1. No category

KAPITTEL 2: SOSIAL-LIBERALISMEN
Vi skal nå vurdere riktigheten av et nytt postulat*: Bare i den grad et
samfunn greier å være liberalt og velordnet kan samfunnet bli
velstående så vel materielt som kulturelt, men bare et vellykket
kompromiss mellom liberalisme og sosialisme kan gi velstand og
trygghet til alle samfunnets innbyggere slik at hele samfunnet blir rikt
– forutsatt at liberalismen praktiseres som offentlig styring med det for
øyet at samfunnet skal funksjonere mest mulig i henhold til naturens
lover med et fritt marked og fri konkurranse i velordnede former, og at
sosialismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet å gi alle
samfunnets innbyggere så gode levekår som mulig.
Vi kan kalle den samfunnsstyringen som baserer seg på dette
postulatet for sosial-liberalisme.
Vi skal nå forsøke å føre bevis for dette postulatet, og vi må da
begynne med følgende betraktninger:
Med våre sanser mottar vi inntrykk fra våre omgivelser. Med vår
intelligens og hukommelse etc. bearbeider og lagrer vi disse inntrykk,
og således danner vi oss vår virkelighetsoppfatning. Vi mottar stadig
* Fjerde postulat: ”Bare i den grad et samfunn greier å være
liberalt og velordnet kan samfunnet bli velstående så vel materielt
som kulturelt, men bare et vellykket kompromiss mellom
liberalisme og sosialisme kan gi velstand og trygghet til alle
samfunnets innbyggere slik at hele samfunnet blir rikt – forutsatt
at liberalismen praktiseres som offentlig styring med det for øyet
at samfunnet skal funksjonere mest mulig i henhold til naturens
lover med et fritt marked og fri konkurranse i velordnede former,
og at sosialismen praktiseres som offentlig styring med det for
øyet å gi alle samfunnets innbyggere så gode levekår som mulig.
nye inntrykk fra våre omgivelser. På grunnlag av den
virkelighetsoppfatningen som vi allerede har dannet oss bearbeider og
vurderer vi disse nye inntrykkene, og således utvikler vi vårt
bevissthetsnivå samtidig som vi også danner oss vår subjektive
oppfatning av hvilken situasjon som vi til enhver tid befinner oss i. Vi
har erfart at det er mulig og nødvendig for oss å påvirke den situasjon
som vi befinner oss i med hjelp av egne handlinger. Hva vi kommer til
å gjøre i en gitt situasjon vil avhenge av vår egen vurdering av
situasjonen, om vi finner noen muligheter for å gjøre noe, om vi finner
noen begrunnelser for å gå til handling, og om disse begrunnelsene er
sterke nok til å føre til beslutning og utførelse av handlingen. Vi skal
forsøke å forklare hvordan våre meninger, beslutninger og handlinger
bestemmes blant annet av de inntrykk – det vil si påvirkninger – som
vi blir utsatt for:
Saker og situasjoner kan ”fange vår oppmerksomhet” – det vil si
påvirke vår bevissthet – av mange årsaker enten de kommer fra våre
omgivelser eller fra vår egen underbevissthet. For eksempel kan vi bli
påvirket av høy støy fra våre omgivelser, eller vi kan for eksempel
uten ytre påvirkninger plutselig begynne å tenke på en sak. Sult, tørst
etc. registreres også av vår bevissthet. Vi kan også nevne at vi har i
oss en sterk nysgjerrighetssans. Nysgjerrighet og annen trang etter
opplysninger resulterer i at vi blir tiltrukket av ukjente ting. Vi har
også i oss instinkter som får oss til å bli tiltrukket av – eller til å bli
vare overfor – ting som vi ellers ville vært uberørt av. Vår
underbevissthet kan også påvirke vår bevissthet med mange slags
tanker. Disse tankene henter sine elementer fra forskjellige steder i
hjernen. Derfor blir ikke tankene klare og bevisste for oss før disse
elementene er helt knyttet sammen i det øverste bevissthetslaget i
hjernen. Det er under dette øverste bevissthetslaget at det som vi kaller
vår underbevissthet befinner seg. Således påvirker våre omgivelser og
ubevisst tenkevirksomhet i vår underbevissthet vår bevissthet mer
eller mindre sterkt på forskjellige måter. Det er slike påvirkninger som
aktiviserer vår bevissthet til innsats. Vi kaller disse påvirkningene for
”påvirkningskrefter”.
Det er våre sanser som oppfatter påvirkninger fra våre omgivelser.
Disse påvirkningene blir sendt til områdene under det øverste
bevissthetslaget
i vår
intelligente
hjerne. Der blir disse
påvirkningene behandlet og samlet i ”helheter”. Det er vel ingen
nøyaktig begrensning for hvor mange påvirkninger våre sanser kan
oppfatte på samme tid. Men vår bevisste tenkevirksomhet kan stort
sett bare greie å konsentrere seg om en enkelt sak på samme tid. De
forskjellige påvirkninger kan derfor ikke flyte fritt inn gjennom
”inngangsdøren” til vår bevissthet. De må istedenfor ”banke på denne
døren” for å kunne få slippe inn – i meget begrenset antall, kanskje
bare en om gangen. Desto sterkere disse påvirkningene ”banker på
døren” desto større sjanse har de for å få komme inn til vår bevissthet
– til fortrengsel for de andre svakere påvirkningene. Det som skjer når
påvirkningene ”banker på døren” er altså at påvirkningen utøver et
mer eller mindre sterkt press på vår bevissthet. Påvirkningene har altså
et element av press i seg, og det er derfor påvirkningene ovenfor ble
kalt ”påvirkningskrefter”. En påvirkningskrafts presselement kan være
følelsespreget, sanselig preget, viljepreget, etc.
Alle påvirkninger som registreres av vår bevissthet går alltid via
vår underbevissthet. Noen kommer fra våre omgivelser og noen
kommer fra lagrede erfaringer etc. som ligger i vår hukommelse.
Det er bare påvirkninger – med sine forstandspregede deler og
sine følelsesmessige, etc. deler – som er registrert av vår bevissthet
som har mulighet for å bli returnert tilbake til vår underbevissthet for å
bli lagret der i vår hukommelse.
Vi forstår at en påvirkningskraft kan bestå av to deler, nemlig en
forstandspreget del, og et element av press på vår bevissthet som gir
påvirkningen en viss kraft. Den forstandspregete delen som vi kaller
påvirkningen er da enhver opplysning, konstatering, inntrykk, etc. fra
våre omgivelser, og enhver sak, situasjon, etc. som vi kan ”tenke
frem” fra vår underbevissthet. Den andre delen som en
påvirkningskraft består av er enhver form for sanselig, viljesmessig
eller følelsesmessig etc. ”farging” av påvirkningen, og er altså et
element av press på vår bevissthet. Dette ”presselementet” må være
tilstede for at vår bevissthet skal kunne påvirkes av en
påvirkningskraft.
En påvirkningskraft kan likevel bestå av bare en eneste del,
nemlig det sanselige eller følelsesmessige elementet alene.
Grunnleggende sanselige eller følelsesmessige inntrykk, som for
eksempel slike som det nyfødte barnet opplever, kan påvirke vår
bevissthet uten å være knyttet til noen forstandspreget del. Men
sammensatte følelser av den typen som vi senere har bygget opp etter
hvert som vi har utvidet vårt erfaringsgrunnlag som for eksempel
misunnelse, kjærlighet, hat – og også angst – etc. vil alltid være
knyttet til en forstandspreget del av påvirkningskraften. ( Likevel kan
for eksempel en følelse av sterk angst kunne komme frem i
bevisstheten uten noen påviselig tilknytning til en forstandsmessig
tanke. Dette skjer når et forstandsmessig element som er ”malt med”
sterk angst nærmer seg bevisstheten uten å bli knyttet til andre
forstandsmessige elementer slik at det kan danne seg en komplett
forstandsmessig tanke som vi kan forstå og forholde oss til.
Angstfølelsen kan simpelthen hindre at det komplette bildet får danne
seg).
I det etterfølgende vil påvirkningskrefter – hvis ikke annet er nevnt –
vanligvis bety de som er sammensatt både av en forstandspreget del
og et sanselig eller følelsesmessig presselement på vår bevissthet.
Vi oppfatter påvirkningskrefter fra våre omgivelser subjektivt, det vil
si at vi tolker disse påvirkningene som vi registrerer gjennom våre
sanser ut fra våre tidligere erfaringer. Dermed ”farger” vi ofte
påvirkningene med følelser. De aller første inntrykk som vi mottok i
vårt liv var bare ”farget” med kontraster slike som sult, tørst, smerte,
etc. i motsetning til tilfredshet, og/ eller opphisselse i motsetning til
beroligelse, etc. Men etter hvert som vår hukommelse og intelligens
lagret og bearbeidet nye inntrykk ble den forstandspregede delen av
vår tenkevirksomhet rikere og mer komplisert. Da ble også den
følelsesmessige delen av påvirkningskreftene som kommer fra vår
underbevissthet mer nyansert og sammensatt. Etter hvert som
begrepene og bildene utviklet seg i tankenes forestillingsverden så ble
de ”malt” med andre og nye følelser. Følelseslivet utvikles altså etter
hvert som bevissthetsnivået høynes, og vi får da ervervede
erfaringsbaserte følelser som misunnelse, hat, takknemlighet,
kjærlighet, etc.. Ettersom disse ervervede følelsene bare er et element
av en påvirkningkraft, så er altså enhver slik følelse alltid knyttet til et
forstandspreget element, det vil si til en tenkemessig oppfatning,
mening, tro, konstatering, etc. Desto sterkere påvirkningene er
”farget” med følelser, etc., desto sterkere blir den kraften som
påvirkningskreftene påvirker vår bevissthet med.
Desto sterkere en påvirkningskraft virker på vår bevissthet (fanger vår
oppmerksomhet), desto sterkere kan vår bevissthet bli aktivisert (desto
kraftigere ”våkner” vi), og desto sterkere kan den saken som påvirker
vår bevissthet engasjere bevissthetens oppmerksomhet (desto mer blir
vi interessert). Vår bevisste så vel som vår ubevisste tenkevirksomhet
blir derved også aktivisert, og den (tenkevirksomheten) vil bli trukket
til den saken som engasjerer bevissthetens oppmerksomhet (som
interesserer oss).
Vi mennesker lever vårt bevisste liv når vår bevissthet er under
påvirkning av påvirkningskrefter.
Vi kan bare påvirke vårt eget liv på to måter:
a) Ved bevisst tenkevirksomhet. Det vil si virksomheten med å bringe
bevisste tanker frem fra underbevisstheten og fra ytre sanseinntrykk
etc., og virksomheten med å bearbeide og ordne disse tankene.
b) Ved bevisste fysiske handlinger. Det vil si enhver form for bevisst
bruk av muskler inklusive å bruke munnen til å uttrykke ord, etc..
Bevisst – sammen med ubevisst – tenkevirksomhet setter oss i stand
til å danne oss oppfatninger og meninger. Det er også vår
tenkevirksomhet som setter oss i stand til å finne alternative
muligheter for hva vi kan gjøre i en sak eller situasjon, og å finne
begrunnelsene for om vi skal velge eller forkaste disse alternativene.
Vår tenkevirksomhet gjør det således mulig for oss å planlegge våre
handlinger, rekkefølgen for disse handlingene, tidspunktene for
handlingene, etc., og ikke minst hvordan våre fysiske handlinger skal
utføres. Vår tenkevirksomhet gjør det også mulig for oss å beslutte
når og om fysiske handlinger skal utføres, og den besørger den
tenkemessige styringen av våre bevisste fysiske handlinger.
Vi kan bare utføre bevisste handlinger som består av bevisst
tenkevirksomhet og bevisste fysiske handlinger når vår bevissthet er
under påvirkning av påvirkningskrefter. Da er vår bevisste - så vel
som ubevisste - tenkevirksomhet aktivisert. Og vår bevisste
tenkevirksomhet kan da vurdere om vi kan og skal påvirke den
situasjonen som vi befinner oss i - eller den saken som vi befatter oss
med - med hjelp av bevisste handlinger. Denne vurderingen gjøres på
grunnlag av de informasjoner etc. som vi allerede har – og på
grunnlag av de inntrykk, opplysninger og andre påvirkningskrefter
som vi til enhver tid mottar. På dette grunnlag vil vår tenkevirksomhet
frembringe alternative muligheter for hva vi kan gjøre. Vi vil vurdere
hvert alternativ. Og vi har da muligheten for å velge å gjøre dette
alternativet – eller å ikke gjøre det – eller å gjøre det annerledes,
hvilket vil si å modifisere alternativet eller å gå over til å vurdere neste
alternativ på samme måten. Vi vil finne forskjellige begrunnelser både
for å velge – eller for å forkaste – hvert alternativ. Disse
begrunnelsene vil påvirke oss som mer eller mindre sterke
påvirkningskrefter. Det er resultatet av disse kreftene som får oss til å
velge for eller imot et alternativ, det vil si som får oss til å bestemme
oss til å utføre denne handlingen eller til ikke å gjøre det.
De begrunnelser som vi finner enten for å velge – eller for å
forkaste – et alternativ for en bevisst handling (bevisst
tenkevirksomhet eller bevisst fysisk handling) kaller vi for
motivasjonskrefter. Vi forstår at en motivasjonskraft er en
påvirkningskraft, og den består som en sådan av to deler. Den ene
delen er det forstandspregede elementet som vi kaller motivet. Og den
andre delen er det følelsesmessige elementet som er
motivasjonskraftens presselement på vår bevissthet. I det etterfølgende
skal altså et motiv forstås som et element av forstandspreget
tenkevirksomhet for å velge eller forkaste et alternativ for en handling.
Det vil si at et motiv skal forstås som den tenkemessige oppfatningen
eller begrunnelsen for å ta en beslutning for eller mot å utføre en
handling. Et motiv kan være enhver form for interesse, nysgjerrighet,
nødvendighet, krav, behov, ønske, umulighet etc. Den andre delen
som en motivasjonskraft består av er altså et følelsespreget element av
press på vår bevissthet som gir motivet en viss kraft. Motiver er
nemlig på samme måte som påvirkningskreftene ”farget” med et
følelsespreget element. Motivasjonskraftens følelsespregede element
kan være enhver form for følelsesmessig, viljemessig eller sanselig
etc. ”farging” av motivet, som for eksempel smerte, lyst, frykt,
irritasjon, trang, vilje etc. Desto sterkere motivasjonskraften er
”farget” med følelser etc., desto sterkere blir den kraften som
motivasjonskreftene påvirker vår bevissthet med. Motivasjonskrefter
kan også ha sitt utspring fra instinkter og drifter etc. det vil si fra
påvirkningskrefter som vi ikke selv rår over med vår forstand. Det
forstandspregete element ”motivet” har da bare gyldighet for at de
utførte handlinger skal virke fornuftige for vår subjektive forstand.
Det kan også være vanskelig å forstå at de motivasjonskrefter som får
oss til for eksempel å sysle med tallbehandling kan ha sterke
følelsesmessige eller sanselige elementer som presser vår bevissthet
således at de får oss til å utføre slikt arbeide. Her skal vi se på noen
begreper som er motiverende for en slik innsats, nemlig slike som
blant annet: ”ordre”, ”må”, ”plikt”, etc. Viktigheten av disse
begrepene blir vurdert av vår fornuft, og de er således fornuftspregede.
Hvis disse begrepene blir vurdert som viktige, så er det likevel
konsekvensen av å trosse disse imperativene som er motiverende for
innsatsen, og det er disse konsekvensenes følelsespregede elementer
som bestemmer motivasjonskraftens styrke. Et annet begrep som er
motiverende for en slik innsats som nevnt ovenfor er ”vilje”. Dette er
et ervervet og erfaringsbasert begrep med utspring fra det nyfødte
barnets uklare ønsker , og frem til erfaringen at barnet kan oppnå noe
hvis det gir uttrykk for at det har et slikt ønske. Dermed lærer barnet å
streve etter noe, og gjør det med en viljeinnsats. Begrepene ”ønske”,
”vilje”,
etc.
anses
som
følelsespregete
elementer
av
motivasjonskrefter.
Som følge av at hver enkelt motivasjonskraft påvirker oss med en viss
kraft vil beslutningen om å utføre – eller å ikke utføre – en handling
bli tatt som et resultat av hvor sterkt de forskjellige
motivasjonskreftene påvirker oss.
Når vi har valgt et alternativ for en handling, det vil si når vi har
tatt en beslutning om å utføre en handling, da vil vi forsøke å utføre
denne handlingen med en innsats som avhenger av hvor sterkt
motivasjonskreftene påvirker oss.
Bevisst tenkevirksomhet er en bevisst handling og blir som sådan også
utført med en innsats som er avhengig av hvor sterkt
motivasjonskreftene påvirker oss.
Motivasjonskreftene påvirker oss inntil andre påvirkningskrefter
eller tretthet(følelse) fortrenger dem, eller inntil handlingen er utført.
Da er motivasjonskreftene utløst, og da vil kraften til de
påvirkningskreftene som virket i saken avta slik at vi kan tenke på
andre ting.
Når nye påvirkningskrefter påvirker oss mens vi er i ferd med å
utføre en handling, da kan det resultere i at vår tenkevirksomhet tar
vår situasjon – eller den saken som vi arbeider med – opp til ny
vurdering. Vår tenkevirksomhet kan da frembringe modifiserte – eller
nye – alternativer for hva vi kan gjøre. Vi vil vurdere hvert alternativ
på samme måte som ovenfor. Og vi kan – i lys av de nye
påvirkningene – finne nye begrunnelser for å velge eller forkaste disse
alternativene for hva vi nå kan gjøre. Dette betyr at nye
påvirkningskrefter har frembragt nye motivasjonskrefter. Vi
konstaterer altså her at motivasjonskrefter stadig kan påvirkes av nye
påvirkningskrefter.
Ved at påvirkningskrefter således til enhver tid kan få vår
tenkevirksomhet til å frembringe nye alternativer for hva vi kan gjøre,
og påvirke våre motivasjonskrefter, så vil våre beslutninger – og
utførelsen av våre handlinger – også stadig bli revurdert. De vil
avhenge av hvilke påvirkningskrefter som vi blir påvirket av til enhver
tid.
For ordens skyld må det nevnes at de fleste av våre handlinger
selvsagt utføres uten at vi først har foretatt noen tenkemessige
overveielser forut for handlingen. For eksempel blir såkalte
refleksbevegelser utført uten at vår intelligens blir spurt. Og enklere
rutinemessige handlinger blir utført uten forutgående tenkemessig
planlegging, og er som oftest en reaksjon på en enkel påvirkningskraft
som neppe kan kalles en motivasjonskraft. Samspillet mellom ulike
motivasjonskrefter og andre påvirkningskrefter slik som beskrevet
ovenfor gjør seg bare gjeldende i mer kompliserte eller større saker
eller situasjoner.
