LAST NED - Norsk Militært Tidskrift

UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND | ÅRGANG 185 NR. 4/2015 KR. 63,-
Hans Kristian
Elvenes
Kameratredning som
psykologisk førstehjelp
Bård Bredrup
Knudsen
Integritet i
forsvarssektoren
Side 4
Side 16
Sindre Weber
Partisanene i
Finnmark
Stein Helge Kingsrød
Bygger vi beredskap mot
gårsdagens trusler?
Side 24
Side 34
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 1
Norges eldste militære
tidsskrift – siden 1831
Innhold
Redaktørens spalte3
Hans Kristian Elvenes4
Kameratredning som psykologisk førstehjelp
4
Bård Bredrup Knudsen16
Integritet i forsvarssektoren:
mer enn gode hensikter
Sindre Weber24
Partisanene i Finnmark
Stein Helge Kingsrød34
Bygger vi beredskap mot gårsdagens trusler?
Fast stoff:
NMT bøker
NMT Debatt
Informasjon til medlemmene i OMS
42
48
54
16
24
34
Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift:
Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere
være mangfoldiggjort.
Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider,
eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som
sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler.
Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også
fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv.
Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere
å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 2
Norsk Militært Tidsskrift
Redaktørens spalte
www.nor-miltids.com
Norsk Militært Tidsskrift skal ved
selvstendige artikler og sitt øvrige
innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier.
Redaktør:
Oberstløytnant Harald Høiback
Redaksjonsmedarbeider:
Flaggkommandør Hans Christian Helseth
Tollbugt. 10, 0152 Oslo
Tlf: 23 09 57 83
Tlf: 959 10 595 (privat)
e-mail: [email protected]
Produksjon:
Grafisk produksjon og annonser:
Cox Kommunikasjon
Trykk: Bodoni AS
Abonnement:
Henvendelser om abonnement:
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67 (mobil)
e-mail: [email protected]
Abonnenten er selv ansvarlig for å
melde adresseforandring.
Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året.
Abonnementspris:
Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410
BIC: DNBANOKKXXX
Dette nummeret av Norsk Militært
Tidsskrift starter med å løfte fram et tema
som har fått stadig større oppmerksomhet,
nemlig psykologisk førstehjelp. Vi vet fra
vårt eget lands historie at sterke opplevelser
fra krig, katastrofer og ulykker kan prege
et menneske for resten av livet. Forskning
forteller oss at sannsynligheten for å få
alvorlige psykiske problemer senere i livet
kan reduseres betydelig om man raskt setter inn relativt enkle
tiltak ovenfor vedkommende som er rammet av akutte psykiske
hendelser. I artikkelen til Hans Kr Elvenes finner vi en rekke
tiltak som alle bør kjenne til. På lik linje med at alle bør kunne
elementær førstehjelp knyttet til fysiske skader, bør alle kunne
elementær førstehjelp knyttet til å begrense konsekvensene av
psykiske skader.
Deretter følger en artikkel om integritet i forsvarssektoren. På
grunn av store penger, høyt hemmelighold, lav transparens og
små beslutningssirkler, er forsvarssektoren spesielt utsatt for korrupsjon og suboptimalisering. Etter Bredrup Knudsens artikkel
kommer den tredje artikkelen som belyser prinsippene rundt tildeling av dekorasjoner i Norge. Denne gangen er det partisanene
i nord som står i fokus. I dette nummeret tar også Stein Helge
Kingsrød opp tråden fra foregående nummer av NMT, og ser på
den militære siden av forsvar mot CRBN-våpen.
Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør
Tilsynskomiteen
for Norsk Militært Tidsskrift:
Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen (leder)
Oberstløytnant Egil Daltveit
Kommunikasjonssjef
Anne-Lise Hammer
Oberstløytnant Håvard Klevberg
Oberstløytnant Tor Arne Berntsen
Oberstløytnant Jan Frederik Geiner
Forsker Iver Johansen
Dekan Karl Erik Haug
Stabssjef Jan Erik Torp
Direktør Rasmus Falck
Bildet på framsiden
viser en sliten gardist
fra 5. Gardekompani.
Fotograf: Didrik Linnerud/
Hæren/Forsvaret
Norsk Militært Tidsskrift er utgitt
av Oslo Militære Samfund
ISSN 0029-2028
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 3
AV HANS KRISTIAN ELVENES
Kameratredning som
psykologisk førstehjelp
Norsk militært personell har flere års erfaring med deltakelse i
internasjonale operasjoner (INTOPS). Deltakelsen har gitt forsvaret
generelt og de ulike deltakere spesielt, erfaringer med hva dette kan
koste rent personlig. I denne artikkelen kastes det lys over viktige
ferdigheter som er aktualisert av disse operasjonene.
Rittmester Hans Kr. Elvenes
tjenestegjør i Brig. N og avsluttet våren
2015 deltidstudiet Krisehåndtering og
traumebehandling ved Høyskolen i Narvik.
Han har hatt flere deployeringer til
Bosnia, Kosovo og Afghanistan.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 4
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
F
orsvarets og det sivile tiltaksapparatet
har kommet langt når det gjelder å tilrettelegge for og møte traumatiserte soldater og offiserer på en god måte. De som
sliter med ettervirkninger og senskader
etter deltakelse i INTOPS får nå, som regel, adekvat
hjelp. Mange avdelinger har også knyttet til seg
psykolog. Dette gjør at personellet som i dag kommer hjem fra INTOPS blir tatt imot og fulgt opp
på en helt annen måte enn da undertegnede kom
hjem etter en periode på BALKAN på -90tallet. I
regi av Administrativ foresatt avdeling på Sessvollmoen, (AFA) ble det lagt opp til en ”psykologisk
debrief i plenum”. Heldigvis er dette historie. Avdelinger som hyppig drar ut i INTOPS har som et
krav at personellet er til samtaler både før og etter
INTOPS.
Behandlingsapparatet som har ansvar for langtidsoppfølgning av personer som sliter med senskader etter INTOPS har, om enn noe sent, kommet bra på plass og vil derfor ikke bli omhandlet i
denne artikkelen.
På tross av et slikt godt fokus, kan man sette
spørsmålstegn ved om personellet som drar i
INTOPS har nok kunnskap til å gjøre gode grep i
et første møte med en traumatisert person. Nærmere bestemt det første døgnet etter en traumatiserende hendelse. Det være seg mottak av en eller
flere kollegaer etter en traumatiserende trefning, eller kanskje en mindre gruppe sivilister som nettopp
er frigjort etter en gisselsituasjon. Har vi gode nok
verktøy og kunnskap om bruk av disse slik at vi kan
møte traumatiserte personer på en adekvat måte?
Et godt mottak er like viktig etter en traumatisk
hendelse hjemme i Norge som i et operasjonsområde i utlandet.
KOMPLEMENTERE
VERKTØYKASSEN
Medisinsk førstehjelpsutdanning er en viktig del av
forperioden før man drar ut i INTOPS. Det er vesentlig at alle er godt oppdatert på gode håndgrep,
samt får med seg den siste utviklingen innen feltet.
Dataspill, som Tetris, er for folk flest lite produktiv tidtrøyte,
men kan i gitte situasjoner gjøre stor nytte i initialbehandlingen av traumatiserte personer.
Via opplæring og drill har militært personell lært
seg å handle raskt og adekvat overfor et medisinsk
traume. Er vi like godt drillet og handlingsrettet når
det gjelder psykologiske traumer? Denne artikkelen vil rette søkelyset mot den viktige første fasen i
traumebehandling, stabiliseringsfasen. I artikkelen
skal vi se på hva som kan kjennetegne en traumatisert person og hvorfor. Deretter vil det komme
forslag til tiltak i et første møte med traumatiserte
personer. Ved å vektlegge gode og tidsriktige psykologiske grep minskes sjansen for psykiske senskader. En positiv effekt av riktige tiltak er også at
den høye aktiveringen som kroppen vår automatisk
setter i gang ved et traume, raskere tas ned. Dette
bør være et av hovedmålene for tiltakene. Forhøyet nivå av bl.a. cortisol og noradrenalin over tid,
er skadelig og kan gi varige endringer i hjernens
struktur.1 Det er også indikasjoner på at et forhøyet
innhold av cortisol og spesielt noradrenalin er med
på å øke sjansen for ”feil lagring” av erfaringene.
Et annet viktig mål for å sette inn adekvate tiltak,
er derfor å hindre at denne feillagringen skjer i for
stor grad.2
Gode tiltak er aldri en garanti for at enkeltpersoner ikke utvikler senskader. Noen vil være pre-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 5
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
At alle i Forsvaret trenger elementære kunnskaper om førstehjelp, er ganske opplagt. Det er like opplagt at de trenger kunnskap
om psykologisk førstehjelp, men ferdigheten er ennå ikke like utbredt. Fotograf:Alexander Sylte/Forsvaret.
disponerte ved at de for eksempel har vært traumatisert tidligere, og kan derfor ved en ny hendelse bli
retraumatisert. Sårbarheten for nye traumer øker
om tidligere traumer ikke har blitt behandlet adekvat. Videre vet vi at en moden hjerne i utgangspunktet har større evne til å takle traumer enn en
ung hjerne i utviklingsfasen.3
I dette perspektivet blir det viktig å komplementere verktøykassen vår for å stå rustet og gjøre
gode psykologiske førstehjelpsgrep, på lik linje med
medisinsk førstehjelp.
EN HISSIG FYRBØTER
Et psykologisk traume defineres som kortere eller
lengre eksponering for en natur- eller menneskeskapt
hendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art.
Inntrykkene en utsettes for er så overveldende at en
ikke evner å forstå, integrere og romme disse opplevelsene. En sterk grad av hjelpeløshet er ofte til stede.4
I metaforen Dampbåten beskrives vår tredelte
hjerne på følgende måte: SKIPPEREN er prefrontal
cortex.5 Han representerer fornuften, tar de gode
avgjørelsene og styrer skuta på en slik måte at den
fungerer etter hensikten. FYRBØTEREN, det autonome systemet, sørger for at fyrkjelen er passe
varm, uten overtrykk og at framdriften på normale
dager går etter skipperens kommandoer. MASKINISTEN, det limbiske systemet, har ansvaret for
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 6
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
kommunikasjon og balanse mellom systemene.
Dette for at skuta skal fungere slik skipperen befaler.6 I det limbiske systemet finner vi det følelsesmessige som for eksempel vellyst, redsel og angst.
Amygdala er en viktig del av det limbiske systemet,
og blir gjerne kalt fryktsenteret.7 Stimulering av
amygdala fører til forhøyet aktivitet i det autonome
systemet, altså hos fyrbøteren.
Et psykologisk traume der en person utsettes for
meget sterke inntrykk i form av lyd, lukt og visuelle
opplevelser, og samtidig blir utsatt for livsfare, ydmykelser, vold og krenkelser, og/eller ser at andre
bli utsatt for dette, fører til høyaktivitet i amygdala
og fyrbøteren tar kontrollen. Han samarbeider heller direkte med maskinisten og sørger for å koble ut
og ignorere skipperens forsøk på fornuft. Kroppen
gjøres klar til kamp eller flukt, ved at hjernen sørger for å utløse en strøm av hormoner i blodbanen.
Prosessene skjer kjapt siden det er fyrbøter og maskinist som samarbeider tett. Skipperen er koblet
ut og kroppens aktivering skjer utenfor personens
kontroll. Strømmen av hormoner fører til økt blodtrykk og høyere puls. Blodstrømmen styres på en
slik måte at de viktigste organer og store muskler
blir klargjorte for overlevelse. Andre mindre viktige kroppsfunksjoner blir satt på vent, og en blir
gjerne grovmotorisk i bevegelsene.8 Noen beskriver
det som om de ”står ved siden av seg selv”. Hørselen skjerpes og en kan oppleve å få tunnelsyn. Dette
siste mener en kommer av at fokus først og fremst
skal gå rett på trusselen.9 Samarbeidet går mellom
det limbiske og det autonome systemet. Prefrontal
cortex er satt ut av spill fordi det må handles meget
raskt og på instinkter, om man skal overleve.
Denne høye aktiveringen vil kunne sitte i hos
den enkelte over lengre tid, også etter at trusselen
er borte. Aktiveringen som skjer er en del av biologien vår, og handler først og fremst om overlevelse.
Vi kaller dette gjerne urinstinktene. Det er når vi
blir utsatt for slike sterke inntrykk, og når hjernen
”spiller oss et puss” ved å koble fornuften ut, at opplevelsene blir for overveldende for oss.
Denne tilstanden og forvirringen i hjernen fører til at vi ikke får integrert og lagret erfaringer slik
vi prosesserer og lagrer vanlig lærdom og opplevelser i hverdagen. Det er vår integrative kapasitet
som settes på en hard prøve. Det vil si vår evne til
å ta inn over oss og integrere inntrykkene vi står
overfor. Vårt kognitive apparat får for mange sterke
og til dels uforståelige inntrykk, som i sin tur fører
til at lagring av erfaringer ikke fungerer adekvat.
Erfaringene blir derfor lagret på en ustrukturert og
ubearbeidet måte.10
Lagringen i og etter et traume skjer lettere i følelseshjernen; det limbiske systemet. Her blir de liggende som mer eller mindre klare, sterke, ubehagelige og påtrengende minner. Det limbiske systemet
vårt husker også ofte de verste hendelsene. Man
sier gjerne at erfaringene lagres i ”traumeminnet”. 11
En av effektene man ønsker å oppnå i førstefase
traumebehandling er at en, ved å gjøre riktige og
gode tilak, i størst mulig grad vil hindre at erfaringene lagres i nettopp traumeminnet.
Høy kroppslig aktivering beskrives godt av en
av de overlevende etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. ”Pusten ble kort og overflatisk, hjertet banket raskt og voldsomt, jeg var plutselig helt følelsesløs og nummen. Det virket som jeg
gikk ved siden av meg selv, en sterk opplevelse av
uvirkelighet”.12
Den høye aktiveringen vil sitte i over lang tid
fordi det autonome systemet er i alarmberedskap.
Man vil være mer skvetten og vàr, og kan få store
ukontrollerte og ubehagelige kroppslige reaksjoner.
Dette kan skje som følge av for eksempel høye og
brå lyder i dagevis etter traumet. Igjen er det fyrbøteren som reagerer lynkjapt og sørger for at den
høye aktiveringen holdes ved like. Det autonome
systemet er slått på fordi det gjelder å være klar, det
kan jo oppstå nye farer.
Fyrbøteren fortsetter å reagere, men da på triggere, som beskrives som forhold som minner om
det en var utsatt for, og som tar kroppen rett tilbake
i situasjonen. Dette kan være alle slags stimuli fra
lukt til lyder: ”Det tok flere timer før jeg sovnet.
Kroppen var lys våken, årvåken, uansett hvor lite
jeg hadde sovet natten før, og natten før det. Og
når jeg først hadde sovnet, så våknet jeg av alle mulige slags lyder: lokket på postkassen når avisbudet
kom, søppelbilen, hvis noen gikk forbi huset vårt.”13
Om dette vedvarer kan det gå over i intrusjon,
som beskrives som ”flashbackaktige” opplevelser
som trenger seg på i tide og utide. Dette oppleves
så slitsomt for den det gjelder, at en kan utvikle
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 7
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
unngåelsesatferd. Personen begynner å unngå visse
situasjoner fordi hverken kropp eller hjerne får ro.
Det er lett å forestille seg at om plagene når så langt,
blir hverdagslivet meget tungt for den enkelte. Slike
vedvarende plager har gjerne sin debut fra 6 til 12
måneder etter traumatiske hendelser.14
En langvarig høy kroppslig aktivering som
følge av forhøyet cortisolnivå kan også føre til at
immunforsvaret blir svekket. Et svekket immunforsvar innebærer at en for eksempel lettere får
infeksjoner og ved det utvikler andre fysiologiske
plager.15
TILTAK I STABILISERINGSFASEN
Vi skal nå se på hvordan vi i en tidlig fase kan møte
personer som har blitt utsatt for traumatiske hendelser. I litteraturen kalles dette: Førstefase traumebehandling, stabiliseringsfasen.16
Bakgrunnen for å ha fokus på de første 6 - 12
timer etter at en traumatisk hendelse har skjedd, er
at vi selv ved enkle midler er i meget god stand til
å gjøre viktige grep før vi eventuelt får tilgang til
profesjonell hjelp og støtte. Grepene vi gjør i dette
tidsrommet har stor betydning for videre helningsgrad hos den enkelte. Man har funnet at 6 timer
etter at en person har vært utsatt for et traume, er
det tidsvindu man har for målrettet og aktivt å få
hjernen opptatt med noe annet, på en virkningsfull
måte. En traumatisert, kraftig forstyrret og forvirret hjerne vil som nevnt ikke fungere optimalt hva
gjelder prosessering og lagring. I dette tidsrommet blir erfaringene lagret i sterk tilknytning til
følelseshjernen og derved fryktsenteret amygdala.
Målet med gode tiltak er å unngå slik lagring for å
redusere sjansen for og utvikle senskader. Videre
bør som tidligere nevnt tiltakene også ha som mål
å dempe den høye aktiveringen kroppen er utsatt
for.17
Som ved medisinsk førstehjelp, må det gjøres
tidsriktige grep, det er ingen grunn til å avvente til
”andre mer profesjonelle tar over”. Støtte kommer
kanskje ikke fram med det første. Man kan være
avskåret fra ekstern profesjonell bistand den første
tiden. Har man nettopp frigjort en gruppe gisler,
og må møte dem med de (knappe) ressurser man
har på bakken, må en jo selv stå for forvaltning av
initialmottak og sette av personell til dette. En god
plan og gjennomføring i denne fasen vil gå hånd i
hånd med de interesser en unnsetningsstyrke har
på et slikt tidspunkt. Det tenkes da på innsamling
av informasjon om gisseltakere og gisler som eventuelt ikke er redegjort for enda.
Som tidligere nevnt er det ingen automatikk i
at alle som har vært utsatt for psykologiske traumer, blir plaget over lang tid. Dette har noe med
robusthet å gjøre. Noen personer er godt trent
og forberedt på slike hendelser og takler dem
og ettervirkningene på en adekvat måte. Andre
kan være spesielt utsatte fordi de både er unge
og/eller har vært utsatt for traumatiske hendelser tidligere. Om en person etter slike hendelser
har hatt plager som ikke har blitt behandlet på
en god måte, gjør det at personen er utsatt for
en retraumatisering. Retraumatisering gjør at
traumene ”kan legge seg lagvis” og kompliserer
senere traumebehandling. Erfaring med behandling av for eksempel flyktninger har vist at slik
retraumatisering finner sted. Gamle ubehandlede traumer sperrer for å kunne arbeide seg gjennom nye.18
Når det gjelder militære enheter vil trening og
kunnskapsnivå som regel være relativt høyt. Soldater er gjennom utdanning og trening drillet på
grep for å overleve, samt beskytte andre. ”Dette
forsterker samhold, relasjoner og lojalitet”.19 En
slik tilhørighet gjør at en traumatisert soldat har
mye støtte å hente i sin egen enhet. Her møter han
eller hun likesinnede med en helt annen forståelse av hva en har vært gjennom, enn hva man
kan forvente fra det sivile samfunnet. I tillegg har
soldater verktøy, muligheter og evne til å yte adekvat motstand. De kan omså bekjempe en alvorlig
trussel.
Andre grupper, gjerne sivile ansatte i hjelpeorganisasjoner, anses ofte som ”myke mål”, og kan
vurderes som lette å bortføre. Slike personer vil
som regel ikke ha samme treningsnivå og forkunnskaper som soldater. Dette gjør at forhold hvor en
soldat klarer å holde oversikt og hodet kaldt, vil for
en sivil person virke meget skremmende og ikke
minst uforståelig. Slikt sett må en også som ansvarlig for et initialmottak se an hvem man har foran
seg, og hvilken traumatiserende hendelse de har
vært gjennom.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 8
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
TIDSRIKTIGE OG GODE GREP
En god pekepinn for hvilke intervensjoner en skal
ha fokus på i en førstefase traumebehandling –
stabiliseringsfase, er at personene det gjelder skal
utsettes for aktiviteter som trygger dem, roer dem
ned, gir en logisk og mest mulig sammenhengende
tidslinje, og sist men ikke minst, at man holder riktig fokus rent mentalt.
Det har kommet flere studier om psykologisk
intervensjon etter kriser og katastrofelignende hendelser. Noe som i sin tur har ført til manualer om
hva som er hensiktsmessig hjelp i en tidlig fase. Vesentlige faktorer trekkes fram og omfatter trygghet
– berolige personer – øke egen innflytelse – fremme opplevelse av tilhørighet og ikke minst gi håp.20
Enkle øvelser i samarbeid med den traumatiserte gjør at en kan oppnå slike effekter. Øvelsene
krever ikke andre ressurser enn et lokale og noe å
sitte på,21 men det er ikke likegyldig hvilke aktiviteter en tar personene med på de første 6 timer. Det
kan være forskjell på om man har hatt audiovisuell
eksponering for traumet eller ”bare” vært utsatt for
lydinntrykk. En person som ”bare” har hatt lydinntrykk kan for eksempel ha sterkere bilder i hodet
enn en person som både har sett og hørt. Dette
fordi bildene en person med kun lydinntrykk får
i hodet, har sitt utspring fra det limbiske system
hvor vi bl.a. finner fryktsenteret. Fantasien vår er
som regel livlig og skaper derfor dramatiske bilder.
Mer dramatisk enn virkeligheten.
For denne personen er det vesentlig at det blir
etablert en tidslinje med en god oppdatering på hva
som egentlig skjedde slik at disse bildene kan justeres.
Erfaring har også vist at å okkupere hjernen
med noe så trivielt som dataspill har meget god
effekt. For eksempel har et spill som Tetris vist
seg og være meget effektivt i så måte. Slike og
lignende verktøy er kurante å ha på plass i verktøykassen, og kan som regel enkelt forvaltes ved
et initialmottak av traumatiserte. Det kan synes
som om aktiviteter som kreves nøye konsentrasjon har bedre effekt enn mer ”frie” spill som for
eksempel pub quiz lignende aktiviteter.22 Det er
viktig å informere om hvorfor en vil at de traumatiserte skal sysle med dataspill og annen egnet
aktivitet for å okkupere hjernen. Innsikt i effek-
ten av slike ”øvelser” kan gi økt motivasjon for å
holde på.
Trygghet – forutsigbarhet – gjøre
nytte for seg
Første prioritet bør være å få anbragt traumatiserte personer i trygge og roligst mulige omgivelser.
I kontakt med de traumatiserte er det vesentlig å
opptre meget rolig. Oppførselen vil smitte over og
innby til ro, noe som fører til at spenningen løsner
fordi aktiveringen synker. En må sørge for varme
eller avkjøling, drikke og mat. Våte og kalde personer bør selvfølgelig få skiftet til tørt tøy. Er man
overopphetet og dehydrert må det kanskje gjennomføres medisinske tiltak.
