1. No category

NORDISK MUSEOLOGI 2012 2
●
Förord
Temat för det här numret av Nordisk Museologi – Museer og ulikheters kulturelle dynamikk – är detsamma som för en session på den
32. Nordiska etnolog- och folkloristkongressen i Bergen, juni
2012. Syftet var att sätta fokus på de kulturhistoriska museerna
som platser för kunskapsproduktion och kunskapsförmedling, men
samtidigt som arenor för presentation och produktion av kulturell
skillnad. En utgångspunkt var dessa museers roll i det moderna nationsbyggandet och hur de har fått en självskriven position i västvärldens självbild och självförståelse. Museerna är tätt förbundna
med begrepp som kulturarv, historia och tradition, men vi ville belysa den dynamik som kan uppstå om man ifrågasätter det självklara och riktar blicken mot olikheter och skillnader. Kan man se hur
kulturell åtskillnad har skapats, befästs och förändrats i museerna?
Har kulturell variation fått framträda, och i så fall på vilka villkor?
Utifrån detta ville vi också problematisera museerna som arenor för
historiska framställningar och undersöka hur tidsperspektivet kan
inverka på förståelsen av kulturell olikhet i samtiden.
Sessionen visade sig bli kongressens största. I nitton föredrag presenterades och diskuterades museernas roll i termer av nationsbyggande, medborgarskap, diaspora, mångfald, upplevelser, repatriering, materialitet, fotografi, utställningsgestaltning, samtidsdokumentation, samiskt kulturarv och polarhistoria. Både bredden och
mängden vittnar om ett växande intresse för museologiska frågor
inom etnologi och folkloristik. Sannolikt bidrog också själva problematiseringen: olikheters kulturella dynamik. Att undersöka hur
likhet och olikhet, norm och mångfald hanteras av museer och andra kulturarvsinstitutioner är idag ett lockande forskningsfält för
FORORD
2
fler än dem som räknar sig som museologer. Det är länge sedan museerna förknippades med det som är enhetligt, normerande, stillastående
och fryst. Här finns idag möjlighet att frilägga en friktion som svarar
mot ett brett intresse för hur samhällsinstitutioner bidrar till att upprätthålla, motverka och gestalta kulturell olikhet.
Ett urval av konferensens föredrag finns nu representerade här som
huvudartiklar, vilka på olika sätt svarar mot tidskriftsnumrets tema – i
tid, rum, mellan och inom sociala och etniska grupper eller i gränssnittet mellan museet och omvärlden. Intresset för museiutställningar är
en röd tråd inom museologin som även visar sig här. Anne Folke Henningsen analyserar 1937 års utställning av danska Nationalmuseets etnografiska samling, Nika Potinkara jämför ett par nu pågående utställningar vid två samiska museer, Ájtte i Sverige och Siida i Finland, medan Eva Reme och Olaug Norun Økland utforskar lantbruksutställningen i Dalane museum, Norge, från 1952. Alla tre har dock olika
syften – att belysa rashierarkiserande perspektiv, etniska stereotyper
samt den möjliga dynamiken i tolkningen av till synes låsta materiella
typologier.
Ett aktuellt och ofta nyttjat begrepp inom museologin är museet
som ”kontaktzon”, hämtat från Mary Louise Pratt och James Clifford.
I sin användning har det tolkats på olika sätt i skilda sammanhang, vilket det ges exempel på även här. Hos Eva D. Johansen representerar
begreppet en möjlighet till demokratiskt samarbete, i detta fall med en
skolklass i ett pedagogiskt projekt. I sin artikel om mångfald som nationell identitet i migrantnationer berör Tine Damsholt å andra sidan
den kritik som riktats mot begreppet, utgående från att museerna som
neokoloniala institutioner är överordnade i en strukturell hierarki, där
någon ”kontaktzon” inte kan undantas från denna dominans.
En sjätte artikel behandlar musealiseringen av en plats i syfte att gynna lokal utveckling, i detta fall till minne av den norske sjöhjälten Peter
Tordenskjold. Författaren, Sarah Holst Kjær, deltog inte i kongressen i
Bergen, men artikeln belyser ändå vårt tema – hur historieskrivning är
en dynamisk process med olika aktörer inblandade, var och en med sin
agenda.
Utöver huvudartiklarna ansluter sig också de avslutande bidragen till
FORORD
temat – Cathrine Baglos avhandling På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika, forskningsprogrammet Museisamlingarnas sociomateriella dynamik samt en rapport från The Association of Critical Heritage Studies Inaugural Conference i Göteborg,
juni 2012. Alla är exempel på nya museologiska initiativ där nordiska forskare är involverade, såväl vad gäller forskningsfrågor som
internationella nätverk och projekt.
Som forskningsfält är museologin i en stark och spännande
utveckling. Tiden är ute för synen på museerna som givna storheter, som bara speglar det omgivande samhället. Genom ett förnyat
intresse för museerna som vetenskapliga och analytiska studieobjekt kan de upptäckas på nytt och deras verksamheter bli föremål
för kreativ reflektion, i en tid då deras roll är under diskussion. Vi
hoppas att läsarna i mötet med artiklarna inspireras till att tänka
vidare i dessa frågor, som vi själva har gjort.
Brita Brenna, Eva Silvén och Marit Anne Hauan
3
NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 4-17
●
”Alt racehovmod bliver
her så ynkeligt”
Visualisering af kultur i Nationalmuseets etnografiske samling
ANNE FOLKE HENNINGSEN*
Title: Visualising culture in the ethnographic collections of the Danish
National Museum.
Abstract: In a case study of the reorganisation of the ethnographic exhibition at
the Danish National Museum in the 1930s, the author questions the assumed
effects of the curatorial strategies of one of the central characters behind it, Kaj
Birket-Smith. Contrary to the explicit intentions of the curator, it is argued, the
new style of exhibition invited the Danish public to understand themselves as
culturally superior to the people represented, by positioning the latter outside of
time and history. The wider implications of such representations of authenticity
and timelessness in the ‘other’ are briefly discussed in relation to present-day
ethnographic exhibitions.
Key words: Ethnographic collections and exhibitions, anthropological
theories, popular education, denial of coevalness, ’natural’ and ’cultural’
peoples, discourses of cultural authenticity.
I 1937 skrev museumsinspektør dr.phil. Kaj
Birket-Smith i bladet Tilskueren en artikel med
titlen ”Den Etnografiske Samling. Udvikling
og nyordning”, der virkede som en konkret
forklaring af tankerne bag Samlingens nyligt
gennemførte reorganisering og nyopstilling
men også – og lige så betydningsfuldt – som
en vurdering af Samlingens vigtige funktion i
det danske samfund. Birket-Smith var en folkeoplysningens mand og så Nationalmuseet
og dets Etnografiske Samling i dette lys: som
en dannende og opdragende institution, der
skulle hjælpe danskerne til at blive gode samfundsborgere.
I denne artikel bruger jeg nyopstillingen af
Etnografisk Samling i 1937 som prisme for at
undersøge sammenhængene mellem kuratorernes hensigter med Samlingen, de bagvedliggende etnografiske teorier og de udstillingsmæssige strategier, der skulle kommunikere
kundskaben til befolkningen. I artiklen undersøges altså, hvilke opfattelser af fremmed kultur, der formidledes på Etnografisk Samling i
første halvdel af det tyvende århundrede,
hvordan de visualiseredes og med hvilke formål.1
Og disse er ikke ligegyldige spørgsmål. Museologisk forskning har vist, at museumsud-
”ALT
stillinger ikke er neutrale formidlere af objektiv viden (Bennett 1995; Bennett 2004;
Grahn 2006; Kirshenblatt-Gimblett 1998),
og at særligt videnstilbud legitimeret gennem
nationalmuseer indtager en magtfuld position
med autoritative narrativer designet til at oplyse den brede befolkning (Knell 2011). Således anlægges i artiklen et perspektiv, hvor viden formidlet gennem (national)museumsudstillinger undersøges som autoritative og
magtfulde tilbud om bestemte måder at ordne, se og forstå verden på – legitimeret gennem den institutionelle tilknytning til staten
og videnskaben.
På museer og i udstillinger stabiliseres viden, og det museumsforskeren Wera Grahn
har kaldt ”museale fakta” etableres. Med museale fakta mener Grahn:
[…] de föremål som förvärvats av ett museum och
som genomgår vissa formaliserade ritualer för att omsider komma att ställas ut och därmed ingå i en eller
flera offentliga berättelser. Detta innebär att föremålen har tagits ur sin ursprungskontext, förts in i museet, registrerats, tilldelats ett nummer, fått en kataloglapp, en hyllplats i magasin, för att senare placeras
i en monter i en eller flera utställningar. (Grahn
2006: 42)
I nærværende artikel undersøges imidlertid
både denne stabilisering af viden i museale
fakta og den (midlertidige) destabilisering af
disse i forbindelse med nyopstillingens forkastelse af tidlige tiders teorier og praksisser.
ETNOGRAFISK SAMLINGS
ØNSKEDE
FUNKTION
Etnografisk Samling på Nationalmuseet i
Danmark har en lang forhistorie. På basis af
tidligere tiders samlinger i kunstkabinetter og
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
hos private anlagdes i 1845 et egentligt etnografisk museum i Danmark, som ofte hævdes
at være det ældste almindelige etnografiske
museum i verden (Fihl 2003; Jensen 1992).
De tidlige kabinetter og samlinger var rettet
imod kongehus, adel og elite, men i løbet af
1800-tallet ændredes synet på museernes
funktion i samfundet, og det folkeopdragende
sigte kom i centrum for museumsformidlingen (Henning 2006).
Det er således oplagt at studere den vidensproduktion og -formidling, der fandt sted på
museerne, og de ønskede effekter heraf – de
budskaber der søgtes formidlet (Bennett
1995; Kirshenblatt-Gimblett 1998). I tilfældet Etnografisk Samling har disse budskaber
varieret noget over tid men altid med et indlysende fokus på det fremmedartede og ukendte. Den indflydelsesrige etnograf og museumsinspektør Kaj Birket-Smith – der var drivkraft i den nyopstilling af Samlingen, som er
udgangspunktet for denne artikel – gjorde sig
mange tanker om Etnografisk Samlings funktion i samfundet i sine utallige publikationer,
og han anså Samlingen som et vigtigt led i
danskernes øgede selvforståelse:
Det er […] rigtigt, at man først og fremmest søger
rede på sit eget folks skæbne gennem tiderne, dets
vækst og udfoldelse gennem den fredfyldte sommer
såvel som dets stolte og stille udholdenhed, mens
uvejrsstormene raser. Men ingen forstår til fulde sig
selv, uden at man bliver klar over de andre; vort eget
særpræg må ses på baggrund af de fremmedes ejendommeligheder. (Birket-Smith 1966: 9)
Men den styrkede forståelse af egen identitet
som dansker var for Birket-Smith ikke Samlingens eneste eller nødvendigvis vigtigste
funktion. Hos ham var en forøgelse af den
mellemfolkelige forståelse en helt central del
5
ANNE FOLKE HENNINGSEN
6
af Etnografisk Samlings bidrag til den generelle folkeoplysning, som samtidig kunne inspirere besøgende danskere til at tænke nye, uortodokse tanker:
idet den danske etnografiske Samling er den ældste i
sin Art, og tillige – efter den nu stedfundne Reorganisering – en af de bedst indrettede i Verden. (Anonym
1937: 163)
Etnografisk Samling henvender sig i virkeligheden til
alle. Den slår porten op til nye og fremmede verdener
og sætter fantasien i bevægelse, og vi har alle brug for
fantasi, forretningsmanden ikke mindre end videnskabsmanden og kunstneren. Og mere endnu: alt racehovmod bliver her så ynkeligt og dumt for den, der
forstår at bruge sine øjne. (Birket-Smith 1958: 14)
I det følgende undersøges, hvori forandringerne, der førte til den selvhævdede verdensklasse, bestod. Dels ved at se nærmere på det skift
i bagvedliggende etnografiske teorier og på de
visualiseringsstrategier, de museale fakta skulle
formidles gennem, og dels gennem en diskussion af mulige tilsigtede og utilsigtede virkninger af denne reorganisering.
Som nævnt var en af hovedkræfterne i omorganiseringen og nyopstillingen af Etnografisk Samling i midten af 1930erne museumsinspektør Kaj Birket-Smith, og det er
hans tanker om disse forhold, der hovedsageligt informerer denne analyse. Anledningen
var den større renovering af hele museet, men
Birket-Smith greb chancen og gennemførte en
omsiggribende nytænkning af Samlingen –
både formidlingsmæssigt og videnskabeligt.
Når begge disse aspekter af museumsarbejdet
nævnes, er det fordi Birket-Smith var optaget
af begge dele, samtidig med at han fandt, at de
ind i mellem kunne være vanskeligt forenelige
eller fordre museale strategier, der bevægede
sig i hver sin retning. En af løsningerne på
problemet så han i en skelnen mellem samling
og udstilling, således at udstillingen rettet
mod formidling af etnografisk viden til offentligheden adskiltes fra selve samlingen, som
udgjorde grundlaget for etnografernes videnskabelige arbejde – for produktionen af selvsamme viden:
REORGANISERING OG NYOPSTILLING AF
ETNOGRAFISK SAMLING
I forbindelse med det store renoveringsarbejde
Nationalmuseet gennemgik i midten af
1930erne, undergik også Etnografisk Samling
en omfattende reorganisering. Nye lokaler
skulle indrettes, og det gav en god mulighed
for at gentænke Samlingens organisering og
den vidensformidling, man ønskede, den skulle bidrage med. Nyopstillingen blev struktureret i modsætning til den forudgående organisering, som i for høj grad var struktureret omkring universelle stadier i kulturernes udvikling.
Selvtilliden blandt de danske etnografer og
geografer var i top i tiden omkring omorganiseringen. Således foreslog man ved den første
internationale etnografkongres i London i
1934, at næste kongres afholdtes i København
med den reorganiserede Etnografiske Samling
som anledning. I Geografisk Tidsskrift, som
gennem tiderne var et vigtigt publiceringsorgan for forhold vedrørende Etnografisk Samling, skrev man derfor:
Den danske Indbydelse til at holde næste Kongres i
København blev modtaget med den største Interesse,
Samlinger af et omfang som disse er uomgængeligt
nødvendige for den, der driver et videnskabeligt studium. Gennem de små forandringer i typernes udseende, som først kommer til deres ret, når man har
”ALT
med store rækker at gøre, ledes man på sporet af udviklingens gang; de er Ariadne-tråden i folkelabyrinten. Men for det store publikum er flere hundrede
harpunspidser eller stenøkser ikke alene af ringe interesse, men direkte skadelige, fordi de let sløver blikket
for det væsentlige. De store linjer går tabt, og i stedet
for oplysning følger forvirring og ligegyldighed. (Birket-Smith 1937: 103)
Det kan synes banalt at adskille samling og
udstilling, men det var det ikke i Skandinavien på dette tidspunkt, selvom strategien havde
været udbredt andre steder i Europa tidligere.
I Sverige implementeredes i 1930’erne disse
tanker i museumsverdenen, eksempelvis i opbygningen af Statens Historiska Museum i
Stockholm i (Bergström & Edman 2005), og
faktisk udgjorde de det organiserende princip
bag omorganiseringen af hele Nationalmuseet i
Danmark i midten af 1930’erne, som de efterfølgende linjer af Birket-Smith-citatet ovenfor
viser:
I et tidssvarende museum, der skal virke efter sin dobbelte bestemmelse som videnskabeligt forskningsinstitut og folkeopdragende anstalt, er den første betingelse
derfor at skelne mellem studiematerialet i snævrere
forstand og den egentlige udstillingssamling. Denne
regel, der har været grundlæggende for Nationalmuseets nyordning i det hele taget, er selvfølgelig også fulgt
i den etnografiske afdeling. I publikumssamlingen
finder man alt det, der forener sig til et helhedsbillede
af folkeslagenes liv. (Birket-Smith 1937: 103)
Produktion og formidling af museale fakta
måtte – for at begge fik bedst mulige betingelser for succes – adskilles i museet.
Inspektørernes arbejde med de etnografiske
genstande skulle altså – for at virke efter museets dobbelthensigt – deles op i en samlingsafdeling og en publikumsafdeling med
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
hver sin funktion og logik: bedst mulig facilitering af henholdsvis videnskabelige studier og
formidling af den viden – de museale fakta –
der produceredes på Samlingen. Og publikumsformidlingen var ikke nødvendigvis en
helt nem sag. Birket-Smith benyttede betegnelsen ’museumstræthed’ (Birket-Smith 1937)
til at beskrive den tilstand publikum førtes ind
i, når de besøgte denne noget overvældende
opstilling med række efter række af – for det
utrænede øje – næsten identiske artefakter.
Desuden mente han, at selve rammerne for
udstillingen – skabe, montrer, vitriner etc. –
var håbløst gammeldagse og skjulte snarere
end fremviste de etnografiske genstande, som
skulle være omdrejningspunkterne i formidlingen af Samlingens museale fakta. Dette
kom blandt andet til udtryk i en beskrivelse af
den gamle udstilling:
Der var stemning over den gamle opstilling med de tæt
pakkede skabe, de smalle galerier [sic] og skæve gulve,
over den blandede duft af skindtøj, konserveringsmidler osv., der sivede ud gennem de utætte døre, hvor
sprækkerne gav møllene fri adgang – men det er alligevel et spørgsmål, om ikke denne romantik virkede
nok så stærkt på museumsmanden, der i forvejen kendte skabenes indhold, som på den tilfældige besøgende,
der ønskede at lære det at kende og næppe formåede at
se skoven for træer. (Birket-Smith 1937: 104)
Men problemet med Etnografisk Samlings
opstilling og organisering, som Birket-Smith
så det, var ikke kun risikoen for museumstræthed hos de besøgende. Selve den etnografiske
viden, der fungerede som det organiserende
princip og samtidig forsøgtes formidlet til publikum, var forældet, forfejlet og misvisende.
Der var slet og ret kommet ny og bedre viden,
som under Birket-Smiths ledelse skulle fikseres som nye museale fakta:
7
ANNE FOLKE HENNINGSEN
8
Som man ser, er grundtanken [i den tidligere opstilling] kronologisk […]. Videnskabeligt bygger den på
den opfattelse – som ganske vist er uholdbar – at kulturudviklingen overalt lægger sig for dagen i de samme, bestemte trin […]. (Birket-Smith 1937: 106)
NYE
TILGANGE TIL ETNOGRAFI OG
KULTURUDVIKLING
Opstillingen i Etnografisk Samling var altså
for Birket-Smith baseret på en forældet måde
at opfatte kultur og kulturudvikling. Det var
en tænkning inspireret af tysk antropologi/etnografi, som var baseret på idéen om, at menneskehedens kulturer alle steder gennemgik
samme universelle udviklingstrin eller gik i stå
på forskellige trin på denne udviklingens stige.
Det var en opfattelse som allerede omkring år
1900 var i færd med at blive udkonkurreret af
opfattelser med fokus på geografisk specificitet, men eftersom Etnografisk Samling i høj
grad var baseret på denne logik indtil omorganiseringen i 1930erne, vil vi i det følgende
dvæle lidt ved teorierne bag for at kunne forstå, hvad Birket-Smith ønskede at gøre op
med og hvorfor.
En af Birket-Smiths centrale forgængere
som inspektør ved Etnografisk Samling var
Bahne Kristian Bahnson. Antropologen Ole
Høiris har foretaget grundige undersøgelser af
den antropologiske videnskabs fremvækst i
Danmark og ikke mindst dens stærke tilknytning til Etnografisk Samling, og ifølge ham
kan Bahnson ses som en slags overgangsfigur i
den teoretiske bevægelse fra universelle stadier
til geografisk specificitet. Bahnson havde i
midten og slutningen af det nittende århundrede studeret arkæologi ved Københavns
Universitet og var herigennem blevet præget
af den af udbredte stadietænkning (Høiris
1986). Dette fremgår tydeligt af de indleden-
de sider i Bahnsons hovedværk Etnografien fra
1900, hvori han i præcise vendinger beskrev
stadietankegangens logik:
Under Paavirkning af disse Faktorer [eksempelvis dovenskab og mangel på ærgerrighed] er Mennesket
gaaet i Staa paa forskellige Trin i sin Udvikling og har
bevaret denne Stilstand Aarhundreder igennem. Nogle Folk […] ere stansede paa et tidligt Stadium, andre
[…] ere naaede langt videre i Kultur, enkelte ere naaede saa højt, at de nærme sig de civiliserede Folk.
(Bahnson 1900: LII)
Stadietænkningen kan med rette kritiseres
for forestillingen om, at nogle folkeslag står
på højere trin end andre, men der var en vigtig pointe i Bahnsons teori, nemlig at dette
betød at der ikke var kvalitativ forskel på
menneskeracerne, men at alle kunne nå samme niveau. Dette var betydende i en tid, hvor
det diskuteredes om de folkesalg, man anså
som primitive, var væsensforskellige fra de
folkeslag, der betegnedes som civiliserede
(Andreassen & Henningsen 2011). Bahnson
understregede i Etnografien eksplicit sin position i dette felt:
Naturfolkene ere kun i Udviklingens Grad ikke i dens
Art forskellige fra Kulturfolkene. Mellem det mest civiliserede Kulturfolk og det mindst civiliserede Naturfolk findes der en lang Række af forskellige Kulturtrin, der belyse den Udvikling, Menneskeheden har
gennemløbet. (Bahnson 1900: LII)
Og netop dette, at menneskene var gjort af
samme stof og undergik samme udvikling
igennem fastlagte kulturelle trin gjorde en etnografisk samling af stor værdi for selvforståelsen. Som Bahnson forklarede det tidligere i
en artikel om etnografiske udstillinger i udlandet, var hans holdning, ”at der til fuld For-
”ALT
staaelse af de fjærne Tider og til Belysning af
den Udvikling, der havde fundet Sted, krævedes en Kundskab til de primitive Kulturformer, som endnu bestod” (Bahnson 1887:
177).
Bahnson stod ikke alene med denne opfattelse. Idéen om, at såkaldte civiliserede folkeslag kunne få kendskab til egen fjerne fortid
gennem viden om de såkaldte primitive folkeslag, var udbredt i datidens Danmark, hvilket
tydeligst ses af, at en af de førende folkeoplysningsforkæmpere, Waldemar Dreyer, fremførte samme idé med stor overbevisning i sin populærvidenskabelige bog Naturfolkenes Liv fra
1898:
Betydningen af et mere indgaaende Kendskab til Naturfolkene er […] den, at man derigennem vil kunne
tilegne sig en bedre Indsigt i […] vort eget Folks Udviklingshistorie. Man kan søge uden for vor Nutidscivilisations Raaderum, ud til de af dén upaavirkede
Folk og Stammer, hvis Liv og Tankesæt anvendes,
ligesom Spejlbilleder af de Udviklingstrin, vore egne
Forfædre har gennemløbet. (Dreyer 1898: 1-2)
En del af en etnografisk samlings formål var
således ifølge denne tankegang at visualisere
de kulturer og kulturstadier publikums forfædre mentes engang at have levet i. Ved således
at anses som arenaer for folkeopdragelse, opfattedes samlingerne som samfundsmæssigt
vigtige institutioner, men denne værdifulde
vidensformidling stødte i det nittende og begyndelsen af det tyvende århundrede på en
vanskelig udfordring: det, fortalerne for denne
opfattelse definerede som såkaldt primitive
folkeslags kulturer, var ved at forsvinde, og det
ville snart være umuligt at få denne antagne
direkte adgang til egen fjerne fortid gennem
udstilling af andres artefakter. Føromtalte
Waldemar Dreyer var yderst opmærksom på
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
dette, og han skrev derfor følgende i indledningen til Naturfolkenes Liv:
Som Følge heraf er der i de sidste Aartier fra den Videnskabs Side, der beskæftiger sig med ukultiverede
eller ejendommeligt kultiverede Folkefærds Liv og
Sæder, udfoldet sig en feberagtig Virksomhed for i
den ellevte Time at indsamle Materiale, medens det
endnu er Tid. [...] kort sagt et uhyre Arbejde er blevet
sat ind paa den Opgave: at trænge til Bunds i Naturfolkenes materielle og Aandelige Liv. (Dreyer 1898: 1)
Og atter var Bahnson på linje med Dreyer, idet
også han udtrykte bekymring over den forventelige fremtidige mangel på viden om menneskenes udvikling grundet de forandringer de
europæiske magters fremfærd i verden bragte:
”Med Sikkerhed lader det sig forudse, at en væsentlig Kilde til Kundskab om Menneskets Udvikling i en ikke fjærn Fremtid vil være fuldstændig udtørret” (Bahnson 1887: 179).
Selvom de ovenstående citater – med deres
fokus på at det var muligt for antaget mere
udviklede folkeslag at aflæse deres egen fjerne
fortid gennem studier af antaget mindre udviklede folkeslag – kunne tyde på, at Bahnson
var solidt plantet indenfor stadietænkningen,
blev han ifølge Høiris efterhånden overbevist
om, at også rum spillede en rolle i kulturernes
udvikling og forandring. Og netop konsolidering og udbredelse af tankerne om de geografiske specificiteters betydning for kulturernes
udvikling og forandring var Kaj Birket-Smiths
hovedærinde i arbejdet med produktionen af
de etnografiske museale fakta.
Birket-Smith skrev mestendels om Inuitkulturer men havde også et bredere virke, og
særligt hans såkaldte enkeltsamfundsanalyser
vandt udbredelse (Høiris 1986). I midten af
det tyvende århundrede skrev han flerbindsværket Kulturens veje, hvor han søgte at rede-
9
ANNE FOLKE HENNINGSEN
10
gøre for de stærke og uomgængelige sammenhænge mellem verdens kulturer. I bogens forord formidlede han denne antagelse gennem
følgende poetiske metafor:
trin den end befinder sig, har utallige slægtleds udvikling og erfaring i ryggen. Det er derfor en grads- og
ikke en væsensforskel, der adskiller os fra naturfolkene. (Birket-Smith 1966: 64)
Kulturen er som et Træ, et æventyrligt Træ, hvor hver
Gren er formet forskelligt fra sin Nabo, hver Blomst
har sin egen Farve og Duft, hver Frugt sin særlige
Sødme. Denne Rigdom og Fylde er groet naturligt
frem. Hver Kultur og hvert Folk har sit Særpræg; men
Grenene er alle skud paa den samme Stamme og næres af de samme Safter. Skæres Grenene over og skilles fra Stammen, visner Blomsterne. (Birket-Smith
1966: 5)
Som allerede træmetaforen antydede, opererede Birket-Smith med forskellige men sammenbundne delkulturer, og det centrale var
for ham, at de afgørende forskelle var betinget
af geografi og rumslige forhold:
Birket-Smith forestillede sig altså kulturen
som én fælles kultur for alle, hvor alle folkeslag organisk er sammenhængende med hinanden, er afhængige af en fælles stamme og
kun sådan kan udgøre et livskraftigt hele. Det
er en besnærende figur, men den er ikke helt
uden problemer. Træmetaforen er kendt som
et værktøj i forbindelse med visualisering af
eksempelvis racehierarkier (Andreassen &
Henningsen 2011) og inviterer da også til at
forstå de enkelte delkulturer – grenene – som
hierarkisk ordnede, hvor nogle er stagneret
mens andre rækker mod himlen, altid med de
europæiske kulturer øverst. Og det er heller
ikke Birket-Smith fremmed at opdele kulturerne i hierarkiske udviklingstrin, og han benyttede ofte betegnelsen laveste – eller endda
allerlaveste – i beskrivelser af ikke-europæiske
kulturer. Et eksempel på dette ses her, hvor arven fra Bahnson tydeliggøres gennem BirketSmiths understregning af, at det han anser
som de laverestående folk ikke er væsensforskellige fra de i hans optik højerestående:
Intet folk står længere på et primitivt standpunkt i ordets egentlige mening. Enhver stamme, på hvor lavt
Enhver kultur […] er bundet til et bestemt geografisk
område.” [...] ”Kulturen er som en skov, der indeholder træer af alle aldre og tilpasset efter forskellige jordbunds- og lysforhold. Derfor møder vi i enhver kultur
elementer, hvis uorganiske karakter straks røber deres
fremmede oprindelse. (Birket-Smith 1966: 116, 118)
Til trods for denne orientering mod geografisk informeret kulturudvikling var BirketSmith teoretisk set ikke afvisende overfor både
tidslig forandring og kulturelle lån og påvirkninger mellem kulturerne: ”Når efterhånden en kultur – hvad enten det skyldes lån
udefra, tab af ældre elementer, krydsning eller
brugsforskydning – mere eller mindre har
ændret sin karakter, kan man tale om, at der er
opstået et nyt lag i kulturen”(Birket-Smith
1966: 94). Kulturer er altså i Birket-Smiths
opfattelse ikke statiske men snarere dynamiske
afgrænsede enheder, der kan påvirke hinanden, dog ofte sådan, at den antaget ’højere’
kultur påvirker den ’lavere’ – jævnfør idéen
om europæernes udryddelse af ’svagere’ eller
’laverestående’ kulturer præsenteret ovenfor i
forbindelse med ’redningsantropologien’, som
han i 1937 udtrykte således:
Men man får et andet syn på sagen, når man husker,
hvilke forandringer den hvide races fremtrængen har
ført med sig i de sidste århundreder. Folkeslag på folke-
”ALT
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
slag er udryddet, gamle højt udviklede færdigheder er
gået til grunde, brugsgenstande udført med den sikreste kunstneriske smag er afløst af blikdåser, uafhængighed af ynkelig fornedrelse. (Birket-Smith 1937: 101102)
den. I næste afsnit skal vi se nærmere på, hvorledes omorganiseringen og principperne bag
den spillede sammen med – eller mod – BirketSmiths intention om at modvirke racehovmod.
Ved omorganiseringen af Etnografisk Samling i
midten af 1930’erne opereredes der altså med
to organiseringsprincipper, hvoraf det ene ønskedes afløst af det andet som hovedprincip:
ETABLERING AF
Tid og mere eller mindre universelle udviklingsstadier; det princip Bahnson primært
stod for, hvor de andres nutidskultur blev set
som direkte repræsenterende vores fjerne
fortid.
● Rum og geografisk informeret kulturudvikling i trin; det princip Birket-Smith primært
stod for, hvor de etnografiske genstande
skulle vise menneskelig og kulturel diversitet
og mellemmenneskelig sammenhæng på
tværs af kulturforskelle.
●
Indbygget i begge ordnende principper er dog
forestillinger om hierarkisk ordnede kulturelle
systemer:
Bahnson opererede med klart tidsligt og udviklingsmæssigt hierarki baseret på stadier,
som alle kulturer må gennemløbe – de, der
er nået længst (læs: europæerne), er øverst i
hierarkiet.
● Birket-Smith opererede med klare hierarkier
i forhold til kulturtrin (grad af kompleksitet
og civilisation etc.), hvor de europæiske kulturer atter ender øverst i hierarkiet.
●
Både Bahnson og Birket-Smith havde samtidig moralske ambitioner centreret omkring
mellemmenneskelig respekt og forståelse i deres arbejde med formidling af etnografisk vi-
NYE MUSEALE FAKTA
Det var altså Birket-Smiths nytænkning af
kulturudviklingens veje og vildveje, som skulle danne grundlag for og formidles gennem
Etnografisk Samlings nyopstilling i 1937.
Men hvordan indvirkede disse teoretiske og
tilgangsmæssige ændringer på formidlingen af
de nyligt etablerede museale fakta? Og med
hvilke konsekvenser i repræsentationen af
ikke-europæiske folk og deres kulturer?
Kongstanken i nyopstillingen var de geografisk informeret kulturelle udviklinger nævnt
ovenfor, og for at få den pointe drevet ind hos
publikum valgte Birket-Smith også at organisere rummene geografisk snarere end efter stadier som i tidligere opstillinger:
Det var denne ordning [efter stadier], som bibeholdtes lige til museets nyopstilling. Først her er det lykkedes helt at bryde med fortidens ’stadier’. Til grund for
den nuværende inddeling ligger kun den rent etnografiske sondring mellem de forskellige kulturformer i
geografisk rækkefølge […]. Oldsagerne er nu gået helt
op i helhedsbilledet ved at være fordelt efter kulturområder svarende til den etnografiske inddeling. (Birket-Smith 1937: 108)
For at modvirke den tidligere omtalte museumstræthed – og for at understrege de enkelte kulturers afgrænsethed og helhed – gjordes rummene i Samlingens publikumsafdeling
små og overskuelige:
Rummene er gjort forholdsvis små. Derved er opnået
11
ANNE FOLKE HENNINGSEN
12
for det første, at de til en foreløbig orientering kan
overses med et enkelt blik, for det andet at de kommer
til at virke som sluttede helheder med ensartet materiale. Præri-indianere, Syd-Afrikas folkeslag, kinesisk
religion og hindu-skulptur er spredte eksempler på sådanne enheder. (Birket-Smith 1937: 106)
Dette falder godt i tråd med Birket-Smiths
teoretiske forestillinger om kulturens udviklinger. Og en sådan opstilling falder ikke i den
fælde, som Bahnsons stadie-teorier om – med
Johannes Fabians ord – at nægte ikke-europæerne samtidighed (Fabian 2002[1983]). Fabian udviklede sit begreb om ’denial of coevalness’ som kritik af denne type af antropologisk
praksis, hvor de observerende europæere placerede de observerede ikke-europæere i egen
fortid, blandt andet for at opnå viden om den
menneskelige udviklings trin gennem studier
af de folk, man anså som stående under en
selv på udviklingsstigen.
Andrew Zimmerman er inde på noget lignende i sit studie af tysk antropologi i det nittende og tyvende århundrede men med den
vigtige forskel, at den viden man antog at
kunne få igennem studier og udstillinger af såkaldte naturfolk ikke havde med menneskelighedens kulturudvikling at gøre men – som betegnelsen antyder – med den rå menneskelige
natur uden civilisationens slørende fernis:
Instead of studying European ‘cultural peoples’ (Kulturvölker), societies defined by their history and civilization, anthropologists studied the colonized ‘natural
peoples’ (Naturvölker), societies supposedly lacking
history and culture. Anthropologists proposed that
their study of so-called natural peoples would reveal
human nature directly, unobscured be the mask of
culture or the complications of historical development. […] Anthropology focused not on canonical
texts of celebrated cultural peoples but on the bodies
and everyday objects of the colonized natural people.
(Zimmerman 2001: 3-4)
Hos de tyske antropologer, som mange af de
danske etnografer var inspirerede af, blev ifølge Zimmerman flere ikke-europæiske folkeslag på det nærmeste placeret helt uden for
tidslighed, som en slags konstant væren uden
bevægelse, uden kultur, uden historie. Dette
er udtryk for, hvad Paige Raibmon kalder autenticitetsideologien – en fastholden af ikkeeuropæiske folk i en oprindelighedslås, som
forhindrer dem i at forandre sig uden af miste
deres autenticitet:
The ideology of authenticity held that for Aboriginal
people, the changes that accompanied modernity
took them further away from their ’authentic’ selves.
For Aboriginal people, modernity was cast as a process
of distancing from their own culture. (Raibmon 2005:
202)
Denne autenticitetslogik var præcis, hvad der
var på spil i den tidligere omtalte redningsantropologi, som både Bahnson og Dreyer dyrkede eksplicit, men som også kan anes hos
Birket-Smith: at man til udstilling på museer i
Europa og USA måtte indsamle artefakter fra
og viden om verdens oprindelige folk inden de
forsvandt, i betydningen forandrede sig og
dermed ikke længere var ‘dem selv’:
The notion of a singular Aboriginal culture – a culture that could be preserved in the static representations
of ethnographic texts, museum cases, or stylized performances – held Aboriginal people to impossible
standards of ahistorical cultural purity. (Raibmon
2005: 9)
Birket-Smith ønskede at bevæge sig væk fra
den for ham at se politisk og videnskabeligt
”ALT
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
13
Fig. 1. Den vestgrønlandske sal efter omorganiseringen hvor rummene søgtes gjort overskuelige og rene i udtrykket.
Foto: Nationalmuseets arkiv, København.
ANNE FOLKE HENNINGSEN
14
Fig. 2. Enkelte rum organiseredes efter både geografi og genstandenes funktion. Her den såkaldte kinesiske gudesal.
Foto: Nationalmuseets arkiv, København.
betænkelige stadie-teori, over imod en rumlig
og geografisk defineret kulturudviklingsteori.
Problemet var, at der i udstillingssammenhængene ikke var plads til både tid og rum og,
at tid forsvandt som organiserende princip i
Samlingens udstillinger, som derfor kom til at
formidle etnografisk autenticitet og uforanderlighed. Således kan man argumentere for,
at den rene opdeling og organisering efter rum
snarere end tid havde en pris i forhold til den
viden, der formidledes til publikum gennem
de nyligt etablerede museale fakta: et indtryk
af stase og uforanderlighed hos de ikke-euro-
pæiske folk, der inviterede til at læse udstillingen i et udviklingshierarki, som satte de
europæiske kulturer højest, hvilket modvirkede Birket-Smiths forhåbningsfulde forestilling
om Samlingen som modgift til europæisk racehovmod og dermed medvirkende faktor i
fremmelsen af den mellemfolkelige forståelse.
Nu skulle vi omsider kunne svare på spørgsmålet,
hvilken betydning den etnografiske samling har. Ligesom etnografien er et uundværligt led i hele vor selverkendelse, således må den samling, der danner forudsætningen for denne uhyre omfattende gren af kultur-
”ALT
forskningen, være en nødvendig del af Nationalmuseet. Der ligger en storslået tanke bag dette, at alle Jordens kulturer, hele den menneskelige ånds frembringelser i ydre form er samlet under eet tag og således
gensidigt kaster lys over hverandre. (Birket-Smith
1958: 16)
Det var flotte ord Birket-Smith afrundede artiklen om Etnografisk Samlings funktion i
samfundet med, men hvis vi parrer udsagnet
med den tidligere citerede sentens fra samme
artikel: ”alt racehovmod bliver her så ynkeligt
og dumt” bliver spørgsmålet, om og i hvor høj
grad formidlingen af etnografisk viden gennem museale fakta lykkedes at leve op til disse
store idealer? Der er ingen grund til at betvivle oprigtigheden af Birket-Smiths ønsker for
Samlingens funktion i offentligheden, men
ved nærmere eftersyn viser hans teorier og den
nye visualisering af de museale fakta at modarbejde intentionen med udstillingerne ved at
destabilisere narrativen om lighed i diversiteten gennem fastholdelse af en diskurs om kulturelle og udviklingsmæssige hierarkier.
ETNOGRAFISKE
MUSEER I OPBRUD
–
NUTIDIGE MULIGHEDER OG UDFORDRINGER2
Som Birket-Smith nærede store håb for Etnografisk Samlings mellemfolkelige potentialer i
midten af det tyvende århundrede, således forstår mange europæiske etnografiske museer i
begyndelsen af det enogtyvende århundrede
også sig selv som – til trods for eller måske
endda på grund af deres kolonialt belastede
fortid – havende en enestående position til at
fremme mellemfolkelig forståelse og anerkendelse. Men hvordan det gøres bedst, er ikke
indlysende. Netværk af etnografiske museer
som RIME (Réseau international de Musées
d’Ethnographie) er derfor opstået i forsøg på i
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
fællesskab og gennem nytænkning at (gen)etablere de etnografiske museer som vigtige samfundsinstitutioner. Det europæiske projekt
Ethnography Museums and World Cultures er
således beskrevet på følgende måde på RIMEs
hjemmeside: ”Ethnographic museums in the
West now have the opportunity to use the accumulated wealth of their collections to provide the public with the keys to understanding
other cultures as well as their own.” (www.rimenet.eu 5. oktober 2012) Som del af denne
gentænkning undergår mange etnografiske
museer i disse tider større omorganiseringer af
samlinger og permanente udstillinger. Det
gælder eksempelvis for Etnografisk Samling i
Danmark og for kong Leopolds gamle Congomuseum i Tervuren uden for Bruxelles, som
med udstillingen Uncensored i 2011-2012 satte fokus på sin egen museale historie og de
fornyelser, der skal gennemføres under den
omfattende renovering og omorganisering af
museet i løbet af 2013-2016.
En bemærkelsesværdig omorganisering, der
også har fået en del opmærksomhed, er Musée
du quai Branly (MQB) i Paris, som i 2006 åbnede som nyt og helt nybygget etnografisk
museum på grundlag af fusion af flere forhenværende museer. Opmærksomheden omkring
det nye museum har ikke udelukkende været
positiv, og jeg vil i det følgende kort gengive
enkelte kritiske pointer, som kan fungere perspektiverende til denne artikels fokus på
(mangel på) repræsentation af tid og rum i
Nationalmuseets Etnografiske Samling i første
halvdel af det tyvende århundrede.
I tidsskriftet reCollections. A Journal of Museums and Collections fremfører Alexandra
Sauvage en omfattende kritisk gennemgang af
MQB, herunder netop museets repræsentation af de ikke-vestlige folkeslag som historieløse:
15
ANNE FOLKE HENNINGSEN
16
The exhibitions give only an external description of
these cultures, making them look superficial, distant
in time and space, and indeed without much historical context. This is exacerbated by the MQB’s practice
of using the ’ethnographic present’ tense in its exhibition labels, something which has been generally superseded in ethnographic museums […] Such captions barely contrast with colonial labels that implicitly classified peoples from the less to the most civilised.
[…] The museum cannot rely on the aesthetics of ethnographic objects alone to provide a historical context
for objects that do not already have ’history’. Aesthetics alone cannot change an entrenched narrative.
(Sauvage 2007)
På baggrund af udmeldinger fra museet selv
om formålene med og håbet for dets virke
identificerer Sauvage et mismatch på MQB
mellem kuratorisk intention og visualiseringspraksis, som ligner det ovenfor beskrevne ved
reorganiseringen på Etnografisk Samling i
1930erne:
The Musée du quai Branly has difficulty matching its
objective of intercultural dialogue and debate with the
means employed to achieve this. One wonders how
an institution could claim to be historically relevant
while ignoring the historical context of its collections.
[…] The MQB’s choice to retain an aesthetic approach instead of a historical one perpetuates the ’curiosity/ethnography/aesthetics’ triangle and remains entrenched in a colonial paradigm. The MQB fails to
provide ways to transcend the colonial era or a suitable base on which to start afresh, a base on which all
peoples are on equal footing. (Sauvage 2007)
Kaj Birket-Smith greb chancen under renoveringen af Nationalmuseet i 1930’erne til at
gennemføre en reorganisering af museets etnografiske udstilling, der skulle udtrykke de
nyeste teorier og forestillinger om kulturerne
og deres udviklinger. Birket-Smith anså Etnografisk Samling for at være en vigtig – hvis
ikke den vigtigste – del i danskernes opdragelse til etiske verdensborgere, men repræsentationen af ikke-vestlige folkeslag som historieløse og primitive kom til at modvirke den
ønskede lighedsskabende narrativ. Mange
avancerede analyser og strategiudviklinger er
lavet siden da, men de etnografiske museer i
Europa kæmper stadig som tidligere med
spørgsmålet om den bedste og mest etiske
måde at forvalte deres samfundsopgave; en
opgave som de fleste stadig ser som knyttet tæt
til formidling af viden til opbyggelse af interkulturel forståelse og anerkendelse: at gøre alt
racehovmod ynkeligt og dumt.
NOTER
1. Artiklen er baseret på et nystartet postdoc-projekt
og præsenterer således kun foreløbige analyser.
Det har endnu ikke været muligt at foretage et
større arkivarbejde, hvorfor det empiriske grundlag udelukkende udgøres af udvalgte publicerede
kilder.
2. Jeg vil gerne benytte lejligheden til at takke den
anonyme reviewer for flere vigtige kommentarer
til dette manskript, men først og fremmest vil jeg
gerne takke for opfordringen til også at inddrage
refleksioner over de udfordringer de etnografiske
museer i dag står overfor.
REFERENCER
Andreassen, Rikke & Anne Folke Henningsen:
Menneskeudstilling. Tiderne Skifter: København
2011.
Anonym: ”International antropologisk og
etnografisk Kongres i København 1.-6. august
1938”. Geografisk Tidsskrift. No 2, 1937:
163-164.
”ALT
Bahnson, Bahne Kristian: ”Etnogafiske Museer i
Udlandet”. Aarbog for Nordisk Oldkyndighed og
Hi-storie. 1887: 171-292.
Bahnson, Bahne Kristian: Etnografien. Fremstillet i
dens Hovedtræk. Det Nordiske Forlag:
København 1900.
Bennett, Tony: The Birth of the Museum. Routledge:
London & New York 1995.
Bennett, Tony: Pasts Beyond Memory. Routledge:
London & New York 2004.
Bergström, Anders & Victor Edman: Folkhemmets
museum. Byggnader och rum för kulturhistoriska
samlingar. Byggförlaget: Stockholm 2005.
Birket-Smith, Kaj: ”Den Etnografiske Samling.
Udvikling og nyordning”. Tilskueren. No 4,
1937: 98-113.
Birket-Smith, Kaj: Om indianere og eskimoer og os
selv: Etnografisk samling – dens virke og værdi som
led i Nationalmuseet. Etnografisk Samlings
Venner: København 1958.
Birket-Smith, Kaj: Kulturens Veje: Naturfolk og
kulturfolk. Politikens Forlag: København 1966.
Dreyer, Waldemar: Naturfolkenes Liv. Frem:
København 1898.
Fabian, Johannes: Time and the Other: How
Anthropology makes its Object. Columbia
University Press: New York 2002 [1983].
Fihl, Esther: ”Samlingen. At forfølge tingenes
biografi”. Hastrup: Kirsten (red.): Ind i verden.
En grundbog i antropologisk metode. Hans Reitzel:
København 2003.
Grahn, Wera: Känn dig Själf. Genus,
historiekonstruktion och kulturhistoriska
museirepresentationer. Linköpings Universitet:
Linköping 2006.
Henning, Michelle: Museums, Media and Cultural
Theory. Open University Press: Maidenhead &
New York 2006.
Høiris, Ole: Antropologien i Danmark. Museal
etnografi og etnologi 1860-1960. Nationalmuseet:
København 1986.
RACEHOVMOD BLIVER HER SÅ YNKELIGT”
Jensen, Jørgen: Thomsens Museum: Historien om
Nationalmuseet. Gyldendal: København 1992.
Kirshenblatt-Gimblett, Barbara: Destination Culture.
Tourism, Museums, and Heritage. University of
California Press: Berkeley 1998.
Knell, Simon et al. (red.): National Museums. New
Studies from Around the World. Routledge:
London & New York 2011.
Raibmon, Paige: Authentic Indians. Episodes of
Encounter from the late Nineteenth Century
Northwest Coast. Duke University Press: Durham
& London 2005.
Sauvage, Alexandra: ”Narratives of Colonisation.
The Musée du quai Branly in Context”.
reCollections. No 2, 2007.
Zimmerman, Andrew: Anthropology and
Antihumanism in Imperial Germany. University
of Chicago Press: Chicago 2001.
*Anne Folke Henningsen, Ph.D., adjunkt i
etnologi
Adresse: Saxo-Instituttet
Københavns Universitet
Njalsgade 80
DK-2300 København S, Danmark
E-mail: [email protected]
17
NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 18-32
●
Gjenstander og meninger i det
post-koloniale museet
Kontaktsoner og autoetnografi1
EVA D. JOHANSEN*
Title: Objects and meanings in the post-colonial museum. Contact zones and
autoethnography.
Abstract: James Clifford has proposed looking at museums as contact zones, where
different knowledge systems meet. In a collaborative project between Alta Museum and
Alta Secondary School in Finnmark, Norway, the museum made an attempt to open
up the power relationship between the museum and students and families by giving
space in the exhibitions to “private” objects and stories from everyday life. In this
article, I discuss the opportunities and constraints associated with opening up the
museum’s methodology for the objects and meanings that “the others” have considered
worthy of preservation. I argue that the changing structures of museum practice may
lead to new reflections on history and heritage in a museum context, and to the
democratization of public cultural heritage production.
Key words: Museum, colonialism, heritage, diversity, collaboration, contact
zones, reflexivity.
Mangfoldsperspektivet i norsk kulturpolitikk
gir et inntrykk av at alle stemmer skal kunne
høres i en debatt om hva kulturarv er, men hegemoniske strukturer synes å føre til at noen
stemmer lettere enn andre kommer til i offentlige diskurser. I Finnmark kan dette innebære at kolonialismen vedvarer på ulike måter
i møter mellom mennesker som posisjonerer
seg eller blir posisjonerte i ulike etniske kategorier, som samisk eller norsk, i identitetsdiskurser (Olsen 2010a), eller som urfolk og
”settlere” i diskurser knyttet til landrettigheter
(Olsen 2010b: 110). Dominerende diskurser
strukturerer forestillinger om Finnmark, og
fortellinger som fanges av den samiske ikonografiens semantikk, reproduserer ulikhet der
det også kan være likhet (Høydalsnes 2003:
107). Dette dilemmaet er også identifisert i
sjangeren eller fenomenet autoetnografi (Pratt
1992: 9), der ”de andre” i møte med dominerende representasjoner benytter kolonistenes
språk og estetikk i fremstillingen av seg selv.
Ved å etablere museer som kontaktsoner kan
nye relasjoner forhandles frem, og både muse-
GJENSTANDER
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
19
Fig. 1. I Hemmogiedde på filmopptak. Filmantropolog Kristin Nicolaysen, reindriftsutøver og kulturformidler
Mathis A. Oskal, Oskals barnebarn og hennes venninne. Foto: Eva D. Johansen, Verdensarvsenter for bergkunst –
Alta Museum.
EVA D. JOHANSEN
20
ets eget og andre kunnskapssystemer synliggjøres (Clifford 1997: 192). Som det vil bli vist
i denne artikkelen, kan en slik etablering av
kontaktsoner være med på å endre den museale diskursen om hva som er sentrale identitetsmarkører, og forklare hvordan disse inngår i
en diskurs der både lokalbefolkningen og museet er aktører i en praksis der ulike grupper
får være med å representere egen kultur.
Fotografiet (fig. 1) viser et kjent motiv, en
mann med kofte og firevindslue, i hånden
holder han ei reim som er festet til et reinsdyr.
Reinsdyret har kløvsal med bør på hver side,
og to barn på ryggen. Foran dem sitter en
dame med filmkamera, klar til å gjøre opptak.
Dette er et bilde av reindriftsutøver Mathis A.
Oskal og filmantropolog Kristin Nicolaysen,
og Oskals barnebarn og hennes venninne sittende på reinsdyret. Bildet er fra et samarbeid
mellom museum og skole, og opptak til filmen Min fars ridenspagat,2 våren 2010. Hensikten med møtet var å vise bruken av en historisk gjenstand. Gjenstanden er innsamlet av
eleven Sara Margrete Oskal, og er en kløvsal
for rein med håndtak for små barn til å holde
seg fast. Denne ble laget av Saras oldefar, i glede over og som gave til sin nyfødte sønn. I filmen demonstrerer Saras onkel Mathis hvordan gjenstanden i dag brukes for å formidle
hvordan små barn ble transportert under reinflytting, før motoriserte kjøretøy ble vanlig i
reindrifta, og han tar i bruk grep fra en museumssjanger når han formidler samisk historie til barnehagebarn og andre interesserte.
Fotografiet minner om andre bilder vi har sett
på museum, og andre steder. Det ligner på etnografiske bilder fra møter mellom ”oss og de
andre”, det vil si en typisk samisk ikonografi.
