1. No category

Borgarting lagmannsrett
Postboks 8017 Dep
Espen Komnæs (H)
Olav Braaten
Hermann Skard
Tom Eivind Haug
0030 Oslo
Marius Eugen Engernes Nielsen
Guri Rodal
Heidi Holter (Advokatassistent DNA)
17. november 2011
Ansvarlig advokat: Hermann Skard
Mobil nr 908 26 761
E-post: [email protected]
Vår ref.: 11/1596/15710
ANKE
TIL
HØYESTERETT
Borgarting lagmannsretts sak nr. 11-135323SAK-BORG/04
Økokrim statsadvokatembeter
mot
Svein Arne Hagen
Steingrim Wolland
Margrethe Gauksheim
Borgarting lagmannsrett avsa den 9.11.2011 kjennelse i sak 11-135323SAK-BORG/04 med
slik slutning:
«Anken forkastes»
Anken til Høyesterett er begrunnet med saksbehandlingsfeil og feil lovanvendelse.
A d v o k a t f i r m a e t K o m n æ s B ra a t e n S k a r d D A
Postboks 1661 Vika, 0120 Oslo
e-post: [email protected]
Telefon
Telefaks
+47 23 11 45 60
+47 23 11 45 70
Stortingsgata 2
Org.nr. 982 231 957 MVA
kbs_brev_norsk
Den 23.3.2010 foretok politiet ransaking av Steingrim Wollands kontor og bopel med hjemmel i Oslo tingretts beslutning av 10.3.2011. Den 5.1.2011 fremmet Økokrim begjæring om
gjennomgang og utlevering av beslaget. Steingrim Wolland fremmet en begjæring til Oslo
tingrett om å oppheve og tilbakelevere beslaget foretatt hos ham, i henhold til straffeprosesslovens § 208. Retten vil ikke behandle en begjæring om dette, og han har således ikke fått
medhold i kravet om tilbakelevering. Saken gjelden behandlingen av begjæringen og senere
gjentatte nye begjæringer om det samme.
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
1.
side 2
Saksbehandlingsfeil
Oslo tingrett har formløst unnlatt å etterkomme begjæringen fra Steingrim Wolland uten
realitetsbehandling, og ga ham beskjed om dette per telefon. Den formløse beslutningen ble
anket til lagmannsretten.
Advokatenes taushetsplikt er viktig av hensyn til tilliten til rettssystemet som sådan. Taushetsplikten er også viktig for å beskytte den enkelte klients interesse i å kunne meddele seg til sin
advokat uten frykt for politiets innsyn i det som er meddelt advokaten. Av denne grunn skal
de to andre siktede i saken ha fulle partsrettigheter i en sak om beslag av dokumenter fra et
advokatkontor. Det vises til Rt 2008 side 645.
Hverken tingretten eller lagmannsretten har så vidt jeg kjenner til innhentet de andre siktedes
standpunkter til begjæringen og anken. Dette er en saksbehandlingsfeil som medfører at Oslo
tingretts beslutning må oppheves.
2.
Lovanvendelsen
For Høyesterett påberoper Steingrim Wolland seg de samme anførsler som for tingrett og
lagmannsrett.
Den 16.2.2011 ble det fra denne side sendt inn en begjæring om opphevelse og tilbakelevering av beslag, se dok 9 fra punkt 5 på side 4 til side 17. Denne side gjentok og forsterket
argumentasjonen i nytt innlegg den 15.4.2011 i dok 18. Jeg viser også til den nye begjæringen
dok 30, i tillegg til anken til lagmannsretten dok 38 og støtteskrivet av 21.9.2011. Samlet
sett gir dette en fullstendig oversikt over anførslene for tingrett og lagmannsrett fra denne
side.
I tillegg vil Steingrim Wolland klargjøre sine anførsler knyttet til den fortolkning av Høyesteretts avgjørelse i Rt-2011-296 som tingretten og lagmannsretten legger til grunn for sine
konklusjoner (punkt 3 nedenfor). Det vil også bli redegjort for relevante EMD avgjørelser
særlig knyttet til EMK art 13 (punkt 4 nedenfor).
3.
Rt-2011-296
3.1.
For det første viser jeg til mine kommentarer til denne avgjørelsen i dok 18, og i anken til
lagmannsretten er det sitert fra mitt brev. Jeg gjentar:
«En vesentlig forskjell foreligger imidlertid. I kjennelsens avsnitt 24, fremgår det at i
det er et grunnvilkår for beslag er at det foreligger skjellig grunn til mistanke, og i
den saken var det uomtvistet, i motsetning til i denne saken tingretten nå skal
behandle.