Det er på grunnlag av alle de påvirkningskrefter som vi er blitt
påvirket av gjennom hele vårt liv at vår tenkevirksomhet og vårt
følelsesliv har utviklet seg. Og det er på det samme grunnlaget at vi
har utviklet vår subjektive virkelighetsoppfatning og våre meninger
etc. På grunnlag av den virkelighetsoppfatning som vi allerede har
dannet oss bearbeider og vurderer vår tenkevirksomhet og vårt
følelsesliv alle nye påvirkningskrefter, og således danner vi oss vår
subjektive oppfatning av hvilken situasjon som vi til enhver tid
befinner oss i.
Under påvirkning av påvirkningskrefter kan vår tenkevirksomhet og
vårt følelsesliv vurdere om det er mulig og nødvendig for oss å
påvirke den situasjonen som vi mener å befinne oss i med hjelp av
egne handlinger. Denne vurderingen gjøres på grunnlag av de
informasjoner etc. som vi allerede har – og på grunnlag av de
opplysninger og andre påvirkningskrefter som vi til enhver tid mottar
– om den saken eller situasjonen som vi befatter oss med eller er i.
Hvilke beslutninger denne vurderingen fører frem til vil avhenge av
hvor stor evne vår tenkevirksomhet (vår intelligens) har til å
frembringe alternative muligheter for hva vi kan gjøre, og av hvilke
motivasjonskrefter vi finner for å velge eller forkaste hvert av disse
alternativene. Og disse motivasjonskreftene er slik som vi har sett
ovenfor avhengig av hvilke påvirkningskrefter som vi er blitt påvirket
av tidligere i vårt liv, og som vi blir påvirket av til enhver tid.
Vi vil slik som nevnt tidligere forsøke å utføre våre handlinger med
en innsats som avhenger av hvor sterkt motivasjonskreftene påvirker
oss til enhver tid.
Vi forstår fra det ovennevnte at våre meninger, beslutninger og
handlinger alltid er avhengig av de påvirkningskreftene som vi er blitt
utsatt for tidligere i vårt liv, og i tillegg til de som vi blir påvirket av til
enhver tid. Sagt på en annen måte er våre meninger, beslutninger og
handlinger avhengig av de inntrykk, etc. som vi har mottatt tidligere
og stadig mottar gjennom våre sanser og fra vår underbevissthet. De er
altså et resultat av våre tidligere erfaringer og av de informasjoner etc.
som vi til enhver tid mottar.
Dette betyr at våre meninger, beslutninger og handlinger alltid er
sterkt bestemt av vårt nåværende og tidligere miljøs påvirkninger på
oss, og av vår subjektive oppfatning av hvilken situasjon som vi
befinner oss i, og av vår evne til å ta imot nye påvirkninger.
Våre meninger, beslutninger og handlinger vil imidlertid også
avhenge av våre egne kvaliteter som for eksempel vår intelligens, vårt
sinnelag og vår karakter:
Vår intelligens gjør det mulig for oss å danne oss meninger. Og
den gjør det mulig for oss å mestre nye situasjoner etc. Dette skjer på
grunnlag av de påvirkningskreftene som vi har mottatt, bearbeidet og
lagret i vår hukommelse helt siden vi ble født. Det vil si at dette skjer
på grunnlag av våre ervervede kunnskaper og erfaringer.
Men alle mennesker har ikke like lett for å oppfatte inntrykk fra sine
omgivelser, og vi har ikke alle sammen like gode sanser. Det vil si at
vi ikke alltid ser eller hører etc. like godt. Vi er heller ikke alltid like
oppmerksomme ettersom vår oppmerksomhet ofte er avhengig av
hvor interessert vi er i en sak eller situasjon. Vår evne til å oppfatte er
også avhengig av om vi skjønner den mottatte beskjeden. Derfor er
vår evne til å oppfatte meget forskjellig i ulike situasjoner, og da
særlig ved formidling av muntlige etc. beskjeder mennesker imellom.
Menneskenes evne til å oppfatte inntrykk fra sine omgivelser er derfor
temmelig forskjellig fra person til person og fra sak til sak. Men vår
evne til å oppfatte er avgjørende for hvilke inntrykk som vår
intelligens kan bruke for å skape våre erfaringer og
situasjonsoppfatninger, etc. Vår evne til å oppfatte er derfor
avgjørende for hvilke erfaringer etc. som vår intelligens kan bygge på
når vi skal danne oss meninger eller når vi skal mestre nye situasjoner.
Således vil våre meninger, beslutninger og handlinger avhenge av vår
evne til å oppfatte inntrykk fra våre omgivelser.
Det er ikke nok bare å kunne oppfatte inntrykk fra våre omgivelser. Vi
må også kunne lagre disse inntrykkene etter hvert som vi mottar dem.
Og etter hvert som vår intelligens bearbeider inntrykkene til bevisste
kunnskaper og erfaringer så må vi kunne lagre også dem, og deretter
må vi kunne huske dem for ettertiden. Vi kan jo ikke gjøre oss nytte
av tidligere inntrykk, erfaringer, kunnskaper etc. hvis vi har glemt
dem. Derfor er vår hukommelse med dens evne til å lagre inntrykk og
å huske dem avgjørende for hvilke erfaringer vår intelligens kan
bygge på når vi skal danne oss meninger eller når vi skal mestre nye
situasjoner og saker. Menneskenes hukommelse er imidlertid også
temmelig forskjellig fra person til person. Således vil våre meninger,
beslutninger og handlinger også avhenge av vår evne til å huske.
Intelligens består av tre evner, nemlig evnen til kritikk, analyse og
kombinasjon. Evnen til kritikk er evnen til å vurdere eller å ”sile”
inntrykk eller informasjoner for dermed å skille ut riktig fra galt,
sikkert fra usikkert etc. Evnen til analyse er evnen til å kunne dele en
informasjon opp i sine enkelte bestanddeler på en slik måte at noen av
disse bestanddelene kan være egnede ”informasjonselementer” for
fremtidig bruk. Det er disse informasjonselementene som til sammen
utgjør det grunnlag av tidligere erfaringer som vi må ha for å kunne
bygge opp våre meninger, oppfatninger etc., og som vi må ha som
hjelp for å kunne mestre nye situasjoner, problemer og utfordringer.
Evne til kombinasjon er evnen til å kunne bruke
informasjonselementene. Det er evnen til kombinasjon som gjør det
mulig for oss å sette sammen informasjonselementene og på den
måten bygge opp våre oppfatninger, meninger etc. Det er også evnen
til kombinasjon som gjør det mulig for oss å frembringe alternative
muligheter for hva vi kan gjøre i en sak eller i en situasjon. Videre er
det vår evne til kombinasjon som gjør det mulig for oss å finne
begrunnelser for å velge eller forkaste disse alternativene. Vår
intelligens er således vår evne til å basere vår tenkevirksomhet på
riktige og sikre informasjoner, til å erverve oss et godt og riktig
erfaringsgrunnlag, og til å bruke dette erfaringsgrunnlaget. Det er vår
intelligens som setter oss i stand til å danne oss meninger etc. Det er
også vår intelligens som frembringer alternative muligheter for hva vi
kan gjøre i en gitt situasjon etc., og som finner begrunnelser for å
velge eller forkaste disse alternativene, og som setter oss i stand til å
gjennomføre de handlinger som vi har besluttet å utføre. Men også
intelligensen til de enkelte mennesker er svært forskjellig. Dette
kommer blant annet til syne ved at vi har forskjellige talenter, det vil
si at vi kan være ganske flinke på enkelte områder selv om vi er
temmelig uintelligente på andre områder. Den rent forstandspregete
intelligensen er alltid knyttet til følelser, etc., og ettersom disse
følelsene etc. ”farger” de forstandsmessige tankene etc. på ulike måter
fra person til person, så øker forskjellene på intellektuelle prestasjoner
mellom menneskene enda mer. Således vil våre meninger,
beslutninger og handlinger også avhenge av vår intelligens
En spesiell sak har meget stor betydning for vår
tenkevirksomhet, og det er språket. Språket gjør det mulig for oss å
arbeide med bevisste tanker. Språket består av ord, og hvert ord er et
tankeelement som representerer et begrep. Vår intelligens arbeider
med ordene på samme måte som den arbeider med andre
informasjonselementer slik som beskrevet ovenfor, og på den måten
bygger den opp setninger av ord – det vil si bevisste tanker. Vår evne
til å beherske språket avhenger derfor av vår intelligens, men er også
avhengig av vårt kjennskap til språket, og vår hukommelse etc. Desto
bedre vi behersker språket desto lettere er det for oss å arbeide med
bevisste tanker. Desto bedre vi behersker språket, desto lettere blir det
derfor for oss å danne meninger, ta beslutninger og å utføre handlinger
når disse er et resultat av bevisste tanker som bygger på ord.
Det er hovedsakelig språket - skriftlig og muntlig - som gjør det
mulig for menneskene å formidle opplysninger og kunnskaper etc. til
hverandre. Språket gjør det imidlertid ikke bare mulig for menneskene
å distribuere sine kunnskaper til hverandre. Språket gjør det også
mulig å lagre disse kunnskapene på annen måte enn i menneskenes
egne individuelle hukommelser, nemlig i nedskrevet form i bøker etc.
Språket har således gjort det mulig for menneskene å lagre og
distribuere mesteparten av menneskehetens samlede kunnskaper på en
slik måte at hvilken som helst del av denne kolossalt store
kunnskapsmengden kan være tilgjengelig for hvert enkelt menneske
når han enn måtte ha bruk for det. Dermed gir språket oss adgang til
en meget stor mengde av kunnskaper, nemlig resultatet av
menneskenes kollektive innsats gjennom alle år for å erverve seg
kunnskaper etc. Vårt eget kunnskaps- og erfarings-grunnlag blir da
avhengig både av de informasjoner som er tilgjengelige fra våre
omgivelser, vår egen individuelle arbeidsinnsats gjennom skolestudier
etc. for å erverve oss kjennskap til og forståelse av de tilgjengelige
kunnskapene etc., og naturligvis av våre egne erfaringer som vi
erverver oss på annen måte. Vi har sett tidligere at våre meninger,
beslutninger og handlinger er avhengig av vårt erfaringsgrunnlag – og
av de informasjoner etc. som vi til enhver tid mottar. Vi forstår derfor
at våre meninger, beslutninger og handlinger på grunn av språket også
er avhengig av tilgjengelige informasjoner og kunnskaper fra våre
omgivelser, og av vår egen innsats for å erverve oss kjennskap til og
forståelse av disse kunnskapene etc.
Vi har sett tidligere at vår tenkeevne setter oss i stand til å danne
oss meninger, og til å frembringe alternative muligheter for hva vi kan
gjøre i en situasjon etc., og til å finne begrunnelser for å velge eller
forkaste disse alternativene. Men det er ikke ren fornuftsmessig
tenkning alene som setter oss i stand til å avgjøre valget av disse
alternativene – det vil si til å bestemme oss for hva vi skal gjøre – og
heller ikke til å frembringe viljekraften til handlingens utførelse.
Motivasjonskreftene (begrunnelsene) må utøve et følelsesmessig,
sanselig eller viljemessig etc. press på vår bevissthet før vi kan foreta
beslutninger og utføre handlinger. Vårt følelsesliv er derfor nødvendig
ikke bare for at vi skal kunne danne oss følelsesmessige meninger,
men er også viktig for at det skal være mulig for oss å foreta
beslutninger og å utføre handlinger.
Som nevnt tidligere blir selvsagt ikke alle sanseinntrykkene som vi
mottar fra våre omgivelser registrert av vår bevissthet, og slett ikke
blir alle disse inntrykkene lagret i vår hukommelse og ”farget” med
følelser. Likevel kan en detalj som et veiskilt eller et skrevet ord bli
verdiget oppmerksomheten til vår bevissthet – hvis vi antar at de kan
være av viktighet.
Men alle de inntrykkene som vi mottar gjennom våre sanser og som
blir registrert av vår bevissthet blir bearbeidet og vurdert – det vil si
”tolket” – av vår tenkevirksomhet. Dette skjer på grunnlag av de
kunnskaper, erfaringer og den virkelighetsoppfatning som vi allerede
har ervervet oss. Samtidig blir disse inntrykkene farget med følelser,
etc. Og det skjer også på grunnlag av hvordan de meninger,
kunnskaper og erfaringer, etc. som vi allerede har dannet oss er
følelsesmessig farget. Noe sted i vår underbevissthet blir gamle og
nyervervede ”informasjonselementer” satt i forbindelse med
hverandre, og de blir der under påvirkning av hverandre ”fargelagt”
med følelser. På den måten vil også de påvirkningskreftene som
kommer fra det erfaringsgrunnlaget som vår tenkevirksomhet bygger
våre meninger på bli følelsesmessig påvirket av nye inntrykk som vi
mottar fra våre omgivelser. Samtidig som vår intelligens lager
”informasjonselementer” for vårt erfaringsgrunnlag, så ”fargelegger”
således vårt følelsesliv disse informasjonselementene med subjektive
følelser som for eksempel lyst eller ulyst, trygghet eller frykt, etc..
Dermed kan de påvirkningskreftene – herunder motivasjonskreftene –
som påvirker oss utøve et følelsesmessig press på vår bevissthet. Og
slik som nevnt ovenfor er våre beslutninger og handlinger styrt av
motivasjonskrefter som utøver et følelsesmessig press på vår
bevissthet. Vi forstår fra det som er nevnt ovenfor at ikke bare våre
følelsesmessige meninger, men også våre beslutninger og handlinger
avhenger av vårt følelsesliv – og av vårt sinnelag.
Vårt følelsesliv og vår tenkevirksomhet utvikler seg raskt i våre
tidlige barneår. Da får vi våre første meninger og kunnskaper, og vår
virkelighetsoppfatning utvikles etter hvert. Det er disse tidlige
følelsesmessige og forstandsmessige meningene, kunnskapene og
oppfatningene som danner det første erfaringmessige grunnlaget som
vi senere bearbeider, og som vi senere baserer alle våre vurderinger av
nye inntrykk på. Det er vårt første erfaringsmessige grunnlag som
således forblir fundamentet for alle våre senere eller justerte meninger
og oppfatninger. Dette fundamentet er så grunnleggende at det kan ha
stor betydning for hvordan vi senere lar oss påvirke av nye inntrykk.
De meningene etc. som dannes i våre tidlige leveår og som vi senere i
livet holder mer eller mindre fast ved er de mest grunnleggende
oppfatninger av hva vi liker, eller hva vi mener er riktig, etc. En del av
disse meningene går inn i det som vi kaller vår karakter. Vår karakter
omfatter den natur, det sinnelag etc. og de moralske kvalitetene som i
store trekk bestemmer vår handlemåte. Vår karakter er således en
slags ”grunnlov” for vårt adferdsmønster. Denne ”grunnlov” har sterk
innflytelse på våre motivasjonskrefter. Vår karakter er i sin natur en
påvirkningskraft, og den består av de samme to bestanddelene som
motivasjonskrefter: Den ene delen består av elementer av
forstandspreget tenkevirksomhet – det vil si motiver eller begrunnelser
– for å velge eller forkaste alternativer for handlinger. Og den andre
delen er det følelsesmessige elementet som er motivasjonskraftens
presselement på vår bevissthet, og som gir disse motivene en viss
kraft. Således griper vår karakter regulerende inn i vårt
adferdsmønster, dels ved at den er medbestemmende når vi danner oss
meninger, og dels ved at den kan påvirke våre beslutninger, og dels
ved at den kan influerer på de følelsespregede presselementene som
får oss til å utfører handlinger.
Senere i livet vil nye påvirkninger resultere i videre utvikling av våre
holdninger (følelsesmessige og forstandsmessige meninger) og
kunnskaper, vår virkelighetsoppfatning, og vår karakter. Denne
utviklingen vil imidlertid da skje i et langsommere tempo enn hva den
gjorde i våre tidligste barneår. Våre meninger og vår adferd vil derfor
etter hvert få et temmelig stabilt individuelt mønster som er preget av
for eksempel ærlighet, ordenssans, viljestyrke etc. i større eller mindre
grad. Vi forstår av dette at våre meninger, beslutninger og handlinger
også vil være avhengige av vår karakter.
Som følge av det som er nevnt ovenfor og tidligere forstår vi at
våre meninger, beslutninger og handlinger i stor grad er et resultat av
vårt miljøs påvirkninger på oss, men at de også er et resultat av våre
egne individuelle kvaliteter. Til dels er disse kvalitetene mer eller
mindre medfødte, som for eksempel vår natur, vårt sinnelag, og vår
intelligens – herunder visse former for spesialbegavelser, talenter etc.
Men til dels er også disse kvalitetene mer eller mindre ervervet –
spesielt i tidlige barneår – som for eksempel visse karakteregenskaper
som ærlighet, rettferdighetssans etc. Noen av våre egne individuelle
kvaliteter er altså også et resultat av påvirkninger fra vårt miljø.
Således er hemninger et resultat av følelsesmessige påvirkninger i
tidligere leveår. Hemninger er en viktig og verdifull del av vår
karakter, men hvis vi får for sterke hemninger da vil det kunne hindre
normal utfoldelse på visse områder av livet:
Vår bevissthet styrer vår adferd med fornuft og følelser. Men vår
underbevissthets hukommelse er fylt med resultatet av tidligere
påvirkninger. I dette lager av kunnskaper, erfaringer og følelser fins
det også bremsende ”motfølelser” som i stor grad styrer vår adferd.
Det er disse bremsende ”motfølelsene” som kan bli så sterke at de gir
oss ”hemninger” på enkelte områder. Hemninger regulerer og
begrenser vår frie utfoldelse overfor andre mennesker. Men hvis
hemningene blir for sterke vil de gi oss et angstfylt etc. forhold til
andre mennesker som begrenser vår livsutfoldelse mer enn det som er
godt og riktig.
Fobier er også et resultat av følelser som ligger i vår
underbevissthet og som påvirker oss i visse situasjoner. Fobier er
angst knyttet til kjente situasjoner som oppfattes som farlige, slik som
for eksempel å stå like ved et høyt stup som man kan falle utfor. Ofte
er det tenkemessige elementet av påvirkningskraften klart, nemlig når
det forteller om en reell fare. Men når en sterk angst oppstår bare man
er i nærheten av en slik farlig situasjon, og når denne angsten skyldes
manglende tillit til sin selvkontroll, da lider man av en angstfobi. Slike
angstfobier skyldes uheldige hendelser som man har opplevd tidligere
i sitt liv. Problemet er greit så lenge man kan unngå situasjoner som
fremkaller angstfobien. Å prøve å løse problemet med å oppsøke slike
situasjoner for å prøve å overvinne sin angst er ikke tilrådelig. Bortsett
fra at det kan være farlig, vil man trolig bare gjenoppfriske og holde
ved like fobien. Det er bedre å ikke gi fobien ny næring slik at den vil
dø ut i glemsel.
Verre er det når et (eller flere) tenkemessig(e) element(er) som er
”malt” med sterk ulyst/ angst ikke kommer helt frem i bevisstheten
mens angsten likevel griper oss. Da vet vi ikke hva det er som gir oss
angst. Løsningen på det problemet er meget vanskeligere. Men det
hjelper å erkjenne at denne angsten ikke varsler at vi befinner oss i en
farlig situasjon. For å prøve å finne hvilket tenkemessig element som
angsten knytter seg til kan man kanskje gå bakover i tid og forsøke å
huske situasjoner eller saker som man har opplevd og som den gang
ga sterk angst. Kanskje det er minnet om den saken eller situasjonen
som fremkaller angsten. Det kan kanskje også være mulig å finne ut
hvilket tenkemessig element som fremkaller angsten ved å være
oppmerksom på hva man tenkte eller hva man gjorde da angsten brøt
frem. Kan man finne hva som fremkaller angsten, da kan man kanskje
forsøke å unngå å fremkalle den slik som nevnt ovenfor der man
kjente fobiens årsak.