Samlet hos Mathis i Hiemmogiedde ved Kautokeino var det imidlertid ikke gitt hvem som
er ”vi” og hvem som er ”de andre”.
MUSEET
SOM KONTAKTSONE
James Clifford foreslår å se på museer som
kontaktsoner, der det åpnes for møter mellom
ulike kunnskapssystemer (Clifford 1997: 192).
Clifford hentet sitt begrep om kontaktsone fra
Mary Louise Pratt som beskrev begrepet som:
”the space of imperial encounters, the space in
which peoples geographically and historically
separated come into contact with each other
and establish ongoing relations, usually involving conditions of coercion, radical inequality,
and intractable conflict” (Pratt 1992: 8). De
moderne museenes innsamling, bevaring og
representasjon av materiell kultur ble etablert
for et vestlig kunnskapsbehov, publikum og
blikk (Hooper-Greenhill 2000). Hvis vi forstår museene innenfor kolonialismen som et
kulturelt prosjekt, innebærer det at de forstås
som institusjoner der ”assymmetriske koloniale relasjoner satte de materielle rammene for
hvordan noen subjekter kunne få tilgang til de
teknologiske produksjons- og representasjonsmidlene, og dermed også for hvordan objekter
ble skapt og representert” (Gullestad 2009:
23–24). Museene forstås dermed innenfor det
samme system av dikotomisering, klassifiseringer og kategoriseringer som var med på å
etablere forståelsen av ”de andre”, slik Said
gjør rede for med eksempler fra Midtøsten i
Orientalismen (1994). Kolonialismen som
ideologi kan dermed sies å ha gitt grunnlag for
en felles forståelse og vestlig definisjonsmakt
som museene er forankret i.
Det post-koloniale museet bestreber seg på
å etablere symmetriske relasjoner gjennom
samarbeid og dialog, men det kan synes som
om koloniale dikotomier reproduseres i forventninger til museet. Pratt bruker begrepet
autoetnografi om uttrykk der ”de andre” ser på
seg selv og beskriver seg selv i dialog eller re-
GJENSTANDER
spons til metropolens representasjoner (Pratt
1992: 9). Dette blikket, som ser på seg selv
gjennom filteret den koloniale kulturen etablerte, er med på å opprettholde strukturelle
ulikheter (Gullestad 2007: 235). Robin Boast
har problematisert museers forsøk på å være
kontaktsoner. Han anerkjenner de gode hensikter, men påpeker utilstrekkeligheten, ettersom museenes strukturer og kontaktsonenes
rammer er uforandret. Museer er fremdeles
maktinstitusjoner som kan usynliggjøre og
fremheve aspekter ved kontakt og samarbeid.
Boast hevder at Cliffords idé ikke lar seg overføre til museumspraksis uten at institusjonene
er villige til å gi fra seg makt og kontroll (Boast
2011: 56–70).
Conal McCarthy har sett etter ”de andres”
mulighet for handling og respons i museumsutstillinger, og viser hvordan synet på museet
som instrument for kolonial makt kan tildekke på hvilke måter minoritetsgrupper er involvert i internasjonale nettverk og bytte av ideer
(McCarthy 2007: 11). McCarthy viser til utstillinger av maorikultur og -historie på New
Zealand, og hvordan museumsgjenstander har
gått gjennom en endring, fra raritet til eksemplar, til kulturgjenstand og kunst og nå, kulturskatt eller taonga. I analysen av maorigjenstander på utstilling, synliggjøres at gjenstandene er variable konstruksjoner som får mening i den betydningssammenheng de skrives
inn i, at de er formet av både koloniale relasjoner, modernitet og nasjonalisme. Hans viktigste funn er at i museumsutstillinger – der urfolk vanligvis får en passiv, tidløs rolle – finner
han aktive maorier i samspill med vestlig kultur. Denne tilnærmingen synliggjør det hybride ved gjenstander, og måten etnografiske utstillinger presenterer maorikultur med avstand
i tid og rom, samtidig som maoriene presenterer seg selv her og nå, og fortiden blir resirku-
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
lert som krav i nåtida, i myter eller museumsutstillinger.
I Kulturminneåret 2009 ble nettstedet digitaltfortalt.no opprettet av ABM-utvikling/
Norsk kulturråd. Intensjonen med nettstedet
er at alle i Norge skal kunne slippe til med
egne fortellinger om hverdagens kulturminner
i den offentlige diskursen om hva kulturarv er.
Et av målene er å vise ”bredden og variasjonen
i begrepene kulturminner og kulturarv”, et
annet ӌ legge til rette for at mange og ulike
stemmer kan komme til orde” (www.digitaltfortalt.no). Dette innebærer en demokratisering av museumspraksis og en mulig anerkjennelse av andre praksiser enn den tradisjonelle vestlige museumspraksis (Simpson
1996). Inne i sitt fjerde år er det registrert totalt 2177 digitale fortellinger på nettstedet,
56 fra Finnmark og 21 av disse er fra Alta
kommune (27.07.12). Ingen av fortellingen
fra Alta har imidlertid fremkommet ved at
folk selv har laget fortellinger og lagt dem ut
på nettstedet.
Dette var bakgrunnen for et prosjekt på
Alta museum der vi ønsket å synliggjøre og
slippe til et mangfold av kulturelle uttrykk og
stemmer, gjennom mer aktivt å oppsøke gjenstander utenfor den tradisjonelle institusjonelle museumspraksis og undersøke hva folk
samler på og hvorfor. I prosjektet Mangfold:
små og store fortellinger, et samarbeid mellom
museum, skole og familier (www.alta.museum.no), har vi oppsøkt gjenstander som
fungerer som hverdagslivets kulturminner.
Ved å følge gjenstander som hverdagslivets
kulturminne, gir det oss mulighet til å komme
på sporet av meningssammenhenger knyttet
til hverdagslivets praksis, og andre mulige
kunnskapssystemer enn hegemoniet i norsk
offentlighet. På nettstedet digitaltfortalt.no er
alle 21 fortellinger fra Alta fremkommet i
21
EVA D. JOHANSEN
22
samarbeidsprosjektet mellom museum, skole
og lokalbefolkning.
I en demokratisering av museet er det ikke
bare forvaltning og representasjon av den materielle kulturarven som er museenes oppgave,
men også å være aktive samfunnsinstitusjoner
(St.meld. nr. 49: 145). I Finnmark ga Finnmarksloven av 2005 samer og andre i Finnmark nye rettigheter (www.lovdata.no), og
den aktualiserte slik ulike relasjoner til ei kolonial fortid. I museer er samer på utstilling blitt
innskrevet i meningssammenhenger, konstituert innenfor ulike diskursive praksiser og gjort
tilgjengelige, til å bli sett, fortolket og forstått,
men synes å være fanget innenfor gitte, hegemoniske strukturer som reproduserer et enhetlig og assymmetrisk bilde av ”de andre”
(Mathisen 2004: 5–25). Gjennom tidligere
gjennomførte undervisningsprosjekter ved
Alta museum har vi erfaring med hvordan
museets representasjon av etnisitet legger føringer på elevers oppfatninger av lokal historie
og etniske tilknytning (Johansen og Isaksen
2006: 24–33). I dette prosjektet fremkom det
at mange ungdommer i Alta først og fremst
knytter samer og det samiske til reindrift og/eller indre Finnmark, i tråd med et stereotypt
bilde av ”de andre”. Deres egen tilknytning til
en flertydig fortid og til slekt og familie i et
tradisjonelt flerkulturelt område ble i første
omgang ikke aktualisert. Vår erfaring er, som
jeg også vil vise i denne artikkelen, at en tilnærming som legger til rette for refleksjoner
over egen erfaring og verdier gir en mer nyansert forståelse av kulturelt mangfold.
I kontaktsonens konkrete møter mellom
museet og lokalbefolkningen, vil en åpen og
refleksiv tilnærming preget av reell gjensidighet, kunne bidra til at mangfoldige stemmer
blir hørt. Ved å legge åpen de meningssammenhenger objekter skrives inn i, de diskursi-
ve praksiser de fremtrer i, og hvordan museer
produserer kunnskap og bidrar til forståelse av
både subjekter og objekter, vil også varierende
maktprosesser kunne synliggjøres.
I denne artikkelen vil jeg vise at museer som
offentlige institusjoner, til tross for sin forankring i hegemoniske strukturerer, kan bidra til
et refleksivt perspektiv på konstitusjon av historie og kulturarv. Gjennom å åpne og synliggjøre de prosesser som skaper kunnskap, vil
museene kunne posisjonere seg i det kommunikative landskapet de selv er en del av (Gullestad 2009). Dette vil jeg gi eksempel på gjennom en nærstudie av gjenstander som ble dokumentert og lånt inn til museet i prosjektet
Mangfold: små og store fortellinger, et samarbeid mellom museet, elever og familie. Noen
gjenstander ble det laget film om, og alle ble
stilt ut på Alta Museum, i 2009. Museet åpnet
i prosjektet for publikums gjenstander og fortellinger, som både bryter med og bekrefter en
offentlig historie. Erfaringen fra prosjektet var
at gjennom endring i praksis og ved å gi mulighet for nye handlinger og relasjoner kan
museer bidra til nye refleksjoner om historie
og kulturarv i en museumskontekst. I vårt
prosjekt ble følgende spørsmål reist: Hvilke
gjenstander velges når andre enn museer samler? Hvor bringer dette den offentlige diskursen om kulturarv?
MANGFOLD –
SMÅ OG STORE FORTELLINGER
Alta museums kulturhistoriske samling er i
hovedsak gjenstander samlet inn av frivillige
entusiaster og mottatt som gaver fra slutten av
70-tallet. En stor andel sorterer under kategorier som fiske, jakt og fangst, mat og drakt, og
er knyttet til oppbygging av en lokal kultur.
Få av disse gjenstandene er imidlertid å finne i
dagens basisutstillinger. Den første delen av
GJENSTANDER
basisutstillingen ble ferdigstilt i 1991 og fokuserte på Alta som møtested, i forhistorisk tid
med fokus på helleristninger, på møter mellom etniske grupper i historisk tid, og på noen
historisk kjente enkeltpersoner. Lokal etnisk
tilhørighet og kulturelt mangfold ble ikke
problematisert i denne eldste delen av basisutstillingen (Olsen 2010: 94), men er siden berørt i tolkning av gjenstander fra eldre historie. Museets historie faller sammen med en
periode der vi i Norge finner en oppblomstring av lokalmuseer som følge av ny tilskuddsordning for museer, og da lokale, frivillige entusiaster kunne gi oppgaven videre til
profesjonelle museumsansatte, ble andre faglige temaer like viktige som gjenstander i museumsformidlingen (Eriksen 2009: 105). I den
tidlige museologien var fokus rettet mot metoder, av hvordan administrasjon, utdannelse
eller konservering fungerte. Innenfor det som
blir kalt ”den nye museologien” ble fokus flyttet fra samlinger til publikum og undervisning, og ble i større grad opptatt av hvorfor, av
hva som var hensikten med museer, av museenes formål. I den senere tid ser vi en ytterligere utvikling innenfor museologi, der fokus
igjen er på hvordan, men ut fra et bredere teoretisk fokus, med utvidede metodologiske tilnærminger, og ”tykkere” empirisk grunnlag,
hevder Sharon Macdonald (2011: 3). Både
konservering, museumsutdanning, samlinger
og utstillinger, har i den senere tid vært gjenstand for nye analyser, og vi har fått en økt bevissthet om at samlinger og utstillinger består
av noe som velges og annet som velges bort
(Macdonald 2011: 3). Vi har fått en større
oppmerksomhet rettet mot hvordan kunnskap i museene blir produsert og formidlet, og
hvordan den er posisjonert.
I arbeidet mot utstillingen Mangfold: små
og store fortellinger inviterte Alta Museum ele-
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
ver og familier til å være aktive i prosessen
med innsamling/innlån, dokumentasjon og
formidling av gjenstander. I dette utstillingsprosjektet var jeg koordinator, og sammen
med konservatorer, vaktmester, designer og
direktør åpnet vi den museale prosessen opp.
Vi la til rette for en endring av maktforholdet
mellom museet og publikum, og skapte et
nytt potensielt rom for bevisstgjøring og for
nye gjensidige roller og relasjoner i kollektiv
kunnskapsproduksjon. I denne artikkelen vil
jeg se på hvordan museet skaper kunnskap i
Finnmark, ikke bare ut fra museets praksis,
men innenfor en kolonial tradisjon som bestemmer andre personers og institusjoners forventninger til museet. Jeg vil ta utgangspunkt
i erfaringer fra egen praksis, et prosjekt der
museum og skole samarbeider om formidling
av historie og kulturarv, og se på hvordan
undervisningsprosjekter, gjennom å bidra til
at folk presenterer seg selv og sine egne historier, kan legge tilrette for gjensidige relasjoner
i etablering av kulturarv. I analysen vil jeg se
Fig. 2. Forsiden til utstillinga Mangfold – små og store
fortellinger som nettutstilling. Nettutstillingen er produsert av Janos Kolostyak, Verdensarvsenter for bergkunst –
Alta Museum.
23
EVA D. JOHANSEN
24
nærmere på de ulike diskursene som utspiller
seg i møte mellom museet og ”de andre”, deres gjenstander og strategier og fortolkninger
av kulturarv.
I offentlige debatter under Mangfoldsåret
2008 ble kulturelt mangfold ofte forvekslet
med etnisk mangfold, også i museumsfaglige
debatter, som om begrepet mangfold lettere
knytter seg til idéen om serier med etniske
grupper, heller enn kulturelt mangfold innen
etniske grupper. Med fokus på hverdagslivets
kulturminner ligger muligheten til å komme
på sporet av et slikt mangfold.
Høsten 2008 og våren 2009 fikk 78 ungdommer på tredje året på Alta videregående
skole mulighet til å styre innsamling/ innlån,
dokumentasjon og formidling av gjenstander
fra egen familie. Prosjektet ble satt i gang i
sammenheng med Mangfoldsåret 2008 og
Kulturminneåret 2009 og var økonomisk
støttet av ABM-utvikling. Alta er et utdanningssenter og en vekstkommune der en stor
del av befolkningen er tilflyttere og det er
mange skoleelever som kommer fra andre
kommuner i Finnmark. Skoleelevene fikk i
oppgave å presentere egen/familiens gjenstander både i utstilling på museet og på film. Vi
ville legge til rette for muligheten til å komme
med eget bidrag i diskusjon om hva kulturarv
er, for å reflektere over hvordan kulturarv produseres og hvilken betydning den får eller har.
Målet med prosjektet var at elevene skulle opparbeide seg en forståelse av hvilken betydning
gjenstander har for enkeltpersoner, av hvordan gjenstander gis betydning som museumsobjekter, og av gjenstanders betydning
som museumsobjekter.
Undervisning og forberedelser i utstillingsprosjektet utgjorde tilsammen ni uker, i perioden fra september 2008 til mars 2009. Utstillingen besto av et utvalg på 21 gjenstander, ble
åpnet 26. mars 2009 og sto til 30. april samme år. I presentasjonen av prosjektet, på museet nettsted, står det:
Museenes tradisjonelle kjennetegn er autentiske gjenstander. Når museumsfolk skriver gjenstander inn i
ulike narrative strukturer kan disse bli symboler, som
representerer sentrale fortellinger om et sted eller et
folk. Når gjenstander blir symboler for noe, vil de
også være løsrevet fra den konteksten de opprinnelig
ble brukt i. Gjenstandene vil kunne oppleves som mer
eller mindre representative for ulike menneskers erfaringer, og noen vil slik ha en nærmere tilknytning til
museumsgjenstander og museenes fortellinger enn
andre. For å øke mangfoldet i og forståelsen av museumsformidling, og bidra til elevers kritiske vurdering av gjenstander og utstillinger, har elevene i dette
prosjektet selv utført museumsarbeid, de har hentet inn
gjenstander fra egen familie, venner eller omgangskrets og presentert gjenstandene i utstilling på museet
(www.alta.museum.no).
Med fokus på gjenstander og flere enn museer
som samlere, ble elevene invitert inn i museets
praksis og metodologi med oppfordring om å
supplere denne. Alle fagansatte deltok i undervisningen. I første undervisningsdel fikk elevene et lite innblikk i ulike typer gjenstander
og samlinger i et museumshistorisk perspektiv, de fikk innblikk i museets rutiner for registrering og utfordringer med store samlinger. Her ble det trukket frem at museer samler
på ekte ting, og den unike opplevelsen av autentiske gjenstander ble fremhevet. I andre del
ble det rettet fokus mot museumsgjenstander
som nasjonale symboler, opplevelse av fellesskap, og videre til spørsmål om hvilke gjenstander folk samler på hjemme hos seg selv.
Elevene fikk veiledning i dokumentasjon og
intervjuteknikk før de fikk i oppgave å foreta
innsamling og dokumentasjon av en egen
GJENSTANDER
gjenstand. I tredje del av undervisningsopplegget var tema å se på gjenstanden som historisk kilde og plassere den i en generell historisk kontekst, før det hele ble samlet i siste
undervisningsdel, organisert som workshop,
der elevene startet arbeidet med utformingen
av utstillinga. Elevene fikk også mulighet til å
lage en liten film, en digital fortelling, som
presenterte den egne gjenstanden og som kunne erstatte tekst i utstillinga. Etter utstillingsperioden ble gjenstandene levert tilbake til familiene.
Første del av undervisningen foregikk på
skolen, og var organisert som klasseromsundervisning. Museumsansatte informerte, tilrettela for ulike øvelser og synliggjorde slik rutiner for egen praksis. Når elevene ble invitert
videre inn i prosessen, med oppfordring om
selv å gjøre utvalg av gjenstander, dokumentere og formidle dem, vurderte de aktiviteten
opp mot skolens rammer. Var dette innenfor
læreplanen? De så at prosjektet ville bli krevende, også tidsmessig. Hvordan sto det i forhold til øvrig pensum og eksamen? De hadde
målrettede strategier for å løse skolens forventninger, og hadde en pragmatisk og bevisst
holdning til hvordan de skulle oppnå best mulig resultater. I samarbeidsprosjektet måtte
museet forholde seg til et nasjonalt vurderingssystem som tidligere ikke har vært vanlig
i museumsformidling, men som har kommet
sterkere inn i museumsfeltet med den nasjonale satsningen ”Den kulturelle skolesekken”,
der kulturinstitusjoner skal medvirke til en
mer helhetlig innlemmelse av kunst- og kulturuttrykk i skolen og slik bidra til realisering
av skolens læringsmål (www.denkulturelleskolesekken.no).
I arbeidet med filmer til utstillingen ble
museet og familiene mer involverte, og prosjektet enda tydeligere en kontaktsone der uli-
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
ke interesser og forståelser møttes og ble synlige. Bare en av elevgruppene lagde digital fortelling/film. Den handlet om snøscooteren,
Bollevargen – et arbeidsjern fra fortiden. De andre elevgruppene vurderte film som for resurskrevende i forhold til tid og eksamen, noe som
også ble bekreftet av lærerne, og dette ble oppfattet som et dilemma i prosjektet. I samarbeid med Nicolaysen Film og Media produserte museet digitale fortellinger basert på åtte
av de andre gjenstandene: et fotografi, ei sølvskje, ei aluminiumseske, ei disneysamling, et
trefat, en UNEF medalje, en OL medalje og
en kløvsal for rein, en ridenspagat. Filmene
kan sees i nettversjonen av utstillingen på
Alta Museums hjemmeside (www. alta.museum.no).
Forberedende workshop og produksjon av
utstillingen foregikk på museet. I diskusjonene i denne fasen ble en rekke ulike muligheter
og begrensninger diskutert. Vi var blant annet
inne på muligheten for å låne flere gjenstander
fra museets magasin eller plassere elevenes
gjenstander i basisutstillingen. Montrer med
alarm for gjenstander som var ekstra verdifulle
var lett å bli enige om. Elevene ønsket montrene plassert ”kronologisk, sånn som gamle
folk liker det”. Det ble tilgjengelig tid og praktiske hensyn som la endelige føringer på avgjørelsen om tematisk inndeling. Gjenstandene ble inndelt i kategoriene gaver (sølvskje,
aluminiumseske, skrin av rekved), reise (japansk skrin, samuraisverd, kompass), tradisjon (ridenspagat, snøscooter, sveivegrammofon, symaskin, fotografi), fritid (disneysamling, utklippsbok), medaljer (OL-medalje,
UNEF-medalje) og hjem (melkeseparator, rasjoneringskort, bærplukker, kokebok, sukkertang, rosemalt trefat). Disneysamlinga som
var avfotografert og gjengitt i størrelsen 1:1,
tok en halv vegg i utstillinga, og ga sammen
25
EVA D. JOHANSEN
26
med snøscooteren Bollevargen, inntrykk av
noe nytt i museet. Den ferdige utstillingens
hovedinntrykk var likevel tradisjonell monterutstilling, der overvekten av gjenstandene synes å være av samme type som folkemuseer
samler (Eriksen 2009: 77). Går vi nærmere inn
på utstillingen, og ser på utstillingstekstene, ser
vi imidlertid at begrunnelsen for at gjenstandene er bevart er andre enn de som er vanlige
for museumsgjenstander.
Utstillingstekstene kobler mange av gjenstandene til erfaringer og relasjoner til personer, ikke til estetiske, historiske eller vitenskapelige verdier. Dette trekker fortidens gjenstander inn i nåtiden, til perspektiver og
kunnskapssystemer i stadig endring. Jeg vil se
nærmere på tre av gjenstandene. Disse er valgt
for å synliggjøre noen særlige likheter og forskjeller. Et annet utvalg ville kunne aktualisert
andre fortellinger om komplekse relasjoner
mellom subjekter og objekter, praksiser og
diskurser. Utvalget jeg vil se nærmere på er et
aluminiumsskrin, håndlaget av en russisk
krigsfange, ei sølvskje laget av en sølvsmed og
en hjemmelaget kløvsal for rein av naturmaterialene tre og skinn. Alle er gaver og koblet til
den samiske ikonografien, to har graveringer
av mennesker i slede og rein og en er for at et
lite menneske skal kunne ri på rein. De synes å
være knyttet til felles verdier, men til ulike sosiale relasjoner.
LIKHETER
OG FORSKJELLER
Utstillingstekstene til aluminiumseska og
sølvskjea viser, blant annet, relasjonelle forhold i krigssituasjon og verdien av arv. Eieren
av aluminiumseska, Mathis J. Sara, forteller at
han fikk den håndlagde eska av en russisk
krigsfange som han smuglet mat til under krigen. På lokket er det gravert ”Alta 1944”, en
rein med slede, med én person i. På baksida er
det gravert motiv av en hestesko, og på sidene
en fisk og blomster. Mathis var 10 år den
gangen han fikk den og forteller at han ble
kjent med tyskerne som hadde okkupert et
bakeri i nærheten av der han bodde, i Bossekop, Alta, og spurte dem om han kunne gi
russefangene mat. Hver dag passerte russefangene området på tur til og fra fangeleiren
som lå i Skaialuft. De tyske vaktene svarte at
hvis de så at han ga dem mat, var de nødt til å
rapportere til offiserene. De snudde imidlertid
ryggen til når han kastet snøball i området, og
ga slik gutten anledning til også å kaste matpakker til russefangene. I arbeidet med filmen
får vi vite at Mathis overtok denne oppgaven
etter sin far, som måtte slutte etter å ha blitt
truet på livet av tyske offiserer. Med familien
som vitner, fikk faren rettet pistol mot tinningen, og beskjed om at han ville bli skutt
om han gjentok aktiviteten. Mathis overtok
farens velgjerning, i stilltiende overenskomst
med tyske soldater. Denne fortellingen hadde
Fig. 3. Aluminiumseska. Foto: Merete Ødegaard,
Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum.
GJENSTANDER
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
27
Fig. 4. Friergaven. Foto: Merete Ødegaard, Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum.
ikke Oxana, Mathis stedatter, hørt før hun
spurte etter noe hun kunne bruke i utstillingsprosjektet.
I utstillingsteksten om sølvskjea, laget på
slutten av 1800-tallet og med motiv av rein
med slede, med én person i gravert på skjebladet og koftekledt person på ski gravert på skaftet, får vi vite at dette er en friergave gjennom
fire generasjoner. Skjea har fulgt familien som
en del av eldste sønns friergave til sin utvalgte.
I arbeidet med filmen om sølvskjea får vi vite
at den er et symbol på at det ikke skal gå tomt
for mat i det nye husholdet. I prosessen med
dette arbeidet kom Ina Marita Turi, hun som
hadde lånt inn denne gjenstanden, til å reflektere over tradisjonen som ga hennes eldste
bror rett til å gi familieskatten videre. Hvorfor
eldste bror, og ikke henne?
Den siste gjenstanden jeg vil trekke frem
her, også den siste vi lagde film om, var en
kløvsal for rein, spesiallaget med håndtak for
Fig. 5. Ridenspagat – en kløvsal for rein. Foto: Merete
Ødegaard, Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum.
EVA D. JOHANSEN
28
barn, en ridenspagat/riiden-spagát. Kløvsalen
består av to buer av tre med en kobling i ene
enden slik at buene kan festes til hverandre, og
sammen balanseres som en omvendt u eller v
over ryggen på reinen. I motsatte ender er det
på den ene festet ei reim av garvet reinskinn
og på den andre et hull, slik at kløvsalen kan
stabiliseres av reima på tvers under reinen. På
hver side av reinen kan det da festes bører på
kløvsalen. Sittende på reinen blir børene fotstøtter for barnet. I utstillingsteksten får vi
vite at kløvsalen ble laget til Berit Sara Bals
Oskals ektemann, rett etter at han ble født.
Den ble laget av ektemannens far. Det blir
fortalt at ”at han ble så glad for å få sin sønn,
at han nesten umiddelbart dro ut for å lage
disse”. Dermed kunne gutten sitte på reinen
og sosialiseres i forhold til dyret, inntil han ble
for tung og måtte sitte i sleden. Kløvsalen har
utskjæringer og er merket med den første eierens initialer. Dagens eier synes gjenstanden
viser hvor mye samfunnet har endret seg på få
generasjoner, med motoriserte hjelpemidler i
reindrifta, og påpeker at i dag synes også de
fleste samiske barn at det er mer naturlig å ri
på hest enn på rein.
Sammen med gjenstanden og utstillingsteksten var det i utstillingen et bilde av kløvsalen
på en rein og med et barn på. Når vi startet arbeidet med filmen, var det nærliggende at den
kunne handle om det samme, altså vise konkret hvordan barn kan ri på rein med kløvsal.
Museet, ved Nicolaysen Film og Media, skisserte planen om film for elev og familie, og
fastsatte møte for opptak. Det var som museumsansatte på filmoppdrag vi møtte Mathis
Andersen Oskal første gang, sistnevnte for anledningen i kofte. I arbeidet med filmen viste
Oskal oss familiebilder, av familien på sommerboplassen i Øksfjordbotn i Loppa kommune i 1929, og av faren – den kløvsalen ble
laget til – på reinflytting ned mot Langfjord i
Alta kommune på 60-tallet. Fotografiene var
tatt av henholdsvis Samuli Paulaharju og Robert Paine. Den første lærer og folkelivsgransker fra Finland som reiste rundt på Nordkalotten og dokumenterte folkelivet, og den andre Oxfordutdannet sosialantropolog på feltarbeid. Bildene er fra en gjenkjennelig etnografisk fortid, der individene fremstår som objekter, avhengig av tidens aktuelle vitenskapelige perspektiver, og ikke som subjektive personer slik de er i familiefortellingen. Jeg vil
ikke her forfølge de ulike kunnskaps- og verdisystemer disse bildene sirkulerer i, men gå
tilbake til fotografiet i innledningen av denne
artikkelen (fig. 1). Fotografiet av Mathis A.
Oskal, fra 2010, med kofte og rein, barnebarn
og filmantropolog, viser til tegn som spiller på
en etnografisk fortid.
AUTOETNOGRAFI
OG SAMTIDIGHET
I presentasjonen av gjenstanden familien tar
vare på, valgte Mathis å bruke tradisjonelle
klær, kofte, bellinger og stjernelue/firevindslue. Da jeg oppdaget Mathis sitt valg, i det vi
kjørte inn foran huset hans og han kom oss i
møte, ble jeg først overrasket. Jeg hadde forventet en mer dagligdags bekledning. Mot det
hvite huset hans og snøen ble kofta veldig synlig. I utstillinga var barnet på reinen i fokus.
Fotografiet som var brukt i utstillinga viste
riktignok (når jeg sjekket igjen) at personen
som leide reinen hadde kofte, bellinger og firevindslue. Han var imidlertid ikke fremtredende, kofta var dekket av en hvit lohkka (samisk poncho eller cape) og han var nærmest
på tur ut av bildets ramme. Og så ble jeg skuffet. På tross av vårt fokus på mangfold og museets endring av praksis, så jeg for meg at dette ikke ville føre til at hverdagslivets kultur-
GJENSTANDER
minner nyanserte et stereotypt bilde av nordnorsk kulturarv. Jeg så at koftas sterke etnisk
kodifisering sannsynligvis ville trekke fortolkningen av en visuell representasjon mot
etniske forskjeller. Så gikk vi ut av bilen, hilste
og presenterte oss, og Mathis ga uttrykk for at
han på sin side ble overrasket over at vi ikke
var søringer. Som museets representanter var
vi kategorisert som fagfolk utenfra, og han
hadde gjort sine forberedelser, for å møte museet og bli representert på film. Vi ble invitert
inn, og fikk se familiefotografier, der hans
subjektive familiefortelling ble visualisert av
bilder vi kunne identifisere som etnografiske
bilder, men som for han var personlige familiebilder. Gjenstanden, hverdagslivets kulturminne, ble gitt mening gjennom familiehistorien, der også den etnografiske form, bilder fra
en etnografisk fortid, ble inkorporert i familietradisjonen.
I møtet oppdaget vi også at vi alle hadde
våre familiehistorier fra det samme området.
Men når Mathis Andersen Oskal la tilrette for
en svipptur med kjørerein og i pulken, som
også var brukt under innspilling av filmen
Kautokeino-opprøret (Gaup 2008), var det
vår første konkrete kroppslige erfaring med
denne fremstilling av samisk kultur. Rein med
slede, skiløpende same, same på jakt, løpende
same og noaide i trollmannens skikkelse fremstår som en sameikonografi (Høydalsnes
2003: 107). Elementer av det samme gjenfinnes i både inngraveringen i aluminiumsskrinet
fra 1944 og sølvskjea fra 1800-tallet. Turen
var ment for oss i egenskap av generaliserte eller stereotypiserte museumsansatte, kanskje
sammenlignet med turister på vidda. Men når
jeg satt der i pulken kom jeg til å tenke på det
spøkefulle og tvetydige lokale uttrykket å være
som ”ei kjærring i båten”. Det dreier seg om i
hvilken grad man har nødvendig kontroll, i
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
form av den kunnskap og kompetanse som situasjonen i båten krever. En tur med pulken
kan på denne måten sammenlignes med en
fisketur. Der jeg kommer fra tas gjerne gjester
med på fisketur. Det er fiskerne/menn som
gjør alt tilretteleggingsarbeidet, og særlig hvis
fangsten blir stor, vil turen ligne på arbeid,
bare krevende på en annen måte, fordi mannskapet er uvant og metodene gammeldagse.
Det er imidlertid store muligheter for å øke
sin lokale anseelse hvis man, og særlig menn,
kan bidra i arbeidet, sløye fisk og manøvrere
båten. Selv har jeg vært med på utallige fisketurer, men sløyer nesten aldri fisk og kan styre
båten bare hvis havet er blankt og det er god
sikt. Og det er greit, gjenkjennelig, jeg blir likevel ikke oppfattet som en fremmed. Men
den tradisjonelle kulturbæreren er fiskeren, en
mann. Og som fiskeren demonstrerer Mathis
hva en mann er, en ekte mann eller ekte same.
Dette er verdier som utrykkes i både turisme
og samiske museer (Olsen 2000: 13–30), men
som i folks egne praksiser får et mer nyansert
innhold gjennom relasjoner til personer.
Ikonografien på gavene, på sølvskjea og på
lokket til skrinet laget av russefangen, er totalbilder på samisk kultur, og uttrykker samtidig
kvaliteter i relasjonen mellom giver og mottaker, en forsikring til kvinnen om hennes nye
mann, og russefangens takknemlighet til en liten (sjø)samegutt.
Møtet i kontaktsonen åpner slik for å se det
hybride ved gjenstander, til å se nye meningssammenhenger gjennom å synliggjøre skiftende relasjoner mellom subjekter og objekter i
ulike diskurser. I forhold til den tradisjonelle
museumspraksisen synliggjøres et alternativt
kunnskapssystem som kontekst for å ta vare
på gjenstander, der også den museale sjangeren og diskursen benyttes for ”de andres” formål. Berit begrunner sin bevaring av kløvsalen
29
EVA D. JOHANSEN
30
som dokumentasjon på endring i samisk kultur. Mathis bruker den for å formidle tradisjonell samisk kultur, i en iscenesettelse av sentrale samiske verdier som er gjenkjennelig fra
museets kulturarvspraksis, og som også fungerer som produkt innenfor turisme. Samtidig
kan uttrykket kobles til symboler for overlevelse, til sølvskjea som friergave og symbol for
at det ikke skal gå tomt for mat i det nye husholdet, som gjenytelse, som takk for maten, til
en samisk gutt fra en russisk mann i tysk fangenskap under 2. verdenskrig, og som etnisk
markør og kanskje innlegg i en pågående rettighetsdebatt. Museets aktive samspill med lokalbefolkningen kompliserer dokumentasjon,
bevaring og formidling av kulturarv, men gir
nye muligheter for kunnskap og forståelse.
AVSLUTNING
Mangfoldsåret satte fokus på mangfold i museer, og siden har dette vært et viktig punkt i
museers statlige tildelingsbrev og rapporteringsskjemaer. Kulturminneåret viste hvordan
alt kan være kulturarv, og en vilje til at alle
stemmer skal kunne høres i den offentlige debatten om kulturarv. I hverdagslivet kan private gjenstander og samlinger anerkjennes
som kulturminner, men det er et skille mellom privat og offentlig kulturarv, som også
kan vise til skiller mellom ulike kunnskapssystemer. Museene er statens redskap for å realisere mangfold i forståelse av kulturarv. I stortingsmeldingen om Framtidas museum (St.
meld. nr 49: 145) bes museer ha en bevisst tilnærming til egen praksis, og det er sagt å være
særlig viktig fordi museer skal løse dilemmaet
med ikke å samle på alt, men samtidig sikre en
balansert representasjon av et mangfoldig samfunn. I museer som kontaktsoner, der ulike
kunnskapssystemer utspiller seg i konkrete
møter, vil forskjeller bli synlige, og gi mulighet til gjensidighet, refleksivitet, til å gjøre nye
valg og utvide innholdet og mangfoldet i en
dynamisk offentlig kulturarv.
I dette prosjektet har museet som kontaktsone endret egen praksis, lagt forholdene til
rette for en forskyving i maktforholdet mellom museet og publikum. Vi har fått frem en
positiv familiehistorie der etnografiske bilder
er inkorporert i familiens historie, der museets
praksis er tatt opp, transformert og inkorporert i lokale tradisjoner. Familiens historie
knytter direkte til en visuell tradisjon, der
reindrifta har en særskilt plass i representasjon
av samisk kultur. På denne måten reartikuleres og bekreftes etnografiens bilder på nytt,
denne gang av samer selv. Autoetnografiens
forankring i vestens blikk bidrar til at koloniale stereotypier vedvarer, og fortellinger og
stemmer i Finnmark som ikke like vellykket
kan spille på en etnografisk fortid, blir mindre
synlige. Det kulturpolitiske idealet og retorikken om at alle stemmer skal høres underkommuniserer systematisk ulikhet og tildekker de
strukturer som sementerer dominerende diskurser. I museets formidling og undervisning
ligger muligheter for å problematisere museets
praksis, og for å løfte frem, synliggjøre, nyansere og supplere kulturarv gjennom stadig nye
representasjoner (McLoughlin 1999: 266–267).
Som kontaktsone kan museet legge til rette for
forståelse av mangfold gjennom møter mellom ulike kunnskapssystemer. Med et refleksivt blikk på egen historie og kulturarv, åpnes
muligheter for å tenke om de strukturer vi selv
er en del av. I dette prosjektet så vi også at ei av
jentene gjennom arbeidet med familiens gjenstand, fikk øye på en grunnleggende relasjon
knyttet til kjønn, i strukturer hun er en del av.
Hun stilte i løpet av prosjektet nye spørsmål
til en gammel tradisjon, der familieskatten er
GJENSTANDER
en verdi som blir ført videre av eldste sønn. I
møter med befolkningen og i undervisning
kan museer bidra til å slippe til nye stemmer
innenfor ulike kunnskapsregimer, i en kontinuerlig problematisering av museer og museumspraksis innenfor en frigjørende kulturforståelse (Kreps 2003).
NOTER
1. Deler av materialet som ligger til grunn for dette
arbeidet ble presentert på Nordnorsk museumsseminar, Tromsø, 2009 og på Den 32. nordiske
etnolog- og folkloristkongressen i Bergen, 2012.
Takk til Norsk Kulturråd og satsningen ”Forskning om museer og arkiv” for økonomisk støtte,
til Høgskolen i Finnmark og forskningsgruppa
ved NFR prosjektet ”Kontinuitet og endring i
bilder av nordområdene” for praktisk støtte og
faglig fellesskap, og til egen institusjon for velvillig tilrettelegging. Spesiell takk til kolleger og veileder Stein R. Mathisen som har delt kunnskap,
lest og kommentert utkast underveis. Takk også
til redaktørene og anonym konsulent for konstruktiv kritikk.
2. Ridenspagat, av de samiske ordene riiden, som i
riidensálat (ridesadel) og spagát (kløvsal for rein)
(Stor norsk – samisk ordbok. Dáru-sámi sátnegirji. Davvi Girji 2000).
LITTERATUR
Boast, Robin: ”Neocolonial Collaboration:
Museum as Contact Zone Revisited”. Museum
Anthropology. Volum 34, nr 1, 2011. 56-70.
Clifford, James: Routes. Travel and Translation in the
Late Twentieth Century. Harvard University
Press: Cambridge, Massachusetts 1997.
Eriksen, Anne: Museum. En kulturhistorie. Pax Forlag
A/S: Oslo 2009.
OG MENINGER I DET POST-KOLONIALE MUSEET
Gaup, Nils: Kautokeino-opprøret (film). Rubicon:
2008.
Gullestad, Marianne: Misjonsbilder. Bidrag til norsk
selvforståelse. Om bruk av foto og film i
tverrkulturell kommunikasjon. Universitetsforlaget: Oslo 2007.
Hooper-Greenhill, Eilean: Museums and the
Interpretation of Visual Culture. Routledge:
London & New York 2000.
Høydalsnes, Eli: Møte mellom tid og sted. Bilder av
Nord-Norge. Forlaget Bonytt: Oslo 2003.
Johansen, Eva D. og Monica Isaksen: ”Etniske
kategorier og elevers forståelse av kulturelt
mangfold” i Museumsbesøk – mer enn en fridag.
ABM-utvikling. Nr 61, 2010. 24-33.
Kreps, Christina F.: Liberating Culture. Cross-Cultural
Perspectives on Museums, Curation and Heritage
Preservation. Routledge: London and New York
2003.
Mathisen, Stein R.: ”Representasjoner av kulturell
forskjell. Fortelling, makt og autoritet i utstilling
av samisk kultur”. Tidsskrift for kulturforskning.
Volum 3, nr 3, 2004. 5-25.
Macdonald, Sharon: A Companion to Museum
Studies. Wiley-Blackwell: Oxford 2011.
McCarthy, Conal: Exhibiting Maori. A History of
Colonial Cultures of Display. Berg: New York
2007.
McLoughlin, Moira.: Museums and the Representation
of Native Canadians. Negotiating the Borders of
Culture. Garland Publishing, Inc: New York &
London 1999.
Olsen, Bjørnar: ”Bilder fra fortida? Representasjoner
av samisk kultur i samiske museer”. Nordisk
Museologi. Nr 2, 2000. 13-30.
Olsen, Kjell: Identities, Ethnicities and Boarderzones.
Orkana, Stamsund 2010(a).
Olsen, Kjell: ”Stat, urfolk og ’settlere’ i Finnmark”.
Norsk Antropologisk Tidsskrift. Nr 2-3, 2010(b).
110-128.
Pratt, Mary Louise: Imperial Eyes: Travel and
31
EVA D. JOHANSEN
32
Transculturation. Routledge: London
1992.
Said, Edward W.: Orientalismen. Vestlige oppfatninger
av Orienten. Cappelen: Drammen 1994.
Simpson, Moira G.: Making Representations.
Museums in the Post-Colonial Era. Routledge:
London and New York 1996.
Stortingsmelding nr 49 2008-2009: Framtidas
museum. Forvaltning, forskning, formidling,
fornying.
www.alta.museum.no
www.denkulturelleskolesekken.no
www.digitaltfortalt.no
www.lovdata.no
*Eva D. Johansen, hovedfag i sosialantropologi
fra Universitetet i Tromsø, arbeider som
museumspedagog ved Verdensarvsenter for
bergkunst – Alta Museum
Adresse: Verdensarvsenter for bergkunst
– Alta Museum
Altaveien 19
NO-9518 Alta, Norge
E-mail: [email protected]
NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 33-46
●
Diversitet og museale heterotopier –
om naturalisering og nationalisering af kulturel diversitet i
migrantnationer
TINE DAMSHOLT*
Title: Diversity and museological heterotopias – about naturalization and
nationalization of cultural diversity in migrant nations.
Abstract: In old nation states such as those in Scandinavia, one current agenda is to
bring cultural diversity into the museums in order to break up the mono-cultural
narrative (whether national or local), and as such to undermine the formation and
solidification of nation states that the nineteenth-century proliferation of museums was
undoubtedly closely linked with. In the twenty-first century, migration – in particular
– has challenged the traditional grand narratives of national heritage and unity
materialized in museums. However, when turning to settler or migrant nations, this
agenda is turned upside down. Discussing examples from museums in New York and
Sydney and their way of dealing with migrant identities and indigenous people, this
paper argues that cultural diversity can also be naturalized, normalized, or even
nationalized as cultural heritage. In this alternative grand narrative, indigenous
people risk ending up as an anomaly or internal ‘other’. Finally , these complex
dynamics of cultural diversity and musealising practices are discussed in the perspective
of the Foucauldian notion of heterotopias.
Key words: Migrant identity, cultural diversity, heterotopia.
I gamle europæiske nationalstater, som de
nordiske, søger vi ofte at bringe den kulturelle
diversitet ind på museerne for at bryde med
den monokulturelle og nationale eller lokale
selvbeskrivelse og selvforståelse, som museerne
traditionelt har bidraget til. Vi søger således på
forskellige måder at integrere marginale grupper som indvandrere og religiøse, sproglige eller etniske minoriteter eller grupper, der af
den ene eller anden grund er marginaliseret i
den store nationale fortælling. Imidlertid stiller sagen sig noget anderledes i vestlige nationer, hvor migrantidentiteten dominerer den
nationale selvforståelse. Dette får indflydelse
på de måder kulturel diversitet musealiseres.
Med nogle eksempler fra museer i New York
og Sydney vil jeg diskutere, hvordan kulturel
diversitet og migration her naturaliseres, nor-
TINE DAMSHOLT
34
maliseres og nærmest nationaliseres som national eller lokal identitet. Hvor sympatisk
dette end kan synes, skaber denne hyldning af
migrantbaggrunden imidlertid andre dilemmaer, da den rummer indbyggede problemer i
relation til eventuelle oprindelige folk, der i
forhold til migrantnationen kommer til at udgøre en anomali. Således spiller forskellige former for kulturel diversitet sammen i en kompleks dynamik, som afslutningsvis vil perspektiveres med Michel Foucaults heterotopi-begreb.
Jeg skal ikke her give en længere historisk
gennemgang af museernes lange og komplekse historie som medspillere på det identitetspolitiske felt, der er diskuteret i så mange andre sammenhænge (fx Macdonald 2003). At
museerne var aktive medskabere af de moderne nationer og bidrog til disciplineringen af
ideelle medborgere er længst dokumenteret
(fx. Bennett 1995). Museerne var også vigtige
i opbyggelsen af 1900-tallets nordiske velfærdsstater med deres behov for almendannende og folkeoplysende institutioner. I 1960'og 1970'erne fik museerne en stærkere social
dimension og med inspiration fra den angelsaksiske socialhistorie gav ’history from below’
og (især i USA) en øget etnisk bevidsthed nye
identitetspolitiske agendaer i museernes virkefelt.
Museernes identitetspolitiske rolle og muligheder fik med ’New museology’ kritiske
analyser ud fra et magtperspektiv, mens andre
(Clifford 1997) påpegede, at museerne kunne
udgøre en kontaktzone, der kunne muliggøre
dialog og forhandling. Denne idé har dog også
mødt kritik, idet det hævdes at museerne som
neokoloniale institutioner implicerer strukturelle uligheder, hvilket betyder at kontaktzonen altid er indskrevet i den neokoloniale dominans (Boast 2010). Det velmenende bliver
virkningsløst eller til og med kontraproduktivt, idet det skaber og forstærker stereotype
fremstillinger af etniske grupper snarere end at
problematisere og modvirke dem (Goodnow
og Akman 2008). Museerne har således trods
de gode viljer ofte bidraget til en essentialistisk
identitetsforståelse og er dermed blevet led i
det Gerd Baumann har kaldt den ’multikulturelle parade’ (Baumann 1999, se desuden senere i artiklen)
Der synes i det 21. århundrede at være genereret et stærkt ønske på mange nordiske
museer om at udstille kulturel diversitet og
postnationale identiteter snarere end entydige
nationalidentiteter.1 Når museerne påtager sig
ansvaret som medskabere af identitet (Macdonald 2003) bliver udfordringerne imidlertid
mange – en af dem er hvorvidt og hvordan
museernes involvering i det identitetspolitiske
felt kan baseres på en mere relationel og mindre essentialistisk identitetsforståelse. Identitetsbegrebet er i forskningsmæssig sammenhæng blevet både problematiseret og videreudviklet til et relations-begreb snarere end et
kerne- eller essensbegreb (bl.a. Hall 1996).
Identitet er således altid noget, der er i spil i
specifikke relationer til andre. Det er kontekstuelt og ikke entydigt. Vi har mange identiteter, der bliver relevante i specifikke kontekster,
hvor man med brug af forskellige markører
kontrasterer sig til de ’andre’ (såkaldt othering,
se bl.a. Said 1998) eller netop forstærker og
trækker bestemte sider af sig selv frem for at
kunne identificere sig og føle sig som del af et
bestemt fællesskab. Som den norske socialantropolog Fredrik Barth allerede skrev i 1969,
har identitet med grænsedragning at gøre, og
senere ifølge Benedict Andersons (1983) ord
med forestillede fællesskaber at gøre. Særligt
fremherskende er disse temaer i migrationsforskningen, hvor spørgsmålet om transnatio-
DIVERSITET
OG MUSEALE HETEROTOPIER
35
Fig. 1. Indgangsrummet på Ellis Island Immigration Museum: En væg fuld af kufferter, kister og vadsække materialiserer migranterne som de egentlige amerikanere. Foto af forfatteren, 2009.
TINE DAMSHOLT
36
nale og hybride identiteter er relevant. Migrantidentiteten er netop ikke kendetegnet ved
’renhed’, entydighed eller essenser, men af diversitet og heterogenitet, hvilket fordrer en forståelse af identitet ”which lives with and
through, not despite difference; by hybridity”
(Hall 2002: 235).
Identiteter er desuden processuelle og foranderlige (identitet er ikke en konstans i livet
eller blot dagen igennem), og de har ikke en
substans men er noget der praktiseres, hvorfor
man oftere taler om identifikationsprocesser
end identitet. I den forstand kan identiteter
anskues som performative, relationelle og processuelle, som noget der løbende stabiliseres
og materialiseres – ligesom så mange andre
kulturelle fænomener (se bl.a. Damsholt og
Simonsen 2009). Destabiliseringen af identiteter er ligeså relevant som stabiliseringen.
En af de mest prekære udfordringer i relation til den globale dagsorden og dermed til
museernes håndtering af kulturelle forskelle er
indvandring og deraf opståede minoriteter.
Mange nordiske museer har således gennem
de seneste årtier på forskellige måder søgt at
bringe den kulturelle diversitet ind på museerne for dermed at bryde med den uproblematiserede monokulturelle (nationale) selvbeskrivelse og selvforståelse.2 I stedet for at se på,
hvordan det kan gøres uden at forfalde til en
essentialistisk forståelse af kultur og kulturel
forskellighed, vil jeg i det følgende diskutere
nogle udvalgte eksempler på det ’modsatte’; se
på hvordan kulturel diversitet kan musealiseres, når migrantidentiteten i modsætning til i
de nordiske lande dominerer den nationale
selvforståelse. Formålet er ikke at komme med
et generelt udsagn om, hvordan kulturel diversitet udstilles (eller bør udstilles) i kontekster, hvor migranterne er i overtal. Dertil er
mine eksempler alt for få og ikke repræsenta-
tivt udvalgt. I stedet er ideen via et kontrasterende eksempelmateriale3 at diskutere den
kulturelle diversitets dynamikker i en museal
sammenhæng, der er anderledes end den nordiske, og hvor problemerne med en essentialistisk identitets- og kulturarvsforståelse får
andre udtryk end i Norden. Det vil blive diskuteret, hvordan fejringen af kulturel diversitet alligevel kan skabe en form for paradokser
og dermed andre dynamikker, hvad diversitet
angår, end dem vi er vant til i Norden.
NEW YORK –
NÅR KULTUREL DIVERSITET ER
KULTURARV
Det første eksempel er Ellis Island Immigration
Museum i New York, placeret på den ø, hvor
indvandrere, der kom til USA via New Yorks
havn (og det var den største del) i de indvandringstætte ti-år omkring år 1900, blev modtaget, undersøgt og evt. pålagt karantæne ved
mistanke om sygdomme. New York har
mange kulturhistoriske museer, og flere der
har indvandrere som emne,4 men dette er klart
det mest prestigiøse museum, hvad indvandring angår. Indgangsrummets5 ene langvæg er
dækket af en overvældende samling af kufferter, poser og rejsekister, der materialiserer rejsen, og naturaliserer migrationen, som den
måde den amerikanske nation blev skabt via
indvandring fra Europa. Det første egentlige
udstillingsrum med titlen ’The peopling of
America’ materialiserer på forskellig måde de
indvandringsbølger, der skabte nationen. Indgangsteksten lyder: ”Since 1600, over 60 million people from throughout the world have
come to the United States, creating a multiethnic nation unparalleled in history”. Det
multietniske og dermed den kulturelle diversitet gøres hermed til en form for amerikansk
kulturarv og til noget unikt for USA, der (ef-
DIVERSITET
ter museets udsagn) ikke har sin lige i verdenshistorien. Migration er her den kollektive
identitet og nationen er en migrantnation.
Migranten naturaliseres hermed som den
’egentlige amerikaner’.