I tillegg henleder jeg oppmerksomheten på den grundige behandlingen av forholdet mellom
straffeprosesslovens § 205 og § 208 i mitt støtteskriv av 21.9.2011. Jeg viser særlig til
drøftelsen av begrepet «pågående ransaking» og «ta med til retten» hjemmelen for besittelse.
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 3
3.2.
For det andre anføres at Høyesterett i denne saken må ta stilling til om det finnes en tidsmessig grense for en «pågående ransaking» og for adgangen til å sitte på dokumenter med
hjemmel i «ta med til retten» i henhold til § 205, 3.ledd. I Rt 2011-296 tok Høyesterett ikke
stilling til en slik tidsmessig grense.
Slik tingretten og lagmannsretten forstår kjennelsen finnes det ingen grense for hvor lang tid
påtalemyndigheten kan bruke på å bringe dokumentene til retten, og ikke minst hvor lang tid
påtalemyndigheten, etter at retten har truffet sin beslutning, kan benytte i den «pågående ransaking» (eller «egentlig ransaking» som Høyesterett formulerer det). Først etter at påtalemyndigheten på et vilkårlig tidspunkt en eller annen gang i fremtiden formulerer sin konklusjon i
en beslutning som betegnes som «beslag» kan Steingrim Wolland få prøvet lovligheten av
beslaget etter § 208.
Standpunktet blir særlig uakseptabelt vedrørende de titusenvis av dokumenter, tilhørende
hundrevis av klienter i et meget stort antall saker, som påtalemyndigheten ikke har fremlagt
for retten. Disse dokumenter beholder påtalemyndigheten fordi de kanskje skal «ta med»
disse til retten en annen gang. Dette er fullstendig uakseptabelt for Steingrim Wolland, og
selvsagt for alle hans klienter som jo er helt uvitende om at politiet sitter med kopier av alle
de elektroniske sakspapirene deres. Steingrim Wolland plikter å ivareta disse klienters
interesser, og beskytte disse mot politiets innsyn.
Den tid som i nærværende sak er brukt overstiger klart den tid som kan benyttes, det er derfor
ikke behov for å konkretisere hvilken tidsramme som ville vært rettmessig. La meg likevel
antyde at det kunne være naturlig å gi påtalemyndigheten en frist på to uker for å «ta med til
retten» dokumenter som er tatt fra et advokatkontor med anmodning om innsyn. Deretter må
retten, som i enhver annen sak, kunne gi påtalemyndigheten en frist for beslutning om beslag.
Denne beslutning måtte kunne tilpasses den konkrete sak, og etter avveining av begge parters
behov. Dette er krav til etterforskningen som retten setter rutinemessig, for eksempel i
forbindelse varetektsfengslinger.
Konsekvensen av at en slik tidsmessig grense er overskredet må være at den som er rammet
av beslaget får anledning til å prøve lovligheten etter § 208.
3.3.
Subsidiært anføres at Høyesterett avgjørelse i Rt 2011-296 er i strid med straffeprosesslovens
§ 205 og § 208, og i strid med EMK art 6, 8 og 13.
I avsnitt (40) skriver Høyesterett:
Lagmannsretten har korrekt lagt dette til grunn, men synes å forutsette at den
beslaget gjelder, også på dette tidlige tidspunkt, kan kreve spørsmålet om beslag
avgjort av retten etter § 208. Det er på dette grunnlag den har opphevet tingrettens
kjennelse, idet den ikke fant å ha tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til alle
dokumentene omfattet av Bs anke. Dette er ikke en riktig lovforståelse. Som
Svalheim påker i Advokaters taushetsplikt, Oslo 1996 side 222, med henvisning til
Jahre side 263, er rettens gjennomgang av taushetspliktspørsmålet i realiteten et
ledd i en pågående ransaking. Det er først etter denne innledende utsortering, at den
virkelige ransaking for å søke etter bevis kan komme i gang. På bakgrunn av denne
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 4
treffer påtalemyndigheten beslutningen om beslag, en beslutning som så kan kreves
prøvet av tingretten etter § 208.
Høyesteretts bruk av begrepene «pågående ransaking», «innledende utsortering», «virkelig
ransaking» og «beslutning om beslag» tilslører realitetene.
Etter en naturlig språklig forståelse er det ransaking i det øyeblikk politiet går inn på
advokatkontoret og ransakingen er avsluttet når politiet forlater kontoret. Det politiet har tatt
med seg er et beslag.
