette psykologiske landskapets utforming. Som en eksemplifiserende spekulasjon; høye verdier på Ekstroversjon kan eventuelt, blant mye annet, representere en sterkere kognitiv orientering mot den sosiale verden især, og den ytre verden generelt, og en tilhørende skjemautvikling sterkere preget av mange og varierte erfaringer med denne ytre verden - mens lave verdier på skalaen kan representere en utpreget orientering mot den indre verden, med en korresponderende skjemautvikling sterkere preget av indre bearbeidelse. Denne grunnleggende, kognitive orienteringen vil være forankret i en lite fleksibel genetisk plan, og være lite modifiserbar via miljøpåvirkning, kognitiv bearbeidelse og/eller voluntær intervensjon. Samlet sett, er en skjemabasert forklaringsramme verken tilstrekkelig eller teoretisk egnet til å erstatte eller absorbere trekk-konseptet. Både i McCrae & Costas opprinnelige definisjonen av trekk ut fra FFM, og i deres redefinering innen FFT, overspenner trekk skjemakonseptets rekkevidde. Trekk-konseptet innfanger helt bestemte sammenhenger på tvers av de forskjellige fremtredelsesformer – i mønstre i tanker og følelser (aspekter ved skjemaer), i Dynamiske Prosesser, og i atferd i den Objektive Biografi. At trekk i FFT bestemmes som Grunnleggende Tendenser, representerer en teoretisk rekonseptualisering av dem, som psykologiske disposisjoner. Denne egenskapen kan ikke innfanges av en skjemabasert forklaringsramme. Av samme grunn kan ikke kategorien Grunnleggende Tendenser kollapses til Karakteristiske Tilpasninger. Grunnleggende 74 Tendenser representerer både egenskapenes arvelighetsgrunnlag, så vel som deres kontinuerlige, konkrete psykologiske og materielle manifestasjoner. Trekk og skjemaer, og deres relasjon, kan følgelig best integreres teoretisk gjennom to separate kategorier. Skjemaer for relasjoner Skjemaer for selvet/Selvkonseptet Betingede antakelser Skjemaer for produktivt virke Atferd Opplevelse Karakteristiske Tilpasninger/Skjemanettverket Psykologiske strukturer Psykologisk dybde Nevrotisisme Ekstroversjon Åpenhet Vennligsinnethet Ansvarsbevissthet Eks. Kjerneantakelser Grunnleggende Tendenser Psykologiske disposisjoner Den Objektive Biografi Uttrykk i opplevelse og atferd Skjemakonseptets spenn Trekk-konseptets spenn i FFM Trekk-konseptets spenn i FFT Figur 4.1. Trekk i skjemaer Illustrasjon av Karakteristiske Tilpasninger forstått som et skjemanettverk, trekkenes manifestasjon i deler av dette nettverket, og trekk-konseptets spenn relativt til skjemaer, i FFT (S). 75 4.4 FFT (S): DET SAMLEDE BILDET Skjemaer er i denne teksten gjennomgående omtalt i form av et ’nettverk’ eller ’landskap’, hvilket reflekterer deres bestemmelse som forbundne psykologiske komponenter av prinsipielt samme type. De er tilgjengelige fenomenologisk som en sammenhengende, indre verden, men opererer på forskjellige bevissthetsnivåer, og tilskrives også egenskaper ikke direkte tilgjengelige for bevisstheten. I denne teksten er det indikert en tematisk differensiering av skjemanettverket i form av den overordnede triade av (skjemaer for) selvet – relasjoner – produktivt virke, som ikke antas dekkende for dette nettverkets totale innhold, men som snarere representerer sentrale, overordnede kjernepunkter i dette. Som eventuelt kan anses som bestående av mer spesifikke skjemamoduler, representerende forskjellige mer spesifikke funksjoner, av mer og mindre sentral betydning for overlevelse og tilpasning. Andre typer differensieringer kan imidlertid være like relevante. Den her valgte inndelingen er ikke et tilstrekkelig gjennomdiskutert punkt i teksten, dog den heller ikke er spesielt kontroversiell. Den er underbygget av Greenbergs teori, og mer indirekte av en rekke sammenfallende teoretiske betraktninger, som nevnt i omtalen av teorien (s. 56). Becks dybdemessige differensiering av det samme landskapet er også kort omtalt, og