De øvrige tekster i rummet understreger, at
på trods af diversitet i kulturel baggrund er
alle amerikanere, idet selvidentifikation hyldes
som det afgørende princip. Det er den ensartede selvidentifikation som amerikaner, der
skaber fællesskabet og ikke at man deler den
samme baggrund. I dette rum er der – formentlig for god ordens skyld – også kort med
’The First Americans: Indians Groups’. Dette
kort over Nordamerika viser dog kun den territorielle udbredelse af stammer inden for det
nuværende USA (excl. Alaska) med få mindre
overskridelser af grænserne mod Mexico og
Canada. Ud over de felter de forskellige gruppers farve markerer, er de nuværende delstatsgrænser også trukket op med hvidt, som et
’grid’, der dermed næsten naturaliseres som
ligeså gammelt (eller endda ældre) end ’First
Nation’-befolkningen. USA’s nationalgrænser
naturaliseres også som det territorium, hvor
indenfor selvidentifikationen med ’nationen’
sker. Kategorien ’First Americans’ rummer tydeligvis ikke plads til befolkningerne nord og
syd for den nuværende grænse.
Ud over det nævnte landkort er den oprindelige befolkning ikke materialiseret, mens
indvandringens bølger og indvandrernes forskellige oprindelse er materialiseret på forskellige måder. Museet er jo også et museum om
indvandring – kan man med god ret hævde.
Museets centrale historie,6 der mest eksemplarisk kommer frem i den løbende filmfremvisning i museets biograf, hvor ’voices of America’, dvs. historiske vidner, fortæller, er at migration er en meget hård proces, men den ender godt. Det er således integrationen ligeså
OG MUSEALE HETEROTOPIER
meget som migrationen, der er udstillingens
objekt. USA har været rejsen og en lang integrations proces værd. USA er og bliver ’the
best place to be’ også selvom guldet ikke lå i
gaderne og ventede på at blive samlet op, som
historierne i Europa omkring år 1900 fortalte
det. Hvis museers repræsentation af migration, som Joachim Baur har hævdet, ofte er et
’re-enactment’ af nationen, så genopfører Ellis
Island museet en version, hvor migranternes
amerikaniseringsproces fejres (Baur 2009).
At den kulturelle diversitet hyldes som det
bærende princip for den amerikanske nation,
er måske ikke så overraskende på indvandringsmuseet par exellence. Men på Museum
of the City of New York var en tilsvarende ideologi også at finde. Museet har ingen permanent udstilling men skiftende, og i sommeren
2009 var der bl.a. en udstilling om New Yorks
’Natural History’. Her var det klare budskab
at byen – og særlig halvøen Manhattan – var
gået fra ’biologisk diversitet til kulturel diversitet’. Under overskriften ’Diversity’ blev diversitet som det stabile element og næsten
konstituerende princip stadfæstet:
Mannahatta’s remarkable variety of plants and animal
life was the result of the diversity of its ecological
communities – distinctive collections of plants and
animals. Just as the distinctive neighborhoods of
Manhattan make the city vibrant today, the ecological
neighborhoods of Mannahatta fostered a variety of
lifestyles 400 years ago.
Parallellen mellem fortidens økomiljøer og deres levende samspil og nutidens kvarterers levende diversitet stadfæstes entydigt. Diversitet
i livsstile ses som entydigt godt, og det der gør
øen og byen levende og mangfoldig. Mangfoldighed indskrives således via naturhistorien
som det stabile element i Manhattan/Manna-
37
TINE DAMSHOLT
38
hatta (det oprindelige indianske ord). Diversiteten og hyldningen af denne bliver ikke blot et
blivende og naturaliseret træk ved New York,
det bliver også et særligt og unikt træk ved denne by. Diversitet bliver så at sige byens DNA.
USA’s oprindelige natur er også emnet for
en af de permanente udstillinger på den anden
side af Central Park på The American Museum
of Natural History. I et rum udstilles i klassiske
dioramaer Nordamerikas oprindelige fauna
med bjørne og bison med mere. Dyrearterne
og deres tilhørende habitat er det ordnende
princip. I rummet ved siden af udstilles de
indfødte nordamerikanske indianeres kultur.
Montrerne er om end med mindre dybde de
samme, kun er den oprindelige befolknings
genstande og dragter samlet i tematisk orden
og dioramaopstillingen erstattet af mere ’flade’
tableauer uden dybde eller landskabsmæssig
kontekst. Her illustrerer legemsstore dukker
med dragter forskellige aktiviteter fra dagligdag og rituelle fester. Hvor det zoologiske udstillingsrum var belyst, lå rummet med de indianske kulturgenstande halvmørkt og støvet
hen.7 Mørke rum med strategisk belysning af
montrer og genstande kan skabe stemning og
drama, men rummet var karakteriseret ved
manglende lyssætning ud over et diffust dagslys, der trængte ind. Rummet virkede nærmest
som om det var lukket eller under ombygning, men det syntes ikke at være tilfældet.
Hvor udstillingen af de sydamerikanske indianere i en anden del af bygningen tydeligvis nyligt havde gennemgået en revision og nu fremstod frisk og levende med en lyssætning, der
understregede den farverige kultur, så virkede
udstillingen af de nordamerikanske indianere
farveløs og nærmest uden belysning. Snarest
virkede det derfor som en sovende udstilling,
der var glemt, og de få andre museumsgæster,
der kom ind, forsvandt hurtigt ud.
En af montrerne udstillede materiale samlet
og opstillet af Frans Boaz i første del af 1900tallet, og det virkede som om ikke blot denne
men hele rummet havde stået mere eller mindre urørt siden. Det kunne måske betragtes
som en museumshistorisk udstilling, men der
var ingen metarefleksive tekster til at understøtte denne fortolkning eller sætte udstillingen i museumshistorisk perspektiv. Mest af alt
virkede dette rum som museets ’blind spot’.
Et tabu. Hvor udstillingen af de sydamerikanske indianere understregede det farverige, var
de nordamerikanske indianere – USA’s ’first nation’ – glemt, fortrængt eller i hvert fald efterladt urørte. Måske var de nærmest urørlige.
Der er uden tvivl gode museumshistoriske
årsager til, at det er det naturhistoriske museum der har samlingerne og dermed kan udstille genstandene fra den oprindelige befolkning.8 Alligevel kan det ikke undgå at
vække undren for en skandinav, at man uden
nogen særlig forklaring eller museologisk
meta-tekst kan udstille USA’s ’første nation’
side om side med udstoppede dyr. Ville man
uden protester kunne udstille inuitter eller samer på denne måde i København, Stockholm
eller Oslo? Imidlertid er det samme tilfældet i
Sydney, Australien, som vi også skal se på et
eksempel fra.
SYDNEY –
NÅR KULTUREL DIVERSITET ER NA-
TIONALISERET
Australien er som USA en migrantnation
skabt primært via indvandring, men den oprindelige befolkning udgør her en langt mere
fremtrædende udfordring til denne kollektive
selvopfattelse. Den kritisable behandling aborigin-befolkningen har fået langt op i det 20.
århundrede (og delvis stadig får) betyder, at en
form for anerkendelse og apologi i forhold til
DIVERSITET
dem er en næsten fast bestanddel af enhver
indledning til offentlige politiske manifestationer, som for eksempel statsborgerskabsceremonier, der her kan give indtryk af den nationale selvopfattelse.
Det særlige aboriginflag er altid present ved
sådanne lejligheder, og borgmesteren i Sydney
nævner altid den oprindelige befolkning i sin
tale, hvilket også skyldes, at der bor mange
aborigins i byen. På Australia Day i 2007 var
en statsborgerskabsceremoni, som vanligt, et
led i nationaldagsfejringen i Sydney. I overborgmesterens tale understregede hun således,
at Hyde Park var et af de første steder, europæerne holdt til efter ’den første flådes’9 besætninger af officerer og straffefanger slog sig ned
ved det nuværende Sydney. Men hun fremhævede, at før denne bosættelse boede det oprindelige folk her. Disse blev fremhævet som
den ældste kultur i verden og de egentlige
’custodians of the land’. Forsoningen med det
oprindelige folk var derfor en forpligtelse for
alle australiere, og de nye statsborgere blev
herefter budt velkommen til den australske
nation, der alle var migranter eller efterkommere af migranter. Overborgmesteren fremhævede dog at idealet ikke var et Australien,
hvor diversiteten i baggrund skulle smelte
sammen i ’one stew all alike’, men at den kulturelle diversitet tværtimod var en rigdom, der
skulle bevares, og at frihed, diversitet og tolerance var værdier som alle australiere skulle
håndhæve og give videre til deres børn.
I sammenligning med Europa er det særlige
ved Australien, at migranterfaringen ikke italesættes som noget individuelt eller unikt ved
de nye statsborgere, men som et særpræg for
hele den australske nation. Migranterfaringen
normaliseres således ikke blot, den nationaliseres også. Nationens skabelse via migration
udstilles på flere museer i Sydney, og et af de
OG MUSEALE HETEROTOPIER
fineste eksempler på en meget tydelig museologisk reflekteret udstilling ses på Hyde Park
Barracks Museum, der bl.a. viser straffefanger
og kvindelige immigranters vilkår. Denne første gruppe fyldte meget i de første generationer af indvandrere og dermed i nationens
’egen-mytologi’. Dette museum viser dog ikke
noget om andre indvandringsgrupper eller
den oprindelige befolkning. En af de mere
fremtrædende udstillinger i Sydney vedrørende denne sidste gruppe findes på Australian
Museum, det naturhistoriske museum, der
har10 den permanente udstilling ’Indigenous
Australians’.
Som på det naturhistoriske museum i New
York er denne udstilling nabo til rum med naturhistoriske genstande som fossiler, udstoppede dyr og dinosaurus-skeletter. Udstillingen
har flere temaer eller dele: En del er store sorthvide fotos af navngivne borgere med aborigin baggrund, der har brudt den stereotype
forestilling om denne gruppe som sociale tabere, idet de bestrider høje stillinger i samfundet (fx. den første dommer med aboriginbaggrund) eller er anerkendte kunstnere eller
sportsudøvere. Denne del bidrager imidlertid
til en subtil form for ’othering’ – når enkeltpersoner med en stor karriere fremhæves som
mønsterbrydere, bekræftes mønsteret samtidigt indirekte. En anden del af udstillingen er
apologetisk og fortæller om de overgreb aboriginbefolkningen har været udsat for, ikke
mindst den såkaldte ’stolen generation’, hvor
børn blev fjernet fra deres aboriginforældre,
uden anden årsag end at de skulle opdrages
som og af ’hvide’ og dermed frelses fra deres
genetiske og sociale arv.
En tredje del understreger kvaliteterne ved
den oprindelige befolknings kultur – ja, gør
den nærmest til en mønsterkultur for hele den
australske nation. Dels understreges det, at
39
TINE DAMSHOLT
40
’Australiens oprindelige kulturer’ er verdens
ældste levende kulturer, dels at grunden til deres overlevelse er, at de har vist sig særdeles tilpasningsdygtige over tid. Samtidig anvendes
den oprindelige befolknings fastholdelse af
egne kulturelle særtræk til at fremhæve vigtigheden af, at enhver gør dette: fastholder sin
egen kulturarv. Endelige fremhæves på en
planche med overskriften ”Indigenous 'multiculturalism’” den kulturelle diversitet indenfor
den oprindelige befolkning med dens mange
forskellige sprog. Således installeres multikulturalisme eller kulturel diversitet ikke blot
som en dyd for den nye migrantnation, men
som den autentiske australske kultur. Man
kan sige, at kulturel diversitet bliver normaliseret, nationaliseret og naturaliseret. Faktisk
bliver den kulturelle diversitet og samtidig stabile kulturelle vedholdenhed ’essensen’ ved
det australske, der indskrives i præ-migrations
æraen. På denne måde adskiller det australske
naturhistoriske museums udstilling sig klart
fra udstillingen af den oprindelige kultur på
det tilsvarende museum i New York.
PARADOKSAL DIVERSITET
På de udvalgte og analyserede museer (der dog
på ingen måde er dækkende for feltet11) i de to
migrantnationer finder vi således eksempler
på nationale og lokale identiteter, hvor migration bliver normaliseret, og hvor tolerance og
diversitet bliver det lokale eller nationale
DNA. I denne forstand naturaliseres migration og diversitet, idet disse fænomener indskrives som stabile, naturlige for nationen, ja,
nærmest ’evige’ og uden for tid. I de her analyserede store fortællinger om nationens genese
udgør den indfødte eller oprindelige befolkning imidlertid en udfordring for migrantnationerne. I relation til normaliseringen
og naturaliseringen af migration kommer de
til at udgøre en anomali, og dermed en form
for en intern ’other’ i den store fortælling, om
hvordan nationen skabtes via indvandring. I
et europæisk perspektiv materialiseres denne
udfordring i paradoksale udstillinger på de to
analyserede naturhistoriske museer, hvor to
strategier er illustreret: I den ene strategi udgør den oprindelige befolkning en ’blind vinkel som i eksemplet fra New York og dette afspejles ved en tilsyneladende ’urørlig’ musealisering – hvor de oprindelige kulturer nærmest
udgør en form for ’manifest absent’,12 som
med sit fravær alligevel er med til at forme billedet af nationen. En anden strategi er den besværgende og undskyldende, hvor den oprindelige kulturarv hyldes i direkte modsætning til den måde den i øvrigt behandles.
Denne form for politisk korrekthed rummer
så mere subtile former for ’othering’ som i eksemplet fra Sydney.
Man kan yderligere hævde, at i hyldningen
af migrantnationens diversitet eller multikulturelle natur opstår andre paradokser eller nye
forskelligheds-dynamikker. Det er således et
paradoks, at nationen eller lokaliteten tages for
givet som afgrænsning. Det er dermed ikke en
generel hyldning af diversitet, men en specifik
diversitet (den lokale eller nationens) der
fremhæves som unik. I fremhævelsen af den
kulturelle diversitet, som migrationen har
medført, er der kun fokus på modtagelseslandet – det nye land – mens oprindelseslandet
ikke synes relevant. Den territoriale afgrænsning (hvad enten den er national eller lokal)
opretholdes med andre ord og synes, at blive
taget for givet. Et andet paradoks er at det kun
i meget begrænset grad er de hybride identiteter, der er i fokus. Ellis Island Museet fortæller
for eksempel, om hvordan man blev eller bliver amerikaner, hvordan man integreres eller
DIVERSITET
OG MUSEALE HETEROTOPIER
41
Fig. 2. Fotoudstilling på Australian Museum: Den første dommer med aboriginbaggrund. Foto af forfatteren, 2007.
assimileres ofte i nye bindestregs-identiteter:
afro-amerikansk, latino, irsk-amerikansk etc.
Museerne fejrer diversiteten men stabiliserer
den i ’rene kulturelle identiteter’ snarere end
hybrididentiteter. Den velmente fejring af den
kulturelle mangfoldighed udgør som Gerd
Baumann har argumenteret for i The Multicultural Riddle et paradoks:
the multiethnic parade (… ) celebrates diversity, ( …)
yet they represent not so much a pluralist multiculturalism as a difference “multi”-culturalism that parades
the distinctiveness of each socalled cultural group and
remains in thrall to each reified understanding of cul-
ture. Instead of breaking down cultural barriers,
which is its chief claim, it has to reinscribe these cultural borders and fix them as if they were given by nature (1999: 122).
Man kunne med inspiration fra den nyere materialiseringsforskning sige, at museer i relation til identitet risikerer at blive led i den tendens til ’purifikation’ eller udrensning af hybrider, kvasiobjekter og sammenfiltringer, der
præger vestlig modernitet. Som beskrevet af
bl.a. Bruno Latour og Donna Haraway pågår
der et altid igangværende rensningsarbejde, så
verdens normaltilstand af hybrider purificeres
TINE DAMSHOLT
42
og tvinges ind i vores herskende taxonomier.
Deres hovedærinde er natur–kultur dikotomien og taxonomien (Latour 1997, Haraway
1991), men man kunne parallelisere det og
sige, at migrantnationens individuelle og hybride identiteter purificeres ind i essentialiserede kulturtaxonomier i form af bindestregsidentiteter. Elementer i hybride identiteter
renses ud af hinanden i mere multi-kulturelle
dvs. kulturelle versioner (jf Baumanncitatet
om den multikulturelle parade), der cementerer ideen om autonome kulturelle identiteter,
der er distribueret i entydige etniske kombinations-taxonomier. Her overfor står virkelighedens hybride identiteter, de transnationale
identiteter, identiteter med simultan flertydighed eller de komplekse identiteter hos efterkommerne af første generationsmigranterne,
der er ”embedded in multilayered, multisited
transnational social fields” (Levitt 2009).
HETEROTOPISKE
UDSTILLINGER
Hvordan skal vi så begribe disse umiddelbare
paradokser ved de analyserede eksempler på
museer i migrantnationer? Et forslag kunne
være at anskue dem i lyset af Michel Foucaults
begreb om heterotopier, hvilket jeg forsøgsvis
vil gøre i det følgende. Foucaults begreb om
heterotopier udfoldes dels i Ordene og tingene
fra 1966, dels i artiklen Des espaces autres fra
1967. Der er således tale om et begreb i den
tidlige del af Foucaults forfatterskab, i perioden hvor diskursanalysen er i centrum, men
der kan også argumenteres, for at begrebet
hænger sammen med Foucaults genealogiske
programmer (Lord 2006).
Hvor utopier omhandler uvirkelige steder,
er heterotopier virkelige steder, hvor utopier
udspilles effektfuldt. Heterotopier er imidlertid ikke entydige, men er steder ”in which all
other sites that can be found within culture,
are simultaneously represented, contested,
and inverted” (Foucault 1967/1984/2000:
178). Heterotopier angår således heterogenitet
– simultan flertydighed. Det betyder dels en
tidsmæssig heterogenitet – en flertidighed –
dels en rumslig eller stedsmæssig heterogenitet.
Heterotopier er på en gang udenfor og rummer samtidig alle steder.
Foucault artikulerer flere forskellige typer af
heterotopier (spejlet, fængslet, haven) men
også det han kalder ’heterotopias of time’ eller
’heterocronier’ og giver som eksempel museet,
der indeholder objekter fra forskellige perioder og stilarter. Museet indeholder alle tider
på én gang, på ét sted. Objekterne eksisterer i
tid, men også uden for tiden, fordi museerne
er bygget til at beskytte og bevare genstandende mod tidens tand. Museer bliver således ”et
sted for alle tider, der samtidigt er uden for
tid” (Foucault 1967/1984/2000)
I eksemplerne fra New York har vi således
diversiteten indskrevet i naturen, i biologien,
eller i Manhattans DNA. Hermed bliver diversiteten gjort ’evig’ eller ahistorisk, uforanderlig, idet den historiske udvikling bliver variationer over et uforanderligt og stabilt tema.
Denne evighed eller mere uforanderlige sakrale tid finder man også i en anden variant på
det naturhistoriske museum, hvor tiden er
gået i stå, sat på hold både i udstillingen af det
nordamerikanske ’Wild Life’ og de nordamerikanske indianere. De materialiseres som sat
’uden for’ den almindelige tid: udviklingens
og fremskridtets tid, ja selv uden for den museologiske udviklings tid. Flertidigheden rummer både fortid og sakral tid – og er dermed
både i tid og uden for tid – mens nutiden er
ekskluderet som andet end manifest fravær,
dvs. den er en del af heterocronien via sit fravær.
DIVERSITET
I eksemplet fra Australian Museum er flertidigheden også tydelig, hvad de australske aborigines angår. Den oprindelige befolkning beskrives på udstillingens plancher dels som
”den ældste levende kultur i verden”, som værende i stand til at ”tilpasse sig over tid”, dels
som tagende vare på kulturarv og sakrale steder og objekter. Der involveres således en sakral eller hellig tid – en tid uden for den almindelige tid – og en evighed i form af uforanderlighed og varighed i kulturen, der som
ingen andre kulturer har rakt ud over den historiske tid med dens forandringer (og endda
de europæiske migranters misforståelser og
ligegyldighed) og endelig en udvikling dvs. en
evolutionær og historisk tid i form af de løbende tilpasninger. Heterocronien er således
på én gang fortid, nutid og fremtid og ikke-tid
eller uden for tid. I den forstand ’kollapser’
den historiske tid, i en simultan flertidighed.
På dette museum udspilles den australske
migrantnations utopi om en (’allerede eksisterende’) forsoning med, inklusion og endda
hyldning af den oprindelige befolkning og deres kultur. Denne utopi rummer på en gang
en varig eller evig kultur, men også foranderlig
og tilpasningsdygtig kultur, der lover godt for
fremtidens kulturelle diversitet og vil indgå i
de nye mix af kulturer som alle de migranter,
der stadig strømmer til, vil medføre. Museet
bliver således en form for heterotopi, hvor en
utopisk version af den australske kulturelle
forskellighed faktisk udspiller sig. Om end
kun for en kort bemærkning.
På de analyserede museer betyder institutionaliseringen af den kulturelle diversitet
ofte, at den geografiske afgrænsning (hvad enten den er lokal eller national) bliver apriorisk,
hvad enten det er det nuværende USA’s, Australiens eller Manhattans rumlige afgrænsning, der projiceres bagud i tid som ’evig’.
OG MUSEALE HETEROTOPIER
Museet bliver dermed både et ’tidløst rum’
(der på en gang rummer flere tider og evig tid)
og samtidigt et ’space of time’, der ordner
rummet i tidslige forløb; i før og nu, i fortid,
nutid og fremtid og kronologisk ordnede udviklingsprocesser. Museet er på en gang et afgrænset fysisk sted, der samtidigt rummer alle
nationens (eller lokalitetens) steder.
I den forstand får vi både hetero-croni og
hetero-topi: flere tider og steder på én gang;
såvel simultane som forskellige tider og steder.
På en gang en fortid, en evighed og en nutid
sammenfiltret i samme udstilling – rumligt
distribueret i et på en gang entydigt og afgrænset men også flertydigt og multipelt rum.
Den historiske tid opretholdes men bryder
også sammen i en simultan flertidighed, og
den stedslige flertydig sammenfiltres med et
apriorisk afgrænset territorium.
AFSLUTNING
De diskuterede udstillinger rummer således
forskellige indbyggede modsætninger men
også utopiske træk. Vi finder en materialisering af kulturel diversitet og flertydighed, der
samtidigt er purificeret i entydige ’etnisk-kulturelle’ taxonomier. Den kulturelle diversitet
bliver både hyldet og naturaliseret – ja, ligefrem eviggjort og sakraliseret – men den kulturelle diversitet bliver paradoksalt nok samtidig nationaliseret og gjort til et unikt og eksklusivt træk ved en bestemt lokalitet eller nation. Den historiske tid kollapser i en simultan fler-tidighed, der muliggør, at utopien kan
materialiseres side om side med en problematisk fortid og nutid og håbet om en bedre
fremtid i det australske tilfælde. I den forstand
peger museet som heterotopi også fremad (jf.
Lord 2006); den almindelige historieforståelse
brydes ned, og der åbnes for andre alternative
43
TINE DAMSHOLT
44
forståelser, ligesom forsimplede stereotyper og
’elendighedsnarrativer’ om den oprindelige
befolkning implicit problematiseres, når de
indskrives i fortid, nutid og fremtid på nye
måder – om end de ikke er uproblematiske.
Migrantnationernes utopier udspilles og
materialiseres således i de analyserede eksempler i heterotopier, der ikke blot indeholder den
ideologiske utopi om en inkluderende nation
af migranter, men også de indbyggede paradokser og modsætninger, denne utopi udgør i
relation til den oprindelige befolkning. Hvilke
perspektiver rummer den analyserede musealisering af kulturel diversitet og migration så
for nordiske museer? Selvom de analyserede
eksempler som nævnt langt fra er repræsentative, så kan de måske alligevel tjene som en advarsel, når mange museers ønsker om at bryde
med de problematiske entydige nationale og
lokale fortællinger forhåbentlig bliver ført ud i
livet. En advarsel om at det heller ikke er
uproblematisk med en ureflekteret hyldning
af kulturel diversitet (i en multikulturel variant), hvor diversitet dels kulturaliseres i nye
entydige taxonomier, dels hyldes for sin egen
skyld og ikke nuanceret medreflekterer de
langt fra enkle men alligevel nødvendige politiske valg, det implicerer for et samfund at ville rumme og håndtere denne diversitet. At
museer overskrider den nationale monokulturelle fortælling, er således ikke en garanti for,
at man forlader essentialiserede kulturopfattelser, tabuisering eller ’othering’ – om end de
kan optræde i nye mere subtile former. Migrationsmuseer risikerer at skabe et nyt nationalt
ordnet narrativ, hvor migrantnationen udgør
en lykkelig altopslugende endestation, og hvor
altid igangværende kulturelt komplekse identifikationsprocesser ensartes og fortyndes i det
glade budskab om en national enhed skabt af
migrationsbåren diversitet (Baur 2009). Det
’post-nationale museum’ og dets udstilling af
transkulturelle identiteter rummer med andre
ord mange nye udfordringer (Macdonald
2006).
Hvor velmenende den hyldning af migrantidentitet og kulturel diversitet, som vi har set i
eksemplerne fra New York og Sydney Museer,
end er, så synes enhver form for hyldning
imidlertid at rumme en fare for, at museers
potentiale for at bidrage til kritisk refleksion
og debat fordamper i besyngelsen af entydigt
gode budskaber. Hvor gode, sympatiske og
velmenende de end måtte være. I denne artikel har forståelsen af museer som heterotopier
bidraget til en påpegelse af paradokser i de
analyserede eksempler, men på trods af sine
paradokser rummer museer som heterotopier
også potentialer for genealogisk selvrefleksivitet, som påpeget af Beth Lord (2006), idet de
via kulturhistorien kan være med til at åbne
op for en problematisering af det der tages for
givet i samtiden,13 og dermed åbne for fremtidens mulige overskridelse af de samfundsmæssige vilkår og dynamikker, hvad den kulturelle
forskellighed angår.
NOTER
1. Sharon Macdonalds artikel i åbningsnummeret af
tidsskriftet Museum and Society fra 2003 kan ses
som symptomatisk. Kulturel diversitet eller postnationale identiteter fremhæves ofte dels som værende et mere sandfærdigt billede af virkeligheden og dermed hvad museerne bør udstille, dels
som værende i tråd med en mere inkluderende,
multikulturel eller i det mindste ikke-xenofobisk
indvandringspolitik. Det er også typisk, at kulturel diversitet bliver fremstillet som godt men ikke
defineret endsige problematiseret nærmere. Hvor
nyttigt det end kunne være, er det sidste imidlertid heller ikke denne artikels agenda. Den vil i
DIVERSITET
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
stedet se på nogle eksempler på, hvordan kulturel
diversitet kan materialiseres i museale sammenhæng.
Københavns Museums udstilling At blive Københavner fra 2010 er et godt eksempel på et reflekteret bud på en udstilling, der bevidst bryder
med de kulturhistoriske museers monokulturelle
traditioner. Se videre Ingemann Parby 2012.
De konkrete eksempler på museumsudstillinger
fra såkaldte migrant-nationer (USA og Australien), hvor det at have en indvandrerbaggrund er
normalen, er indsamlet i forbindelse med mit
igangværende forskningsprojekt om statsborgerskabsceremonier i vestlige lande, hvor jeg har lavet etnografisk feltarbejde bl.a. i New York og
Sydney og i den forbindelse gjort det til en dyd
at besøge de lokale museer og set på, hvordan national eller lokal-identiteten og særligt migrantidentiteterne musealiseres.
På Lower East Side Tenement Museum får man således et nuanceret indblik i de skiftende vilkår for
immigranter og deres integrationsscenarier i New
York siden sidste del af 1800-tallet.
Beskrivelsen og analysen baserer sig på den indretning og udstilling, der var ved mit besøg på
museet i juli 2007.
Denne og de følgende analyser baseres på en klassisk ’læsning’ af udstillingerne som tekst. Mit besøg gav mig ikke mulighed for en mere dybgående museologisk analyse af de besøgendes interaktion med udstillingerne, og hvordan egen baggrund som turist eller statsborger, med eller uden
migrationserfaring, spillede en rolle for oplevelsen.
Dette udsagn baseres i sagens natur kun på forholdene den julidag i sommeren 2009, hvor jeg
besøgte museet.
Og det er bestemt hverken den eneste eller den
nyeste fremstilling af USA’s oprindelige befolknings kultur. Inden for de seneste ti år er der
tværtimod investeret store summer i National
OG MUSEALE HETEROTOPIER
Museum of the American Indian i Washington,
som jeg desværre endnu ikke har haft mulighed
for at besøge.
9. ’First fleet’ er et centralt begreb i den australske
historie og er den symbolske begivenhed, hvor en
engelsk flåde første gang udsendes med en blandet besætning for at kolonisere verdensdelen. Se
videre om statsborgerskabsceremonier i Australien i Damsholt 2012.
10. Eller i hvert fald havde i januar 2007.
11. De efterfølgende udsagn er således på ingen
måde et generelt udsagn om alle migrantnationer
eller bare museumsudstillinger i de to nationer.
Der findes et hav af andre museer i begge lande,
som slet ikke er inddraget. Hverken New York eller Sydney er hovedstæder og rummer således
ikke de nationalhistoriske museer, der giver en
mere nuanceret fremstilling.
12. Jf. John Laws begreb i Law 2004.
13. For en nærmere diskussion af kulturhistorie som
genealogi og problematisering af det der tages for
givet, se Damsholt 2010.
BIBLIOGRAFI
Anderson, Benedict: Imagined Communities.
Reflections on the Origin and Spread of
Nationalism. Verso: London 1983.
Baumann, Gerd: The Multicultural Riddle:
Rethinking National, Ethnic and Religious
Identities. Routledge: New York 1999.
Baur, Joachim: Die Musealisierung der Migration.
Einwanderungmuseen und die Inszenierung der
multikulturellen Nation. Transcript Verlag:
Bielefeld 2009.
Bennett, Tony: The Birth of the Museum. Routledge:
London 1995.
Boast, Robin: Neocolonial Collaboration: Museum
as Contact Zone Revisited. Museum
Anthropology 34 (1), 2011.
45
TINE DAMSHOLT
46
Clifford, James : Routes: Travel and Translation in
the late 20th century. Harvard University Press:
Cambridge 1997.
Damsholt, Tine: Statsborgerskabsceremonier i
komparativt perspektiv. I: Olav Aagedal (red.):
Statsborgerseremoniar i Skandinavia. Unipub:
Oslo 2012.
Damsholt, Tine: Til Kulturhistoriens Genealogi.
Kulturstudier. Nr 1, november 2010. Aarhus
Universitet: Århus 2010.
Damsholt, Tine og Simonsen, Dorthe Gert:
Indledning. I: Tine Damsholt, Camilla
Mordhorst og Dorthe Gert Simonsen (red.),
Materialiseringer. Nye perspektiver på materialitet
og kulturanalyse. Aarhus Universitetsforlag:
Århus 2009.
Foucault, Michel: Des espaces autres. Hétérotopies /
Different spaces. Michel Foucault. Aestetics.
Essential Works of Foucault 1954-1984. Vol 2. s.
175-185. Penguin: London 1967/1984/2000.
Foucault, Michel: Les mots et les choses. Gallimard:
Paris 1966.
Goodnow, Katherine og Akman, Haci :
Scandinavian Museums and Cultural Diversity.
Berghahn Books: New York 2008.
Hall, Stuart: Who Needs Identity. I: Stuart Hall og
Paul du Gay (red.). Questions of Cultural Identity.
Sage: London 1996.
Hall, Stuart: Cultural Identity and Diaspora. I:
Steven Vertovec og Robin Cohen (red.).
Conceiving Cosmopolitanism:Theory, Context and
Practice. Oxford Univ. Press: Oxford 2002.
Haraway, Donna: Simians, Cyborgs, and Women. The
Reinvention of Nature. Routledge: New York
1991.
Ingemann Parby, Jakob: Rethinking migration and
identity through the lense of the city. Paper
præsenteret ved The Inaugural Conference on
Critical Heritage Studies. Forthcoming.
2012.
Latour, Bruno: Nous n’avons jamai été modernes/ Vi
har aldrig været moderne. Dansk oversættelse,
Hans Reitzels Forlag: København 1997/2006.
Law, John: After Method. Mess in Social Science
Research. Routledge: London 2004.
Lewitt, Peggy: Routes and Roots: Understanding the
Lives of the Second Generation Transnationality.
Journal of Ethnic and Migration Studies 35 (7),
2009.
Lord, Beth: Foucault’s Museum: Difference,
Representation, and Genealogy, Museum and
Society, March 2006, 4 (1).
Macdonald, Sharon 2003: Museums, National,
Postnational and Transcultural Identities.
Museum and Society, 1 (1) 2003.
Said, Edward: Orientalism – Western Conceptions of
the Orient. Penguin: London 1978/1995.
* Tine Damsholt, lektor og ph.d. i etnologi ved
Københavns Universitet
Adresse: Saxo-instituttet
Københavns Universitet Amager
Njalsgade 80
DK-2300 København S
E-mail: [email protected]
NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 47-63
●
Ting og typologier – en utforskning
av landbruksutstillingen på
Dalane Folkemuseum
EVA REME*
OG
OLAUG NORUN ØKLAND*
Title: Objects and Typologies – exploring the agricultural exhibition at Dalane
Folk Museum.
Abstract: The Folk Museum at Dalane is a regional museum for the four
southernmost municipalities in Rogaland on the southwest coast of Norway.
Established in 1910, it is a museum typical of the period in which the Norwegian folk
museums were set up. The point of departure for this article is the museum’s typological
agricultural exhibition, which still is untouched, exactly as it was mounted in 1952.
By emphasizing a micro-perspective the authors illuminate how ideas and practices
both followed and departed from well-established museum paradigms. The applied
actor-perspective emphasizes the importance of the individuals who were actually
responsible for the organization and development of the museum. The article
accentuates the museum actors’ attitudes and approaches towards the material objects,
as well as their way of mounting and organizing the exhibition. Furthermore, by
taking into consideration the way they built and participated in various social
networks, the intention is also to shed light on how the museum actors negotiated
between their own ambitions and established norms for collecting and forming
exhibitions. In this way it is possible to follow how local museums can simultaneously
confirm and challenge existing museum paradigms.
Key words: Museum, folk museum, material culture, exhibition, agricultural
exhibition, typological exhibition, collection.
Dalane Folkemuseum i Egersund ble etablert i
1910 som en typisk representant for norske
folkemuseer, eller som grunnleggerne selv formulerte det: ”et asyl for svundne og svinende
tiders kulturminder og tradisjon i vort hjørne
av Fædrelandet” (Morten 2010: 37).
Slik plasserer museet seg inn i det Hans Jakob Ågotnes har kalt det norske folkemuseumsparadigme (2007). Han viser til hvordan en bestemt tenkemåte har dannet norm
for museumsgrunnleggelser over hele landet i
en lang periode. Bruken av paradigmebegre-
EVA REME
48
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
pet er nyttig når norsk museumsvirkelighet
generelt og enkelt museer spesielt skal forstås.
Det fanger opp hvorfor det på slutten av
1800-tallet reises mange nye museer og også
hvordan nye tanker om museer er virksomme
(Eriksen 2009). Her finner vi de nasjonalromantiske strømningene i tiden. Natur og kultur er flettet sammen til et felles grunnlag som
danner utgangspunkt for en forståelse av et
enhetlig nasjonalt folk. Når paradigme innenfor museumsverden kan dateres til 1890-årene
(ibid.: 69), er det fordi dette nå blir institusjoner der blant annet gjenstandsrepertoarer gjøres til representasjoner av et folks felles historie og røtter. Museet som åpner dørene i Egersund fem år etter unionoppløsningen med
Sverige er blitt et identitetsprosjekt knyttet
både til politiske føringer men også til nasjonale og lokale forståelser av tilhørighet.
Satsningen på disse nye institusjonene må
også ses i sammenheng med moderniseringsprosessene som mot slutten av 1800-tallet var
noe folk flest hadde stiftet bekjentskap med.
Egersund er i så måte et godt eksempel. Byens
første fabrikk – Egersund Fayansefabrik ble
grunnlagt allerede i 1847. I Salmonsens konversations leksikon kan vi også lese at byen fikk
jernbaneforbindelse til Stavanger i 1878 og
selv om Egersund i 1910, da museet åpnet,
besto ”væsenligtst af et par lange Gader langs
Sundet, med nogle korte Tværgader, (…) er
det oppført 1 Uldspinneri, 1 Uldvarefabrik,
2 Minderalvandsfabrikker [og] 1 Mejeri” (B.
VI.: 761). Ved museumsåpningen var altså
Egersund rukket å bli en moderne by som
med respekt for seg selv også hadde en moderne institusjon som nettopp kunne ta vare
på de gamle verdier som mange i denne perioden mente sto i fare for å forsvinne.
Det er i denne sammenheng det nye Dalane
Folkemuseum må forstås, inkludert dets sam-
lings- og utstillingskonsepter. Fra starten i
1910 og fremover til etterkrigstiden blir ”fortellingen” om Bonden, Håndverkeren, Embedsmannen og Byborgen løftet frem parallelt
med utbyggingen av museets systematiske
samlinger. Hele denne utviklingen kan fanges
opp gjennom paradigmebegrepet, men et slikt
makroperspektiv fører lett til at de enkelte
museene forsvinner i mengden – i et slikt
overordnet perspektiv blir lett ”alle katter
grå”. Når derfor mikroperspektivet i det følgende blir vektlagt, er det for å fange inn et
empirisk nivå der det er rom for konkrete
praksiser som innbefatter blant annet idealer,
planlegging, strategier og pragmatiske løsninger. Samtidig er dette en anledning til å
følge museets aktører fra et nedfra-perspektiv.
Deres omgang med den materielle kulturarven kan vise at museumsverdenen fra et mer
hverdagslig plan verken var en synkron eller
homogen virkelighet. Her ble individuelle og
overordnede idealer utfordret og nettopp et
slikt mikroperspektiv gjør det mulig å få et
innblikk i hvordan de lokale museene ikke
bare var en del av et større museumspradigme,
men også bidro både i skapingen og bevaringen av det.
Vi har valgt å se nærmere på Landbrukets
hus ved Dalane Folkemuseum fordi dette er
en systematisk gjenstandssamling med røtter
tilbake til etableringsperioden. Når vi derfor
åpner dørene til denne samlingen er det for å
observere og å reflektere over hva ljåer, greip,
ploger og høvrer kan si oss om museumspraksis og museumsforståelse i første halvdel av
1900-tallet.
ILDSJELENE
Dalane Folkemuseum ble grunnlagt i 1910 etter initiativet til to ildsjeler: lærer, kirkesanger
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
og bokhandler Anders Severin Dancke
(1850–1931) og distrikstveterinær Jens KjosHanssen (1878–1946). I 1919 kommer enda
en ildsjel med på laget, lærer Ingjald Mehus
(1887–1959). I 1931 overtar han vervet som
museumsbestyrer etter Dancke og beholder
det frem til sin død. Trass i aldersforsjellen er
der mer som forener enn som skiller disse tre
museumsentusiastene. Alle tre er typiske representanter for mennesker som interesserte
seg for museumssaken rundt 1900; den nye
utdannede middelklassen som hadde blikket
rettet fremover samtidig som de så fremskrittet som en trussel mot verdiene fra fortiden.
Dette var mennesker som hadde lest eller i det
minste var orientert om verkene til historikere
som Rudolf Kayser og Ernst Sars (Morten
2010).
Disse tre mennene representerer en kontinuitet som strekker seg over 50 år. Deres virke
overlapper – alle tre kjente hverandre og i en
tiårsperiode jobbet Dancke, Kjos-Hanssen og
Mehus sammen. De formet Dalane Folkemuseum i den tiden de var virksomme; museet
bærer fremdeles preg av dette på mange måter.
Aktørene handlet selvsagt ikke i et vakuum, de
delte historiesyn og verdier med mange museumskollegaer, og de hadde også økonomiske
og politiske føringer de måtte forholde seg til.
Dette gjaldt også samlervirksomheten som utgjorde et vesentlig arbeid helt frem til midten
av 1950-tallet. I boken On Collecting (1995)
undersøker Susan Pearce ulike aspekter ved
samlinger og det å samle. Begrepet the politics
of collecting tar opp samlervirksomhet på et
makronivå der de overordnede føringene blir
institusjonalisert. Begrepet the poetics of collecting viser derimot til et mikronivå som åpner
for et aktørperspektiv med rom for individuelle praksiser og erfaringer (Pearce 1995: 31–33).
Det er det siste perspektivet vi ønsker å rette
DALANE FOLKEMUSEUM
oppmerksomheten mot. Spørsmålet her blir
da hvordan de tre museumsmennene gjennom sine praksiser har vært med på å opprettholde og bekrefte – eller utfordre og endre –
paradigmet nedenfra.
”UTALLIGE ... MØRKELOFT, SVARTE
KJÆLDERE OG RABAHAUER”
Jens Kjos-Hanssen reiste i kraft av sitt embete
som distriktsveterinær over hele Dalane. Det
er på disse reisene han mener å oppdage hvor
prekær situasjonen er: ”Jeg oppdaget at flotte
ting som jeg så det ene året, var kastet eller
brent det neste året, til fordel for nye, kjøpte
ting. Når tannlegen kunne skape en samling
fra Gudbrandsdalen, så kunne jeg gjøre en
innsats for bevarelse av Dalanes kultur” (Dalane Tidende 01.05.1907). Tannlegen KjosHanssen referer til er selvsagt Anders Sandvig,
som Kjos-Hanssen beundret høyt, og de Sandvigske samlinger på Lillehammer. Hva var det
så av gjenstander som forsvant og som måtte
samles inn? Minste felles multiplum var at det
var ”bondesaker” som Dancke uttrykte det.
Kjos-Hanssen sa det slik: ”Vi har funnet mest
på gamle gårder der det ikke har vært brann,
utskiftning, tvangsauksjon eller eierbytte. Og
gårder som har holdt det fjerde bud i ære”
(Stavangeren 12.01.33).
Helt fra starten hadde altså museumsaktørene kjennskap til Dalaneregionen – distriktsveterinæren gjennom sine besøk i embeds
medfør, og Dancke blant annet i kraft av å
være kasserer på meieriet i Egersund, der så og
si alle egnens bønder kom innom. Fra Johan
Feyersgate i Egersund, der dyrlegens bolig og
kontor var å finne like ved meieriet og Danckes bokhandel, ble kontakter knyttet, informasjon innhentet og innsamlingspolitikken
finslipt de første årene. Museets gründere byg-
49
EVA REME
50
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
get opp et lokalt nettverk som kun ble overgått da Mehus meldte sin ankomst i museumsbransjen i 1919. Kjos-Hanssen skriver:
”Da først blev det liv i leiren og arbeidet blev i
det hele tatt mer systematisk gjennomført.
Overalt vi kom slapp vi inn og utallige er de
mørkeloft, svarte Kjældere og rabahauer vi for
over” (Morten 2010: 75) .
Mehus var en aktiv fotograf. Allerede fra
1916 da han kom til Egersund fra Hardanger,
reiste han rundt for å ta bilder av ulike steder i
Dalane. Gjennom kameralinsa fikk også Mehus godt kjennskap til landskap, heiagårder og
små kystbruk i Dalane. Mehus var med på
mange av turene som dyrelegen fortok, og
mens dyrlegen så til syke dyr, gikk Mehus over
heimehus og driftsbygninger for å få et overblikk med tanke på hva museet ønsket til samlingen. Slik skaffet de to museumsvennene seg
en suveren oversikt over kulturarven i distriktet (Morten 2010: 75–76). Teodor Dahl, forfatter og skribent, var med på et slikt ”raid” og
kunne rapportere: ”Og så orienterte de to kulturstridsmenn var! De visste hva som var av
verdi i det huset og i det huset, på den gården
og i den løa. Jeg hadde sånn halveis fornemmelse av at de bar på et kart inne i sinnene
hvor alle kulturhistoriske verdier fra kuklaver
til kirkedører var avmerket” (Uspesifisert avis
13. 11.1931). Gjennom sine reiser, undersøkelser og opptegnelser av alle gjenstandene
skaffet museumsarbeiderne seg oversikt over
og kjennskap til ikke bare kulturskatter men
også til folks private og personlige sfære. De
visste kanskje etterhvert bedre beskjed enn
både prest og fut? Men samtidig hadde innsamlingsprosjektet et demokratiserende element: Mehus var en flittig skribent i avisene,
både i de lokale og regionale. Her rapporterte
han om museets arbeid og appellerte til dalbuen om å støtte opp om museet. I avisene ble
gaver til museet publisert, og her skrev også
Mehus, som Dancke før ham, en rekke artikler av lokalhistorisk innhold. Slik ble publikum involvert i museets arbeid.
Den iherdige og til tider nesten maniske
innsamlingen ble imidlertid slått ned på av
museets styre. Etter ”raidet” sommeren 1931
fremsatte styret kritiske kommentarer både
når det gjaldt utvalg og omfang. Kjos-Hanssen og Mehus tok dette ille opp og Mehus poengterte spesifikt at han som museumsbestyrer hadde som ”den nærmeste opgave å redde
hvad reddes kan, (…) for de ødeleggende krefter er mange” (Uspesifisert avis 03.08.32).
Dette var som et ekko av Kjos-Hanssens observasjoner 20 år tidligere, og for øvrig en innstilling til innsamling som Mehus skulle beholde og etterleve resten av sine virkedager på
museet. Når Mehus mente det stadig var relevante gjenstander å finne på 1940- og 50-tallet, kan dette skyldes krigen som satte en
bremser for utviklingen i jordbruket.
REALISERING AV
EN GAMMEL VISJON
Det ble Mehus som skulle få realisere landbruksutstillingen på Dalane Folkemuseum.
Utstillingen kom ikke på plass før i 1952, men
drømmen og visjonen om utstillingen fantes
lenge før. Problemet var at det hele tiden hadde skortet på plassen. I 1935 flyttet museet til
nye og større lokaler, men Mehus måtte likevel konstatere at de ikke hadde plass til å sette
opp sin flotte landbrukssamling (Dalane Tidende 02.08.1935). Mehus beklaget dette, vel
vitende om at det fantes andre store systematiske samlinger, for eksempel på Norsk Folkemuseum og på de Heibergske Samlinger i
Sogn, i tillegg til mindre utstillinger som man
fant for eksempel på Karmsund Folkemuseum. Det er rimelig å tro at museumsvenne-
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
ne har diskutert, planlagt og drømt om en
landbruksutstilling – kanskje alt fra starten. I
1948, da Mehus øyner muligheter for å endelig å sette opp en slik utstilling, fører han tråden langt tilbake i tid: ”...Heldigvis hadde Dalane Folkemuseum helt fra starten i 1910 en
flittig samler i J. Kjos-Hanssen. Hva han dro
frem fra skjulte gjemmer, grenser til det utrolige. Men disse tingene har ikke vært utstilt for
vi savnet plass. Nå skal dette rettes. Museet vil
få høvelig store lokaler” (Stavangeren 1948).
I 1934 åpner De Heibergske Samlinger i
Sogn et nytt utstillingsbygg med en omfattende redskapsuttstilling som Robert Kloster var
ansvarlig for. Norske Museers Landsforbund
la sitt årsmøte dit dette året. Mehus var trolig
til stede, og uansett har han vært kjent med
denne systematiske utstillingen som Håkon
Shetelig i 1944 omtaler som ”velordnet og
smakfull, tiltalende og overkommelig ved et
første gangs besøk og instruktiv for mer inngående enkeltstudier” (Shetelig 1944: 236).
Det er da også denne utpregede typologiske
utstillingen som Mehus viser til i 1948 da han
endelig kan se en løsning for en ”større systematisk utstilling av gamle jordbruksredskaper” også på Dalane Folkemuseum (Dalane
Tidende 13.12.1948).
Mehus har uten tvil ønsket seg en typologisk og systematisk utstilling, men i 1952 synes han å være sent ute. I 1960 setter Fartein
Valen-Sendstad opp en ny jordbruksutstilling
på Maihaugen. Også her finner vi de tradisjonelle redskapene utstilt – i et tusenårlig perspektiv, som Valen-Sendstad skriver i museumsføreren til utstillingen. Men her er ikke
poenget å lage en systematisk og mest mulig
komplett utstilling av jordbruksredskaper –
her skal bondens redskaper og bondens vilkår
sees i forhold til overordnede begrep om
”sjølvbergingsøkonomien”, ”pengeøkonomi”
DALANE FOLKEMUSEUM
og ”handelsjordbruket”. Ved hjelp av kart, bilder og gjenstander kontekstualiseres bondens
vilkår og jordbruket slik på ulike måter.
Mehus holder likevel fast på sin drøm om
den systematiske landbruksutstillingen, og så
langt vi vet, er dette den siste utstillingen som
ble satt opp etter dette prinsippet; og det er
antagelig også den siste som fremdeles står
igjen på norske museer. Det siste skyldes nok i
hovedsak praktiske og økonomiske forhold.
EN
TYPOLOGISK LANDBRUKSUTSTILLING
Landbruksutstillingen sto ferdig til Musemsforbundets Landsmøte i Stavanger i 1952. Regissøren Ingjald Mehus hadde, sammen med
vaktmester Magnus Jørgensborg, gjort alt
klart til å ta i mot museumseliten (Morten
2010). Utstillingen falt i god smak hos de tilstedeværende deltakerne; med rosende ordelag
ble det fremholdt hvor ”fyldig” samlingene
var (Dalane Tidende 15.09.1952).
Beveger en seg inn i samlingen i dag, vil en
fort kunne bekrefte at nettopp fyldig er et
svært dekkende ord. Gulvet er dekket av ploger, treskeverk, sleder og vogner som mer eller
mindre støtter seg mot hverandre. På veggene
henger spader, sigder, river, høvrer og en rekke
andre gjenstander. For Mehus selv var det
neppe noe i Landbrukets hus som var tilfeldig
eller overflødig. Mangfold og variasjon var et
viktig grunnlag for å fremstille ulike gjenstandstyper på en systematisert måte slik at
dette gjenspeilte jordbruket i tid og rom.
I prinsippet representer utstillingen folkemuseenes systematiske samlinger. En utfordring i dag er det manglende sammenligningsgrunnlaget. Anne Eriksen påpeker at det kan
være vanskelig å si noe om hvordan de eldre
samlingene konkret har vært oppstilt, fordi de
aller fleste nå er fjernet; det er i hovedsak i
51
EVA REME
52
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
guidehefter og kataloger sporene etter utstillingene kan gjenfinnes (2009: 187). Utstillingsmønstrene som likevel blir fremhevet av
Eriksen og flere med henne, er gjenstandsserier som, særdeles når det gjelder redskaper og
håndverksarbeider, er systematisert etter evolusjonistiske prinsipp. Alder kommer til syne i
gjennom monteringer i lineære serier som viser hvordan de ulike gjenstandstyper over tid
har utviklet seg fra ”primitive” til mer komplekse former. I beskrivelse av slike utstillinger
kommer det frem hvordan det kronologiske
og det typologiske har gått hånd i hånd, noen
ganger også kombinert med faktorer som viser
tilbake til kulturområder og kulturspredning.
Når det gjelder samlingen Mehus organiserte i Landbrukets hus, er det tydelig at evolusjonistiske og diffusjonistiske system er valgt
bort. Trolig har han gått ut fra en mer generell
historieforståelse som i all vesentlighet har
vært basert på kontinuitet. Slik kan det forstås
når han legger frem sine visjoner i Stavanger
Aftenblad og fremhever at Landbrukets hus
skal romme ”museets rike samlinger av landbruksredskaper, bla. ploger, harver, grev, greip
osv. sleder fra vikingtidstyper til de siste modeller, hjulredskaper fra de mest primitive triltehjul av hel tre til Aleksander Kiellands stolkjerre og Oscar II kongevogn (…). Du vil finne ting som Dalane er helt alene om” (Stavanger Aftenblad 4.11.1939). Historie og
utvikling ble forstått som innebygd i gjenstandene selv.