Å berolige de utsatte med at en nå har helt
kontroll på trusselen, er viktige opplysninger som
gjerne kan gjentas utover i arbeidet med gruppen.
Å forklare hva som skal skje videre er viktig med
tanke på å skape forutsigbarhet. Dette fordi situasjonen de nettopp har kommet ut av nok har vært
meget skremmende og uforutsigbar.23
Man må regne med å få krav om å få kontakte
sine nærmeste, noe det også bør legges opp til i den
grad man har tilgang på egnede kommunikasjonsmidler. Dette bør kanskje legges litt fram i tid, da en
informasjonsinnhenting bør gjennomføres så hurtig som mulig. Uansett bør man få fram melding til
pårørende om at den enkelte er i god behold, spesielt der det antas at det har kommet ut informasjon
om hendelsen på sosiale medier eller lignende.
Ved et gisselscenario kan informasjon fra den
enkelte være tidskritisk. Om ikke hele gruppen er
gjort rede for, er det for eksempel en viktig opplysning for den enkelte. De frigitte må også få en prat
med egnet personell, slik at man kan få best mulig
oversikt før man går videre. Informasjon til den frigitte er også viktig fordi det kan skape en mulighet
til å bidra positivt til å løse situasjonen. Å få anledning til å gjøre en forskjell, kan være en befriende
nyttefølelse.
Psykoeduksjon
Via psykoeduksjon, som er en kort innføring i hva
den enkelte kan oppleve av kroppslige reaksjoner
og hvorfor, kan en berolige de traumatiserte. Det
har god positiv effekt og virker angstdempende å
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 9
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
få vite at de reaksjoner en har, er normale utfra situasjonen en har vært gjennom. Samtidig er det
vesentlig å forberede dem på at de over tid kan oppleve og være skvetten og var, og reagere på plutselige og høye lyder, men at dette vil avta.24
Det vil også være av betydning for den enkelte
så raskt som mulig å komme seg ut av et område
med for eksempel høye og brå lyder. Dette fordi
slike ytre forhold langt på vei vil opprettholde den
høye aktiveringen en vil ha ned. Det kan derfor
være kontraproduktivt å oppholde seg i et slikt
miljø, samtidig som en skal gi effektiv psykologisk
førstehjelp.
Traumatiserte personer kan ofte være ”beskyttet av sjokket”. Dvs. at de kan framstå som rasjonelle og snakke om det de har vært gjennom uten
å vise store reaksjoner. En slik atferd kan være med
på å kamuflere at en person er traumatisert, og man
kan tenke at denne personen tilsynelatende ikke
har behov for tiltak
Det å stå overfor en person som i rolige former
viser innsikt, vil i seg selv virke beroligende. Viktige
stikkord her er normalisering og legitimering. Dvs.
at det er normalt og lov å ha reaksjoner etter slik
opplevelser. Om reaksjonene ikke er der nå, så vil
de komme.25 I det følgende skal vi se nærmere på
slike reaksjoner.
Sterk og utpreget skjelving kommer av
at kroppen nå roer seg, samtidig som systemet er
influert av de kjemiske prosessene satt i gang av det
autonome systemet. En skal ikke forsøke å stoppe
slik skjelving. Skjelvingen er en av kroppens måter
å kvitte seg med overskuddsenergi på. Man skal
oppmuntre til skjelvingen, men også monitorere
og følge med på tiden. Som en regel kan man si at
skjelving under en time er noe man ikke behøver ha
bekymring for. Man skal støtte og forklare at dette
er helt normalt, og faktisk oppfordre til å skjelve.
Vedvarende og sterk skjelving utover en time, bør
man søke å få stoppet ved for eksempel å starte med
enkle pusteøvelser.
Ved individuell kontakt, bruk navn, forklar hva du har tenkt å gjøre. Vær forsiktig med
kroppskontakt og spør alltid om lov til å ta på.
Overfor personer som har vært utsatt for vold
og voldtekt skal man være spesielt forsiktig med
kroppskontakt.26
Øvelser som en del av å få kontakt
med den enkelte vil være gode teknikker for å nå
inn til en traumatisert person. Gi instruksjoner om
å sette seg godt til rette, få god kontakt med underlaget, og gjøre som deg. Her trenger en ikke bruke
så mye ord. Vis og overdriv, vis hvordan du fyller
brystkasse og mageregion med luft. Hold luften
inne i noen få sekunder før du tydelig slipper pusten ut, gjerne med en vislelyd. Tell før du drar inn
luft igjen for så å repetere, til en merker at personen roer seg. Pust rolig og dypt. Sammen med slike
pusteøvelser kan det være funksjonelt å be om at
personen konsentrerer seg om det som er rundt i
rommet. Telle stoler, bord, bilder etc. etc. For så å
ta oppmerksomheten ut av rommet og konsentrere
seg om hva som foregår utenfor. Hensikten er både
å få roet ned den enkelte, men også å gjøre enkle
konsentrasjonsøvelser for å komme ut av en kaotisk sinnstilstand.27
Ut av kroppen opplevelse, rapporterer
noen personer om. Det er som om kroppens grenser ikke eksisterer, og følges gjerne av en nummenhet. Man bør som nevnt være forsiktig med kroppskontakt, men det går an å få personer med på en
øvelse hvor en reiser seg og står. Så tar hver enkelt
sin egen høyre hånd og banker lett på seg selv, fra
venstre skulder og ned til venstre hånd. Opp på
innsiden av armen og over til høyre siden og gjenta
som på venstre. Begge hender lett på nakke og utover skuldre, så nedover brystkasse og mage. Mens
du slår deg på brystkasse og mage, lager du lyd for
å fokusere på å åpne for utpust og slik løsne litt på
muskulaturen. Videre ned langs ytterside av lår, og
opp på innsiden. Hensikten er å få reetablert kroppens grenser samtidig som spenning i kroppen kan
løsne opp.28
Andre kan være i en såkalt fryssituasjon noe som har sin årsak i det store aktiviseringsnivået kroppen er og har vært i, kombinert
med få eller ingen muligheter for å kjempe eller
flykte. Disse to motkreftene kan føre til en låsing
som gjør at personen etter hvert nærmest ikke kla-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 10
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
Det er lett å anta at dyp søvn er godt for den traumatiserte. Slik er det ikke alltid. (Foto: KK/corepics – Fotolia)
rer røre på seg. En god øvelse her er å ta direkte
kontakt via navn. Sette seg foran personen og si at
nå vil du ta på vedkommende. Begynn med en finger og hjelp personen til, etter hvert selv, å få beveget større og større kroppsdeler. Konsentrer samtidig på pust og få personen til å begynne å fokusere
utad. Få vedkommende til å beskrive rommet, telle
gjenstander, osv. Fortsatt fokusert på pust ber du
vedkommende å komme opp å stå, eventuelt gå litt
rundt i rommet.29
Realitetsorientering i forhold til hva en har
vært gjennom er en god måte å få laget en viss orden i det kaoset den enkelte opplever. Det er viktig å understreke at man ikke skal legge opp til en
følelsesmessig gjennomgang.30 Man legger her vekt
på kronologi og hva som faktisk har hendt for å
få etablert en felles tidslinje. En slik gjennomgang
gir ofte enkelte svar på tidsbruk og hvorfor det for
eksempel opplevdes som så lang tid før noen kom
og bistod. Tidsbegrepet vil være helt forskjellig
fra person til person. Noen opplevde at det tok en
evighet før en fikk den hjelp og støtte en ba om. Andre har fått med seg at det gikk kort tid før vedkommende fikk støtte. Her er det av betydning å få tak
på en eventuell logg ført av en operasjonssentral.
Dialogen mellom sentralen og gruppen kan være
med på å gi viktig informasjon slik at en tidslinje
kan etableres. I tillegg er det effektivt å samle sentrale personer til en slik gjennomgang. Dette fordi
alle bidrag i form av små informasjonssnutter er
med på å fylle ut det store bildet. I en slik gjennomgang må personer som på dette tidspunktet ikke vil
si noe, bli respektert.
Som tidligere nevnt er det slik at fantasien vår
ofte legger inn bilder der en ikke fikk med seg hva
som for eksempel hendte på andre siden av muren
– bakketoppen eller lignende. Det virker oppklarende og angstdempende å få en gjennomgang som
nevnt over. Derfor skal en også tilstrebe at alle som
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 11
KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
var eksponert for den traumatiske hendelsen er tilstede på en slik gjennomgang.31
Bakgrunnen for ikke å fokusere på de følelsesmessige forhold hos den enkelte, er at en for tidlig
fokusering på slike forhold, enda mens hjernen er
kraftig forstyrret, ofte fører til at erfaringene setter
seg i traumeminnet og således økes sjansen for senskader.
Som tidligere nevnt, vil det etter en gisselfrigivelse være vesentlig raskt å få tak i tidskritisk informasjon. En god og planlagt initialfase hvor man
møter traumatiserte personer på en måte som beskrevet over, vil gjøre dem bedre i stand til å komme med opplysninger av verdi for videre arbeid
med situasjonsløsningen.
Når søvnen melder seg, vil den ofte være
lett og noe forstyrret. Noe den faktisk bør være. Erfaring viser at det er best at søvnen får forbli lett
og noe forstyrret i den første tiden. Det viser seg
at tung og god søvn ikke er så heldig med tanke
på hvor minnene lagres. En skal derfor være meget
varsom med ”å gi noe å sove på”, og alkohol som
selvmedisinering og en måte å få sove på bør altså
ikke forekomme. Hvis søvnen fortsatt er dårlig ettersom tiden går, har det god effekt at den traumatiserte lærer seg teknikker for å sove.32
Erfaring viser at man etter hvert bør
holde de traumatiserte okkupert
med dagligdagse ting. For en militær avdeling vil det etter endt oppdrag være helt naturlig
å gå over utstyr, pusse våpen og gjøre rede for personlig- så vel som avdelingsutstyr. Det bør legges
vekt på å gjøre dette nå også. Hold gruppen samlet
og la dem etter hvert jobbe seg gjennom de gjøremål som er normale etter at en kom inn fra felt.
Dette er både med på å okkupere hode og tanker
med vanlige gjøremål, samtidig som en vender seg
mot den normale hverdagen og de kjente og forutsigbare gjøremålene.33
vil det fange opp personer som har vært utsatt for
traumatiske hendelser og gi tidlig tilbud om oppfølgning. Mange avdelinger har som innledningsvis
nevnt også egen psykolog tilknyttet seg. Gjennom
en slik fagperson vil en få en jevnlig sjekk på psykisk helse, og indikasjoner på behov for mer inngående behandling vil kunne fanges opp. Oppfølgning på det medisinske området vil også være av
betydning. Langvarig forhøyet blodtrykk pga. høy
kroppslig aktivering har også negativ betydning for
utvikling av senskader.34
OPPSUMMERING
Denne artikkelen har pekt på viktigheten av psykologiske førstehjelpstiltak umiddelbart etter en traumatisk hendelse. Dette er enkle tiltak på lik linje
med medisinsk førstehjelp. På samme måte som en
skolerer seg innen medisinsk førstehjelp må en skolere seg innen psykologisk førstehjelp. Kampen for
å redusere senskader i størst mulig grad begynner
tidlig, også når det gjelder psykologiske senskader.
Alle med førstehjelpsutdanning som har vært
involvert i hendelser der man har hatt bruk for sine
kunnskaper, vet hvor raskt og sikkert man handler
når man er godt drillet. Med slik viten i bakhodet
er det lett å forstå at forkunnskap og trening med
enkle grep vil kunne gjøre en like trygg og god på
psykologisk førstehjelp. Kunnskaper og ferdigheter
kan være med på å minske sjansen for at traumatiserte personer utvikler alvorlige senskader som
følge av et psykologisk traume.
Tegn på oppfølgingsbehov kan være vanskelige å se i denne fasen. Senskader og plager som
favner under diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD), får gjerne sin debut på et langt senere tidspunkt. Når tiltaksapparatet fungerer adekvat
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 12
Referanser:
1 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Arne Blindheim: NOU, 5, 2012
2 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
3 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Arne Blindheim: NOU, 5, 2012
4 traumenett.no: RVTS sør, Traumer en introduksjon
5Ibid
6 rvts.no, RVTS sør: hjerne opplysning for barn, Eva Dønnestad
7 Atle Dyregrov: fagdag Kriser og traumer, HIN, mai 2015
8 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Arne Blindheim: NOU, 5, 2012
9 Jarle Eid og Bjørn Helge Johnsen: Operativ psykologi, 2. utgave, Fagbokforlaget, 2014
10 Benum og Jakobsen, red.: Dissosiasjon og relasjonstraumer, Judith van der Weele, kap. 9, Styrk den indre veggen, Universitetsforlaget, 2006)
11 Kay Krogh: om Nordanger og Braarud, alarm og reguleringssystemet, forelesing HIN 2014
12 Nille Lauvås og Rolf M. B. Lindgren: Etter sjokket, s. 9, Aschehoug, 2015
13 Ibid: s.21
14 Irene Marstrøm, RVTS nord: Bakgrunnen for traumebehandling, forelesing HIN 2015
15 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet: NOU, 5, 2012
16 Marit Woldstad og Odny Igland, RVTS nord: Førstefase traumebehandling, forelesing HIN 2015
17 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
18 Gro Berntsen, RVTS: Flyktninger og asylsøkere, forelesing HIN– 2015
19 Moldjord, Nordvik og Gravråkmo (red): Militære ledelse og de menneskelige faktorene, s. 101, Kap. 9 Militær identitet og internasjonale
operasjoner, Jon Chr. Laberg, Jøri Horverak, Therese Kobbeltvedt. Tapir akademiske forlag, 2005
20 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
21 Odny Igland, RVTS nord: selvhjelpsmetoder, 2015, fritt etter Atle Dyregrov
22 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
23 Ibid. Samt Psykologisk Førstehjelp, Felthåndbok, 2. utgave National Child Traumatic Stress Network, National Center for PTSD, Norsk
versjon Oslo, 2011
24 Hobfoll et al: Five Essential Elements of Immediate and Mid-Term Mass Intervention: Emperial Evidence, Psychiatry 70 (4) Winter 2007
25 Atle Dyregrov, Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
26 Odny Igland, RVTS nord: selvhjelpsmetoder, 2015, fritt etter Dyregrov
27Ibid
28Ibid
29Ibid
30 Atle Dyregrov, Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
31Ibid
32 Hobfoll et al : Five Essential Elements of Immediate and Mid-Term Mass Intervention: Emperial Evidence, Psychiatry 70 (4) Winter 2007
33 Kay Krogh: Kriser og traumer, forelesing HIN 2014 - 15
34 Atle Dyregrov, Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 13
LEVERANDØRER
LEVERANDØRER TIL
TIL DET NORSKE
FORSVAR
Elajo Installasjon AS utfører alle
typer elektroinstallasjoner
Storbyens elektriker
* Adgangskontroll
* Sikkerhet-alarm
* Tele-Data-Fiber
* Elektro
* Internkontroll
elsjekk-termografering
* Service
Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no
www.bns.no
Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 14
LEVERANDØRER
DET NORSKE FORSVAR
TIL DET NORSKE
FORSVAR
2
Kleven Florø AS
Tlf. 57 74 68 00
www.klevenmaritime.no
www.tine.no
Vi har avtale med FORSVARET
TEMPEST
RUGGED
Datautstyr
WWW
bedriftssystemer.no
Brynsengv.
2, 0667
Økern
0510
Oslo, Tlf.
23 03
40 10
03 10
Fax 22
97 71
21 33
99 68
Peter Møllers
v. 12,Oslo,
BoksPB
184184,
Økern,
0510
OsloTlf:
23 40
· Fax:
30
Tillit i over 120 år...
TRANSPORT
AS
- Siden 1889 -
NORSK FLYTTEFORBUND
[email protected]
72 900 900
Se mer
om oss på...
vinjes.no
From Defence to Medical equipment
and everything in between.
Your EMS partner www.kitron.com
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 15
PLANER OG REALITETER
Av Bård Bre dr up Knudsen
Integritet i forsvarssektoren:
mer enn gode hensikter
Korrupsjon er et begrep alle som har vært i Afghanistan har et forhold
til. Formodentlig er manglende integritet i statsforvaltningen et større
problem for Afghanistan enn Taliban. I denne artikkelen peker
forfatteren på at integritet handler om langt mer enn dårlig styrte
utviklingsland. Integritet angår oss alle.
Bård Bredrup Knudsen
er direktør for Senter for
integritet i forsvarssektoren.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 16
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
B
Integritet som begrep og sentral problemstilling
egrepet integritet stammer fra det latinske ordet integritās, som betyr helhet,
fullstendighet og renhet. I moralsk forstand bruker vi begrepet for å betegne
en person som har en usvekket moralsk
evne, opptrer med rettskaffenhet og ikke lar seg
påvirke urettmessig i etiske spørsmål. Integritet er
sammenhengen mellom liv og lære – at vi gjør det
samme som vi sier, eller står for det vi mener er rett.
En person med høy integritet er en som lar sine
grunnleggende verdier og normer komme til uttrykk i hvordan han eller hun faktisk opptrer.
Innenfor en institusjonell ramme er integritet direkte knyttet til godt styresett. Institusjoner består av
mennesker, og hvordan institusjoner ledes og fungerer må vurderes på basis av hvilke verdier og normer som ligger til grunn. Når mennesker sosialiseres
inn i og blir en del av en institusjon, vil de verdier
og normer som institusjonen representerer – både
formelt og uformelt – være rettesnor. Sosialisering
betyr her internalisering, at institusjonens normer
og verdier blir en del av personens egne verdier, at
vedkommende faktisk identifiserer seg med dem.
Målrettet arbeid for å styrke en institusjons integritet er følgelig et spørsmål om institusjonalisering
av de normer og verdier vi ønsker at institusjonen
skal stå for, så vel som et spørsmål om internalisering av disse normene og verdiene blant institusjonens medarbeidere. Her vil et klart ledelsesfokus
være avgjørende. Uten at institusjonens verdier og
normer signaliseres på en tydelig måte fra toppen,
vil de ofte heller ikke bli tatt på alvor nedover i organisasjonen.
Norsk forsvarssektor – Forsvarsdepartementet
og de underlagte etater hvorav Forsvaret er den største – har i betydelig grad søkt å ta det ovennevnte
perspektivet inn over seg. Særlig det siste tiåret har
man satt fokus på holdninger, etikk og ledelse. Dette
var delvis en følge av at det ble avdekket uheldige
subkulturer noen steder i organisasjonen, delvis at
god styring og integritet for alvor kom på dagsorden etter at Transparency International’s Defence &
Security Programme avdekket svakheter innenfor
mange lands forsvarssektorer. Uten å gå i detalj om
hvordan sistnevnte også
viste behov for endringer
i Norge, ble det klart at
også norsk forsvarssektor
kunne og burde bli bedre.
Internasjonalt har de
militære forsvar og ulike
nasjonale forsvarssektorer
vist seg sårbare for korrupsjon. Kombinasjonen
av store pengebeløp og
manglende åpenhet – les
hemmeligholds-kulturen
– har mange steder vært en kilde til både korrupt
adferd og suboptimale løsninger. For tette og usunne
koblinger mellom anskaffelser og leverandører har i
mange sammenhenger vært et vedvarende problem.
Men godt styresett i forsvarssektoren er sårbart
overfor mer enn åpenbar korrupsjon som faller inn
under straffelovens bestemmelser og derved er kriminell adferd. Det dreier seg for eksempel også om å
unngå interessekonflikt – inhabilitet – og om å fremstille fakta på en korrekt og redelig måte. Faglig integritet og faglig uavhengighet er en viktig del av godt
styresett. Dette berører direkte saksfelt som personellpolitikk, rekruttering, forfremmelser og lønnspolitikk, for å nevne noen nøkkelord. I mange land
dreier det seg også om behovet for et skarpere skille
mellom administrasjon og politikk, og da særlig partipolitikk. I land der folk rekrutteres og forfremmes
på basis av politisk ståsted, personlig vennskap eller
tilknytning til spesielle grupper, blir det lite rom for
faglig integritet.
Integritet versus korrupsjon og
annen uetisk adferd
Integritetsbygging dreier seg om mer enn verdier,
normer og mennesker. Institusjoner trenger i tillegg
til god ledelse og faglig kompetente medarbeider en
organisasjonsstruktur som på en god måte regulerer
oppgaver og ansvar. Det er også behov for gode kon-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 17
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
trollmekanismer – både interne og eksterne. Dette
gjelder ikke minst i forhold til det samfunnsansvaret
som offentlige institusjoner er pålagt.
Korrupsjon innebærer uakseptabel eller lovstridig bruk av egen stilling, makt og innflytelse og omfatter blant annet inhabilitet/interessekonflikt, bestikkelser, illegale ytelser og økonomisk utpressing.
Andre eksempler på bedragersk adferd er misbruk
av penger og andre ressurser, tyveri/underslag og
forfalskning av finansielle og ikke-finansielle fakta.
Korrupsjon og annen uetisk adferd kan betraktes i lys av en trekant med følgende tre hjørner: motivasjon, mulighet og rettferdiggjørelse. Ikke overraskende er den vanligste motivasjonen bak korrupsjon
og bedrageri egen personlig vinning, men kan også
være motivert ut fra vinning for egen organisasjon.
Andre viktige motivasjoner kan ligge på et annet
plan, f.eks. behovet for å møte kortsiktige finansielle
krav eller ønsket om å skjule dårlige nyheter.
Muligheten for korrupsjon og annen uetisk adferd er størst når tonen på toppen er likegyldig og/
eller kontrollmekanismene er utilstrekkelige eller
ikke-eksisterende. Dette understreker på nytt betydningen av god ledelse og at ledelsen selv viser et godt
eksempel og utvetydig, ved alle egnede anledninger,
presiserer de høye etiske krav som organisasjonen
stiller til sine medarbeidere. Null-toleranse for korrupsjon og annen uetisk adferd er en nødvendig del
av slike ledelsessignaler.
Mangel på personlig integritet senker terskelen
mot korrupsjon og annen uetisk adferd. I enkelte tilfeller kan det dreie seg om manglende bevissthet om
implikasjonene av egen adferd, men ofte dreier det
seg om en slett etisk karakter som tillater en ansatt å
rettferdiggjøre uetisk eller uærlig adferd. «Alle andre
gjør det, så hvorfor skal ikke jeg også kunne gjøre
det» er vel en rettferdiggjørelse de fleste kan kjenne
seg igjen i. For å redusere sannsynligheten for at en
medarbeider faller for fristelsen – om anledningen
skulle by seg – er troverdige kontrollmekanismer og
klare signaler om konsekvenser påkrevet.