er, med det samme forbehold om behov for grundigere diskusjon, antatt forenlig med denne tematiske inndelingen. De fem trekkdimensjoner representerer også fem ulike tematiske områder, eller sider ved individets relatering til verden. Om enn på en annen måte enn skjemaer gjør det, og som ikke umiddelbart kan inndekkes av, eller reduseres til, denne skjematriadens tre tematiske overskrifter. Hver av de fem dimensjoner angår alle deler av denne triaden, dog i ulikt omfang, og på ulikt vis. Helt overordnet, kan Ekstroversjon og Vennligsinnethet især kobles til skjemaer for relasjoner, Ansvarsbevissthet især til skjemaer for produktivt virke, Nevrotisisme til skjemaenes affektive aspekter, og Åpenhet (eventuelt sammen med intelligens) til skjemaenes kognitive aspekter. En slik forenklet oppsummering maskerer imidlertid dimensjonenes multifasetterte uttrykk i alle deler av skjemalandskapet. Det er vurdert slik, at skjemakonseptet er for snevert til å innfange trekk-konseptets spennvidde, men dette gjelder også omvendt; trekkdimensjonene oppfanger kun visse sider ved skjemalandskapet. De tangerer praktisk talt ikke de aspekter ved skjemalandskapet som er innlærte og erfaringsbaserte. Trekk kan med empirisk og teoretisk støtte konseptualiseres som psykologisk sett meget betydningsfulle, sterkt arvelig betingede og livsløpsstabile strategier innen 76 sentrale tilpasningsområder, men de representerer allikevel kun en viss andel av den menneskelige psykes innretninger mot løsning av livets utfordringer. Og vil kun inngå som komponenter i den større helhet av egenskaper og funksjoner som sikrer tilpasning og overlevelse, slik disse samlet er representert i skjemalandskapet, og i vesentlighet er antatt berammet av skjematriaden selvet – relasjoner – produktivt virke. Menneskets virksomhet ute i verden Den Objektive Biografi Biologisk Grunnlag Gener Fysiologiske prosesser Det fenomenologiske felt Aktive skjemaers syntese i bevisstheten Opplevelse av psykologisk tilstand Atferd Livstemaer: ’Kjærlighet og arbeid’ (=) Evolusjonære Tilpasningsutfordringer (=) Behovssykluser Person-miljø interaksjoner Eks. reaktive, evokative, proaktive interaksjonstyper Dynamiske Prosesser Grunnleggende Tendenser Karakteristiske Tilpasninger / Skjemalandskapet Individuelle utgaver av atrstypisk psykologisk utrustning: Kulturelt betingede og erfaringsbaserte tilpasninger til verden Nevrotisisme Ekstroversjon Åpenhet Vennligsinnethet Ansvarsbevissthet Behov Reflekser Primæremosjoner Persepsjonsevner Kognitive evner/ intelligens Talenter Skjematriaden Skjemaer for arbeid/produktivt virke Ekstern Innflytelse Individets ytre omgivelser; ’verden’ Klima og natur Samfunn og sosialitet Situasjon Skjemaer for relasjoner Selvkonseptet (Skjemaer for selvet) Figur 4.2. FFT (S) Illustrasjon av den utvidede FFT (S), videreutviklet fra FFT og med nye spesifiseringer/tilføyelser kursivert ut. Enkelte av McCrae & Costas eksemplifiseringer i originalen er utelatt (se side 30). Ikke alle de inkluderte enkeltkomponenters lokalisering i eller reduksjon til én av kategoriene i denne modellen er tilstrekkelig diskutert i teksten, og deres plassering her bør derfor leses som et forenklet, foreløpig forslag. Enkelte av elementene omtales noe mer i siste kapittel. 77 De fem trekkdimensjoner og skjemalandskapets sammensetning hører til i to separate kategorier, med forskjellige teoretiske bestemmelser. Konseptenes gjenstandsområde er imidlertid delvis overlappende, slik det er forsøkt illustrert i beskrivelsen av hvordan dimensjonen Vennligsinnethet kan komme til uttrykk i skjemaer. Trekkdimensjoner og skjemaer kan ikke reduseres til én enkelt kategori, men de kan integreres i en større ramme, som i form av FFT (S). Som også representerer en større personlighetsforståelse enn konseptene gjør enkeltvis, og som kan understøttes av den samlede empiri fra begge tradisjoner. 