Når det gjelder det diffusjonistiske aspektet
som fanger inn geografiske og kulturelle
spredningssystemer, kan dette også ses som et
lite aktuelt kriterium. På Dalane Folkemuseum var det per definisjon gjenstander fra
Dalane eller gjenstander som kunne knyttes til
stedet som ble stilt ut. Derimot var det maktpåliggende å løfte frem det rike repertoaret av
redskaper som utmerket regionen, og her
gjaldt det ikke bare typer, men også variantene
av disse. Dette kommer eksplisitt frem når
Mehus henvender seg til innbyggerne i distriktet: ”Museet har 4 laukniver. Vi trenger
flere. (…) Ljåsorv, korte og lange, må vi ha
mange av. De har alle et individuelt preg, og
enkeltvis har de noe å fortelle oss. Av river
trenger vi flere typer. Tenk på Museet om du
finner noen gamle og velbrukte” (Dalane Tidende 01.03.1952). Her er det tydelig at Mehus tenker redskaper både i generelle kategorier og i spesifikke varianter, men gjenstandene i
form av det ”velbrukte” og det ”gamle” inkluderer likevel både fortid og forfedre. Førsteinntrykket blir dermed en typologisk samling
som fungerer som en dokumentasjon over det
før-moderne jordbruket. Samtidig er det klart
at Mehus som en iherdig samler og en erfaren
museumsmann også har ambisjoner. De typologiske rekkene skal bli så komplette som mulig for å kunne vise et heldekkende bilde av
redskapsrepertoar og jordbruksfunksjoner i
Dalane. I prinsippet er dette et visjonært prosjekt der det endelige punktum aldri kan settes. Selv etter at dørene i Landbrukets hus er
åpnet, fortsetter Mehus å etterlyse gjenstander. Inntil videre krever det at Mehus må forholde seg pragmatisk, noen ganger også smidig og kreativt, for å skape den helhet han
sikter mot.
TYPOLOGIENS
MULIGHETER
–
TYPOLOGIENS
BEGRENSNINGER
Dette er bakgrunnen for at Mehus kunne glede seg når han finner ting som har sin rettmessige plass i systemet. I lokalavisen etterlyser
han ploger arbeidet av plogsmeder i Dalane,
og det er mulig å ane en underliggende entusiasme når han kan meddele i avisen at
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
”[M]useet har fått greie på at Elias Birkemo
arbeidet med ploger. Han er fra Heskestad”
(Dalane Tidende 04.08.1952). Mehus har
åpenbart kommet på sporet etter plogene han
har savnet og som i tillegg klart er innenfor
den aktuelle cirkumferensen. Sted og typologi
samsvarer. Verre er det når manglende objekter lyser med sitt fravær. Mehus som en engasjert samler med solide kunnskaper om feltet
han arbeider på, betrakter samlingen ikke bare
i lys av det som er på plass, men også ut fra det
som mangler. Tynsle-ljåen representerer i så
måte et svart hull som hele tiden peker på systemets ufullkommenhet (intervju med M.
Jørgensborg 13.12.80). Trass i en kontinuerlig
jakt etter denne ljåen, forblir den et ”missing
link” i utstillingen. Andre ganger velger Mehus å overse både materiell og lokal autentisitet for å fylle tomrom i den systematiske typologien. Lorkabann er for eksempel også en
problematisk gjenstand å oppdrive. Mehus vet
likevel råd, han har fingerføre medarbeidere i
sin stab og lorkabannet får sin plass i samlingen, om enn som kopi. Heller ikke plogene fra
Heskestad er tilstrekkelig for en utstilling som
skal vise variasjonene innenfor denne typen
gjenstander. Mehus må ty til egne grep der lokal geografi og historie må vike, det er plogen
som type som er det primære. Mehus lukker
øynene for de kulturgeografiske skillene mellom øst- og vestland og godtar at vaktmester
Jørgensborg bringer med seg det manglende
redskapseksemplaret fra Ringerike (ibid.).
Med andre ord, tingenes lokale tilhørighet
kan nedprioriteres til fordel for typologi og
komplette serier. Bitene skal på plass, men den
lokale identiteten lekker.
I Landbrukets hus dominerer selvsagt redskapstypologier som kan knyttes til jordbruket, men her finnes også andre gjenstander
som vanskelig lar seg fange i denne kategori-
DALANE FOLKEMUSEUM
en. For blant ploger og spader finner vi ski og
skøyter, her finnes værballongene som ble
brukt i havna i Egersund, brusvognen til Hellviks bakeri og Oscar II.s kongevogn – som
kongen granngivelig skal ha kjørt i under et
besøk i byen. Kanskje er det vårt blikk i dag
som gjør at vi stusser foran disse objektene,
men utstillingen i seg selv gir ingen klare indikasjoner på hvordan Mehus selv vurderte
hvilke gjenstander som fortjente en plass i
Landskapets hus. Hadde han noen bestemte
retningslinjer som han fulgte, eller stolte han
utelukkende på sin egen logikk? Uten tvil
hentet han lignende ideer fra museer han besøkte. Dessuten, blant bøkene han har etterlatt seg i museets bibliotek, finnes det også et
eksemplar av direktør Hans Aalls bok Arbeide
og ordning i kulturhistoriske museer. Boka kom
ut i 1925 og er en veiledning både for innsamling, utstilling og bevaring av gjenstander. Her
fremhevet Aall, med uthevet skrift, systematiske samlinger som en av de kulturhistoriske
hovedavdelinger. Landbruksutstillingen i Dalane har vært planlagt over en ikke uanselig
tid, og det er fullt mulig å se for seg hvordan
Mehus har anvendt Aalls bok som en oppslagsbok under arbeidet med utstillingen.
Under rubrikker både av overordnet og
underordnet slag har forfatteren laget en fyldig liste over gjenstander en kan forvente å
finne i datidens folkemuseer. Mehus har for
eksempel kunne lese seg frem til ”redskaper og
verktøi” som hører inn under rubrikken ”jordbruk”. Nå har neppe Aall hatt brusvogner og
kongevogner i tankene når han skrev sin veiledning, men til gjengjeld har han tatt med en
annen kategori, nemlig ”samferdsel”. Dette er
en overordnet kategori som blant annet inneholder ”Kjøre og ridestell (Kløvgreier, saler,
sleder, vogner, seletøi, sveper osv. osv.)” samt
”Ski, truger, islegger, skøiter o.l.)” (s. 34). Slik
53
EVA REME
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
54
Fig. 1. Landbruksutstillingen på Dalane Folkemuseum fotografert i 2010. Foto: Torbjørn Bøe.
Arkiv: Dalane Folkemuseum.
har Mehus etter all sannsynlighet ”fulgt boken” men ut fra praktiske hensyn satt de ulike
gjenstandskategoriene i samme utstilling.
Tross alt, skal en lete etter et minste felles
multiplum, representerer alle gjenstandene
grovt og solid materiale som tåler vær og vind.
Innenfor en slik kontekst er det også mulig å
finne en plass til Oscar II.s kongevogn til tross
for den rojale auraen som helt sikkert har heftet ved vognen. Men plassert i landbrukets
verden blant vintersleder og møkkakjerrer, har
den like fullt glidd inn i en utstilling der rammene tydelig er knyttet til hverdag, allmue og
det allmenne.
Dette er en kontekst som heller ikke har
plass for prydgjenstander. Skurd og rosemaling gjelder ikke som inngangsbillett; dette er
ikke stedet for nasjonalt og lokalt arvesølv. I
landbruksutstillingen er dekorerte høvrer demokratisk plassert sammen med de grovere
hestebislene. De forseggjorte vintersledene er
relegert til rekkene av høysleder og steinsleder,
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
DALANE FOLKEMUSEUM
55
Fig 2. Variasjon over spader. Foto: Torbjørn Bøe. Arkiv: Dalane Folkemuseum.
og med sin vakre rosemaling og treskurd
vendt inn mot veggen, bort fra publikums
blikk. Nå er jo neppe en landbruksutstilling et
sted for å dyrke folkekunstens estiske former,
men om vi sammenligner med for eksempel
den eldre landbruksutstillingen fra Glomdalsmuseet, finner vi sledenes dekor tilgjengelig
for et publikum som måtte ønske å dvele nettopp ved en slik utsmykking. Anne Eriksen
påpeker at særlig i folkemuseenes etableringsperiode ble folkekunst ansett som noe av det
viktigste i museene; de var vakre, gamle og
unike. Etter hvert kom dette til å endre seg
noe. Den lokale tilhørigheten ble altoverskyggende og praktgjenstander og folkekunst kom
i bakgrunnen (2009: 95–96). Det er ikke
usannsynlig at dette er tanker Mehus også har
hatt. Ikke bare tilhører folkekunst en annen
kategori enn redskaper, men når han i tillegg
så å si usynliggjør uttrykk for dekor kan dette
være en måte å understreke hvordan Landbrukets hus er allmuens hus. Her skal alle kunne
EVA REME
56
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
kjenne seg igjen. Derfor avfortrylles kongevognen, mens møkkagreip og skjeve river
gjennomgår en statusheving når de plasseres
på museets vegger.
På denne måten forhandler Mehus mellom
museumskonvensjoner og praktiske muligheter. Kategorier og klassifikasjoner er både
strammet og strukket, tøyd og manipulert,
men ingen skal være i tvil om at dette er en utstilling der tema er knyttet til hverdag og arbeid. Så får heller værballongene, som verken
passer inn under kategorier som landbruk eller samferdsel, forbli et lite mysterium. Kanskje de nettopp demonstrerer det faktum at en
utstilling eller en samling ikke er en naturlig
enhet, men en konstruksjon basert på samling
og utvelgelse.
”ARBEIDSLIVETS
SAGA”
I første omgang kan Landbrukets hus fortone
seg som en før-industriell redskapsutstilling.
Plassert innenfor et museums fire vegger er
det likevel innlysende at her er det noe mer
som stilles ut eller at gjenstandene også representerer noe ut over seg selv. Beth Lord hevder
at selv i utstillinger uten tekst, er en fortolkning allerede til stede; de er allerede analysert nettopp ved å være gruppert i henhold til
systembaserte klassifikasjoner (2006: 5). I motsetning til de eldre museene, som for eksempel
1600-tallets raritetskabinetter, som var bygget
om en semantisk forståelsesform der ting og
tegn var identiske, er kjennetegnene for de nyere musene deres hermeneutiske plattform.
Lord tar utgangspunkt i Foucaults heterotopibegrep som blant annet viser til hvordan museer er steder der ulike ting er samlet og ordnet. Enten tingene stilles ut med forklarende
tekster, eller meningen ligger implisitt i tingene, må de ulike objektene forstås som repre-
sentasjoner for noe. Slik er det ikke tingene i
seg selv, men hvordan vi fortolker tingene som
blir det sentrale. Det foreligger ikke lenger et
naturlig sammenfall mellom tingene og måten
vi omtaler dem på; i stedet åpnes det opp for
et glip mellom tingene og ordene. Det er i dette glipet fortolkningene finner sted, at tingene
betyr, at tingene blir representasjoner for noe
(ibid.: 5–6). Anne Eriksen, som også bruker
Lords perspektiver, hevder at i folkemuseene
ble fortolkningene av gjenstandene ”knyttet
til et historisk begrepsapparat der ord som endring, oppløsning og tap, alder og arv var det
sentrale. Begrepene dreide seg om forholdene
mellom før og nå, mellom gammelt og nytt,
ekte og uekte, og de åpnet for refleksjon om
tilhørighet og røtter, vern og bevaring, særpreg
og identitet” (2009: 121).
Disse fortolkningene er også til stede i
Landbrukets hus. Gjennom mange år har Mehus etterlyst ikke bare spesifikke gjenstander,
men i særdeleshet redskaper som er ”velbrukte” og som bærer preg av ”slitasje”. På denne
måten har han vært på utkikk etter tingenes
subtile og taktile egenskaper der avtrykkene
etter fortidens bruk har vært tydelige. Rust,
revner og slitasje tydeliggjør hvordan redskapene faktisk har vært både i jord og i menneskehender. Om det før-moderne ”fedre-landet”
i dag kan fortone seg som et noe forslitt, fremstår tingene innenfor Mehus’ forståelsesrammer som dynamiske, knyttet som de er til
handling og tid. Ved å henge ulike gjenstandskategorier på veggene ble også Dalanebondens
status fremhevet, mens redskapenes autentiske
slitasje på en konkret og påtakelig måte visualiserte deres virkefelt, flid og arbeidsinnsats. I
redskapene kunne man fornemme fundamentet i egnes egen historie.
Mehus var opptatt av utviklingen i landbruket, men han ordner ikke gjenstandsrekkene
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
kronologisk. For ham var tid og sted innebygd
i tingene. Slik sett er hans oppfatning av det
materielle ikke så ulik slik Bakhtin anvender
begrepet kronotop. Sammensetningen kronos
og topos danner aksen der tid og sted krysses,
og hvor sted blir konkret og tid ”thickens and
takes on flesh” (1990: 244). Bakhtin beveger
seg i den litterære verden, men er likevel opptatt av hvordan det materielle har et potensial
til både å lagre og å eksponere sted og tidens
gang på ulike måter. Ikke nødvendigvis på en
kronologisk måte, men ved å ta opp i seg fragmenter og segmenter, på overfladiske og mer
dyptgripende måter. Gjenstanden med furer
og merker etter levd liv bærer i seg heterogene
meningslag og hybride tidsdimensjoner. De
kan bli innganger til vikingtid så vel som den
nære fortid, til ulike fortellinger, forestillinger
og assosiasjoner på en og samme tid. Gjennom redskapene er det mulig å se for seg den
uspesifiserte, faktiske og fiktive bonden virksom på Dalanes heiagarder og småbruk ved
havet. I Landbrukets hus er gjenstandene konkrete og nærværende, og slik Mehus har montert dem har han gjort spadene, rivene og de
andre gjenstandsgruppene til dører bakover i
tid. Gjennom redskapene kan assosiasjonene
vandre både til den primitive jernaldermannen og den lokale og nasjonale bonden. De
typologiske seriene blir på denne måten passasjer til ulike tider.
De velbrukte redskapene refererer ikke bare
til tid, men også til hvordan Mehus tenkte om
begrepet ”bonde”. Mehus sin hovedperson var
den førmoderne heiabonden og fiskerbonden
som med sine små bruk gjemt mellom haug
og hammer holdt landskap og slekt i hevd.
Det er i en slik sammenheng at museets motto ”Du skal hedre din mor og din far” blir
konkret og meningsfylt, om ikke i religiøs så i
moralsk forstand. Det handler med andre ord
DALANE FOLKEMUSEUM
ikke bare om kultivering av jorden, men også
om kultivering av mennesket. Slik løftes hverdagsbonden opp på et eksistensielt nivå. Nyttårsaften 1953 skriver Mehus: ”Når man ser de
primitive forholdene våre forfedre måtte leve
under, da står en igjen med en følelse: Det var
ikke alltid så greit å være menneske” (Uspesifisert avis 31.12). Assosiasjonene går til bureiseren Isak Sellanraa i Knut Hamsuns roman
Markens grøde, som øvrig kom ut i 1925. Uten
å trekke parallellene for langt, kan en se for seg
hvordan Mehus samlet der Hamsun skrev. I
glipet mellom ord og ting kunne nettopp det
basalt menneskelig komme frem. Ambisjonene til Mehus var å vise frem ”arbeidslivets saga
i dokumentarisk form [som] noen og enhver
kan ta og føle på” (Stavangeren 14.12.1948).
Dette kan en tolke som et bevisst ønske om at
tingene kunne berøre og berette om ”livet og
kreftene”, og ikke minst at publikum også
kunne gjenkjenne noe av dette ikke bare i
tingene, men også i seg selv.
TYPOLOGIENS
ESTETIKK
I dag er vi vant til at tekster fungerer som formidlende ledd mellom museenes objekter og
den mening de referer til. I 1952, da utstillingen åpnet, var det ingen forklarende henvisninger verken til benevnelse eller bruksområde. Riktignok var redskapene utstyrt med
merkelapper – på enkelte gjenstander kan en
stadig vekk observere dem, nå falmet og med
en nesten utvisket skjønnskrift. Opplysningene var sparsomme; kun det aller vesentligste
som giver og årstall for tingenes ankomst til
museet var påført. For datidens publikum
kunne dette kanskje bli vurdert som tilstrekkelig. Fortrolighetskunnskap (Pedersen 2003:
30) er ikke alltid et begrep som blir satt på
dagsordenen når det gjelder utstillingsteknik-
57
58
Fig. 3. Dokumentasjon over tekniske fremkomstmidler vinterstid – eller et vinterbilde? Foto: Torbjørn Bøe.
Arkiv: Dalane Folkemuseum.
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
DALANE FOLKEMUSEUM
59
Fig. 4. Hjulenes biografi vises igjen i skøyt, nav og gulnede merkelapper. Foto: Torbjørn Bøe.
Arkiv: Dalane Folkemuseum.
ker. Mange av redskapene kunne publikum
forholde seg til. De manglende tekstene var
derfor ikke noe som føltes som et savn.
Likevel er et hus fullt av fortid ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å få de besøkende interessert. Tings betydninger og virkekraft kommer også frem gjennom deres relasjoner til
hverandre. De skaper mening og inntrykk
gjennom ulike konstellasjoner av balanse og
harmoni, av uro og dissonans, skriver antropologen Daniel Miller når han omtaler hvordan vi estetisk forholder oss til våre hverdagsgjenstander (2008:5). Men dette gjelder ikke
bare tingene vi omgir oss med til daglig, kanskje blir det ekstra påtrengende i museet som
er et rom der hverdagsordenen er satt til side. I
Mehus’ utstilling handler det ikke bare om
harmoni og dissonans innenfor de ulike gjenstandskategoriene, men også i forholdet mellom dem. Dette er også Hans Aall svært oppmerksom på. Han fremhever betydningen av å
huske på de gamle reglene ”som ro, orden,
symmetri, likevekt (mellem tingene på en
vegg f. e.) avveksling, lys og luft om enhver
ting, de beste gjenstander på de beste plasser
osv. Men heller ikke disse fører frem. Vi må
ofte dramatisere samlingen en smule, ved opstillingen gjøre virkningen av tingene litt sterkere enn de kanskje oprinnelig har hatt.
Mange av de besøkende har jo ikke alltid
våkne øine” (1925:41). Mehus som helt sikkert også har lest denne siden i Aalls veiledning, summerer det med at det er ”viktig at
den rette ting er på rette plass i riktig miljø”
(Dalane Tidende 19.10.1953).
Ved oppsettingen av utstillingen har Mehus
altså stått overfor en stor utfordring, de enkelte gjenstandene skal plasseres innenfor rett kategori slik at de blir sett i forhold til sine artsfeller, de ulike redskapsgruppene skal videre
kunne både adskilles og relateres til hverandre.
Enkelt er dette ikke. Når Mehus langt på vei
EVA REME
60
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
har lykkes med prosjektet sitt, er dette fordi
han har trukket veksler både på utstillinger
han har besøkt og veiledninger han har lest,
men også til egen museumserfaring og estetisk
sans. Dette kommer klart til uttrykk om vi tar
en rask vandring gjennom utstillingen
På venstre side i den store hallen finner vi
spaderekken der de vertikale treskaftene leder
oss videre til møkkagreip og river hvor de
samme loddrette formene gjentas. Dette prinsippet gjentas flere steder, grupper med felles
former er plassert ved siden av hverandre og
danner smidige overganger. På høyre side passerer vi sledene som danner en egen systematisk rekke der også legpersoner har anledning
til å studere likheter og variasjoner de kanskje
tidligere ikke har reflektert over. På den samme siden i rommet, fanger collagen av ski og
skøyter oppmerksomhet. Her har Mehus gjort
seg flid. Skøytene er gruppert for seg, mens
skiene er plassert slik at de danner en ramme
rundt dem. Man kan se dette som en dokumentasjon over tekniske fremkomstmidler aktuelle for den kalde årstiden, men like gjerne
som et vinterbilde.
Snur en seg vekk fra vinterutstyret og retter
blikket mot nord, fanger gruppen av hjul oppmerksomheten, kanskje fordi dette ikke er redskaper men snarere deler av redskap. Orvar
Löfgren har notert seg hvordan kunstnere på
ulike måter har interessert seg for hverdagslige
ting. Ved å eksponere tingene i ”ekstrem konsentrasjon” er det mulig å løfte ting frem på
nye måter. Her er det nærsynhetens kunst,
mener Löfgren, som gjør det selvsagte synlig
på nye måter (2004: 15). I dette tilfellet kunne nok kanskje Löfgren kommet frem til det
samme om han hadde studert hvordan Mehus
har montert sine hjul. For disse henger over,
under og ved siden av hverandre og kan klart
ses som en slik gjenstandskonsentrasjon som
fremhever hver enkelt av dem, samtidig som
de alle blir ekstra nærværende. Resultatet er at
hjul ikke bare er hjul; nå handler det også om
vakre årringer og organiske sirkler av heltre.
Det handler om tingenes materielle biografi,
der tiden er tydelig i skjøt og nye nav tilpasset
form og trevirke. Det handler også om glattslipte flater skapt av svette håndtrykk. Hvordan et variert publikum på 1950-tallet betraktet hjulene eller hvilke inntrykk de skapte, er
det vanskelig å uttale seg om i dag. Men at
Mehus selv har bestrebet seg på å fremheve detaljene i tingene, virker høyst sannsynlig. På
sin ønskeliste over gjenstander etterlyser Mehus ting som er ”gamle og velbrukte” med
preg av ”alder, slitasje og det velbrukte”, ting
som utmerker seg gjennom ”individualitet” og
som har sin ”egen historie å fortelle”. Bestyreren har etterlyst gjenstander som ”taler til sansene”, og i Landbrukets hus har han også gjennom eksisterende retningslinjer og estetiske
vurderinger forsøkt å legge til rette for dette.
I Mehus’ typologiske utstilling kjedes rekkene av gjenstander sammen ved hjelp av
gjenstandstyper og gjenstandsformer. Slik skapes det myke overganger, sammenhenger og
logikk. Men det finnes også bråe overganger
som skaper både typologiske og estetiske
brudd. Det oppstår en viss dissonans når brusvognen fra Helleviks bakeri danner overgang
mellom såmaskiner og torvredskap når kyllingklekkeriet presser seg inn i rekken av treskeverk. Like fullt har Mehus i Landbrukets
hus skapt et rom der tingene kan fremtre både
som typer og som enkeltobjekter med egne
særtrekk. Nå, som da, skal en ikke se bort fra
at besøkende kan ha betraktet landbruksutstillingen med de ordinære gjenstandene som
særdeles kjedelig. Dette forhindrer likevel ikke
at vi kan se hvordan Mehus gjennom en typologi der både tingene i seg selv og deres estetis-
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
ke relasjoner, skaper muligheter for at publikum selv kan bevege seg i systemene. Slik blir
også gjenstandene nære og sansbare. Anne Eriksen som også er opptatt av hvordan utstillinger er montert, viser til måter ulike museumsbestyrere har ”fulgt en slags ’bruksanvisning’
for hvordan de allerede eksisterende og gitte
elementene skal settes sammen på en riktig
måte” (2009: 188). I følge Eriksen er kunnskapen om hva som er ”korrekt” og ”teknisk riktig” det avgjørende, ikke museumsfolkets selvstendige evne til å lage gode utstillinger
(ibid.). Gjennomgangen av Mehus sin utstilling viser hvordan dette er mer komplekst enn
som så. Egne overveielser og estetiske vurderinger er like viktig som de konkrete føringer
nedfelt i etablerte utstillingsnormer og publiserte rettledninger. Eller igjen for å sitere Hans
Aall: ”Tross alle regler må allikevel ikke det
hele virke upersonlig (…). Et museum skal
bære preget av et enkelt menneske. Et menneske som underordner seg minnene om fortidens kultur, men samtidig med sine kunnskaper, sin erfaring og smak mestrer dem – med
ærbødighet og takt” (1925: 42).
ÅPNE
TYPOLOGIER
I det norske museumslandskapet i dag står
Mehus’ typologiske og systematiske landbruksunivers alene igjen. Fra starten av har
Dalane Folkemuseum hatt parallelle utstillingsformer. Ved siden av landbruksutstillingene har det også vært plass for rommene som
skulle formidle såkalte autentiske miljøer fra
ulike gruppers liv og virke. Begge disse utstillingskonseptene var en del av folkemuseenes
formidlingsformer. Prinsippet med tablåer og
”autentiske” rom har overlevd den typologiske
formen, fordi disse er blitt oppfattet som mer
”levende” enn de mer gjenstandsorienterte
DALANE FOLKEMUSEUM
museumsrommene. Her har det vært mulig å
iscenesette fortiden som en fortelling – en fortelling som publikum selv kunne tre inn i.
Dette er en verden der historien er fortolket
og opplevelsen blir sett som en vei til læring.
Om enn i ulike utforminger, er dette stadig et
aktuelt pedagogisk prinsipp. Spørsmålet er likevel om et nærsynt blikk på Landbrukets hus
kan vise at denne utstillingsformen prinsipielt
har livets rett også i dag – utover rollen som et
museum for museene?
Spørsmålet er relevant sett i forhold til senere års forskning der fokus på materialitet har
erstattet den tidligere lingvistiske retningen
der ting som tegn har stått sentralt. I denne
sammenhengen skal kun noen få poeng trekkes frem. Mange har latt seg inspirere av Hans
Ulrich Gumbrecht. Han hevder at den hermeneutiske forståelsen har fått dominere i vestlig
tenkning med den konsekvens at relasjonene
mellom mennesket og det materielle er blitt
satt i parentes. Ved å introdusere begrepet presence-culture ønsker han å fremheve hvordan
tingenes tilstedeværelse på ulike og ofte taktile
måter kan ha kroppslige og sansbare virkninger eller effekter på oss. Slik er tingene sentrale
for vår måte å forstå og å oppleve verden på.
Presence-culture står i et spenningsforhold til
det Gumbrecht benevner som meaning-culture,
der fokus er rettet mot tolkning og fortolkning. Dette er en åpen måte å nærme seg
fortiden på. Tingenes tilstedeværelse – som
forutsetter en samtidighet i rommet mellom
menneske og materialitet – gjør at vi også ”are
able to have the illusion of touching objects
that we associate with the past” (2004: 123f ).
Det er også slik vi kan komme fortiden i møte
uten nødvendigvis å lete etter gitte ”løsninger”
eller ”svar”. Vi kan involvere oss i fortiden ut
fra den gleden vi har ved å være i kontakt med
den. Vi kan selv også produsere, eller finne
61
EVA REME
62
OG
OLAUG NORUN ØKLAND
frem til nye meningssammenhenger, ut i fra
de inntrykk tingene gir oss. Camilla Mordhorst (2009) og Lotten Gustafsson Reinius
(2008) viser begge i sine studier hvordan det
materielle har en virkekraft som kan berøre og
åpne for ny innsikt.
Landbrukets hus kan, med Gumbrechts
perspektiv, betraktes som noe mer enn en museal metahistorie. Det kan løftes frem som et
rom hvor spesielle møter kan finne sted mellom det materielle og betrakteren. Tingene er
ordnet i typologier og serier, men bortsett fra
de estetiske føringene, som ligger mer eller
mindre innebygget i selve utstillingen, er det
ikke lagt opp som en fortelling som skal tolkes
– her er det ingen begynnelse, her er det ingen
slutt.
Her er ikke gjenstandene fanget inn i gitte
meningssammenhenger og kan slik kalles fristilt. Beth Lord peker på hvordan gjenstander
ikke bør reduseres til bevis eller illustrasjoner
for bestemte historiesyn. I stedet sier hun:
”objects will be understood as particulars, as
fundamentally puzzling things to be opened,
developed and connected with other things
into series. They will be interpreted in terms
of their changing relations to other particulars, not in terms of how they fit into unchanging total concepts” (2007: 363).
I utstillinger som den vi kan finne i Landbrukets hus, blir tingenes materialitet påtakelig. Slik kommer også tingenes virkningskraft
frem og skaper muligheter for å interagere
med dem på en sansebasert måte som ligger i
selve intensiteten som den store mengden av
ting kan skape. Her er det mulig å la seg overvelde, på en måte som gjør at til og med ”den
gamle bondekulturen” for noen øyeblikk forsvinner fra synsfeltet. Formene, årringene, jernet, kvister i treet osv. blir synlig og sansbart,
kanskje kan gleden eller den intense opple-
velsen være tilstrekkelig. Kanskje kan dette
føre til nye forståelser med utgangspunkt i opplevelsene eller de konkrete erfaringene som ble
skapt i møtet. Rommet åpner for dette – fordi
det ikke er innredet som ferdig, lukket og definert. Det er ikke landbruksutstillingen i seg,
men prinsippene bak det, som er det sentrale.
Dette kan paradoksalt nok kan være en mulighet og inspirasjon til skaping av nye utstillinger; utstillinger der folkemuseenes trykk på fast
identitet og tilhørighet fordamper. Materialtyngden som ligger i de systematiske utstillingene kan åpne for konstellasjoner der både
uklare og hybride identiteter kan utforskes –
hvis vi da i det hele tatt skal snakke om identiteter.
LITTERATUR
Aall, Hans: Arbeide og ordning i kulturhistoriske
museer. Kort veiledning. Oslo 1925.
Avdem, Anna Jorunn, Engesæter, Aage og Vold, Lars
Asle: Levd liv. Ei soge om sogningane og museet
deira. Leikanger 2009.
Bakhtin, Mikhail Mikhajlovitsj: Forms of Time and
of the Chronotope in the Novel. The Dialogic
Imagination. Austin (1981/1990).
Damsholt, Tine og Simonsen, Dorthe Gert:
Materialiseringer. Processer, relationer og
performativitet. I: Damsholt, Tine, Simonsen,
Dorthe Gert og Mordhorst, Camilla (red.):
Materialiseringer. Nye perspektiv på materialitet og
kulturanalyse. Århus 2009: 9–37.
Eriksen, Anne: Museum. En kulturhistorie. Oslo
2009.
Gumbrecht, Hans Ulrich: Production of Presence.
What Meaning Cannot Convey. Stanford 2004.
Lord, Beth: Foucault’s Museum: Difference,
Representation and Geneaology. I: Museum and
Society, no. 4. 2006: 1–14.
Lord, Beth: From the Document to the Monument.
TING
OG TYPOLOGIER
–
EN UTFORSKNING AV LANDBRUKSUTSTILLINGEN PÅ
Museums and the Philosophy of History. I:
Knell, Simon J., MacLeod, Suzanne og Watson,
Sheila (red.): Museum Revolutions. How Museums
Change and Are Changed. London 2007.
Løfgren, Orvar: Tingenes tingslighet. I: Ting og
tingester. Materielle kulturstudier. København
2004: 13–26.
Miller, Daniel: The Comfort of Things. Cambridge
2008.
Mordhorst, Camilla: Museer, materialitet og
tilstedevær. I: Damsholt, Tine Simonsen, Dorthe
Gert og Mordhorst, Camilla (red.):
Materialiseringer. Nye perspektiv på materialitet og
kulturanalyse. Århus 2009: 117–142.
Morten, Øystein: Dalane Folkemuseum 100 år. Et
historisk tilbakeblikk. Stavanger 2010.
Pearce, Susan: On Collecting. An Investigation into
Collection in the European Tradition.
London/New York 1995.
Pedersen, Ragnar: Noen trekk av museenes historie i
Norge frem til tidlig 1900-tall. I: Bugge, Arne
Amundsen, Rogan, Bjarne og Stang, Margrethe
C. (red.): Museer i fortid og nåtid. Essays i
museumskunnskap. Oslo 2003.
Salmonsens konversations leksikon. B. VI. København
1927.
Shetelig, Håkon: Norske museers historie. Oslo 1944.
Ågotnes, Hans Jakob: Lokalmuseet i det lokale
landskapet. Fortidsformidling i Hordaland
gjennom hundre år. I: Selberg, Torunn og Gilje,
Nils (red.): Kulturelle landskap. Sted, fortelling og
materiell kultur. Bergen 2007: 45–67.
ARKIV
Klipparkiv, Dalane Folkemuseum: Avisutklipp, diverse aviser
Dalane Tidende: 01.05.1907; 02.08.1935;
13.12.1948; 15.09.1952; 01.03.1952;
19.10.1953
Stavangeren:12.01.33; 14.12.1948
DALANE FOLKEMUSEUM
Stavanger Aftenblad: 04.11.1939
Uspesifisert avis 13. 11.1931
Uspesifisert avis 03.08.1932
Uspesifisert avis 31.12.1953
Lydspor, Dalane Folkemuseum
Intervju med Magne Jørgensborg 12.12.1980
og 13.12.1980.
*Eva Reme er dr.art. og arbeider som
førsteamanuensis i kulturvitenskap ved
Universitetet i Bergen
Adresse: AHKR. UiB
Øysteinsgt. 3
NO-5007 Bergen, Norge
E-mail: [email protected]
*Olaug Norun Økland er cand. philol. i
etnologi og arbeider som konservator ved
Dalane Folkemuseum
Adresse: Dalane Folkemuseum
P.b. 338
NO-4379 Egersund, Norge
E-mail: [email protected]
63
NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 64-82
●
Museal stedsudvikling:
Tordenskjold was here!
SARAH HOLST KJÆR*
Title: Museal place development: Tordenskjold was here!
Abstract: Regional museums are shifting their focus away from collections and are
involving themselves in urban planning, place design and place making. ‘History’ has
become an identity brand which marks sights. During the last decade, museums have
therefore engaged in a new role as cultural innovators. When transforming urbanity
into experiencescapes, the museal competence regarding ‘the local past’ is recycled into
geographies of recreational consumption. This article discusses a particular case of
urban planning – the development of the Isegran tourist and recreational area in
Fredrikstad, Norway. Here the town’s city council included the local museum in
defining a ‘master plan’ for cultural regeneration. Urban place making took its point
of departure in the town’s maritime history.
Key words: Cultural planning, experience design, community design, aestheticisation,
storytelling, maritime heritage, ordinary things.
Rekreation, kulturoplevelse og fritidskonsumption var i perioden omkring år 2000 netop de
ingredienser en by burde indeholde. Oplevelsessamfundet var også blevet lokalmuseets nye
projekt. Denne artikel diskuterer museet som
central aktør for en bys omdømme og identitet, hvor publikum er blevet kundesegmenter,
og hvor dannelse er blevet til oplevelsesprodukter. Artiklen handler også om, hvordan turisme og oplevelseskonsumption forventes
både at udspringe af kulturhistorie og fortidsminder, samt leve op til kommunale og regionale visioner om økonomisk bærekraft, vækst
og succes.
Artiklen handler om, hvordan museal steds-
udvikling forhandler museale idealer i byplanlægningens kommercielle, populariserende og
oplevelsesbaserede strategier. Feltarbejdet er
baseret på observation, interviews og fotografering på Isegran, i Gamlebyen og på Østfoldmuseene (Fredrikstad Museums bymuseale
udstilling og Gamlebyen som helhed) i Norge.
Desuden er turistbrochurer undersøgt, og
interviews med museets, kommunens, og turistburauets ansatte er foretaget. Artiklens
analyse er primært forankret i styringsdokumentet Business to Heritage (2010), udarbejdet
af Fredrikstad Kommune, samt præsentationen IKON. Fredrikstad i 1700-tallet (Normann
2011), udarbejdet af Østfoldforskning. Også
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
WAS HERE!
65
Fig. 1. Isegran ø. Museumsmodel, ukendt år. Fredrikstad Museum. Foto: Sarah Holst Kjær, 2012.
skriftet fra Oslo Universitets Arkeologiske Stasjon Isegran De annalibus Isegrani. Hendt på Isegran 1287-1997 (Johansen 1999) anvendes.
Artiklen afspejler konsulentbranchens sædvanlige opgaveform, som går under navne som
business anthropology, corporate storytelling eller
custommade ethnography. Kulturforskere, som
jeg, arbejder mere og mere som kundskabsentreprenører bestilt af kulturindustri og kulturadministratorer.
REGENERERING
”Var Tordenskjold her?” Efter længere tids bilkørsel ad forkerte GPS-ruter var jeg endelig
ankommet til Fredrikstad i Norge. På øen Isegran skulle jeg i feltarbejde og vurdere en
stedsudviklingsopgave for kommunen og museet. En hengemt sted midt i Vesterelva skulle
blive en bydel, baseret på stedets kulturhistorie (se fig. 1). Målet var at forlænge turisternes
SARAH HOLST KJÆR
66
Fig. 2. Indgangen til Isegran. Foto: Sarah Holst Kjær,
2012.
Fig. 3. Bådebyggeri i brug. Foto: Sarah Holst Kjær, 2012.
ophold, når de alligevel besøgte den norske
fæstningsby, men også at skabe et nyt byrum
for borgerne.
I takt med at arbejdspladserne – primært
universitetets marine-arkæologiske afdeling –
var blevet nedlagt på øen, havde den lokale
bådebus sløjfet Isegran på sin rute. Nu fungerede Isegran mest som hundeluftningsplads
for naboerne, søspejderne kom en gang om
ugen, enkelte børnehaver havde også set den
grønne ø som en mulighed for frisk luft i byen
(se fig. 2). Et enkelt kommercielt bådværft
havde sine daglige arbejdsrutiner i den ene
ende af øen (se fig. 3). Ligesom andre byområ-
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
WAS HERE!
67
Fig. 4. Amfi-scene på Isegran. Foto: Sarah Holst Kjær, 2012.
der bar Isegran præg af sin lange og varierede
historie med forskellige byggestile: Små træhuse lå spredt, en enkelt lille borgruin var udråbt til kulturarv, men ved at styrte sammen,
et par gamle vandmøller og et moderne kommunalt byggeri, en amfi-scene, lå næsten stille
(se fig. 4). Kun fiskerestauranten holdt trofast
åbent året rundt og glædede sig til, at Fredrikstad bymuseum endelig skulle sætte sit maritime præg på øen og levendegøre den.
STEDETS
GENEALOGI
”Ja, søhelten Tordenskjold var her. Han erobrede den svenske flådes vigtige forsyningsfartøjer i slaget ved Dynekilen i 1716, hvilket
blev hovedårsagen til at den svenske konge,
Karl d. XII, opgav sit forsøg på at erobre Norge i Den Store Nordiske Krig”, forklarede museets maritime udviklingskonsulent, mens han
pegede ud af fiskerestaurantens vindue. ”Forsyningsfartøjerne – fire eller fem – slæbte Tordenskjold her til Isegran. Det var hans pris, tyvekoster eller krigsbytte – hvad man nu vil.
Vraget efter et af skibene findes endnu ved
indløbet til Nøkledybet fra Vesterelva”, forklarede han (se også Johansen et al 1999: 8-9).
Men ikke nok med det, fortsatte han: ”for
nogle år tilbage, bjergede Fredrikstad Museum
faktisk et af Isegrans sunkne krigsbytter fra
Tordenskjolds togt i 1716. Skibet var i en periode klodset op i Gamlebyen. Det gik i brand,
fordi nogen holdt sommerfest på vraget og
bagte kartofler i den knækkede mast”. ”Det
SARAH HOLST KJÆR
68
Fig. 5. Tårnet. Borgruinen på Isegran. Foto: Sarah Holst Kjær, 2012.
lyder som en god historie. Bruger i den?”,
spurgte jeg og var i færd med at gøre genstandene – også de imaginære – til fortællende
ting. Det gjorde man ikke.
Peter Wessel Tordenskjold (1690-1720)
kom ikke fra Fredrikstad, men fra Trondheim.
I øvrigt havde han været snart sagt alle steder i
sin karriere som søhelt. Det virkede ikke indlysende at gøre krav på hans historie. I stedet
var det fortællingen om 1200-tallets vikingejarl Alv Erlingsson den yngre der fremhævedes
som grundlægger af Fredrikstad. Selvom han
døde i Helsingborg i 1290, og man ikke vidste, hvor og hvornår han blev født, opfattedes
han alligevel som mere oprindelig og forankret. Dette var særligt begrundet i Erlingsson
den yngres mindre træborg. Den mentes at
have været dér hvor resterne af øens nuværende stenruin – Tårnet – lå (se fig. 5). Den bag-
vedliggende orden, som begrundede dette valg,
handlede om at skabe en historicistisk genealogi – at begynde fra begyndelsen eller i al fald
begynde med den begyndelse, man med nogen sansynlighed havde genstande til. Tingen
– stenruinen – havde således den mening og
funktion, at den blev opfattet som identisk
med det projekt at skabe en stedsidentitet,
som kunne dateres så langt tilbage som muligt. Dette genealogiske synteseprincip bortrensede naturligvis – og det var hensigten –
det, man anså for ligegyldige eller uforankrede
ordener (von Plessen 1993: 72-74).
Museets maritime udviklingskonsulent skulle lede de fremtidige etableringsprocesser sammen med chefen for kommunens Kultur- og
næringsafdeling.
Over frokosten blev der snakket om i hvilken retning man burde gå. Der skulle skabes
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
museale fortællinger, men på hvilket grundlag? Museets udstillinger, samlinger og fortællegreb skulle fungere som et kulturbaseret oplevelsesdesign af øen.
STEDSUDVIKLING
En lokal kultursektor har sommetider ringe
kundskab om det oplevelsesmarked, samt de
turistiske og konsumptionsbaserede tendenser, man ønsker at udfordre. Det museale oplevelsesdesign og øens oplevelsesgeografi skulle placeres i en urban revitaliseringspraksis,
hvor de museologiske, kommunale, kommercielle og ideelle perspektiver tilsammen skulle
blive et udgangspunkt for byrummets udvikling.
På øen Isegran ønskede Fredrikstad kommune sig byudvikling, stedsidentitet, kulturarvsturisme og museumsteablering på en
gang. Cultural planning kan måske indkredse
kommunens tilgang, hvor ”kultur” opfattes
både som dannelse og som måder at leve på.
Cultural planning er en type byplanlægning,
der handler om at genanvende lokale kulturgenstande, personligheder og fortællinger for
at skabe æstetisk og tematisk identitet og særkende, samtidig med at de besøgendes og befolkningens behov for meningsskabelse og
dannelse stimuleres. På den måde, mener
man, er regional udvikling lykkedes (Evans
2001: 7).
Kulturel byplanlægning – stedsudvikling eller place making – handler således om at forbedre et sted, gøre det mere produktivt, lønsomt og attraktivt ved at tilbyde identitetsmæssige kvaliteter i fritidsoplevelser, pladsdesign og tematisk udforming, således at mennesker synes det både er værd og meningsfuldt
at opholde sig der (Thufvesson 2009).
Rent partnerskabsmæssigt var det klogt at
WAS HERE!
inddrage museet lige fra begyndelsen – dette
var nu givet i de EU – finansierede interregionale projekter man deltog i, men for en kommune er det ikke usædvanligt at lade kommunikations-, markedsførings- eller brandingfirmaer, som arbejder med community design eller destinationsdesign, producere nøgleord,
oneliners og slogans, for, på den måde, at opbygge en stedsidentitet (Strömberg 2009: 14).
Sådanne firmaer har som oftest en mindre forståelse for det, som er lokalmuseets ekspertområde. Med dets historiske rolle som dannelses- og oplysningsproducent i nationalstatsprojektet er den stedsbaserede fortælling
museets spidskompetence (Kayser Nielsen
2009). Som udstillingskurator må ”man [...]
på en måde vide, hvad det er, man leder efter”,
forklarer den tyske museolog Marie-Louise
von Plessen: museologen er trænet i primærkildedokumentation, men også i fortællestruktur (von Plessen 1993: 128). Museets
årelange erfaring med symbolsk og materiel
identitet kunne således anvendes til revitalisering af geografier, sådan som oplevelsesøkonomien ved årtusindeskiftet foreskrev det (Aronsson, Bjälesjö & Johansson 2007).
Øen Isegran var præget af forskellig materialitet. Den havde undergået en række udviklingsprocesser – fra militærfestning, vanddrevet industri, garnisonkirkegård til museum og
marine-arkæologisk forskningsvirksomhed.
Bygningsmassen var derfor meget varieret,
men også relativt sparsom. Øen som helhed
bar præg af grønne områder med græsplæner,
tilfældig urbanisering, dvs. stor variation i stilarter – bådevæft som stadig var i brug, borgruinen Tårnet, Det gule hus med Isegran-hagen
– en urtehave i renæssancestil, træbygninger
og murede bygninger, samt det relativt nyopførte amfi-teater som kunne rumme ca. 2000
siddende og 5000 stående publikummer.
69
SARAH HOLST KJÆR
70
Øens nye stedsdvikling skulle anlægges med
musemsudstillinger, oplevelsesaktiviteter, hotel- og servicekonsumption. Der skulle også
være fritidsområder, måske en eller flere strande, samt hvile-, lege-, motions- og rekreationfaciliteter.
KULTUR
SOM ADDED VALUE
Isegrans stedsudviklingsform var del af en
vestlig, urban tendens, hvor fritids- og oplevelsessamfundet skulle overtage den gamle industriby (Kjær 2010). I tiden omkring årtusindeskiftet markedsførte byer, regioner og
hele nationer over hele Europa sig med henvisning til deres ”unikke karakter”. Men de
fulgte også et veletableret mønster, nemlig at
de fleste fremhævede den lokale kulturhistorie
og kulturarv. Der var et overnationalt, nationalt og lokalpolitisk ønske om at anvende lokalmuseerne som indholdsleverandører til nye
oplevelsesprodukter. Kultur skulle helst have
en nyttefunktion – være lærerrig, identitetsskabende, kommercialiserbar og helsebringende. Historien måtte materialiseres, blive et oplevelsesprodukt og en spændende shoppingmulighed. Den rette balance mellem urban
puls og sundhedsskabende fritidsliv, forvandlede kulturarv til oplevelsesøkonomi: Når
byen markedsførte sig selv – i placebrands og
turistbrochurer – handlede det om at sælge og
produktificere fysiske landskaber, pladser og
rum, men det handlede også om hele tiden at
udfordre forholdet mellem fantasi og materialet, historien og den gode historie (O’Dell
2002: 22, 26, 28).
Fredrikstad by var en del af denne oplevelsesøkonomiske trend. Kommunen ville anvende museets ressourcer – fortællinger, genstande og kundskab – som oplevelsestilbud i
bylandskabet. Målet var at markedsføre, ople-
velsesdesigne og skabe added value – ekstra
værdi for byen, turister og borgere (Kjær
2011a). Museerne var kommet til at række ud
over sig selv og var blevet en strategisk samfundsaktør for urban identitet og udvikling.
Som kulturhistorisk institution var museets
formålsparagraf at samle, registrere, opbevare,
udstille og formidle en given kulturarv (Nielsen 1993: 5). Nu skulle museet imidlertid få
en central rolle som stedsudvikler og oplevelsesdesigner. Ved interviewene forestillede museets ansatte sig, at dette rolleskift ville være en
spændende forandring, men projektet var så
ungt, at arbejdsopgaverne endnu ikke var defineret. I kulturhistorisk perspektiv er museologisk stedsudvikling imidlertid ikke er nyt eller
usædvanligt. Et tidligt eksempel er den engelske samler Sir John Soane som i 1700-tallet
stiftede et encyklopædisk museum med alt fra
pompejanske oldtidssager, rejseminder, græske
krigsbytter og akitekturtegninger fra renæssancen. Da han i 1788 blev udnævnt til arkitekt for Bank of England, benyttede han sin
genstandsmæssigt åndelige udrustning som
urbanist og forskønner af London. Sir John
Soanes mytologiske samling blev på den måde
virkeliggjort (efter von Plessen 1993: 130).
KULTURARV
OG KOMMERCIALISME
Turisme- og fritidskultur, museets dannelsestilbud og kommunens stedsidentitet skulle fusioneres i et samlet oplevelsesdesign for Isegran. Ved feltarbejdet i 2012 forelå den kommunalt formulerede projektbeskrivelse Business to Heritage (2010), som det officielle styringsredskab for Isegrans stedsudvikling.
Projektbeskrivelsen blandede kulturarv
med kommercialisme. I fremtiden skulle ”attraktive og kunnskapsbaserte opplevelser […]
skape flere besøkende til regionens kulturelle
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
og historiske reisemål […]. Plassens kjerneverdier skal utvikles gjennom historiefortelling,
delaktighet og prioriteringsgrunner”. Man ønskede at skabe fundament for ”fungerende
samarbeidsrelasjoner, forretningsplaner, finansiering, kompetanse, tilvekst av næringsdrivende innen kulturell, kreativ og turismerelatert næring”. En ”langsiktig økonomisk bærekraftig destinasjon med kulturarven i fokus”
skulle Isegran blive.
Desuden var primærmålgrupperne næringsaktører, ”eksisterende og nye, samt unge entreprenører”; interessenterne: ”det offentlige,
frivillige (særlig unge pensjonister), destinasjonsselskaber og reiselivsnæring, samt investorer/sponsorer”. Publikum forklaredes som ”un-
WAS HERE!
ge barnefamilier, konferansemarkedet, samt maritimt interesserte (historie, håndverk, båt)”.1
Fredrikstad museums maritime afdeling
skulle ligge på Isegran. Kulturarven var defineret som ”maritim” – deraf interessen for søhelten Tordenskjold og vikingejarlen Erlingsson den yngre og deres bedrifter. ”Det maritime” betyder egentlig blot ”det, som omhandler havet” og kan som bekendt være alt fra
shippingaktivitet, måger, sejlbådsinteriør, gummistøvler, sydvest, fiskeri, vikingetid, Tall Ship
Race, og carribiske eller somaliske pirater. Det
kan også være norske kapere eller boreplatforme til havs. Det maritime kan desuden omhandle alt fra havudsigt, jordomsejlinger,
strandvegetation, marinebiologi eller bådbyg-
Fig. 6. Planer om en fremtidig museumshavn på Isegran. Foto: Sarah Holst Kjær, 2012.
71
SARAH HOLST KJÆR
72
geri. På Isegran var det maritime en forudsætning, som skulle tematisere en fremtidig museumshavn, men også hele øen og alle dens aktiviteter (se fig. 6).
”Historiefortellingen” blev af museet antaget for at være knyttet særligt til Alv Erlingsson den yngre og til øens ældste bygning,
nemlig ruin-Tårnet. Det er således ikke ualmindeligt, at ”kulturarv” defineres som bevaringsværdige materielle genstande og bygninger, som står i fare for at forsvinde og gå tabt
(Ronström 2007: 196-197). Imidlertid har
man i de senere år fokuseret på kulturarv som
mere end genstande og bygninger. Kulturarv
er i ligeså høj grad immaterielle fænomener,
såsom håndværk, fortællinger og traditioner.
Sidstnævnte kulturarvsdefinition passer godt
til lokalmuseets rolle som kundskabsbaseret
stedsudvikler. Med den immaterielle kulturarv
kan man gestalte, sandsynliggøre og symbolisere fortiden, samt gøre den relevant i nutiden
med levendegørelse, iscensættelse og begivenheder (Aronsson 2004: 143-182).
På Isegran kunne man fokusere på mange af
de bevarede materialiteter – vandmøllerne, renæssance-haven eller den nedlagte marine-arkæologiske stationen. Alle områder og genstande var fredede eller bevaringsværdige. Den
sammensunkne borgruin, Tårnet som vikingejarlen Erlingsson den yngre efter sigende havde beboet, var udråbt til kulturarv. Ville man,
i 2012, imidlertid vide noget om Tårnet og
Erlingsson den yngre, fik man blot 2120 træf
med Googles søgemotor. Til sammenligning
fik Peter Wessel Tordenskjold et resultat på
724 000 træf.