Integritetsbygging må ta alle de tre ovennevnte
hjørnene i betraktning. Klare forventninger med
utgangspunkt i institusjonens verdier og normer er
viktig. Det samme er en organisasjonskultur basert
på åpenhet og felles ansvar for resultater og måloppnåelse, kombinert med vekt på personlig ansvar for
egne handlinger. Klare anti-korrupsjonsholdninger
på toppen, basert på null-toleranse, kombinert med
kosteffektive og tilstrekkelige kontrollmekanismer,
er også avgjørende. Det samme er målrettet arbeid
for at medarbeiderne skal videreutvikle og internalisere gode etiske holdninger og høy personlig integritet. Gode regelverk, prosesser og prosedyrer vil i tillegg hjelpe medarbeiderne til ryddighet og personlig
ansvar. Det er summen av alle disse faktorene som
skaper et godt og robust integritetssystem. Og det er
selve poenget: høy integritet i en institusjon må betraktes i et systemperspektiv.
Så hva med norsk forsvarssektor?
Norge regnes som et land med godt styresett. Vi scorer
også relativt bra på internasjonale rangeringer, innbefattet hvordan et representativt utvalg av befolkningen
selv oppfatter graden av korrupsjon i Norge. Men
man lurer seg selv dersom man tror at spørsmålet om
korrupsjon ikke er nevneverdig aktuelt også i Norge.
EU-kommisjonen utga tidlig i 2014 en rapport om
omfanget av korrupsjon i alle EUs medlemsstater.
Noen land hadde som ventet langt alvorligere utfordringer enn andre, men ingen var uten utfordringer.
I Norge utga den norske avdelingen av Transparency
International en rapport i 2012: Norges integritetssystem – ikke helt perfekt? Eller som forsvarsminister Ine
Eriksen Søreide uttrykte det på en NATO-konferanse
om integritetsbygging i Oslo i juni 2015: «Vi kan alle
bli bedre!».
Forsvarsdepartementet har utgitt etiske retningslinjer for forsvarssektoren. Det er også blitt
utarbeidet etiske retningslinjer for kontakt med forsvarsindustrien – enkle og forståelige adferdsregler
som gir god støtte for den enkelte medarbeider når
man i det praktiske arbeid skal vurdere dilemmaer
knyttet til gaver, bevertning, reiser og interessekonflikt. Gjennom to treårige handlingsprogrammer
om holdninger, etikk og ledelse (HEL) har norsk
forsvarssektor aktivt forsøkt å institusjonalisere de
verdier som man vil at sektorens virksomhet skal
være preget av. Forsvarets logo er faktisk verdibasert:
«For alt vi har. Og alt vi er». Likestillingspolitikk er
blitt en sentral problemstilling, både når det gjelder
det kjønnsbaserte perspektivet og hvor i verden den
enkelte har sitt opprinnelige opphav.
Og derved skulle man tro at alt er blitt så bra som
det kan bli? Feil. Glasset er, om ikke halvtomt, så i
alle fall på ingen måte fullt. HEL-programmet er på
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 18
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
Building Integrity-konferanse i Oslo Militære Samfund, mars 2014, med deltakere fra 19 NATO- og partnerland.
mange måter blitt en sovepute og det praktiske fokuset på integritet i den daglige virksomhet drukner
lett i en travel arbeidssituasjon. Som uheldige saker
innad i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har
vist den senere tid, har et saksfelt som internasjonalt
er kjent som noe av det mest sårbare for korrupsjon
– avhending – vist seg å ha vært preget av mangelfull styring, manglende lederfokus og mangelfulle
kontrollmekanismer. Om det også har dreiet seg
om korrupsjon, er det domstolene som skal avgjøre
(Økokrim har så langt ikke tatt ut påtale).
Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Fokus på
integritet, etikk og lederansvar må være vedvarende
og ikke bli ritualisert gjennom bare en årlig HEL-dag
eller andre enkeltmarkeringer. En særlig utfordring
er at det gode og målrettede arbeidet i hverdagen
som også finner sted innenfor norsk forsvarssektor, i
stor grad ikke synes. Dersom man søker på ord som
«integritet», «integritetsplan», «korrupsjon» eller
«anti-korrupsjonstiltak» på Forsvarsdepartementets
og de fire etatenes nettsider (Forsvaret, NSM, FFI og
Forsvarsbygg), er det ikke mye man finner i disse
åpne kildene. Forsvarets årsrapport er intet unntak.
Et viktig ankemål fra Transparency International’s
Defence & Security Programme i arbeidet med en
ny Government Defence Anti-Corruption Index har
vært at informasjon om hva som faktisk gjøres og
har blitt gjort i Norge, er vanskelig tilgjengelig. Dette
er en stor svakhet, for det som klart og tydelig signaliseres utad som viktig, blir straks også mer forpliktende innad.
Jeg kjenner innvendingene. Svaret er at internt i
organisasjonen er dette oppfattet som viktig og blir
tillagt stor vekt, eller dette har man jobbet med og
fått på plass. Andre tegn på selvtilfredshet finnes
også, f.eks. at de som arbeider i forsvarssektoren per
definisjon har høy etisk standard og at det derfor er
overflødig å bruke ekstra tid på denne type problemstillinger. Det er også de som hevder at kontrollmekanismer er overflødige i Forsvaret av samme grunn
– det er å vise tillit som er det mest grunnleggende.
Nøkkelen til suksess på dette området er imidlertid kontinuerlig fokus på de daglige dilemmaene
mange medarbeidere står overfor, slik at de er seg
bevisst at de faktisk befinner seg i en etisk valgsituasjon. Dette krever engasjement fra ledere og med-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 19
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
arbeidere, og det må settes av tid til diskusjon og
refleksjon.
I Forsvaret er det av gode grunner stort fokus på
operativ evne. Det er hovedleveransen. Det er det
som er kjernen i forsvarssjefens oppdrag, innenfor
de rammer som er gitt av regjeringen og Stortinget,
og da ikke minst størrelsen på forsvarsbudsjettet.
Men de overordnede sammenhenger er mer
kompliserte enn som så. Et forsvar med høy integritet – preget av godt og ansvarlig styresett – er et
forsvar med høy legitimitet i befolkningen. Med for
mange brudd på kravet om høy integritet, svekkes
Forsvarets legitimitet. Derved vil også tilliten og
støtten til Forsvaret bli svekket. Resultatet kan lett bli
at den politiske støtten til et forsvarsbudsjett som gir
god operativ evne, undergraves.
Etter mitt syn bør forsvarssjefen betrakte høy integritet som en avgjørende faktor for fremtidig god
operativ evne. De to går hånd i hånd. Men da må
også Forsvarets årsplaner og Forsvarets årsrapport
tydeliggjøre dette. Vedvarende lederfokus og god
synliggjøring av hva Forsvaret faktisk gjør for å sikre
høy integritet og godt styresett, må være en integrert
del av Forsvarets virksomhet. Når uheldige enkeltsaker – les korrupsjon eller annen uetisk adferd –
inntreffer, skal det være på tross av alle tiltak som er
gjennomført for å redusere risikoen for slik negativ
adferd i Forsvaret, ikke en følge av at lite eller intet er
blitt gjort. Men informasjonen om hva som er blitt
gjort, må ligge der i forkant.
Integritet i operasjoner
Forsvaret har lagt stor vekt på etikkundervisning slik
at bevisstheten om etikk og hvilke krav som stilles
når norske styrker skal opptre i vanskelige situasjoner
hjemme og ute, er best mulig. Og norske styrker har
gjentatte ganger vist at de på dette felt er blant de aller
beste i internasjonale operasjoner. Utdanningen og
forberedelsene knyttet til hvordan man skal opptre i
et operasjonsområde preget av mye korrupsjon, har
imidlertid manglet.
I Transparency International’s Government Defence Anti-Corruption Index 2013, scoret Norge forholdsvis dårlig innenfor saksfeltet operasjoner. Forsvarets felleoperative doktrine (FFOD) behandlet
ikke temaet, under øvelser og pre-deployment trening manglet temaet som problemstilling. Det fantes
ikke et eget utdanningsprogram for anti-korrupsjon
– hverken generelt f.eks. på Forsvarets stabsskole
eller under INTOPS utsjekk og trening. Forsvaret
disponerte heller ikke eget personell som var utdannet for å monitorere integritetsbygging og anti-korrupsjon i operasjoner. Det samme gjaldt klare regler
for hvordan man skulle forholde seg til kontraktører
under operasjoner.
At nevnte problemstillinger kom på dagsorden
skyldtes i første rekke NATOs og andre internasjonale aktørers erfaringer fra Afghanistan. Blant annet
ISAF pumpet enorme pengebeløp inn i forsøket på å
stabilisere Afghanistan militært og bidra til bygging
av ny infrastruktur, samt etablere en levedyktig og
mest mulig demokratisk og velstyrt stat som i etterkant kunne klare seg selv. Gjennom dette bidro
blant annet NATO til oppblomstring av en systemisk korrupsjon som verden neppe har sett maken
til. Meningen var god, men resultatet ødeleggende.
Dermed hjalp det ikke at ISAF isolert sett klarte å
nå mange av sine militære mål: den systemiske korrupsjonen i landet – ikke minst på toppen – undergravet de overordnede politiske målene bak NATOs
militære engasjement.
Først i 2010 ble dette et tema som ISAF, og derved også den norske styrkekontingenten, for alvor
måtte ta alvorlig. I februar 2010 utga sjefen for ISAF
nye retningslinjer som gjorde kampen mot korrupsjon til en sentral oppgave. Som det het: «Corruption directly fuels the insurgency and cannot be ignored». Derved ble det å fremskaffe god kunnskap
om hvordan korrupsjonen I Afghanistan fungerte,
bevissthet om hvordan man selv skulle operere for å
unngå å bidra til korrupsjon, samt aktiv bekjempelse
av korrupsjon, en oppgave for ISAF. Erfaringene fra
Afghanistan er nå i ferd med å danne grunnlaget for
en ny operativ politikk i NATO, der skreddersydd
trening og utdanning på militær side vil bli en nøkkelfaktor.
Forsvarssjefen godkjente sommeren 2014 en
oppdatert versjon av FFOD. Her står det:
Samhandling med aktører i operasjonsområdet
krever et tydelig etisk rammeverk, samt kultur- og
samfunnsforståelse. De deployerte styrkene må selv
ha slik kompetanse for at man ikke skal undergrave
egne operasjoner ved å bli brukt i lokale maktkamper eller la seg fange inn i korrupsjon. Korrupsjon
kan redusere en militær operasjons evne til å nå sine
mål og vil også undergrave de politiske hensikter
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 20
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
Undertegning av avtale mellom Norge og NATO om SIFS’ rolle som Building Integrity Department Head. (Fra høyre):
Ambassadør Thrasyvoulos Terry Stamatopoulos, assisterende generalsekretær i NATO for PASP (Political Affairs and Security
Policy) ; viseadmiral Javier Gonzalez-Huix, Allied Command Transformation ; ambassadør Vegard Ellefsen, Norges ambassadør til NATO, direktør Bård B. Knudsen, SIFS.
med operasjonen. Styrkene må derfor vise aktsomhet slik at de ikke bidrar til korrupsjon i sitt operasjonsområde og, der det er mulig, bidra til å avdekke
og forhindre korrupsjon.
Norge er det første landet i NATO som har tatt
kampen mot korrupsjon inn i sin fellesoperative
militærdoktrine. Nå gjenstår det å bygge opp kompetanse, blant annet på Forsvarets stabsskole og de
grenvise treningssentrene. Egnede undervisningsog treningsopplegg må også komme på plass.
Forsvarsdepartementets
internasjonale satsing innenfor
integritetsbygging
NATO opprettet et eget Building Integrity-program
i 2007 (BI) og Norge engasjerte seg tidlig som en av
seks ledernasjoner. Programmet vokste ut av partnerskapssamarbeidet (PfP) og arbeidet med å forberede
søkerland på medlemskap i NATO. Geografisk satset
man særlig på støtte til integritetsbygging i SørøstEuropa og Afghanistan, men flere andre av NATOs
samarbeidspartnere, f.eks. i Midt-Østen og Nord-
Afrika, kom også gradvis med.
Sammen med Bulgaria tok Forsvarsdepartementet et særlig ansvar for NATOs arbeid i SørøstEuropa. Dette var en videreføring av Norges betydelige støtte til landene på Vest-Balkan, etter at
tidligere Jugoslavia var brutt sammen. I 2012 startet
Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) en systematisk kartlegging av risikoen for korrupsjon innenfor forsvarssektorene i ni land,1 etter oppdrag fra og i
nært samarbeid med FD. Prosjektet varte et par år og
var delvis finansiert av Utenriksdepartementet, delvis av Forsvarsdepartementet. Difi hadde tidligere
vært engasjert i blant annet sikkerhetssektorreform
i Sørøst-Europa og Georgia, på vegne av FD.
Etter at Forsvarsdepartementet i 2012 etablerte
et eget Senter for integritet i forsvarssektoren – SIFS
(se under), har Difi støttet SIFS i å videreføre prosjektene i Sørøst-Europa gjennom å tilføre SIFS forvaltningsekspertise. Forsvarsdepartementet bistår i
dag tre land på Vest-Balkan (Bosnia & Hercegovina,
Kosovo og Montenegro) gjennom fire skreddersydde oppfølgingsprosjekter som bygger på ovennevnte
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 21
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
kartlegging, etter anmodning fra nevnte land. Her
adresseres svakheter og mangler innenfor anskaffelser, personellforvaltning og integritetssystemet mer
generelt innenfor forsvarsdepartementer og øvrige
forsvarsinstitusjoner. Prosjektene betales av Utenriksdepartementet.
I 2013 påtok Forsvarsdepartementet seg et betydelig ansvar i NATO gjennom å undertegne en
avtale som gjorde SIFS til fagansvarlig i NATO for
undervisning og trening innenfor BI-programmet
(Department Head, dvs. fagansvarlig for BI som
egen NATO-disiplin, blant annet kvalitetssikring og
akkreditering av NATOs BI-kurs, etc.). Og i nært
samarbeid med NATO, Storbritannia og Polen engasjerte Forsvarsdepartementet seg aktivt i Ukraina
fra 2015, med et eget fireårig prosjekt som har som
mål å bistå Ukraina med å etablere en moderne personellforvaltning i det ukrainske forsvarsdepartementet, basert på europeiske standarder. Hensikten
er å bekjempe korrupsjonen og redusere risikoen for
korrupsjon.
Forsvarsdepartementets betydelige satsing
innenfor integritetsbygging er en videreføring av
Norges aktive engasjement i NATO så vel som i det
bilaterale forsvarssamarbeidet. Det har bidratt til å
styrke Norges profil innad i alliansen.
Senter for integritet i
forsvarssektoren (SIFS)
Opprettelsen av SIFS i 2012 hadde som formål å skape
et slagkraftig fagmiljø under departementet som et
aktivt bidrag til NATOs BI-program og for å styrke
integritetsarbeidet i norsk forsvarssektor, innbefattet i departementet. SIFS ble operativt fra 2013 og
har i løpet av få år etablert seg internasjonalt. Den
norske satsingen har med andre ord blitt lagt merke
til og SIFS mottar et økende antall henvendelser fra
utlandet, blant annet om å bidra med fagekspertise.
SIFS er fysisk lokalisert utenfor Forsvarsdepartementet (samlokalisert med Institutt for forsvarsstudier) og
har sin egen visuelle profil. Begge deler signaliserer en
faglig uavhengig stilling med et mandat til å ta direkte
initiativer overfor Forsvarets ulike organisasjonsledd
og norsk forsvarssektors andre etater. Ansvaret for
de politiske rammene ligger imidlertid i departementet. Administrativt ligger SIFS under Avdeling
for økonomi og styring (FD III). Denne avdelingen
har ansvar for godt styresett i forsvarssektoren. Faglig
samarbeider SIFS med flere avdelinger, for uten FD III
særlig med Avdeling for sikkerhetspolitikk (FD II) og
Avdeling for kompetanse og felles juridiske tjenester
(FD V). Sistnevnte har ansvaret for HEL-programmet
(holdninger, etikk og ledelse).
SIFS (Centre for integrity in the defence sector –
CIDS på engelsk) har egne nettsider både på engelsk
og norsk (www.sifs.no og www.cids.no).
I NATO er SIFS en del av alliansens BI Task Force som foruten SIFS består av BI-teamet i NATOs
internasjonale sekretariat og representanter for ACT
(Allied Command Transformation), ACO (Allied
Command Operations eller SHAPE) og de to felleskommandoene i Europa (Joint Command North
i Brunssum, Nederland og Joint Command South i
Napoli, Italia).
I løpet av 2014-2015 er BI blitt etablert som en
fullverdig fagdisiplin i NATO. I Brussel arbeides det
med en egen alliert BI Policy, som utgangspunkt for
oppfølgende arbeid på militær side med en egen BI
Doctrine som skal danne basis for alliansens utdannings- og treningsvirksomhet innenfor dette fagområdet. Norge, i nært samarbeid med de fem andre leder nasjonene,2 har engasjert seg aktivt i den
politiske videreutviklingen av BI i NATO. Som i de
øvrige BI-aktivitetene i NATO, blir alliansens partnerland aktivt involvert også i dette arbeidet.
SIFS arrangerte i samarbeid med hovedkvarteret
i Brussel NATOs BI Annual Discipline Conference
i Oslo i juni 2015. Forsvarsminister Ine Eriksen
Søreide holdt selv det innledende hovedforedraget
og signaliserte med dette den politiske støtte og vekt
som Forsvarsdepartementet tillegger integritetsbygging i forsvarssektoren. Konferansen gjorde blant
annet opp status for hvilke krav som skal stilles til
NATOs utdannings- og treningsaktiviteter innenfor
BI og hvilke prioriteringer som skal legges til grunn i
oppfølgingen. I det plandokumentet som er blitt utarbeidet i etterkant, innbefattet en prioritert aktivitetsplan for 2016 og 2017, spiller SIFS en viktig faglig
og tilretteleggende rolle.
Behovet for relevant undervisningsmateriell og
bakgrunnsinformasjon innenfor BI er fortsatt stort.
Tidlig i 2015 publiserte SIFS en praktisk håndbok
som hjelpemiddel for utarbeidelse av integritetsplaner: Integrity Action Plan. A handbook for practitioners in defence establishments. Håndboken ble utarbeidet av SIFS i nært samarbeid med Transparency
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 22
INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER
International’s Defence & Security Programme. I
juni 2015 publiserte SIFS nok en håndbok, denne
gang i samarbeid med Difi: Criteria for good governance in the defence sector. International standards
and principles. Denne håndboken gir en samlet
fremstilling av de internasjonale standarder som
gjelder i henhold til sentrale internasjonale konvensjoner og avtaler som de fleste land har sluttet seg
til.3 Begge håndbøker er blitt vel tatt imot i NATO,
og den første er blitt oversatt til fransk, ukrainsk og
russisk.
I tillegg har SIFS startet en egen serie med tematiske brosjyrer, ment for undervisningsformål, kalt
Guides to Good Governance. Nr. 1 og 2 er allerede
utgitt og flere er under veis.4
SIFS har også utarbeidet to kurs for offiserer og
sivile som arbeider med integritetsbygging innenfor
egen forsvarssektor: ett om utarbeidelse og gjennomføring av systematiske integritetsplaner, og ett
om internasjonale prinsipper og standarder for personellforvaltning (HRM). Det første kurset ble gjennomført i Oslo i oktober 2014, med deltakelse fra
10 allierte land og partnerland, og det andre i Oslo
i september 2015, med deltakelse fra 12 land. Begge
kurs ble gjennomført i nært samarbeid med Forsvarets høyskoles internasjonale kurssenter (Norwegian
Defence International Centre – NODEFIC). Kurset
om personellforvaltning blir eksportert til Ukraina i
desember 2015, i samarbeid med det ukrainske forsvarsdepartementet, med en forventet deltakelse på
ca. 30 personer.
SIFS er i dag gjennomføringsansvarlig på vegne
av FD for fem integritetsbyggingsprosjekter i fire
land: Bosnia & Hercegovina, Kosovo, Montenegro
og Ukraina. Internasjonalt samarbeider senteret særlig tett med UK Defence Academy og Transparency
International UK, samt anti-korrupsjonsteamet i det
polske utenriksdepartementet, i tillegg til NATO.
Det er opprettet prosjektkontorer med lokalt ansatte
teamledere og regionale eksperter i Kyiv, Podgorica,
Pristina og Sarajevo.
tøy og Forsvarsdepartementets og Utenriksdepartementets aktive støtte til integritetsbygging inngår derved som en viktig del av Norges arbeid innad i NATO
så vel som overfor alliansens geografiske omgivelser.
Det er i dag ønskelig å frigjøre BI fra arven fra
partnerskapssamarbeidet og gjøre det til et fellesprogram for alle allierte land og partnerland. Så langt er
det langt flere partnerland enn allierte som har engasjert seg aktivt. Det kommende NATO-toppmøtet i
Warszawa i 2016 vil kunne bli en milepæl i arbeidet
for å engasjere alle våre allierte aktivt i BI-programmet.
Her hjemme gjenstår det å gjennomføre en rekke mindre, men likevel viktige tiltak som kan styrke
det norske integritetssystemet innenfor forsvarssektoren ytterligere. Ikke uventet tar mange endringer
tid å få på plass, men retningen er klar. Transparency
International’s Government Defence Anti-Corruption
Index 2015 – som forventes å bli lansert før årsskiftet
– vil gi en god pekepinn på hvor vi står og hva som
gjenstår.
Referanser:
1 Albania, Bosnia & Hercegovina, Bulgaria, Kosovo, Kroatia,
Makedonia, Montenegro, Romania og Serbia.
2 Belgia, Bulgaria, Polen, Storbritannia og Sveits.
3 Håndboken inneholder tematiske kapitler på ni saksfelt:
Parliamentary oversight; Anti-Corruption policies; Specialized
anti-corruption bodies; Conflict of interest; Freedom of access to
information and transparency of defence budgets; Internal and
external audit, inspector generals, and control of the intelligence
services; Ombudsman institutions; Public procurement and asset
disposal; Human resources management.
4 Nr. 1, Professionalism and integrity in the public service; Nr. 2,
Tackling conflicts of interest in the public sector.