78 5. KONKLUSJONER OG PERSPEKTIVER 5.1 HOVEDPUNKTENE Femfaktor-Modellen er på mange måter en trekkteorienes samlede, foreløpige konklusjon, som den modellen som per i dag representerer størst konsensus blant feltets forskere. FFMs ’OCEAN’ er grunnleggende induktivt, empirisk frembrakt. Ingen av de øvrige personlighetspsykologiske perspektiver har i samme grad som trekkteoriene latt forskningsresultater sette premissene for teoriutvikling, og FFM er per i dag understøttet av en omfattende, variert og stadig kumulerende empirisk base. Dens teoretiske uavhengighet gjør modellen relativt åpen for integrasjon med andre perspektiver, og dens opphav i forskjellige konvergerende arbeidsprosjekter henover mange årtier virker også mot ulike former for teoretisk dogmatisme. Modellen har en metodologisk kompleks, statistisk kanalisert og populasjonsbundet tilblivelse, som gir den en abstrakt karakter. Det trekk-konsept som denne modellen representerer, og som utgjør dens teoretiske kjerne, er svært sammensatt fremtredelsesmessig, vanskelig tilgjengelig erkjennelsesmessig, og vanskelig presiserbart teoretisk. Alene av denne grunn er det avgjørende at modellen innplasseres i en større teoretisk og empirisk ramme, hvilket mange trekkteoretikere også stadig har understreket. Desto mer så, om den skal inngå i en egentlig personlighetsteori. Samtidig har dimensjonene Ekstroversjon og Nevrotisisme, og til dels Åpenhet, en lang historie innen psykologisk teori for øvrig. Teorier som tangerer disse og de to øvrige dimensjonenes temaområder kan ikke uten bearbeidelse kobles til en induktivt begrunnet modell som FFM, men de utgjør konseptuelt nærliggende kilder til fordypning av denne. McCRae & Costa inkorporerer i noen grad slik teori i sine utlegninger om dimensjonenes interagerende fasetter. FFM styrkes også konseptuelt av den stadig ekspanderende portefølje av korrelasjonsstudier som kobler trekkverdier til forskjellige psykologiske og atferdsmessige parametere innen en rekke livsområder. Høy grad av stabilitet og arvelighet i trekkprofil er godt dokumentert, og koblinger til spesifikke biologiske forhold er sannsynliggjorte, og under stadig utredning. Trekkdimensjonene angår individets tilpasning til samfunn og sosialitet, og forholdende til seg selv og sitt liv. Trekkverdienes arvelighet begrunner en konseptualisering av dem som disposisjoner. Sett i sammenheng med deres tverrkulturelle fremtredelse må dimensjonene anses å, i en eller annen form, ha en plass blant de allmennmenneskelige egenskaper. Dimensjonene er i enkelte teorier foreslått å reflektere psykologiske moduler, innrettet mot spesifikke tilpasningsområder, der ulike trekkverdier representerer forskjellige, strengt genetisk kanaliserte og derfor relativt ufleksible, tilpasningsstrategier. Forskjellige trekkverdiers grad av adaptivitet vil avhenge av den spesifikke miljøkontekst. 79 FFM er faktoranalytisk derivert ut fra variabilitet i populasjoner, men dens underliggende fundament er individuelle mønstre i fenomenologi og atferd. Koblingen mellom populasjonsnivået og personligheten på et individuelt plan, og mellom trekkdimensjonene og personlighet og psyke for øvrig, er sentrale temaer til avklaring i McCrae & Costas Femfaktor-Teori. Her innplasseres FFM i et langt mer omfattende, og teoretisk selvstendig, personlighetssystem. I denne nyutviklede teorien er mye ennå uspesifisert, med prioritet i å definere de sentrale konturer i personligheten, i en oversiktlig og relativt enkel ramme. Fordel i teoretisk enkelhet kommer ofte på bekostning av nyansering og eksakt gjengivelse av sammensatte fenomener, men teoretiske modeller kan romme forskjellige lag av kompleksitet; FFT slik den til nå er formulert, og her er gjengitt, kan anses å representere teoriens mest prinsipielle nivå. Sentralt i FFT står inndelingen i de to kategoriene ’Karakteristiske Tilpasninger’ og ’Grunnleggende Tendenser’. Førstnevnte