Fra museets side ønskede man at planlægge
og udvikle området med empirisk dokumentation af det forgangne og en genealogisk historieskrivning. Kommunen ønskede derimod
en popularisering, kapitalisering og demokrati-
sering af kulturhistorien. Fortidsbrugen skulle
anvendes strategisk for at gøre byens identitet
meningsfuld i samtiden (Eriksen 2002; Kayser
Nielsen 2009).
Med museets nye rolle som steds- og oplevelsesproducent, og for at imødekomme
kommunens nytteperspektiv, fremstod det
nødvendigt i projektet at beherske andre typer formidling end genstandsformidling og
historievidenskab. Storytelling var et vigtigt
begreb i denne sammenhæng. Når begrebet
anvendes i stedsudvikling, handler det om at
fortælle historier ud fra modtagerens perspektiv – hvem lytter, hvad genkendes, hvad er
interessant?
Storytelling handler således om at markedsføre byen ved at appellere til udenforståendes
loyalitet. Udvalgte dele af historien – følelsesladede vendepunkter snarere end information
og fakta – anvendes. Fortællestilen minder om
markedsføring som på kort tid kommunikerer
en situation, et drama, en længsel, som borgere og gæster emotionelt – menneskeligt og eksistentielt – kan relatere til (Hjemdahl 2003:
115).
MUSEOLOGI
OG MENING
Tilbage til Isgrans fremtidige museumsø var
”det maritime” en ud af flere mulige historier:
det var en identitets- og idealfortælling, men
det var også en kontekstbaseret orden og en
æstetiseringsmetode, hvor det maritime skulle
tematisere øens miljø og oplevelsesdesign.
Den maritime natur forventedes at være nyttig og produktificerbar – søfart, sømad, søbad.
”Det maritime” var en geografisk tilgang som
kunne bringe genstande af vidt forskellig beskaffenhed og kvalitet sammen. Det var muligt at lave nye fortællinger med ting af den
mest trivielle herkomst og måske tilføje enkel-
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
te ærværdige kulturarvsgenstande. Det ”forhåndenværende materiale” skulle anvendes til
at designe og æstetisere øen, således at det lærings- og meningsmæssigt fremstod indlysende, at her var der tale om en større søkrigshistorie med en søhelt (von Plessen 1993: 128,
Mordhorst 2009: 256-269). I interviews med
de museumsansatte anså man vikingejarlen
Alv Erlingsson den yngres historie som mest
relevant, og under feltarbejdet på øen tronede
rigtignok en buste af Erlingsson. Men Isegrans
historie rummede også spor af andre betydningsfulde mænd – ingenørofficerer, øverstkommanderende, generalmajorer, oberster, kommandander, arkitekter, malere, strømmøllebyggere, professorer, statsstipendiater, parkchefer. Alle havde de præget øens udvikling
(Johansen et al 1999). Isegran, som i mange år
havde fungeret som fæstningsværk, var i sandhed en maskulinitetsfortælling over byens heroiske mænd som, over flere hundrede år, havde forsøgt at holde svenskere væk, tage imod
kongelige og andre øvrighedspersoner fra indog udland, drive videnskab, passe kirkegård og
holde urtehave. Alligevel blev Tårnet – borgruinen, symbolet på Fredrikstads skabelsesberetning. Perioden, hvor Erlingsson den yngre
havde opholdt sig på øen, havde ganske vist
varet et år, i 1284-1285, hans træborg var for
længst gået tabt. Efter sigende have han hærget i Danmark og Sverige, inden han blev
henrettet i Helsingborg (Johansen et al 1999:
4-5). Tårnet eksemplificerede (næsten) Norges stolthedstid, vikingetiden.
Meningsbegrebet er ikke nyt i kultur- og
museumsverdenen. Også på Isegran var kundskab, læring, æstetik, orden og systematik eksempler på de meningsformer man efterstræbte. Isegran skulle også være et byrum, der
fremstod som vigtigt og relevant for (næsten)
alle byens borgere. Imidlertid er oplevelsen af
WAS HERE!
mening bestemt af sociale, kulturelle, etniske
og klassemæssige tilhørsforhold, forklarer kulturteoretikerne Stuart Hall and Paddy Whannel (1964: 66). Selvom udviklingsprojektet til
at begynde med var et ’top-down’ projekt, kunne museets rolle som stedsudvikler dog både
blive socialpolitisk og ideologisk i den betydning, at museet med sit kulturelle og læringsmæssige stedsdesign skulle gøre byen harmonisk og spændende og derved reducere sociale
konflikter og levendegøre et nedslidt område
af byen.
CUTTING
EDGE
Isegrans signatur-fortælling – place brand eller
metanarrativ – stod mellem de to søhelte –
Tordenskjold eller Erlingsson den yngre.
Kommunens ambition var at byen fik et attraktivt omdømme og et meningsfuldt kulturliv. Med sit ”helhetlige opplevelseskonsept”
havde ”arenaen ambitioner om å skape aktivitet og events med nasjonalt og internasjonalt
nedslagsfelt”, stod der i kommunens projektbeskrivelse Business to Heritage (2010). Også i
kommunens bestillingsværk IKON. Fredrikstad i 1700-tallet kunne man læse, at Isegran
skulle have ”turistarrangører”, ”markedsføring”
og ”bookingsystemer” (Normann 2011). Isegran ville være en turistattraktion og henvende
sig til fremmede turister som, til forskel fra fredrikstadboerne, ikke havde nogen særlig kundskab om byens berømte mænd.
Storytelling handler om loyalitetsskabelse.
Loyalitet defineres her som gæstens genkendelse og følelse af relevans: en fortælling man
kender i forvejen, som er genkendelig, husker
man. I storytelling ’spinner’ man på allerede
kendte mediefortællinger, kulturelle diskurser
og generelle meta-narrativer. Fortællingen bliver således betydningsfuld for gæsten, fordi
73
SARAH HOLST KJÆR
74
den – af ham eller hende – knyttes til andre
minder, erindringer og følelser. Loyalitet
handler således om, at gæsten får muligheden
for at føle sig tilknyttet virksomheden gennem
en kulturelt genkendelig fortælling (Hjemdahl 2003).
Museet måtte henvende sig til turister som
ikke var interesseret i – for dem – lokalt identitetsbyggeri. I præsentationen IKON. Fredrikstad i 1700-tallet (Normann 2011) introduceredes Fredrikstad kommunes fortruktne
metode til opgaven, nemlig interpretive planning – en variant over cultural planning. Den
amerikanske konsulent John Veverka var en af
de første som introducerede denne planlægningsmetode til forvaltere og udviklere indenfor kulturarvsmuseerne i Skandinavien. Nu
skulle forvaltere og udviklere af slotte, botaniske haver, museer og kulturmindepladser
trænes i en ”cutting edge in heritage interpretation […]. Provoke, relate, reveal and more!”,
lovede konsulenten på sine kurser. Egentlig
sammenfattede metoden narrative begreber
som storytelling, målgruppeforståelse, samt en
rangering af fortælletemaer i vigtigt og mindre
vigtigt, afhængig af målgruppen. Kulturarvsformidling skulle således perspektiveres i forhold til ”kundskab om publikum, markedsstrategier og markedsføring”.2
Skulle man provokere, relatere og afsløre,
var storytelling-begrebet anvendeligt, fordi det
appellerede til ’den følende modtager’. Kulturarvsturister er primært interesseret i lokal kulturhistorie, hvis den er relateret til deres emotionelle og identitetsmæssige situation. Det
bliver væsentligt ikke blot at kende sin egen
historie, men også kende, kategorisere og
identificere de Andres (Kjær 2011b).
Som nævnt var Tordenskjold mere ’berømt’
i Google-forstand end Erlingsson den yngre.
Mens Tordenskjold af de museumsansatte
blev opfattet som irrelevant – det eneste han
havde med Isegran at gøre, var de fire-fem
sunkne krigsskibe han havde erobret fra svenskerne og fortøjret på øen. I modsætning til
Erlingsson den yngres borgruin Tårnet var alle
genstande, knyttet til Tordenskjold, imaginære, sunkne eller brændte – men Tordenskjold
var alligevel, i markedsføringsøjemed top of
mind, altså genkendelig for en udefrakommende, fordi han var stærkere repræsenteret i
de digitale medier. Valgte man Tordenskjold
som signatur og place brand, mistede man Erlingsson den yngre som grundlæggerberetning. I stedet fik man en kendis-historie med
tilhørende mulighed for at lancere tematiske
Tordenskjold-produkter, fortællinger og komsumptionsvarer, som allerede fandtes på markedet. Lokalmuseet forvaltede nærmest ikke
autentiske, nationale genstande, som jo var i
statens varetægt. Kunne rollen som museal
stedsudvikler netop blive lokalmuseets fordel?
Her havde fortidens symbolske og ’almindelige’ materialitet en museal værdi, som ofte
kunne bruges og anvendes. Man måtte naturligvis stille spørgsmålet om, hvad der kunne
udvælges til brug og bevaring, samt hvordan
immaterielle genstande – som Tordenskjolds
sunkne og nedbrændte skibe – kunne få en
historie. Hvordan kunne fortiden gestaltes og
formidles, hvilke formål og funktioner skulle
materialiteten have (Aronsson 2004)?
OPLEVELSESBYEN
Projektbeskrivelsen Business to Heritage (2010)
ville fremme kulturmøde, diversitet og mangfoldighed. Som de fleste senmoderne byplanlæggere hyldede også Fredrikstad kommune
ideen om den generøse og rummelige by.
Resultatet skulle blive en urban fritidskultur – den kultur som større byer sælger til tu-
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
rister ved at have mange aktive og kreative
grupper, som befolker cafeer, parker og gallerier. Den amerikanske professor i markedsføring Richard Florida (2008) og hans skrifter er
vidt udbredt til de fleste kommuner, hvor byplanlæggere og kulturadministratorer søger at
opnå ”atmosfære”, ”stemning” og ”vitalitet”
gennem deres kulturpolitik: Det handler om
at aktivere byens borgere med sundheds- og
kulturaktiviteter, så de levendegør byens fritidsrum på positivt formulerede måder (Kjær
1010). Dette kulturbegreb handler om at instrumentalisere det allerede skattefinansierede
kulturfelt, som museer, gallerier, teatre og
koncerthuse, biblioteker samt fritids- og aktivitetstilbud.
Ved nærmere eftersyn var kommunens beskrivelse af publikum på museumsøen imidlertid defineret som den købestærke middelklasse, folk som havde råd til ”båd”, mennesker som tog på ”konference” og ”familier” –
formentlig med to indtægter, og ikke indvandrere, enlige mødre eller servicearbejdere.
Stemningen skulle være ”vital” og ”attraktiv”,
men også ”økonomisk bærekraftig”, forklarede
projektbeskrivelsen. Man kan kun gisne om,
hvorvidt ”entreprenørerne” egentlig var studenter, og de ”unge pensionister” som der stod,
førtids- eller invalidepensionister, som kunne
fungere som ’gratis’ indholdsleverandørerer
ved, i forvejen, at være offentligt forsørget.
Siden begyndelsen af 1990’erne har ”borgeren” således for alvor fået status af konsument
eller producent i stedsudvikling. Som de engelske sociologer Ash Amin og Stephen Graham (1997: 421) forklarer i artiklen ”The Ordinary City”, er tendensen i den senmoderne
oplevelsesby, at de købekraftige samfundsgrupper som oftest opnår flere rettigheder og
privilegier end de mindre købekraftige, som
omvendt forventes at levendegøre stedet som
WAS HERE!
statist, kunstner eller frivillig (Ek 2002). Privilegierne ses ikke blot i form af kulturtilbud tilpasset middelklassen (Kjær 2011b), men også
i en udstødelse af underklassen – aldrig har
byen haft så meget social kontrol og elektronisk overvågning som nu, mener Amin og
Graham. Den spændende, humane og kulturbaserede by er ikke desto mindre det, som de
fleste planlæggere og turistbureauer fokuserer
på, mens de velvilligt støtter kultur- og museumsprojekter som events, festivaler og temadage. Denne type kulturkonsumption vidner
om en ”temporær illusion”, at kulturaktiviteterne for et kort øjeblik symboliserer urban
enhed. Aktiviteterne skaber en følelse af, at
byen tilhører hele befolkningen, fattig som
rig. Kulturaktiviteterne kan imidlertid let påpege samfundets øvrige konflikter og sædvanlige sociale forskelle, mener sociologerne.
Kulturhistorisk set var Fredrikstad by blevet
en del af år 2000-tallets epoke og den ”ny
økonomi”, som gik under flere navne: The
New Economy, The Experience Economy, The
Cultural Economy. Denne type økonomi definerer de hollandske oplevelsesøkonomer Boswijk, Thijssen og Peelen (2007: 157) således,
at ”oplevelser, specielt indenfor turisme, oplevelses- og fritidsindustri, lægges til varer og
tjenester”. Metoder som iscenesættelse, konceptualisering, branding og storytelling er primære redskaber, når markedsværdien for en
virksomhed, by eller region skal højnes. Målet
er differentiation – niching eller anderledeshed – når fysiske omgivelser og produkter lanceres som oplevelser i konkurrencemarkedet.
Men Fredrikstad kommune ønskede mere end
det. Der skulle skabes ”brukeropplevelser” og
”formidling av kulturarv”. Sågar skulle det
maritime tema fungere som ”oppdragende
miljølæring for nye generasjoner”, som projektbeskrivelsen Business to Heritage (2010)
75
SARAH HOLST KJÆR
76
forklarede ambitionen for de museale læringsog dannelsestilbud.
På Isegran museumsø havde man således
den udfordring, i praksis, at få tilgodeset forskelligartede samfundsgrupper, sådan som
den politiske hensigt (næsten) havde været.
Dette kunne gøres gennem et nøje tilrettelagt
oplevelsesdesign.
OPLEVELSESDESIGN
Museets nye roller som stedsudvikler havde
ikke et videnskabeligt projekt som fundament. Alligevel var udstilling og formidling
museets kerneområde. Det samme var design
af miljøet og organisering af genstande i større
sammenhænge. Fredrikstad kommune havde
jo bedt om et ”helhetligt opplevelseskonsept”,
som måske kunne minde om et frilandsmuseum, en boplads eller en slags rekonstruktion
af et miljø med ”etnografiske sager, sat sammen efter geografi og funktion” (Mordhorst
2009: 270).
En sådan helhedsoplevelse var ikke nogen
ny forteelse. Den danske litteraturprofessor
Rasmus Nyerup (1759-1859) havde en særlig
interesse, nemlig at skrive rejselitteratur fra sin
egen hovedstad. I Fragmenter af en Reise til
Kjøbenhavn i Aaret 1837 beskrev han, hvordan
han, d. 17. januar, havde været på ”gjennomvandring” i det Danske Nationalmuseum:
”Med hvilke Følelser man betræder dette den
mørke Oldtids hellige Tempel. Hjertet banker
af vemodig Glæde, naar Fortiden saaledes oprulles for vore Øjne”. I de ”halvhensmuldrede
bøger” kunne man nok læse om ”henfarne Tiders Sæder” men bogen kunne slet ikke måle
sig med museets nye formidlingsteknologi.
”Enkelte Mænds Gjemmer, skjult for Grandskerens og Kjenderens Øie, findes her nu samlet som som et skjønt hele”, som Nyerup be-
skrev det for sin læser (efter Mordhorst 2009:
276).
Også på Isegrans fremtidige museumsø
skulle gemmerne løftes frem til et skønt hele.
De engelske turismeforskere Gareth Shaw og
Allan M. Williams (2004: 244, min oversættelse) definererer et ”oplevelsesdesign” således:
Et oplevelsesdesign er et materielt opbygget og totalt
miljø. Måden miljøet bliver totalt på går via dets velgennemtænkthed og planlægning. Miljøet er velkoreograferet, nøje opbygget, kulturelt tematiseret, men
også et ekstremt regulerende sted: Det kulturelt tematiserede miljø regulerer kroppene i den forstand at det
’bestemmer’ hvilke følelser, tanker, normer, moralset
og sociale relationer der er mulige og ikke-mulige, at
opleve præcis på dette sted.
Hensigten med at skabe et totalt miljø – som
man således kender fra temamuseet, temaparken, shoppingcenteret, badelandet, skisportstedet eller hotellet – handler også om, at
genstande af varierende kvalitet og beskaffenhed tilsammen kan referere til en meningsfuld metanarrativ. Det handler om at styre og
føre gæstens sensoriske oplevelser via æstetiske og designrelaterede greb (Strömberg
2009).
Et oplevelsesdesign har til hensigt at transformere nedslidte og forladte steder til rekreative områder. Men ambitionen er også til fulde, at udnytte kulturarvsattraktionens potentiale i en bredere konkurrencemæssig sammenhæng. Et kommunalt og musealt oplevelsestilbud bør kunne vinde gæstens opmærksomhed
på lige fod med et kommercielt tilbud. For at
vinde andele i fritids- og turismemarkedet er
oplevelsesinnovation og forståelse af oplevelseskonsumenten vigtige metoder.
En turist er sjældent interesseret i kommunegrænser. Man skelner ikke mellem kom-
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
mercielle og ideelle, statslige og kommunale
attraktioner, men fokuserer på at ønsker og
behov realiseres så uproblematisk som muligt.
Som udvikler bør man gøre sig klart, at gæsten
sammenligner alle attraktioner, uanset at de
investerede kræfter og midler varierer. Gæsten
er kundskabsrig og har stor erfaring med oplevelsestilbud – både gennem rejser og medier,
og han eller hun forventer det enkelt, nemt og
skræddersyet. Endelig har stedets vilkår, de lokale omgivelsers infrastruktur, transport og
tilgængelighed, hoteller, service og gæstfrihed,
ligeså stor betydning for en kommunal attraktions popularitet som de har for en kommerciel.
Den tematiske – eller konceptuelle – æstetisering af oplevelsesdesignet har til hensigt at
regulere et publikum, således at man får en
sansningsoplevelse, der er rettet mod en bestemt type læring. Boswijk, Thijssen og Peelen
(2007: 145-146) forklarer, at de fleste managementbøger i turistbranchen nøjes med at
hævde, at oplevelsen af en attraktion bør være
”mindeværdig”. Som udviklingsstrategi betyder det i praksis at eliminere negative elementer i attraktion. Moralisering og forbud på
skiltning, skræmmende historier om samfundets sociale og miljømæssige tilstand eller kulturmøder som forventes at være ubehagelige
og friktionsfyldte, reduceres i det omfang det
er lovgivningsmæssigt muligt. Dette har imidlertid ofte den konsekvens, at selve oplevelsesproduktets læringspotentiale også udtømmes.
Oplevelsen må ikke udfordre, stille krav eller
provokere ligesom eksempelvis kunst må.
Derfor kan oplevelsesproduktet også blive
mindre meningsfuld, menneskeligt irrelevant
eller bare tamt (Kjær 2011b). Udfordringen
hos kommunens og museets administratorer –
som netop har et ideelt samfundsansvar – bliver at tillade sig, at levere kulturoplevelser som
WAS HERE!
rummer en høj grad af kompleksitet, samtale
og eksistentiel mening.
Tematisering er en mulighed for at skabe
helhed i et miljø. Man er interesseret i at stimulere al sansning – lugt, smag, syns, høre og
følesans – i en bestemt tematisk retning, således at man oplever atmosfæren af ”det maritime” – stemningen af et maritimt sted. Ligesom i storytelling er abstraktioner mere væsentlige end det konkrete, og ligesom litteraturprofessor Nyerups følelsesmæssige højtstemthed, skal oplevelsesdesignet lægge til rette for den ”sjette sans”, som – hvis man spurgte en magiker – ville definere som en syntese
af de fem sanser, hvorfra det hele fusioneres til
en ekstraordinær oplevelse. Oplevelsesdesigneren skal således forestille sig, hvordan denne
følelsesmagi nærmest fungerer som et ritual af
sansning, mening og forestilling der, tilsammen, skaber en ”absorberende totaloplevelse”
for gæsten (O’Dell 2006).
FRIKTIONSFRI
FRITID
Projektplanen for Isegrans fremtidige museumsø lød som en absorberende oplevelsesverden, hvor (næsten) alle befolkningsgrupper
skulle tilfredsstilles, deltage og bidrage. Denne
ambition var måske mere et politisk ideal, en
romantisk kommunal forestilling, end en fritidskommerciel virkelighed. Hvis den senmoderne oplevelsesby var blevet kommerciel,
ligesom titlen Business to Heritage (2010) indikerede, måtte vel også en kommune og et museum tage højde for markedsanalysernes konklusion, at det burde være behageligt, enkelt
og bekvemt at være fritids- og kulturkonsument. Sagt på en anden måde: kulturmøde,
integration og mangfoldighed var ikke noget,
man nødvendigvis ønskede at betale for i sin
fritid.
77
SARAH HOLST KJÆR
78
Det forklarer i al fald den svenske markedsøkonom Lena Mossberg (2007: 144-145)
med kundeundersøgelser indenfor service- og
turismesektoren. Gæsten ønsker ikke et udfordrende kulturmøde med andre i sin fritid –
med mindre det er hele formålet med oplevelsen, sådan som idealet er i backpacker,
eventyr- og oplevelsesturisme. Tværtimod er
gæstens primære interesse at skabe relation
mellem sig selv, genstande og (kommercielle)
produkter. Individet er motiveret af at få sine
mest avancerede behov som følelsesudvikling,
relationsbyggeri og personlig udvikling aktiveret af attraktionens oplevelser. Tilfredsstillelsen af individets avancerede behov er – eller
bør være – hovedformålet, mener Mossberg.
Ideelle attraktioner – kommunale og statslige
museer, parker, fritids- og aktivitetsområder –
bør være af så høj kvalitet og have et så relevant meningsfuldt indhold, at publikum, selvom indgangen er gratis, ville være villige til at
betale entré, istemmer også Boswijk, Thijssen
og Peelen (2007).
Lena Mossberg forklarer, at kunden ønsker
det enkelt og nemt. Han eller hun vil være
sammen med ligesindede. I servicemarketingteorier, f.eks. indenfor brancher som hotel,
restaurant eller turistattraktioner, skaber det
således værdi for gæsten, hvis man anvender
compatibility management – dvs. håndterer
forskellige sociale grupper på forskellig vis,
ikke sammenblander grupper som har forskellige type identitet og som – kulturelt set – opfattes som i konflikt med hinanden. Målet er
at tilrettelægge service, omgivelser og miljø
samt ”kunde-til-kunde møder”, for at minimere utilfredsstillende møder. Customizing –
forklarer Mossberg – er en anden term for det
friktionsfrie og enkle fritidsliv som gæster ønsker, når de selv skal betale for en fritids- og
kulturaktivitet. Her skræddersys oplevelser,
produkter og omgivelser til hver enkelt kundegruppe, således at hver gruppes kulturelle
behov for mening og identitetsbekræftelse tilfredsstilles. Målet er naturligvis at skabe tilfredse kunder. En tilfreds kunde er også en
loyal kunde, som gerne videreformidler den
bedste reklame en virksomhed kan få, nemlig
det gode rygte (Mossberg 2007).
Man kan indvende at kulturarvsindustri,
museer og stedsudvikling ikke lægger til rette
for ’kunder’, men for publikum, museumsgæster og borgere. Man kan også hævde, at en
kommunes og et museums fornemste opgave
er at tilbyde læring til alle samfundsgrupper,
således at samfundet dannes og deraf – er forestillingen – bliver harmonisk og tolerant.
En vigtig forudsætning for et oplevelsesdesign må – ud over tematiseringen – handle
om, hvordan forskellige befolkningsgrupper
og deres sociale organisering former forestillinger, stereotypier og fordomme overfor andre sociale grupper. Dette har betydning for,
hvordan gæsterne ville interagere med hinanden på den specifikke plads.
OPLEVELSESGEOGRAFI
Vender man tilbage til projektbeskrivelsen Business to Heritage (2010) havde man ikke nødvendigvis nogen socio-kulturel forklaring på,
hvad det ville sige at placere ”unge barnefamilier” og ”konferansemarkedet” sammen i Isegrans oplevelsesgeografi. Andre publikumsog befolkningsgrupper – ud over bådfolket –
var, som sagt, ikke nævnt. Eksemplet kan alligevel undersøges med kulturanalytisk kundskab om, og deltagerobservation over rutiner,
vaner og adfærd. De nævnte gruppers hverdagskultur var ganske forskellige: børnefamilier er primært, men ikke kun, optaget af legepladser, madpakkefaciliteter, samt trygge og
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
overskuelige omgivelser med ligesindede børnegrupper. Konferencegæster er primært, men
ikke kun, optaget af effektiv infrastruktur,
mødelokaler, (dyre) restauranter med service,
ligesindede voksne, bekvem hotelservicefunktion såsom vask og strygning, internet, avis og
morgenmad. Begge grupper er interesseret i
infrastruktur, selvom tempoet i at komme fra
A til B sikkert betyder mere for forretningsfolk end for børnefamilier (se også Ehn &
Löfgren 2001/2006).
En sådan (stereotyp) identifikation af forskellige sociale grupper fremmer forståelsen af,
at sociale gruppers forskelligartede adfærd,
værdier og normer naturligvis har betydning
for konkretiseringen af et oplevelsesdesign.
Sameksistensen mellem disse grupper bør vel
fungere mere harmonisk end tålt?
Udover at, ideelt set, præsentere en bevidst
konstruktion af materialitetens meningsfuldhed, hvor genstande, geografi, rum og plads,
tematiseres og æstetiseres med kulturhistoriske fortællinger og udstillinger, bør et oplevelsesdesign således også inkludere en forståelse
af, hvordan forskellige sociale grupper på forhånd motiveres til at anvende oplevelsesrum
på baggrund af deres sociale omgangsformer,
ritualer og aktiviteter, såsom leg, læring, oplevelse, afslapning, bevægelse og konsumption.
Hvordan hver enkelt gruppe ønsker at blive
forstået er dermed vigtigt (Boswijk, Thijssen
og Peelen 2007: 145-146). Jo mere velgennemtænkt oplevelsesdesignet er, desto bedre
anvises de sociale regler non-verbalt ved hjælp
af materialiteten.
På Isegran kunne oplevelsesgeografien strategisk designes således, at æstetisering, belysning, lydsætning og beplantning eksempelvis
ville skabe tryghed og afskærming. Forskellige
områder kunne også markeres, så det var enklere at finde rundt. Infrastruktur, gangsyste-
WAS HERE!
mer og udforming kunne ydermere indikere,
hvilken aktivitet et enkelt rum skulle bruges
til, og dermed også – indirekte – anvise hvem
det var tiltænkt. På den måde kunne man
funktionsbestemme og helhedsdesigne oplevelsesrum, samtidig som man kunne tage højde for potentielle konflikter, når forskellige sociale grupper skulle leve side om side.
Et oplevelsesdesign er manipulerende i den
forstand, at det har til hensigt at ”regulere
kroppe” og ”bestemme, hvilke følelser, tanker
og sociale relationer” der er mulige at opleve,
forklarer humangeograferne Gareth Shaw og
Allan Williams (2004). I kulturhistorisk perspektiv er denne regulering dog hverken noget
nyt eller noget dårligt. 1800-tallets epokegørende oplevelsesmatrice, nemlig den romantiske landskabshave (the romantic English garden), havde til hensigt at aktivere følelse, sansning og oplevelse. I en nøje planlagt og optisk
konstrueret ’utæmmet’ natur, kunne publikum bevæge sig fra overraskelse til overraskelse. Bag hvert hjørne opstod et nyt perspektiv, som fik haven til at synes som et uspoleret
og naturligt landskab.
Landskabshaven var, set med vor tids tematiseringslogik, en underlig hybrid, men faktisk
var dens orden defineret som et eksotisk kammer – fyldt med materialiteter som skulle
forestille at tilhøre forskellige kulturer, materialegrupper og geografier. Det var netop oplevelsen af eksotisk rigdom, at kunne rejse i sin
egen (kongelige) baghave, som var formålet.
Selvom landskabshaven egentlig bestod af kulisser, var den opfundet til at skærpe sansningen. Over hele Nordeuropa blev havedesignet
med sine slyngede stier og floder, små øer og
vilde skovanlæg moderne. Sceneri, overraskelser og miljø var næsten ligeså standardiserede som vor tids temaparker.
Sansningsteknologierne var nøje tilrettelagt.
79
SARAH HOLST KJÆR
80
Planter duftede og vandfald bruste. I den eksotiske hybrid kunne man overraskes af græske templer, kinesiske lysthuse, eremitgrotter,
norskehytter, antikke skulpturer og gravhøje
(Löfgren 2002: 21-26).
Op til idag har landskabshaven formået at
inspirere alt fra offentlige byparker til kommercielle temaparker. Gennem flere hundrede
år har designet langsomt men sikkert ’sat sig
fast’ i nordeuropæerne kropslige oplevelseshabitus. I al fald er ekstraordnære oplevelse, baseret på helhedssansning, i totale miljøer ikke
gået af mode. Formen idealiserer nok de højstemte følelser af begejstring. Havens grundstruktur med kontrollerede overraskelser og
bevægelsessystemer er fortsat anvendelig som
en matrice for et oplevelsesdesign, der både
handler om bevægelse, hvilepunkter og oplevelsesaktivitet.
KONKLUSION
I de senere år har lokalmuseet fået en ny rolle
som stedsudvikler. Som byens identitetsskaber
forestiller man sig kultur i bred forstand har
en ekstraordinær kraft, som kan æstetisere, udvikle og designe ’den almindelige by’, således at
indbyggere oplever stolthed og nytilkomne får
lyst til at bosætte sig.
Udviklingen af en maritim stedsidentitet på
Isegran skulle både inkludere kulturarvsmuseum, en turistattraktion, et bydels- og fritidsområde for byens beboere. Ambitionen
var politisk styret og påvirkede projektets tematiske indhold – at det skulle handle om
maritim kulturarv, søhelte og en forvaltning af
fraværende originalgenstande. På den måde
var flere kulturbegreber i spil – nemlig hverdagskulturen, præsenteret gennem forskellige
samfundsgruppers dagligliv, normer og værdier; den institutionelle dannelseskultur, præ-
senteret gennem museets formålsparagraffer
om oplysning og, endelig, kommunens kommercielle værdiskabningsideal der handlede
om, hvordan den lokale kulturhistorie kunne
anvendes som planlægningsredskab for at skabe atttraktive urbane områder og fritidsaktiviteter. Hvis det urbane oplevelsesdesign skulle
være demokratisk, måtte det imidlertid erkendes, at sociale grupper har forskellige hverdagskulturer, social organiseringer, normer og
præferencer. For at opnå idealet om den harmoniske by, måtte hvert oplevelsesområde på
øen planlægges, således at de enkelte gruppers
identitet blev imødekommet.
Den kulturelle indholdsproduktion, men
også stedsdesignet, påhvilede på museets. Man
var ansvarlig for, at den maritime metanarrativ
fungerede således, at oplevelsen spontant kunne associeres til en sensorisk, symbolsk og tematisk helhed over ”det maritime”. Med æstetiske og designrelatede greb kunne museet anvende fortiden til at skabe en oplevelsesgeografi, en stedsidentitet og en samfundsdokumentation. Gennem kontekstualisering –
storytelling, levendegørelse og iscenesættelse –
kunne alle typer genstande, også de forhåndenværende, ’almindelige’ og ikke pladsrelaterede, opnå en museal værdi.
NOTER
1. Business to Heritage – B2H. Interregionalt projekt
Sverige-Norge. Projektansökan/Søknad projektutlysning, 9-2010.
2. http://www.heritageinterp.com/whatis.htm
(2012.10.16)
MUSEAL STEDSUDVIKLING: TORDENSKJOLD
REFERENCER
Amin, Ash & Graham, Stephen: ”The Ordinary
City”. Transactions of the Institute of British Geographers, vol. 22, no. 4, 1997: 411-429.
Bosjwijk, Albert, Thijssen, Thomas & Peelen, Ed:
The Experience Economy. A New Perspective.
Pearson Education Benelux: Amsterdam
2007.
Becker, Annesofie: ”Museets ting og udstillingens orden”. Tidsskriftet Antropologi. Nr. 21/22, 1990:
69-80.
Ehn, Billy & Löfgren, Orvar: Kulturanalyser. Forlaget
Klim: København 2001/2006.
Ek, Richard: ”Vi skal iscenesætte vores by”. I: Tom
O’Dell (red.), Upplevelsens materialitet. Studentlitteratur: Lund 2002, 127-149.
Eriksen, Anne: ”Bygda vår – fra bygdebøkenes verden”. I: Anne Eriksen, Jan Garnert, & Torunn,
Selberg (red.), Historien in på livet. Diskussioner
om kulturarv och minnespolitik. Nordic Academic
Press: Oslo 2002, 195-216.
Evans, Graeme: Cultural Planning. An Urban Renaissance. Routledge: London 2001.
Florida, Richard: ”How Cities Renew”. Monocle.
Issue 15, vol. 02, July/August 2008: 59.
Aronsson, Lars, Bjälesjö, Jonas & Johansson, Susanne
(red.): Kulturell ekonomi. Skapandet av värden,
platser och identiteter i upplevelsesamhället.
Studentlitteratur: Lund 2007.
Aronsson, Peter: Historiebruk: att använda det
förflutna. Studentlitteratur: Lund 2004.
Hall, Stuart & Whannel, Paddy: The Popular Arts.
Hutchinson Educational: London 1964.
Hjemdahl, Kirsti Mathiesen: Tur-retur temapark.
Oppdragelse, opplevelser, kommers. Høyskoleforlaget: Kristiansand 2003.
Johansen, Erling et al.: De annalibus Isegrani. Hendt
på Isegran 1287-1997. Universitetets Arkeologiske Stasjon Isegran: Oslo 1999.
Kayser Nielsen, Niels: Historiens forvandlinger. Histo-
WAS HERE!
riebrug fra monumenter til oplevelsesøkonomi.
Aarhus Universitetsforlag: Århus 2009.
Kjær, Sarah Holst: ”Den emotionelle storby”. I: Jahn
Thon & Roy Eriksen (red.), Hvem eier byen?
Tekst, plan og historie. Novus Forlag: Oslo 2010,
127-141.
- ”Designing a Waterworld. Culture-Based Innovation and Ethnography in Regional Experience
Industry”. Ethnologia Europea. Journal of European Ethnology. Vol. 41:1, 2011a: 81-95.
- ”Kystturisme, fyrtårne og romantisk oplevelsesdesign. It’s Lovely Here!” Kulturella PerspektivSvensk etnologisk tidskrift. Nr. 2, årgang 20,
2011b: 21-32.
Löfgren, Orvar: On Holiday. A History of Vacationing.
University of California Press: Berkeley 2002.
Mordhorst, Camilla: Genstandsfortællinger. Fra museum Wormianum til de moderne museer. Museum
Tusculanums Forlag: København 2009.
Mossberg, Lena: Å skape opplevelser: Fra OK til
WOW! Fakbokforlaget: Bergen 2007.
Nielsen, Arno Victor: ”Indledning”. Den jyske historiker. Museum Europa. Nr. 64/juni, 1993:
5-10.
Normann, Steinar: ”IKON. Fredrikstad i 1700.
Forskningsresultater (foreløpig). Februar”. Østfoldforskning 2011.
O’Dell, Tom (red.): ”Upplevelsens lockelser, tingens
dynamik”, Upplevelsens materialitet. Studentlitteratur: Lund 2002, 11-34.
- ”Meditation, Magic and the Spiritual Regeneration: Spas and the Mass Production of Serenity”.
I: Orvar Löfgren & Robert Willim (red.), Magic,
Culture and the New Economy. Berg: New York
2006, 19-36.
von Plessen, Marie-Louise: ”Af kærlighed til tingene”. Den jyske historiker. Museum Europa. Nr.
64/juni, 1993: 127-133.
Ronström, Owe: Kulturarvspolitik. Visby. Från sliten
småstad till medeltidsikon. Carlssons Bokförlag:
Stockholm 2007.
81
SARAH HOLST KJÆR
82
Shaw, Gareth & Williams, Allan: Tourism and
Tourism Spaces. Sage: London 2004.
Strömberg, Per: ”Destinationsdesign – förstärkta fjällupplevelser”. Arkitektur 3, 2009:14-19.
Thufvesson, Ola: Platsutveckling. Lunds universitetet,
Campus Helsingborg, skriftserie 1/09, 2009.
*Sarah Holst Kjær, fil. dr, senior researcher
Adresse: Agder Research
Department of Culture Industries
Gimlemoen 19
NO-4630 Kristiansand, Norge
E-mail: [email protected]
NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 83-96
●
Representing Cultural Difference
Reindeer Herding as a Signal of Ethnic Boundary
in the Exhibitions of Two Sámi Museums
NIKA POTINKARA*
Abstract: Nordic Sámi museums have been established with the aim of reclaiming
Sámi heritage and strengthening Sámi cultural identity. Museums are significant
places for representing ethnic groups and boundaries, and Sámi museums play an
important role in defining Sámi ethnicity. This article discusses the construction
of Sámi ethnicity in the permanent exhibitions of two Sámi museums, Siida in
Finland and Ájtte in Sweden, focusing on the display of reindeer herding. In
which particular ways do these exhibitions represent reindeer herding and the
Sámi as reindeer herders? The article suggests that representations of reindeer
herding contribute to the construction of an ethnic boundary, while having
relevance also for the internal conflicts among the Sámi.
Key words: Sámi, ethnicity, museum exhibitions, representations, reindeer
herding.
Sámi ethnicity is a contested subject. Who is
entitled to Sámi status? The question is
frequently debated in Sámi communities
today (see for example Åhrén 2008: 12; Amft
2000: 162–165; Eriksen 2002: 130; Sarivaara
2012). While the interest in defining
‘Sáminess’ may be motivated by Sámi ethnopolitics and disputes concerning indigenous
rights, the question is also related to the ways
in which ethnicity is generally understood.
What makes a person a Sámi? Is ethnicity
based on descent or on exemplifying certain
cultural features, and which features are
regarded as significant?
Several studies indicate that on the
individual level, being recognized as a Sámi is
usually based on origin (see for example
Valkonen 2009: 219–221; Amft 2007: 77) but
according to the political scientist Sanna
Valkonen (2009: 270), it also requires
performing ‘Sáminess’. Being recognized as a
Sámi on the basis of origin is also
fundamentally based on cultural criteria – a
person who is acknowledged as a Sámi by the
Sámi community is someone who belongs to a
Sámi family, and a family is considered Sámi if
it is generally characterized by certain cultural
features, such as speaking the Sámi language or
NIKA POTINKARA
84
herding reindeer (ibid.: 237). According to
many, a Sámi is someone who has grown to be
a part of Sámi culture (see for example
Näkkäläjärvi 2012).
While the popular understanding considers
ethnic groups as differing from each other by
practising different cultures, the relation
between ethnic groups and cultural features is
not unambiguous. According to the
anthropologist Fredrik Barth, we can assume
no simple one-to-one relationship between
ethnic units and cultural similarities and
differences. Ethnic categories do take cultural
features into account, but these features are
not the sum of ‘objective’ differences. Some
features are regarded as significant, while
others are ignored. (Barth 1969: 14.)
As has been pointed out by the ethnologist
Helena Ruotsala (2002: 383), cultural
differences between ethnic groups in Northern
Finland are small – almost non-existent –
compared to differences between Finns living
in northern Finland and Finns living in
southern Finland. Nevertheless, the ethnic
boundary between Sámi and Finns is
significant in northern Finland today, whereas
there is no generally accepted ethnic boundary
between different Finns. This illustrates the
fact that ethnic boundaries are maintained by
a limited set of cultural features; most of the
cultural matter that is associated with a human
population may vary and change without
critical consequences for the boundary
maintenance of the ethnic group. A drastic
reduction of cultural differences between
ethnic groups does not inevitably lead to a
breakdown
in
boundary-maintaining
processes. (Barth 1969: 32–33, 38.) Ethnic
groups may become more similar and,
simultaneously, increasingly concerned with
their distinctiveness (Eriksen 2002: 19).
The ethnic boundary between Sámi and
majority populations is defined and depicted
in various arenas: everyday discussions, books,
newspapers, TV shows – in products of the
tourism industry and popular culture as well as
official reports and agreements. Museums, too,
participate in shaping images of the Sámi
when they display Sámi culture in their
exhibitions (see Hansen 2005: 68). Contrary
to the representations produced by the tourism
industry, museum displays are posited to
mediate accurate knowledge about the past
and culture of the Sámi. In post-colonial
discourse, displays produced by ethnic
minorities themselves may be especially
valued, as they represent an ‘insider’s view’.
Thus Sámi museums – museums created and
governed by the Sámi themselves – may be
seen as presenting an authoritative account of
Sámi ethnicity. This makes them an
interesting research subject in the study of the
boundary-making processes related to Sámi
ethnicity.
This article discusses the construction of
Sámi ethnicity in the permanent exhibitions of
two Sámi museums, Ájtte in Sweden and Siida
in Finland. The article is based on a qualitative
analysis of the exhibitions, focusing on the
representations of reindeer herding, as this is
one of the most powerful cultural features used
to depict a distinctive Sámi ethnicity. In what
ways do the museum exhibitions represent
reindeer herding and the Sámi as reindeer
herders? First, I discuss the establishing of
contemporary Sámi museums and present a
brief overview of the exhibitions of Siida and
Ájtte. Thereafter, I examine how ethnic
boundaries are created and maintained in the
exhibitions of the two museums by
representing the Sámi as a reindeer herding
people. Lastly, I discuss how the exhibitions
REPRESENTING CULTURAL DIFFERENCE
85
Fig. 1. The central room of Ájtte is surrounded by the other galleries. The disposition of the galleries suggests that this
central room represents a reindeer gathering place, a ‘curve’ used at a round-up when reindeer owners separate their
own animals from the herd. At the center of the room stands a lone reindeer. Photograph: Nika Potinkara.
may relate to disputes and power struggles
among the Sámi.
RECLAIMING THE HERITAGE
Sámi culture has been on display in museums
and other exhibitions for a long time. Already
centuries ago the Sámi were seen as the last
nomads of Europe, an exotic and interesting
people in the eyes of European majorities.
Sámi artifacts were collected in order to
preserve something from a culture that was
assumed would vanish before long (Ham-
marlund-Larsson 2008; Ojala 2009: 94) and
displayed in ethnographic exhibitions (see
Silvén 2009). Living Sámi people were
likewise on display across Europe and America
in the 19th and early 20th century (see, for
example, Baglo 2011).
In recent decades, displays of Sámi culture
have been heavily criticized by the cultural and
political elite within the Sámi population
(Amundsen 2011: 740). It has been argued
that displays have perpetuated stereotypes and
represented Sámi culture as static, without a
distant past or a future (see Levy 2006; Olsen,
NIKA POTINKARA
86
B. 2000: 16). The Sámi collections of national
museums and universities have also come in
for criticism: following the repatriation debate
abroad, and the Sámi have demanded their
heritage back ‘home’ (see Mulk 2002; Edbom
2005; Harlin 2008).
Together with other ethnic minorities
worldwide, Sámi people have started to claim
the right of self-determination. The rise of
ethno-political awareness has led to the
founding of new museums that aim to reclaim
Sámi heritage and display the Sámi from their
own point of view. Sámi organizations and
local communities dominated by Sámi people
had already collected objects around Second
World War, but the most important wave of
Sámi museum founding was in the 1970s and
1980s (Amundsen 2011: 733). In the ethnopolitical situation of the 1970s, new objectives
were set for Sámi museums. The aim was to
establish a Sámi museum in every country
with a Sámi population and to separate Sámi
museums from other museums with Sámi
collections. The committee appointed by the
Nordic Saami Council formulated criteria for
Sámi museums, stating that the museums
must be managed by the Sámi themselves,
with a Sámi majority in the administration,
have Sámi culture as their main theme, respect
Sámi traditions, reflect Sámi values in their
activities and be situated in the Sámi area
(Edbom 2005: 18).
The first of the new Sámi museums was
Sámiid Vuorká-Dávvirat/De Samiske Samlinger,
set up in Karasjok, Norway in 1972. Today,
there are several other Sámi museums in
Norway, and new ones continue to be
established – for example, a Skolt Sámi
museum will be opened in the near future. In
each of the other countries with Sámi
populations, there is only one museum
concentrating on Sámi history and culture.
The Sámi museum in Sweden, Ájtte, was
opened in Jokkmokk village in 1989. In
Finland, the first Sámi museum – an open-air
museum without permanent staff – was
already in existence by the end of the 1950s. It
served as a basis for a new museum, Siida,
opened in Inari village in 1998. There is also a
Sámi museum in Russia, founded in 1962 and
located in Lovozero village. Nowadays this
museum is part of the Murmansk regional
museum of local history and economy, and it
is not governed and managed by the Sámi
themselves.
Sámi museums collect, preserve, document
and mediate Sámi cultural heritage. In their
exhibitions, they may aim to correct what they
consider erroneous or clichéd images of the
Sámi, spread by the tourism industry (see
Jomppanen 2007: 17). The museums are,
however, also aimed at the Sámi themselves.
According to the Sámi politician Johan Mikkel
Sara (2002: 51–52), communicating with the
Sámi community is more important for the
museums than their relation to the majority
culture: the museums are intended to serve as
an arena for a dialogue within the Sámi
community about Sámi identity, promoting a
positive Sámi self-understanding. Such an aim
is also articulated by the planning group of
Siida, the Sámi museum in Finland. The Siida
exhibitions are meant to give Sámi visitors
insights into their own identity, which will
then increase the self-respect of the visitors
(Pennanen 2000: 11).
SÁMI CULTURE ON DISPLAY
The institutions discussed in this article, Ájtte
and Siida, are both Sámi museums and
museums of natural history. Ájtte is a principal
REPRESENTING CULTURAL DIFFERENCE
museum of Sámi culture, a special museum for
the mountain region and an information
center for mountain tourism. Siida is both a
national museum of the Finnish Sámi and a
nature center of Metsähallitus, a state enterprise
administering state-owned areas. The two
institutions – the Sámi museum and
Metsähallitus – work together at Siida, and both
have participated in the creation of the
exhibitions. Thus, apart from representing Sámi
culture, Siida and Ájtte also display local nature.
In Siida, the main exhibition consists of a
nature section that represents the annual cycle
in local nature, and a section representing
Sámi culture. These two displays are in the
same big room, the nature section encircling
the culture section. Themes in the culture
section include reindeer herding, fishing and
farming, food, clothing, moving and knowhow, the winter village system, dwelling, the
Skolt Sámi, art, religion, and how the Sámi
have become a united people. In addition,
there is an introductory exhibition on regional
history, nature conservation areas and some
themes related to Sámi culture. Both
exhibitions date back to 1998.
In Ájtte, the local or regional past is likewise
displayed in an introductory exhibition, a
corridor that leads to the other galleries. The
other permanent exhibitions, established
between 1989 and 2005, cover different
themes: the way of life of settlers in the past,
Sámi costumes and silver, the Laponia area
that has been nominated by UNESCO as a
world heritage site, the way of life of nomadic
reindeer herders, religion and mythology, and
ways of moving. Some of the exhibitions
concentrate on Sámi culture, while others
combine the display of culture with
representations of northern nature.
It has been claimed that not only
mainstream museums depicting the Sámi, but
also Sámi museums, tend to represent Sámi
culture in an ethnographic manner, paying
little attention to changes throughout history
(see Olsen, B. 2000: 26). The exhibitions at
Siida and Ájtte, however, also include some
objects, images and texts that refer to modern
times. The introductory exhibitions of both
museums are partly chronological, addressing
diachronic changes from the latest Ice Age to
modernity. Otherwise the organization of the
displays is thematic, concentrating mainly on
the ‘traditional’ Sámi culture represented in a
somewhat static manner (see Webb 2006:
173–174).
The displays of the two museums thus have
much in common, both in terms of the
organization and content of the exhibitions.
There are, however, some differences in the
perspectives of the two museums. In Siida,
Sámi culture is seen as a way of adapting to the
harsh conditions of northern nature. The
narrative style is scholarly, aiming at displaying
an ‘objective’ view of culture. In Ájtte, more
subjective ‘voices’ are presented, and questions
related to identity are more explicitly
discussed.
A distinctive Sámi ethnicity is constructed
in various ways in the exhibitions. Traditional
handicrafts, contemporary Sámi costumes,
pre-Christian spirituality and the relationship
to land and nature can be mentioned as
themes related to the construction of an ethnic
boundary between the Sámi and majority
populations in Sweden and Finland. The
distinctiveness of the Sámi is also highlighted
by displaying Sámi reindeer herding. In the
following, I look at the representations of
reindeer herding and of the Sámi as a reindeer
herding people in the displays of Siida and
Ájtte.
87
NIKA POTINKARA
88
REPRESENTATIONS OF REINDEER HERDING
Reindeer herding is a central theme in most
Sámi exhibitions (see Webb 2006: 172),
including the displays of Siida and Ájtte. In
Siida, reindeer are represented in the nature
exhibition encircling the display of Sámi
culture, and two of the eleven main sections of
the culture exhibition concentrate on reindeer
herding. One section displays the annual cycle
of reindeer herding, the ear-marking of calves,
the administrative structure of reindeer
breeding, and names for reindeer in Sámi
language. The display includes figures with
captions and other short texts, photographs
and a few objects, such as lassos. Another
section discusses the former winter village
system, the spread of large-scale reindeer
herding from the west into Finland from the
17th century onwards, changes caused by
legislative reforms and the closing of national
borders, and system of earmarks. This section
includes short texts, a few large photographs
showing herds of reindeer, several smaller
images, some maps and a family tree
displaying earmarks belonging to the members
of one family.
In Ájtte, there are two exhibitions related to
reindeer management. Bierggit/Att reda sig,
dating back to 1992, displays the way of life of
nomadic reindeer herders in the past. Themes
in the exhibition include the making of
clothes, utensils and other objects using
natural materials, cooking and preserving
food, moving with the reindeer, hunting,
fishing and keeping domestic animals.
Another exhibition called Laponia, from 2005,
presents reindeer herding from a somewhat
different perspective: when representing the
nature of a certain geographical area, the
exhibition also displays food, parasites, annual
migration and the rut time of the reindeer,
together with some contemporary reindeer
management practices. In both cases, reindeer
herding is represented as a part of a greater
whole.
In addition to sections depicting both
traditional and contemporary practices, the
displays present some powerful visual symbols
related to reindeer husbandry. One such
symbol is a Sámi tent, goahti or lávvu in North
Sámi language, which was once a typical
dwelling for nomadic Sámi reindeer herders. It
is a very typical sight in Sámi exhibitions as
well, both in Sámi museums and mainstream
museums representing Sámi culture.
Sometimes the tent appears ‘natural’, as in the
Norwegian Folk Museum; sometimes it is
presented without blankets, probably in order
to enable visitors to see inside the dwelling.
Sometimes it appears in a symbolic form, as in
the Historical Museum in Oslo.
The display of Ájtte includes both a
symbolic tent and a natural one. The former is
made of exhibition structures of the
Bierggit/Att reda sig exhibition. Objects,
images and texts constitute the sloping ‘walls’
of this lávvu or goahti, and a round bench in
the center symbolizes its fireplace. If this
construction is so symbolic that it may escape
a visitor’s attention, it is impossible to overlook
the other tent in Ájtte. This goahti in the
entrance hall is life-size and looks fairly
natural, and it is possible to step inside. There
is also a relatively natural goahti in the main
exhibition of Siida, although it is presented
without blankets and has thus a slightly more
symbolic appearance.