Det faktum at politiet etter straffeprosessloven er forhindret fra å se på de beslaglagte dokumentene før retten har gjennomgått disse, gjør ikke at det er behov for å øve vold på begrepene. Jeg har tidligere betegnet beslaget som et «betinget beslag» fordi det er betinget av
rettens godkjennelse i ettertid, til å se på de beslaglagte dokumentene. Dette begrepet kan man
benytte hvis man begrepsmessig må skille dette beslag fra beslag som ikke gjelder taushetsbelagt materiale.
Det eneste formålet med denne begrepsmessige kreativitet er å hindre advokater, pressen og
andre med taushetsplikt, i å benytte den rett som enhver annen har til «straks» å anmode
retten om tilbakelevering. Å gi advokater med fler den samme rett vil ikke være til skade eller
ulempe for etterforskningen. Retten må under enhver omstendighet gjennomføre en omfattende prosess med konkret vurdering av hvert enkelt dokument. Retten må bare på nytt gjennomføre en behandling av om vilkårene for beslag foreligger, denne gang under hensyn til
kravet til kontradiksjon.
Jeg vil også få gi uttrykk for bekymring for de juridiske konsekvenser av Høyesteretts bruk av
begrepet «pågående ransaking». Hvis det er slik å forstå at den ransakingen som på grunnlag
av rettens beslutning av 10.3.2010 ble «påbegynt» av politiet den gang, ikke er avsluttet, må
vel Steingrim Wolland frykte at politiet på nytt kommer til hans bolig, kontor eller bil på
leting etter flere dokumenter. Dette må man frykte vil bli gjort uten at politiet ber om nye
beslutninger fra retten.
Lagmannsretten skriver på side 8:
Lagmannsretten legger til grunn at mistankegrunnlaget vil kunne måtte prøves igjen,
men da ikke på et «generelt» grunnlag, men knyttet til for eksempel fremtidige
etterforskningsskritt som forutsetter skjellig grunn til mistanke.
Dette viser at det er påkrevet at det benyttes presise begreper som ikke utvanner rettssikkerheten for den som rammes av etterforskingsskrittene.
4.
EMK artikkel 13 – retten til et effektivt rettsmiddel/effektiv prøvningsrett
Lagmannsretten skriver nederst på side 7 i sin kjennelse:
Lagmannsretten kan ikke se at EMK gir siktede krav på å få prøvet lovligheten av
ransaking og beslag utover hva som følger av straffeprosesslovens regler.
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 5
Dette er et meningsløst utsagn som ikke gir noe grunnlag for å vurdere hva lagmannsretten
har sett etter og har vurdert. Utsagnet er dessuten et sirkelresonnement. Det fremgår av
straffeprosesslovens § 4 at lovens regler gjelder med de begrensninger som følger blant annet
av EMK. Spørsmålet blir derfor ikke hva lagmannsretten kan se, men hva lagmannsretten har
sett etter og hvorledes lagmannsretten har anvendt EMK-reglene på de anførsler Steingrim
Wolland har kommet med.
Dertil kommer at EMK er en overordnet rettskilde. Straffeprosesslovens § 208 gir enhver som
rammes en rett til å få prøvet lovligheten av beslaget «straks», og når som helst deretter. Det
er kreativ begrepsbruk og rettens tolkning av § 208 som hindrer prøving.
EMK artikkel 13 har slik ordlyd:
Art 13. Retten til et effektivt rettsmiddel.
Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en
effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av
personer som handler i offisiell egenskap.
I den engelske teksten er uttrykket «effective remedy» benyttet både i overskriften og i
bestemmelsen. Den norske bestemmelsen bruker begrepene «et effektivt rettsmiddel» og «en
effektiv prøvningsrett». Spørsmålet blir dermed om Steingrim Wolland har fått et effektivt
rettsmiddel og en effektiv prøvningsrett.
Vurderingstemaet etter art 13 er ikke bare kvaliteten på prøvingsretten, men også tidspunktet
for denne prøvingen. En gjennomgang av EMDs rettspraksis viser at art 13 er klar på dette
punktet. Det er dermed i strid med EMK å vise til at Steingrim Wolland hadde en ankerett ved
den første beslutningen om ransakning og at han deretter ikke kan få prøvd sitt krav om
tilbakelevering av beslaget før på et tilfeldig valgt senere tidspunkt. Av dette følger videre at
tingretten plikter å behandle hans begjæring og herunder ta stilling til om vilkårene for beslag
foreligger.