WWW.CIDS.NO
Konklusjon
NATO er foruten å være en militær forsvarsallianse,
også et verdifellesskap. Godt styresett og høy integritet
innenfor forsvarssektorene i alle medlemsland, samt
i NATOs ulike organisasjonsledd, er derfor en viktig
fellesinteresse. BI-programmet er her et sentralt verk-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 23
PLANER OG REALITETER
AV SINDRE WEBER
Partisanene i Finnmark
I Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2015 redegjorde Ivar Bjørklund
ved Tromsø Museum for hvorfor han mener at norske partisaner
ble «systematisk tilsidesatt i den nasjonale historiefortellingen
om norsk motstandsbevegelse».1 Partisanene i Finnmark var
nordmenn som sammen med sovjetere hovedsakelig skulle drive
etterretningsvirksomhet i Finnmark og Nord-Troms. Partisanene
reiste til Sovjetunionen, fikk militær opplæring for så å reise tilbake
til Norge for å løse militære oppdrag.2 De første gruppene ble satt inn
høsten 1940, og virksomheten ble i all hovedsak avsluttet i 1943, etter
omfattende opprullinger. I denne artikkelen redegjør forfatteren for
hvorfor historien om de norske partisanene er komplisert, og for hvorfor
etterkrigstidens behandling av dem ikke er så kritikkverdig som man
først kan få inntrykk av.
Sindre Weber
er seniorrådgiver
ved Forsvarsdepartementets
Krigsdekorasjonsprosjekt.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 24
PARTISANENE I FINNMARK
P
artisanene gjorde en formidabel innsats
under krigen, men etterkrigstiden ble
tung å bære for svært mange av de tidligere partisanene og deres hjelpere. Det
er i dag en utbredt oppfatning at partisanene ikke har fått den heder som burde tilkommet dem, på grunn av den kalde krigen og frykten
for kommunismen.3 At den enkelte sovjetfarer og
disses familier ble påført store belastninger under
den kalde krigen er klart. Historien om partisanene
er imidlertid komplisert, innfløkt og mangefasettert. Mens noen partisaner sloss, også til døden,
mot nazismen og for Norges frihet og selvstendighet, var det andre som arbeidet for kommunismen
og sovjetisk etterretning, før, under og etter krigen.
Men hva kan vi vite om partisanene, hvem ble partisaner, hva gjorde de, hvorfor ble de overvåket under den kalde krigen og hvorfor ble de ikke tildelt
norske krigsdekorasjoner? Denne teksten vil belyse
disse spørsmålene.
Kildesituasjonen
Det er i dag ingen samtidige primærkilder fra
partisanenes virksomhet tilgjengelige for vestlige
forskere.4 Det ble gitt innsyn i noen kilder som
omhandlet partisanene mer perifert fra midten av
1990-tallet. Innsyn ble gitt i arkiver etter straffesaker og straffegjennomføring, og arkiver etter regulære russiske styrker. Disse er imidlertid mindre
relevante for studiet av partisanenes virke i Norge,
hvordan deres etterretninger ble vurdert og hvordan de ble benyttet.
Norske kilder finnes i all hovedsak i arkivene
til Politiets sikkerhetstjeneste.5 Det dreier seg om
kilder fra overvåkning og etterforskning, men også
avhør foretatt av politiet, samt enkelte utskrifter av
tyskernes avhør av tilfangetatte partisaner. Materialet er svært fragmentert. Det er også sterkt preget
av opphavssituasjonen, hvilket gjør det utfordrende
å benytte kildene til å kartlegge partisanenes virksomhet under krigen. En del personalmapper ble
makulert da den omhandlede person døde. De
mapper det i sin tid ble søkt om innsyn i, ble avlevert til Riksarkivet som del av Innsynsutvalgets arkiv, men dette materialet er ikke ordnet, og derfor i
praksis ikke tilgjengelig.
De fleste relevante tyske arkiver ble brent ved
frigjøringen, men arkivene etter Wehrmachts 210.
infanteridivisjon, som ledet jakten på partisanene,
er tilgjengelig på mikrofilm ved National Archives
and Records Administration i Washington. De beretter imidlertid lite om partisanenes virksomhet.
Tre av dem som ble satt i fangeleir som følge av
partisanvirksomheten, to i sovjetisk fangenskap og
en i tysk, lot skrive bøker om sine opplevelser. Bøkene omhandler først og fremst tiden i fangenskap,
og forteller mindre om partisanvirksomheten.6
Av sekundærlitteratur er særlig bøkene til Hans
Kristian Eriksen kjent. Senere verk, både bøker og
artikler, bygger på disse i varierende grad. Eriksens
bøker er i all hovedsak basert på muntlige kilder, og
én av disse var særlig viktig. Den samme kilden var
også etter krigen en av POTs informanter i Kiberg.
Til slutt skal denne kilden ha innrømmet overfor
POT at han ble vervet som agent av Sovjetisk etterretningstjeneste allerede i 1938 for å gi opplysninger om Varanger bataljon, hvor han tjenestegjorde.7
Denne kilden spilte en nøkkelrolle i å skape den
rådende oppfatningen av partisanenes virksomhet.
Kjell Fjørtoft, Alf R. Jacobsen og Morten Jentofts bøker er også godt kjent. Det disse har til felles, er at de er basert på Hans Kristian Eriksens
bøker, samt samtaler med andre partisaner, sovjetfarere og barn av disse. De oppgir også å ha benyttet
skriftlige kilder. Særlig én av disse bøkene er etterrettelig, med et godt noteapparat, nemlig Morten
Jentofts bok Mennesker ved en grense: En beretning
om folk i Øst-Finnmark i historiens drama. Også
Trond Bergh og Knut Einar Eriksens Den hemmelige krigen – overvåkingen i Norge 1914-1997 har
materiale om partisanene. Bergh og Eriksen har
i hovedsak benyttet seg av arkivene etter Politiets
overvåkningstjeneste.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 25
PARTISANENE I FINNMARK
Venn eller fiende?
Etter vinterkrigens utbrudd ble Sovjetunionen oppfattet som den viktigste trussel mot norsk suverenitet i nordområdene. Overvåkningen av kommunister i nord ble intensivert. Det fantes et utstrakt
agentnett, særlig i Øst-Finnmark. Den illegale
skysstjenesten kjent som Vardø etat, hadde baser
i Vardø, Kiberg og Pasvik. De fraktet personer og
propaganda på vegne av sovjetiske tjenester til og
fra Norge og Finland. Sovjetiske agenter var interessert i alle slags opplysninger, både på det økonomiske, politiske og militære plan.8
Et dilemma for mange kommunister sommeren 1940 var at det opplevdes som en reell risiko
at Sovjetunionen skulle gjøre som de hadde gjort i
Finland, Polen og Baltikum, nemlig invadere Norge. Ved et angrep på Norge, ville de risikere å måtte
kjempe mot Sovjetunionen. Dette skal ha vært en
av årsakene til at enkelte kommunister reiste over
Varangerfjorden allerede våren og sommeren
1940.9
I august 1940 ble også Finnmarks kommunister utsatt for tyskernes oppmerksomhet, og det skal
ha kommet frem at de var på sporet av Vardø etat.
Den tidligere ordføreren i Vardø herred for Norges kommunistiske parti (NKP), en av deltagerne
i Vardø etat, ledet den første store masseflukten fra
Kiberg til Fiskerhalvøya i Sovjetunionen. Den fant
sted 25. september 1940, og omfattet flere fiskefartøyer. Mange familier reiste, med menn, kvinner og
barn. Det er usikkert hvor mange personer som reiste over fjorden til Fiskerhalvøya den natten, men
omkring 40 personer er sannsynlig.10 Blant de første som reiste, var det enkelte tidligere elever ved
kaderskolen i Moskva. De var lojale kominternagenter, og en av dem ble senere stortingsrepresentant for NKP.11
Alle de som reiste til Sovjetunionen under
krigen ble avhørt ved ankomsten. Mens kvinner
og barn raskt ble satt i en leir utenfor Murmansk,
ble mennene underkastet lange, harde forhør av
NKVD.12 Enkelte ble dømt til flere års tvangsarbeid
for ulovlig grenseoverskridelse. Noen av dem fikk
allerede høsten 1940 tilbud om å bli partisan i stedet for å sone straffen.13
De nordmennene som gikk i sovjetisk tjeneste
måtte underskrive en troskapsed, den såkalte Mur-
mansk-eden. Innholdet beskrives noe forskjellig.
Otto Larsen avla omtrent følgende ed i Murmansk:
Jeg undertegnede Otto Marinius Larsen erklærer herved
å ville arbeide frivillig for Sovjetunionens etterretningsvesen og aldri røpe for noen hva jeg enn måtte se eller
høre der og skal aldri glemme at Sovjetunionens straff vil
nå meg hvor jeg enn er i verden, hvis jeg bryter denne
kontrakt, som jeg undertegner med mitt hemmelige navn
Albin og med mitt virkelige navn Otto Marinius Larsen.14
Han forteller også at trusselen for brudd på troskapsløftet var egnet til å fremkalle alvorlig frykt
blant de tidligere partisanene.15 Denne eden skulle
forfølge partisanene i etterkrigsårene. Både fordi
den bidro til mistenksomhet etter krigen, og sannsynligvis til at partisanene fortalte lite om sin virksomhet.
Etterretning og radiogrupper
Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni
1941, ble det et stort behov for etterretninger. Den
5. juli 1941 gav sovjetiske myndigheter ut det såkalte partisandekretet. I følge dette skulle alle immigranter i Sovjetunionen samles i en partisanhær.
9. juli ble de egnede norske flyktningene samlet i en
leir ved Murmanskfjorden.16 Der skulle de verves
til tjeneste. Hvordan dette skjedde, er meget uklart.
Kildene sier lite om dette, og sekundærlitteraturen
gir forskjellige syn, alt fra at de vervet seg frivillig,
til at det ble brukt trusler og tvang.17 De væpnede
styrker rekrutterte de fleste norske agentene, som
ble plassert i Nordflåtens etterretningsavdeling,
Flåtegruppe 4090, mens noen ble rekruttert til
NKVD.18
Etter at tyskernes fremrykning ble stanset ved
Litza-elven, ble det iverksatt en operasjon på Varangerhalvøya i slutten av september 1941. Etter
tre måneders opplæring ble 13 mann satt i land fra
ubåt sør for Kiberg. Det er uklart hva oppdraget
var.19 Gruppen ble angitt etter bare noen dager, og
fire mann ble drept i kamp. Gruppen ble så delt i to;
fem mann ble senere hentet med ubåt i Persfjorden,
mens fire mann på egen hånd tok seg over til Sovjetunionen. Sammen med dem var Hans Kristian
Eriksens senere kilde.20 Fiaskoen førte til at flere av
partisanenes viktigste kontakter ble kompromittert, og en av dem ble senere henrettet.21
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 26
PARTISANENE I FINNMARK
Sovjets militære satte mye inn på å stanse de
tyske forsyningene som kom sjøveien til Kirkenes.
Det var derfor behov for radioagenter som kunne
observere og melde fra om de tyske konvoiene. I
feburar 1942 ble den første radiogruppen satt inn.
Det er denne virksomheten som først og fremst er
forbundet med partisanene. De ble satt i land langs
kysten av Finnmark og Nord-Troms og skulle overvåke den militære situasjonen i området. Men deres viktigste oppgave var altså å melde fra om tyske
konvoier med forsyninger til Litza-fronten. Flere av
gruppene var utsatt for uhell og tap, uten at de var i
kontakt med fienden. En av de norske partisanene
ble henrettet av sine egne, under uklare omstendigheter. Gruppene rekrutterte flere sivile hjelpere. I
tillegg til forsyninger bidro de sivile med etterretninger om tyskernes bevegelser. Radiogruppene
ble sendt ut av både NKVD og Flåtegruppe 4090.
I april 1942 ble den femte og siste av Nordflåtens
radiogrupper landsatt på yttersiden av Sørøya. Radioutstyret var ødelagt, og de forsøkte forgjeves å
oppnå kontakt med Murmansk. Etter halvannet
år måtte de innse nederlaget, og rømte til Sverige,
hvor de avga forklaring til svenske og norske myndigheter. En av dem var Otto Larsen.22
I slutten av april 1943 ble etterretningsoffiseren i 210. divisjon klar over at det var sovjetiske
etterretningsgrupper i området.23 I løpet av juli og
august 1943 ble samtlige radiogrupper rullet opp.
En gruppe klarte å rømme til fots tilbake til Sovjetunionen. Deltakerne i de andre gruppene ble
enten drept eller arrestert. Arrestasjoner av partisanenes hjelpere fulgte tett på, og over ett hundre
sivile menn og kvinner ble tatt. Omkring 40 partisaner og hjelpere ble henrettet eller drept, 30 dømt
til tukthus i Tyskland mens minst én lot seg bruke
til Funkgegenspiel i bytte mot livet.24 Med det var
de norske partisanenes virksomhet i hovedsak over.
I tillegg til radiogruppene ble seks nordmenn
tatt ut som ubåtloser i Nordflåten. Den gamle
ordføreren i Vardø, som hadde vært fisker i en
mannsalder, var en av disse. De skulle være med
som kjentmenn om bord, og samtlige overlevde
krigen.25 Enkelte andre ble lært opp som telegrafister, også tre kvinner. De jobbet ved hovedradiosentralen, hvor de mottok meldingene fra partisanene i Norge.26 En av disse kvinnene ble i slutten
Hans Kristian Eriksens bøker om krigen i Finnmark ble et
viktig tittehull inn i en verden som var ukjent for mange.
av oktober 1944 sluppet i fallskjerm over Finnmark
for å delta i en etterretningsgruppe. Tyskernes evakuering kom dem imidlertid i forkjøpet, og de fikk
ikke utrettet stort.27
Man vet ikke med sikkerhet hvor mange norske
statsborgere som lot seg verve og utdanne til partisaner. Tallene spriker fra 45 til omkring 100.28 Hvor
mange som mistet livet som partisaner er også noe
usikkert, og alles endelige skjebne er heller ikke
kjent.29 Antallet som totalt reiste til Sovjetunionen
er ukjent, men det hevdes at det i 1940 alene reiste
omkring 100 personer til Sovjetunionen, hvorav
så mange som 60 kan ha vært fra Kiberg. Av disse
kom 26 tilbake til Norge som partisaner.30 At tapene blant partisanene og deres sivile hjelpere var
svært store, er det imidlertid ingen tvil om.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 27
PARTISANENE I FINNMARK
En ny, og usikker tid
Sovjets inntog i Øst-Finnmark førte til at befolkningen så på Sovjetunionen som frigjørere fra det
tyske åket, mens det hos myndighetene også førte
til uro og mistenksomhet. Særlig de sovjetiske
fremstøtene mot Svalbard skapte bekymring. Forholdet mellom de to landene var rett etter krigen
relativt friksjonsfritt, men det var allikevel klart
for regjering, stortingsflertall og forsvarsledelse at
Sovjetunionen var Norges eneste reelle, potensielle
fiende.31
Forholdene i Nord-Norge under krigen skapte
en særlig sikkerhetsmessig utfordring for norske
myndigheter i etterkrigstiden. Sovjetiske etterretningsoffiserer fulgte tett på sovjetiske militære
styrker inn i Finnmark i 1944. De hadde fritt leide i
Øst-Finnmark frem til september 1945, da de sovjetiske styrkene trakk seg ut. Flere etterretningsagenter reiste sammen med kolanordmenn og andre
tolker for å kontakte potensielle spioner i Finnmark. De brukte sin kunnskap om politiske, økonomiske og personlige forhold til å verve agenter.
Særlig to sovjetiske etterretningsoffiserer var aktive.
Den mest fremgangsrike ververen var kaptein Filip
Antonovitsj Savsjenko, som hadde lært opp norske partisaner og selv deltatt i operasjoner sammen
med nordmenn under krigen. Savsjenko og hans
medhjelpere vervet fire av de senere spiondømte
finnmarkingene. Den andre var en kapteinløytnant
Pavel Sotjagin, med tilnavnet «Sothans». Han var
den godt likte sjefen for etterretningsopplæring i
Nordflåtens oppklaringsavdeling 4090. Han hadde
der lært opp en rekke norske agenter.32
Overvåkningen, som fortsatte sin virksomhet i
Øst-Finnmark fra 1947 med én ansatt, hadde tidlige indikasjoner på sovjetisk etterretningsvirksomhet i Øst-Finnmark.33 De fikk imidlertid ingen klar
bekreftelse før russisk løytnant i NKVD, Gregorij
Feodorovitsj Pavlov, hoppet av til Norge i 1953.34
Pavlov så sitt snitt til å dra over elven i Pasvik,
og møtte som første nordmann en nybrottsmann
som i 1951 var mottager av kongens fortjenstmedalje. For Pavlov var han kjent som agenten med
kodenavnet «Argus», som han hadde møtt på sovjetisk side året før. «Argus» pekte ut veien til politiet, slik at Pavlov kom i sikkerhet. POT fant, etter
omfattende undersøkelser, at Pavlov var etterrette-
lig. «Argus» var en av dem som ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen i 1954. Først etter
at dommen var sonet ferdig, innrømmet han å ha
vært spion siden 1920-tallet. «Argus» var en av de
viktigste partisanhjelperne i Pasvik under krigen.35
Pavlov oppga en rekke navn og dekknavn på
sovjetiske spioner i Norge og Finland. Til sammen
dreide det seg om 30 nordmenn og 22 finner. Det
var imidlertid ikke sikkert om de var vervet før,
under eller etter krigen, hvem som hadde vervet
dem eller om de hadde virket som agenter for Sovjetunionen.36 Med andre ord måtte myndighetene
iverksette et møysommelig etterforskningsarbeid.
POT lyktes i å identifisere alle unntatt et par
av agentene Pavlov hadde notert seg. Av forskjellige årsaker førte dette til syv domfellelser av norske borgere. I tillegg fant retten en mann skyldig,
men forholdet var foreldet, slik at han allikevel ble
frifunnet.37
POT knyttet utover 1950-tallet til seg en del
tidligere partisaner og sovjetfarere som kilder,
blant andre Hans Kristian Eriksens hovedkilde.38
De fortalte om vervingsaktiviteten fra frigjøringen av Finnmark og utover, og at flere hadde tatt
imot penger og signert agentavtaler. De fortalte om
hemmelige møter, både ute på havet, over grensen
særlig i Pasvik, og på Fiskerhalvøya. Informantene
fortalte også at de var utsatt for trusler og trakassering fra andre tidligere partisaner, som krevde at
de skulle være lojale overfor troskapseden de hadde
avlagt i Murmansk under krigen.39
Av forskjellige årsaker ble ingen av dem som ble
oppgitt av disse kildene dømt for spionasje. Flertallet fordi de ikke var involvert i illegalt arbeid. Men
noen av dem, også tidligere partisaner, partisanhjelpere og sovjetfarere, innrømmet senere å ha
drevet ulovlig virksomhet for Sovjetunionen, tatt
imot penger eller gitt løfter om å være tilgjengelig
for slik tjeneste.40
Litt avhengig av hvilke kriterier som legges
til grunn, er det ikke urimelig å anta at minst 35
personer i Varanger-området, i tillegg til de dømte
spionene, ble forsøkt vervet mellom oktober 1944
og september 1945. Av disse innrømmet elleve i senere avhør at de hadde latt seg verve til tjeneste for
Sovjetunionen. De vervede signerte lydighets- og
taushetserklæringer. Tre av dem innrømmet å ha
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 28
PARTISANENE I FINNMARK
Man kan mene mye om verdien av godt naboskap, men det er alltid lurt å følge litt med på det som foregår der. (Foto: Mats
Grimsæth/Forsvaret)
fulgt opp med møter, mens minst én lot seg verve
til dobbeltagent i 1949, og foret Sovjetisk etterretning med falske opplysninger.41
Da POT for alvor trappet opp overvåkningen
av partisanmiljøene, konsentrerte de seg først om
den tidligere ordføreren i Vardø. Han hadde som
nevnt virket som los for sovjetiske ubåter under
krigen. Etterforskningen kulminerte med en stor
politiaksjon i 1961, hvor til sammen 29 personer
ble innkalt til avhør. Aksjonen førte ikke til at noen
ble siktet. Den tidligere ordføreren i Varanger innrømmet i avhørene at han hadde arbeidet for Sovjetisk etterretningstjeneste også før krigen. Dette
forholdet var imidlertid foreldet.42 Overvåkningen
konkluderte med at det ikke fantes grunnlag for å
mistenke den tidligere ordføreren for agentvirksomhet for Sovjetunionen etter krigen.
På 1960-tallet, frem til 1968, konsentrerte POT
overvåkningen i Øst-Finnmark om partisan- og
sovjetfarermiljøet i Kiberg-Vardø. Flere ble mistenkt for ulovlig virksomhet til fordel for Sovjetunionen, og satt under overvåkning. Noen ble
overvåket nesten kontinuerlig, mens andre ble mer
sporadisk holdt under oppsikt. Det fremkom så
mange indisier på illegal, konspirativ virksomhet,
at politiet iverksatte en ny runde med forhør i 1968.
Heller ikke den gangen ble noen siktet.
Bakfjord-saken
En gruppe partisaner tok inn hos en familie i Bakfjord i 1944. Der fikk de forpleining i noen måneder, før de reiste tilbake til Sovjetunionen. Da
partisangruppen reiste til Sovjetunionen reiste to
av mennene fra Bakfjord sammen med dem.43 De
ble vervet, signerte troskapseden og fikk opplæring
i etterretning og sabotasje. Krigens gang medførte
imidlertid at de ikke fikk operativ tjeneste. Allikevel måtte de signere en ekstra taushetserklæring før
de fikk reise tilbake til Norge. Der forpliktet de seg
også til å yte Sovjetunionen støtte i tilfelle krig med
vestmaktene.44
Det er uklart hvordan de to vervede fra Bakfjord ble kontaktet i 1948. Men en av de sovjetiske
etterretningsagentene som hadde bodd hos familien i Bakfjord i 1944, truet og presset familien til å
overholde sine forpliktelser, ved hjelp av troskaps-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 29
PARTISANENE I FINNMARK
eden og taushetsløftet de hadde signert. Dette førte
til familieråd, hvor det ble bestemt at familien ikke
kunne avse de to, slik at de sendte en 17 år gammel gutt, sønn og nevø av de to agentene, på spionskole i Sovjetunionen. Faren og onkelen virket
som agenter for Sovjetisk etterretningstjeneste i et
par år før de ble pensjonert, mens sønnen var agent
for GRU helt til han ble avslørt i 1967. Han reiste
rundt i Nord-Norge, knyttet kontakter, pumpet intetanende offiserer og sivile, og fotograferte. Han
samlet først og fremst opplysninger om militære
forhold, som kaianlegg, flyplasser, tankanlegg mv.
Dessuten sendte han en del personopplysninger til
Sovjetisk etterretning. Opplysningene ble formidlet via «døde postkasser», dekkadresser i utlandet,
møter med etterretningsoffiserer i Sovjetunionen
og illegale, krypterte radiosendinger.45
Hovedmannen i Bakfjordsaken ble dømt til 7
½ års fengsel, samt inndragning av et relativt stort
pengebeløp. Fire andre ble også dømt til fengsel og
inndragning, mens én sak ble henlagt da den var
foreldet.46
Bakfjord-saken førte antagelig til den siste, store avhørsrunden i Kiberg-Vardø-området i 1968. 47
Det var antagelig det sterkt kritiske søkelyset journalister, forfattere og media satte på denne overvåkningen fra 1969, som medvirket til at den bredt
anlagte overvåkningen ble avsluttet.48
Oppgjøret
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor stor effekt partisanenes virksomhet fikk på krigen. Meningene
spriker i sekundærlitteraturen, og ulike tolkninger
av kildene fører til forskjellige synspunkter. Enkelte
mener at radioagentenes virksomhet hadde svært
stor betydning for krigen på Kola, ved at så mange
som 80 handelsfartøyer med forsyninger til Litzafronten ble senket som følge av deres meldinger.