utgjør et delvis fenomenologisk tilgjengelig, delvis funksjonelt-teoretisk begrunnet nivå av psykologiske strukturer. Sistnevnte utgjøres av disposisjoner, forstått både som psykologiske egenskapers samlede arvelighetsgrunnlag og kausal faktor i utviklingen av de konkrete psykologiske strukturer, og samtidig som kontinuerlige, konkrete manifestasjoner på dette nivået, livsløpet igjennom. Liknende inndelinger i et konkret psykologisk - og et abstrahert disposisjonsnivå kan gjenfinnes i en rekke øvrige personlighetsteorier. Unikt med FFT er imidlertid at trekk/FFM defineres som disposisjoner, dette er begrunnet med den samlede empiri rundt modellen. FFT er en selvstendig personlighetsteori, og samtidig én blant flere potensielle rammemodeller for integrasjon av øvrige personlighetsteoretiske perspektiver. Den har fortrinn i et solid empirisk fundament for den inkluderte FFM, i en konseptuell enkelthet og klarhet, og i en eksplisitt åpenhet overfor både empirisk basert revisjon og teoretisk utvidelse og spesifisering. I denne enkelhet og åpenhet ligger også modellens begrensning, ettersom mye av dens innhold levnes upresisert, og tildels fremstår som uklart definert. Ifølge Gardner, er revitaliseringen av et egentlig psykologisk, funksjonelt/fenomenologisk analysenivå blant det kognitive perspektivets viktigste triumfer. ’Skjemaer’ er perspektivets mest anvendte begrep for komplekse strukturer på dette nivået. Det er benyttet innen en rekke forskjellige temaområder, med noe variasjon i især definitorisk spennvidde, fra avgrensede proposisjonale representasjoner og til integrerte kognitive/affektive/konative strukturer som til sammen utgjør hele den psykologiske verden. Skjemabegrepet har vært kritisert for manglende presisjon og avgrensning, samtidig som et enkeltkonsept for nettopp dette gjenstandsområdet 80 vanskelig lar seg detaljere. I dets diffusitet tangerer konseptet også særskilte kvaliteter ved denne indre verdenen. Som i fenomenologisk forstand oppleves som – og i funksjonell forstand kan demonstreres å være – både tematisk organisert og modulært strukturert, men samtidig med uoverskuelige mengder av forbindelser modulene imellom, og ekstrem fleksibilitet i etableringen av nye slike. Greenbergs teori om emosjonelle skjemaer kan, blant mye annet, representere en tematisk differensiering av dette skjemalandskapet. Uten eksplisitt å være presentert som en personlighetsteori, utgjør denne en sammenvevd syntese av ulike psykologiske perspektiver på både sinnets dynamikk og personlighetens utvikling. I FFT (S) er kategorien Karakteristiske Tilpasninger bestemt som skjemaer. Dette er primært begrunnet med de to konsepters sammenfallende definitoriske egenskaper, og sekundært understøttet av deres begrepslige åpenhet. Denne kategorien i FFT er dermed vurdert som korresponderende med det kognitive perspektivets ’mentale, representasjonsbaserte analysenivå’, og kan illustrativt anskues som et skjemalandskap. I FFT er Selvkonseptet en utdypet Karakteristisk Tilpasning. Sammenholdt med de to livstemaer fra Greenbergs teori, er det i FFT (S) foreslått at triaden Selvkonseptet (skjemaer for selvet) – Skjemaer for relasjoner – Skjemaer for produktivt virke innfanger en sentral del av dette indre landskapet. Verdier på de fem trekkdimensjoner inngår i kategorien Grunnleggende Tendenser, iblant (og til dels integrerte med) en rekke øvrige disposisjoner. Disse manifesteres i de Karakteristiske Tilpasninger, samt i psykologiske prosesser, og – via disse to kategorier – i atferd. Trekk, slik konseptet er definert innen FFT, kan ikke reduseres til en skjemabasert forklaringsramme. Blant annet overspenner det skjemabegrepets dekningsområde i dets egenskap som disposisjon. På den annen side er også skjemalandskapet en langt mer omfattende størrelse, enn de aspekter ved dette som tangeres av trekkdimensjonene. Det innbefatter