Both these representations of a life-sized
goahti are visually rather dominant. In Ájtte,
the significance of the tent is accentuated by
the empty space of the room: the entrance hall
REPRESENTING CULTURAL DIFFERENCE
is big, high and light, and almost empty apart
from the tent and a diorama representing a
trade scene in the 16th century. As visitors
begin their round in the exhibitions, they first
encounter these two representations, together
with the title of the display and a Sámi flag on
the wall. In Siida, the tent is not similarly
highlighted, but it is nevertheless one of the
most noticeable constructions in the display.
As goahti and lávvu were dwellings of
nomadic reindeer herders, these visual symbols
contribute to the perception of the Sámi as
nomads (Levy 2006: 142–143). No houses or
cabins of settled Sámi are displayed in actual
size in the exhibitions of the two museums,
even though there is a little warehouse in an
exhibition of settlers in Ájtte. Different
dwellings constitute a theme in the main
exhibition of Siida, and here houses are
represented in photographs and texts. The
tents, however, dominate in the photographs.
If a Sámi tent is one of the most frequently
occurring symbols of Sáminess, so also are
reindeer. Representations of reindeer are found
in almost any visual material depicting the
Sámi as a people. The most popular scene in
museum exhibitions may be a stuffed reindeer
together with a doll wearing a traditional Sámi
costume (see Mathisen, S.O. 2011). This
clichéd scene is not found as a diorama in Siida
or Ájtte, but there are several life-size
representations of reindeer in the exhibitions.
In Siida, there is one stuffed reindeer placed
near the entrance of the main exhibition. This
figure differs from the most widespread
reindeer representations, as it is not a standing
or running mature animal but a recumbent
calf. With a knife in its ear, the reindeer
represents the ear-marking of calves. Another
reindeer figure in Siida is displayed in a more
commonly depicted situation, pulling a sledge.
The figure itself, however, is made of wire
netting and is thus symbolic, somewhat
distanced from the most common images of
reindeer.
In Ájtte, there are several reindeer representations in the Laponia exhibition. A
diorama illustrates reindeer feeding in the
winter, with a couple of stuffed reindeer
together with the figures of a woman and a
dog. The diorama differs from traditional
tableaus of Sámi people together with reindeer,
as it clearly represents contemporary life, and
the woman is not wearing a traditional Sámi
costume. In addition to this diorama, there are
some small reindeer models in a showcase and
some reindeer painted on the wall.
A reindeer is also found in the central room
of Ájtte, surrounded by other galleries. The
room is round and almost empty, with a plain
natural landscape painted on the walls. At the
center of the room stands a lone artificial
reindeer. The empty space around the reindeer
gives it a special significance (see Moser 2010:
27), as does its location in the middle of Ájtte’s
whole display. This reindeer is what visitors see
when moving from the entrance hall via a
corridor to the other galleries, and they must
pass it every time they move from one gallery
to another. The disposition of the galleries
suggests that this central room represents a
reindeer gathering place, a ‘curve’ used at a
round-up when reindeer owners separate their
own animals from the herd. Interpreted thus,
the whole exhibition space of Ájtte is
symbolically a place devoted to reindeer
husbandry.
Reindeer herding is thus one of the essential
themes in the permanent exhibitions of both
Siida and Ájtte. This does not mean that the
Sámi are presented solely as reindeer herders.
Both museums discussed here also present
89
NIKA POTINKARA
90
fishing, hunting and farming; according to the
exhibitions, living in the north has demanded
combining several sources of livelihood.
Reindeer herding, however, is accorded more
space than other means of livelihood. In
addition to texts, images and smaller artifacts,
the displays include dwellings of nomadic
reindeer herders and stuffed or artificial lifesized reindeer. Visually the most dominant
reindeer representation is that in the central
room of Ájtte. By placing this reindeer in the
middle of the display and a goahti in the
entrance hall near a Sámi flag and the title of
the display, Ájtte highlights the symbols of
reindeer herding in the most central sites of the
exhibition space.
TWO EXHIBITIONS, TWO NARRATIVE STYLES
In Ájtte, there are two permanent exhibitions
displaying a way of life in the past.
Nybyggarliv/Ådåårroviessom (1989) is about the
life of a settler family around the year 1900,
whereas the already mentioned Bierggit/Att
reda sig (1992) displays the life of nomadic
reindeer herders up to the 1950s. These
exhibitions differ in terms of ethnicity: the
nomadic reindeer herders are clearly Sámi, but
the ethnicity of the settlers in Nybyggarliv/
Ådåårroviessom is ambiguous. The settlers of
the past were an ethnically mixed group,
composed of both Swedes, Finns and Sámi,
and the family displayed is not defined in
terms of ethnicity.
The exhibitions partly represent the same
period, and both concentrate on practical
aspects of life – daily activities that were
necessary in order to survive in the north. The
visitor is informed about cooking and
preserving food, washing clothes and building
dwellings. The basic content of the exhibitions
is very similar, so they can almost be seen as
parallels to each other. There are, however,
some interesting differences between these two
displays. While the content may be similar, the
narrative styles are different.
In the exhibition about nomadic reindeer
herders, Bierggit/Att reda sig, the narratives are
often recounted in the first person plural. The
pronoun ‘we’ appears frequently in the texts
referring to the nomads of the past as well as
contemporary Sámi people. Even though the
exhibition displays a way of life that no longer
exists, there are many references to contemporary life. A text may first tell about a practice
in the past and then mention that it still
continues today, and sometimes the past and
the present fuse together in the texts; some
texts use imperfect, others present tense.
In the exhibition about settlers, Nybyggarliv/
Ådåårroviessom, the pronoun ‘we’ is not used.
The settlers are referred to by using the
pronoun ‘they’ or passive, and all the texts are
in the past tense. The texts do not mention
that some of the practices displayed – such as
hunting or picking berries – are still practised
today; no connections are made between the
life of the settlers and the contemporary way of
life.
The difference between the narratives of
these two exhibitions can be illustrated by two
examples related to eating tasty and
wholesome plants. In Nybyggarliv/Ådåårroviessom, the text describing the use of cloudberries uses the passive voice and is limited to
the past:
Plocka hjortron
De goda och hälsosamma hjortronen
plockade man och åt färska så länge det gick.
Socker till sylt var för dyrt att köpa.
REPRESENTING CULTURAL DIFFERENCE
Láddit
Dajt njálga ja avkkelasj láttagijt
tjoaggin ja bårrin nåv guhkev gå anedin varán.
Såhkår láttagijda lij ilá divras oasstet
In Bierggit/Att reda sig, on the other hand, a
similar text describing the use of mountain
sorrel is about ‘us’ and also refers to the present
day:
Juomojt
vuorkkijin áldo- jali gájtsamielkij.
Nubágijt aj sägodin, oarjjelsámij gompo.
Fjällängssyra
har varit vår viktigaste vitaminkälla.
Idag äter vi den som en delikatess.
Thus the settlers of the past, an ethnically
mixed group, are distinguished from
contemporary Sámi people and from
contemporary people in general. They are
displayed as a part of the local past, but
apparently they have nothing to do with the
present. The nomadic reindeer herders, on the
other hand, are connected to contemporary
people both by references to them as ‘us’ and
by references to the present when describing
their way of life. The culture of the nomads is
clearly seen as Sámi heritage.
The connection between reindeer nomads
and contemporary Sámi people is made explicit
in the main text of Bierggit/Att reda sig:
Dávverij ja gåvåj vuosedip sámij bierggimvuogijt.
Da vuosedi sämmi bále gåk ulmusj ietjas tjähppudagá
ja máhto tjadá buktá adnet luondo boanndudagájt.
Ájgev mav vuosedip la dålutjis ja 1950-rádjáj.
Dat rájes la sámij iellem ednagav rievddam valla
mijá åvdåsvásstádus la tjuottjodit dajt manep
buolvajda.
Så här levde vi samer fram till 1950-talet.
Än i dag reder vi oss bra i renens landskap
där sommaren är kort och vintern lång.
Här lever vi bäst av renen, jakten och fisket.
Runt renen har hela vårt sätt att leva vuxit upp
och i det livet är det naturen som sätter gränserna.
According to this text, the Sámi were nomadic
reindeer herders up to the 1950s, and they still
manage well in the landscape of the reindeer.
The text constructs ‘us’, the Sámi, as a culturally
homogenous group. In this discourse, the
settlers of the past are apparently not
considered to be Sámi.
REPRESENTING MODERN TIMES
Sámi heritage is thus associated with the way
of life of the nomadic reindeer herders of the
past in the Bierggit/Att reda sig exhibition in
Ájtte. The display of reindeer herding is not,
however, limited to the past. Both Ájtte and
Siida also display modern reindeer husbandry.
In Ájtte, the visitor already meets a modern
reindeer herder in the introductory exhibition,
a corridor leading to the other galleries. In this
corridor, the past is displayed through ten
human figures representing different
generations that have been living in the area
after the latest Ice Age. The first five figures
represent particular times, from 6000 years ago
to the 19th century, while the last five are
labeled according to their profession or way of
life. Beside every figure there is a short text
describing the way of life of the person in
question. The first text, for example, tells that
there are salmon in the river and moose in the
forest, and that the person fishes and hunts
and gathers plants that grow in the fertile land.
The timeline ends with a figure labeled as a
reindeer herder. This is a modern man riding a
91
NIKA POTINKARA
92
motorcycle and carrying a lasso. The text
beside him differs from the other texts: it does
not refer to the life of the man, but is taken
from a programme of cultural politics adopted
by a Sámi conference in Gällivare in 1971. The
text defines the Sámi as one people with their
own territory, language, culture, and society:
Ällobargge
Mij lip sáme
ja mij sihtap årrot sáme
ep dan diehti sidá årrot
buorebu jali nievrebu
gå ietjá almatja väráldin.
Mij lip almasjtjärdda
iehtjama viessomsajijn,
iehtjama gielajn
ja iehtjama kultur- ja viessomvuogijn.
Renskötaren
Vi är samer
och vi vill vara samer
utan att därför vara
mer eller mindre
än andra folk i världen.
Vi är ett folk
med ett eget bosättningsområde,
ett eget språk
och ett eget kulturoch samhällsliv.
As this text is connected to the figure of a
modern reindeer herder, it is possible to
interpret this display in such a way that the
Sámi, as a people, are associated with reindeer
husbandry.
A modern reindeer herder is also on show in
the Laponia exhibition. The name of this
exhibition refers to an area consisting of several
natural parks and other nature conservation
areas in northern Sweden, nominated by
UNESCO as a world heritage site. In the
exhibition, the area is presented as a cultural
landscape of reindeer herders and introduced
to the visitor by a young woman, who
represents the local herders.
The visitor meets this woman at the
beginning of the exhibition, where she is
feeding her reindeer in the already-mentioned
diorama across from the doorway. Her voice
starts speaking when the visitor has entered the
room, speaking first in the Sámi language and
then in Swedish, asking the visitor to come
and see how she feeds her reindeer. There are
also two big figures of a woman on the walls
with speech bubbles. In the tape recording and
speech bubbles on the wall, the young woman
describes how she and her relatives have been
using the Laponia area for a long time, before
tourists and explorers came, and how they still
use it. This young reindeer herder is the only
contemporary figure present in the dioramas
of Ájtte, and also the only onedirectly
addressing the visitor. This makes it possible to
see her as representing not merely modern
reindeer herders, but also contemporary Sámi
people in general.
Even though the Laponia exhibition
emphasizes the continuity of the generations
using the Laponia area, the display cannot be
said to present a romanticized, old-fashioned
image of reindeer herding and to efface the
reality of contemporary practices. In one of the
speech bubbles on the wall, the young woman
tells that nowadays many reindeer are
transported to the summer pastures by truck,
and that many people travel there by
helicopter. The medicine given to reindeer to
protect them against parasites is displayed as
an enlarged model of a hypodermic syringe in
a showcase.
Also in Siida, the display refers to
REPRESENTING CULTURAL DIFFERENCE
contemporary practices related to reindeer
herding. The most noticeable visual symbol of
modern times in Siida, a snowmobile placed in
the middle of the exhibition space, is a vehicle
closely related to contemporary reindeer
herding, even though it is also used by people
not involved in reindeer husbandry. As in the
exhibition Bierggit/Att reda sig in Ájtte, in
Siida, too, past and present often merge in
texts related to reindeer husbandry. The visual
representations in the reindeer herding section
of the exhibition combine old and new
elements: one of the three lassos displayed
seems to be a modern, factory-made one, and
there are both relatively new color
photographs and older black and white ones.
The exhibitions of reindeer herding in Siida
and Ájtte thus include both nomadism of the
past and the modern, mechanized reindeer
husbandry of the present day. There are also
several other narratives about modern times in
the exhibitions, related to modernization
processes such as the construction of roads,
but reindeer husbandry is the only
contemporary occupation highlighted. In both
museums, and the continuity between past
and present is especially emphasized in
representations of reindeer herding. A presentday Sámi may thus be seen as a person using
modern technology but engaging in a
livelihood that is closely related to the heritage
of the nomads of the past.
CONSTRUCTING THE BOUNDARY
As the connection between contemporary
Sámi and reindeer is highlighted in the
museum exhibitions, a visitor could get the
impression that most Sámi are reindeer herders
today. Only a rather small minority of the
Sámi, however, is involved in reindeer
husbandry in present-day Sweden or Finland
(see for example Green 2009: 45). Nor was
reindeer herding an occupation common to all
the Sámi in the past, and only some reindeer
owners practised nomadic herding (for
example Amft 2000: 117). Nevertheless,
nomadism has traditionally been a central
element in different depictions and displays of
Sámi culture. Already in the 19th century, the
Sámi were generally seen as nomadic reindeer
herders (Keil 2004: 145–146), and attention
was seldom paid to the differences between
various Sámi groups. For many, nomadic
reindeer herding has seemed to be more
indigenous than the livelihoods of other Sámi
groups (Lehtola 2012: 49).
There are no longer any nomadic Sámi, but
reindeer herding continues to be highlighted
in various representations of contemporary
Sámi culture, both by outsiders and by the
Sámi themselves. It is generally seen as ‘the
most Sámi’ way of life (Mathisen, S.R. 2000:
180). Reindeer herding is particularly
connected with the Sámi in Sweden and
Norway, where legislation only allows Sámi to
keep reindeer. But in Finland, too, where there
are many Finns in the reindeer business today,
reindeer husbandry is generally associated with
Sámi culture, and it is common to assume that
all the herders are Sámi (Ruotsala 2002: 17).
Reindeer herding thus serves to signify an
ethnic boundary, not merely regarding the
past, but also today. Many other distinctive
cultural features have vanished, but reindeer
herding is still practised, if in a somewhat
different form than before. In a situation
where differences in the ways of life are
disappearing or decreasing, the reindeer –
together with Sámi languages, Sámi costumes
and handicrafts, and Sámi art and music – can
be highlighted as something distinguishing the
93
NIKA POTINKARA
94
Sámi from the majority populations of the
countries they inhabit. Sámi museums aim
explicitly to strengthen Sámi collective
identity, hence it is natural for them to
emphasize those cultural features that are seen
as distinguishing the Sámi from majority
populations. This may explain why both
museums discussed here have also chosen to
highlight modern reindeer management and
to emphasize the continuity between the
nomadic past and the present.
While reindeer herding has a great symbolic
value and is often seen as the core of Sámi
culture, it is also related to internal tensions in
Sámi communities. Especially in Sweden,
there are conflicts between reindeer herding
Sámi and other Sámi, as there are hunting and
fishing rights that belong exclusively to the
members of reindeer herding districts (Green
2009: 47–53; see also Väisänen 2008; Åhrén
2008). The dispute goes back to the reindeer
herding acts of 1886 and 1928. The legislation
divided the Sámi into two different categories:
nomadic reindeer herders, who were
considered to be exercising the authentic Sámi
livelihood and enjoyed immemorial hunting
and fishing rights, and others who after the
reindeer herding act of 1928 were treated as
mainstream Swedes, and expected to assimilate
to the majority population. It can thus be
argued that the Swedish state created a
dichotomy that associates the ‘real Sámi’ with
the way of life of reindeer herders (see Amft
2000). The consequences of this policy can
still be seen in Sweden.
Reindeer herders are commonly considered
to be ‘more Sámi’ in Finland and Norway, too
(see for example Olsen, K. 2000: 153), and
they are often seen as a ‘Sámi elite’ in
contemporary Sámi communities. According
to the ethnologist Christina Åhrén, who has
studied the identities of young South Sámi
individuals, there are different rankings among
the Sámi. Individuals are classified according
to a cultural scale of ranks, and reindeer
herders rank higher than other Sámi (Åhrén
2008: 173–174; see also Valkonen 2009: 149).
Thus the majority of the Sámi not involved in
reindeer management may sometimes be in a
somewhat marginal position in the Sámi
community. Some Sámi feel that the focus on
reindeer herding overrides other aspects of past
and present culture and has a tendency to
induce a sense of inferiority in those not
involved in herding (Webb 2006: 173).
Since the 1970s the Sámi movement has
struggled for the rights of the Sámi. In this
struggle, the unity of the Sámi people has been
emphasized, and sometimes there has been no
room to explicate internal differences.
Museum exhibitions have also contributed to
the perception of the Sámi as a fairly
homogenous group distinct from mainstream
populations. This is understandable given the
history of the Sámi. As the archaeologist
Sharon Webb (2006: 175) has noted, a great
number of Sámi assimilated with mainstream
populations or kept their identity hidden
during the assimilation times, lasting to the
middle of the 20th century, and consequently
there was ambiguity as to what it meant to be
a Sámi. New museums had to turn to relatively
simple images when representing Sámi
ethnicity in order to create a collective identity.
The ethnic boundary has been highlighted at
the expense of cultural heterogeneity within
the boundaries.
Sámi museums can still contribute to
strengthening Sámi identity by constructing
the ethnic boundary between the Sámi and
majority populations. At the same time,
however, they may also be of relevance to the
REPRESENTING CULTURAL DIFFERENCE
internal conflicts of the Sámi. When displaying
Sámi culture, museums cannot totally
dissociate themselves from struggles for power
and recognition among the Sámi themselves.
REFERENCES
Amft, Andrea: Sápmi i förändringens tid. En studie av
svenska samers levnadsvillkor under 1900-talet ur
ett genus- och etnicitetsperspektiv. Umeå
universitet: Umeå 2000.
Amft, Andrea: Etnisk identitet hos samerna i Sverige
– en komplex bild. Mervi Autti, Seija KeskitaloFoley, Päivi Naskali & Heidi Sinevaara-Niskanen
(eds.), Kuulumisia: feministisiä tulkintoja naisten
toimijuuksista. Lapin yliopisto: Rovaniemi 2007:
66–101.
Amundsen, Arne Bugge: National Museums in
Sápmi. Peter Aronsson & Gabriella Elgenius
(eds.), EuNaMus Report No 1. Linköping
University Electronic Press: Linköping 2011:
733–746.
Baglo, Cathrine: På ville veger? Levende utstillinger av
samer i Europa og Amerika. Universitetet i
Tromsø: Tromsø 2011.
Barth, Fredrik: Introduction. Fredrik Barth (ed.),
Ethnic Groups and Boundaries. The Social
Organization of Culture Difference.
Universitetsforlaget: Oslo 1969: 9–38.
Edbom, Gunilla: Samisk kulturarv i samlingar.
Rapport från ett projekt om återföringsfrågor
gällande samiska föremål. Ájtte: Jokkmokk 2005.
Eriksen, Thomas Hylland: Ethnicity and Nationalism.
Anthropological Perspectives. Second Edition.
Pluto Press: London – Ann Arbor 2002.
Green, Carina: Managing Laponia. A World Heritage
as Arena for Sami Ethno-politics in Sweden.
Uppsala universitet: Uppsala 2009.
Hammarlund-Larsson, Cecilia: Skärskådad samling.
Samiskt kulturarv i Nordiska museet. Christina
Westerlund & Eva Silvén (eds.), För Sápmi i
tiden. Nordiska Museet: Stockholm 2008:
85–106.
Hansen, Kjell: Kulturarvspolitik och
museiutställningar. Nordisk museologi. No 2,
2005: 61–75.
Harlin, Eeva-Kristiina: Recalling Ancestral Voices.
Interreg IIIA-projektin loppuraportti. Siida, Ájtte
& Várjjat Sámi Musea 2008.
Jomppanen, Tarmo: Saamelaiset & eksoottiset
odotukset. Museo.No 4, 2007: 17.
Keil, Julia: From Cabinets of Curiosity to CounterCulture Sámi Museums: 350 Years of
Presentation of Sámi Culture. Jurij Kusmenko
(ed.), The Sámi and the Scandinavians - Aspects of
2000 Years of Contact. Verlag Dr. Kovac:
Hamburg 2004: 141–153.
Lehtola, Veli-Pekka: Saamelaiset suomalaiset –
kohtaamisia 1896–1953. Suomalaisen
Kirjallisuuden Seura: Helsinki 2012.
Levy, Janet E: Prehistory, Identity, and Archaeological
Representation in Nordic Museums. American
Anthropologist. Vol. 108, No. 1, 2006: 135–147.
Mathisen, Silje Opdahl: Travels with the Lappish
Equipage. An Investigation into the
Representation of Sami Culture and History at
National Museums of Cultural History in
Norway and Sweden. A Paper Presented in
International Society for Cultural History
Annual Conference 2011.
Mathisen, Stein R.: Travel and Narratives: Itinerant
Constructions of a Homogenous Sami Heritage.
Pertti J. Anttonen, Anna-Leena Siikala, Stein R.
Mathisen & Leif Magnusson (eds.), Folklore,
Heritage Politics and Ethnic Diversity. A Festschrift
for Barbro Klein. Multicultural Centre: Botkyrka
2000: 179–205.
Moser, Stephanie: The Devil Is in the Detail:
Museum Displays and the Creation of
Knowledge. Museum Anthropology. No 1, 2010:
22–32.
Mulk, Inga-Maria: Samiska museer och
95
NIKA POTINKARA
96
förvaltningsorgan – identitet och kulturarv. Vem
äger kulturarvet? Anföranden vid konferens om
återföringsfrågor vid Ájtte, Svenskt Fjäll- och
Samemuseum 6–8 juni 2000. Ájtte: Jokkmokk
2002: 11–20.
Näkkäläjärvi, Klemetti: Kohti kevättä ja Sajoksen
avajaisia. A weblog writing 24.3.2012.
http://klemetti.blogspot.com/2012_03_18_archi
ve.html
Ojala, Carl-Gösta: Sámi Prehistories. The Politics of
Archaeology and Identity in Northernmost Europe.
Institutionen för arkeologi och antik historia,
Uppsala universitet: Uppsala 2009.
Olsen, Bjørnar: Bilder fra fortida? Representasjoner
av samisk kultur i samiske museer. Nordisk
museologi. No 2, 2000: 13–30.
Olsen, Kjell: Ethnicity and Representation in a
“Local” Museum. Pertti J. Anttonen, Anna-Leena
Siikala, Stein R. Mathisen & Leif Magnusson
(eds.), Folklore, Heritage Politics, and Ethnic
Diversity. A Festschrift for Barbro Klein.
Multicultural Centre: Botkyrka 2000: 140–157.
Pennanen, Jukka: Museo etnisyyden vahvistajana.
Jukka Pennanen & Klemetti Näkkäläjärvi:
Siiddastallan. Siidoista kyliin. Luontosidonnainen
saamelaiskulttuuri ja sen muuttuminen. Siida:
Inari 2000: 10–12.
Ruotsala, Helena: Muuttuvat palkiset. Elo, työ ja
ympäristö Kittilän Kyrön paliskunnassa ja Kuolan
Luujärven poronhoitokollektiiveissa vuosina
1930–1995. Suomen Muinaismuistoyhdistys:
Helsinki 2002.
Sara, Johan Mikkel: Samiske museer i samiske
samfunn. Vem äger kulturarvet? Anföranden vid
konferens om återföringsfrågor vid Ájtte, Svenskt
Fjäll- och Samemuseum 6–8 juni 2000. Ájtte:
Jokkmokk 2002: 51–53.
Sarivaara, Erika: Statuksettomat saamelaiset.
Paikantumisia saamelaisuuden rajoilla. Sámi
allaskuvla: Guovdageaidnu 2012.
Silvén, Eva: Lapps and Sami – Narrative and Display
at the Nordiska Museet. Kajsa Andersson (ed.),
L’Image du Sápmi. Études comparées.
Humanistiska institutionen, Örebro universitet:
Örebro 2009: 74–91.
Valkonen, Sanna: Poliittinen saamelaisuus. Vastapaino:
Tampere 2009.
Väisänen, Jarno: Accountable Arguments. A Rhetorical
and Ethnomethodological Approach to Local Level
Argumentation on the Rearrangement of Land and
Water Rights in the Saami Area. University of
Joensuu: Joensuu 2008.
Webb, Sharon: Making Museums, Making People:
the Representation of the Sámi through Material
Culture. Public Archaeology. No 3, 2006:
167–183.
Åhrén, Christina: Är jag en riktig same? En etnologisk
studie av unga samers identitetsarbete.
Institutionen för kultur- och medievetenskaper,
Umeå universitet: Umeå 2008.
*Nika Potinkara, doctoral student at the
Department of History and Ethnology,
University of Jyväskylä, Finland
Address: Historian ja etnologian laitos
FI-40014 Jyväskylän yliopisto
Finland
E-mail: [email protected]
FORSKNINGSPROJEKTER NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 97-106
●
●
Museisamlingarnas sociomateriella
dynamik
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS*, EVA SILVÉN* & FREDRIK SVANBERG*
Title: The sociomaterial dynamics of museum collections
Abstract: “The sociomaterial dynamics of museum collections” is an overarching
research idea connecting three separate projects, with the aim of creating new
knowledge about the roles of collections and collecting in the shaping of culture
and society. The program includes three Swedish national museums that have been
decisive in defining Sweden, Swedishness and the surrounding world – the
Nordiska Museet (Swedish cultural history) the National Historical Museum
(history, archaeology) and the Museum of Ethnography (the third/fourth world).
In one study each, two ethnologists and one archaeologist will focus on objects and
issues that have in some way been pointed out as problematic but which also seem
to have a strong ability to define identity, social relations and create both conflict
and reconciliation: collections from indigenous peoples, human remains and
repatriation. The program includes three separate and ongoing projects, financed
by Riksbankens Jubileumsfond and The Swedish Research Council. The projects
are connected by a shared interest in the dynamic interplay between material
practices and social processes of change. This will be analyzed with an emphasis on
turning points in collecting, classification, display and storage, such as the
relocation of objects between and from the museums mentioned.
Key words: Mobility, networks, ritualization, collections, repatriation,
minorities, indigenous peoples, human remains, identity politics, materiality.
Museisamlingarnas sociomateriella dynamik är
en övergripande forskningsidé som förenar tre
separata projekt med målet att generera ny
kunskap om samlandets och samlingarnas roller i skapandet av samhälle och kultur. Programmet innefattar tre nationella museer som
spelat centrala roller för att definiera såväl Sve-
rige och det svenska som omvärlden: Nordiska museet (svensk kulturhistoria), Historiska
museet (svensk historia och arkeologi) samt
Etnografiska museet (tredje/fjärde världen). I
varsin studie analyserar två etnologer och en
arkeolog föremål och företeelser som på något
vis uppfattats som problematiska men som
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS, EVA SILVÉN & FREDRIK SVANBERG
98
också varit betydelsefulla för att skapa identiteter, relationer, konflikt och försoning, nämligen samlingar från urfolk, mänskliga kvarlevor samt repatrieringsprocesser. Programmet
utgår från tre befintliga större projekt, finansierade av Riksbankens Jubileumsfond och Vetenskapsrådet: Konstruktionen av ett samiskt
kulturarv: Ernst Manker och Nordiska museet,
Huvudjägarna, Museum anatomicum och samlandets sociala dynamik samt Försoningsritualer
i det postsekulära museet.
FORSKNINGSFRÅGOR
OCH SYFTE
Svenska museer förvaltar många miljoner föremål från olika tider och platser i världen.
Samlingarna utgör basen för ett omfattande
utställningskomplex och en stor pedagogisk
verksamhet. De bildar dessutom infrastruktur
och en central resurs för en stor del av den humanistiska forskningen. Efter att länge ha betraktats som oproblematiska delar av ett materiellt och nationellt kulturarv måste samlingarna och samlingsverksamheten mot bakgrund
av de senaste årens kunskapsutveckling inom
humaniora förstås och utforskas på nya sätt,
med uppmärksamhet på tingens sociala roller
och museisamlingarnas samhällsskapande
funktioner. Samtidigt ställer både den nationella utvecklingen av ett mångfaldssamhälle och
kulturarvets globalisering krav på en radikalt
förnyad etik för de svenska museernas hantering av sina förvärv och kunskapen om dem.
Samlingsverksamheten kännetecknas inte
bara av en fysisk materialitet och förvaltningen av denna utan även av kulturella processer
som skapar och förändrar samlandet. Genom
urval vid insamling, i skapandet av klassifikationssystem samt i utställningar blir samlingarna i sin tur kultur- och samhällsskapande.
Deras symboliska laddning, förvaring och för-
flyttning spelar stor roll i olika gruppers identitetsprocesser och inbördes relationer. Det är
denna växelverkan mellan socialt och materiellt som vi kallar ”museisamlingarnas sociomateriella dynamik”. Programmet syftar till
att genom utforskandet av denna dynamik
skapa ny kunskap om museernas och samlandets kulturella och samhälleliga roller. Vi utgår från att skiftande politiska och moraliska
konjunkturer har sina motsvarigheter i brytpunkter inom museipraktiken. Därför har vi
valt att fokusera hanteringen av föremål och
samlingar som museerna själva, vid något historiskt tillfälle, pekar ut som problematiska eller anomaliska.
Som empiriska studieobjekt har vi valt samlingar och samlingspraktiker på tre centralmuseer som, både sammantagna och vart och ett
för sig, har varit formerande för svenska självoch omvärldsbilder: Nordiska museet, Statens
historiska museum och Etnografiska museet.
Dessa museers historia, samlingar och nutida
praktik har särskild samhällelig relevans i dagens Sverige och är sammanflätade på ett sätt
som ger ett rikt underlag för vår analys. En
metodisk länk är det komparativa perspektiv
som möjliggörs av att museerna förs samman i
ett program där de blir möjliga att betrakta som
relaterade och konstruerade helheter inom ett
större nationellt kulturarvsfält. I stället för att
utgå från gränserna mellan historia, kulturhistoria och etnografi tillhör det forskningsuppgiften att se hur dessa gränser har skapats och befästs med hjälp av samlingarna.
Inom programmet behandlas ovan nämnda
gemensamma problematik genom varsitt projekt: Konstruktionen av ett samiskt kulturarv:
Nomadiserande samlingar, Huvudjägarna, Museum anatomicum och samlandets sociala dynamik samt Försoningsritualer i det postsekulära
museet. Det första projektet, Konstruktionen av
MUSEISAMLINGARNAS
ett samiskt kulturarv: Nomadiserande samlingar
är en undersökning av formandet av de tre
museernas samiska samlingar i relation till folkgruppens förändrade identitet och samhälleliga
status. Huvudjägarna, Museum anatomicum
och samlandets sociala dynamik innefattar en
analys av en samling mänskliga kvarlevor utifrån dess karaktär av sociomateriellt nätverk.
Försoningsritualer i det postsekulära museet, slutligen, undersöker hur nationella själv- och omvärldsbilder artikuleras och hanteras i repatrieringsprocesser som genomförts eller genomförs vid de nämnda museerna. Även om de tre
studierna har skilda fokus och tyngdpunkt på
olika aspekter ingår de i ett gemensamt kunskapsbygge och samtal om programmets analytiska och teoretiska tema.
FORSKNINGSSAMMANHANG
OCH TEORETISKA
UTGÅNGSPUNKTER
Programmet knyter an till flera aktuella problemområden inom det kulturhistoriska och
kulturvetenskapliga fältet. Bland annat finns
möjlighet att bidra till pågående diskussioner
om kulturarv och identitetspolitik, det materiellas kulturella betydelser samt det framväxande mediehistoriska fältet. I första hand
hämtas impulser från den så kallade nya museologin, en mångvetenskaplig inriktning som
vuxit fram sedan det tidiga 1990-talet och
bland annat genererat forskning om museernas meningsproduktion och samhällsroll i olika historiska, politiska och sociala kontexter
(Karp & Lavine 1991; Bennett 1995, 2004;
Pearce 1995; Hooper-Greenhill 2000; Knell
2004; Karp m.fl. 2006; Knell, MacLeod &
Watson 2007).
Av särskild betydelse är studier som diskuterat de politiska, ideologiska och estetiska dimensionerna av samlande och föremålens rol-
SOCIOMATERIELLA DYNAMIK
ler i skilda betydelsesystem (Pearce 1989,
2004; Stewart 1993; Bourdieu 1984). En
internationell diskussion om museers samlingar i förhållande till minoritetsgrupper och
urfolk har hämtat näring ur den nya museologin, också som utgångspunkt för nya arbetssätt och samarbetsformer (t.ex. Smith 1999;
Fforde 2004; Brown & Peers 2006; Smith
2006; Robson, Treadwell & Gosden 2006;
Gabriel & Dahl 2008). Till den politiska dimensionen hör också undersökningar av hur
museer bidrar till att konstituera nationer och
nationaliteter (Kaplan 1994; Boswell & Evans
1999; Knell m.fl. 2011).
I en aktuell översikt (Svanberg 2009) konstateras att den nya museologin haft ett markant inflytande i Sverige, men hittills främst
på det teoretiska planet. Det finns också arbeten som berör de tre museernas samlingar
och/eller delar vissa frågeställningar med programmet (t.ex. Beckman 1999; Östberg 2002,
2010; Houltz 2003; Mordhorst 2003; Ljungström 2004; Hillström 2006; Nilsson Stutz
2009; Hallgren 2010; Baglo 2011; Muñoz
2011).
Programmet tar ett tidigare oprövat grepp
över flera museer och har ambitionen att injicera det museologiska fältet med teori- och
metodutveckling. Som nämnts är en utgångspunkt att de tre museernas samlingsverksamhet kan betraktas som en sammanflätad process. Samlingarna utgör ett sociomateriellt
nätverk där föremål, människor, medier och
institutioner samverkar i att upprätthålla (eller
förändra) kollektiva identiteter, kategorier och
minnen. För detta övergripande ramverk
kommer vi att förena perspektiv från aktörsnätverksteori (Latour 1987, 1998, 2005; Law
& Hassard 1999; Law & Mol 2002) med Foucaults klassiska tankar om genealogiska brytpunkter, kunskapsteknologier och mikromakt-
99
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS, EVA SILVÉN & FREDRIK SVANBERG
100
Fig. 1. En samisk delegation, utsedd av regeringen, studerar trummor vid ett besök i Nordiska museet 1945. Från
vänster: Mattias Kuoljok, John Utsi, Anna Gustafsson, Ernst Manker (museets intendent), Gustaf Park, Petrus
Gustafsson, Isak Parffa och Nils Erik Kuoljok. Foto: Nordiska museet.
analys (1970, 1972, 1980). För diskussionen
om museiföremålens roller hämtas också inspiration från aktuella antropologiska diskussioner om det socialas materialitet (Miller 2005;
Henare, Holbraad & Wastell 2006). Tingens
sinnliga och affektiva betydelser i museipraktiker kommer också att diskuteras, med inspiration av de fenomenologiska perspektiv som
vuxit fram inom sinnenas antropologi (Howes
2005; Edwards, Gosden & Phillips 2006).
För analysen av mobilitet i samlingsverksam-
heten kommer vi bland annat att använda oss
av Creswells (2006) problematisering av rörlighet och stillastående i moderniteten.
EVA SILVÉN: KONSTRUKTIONEN AV ETT
SAMISKT KULTURARV: NOMADISERANDE
SAMLINGAR
Till frågan om museisamlingars sociala dynamik hör förflyttningar av såväl enskilda objekt
som hela kategorier av föremål inom, utom
MUSEISAMLINGARNAS
och mellan museer. En hypotes är att den sortens rörelser är fruktbara ingångar till studier
av identitetsskapande och kulturell förändring. Utifrån programmets syfte har de tre
museernas samiska samlingar valts för en sådan analys; merparten är föremål av kulturhistorisk natur men här finns också mänskliga
kvarlevor. Samerna är och var en del av det
svenska men samtidigt något annorlunda, vilket gestaltas av vilka föremål som har förvärvats, hur de har benämnts och klassificerats
samt till vilka museer de har förts. I den processen liksom i fortsatta förflyttningar mellan
museerna, magasinen och utställningarna är
de fysiska objekten signifikanta aktörer i de
sociala nätverk som museerna, universiteten
och det samiska samhället utgör.
Nordiska museet började förvärva föremål
med samisk härkomst från starten 1873. I
1919 års statliga gränsdragning mellan ett antal museer beslöts att ”lapparnas kultur” skulle
tillhöra Nordiska museets ansvarsområde, och
under flera decennier gjordes omfördelningar
mellan Historiska och Nordiska museet i syfte
att renodla samlingarna. Pådrivande var Ernst
Manker, intendent vid Nordiska museet (Silvén
2010, 2011). Etnografiska museet hade också
en samling samiska föremål, vilket vittnar om
att samerna inte självklart betraktades som en
del av den svenska befolkningen. 1989, när Ájtte,
Svenskt fjäll- och samemuseum i Jokkmokk,
bildades deponerades Etnografiska museets
samiska samlingar där – som en akt av repatriering och ett uttryck för en ny maktordning.
Studien syftar till att belysa museernas gemensamma roll för föreställningar om samisk
identitet. Metodiskt kommer frågan att ställas
om hur de samiska samlingarna byggts upp
och förändrats, kategoriserats och klassificerats samt visats i utställningar, med fokus på
rörelser och förskjutningar inom och mellan
SOCIOMATERIELLA DYNAMIK
museerna (Silvén 2008, 2011, 2012). Museet
är inte någon stilla slutstation för objekt som
tagits ur cirkulation. Föremålen har där en
fortsatt historia – i magasin, utställningar, hos
konservatorer, forskare och andra brukare.
Här kommer ovan nämnda teorier om materialitet och aktörsnätverk samt begrepp som
”tingens kulturella biografier” (Kopytoff
1986) och ”following the object” (Czarniawska 2007) att tas i bruk för att analysera värdehierarkier, estetiska konjunkturer och maktrelationer.
En aspekt av museiföremålens samhällsskapande funktion är att studera hur bilden av
samerna har formats genom samlingarnas kategorier och rubriker (Stewart 1993; Svanberg
2009; Rogan 2010; Muñoz 2012). Genom de
begreppsliga kategoriernas makt över tankar
och föreställningar (Foucault 1972) har den
plats som samerna fixerades vid i museernas
taxonomier sannolikt kommit att styra förväntningarna. Vad kan man tänkas hitta i en
samling ”samiska” föremål och vad inte? Hur
blev föremålen och människorna ”samiska”? I
ett mer övergripande perspektiv kommer
dessa frågor att förbindas med såväl samernas
som de tre museernas förändrade samhällsposition över tid.
FREDRIK SVANBERG: HUVUDJÄGARNA,
MUSEUM ANATOMICUM OCH SAMLANDETS
SOCIALA DYNAMIK
Studien sätter fokus på Uppsala universitets
gamla anatomiska samling av mänskliga kvarlevor som ett exempel på ett idag problematiskt kulturarv som finns representerat i alla
tre museernas historia. År 1996 påträffades en
större samling skelettdelar paketerade i lådor i
Uppsala universitets förrådslokaler. Samlingen
består av en mängd mänskliga kranier, övrigt
101
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS, EVA SILVÉN & FREDRIK SVANBERG
102
mänskligt benmaterial, gipsbyster av människohuvuden samt ett antal dödsmasker i gips.
Samlingen har tillhört anatomiska institutionen i Uppsala, den har insamlats runt förra sekelskiftet och magasinerats under 1950-talet.
Drygt 1 000 kranier samt gipsbyster och dödsmasker ur samlingen skänktes 1997 till Historiska museet men har 2011 återgått till Museum Gustavianum i Uppsala.
Ofullständiga uppgifter om samlingen har
kunnat identifieras i katalogverket ”Museum
Anatomicum Upsaliense”. Uppgifter i katalogerna visar att kvarlevorna i samlingen till
största delen kommer från arkeologiska utgrävningar men många även från dissekerade
människor. Dessutom finns kvarlevor från
Lappland (samiska), Egypten, Grekland, Grönland, Indonesien, Italien, Mikronesien, Hawaii, Norge, Peru, Polen, Kolahalvön, Spanien,
Sri Lanka, Sudan och möjligen flera länder.
Kompletterande fakta visar att materialet
sammanbragts med en rad olika motiv, bland
annat i en målmedveten vetenskaplig huvudjakt i syfte att skapa källmaterial för den statliga svenska rasforskning som i Uppsala först
bedrevs vid anatomiska institutionen, senare
vid Statens institut för rasbiologi. Denna
forskning är i idéhistorisk mening väl känd
genom arbeten där de skriftliga källmaterialen
analyserats (Broberg 1995; Broberg & Tydén
2005), medan dess detaljer, olika specifika
sammanhang och relationer till olika institutioner och personer (jfr Ljungström 2004)
återstår att undersöka.
Här finns ett en gång legitimt och aktivt insamlat forskningsmaterial som under lång tid
tystats ner och gömts undan men som idag
återfått sin status som källmaterial, fast nu för
museologisk forskning. Inledningsvis kommer
samlingens tillkomst och användning över tid
att undersökas, det vill säga insamlandets ka-
raktär, motiv och sammanhang samt hur materialet använts i forskning och undervisning.
Delstudien närmar sig samlingen utifrån antagandet att denna kan betraktas som ett nätverk av relationer mellan föremål, institutioner och människor. Avsikten är både att analysera vad samlingen representerar i olika kontexter och hur det nämnda nätverket kan förstås, i ett aktörsnätverksteoretiskt perspektiv
(Law & Hassard 1999; Law & Mol 2002; Latour 2005). Vilket slags relationer är inbäddade i skapandet och förvaltningen av denna
samling? Vilken över tid föränderlig social dynamik kännetecknar den? Vilka samhälleliga
konsekvenser får den här sortens samlande
och samlingsförvaltning?
Studierna av denna samling ska kopplas till
andra likartade material vid Historiska museet
(inklusive depositioner från Nordiska museet)
samt Etnografiska museet (se bl.a. Svanberg
u.u.) med avsikt att utvidga nätverksundersökningen och diskutera hur rasforskningens
materiella kulturarv hanteras i en nutida kontext vid och mellan de tre museerna.
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS:
FÖRSONINGSRITUALER I DET POSTSEKULÄRA
MUSEET
Många museer brukas idag av olika aktörer
som offentliga och rituella arenor för moraliska, politiska och sociala problemlösningar.
Det ceremoniella återlämnandet av totempålen från Etnografiska museet våren 2006 är
bara ett exempel på detta aktuella och internationella fenomen. De så kallade repatrieringarna kan förstås som en variant av en framväxande genre av postkoloniala försoningsritualer: välregisserade och mediebevakade offentliga iscensättningar, där politiska och religiösa
ledare, genom att tillfälligt och rituellt göra sig
MUSEISAMLINGARNAS
till bärare av historisk skuld, gör anspråk på
att finna vägar till försoning för brott och
konflikter i det förflutna.
Genom jämförande fallstudier av återföranden som hanterats av de tre museerna analyserar detta projekt samlingarnas roller i sökandet efter en förnyad och globaliserad kulturarvsetik och kommunikativa former för denna. Ambitionen är att, genom valda nedslag,
diskutera de betydelser föremål, platser och
människor ges i rituella markeringar i samband med återlämnande och återkomst. I
möjligaste mån kommer detta att studeras
genom deltagande observation. Ett par sådana
fältarbeten har redan genomförts vid Etnografiska museets ceremoniella återlämnanden, av
aboriginska kranier (2004) och av totempålen
(2006). För fördjupad kunskap om den administrativa och rituella hanteringen kommer
också intervjuer, intern dokumentation och
pressmaterial att ingå i forskningsmaterialet.
Den typ av återlämnanden som hittills fått
mest uppmärksamhet involverar etnografiska
museer och urfolk. Genom att blickfältet omfattar tre museer blir det möjligt att jämföra
fall som ger uttryck också för andra problematiker, exempelvis Nordiska museets hanterande av förfrågningar från nordiska grannländer
samt till Historiska museet ställda krav från
regionala museer och Svenska kyrkan. Om vilka värden etableras moraliskt konsensus och
var mobiliseras istället motstånd och förhandlingar? Finns det en hierarki mellan olika anspråk, andligheter och etniciteter? Vilka rituella roller kan intas och av vem? Anspråken
och deras hanterande tycks teckna konturerna
av ett framväxande moraliskt landskap, där en
kulturell förhandling om ansvar, skuld, identitet, helighet, ägande och plats ges rituell form.
Valet av metodisk ingång bygger på en syn
på ritualer som symboltäta och kommunikati-
SOCIOMATERIELLA DYNAMIK
va arenor, med särskilda förutsättningar att ge
rum åt polyfona förhandlingar om existentiella
och samhälleliga konflikter (bl.a. Turner 1969;
Connerton 1989). Genom uppmärksammandet av växelspelet mellan materiellt och socialt,
som också genomsyrar programmet som helhet, ansluter studien också till det växande vetenskapliga intresset för tingens agens (Latour
1998; Law 1994) och det socialas materialitet
(Miller 2005; Henare, Holbraad & Wastell
2006). Om man, med Latour (1998:19–21),
tänker sig att museiföremålen ingått i ett nätverk där deras materialitetet bidragit till att
hållbarhet åt maktrelationer och kulturella
gränsdragningar (jfr Gustafsson Reinius 2008:
40), kan man också fråga sig vad av det som
rubbas när de blir mobila igen och bryts loss ur
den tidigare helheten. Öppnar museernas nya
ritualer några ”svarta lådor” eller rör det sig i
själva verket om ett nytt, och lika effektivt, förseglande av andra ordningar och roller (jfr
Gustafsson Reinius 2010, 2012)?
PROGRAMMETS
BETYDELSE FÖR
FORSKNINGSFÄLTET
Programmets viktigaste vetenskapliga bidrag
till pågående forskning är det metodiska greppet över flera museer och det sociomateriella
perspektivet på museisamlandet. Studiet av de
tre museernas interaktion kommer att fånga
in generella tendenser samtidigt som det frilägger mönster i form av en intressant svensk
särart. Sverige deltog exempelvis inte som nation i 1800-talets stora koloniseringsprocesser.
Ändå har det under senare år allt mer kommit
att uppmärksammas hur det svenska samhället inom det egna landets gränser kan sägas
vara arvtagare till ett kolonialt tänkande och
agerande i förhållande till samerna, samtidigt
som de utomeuropeiska museisamlingarna
103
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS, EVA SILVÉN & FREDRIK SVANBERG
104
vittnar om individers och gruppers delaktighet i det koloniala projektet. Också den på sin
tid framstående svenska rasforskningen brukar nämnas i dessa sammanhang.
De tre forskarna kommer att arbeta inom
programmet 2010–2014, med varierande insatser över tid. Utöver de publikationer och
presentationer som varje enskilt projekt resulterar i skapar dialogen och samarbetet i programmet också gemensamma möjligheter för
metod- och teoriutveckling som kan spridas
internationellt och nationellt i tal och skrift.
Forskningsprogrammet placerar sig i den
internationellt och nationellt framväxande
mångvetenskapliga kulturarvsforskningen. Forskargruppen har etablerat samverkan med Eunamus (European National Museums: Identity Politics, the Uses of the Past and the European Citizen), ett större europeiskt program
för forskning om nationalism och museer,
under ledning av Peter Aronsson vid Linköpings universitet (www.eunamus.eu; Aronsson 2011). Vid Acsis (Advanced Cultural Studies Institute of Sweden, Linköpings universitet) internationella konferens i juni 2011 arrangerade programmet och Eunamus tillsammans en större session om aktuell museologi
(Fredriksson 2011). I januari 2012 presenterades de tre projekten och de gemensamma ingångarna i Bryssel vid Eunamuskonferensen
National Museums and the Negotiation of Difficult Pasts. Även fortsättningsvis räknar vi med
att medverka gemensamt i olika former av forskarsamarbeten, teoretiskt och metodiskt utvecklingsarbete och debatt.
Genom programmet möjliggörs också en
reflektion över de specifika förutsättningar,
tillgångar och problem som det innebär att
bedriva museologi inifrån. Vilka särskilda möjligheter öppnar sig för forskningen när den
växer fram i dialog med museets inre arbete
och publika praktik? Vari ligger svårigheterna?
Genom att programmet ställer frågor som berör en pågående offentlig diskussion, där en
global mångfaldsetik står i fokus, kommer vi
också att kunna bidra med infallsvinklar och
perspektiv av relevans för samhället i stort.
REFERENSER
Aronsson, P.: Identity Politics and Uses of the Past
with European National Museums. Nordisk
Museologi 2011:1.
Baglo, C.: På ville veger. Levende utstillinger av samer
i Europa og Amerika. Tromsø 2011.
Beckman, J.: Naturens palats. Nybyggnad, vetenskap
och utställning vid Naturhistoriska riksmuseet
1866–1925. Stockholm 1999.
Bennett, T.: The Birth of the Museum. History,
Theory, Politics. London 1995.
– Pasts Beyond Memory. Evolution, Museums,
Colonialism. London 2004.
Boswell, D. & Evans, J. (red.): Representing the
Nation: A Reader. Histories, Heritage and
Museums. London 1999.
Bourdieu, P.: Distinction. A Social Critique of the
Judgment of Taste. London 1984.
Broberg, G.: Statlig rasforskning. En historik över
Rasbiologiska institutet. Lund 1995.
Broberg, G. & Tydén, M.: Oönskade i folkhemmet.
Rashygien och sterilisering i Sverige. Stockholm
2005 (2. uppl.).
Brown, A.K. & Peers, L.: Pictures Bring us Messages.
Photographs and Histories from the Kainai Nation.
Toronto 2006.
Connerton, P.: How Societies Remember. Cambridge
1989.
Creswell, T.: On the Move. Mobility in the Modern
Western World. New York 2006.
Czarniawska, B.: Shadowing and Other Techniques for
Doing Fieldwork in Modern Societies. Malmö 2007.
MUSEISAMLINGARNAS
Edwards, E., Gosden, C. & Phillips, R.B. (red.):
Sensible Objects. Colonialism, Museums and
Material Culture. Oxford 2006.
Fforde, C.: Collecting the Dead. Archaeology and the
Reburial Issue. London 2004.
Foucault, M.: The Order of Things. London 1970.
– Vetandets arkeologi. Stockholm 1972.
– Power/Knowledge. Selected Interviews and Other
Writings 1972–1977. Red. C. Gordon. Brighton
1980.
Fredriksson, M. (red.): Current Issues in European
Cultural Studies, June 15–17, Norrköping,
Sweden, 2011 (ACSIS). Conference Proceedings.
Linköping 2011. (www.ep.liu.se/ecp_home/
index. en.aspx?issue=062)
Gabriel, M. & Dahl, J. (red.): Utimut. Past Heritage
– Future Partnerships. Discussions on Repatriation
in the 21st Century. Köpenhamn 2008.
Gustafsson Reinius, L.: Innanför branddörren.
Etnografiska samlingar som medier och
materialitet. I Jülich, S., Lundell, P. & Snickars,
P. (red.). Mediernas kulturhistoria. Stockholm 2008.
– Ordna. I Cronqvist, M. (red.). Allt som tänkas
kan. 29 ingångar till vetenskapens villkor.
Stockholm 2010.
– Där karbunkelstenarna en gång satt. Om hur
föremål går förlorade och återvinns. I Drakos
G., Engman J. & Ronström O. (red).