Jeg vil nedenfor gjennomgå sentrale dommer vedrørende art 13 og jeg har vedlagt disse til
retten.
Bilag 1:
Kudla v. Polen no 30210/96 (26.10.2000)
Denne dommen medfører et skille i EMDs praksis når det gjelder anvendelsen av art 13.
Dommen fastslår at art 13 gir en selvstendig rett til "effective remedy" når det gjelder å få
prøvd klagers pretensjon innen rimelig tid, uavhengig av om det faktisk er konstatert et
brudd på EMK reglene.
Jeg siterer deler av enkelte avsnitt:
146. In many previous cases in which the Court has found a violation of Article 6 § 1
it did not consider it necessary also to rule on an accompanying complaint made under
Article 13. More often than not this was because in the circumstances Article 6 § 1
was deemed to constitute a lex specialis in relation to Article 13.
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 6
148. In the Court’s view, the time has come to review its case-law in the light of the
continuing accumulation of applications before it in which the only, or principal,
allegation is that of a failure to ensure a hearing within a reasonable time in breach of
Article 6 § 1.
149. Against this background, the Court now perceives the need to examine the
applicant’s complaint under Article 13 taken separately, notwithstanding its earlier
finding of a violation of Article 6 § 1 for failure to try him within a reasonable time.
156. In view of the foregoing considerations, the Court considers that the correct
interpretation of Article 13 is that that provision guarantees an effective remedy before
a national authority for an alleged breach of the requirement under Article 6 § 1 to
hear a case within a reasonable time.
Bilag 2:
Smirnov v. Russia, no 71362/01 (12.11.2007)
Klager var en advokat i St Petersburg som fikk leiligheten ransaket og PC'n beslaglagt.
Dommen viser at det ikke er tilstrekkelig å vise til tidligere mulighet for å prøve lovligheten
av beslaget for å tilfredsstille kravene i art 13. Selv om klager i saken tidligere hadde benyttet
sin rett til å prøve beslaget, og ikke fått medhold, var han likevel berettiget til på nytt å få
prøvet lovligheten av beslaget i en begjæring om utlevering.
Jeg siterer enkelte avsnitt, og viser særlig til myndighetenes anførsel i punkt 62 og retten
drøftelse i punkt 64:
III. ALLEGED VIOLATION OF ARTICLE 13 OF THE CONVENTION, TAKEN
TOGETHER WITH ARTICLE 1 OF PROTOCOL No. 1
60. The applicant complained under Article 13 of the Convention that he had not had
an effective remedy in respect of the unlawful restriction on his property rights under
Article 1 of Protocol No. 1. Article 13 provides as follows:
“Everyone whose rights and freedoms as set forth in [the] Convention are violated
shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the
violation has been committed by persons acting in an official capacity.”
A. Submissions by the parties
61. The applicant pointed out that the scope of review by the domestic courts had
been confined to the lawfulness of the search. As to his property complaints, the courts
had determined that those issues had not been amenable to judicial review. In his view,
the Constitutional Court's ruling of 23 March 1999 should have been interpreted as
opening the way for judicial review of all decisions affecting a person's property
rights. He stressed that his civil claim for damages had, under various pretexts, not
been examined for more than four years.
62. The Government submitted that the applicant had been able to challenge the
contested decision before a court which had considered and dismissed his complaints
(on 19 December 2000 in the final instance). Furthermore, his civil claim for damages
against the St Petersburg City Prosecutor and Ministry of Finance was now pending
before the Oktyabrskiy Court of St Petersburg.
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 7
B. The Court's assessment
63. The Court has consistently interpreted Article 13 as requiring a remedy in
domestic law in respect of grievances which can be regarded as “arguable” in terms of
the Convention (see, for example, Boyle and Rice v. the United Kingdom, judgment of
27 April 1988, Series A no. 131, pp. 23-24, § 54). In the present case there has been a
finding of a violation of Article 1 of Protocol No. 1 and the complaint under Article 13
must therefore be considered. It must accordingly be determined whether the Russian
legal system afforded the applicant an “effective” remedy, allowing the competent
“national authority” both to deal with the complaint and to grant appropriate relief (see
Camenzind, cited above, pp. 2896-97, § 53).