den samlede mengde psykologiske strukturer slik disse er utviklet gjennom disposisjonenes interaksjoner med miljøet. De fem trekkdimensjoner uttrykkes imidlertid gjennom skjemalandskapet, i både dets utforming og innhold, og fremtrer som spesifikke, abstraherbare aspekter ved dette. De uttrykkes på forskjellig og spesifiserbart vis i den omtalte skjematriaden. Forstått som tilpasningsstrategier, inngår fenotypiske trekkuttrykk blant en lang rekke øvrige sådanne, forankret i disposisjoner som er mer og mindre fleksible overfor miljømessig og/eller voluntær påvirkning, og som på forskjellige måter manifesteres i det nettverket av skjemaer som i FFT (S) utgjør de Karakteristiske Tilpasninger. Trekk og skjemaer kan sammenstilles i FFT, ved at kategorien Karakteristiske Tilpasninger kan forstås ut fra skjemakonseptet. Veien frem til denne konklusjonen har bidratt til ytterligere 81 avklaringer omkring hver av de to konseptene, deres innbyrdes relasjon, og FFT. Dette personlighetssystemet kan følgelig fungere som integrerende ramme for to sentrale begreper fra forskjellige personlighetsteoretiske tradisjoner, slik de fremstår innen disse per i dag, teoretisk og empirisk begrunnet på meget forskjellig vis, og med bakgrunn i svært forskjellige metodologiske tilnærminger; det ene induktivt empirisk forankret, og det annet av primært teoretisk-funksjonell opprinnelse. Men begge med konseptuelle utviklingshistorier som går århundrer tilbake – som nevnt har Immanuel Kant hatt innflytelse på dem begge. Gitt aksept av argumentene for at Karakteristiske Tilpasninger kan forstås som skjemaer, kan FFT (S) representere en rikere og mer omfattende personlighetsteori enn dens integrerte komponenter gjør enkeltvis. Og fungere som arena for videre integrasjon av trekkteori med større og mer spesifikke skjemateorier. Samtidig representerer også denne modellen et noe begrenset, individualpsykologisk fokus, og kan med fordel perspektiveres av en større teoretisk kontekst. 5.2 ET STØRRE PERSPEKTIV En personlighetsteori har sitt naturlige fokus på individnivået, i den tidsmessige rammen av et menneskes livsløp. Den større tids- og stedmessige kontekst som innrammes av henholdsvis sosialitet, samfunn og økologi forøvrig, og evolusjonshistorien, utgjør et mer og mindre implisitt grunnlag for antakelser om personlighet og psyke innen de ulike teorier. Og representerer egne gjenstandsområder innen sosial- og evolusjonspsykologi. I boken ’Evolutionary Psychology’ (2008, s. 66, 263) presenterer evolusjonspsykologen David M. Buss en inndeling av de ulike tilpasningsutfordringer i menneskelivet, historien igjennom. Disse har representert et stadig skiftende sett av selektive premisser for generasjonene, der de best tilpassede – de dyktigste i løsning av disse oppgaver – både individuelt og gruppevis har hatt de beste sjanser for overlevelse og genetisk videreføring. Tilpasningsutfordringene er oppsummert i de følgende fem hovedkategorier: 1) Overlevelse og vekst; 2) Pardannelse og reproduksjon; 3) Oppfostring av avkom; 4) Bistand til øvrige genetiske slektninger; og 5) Gruppelivets krav, som angår tilpasning til den større sosiale setting, videre inndelt i fire underkategorier av henholdsvis Kooperasjon, Aggresjon, Kjønnskonflikter og Sosial statuskamp. I et evolusjonært perspektiv anses menneskets psykologiske egenskaper som tilpasninger til de stadig skiftende avskygninger av disse til dels artsgenerelle utfordringer, utviklet via generasjonsvis 82 seleksjon historien igjennom (det understrekes at ikke alle evolusjonens produkter skal anses som tilpasninger i evolusjonsteoretisk forstand, epifenomenale biprodukter og tilfeldige variasjoner utgjør to øvrige hovedkategorier; ibid., s. 39). For menneskets vedkommende, vil disse utfordringenes spesifikke karakter og sammensetning variere sterkt henover den individuelle livsløype, og med den konkrete