Vi har sett ovenfor at vårt miljø er av den største betydning for
vår utvikling og vårt liv fordi våre meninger, beslutninger og
handlinger i stor grad er et resultat av vårt miljøs påvirkninger på oss.
Det er ikke noe galt i det – tvert imot – for det er jo i vårt miljø vi skal
leve, og vi må lære å tilpasse oss til det. Vår vellykkethet sosialt og på
andre områder av livet avhenger av i hvor stor grad vi greier å følge
fellesskapets og naturens lover og regler.
Det er også påvirkningene fra miljøet omkring oss som gjør vårt liv
rikt. Det er med det vell av inntrykk som vi mottar gjennom våre
sanser at vi opplever verden. Det er alle de kontraster og bevegelser
som omgir oss som gir oss ting, mennesker, liv etc. Det er
påvirkningene fra miljøet omkring oss som gir oss vår
virkelighetsoppfatning, og vår oppfatning av hvilken situasjon vi
befinner oss i til enhver tid etc. Det er påvirkningene fra miljøet
omkring oss som gir oss våre kunnskaper og vårt erfaringsgrunnlag,
og som gjør det mulig for oss å delta i miljøet og å leve med i det. Vi
har sett ovenfor at vi gjennom språket også kan få tilgang til en veldig
stor mengde med kunnskaper og erfaringer fra våre medmennesker.
Men alle mennesker blir selvfølgelig ikke utsatt for de samme
miljøpåvirkningene. Menneskene lever i lokalsamfunn i forskjellige
land under forskjellige geografiske og klimatiske forhold. De
forskjellige land har ulik historisk bakgrunn, og menneskene i de
forskjellige lokalsamfunn har ulikt rasemessig opphav, de lever mer
eller mindre isolert, og under helt forskjellige økonomiske forhold,
etc. Som følge av de ulike livsforhold etc. oppstår det i de forskjellige
lokalsamfunnene ulike kulturer, religioner, politiske systemer,
livsvaner, sivilisasjoner etc. Menneskene som lever i forskjellige
lokalsamfunn blir således av mange årsaker utsatt for ulike
påvirkninger fra det omkring liggende miljøet. Når mennesker flytter
fra et lokalsamfunn til et annet lokalsamfunn da bringer de med seg
sin kultur og egenart etc. og dermed danner menneskene også innenfor
de enkelte lokalsamfunn ulike miljøer. Også familier og grupper av
mennesker innenfor de enkelte lokalsamfunn danner sine egne vaner
og lever mer eller mindre forskjellig fra sine naboer. At familier og
grupper av mennesker, etc. i de enkelte lokalsamfunnene utvikler seg
forskjellig er naturligvis også på grunn av økonomiske og
utdannelsesmessige, etc. ulikheter. En annen årsak til at menneskene
innenfor en familie eller gruppe utvikler seg forskjellig er at gruppens
medlemmer har forskjellige individuelle kvaliteter, etc. Således vil
alle mennesker leve i - og bli påvirket av - et miljø som er spesielt
bare for dem selv.
To mennesker vil derfor aldri motta nøyaktig de samme påvirkningene
fra miljøet omkring dem. Tvert imot vil hvert menneske motta
påvirkninger fra sitt miljø på en måte som vil være ganske unikt for
det mennesket allerede fra første levedag. Årsakene for dette er slik
som nevnt ovenfor at menneskene lever i forskjellige land og
lokalsamfunn som er meget forskjellige fra hverandre, og der også
familier og enkeltmennesker har sine egne vaner og individuelle
ulikheter. Barna blir utsatt for ulike miljøpåvirkninger avhengig av
lokalmiljøet, skolen, etc. Som voksne vil menneskene bli utsatt for
påvirkninger fra ulike miljøer avhengig av utdannelse, yrke,
muligheter for fri utfoldelse, interesser, hvilke miljøer de har kontakt
med, etc. etc.
Selvsagt vil miljøets påvirkninger på oss også avhenge av kjønn.
Lokalsamfunnets, familiens, etc. oppfatninger om hva som er ”riktige”
eller ”gale” aktiviteter etc. vil være forskjellig for gutter og piker.
Dessuten er guttenes interesser og deres mottagelighet for ytre
påvirkninger i mange saker og situasjoner også forskjellig fra pikenes.
Kjønn er altså også en grunn for at vi blir påvirket forskjellig fra det
miljøet som omgir oss.
Miljøets påvirkninger på oss vil til enhver tid også avhenge av alder.
Vår mengde av ervervede kunnskaper og erfaringer – med
resulterende utvidet virkelighetsoppfatning etc. – øker med alderen.
Vårt følelsesliv forandres også med alderen. Dessuten vil noen av våre
sanser og fysiske muligheter etc. avhenge av alderen. Alder er derfor
også årsak til at vi til enhver tid blir utsatt for forskjellige
miljøpåvirkninger, og at vi oppfatter og mottar disse ytre
miljøpåvirkningene forskjellig.
Det er forklart tidligere at vårt miljøs påvirkninger på oss er av
stor betydning for våre meninger, beslutninger og handlinger. Men vi
har sett ovenfor at vi alle blir utsatt for forskjellige miljøpåvirkninger,
og at vi oppfatter, husker og lærer av de ytre miljøpåvirkningene på
forskjellig måte. Vi har også sett tidligere at våre egne individuelle
kvaliteter er av stor betydning for våre meninger, beslutninger og
handlinger, men at også disse varierer meget fra person til person. Vi
vil altså ha meninger, ta beslutninger og utføre handlinger i en sak
eller situasjon avhengig av de forholdene som er nevnt ovenfor. Men
disse forholdene vil være svært forskjellige fra person til person.
Saker eller situasjoner som gjentar seg ofte blir begreper som vi
setter ord på. Og som følge av det ovennevnte er forståelsen av - og
bruken av- slike begreper svært forskjellig fra person til person. Dette
gjelder spesielt for komplekse begreper, det vil si begreper som
omfatter grupper av mer begrensede begreper. Ordet ”sosialisme” er et
eksempel på et komplekst begrep ettersom det er ulike oppfatninger
om hva dette begrepet skal omfatte. ”Intelligens” er et annet eksempel
på et komplekst begrep ettersom det kan omfatte bare ren fornuft eller
også omfatte talenter og sosial intelligens med følelsesmessig innhold,
etc. La oss kalle de mer begrensede begrepene som omfattes av det
komplekse begrepet for ”underbegreper”.
Ord som beskriver komplekse begreper vil vekke vi til live tanker og
følelser som er svært forskjellige fra person til person. Det vil nemlig
alltid være ulike oppfatninger fra person til person om hvilke
”underbegrep” som omfattes av det komplekse begrepet. Og det er
disse underbegrepene som vekker til live tanker og følelser som er
forskjellige fra person til person. Også oppmerksomheten blir påvirket
av disse oppfatningene, og den vil derfor konsentrere seg om de
forskjellige ”underbegrepene” i ulik grad forskjellig fra person til
person. Således vil ethvert komplekst begrep påvirke vår bevissthet
med flere ulike påvirkningskrefter, og de vil være forskjellige fra
person til person. De resulterende motivasjonskreftene som oppstår
når vi diskuterer eller på annen måte behandler komplekse begreper
vil derfor også bli forskjellige fra person til person. Dette betyr at våre
uttalelser, beslutninger og handlinger når komplekse begreper
diskuteres eller behandles hovedsakelig vil konsentrere seg om bare
noen ”underbegreper” – det vil si noen sider eller deler - av det
komplekse begrepet. Hvilke ”underbegreper” som engasjerer oss og
styrken av disse engasjementene vil variere meget fra person til person
avhengig av forskjellene i vår kunnskaps- og erfarings-bakgrunn og av
våre individuelle kvaliteter, etc.
Hvis en kompleks sak eller situasjon skal diskuteres eller behandles
grundig og rettferdig for alle som berøres av saken eller situasjonen,
da er det derfor viktig at de som deltar i diskusjonen eller
saksbehandlingen har ulik kunnskaps- og erfarings-bakgrunn slik at
det blir mulig å diskutere og behandle alle sidene eller delene av saken
eller situasjonen tilstrekkelig grundig.
Vi har sett ovenfor at vi alle blir utsatt for forskjellige
miljøpåvirkninger, og at vi oppfatter, husker og lærer av de ytre
miljøpåvirkningene på forskjellig måte. Og det er forklart tidligere at
vårt miljøs påvirkninger på oss har stor betydning for våre meninger,
beslutninger og handlinger. De forskjellige miljøenes påvirkninger på
oss er derfor er av stor betydning for hvordan vi utvikler oss. Og ikke
minst har miljøene som omgir oss selvfølgelig stor betydning for
hvordan vårt liv vil arte seg. Det vil si at miljøene som påvirker oss
har stor betydning for hva slags adferdsmønster og livsutfoldelse vi vil
få, og hvilke behov, ønsker og mål som vi henholdsvis vil forsøke å få
dekket, å få innfridd, eller å nå frem til. Og vårt miljø vil ha stor
betydning for hvilke muligheter vi får for å oppnå det som vi ønsker,
etc. Som følge av at menneskene blir utsatt for ulike miljøer og
miljøpåvirkninger må derfor menneskenes adferdsmønster og
livsutfoldelse, etc. bli svært forskjellig fra person til person.
Vi har også sett tidligere at våre egne individuelle kvaliteter
varierer meget fra person til person, og at de også er av stor betydning
for våre meninger, beslutninger og handlinger. Våre egne individuelle
kvaliteter er av stor betydning for vårt naturlige adferdsmønster og for
vår livsutfoldelse, etc., og for de ønsker og mål som vi strever etter å
nå frem til. Som følge av at menneskene har ulike individuelle
kvaliteter må derfor menneskenes naturlige adferdsmønster og
livsutfoldelse etc. også bli forskjellig fra person til person.
Vi forstår fra det ovennevnte at menneskenes adferdsmønster og
livsutfoldelse, og de ønsker og mål som de strever etter å nå frem til,
etc. kan bli svært forskjellig fra person til person. Dette er da også noe
som vi alle har konstatert i vår omgang med våre medmennesker. Det
er i henhold til det som er nevnt ovenfor to årsaker til denne
forskjellen i livsutfoldelse etc.: Den ene årsaken er at menneskene
utsettes for forskjellige miljøer og miljøpåvirkninger, og den andre
årsaken er at menneskene har forskjellige individuelle kvaliteter.
Disse to årsakene virker naturligvis ikke alltid mot det samme
resultatet. Det betyr at miljøet og miljøpåvirkningene ikke alltid leder
til den livsutfoldelse etc. som i henhold til våre individuelle kvaliteter
er vår naturlige livsutfoldelse. Tvert imot leder miljøet og
miljøpåvirkningene ofte henimot en livsutfoldelse etc. som er ganske
forskjellig fra den livsutfoldelse etc. som egentlig er naturlig for oss.
Dette kan vi se ved å studere noen eksempler:
- Miljøets adferdspress gjennom for eksempel religionsutøvelse,
næringslivets reklame etc. skaper en livsutfoldelse, ønsker, behov etc.
som ikke nødvendigvis stemmer overens med hva som er naturlig for
hver enkelt av oss i henhold til slike individuelle kvaliteter som for
eksempel sinnelag, talenter, eller natur, etc.
- Foreldres påvirkninger ved yrkesvalg kan føre til en livsutfoldelse,
og at vi vil streve etter å nå mål etc., som ikke nødvendigvis er i
henhold til vår natur eller våre talenter, etc.
- Bestemmelser fra de offentlige myndighetene gir ikke alltid hver
enkelt innbygger i samfunnet muligheter for en livsutfoldelse etc. som
er i henhold til hans eller hennes ønsker, behov, natur, talenter etc.
Vi kan ikke konstatere enhver konflikt mellom den
livsutfoldelsen etc. som miljøet og miljøpåvirkningene fører oss
henimot, og den livsutfoldelse etc. som ville ha vært naturlig for oss.
Men det vil oppstå både tenkemessige og følelsesmessige konflikter i
oss når vi på grunn av miljøet og ytre miljøpåvirkninger må utføre
handlinger som vi finner gale, ubehagelige, etc. Og likeledes vil det
oppstå slike konflikter når vi blir hindret i å utføre handlinger som vi
mener er riktige eller ønskelige, etc. Det er når slike konflikter blir
varige at vi opplever en annen livsutfoldelse enn den livsutfoldelsen
som vi ville ha oppfattet som naturlig for oss. Da vil miljøet og de
ytre miljøpåvirkningene som forårsaker en slik påtvunget
livsutfoldelse føles som mer eller mindre tvang.
Det er vel ingen tvil om at det er riktig å påstå at følgende
betingelse må oppfylles før et samfunn kan bli godt, nemlig:
Samfunnet må legge forholdene til rette slik at alle samfunnets
innbyggere kan leve deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige
livsutfoldelse og adferdsmønster, og slik at de mest mulig kan få
tilfredsstillet sine behov og ønsker og nå frem til sine mål,– fri for
unødvendig tvang fra omgivelsene.
Hvor godt et samfunn er avhenger av i hvor stor grad den
ovennevnte betingelsen er blitt oppfylt, fordi:
- Det er ved å legge forholdene til rette for at vi skal kunne leve vårt
liv mest mulig i henhold til vår naturlige livsutfoldelse etc. – fri for
unødvendig tvang fra omgivelsene – at samfunnet viser hensyn til
sine innbyggere. Fri for unødvendig tvang fra omgivelsene betyr også
frihet fra fattigdom og diskriminering som begrenser mulighetene for
skolegang og yrkesutøvelse, etc. Det er i de samfunn der menneskene
på denne måten viser hensyn til hverandre at vi på beste måte kan få
tilfredsstillet de behov og få oppfylt de ønsker etc. som vi subjektivt
oppfatter som naturlige og rimelige for oss. Det er i disse samfunnene
at menneskene fritt kan utveksle meninger og kunnskaper med
hverandre. Og det er der de fritt kan utveksle varer og tjenester med
hverandre i fri konkurranse i et fritt marked. Menneskene vil da prøve
å få best mulig betalt for det som de har å selge. Og med de pengene
som deres salg eller arbeide etc. innbringer vil de kjøpe de varer og
tjenester etc. som de har det sterkeste ønske eller behov for. De vil
gjøre deres innkjøp i de mengdene som er i henhold til deres behov –
og således sløser de ikke med ressurser etc. Ved at alle samfunnets
innbyggere således ivaretar samfunnets ressurser – omfattende
materielle og kulturelle verdier – på beste måte, blir samfunnet rikere
både materielt og kulturelt. Ved at alle samfunnets innbyggere også
på beste måte kan få oppfylt de ønsker og behov som de subjektivt
oppfatter som rimelige og naturlige for dem, vil de oppfatte deres
samfunn som rikt og godt. Det er i slike samfunn menneskene trives.
- Det er ved å kunne leve vårt liv med en livsutfoldelse etc. som mest
mulig er i henhold til våre egne individuelle kvaliteter at vi kan velge
- og streve etter å nå - mål som er naturlige for oss.
Dermed kan vårt arbeide bli lystbetont. Og vi kan da nå frem til en
større grad av dyktighet i vårt arbeide enn hva vi hadde kunnet hvis vi
hadde skullet utføre annet arbeide som ville ha falt tyngre for oss på
grunn av manglende kunnskaper, evner, talenter og motivasjon etc.
Ved at hver enkelt av samfunnets innbyggere således kan utføre sitt
arbeide med større glede og dyktighet – både til egen og arbeidsgivers
nytte – vil samfunnets næringsliv og kulturliv kunne blomstre ved
denne rikere intellektuelle etc. utfoldelsen. Det totale samfunnet kan
da bli rikere både materielt og kulturelt ved at mer avanserte varer og
tjenester, etc. kan bli skapt og produsert.
- Å kunne leve vårt liv mest mulig i henhold til vår naturlige
livsutfoldelse etc. betyr at vi får en rimelig mengde med frihet til å
velge hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det, med hvilket tempo
vi skal gå frem, etc. – det vil si vi får større frihet til å ”være oss selv”.
Vi får da frihet til å velge vår egen livssituasjon, hvordan vi skal
innrette oss, hvor vi skal være, etc., etc. I et samfunn som gir oss
rimelig mulighet til å gjøre våre egne valg, der vil menneskene trives.
Vi skal nå komme tilbake til den samfunnsstyringen som ble
nevnt i innledningen til dette kapitlet, og som vi kaller sosialliberalismen – det vil si en samfunnsstyring i henhold til fjerde
postulat. Vi skal i det etterfølgende blant annet vise at det bare er når
samfunnet har sosial-liberalismen som styringsform at samfunnet kan
legge forholdene til rette slik at alle samfunnets innbyggere kan leve
deres liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse etc. fri fra unødvendig tvang fra omgivelsene.
Fjerde postulat omfatter begrepene liberalisme og sosialisme. Vi
skal her definere disse begrepene slik:
- Liberalismen har som målsetning å sørge for at samfunnet skal
kunne funksjonere mest mulig i henhold til naturens lover med et fritt
marked og fri konkurranse i velordnede former – det vil si fritt for
unødvendig tvang fra mennesker og deres styrende organer,
organisasjoner, etc
Det er i henhold til liberalismens målsetning at samfunnets innbyggere
skal kunne leve deres liv med en livsutfoldelse, adferdsmønster, etc. og få tilfredsstillet de ønsker, behov, mål for livet, etc. - som er mest
mulig i henhold til deres individuelle kvaliteter, det vil si i henhold til
deres natur, talenter, sinnelag, karakteregenskaper etc.
Således har liberalismen som målsetning å gi hvert enkelt
menneske, hver gruppe av samarbeidende mennesker, hvert
lokalsamfunn, hvert trossamfunn, hver bedrift etc. – privat så vel som
i arbeidsanliggender – frihet til selv å danne seg sine oppfatninger, og
å avgjøre sine ønsker og behov i alle anliggender som angår dem selv
i henhold til egne subjektive vurderinger,
- og å gi disse frihet til å utfolde seg i handling – innenfor rammen av
økonomiske muligheter og praktiske muligheter, selvvalgt
arbeidsinnsats, god moral etc. – i henhold til sine egne ønsker, behov
og mål i livet etc.,
- og å gi disse frihet til å kunne erverve seg enhver sort
kvalifikasjoner, kunnskaper, dyktighet, disposisjonsrettigheter, styrke,
etc. ved å benytte sine evner etter eget fritt valg,
- og å gi disse frihet til å kunne benytte sine ervervede kvalifikasjoner,
kunnskaper, dyktighet, disposisjonsrettigheter, styrke etc. i sine
bestrebelser på å nå sine mål av enhver art, – fritt fra unødvendig
tvang,
påvirkninger,
begrensninger,
påbud,
reduksjon
i
disposisjonsrett, hindre, etc. fra offentlige organer, politikere, prester,
organisasjoner, etc. etc.