Det er ingen som har oppgitt noen kilder til dette
tallet, annet enn ”Forsvaret”.49 Andre mener at betydningen var mer indirekte, ved at de bandt opp
tyske troppestyrker som ellers kunne vært benyttet annerledes. Man har imidlertid svært lite kildemateriale å bygge en oppfatning på, slik at sammenhengen mellom radioagentenes virksomhet og
eventuelle resultater på sovjetisk side er umulig å
påvise.50 Men i og med at tyskerne satte store res-
surser inn på å fakke dem, er det rimelig å anta at
de hadde betydning.
Flere nordmenn, deriblant tidligere partisaner,
ble under og etter krigen sendt til tvangsarbeid i
det sovjetiske Gulag-systemet etter summariske
rettssaker. De tidligere partisanene ble anklaget for
spionasje og for brudd på troskaps- og taushetsløftet. Noen nordmenn omkom av dystrofi som følge
av de elendige ernæringsmessige og hygieniske forholdene i arbeidsleirene. Minst én ble skutt under
fluktforsøk. Flere ble også torturert under avhør.51
Sovjetiske myndigheter benektet i mange år
at de hadde norske sovjetfarere i sitt fangesystem.
Hjemvendte fanger og tilfeldigheter førte til at
norske myndigheter ble kjent med situasjonen. På
begynnelsen av 1950-tallet begynte de første forsøk fra norske myndigheter på å få disse fangene
hjem.52
De tre tidligere partisanene som hadde flyktet
fra Sørøya til Sverige, deriblant Otto Larsen, ble
lurt til Sovjet av Savsjenko med løfte om økonomisk oppgjør og erstatning. I Sovjet ble de konfrontert med rapportene etter avhørene i Sverige.
De ble idømt lange straffer for å ha røpet sin historie, og satt i tvangsarbeidsleir.53 Det at disse tre
ble sendt i tvangsarbeidsleir, har i ettertid blitt sett
som en sovjetisk tydeliggjøring av taushetsløftet
partisanene underskrev. Taushetsløftet gjaldt evig,
også overfor norske myndigheter.54 Forholdet har
sannsynligvis bidratt til frykten for å fortelle om
virksomheten, og dermed til partisanenes taushet
etter krigen.55
Sovjetfangenes hjemkomst tidlig på 1950-tallet, fikk svært stor oppmerksomhet i media. Hjemkomsten falt også sammen med de tidligere nevnte
spionasjesakene i Sør-Varanger. De hjemvendte
partisanene hadde gitt opp troen på kommunismen slik den ble praktisert i Sovjetunionen. Dette
formidlet både Osvald Harjo og Otto Larsen i bøkene de lot skrive etter hjemkomsten. De ble også
brukt av Arbeiderpartiet for å fortelle om forholdene i Sovjetunionen, som et ledd i den hjemlige
kampen mot kommunismen. Deres tidligere partifeller og partisankollegaer, og i enkelte tilfeller
deres egne familiemedlemmer, gikk hardt ut mot
dem i media.56 Overvåkningstjenesten på sin side
ble fortalt om hvordan de var forsøkt truet til videre
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 30
PARTISANENE I FINNMARK
Sovjetunionen var det forjettede land for enkelte nordmenn. Mange ble skuffet, av ulike grunner. (Fotograf: Torbjørn Kjosvold/
Forsvaret.)
etterretningsvirksomhet for Sovjetunionen, før de
ble løslatt. Løslatelsene skjedde etter sterkt, langvarig press fra norske myndigheter.57
Manglende dekorasjoner?
Flere av partisanene ble dekorert av sovjetiske
myndigheter under og etter krigen.58 Dekorering av
personell som på egen hånd, uten norske myndigheters viten, vervet seg til fremmed makts tjeneste,
var den angjeldende makts ansvar, et ansvar Sovjetiske myndigheter var seg bevisst. Et grunnleggende prinsipp når det gjelder dekorasjoner, var og er
at hendelsene som skal ligge til grunn for dekorasjonene, må være grundig og utførlig dokumentert.
For partisanenes del er det ingen slik dokumentasjon tilgjengelig for norske myndigheter. Et annet
viktig prinsipp når det gjelder dekorasjoner, er at
ingen i utgangspunktet skal dekoreres to ganger
for samme forhold, såkalt dobbeltdekorering.59 At
norske myndigheter ikke tildelte dekorasjoner for
innsatsen som partisaner og partisanhjelpere ytte,
var i tråd med den praksis som gjaldt også andre
krigsdeltakere.
Det var altså i all hovedsak kommunister, de
fleste fra Finnmark, nærmere bestemt Varanger,
som ble partisaner. De utførte en lang rekke oppdrag for sovjetiske etterretningsorganer. Partisanvirksomheten ble rullet opp i 1943, og påførte partisanene og deres sivile hjelpere store tap.
Mangelen på primærkilder medfører at det er
vanskelig å si noe sikkert om partisanenes virksomhet. På individnivå er det særdeles vanskelig,
men også som et større fenomen er det betydelige
utfordringer. En del har forsøkt, men det er fortsatt
svært mange spørsmål som står ubesvart. Mange
sider ved de fremstillingene som finnes er også omdiskutert.
Men at grupper på tre mann, hvorav en eller to
nordmenn, lå i månedsvis på Finnmarkskysten og
rapporterte om det de så og det deres sivile hjelpere fortalte, er det ikke tvil om. Det er heller ikke
tvil om at patrulje- og basevirksomheten i Pasvik
foregikk og at noen tjenestegjorde som ubåtloser og
radiooperatører.
Etter krigen ble det etter hvert klart for norske
myndigheter at virksomheten hadde funnet sted,
og at den hadde hatt et visst omfang. Noe ble også
kjent under krigen, blant annet fortalt ved de tidligere nevnte avhørene i Sverige, og av en av lederne
i NKP, Henry Kristiansen.60 Etter som den kalde
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 31
PARTISANENE I FINNMARK
krigen skred frem, og informasjon om de mange
vervingsforsøkene og fordekte møtene mellom
tidligere partisaner, partisanhjelpere og sovjetisk
etterretningspersonell ble kjent, ble disse miljøene
utsatt for økt oppmerksomhet fra Politiets overvåkningstjeneste.
Taushetsløftet, trusler om represalier fra tidligere partisankollegaer og partifeller, samt trusselen
om sovjetisk hevn, bidro til at nesten ingen tidligere partisaner fortalte noe om det de hadde vært
med på. Deretter fulgte en periode med intensivert overvåkning med store avhørsrunder. Ikke før
Hans Kristian Eriksen fortalte sin kildes historie
som partisan i bokform, ble større deler av denne
historien kjent for de brede lag av befolkningen.
Den påfølgende mediedekningen synliggjorde den
belastningen det var å leve under disse forholdene.
Tjenesten som radioagent, i provisoriske huler,
i månedsvis langs den treløse, stormfylte Finnmarkskysten, var blant de aller hardeste noen nordmenn deltok i under andre verdenskrig. Det er likevel ikke til å undres over at de samme personene
ble utsatt for utstrakt overvåkning under den kalde
krigen. Men denne overvåkningen tok former som
påførte alle som var tilknyttet partisanene store belastninger, som kom i tillegg til presset fra andre
tidligere partisaner og ikke minst det stadige presset fra sovjetiske etterretningstjenester.
Partisanene og deres hjelpere hadde også opplevd betydelig belastning under krigen, for en innsats som altså ikke ble anerkjent av norske myndigheter. Ikke før etter kongens kransnedleggelse på
monumentet over falne partisaner i Kiberg i 1983,
ble de da gjenlevende partisanene tildelt Deltagermedaljen som anerkjennelse for innsatsen.61 Mange oppfattet kongens tale ved monumentet i Kiberg
i 1992, hvor partisanene fikk en unnskyldning fra
norske myndigheter for den behandling de hadde
fått, som den endelige oppreisningen.
Referanser:
8 Bergh og Eriksen 1998, bind 1, s. 45.
9 Jacobsen, Alf R., Rød August – Den virkelige historien om partisanenes skjebne, Aschehoug & Co, Oslo 2005, s. 266, jfr s. 28.
10 Fjørtoft, Kjell, Lille-Moskva – Den glemte krigen, Gyldendal Norsk
Forlag, Oslo 1983, s. 42, sier 37, mens Jacobsen 2005, s. 33, hevder
det var så mange som 48. Larsen 1954, s. 11, oppgir 36, men uten å
oppgi dato.
11 Jacobsen 2005, s. 30, Jentoft 2005, ss. 68-73.
12 Jacobsen 2005, s. 267. Den sovjetiske statssikkerhetstjenesten har
fra starten i 1917 hatt mange navn: Chekaen, GPU, OGPU, NKVD,
GUGB, NKGB, MGB, MVD og fra mars 1954 KGB (Komitet
Gosudarsvennoy Bezopasnosti – Komiteen for statens sikkerhet),
jfr Haarstad, Gunnar, I hemmelig tjeneste, H. Aschehoug & Co (W.
Nygaard), Oslo 1988, s. 124. NKVD (Folkekomissariatet for innenrikssaker) benyttes her som fellesnavn i de fleste tilfeller.
13Jacobsen 2005, s. 30, jfr. note på side 267. Eriksen, Hans Kr.,
Partisaner i nord, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1979, ss. 100-101,
fremsetter imidlertid det syn at denne vervingen skjedde frivillig.
14 Larsen 1954, s. 20.
15 Larsen 1954, s. 20; Eriksen 2012, ss. 34-35.
16 Jacobsen 2005, s. 240, Jentoft 2005, ss. 97 og 98.
17 Eriksen 1979, ss. 100-111, mener at de vervet seg frivillig, hvilket
også uttrykkes av Bjørklund 2015, s. 25. Jacobsen 2005, ss. 42 og 43
hevder at det ble brukt tvang, mens Jentoft 2005, s. 98, antyder at
vervingen var frivillig.
1 Ivar Bjørklund, «Partisaner i Finnmark – om minner og medaljer»,
Norsk Militært Tidsskrift 2/2015, s.32.
2 Betegnelsen kan være noe misvisende, da partisanene i Finnmark
vanligvis ikke drev sabotasje, og søkte å unngå strid med tyskerne.
Se for øvrig drøfting i Jentoft, Morten, Mennesker ved en grense –
en beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama, Gyldendal,
Oslo 2005, s. 98.
3 Se for eksempel Bjørklund 2015.
4 Samtale med professor Mikhail Suprun fra det statlige universitetet
i Arkhangelsk, i Vardø 14.10.14 i forbindelse med konferanse om
Finnmarks frigjøring.
5 I denne teksten benyttes primært begrepene ”Overvåkningen”,
”Overvåkningstjenesten”, ”Politiets overvåkningstjeneste” og
”POT”, da enheten ikke skiftet navn til Politiets sikkerhetstjeneste
før i 2002.
6 Larsen, Otto, Jeg var Sovjet-spion, J. W. Cappelens Forlag, Oslo
1954; Harjo, Osvald, Moskva kjenner ingen tårer, Tiden Norsk
Forlag, Oslo 1956; Eriksen, Hans Kr., De kuer oss aldri – Jørgund
Sivertsen og partisanene. En kvinnesaga om krig og tortur, smerter,
sorg og lidelse, Nordkalott-Forlaget 1993.
7 Bergh, Trond og Eriksen, Knut Einar, Den hemmelige krigen –
Overvåkningen i Norge 1914-1997, Bind 1. Overvåkningssystemet
bygges opp 1914-1955, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1998, s. 45.
Konklusjon
Det er opplagt at få nordmenn hadde en tøffere
tjeneste under krigen, og en hardere skjebne etter
krigen, enn de norske partisanene. Det i seg selv
utløser imidlertid ingen norske krigsdekorasjoner
utover Deltagermedaljen. Handlinger som kan dekoreres må for det første være dokumenterbare og
for det andre må de være knyttet til norske myndigheters beslutninger. Er ingen av disse kravene
tilfredsstilt, blir man ikke dekorert.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 32
PARTISANENE I FINNMARK
18 Fjørtoft 1983, s. 74, Haarstad 1988, ss. 127 og 128.
19Eriksen 1979, s. 11, jfr Jacobsen 2005, s. 240. Eriksen mener
oppdraget var klart; Jacobsen at det ikke var det. Jentoft 2005, s.
92, oppgir at russiske militære kilder hevder at det var et rekognoserings- og etterretningsoppdrag, mens partisanene selv oppfattet
det slik at de skulle opprette en geriljagruppe bak fiendens linjer.
Gruppen bestod av nordmenn, sovjetere og såkalte kolanordmenn.
Dette var etterkommere etter nordmenn som hadde emigrert til
Kola på slutten av 1800-tallet.
20 Hans Kristian Eriksens kilde var ikke tilbake i Norge før etter at
krigen var over. Han var en kort periode innsatt i en sovjetisk
tvangsarbeidsleir, hvor hans nevø omkom, før han i midten av 1945
kom tilbake til Norge.
21 Jacobsen 2005, s. 240; Fjørtoft 1983, s. 72, jfr Jentoft 2005, ss. 92-97.
En av partisanene ble av en sovjetisk militær spesialdomstol dømt
til tvangsarbeid i fem år, en straff som senere ble forlenget til ti år.
Han døde i fangenskap.
22 Jacobsen 2005, s. 242, Jentoft 2005, ss. 152 og 153.
23 Jacobsen 2005, s. 243.
24Jacobsen 2005, ss. 243-244, Jentoft 2005, ss. 147 og 148.
Funkgegenspiel innebar at agenten ble snudd, og tvunget til å bistå
tysk etterretning med å blant annet sende falske radiomeldinger til
Sovjetunionen. For tallenes nøyaktighet, se under.
25 Fjørtoft 1983, s 74.
26 Fjørtoft 1983, s 77.
27 Jentoft 2005, s. 172. Hun var med det Norges første kvinnelige fallskjermhopper, og den første norske kvinnen som hoppet i skarpt
oppdrag.
28 Fjørtoft 1983, s. 10 og Bergh, Trond og Eriksen, Knut Einar, Den
hemmelige krigen – Overvåkningen i Norge 1914-1997, Bind 2.
Storhetstid og stormkast 1955-1997, Cappelen Akademisk Forlag,
Oslo 1998, s. 152 opererer med 45 utdannede partisaner, mens
lokalhistorikeren Nils Henry Johansen opererer med 81, Johansen,
Nils Henry, Krigen i nord – Fra Murmansk til Arnøy, eget forlag,
Kirkenes 1996, s. 125. Huitfeldt, Tønne, «De norske partisanene
i Finnmark 1941-1944 – i skyggen av den kalde krigen», IFS Info
3/1997, oppgir på side 5 «et hundretalls», et tall han fikk fra Ulstein,
Ragnar, Etterretningstjenesten i Norge 1940-1945. Bind 3: Nettet
strammes, J. W. Cappelens Forlag AS, Oslo 1992, s. 458. Videre
opplyser Huitfeldt at de 45 som Fjørtoft opererer med, var de som
var rekruttert av Nordflåten. Han antar at de som arbeidet for
NKVD kommer i tillegg, og anslår at det kan ha dreid seg om ca.
30 personer. Huitfeldt 1997, s. 5. Tilsvarende tall oppgis av Haarstad
1988, s. 128: over 40 i Nordflåten og nærmere 30 i NKVD.
29 Jentoft 2005, 41 partisaner og hjelpere ble drept. Ulstein 1992, s. 458
opplyser at til sammen 35 personer mistet livet som følge av partisanvirksomheten. Partisanmuseet i Kiberg opplyste at 46 mann
omkom, men de tar da med både lokale hjelpere, de som omkom
i Sovjetunionen, herunder en som omkom før han fikk partisanutdanning, og et medlem av NKP som omkom under Nortraship.
Epost fra avdelingsleder Monica Dahl, Varanger museum IKS,
12.11.2012. For tilhørighet til Nortraship: RA, KDK eske 48, brev
fra NKP til FD, «Ad Krigsmedaljen post mortem», 24.09.48, samt
ARBARK, NKP, D sakarkiv, 1948, Jens Chr. Hauge, «Krigsmedaljen
Post Mortem til personer som er falt i de militære organisasjoner
ved hjemmefronten», 16. juli 1946.
30Fjørtoft 1983, s. 9, oppgir over hunder personer, og Jacobsen
2005, s. 33, oppgir «mer enn ett hundre». Antall fra Kiberg:
Utstillingstekst i Partisanmuseet, lest 20. juni 2012.
31 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 86-87.
32 Jentoft 2005, s. 208, Bergh og Eriksen 1998 bind 1, s. 88, Haarstad
1988, ss. 127 og 128.
33 Haarstad 1988, s. 124.
34 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 250-251.
35 Jentoft 2005, ss. 230 og 231, Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 250251, Haarstad 1988, s. 135
36 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, s. 251, Haarstad 1988, s. 137.
37 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, s. 252, Haarstad 1988, ss. 139 og 140.
38 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 153.
39 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 152-160. I følge Haarstad 1988,
s. 124, ble overvåkningen gjenoppbygget fra 1947, med én ansatt i
Kirkenes. Også de neste årene var styrken meget beskjeden, med
utallige arbeidsoppgaver. KGB alene hadde på tidlig 1950-tall over
200 ansatte ved Murmansk-kontoret.
40 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 155-163.
41 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 254-255, Haarstad 1988, ss. 125
og 126. Haarstad opplyser at ytterligere en person ble vervet av norske sikkerhetsmyndigheter som dobbeltagent, men at forehavendet
av forskjellige årsaker ikke var vellykket. Vedkommende ble ikke
straffeforfulgt for sin opprinnelige virksomhet for Sovjetisk etterretning.
42 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 153-154.
43 Jacobsen 2005, s. 244.
44 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 163.
45 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 164, jfr Tofte, Ørnulf, Spaneren
– KGBs menn og metoder, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1988, ss.
201-205.
46 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 164-165.
47 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 166, jfr. s. 163.
48 Jacobsen 2005, s. 225, Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 154.
49Gyllenhaal, Lars og Gebhardt, James F., Slaget om Nordkalotten,
Historiska Media, Lund 1999, s. 130. Fjørtoft 1983, s. 120.
50 Jacobsen 2005, s 209, mener å ha beregnet, hovedsakelig basert på
tyske kilder, at partisanenes virksomhet førte til senkningen av 15
skip.
51 Eriksen, Ane Ringheim, Stalins norske fanger, Oslo: Scandinavian
Academic Press / Spartacus Forlag AS, Oslo 2012, ss. 68 og 74-76.
52 Eriksen 2012, s. 95.
53 Eriksen 2012, s. 187, Larsen 1954, ss. 72 f.
54 Larsen 1954, s. 20; Eriksen 2012, ss. 34-35.
55 Eriksen 2012, s. 187.
56 Jentoft 2005, s. 248, Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 161. Blant
annet ble det publisert rykter satt ut av NKP og tidligere agenter for
NKVD, om at Harjo hadde vært medlem av NS, og at han hadde
vært agent for Gestapo.
57 Eriksen 2012, s. 95.
58 Bjørklund 2015, s. 29, Eriksen 1979, s. 149.
59 Henriksen, Kjetil og Weber, Sindre, «Praksis for tildeling av Norske
krigsdekorasjoner – handelsflåten og Hjemmestyrkene», i Norsk
Militært Tidsskrift 3/2015, ss. 22-29. Artikkelen omhandler disse
kriteriene og praksisen for tildeling av dekorasjoner.
60 Zachariassen, Aksel, Spennende år: fra krig til krig med ord og penn,
Tiden Norsk Forlag, Oslo 1978, ss. 45 og 189.
61 I likhet med flere av de andre deltagermedaljene som ble tildelt etter
andre verdenskrig, ble også disse sendt i posten. Dette har man i
ettertid forstått var svært uheldig. Henriksen og Weber 2015, s. 24.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 33
PLANER OG REALITETER
AV STEIN HELGE KINGSRØD
Bygger vi beredskap mot
gårsdagens trusler?
Som tidligere sjef for Hærens eneste CBRN-kompani var det med stor
interesse jeg leste artikkelen til Jan Ivar Botnan i forrige nummer av
NMT. (nr. 3/2015).1 Botnan stiller i artikkelens overskrift spørsmålet
om vi har en for tynn beredskap mot dagens CBRN-trusler, med henvisning til den teknologiske utviklingen innen bioteknologi, kjemiske
substanser på avveie, bedre tilgang på kunnskap og teknologi hos røverstater og terrorgrupper, og så videre. Det er et betimelig spørsmål, og
med erfaring fra CBRN arbeid er jeg slett ikke uenig i denne påstanden.
Hensikten med min artikkel er å utfylle Botnans artikkel med noen
betraktninger fra den operative synsvinkel. Botnans poeng er at denne
trusselen både har en militær og en sivil dimensjon, og som det ville
være lurt å samarbeide om på tvers av etatsgrensene for å mestre.
Major Stein Helge
Kingsrød
har bakgrunn fra Hærens
CBRN-kompani, og er
for tiden hovedlærer ved
Forsvarets stabsskole.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 34
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
Den militære dimensjonen – en liten historietime.
D
e fleste som på et eller annet tidspunkt har blitt utsatt for de obligatoriske CBRN-leksjonene i Forsvaret,
husker nok at leksjonsrekka startet
med en kort historikk, dvs. noen eksempler fra riktig gamle dager der det vi i dag ville
kalle CBRN-våpen ble brukt militært. Det være seg
pestbefengte lik som ble slynget over bymurene,
kopperinfiserte tepper som ble utlevert til indianere,
eller mer moderne bruk av giftgass på vestfronten
under 1. verdenskrig. Artig informasjon forså vidt,
men utover å være av tvilsom verdi rent pedagogisk
mangler disse eksemplene en god analyse av hvilke
virkning denne tidlige bruken av CBRN-midler
fikk. Virket disse stridsmidlene etter hensikten, dvs.
ble ønsket effekt oppnådd, hva gjorde at de virket,
og hva gjorde at de ikke virket? Og hvorfor ble ikke
slike stridsmidler brukt i andre situasjoner, der effektene kunne forventes å være betydelig? La oss
derfor forsøke oss på noen slike analyser, og for enkelthets skyld holder vi oss til kjemiske stridsmidler,
eller C-tridsmidler som det også kalles.2
C-stridsmidler ble for alvor introdusert da tyske
styrker angrep den franske og britiske sektor ved
Ypres 15. april 1915 med klorgass. De allierte fikk
i følge enkelte kilder et tap på 15 000 mann hvorav
5 000 døde i løpet av en halv time.3 Hvis den tyske
ledelsen hadde hatt en bedre plan for å utnytte resultatet av dette angrepet, ville det hatt potensiale
til et massivt operasjonelt gjennombrudd. Selv om
de fysiske våpenvirkningene i dette angrepet var
overveldende, var det likevel det psykiske sjokket
ved å bli stilt ovenfor ny og ukjent teknologi hvor
det skortet på mottiltak som var av størst betydning.