sosiale/økologiske kontekst som individet er situert i. Samtidig har håndteringen av disse utfordringene vært gjenstand for store endringer i takt med kulturens utvikling gjennom tidene – kultur kan til dels anses som de felles måter disse utfordringer løses på, i et gitt samfunn. Som mennesket er et grunnleggende sosialt vesen, er individets utfordringer også samfunnets utfordringer. I det moderne samfunnet har mennesket utviklet komplekse kollektive løsninger på mange av livets utfordringer, og dagens verden representerer en markant annerledes miljøkontekst enn de ulike varianter av jeger- og samlersamfunn menneskeheten formodes å ha levd det aller meste av sin historie i. Moderniteten representerer mange nye selektive betingelser for individet, men de tilpasninger i psyke og kropp som dagens mennesker bærer anses i vesentlig grad utviklet under disse fortidige økologiske vilkår. Menneskets natur utvikles, i henhold til prinsippet om naturlig utvelgelse, via ulike seleksjonsprosesser i et tempo langt mer langsomt enn de kulturprodukter som akkumuleres av fellesskapets virksomheter. McCrae & Costa innplasserer eksplisitt FFT i en evolusjonsteoretisk ramme (McCrae & Costa, 2003, s. 199, 201). Kategorien Grunnleggende Tendenser består av menneskets samlede disposisjoner, i form av individuelt differensierte utgaver av allmennmenneskelige egenskaper. Den er i så måte en svært omfattende kategori, som innbefatter hele individets psykologiske potensial, herunder alle de mekanismer som bevirker bevissthet, kognitive, emosjonelle og motivasjonelle prosesser, instinkter, drifter og behov, og så videre. Kimen til menneskets intellekt forefinnes her, med denne evnen til formasjon av komplekse indre representasjoner som kanskje i særklasse definerer mennesket som art. Kategorien rommer således et stort spenn av egenskaper med svært forskjellige funksjoner, og svært ulike utviklingsveier, onto- som fylogenetisk. Som videre representerer svært varierende grader av fleksibilitet og påvirkelighet overfor miljøvariabler. Flere teorier er utviklet omkring den evolusjonære bakgrunnen til FFM og den variabilitet de fem dimensjonene representerer, og de er som nevnt også konseptualisert som separate, funksjonsbestemte moduler, dog det per i dag synes uklart hvordan disse teoretisk kan avgrenses mot de øvrige disposisjoner. Det minnes om at hypoteser om spesifikke egenskapers fylogenetiske utvikling medfører særskilte metodologiske utfordringer på grunn av sin retrospektive orientering (se eks. Mysterud, 2005, kap. 7). Disse teorier og diskusjoner skal ikke utdypes her, men helt overordnet kan trekkdimensjonene i henhold til dette perspektivet anses å representere 83 sterkt genetisk betingede tilpasningsstrategier til sosialitet og samfunn, som i antall, innhold og spennvidde er selektert frem gjennom hele artens historie. Individuelt sett, er de relativt robuste strategier, og relativt ufleksible overfor miljømessig variabilitet og voluntær intervensjon. At trekkenes opprinnelse kan spores langt tilbake i tid indikeres i et komparativt studium av sjimpanser, der faktoranalyse av flere dyrepasseres uavhengige beskrivelser av enkeltindivider gav et gjenskinn av FFM (i tillegg til en sjette og variansmessig største, egen dominansfaktor, velkjent fra dyreforskning)(McCrae & Costa, 2003, s. 199). Kuriøst nok ble også de små men universelle, aldersbetingede forskjeller i trekkprofil avdekket hos mennesket, gjenfunnet her. Ut fra trekkenes generelle egenskaper, sammenholdt med undersøkelser som dette, antas de å representere kombinerte instinkt-/emosjonsforankrede strategier av fylogenetisk eldre dato, sammenliknet med menneskets høyere intellektuelle kapasiteter. Som medfødte, prekognitive grunnholdninger til tilværelsen, som også legger tunge føringer for individets utvikling av de mer avanserte mentale kapasiteter. Gjennom trekk og de øvrige disposisjoners