Vi ser at et samfunnssystem i henhold til liberalismen
tilsynelatende tilfredsstiller betingelsen som må oppfylles for at et
samfunn skal bli godt å leve i, nemlig at samfunnet må legge
forholdene til rette slik at alle samfunnets innbyggere kan leve deres
liv mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse og
adferdsmønster, og slik at de mest mulig kan få tilfredsstillet sine
behov og ønsker, og nå frem til sine mål – fri for unødvendig tvang fra
omgivelsene.
Imidlertid er liberalismens grunnleggende målsetning å sørge for at
samfunnet skal kunne funksjonere mest mulig i henhold til naturens
lover – fri for unødvendig tvang fra mennesker og deres styrende
organer, organisasjoner, etc. Og vi har i kapitlet ”Fri konkurranse og
fritt marked = økonomisk utvikling og ressursvern” sett at et
samfunnssystem med absolutt frihet for menneskene fører til anarki,
og at det dessuten er ustabilt og til slutt fører til den andre ytterlighet,
nemlig til økonomisk diktatur. Mennesker som lever i samfunn må
derfor ha styrende organer som med hjelp av lover etc. kan holde
orden etc. i samfunnet – paradoksalt for å opprettholde en rimelig grad
av frihet for samfunnets innbyggere.
Vi har i det samme kapitlet sett flere eksempler der menneskene må
beskytte seg selv og sitt samfunn med lover og tiltak fra offentlige
myndigheter fordi naturens lover ikke setter mennesker i en særstilling
i forhold til naturen for øvrig. For eksempel bestemmer naturen at de
sterkeste eg mest levedyktige bedriftene etc. må kunne arbeide og
utvelges i et fritt marked og i fri konkurranse for at det skal bli
økonomisk utvikling etc. i samfunnet. Men som vi har sett vil dette
kunne føre til uheldige monopoldannelser, etc., og på forskjellige
måter vil det ramme de som er svakere i samfunnet. Det er derfor av
gode grunner ofte nødvendig å beskytte disse med lover og tiltak fra
offentlige myndigheter. Menneskene må således noen ganger lage –
og følge – lover som går imot naturens lover. Naturen vil da ”straffe”
menneskene ved at deres samfunn kan få en langsommere økonomisk,
teknisk, kulturell, etc. utvikling. Men denne prisen må ofte
menneskene betale for å oppnå et rettferdigere og således bedre
samfunn.
Vi forstår at det er nødvendig å styre samfunnet i henhold til
liberalismens målsetning for at samfunnet skal kunne bli godt for
innbyggerne og bli rikt både materielt og kulturelt. Men
opprettholdelse av friheten - og tilretteleggelsen for at alle samfunnets
innbyggere skal kunne leve deres liv mest mulig i henhold til deres
naturlige livsutfoldelse etc. slik at hele samfunnet blir rikt – er bare
mulig når samfunnet har styrende organer etc.
Liberalismen forutsetter at samfunnet har styrende organer som kan
opprettholde den friheten for menneskene og bedriftene etc. som er i
henhold til liberalismens målsetning. Men i tillegg kommer også
menneskenes behov for å beskytte samfunnets svakeste innbyggere og
lokalsamfunn etc. i konflikt med liberalismens grunnleggende
målsetning om å sørge for at samfunnet skal kunne funksjonere mest
mulig i henhold til naturens lover. Vi har nemlig sett tidligere at hvis
et samfunn bare følger naturens lover, da vil de dyktige og sterke etc.
vinne stadig større velstand og makt – på de svakestes bekostning. Et
samfunn som bare styres i henhold til liberalismens målsetning vil
således få svært store sosiale ulikheter i befolkningen. Dette er også en
historisk erfaring. I et samfunn som styres ekstremt i henhold til
liberalismens målsetning vil en del av befolkningen oppleve fattigdom
og lidelse etc. I et slikt samfunn vil en stor del av befolkningen ikke få
noen mulighet til å velge deres naturlige livsutfoldelse etc. Det vil
ikke bli noen velstand tilbake til fordeling på denne fattige delen av
befolkningen. Disse menneskene vil derfor ha lite varer, tjenester og
andre ytelser å utveksle med hverandre, og således vil de ha liten
mulighet til å få oppfylt de ønsker og behov etc. som de subjektivt
oppfatter som naturlige for seg selv. Disse menneskene vil oppfatte
sitt liv og samfunn som fattig, urettferdig og utrivelig. Disse fattige
menneskene vil på grunn av manglende materiell og kulturell velstand
ikke fritt kunne erverve seg de kvalifikasjoner og velge de mål for
livet etc. som ville vært naturlige for dem. Dermed går meget talent
tapt for samfunnet som derfor blir fattigere. Oppfyllelse av tidligere
nevnte betingelse for at samfunnet skal bli godt – nemlig at alle
samfunnets innbyggere skal kunne leve deres liv mest mulig i henhold
til deres naturlige livsutfoldelse etc. – kan i henhold til det som er
nevnt ovenfor bare oppnås ved at de styrende organer vedtar
regulerende og kontrollerende lover som hjelper den svakere delen av
befolkningen. Disse lovene vil som regel være i konflikt med naturens
lover. En samfunnsstyring i henhold til liberalismen er således ikke
tilstrekkelig. Liberalismen må altså utfylles og korrigeres for at
samfunnet skal kunne oppnå den beste samfunnsstyringen. Dette er
sosialismens oppgave, og den kan defineres slik:
- Sosialismen har som målsetning å beskytte de svakere innbyggere og
grupper av innbyggere etc. i samfunnet, og å sørge for at det ikke skal
være unødvendige eller uheldige sosiale eller kulturelle ulikheter
mellom mennesker eller befolkningsgrupper etc. i samfunnet, samt å
sørge for at samfunnets velstand både materielt og kulturelt blir fordelt
slik at alle samfunnets innbyggere kan få så gode levekår som mulig –
slik at hele samfunnet blir rikere.
Således ønsker sosialismen å gi hvert enkelt menneske,
lokalsamfunn etc. en rimelig grad av sikkerhet og beskyttelse, og en
rimelig del av samfunnets velstand – både materielt og kulturelt – slik
at alle innbyggerne kan få mulighet til å velge sin livsform, og å få
tilfredsstillet sine ønsker og behov, samt å velge sine mål i livet, og å
ha mulighet til å nå disse mål i den grad samfunnets velstand gjør
dette mulig.
Det ovennevnte ønsket innebærer at det ligger i sosialismens
målsetning å fordele samfunnets velstand etc. således at noe velstand
og innflytelse, etc. overføres fra de rike og vellykkede i samfunnet til
de fattigere og svakere innbyggerne etc. slik at de sistnevnte kan få de
mulighetene som er beskrevet ovenfor.
Denne fordelingen av velstand og innflytelse kan nødvendigvis bare
oppnås ved tvang mot de naturlovene – spesielt kravet om fritt marked
og fri konkurranse – som førte til forskjell i velstand etc. blant
samfunnets innbyggere. Men vi har sett ovenfor at et samfunnssystem
i henhold til liberalismen med et fritt marked og en fri konkurranse er
nødvendig for at samfunnet skal kunne bli og være rikt både materielt
og kulturelt. Må da oppfyllelsen av sosialismens mål som altså mer
eller mindre er i konflikt med kravet om fritt marked og fri
konkurranse resultere i et fattigere samfunn? – Nei! For det første
forutsetter også liberalismen at samfunnet har styrende organer som
kan opprettholde orden og frihet for innbyggerne. Det er bare i den
grad at de styrende organene utøver unødvendig sterk tvang mot det
frie samfunn at denne tvangen skaper et samfunn med mindre trivsel
og velstand. Og for det andre vil en økning av velstanden til den delen
av samfunnets befolkning som er dårligst stilt resultere i at samfunnet
får et større marked, og som vi har sett tidligere betyr det i seg selv at
samfunnet blir rikere. Og for det tredje vil det å gi alle samfunnets
innbyggere mulighet til å velge sin livsform, å få tilfredsstillet sine
ønsker og behov, samt å velge sine mål i livet og å ha mulighet til å nå
disse mål skape mye verdifull arbeidskraft og virksomhet i samfunnet
som dermed totalt sett blir rikere. Og for det fjerde – og ikke minst –
vil det at alle i samfunnet har gode kår skape et tryggere og
lykkeligere samfunn som dermed vil bli oppfattet av innbyggerne som
et godt samfunn.
Men sosialismen kan ikke gjennomføres med en stor grad av tvang
mot det frie samfunn uten at det vil medføre store omkostninger,
nemlig:
- At det blir tyngre og vanskeligere for enkelte bedrifter, innbyggere,
etc. i samfunnet å nå sine mål og å få oppfylt sine ønsker og behov,
med det resultatet at disse bedriftene, innbyggerne, etc. oppfatter sitt
samfunn som mindre rikt og godt – og at resten av samfunnet også
kanskje kan bli mindre rikt.
- At enkelte innbyggere, bedrifter, etc. i samfunnet i mindre grad kan
utfolde seg i henhold til sine ønsker, behov, etc., med det resultatet at
disse innbyggerne, bedriftene, etc. oppfatter sitt samfunn som mindre
trivelig og fritt – og at resten av samfunnet også kanskje blir mindre
fritt.
Men vi har også sett ovenfor at hvis sosialismens målsetning
ikke oppnås, da vil det bety at deler av befolkningen kan bli virkelig
fattige, med det resultatet at disse innbyggerne oppfatter sitt liv som
fattig og utrivelig – og at resten av samfunnet da også kan bli fattigere
og mindre trivelig.
Vi kan nå forstå at oppfyllelsen av sosialismens målsetning ikke
bare betyr beskyttelse av de svakere etc. innbyggerne etc. i samfunnet
og bedring av deres velstand og sosiale kår, men at oppfyllelse av
sosialismens målsetning under visse forutsetninger også kan bety at
hele samfunnet blir rikere.
Forutsetningene for at oppfyllelsen av sosialismens målsetning
også skal gjøre hele samfunnet rikere og bedre er at beskyttelse av –
og overførsel av velstand til – de fattigere og svakere etc. innbyggere
etc. i samfunnet skjer:
- bare så meget at det ikke skader samfunnets velstand i for stor grad,
og bare så meget at alle samfunnets innbyggere kan leve deres liv
mest mulig i henhold til deres naturlige livsutfoldelse etc. – fri for
unødvendig tvang fra omgivelsene, og
- bare så meget at samfunnets næringsliv fortsatt kan virke i et
velordnet fritt marked med fri konkurranse, men
- så meget at alle innbyggere blir brakt opp til et tilstrekkelig
økonomisk og kulturelt nivå slik at de får mulighet til å erverve seg
kunnskaper og utdannelse og til å benytte seg av sine kvalifikasjoner,
- slik at alle samfunnets innbyggere på beste måte kan bli med på å
bygge opp samfunnet til det beste for alle, og
- slik at alle samfunnets innbyggere får mulighet til fritt å kunne velge
sine mål i livet og ha mulighet til å nå disse mål, og til å få
tilfredsstillet sine rimelige ønsker og behov,
- slik at markedet blir størst mulig for økonomisk og kulturell
virksomhet.
Det positive resultatet av dette er forklart i kapitlet ”Fri konkurranse
og fritt marked = økonomisk utvikling og ressursvern”,
Det som er nevnt ovenfor for lokalsamfunnene (landene) gjelder
naturligvis også for det internasjonale storsamfunnet, det vil si for
verdenssamfunnet. Både menneskene og bedriftene i alle land må ha
frihet og muligheter slik som beskrevet ovenfor. Samtidig må disse
menneskene og bedriftene – sammen med resten av det samfunnet
(landet) som de lever i – ha beskyttelse og hjelp mot sosiale og
økonomiske ulikheter mellom menneskene, bedriftene og landene.
Dette siste kravet forutsetter at verdenssamfunnet har overnasjonale
organer som kan yte hjelp til svakere og fattigere land.
Vi kan nå trygt våge å fremføre den påstanden at et samfunn –
og verdenssamfunnet - kan bli godt og rikt bare når det styres av
styrende organer på en slik måte at både sosialismens og liberalismens
målsetninger – slik som definert ovenfor – forsøkes oppnådd gjennom
de(n) lovgivende forsamling(er)s beslutningsprosess slik at et
vellykket kompromiss mellom liberalisme og sosialisme kan bli
resultatet. Og at samfunnets næringsliv dermed kan virke i et
velordnet fritt marked med fri konkurranse, og at alle samfunnets
innbyggere – så langt som det er mulig - da kan få tilfredsstillet sine
ønsker og behov, og få leve i trygghet med en livsutfoldelse som er
naturlig for dem – fri for unødvendig tvang fra omgivelsene.
Dette kan omskrives til det fjerde postulatet:
Bare i den grad et samfunn greier å være liberalt og velordnet kan
samfunnet bli velstående så vel materielt som kulturelt, men bare et
vellykket kompromiss mellom liberalisme og sosialisme kan gi
velstand og trygghet til alle samfunnets innbyggere slik at hele
samfunnet blir rikt – forutsatt at liberalismen praktiseres som offentlig
styring med det for øyet at samfunnet skal funksjonere mest mulig i
henhold til naturens lover med et fritt marked og fri konkurranse i
velordnede former, og at sosialismen praktiseres som offentlig styring
med det for øyet å gi alle samfunnets innbyggere så gode levekår som
mulig.
Vi ser også at det er overensstemmelse mellom det fjerde og tredje
postulatet hvis vi holder oss strengt til økonomi. Vi må da erstatte
liberalt med bare å omfatte fritt marked og fri konkurranse, og vi må
forstå ”i velordnede former” som en fornuftig og god offentlig styring
med riktige kompromisser mellom liberalisme og sosialisme. Vi får da
det tredje postulatet:
Bare i den grad et samfunn greier å ha så vel et fritt marked som en fri
konkurranse i velordnede former kan samfunnet utvikle sitt
økonomiske liv således at samfunnet blir i bedre stand til å mestre de
utfordringer og utnytte de muligheter som naturen byr på, dels ved å
utvikle mer avanserte varer og tjenester, og dels ved å produsere de
varer og tjenester som samfunnet forbruker med redusert forbruk av
ressurser – spesielt de som det for tiden er mangel på.
Vi skal nå gjøre noen tanker om hvordan sosial-liberalismen kan
gjennomføres i praksis. Disse tankene vil neppe inneholde noen
revolusjonerende nye idèer ettersom sosial-liberalismen selvfølgelig
ikke er noe nytt begrep, og fordi vi jo heldigvis på mange nasjonale og
lokale plan allerede lenge har praktisert en offentlig styring av våre
samfunn som er svært meget i overensstemmelse med sosialliberalismens idèer. Men verden forandrer seg, og den offentlige
styringen av våre samfunn bør derfor ta i bruk nye muligheter for å
gjøre de offentlige styringsorganene bedre og mer effektive, og våre
samfunn må stadig tilpasse seg nye utfordringer. Vi kan nevne et par
eksempler:
- Moderne datateknologi byr på muligheter for bedre styring og
kontroll av våre samfunn.
- Fremveksten av en global økonomi skaper nye utfordringer for
styringen av et verdenssamfunn. Vi må derfor slik som allerede nevnt
tidligere i denne boken fortsette med å bygge ut overnasjonale
styringsorganer. Vi må over tid forsøke å komme frem til en verden
som har bare ett fritt felles marked med felles overnasjonal styring slik
at alle land og alle mennesker kan få de samme muligheter til velstand
– både økonomisk og kulturelt. Sosial-liberalismen må forstås slik at
den skal hjelpe alle mennesker i hele verden opp til et rimelig nivå.
Det betyr at vi må bygge ut overnasjonale styringsorganer. Men
selvfølgelig må da offentlig styring organiseres på flere politiske plan
slik at stater, land og mindre områder får selvstyre i en fornuftig og
rimelig grad.
Det er nå nødvendig å minne om at den aller mest grunnleggende
forutsetningen for at samfunnet skal kunne styres i henhold til sosialliberalismens prinsipper er at det aldri må være tvil om at det er
samfunnet som er de offentlige organers og deres sysselsattes
oppdragsgiver, og at alle offentlige styringsorganers oppgave er å
tjene samfunnets interesser på beste måte, der de offentlige organers
og deres sysselsattes interesser er underordnet.
Dessverre har det aldri vært en selvfølge at denne forutsetningen
må oppfylles. Et grelt eksempel på at denne forutsetningen ikke ble
oppfylt ser vi når vi studerer vår historie noen hundre år tilbake.
Innbyggerne hadde den gang ennå ikke greid å organisere en god
styring av sitt samfunn, slik at samfunnet i realiteten var lovløst.
Enevoldskonger ’av Gud’ og andre diktatorer med deres hird av
voldsmenn og prester hadde ervervet seg absolutt makt i samfunnet
slik at kongen ”eide” folk og land på samme måte som vi i dag eier
pengene i våre portemonèer.
Men et land må utvikles fra først å ha lovløse tilstander til å bli samlet
av en diktator. (Av et maktmenneske eller av et annet land som
allerede har fast statlig styring). Deretter må diktatoren skape ro i
landet. Og så begynner en lang og vanskelig prosess der innbyggerne
må kjempe og arbeide for å komme frem til at landet skal bli en
folkestyrt rettsstat.
I dag har innbyggerne i mange land etter hvert fått mer kontroll med
offentlig styring. Og de har innført demokrati, det vil si folkestyre, i
sine land. Det er ønskelig og nødvendig at menneskene i alle land etter
hvert skal greie å organisere den offentlige styringen av sine samfunn
slik at de kan innføre demokrati. (Hvordan det skal skje er en sak som
ligger utenfor denne bokens tema).
Men dessverre. Vi ser likevel også i dag stadig og i alle land at
maktpersoner i offentlig styring lar sine egne og offentlige organers,
etc. interesser gå foran det som er samfunnsmessig tjenelig. Det å ha
oppnådd et funksjonsdyktig demokrati gir derfor ingen garanti for at
ikke de som er sysselsatt i offentlige organer – og da spesielt
politikerne i det øverste lovgivende organet (parlamentet) - skal bruke
den makten som de er blitt tildelt på måter som ikke tjener samfunnet.
For eksempel kan de vedta lover som bestemmer at visse virksomheter
i samfunnet skal styres av offentlige organer og at disse
virksomhetene ikke skal virke i fri konkurranse i det frie samfunnet.
Dette kan i seg selv være uheldig, men verre blir det hvis de nevnte
politikerne gjør dette i egeninteresse for å få større innflytelse, og
kanskje også for å få muligheten til å få inntektsbringende stillinger:
Disse politikerne er valgt for å delta i lovgivende- og bevilgendeprosesser i parlamentet. Dermed er de i den posisjonen at de kan
bevilge til seg selv - og også i visse tilfeller til sine venner –
forskjellige privilegier, frynsegoder, gode pensjonsavtaler, og stadig
høyere lønn, etc. Tilsynelatende er dette en uviktig sak. Men det blir et
stort problem hvis disse politikerne blir høytlønnede ’viktige’
personer. Da kan de bli forledet og fristet til å benytte seg av sine
stillinger som politikere til å erverve seg lederstillinger i offentlig
drevne virksomheter som de selv eller deres politikervenner har vært
med på å opprette. Men disse politikerne ble valgt på grunnlag av
verbale- og sosiale- ferdigheter og ikke på grunnlag av spesielle
fagkunnskaper. De har derfor ikke de riktige kvalifikasjonene for disse
stillingene, og dermed vil landet lide under dårlig lederskap. Slike
politikerne er ikke lenger samfunnets tjenere, men de har brukt sine
stillinger til egen vinning. De har satt sine egne og offentlige organers,
etc. interesser over samfunnets interesser.