Folkloristikens aktuella utmaningar. Visby 2012.
Hallgren, C.: Mänskliga kvarlevor. Ett problematiskt
kulturarv. Stockholm 2010.
Henare, A., Holbraad, M. & Wastell, S. (red.):
Thinking through Things. Theorising Artefacts
Ethnographically. London 2006.
Hillström, M.: Ansvaret för kulturarvet. Studier i det
kulturhistoriska museiväsendets formering med
särskild inriktning på Nordiska museets etablering
1872–1919. Linköping 2006.
Hooper-Greenhill, E.: Museums and the
Interpretation of Visual Culture. London 2000.
Houltz, A.: Teknikens tempel. Modernitet och
SOCIOMATERIELLA DYNAMIK
industriarv på Göteborgsutställningen 1923.
Hedemora 2003.
Howes, D.: Introduction. I Empire of the Senses. The
Sensual Culture Reader. Oxford 2005.
Kaplan, F.E.S. (red.): Museums and the Making of
”Ourselves”. The Role of Objects in National
Identity. London 1994.
Karp, I. m.fl. (red.): Museum Frictions. Public
Cultures/Global Transformations. Durham, NC
2006.
Karp, I. & Lavine, S.D. (red.): Exhibiting Cultures.
The Poetics and Politics of Museum Display.
Washington 1991.
Knell, S.J (red.): Museums and the Future of
Collecting. Aldershot 2004 (2. uppl.).
Knell, S.J., MacLeod, S. & Watson, S. (red.):
Museum Revolutions. How Museums Change and
are Changed. London 2007.
Knell, S. J. m.fl. (red.): National Museums. New
Studies from Around the World. London 2011.
Kopytoff, I.: The Cultural Biography of Things.
Commoditization as Process. I Appadurai, A.
(red.). The Social Life of Things. Commodities in
Cultural Perspective. Cambridge, UK 1986.
Latour, B.: Science in Action. Cambridge, Mass. 1987.
– Artefaktens återkomst. Ett möte mellan organisationsteori och tingens sociologi. Göteborg 1998.
– Reassembling the Social. An Introduction to
Actor-Network-Theory. Oxford 2005.
Law, J.: Organizing Modernity. Oxford 1994.
Law, J. & Hassard, J.: Actor Network Theory – and
after. Blackwell 1999.
Law, J. & Mol, A. (red.): Complexities. Social Studies
of Knowledge Practices. Durham 2002.
Ljungström, O.: Oscariansk antropologi. Etnografi,
förhistoria och rasforskning under sent 1800-tal.
Hedemora 2004.
Miller, D. (red.): Materiality. Durham, NC 2005.
Mordhorst, C.: Genstandsfortællinger. Fra Museum
Wormianum til de moderne museer. Roskilde 2003.
Muñoz, A.: From Curiosa to World Culture. The
105
LOTTEN GUSTAFSSON REINIUS, EVA SILVÉN & FREDRIK SVANBERG
106
History of the Latin American Collections at the Museum of World Culture in Sweden. Göteborg 2011.
Nilsson Stutz, L. Archeology, Identity, and the Right
to Culture. Anthropological Perspectives on
Repatriation. Current Swedish Archaeology
2007/08:15/16, 2009.
Pearce, S. (red.): Museum Studies in Material Culture.
Leicester 1989.
– On Collecting. An Investigation into Collection in
the European Tradition. London 1995.
– Collections and Collecting. I Knell, S. (red.).
Museums and the Future of Collecting. Aldershot
2004 (2. uppl).
Robson, E., Treadwell, L. & Gosden, C. (red.): Who
Owns Objects? The Ethics and Politics of Collecting
Cultural Artefacts. Oxford 2006.
Rogan, B.: Tingenes orden. Klassifikasjon, samling,
museum. I Rogan, B. & Bugge Amundsen, A.
(red.). Samling og museum. Kapitler av museenes
historie, praksis og ideologi. Oslo 2010.
Silvén, E.: Staging the Sámi – Narrative and Display
at the Nordiska Museet in Stockholm. I
Aronsson, P. & Nyblom, A. (red.). Comparing.
National Museums, Territories, Nation-Building
and Change. Linköping 2008.
– Ernst Manker 1893–1972. I Hellspong, M. &
Skott, F. (red.). Svenska etnologer och folklorister.
Uppsala 2010.
– Nomadising Sami Collections. I Fredriksson,
M. (red.). Current Issues in European Cultural
Studies, June 15–17, Norrköping, Sweden, 2011.
Conference Proceedings. Linköping 2011.
– Contested Sami Heritage: Drums and Sieidis
on the Move. I Poulot, D., Bodenstein, F. &
Lanzarote Guiral, J.M. (red.). National Museums
and Difficult Pasts. Conference Proceedings from
Eunamus, Brussels, January 26–27, 2012.
Linköping 2012.
Smith, L.: Uses of Heritage. London 2006.
Smith, L.T.: Decolonizing Methodologies. Research and
Indigenous Peoples. London 1999.
Stewart, S.: On Longing. Narratives of the Miniature,
the Gigantic, the Souvenir, the Collection.
Durham 1993.
Svanberg, F.: Museer och samlande. Stockholm 2009.
– Historien, som den samlats. I Grundberg, M.,
Hegardt, J., Nordström, P. & Svanberg, F. Fyra
röster om ett museum. Stockholm u.u.
Turner, V.: The Ritual Process. Structure and AntiStructure. Ithaca, NY 1969.
Östberg, W. (red.): Med världen i kappsäcken.
Samlingarnas väg till Etnografiska museet.
Stockholm 2002.
– Vem tillhör föremålen? Konstskatter från
kungariket Benin i Etnografiska museets samlingar.
Stockholm 2010.
*Lotten Gustafsson Reinius, docent i etnologi
Adress: Etnografiska museet
Box 27140, SE-102 52 Stockholm, Sverige
E-mail: [email protected]
*Eva Silvén, fil. dr i etnologi
Adress: Nordiska museet
Box 27820 SE-115 93 Stockholm, Sverige
E-mail: [email protected]
*Fredrik Svanberg, docent i arkeologi
Adress: Historiska museet
Box 5428, SE-114 84 Stockholm, Sverige
E-mail: [email protected]
PH.D.-PRÆSENTATIONER NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 107-116
●
●
På ville veger? Levende utstillinger
av samer i Europa og Amerika
CATHRINE BAGLO*
Title: Getting off track? Living exhibitions of Sámi in Europe and America.
Abstract: During the nineteenth century, new practices for the representation of
otherness were established. One significant manifestation was the living
exhibitions of Sámi and other native peoples in zoological gardens, amusement
parks, world fairs and other urban stages in Europe and America. These
exhibitions have usually been perceived as the Western world’s staging of
primitivity and race within hegemonic discourses based on exploitation and
repression. The exhibitions in zoological gardens, in particular, have been
considered instrumental in this respect. Although this dominant interpretation has
provided important insight into how stereotypical features of cultural difference
were normalized and naturalized, it has also seriously obscured the exhibitions’
own historicity and, in particular, the agency of the exhibited people themselves.
In this dissertation, this a priori victimizing approach to the living exhibitions is
challenged. A far more nuanced picture of motivations, experiences and power
relations emerges through a detailed study of the Sámi participants and their
exhibitors, also providing a richer account of the exhibitions’ own ethnography.
Key words: Living exhibitions, Sámi, cultural reconstruction, physical
anthropology, imperialism, contact zones, the history of affect, authenticity,
ANT.
Avhandlinga På ville veger? Levende utstillinger
av samer i Europa og Amerika (Baglo 2011),
tar utgangspunkt i et helt særegent fenomen i
vestlig utstillingshistorie, nemlig såkalte ”levende utstillinger”. Denne utstillingsformen
var karakterisert av at representanter for eksotiske og antatt primitive folk ble brakt til museer, dyrehager, fornøyelsesparker, verdensutstillinger og andre utstillingssteder i Europa
og Amerika hvor de opptrådte med sitt hverdagsliv i realistisk iscenesatte omgivelser.
Første gangen samer ble framstilt på denne
måten var i London i årene 1822–1832, og da
nærmest som en tilfeldighet. I et forsøk på å
innføre tamreinhold i England hadde naturvitenskapsmannen, samleren og museumsmannen William Bullock brakt rørossamene Jens
Thomassen Holm og kona Karen Christiansdatter til landet, som gjetere for en reinsdyrflokk han hadde kjøpt. Etter at reinholdplanen ble kullkastet fordi størsteparten av dyrene døde, og et forsøk på å sette opp et teater-
CATHRINE BAGLO
108
Fig. 1. ”Mr. Bullock's Exhibition of Laplanders”. Trykk: Thomas Rowlandson. Kilde: Nasjonalbiblioteket, Oslo.
stykke med både samer og reinsdyr også mislyktes, ser det ut til at en utstilling ble en alternativ løsning for å tjene inn utgiftene prosjektet hadde medført. Bullock var en av de første
i Europa til å gjøre bruk av såkalte ”habitatutstillinger”, det vil si utstillinger av utstoppede
dyr i gjenskapte miljøer (Wonders 1993: 30),
og han ser ut til å ha overført denne teknikken
til utstillinga av levende mennesker og dyr. I
hvert fall ble samene med sine boliger, eiendeler og gjenlevende dyr installert foran et malt
vinterlandskap – et panorama – i den delen av
Bullocks museum som gikk under navnet
Egyptian Hall. Utstillinga viste seg å bli en
stor suksess. Tusenvis av mennesker strømmet
til museet for å se familien ”drive their rapid
sledge round the spacious plains of the Egyptian Hall”, som det het i en samtidig kilde.
Med sin realistiske gjenskaping av miljøer
med både virkelige dyr og mennesker, skapte
Bullock et utstillingskonsept som foregrep
utviklingen med flere tiår. Selv om utstillinger
av levende folk skjedde jevnlig både i Amerika
og Europa i løpet av første halvdel av 1800tallet, var det likevel først på 1870-og utover
at fenomenet ble utbredt. Dette hadde ikke
minst sammenheng med den nærmest eksplosive tilkomsten av utstillings- og underholdningsinstitusjoner på denne tida. Vesentlig i
den sammenheng er verdensutstillingene og
de store internasjonale utstillingene. Samer
opptrådte i tilknytning til verdensutstillinga i
PÅ
VILLE VEGER?
LEVENDE
UTSTILLINGER AV SAMER I
EUROPA OG AMERIKA
109
Fig. 2. ”Some Arctic Visitors”. Fra Lapland Village, verdensutstillinga i Chicago 1893. Foto: The American Eng. Co.
Chicago. Kilde: Chicago History Museum.
Wien i 1872, verdensutstillingene i Paris i
1878 og 1889, på industriutstillinga i Glasgow i 1911, mens en ”Lapland Village” for
første og siste gang var en del av det offisielle
programmet på verdensutstillinga i Chicago i
1893. Særlig ble verdensutstillinga i Paris i
1889 avgjørende for at denne formen for
framstillinger av fremmede folkeslag også fikk
gjennomslag på de store offisielle utstillingene
i Europa, Amerika, Japan og andre steder. I
Paris hadde mer enn 400 mennesker fra ikkevestlige kulturer blitt framstilt i rekonstruerte
omgivelser, eller ”native villages” som de ble
kalt i denne sammenheng.
Men selv om utstillinger av eksotiske mennesker ble utbredt på de store internasjonale
utstillingene i siste del av 1800-tallet, var det
først og fremst dyrehagene som skulle tilby
dem en permanent scene i Europa. Og
virksomheten til dyrehandler og dyrehageeier
Carl Hagenbeck i Hamburg var her helt avgjørende. I mer enn femti år skulle hans firma
gjøre suksess både nasjonalt og internasjonalt
med sine omreisende utstillinger av eksotiske
dyr og mennesker med utgangspunkt i egen
dyrehage. Dyrehager hadde på dette tidspunktet fått en enorm popularitet, ikke minst i
Tyskland, og dette satte Hagenbeck på tanken
om å innføre en ny attraksjon i tillegg til løver
og elefanter. I 1875 engasjerte han en gruppe
samer fra Karesuando og Tromsø til å illustrere ”naturlivet” og reindriftsamenes levemåte
CATHRINE BAGLO
110
ved hjelp av medbrakte redskaper, reinsdyr og
gjeterhunder. Utstillinga ble en stor suksess,
og allerede tre år etter var en ny gruppe samer
på plass i Hamburg, denne gangen reindriftssamer fra Karasjok og Kautokeino. Så og si
alle samer som deltok på de levende utstillingene ble rekruttert fra reindriftssamiske miljøer. Det store flertallet av samer som livnærte
seg på andre måter enn gjennom reindrift, ble
ikke ansett som tilstrekkelig autentiske for
denne utstillingsformen. Etter de første utstillingene går det slag i slag, og i de kommende
år ble Hagenbecks dyrehage befolket av ”ville”
folkeslag fra hele verden. Sommersesongen ble
gjerne fylt opp med folk fra den sørlige halvkule, mens samer, inuitter og andre nordlige
folk ofte trakk publikum i vinterhalvåret.
Under den voldsomme vekstperioden på
1870- og 80-tallet kom de levende utstillingene til å tiltrekke seg andre besøkende enn et
nysgjerrig publikum. Med framveksten av
antropologi som vitenskapelig disiplin fant
forskere utstillingene tjenlige som komfortable feltlaboratorium for ulike undersøkelser,
ikke minst fysisk antropologiske. Dette var for
øvrig et forhold som tjente så vel utstillernes
som de deltakende folkenes interesser ved at
begrepet autentisitet nå ble viktig i diskusjonen rundt de levende utstillingene. Antropologenes undersøkelser ble en garantist for deltakernes kulturelle og rasemessige ekthet, og
bidro dermed samtidig til å innlemme utstillingene i det moderne prosjekt.
De levende utstillingene fortsatte å øke i
omfang fram til toppen var nådd rundt
1900–10. Den aller største utstillinga av fremmede folkeslag noensinne ser ut til å ha funnet
sted på verdensutstillinga i Saint Louis i 1904.
Her bestod den filippinske avdelinga alene av
nærmere 1200 filippinere fra ulike etniske
grupper som ble installert i gjenskapte lands-
byer. Levende utstillinger av samer nådde
imidlertid sitt absolutte høydepunkt med
Ausstellung Nordland som fant sted i Berlin
seks år seinere og hvor nærmere seksti samer
fra Kiruna og Gällivare i Nord-Sverige deltok.
Etter denne tid mistet de levende utstillingene
sin fremtredende plass på de store internasjonale utstillingene. Praksisen med å framstille
fremmede folkeslag fortsatte imidlertid ganske
uforandret i dyrehager, på sirkus og i fornøyelsesparker, men nå nærmest utelukkende som
en del av en voksende underholdningsindustri
som utfoldet seg i opposisjon til høykultur, vitenskap og akademiske diskurser. På 1930-tallet synes også utstillingene av levende mennesker i disse kontekstene til å opphøre. Med
noe geografisk variasjon avtar nå utstillingene
markert, selv om det forekommer sporadiske
utstillinger også etter denne tid.
AKADEMISK
DESINTERESSE
De levende utstillingene var enormt populære
i sin samtid. Lenge var de det ubestridt viktigste mediet for vanlig folks møte med fremmede kulturer. Særlig var verdensutstillingene
enorme hendelser, selv etter dagens standard.
For eksempel hevdes verdensutstillingen i Paris i 1889 å ha blitt besøkt av mer enn 33 millioner mennesker. Også de andre arenaene
kunne framvise betydelige publikumstall, og
selv om de ikke kunne konkurrere på størrelse,
tok de det igjen på hyppighet. Særlig ble det
avholdt mange og hyppige utstillinger av samer og reindriftsamisk kultur i Tyskland.
De levende utstillingenes popularitet i samtida står imidlertid i en påfallende kontrast til
oppmerksomheten de har fått i seinere forskning. For i motsetning til den etter hvert omfattende litteraturen om museenes og fotografienes betydning for forestillinger om kultur
PÅ
VILLE VEGER?
LEVENDE
UTSTILLINGER AV SAMER I
EUROPA OG AMERIKA
111
Fig. 3. Fra en av de siste levende utstillingene, familiene Danielsens opphold i Danmark i 1933. Mannen i frakk er
trolig impresario Povl Neve. Kilde: Privat.
og kulturell fremmedhet, har praksisen med å
utstille levende mennesker i liten grad blitt
undersøkt av forskere, journalister og andre.
Riktignok har temaet blitt behandlet innafor
rammen av de store statlige utstillingene i seinere år (Schneider 1977, Benedict 1983, Rydell 1984, Greenhalgh 1991, Sánchez Gómes
2003)[b2], men utstillinger av mennesker i
dyrehager, fornøyelsesparker og mer kommersielle sammenhenger har bare sporadisk blitt
undersøkt.
Denne akademiske desinteressen ble påpekt
av historikeren Gunnar Broberg allerede for
tretti år siden, uten at nordiske forskere følte
seg kallet til å ta fatt på oppgaven han da tegnet konturene av (Broberg 1981–82: 48). Og
i den grad de levende utstillingene har blitt
forsket på, eller omtalt, har oppfatningen av
dem vært nærmest unisont negativ og moralsk
fordømmende. Utstillingene har først og
fremst blitt forstått som mer eller mindre utspekulerte iscenesettelser av rase og primitivitet innafor en vestlig hegemonisk diskurs basert på utbytting og undertrykking. Særlig har
utstillinger i dyrehager blitt oppfattet som diagnostisk for i iscenesettelsen av kulturell for-
skjellighet som underlegenhet og primitivitet.
Ikke bare har man antatt at deltakerne ble
grovt utnyttet og fornedret. Eller som Broberg
slår fast samme sted som en oppsummering av
virksomheten, i tillegg til at samene alltid
lengtet hjem: ”Givet är ändå att dessa resor
snarare var transporter i bur än något annat”
(Ibid. 1981–82: 36). Faktisk kan det virke
som om dyrehagen som utstillingskontekst
nærmest har blitt gjort selvforklarende på utstillingenes nedverdigende karakter, og dermed har gitt opphav til deres fordømmelse på
et utelukkende moralsk grunnlag. Gjennom å
la seg ”lokke” eller ”presse” til å framstilles
kommersielt har man dessuten tatt det for gitt
at de deltakende folkene kun har bidratt til å
opprettholde myter og stereotypiske forestillinger om seg selv. Tilsvarende har utstillere og
mellommenn ofte blitt forstått som rene utbyttere av kulturene de angivelig bidro til å
forkleine. Denne ensidig negative forståelsen
av de levende utstillingene har heller ikke
gjort dem til et fenomen av større akademisk
betydning, en betydning som synes å ha blitt
ytterligere redusert gjennom deres forbindelse
til kommersialisme og massekultur.
CATHRINE BAGLO
112
PROBLEMSTILLINGER
OG TILNÆRMING
Med utgangspunkt i denne dominerende forståelsen av de levende utstillingene har undersøkelsen av deres betydning som massemedium og ”disiplinerende praksis” (Foucault
1980) vært en sentral problemstilling i avhandlinga. På hvilken måte kan de levende utstillingene ha bidratt til å forme – og spre –
bestemte oppfatninger om urfolk og minoriteter? En annen sentral problemstilling har vært
de levende utstillingene som historisk fenomen og ”sjanger”. Hvor holdbar er den dominerende forståelsen av utstillingene som et
produkt av 1800-tallets forestillinger om primitivitet og rase? Et ofte oversett faktum i den
sammenheng er at utstillingene tilkommer
forut for de rasemessige og evolusjonistiske
rammene som seinere ble rådende. Forholder
det seg ikke heller slik at de levende utstillingene var en del av en større, allerede eksisterende offentlig praksis for folkelig forlystelse og
opplysning, og at denne praksisen i form og
innhold skulle vise seg å passe godt inn i, og
følgelig akselererte med og bidro til, de politiske og ideologiske diskursene som vant hegemoni på slutten av 1800-tallet?
I den sammenheng må det påpekes at de levende utstillingene på ingen måte var løsrevet
fra andre mer konvensjonelle, museale framstillinger av kultur. Kronologien deres er i
hovedsak samtidig med etableringa av de etnografiske museene og folkemuseene. En annen sentral problemstilling i avhandlinga har
følgelig vært å undersøke i hvilken grad de levende utstillingene kom til å påvirke, eller selv
ble påvirket av, andre samtidige utstillingsteknikker og representasjoner? Verdensutstillingenes betydning for museologiske framstillinger av (folke)kultur har lenge vært framhevet, og i Skandinavia da spesielt for de opple-
velsesbaserte utstillingene til Artur Hazelius
og Bernhard Olsen slik vi kjenner dem fra etableringa av Nordiska museet og Skansen i
Stockholm samt Frilandsmuseet i København
på slutten av 1800-tallet. En mindre vektlagt,
og potensielt mer kontroversiell inspirasjonskilde, kan ha vært de levende utstillingene, og
særlig de Carl Hagenbeck regisserte fra sin dyrehage.
Sist, men ikke minst, har de impliserte partene selv, og da særlig de samiske deltakerne,
vært et sentralt anliggende i avhandlinga.
Hvem var deltakerne, utstillerne og agentene,
og hva har deres roller, opplevelser og motiver
vært? Var relasjonene mellom dem så asymmetrisk som man har antatt? Deltakernes egne
opplevelser av de levende utstillingene og motivene for å ha deltatt på dem har ikke bare
blitt underkjent, avskrevet som uheldig eller
utelatt i mange analyser av denne virksomheten. De har også nærmest utelukkende blitt
framstilt som passive offer.
Som metodologisk ledetråd for tilnærminga
til disse problemstillingene tok jeg utgangspunkt i Bruno Latours devise om å ”følge aktørene selv” (Latour 2005: 12). ”Recording
not filtering out, describing not disciplining”
– lyder oppfordringa fra Latour (Ibid. 2005:
55). Gjennom å bringe analysen ned på personplan og gi en detaljert empirisk redegjørelse for alle de involverte aktørene – også de
ikke-menneskelige som gjenstander, reinsdyr,
presse, kontrakter og utstillingsarenaer – har
jeg ønsket å avdekke mangfold og aspekter
ved de levende utstillingene som tidligere forskingsarbeider etter min mening ikke har
vektlagt eller oversett. Særlig har jeg lagt vekt
på å synliggjøre de samiske deltakernes identitet, forskjellighet og handlekraft. I den
sammenheng har Latour’s distinksjon mellom
”intermediary” (som lydig transporterer me-
PÅ
VILLE VEGER?
LEVENDE
ning uten å selv tilføre endring) og ”mediator”
(aktører som aktivt omformer) (Ibid. 2005:
39–40), vært sentral for å fokusere tydeligere
på de oversettelses- og endringsprosesser de
deltakende menneskene bidro til. Også i de
påfølgende analysekapitlene gjøres det rede
for hvordan stereotype og forutinntatte forestillinger har kommet til kort i forståelsen av
de levende utstillingene, og at de deltakende
folkene selv viser stor handlingskraft både på
og utenfor ”scenen”. Dette gjelder også analysen av de levende utstillingenes forbindelse til
vitenskap og (fysisk) antropologi.
FORHOLDET TIL (FYSISK) ANTROPOLOGI
Som nevnt innledningsvis kom de levende utstillingene i en periode, nærmere bestemt fra
1875 til ca. 1885/1890, til å fungere som feltlaboratorium for ulike vitenskapelige undersøkelser, og da særlig fysisk antropologiske. I
denne antropologiens første fase var det å reise ut å gjøre feltarbeid uvanlig, og faget var i
betydelig grad forbundet med studiet av folks
fysiske framtoning. De levende utstillingene
som brakte fremmede folkeslag til vestens
storbyer og akademiske sentra, ble derfor naturlig nok en svært viktig kilde til data. I løpet av disse to tiårene ble det for eksempel
foretatt et titalls etnografiske og fysisk
antropologiske undersøkelser av minst fem
omreisende samiske grupper. Undersøkelsene
ble foretatt i regi av antropologiske selskap
både i Tyskland, Storbritannia og Frankrike
hvor utstillinger av samer ble utbredt, men
Berlin antropologiske selskap og patologen
Rudolf Virchow gjorde seg spesielt bemerket.
I tillegg til å være Tysklands mest betydningsfulle antropolog ble Virchow de levende utstillingenes fremste vitenskapelige talsmann. I
denne avgrensede perioden var utstillingene
UTSTILLINGER AV SAMER I
EUROPA OG AMERIKA
113
Fig. 4. Utstillingsdeltaker Trygve Danielsen (t.v.) fra
Røros ”off stage”. På baksiden av bildet har han selv
skrevet: ”Minde fra Paris zoologiske have 29. august
1933. Trygve med den norske sendemannens sønn”.
Kilde: Privat.
utvilsomt viktig i forhold til å naturalisere
forestillinger om rase, utvikling og primitivitet, ikke minst gjennom akkumuleringa av
antropologisk kunnskap som bruken av utstillingene som feltlaboratorium bidro til. Likevel argumenterer jeg for at betydningen av
vitenskapelige diskurser har vært overdrevet i
forståelsen av de levende utstillingene. Utstillingene hadde sin egen dynamikk som var relatert til andre, og til dels konkurrerende, syn
på natur og kultur enn de som ble forfektet av
vitenskapen. Produksjonen av antropologisk
kunnskap skjedde dessuten ikke motstandsløst. Det foreligger flere vitnesbyrd både fra
samiske deltakere og andre som kompliserer
og nyanserer dominerende forståelser av de
fysisk antropologiske undersøkelsene og resultatene de frambrakte.
UTSTILLINGENS
EGEN ETNOGRAFI
Et annet sentralt poeng i min avhandling er at
et ensidig fokus på imperialisme og undertrykking har gjort at man faktisk vet svært lite
CATHRINE BAGLO
114
om de menneskene som deltok på de levende
utstillingene. Utstillingenes egen etnografi har
derfor vært det viktigste anliggende. I tillegg
til å identifisere så mange deltakere som mulig
har jeg gått inn i de enkelte utstillingskontekstene for i så stor grad som mulig å kartlegge
hva som egentlig skjedde i møtet mellom utstiller, deltaker og publikum. For eksempel
viste det seg at utstillinger av mennesker i dyrehager ikke skilte seg nevneverdig fra levende
utstillinger andre steder, som de antatt mer
høyverdige verdensutstillingene, og at forståelsen av dyrehagene som en særlig konnoterende scene for samtidas rasistiske og sosialdarwinistiske forståelser har vært betydelig
overdrevet. Utstillingene her har i like stor
grad vektlagt likhet og hjemlighet, der særlig
barn og familieliv har stått sentralt, uten at
dette har blitt tillagt vekt i tidligere analyser.
Et unntak er Eric Ames’ bok om Carl Hagenbecks virksomhet (2008), som også har vært
en viktig kilde til inspirasjon i arbeidet med
avhandlinga.
Et tredje poeng i avhandlinga er mangfoldet av motivasjoner for å involvere seg i utstillingene, både fra deltakernes og utstillernes
side. Alt har ikke handlet om økonomisk utbytte selv om dette trolig har vært den viktigste enkeltårsaken i begge disse henseender. Påfallende mange har heller ikke opplevd sin utstillingsdeltakelse som negativ og utbyttende.
Tvert om kan det synes som om utstillingene
har generert både muligheter og ressurser i ei
tid der statlige programmer på ulike måter
forsøkte å utradere – eller isolere – andre levemåter enn de vestlige. Til tross for at de ble
utviklet for å tilfredsstille forventningene til et
ikke-vestlig publikum, representerte utstilling-
Fig. 5. Omreisende museum? Utstillingsgruppe fra Frostviken ca. 1890. Kilde: Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
PÅ
VILLE VEGER?
LEVENDE
ene også en anledning for deltakerne til å formidle kunnskap om sin egen kultur, og til å uttrykke stolthet over sin levemåte og tradisjoner.
Et fjerde poeng i avhandlinga er betydninga
av de levende utstillingene som ”kontaktsone”
(Pratt 1992, Clifford 1997), ikke bare mellom
et vestlig publikum og ”de andre”, men også
urfolk og minoriteter seg i mellom. Dette gjelder særlig verdensutstillingene hvor de ulike
utstillingsdeltakerne levde side om side i de
seks månedene utstillinga som regel varte. I
henhold til mange forskere var urfolks globale
bevissthet et fenomen som først oppsto på
1960- og 70-tallet, gjerne som resultat av en
postmoderne identitetspolitikk påført utenifra. For eksempel framholder historikeren
Henry Minde at det ikke foreligger vitnesbyrd
om at samene sammenlignet sin situasjon med
andre urfolk før artikkelen ”Samene er Sveriges indianere” utkom i tidsskriftet Samefolket i
1963 (Minde 2003). Selv om vitnesbyrd om
en slik sammenligning kanskje ikke lar seg etterspore umiddelbart i tradisjonelle, skriftlige
kilder, er det ingen tvil om at de levende utstillingene, og da i særlig grad verdensutstillingene, utgjorde en ny og globalisert kontekst
som må ha brakt mange av de deltakende folkene til bevissthet om at deres historie ikke var
isolerte ”tilfeller”, men at de tvert om delte
skjebne med mange andre. Et eksempel på
dette representerer trolig den kjente samerettsforkjemperen Daniel Mortensson som deltok
på verdensutstillinga i Chicago i 1893, og som
seinere ble sentral i det samiske organisasjonsarbeidet i første del av 1900-tallet.
DE
LEVENDE UTSTILLINGERS
VIRKNINGSHISTORIE
Til sist i avhandlinga løftes det fram to viktige
virkningshistoriske effekter av de levende ut-
UTSTILLINGER AV SAMER I
EUROPA OG AMERIKA
stillingene. Den første er betydningen som
sjangerskaper for framstillinger av kultur på
museum. Vesentlig i den sammenheng er den
realistiske eller autentiske rekonstruksjonen
som ble ansett som en selvfølgelig utstillingsform når museet vant hegemoni som legitim
formidler av kulturell forskjellighet fra slutten
av 1800-tallet. Museene gjorde på mange vis
den realistiske rekonstruksjonen stuerein, ikke
bare fordi den baserte seg på materielle rekvisita, voksdukker, objekter og tekster istedenfor
levende mennesker. Museene ga også representasjonen en ”korrekt” institusjonell sammenheng som garanterte for dens seriøsitet.
Likevel kan det påpekes at denne ”rensingen”
og ”avpolitiseringen” av uttrykket reiste sine
egne etiske spørsmål. I museene ble kontrollen over representasjonen nærmest totalt overgitt utstillerne. I de levende utstillingene hadde samer og andre urfolk tross alt hatt en
medvirkning. Når som helst kunne utstillingsdeltakerne selv – eller dyrene deres – gripe inn
og endre eller ”forstyrre” representasjonen. I
museet forsvant denne muligheten helt ut.
Først på 1970- og 80-tallet, ble den igjen gjort
til gjenstand for forhandlinger.
Den andre virkningshistoriske effekten som
drøftes er de levende utstillingene som skaper
av bevissthet og kulturell kapital. Selv om deltakelsen på de levende utstillingene utvilsomt
også bidro til en politisk bevisstgjøring for
noen, som for eksempel Daniel Mortensson,
er det i første rekke iscenesettelser av samisk
liv i et næringsrettet formål som har vært mitt
anliggende. Og her kan man nærmest snakke
om en direkte videreføring med den forskjell
at samene selv har tatt over regien. Mange av
de kulturelle forestillingene og formidlingsformene som ble skapt gjennom de levende utstillingene kan sies å leve videre i dagens samiske
kulturisme og kulturarvsindustri. Mange av
115
CATHRINE BAGLO
116
disse har også blitt kritisert som uekte, som
salg av kultur og tap av sjel, en kritikk som virker påfallende lik den som fra ulike hold har
blitt rettet mot de levende utstillingene, ikke
minst fra akademikere.
De levende utstillingene utgjorde et antatt
episodisk og nærmest glemt fenomen både i
forskning og blant folk flest. Og i den grad
man kjente til dem var oppfatningen ensidig
negativ og fordømmende. Selve fenomenet
overflødigjorde så å si en videre vurdering og
fortolkning. Men som jeg håper å ha vist i avhandlinga: også når problematiske praksiser
undersøkes og aktører følges, så avdekkes andre og konkurrerende perspektiv.
LITTERATUR
Ames, Eric: Carl Hagenbeck’s Empire of Entertainments. University of Washington Press: Seattle
2008.
Baglo, Cathrine: På ville veger? Levende utstillinger av
samer i Europa og Amerika. Institutt for arkeologi
og sosialantropologi. Universitetet i Tromsø:
2011.
Benedict, Burton: The Anthropology of World’s Fairs.
The Lowie Museum of Anthropology/Scholar
Press: London og Berkeley 1983.
Broberg, Gunnar: Lappkaravaner på villovägar.
Antropologin och synen på samerna fram mot
sekelskiftet 1900. Lychnos. 1981–82: 27–85.
Clifford, James: Routes. Travel and Translation in the
late Twentieth Century. Harvard University Press:
Cambridge, London og Massachusetts 1997.
Foucault, Michel: Power/Knowledge. Selected Interviews and Other Writings, 1972–1977. C. Gordon
(red.). Pantheon: New York 1980.
Greenhalgh, Paul: Ephemeral Vistas. The Expositions
Universelles, Great Exhibitions and World’s Fairs,
1851–1939. Manchester University Press: Manchester 1991.
Latour, Bruno: Reassembling the Social. Oxford University Press: Oxford 2005.
Minde, Henry: The Challenge of Indigenism: The
Struggle for Sami Land Rights and Self-Government in Norway 1960–2000. Indigenous Peoples:
Resource Management and Global Rights. S. Jentoft, H. Minde og R. Nilsen (red.). Eburon
Delft: Delft 2003.
Pratt, Mary Louise: Imperial Eyes. Travel Writing and
Transculturation. Routledge: London og New
York 1992.
Rydell, Robert W.: All the World’s a Fair. Visions of
Empire at American International Expositions,
1876–1916. The University of Chicago Press:
Chicago og London 1984.
Sánchez Gómez, Luis Ángel: Un imperio en la vitrina. El colonialismo español en el pácifico y la exposición de filipinas de 1887. Consejo superior de
investigaciónes científicas: Madrid 2003.
Schneider, William: Race and Empire: The Rise of
Popular Ethnography in the Late Nineteenth
Century. Journal of Popular Culture. Nr. 11,
1977: 98–109.
Wonders, Karen: Habitat Dioramas. Illusions of Wilderness in Museums of Natural History. Acta Universitatis Upsaliensis: Uppsala 1993.
*Cathrine Baglo disputerte nylig for Ph.D-graden ved Universitetet i Tromsø, Institutt for
arkeologi og sosialantropologi. Hun er for tiden
ansatt ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet hvor hun også hadde sin arbeidsplass som
stipendiat.
Address: Seksjon for kulturvitenskap
Tromsø Museum – Universitetsmuseet
NO-9037 Tromsø, Norge
E-mail: [email protected]
OPPONENTINDLÆG NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 117-120
●
Innlegg fra opponenter
Cathrine Baglo: På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika. Institutt for arkeologi og sosialantropologi, Universitetet i Tromsø: 2011. (Online: http://
munin.uit.no/handle/10037/3686)
Cathrine Baglos avhandling drøfter og framstiller historien til ”levende utstillinger” med
vekt på utstillinger der samer deltok. Med begrepet levende utstillinger henviser hun til de
realistiske iscenesettelsene av ”primitive kulturer” – mennesker, dyr og miljøer – som ble
vist i dyreparker, i fornøyelsesparker og på
verdensutstillinger gjennom 1800-tallet og de
første tiårene av 1900-tallet. En særlig vekt er
lagt på å dokumentere utførlig hvilke mennesker som deltok på utstilling, når og hvor, og
knyttet til dette, å vise hvordan og i hvilken
grad utstillingsdeltakerne var handlende aktører. Baglo har ovenfor selv presentert hovedtrekkene i avhandlingen, og vi vil i denne
kortversjonen av vår opposisjon peke på spesielt interessante perspektiver, men særlig vil vi
vektlegge våre kritiske poenger.
Baglos avhandling er et ambisiøst arbeid.
Avhandlingen ønsker å dokumentere hvor og
når samiske mennesker deltok på utstillinger,
hvem de var og i størst mulig grad alle opplysninger om hvordan de ble engasjert, hvordan
deres arbeidsforhold og lønn var, og hva de ellers opplevde. Hun har gjennomgått et stort
og forskjelligartet kildemateriale fra så vel de
berørte europeiske landene (særlig Tyskland,
Frankrike og England, Norge, Sverige) som
fra USA. Kildematerialet omfatter litteratur,
skriftlig og fotografisk arkivmateriale fra
offentlige og private samlinger, avisartikler,
●
guidebøker og utstillingsprogram samt intervjuer. Hun har også fulgt sporene i kirkebøker
og slektsbøker etter mennesker det ikke har
vært produsert mye skriftlig materiale om.
Det at Baglo har klart å identifisere og dokumentere et så stort antall levende utstillinger
med samiske deltakere er en bragd i seg selv.
Avhandlingen kan leses på bakgrunn av de
siste tiårenes vitenskapelige interesse for representasjon av urfolk og minoriteter, spesielt i
museenes utstillinger og samlinger. Av særlig
betydning er forskning som knytter disse temaene til visualitet, medialisering og populærkultur. Tematikken er særlig interessant for
forskning innenfor museologi, visuelle og materielle studier og på det etnopolitiske feltet.
Avhandlingen tar utgangspunkt i teorier som
har søkt aktører og handlekraft der man tidligere bare har sett uselvstendige ofre, passive
gjenstander og usynlige tilskuere. Spesielt på
dette punktet er avhandlingen en nybrottsarbeid, som bidrar til forståelsen av representasjon av det samiske i utstillinger og museer.
Slik er avhandlingen ikke bare empirisk ambisiøs, men også ambisiøs i valg av perspektiv.
Baglo har ønsket å utfordre ensidige framstillinger av levende utstillinger. Disse utstillingene var ikke bare imperialistiske disiplinerende
maktdemonstrasjoner der de deltagande menneskene var passive ofre. De var også steder for
kulturmøter, identitetsbygging, for opplevelser, og deltakelse var også en måte å skaffe
seg levebrød på. Ved å gå bakenfor mange av
de åpenbart rasistiske og fornedrende sidene
ved utstillingene har Baglo også berørt og belyst vanskelige etiske og politiske spørsmål.
Hun er offensiv i sin kritikk av tidligere forskeres framstillinger: ”Det kan derfor hevdes at
disse analysene på sitt vis har kommet til å
videreføre trekk ved den kolonialistiske arven
som disse utstillingene selv sprang ut av” (s. 22).
OPPONENTINDLÆG
118
Med bakgrunn i denne kritikken av tidligere forskning, kunne vi ønsket en grundigere
gjennomgang av den, og ikke minst en redegjørelse for hvordan hun plasserer seg i forhold til andres arbeider. Det ville gjort det tydeligere hvor hun bygger på andre og i hvor
stor grad hun har måttet finne denne innfallsvinkelen helt på egen hånd. Denne mangelen
sier kanskje først og fremst noe om den
heterogene kvaliteten til utstillingsstudier, og i
hvilken grad studier av levende utstillinger
spesielt, drives av forskere innenfor ulike disipliner som har svært ulike utgangspunkt. Vårt
ønske om å få en mer omfattende gjennomgang her er da også et ønske om at Baglo som
ekspert på dette feltet kunne bidra til å vise
fram og gjøre et ryddearbeid, som er sårt tiltrengt for denne littereaturen. Dette kunne
vært et utmerket sted å få oversikt over skillelinjer mellom ulike forfattere i dette feltet.
Vitenskapsteoretisk og metodologisk tar
Baglo utgangspunkt i Michel Foucault’s teorier om makt og disiplinering og aktør-nettverk-teori (ANT), spesielt slik denne har blitt
utviklet av Bruno Latour. Fra Foucault hentes
begrepene om normaliserende og disiplinerende teknologier. Et vesentlig poeng er hvordan
kunnskapen blir materialisert, slik blir det
også hevdet at dette kan være nyttige begreper
for å studere de levende utstillingene som objektiverende praksiser på et strukturelt nivå.
Samtidig kritiserer Baglo Foucault for ikke å
gi rom for variasjoner, valg og motstand innenfor disiplinære rammer. Latour brukes
spesielt til å teoretisere og problematisere
hvem og hva som har handlekraft. I Baglos avhandling blir dette vesentlig – og i tråd med
Latour sporer hun forbindelser mellom svært
ulikartede aktører som alle bidrar til å skape
de levende utstillingene: Ting og utstillingsarrangører, dyr og mennesker kan alle agere, i
den betydning at de kan skape forskjeller,
transformere. Eller mer presist – Baglo holder
det åpent hvem og hva som agerer. Dette er
utvilsomt et godt utgangspunkt, som nettopp
bidrar til at vi gjennom denne avhandlingen
får et bedre bilde av hva de levende utstillingene var.
Et av de poengene som hentes fra ANT,
dvs. aktørnettverksteori slik Bruno Latour har
formulert den, er at dette handler om å synliggjøre det som har blitt glemt, fortrengt, forbigått. En slik drivkraft for å se på framstillingen
av marginale grupper, eller mer presist å studere marginale grupper, har vært styrende for
sosialhistorie, arbeiderhistorie, barnehistorie,
kvinnehistorie. Glemte og fortrengte grupper
skal gis stemme og handlekraft, identifiseres
og få en historie. Disse retningene hadde sitt
utspring i marxistiske frigjøringsprosjekter, og
senere også feministisk og postkoloniale teorier om marginalisering og undertrykking. Avhandlingen kunne med hell referert og forholdt seg til arbeider og anlytiske begreper i
dette feltet. For selv om vekten er lagt på andre aspekter ved utstillingene enn undertrykkelse og sårbarhet, så kunne forfatteren også
ha diskutert flere konflikter, og typen av konflikter, mellom utstillingsdeltakere, utstillingsarrangører og vitenskapsmenn.
Valget av 1822 som startpunkt for en historie om samisk utstillingsdeltakelse er logisk –
det er så vidt man vet det første eksemplet på
at samiske mennesker har deltatt utenlands.
Men Baglo begrunner dette også med at de levende utstillingene framsto som en relativt
ensartet praksis, at relativt like uttrykk ble
produsert og transport mellom byer i den
vestlige verden fra dette tidspunktet av. Som
startpunkt for en type kontekstualiserte framvisninger av fremmede mennesker er dette
greit nok, men som startpunkt for offentlig
OPPONENTINDLÆG
framvisning av fremmede mennesker i det
hele tatt, er ikke dette tidspunktet så overbevisende. Columbus paraderte gatene i Sevilla
med en gruppe indianere i 1493, med massiv
tilskuerinteresse. Det danske kongedømmet
brukte gjennom 1600-tallet og litt inn på
1700-tallet eskimoer til å bekrefte kongens
herredømme over Grønland, ved at de ble
hentet eller snarere kidnappet på Grønnland
og deretter brakt til København hvor de viste
både sin merkverdige kultur og sin underdanighet overfor kongen, slik Michael Harbsmeier har beskrevet det i boka Narrating the
Arctic (Harbsmeier 2002). Et spørsmål til avhandlingen er om det ville være mulig å se noe
annet om man også så på tidligere framvisninger av ”eksotiske mennesker” rundt i Europa. Vi vil hevde at det er en viktig form for
kontinuitet her, som handler om å det å forflytte mennesker for at de rituelt skal bekrefte
overherredømmet til en stats- eller kongemakt
– eller sivilisatorisk overlegenhet.
Sammen med menneskene reiste det dyr –
først og fremst reinsdyr og hunder. Og faktisk
er dyrenes betydning lite drøftet. Baglo sier på
et tidspunkt at de må regnes blant aktørene,
men gjør ikke mye for å spore hvilke forbindelser dyrene inngikk i, eller for å si det på en
annen måte, det er akkurat som om dyrene
blir intermediaries (som bara transporterer
mening), mens det bare er menneskene som
følges som mediators (aktører som aktivt omformer). Allerede ved Bullock’s første utstilling i 1822 er det imdlertid klart at det å stille
ut og forflytte dyrene var hovedmotivet for
framvisningen av den samiske familien – delvis i den hensikt å forsøke å introdusere tamreindrift i England. En liten illustrert barnebok som omtales fra utstillingen, Lapland
Sketches, handler også i stor grad om dyrene:
deres levesett og egenskaper, deres kulturelle
betydning og deres økonomiske betydning
som salgsvare (s. 49). I avhandlingen siteres
også The Literary Gazette som i 1822 skrev:
”the presence of these important animals
might be deemed indispensable... Indeed they
are the chief attraction of the place” (s. 53).
Det er altså ikke slik at dyrene er fraværende,
men det kunne vært interessant å se tematisert
hva som var effekten av deres tilstedeværelse,
nettopp fordi Baglo har et perspektiv som
kunne gitt en ny forståelse. Samtidig ville det
utvilsomt også være vanskelig å sidestille
handlekraften til dyr og marginaliserte grupper. Det å si at dyrene faktisk ikke har det så
bra i zoologiske hager, ville også være et problem, når en konklusjon i denne avhandlingen er at det ikke nødvendigvis var noe verre å
delta i utstillinger i zoologiske hager enn på
temporære utstillinger. For hva gjør egentlig
dyr i zoologiske hager? Hvilken status kan de
ha som aktører, hvordan kan vi tildele innesperrede dyr aktørstatus – eller hvorfor ikke?
Ytterligere en aktør i de nettverkene som
beskrives, er forfatteren selv. Avhandlingen er
dedikert til en kvinne fra en familie som reiste
til ulike utstillinger, Margrete Olsdatter Krøyts
(1863–1922), som et uttrykk for sympati.
Men det finnes ingen kritisk selvrefleksjon
over hva en slik holdning kan ha betydd for
undersøkelsen og dens resultat. Sammen med
en uttalt interesse for aktørstatus kan det lede
til en ureflektert lojalitet, som vi mener det
finnes spor av, der samene blir hedersverdige
og positive helter som ikke kan kritiseres. Et
eksempel på dette er skildringen av den suksessrike samiske fotografen Nils Thomasson,
som virket i Jämtland i Sverige, men som hadde deltatt på utstillinger som barn. Baglo hyller hans foretakssomhet som entreprenør, men
nevner ikke at han arbeidet for Rasbiologiska
institutet gjennom 1910 til 1930-tallet. Dette
119
BRITA BRENNA OG EVA SILVÉN
120
skrev den svenske idéhistorikeren Gunnar
Broberg allerede om for mer enn to tiår siden,
med kommentaren: ”...att en same medverkade i denna verksamhet är värt att framhållas
som korrektiv till alltför enkla värderingar av
’rasfoton’ (Broberg 1990: 138, utviklet av
Jonsson 2008). En heroiserende holdning kan
også lede til at samene framstilles som mer
verdige og forskjellige fra andre folkegrupper,
noe som tidligere forskning ofte gjorde, og til
en viss grad kan dette også ses hos Baglo. Ved
flere anledninger sies det setninger som: ”I større grad enn mange andre ikke-europeiske urfolk synes samene å ha hatt større kontroll over
egen deltakelse og vært mer forberedt på de situasjoner de kom til å bli utsatt for” (s. 23).
Men siden andre folkegrupper ikke har blitt
undersøkt på tilsvarende måte, mener vi det er
vanskelig å trekke en så bastant konklusjon.
I avhandlingens siste kapittel blir det tematisert hvordan mange av de levende utstillingenes forestillinger og uttrykk lever videre langt
inn på 1900-tallet – helt fram til i dag – i museumsutstillinger, innenfor turisme og i ulike
samiske selvpresentasjoner. Dette er en spennende problematikk som vi gjerne hadde sett
ble fordypet. Med utgangspunkt i forskning
som har utviklet begreper som ”strategisk essensialisme”, ”autoetnografi”, ”selvorientalisering”, og ”selvborealisering”, kunne dette som
nå bare antydes vært utviklet til en enda mer
spissformulert kritikk. Det kunne også tydeliggjort hvordan den rike historieskrivingen i
avhandlingen kan bidra til analysen og forståelsen av dette komplekse fenomenet.
Avslutningsvis vil vi bare understreke at
Baglos avhandling er et viktig arbeid for forståelsen av samisk deltakelse på levende utstillinger på 1800-tallets siste halvdel og den første del av 1900-tallet. Analysene er interessante og historisk betydningsfulle. Vi er også eni-
ge med forfatteren i at de kontroversielle ”levende utstillingene” sannsynligvis har spilt en
større rolle som inspirasjonskilde for 1800- og
1900-tallets offentlige museer enn det som
hittil har blitt anerkjent. Slik er konklusjonen
ganske enkelt, i tråd med innsigelsene som vi
har brukt tid på å legge fram her, at vi gjerne
skulle ha lest enda mer.
REFERANSER
Broberg, Gunnar: Bakom och framför kameran.
Västerbotten 1990:2, s. 136–147.
Harbsmeier, Michael: Bodies and Voices from Ultima Thule. Inuit Explorations of the Kablunat
from Christian IV to Knud Rasmussen. I:
Michael Bravo & Sverker Sörlin, red. Narrating
the Arctic. A Cultural History of Nordic Scientific
Practices. Canton, Mass.: Science History
Publications 2002.
Jonsson, Johan: Samer i bild – bilder av samer. Ett
fotografi och tre berättelser. I: Christina Westergren & Eva Silvén, red. För Sápmi i tiden. Stockholm: Nordiska museet 2008. (Fataburen.)
Brita Brenna, professor, førsteopponent
Adresse: Senter for museumsstudier,
Universitetet i Oslo, Boks 1010 Blindern,
NO-0315 Oslo, Norge
E-mail: [email protected]
Eva Silvén, fil.dr, andreopponent
Adresse: Nordiska museet
Box 27820, SE-115 93 Stockholm, Sverige
E-mail: [email protected]
KONFERENCEANMELDELSE NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 121-127
●
●
Kritiska kultur- och naturarvsstudier
Rapport från Association of Critical Heritage Studies Inaugural
Conference: Re/theorising Heritage, Göteborg, Sverige,
5–8 Juni 2012
ANNA SAMUELSSON*
Title: Report from the Association of Critical Heritage Studies Inaugural
Conference: Re/theorising Heritage, Göteborg/Gothenburg, Sweden on 5–8 June
2012.
Abstract: The inaugural conference of The Association of Critical Heritage Studies, on
the theme of re-theorising heritage studies, took place in Gothenburg, Sweden in June
2012. It aimed to start interdisciplinary conversations that will serve to develop relevant
theory across national borders and move away from the conventional understanding of
heritage as objectively given places, objects and traditions. Instead heritage is to be
regarded as something created in the interaction between different interests and power
relations. This perspective was relatively consistent throughout the conference, where a
wide range of topics were presented in more than 400 different papers. Concepts such as
representation, “the other” and post-colonialism reflected the development of theory in
this field over recent years, while considerations of relational ontology, body, affect and
connection-seeking theorising were a signal of the development to come.
Key words: Critical heritage studies, constructivism, dualisms, nationalism, gender,
landscape, post-colonialism, relationality, non-representational theory, hybrid
forums.