interaksjoner med miljøet, utvikles de konkrete psykologiske manifestasjoner som Karakteristiske Tilpasninger; i FFT (S) i form av et skjemalandskap. Alle de psykologiske disposisjoner medvirker i utformingen av dette, og i deres uttrykk her representerer de varierende grader av ytre påvirkelighet, fra instinktive reaksjoner til innlærte ferdigheter. Først og fremst er denne kategoriens spennvidde, både i utvikling og anvendelse, uttrykk for menneskets formidable tilpasningsmessige smidighet. Med senter i evnen til bevisst kognitiv abstraksjon fra det umiddelbare og situasjonsbestemte, og til kontinuerlig formasjon av komplekse representasjoner, som via interagerende prosesser på ulike bevissthetsnivåer kan manipuleres og anvendes på et svært fleksibelt vis. I Greenbergs teori finnes en elegant og oppklarende beskrivelse av hvordan nettopp dette kan foregå. Mer presist enn i FFT, innfanges her hvordan psyken opererer til enhver tid, med skjemaers samvirkende funksjonsmåter henover ulike bevissthetsnivåer, og med den bevisste oppmerksomhet som et slags psykens (og eventuelt personlighetens) konseptualiserende og beslutningstakende sentrum. Der også viljeshandlinger har sitt utspring, som i varierende grad kan overstyre de mer automatiske direktiver fra lavere nivåer av dette prosesshierarkiet. I FFT/ FFT (S), vil et slikt sentrum være plassert i den Objektive Biografi, som det plan i modellen der øyeblikkets aktive prosesser utspiller seg. Greenbergs fremstilling sammenholdt med FFT kan gi et spesifikt teoretisk bud på hvordan øyeblikkets sinnstilstander er koblet til den intra- og ekstrapsykiske situasjonskontekst, og hvordan trekk og øvrige disposisjoner på ulike mer og mindre direkte måter inngår i disse prosesser. 84 Et annet, sentralt punkt i Greenbergs teori har sammenheng med inspirasjonen fra humanistiske perspektiver, i et fokus på fenomenologien, og den bevisste livsopplevelse som sentrum i alle menneskers liv. De to livstemaer i Greenbergs teori representerer områder av livet med universell betydning, med en vesentlig del av vår psyke innrettet mot forskjellige typer virksomhet samlet under disse to overskrifter. Disse er som omtalt også begrepssatt på forskjellig vis under ulike teoretiske paraplyer, og kan kort oppsummeres i det klassiske ordtaket ’kjærlighet og arbeid’. I menneskets verden av arbeidsdelte fellesskap, er disse livstemaer overlappende med evolusjonsteoriens tilpasningsutfordringer, slik de er beskrevet overfor; i moderne samfunn løses disse utfordringer innen de arenaer som innbefattes av livstemaene. Disse to teoretiske perspektiver representerer således en noe forskjellig konseptualisering av de samme områder i menneskelivet, slik også behovspyramiden gjør det, med til dels de samme teoretiske konsekvenser for den psykologiske utrustning menneskesinnet bærer. Én vesentlig forskjell er det dog, nettopp i Greenbergs fokus på fenomenologien. Evolusjonsteori har en overveiende funksjonalistisk orientering, på den måten at sinnets egenskaper analyseres ut fra deres funksjoner i forhold til definerte formål – fortrinnsvis, i overordnet forstand, overlevelse og genetisk videreføring. Fenomenologien tar derimot utgangspunkt i fenomeners subjektive fremtredelse, og deres betydning og mening for det enkelte individ, som igjen former grunnlaget for individets handlinger. Funksjonalistiske forklaringer, og/eller identifiseringen av mer ultimative årsaksfaktorer bak atferden, får en mer sekundær karakter i et slikt perspektiv. Som nevnt, representerer Greenbergs teori også en integrasjon av evolusjonsperspektivet, og disse to fokuspunkter, eller analysenivåer om man vil, sameksisterer således i denne teorien. For å trekke dette poenget videre i en kort, ideologisk avstikker: Uten den bevisste, subjektive livsopplevelse, fortoner evolusjonen seg for alt levende som en tidløs klokke som tikker tomt ut