Landets innbyggere må hele tiden passe på – og sørge for- at slike og
liknende misbruk ikke skal skje.
Vi skal i resten av dette kapitlet bruke fantasien og forestille oss
hvordan offentlig styring av våre samfunn kan være om hundre år. Og
vi forutsetter at denne styringen vil bli i henhold til sosialliberalismens prinsipper:
Vi må da begynne med å minne om det ovennevnte, nemlig at
sosial-liberalismen forutsetter folkestyre – også kalt demokrati.
Forutsetningen for at samfunnet skal kunne styres i henhold til sosialliberalismen er altså at alle samfunnets innbyggere skal kunne gi
uttrykk for sine meninger, og at disse meningene skal være avgjørende
for den politiske styringen og de politiske vedtak. En annen
forutsetning for at samfunnet skal kunne styres i henhold til sosialliberalismen med et godt resultat er at så mange innbyggere som
mulig bruker sin rett til å delta i de politiske meningsytringene og
prosessene, og da spesielt de som er berørt av de forskjellige sakene,
etc. og de som har kompetanse i spesielle saker, etc.
Vi må også minne om at et samfunn som er styrt i henhold til
sosial-liberalismen pr. definisjon skal være liberalt og velordnet. Dette
betyr at samfunnet ikke må ha noen former for urimelige
maktkonsentrasjoner som kan hindre den naturlige friheten i sin
utfoldelse. Fordeling av makt og innflytelse er derfor en
grunnleggende forutsetning for at samfunnet kan styres i henhold til
sosial-liberalismens prinsipper. Således må politisk makt på en klar og
presis måte være fordelt mellom de styrende organer på de forskjellige
politiske plan. Og også mellom lovgivende-, dømmende- og utøvende
makt på samme måte som det allerede er vanlig i mange land.
Likeledes er urimelige økonomiske maktkonsentrasjoner også
uforenlige med sosial-liberalismens grunnleggende prinsipp slik som
forklart tidligere i denne boken. Styrende offentlige organer som
sørger for at samfunnet alltid har fri konkurranse i et fritt marked er
derfor en nødvendighet.
Heller ikke urimelig sterk meningsytring fra for eksempel
massemedier, politiske- eller religiøse organer, etc. er forenlige med
sosial-liberalismens grunnleggende prinsipp. Dette er nærmere omtalt
i denne bokens neste kapittel. Offentlige organer som passer på at
propaganda, reklame, etc. ikke blir alt for påtrengende eller
dominerende er derfor også nødvendig, samtidig som at disse
organenes oppgave også må være å sørge for at andre rimelige
meninger også får komme tilstrekkelig sterkt frem.
Hvis innbyggerne i verdens land i fremtiden makter å få bedre kontroll
med offentlig styring, og hvis de greier å få innført funksjonsdyktige
demokratier i de fleste land, da kan vi tenke oss at vi om hundre år har
fått et globalt samfunn med felles styrende organer som på flere
områder vil utføre den øverste politiske styringen, og som vil styre i
overensstemmelse med sosial-liberalismens prinsipper. Da må
offentlig styring nødvendigvis også organiseres på flere lavere plan.
Og vi kan tenke oss en offentlig styring for grupper av land (liknende
E.U. eller U.S.A.), og en egen offentlig styring for hvert enkelt land
(nasjonalstater), og også for mindre områder i det enkelte land
(kommuner).
Politisk
lovgivningsmyndighet,
offentlige
kontrollorganer, utøvende og dømmende myndigheter etc. vil være
lagt til de politiske plan der det er praktisk og ønskelig.
Det er nødvendig å minne om at flere land ikke har den samme
etniske befolkningen bosatt i hver del av landet. Det kan være to eller
flere ulike folkeslag som bor på hver sin del av landet, og hver av
disse folkeslagene har sin egen kultur og kanskje også sitt eget språk.
Det hender også at disse folkeslagene bor i områder som strekker seg
inn i flere land. Det er ikke uvanlig at slike folkegrupper ønsker å
opprette sin egen nasjonalstat.
I de tilfellene som er nevnt ovenfor må det – så langt som det er
fornuftig og mulig – gis delvis selvstyre for hver del av landet der
hvor det bor en egen etnisk folkegruppe. Hvis to store etniske
folkegrupper bebor hvert sitt av to tilstrekkelig store deler av landet,
da kan det alternativt være riktig å dele opp landet i to nye
nasjonalstater.
Vi må håpe at innbyggerne og styresmaktene om hundre år frem i tid
har greid å komme frem til fornuftige løsninger for selvstyre for
folkegrupper som bor i sine egne deler av landet og som er etnisk
forskjellig fra resten av befolkningen.
Forutsatt at innbyggerne i verdens land har maktet å få kontroll
med offentlig styring slik som nevnt ovenfor, da kan vi bruke vår
fantasi og tenke oss hvordan den nasjonale politiske styringen kan
være ordnet i et land om hundre år:
Selv om mange politiske beslutninger og offentlige virksomheter er
blitt overført til overnasjonale myndigheter, så vil landet likevel ha
både lovgivende forsamling, regjering, domstoler, og offentlige
organer etc. som skal ta seg av mange oppgaver innen helse-,
undervisnings-, politi- og samferdsels-sektoren, etc.
Vi vil konsentrere oss om hvordan den lovgivende forsamlingen og
regjeringen med departementene (kontorene) som administrerer den
utøvende makten er ordnet og arbeider.
Som nevnt ovenfor har en slik nasjonal lovgivende forsamling bare en
begrenset handlefrihet ettersom den er underlagt mange lover som er
bestemt av lovgivende forsamlinger på høyere internasjonale plan.
Således må den nasjonale lovgivende forsamlingen følge lover og
regler som må oppfylles slik at samfunnet kan være liberalt og
velordnet i henhold til sosial-liberalismens idèer. Lover og regler som
er bestemt av lovgivende forsamlinger på høyere internasjonale plan
og som den nasjonale lovgivende forsamlingen må følge er for
eksempel minstekrav til offentlige helse-, sosial- og skole-tilbud, etc.,
og rammebetingelser for domstolenes straffeutmålinger, etc. Til
gjengjeld er det en viktig oppgave for den nasjonale lovgivende
forsamlingen å velge ut representanter til lovgivende forsamlinger,
styrende organer, domstoler, politiske organisasjoner, etc. på de
høyere plan.
I det følgende vil den lovgivende forsamlingen bli omtalt som
Parlamentet. Den lovgivende forsamlingen består av personer som er
valgt av befolkningen for å være deres representanter. Disse personene
blir i det etterfølgende kalt for politikere. I tillegg til den ovennevnte
oppgaven har den lovgivende forsamlingen som oppgave å revidere
landets lover etter behov samt å vedta Statens budsjetter. Det
innebærer at Parlamentet bestemmer hvilke ytelser Staten skal tilby,
og hvordan samfunnet skal betale for de offentlige ytelsene.
Hver kandidat til vervet som folkevalgt representant i Parlamentet må
tilhøre et politisk parti. Og etter å ha forpliktet seg til å følge partiets
partiprogram kan han bli utvalgt av sitt parti til å stille til valg som
deres kandidat til et slikt verv i Parlamentet. Landet er delt opp i flere
valgdistrikter. Når det skal velges representanter til Parlamentet for en
ny periode, da tilbyr partiene et passe antall av sine kandidater i hvert
distrikt. Hver stemmegiver stemmer på et parti i henhold til dets
program som han blant annet får se på en dataskjerm når han stemmer.
Samtidig får han da opp på dataskjermen en oversikt over hvilke
kandidater dette partiet foreslår. For hver eneste kandidat skal denne
oversikten omfatte en attest som viser hans utdannelse, yrkeserfaring,
etc., og om hva han eventuelt har gjort – og hva han har stått for – i
tidligere politisk virksomhet. Opplysningene om kandidaten skal også
omfatte en uttalelse fra ham om hans interesser, etc., samt om hvilke
Parlamentskomitèer han ønsker å sitte i. Her må han prioritere disse
komitéene fra 1. prioritet, 2. prioritet, og så videre. Han har bare lov til
å sitte i én slik komité. Stemmegiveren velger ut de kandidatene som
han tror mest på. For stemmegiveren er det også ofte viktig å velge
kandidater som prioriterer bestemte Parlamentskomitéer. Årsaken til
dette er forklart nedenfor. Stemmegiveren prioriterer til slutt de
kandidatene som han har valgt som 1. prioritet, 2. prioritet, og så
videre. Hvor mange kandidater hvert parti får inn i Parlamentet som
folkevalgte representanter beror på hvor mange som stemte på partiet.
Men hvilke av partiets kandidater som kommer inn i Parlamentet
beror på de prioriteringer som stemmegiverne gjorde i deres valg av
kandidater.
Avstemninger i Parlamentet foregår i hovedsalen der alle de
folkevalgte representantene har sete. Der kan de folkevalgte
representantene delta i alle diskusjonene som går forut for
avstemningene. Og deretter kan de delta i selve stemmegivningen.
Men før saker legges frem til avstemning i Parlamentet er de blitt
behandlet av komitéer i Parlamentet. Parlamentet har en fast
parlamentskomité for hvert av regjeringens departementer. Og i tillegg
oppretter Parlamentet sakskomitéer etter behov for å behandle store
saker som berører flere regjeringsdepartementer.
De faste parlamentskomitéene er bindeleddet mellom Parlamentet og
ministeren med hans departement. Alle faste parlamentskomitéer skal
ha et bestemt antall medlemmer. Halvparten av disse medlemmene,
pluss en komitéformann skal tilhøre det (de) partiet (partiene) som har
fått tildelt regjeringsmakt av Parlamentet. Det er ikke anledning for
noen folkevalgt representant å sitte i mer enn én fast
parlamentskomité. Det (de) regjerende partiet (partiene) må derfor ha
så mange representanter i Parlamentet at de er i stand til å fylle alle
sine plasser i de faste parlamentskomitéene. De resterende plassene i
hver fast parlamentskomité blir besatt med medlemmer fra
opposisjonspartiene. Hvilke representanter som skal sitte i de
forskjellige faste parlamentskomitéene regnes ut i henhold til
resultatet av parlamentsvalget der hvert parti og hver representant fikk
notert seg for et visst antall stemmer, nemlig for det første for seter i
Parlamentet og for det andre for seter i bestemte faste
parlamentskomitéer.
Den første oppgaven for hver fast parlamentskomité er svært viktig,
nemlig å finne og å foreslå en kvalifisert person til stillingen som
minister for det regjeringsdepartementet som er knyttet til komitéen.
Ministeren skal fungere som administrerende direktør for
departementet, og han må være en dyktig fagmann vel skikket og med
gode kvalifikasjoner for en slik oppgave. Normalt er en bakgrunn som
politiker diskvalifiserende for å bli valgt som minister for et
departement. Det er altså ikke en politiker som parlamentskomitéen
søker etter, men en dyktig fagmann som administrator for et større
fagdepartement. Det er bare den administrerende minister
(statsministeren) som er politiker. Han er også tilknyttet en fast
parlamentskomité som formelt foreslår ham for Parlamentet som
administrerende minister. Den faste parlamentskomitéen som er
tilknyttet den administrerende minister er spesiell fordi mange av
partilederne pleier å være medlemmer av denne komitéen.
Det er et samlet Parlament i hovedsalen som ved avstemning
godkjenner parlamentskomitéenes forslag til ministre. Hvis et forslag
til fagminister fra en parlamentskomité ikke blir godkjent, da vil
parlamentskomitéen finne og foreslå en annen kandidat til stillingen.
Det samme skjer hvis Parlamentet – eller parlamentskomitéen selv på et senere tidspunkt vedtar et mistillitsforslag mot fagministeren.
Hvis Parlamentet ikke godkjenner den foreslåtte administrerende
minister og hans komitéformenn, eller på et senere tidspunkt vedtar et
mistillitsforslag mot ham, da kan Parlamentet måtte finne andre partier
som kan overta regjeringsmakten. Det innebærer at noen av
parlamentskomitéenes medlemmer må byttes ut. Da må den faste
parlamentskomitéen som er tilknyttet administrerende minister internt
velge seg en ny komitéformann, og deretter foreslå en ny
administrerende minister. Og hvis han blir godkjent av parlamentet, da
må han velge nye komitéformenn for de faste parlamentskomitéene
som er tilknyttet regjeringsdepartementene.
Men fagministeren kan fortsette i sin stilling ut parlamentsperioden
uavhengig av eventuelle regjeringsskifter inne i Parlamentet.
Fagministre kan gjenvelges for en ny parlamentsperiode, men kan
ikke sitte i stillingen lenger enn gjennom to hele parlamentsperioder
pluss eventuelt resten av første parlamentsperiode hvis han den gang
ble valgt til stillingen et stykke inn i parlamentsperioden.
Fagministerene som formelt er regjeringsmedlemmer har jevnlige
møter med administrerende minister. Likevel er det møtene mellom
administrerende minister og alle formennene i parlamentskomitéene
som er nærmest det som vi kaller regjeringsmøter fordi det er denne
gruppen av personer som har den virkelige regjeringsmakten.
Noen saker som Parlamentet har til behandling er så store og
omfattende at de må behandles av flere regjeringsdepartementer. For
slike saker blir det opprettet koordinerende sakskomitéer i Parlamentet
når det er behov for det. Medlemmer av sakskomitéene er ikke
nødvendigvis medlem i noen av de berørte faste parlamentskomitéene,
men som regel er de det. I likhet med de faste parlamentskomitéene
skal halvparten av medlemmene i sakskomitéene pluss
komitéformannen tilhøre det (de) partiet (partiene) som har
regjeringsmakten. Det er ikke anledning for noen representant å sitte i
mer enn én koordinerende sakskomité. (I tillegg til en fast
parlamentskommité). En sakskommité har normalt sitt eget
midlertidige sekretariat.
Parlamentet har også et presidentskap som består av fem medlemmer,
nemlig to medlemmer pluss formannen fra det (de) regjerende partiet
(partiene) og to medlemmer fra opposisjonspartiene. Oppgaven til
Parlamentets presidentskap er hovedsakelig å sørge for og kontrollere
at viljen til Parlamentet som øverste offentlige styringsorgan blir fulgt.
Formannen til Parlamentets presidentskap bærer tittelen Parlamentets
president.
Domstolene i landet er på samme måte som vi er vant til ordnet i flere
nivåer. Domstolen på det høyeste nivået som er kalt Overdomstolen
(Høyesterett) har også en formann som har tittelen president for
Overdomstolen. (Høyesterettsjustitiarius).
De tre høyeste vervene i den offentlige styringen av landet er
Parlamentets President, Presidenten for Overdomstolen og
Administrerende Minister (Statsminister). Disse vervene rangerer like
høyt, og det er de tre personene som innehar disse stillingene som
ivaretar representasjonspliktene for landet, og denne jobben å skulle
representere nasjonen går på omgang mellom dem.. Landet har altså
ingen Konge, President eller annen figur som er oppnevnt spesielt for
de offentlige representasjonspliktene, etc.
Her må det bemerkes at et eksisterende monarki må ikke avvikles før
det er et klart flertall i befolkningen for å gjøre det. Dette er fordi
medlemmer i en kongefamilie kan ha stor betydning hvis de fremstår
som gode rollefigurer for befolkningen.
Men årsakene til at landene om hundre år ikke lenger har noen
enkeltperson som er oppnevnt til å inneha nasjonens høyeste embete
med oppgaven å være landets øverste representant er at slike personer
ikke lenger hadde noen hensikt. Ved å kvitte seg med slike personer
fjernet landene en mulighet for misbruk av makt og privilegier.
Dessuten kan en slik figur i et land lett skape uheldige nasjonalistiske
bevegelser i befolkningen. Et lands grenser bør bestemmes av blant
annet:
- Tradisjon og historie, det vil si av hevdvundene grenser som har vært
brukt gjennom lange tider.
- At befolkningsgrupper med stort sett samme språk, kultur og
historisk bakgrunn bor i landet
- At landet er et naturlig geografisk avgrenset område
- Og selvfølgelig av at landet er tilstrekkelig stort, økonomisk sterkt,
etc. til å være et selvstendig land.
Det vil naturligvis aldri være full enighet om hvor disse grensene skal
gå, og for å redusere betydningen av hvor disse grensene ligger bør
idèen om nasjonalstaten bli nedtonet. Derfor er det uheldig å beholde
personer som har som eneste oppgave å være representant for en
nasjonalstat, og derfor må vi tro at disse figurene forsvinner i løpet av
de neste hundre år.
I det ovennevnte har vi brukt fantasien, og beskrevet hvordan
den politiske styringen kan være ordnet om hundre år i et land som er
styrt i henhold til sosial-liberalismens idèer. Men som nevnt tidligere
så har jo mange land lenge hatt en offentlig styring som er svært
meget i overensstemmelse med sosial-liberalismens idèer. Derfor er
ikke den politiske styringen som er beskrevet ovenfor særlig
forskjellig fra hvordan mange land allerede har ordnet sine
Parlamenter, regjeringsdepartementer og domstoler. Erfaringen viser
at de land som har en politisk styring som likner det som er nevnt
ovenfor, det vil si som har en politisk styring i henhold til sosialliberalismens idèer, vanligvis funksjonerer rimelig bra. Når den
politiske styringen eller de offentlige organene svikter i slike land så
er det på grunn av at politikere eller ledere i offentlig virksomhet
enkeltvis eller som grupper er lite dyktige, eller ivaretar egeninteresser
eller andre interesser fremfor det som er i samfunnets interesse.
’Å drive Stat’ har alltid vært den mest lønnsomme
’forretningsvirksomheten’ i et land. De mest vellykkede i den
’forretningsbransjen’ har gjennom tidene og også i dag ervervet seg
eventyrlige rikdommer omfattende land, folk og eiendeler. Årsaken til
at det har vært og fremdeles er slik, er at det følger både myndighet og
makt med svært mange stillinger i statlige virksomheter. Og dessverre
vil de personene som innehar slike stillinger alltid bli utsatt for
fristelser til å misbruke slik myndighet eller makt. Flere eksempler på
at det er slik er nevnt andre steder i denne boken. I tillegg skal vi her
nevne et viktig eksempel på at det fortsatt er slik også i dag: Personer
som er sysselsatte som ledere i offentlig drevne virksomheter vil ofte
ønske å bli ’en større sjef’. Og det kan de oppnå ved å utvide deres
stab av underordnede selv om de egentlig ikke har behov for flere
medarbeidere. Den offentlig drevne virksomheten skal jo ikke drives
lønnsomt med overskudd, men det er samfunnet som skal betale for
driften. Dermed må samfunnet betale for et byråkrati som vil ha en
vedvarende tendens til å vokse og bli stadig dyrere.