De franske styrkene fikk panikk og kollapset når de
ble utsatt for et våpen de ikke visste noe om. Den
kanadiske divisjonen som ble satt inn for å tette hullet i linjen hadde imidlertid fått litt informasjon om
hva som foregikk, og hadde kommet opp med noen
primitive mottiltak, og taklet utfordringen bedre.4
Etter dette ble C-stridsmidler en integrert del av
operasjonene, men siden partene etter hvert utviklet mottiltak ble den overveldende effekten som ble
oppnådd ved det første angrepet en enkelthendelse
under 1.verdenskrig.
Denne våpentypen ble forbudt ved tilleggsprotokollen av 1925 til Genèvekonvensjonene, men
ved utbruddet av 2. verdenskrig var fortsatt Cstridsmidler et verktøy i den militære verktøykassa,
i den forstand at de var anskaffet i store mengder
av stormaktene, og at det var konkrete doktriner for
operativ bruk. Snarere var det manglende militær
nytteverdi som gjorde at C-stridsmidler ikke kom
til anvendelse i 2. verdenskrig. Felles for de stridende på begge sider var at de var godt forberedt med
beskyttelsestiltak og evne til å svare på et kjemisk
angrep med samme mynt. Disse forhold fikk betydning for den fortløpende vurderingen på taktisk
nivå. De tyske felttogene tidlig i krigen ble utkjempet med høyt tempo, noe som ville blitt en umulighet om gjensidig kjemisk krigføring hadde begynt.
Når krigslykken snudde, konkluderte tyskerne med
at de hadde mer å tape enn å vinne ved å bruke Cstridsmidler, gitt de alliertes overlegenhet i lufta og
med artilleri. Den beste anledningen for bruk av Cstridsmidler under 2. verdenskrig var på strendene
i Normandie. Den tyske vurderingen var imidlertid
at et slikt angrep sannsynligvis kunne stanset en alliert landgang i første omgang, men at konsekvensen ved en alliert gjengjeldelse ville blitt mye verre.
De allierte på sin side hadde ikke noe ønske om å
introdusere C-stridsmidler siden de førte en manøverkrig som de hadde liten interesse av skulle kjøres
fast i en kjemisk hengemyr. Under hele krigen var
det altså en klar oppfatning fra begge sider om at
en introdusering av kjemiske krigføring heller ville
hindre operasjonene enn å legge til rette for dem.5
Men selv om bruk av C-stridsmidler ble forbudt
i 1925, og heller ikke ble brukt under 2. verdenskrig,
har C-stridsmidler likevel blitt brukt i flere konvensjonelle kriger. I en artikkel i tidsskriftet Armed
Forces & Society, om C-stridsmidlers bruk i krig etter 1. verdenskrig, analyseres aktørenes strategiske
hensikt, taktiske hensyn og psykologiske vurderinger rundt bruken av C-stridsmidler.6 Artikkelen tar
for seg fem kriger der C-stridsmidler har blitt brukt,
nemlig den italiensk-etiopiske krigen fra 1935-36,
krigen mellom Kina og Japan fra 1937 til 45, den
egyptisk-jemenittiske krigen fra 1963-67, den sovjet-afghanske krigen fra 1979-88 og i krigen mellom
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 35
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
Iran og Irak fra 1980-88.7 Artikkelens hovedproblemstilling var om C-stridsmidler hovedsakelig
har blitt brukt aktivt i krigens innledende fase for
raskere og nå en strategisk målsetning, eller om det
heller har blitt brukt som en siste utveg for å unngå
nederlag i en desperat situasjon.
Artikkelen viser at ved alle krigene med unntak
av den siste, ble C-stridsmidler brukt av den angripende part mer eller mindre fra krigens første dag,
selv om det fantes hensiktsmessige konvensjonelle
alternativer for hånden. Det var kun i Iran-Irakkrigen at C-stridsmidler ble brukt av Irak for å unngå
totalt nederlag overfor de iranske motangrepene.
Ved denne enkle analysen om bruk av C-stridsmidler i krig som beskrevet ovenfor, kan det synes som
det avtegner seg noen hovedtrekk:
• Kjemiske stridsmidler har som oftest blitt brukt
i en offensiv hensikt tidlig i krigen for å fremskynde, optimaliser og konsolidere den taktiske
fremgangen, fremfor et defensivt middel brukt i
en desperat situasjon
• I de tilfellene der kjemiske stridsmidler ble brukt
med god effekt var det mot en lite avansert motstander, som hadde lite utviklede beskyttelsestiltak og manglende forståelse for kjemisk krigføring
Hvis disse hovedtrekkene sier noe om hva som
påvirker den operative vurderingen bak bruken av
C-stridsmidler, så er de likevel utilstrekkelige for å si
noe om sannsynligheten for bruk av C-stridsmidler
i fremtiden. Det arbeidet som har blitt gjort for å
begrense bruken av masseødeleggelsesvåpen i krig,
og den økte politiske motstanden mot slike våpen
rundt om i verden, får nok alle som kunne tenke seg
å ta i bruk slike våpen til å tenke seg om en gang til.
Japan kunne nok til sammenligning ganske risikofritt angripe Kina med kjemiske våpen i 1937, uten
å ta spesielt hensyn til hva resten av verden måtte
mene om det.
CBRN i norsk militær trusselpersepsjon – bare for historien?
Spørsmålet blir derfor om de operative fordelene
ved et bruk av C-stridsmidler kan veie opp for de
politiske ulempene også i moderne kriger, og om
dette derfor fortsatt kan være en aktuell problemstil-
Lure trikks, som involverer kjemiske eller biologiske baserte
giftstoffer, er godt kjent fra historien. Men hvor effektivt har
det vært?
ling for militære planleggere? Vil det ikke være nærmest umulig for en stat å ha slike våpenprogrammer
uten å bli avslørt, og deretter politisk fordømt eller
det som verre er? Her har Botnan noen poenger til
ettertanke. Det er ingen sak for en industrinasjon å
utvikle kjemiske våpen i ly av legal sivil virksomhet
om de skulle ønske det. Putin har allerede benyttet
seg av gass under gisselaksjonen i Dubrovkateateret i 2002. Selv om dette var en intern kontra-terror
operasjon og ikke krig, viser dette vilje til bruk og
evne til å fremstille midler og integrere dem i operasjoner på en måte som gir presis effekt. Samtidig
vil det i en såkalt hybrid krig, som i alle typer kriger,
være så kaotiske forhold at det kan være vanskelig å
fastslå om kjemiske våpen har blitt brukt og hvem
som står bak, og dermed vanskeligere å føre fram
anklager om ulovlig krigføring for et internasjonalt
publikum. Er derfor politiske avtaler garanti god
nok garanti for at vi ikke blir angrepet med kjemiske
våpen i fremtiden?
La oss derfor tenke litt fritt og forestille oss
en situasjon der Russland og NATO er i konflikt.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 36
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
Maleriet Gassed av John Singer Sargent fra 1919 gir et skremmende inntrykk av de kjemiske våpnenes grusomme effekt under
1. verdenskrig. Det er mange teorier om hvorfor ikke kjemiske våpen ble brukt i strid under 2. verdenskrig, blant annet fordi
Hitler selv hadde følt ubehaget på kroppen under 1. verdenskrig. Kanskje var forklaringen så enkel at de stridende parter så
flere ulemper enn fordeler med å bruke det?
Stridens kjerne og hovedoperasjonsområdet er på
kontinentet, men for å sikre de strategiske styrkene
på Kola settes det i gang en aksjon inn i Finnmark,
hvor det operasjonelle målet er Alta. Et slikt scenario er ellers dimensjonerende for mye annen forsvarsplanlegging her til lands.
For å lykkes med et slikt angrep forutsettes det
høyt tempo før Norge rekker å overføre forsterkninger fra Troms og Sør-Norge, og deretter at andre NATO-land kommer til unnsetning. Angrepet
planlegges derfor gjennomført med en hurtig fremrykning langs E-6 fra Kirkenes, kombinert med en
luftlandsetting i Lakselv for å sikre en forsyningsbase med havn og flyplass for styrkene som kommer over land. For landstyrken er det avgjørende
at broene ved Elvenes, Strømmen, Neiden og Tana
tas intakt, for å opprettholde tempo i operasjonen.
Spesialstyrker blir derfor satt inn for å sikre broene, herunder nedkjempe styrker fra HV som har
sprengningsoppdrag på broene. Et bedøvende middel blir brukt for å udyktiggjøre soldatene lenge nok
til at spesialstyrkene kan sikre seg broene og nedkjempe eventuell motstand, uten å måtte ta i bruk
tung ildstøtte som kunne skadet broene.
For luftlandsettingen på Banak er den norske
kompanistridsgruppen på Porsangermoen et alvorlig hinder. Luftbombing vurderes som risikabelt
da det kan skade infrastrukturen som er målet for
operasjonen, og vil også kunne føre til store sivile
ødeleggelser. Siden været for tilfellet er gunstig blir
det besluttet å bruke et flyktig nervestridsmiddel
levert fra fly til forbekjempning, noe som vil uskadeliggjøre personell men bevare infrastrukturen, og
gassen vil være fordampet innen luftlandestyrkene
ankommer. Med vindretningen tatt i betraktning
vurderes også faren for uakseptable sivile tap som
mindre ved dette alternativet.
Det er også avgjørende å hindre overføring av
norske og allierte forsterkninger, og sentrale kommunikasjonsknutepunkter i Troms blir i derfor utpekt som mål. Siden fysisk ødeleggelse av tilstrekkelig omfang vil være veldig ressurskrevende vurderes
derfor varige C-stridsmidler som et aktuelt alternativ. Dette kan leveres med kryssermissiler eller med
mer improviserte metoder fra paramilitære styrker.
En havn forurenset av eksempelvis sennepsgass vil
kunne være uegnet for bruk i lang tid, avhengig av
været og aktive rensetiltak. Samtidig arrangeres det
en «ulykke» der en tankbil med farlig innhold blir
involvert på et av de smale veipartiene mellom Indre-Troms og Alta (de er det mange av). Dette gjør
passering av denne vegstrekningen umulig før vegen er ryddet, men lasten i tankbilen vanskeliggjør
ryddingen.
Mange vil sikkert anklage undertegnede for en
altfor livlig fantasi når det gjelder russisk bruk av
CBRN. Russland har tross alt signert kjemivåpenkonvensjonen, og viser dermed tilsynelatende ingen
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 37
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
vilje til å bruke C-våpen. Vi må da huske at hvis et
slikt scenario skulle slå til, vil det være en så totalt
endret situasjon fra i dag at vurderinger om politisk og strategisk kost/nytte vil være helt annerledes.
Hva det er vilje til å gjøre for å oppnå en militær
fordel kan med andre ord endre seg raskt. Hvis bruk
av C-stridsmidler kan føre til en rask avgjørelse, kan
det føre til mindre politisk belastning enn om operasjonen trekker i langdrag, spesielt hvis angrepene
gjennomføres på en måte som ikke medfører store
menneskelige lidelser som synes på TV-skjermen.
Samtidig vil en vurdering om bruk av C-stridsmidler preges av hvilken beredskap forsvareren har. De
historiske eksemplene tyder på at det først og fremst
var når motstanderen var dårlig forberedt at kjemiske stridsmidler ble brukt. Hvis forsvareren er
uforberedt er han mer utsatt for å ta tap med påfølgende panikk og kollaps i avdelingene, og han har
liten evne til å bevise bruken for verdenssamfunnet.
Hva så med evnen? Russland har jo beviselig
destruert store deler av sine lager av kjemiske våpen, og det gjenværende er nærmest å betrakte som
skrot. Da skal vi huske at vi neppe vil stå ovenfor
samme logikk som innledningsvis i 1. verdenskrig,
der store gasskyer ble utløst for å drepe flest mulig
soldater i fiendens skyttergraver. En eventuell bruk
av kjemiske stridsmidler vil ha en helt presise hensikt, eksempelvis gjøre en havn ubrukelig for en periode, eller gjøre en sikringsavdeling stridsudyktig
før et konvensjonelt angrep slik som i Dubrovkateateret. Dette krever ikke omfattende kjemivåpenprogrammer, men kan fint forberedes under dekke av
sivil virksomhet og på kort tid. Vi må også regne
med at et slikt angrep vil gjennomføres på en måte
som vil gjøre det vanskelig å bevise, eller knytte bruken til en bestemt aktør.
CBRN-vern. Godt nok, hurtig!
I følge NATOs doktrine har CBRN-vern 5 hovedkomponenter. Disse er deteksjon/identifikasjon/
monitorering, varsling og rapportering, fysisk beskyttelse, CBRN farehåndtering/rens, og medisinske mottiltak.8 Samtlige soldater i en militær avdeling har et ansvar for å ivareta disse prinsippene,
men noen har naturlig nok et større ansvar enn andre. NATOs doktrine opererer med tre kompetansenivåer, der nivå 1 er grunnleggende soldatkompe-
En Fuchs-vogn foretar målinger etter CBRN-trusler under
Cold Response 2014. (Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret.)
tanse som skal beherskes av samtlige, nivå 2 er for
de som har CBRN-vern som sekundærfunksjon, og
nivå 3 er for spesialister som har CBRN-vern som
primæroppgave.9
La oss nå gå igjennom hvordan en CBRN-vernorganisasjon i tråd med NATO-doktrinen fungerer
for Brigade Nord. Den enkelte soldats evne til å detektere C-stridsmidler, og fysisk beskytte seg selv
er det viktigste elementet for å bevare stridsevnen,
både fysisk og psykisk, og danner utgangspunkt for
alle videre tiltak. Gjennom rapportering i kommandokjeden vil andre avdelinger bli varslet, og hvilke
tiltak som bør iverksettes vurderes på hvert nivå. I
et kompani skal det være en offiser og et 4-mannslag med CBRN som sekundærfunksjon. Disse har
mer utdanning, og har noe ekstra utstyr. Offiseren
gir føringer for umiddelbare tiltak, for deretter å gi
oppdrag til CBRN-laget om å søke og påvise forurensning, gi en foreløpig identifikasjon, og kartlegge
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 38
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
utbredelsen. Hensikten er å identifisere og merke
forurensede personer, materiell og terreng slik at
kontakt med stridsmiddelet reduseres mest mulig.
Forurenset personell renses og eventuelt evakueres,
forurenset materiell renses så godt som mulig eller
forlates, og forurenset terreng unngås. Informasjon
sammenfattes og rapporteres til høyere nivå. På bataljonsnivå er det også en offiser som har CBRNsom sekundærfunksjon. Denne vurderer ytterligere
tiltak innen fysisk beskyttelse og støtte til evakuering, varsler underavdelingene, og rapporterer til
høyere nivå. I brigadestaben vil det være en offiser
som har CBRN som primærfunksjon og er sjefens
rådgiver i CBRN-faglige spørsmål. Denne er også
leder for brigadens varsling og rapporteringscelle,
der utbredelsen av fareområder blir analysert opp
mot meteorologiske data, og det gis føringer for vernetiltak og lenderestriksjoner til underavdelingene.
CBRN-offiser vil også anbefale hvordan bruken av
brigadens CBRN-spesialister skal prioriteres. Spesialistene har evne til å søke, detektere og monitorere
over store avstander ved hjelp av spesialbygde kjøretøyer, og aktuelle områder for dette er havner, flyplasser, viktige vegakser, osv. De kan også med spesielt renseutstyr rense forurenset personell, kjøretøy
og materiell, og noe terreng/infrastruktur. Spesialistene har også evne til å ta prøver for videre analyse
og identifikasjon, noe som er av stor betydning for
hvilke videre tiltak som iverksettes, men også for
å skaffe bevis for at det faktisk har blitt brukt Cstridsmidler. Det rapporteres så til FOH, der det
sitter flere CBRN-offiserer og holder oversikt over
totalbildet og kommunikasjon opp mot NATO.
Som vi ser ligger god beredskap i evnen til raskt
å detektere en CBRN-hendelse, og å iverksette riktige tiltak umiddelbart. Tid er avgjørende, og derfor
holder det ikke bare med sentraliserte, spesialtilpassede CBRN-enheter. Nøkkelen er derimot en helhet
bestående av generell grunnleggende kompetanse
hos alle, enheter rundt i strukturen med tilstrekkelig evne til å lede og iverksette umiddelbare tiltak på
stedet, og spesialiserte enheter sentralt plassert som
kan settes inn der virkningen vil være størst. Med
en slik organisasjon integrert i avdelingen og trent
i oppgaven, vil ikke bare den militære avdelingen
få redusert egne tap og beholde indre sammenheng
ved en CBRN-hendelse, men vil også kunne fortset-
Ingeniørbataljonens CBRN-kompani søker etter radioaktivt
materiale. (Foto: Vetle Hallås/Forsvaret.)
te å løse oppdrag. Og hvis denne evnen er tydelig fra
starten av, vil altså sannsynligheten for å bli utsatt
for et angrep i med C-stridsmidler i første omgang
reduseres.
Hva så med sivil-militær
koordinering?
Kan så den militære strukturen også sikre sivil beredskap? Dette er litt problematisk. Vi ser at typiske
militære trusler er vesensforskjellige fra sivile trusler, i det en militær trussel gjerne har en rettet virkning for å nå konkrete taktiske eller operasjonelle
målsetninger. Trusler mot det sivile samfunn på sin
side blir gjerne satt i sammenheng med terroraksjoner, som utover å føre til død, ødeleggelse og frykt
ikke har til hensikt å skape tilsvarende operative
effekter. Dermed følger også en annen logikk om
hvordan beredskap må bygges for å møte de sivile
truslene. Der militær beredskap skal beskytte evnen
til å gjennomføre militære operasjoner, må en sivil
beredskap innrettes for å beskytte liv og helse hvor
enn katastrofen inntreffer, og da kreves en annen
utgangsgruppering og reaksjonstid. De militære kapasitetene kommer først til sin rett når de fungerer
som en integrert del, og er samlokalisert og samtrent med den avdelingen de skal i krig med. Det vil
ofte ta for lang tid å sette opp og overføre militære
kapasiteter til et åsted for en CBRN-hendelse som
har rammet det sivile samfunn. Jeg mener derfor
det er helt nødvendig at de sivile beredskapsetater
selv har de nødvendige kapasiteter, med den samme
tilgjengelighet som for de øvrige innsatsmidler de
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 39
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
rår over, og ikke baserer seg på å låne militære kapasiteter ved behov.
Imidlertid tror jeg den sivile beredskapen ville styrkes betraktelig om den ble organisert etter mønster
fra den militære. Vi kan se for oss at Norge og det
norske samfunnet er en forstørret utgave av Brigade
Nord, og brigadens operasjonsområde. Grunnsteinen i god CBRN-beredskap blir da grunnkompetansen hos den enkelte politi, - og brannkonstabel, slik at vedkommende raskt kan identifisere en
CBRN-hendelse, gjøre hensiktsmessige tiltak for å
sikre liv og helse umiddelbart, og vite hva han skal
rapportere. Deretter bør hvert vaktskift ved politi
eller brannstasjonen ha enkelte personer med ytterligere opplæring og noe ekstrautstyr for deteksjon
og påvisning, for å få kontroll på situasjonen og begrense spredning. Disse må kunne ta gode nok vurderinger og gjøre nødvendige og hensiktsmessige
tiltak, helt til personell med spesialkompetanse og
spesialutstyr rekker å møte frem. Det vil naturligvis være et ressursspørsmål hvor desentralisert slike
kapasiteter bør være, men de bør befinne seg på en
større brannstasjon i hver region, i hvert politidistrikt, og på regionssykehusene. Beredskapslagre
for motgift må også nødvendigvis være desentralisert om det skal være noen vits. Til sist kommer
kapasiteter for mer teknisk avanserte arbeider som
håndtering av sprengladninger, prøvetaking, etterforskning og analyse. Her kunne nok Forsvaret
støttet ut fra et kompetanse,-og tidsperspektiv med
personell, men da trengs det et mer robust fagmiljø
enn det vi har i dag. Også her vil det derfor være
mer hensiktsmessig om denne kapasiteten ble tillagt
politiet. Hva så med Sivilforsvaret og Heimevernet?
Ved en slik katastrofe vil disse etatene sikkert bli involvert, men på tross av en desentralisert struktur
vil reaksjonstiden for disse være for lang til å være
av betydning i de første kritiske timene.
Interdepartemental samrøre, eller
etatssamordning?
Jan Ivar Botnan spør i sin artikkel om vi har en for
dårlig utbygd, og lite tidsriktig beredskap for CBRNtrusler i Norge, og etterlyser en gjennomgang av
både militære og sivile trusselbilder slik at vi kan
koordinere ressurser og bygge en god og tidsriktig
beredskap. I denne artikkelen har jeg ved hjelp av
historiske eksempler forsøkt å belyse de spesifikke
militære utfordringene ved en CBRN-trussel, og beskrive deretter noen scenarioer der bruk av CBRN
kan være et aktuelt militært virkemiddel. Jeg mener
derfor i likhet med Botnan at CBRN fortsatt vil utgjøre en trussel både mot militære operasjoner, og
mot det sivile samfunn. Imidlertid mener jeg at de
militære truslene og truslene mot sivilsamfunnet
er så vesensforskjellig i sin natur, at det ikke er så
mye å hente på sivil-militær koordineringen som
man skulle tro. Derimot vil det være mye å hente
på å bygge henholdsvis den militære og den sivile
beredskapen etter de samme prinsipper, etter mal
av NATOs doktrine for CBRN-vern. Da vil det også
i de tilfeller der det er hensiktsmessig, være lettere
for sivile og militære å støtte hverandre med sine
kapasiteter.
Referanser:
1 CBRN betegner kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære
våpen.
2 Kjemiske våpen er sammen med taktiske atomvåpen det mest
anvendelige på taktisk nivå. Biologiske og radiologiske våpen
virker for sent til å ha stor taktisk verdi. Atomvåpen har imidlertid en helt annen dynamikk rundt bruk, og det er heller ikke
mange eksempler å hente erfaring fra.
3 Dette tallet kan ha blitt oppjustert av britiske kilder som hadde
interesse å vektlegge potensialet for kjemiske stridsmidler.