mot evigheten, uten mål og mening. Felles for både verdslige oppfatninger av livets mening i rike livsopplevelser, så vel som den religiøse troens kjerne i håpet om en videreført, hinsidig eksistens, er fenomenologien; selve opplevelsen av tilværelsen. Dypest sett, synes ingen religiøs eller øvrig idémessig overbygning å ha formulert noe formål som egentlig overstiger eller underkjenner dette enkle, felles og allerede gitte utgangspunkt for livet. Ut fra en slik påstand, er den opplevde eksistens selve livets essens, og evolusjonen får således en underordnet og funksjonell rolle, i forhold til dette større formål. Det fenomenologiske felt fremstår da som et naturlig kjernepunkt, i alle menneskers personlighet. 85 Sammenfallet mellom individuelt, subjektivt betydningsfulle livstemaer og evolusjonære tilpasningsutfordringer, og at det som oppleves betydningsfullt for den enkelte ofte også sikrer individets overlevelse og/eller genetiske videreføring, er ingen overraskelse for verken evolusjonsteoretikere eller eksistensialister. Ikke desto mindre representerer nettopp denne teoretiske linjen en klar rød tråd gjennom ulike personlighetsteoretiske fokuspunkter på både funksjonalistiske og fenomenologisk/hermeneutiske nivåer. En komplett personlighetsteori må formodentlig kunne omfatte dem begge, og tydeliggjøre deres forbindelse. En utdypning av koblingene i FFT/FFT (S) til henholdsvis en større sosio-økologisk og evolusjonshistorisk kontekst, til det fenomenologiske nivået, samt til det biologiske nivå, kan bringe denne modellen i retning av en mer helhetlig personlighetsteori. Det eksisterer en omfattende mengde teori og forskning vedrørende disse temaområder i forlengelse av de enkeltteorier som er omtalt i denne teksten, og noe av dette kan formodentlig innarbeides i modellen på et relativt uproblematisk vis. Imidlertid vil veien mot en slik superteori også by på en rekke utfordringer, med integrasjon av ytterligere psykologiske perspektiver og analysenivåer, og brobygging over enkelte velkjente malstrømmer av både vitenskapsteoretisk og metafysisk art. 86 87 88 LITTERATURLISTE Bartlett, F. C. (1932). Remembering Cambridge: Cambridge University Press Beck, A. T. & Freeman, A. (1990). Cognitive Therapy of Personality Disorders New York: The Guilford Press Berk, L. E. (2000). Child Development Needham Heights, Massachusetts: Allyn & Bacon Buss, D. M. (2008). Evolutionary Psychology Boston: Pearson Education, Inc. Ellis, A., Abrams, M. & Abrams, L. D. (2009). Personality Theories – Critical Perspectives Thousand Oaks, California: Sage Publications, Inc. Engler, B. (1999). Personality Theories Boston: Houghton Mifflin Company Eysenck, M. W. & Keane, M. T. (2000). Cognitive Psychology East Sussex: Psychology Press Ltd Gardner, H. (1987). The Mind’s New Science New York: BasicBooks Greenberg, L. S., Rice, L. N. & Elliott, R. (1993). Facilitating Emotional Change New York: The Guilford Press John, O. P., Robins, R. W. & Pervin, L. A. (2008). Handbook of Personality New York: The Guilford Press Maddi, S. R. (1996). Personality Theories – A Comparative Analysis Long Grove, Illinois: Waveland Press, Inc. Matthews, G., Dreary, I. J. & Whiteman, M. C. (2003). Personality Traits Cambridge: Cambridge University Press MCrae, R. R. & Costa, P. T., Jr. (2003). Personality in Adulthood New York: The Guilford Press Millon, T. & Davis, R. (2000). Personality Disorders in Modern Life New York: John Wiley & Sons, Inc. Millon, T., Simonsen, E., Birket-Smith, M., & Davis, R. D. (red.)(1998). Psychopathy New York: The Guilford Press Mysterud, I. (2005). Mennesket og moderne evolusjonsteori Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS Neisser, U. (1976). Cognition and Reality New York: W. A. Freeman & Company Plomin, R., DeFries, J. C., McClearn, G. E. & McGuffin, P. (2001). Behavioral Genetics New York: Worth Publishers 89
© Copyright 2024