La oss nå fortsette å bruke fantasien og anta at menneskene om hundre
år er mer profesjonelle enn vi er i dag, og at de derfor fører en mer
grundig kontroll med all offentlig virksomhet enn det som vi er vant
med. Vi tenker oss at de har innført lovbestemte regler om at alle
offentlige virksomheter skal drives mest mulig med åpent innsyn for
alle. Og ikke minst at de har bestemt at nøytrale og kompetente
instanser skal føre hyppige kontroller for å sikre at ingen disposisjoner
i offentlige virksomheter har vært gjort på urimelig måte ut fra
offentlig ansattes egeninteresser.
Vi tenker oss altså at det vil være en ganske stor forskjell mellom
fremtidens menneskers og vår egen holdning til politikere og offentlig
ansatte. Menneskene om hundre år vil kreve temmelig meget av sine
politikere og byråkrater, og de vil kontrollere nøye at offentlig styre
og stell er effektivt og ikke på noen måte er ressurssløsende. Det er
selvfølgelig like uønsket med sløsing av ressurser i offentlig styre og
stell som i privat sektor. Fremtidens mennesker vil derfor til enhver tid
arbeide for streng effektivisering av offentlige organer og ikke minst
at alle beslutninger og tiltak fra det offentlige skal være styrt av
markedets behov og ønsker og ikke være motivert i hva som er
ønskelig, tjenelig, bekvemt, etc. for politikere og offentlige
tjenestemenn. Dessuten ser de ingen grunn til at politikere og offentlig
ansatte skal ha en bedre arbeidsdag eller bedre betingelser på noen
som helst måte sammenliknet med dem som arbeider i
konkurranseutsatte virksomheter. Og de ønsker at det alltid skal være
tydelig at offentlig sysselsatte er ansatt av samfunnet, og at de derfor
skal tjene samfunnet og dets innbyggere etter beste evne.
Som følge av det ovennevnte er det rimelig å tenke seg at menneskene
om hundre år vil passe nøye på at følgende prinsipper og hovedregler
for offentlig styring blir overholdt strengt:
- Politikere og offentlig ansatte har ofte betydelig personlig makt som
lovgivere, dommere og i utførelsen av offentlige oppgaver. Denne
makten må bli balansert ved at offentlig ansatte skal bære et personlig
ansvar tilsvarende den myndighet som de er blitt tildelt. Offentlig
ansatte må ikke ha noe eget eller spesielt vern mot oppsigelse utover
vern mot usakelig oppsigelse. Hvis det arbeidet som de utfører ikke er
tilfredsstillende, da skal de forflyttes, degraderes eller sies opp fra sin
stilling nøyaktig etter samme regler som bør gjelde i det private
arbeidslivet.
- Det skal være likhet for loven på den måten at ansatte i offentlige
kontorer etc. skal behandle privatpersoner etc. på samme måte som de
hadde måttet hvis de hadde vært ansatt i private bedrifter. De ansatte
må være personlig ansvarlig for rask, grundig og riktig
saksbehandling. Det må være lovbestemt at alle saker til behandling i
offentlige organer skal knyttes til ansvarlige saksbehandlere på de
forskjellige saksbehandlernivåer. Bortsett fra strengt nødvendig
hemmelighold skal all saksbehandling på offentlige kontorer til enhver
tid være tilgjengelig for kontroll av personer som er berørt av en sak
eller situasjon. Hva som er ’nødvendig’ hemmelighold skal følge et
lovverk, og kan følgelig klages inn av publikum til domstolene. Det er
altså ikke ansatte i offentlige organer som kan bestemme hva som kan
unndras fra åpent innsyn for personer som er berørt av en sak eller
situasjon. Klager fra publikum skal alltid registreres på sak og
saksbehandler(e). Alt slikt skal være datastyrt og datamaskinene skal
være programmert for å varsle hvis visse kriterier for lang
saksbehandlingstid eller for antall klager på saksbehandler etc. er
overskredet.
Det landet som vi har tenkt oss har en grunnlov som spesifiserer
prinsippene og hovedtrekkene for landets lovverk. Grunnloven
spesifiserer blant meget annet at det politiske systemet for landet skal
bygge på idéen om sosial-liberalisme slik som denne idéen er forsøkt
beskrevet i denne boken. For å sikre at dette politiske systemet skal
kunne funksjonere på beste måte er det nødvendig å basere det på god
orden. Det er derfor i grunnloven også tatt med en bestemmelse om at
alle politiske partier skal registrere seg enten som et sosialistisk eller
som et liberalistisk parti før de får delta i valgene til Parlamentet. De
sosialistiske partiene skal i henhold til definisjon ha som målsetning å
beskytte de svakere innbyggerne og grupper av innbyggere, etc. i
samfunnet. Og de skal arbeide for at det ikke skal være unødvendige
eller uheldige sosiale ulikheter mellom mennesker eller
befolkningsgrupper etc. i samfunnet. Og de skal også arbeide for at
samfunnets velstand både materielt og kulturelt blir fordelt slik at alle
samfunnets innbyggere kan få så gode levekår som mulig. De
liberalistiske partiene skal i henhold til definisjon ha som målsetning å
sørge for at samfunnet skal kunne funksjonere mest mulig i henhold til
naturens lover fritt for unødvendig tvang fra mennesker og deres
organisasjoner, styrende organer, etc. De skal derfor arbeide for at
samfunnets innbyggere skal kunne leve deres liv med en livsutfoldelse
og et adferdsmønster etc., og få tilfredsstillet de ønsker, behov, mål
for livet, etc. som er mest mulig i henhold til deres individuelle
talenter, sinnelag, natur, karakteregenskaper, etc. Og de skal arbeide
for at næringslivet skal kunne arbeide med mest mulig fri konkurranse
i et fritt marked.
Begrunnelsen for at alle politiske partier i Parlamentet skal være
registrert med et sosialistisk eller liberalistisk grunnsyn er at
innbyggerne skal vite nøyaktig hva et politisk parti står for før de gir
sin stemme til partiet, og at velgerne skal ha en garanti for at de
sakene som partiet har nevnt i sitt valgprogram skal bli behandlet i
henhold til det bestemte politiske grunnsynet som partiet har valgt.
Denne bestemmelsen i grunnloven forsøker å forhindre at et parti skal
kunne samle stemmer ved å presentere et valgprogram som består av
masse populære løfter av hvilke mange er i strid med hverandre. (Som
for eksempel løfte om skattelettelser sammen med løfter om
betydelige økninger i offentlige ytelser). Når et slikt parti senere skal
forsøke å innfri disse løftene da må partiet ty til prioriteringer. Men en
programpost skal partiet arbeide for, og ikke prioritere vekk.
Prioriteringer er ikke det samme som de kompromissene som sosialliberalismen forutsetter.
For å unngå misforståelser må det bemerkes at både sosialistiske og
liberalistiske partier selvsagt er enige om å arbeide for sosial og
økonomisk rettferdighet i samfunnet, og at både livsutfoldelsen til
landets innbyggere - og næringslivets konkurranse og marked - skal
være så fritt som mulig. Men disse målsetningene er til dels
motstridende. Derfor må de politiske partiene tilnærme seg disse
målsetningene basert på sitt grunnsyn. Dette kan likevel ikke stå i
veien for at et liberalistisk parti for eksempel ønsker å arbeide for
bedre eldreomsorg og bedre minstepensjoner. Men da må partiet
begrunne dette med at de vil gi de eldre og pensjonistene større frihet
til å kunne utfolde seg mer i henhold til deres individuelle ønsker, etc.
Og partiet må fremlegge et fornuftig budsjettforslag som viser hvor de
akter å ta pengene fra, og det må gå klart frem fra resten av
partiprogrammet at partiet virkelig er et liberalistisk parti.
I det landet som vi tenker oss har de et begrep som de kaller
’Lederskaps-demokrati’. Et slikt demokrati har politikere som er valgt
direkte av landets innbyggere for deres meninger og også på grunn av
deres dokumenterbare kunnskaper, erfaringer, dyktighet og evne til å
lede samfunnet på en god måte. I det landet som vi tenker oss har de
også et begrep som de kaller ’Populist-demokrati’. Et slikt demokrati
har politikere som til enhver tid gjør valg i henhold til velgernes
ønsker i øyeblikket uten å lede samfunnet i riktig retning for en god
fremtid. Innbyggerne i dette landet ønsker ikke et ’populist-demokrati’
der politikere og deres politiske partier bare gjør seg populære for sine
velgere og vingler etter deres ønsker uten å ha kraft og evne til å styre
landet på beste måte.
Parlamentet har derfor vedtatt ett sett lover som bare skal behandles
av Overdomstolen (Høyesterett). Disse lovene bestemmer at de
politiske partiene har plikt til å arbeide for alle saker i henhold til sitt
valgte politiske grunnsyn. Og disse lovene har også regler om hvordan
dette skal kontrolleres av Parlamentet selv og av domstolene, og om
hvilke reaksjoner som skal iverksettes hvis disse bestemmelsene ikke
blir fulgt. Dette er selvsagt bestemmelser som kan skape mye strid.
Men hvis det fra minimum 33% av parlamentsmedlemmene kommer
en begrunnet klage til Overdomstolen om at et parti gjentagne ganger
bryter bestemmelsene om at de har plikt til å arbeide for alle saker i
henhold til sitt valgte politiske grunnsyn, da kan Overdomstolen i
verste fall avsi en kjennelse om at partiets avgitte stemmer ved
avstemminger i Parlamentet om bestemte saker skal ugyldiggjøres.
Det sier seg selv at et slikt parti vil miste troverdighet og tape mange
stemmer ved neste valg av representanter til Parlamentet.
Betingelsen for at flest mulig skal bli mest mulig fornøyd med
arbeidsutførelsen i offentlig sektor er selvfølgelig at det blir gjort
riktige valg av politiske partier og politikere ved parlamentsvalgene
og at riktige personer blir ansatt i offentlige virksomheter. For
eksempel er det ikke akseptabelt at politiske partier foran et
parlamentsvalg skal komme med valgløfter som de ikke kan innfri. I
det landet som vi har tenkt oss kan det derfor om hundre år være
bestemt at de politiske partiene skal fremlegge sine valgprogrammer
for Parlamentet til kontroll. Der vil parlamentskomitéene studere
programpostene, og hvis de finner grunn til det, da må de gjøre
anmerkninger til programposter som virker tvilsomme. For å gjøre
parlamentskomitéene nøytrale for slike saker skal komitéformannen
ikke være med i slike saksbehandlinger. Hvis parlamentskomitéene
finner grunn til å gjøre anmerkninger til en programpost, da skal disse
anmerkningene tilføres posten i valgprogrammet. Partiet har ikke
anledning til å trekke noen programposter tilbake etter at de er
fremlagt for Parlamentet til kontroll. Partiene vil derfor være
forsiktige med å komme med programmer som får slike anmerkninger
mot seg ettersom partiet da vil fremstå som useriøst.
Det er i kapitlet ”Fri konkurranse og fritt marked = økonomisk
utvikling og ressursvern” gitt en grundig forklaring på hvorfor alle
stillinger i privat og offentlig virksomhet inklusive stillinger som
politikere alltid må besettes med personer som har faglig kompetanse
og annen relevant dyktighet for å kunne mestre de arbeidsoppgavene
som de skal utføre. Utvelgelse av politikere og personer til stillinger i
offentlig virksomhet må derfor alltid skje på grunnlag av
dokumenterte kvalifikasjoner og egnethet for de tilbudte stillingene. I
det landet som vi tenker oss kan det derfor om hundre år være bestemt
at alle kandidater til slike stillinger inklusive politiske stillinger skal
fremlegge attester for utdannelse og fra tidligere arbeidsgivere etc., og
også fra eventuelle tidligere politiske verv eller andre tillitsverv. Det
må være regler for slike attester: Nemlig at de ikke må utelate
vesentlige opplysninger. Og at de må inneholde opplysninger om
faglige kunnskaper, sosial intelligens (evne til å samarbeide,
arbeidsvillighet, pålitelighet, etc.), og evne til å arbeide ordentlig og
systematisk, etc. Det er nevnt ovenfor at kandidater til verv som
folkevalgte parlamentsmedlemmer i det landet som vi stadig tenker
oss må fremlegge slike attester ved parlamentsvalget.
Det er et merkelig fenomen at slike attester sjelden nevner noe om
hvorvidt kandidaten har ”gode taleevner”. Og det må bety at det
vanligvis anses som mindre viktig. Likevel er ”pratetalent” et meget
merkbart talent og blir innen visse kretser som for eksempel i politiske
miljøer ofte voldsomt overvurdert. Mindre synlige personlige
kvaliteter som å ha kunnskaper og erfaring, evne til å se konsekvenser,
og til å se årsak- virkningsforhold, evnen til å bygge opp orden og
systematikk for sine egne og sine underordnedes arbeidsoppgaver,
etc., og ikke minst moralske kvaliteter som omsorg for andre, evne til
å samarbeide, arbeidsvillighet, pålitelighet, etc. er alle sammen minst
like viktige forutsetninger for å kunne gjøre en god jobb enn evnen til
å kunne prate om det! Verbal kommunikasjon må aldri bli ansett som
annet enn ”skissepreget”. Tanker, meninger og beskjeder, etc. som
utveksles skal være mest mulig gjennomtenkte, og så langt som det er
praktisk og mulig bør de derfor formidles i en dokumentert og skrevet
form. Mye møtevirksomheter og kursvirksomheter – det vil si
arrangementer for verbal kommunikasjon – og mye prat i en
virksomhet, er oftest et tegn på at arbeidsoppgavene i virksomheten
utføres lite effektivt. Det er ingen grunn til at det skal være mer
prating i offentlige virksomheter enn i private virksomheter.
Det er vel ingen overraskelse at menneskene i det landet som vi
tenker oss om hundre år ikke er tilhengere av kjønnskvoteringer, etc.
De mener at krav til kvalifikasjoner og alminnelig menneskerespekt er
viktigere enn slike kunstige ordninger.
Likevel er menneskene i det landet som vi tenker oss om hundre år
oppmerksomme på at det er nødvendig med en annen slags form for
”kvotering”: Nemlig at medlemmene i Parlamentet må ha ulik og
allsidig kunnskaps- og erfaringsbakgrunn. Viktigheten av dette er
nevnt tidligere i dette kapitlet der det ble forklart at når en kompleks
sak eller situasjon skal diskuteres eller behandles grundig og rettferdig
for alle som berøres av saken eller situasjonen, da må de som deltar i
diskusjonen eller saksbehandlingen ha ulik og allsidig kunnskaps- og
erfaringsbakgrunn, etc. slik at det blir mulig å diskutere og behandle
alle sidene eller delene av saken eller situasjonen grundig og på en
riktig måte. For å illustrere dette kan vi som eksempel nevne at en
forsamling av parlamentsmedlemmer som alle sammen alltid har levd
i ressurssterke miljøer ville ha liten forståelse og interesse for
problemene til de svakerestilte menneskene i samfunnet. Hvis
Parlamentet bare består av slike medlemmer, da vil det være naturlig
at Parlamentet får en tendens til å lavprioritere arbeidet for å bevare og
videreutvikle et velferdssamfunn. Da vil stadig flere av landets
innbyggere få økonomiske, helsemessige og sosiale problemer. Dette
vil spesielt bli merkbart hvis landets økonomi skulle bli dårligere.
Som et annet eksempel kan vi nevne at en forsamling av
parlamentsmedlemmer som alle sammen av forskjellige grunner er
uten erfaring fra et arbeidsliv utenfor offentlig sektor vil ha liten
forståelse og interesse for problemene til de bedriftene og de delene av
næringslivet som arbeider i fri konkurranse i et fritt marked. Hvis
Parlamentet bare består av slike medlemmer, da vil ikke Parlamentet
ha forståelse for hvor viktig det er å sikre næringslivet gode
arbeidsvilkår. Unødvendige byrder og problemer for næringslivet som
følge av manglende interesse i Parlamentet vil på sikt gjøre landet
fattigere.
For å kunne føre en tilfredsstillende kontroll med offentlig
virksomhet så har det landet som vi tenker oss om hundre år et
lovverk som gjelder for alle offentlige virksomheter og som forbyr
enhver
form
for
unødvendig
hemmeligholdelse
med
hemmeligstempling av dokumenter etc. Forsøk på ulovlig
hemmelighold er kriminelle handlinger og kan bli straffet strengt.
Bare når det er svært tungtveiende grunner for å beholde saker
konfidensielle kan det gis dispensasjon fra denne lovbestemmelsen.
Slik dispensasjon gis for eksempel der hvor det er nødvendig for å
sikre et nødvendig privat personvern, eller der hvor det er nødvendig
for ’rikets sikkerhet’, etc.
Hva som er ’nødvendig’ hemmelighold skal følge lovverket, og kan
følgelig klages inn av publikum til domstolene. Det er altså ikke
ansatte eller tillitsvalgte i offentlige organer som basert på eget skjønn
eller i egne interesser kan bestemme hva som skal unndras åpent
innsyn for publikum i sin alminnelighet eller mer begrenset for
personer som er berørt av en sak eller situasjon.
Begrunnelsen for dette lovverket er at hemmelighold ikke skal kunne
brukes etter eget valg eller etter egne interesser av hel- eller
halvoffentlige virksomheter eller ansatte eller tillitsvalgte i slike
virksomheter. Hemmelighold skal ikke kunne brukes for å skjule
utilstrekkelighet, feil, tabber eller uloveligheter som er begått i heleller halvoffentlige virksomheter.
Av samme grunn som ovenfor har landet som vi tenker oss om hundre
år også et lovverk som påbyr alle offentlige organer, kontorer, etc. å gi
og å offentliggjøre alle de opplysningene om sin virksomhet som er
nødvendige for å kunne kontrollere om virksomheten er nødvendig,
ønskelig, effektiv, etc.
I landet er det utarbeidet et nøyaktig ’kontroll- og klage-kart’ for alle
offentlige virksomheter. Dette kartet omfatter hver eneste offentlig
virksomhet, og viser hvilke andre offentlige organer, kontorer, etc.
som er kontroll- og klage-instanser for virksomheten. Og motsatt
hvilke offentlige organer, kontorer, etc. som denne virksomheten
eventuelt skal være kontroll- og klage-instans for. Alle offentlige
virksomheter har plikt til å ha dette kartet tilgjengelig for enhver som
spør etter det, slik at det skal være helt klart for alle hvem som er
ansvarlig for kontrollen av virksomheten, og slik at publikum skal
kunne vite hvor de skal sende eventuelle klager.
Datamaskiner er gode redskaper for offentlige myndigheters kontroll
med landets innbyggere og deres bedrifter, etc. Men i landet som vi
tenker oss vil datamaskinene også være gode redskaper for
innbyggernes kontroll med deres offentlige kontorer, etc.