4 Et av tiltakene var å urinere på et lommetørkle og holde for nese
og munn. Om det hadde noen fysisk virkning er her kanskje
mindre viktig enn den psykologiske effekten av faktisk å kunne
foreta seg noe.
5 Chris Bellamy, The Future of Land Warfare, (Kent: Mackays of
Chatham, 1987)
6 Robert Mandel, “Chemical Warfare: Act of Intimidation or
Desperation?”, i Armed Forces and Society, 1993, Vol 19, Issue 2,
187-208
7 Eventuell sovjetisk bruk av C-stridsmidler i Afghanistan er
omgitt av stor usikkerhet. Robert Mandel belegger påstanden
med henvisninger til sekundærkilder som igjen henviser til
amerikanske offentlige rapporter og øyevitneskildringer. I følge
disse skal kvelstridsmiddelet fosgen, og nervestridsmidlene
tabun og VX ha blitt brukt, levert med helikopter og fly, raketter og landminer. FN utførte to etterforskninger men disse
kunne ikke konkludere endelig, da de ikke fikk fri tilgang til
operasjonsområdet. Om slike stridsmidler faktisk ble brukt,
antyder det at C-stridsmidler kan brukes uten at det nødvendigvis får stor internasjonal oppmerksomhet. Se også: J. Bruce
Amstutz, Afghanistan: The first five years of Sovjet occupation.
(Washington DC; National Defence University Press, 1986, 172176).
8 Allied Tactical Publication-3.8.1, Volume I, CBRN Defence on
Operations, 2010
9 Allied Tactical publication-3.8-.1 Volume III, CBRN standards
for education, training and evaluation, 2011
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 40
BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER?
Proven Reliability
Devastating Firepower
Low Life Cycle Cost
Superior Mobility
Protection Undercover
K9 Thunder
155mm/52Cal. SPG
K9 Thunder, perfectly balanced strength, providing firepower, mobility, and functionality for today's
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 41
defence force. Crew protection for greater survivability with mass fire capability to suppress and disperse
enermy formation that delivers winning edge.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
B
Anne Ellingsen
Odd Nansen - Arvtageren
Historie & Kultur 2015
Anmeldt av Ellen Svendsen
Bøker
Beretningen om en norsk humanitær helt.
Odd Nansen har av ulike grunner havnet i
skyggen av sin far, Fridtjof Nansen. Anne Ellingsens biografi «Odd Nansen. Arvtageren»
bringer ham frem igjen, og tidspunktet kunne
ikke vært mer aktuelt.
Historien om Odd Nansen starter, naturlig
nok, med hans far og mor - Fridtjof og Eva
Nansen. Barndommen preges av en dominerende, streng og fraværende far, hvis internasjonale renommé kastet skygger av forventninger over barna. Og av en kjærlig og
høykultivert mor, som dør når Odd bare er
seks år gammel. En til tider ensom barndom
var fylt av dannelse og nobelt selskap. Kongefamilien inngår i omgangskretsen, og familien Lange, som fostret bl.a. Norges utenriksminister i etterkrigstiden, ble i flere perioder
Odds fosterhjem.
Bokas første hundre sider er spekket av detaljert, til tider kanskje for detaljert, informasjon om Nansenslekten og deres gjøren og
laden. Hever man blikket over skildringene av
alt fra barnedødsfall og utroskap til hjemmets
daglige rutiner, ser man konturene av et lite
stykke Norgeshistorie som fanger en tidsånd
fjernt fra dagens berusede oljenasjon.
toret» hadde ifølge Ellingsen «ingen betenkeligheter» med å returnere jødiske flyktninger
til Europa, og tyske konsentrasjonsleire ble
før krigen beskrevet som «omskoleringsleire»
av norske myndigheter. Ellingsen beretter at
norske regjeringer på 30-tallet fortsatte å
stille større krav til mottak av jøder enn andre
flyktninger. Norsk presse (med noen unntak)
brukte mye spalteplass på å svekke tiltroen
til de redselsskildringer som ble formidlet fra
nazistenes konsentrasjonsleire og fengsler.
Odd Nansen utdannet seg til arkitekt, og er
kjent for bl.a. tegningene til gamle Fornebu
flyplass i Oslo. Men det var i sin fars humanitære fotspor han brukte mesteparten av sitt
voksne liv, avbrutt av tre og et halvt år i tysk
fangenskap under krigen.
Det var derfor mot alle odds at Odd Nansen
gjennom Nansenhjelpen bl.a. lykkes å bringe
inn 37 jødiske barn til Norge. At antallet jøder
Nansen fikk reddet var lavt, skyldtes ifølge
kilder i boken kun norske myndigheters motarbeidelser.
Norsk antisemittisme og Nansens innsats
for jødiske flyktninger
Nansen-familien fostret humanitære helter
mot et bakteppe av norsk likegyldighet og
naivitet. Mens norske myndigheter og nordmenn flest levde sine tilbaketrukne liv på
nordkalotten, mer eller mindre bevisst døve
for de rystende beretningene om jødeforfølgelser i 30-tallets Europa, var Odd Nansen,
kona Kari og et par kolleger i Nansens nyopprettede humanitære organisasjonen «Nansenhjelpen» allerede på plass i Praha og Wien
for å hjelpe.
Nå kan det tenkes at virkeligheten var noe
mer nyansert enn som så, men Odd Nansen
fremstår i hovedtrekk, i likhet med sin far,
som en usedvanlig humanitær helt i denne
biografien. Det betyr ikke at Odd Nansen var
en engel. Selv om Arvtageren i enkelte anmeldelser har fått noe påpakning for å idyllisere
hovedpersonen, gir den også korte innblikk i
en oppfarende, streng og til tider lite hyggelig mann. Men hva gjør vel noen bistre karaktertrekk, mot en «kjempende humanismens
ånd» hvis innsats for flyktninger satte varige
spor i verden?
Antisemittismen lå som en hinne over flyktningpolitikken. Det norske «Centralpasskon-
I tyske fangeleire
En viktig kilde til biografien er Odd Nansens
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 42
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
egen dagbok fra årene i fangeleir – først på Grini, deretter i Sachsenhausen. Nansen ble sannsynligvis satt
i fangeleir fordi han forsøkte å få Quisling fra å bruke
farens navn i sin nazistiske propaganda. Dagboken fra
disse årene, som ble solgt til flere land i etterkrigstiden, beskriver i detalj hverdagslivet blant de norske
fangene. Blant de mer kjente historiene fra Nansens
fangenskap, er møtet med den jødiske polske gutten
Tommy. Tommy overlevde mirakuløst seks år i ulike
tyske konsentrasjonsleire, og en tid ble pleiet av Odd
Nansen på sykebrakka i Sachsenhausen. Tommy fant
tilbake til Nansen noen år etter krigen, og Nansen
skrev bok om denne usedvanlig sterke lille gutten.
Knapt nok hadde Nansen sluppet ut av fangenskapet,
før han gikk løs på arbeidet med å bistå de nye flyktningestrømmene i etterkrigstidas Europa – ikke minst
i Tyskland. Med et haltende ekteskap hjemme i Oslo,
engasjerte Odd seg for de vel 15 millioner tyskerne
som var fordrevet fra sine hjem. «I iveren etter å straffe nazistene, lar man millioner av uskyldige tyskere
lide», mente han, og leverte banebrytende rapporter
til UNESCO og Europarådet om den tyske flyktningeproblematikken. Han forble skuffet over lite handlekraftige og tafatte diplomater, som syntes å forstå
lite av den eksplosive og farlige kraften som oppstår i
flyktningeleirene.
Hva ville han gjort i dag?
Høyres Carl Joachim Hambro oppsummering av norsk
flyktningpolitikk i 1939, gjengitt i «Arvtageren», levner liten ære til norsk innsats: «Jeg tror at der ikke er
nogen stat i Europa som har ydet så lite til arbeidet
for landflyktige som Norge har gjort».
Over 70 år senere, ville nok tonen vært en annen.
Den humanitære innsatsen har blitt et varemerke i
norsk utenrikspolitikk. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016, ligger en rekordhøy humanitær bistand på 4. 8 milliarder NOK. Dette innebærer en økning på én milliard og en mye omdiskutert reallokering
av midler fra internasjonal innsats til tiltak for å takle
flyktningstrømmen til Norge. Odd Nansens budskap
fra 1951, har slått rot: « Det er ikke lenger slik at det
som hender i andre land, ikke angår oss. Avstander gir
ikke lenger noen beskyttelse. Alt som hender i verden
berører oss så å si samtidig.»
Det eneste som sikrer en noenlunde kontrollert og
verdig mottakelse av flyktningene er frivillig mobilisering. Tusener av nordmenn samler inn klær, toalettartikler og mat. I bakgrunnen herjer debattene. Om
sikkerhetstrusler som gjemmer seg i flyktningemassen. Om verdigrunnlag som på sikt trues. Og sist, men
ikke minst, om økonomien. Vi har kanskje hjerterom,
men ikke husrom, påpeker flere. Den norske velferdsstaten har rett og slett ikke råd til å ta i mot 100.000
flyktninger i året. I hvert fall ikke skal den likne det vi
har i dag.
Mye er selvsagt annerledes i dag enn da Odd Nansen
stod på barrikadene for å bistå flyktninger. Vi har FN,
en flyktningkonvensjon de fleste land har ratifisert og
en velstand i Europa de færreste nok kunne forestilt
seg ved andre verdenskrigs slutt. Flyktningene kommer ikke lenger hovedsakelig fra Europa, men fra
Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika, med de omfattende
konsekvenser – både positive og negative - denne i
utgangspunktet geografiske og kulturelle avstanden
mellom «oss» og «dem» kan ha for Europas samfunn.
Biografien om Odd Nansen tvinger likevel frem spørsmålet: Hva ville han gjort i dag?
Et kontrafaktisk spørsmål uten svar, selvsagt. Men
ut i fra biografien kan man gjette seg til at han ville
blitt forferdet over de lidelser vi mennesker fortsatt
påfører hverandre – og den bitre og trøstesløse tilværelse mange flyktninger tvinges ut i. Sannsynligvis
ville han kastet seg inn i arbeidet med å bistå flyktningene. Kanskje ville han reist ned til de greske øyer og
organisert mottak av gummibåtene fylt til randen av
desperate mennesker. Og kanskje ville han gledet seg
over at mange frivillige norske borgere i månedsvis
har hjulpet de tusenvis av flyktningene som strømmer
inn i landet. Der staten ikke strekker til, har det frivillige Norge blitt en mektig ressurs.
Over 50 millioner mennesker er i 2015 på flukt som
følge av krig, konflikter og forfølgelse. Tallet har ikke
vært så høyt siden 2. verdenskrig. De fleste av disse
menneskene er riktignok flyktninger i eget land. Men
stadig flere finner veien til Europa – og til Norge. Europas grunnvoller ryster, og pessimistene spår at et
fravær av løsning og fordeling av byrdene av flyktningmottak vil volde Europas undergang. I Norge er mottakskapasiteten for lengst sprengt og myndighetene
i villrede. Regjeringen har satt kriseråd for å diskutere
håndteringen av flyktningestrømmen.
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 43
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
B
Gudrun Persson, Carolina Vendil Pallin, Tommy Jeppsson (red.)
Military Thinking in the 21st Century
The Royal Swedish Academy of War Sciences
Anmeldt av Tormod Heier
Bøker
Det går mange år mellom hver gang et nordisk
forlag utgir bøker om noe så sært som militærteori. Temaet knyttes oftest til de «spesielt interesserte», og av dem er det flere sivile enn
militære. I offiserenes egne rekker er det nesten ingen – med noen få hederlige unntak som
jeg skal komme tilbake til. Det er kanskje ikke
så rart? Vordende småkonger i militæret begynner ikke på befalsskolen for å lære mer om
Clausewitz, Liddel-Hart eller Sun Tzu. Ei heller
om tyngdepunkter, indre operasjonslinjer eller
kritiske sårbarheter. Snarere er det søken etter
det nære som virker tiltrekkende: følelsen av
å mestre fysiske og psykiske utfordringer, å bli
opptatt i et fellesskap som er større enn dem
selv, eller å stille opp for «konge og fedreland»
når farer truer «hus og hjem». Men som vi alle
vet – klok av skade etter 15 år med mer eller
mindre feilslåtte operasjoner i Afghanistan, Irak
og Libya: militær maktbruk fører alltid med seg
uforutsette konsekvenser. Spesielt i samfunn vi
ikke kjenner, men som vi gjerne vil hjelpe med
bomber og bistandspenger på veien til demokrati. Nettopp derfor er militærteori nyttig. Den
kontekstualiserer maktbruken i all sin prakt. Den
gir oss «knagger» vi kan tolke, forklare og forstå
organisert vold ut ifra – og ikke minst alle dens
uforutsette konsekvenser. Militærteorien kan
sågar gi oss hint på hvorvidt vreden vi påfører
andre bringer oss nærmere, eller kanskje lenger
vekk, fra de politiske mål vi så gjerne vil nå. Da er
vi ved hovedpoenget i denne bokanmeldelsen:
Military Thinking in the 21st Century hjelper oss
til nettopp det!
Boken fra Det Kunglege Krigsveteskapsakademiet i Stockholm er god. Ikke bare fordi den er lettlest og interessant. Den er også nyttig. Uansett
hvor du måtte være i den militære kommandokjeden: kapitlene hjelper deg til å forstå mange
sider ved de senere års kriger. Dermed hjelper
den oss også til å forstå hva offiserens yrkesvalg
egentlig går utpå: å forvalte statens mest dramatiske og kontroversielle politiske virkemiddel
med nogen lunde forstand. I det sivile samfunnet har det med rette ofte blitt stilt spørsmålstegn ved nettopp dette. Antologien på nesten
300 sider er derfor verdt å lese. Fordelt på 17
kapitler ligger bidrag fra mange av våre fremste nålevende militærteoretikere. Blant dem er
Martin van Creveld, Milan Vego, Emile Simpson,
Christopher Coker, Beatrice Heuser og Geoffrey
Till. Og enda mer gledelig: I dette selebre selskap
har også norske militærteoretikere fått sin rettmessige plass. Nils Naastad og Harald Høiback
er blant våre fremste militærteoretikere i Norge –
landet som de senere år har blitt en middels stor
militærmakt i NATO. I denne boken står verken
Naastad eller Høiback tilbake for sine internasjonale kollegaer.
De tre svenske redaktørene Gudrun Persson,
Carolina Vendil Pallin og Tommy Jeppsson har
med andre ord gjort en god jobb. Sammen har
de gitt oss et berikende knippe bidragsytere som
hjelper oss å forstå hvorfor Norge, NATO, USA
og Vesten taper flere kriger enn de vinner. For
det er et trist faktum det er vanskelig å komme
utenom: Tross tilgangen på verdenshistoriens
mest kompetente og avanserte styrker har offiserene store problemer med å omsette volden til
en form for politisk uttelling som gir stabilitet og
fredelig utvikling. Som forsvarsminister Grethe
Faremo (2009–2011) sa da hun delte ut medaljer til de som var med i Libya-krigen i 2011: «Innsatsforsvaret fungerer». Så fint – det var godt å
høre! Vi kan med andre ord sole oss i glansen
fra en nærmest endeløs rekke av imponerende
taktiske seire. Ikke bare i Libya men også i Afghanistan, Irak og Syria. Men noen form for politisk
uttelling, vel – det har vi fremdeles til gode å se.
Dette litt triste poenget, som jo rokker ved selve
nytteverdien av vestlig militærmakt, er – slik jeg
leser det – et gjennomgående tema i store deler
av boken. Men det kommer ikke eksplisitt til uttrykk, og det er synd. Blant de 15 bidragsyterne er det faktisk bare Nils Naastad fra NTNU i
Trondhjem, Bettina Renz fra universitetet i Nottingham, og militærteoriens nye «wonder boy»
fra Harward, briten Emile Simpson, som gir klare
svar på dette paradokset. Og blant disse er Naastad klarest. Han setter nemlig fingeren på ett av
de viktigste poengene i boken: «We still concen-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 44
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
trate on how to beat the enemy on the battlefield». La
det være sagt med en gang, Simpson gjør det også, i et
glimrende kapittel om den britiske krigsinnsatsen i SørAfghanistan i 2006 – et kapittel som baserer seg på en
av de aller beste bøkene som er skrevet etter den kalde
krigen, nemlig hans egen War From the Ground Up. 21stCentury Combat as Politics (Cambridge 2012).
Men det er Naastad som er tydeligst, først og fremst fordi
han er klar på ett forhold: sivilistene som er ansvarlige
for krigens gang ser først og fremst militære operasjoner
som en kanal for politisk kommunikasjon. De militære
derimot – de som skal gi den politiske kommunikasjonen
et praktisk militærfaglig uttrykk – har imidlertid ofte et annet perspektiv. Offiserene er først og fremst trent, utstyrt
og betalt for å gjøre en ting: å «kutte hodet av slangen»,
vinne slaget og nedkjempe fiender som tross alt prøver
å ta livet av dem på slagmarken. Som Naastad skriver –
vestens militære styrker har definitivt midlene som skal
til for å knuse motstanderen sønder og sammen. Gjennom kompliserte planprosesser skjermes egne svakheter.
Samtidig utnyttes motpartens sårbarheter hensynsløst.
Problemet er bare at det er ikke dét den sivile ledelsen
alltid er ute etter. Det som i militære staber kan fremstå
som et militærfaglig «null-sum-spill», der den med best
samordning av maktmidlene vinner, er for politikerne ofte
et mer pragmatisk «gi-og-ta forhold». Naastads poeng
sammenfaller interessant nok med en rekke andre studier som også er gjort i Norge. De militære mister ofte det
politiske «gangsynet». Ofte sosialiseres de inn i trange,
introverte (sub-)kulturer som avviker fra bredere og mer
helhetlige politiske intensjoner. Det siste og beste tilskuddet på denne forskningen er gjort av Kjell Inge Bjerga. I doktorgradsavhandlingen fra Universitetet i Bergen
tidligere i år beskriver han hvordan norske offiserer – riktignok ikke i skarpe operasjoner men i forvaltning av offentlige ressurser utover på 1980- og 1990-tallet – fremmet en særegen «militær-eksepsjonalisme». Et annet
eksempel er masteroppgaven til Per Kristian Nordheim
fra FHS i år; NATOs forsøk på å skape en bredere sivil
forståelse av operasjonsområdet i Afghanistan («Knowledge Development») har langt på vei mislykkes, blant
annet fordi de militære selv ikke ville. Naastads kapittel
– med den hardtslående undertittelen «Tactically brilliant
but strategic incompetent?» føyer seg dermed inn i et
mønster. Dette er et mønster som også Emile Simpson
beskriver i sitt kapittel, dog noe mer implisitt: Offiserene
er del av et etablissement som i altfor liten grad forstår
den sosiale, kulturelle, religiøse og etniske konteksten
som maktmidlene utspilles innenfor. Som Simpson selv
hevder: hans britiske kompani i Helmand hadde ingen
nyansert forståelse av Taliban i 2006 – annet enn at de
var fiender som måtte nedkjempes. Dermed overså de
alle nyansene som lå i sekkebegrepet «Taliban». Noen av
dem var jo moderate, andre var ekstreme. Noen var faktisk veldig innstilt på samarbeid. Andre derimot, var mer
innstilt på motstand. Alt var avhengig av hvilke skiftende
motiver som til en hvert tid fikk utvikle seg.
I militærteorien er dette viktig fordi skillet mellom politikk og militærmakt viskes ut. Motpartens fragmenterte
og sammensatte intensjoner utgjør ikke et samlende og
konstituerende rasjonale, verken for de operative plan-
prosessene som leder frem til militære seire på taktisk
nivå, eller for styrkenes legitime tilstedeværelse i innsatsområdet. Taktiske operasjoner under fremmede himmelstrøk i Sør-Afghanistan bidro derfor, ifølge Simpson, til å
gjøre vondt verre. Dette var først og fremst fordi politiske,
diplomatiske, humanitære, juridiske og militære roller og
ansvarsområder begynte å gli over i hverandre. For britiske soldater derimot, var imidlertid Taliban et åpent og
uttømmelig begrep: «We thought that by attacking ‘red’
areas on the map, we were ‘defeating’ the insurgent forces. The result was a disaster in which we managed to
antagonise virtually everyone in Helmand, and made the
situation worse » (side 82).
Også Bettina Rentz poengterer det samme, men fra et
luftmaktperspektiv: Hun etterlyser som Simpson en mer
nyansert måte å forstå maktbruken på – et sted som ligger
mellom ekstremitetene «strategic airpower» og «boots
on the ground» med luftmakt i beskjeden støtterolle. Felles for dem begge er en tidløs lærdom: all maktbruk er
kontekstavhengig. I noen kriger, som for eksempel mot
Irakiske konvensjonelle motstandere i Kuwait i 1991 eller i de innledende fasene av operasjon Iraqi Freedom i
2003, er det bare «å gyve løs». Overveldende maktbruk
med «shock and awe» og «thunder-runs» gjennom Baghdads gater gir rask politisk uttelling. I opprørsbekjempelser derimot, som i Afghanistan og i de påfølgende
fasene av krigene i Irak og Libya, må det utvises mer politisk «fingerspitzgefuhl» nedover i kommandokjeden. Og
det er her jeg mener at både Simpson og Rentz kunne
vært tydeligere. For det er akkurat i dette øyeblikket – når
motparten står på kanten av stupet og lurer på om han
skal overgi sine konvensjonelle avdelinger for å inngå en
fredsavtale, eller om de skal fortsette kampen i sivilt med
skjulte våpen: det er da sannheten øyeblikk kommer for
en dag. Fortsetter Vesten sine militære operasjoner og
påfører motparten et nærmest totalt og ydmykende nederlag, uten utsikt til en fremtid i landet, ja da blir valget
lett: kampen fortsetter, men med et operativt tyngdepunkt som desentraliseres, fragmenteres og søkes lagt
til tett befolkede områder med liten eller ingen institusjonell styringskraft. Innvilges motparten rettigheter og
privilegier derimot – før de bombes sønder og sammen,
vel – da kan det fremdeles være håp om å fremforhandle
politiske løsninger som kan redde landet fra å ende i et
maktvakuum. Vel og merke før Vestlige styrker bomber
de politiske, religiøse og sosiale institusjonene sønder og
sammen. Hvorvidt motparten får lov til å beholde et militært tyngdepunkt som det går an å forholde seg til politisk og militært, som også er forutsetningen for å holde
uregjerlige klan- og stammebaserte samfunn sammen, er
derfor avgjørende for politisk suksess.
Men det å stoppe bombingen i tide, og la diplomatiet få
lov til å virke noen uker eller måneder, er som kjent vanskelig å få til. For som den britiske historieprofessoren fra
universitetet i Reading, Beatrice Heuser, skriver i kapittelet etter Simpson,
once violence has erupted, innocence is lost, fear and
suspicion change normal behavioural patterns, and it
can take a generation or more for members of one
group – especially where group affiliation is defined
by an outwardly recognisable ethnic group – to trust
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 45
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
members of the other, those who have killed one’s
brothers, tortured one’s grandmother, raped one’s
cousin (side 101).