64. The applicant asked for a judicial review of the lawfulness of the search and
seizure conducted at his place of residence and of the decision on retention of his
computer as physical evidence. Whereas the domestic courts examined the complaint
concerning the search and seizure, they declared inadmissible the complaint about the
failure to return the applicant's computer on the ground that the retention decision was
not amenable to judicial review (see paragraphs 22 et seq. above). The applicant was
told to apply to a higher prosecutor instead. In this connection the Court reiterates its
settled case-law to the effect that a hierarchical appeal to a higher prosecutor does not
give the person employing it a personal right to the exercise by the State of its
supervisory powers and for that reason does not constitute an “effective remedy” (see,
for example, Horvat v. Croatia, no. 51585/99, § 47, ECHR 2001-VIII).
65. As regards the pending civil claim for damages to which the Government referred,
the Court notes that a civil court is not competent to review the lawfulness of decisions
made by investigators in criminal proceedings.
66. It follows that in these circumstances the applicant did not have “an effective
remedy before a national authority” for airing his complaint arising out of a violation
of Article 1 of Protocol No. 1. There has therefore been a violation of Article 13 of the
Convention, taken together with Article 1 of Protocol No. 1.
Som det fremgår er Menneskrettsdomstolen helt klar på at det var et brudd på art. 13, at
advokaten ikke fikk en rettslig prøving av kravet om tilbakelevering av PCen. Adgangen til å
klage beslaget/tilbakeholdelsen til overordnet påtalemyndighet er ikke tilstrekkelig ”effective
remedy”.
Jeg vil også fremheve at det er uten betydning hvilken rettslig status tilbakeholdelsen har. Det
er den faktiske besittelsen/tilbakeholdelsen som utløser rettigheter etter art. 13, uavhengig av
betegnelsen i nasjonal rett. Beslaget er et inngrep i retten til eiendom etter Tilleggsprotokoll
nr. 1, art 1, men den er også et inngrep i retten til å besitte informasjon etter art 10, og retten
til å ha sin korrespondanse i fred etter art. 8 nr 1, jf dommens asvnitt 46 – 49. I relasjon til
prøvelsesretten etter EMK art 13 er det således betydningsløst om politiet i Wollands sak har
tatt den fysiske harddisken, eller kopiert informasjon, dokumenter og korrespondanse på
denne.
Bilag 3:
Karamitrov and others v Bulgaria no 53321/99 (10.4.2008)
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 8
Saken gjelder beslag av en bil som muligens var stjålet, og mangel på effektivt rettsmiddel for
å få prøvd tilbakeholdelse av gjenstand i en straffesak. EMD fastslo også her at det å kunne
klage til høyere påtaleinstans ikke er tilstrekkelig "effektivt rettsmiddel".
Jeg siterer enkelte avsnitt:
76. In the present case, the Court finds that at the relevant time national law did not
provide for recourse to the domestic courts to challenge a decision by the Prosecution
Office to continue to hold chattels seized as physical evidence in criminal proceedings
(see paragraph 31 above). In so far as the second and third applicants were not aware
that their vehicle had been unlawfully seized and believed that it was being legally
held as physical evidence in the criminal proceedings against the first applicant, it
would be unreasonable to expect them to have initiated any other type of proceedings,
such as rei vindicatio proceedings. The only possibility for them in such a case would
have been to complain to the higher-level Prosecution Office, which the second and
third applicants attempted on several occasions, but received no responses. It is true
that the Prosecution Office eventually did find that the vehicle of the second and third
applicants had been unlawfully seized and returned it to them, but that resulted from
its decision to terminate the criminal proceedings against the first applicant rather than
as a response to one of the many requests to return the car (see paragraphs 22-26
above).
Bilag 4:
Borzhonov v. Russia no 18274/04 (22.4.2009)
Saken gjelder en siktet som fikk beslaglagt en buss. Bussen kom aldri til rette og EMD
vurderer hans rett etter art 13. EMD viser her til sin avgjørelse Smirnov v. Russia, no.
71362/01, som er sitert ovenfor.
Jeg siterer enkelte avsnitt:
52. The Court accepts that at the relevant time Russian law in principle allowed
recourse to courts in order to challenge a decision by the investigating authority to
seize chattels in pending criminal proceedings (see paragraphs 17 and 19 above).
However, the Court is unable to reach the same conclusion in respect of the possibility
of opposing the continuing retention of such chattels. Indeed, by a judgment of
15 September 2003 the Sovetskiy District Court of Ulan-Ude rejected the applicant’s
arguments to the effect that his property rights over the bus had been breached by the
continuing application of the charging order. On appeal, the Supreme Court of the
Buryatiya Republic, referring to the 2002 CCrP, held, however, that the authority
dealing with the criminal case had the power to release the property under the charging
order, if the charge was no longer needed. The appeal court concluded that “[t]aking
into account...the requirement of the procedure under Article 125 of the Code, the
court [was] not empowered to decide on the issue of lifting the charging order”.