Det kan forekomme saker eller situasjoner der politikerne bør spørre
innbyggerne om råd. Eller det kan oppstå tilfelle der en stor gruppe av
innbyggerne ønsker å protestere mot noe. I det landet som vi tenker
oss om hundre år har alle innbyggerne en ”elektroniske nøkkel” (som
oppgir personnummer for identifikasjon) som de kan bruke når de skal
sende meldinger over Internett. Med den nøkkelen kan de over
Internett delta i rådgivende avstemninger eller i en protestaksjon slik
som nevnt ovenfor. Myndighetene har plikt til å ha opprettet adresser
på Internett der deltakerne i slike avstemninger eller protestaksjoner
kan sende sine svar. Disse adressene skal være åpne for allment
innsyn slik at de også kan funksjonere som fora for debatt. Hvis en
protestaksjon er rimelig fornuftig og støttes av et rimelig antall
protestanter, da skal myndighetene behandle saken og gi et svar.
Det er selvfølgelig først og fremst politikere og sjefer i offentlig styre
og stell som skal føre kontroll med de offentlige virksomhetene.
Vi skal nevne noen av de sakene som det er viktig å føre kontroll med:
- At all offentlig virksomhet er organisert som en eneste effektiv
helhet der alle offentlige administrasjoner, organer, etc. er
nødvendige. Det vil si at ingen offentlig virksomhet unødvendig skal
gjøre arbeid som allerede er utført av en annen offentlig virksomhet
hverken på forskjellige nivåer eller parallelt uavhengig av hverandre.
Hvis for eksempel en sak er blitt behandlet på et overnasjonalt plan,
da er det kanskje ikke nødvendig å behandle den saken igjen på
nasjonalt plan – og slett ikke å behandle den parallelt i mange land.
For eksempel er slik mangedobbel saksbehandling trolig ganske
unødvendig innenfor mange områder av offentlig produktkontroll.
- At all offentlig virksomhet alltid er organisert slik at hvis et offentlig
kontor, etc. har avgjort en sak, da skal denne avgjørelsen kunne ankes
til en annen og uavhengig ankeinstans som befinner seg på et høyere
nivå.
- At områder for lokalt selvstyre med de tilhørende offentlige
virksomhetene, organene og administrasjonene for det lokale
selvstyret er passe store. Hvis området for lokalt selvstyre er alt for
stort, da kan det for eksempel bli vanskeligere på en rettferdig måte å
løse eventuelle interessekonflikter mellom distriktene innenfor dette
området. Dessuten kan de offentlige virksomhetene, etc. da miste
verdifull nærkontakt med de forskjellige lokaldistriktene. Og de
offentlige virksomhetene, etc. kan da bli lite tilgjengelige på grunn av
store avstander. Hvis derimot slike offentlige virksomheter, etc. blir
alt for små slik at det dermed blir alt for mange av dem, da kan det bli
urimelig dyrt å drive alle de små enhetene. Og i tillegg kan de små
offentlige virksomhetene få problemer med å bygge opp
tilfresstillende kompetanse. Hvis for eksempel en middels stor by
deles opp i bydeler med hver sin offentlige administrasjon, da vil dette
kunne bety at den offentlige administrasjonen for byen får alt for
mange kontorer og derfor som helhet blir dyrere i drift, og at den blir
mindre oversiktelig slik at den også blir mindre effektiv. Dessuten vil
kunstige grenser for offentlige tilbud innen skole-, sosial- og helsevesenet, etc. kunne skape unødvendige problemer.
- At samfunnet blir styrt i henhold til det som er fornuftig og riktig
både på kort og lang sikt. Målet må være at befolkningen skal være
fornøyd med myndighetenes politikk til enhver tid. Men hvilken
politikk som er fornuftig og riktig for samfunnet på lang sikt er ofte
ikke forenlig med hva som er mest populært for den nærmeste fremtid.
For eksempel er problematikken omkring fremtidig mangel på ikkefornybare naturressurser deriblandt olje blitt nøye kommentert i denne
bokens kapitel ”Fri konkurranse og fritt marked = økonomisk
utvikling og ressursvern”. Spørsmålet om det er fornuftig allerede nå å
iverksette tvungen sparing eller andre tiltak for å redusere dagens
forbruk – og dermed å redusere morgendagens behov – for olje og
energi er absolutt dagsaktuelt. Med tanke på fremtiden er slike tiltak
trolig nødvendige, men de ville ikke være populære, og de ville møte
motstand i dag. Likevel er det mulig å tenke seg noen slike tiltak som
kanskje ikke vil møte særlig mye motstand, og som vil være med på å
redusere dagens forbruk og fremtidens behov for energi. For eksempel
kan noe gjøres med boligområdene rundt tettsteder og byer som i flere
land blant annet består av massevis av små bolighus som ligger spredt
utover i landskapet til dels i stor avstand fra disse tettstedenes og
byenes sentrum. Menneskene som bor i slike hus er avhengig av
energikrevende transport for å nå inn til de mange tilbudene i byenes
sentrale strøk. Mye land ødelegges også av disse husene med
tilhørende veier, etc. Istedenfor å indirekte subsidiere denne
småhusbebyggelsen i form av gratis bygging og vedlikehold av vei-,
vann- og kloakk-anlegg, etc. utover i dette landskapet, kan politikerne
benytte disse pengene til å subsidiere byggingen av lave boligblokker
nær tettstedenes og byenes sentrum. I tillegg til å spare land og energi
vil også livet i byenes eller tettstedenes sentrumsnære områder kunne
bli rikere og triveligere hvis befolkningen med barnefamilier flyttet
nærmere sammen. Sparte landområder kan da brukes til andre formål
som for eksempel til matvareproduksjon eller friluftsaktiviteter, etc.
- At politikere og offentlige tjenestemenn alltid lar samfunnets
interesser være overordnet interessene til offentlige organer og
virksomheter, og deres ansatte. Stat og kommune og deres sysselsatte
skal være samfunnets tjenere og ikke dets herrer.
For eksempel må politikere begrense sin iver etter å inndrive skatter
og avgifter. Inndrivningen av skatter og avgifter må aldri skje på
måter som er urimelig dyre for samfunnet. Politikerne plikter å se på
hva inndrivning av de forskjellige typer skatter og avgifter koster
samfunnet. Hvis omkostningene er alt for store, da må politikerne
finne andre måter å inndrive skatter og avgifter på. For eksempel kan
det nevnes at det må kunne gå an å drive inn skatter og avgifter fra
samfunnets bedrifter uten at dette skal bli så komplisert og omfattende
at det resulterer i sysselsetting av masse bokholdere, revisorer og
”skattejurister” som ville ha vært unødvendige hvis skatte- og avgiftsreglene hadde vært enklere. Vi bør også være negative til inndrivning
av gebyrer med hjelp av ”tollbommer” på offentlige veier når disse
”tollbommene” er meget kostbare å bygge og å drive for samfunnet.
Disse pengene kunne ha vært inndrevet rimeligere eller endog
omkostningsfritt på annen måte, for eksempel med et tillegg i
bensinprisene. Det er i andre deler av denne boken nevnt de negative
følgene av importtoll, etc.
Et annet eksempel kan også nevnes, nemlig at hvis politikere, etc. vil
starte en ny offentlig virksomhet, da må dette alltid være begrunnet i
at det er nødvendig, ønskelig, etc for samfunnet, og ikke være
begrunnet i inntressene innenfor offentlig styre og stell.
Et tredje eksempel kan også nevnes, nemlig at ansettelse av nye
medarbeidere i offentlige virksomheter må alltid være begrunnet med
at de er nødvendige for å få gjort arbeider som samfunnet ønsker
utført. Slike ansettelser må ikke skje som følge av ønsker som bare
kommer fra personer som er sysselsatt internt i offentlige
virksomheter.
- At offentlige tilbud så langt som det er mulig er i henhold til
behovene og ønskene til et fritt marked. Alle offentlige tilbud har sin
pris. For ethvert offentlig tilbud må det derfor alltid vurderes om det
er behov for det, og om markedet ønsker å betale prisen for det. Dette
er i henhold til denne bokens anbefalinger om fri konkurranse i et fritt
marked. Det er selvfølgelig behov for offentlig styring med Parlament,
regjeringsdepartementer, domstoler, politi og offentlige kontroll- og
regulerings-virksomheter, etc. Likeledes er det selvfølgelig behov for
offentlige sosialytelser, etc. Samfunnet må betale prisen for alle slike
virksomheter.
Men innen helse-, skole- og transport-virksomheter, etc. kan det
normalt være plass til mange private virksomheter under et offentlig
lov- og regel-verk, og under offentlig kontroll. Disse virksomhetene
kan drives i fri konkurranse med de offentlige tilbudene. Alle
samfunnets innbyggere må få de samme offentlige tilbudene. Da kan
det beregnes hva hvert av disse offentlige tilbudene vil koste for hver
enkelt mottager. Og da kan disse mottakerne få tilbud om å få for
eksempel 90% av dette beløpet for å betale for et privat tilbud
istedenfor det offentlige tilbudet. Hvis dette beløpet av mange blir
ansett som tilstrekkelig betaling for et antatt bedre privat tilbud enn
det offentlige tilbudet, da kan det etableres en konkurranse mellom
private og offentlige tilbud. Det vil i henhold til denne bokens
postulater -og i henhold til sosial-liberalismens idèer slik som definert
i denne boken - gjøre både de private og offentlige virksomhetene
bedre og mindre ressurskrevende. Det betyr at samfunnets helse-,
skole- og transport-virksomheter, etc da kan bli bedre og billigere.
Mange offentlige tilbud er i virkeligheten subsidieringer av forskjellig
slag. Det er meget uklokt å ikke beregne nøyaktig hva slike tilbud
koster samfunnet for hver enkelt mottager, og å vurdere om disse
kostnadene er rimelige i forhold til mottagernes rimelige krav, behov
eller ønske om å få disse gavene. Her kan for eksempel nevnes
prosjekter for kostbare vei- eller kai-anlegg, etc. som skal betales med
offentlige midler til små bosetninger langt vekk fra nærmeste tettsted.
Hvis kostnadene for et slikt prosjekt pr. beboer blir urimelig høye i
forhold til hva bosetningen betaler i skatt eller i forhold til hva
bosetningen ellers er av betydning, da vil det være mer lønnsomt å
bruke ressursene på andre prosjekter.
- At politikere og deres politikk er ærlig, konsekvent og rettferdig, etc.
For eksempel er det lite ærlig å forsøke å skjule for lønnsmottagere
hvor meget de betaler i skatt. Det er uredelig når Staten krever at
arbeidsgiverne skal dele lønnsmottagernes lønn i to deler, der den ene
delen skal betales direkte til Staten og kalles for ’arbeidsgiveravgift’,
mens arbeidsgiveren skal trekke en individuell skatt fra resten av
lønnen som lønnsmottageren får oppgitt som hans ’brutto lønn’.
Lønnsmottagerne skal betale skatt av sin virkelige lønn. Det ville ha
vært en ærligere, enklere og naturligere ordning å la lønnsmottagerne
først trekke en fast del av sin virkelige brutto lønn - og deretter en
individuell del av den resterende lønnen – i skatt.
Et annet eksempel er at lov og praksis må være forutsigbar. Det har
for eksempel vært vanlig i flere byer i flere land at husleiene i blant
annet mange boligblokker har vært regulert. Dette var for å hindre at
husleiene skulle bli urimelig høye på grunn av boligmangel i disse
byene. Denne husleiereguleringen kan ha vart i mer enn to
generasjoner. Hvis politikerne da bryter med gammel praksis og lov,
og med en serie av lovendringer i boligmarkedet avvikler
husleiereguleringen slik at husleiene for disse boligene bringes opp til
et nivå som man tidligere ikke kunne forestille seg, da er dette
uforutsigbar politikk. Hvis de familiene som bor i disse leilighetene
har leid leilighetene gjennom generasjoner, og har basert sin
fremtidige boligsituasjon på den praksis og lov som gjaldt tidligere, da
har politikerne ved uforutsigbar politikk brakt disse beboerne inn i en
boligsituasjon som de ikke kunne ha forutsett. Politikerne har da helt
klart en plikt til å kompensere for dette med en god ordning for
husleiestøtte, eller eventuelt ved å gi tillatelse og støtte til å kunne
kjøpe boligen. Men hvis politikerne løper fra dette ansvaret og
istedenfor viser til en generell ordning for husleiestøtte til samfunnets
aller fattigste og enslige, og som er totalt ubrukelig for de ovennevnte
leietakerne, da har disse politikerne bedratt disse menneskene.
Et tredje eksempel er at politikere må stå ved sine løfter. Hvis for
eksempel alle arbeidstagere som er ansatt i private bedrifter avkreves
en betydelig skatt for å dekke utgiftene til en obligatorisk offentlig
folkepensjon. Og hvis politikerne begrunner denne skatten med løfter
om at denne pensjonen skal bli like god for dem som den pensjonen
som de offentlig ansatte har bevilget til seg selv, da kan ikke
politikerne senere bryte dette løftet til de pensjonistene som tidligere
har vært ansatt i private bedrifter med den begrunnelsen at det blir for
dyrt å innfri løftet. Spesielt ille blir et slikt løftebrudd hvis de offentlig
ansatte får beholde sine gode pensjoner uforandret.
Det som er blitt nevnt ovenfor og tidligere kan i grove trekk omskrives
og oppsummeres slik: Det er flere betingelser som må oppfylles for at
et samfunn skal kunne bli rikt og godt for alle innbyggerne, nemlig
blant andre:
- at innbyggerne, bedriftene og offentlige- og private virksomheter kan
leve og virke i frihet i et fritt marked med fri konkurranse, og
-at offentlige- og private virksomheter arbeider med det for øyet å
sikre alle innbyggerne trygghet, likhet og en rettferdig fordeling av
landets materielle og kulturelle verdier, og
- at offentlige- og private virksomheter funksjonerer effektivt blant
annet ved at dyktigheten til de politikere og offentlige- og private
tjenestemenn som skal utføre arbeidet er så god som mulig ved at
disse personene er valgt ut i henhold til deres kvalifikasjoner for deres
tildelte oppgaver, og
- at fornuftige lover og regler styrer alle offentlige- og private
virksomheter, og at alt arbeide som utføres der blir kontrollert på en
rimelig måte.
Men de ovennevnte betingelsene for å oppnå et godt og rettferdig
samfunn er bare av ”praktisk art”. Disse betingelsene vil aldri kunne
bli oppnådd hvis det ikke også eksisterer et menneskelig grunnlag for
å skape et godt og rettferdig samfunn. Og dette grunnlaget er
innbyggernes egen gode moral med omtanke for medmennesker, og
med forståelse og følelse for sosial rettferdighet, og med personlig
måtehold, etc. Slik at alle i samfunnet vil virke for de felles goder
istedenfor egeninteresser. La oss derfor tenke oss og håpe at i
fremtidens verden er arbeidet med å bygge opp og å holde vedlike en
god moral og mentalitet i befolkningen gitt aller høyeste prioritet. I
skoler og kirker, og av politiske- og ideelle organisasjoner, etc. bør
barn og medlemmer, etc. bli opplært i og minnet på god moral og
dannelse, etc.
Vi tenker oss at verdens land om hundre år har klart å samle seg til et
globalt samfunn med felles styrende organer. Og vi tenker oss at dette
globale samfunnet i lang tid har hatt og har offentlig styre og
ordninger i henhold til sosial-liberalismens idèer slik som beskrevet
ovenfor. Styring i henhold til sosial-liberalismens idèer vil gi alle
innbyggerne en jevnt bra materiell og kulturell velstand, og et trygt,
rettferdig, godt og fritt samfunn. Og både skole-, sosial- og
helsevesnene bør da være i stand til å kunne yte et tilfredsstillende
tilbud til alle innbyggerne. Og arbeidet med å bygge opp og holde
vedlike et godt lovverk med et effektivt politi vil resultere i at
innbyggerne får og en god moral således at det blir mindre
kriminalitet i samfunnet. I en verden med et globalt samfunn med
felles styrende organer vil politiet være organisert på flere nivåer.
Politiets oppgaver vil være å bekjempe volds-, vinnings- og
økonomiske- forbrytelser, etc. og straffene for slike forbrytelser vil
være rimelig strenge.
Hvilke prinsipper som bør følges for å fastslå hva som er ”rimelig
strenge” straffer for forbrytelser vil bli forsøkt nevnt nedenfor etter
noen innledende kommentarer:
Helt fra tidlig i oppveksten må barn lære hva slags tenkemåte og
oppførsel som er riktig eller gal, og de må også lære å kjenne grensene
for hva de kan få lov til å gjøre og hvordan de kan gjøre ting, etc.
Senere under hele oppveksten og når vi er blitt voksne må vi alle
sammen på beste måte forsøke å følge reglene og anvisningene for
riktig tenkemåte og oppførsel for å unngå ubehageligheter. Det er jo
slik at alle de som både under vår oppvekst og senere forteller og viser
oss hva de mener er riktig tenkemåte og oppførsel benytter forskjellige
midler med varierende styrke for å kunne bringe frem sitt budskap.
Blant disse midlene kan også straff eller trusselen om straff, etc.
forekomme. Men først må vi bli gjort kjent med reglene for riktig
tenkemåte og oppførsel gjennom konsekvente og fornuftige
informasjoner, erklæringer og forklaringer. Dessverre har vi ikke alle
sammen like lett for å lære, og vi har ofte lett for å glemme, og vi er
ikke alle like ordentlige i vårt vesen. Dessuten kan noen av disse
reglene bli forandret over tid fordi våre omgivelser forandrer seg, og
fordi kravene og oppgavene er mer omfattende og kompliserte for
voksne enn for barn, etc. På grunn av disse årsakene vil vi alle
sammen gjennom hele livet ha et større eller mindre behov for å få
gjentatt – og noen ganger også få korrigert – informasjonene og
forklaringene om hva som er riktige eller gale handlinger, etc. Men
som vi vet er det ofte mennesker som vegrer seg mot – eller som ikke
greier – å følge reglene for riktig tenkemåte og oppførsel. Når det er
nødvendig må vår første reaksjon da være å forsøke å hjelpe de som
ikke følger reglene for det som vi anser som riktige handlinger. Slik
hjelp kan være nøyaktigere forklaringer eller premiering når de
handler riktig, hjelp til å komme ut av en vanskelig situasjon, etc. Slik
hjelp er spesielt viktig under oppdragelsen av barn, men gjelder
naturligvis også for voksne som svikter i sin adferd eller i sine
oppgaver. Men selv etter slik hjelp vil vi alle av og til fortsette å vegre
oss mot å bli påført imperative regler for vår oppførsel og våre
handlinger. Et mildt middel for å overvinne slik vegring er å appellere
til fornuft, samvittighet, etc. Alltid når det er mulig bør vi prøve disse
fredelige middelene for å overvinne fortsatt vegring mot å innordne
seg god folkeskikk før vi går til de mer drastiske tiltak i form av straff
eller til trusselen om straff. Men som vi vet hender det dessverre at
straff eller forskjellige former for tvang i form av uttalt eller ikke uttalt
trussel om straff må vurderes når eller hvis ulovelige handlinger
utføres eller påbudte handlinger ikke blir utført.