Den 5–8 juni 2012 var det stor invigningskonferens för Association for Critical Heritage
Studies, organiserad av Kulturarvsseminariet
vid Göteborgs universitet i samarbete med
The International Journal of Heritage Studies
(IJHS). Över 400 papers presenterades i 84
parallella sessioner, paneler och workshops,
med namn som Theorising Critical Heritage
Studies; Solid Cities, Liquid Heritage; When
’the Rest’ enters ’the West’: Heritage in a Postcolo-
nial Age; Heritage and the Politics of Affect.1
Syftet med konferensen var att starta ett kritiskt reflekterande, teoriutvecklande samtal
som går bortom den traditionella förståelsen
av kulturarv. Bidragen uppmanades att teoretisera vad kritiska kulturarvsstudier är, och
tvär- och mångvetenskapliga perspektiv efterfrågades. För att citera inbjudan:
Papers should encourage cross cutting thinking and
ANNA SAMUELSSON
122
should not be afraid to try to theorise what heritage
studies is and where it should go. They should be
underpinned by an active move away from site- and
artefact-based definitions of heritage in a traditional
sense and should pursue instead a range of
methodologies and questions aiming at interdisciplinarity stemming from social science, scholarly
traditions, natural science, and also areas such as art
and the performing arts.2
Organisationens manifest uttrycker en radikal
hållning med betoning på kritik av nationalism,
imperialism, kolonialism och kulturelitism:
Above all, we want you to critically engage with the
proposition that heritage studies needs to be rebuilt
from the ground up, which requires the ‘ruthless
criticism of everything existing’. Heritage is, as much
as anything, a political act and we need to ask serious
questions about the power relations that ‘heritage’ has
all too often been invoked to sustain. Nationalism,
imperialism, colonialism, cultural elitism, Western
triumphalism, social exclusion based on class and
ethnicity, and the fetishising of expert knowledge
have all exerted strong influences on how heritage is
used, defined and managed. We argue that a truly
critical heritage studies will ask many uncomfortable
questions of traditional ways of thinking about and
doing heritage, and that the interests of the
marginalised and excluded will be brought to the
forefront when posing these questions.3
Syftet med denna kortrapport är inte att göra
en heltäckande analys utan snarare att göra
några nedslag i ett urval presentationer och
förmedla några reflektioner. Urvalet av presentationer grundar sig i mina intresseområden som berör natur/kultur-dualismen, museologi, konstruktioner av kategorier som nation och kön samt förstås konferensens tema:
teori och att våga teoretisera. Slutligen kom-
mer jag trots det begränsade urvalet våga mig
på att söka besvara frågan om huruvida konferensen lyckades med sitt syfte.
HUVUDTALARE
Konferensens huvudtalare var Laurajane
Smith, Australian National University, Mikela
Lundahl, Göteborgs universitet, Sharon Macdonald, University of Manchester, Tom Selwyn, University of London och Valdimar
Tryggvi Hafstein, Islands universitet. Sistnämnda ersatte Achille Mbembe, University
of the Witwatersrand.
Kulturarvsforskaren Laurajane Smith, nu
gästforskare vid Kulturarvsseminariet i Göteborg och redaktör för ovan nämnda tidskrift,
välkomnade oss och talade om behovet av en
kritisk forskning och konferensen som startpunkt för organisationen och nätverket, som
syftar till att underlätta tvärvetenskapligt, globalt samarbete. Idéhistorikern Mikela Lundahl problematiserade genom postkolonial teori klichén ”att lära av historien”. Genom en
närläsning av citat från Hegel till Göran Persson exemplifierade hon textanalys som ett viktigt analysredskap. Antropologen och museologen Sharon Macdonald talade under rubriken Will it soon be over? utifrån historikern
Gavriel Rosenfelds tankar om ”omen” för
framtiden: Coming to terms with the past (exempelvis det senaste världskriget och Förintelsen), Post 9/11, End of identity politics, Memory as luxuary, Waning of post-modernism och
Crisis of overproduction. Visst, menade Macdonald, kommer många sidor av postmodernismen att försvinna, men den utvecklas snarare
med begrepp som intention och ansvar, aktörnätverk-teori och non-representational theory,
con-vivial connections och connection-seeking
theorizing, fenomenologi, affekt, temporalitet,
KRITISKA KULTUR-
maktrelationer och positioner. Heritage studies
(jag skriver här det engelska begreppet eftersom ”kulturarv” på svenska utesluter natur)
ser hon som ibland något dubiöst, som om
det fanns något essentiellt med självskrivet
värde. En stor utmaning ser hon i rankningshysterin, både när det gäller vetenskap och
museer.
Tom Selwyn, School of Oriental and African
Studies, inledde med en hänvisning till ett temanummer av International Journal of Heritage
Studies 2005, där Porter och Salazar definierade heritage som ”feelings, understandings,
emotions, a sense of self in the past” och konkreta manifestationer av detta (Porter & Salazar 2005). Valdimar Tr. Hafstein genomförde
med exemplet den globalt (och kosmiskt) cirkulerade sången El Condor Pasa en dekonstruktion av föreställningar om det lokala originalet samt talade om approprieringen av
symboler inom ett land och konstruktionen
av ett nationellt kulturarv.
VAD
ÄR KULTURARV ?
Genomgående diskuterades under konferensen själva begreppet heritage/kulturarv. Tidigare har begreppet framför allt associerats med
artefakter och en essentiell förståelse av något
givet, något vi måste skydda, ofta kopplat till
teknisk kunskap om konservering, men nu ses
arvet mer som en produkt av förhandling;
som konstruerat och komponerat i interaktion mellan olika aktörer och intressen, på ett
globalt institutionellt plan stipulerat i Unesco:s konventioner, på ett nationellt av centrala
kulturarvsmyndigheter (Jfr Federspiel 2012).
Detta konstruktivistiska perspektiv var relativt
genomgående under konferensen. Också klyftan mellan konservatorer i heritage-branschen
och teoretiker vid universiteten diskuterades.
OCH NATURARVSSTUDIER
Leslie Witz noterade i sitt inlägg om museer i
post-apartheidens Sydafrika i sessionen Producing Heritage and Identities in Museums, att begreppet heritage inte nämndes en enda gång
vid konferensen Myths, Monuments and Museums 1992, förutom av de gamla, kulturhistoriska museerna. Tidigare kopplades begreppet till konservatorsyrket och till konservativ
ideologi men börjar nu dyka upp i fler och fler
sammanhang, vilket leder till reflektion över
skapandet av kategorier och hur dessa sätter
ramar för vårt tänkande.
KRITIK
OCH POLITIK VID NATIONELLA MUSEER
Första dagen följde jag sessionen Critical Research and the Quest for Policy Relevance: the
Case of National Museums, där historikern Peter Aronsson talade om processerna kring det
EU-finansierade projektet Eunamus (European
National Museums: Identity Politics, the Uses of
the Past and the European Citizen).4 Projektet
beskrevs som en produkt av förhandlingar
mellan olika sfärer och logiker, inte minst
spänningen i kraven från anslagsgivaren att
vara användbar/nyttig versus att vara kritiskt
reflekterande. Katty Anund Hauptman, forskare och projektledare vid Historiska museet,
Stockholm, talade om genus på museer utifrån museets tvååriga regeringsuppdrag att
”utveckla nya metoder för mer jämställd representation i samlingar och utställningar
med det långsiktiga målet att jämställdhetsfrågorna ska integreras mer i museernas verksamhet”. Projektet valde ett genus/queer-perspektiv snarare än ett jämställdhetsperspektiv och
har bland annat dragit slutsatsen att museerna
sällan arbetar med ett integrerat sådant. Vad
som framför allt efterfrågas av museerna är utbildning.5 Vid sessionen Theorizing Gender in
Heritage studies under ledning av Wera Grahn,
123
ANNA SAMUELSSON
124
forskare vid Norsk institutt for kulturminneforskning, presenterade även Malin Grundberg från Historiska museet sin forskning om
Historiska museets utställningshistoria när det
gäller ”kvinnohistoria” (som riskerar bli essentialiserande) versus genusintegration samt
möjligheter och begränsningar med båda. Vilken slags ”kvinnohistoria” har producerats
från museets öppnande 1866 och hur har
denna ändrats? En av Grundbergs viktiga poänger är att genusperspektiv måste inbegripa
konstruktioner av både maskulinitet och femininitet samt maktrelationer utöver dessa
kategorier.
Jacob Ingeman Parby, intendent vid Köpenhamns museum och doktorand vid Roskilde universitet, talade om stadsmuseer som
platser där nationella identiteter kan dekonstrueras, med exempel från den pågående utställningen Becoming a Copenhagener (öppnad
2010), där migrationen ställs i fokus. Historiskt har migration och mobilitet snarare varit
norm än undantag. ”Most Copenhagernes are
not born in Copenhagen.” Den efterföljande
diskussionen handlade bland annat om nödvändigheten av utställningar om globalisering
och migration samt om risken med ”minoritets”-museer för olika grupper, vilket får mig
att tänka på en kommentar från en bekant i
Aarhus: Ӏr inte Kvindemuseet [i Aarhus]
mest för kvinnor?”
Ingegärd Eliasson, Igor Knez, Katarina Saltzman och Ola Wetterberg vid Institutionen för
kulturvård vid naturvetenskapliga fakulteten,
Göteborgs universitet, lanserade begreppet
cultural ecosystem services (provided by landscapes) och Susan McIntyre-Tamwoy, James
Cook University, och Kristal Buckley, Deakin
University, Australien, lanserade bio cultural
diversity. Båda vill integrera kulturella värderingar av natur/landskap i beräkningarna av
s.k. ekosystemtjänster (tidigare dominerat av
naturvetenskapliga och ekonomiska paradigm) och i utvärderingar av landskap. Sistnämnda paper betonade även marginaliserade
gruppers, t.ex. ursprungsbefolkningars, värderingar, medan det förstnämnda betonade presentationen av en konkret tvärvetenskaplig
modell för utvärdering av miljö- och kulturella värden och dess interaktion i relation till
internationella konventioner. Melissa F. Baird,
postdoktor vid Stanford Archaeology Center
and Woods Institute for the Environment, såg
critical heritage studies som en nyckel till att
överskrida dualismen natur/kultur och till beslutsfattande när det gäller miljö. Här är det
intressant att ”heritage” på engelska i grunden
är ett icke-dualistiskt begrepp, medan det på
de skandinaviska språken knappast går att använda begreppet ”arv” utan dikotomt prefix.
ATT TEORETISERA KRITISKA KULTURARVSSTUDIER
BIOKULTURELLA LANDSKAP
Sessionen Heritage Landscapes: Integrated
Approaches sökte överskrida natur/kultur-dikotomin i relation till landskapsvård. Uppdelningen naturlandskap/kulturlandskap har ofta
inneburit en institutionell, disciplinär struktur som försvårar att behandla landskapet som
helhet. Anna Tengberg, Susanne Fredholm,
Under onsdagen följde jag sessionen Theorising Critical Heritage Studies under ledning av
Rodney Harrisson, The Open University,
Storbritannien. Steve Watson och Emma Waterton, York St. John University respektive
University of Western Sydney, presenterade
New Sources for Heritage Studies: Affect and the
Non-representational Paradigm. De domine-
KRITISKA KULTUR-
rande teorierna om representation börjar nu
ifrågasättas och ersättas av begrepp som praktik och process: vad representationerna gör,
samt kroppar, platser och sinnen bakom diskurserna. Presentationen flödade av begrepp
som actor-network theory, politics of affect, relational perspectives, more-than-human world,
phenomenology, experience, atmosphere, pre-cognitive, feelings and emotions. Författarna ville
därutöver föreslå en critical imagination.
Presentationen speglade en viktig vändning
inom allmän kulturteori, som också berördes
av Sharon Macdonald. Min undran är här om
inte prefixet ”non-” i non-representational återskapar en klassisk dikotomi mellan representation och innehåll, förnuft och känsla, ande
och materia (mind and matter). Donna Haraways begrepp materialsemiotic, biosocial, naturecultures (2003) och (re)presentation är exempel på begrepp som söker komma undan
dualismen, vilket nämndes i undertecknads
inlägg The Natureculture of Critical Heritage
Studies sist på dagen. Här problematiserade
jag dualismen natur/kultur i museologi- och
kulturarvsforskning genom teori och exempel
i relation till genus- och miljö/hållbar utveckling samt diskuterade museet som potentiell
arena för reflexiva, subpolitiska samtal mellan
vetenskap, allmänhet och politik.
Sessionsledaren Rodney Harrissons presentation, Dialogical Heritage in Theory and Practice, pekade på arv som något dynamiskt som
skapas i dialogisk process, och behovet av just
hybrid forums. Unesco:s Heritage Convention
är universell, men återskapar västerländska
cartesianska dualismer. Vi måste ta ”icke-moderna” världsbilder (exempelvis ameroindianska och australiska) på allvar, se dem som seriösa alternativ till västerländsk filosofi och ställa frågan vad ett ”världsarv” i så fall kan
vara/bli. Det gemensamma för många ur-
OCH NATURARVSSTUDIER
sprungsbefolkningars världsbilder, actor-network-theory och fysikern och vetenskapsteoretikern Karen Barads filosofi är enligt Harrison en relationell ontologi som utgår från relationer mellan jordens mångfald av arter och
fenomen. En dialogisk modell för heritage innebär också andra modeller för deltagande
och beslutsfattande: Hybrid forums är öppna
platser där människor kan samlas och diskutera tekniska, politiska, miljömässiga och sociala
frågor, i en samproduktion av vetenskap.
Dessa fora kan ha formen av fokusgrupper,
diskussionsgrupper etc. Ett kritiskt inlägg mot
denna presentation var att vi inte ska ”fetischera” ”de Andras” filosofi; också delar av västerländsk filosofi, exempelvis Merleau-Ponty, innehåller relationellt tänkande.
Museet som arena var ett tema som kom upp
även vid andra sessioner. Ciraj Rassool talade
med exempel från Sydafrika om critical public
scholarship och critical citizenship. Andrea Witcomb talade om museer som dialogic spaces;
platser där man lyssnar till varandra, platser där
man omtolkar gamla samlingar. I dessa diskussioner bör olika typer av kunskaper sättas i dialog med varandra, även indigenous scholars (Melissa Baird, Rodney Harrisson).
ATT
PRODUCERA ARV OCH IDENTITET
I MUSEER
Torsdag eftermiddag tillbringade jag med sessionen Producing Heritage and Identities in
Museums under ledning av Annie Clarke, University of Sydney. Chris Whitehead analyserade (med Rhiannon Mason och Susannah Eckersley) i sitt paper Mapping Identities: Representations of Turkish Cultures in Museums hur
det turkiska konstrueras i museer i och utanför Turkiet. Projektet ingår i det EU-finansierade MeLa: European Museums in an Age of
125
ANNA SAMUELSSON
126
Migrations6 vilket inbegriper flera projekt som
undersöker betydelser av migration i museer.
Projektet är intressant när det gäller utveckling av metod och analys. Modellen för en
”museal kartografi”, med utgångspunkt i museer och plats, kommer att offentliggöras på
MeLa:s webbplats under höst/vinter 2012.
Mattias Bäckström, idéhistoria, Göteborgs
universitet, presenterade en del ur sin nya avhandling om Nordiska museet och Skansen
som ”a socially reforming institution” med fallet vårfesterna under 1890-talet och den sociala kontrollen av de kvinnor från samhällets
elit som förväntades delta i folkdräkt och
verka som moraliska förebilder och symboler
för nationen.
Staffan Lundén, Globala studier, Göteborgs
universitet, talade i Representing Loot: The Making of the Benin Bronzes at the British Museum
om betydelseförskjutningen rörande de berömda beninbronserna som 1897 blev brittiskt krigsbyte i en straffexpedition och som
sedan såldes till en mängd olika samlare och
museer i Europa, där de mestadels har presenterats som konst och inte som rov eller ceremoniella föremål och där inte heller den koloniala förvärvskontexten har beskrivits. Lundén analyserar British Museums argument för
att behålla dem, men också hur brittisk identitet konstrueras i texterna. Anders Houltz,
teknik- och vetenskapshistoriker vid KTH,
Stockholm, talade om polarmuseerna som
”political and symbolic tools for claiming the
Terra Nullius”, med exemplen Frammuseet
(Oslo), Andrémuseet (Gränna, Sverige) och
Arktis- och Antarktis-museet (S:t Petersburg),
som alla tillkom under 1930-talet långt efter
”the heroic age of exploration”, men som ändå
vilar på tidsrelaterade narrativ och är fångar i
dem: heroiska framstegs- och nederlagsberättelser med element som ”kapplöpning”, mas-
kulina stereotyper och ett nationellt och kolonialt paradigm som samtidigt representerar en
förfluten ”guldålder”.
Rhiannon Mason, ledare för International
Centre for Cultural and Heritage Studies
(ICCHS), Newcastle University, och även hon
del av ovan nämnda MeLa, talade om huruvida postnationalismen har påverkat museer i
Europa och menade att flera museer försöker
sträva åt det postnationella, men att det nationella paradigmet fortfarande är starkast, inte
minst om vi ser till Östeuropa (vilket även noterats av Peter Aronsson och EuNaMus). Astrid Swenson, Brunel University, London, talade om ett närliggande område: Heritage and
Diversity in Europe, och inledde med forntidsutställningen Klart för avgång/In Transit på
Historiska museet, Stockholm, där genus,
funktionshinder, mångfald och reflexivitet har
integrerats på ett enligt henne förebildligt sätt.
Detta var dock ett undantag bland nationella
museer: liksom Jacob Ingeman Parby visade
hon hur stadsmuseer förefaller ha bättre förutsättningar för att gå bortom nationella berättelser, med exemplet Museum of Londons
London, Sugar and Slavery. Migration och globala samband berörs även i Tate Britains Migrations: Journeys into British Art. Swenson pekade senare i diskussionen dock på att det ofta
är ”dåliga” utställningar, ”bad practice”, som
egentligen skapar debatt.
I konferensens slutskede försökte jag hoppa
mellan olika sessioner: I Professionalisation
Processes in Cultural Heritage Work talade Ellen
Marie Sæthre-McGuirk om sociala media: å
ena sidan med stora potentialer för offentligt
deltagande i utställningsprocesser, men som å
andra sidan kan bli en modern och trendig yta
som egentligen inte förändrar något i grunden. Magdalena Hillström, som inom tidigare
nämnda Eunamus forskar om museipolitik
KRITISKA KULTUR-
från 1920 till idag, talade om museiideal och
professionella kompetenser, med exemplet
Skansen och Nordiska museet. Hon presenterade fyra olika typer av ideal som många museer dras mellan: Arkivet (föremålen i sig som
källor till kunskap), Skolan, Teatern och Skatten. I sessionen Postcolonial Heritage talade
bland andra Sarah Rodriguez om samisk identitet och postkolonialism som en neokolonial
konstruktion, och Michael S. Falser genom exemplet Angkor Wat, Kambodja, om arvet som
en konstruktion och produkt av förhandling.
Mitt övergripande intryck är att konferensen lyckades med sitt syfte att kritiskt teoretisera och problematisera kultur- och naturarv.
Stickord som ”den Andre”, konstruktion, representation och postkolonialism signalerade
de senaste decenniernas teoribildning, medan
non-representational theory, relationalitet, affekt, känslor, sinnen och kropp signalerade en
motreaktion. Återkommande begrepp var
även migration och globalisering. Många, ja
de flesta, spännande titlar var man förstås
tvungen att lämna ohörda, men de lovade en
djup och bredd i fältet. Stundtals var dock förståelsen av ”kritisk” i relation till exempelvis
reflekterande, dekonstruerande eller problematiserande något luddig. Nästa konferens arrangeras i Canberra, Australien, 2014 och
slutdiskussionens auditorium inbjöds att anmäla intresse för värdskap 2016. En konferensrapport kommer att publiceras i tidskriften International Journal of Heritage Studies. I
slutdiskussionen tog Göteborgs universitet
och Kulturarvsseminariet på sig ansvaret för
att upprätta en medlemsportal för The Association for Critical Heritage Studies.
NOTER
1. Se fullständig lista på konferensens hemsida
2.
3.
4.
5
6.
OCH NATURARVSSTUDIER
http://www.science.gu.se/english/research/prominent-research-environments/areas-ofstrength/Heritage_Studies/news_events/achs/sessions/ (2012-07-31).
http://www.science.gu.se/english/research/prominent-research-environments/areas-ofstrength/Heritage_Studies/news_events/achs/abo
ut-the-conference/ (2012-07-31).
http://archanth.anu.edu.au/heritage-museumstudies/association-critical-heritage-studies
(2012-07-31).
European National Museums: Identity Politics,
the Uses of the Past and the European Citizen
(Eunamus): http://eunamus.eu/ (2012-07-31).
Läs mer om JÄMUS arbete och rapporten Genusperspektiv i museer – en omvärldsbevakning på
http://www.historiska.se/misc/ArbetsgruppenJAMUS/ (2012-07-31).
European Museums in an Age of Migrations (MeLa): http://www.mela-project.eu/ (2012-07-31).
LITTERATUR
Federspiel, Beate Knuth: ”Kulturarv – et begrep til forhandling.” Nordisk Museologi. Nr 1, 2012: 4–19.
Haraway, Donna: The Companion Species Manifesto.
Dogs, People and Significant Otherness. Prickly
Paradigm Press: Chicago 2003.
Porter, Benjamin W. & Noel B. Salazar: ”Heritage
Tourism, Conflict, and the Public Interest: An
Introduction.” International Journal of Heritage
Studies. Volume 11, Issue 5, 2005: 361–370.
*Anna Samuelsson, fil.dr, forskare
Adress: Centrum för genusvetenskap
Uppsala universitet
Box 256, SE-751 05 Uppsala, Sverige
E-post: [email protected]
127
ANMELDELSER NORDISK MUSEOLOGI 2012 2, S. 128-135
●
●
Steven Conn: Do Museums Still Need Objects? Philadelphia: University of Pennsylvania
Press 2010. 282 s. ISBN 978-0-8122-4190-7.
I sin bok Museums and American Intellectual
Life (1998) beskrev den amerikanske historikern Steven Conn 1800-talets starka tilltro till
föremålen som källa till kunskap (anmäld i
Nordisk Museologi 2000:1). Han lanserade
där begreppet ”object based epistemology”,
vetenskapsteori baserad på föremål. Han belyste förhållandet mellan museerna och de
skilda vetenskapliga discipliner som de från
början hört samman med. Denna relation
kom under 1900-talet att förändras. Forskningens intresse gick från mönster till teori. I
en senare bok, med den lockande titeln Do
Museums Need Objects?, har han utvecklat temat vidare. Han visar i några fallstudier vad
som hänt i och med föremålens minskande
vetenskapliga betydelse under 1900-talet.
Även föremålens betydelse i museernas utställningar minskade. Däremot skulle museernas
roll tvärtom komma att öka i betydelse, som
del av ett kulturellt stadslandskap.
Han visar i ett antal fallstudier hur föremålens roll under 1900-talet inom flera områden
kom att förändras i grunden. Bokens olika kapitel – essäer – rymmer exempel på hur utvecklingen av föremålens användning tagit olika vägar i skilda slag av utställningar. Ofta har föremålen satts in i nya sammanhang. Karakteristiskt är hur antropologiska föremål som från
början visats som bruksföremål senare i stället
visats som konst eller konsthantverk.
Som helhet är Conns bok frukten av en kvalificerad historikers arbete. Den är samtidigt resultatet av en personlig och stilistiskt träffsäker
författares förmåga att med ett rikt empiriskt
material skapa intresse för sitt ämne.
Boken rymmer främst en skildring av föränd-
ring av idéer och utställningspraktik. Framställningen har viktiga avgränsningar. Den omfattar
i princip endast föremålens funktion i utställningarna, inte i forskningen. Den söker sig inte
heller in i beslutsprocessen eller i arbetet bakom
utställningarnas tillkomst.
Conn ser i museernas historia två guldåldrar. Den första tillhör perioden under 1800talets senare decennier fram till första världskrigets utbrott. Den andra är den tid vi nu lever i. Den första guldåldern var i USA tiden
för uppbyggnaden av stora och viktiga museer, bland andra Boston Museum of Fine Arts,
Philadelphia Museum of Arts, Field Museum i
Chicago, de båda museerna i New York, Metropolitan Museum of Art och Museum of
Natural History.
Under tiden efter amerikanska inbördeskriget ersattes kuriosa av vetenskapligt ordnade
samlingar inom ett teoretiskt ramverk av systematik och klassificering. I naturhistoriska
museer visades organismerna uppställda enligt
deras plats i ett hierarkiskt system av klasser,
ordningar, familjer och släkten. I konstmuseerna ordnades föremålen i epoker och skolor.
Det skedde samtidigt med att de offentliga
bibliotekens samlingar ställdes upp på hyllorna i enlighet med det välbekanta Dewey Decimal System of Classification. Tiden behärskades
av systematik, det var även då de stora varuhusen öppnades, med sina olika avdelningar för
skilda slag av varor.
Den andra guldåldern karakteriseras av det
stora intresset från en oupphörligt växande publik, i USA mer än två miljoner besök i genomsnitt dagligen. Samtidigt som allt fler museer
byggts har utställningarna förändrats; sedan
lång tid tillbaka visas nu proportionellt sett väsentligt färre föremål i utställningarna, men
desto större omsorg ägnas utformningen av deras inramning. De stora publika utrymmena
ANMELDELSER
upptas inte längre enbart av utställningssalar
utan också av restauranger, kaféer, bok- och
souvenirbutiker, lokaler av växande betydelse i
tidens företagsekonomiskt styrda museer.
De italienska futuristerna ville spränga de
stora konstmuseerna i luften. Nu hänger deras
egna verk där. Konsten har behållit sin plats i
museerna, även om expositionerna är glesare,
med färre föremål. Konstverken behåller den
”aura” som 1937 beskrevs av Walter Benjamin
och som han väntade sig skulle gå förlorad i
den mekaniska reproduktionens tidsålder.
Det sätt som konstverken i museerna berättar
sin historia på är dessutom oförändrad. Utställningarna börjar antingen i antiken eller i
den tidiga medeltiden och fortsätter med de
historiska epokerna. Till och med vid Museum of Modern Art i New York visas en berättelse om konstens utveckling, historien om
den moderna konsten.
Otvivelaktigt har konsten behållit sin position i museerna. Det har skett mycket tack
vare museernas samverkan med konsthandeln,
ett allvarligt problem som Conn emellertid
går anmärkningsvärt lätt förbi. Viktigare, anser han, är att banden mellan museisamlingarna och den konsthistoriska forskningen har
förstärkts. På antropologins eller etnografins
områden var utvecklingen den motsatta. Storheter inom kulturantropologin som A.R.
Radcliffe-Brown och Bronislaw Malinowski
vände på 1920-talet föremålsforskningen ryggen och riktade intresset mot kulturens immateriella sida.
De antropologiska samlingarna kom att står
kvar i museerna som urmodiga exempel på äldre vetenskapliga idéer. Antropologin kom
dessutom att ifrågasättas som en yttring av
koloniala värderingar. Vad skulle man ta sig
till med dessa samlingar? Svaret på frågan kom
med installationen av Rockefellersamlingen i
Metropolitan Museum of Art. Samlingen,
som består av föremål från Oceanien, hade bildats på estetiska, snarare än kulturvetenskapliga kriterier. Den kom 1982 att ställas ut med
dramatisk belysning som betonade föremålens
skulpturala egenskaper. Varje föremål kom
därmed att presenteras som ensamt i sitt slag,
som konstverk. De tilläts inte längre uppehålla sin tidigare väsentliga funktion som delar av
en kultur.
Länge förekom de viktigaste samlingarna av
japansk och kinesisk konst i antropologiska
och arkeologiska samlingar. Förklaringen ligger i att asiatisk kultur – under en tid av västerländskt aggressivt nationsbyggande – presenterades som primitiv. Med ett annat synsätt kunde Kina och Japan däremot förstås
som jämförbara med de stora västerländska civilisationerna, antikens Grekland och Rom.
Redan kort tid efter första världskriget hade
däremot intresset att klassificera asiatiska föremål som konst nått högt. 1923 öppnades Freer
Gallery vid the Mall i Washington med dess berömda samlingar av kinesisk och japansk konst.
Konsthistoriker vid museerna började utveckla
en vetenskaplig apparat och ett konnässörskap
omfattande dessa båda länders konst.
I de stora naturhistoriska museerna fortsätter insamlingen och bearbetningen av föremål
med full styrka. Vid American Museum of
Natural History ökade storleken av den årliga
accessionen under hela 1900-talet. Det är
emellertid välbekant, att det endast är en ringa
del av det enorma materialet som förvärvas i
syfte att användas som utställningsmaterial.
Insamlingen av typexemplar är naturligtvis
fortsatt viktig, men det är inte nödvändigtvis
dessa föremål som är angelägna att ställa ut. I
frågan om arter är varje individ den andra lik,
endast med små individuella skillnader. Det är
därför inte det enskilda föremålet som är viktigt
129
ANMELDELSER
130
att visa, utan den idé det kan illustrera. Kanske
förmedlas idéerna för övrigt bäst på annat sätt
än genom visningen av monterade museiexemplar. I varje fall minskade under 1900-talet
mängden utställda exemplar i de naturhistoriska museerna. Och har fortsatt att minska.
Utvecklingen inom biologin går med sådan
hastighet och är samtidigt så specialiserad, att
det är svårt för museernas medarbetare att följa med. Basutställningarna blir därför snabbt
föråldrade. Endast de gamla dioramorna behåller sin attraktion, karakteristiskt nog på
grund av sina estetiska kvaliteter. Ledsamt nog
förbiser Conn den positiva utveckling av utställningarna, i fråga om både innehåll och
form, som redan på 1990-talet inleddes vid
American Museum of Natural History
Endast de största av de naturhistoriska museerna har resurser för egen forskning. Samlingarna är trots detta en stor vetenskaplig tillgång genom att de används inom forskningen
vid universiteten.
En föregångare inom utvecklingen av de
teknisk-vetenskapliga museerna har varit
Franklin Institute i Philadelphia. Där ersattes
de genuina föremålen under tidigt 1920-tal av
rörliga modeller som illustrerade tekniska
principer. Vid museet bedrevs också avancerad
grundforskning med en ännu långt efter andra
världskriget växande budget och med flera
hundra anställda, från 1966 i en nyuppförd
byggnad i modernistisk arkitektur. Redan vid
mitten av 1980-talet tvingades institutet däremot att avbryta ett halvt sekel långt engagemang inom forskningen. Den vetenskapliga
verksamheten hade vid denna tid blivit för dyr
och alltför specialiserad för att bedrivas med
framgång i ett museum med dess vida uppdrag.
De naturhistoriska museernas betydelse har
blivit särskilt stor till följd av behovet av data
till underlag för forskningen om biodiversite-
ten och klimatförändringarnas inverkan på arterna och arternas utbredning. Naturhistoriska samlingar har därmed hamnat i själva centrum för en av vår tids viktigaste frågor. Trots
detta har dessa museer i sin utåtriktade verksamhet kommit att framför allt vända sig till
barnen och att bortse från de vuxnas intressen.
Främst till barnen vänder sig också de science
centers som utvecklats i Franklin Institutes
efterföljd. Utställningar med rader av föremål
ansågs tröttande och ersattes av föremål som
aktiverades med spakar eller knappar att trycka på. Kanske finns det ett orsakssammanhang i den lockelse detta slags utställningar
bjuder barnen och den samtidiga förlusten av
förmågan att engagera den vuxna publiken.
Till följd av att teknik- och vetenskapsmuseer
inte tar de vuxna besökarnas intresse på allvar
bidrar de till en utbredd illitterat hållning i
förhållande till naturvetenskapen. Det är
ofrånkomligen inom detta fält vi måste söka
svaren på frågorna om hur vi ska möta klimatförändringarna liksom också och den krympande tillgången på fossila bränslen.
Conn framträder som försvarare av museerna som han finner orättvist kritiserade av författare inom museum studies. Eilean HooperGreenhill och Tony Bennett förde in Michel
Foucaults tankar i studierna av museerna.
Conn ironiserar över de många författare som
i deras efterföljd betraktar museerna endast
som del av en kulturell och politisk hegemoni,
som instrument för nationalstaten eller som
fängelselika platser. Andra författare, i Jean
Baudrillards efterföljd, har i Conns ögon varit
orättvisa nog att kritisera museerna för att tjäna som en stöttepelare i kulturindustrin. Även
om det är svårt att från europeisk horisont avgöra, verkar inte hans ironi fullt befogad. Särskilt frågan om museerna och kulturindustrin
syns påfallande relevant.
ANMELDELSER
Conns egen historieskrivning lider till viss
del av överskattningen av museernas framgång
sådan den mäts i siffror. Det är de höga besökstalen och det stora antalet nybyggda museer
som indikerar museernas andra guldålder som
han beskriver. Det är inte i första hand kvalitén i utställningarnas innehåll eller vikten av
deras budskap han grundar sig på. Han efterlyser visserligen en starkare inriktning på upplysning om klimatförändringarna och deras
verkningar men blundar för museernas beroende av privata sponsorers intressen. Smithsonian Museum tar i dag emot bidrag från de
förmögnaste och mest aggressiva bland konservativa lobbyister och motståndare till allvarlig klimatforskning. Vilket utrymme ger
detta museet för att belysa frågorna om klimatförändringarna?
Conn ser en ny roll för museerna, en roll
där museerna inte längre talar med auktoritativ stämma och där föremålen inte alltid är
nödvändiga för de didaktiska syftena. Han
framhåller hur museernas roll framför allt som
offentliga rum och som sociala mötesplatser
har ökat i betydelse. Museerna har inom konstens område en uppenbar och tydlig uppgift
som de också fullföljer. Den viktiga fråga
Conn lämnar obesvarad är däremot hur museerna ska skapa sig en position som ger dem frihet och utrymme för att i utställningar förmedla aktuell naturvetenskap eller formulera
samhällskritik.
Eric Hedqvist, fil. dr i museologi
Adress: Österulfsås 428
SE-830 51 Offerdal, Sverige
E-mail: [email protected]
Malene Vest Hansen, Sanne Kofod Olsen,
Lotte Juul Petersen og Malene Natascha Ratcliffe (red.): Kuratering af samtidskunst. Museet for Samtidskunst 2011. 206 sider. ISBN
978-87-90690-26-7.
Tone Hansen (red.): (Re) Staging the Art
Museum. Henie Onstad Kunstsenter. Berlin:
Revolver Publishing 2011. 206 sider. ISBN
978-82-90955-94-1.
Olga Dysthe, Nana Bernhardt og Line Esbjørn: Dialogbaseret undervisning. Kunstmuseet som læringsrum. København: Skoletjenesten og up (Unge pædagoger) i samarbejde med Fagbokforlaget Vigmostad &
Bjørke AS/Norge 2011. 256 sider. ISBN
978-87-91663-10-9.
Kirsten Drotner, Christina Papsø Weber, Berit Anne Larsen og Anne Sophie Warberg
Løssing. Det interaktive museum. Frederiksberg: Samfundslitteratur 2011. 213 sider.
ISBN 978-87-593-1604-7.
Kunsthistorikere, kunstnere og kunstkritikere
i Norden og i det øvrige Europa har op igennem det 20. århundrede opfattet udstillingen
som en æstetisk praksis. En vigtig ingrediens i
denne praksis har været kuratorens evne til at
metareflektere over udstillingen som institution og dens form. Denne æstetiske interesse
voksede med antallet af kunstmuseer, kunstgallerier og kunststrømninger i løbet af 1900tallet (Altshuler 2008). Kultur- og naturhistorikere har i samme periode kun i begrænset
omfang haft en tilsvarende interesse for udstillingens æstetik og form og dens institutionelle
implikationer.1 Dette forhold hænger sammen
med, at kultur- og naturhistorikerne har historiske genstande eller udstoppede dyr som
131
ANMELDELSER
132
deres udstillingsobjekter, mens kunstneren
ofte er hovedpersonen i kunst- og kunsthistoriske udstillinger.
Fra 1970’erne og frem efter har de europæiske kulturhistoriske fagmiljøer især udforsket
museumsudstillingens kulturelle indhold (Lavine 1991), studeret udstillingstyper og processer (Dean 1993) eller undersøgt udstillingen som et pædagogisk medie (Hooper-Greenhill 1993). Snart fik didaktikken og pædagogikken også sit indtog på kunstmuseerne i
Norden (Lindberg 1991 og Illeris 2004). Som
de kulturhistoriske og naturhistoriske museer
samt science centre opdagede kunstmuseerne
mulighederne i en særlig museumspædagogik.
Blandt de nordiske kulturhistoriske museer
(fx Nordiskt centrum for Kulturarvspedagogik, Sverige) blev museumspædagogikken udvidet med en ny terminologi, ”kulturarvspædagogik”, som ikke alene sætter fokus på pædagogiske tiltag i forhold til museumsgenstandene, men også kulturarv uden for museet eller i en ikke-museal kontekst. Denne udvikling af museumspædagogikken og kulturarvspædagogikken hænger sandsynligvis sammen
med behovet for oprettelsen af professionelle
formidlingsstillinger og for et uddannelsesmæssigt fokus på formidlingen på alle typer
museer og tilsvarende kulturarvsinstitutioner.
Kunstmuseet og dets udstillinger bliver kort
sagt fra slutningen af 1900-tallet nu både betragtet som en kuratorisk og en pædagogisk udfordring. Inspirationen hertil kommer primært fra de forskellige angelsaksiske skoler
inden for museumsstudier, fx Leicesterskolen,
som har spillet en central international rolle,
også for de nordiske museumsmiljøer.2
Det er indenfor denne overordnede museumshistoriografiske ramme, at de fire bogudgivelser fra 2011 skal ses. De er alle kendetegnet ved, at de lader forskellige fagmiljøer og
deres forskningstraditioner mødes på og brydes med udstillingen, museet og deres institutionelle udfordringer, enten i forhold til kuratering eller pædagogisk tilrettelagt formidling.
UDSTILLINGEN
OG MUSEUMSUDSTILLINGEN
SOM EN KURATORISK PRAKSIS
De to udgivelser fra henholdsvis Museet for
Samtidskunst i Roskilde (Danmark) og Henie
Onstad Kunstsenter (Norge) udspringer begge
af en interesse for samtidskunstmuseet og kuratering, men har forskellige fokus og spørgsmål.
Udgivelsen fra Museet for Samtidskunst har
primært kurateringen af samtidskunst som
emne og i mindre grad fokus på kunstmuseets
rolle og deltagelse heri. Den er skrevet på
dansk og henvender sig til en dansk læserskare, som er fagligt interesseret i kuratering. Det
er redaktionens hensigt ved hjælp af mange
korte inspirerende bidrag, skrevet af installationskunstnere, designere, universitetskunsthistorikere og freelance kuratorer, danske som
udenlandske, at pege på kuratering som et
internationalt fag.
Flere af bidragsyderne er kendte personer i
det internationale kurateringsmiljø, fx den
danske kunsthistoriker Simon Sheik. Han
skelner mellem kuratoriske og ikke-kuratoriske udstillinger. Ikke-kuratoriske udstillinger
er ifølge Sheik udstillinger, der bevidst mangler et kuratorisk princip, der både styrer formog indholdssiden. Som Sheik er bogens øvrige
skribenter optaget af at afgrænse den kuratoriske udstilling som et selvstændigt selvrefleksivt medie, der inddrager publikum og en
kunstoffentlighed. Finske ph.d. Maria HirviIjäs er fortaler for udstillingen som en retorisk
handling, mens kunsthistoriker og udstillingsleder af Den Fri Udstillingsbygning i Køben-
ANMELDELSER
havn, Malene Natascha Ratcliffe, opstiller tre
kuratortyper: den usynlige kurator over katalysatoren til co-produceren. En typologi, der
er meget brugbar i enhver æstetisk udstillingsanalyse.
Tilsammen afspejler de mange bidrag kurateringens mangfoldighed og betydning for
samtidskunsten. Bogen tager næsten karakter
af en slags programerklæring: at ville sætte kuratering på den akademiske og museale
dagsorden. Det gør den bl.a. ved en udmærket
introducerende artikel ved den danske kunsthistoriker og adjunkt Malene Vest Hansen.
Den bringer den faginteresserede læser up-todate med kurateringen fra et uddannelsesperspektiv.
(Re) Staging The Art Museum er et resultat af
et seminarrække, der var arrangeret af den
danske kurator og kunsthistoriker Tone Hansen i fællesskab med direktøren på Henie Onstad Kunstsenter i Norge, Karin Hellandsjø.
Seminarernes og dermed antologiens hovedemne er i modsætning til udgivelsen fra Samtidsmuseet i Roskilde kunstmuseets forandrede rolle i nutidens vestlige samfund på grund
af bl.a. ændrede økonomiske vilkår og nye udfordringer. Det er redaktørens og museumsdirektørens hensigt at diskutere og synliggøre
kunstmuseets indre og ydre konflikter i forhold til sine funktioner og interessenter. En
række internationale kuratorer bidrager med
artikler om kunstmuseet og samtidskunstens
forhold til hinanden, bl.a. Maria Lind, nuværende direktør for Tensta Konsthall i Sverige,
Barbara Steiner, kurator og direktør for Galerie für Zeitgenössische Kunst i Leipzig og engelske Jan Debbaut, kunsthistoriker og kurator, som alle med hver sin vinkel og tilgang til
samtidskunstens og museets historie problematiserer det komplekse forhold mellem kunstens kritiske og sociale potentiale, kunstmu-
seets evne til at tiltrække et stort antal besøgende og være en del af den lokale citybranding, kunstmarkedets og private mæceners engagement i både kunstmuseet og kunsten,
kunstgalleriets interessespil og sponsering som
et effektivt middel til indflydelse.
Antologien giver ikke noget konkret bud på
kunstmuseets fremtidige vej ud af dens mange
dilemmaer, men påpeger netop, at disse dilemmaer er dens særlige karakteristika.
Det er måske karakteristisk for begge kunstmuseumsantologier, at de lidt glemmer at
medtænke kurateringens organisatoriske forankring, her under overvejelser over formidlings- eller kommunikationsdimensionen, som
i et organisatorisk perspektiv må være en del af
en kurators jobopgaver. Kuratering opfattes i
begge antologier som en fri autonom æstetisk
praksis, og spørgsmålet er, om denne modernistiske tilgang ikke dermed begrænser kurateringens muligheder som praksis og som fag?
(KUNST)MUSEET
SOM ET LÆRINGSMILJØ
I modsætning til de to museumsantologier
udspringer de to udgivelser fra henholdsvis
Skoletjenesten på Sjælland og forlaget Samfundslitteratur af interessen for museer og deres formidling. Bidragene i begge udgivelser
bygger på konkrete forskningsprojekter, og
forfatterne forholder sig kritisk til egne hypoteser og diskuterer udfordringer ved at benytte
nye pædagogiske metodikker og digitale medier i formidlingen på museerne.
Begge bøger er frugten af nye forskningspartnerskaber mellem universitets- og museumsmiljøer. De er skrevet på et klart sprog
med brug af transparente begreber og systematiske metodikker. Dialogbaseret undervisning. Kunstmuseet som læringsrum udmærker
sig i særlig grad ved at være skrevet som en
133
ANMELDELSER
134
sammenhængende bog og formidler dens analysepointer igennem et engageret sprog og en
stofnær struktur. Begge bøger er meget brugbare for både museets formidlingsafdeling og
universitetsundervisningen i museologi, museumskommunikation, museumspædagogik
eller hvad de formidlingsorienterede humanistiske fagdiscipliner nu ellers bliver kaldt.
Antologien Det interaktive museum fungerer
som en gennemarbejdet og sober akademisk
antologi om forandringer i museets syn på publikum, og hvorvidt og hvordan digitale medier påvirker og udfordrer både formidlingen
på museet og museet som organisation og institution i forhold til det omgivende samfund.
Antologien er den eneste af de fire bøger, der i
hovedparten af artiklerne inddrager et samfundsperspektiv på både museet og forvaltningen af dens opgaver. Den rummer et helt
afsnit om ”organisationen i bevægelse”. Artikelforfatterne i dette afsnit inddrager i varierende grad organisationen som en del af deres
forskningsspørgsmål. Afsnittet indledes med
et uddrag fra den amerikanske Nina Simons
berømte netbog The Participatory Museum fra
2010, hvor hun beskriver forskellige grader af
brugerinddragelse. Lederen af undervisningsafdelingen på kunstmuseet Arken i Ishøj,
Christina Papsø, argumenterer i sin artikel for,
hvordan sociale medier kan styrke en sådan
mere brugervenlig formidling på museerne,
og diskuterer, hvorvidt museets identitet i
fremtiden ikke bør være knyttet til at være en
social platform og vidensinstitution med en
aktiv dialog med brugerne.
Netop dialogen og mere præcis den kvalificerede pædagogiske dialog giver Dialogbaseret
undervisning. Kunstmuseet som læringsrum et
kompetent svar på igennem en lang række casestudier af dialoger mellem forskellige kunstmuseers formidlere og skoleelever i en under-
visningssammenhæng. Forfatternes hensigt er
at kvalificere skolebesøget på museet. Bogen
er formidlingsmæssigt eksemplarisk i den forstand, at den lader sine læsere i dens pædagogiske og didaktiske analyser følge hovedpersonernes samtaler i de udvalgte casestudier. Det
er et greb, der fungerer så godt, at ikke alene
museumsformidlingsinspektøren, gymnasieog folkeskolelæreren, pædagogen eller den
unge universitetsstuderende i praktik får et
uddannelsesmæssigt fix, men også familiefaderen og -moren får under læsningen foræret
redskaber til spørgeteknik og dialoger, som
kan kvalificere det næste museumsbesøg med
familiens børn. Det er formidling på et højt
niveau, der kan inddrage sine brugere og læsere i den konkrete forskningsproces. Som læser
kan man følge med i op- og nedture i samtalerne mellem museernes formidlere og unge
brugere. Selv om bogen har fokus på dialogen
i en undervisningsmæssig sammenhæng, kunne dens pointer og cases uden videre udbygges
med tilsvarende materiale fra mere uformelle
læringssammenhænge som fx søndagsrundvisningen for interesserede og med andre målgrupper end lige danske unge.
UDSTILLING
OG FORMIDLING FORTSAT
ADSKILTE PROCESSER
På trods af det stigende fokus på dialogen med
publikum og brugerinddragende formidling
og en større interesse for didaktik og pædagogisk refleksion i kunstmuseets formidling afslører de fire bøger, der alle er udgivet i 2011,
at der fortsat ligger en udfordring i at tænke
udstilling og pædagogik sammen. I 2011 skelnes der endnu mellem udstilling og pædagogisk formidling eller mere præcist: De opfattes
som adskilte processer. For kunstmuseerne er
der naturligvis en særlig grund hertil, og den-
ANMELDELSER
ne grund er samtidskunstneren og kunsthistorikeren, der primært opfatter udstillingen som
en kunstnerisk handling eller æstetisk praksis,
og formidling og pædagogik som redskaber til
at fortolke værkerne med efter udstillingens
opsætning. Brugerinddragelse og pædagogik
kommer med andre ord i anden række, med
mindre kunstneren eller kunsthistorikeren opfatter det som et væsentlig aspekt af udstillingsprocessen.
formidling i Norden 1995-2005. Skärhamn:
Nordiska akvarellmuseet 2004.
Karp, Ivan & Stephen D. Lavine (eds): Exhibiting
Cultures. The Poetics and Politics of Museum
Display. Washington & London: Smithsonian
Institution Press 1991.
Lindberg, Anna Lena: Konstpedagogikens dilemma.
Historiska rötter och moderna strategier.
Stockholm: Studentlitteratur 1991.
NOTER
Ane Hejlskov Larsen
Lektor/Ass. professor i museologi og formidling
1. Enkelte billedkunstnere har i øvrigt beskæftiget
sig med både kultur- og naturhistoriske udstillinger, fx den amerikanske kunstner Fred Wilson,
som i 90’erne blev kendt for sin kritik af de måder, hvorpå især kulturmuseerne har omgået og
tabuiseret historiske samfundstemaer, fx om racespørgsmål, historiske sandheder, kunstneriske
værdier og sprog i museernes formidling.
2. Den tyske museumspædagogik, som blomstrede i
1970- og 80’erne, har kun i ringe grad haft indflydelse på denne udvikling.
REFERENCER:
Altshuler, Bruce. Salon to Biennial: Exhibitions That
Made Art History. Vol. 1: 1863-1959. London,
New York, N.Y: Phaidon. 2008.
Aure, Venke; Illeris, Helene; Örtegren, Hans:
Konsten som läranderesurs. Syn på lärande,
pedagogiska strategier och social inklusion på
nordiska konstmuseer. Skärhamn: Nordiska
Akvarellmuseet 2009.
Dean, David: Museum Exhibition, Theory and
Practice. London, New York, N.Y: Routledge
1994.
Hooper-Greenhill, Eilean: The Educational Role of
the Museum. London: Routledge 1994.
Illeris, Helene: Kunstpædagogisk forskning og
Adresse: Aarhus Universitet,
Institut for Æstetik og Kommunikation
Langelandsgade 138, Bygning 1580, Sal 2
DK-8000 Århus C, Danmark
E-mail: [email protected]
135
FORFATTERVEJLEDNING
136
PROFIL
Nordisk Museologi skaber et vigtigt forum for
aktuel og kritisk videnskabelig debat inden
for det nordiske museums- og kulturarvsområde og beskæftiger sig med mangfoldige emner og temaer inden for museologi, kunst, natur- og kulturarv.
REFEREE-TIDSSKRIFT
Fra 2006 nr. 1 benytter Nordisk Museologi
sig af en ekstern referee-ordning i vurderingen
af tidsskriftets hovedartikler. Referee-udtalelsen er anonym, det vil sige at referees identitet ikke er artiklens forfatter bekendt, og at
referee-udtalelsen udelukkende er en sag mellem referee og tidsskriftets redaktion. Det er
redaktionen, der forestår al korrespondance
med forfatteren af artiklen.
SPROG
Tidsskriftets sprog er dansk, norsk og svensk.
Islandske og finske forfattere må gerne indsende artikler på engelsk eller på et af de
nævnte skandinaviske sprog.
MANUSKRIPT. OMFANG, ABSTRACT
OG KEYWORDS
Artikler må max. fylde 7.000 ord og indsendes med dobbelt linjeafstand. Teksten leveres
som attachement via e-post eller som diskette/CD. I forbindelse med artikler medsendes
et resumé/abstract på max. 150 ord sammen
med 5-10 nøgleord/keywords som placeres
forrest i artiklen. For at undgå merarbejde
med redigeringsdelen bør den digitale tekst
være opsat efter følgende regler:
1. Der bør ikke foretages orddeling.
2. Kursivering (ikke understregning) anvendes for betoning af et ord eller en mening.
3. Andre typer af grafiske effekter markeres
på den tilsendte udskrift.
4. Indrykning udføres med tabulator.
5. Der anvendes tal til noter, og tallene efterfølges af et punktum og et tabulatorskift.
Noterne samles på en særskilt side efter artiklen.
6. Artikel, noter, litteraturliste og forfatterdata placeres i nævnte rækkefølge.
7. Afsnit i teksten markeres med overskrifter.
LITTERATUR
Reference i selve teksten angives med forfatteren/erne og trykår, fx (Hudson 1975: 213).
Referencen henviser dermed til den alfabetisk ordnet litteraturliste efter artiklen. Bidragsydere bedes være omhyggelig med
sammenhæng mellem referencer og litteraturlisten og bedes undgå at medtage litteratur,
som der ikke refereres til eller benyttes i selve
artiklen.
Litteraturliste kan opstilles på følgende vis:
Hudson, Kenneth: A Social History of Museums. Macmillan: London 1975. Hvis det er
en artikel, opstilles den på denne måde: Mads
Daugbjerg: De gode gamle dage genoplivet.
Nordisk Museologi. Nr 1, 2005: 3-14.
KORREKTUR
Korrektur af artiklen er forfatterens eget ansvar. Forslag til abstract bliver sprogligt efterset af tidsskriftets tilknyttede oversætterbureau
inden publicering.