53. The Court observes that the redress in the procedure under Article 125 of the
CCrP consists of invalidating the impugned action or inaction as unlawful or lacking
justification and requiring the respondent authority to remedy the violation. The power
to lift the charging order and to release the property remains with the “authority
dealing with the case”, that is the investigator in the present case. In a recent case
against Russia, the Court found a violation of Article 13 with reference to the fact that
the domestic courts had examined a complaint concerning a search and seizure in the
Anke HR 18112011 (1).doc
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
side 9
applicant’s flat, while declaring inadmissible a complaint about a failure to return his
computer on the ground that the retention decision was not amenable to judicial
review (see Smirnov v. Russia, no. 71362/01, § 64, 7 June 2007, ECHR 2007-...). In
other words, the Russian courts declined jurisdiction to deal with the substance of the
applicant’s complaint and to grant appropriate relief. In view of the above findings,
the Court dismisses the Government’s argument that the applicant did not apply for
the lifting of a charging order. It was not submitted, and the Court does not consider,
that any subsequent applications would have had better prospects of success (see,
mutatis mutandis, Granger v. the United Kingdom, 28 March 1990, §§ 37 and 40,
Series A no. 174).
Særlig dommen i Smirnov v. Russland er instruktiv med hensyn til hvilke forhold som er
relevante ved vurderingen av om prøvelsesretten etter art 13. EMD konstaterte brudd på art
8, retten til privatliv og korrespondanse, og la til grunn at selve ransakingsordren var for vid
og ubestemt. I Wollands sak er forholdet at selve siktelsen dels ikke beskriver et straffbart
forhold, siktelsens post 2, og dels inneholder helt klare usannheter som er kreert av Økokrim
alene, i strid med vitterlige kjennsgjerninger. Dette er selvstendige brudd på art 8, som krever
både at inngrepet skal være ”in accordance with law” og ”nececcary in a democratic
society”. Det er opplagt at det ikke er noen hjemmel i norsk lov for ransaking/beslag, at en
person ”mistenkes” for et ikke straffbart forhold. Siktelsen for det ikke-straffbare begrunner
det vesentlige av søket i dokumentene, og det som skal ”utsorteres” av tingretten. For denne
side er det opplagt at om tingretten skal være avskåret fra å prøve om vilkårene for ”virkelig
ransaking” fortsatt er tilstede, også i tilfelle hvor lovhjemmel helt mangler, så krenker det
lovkravet etter art. 8.
EMD fastslår i Smirnov- dommen også at det ved vurderingen av nødvendighetskravet etter
art. 8, og inngrepet er mot en advokat, så må det også vurderes hvilke negative effekter det
kan få for rettshåndhevelsen. Også dette forhold taler entydig mot at tingretten skal være
avskåret fra ny prøvelse.
48.
(…..)
Having regard to the materials that were inspected and seized, the Court finds that the search
impinged on professional secrecy to an extent that was disproportionate to whatever
legitimate aim was pursed. The Court reiterates in this connection that, where a lawyer is
involved, an encroachment on professional secrecy may have repercussions on the proper
administration of justice and hence on the rights guaranteed by Article 6 of the Convention
(see Niemietz, cited above, pp. 35-36, § 37).
49. In sum, the Court considers that the search carried out, without relevant and sufficient
grounds and in the absence of safeguards against interference with professional secrecy, at the
flat of the applicant, who was not suspected of any criminal offence but was representing
defendants in the same criminal case, was not “necessary in a democratic society”. There has
therefore been a violation of Article 8 of the Convention.
5.
Påstand
Det nedlegges slik
Anke HR 18112011 (1).doc
side 10
Advokatfirmaet Komnæs Braaten Skard DA
P å s t a n d:
Oslo tingretts formløse beslutning om ikke å behandle begjæringen om opphevelse av
beslaget foretatt hos Steingrim Wolland oppheves.
**********
Anken innsendes i tre eksemplarer. Kopi av anken sendes Økokrim statsadvokatembeter
direkte og de øvrige forsvarerne direkte.
Komnæs Braaten Skard
Hermann Skard
Advokat
[email protected]
Mobilnr 908 26 761
________________
Steingrim Wolland
Anke HR 18112011 (1).doc