De etterfølgende kommentarene vil begrense seg til bare å dreie seg
om offentlige myndigheters bruk av press, tvang eller straff for å styre
og holde lov og orden i samfunnet. Vi tenker oss et samfunn som er
ordnet slik som beskrevet ovenfor der de offentlige myndighetene
arbeider i henhold til et godt og entydig lov- og regelverk som det
offentlige maktapparatet forholder seg til og evner å overholde, og der
de følger en rettspraksis som er konsekvent, rettferdig og lik for alle.
Det er lov- og regelverket til de offentlige myndighetene som
bestemmer hva som er forbudte eller påbudte handlinger, og som også
bestemmer hvordan og hvor strengt de offentlige myndighetene skal
reagere mot brudd på dette lov- og regelverket. Det er lovverkets
bestemmelser om hvordan og hvor strengt myndighetene skal reagere
mot lovbrudd som er myndighetenes pressmiddel overfor samfunnets
innbyggere for å advare dem mot å begå ulovligheter.
Vi kan nå komme tilbake til det som er nevnt ovenfor, nemlig å
forsøke å nevne hvilke prinsipper som bør følges for å fastslå hva som
er ”rimelig strenge” straffer for forbrytelser i et samfunn som
funksjonerer godt og som er trygt, fritt og rettferdig for alle. Men først
må det nevnes at en betingelse for at befolkningen skal være lovlydig
er at samfunnet er slik som beskrevet ovenfor, og at det offentlige
lovverket er rettferdig og likt for alle. Dette lovverket må være
grundig gjennomtenkt for å hindre konflikter mellom ulike
lovbestemmelser og for å sette klare grenser for hva som kan og skal
gjøres, og fremfor alt må det være entydig, klart og forståelig for alle.
Uklarheter eller ”hull” i lovverket må ikke forekomme, for slike
”hull” kan misbrukes slik at forhold som ellers ville ha vært straffbare
ikke blir straffet i det hele tatt. Som et illustrerende eksempel på dette
kan nevnes bedriftsledere som lar en bedrift gå konkurs på en slik
måte at de påfører uskyldige forretningsforbindelser økonomiske tap
mens de samtidig tar ut verdier fra bedriften til seg selv. Dette er ikke
nødvendigvis noe som bør være straffbart eller endog klanderverdig.
Men hvis en slik konkurs er styrt slik at den fører til egen berikelse på
andres bekostning, da er denne styringen trolig i strid med det som
burde vært lovlig og følgelig straffbar. Men forholdene ved en
konkurs er kompliserte, og da er det vanskelig å bygge opp et lovverk
som kan fange opp alle former for ulovelig lureri. Hvis nemlig
konkursen skyldtes hendelser som ikke kunne forutsees, og hvis
bedriftslederne ved konkursen handlet riktig og rettferdig for alle
involverte parter og bare tok ut en rimelig lønn under avviklingen av
bedriften da kan ingen klandres. Det er altså en rekke betingelser som
må innfris for å frita bedriftslederne for ansvar for konkursen. Alle
konkurser må derfor etterforskes grundig for å fastslå om konkursen
skyldtes uforutsette vanskeligheter, om bedriftens virksomhet ble
stoppet på et riktig tidspunkt, at verdier ikke ble forfordelt til venner,
familie eller bedriftslederne selv forut for, ved eller etter konkursen,
og at bedriftslederne ikke har gitt gale eller manglende informasjoner
til sine forretningsforbindelser forut for konkursen, etc. Hvis
etterforskningen viser at de ovennevnte betingelsene for å frita
bedriftslederne for ansvar ikke er innfridd på tilfredsstillende måte, da
er det ”hull” i lovverket eller svikt i rettsapparatet hvis de ansvarlige
for konkursen kommer fra konkursen uten å bli stilt til ansvar. Det er
helt galt hvis de slipper å måtte betale tilbake verdier som de har tatt
fra bedriften på ulovlig måte, eller hvis personer som ved konkursen
fremsto som inkompetente eller umoralske fritt får ta eller beholde
ledelsen i andre bedrifter. En person som bare har gjort seg skyldig i
mindre alvorlige feil ved en konkurs bør imidlertid kunne søke
offentlige myndigheter om tillatelse til å sitte i ledelsen av en annen
bedrift hvis det skulle bli aktuelt. Men da må kravet for eventuelt å gi
en slik tillatelse være at bedriften som tar vedkommende person inn i
sin ledelse må arbeide under skjerpet og betryggende offentlig
kontroll. Men det er urealistisk å tro at det er mulig å utarbeide et
lovverk som skal ha nøyaktige bestemmelser for alle handlinger eller
situasjoner i grenselandet mellom riktig og galt. Slike bestemmelser
kan ofte bare være vidtfavnende, men upresise formuleringer av
samme type som den moralske regelen at ”du skal være slik mot andre
som du ønsker at de skal være mot deg”. Likevel skal det reageres på
handlinger som ikke klart er ulovlige i henhold til myndighetenes lovog regelverk, men som ikke desto mindre påfører mennesker tap eller
lidelser. Vi kan nevne et eksempel: En ’investor’ kjøper en bedrift
som går med et lite overskudd, men som har mange ansatte som alle
sammen har en god lønn. Straks ’investoren’ har overtatt bedriften,
legger han bedriften ned, og han selger tomten med bygninger og
bedriftens maskiner adskilt til høyestbydende. På denne enkle måten
gjør ’investoren’ seg en hurtig og god ’profitt’. Men denne ’profitten’
er kanskje svært liten i forhold til summen av alle de gode lønningene
som de tidligere ansatte taper fordi de nå er blitt arbeidsledige.
Myndighetene må foreta undersøkelser i forbindelse med slike
forretningstransaksjoner. Hvis det viser seg at ’investoren’ har rasert
store verdier og påført mange mennesker økonomiske tap bare for å gi
seg selv en hurtig gevinst, da må myndighetene reagere med å ta ut
tiltale mot ’investoren’. Domstolene må i slike tilfelle reagere strengt.
Første prinsipp som bør følges for å fastslå hva som er ”rimelig
strenge” straffer for forbrytelser er å være forsiktig med å dømme, og
å dømme på grunnlag av omstendigheter som hadde eller burde ha
hatt betydning for utførelsen av forbrytelsen. Det er viktig å kunne
innse at en forbrytersk handling kan være utført i mer eller mindre ond
eller egoistisk hensikt, mer eller mindre planlagt, mer eller mindre
som et uhell, og under mer eller mindre sterkt press, etc. Og derfor er
det også viktig å undersøke omstendighetene omkring den antatte
forbrytelsen. Men det er aldri mulig for andre mennesker å få nøyaktig
kjennskap til hvilke påvirkningskrefter og motivasjonskrefter som
gjorde seg gjeldende hos en person før og under gjennomføringen av
en ulovlig handling. Det er derfor aldri mulig for andre mennesker å
vite nøyaktig hvordan de skal reagere overfor en person som har
begått en ulovlig handling, nemlig ved å yte hjelp slik som nevnt
tidligere eller med straff. Likevel er det som regel mulig å fastslå den
omtrentlige situasjonen forut for og under utførelsen av handlingen.
Vesentlig for andre menneskers vurdering og reaksjon på handlingen
er detaljene omkring hvordan handlingen ble utført: Det vil si om
utøveren befant seg i en presset eller ufri situasjon, om
hendelsesforløpet gikk så raskt at utøveren ikke fikk tid til å tenke,
eller om handlingen var nøye planlagt, om det er sannsynlig at
situasjonen skapte sterke følelser, panikk, etc. hos utøveren, og om
disse følelsene må antas å ha vært et naturlig engangsfenomen, om
handlingen var et resultat av en forutgående kritikkverdig handling,
om handlingen var utført for å hjelpe andre, hvorfor motforestillingene
mot å utføre handlingen ikke var sterkere, etc. En rettferdig reaksjon
på en forbrytelse avhenger altså av mange forskjellige forhold. Hvis
myndighetenes lovverk skal kunne spesifisere ”riktig straff” for en
forbrytelse da må derfor dette lovverket både være detaljert og
fleksibelt. Som et illustrerende eksempel på dette kan nevnes en
person som har forvoldt en annen persons død. Dette kan ha skjedd
ved et uforskyldt uhell, men kan også ha skjedd innenfor hele
spekteret av muligheter fra uaktsomhet like til et nøye planlagt mord.
Loven må derfor spesifisere hver av disse mulighetene i henhold til
hvor alvorlig forbrytelsen er fra ”legemsbeskadigelse med døden til
følge”, ”uaktsomt drap”, ”drap”, ”mord” til ”overlagt mord”, og
bestemme en rimelig straff for hver av disse mulighetene. Men en
rimelig reaksjon på forbrytelsen avhenger slik som nevnt ovenfor også
av mange andre forhold enn bare av hvordan forbrytelsen ble begått,
og det er derfor nødvendig for myndighetene å utarbeide en fleksibel
strafferamme for hver forbrytelse som de har spesifisert. En slik
fleksibel strafferamme må angi minimums- og maksimumsstraff for
den spesifiserte forbrytelsen, og domstolene må etter beste evne
forsøke å avsi dommer som er mest mulig like strenge for å skape
likhet og rettferdighet for loven. Det er da viktig at domstolene ikke
lar seg påvirke av øyeblikksbestemte ”dominerende oppfatninger” i
samfunnet. Svært følelsesbestemte ”dominerende oppfatninger” i
samfunnet kan oppstå etter oppskakende hendelser som for eksempel
meget alvorlige forbrytelser, eller etter påtrykk fra massemediers
fokusering på spesielle temaer. Det er jo slik at mange som har lidt
skade som følge av en kriminell handling vil utvikle et ønske om å
hevne seg på forbryteren – det vil si å straffe ham. Men i samfunn som
har et rettssystem slik som beskrevet i denne boken er det de
offentlige myndighetene som skal straffe lovbrytere. Domstolenes
straffer må derfor være så strenge at de som ønsker hevn kan føle seg
rimelig tilfreds med de utmålte straffene. Men bare når det også tas
hensyn til dem som ønsker mildere straffer, kan straffene bli i henhold
til ”alminnelig rettsoppfatning”. Men slike folkelige meninger og
ønsker om straff er så lite basert på kunnskaper og fornuft og
istedenfor så sterkt påvirket av bølger av følelser, at det ikke er mulig
å legge dem til grunn for utmåling av straffer. Straffenivået for
forbrytelser må være det samme etter at midlertidige sterke
følelsesmessige stemninger har oppstått i befolkningen som det var før
de oppsto. Skulle en dom i en straffesak på grunn av forbigående
opphisselse i befolkningen avvike vesentlig fra det vanlige
straffenivået i tilsvarende saker da ville det i realiteten bety et ulovlig
brudd på lovbestemmelsene - og en slik vilkårlighet kan ikke
aksepteres. Straffelover og straffepraksis må altså i rimelig grad
tilfredsstille befolkningens oppfatninger om hva som er ”riktige
straffer” ut fra hevnmotivet. Men det som er avgjørende for lovverkets
og rettsapparatets bestemmelser og praksis for reaksjoner på
lovovertredelser må likevel være hva som er nødvendig for å
forebygge kriminalitet slik som beskrevet nedenfor.
Spesielle reaksjoner er nødvendige i de tilfelle der lovbrudd gjentas av
samme person og dermed viser en etablert adferd hos vedkommende,
eller i de tilfelle der det anses å være stor risiko for at en lovovertreder
skal begå nye lovbrudd av samme type. I slike tilfelle må det ofres en
betydelig innsats for å hjelpe eller lede lovovertrederen til en adferd
som ikke er til skade for omgivelsene. Men for å hindre at samme
personer gjentar lovbrudd, og for således å beskytte samfunnets
innbyggere, må myndighetene også reagere med trusler om – og
gjennomføringen av – skjerpede straffer og eventuelt også spesielle
tiltak for kontroll og begrensning av bevegelsesfriheten for
lovovertredere som fortsetter eller forventes å fortsette med nye
lovbrudd.
Det er nevnt ovenfor og tidligere at en rettferdig reaksjon på en
forbrytelse avhenger av mange forskjellige forhold, blant annet at en
forbrytelse kan ha blitt utført under sterkt press, eller endog som følge
av manglende kjennskap til loven. Slike formildende omstendigheter
må det bli tatt hensyn til ved utmåling av straffen for forbrytelsen.
Men domstolene må i slike tilfelle også vurdere om ikke den tiltalte
for forbrytelsen må få hjelp av myndighetene til å komme seg ut av en
eventuell vanskelig situasjon, eller til å få grunnleggende kunnskaper
om lov og rett – slik at risikoen for at den tiltalte skal begå flere
liknende straffbare handlinger vil bli mindre i fremtiden. Lovverket
må altså gi domstolene en ganske stor frihet til å dømme etter ”sin
beste evne” innenfor fleksible strafferammer. Dette setter store krav til
dommernes dyktighet, og det er klart at de kan begå feil eller
feilbedømmelser. Hvis den tiltalte eller påtalemyndigheten ikke er
enig i dommen må de derfor ha mulighet til å kunne anke dommen til
en høyere og uavhengig rettsinstans for å få vurdert saken på nytt
således at rettssikkerheten blir den aller beste. Det følger av det
ovennevnte at lovgivende myndigheter må utarbeide et lovverk med
minimums- og maksimumsstraffer for forbrytelser, men at det er
domstolene som må bestemme det generelle straffenivået innenfor
disse strafferammene. Dette øker rettssikkerheten ved at det blir flere
offentlige instanser som vurderer hva som er ”rimelig strenge” straffer
for forbrytelser.
Det andre prinsippet som bør følges for å fastslå hva som er ”rimelig
strenge” straffer for forbrytelser er å utvikle og å holde ved like et
lovverk og et rettsapparat som foreskriver og sikrer et straffenivå og
en straffepraksis som er i henhold til alminnelig rettsoppfatning i
samfunnet, og som er tilstrekkelig strengt og effektivt til at det
forebygger kriminalitet og hindrer at forbrytelser skal ”lønne seg”.
Hvis lovverket og rettsapparatet skal kunne forebygge kriminalitet, da
må myndighetenes lover og regler om straff for forbrytelser være
reelle trusler om reaksjoner og straff hvis noen forsøker seg på
handlinger eller unnlatelser som bryter med noe av dette lov- og
regelverket. Men hvis myndighetenes lover og regler skal kunne
fremstå som reelle trusler om slike reaksjoner, da må de som skal
håndheve loven – det vil si politi og domstoler, etc. – ha kapasitet til å
kunne behandle alle lovovertredelser på en riktig og effektiv måte.
Men det vil de bare kunne greie hvis antallet forbrytelser i samfunnet
ikke er alt for stort – og naturligvis bare når rettsapparatet er effektivt
med ansatte som styres slik som beskrevet andre steder i denne boken.
”Rimelig strenge” straffer betyr selvfølgelig også slik som nevnt
ovenfor at alle lovovertredelser skal behandles og eventuelt straffes
likt etter det samme lov- og regelverket uansett hvem som har begått
lovovertredelsen. Ettersom det bare er i samfunn der innbyggerne er
lovlydige og har god moral og mentalitet at antallet lovovertredelser
kan være så lite at lovens håndhevere makter å behandle alle
lovovertredelsene på en riktig måte, så forstår vi at det bare er i slike
samfunn at det er mulig å oppnå ”rimelig strenge” straffer. For å
kunne gi et samfunn ”rimelig strenge” straffer for forbrytelser så blir
altså myndighetenes aller første oppgave å arbeide for at befolkningen
skal få en så god moral og mentalitet som mulig slik at innbyggernes
lovlydighet kan bli bra. I dette arbeidet med å høyne befolkningens
moral og å gjøre innbyggerne lovlydige må myndighetene basere sin
virksomhet på den grunnleggende regel for god moral at ”vi må være
slik mot andre som vi ønsker at de skal være mot oss” – det vil si ikke
å lyve, lure, stjele, etc. Denne regelen er uten unntak, og det er ikke
akseptabelt hvis myndighetene på grunn av manglende kapasitet til å
behandle alle lovovertredelser forsøker å skille ut ”små” overtredelser
som ”tilgivelige” og ”store” overtredelser som ”gale”. En slik sjuskete
praksis for lov og rett bryter ned befolkningens respekt for
myndighetenes rettsapparat og ødelegger befolkningens moral.
Myndighetenes reaksjoner skal graderes etter lovovertredelsens
”størrelse”, men galt er alltid galt. Det er for eksempel viktig at det
alltid reageres mot vinningsforbrytelser selv om de er ”små”. Hvis det
således ikke reageres mot butikknasking, da vil butikktyvene oppleve
at det kan ”lønne seg” å stjele. Og at tyvene kan slippe fra
myndighetenes reaksjoner vil absolutt ikke være i henhold til
alminnelig rettsoppfatning. Manglende reaksjoner mot slike
vinningsforbrytelser vil føre til stadig flere og grovere tyverier inntil
myndighetene blir tvunget til å sette grenser. Men da vil ikke lenger
lovens håndhevere ha kapasitet til å behandle all kriminaliteten, og
samfunnet vil virke utrygt og urettferdig for alle ofrene for ustraffet
kriminalitet. Vi skjønner fra det ovennevnte at det er viktig at det
reageres effektivt mot alle lovovertredelser. I tillegg til slike tiltak som
er nevnt tidligere for å hjelpe forbrytere til å få en lovlydig adferd vil
”rimelig strenge” straffer for lovbrudd være de som er nødvendige for
å forebygge slike handlinger. Med slike reaksjoner og ”rimelig
strenge” straffer mot all kriminalitet inklusive ”små” lovovertredelser
kan myndighetene etter hvert forbedre innbyggernes lovlydighet slik
at antall lovovertredelser i samfunnet blir redusert inntil lovens
håndhevere får kapasitet til å behandle alle lovovertredelser i
tilstrekkelig grad. Dermed vil innbyggernes behov for trygghet og
beskyttelse bli tilfredsstillet på beste måte. Når lovens håndhevere kan
disponere mer ressurser for hver lovovertredelse vil de kunne oppklare
flere forbrytelser. Med en slik økende sjanse for at forbrytelser vil bli
oppklart vil også trussel-effekten av straffelovene bli sterkere med
mindre kriminalitet som følge. Dermed kan også det generelle
straffenivået for forbrytelser bli noe redusert uten at kriminaliteten
øker.
Det er også viktig å bemerke at etter hvert som den individuelle
moralen til samfunnets innbyggere blir bedre vil det danne seg
”dominerende oppfatninger” i samfunnet om at man skal oppføre seg
på en dannet måte, og om hvordan man da oppfører seg. Slike
”dominerende oppfatninger” i samfunnet – slik som beskrevet andre
steder i denne boken – er kraftige påvirkningskrefter, og de vil således
virke som et selvforsterkende press på befolkningen for å oppføre seg
hensynsfullt og ærlig. Befolkningen vil da oppleve at det ”lønner seg”
å oppføre seg anstendig for å oppnå sosial vellykkethet istedenfor å få
omgivelsene imot seg.
For å hindre misforståelser er det kanskje nødvendig å gjenta: Det er
svært viktig at alle personer som blir dømt til straff for å ha begått
forbrytelser så langt som det er mulig blir påvirket også med fredelige
midler til å velge å ikke begå flere kriminelle handlinger i fremtiden.
Dette gjelder også under en eventuell soning i et fengsel.