Kanskje skyldes det vår doktrinære tilnærming i Vesten?
Med andre ord, er vi “for harde i klypa” når krigen utkjempes? Bombes det for mye og snakkes det for lite? I et
interessant kapittel skrevet av den kinesiske obersten og
professoren Ouyang Wei fra Beijing, hevdes det nemlig
at kjernen i all krigføring er å finne motpartens sårbarheter – og utnytte disse for hva det er verdt. Da hjelper
det ikke, ifølge Wei, at USA eller NATO besitter «superior
conventional warfighting capabilities». Ei heller at USA og
de andre NATO-landene står for cirka 40 % av verdens
militærutgifter. Hvorfor ikke? Fordi maktforholdet mellom Vesten og deres motparter aldri er statisk men alltid
i bevegelse. Det er som en naturlov: Enhver motstander
vil alltid søke å unngå den militært overlegne partens
sterke sider, som for eksempel god situasjonsforståelse,
integrerte kommando & kontroll-systemer og presisjonsstyrte våpen. Dette er interessant fordi Wei beveger seg
ned på det operasjonelle nivået i den militære kommandokjeden. Her hevder han at denne formen for asymmetrisk tenkning ikke bare er noe som er forbeholdt den
militært svake parten. Tvert om. USA og NATO er minst
like opptatt av asymmetri som IS, Taliban eller Al Qaida,
spesielt når det gjelder å utnytte komparative fortrinn og
beskytte egne sårbarheter. Dette indoktrineres i enhver
NATO-offiser med respekt for seg selv, og kommer blant
annet til uttrykk i NATOs bibel innen planlegging og gjennomføring av operasjoner – Comprehensive Planning Directive fra 2011. Det asymmetriske aspektet som ligger
i å utnytte motpartens sårbarheter er derfor en naturlig
del av enhver krig. Men det gjør også, ifølge Wei, at krigen ofte får en egendynamikk som – dersom de militære
ikke legger bånd på seg selv – oftest bærer galt av sted.
Akkurat dette synspunktet må stå for min egen regning.
Men som også Wei hevder:
the weak side will counter its strong opponent with
approaches similar to ‘a mouse teasing a cat’, like
Chechen militants did against Russian troops, the Somalian militants against US troops, the Northern Ireland guerrillas against British troops, Islamic Jihadists
against Western troops, and so on (side 116).
Dette så vi tydelig under Libyakrigen i 2011. Som daværende nestkommanderende i Forsvarets operative hovedkvarter, Morten Lunde Haga, fortalte oss etter at de
libyske regjeringsstyrkene oppløste sine militære tyngdepunkter for å ligne opprørerne: «NATO kunne ikke leke
‘katt og mus’ med Gaddafis regjeringsstyrker i det uendelige». Det er for så vidt sant; ressurskrevende luftstyrker
kan ikke holde på i det uendelige. Men da er det kanskje
ikke så rart at FN-mandatet begynte å skli mot «regimeendring»? For hvem i USA eller Europa var vel – etter 10
år i Afghanistan og 8 år i Irak – klar for en tredje langdryg
krig i nok et muslims land? Poenget til Wei er følgende:
asymmetri er det mest naturlige innslaget i enhver krig,
og den som ikke har kunnskap eller styrker til å takle
dette bør snarest finne frem andre politiske virkemidler.
Hvis ikke vil vi, og dette tilføyes for egen regning, se tendenser til at mål som i utgangspunktet ikke var ment å
skulle bombes gradvis flyttes over fra «no-go» til «go» på
NATOs «targetingliste». Det er slik maktvakuum skapes.
Og det er slik kriger tapes.
Denne lærdommen havner ofte på historiens skraphaug,
om vi skal tro Beatrice Heuser. Her har min gamle tutor
fra «War Studies» på Kings’ College i London et godt poeng: like vanlig som konvensjonell krig er ukonvensjonell
krig – symmetriske og asymmetriske modus operandi
smelter alltid sammen på stridsfeltet. Selv om Vesten
foretrekker konvensjonell krig – og er mest bekvem med
klare tyngdepunkter, én motpart fremfor mange fragmenterte, én intensjon fremfor mange overlappende religiøse/etniske/kulturelle/sosiale – er det viktig å huske at
stormaktene alltid har kombinert symmetriske og asymmetriske metoder. Det er bare det at Vestlige styrker selv
er mest fornøyde med å forholde seg til det enkle, det
entydige, det kvantifiserbare og det gjenkjennbare. Det
asymmetriske – som ofte uttales i nedlatende ordelag
som «small wars», «low intensity war» eller «military
operations other than war» teller ikke like mye. I hvert
fall ikke når NATO gradvis får vende tilbake til egne nærområder og gjenoppta konvensjonelle kjerneoppgaver
(«deterrence and decisive victory») mot russiske motparter i Baltikum og nordområdene. Men som Heuser minner
oss på: Autoritære regimer især har en lei tendens til å
blande symmetriske og asymmetriske metoder med stor
grad av suksess. Ikke fordi de nødvendigvis vil – men fordi
de kan. Det er tross alt færre institusjonelle barrierer å ta
hensyn til i Russland: fraværet av uavhengige medier, frie
sivilsamfunn eller uavhengige politiske kontrollorganer
senker terskelen for hva som er lov og ikke lov når det
gjelder å skape usikkerhet om når det er krig og når det
er fred. Som den oppvakte leser raskt vil skjønne, dette er
operative rammebetingelser som ikke er vesens forskjellige fra de Simpson beskriver fra Afghanistan. Spørsmålet
er derfor om ikke sårt opparbeidede erfaringer fra ISAFs
«Comprehensive Approach» raskt bør komme frem fra
glemselen igjen. For Russland, som bare bruker en tiendedel av amerikanske og vesteuropeiske forsvarsutgifter,
og som bare har et BNP på størrelse med Italia, tvinges
med dette til å bli flinkere på å blande sammen ulike politiske virkemidler. Russlands såkalte «hybride krigføring»
er nettopp egnet for å unngå NATOs sterke side, et asymmetrisk perspektiv som også Ouyang Wei understreket
– men som Vestlige styrker langt på vei ser ut til å bry
seg mindre om.
Det er mange forfattere og kapitler jeg ikke har beskrevet
eller kommentert. Jeg har derfor ikke ytt rettferdighet til
hverken Harald Høiback, Christopher Cooker, Martin van
Crefeldt, Geoffrey Till, Milan Vego, Leng Feng, John Mackinlay, T. X. Hammes, Lutz Feldt eller Gunnar Hult. Men felles for dem alle er en ting: sammen med redaktørene har
de flyttet forskningsfronten innen militærteori. Om ikke
mye, så i hvert fall litt. Mer er det heller ikke rimelig å
forvente. Alle har de bidratt med en problematiserende
og sunn kritisk distanse til eksisterende militærteori. For
de av oss som ikke er like bevandret i dette landskapet
var boken nyttig. Den er verdt å bruke tid på!
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 46
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER
B
Per M. Norheim-Martinsen og Tore Nyhamar (red).
International Military Operations in the
21st Century
Bøker
Global Trends and the Future of Intervention
(Cass Military Studies)
Routledge, 2015
ANMELDT AV EYSTEIN LOCKWOOD MEYER.
Redaktørenes ambisjon er å tilby et nytt perspektiv på internasjonale militære operasjoner
i det tjueførste århundre, og være til hjelp for
politiske og militære utøvere av militærmakt.
Sekundært skal boken også kunne utfordre til
nye tanker hos alle som måtte være interessert i
moderne internasjonale militære intervensjoner.
Siden redaktørene og forfatterne har en tilknytning til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), er
det i stor grad et sammenfall mellom bokens
forsøk på å gi innsikt i hva fremtiden bringer og
FFIs støtte til Forsvarets langtids-planlegging. I
lys av utviklingstrekk innen demografi, økonomi, teknologi og geopolitikk forsøker boken å
se på hvordan operasjoner kan gjennomføres
billigere eller smartere, hvordan det faktum at
halvparten av verdens befolkning allerede bor i
byer vil påvirke operasjoner, hvordan fremvoksende nye stormakter vil påvirke utførelsen av
fredsbevarende operasjoner, hvordan ny teknologi vil påvirke fremtidens operasjoner, samt
hva slags oppdrag militære styrker må forvente
i fremtiden. Hele det første kapittelet er viet utledningen fra nevnte utviklingstrender til 9 scenarioer eller generiske oppdragstyper som har
fått hvert sitt kapittel utover i boken:
• Future high-intensity conflict out of area: a
possible NATO counter regime operation in
Africa
• Counterinsurgency operations revisited
• Military advising and assistance operations
• Special operations forces – a weapon of
choice for future operations?
• The future of UN peacekeeping operations
• The new urban operations
• Transnational operations
• Cyber operations
• Protection of civilians as a new objective in
military operations
Utledningen er basert på innsikt fra andre studier innen samme felt og kobler dette til tradisjonell scenariotenkning, hvilket visstnok har
bidratt til ny innsikt og nye perspektiver. I forhold til bokens store inspirasjonskilde, Rupert
Smiths «The Utility of Force», så har forfatterne
i stor grad lyktes med det.
Samtlige scenarioer har blitt vurdert opp mot
de fem faktorene mandat (legalitet), samtykke
(legitimitet), intensitet (konfliktskala), operasjonsmiljøet, samt relativ styrkesammensetning
og størrelse. Faktorene er ikke utledet, men redegjort for og argumentert for som viktige for
å forstå ikke bare en konflikts karakter, men
endog dens natur. De ulike kapittelforfatterne
lykkes i ulik grad med å inkorporere drøftingen
av disse faktorene i de respektive scenarioene,
kanskje fordi faktorene ikke har samme relevans i alle scenarioene?
Det er som kjent vanskelig å spå – især om
fremtiden, så boken drøfter denne problematikken allerede i første kapittel i kontrast til det
å skape innsikt. Det presiseres tydelig at bokens hensikt er å bidra til økt innsikt og ikke
forsøke seg på spådommer. Usikkerheten med
tanke på hva som vil skje i fremtiden ligger der
like fullt, og jo lengre frem i tid jo større usikkerhet er det. Og i dette ligger bokens mulige
svakhet. Nettopp valget om å skape innsikt
og ingen spådommer har gjort at fremtidshorisonten ikke er spesielt langt unna for flere
av scenarioene, og i flere tilfeller er kapitlene
nærmest kun en beskrivelse av siste nytt fra FN
og stormaktene, heller enn et selvstendig forsøk på å utlede konsekvensene av de globale
utviklingstrekkene på militære operasjoner lengre frem i tid. Dette betyr ikke at boken ikke er
verdifull lesning for målgruppen, men det betyr
at leseren nok også må lete i annen «horizon
scanning» litteratur og selv danne seg en oppfatning om hva dette innebærer for anvendelsen av militærmakt om 30-40 år, altså levetiden
for det materiellet Forsvaret anskaffer i dag.
Det boken først og fremst bidrar til er innsikt i
gjeldende tenkning og «best practice» innenfor utfordringer for militærmakt i nåtid og nær
fremtid i landdimensjonen – der mennesker
bor. Det i seg selv bør være en svært god grunn
til å lese den. Om det ikke er nok så hevder redaktørene selv det er fire grunner til å lese den:
Noe vil skje i fremtiden. Boken bidrar til scenariotenkning om fremtiden. Fremtidsstudier har
ofte noe riktig i seg, og boken forhindrer kognitiv lukking. God lesning!
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 47
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | DEBATT
D
Hva er det med Aftenposten og
oberst Eriksen?
Debatt
AV KOMMANDØRKAPTEIN (P) ODD T. FJELD
Jeg er pensjonert kystartillerioffiser. Min karriere startet som befalsskoleaspirant på Oscarsborg i oktober 1947, og jeg hadde senere tjeneste ved Kystartilleriets befalsskole
på Oscarsborg i flere år. Disse tjenesteperiodene, kombinert med historisk interesse, har
gjort at jeg har samlet et betydelig arkiv om
Oscarsborg, 9. april 1940 og oberst Birger
Eriksens rolle.1 Nok om min bakgrunn og interesse for Oscarsborgs innsats 9. april 1940.
Temaet her er Aftenpostens besynderlige behandling av oberst Eriksen.
Gjennom årene har jeg blitt mer og mer forbauset over Aftenpostens holdning til oberst
Eriksen og hans innsats den 9. april 1940.
Den første gangen jeg oppdaget Aftenpostens nedvurderende holdning til Eriksen var
i siste halvdel av 1990-årene, det vil si for
nærmere 20 år siden. Hvorvidt det også tidligere har vært slik kjenner jeg ikke til, men
i det minste siden da har Aftenpostens redaksjonelle linje vært å ta inn nedvurderende
innlegg i avisen om oberst Eriksens innsats,
og konsekvent nektet andre syn å komme til
orde med svarinnlegg. Det gis i det følgende
tre bevis på min påstand.
Sak 1: Torsdag 23. januar 1997 kritiserte Nils
Rømming meget sterkt professor Jan Brøggers kronikk i Aftenposten den 11.januar
1997. Professorens kronikk gjaldt de to viktigste hendelsene under det tyske angrepet
på Norge; senkningen av ”Blücher” og avvising av det tyske angrepet mot kongen på
Midtskogen. Rømming anførte om professor
Brøggers omtale av oberst Eriksen, at Brøggers hukommelse måtte være ”sær slett”
(særdeles slett?) eller at professorens kunnskaper var uvanlig dårlig. Beklageligvis hadde
Rømming et tilsvarende problem, hans kunnskap om nøytralitetsverninstruksen for Sjøforsvaret hadde et stort forbedringspotensial.
Rømming gikk også god for at Den militære
undersøkelseskommisjon av 1946’s tendensiøse uttalelse om den intakte festning som
ikke skjøt, var den hele og fulle sannhet.
Imidlertid omtaler rapporter fra personell på
Håøya, som kunne se ned mot Oscarsborg,
den intense bombingen og beskytningen fra
tyske fly. Dette personellet begynte å telle
bombenedslagene, men da de hadde talt ca.
250 nedslag, ble bombingen så intens fra de
20-30 angripende fly at det ikke var mulig å
telle hvert nedslag. Basert på varighet og intensitet på angrepene, ble det anslått at det
i løpet av dagen måtte være minst 500 bombenedslag på øyene. De fleste nedslagene
var på Søndre Kaholmen. Samtidig brukte
flyene sine 20 mm automatkanoner og maskingeværer, fra hvilke de overøste øyene med
skuddsalver. Jeg antar at verken ”forståsegpåerne” i Den militære undersøkelseskommisjon eller Rømming kunne bemanne det helt
åpne batteriet under disse forhold.
Så til poenget: Jeg sendte den 26. januar
1997 et 2,5 siders langt debattinnlegg om
de misoppfatninger Rømming hadde om Oscarsborg festnings innsats den 9. april 1940,
hvor også forståelsen av nøytralitetsverninstruksen var et poeng. Allerede 29. januar
1997 returnerte Aftenposten mitt debattinnlegg med beskjed om at det var for langt. Jeg
skrev om, og forkortet artikkelen til 1,5 side
og sendte den til Aftenposten den 2. februar.
Den 5. eller 6. februar returnerte Aftenposten
min artikkel med noen rettelser. De ”viktigste” rettelsene var at Aftenposten i en setning hadde skiftet ut mitt ”viser” med ”tyder”. Et annet sted hadde jeg skrevet ”går det
klart frem at”. Det ble rettet til ”fremgår det
klart at”. Et ”hadde” ble også rettet til ”var”.
Den siste ”rettelsen” var at jeg hadde skrevet
”general Bull Hansen”, noe som ble rettet til
”general Fr. Bull Hansen”. Siden det bare var
én general med det etternavnet, syntes jeg
den gangen at fornavnet var unødvendig for
å identifisere mannen. Som man forstår var
Aftenpostens rettelser så bagatellmessig at
jeg neppe ville ha oppdaget dem i en trykket
tekst. Som objekt for trenering av saken var
imidlertid rettelsene gode nok. Avisens ønskede rettelser ble raskt utført og resultatet
sendt Aftenposten den 8. eller 9. februar. Det
var nå gått ca. 2 uker fra Rømmings oppsett
i avisen, som sto tolv dager etter professor J.
Brøggers kronikk. Nå betydde visst 3-4 dager mye, og jeg fikk derfor beskjed fra Aftenposten om at saken ikke var aktuell lenger.
Mitt debattinnlegg ble aldri offentliggjort. Min
oppfatning er at avisen ikke ønsket andre
synspunkter enn dem Rømming hadde.
Sak 2: I Aftenposten 20. mai 2010, tok Thor
Brynhildsen, tidligere avdelingssjef ved For-
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 48
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | DEBATT
svarsmuseet, opp at Alf R. Jacobsen i boken Krysseren
Blücher skrev at oberst Eriksen handlet i strid med sin
instruks. Brynhildsen hevdet at det ikke var riktig. Han
skrev videre at oberst Eriksen hadde både direktiv og
instruks å holde seg til. Hvilke direktiv det var, ga
Brynhildsen imidlertid ingen opplysning om. Når det
gjaldt instruks, var det sannsynligvis nøytralitetsverninstruksen Brynhildsen mente, selv om det ikke ble
angitt. Den 24. mai 2010 sendte jeg et debattinnlegg
til Aftenpostens debattsider, og denne gangen skulle
avisen ikke ha lengden å skylde på!
Min artikkel omtalte de diffuse bestemmelsene i
nøytralitetsverninstruksen, og den fullstendige mangel på forhåndsordrer til fartøyssjefer og festningskommandanter fra Kommanderende Admiral, og for
oberst Eriksens tilfelle, også fra hans overordnede i
Horten. At det var taust fra Kommanderende Admiral
kan kanskje forklares: General Liljedal i Kristiansand
fikk nemlig direkte ordre om å tilbakekalle sin mobiliseringsordre, gitt på bakgrunn av Rio de Janeiroaffæren den 8. april. Samme dag forlangte Generalstaben
full mobilisering, men ble nektet dette av regjeringen.
Dette kan ha lagt en klam hånd over alt initiativ fra
militære sjefer. Det fremgår for øvrig ingen steder at
oberst Eriksen var kjent med disse forholdene.
Begge oberst Eriksens overordnede kjente til hendelsene i ytre Oslofjord den 8. april ca. kl. 23:30, og
hendelsene ved innløpet til Bergen den 9. april ca. kl.
02:00. Til tross for denne kunnskapen, var det taust
fra de overordnede, ingen forhåndsordre ble utstedt.
Mitt debattinnlegg ble heller ikke denne gang tatt inn
i Aftenposten. Avisen ønsket tydeligvis ikke debatt om
oberst Eriksens beslutningsgrunnlag.
Sak 3: I Aftenposten tirsdag 14. april 2015 hadde
samme Thor Brynhildsen en artikkel med navn «2.
verdenskrig, ”Blücher” ble senket som følge av at
oberst Eriksen på Oscarsborg gjorde det han var pålagt. Oberst Eriksen handlet ikke på eget initiativ.»
Artikkelen går stort sett ut på det samme som hans
artikkel i 2010, men noe mer utbrodert. Jeg forsøkte
meg for tredje gang. Fredag den 17. april postet jeg et
debattinnlegg til Aftenposten vedrørende oberst Eriksen og senkningen av ”Blücher”. Siden Aftenposten
mottok mitt debattinnlegg på lørdag, antok jeg at det
tidligst kunne komme i debattsidene på tirsdag 21.
april 2015. Tirsdag: Intet debattinnlegg fra meg, onsdag: Intet, torsdag: Intet, fredag: Intet, lørdag: Intet,
søndag: Intet, mandag: Intet, tirsdag: Intet, onsdag
29. april 2015: Intet. Det synes som om Aftenposten
bør endre sitt ”Debatt” til ”Debatt hvis vi liker meningen, ellers ikke”.
Til artikkelen Aftenposten tok inn om oberst Eriksen
og 9. april 1940 tirsdag den 14. april 2015 vil jeg påpeke to vesentlige forhold.
Aftenposten godtar, eller synes å tro, at paragrafer
i et taktisk reglement er operative ordre. Et taktisk
reglementet gir regler for hvordan stridsmidler skal
brukes, og hvordan en sjef kan løse taktiske situasjoner. Der er imidlertid den operative sjef som i den
gitte situasjon gir ordre om hva som skal utføres og
til hvilken tid.
I artikkelen var også sitatet fra «Taktiske direktiver for
Festningsartilleriet. Sjøfronten», manipulert. Bare en
del av en setning var sitert. Setningsdelen var deretter
koblet sammen med sitater plukket ut fra helt andre
steder i samme reglement. For eksempel hevdes det
i artikkelen at: «I “Taktiske direktiver for Festningsarteliert” defineres begrepet forsering som et angrep
når, “hans store skip passerer forbi festningene for å
komme inn til den egentlige objekt”.» Det refererte er
imidlertid bare siste del av en setning i reglementet.
Hele setningen er som følger: «Når forsvarsanleggene
er tilstrekkelig nedkjempet og fornøden åpning er
skaffet i det indre minefelt eller sperring, går angriperen over til forsering, d.v.s. hans store skip passerer
forbi festningen for å komme inn til det egentlige objekt». Når hele setningen sees under ett, sier siste del
av setning (i kursiv) snarere det motsatt av hva innsenderen hevdet. Først når festningens stridsmidler
var tilstrekkelig nedkjempet ville (skulle) en forsering
finne sted. Det er en helt annen taktisk situasjon enn
den som er beskrevet foran, og som oberst Eriksen
måtte ta stilling til den 9. april 1940. Foranstående
misbruk av sitater fra reglementet, opplyste jeg Aftenposten om i et debattinnlegg sendt den 16. april i år,
adressert til debattredaktøren. Det ble ingen debatt.
Aftenposten tok ikke inn mitt oppsett.
Konklusjon: Aftenposten godtar misbruk av sitater
når det kan nedverdige oberst Eriksen innsatts 9. april
1940. Aftenposten nekter å ta inn debattinnlegg som
påpeker misbruket av sitater. Avisen må ha et eiendommelig forhold til ordet debatt. Man må jo undres
på hva Aftenpostens underliggende motiver egentlig
er. Det har tre ganger vært kritiske og nedverdigende
omtale av oberst Eriksen og hans handlekraft ved
senkningen av ’’Blücher”. Disse innleggene har uten
problemer blitt publisert i avisen. Mine synspunkter
med en annen oppfatning av oberst Eriksens handlinger, er like mange ganger blitt avvist av Aftenposten.
Debatten om oberst Eriksens beslutninger 9. april
1940 er viktig nok i seg selv. Den kaster lys over ikke
bare en historisk viktig hendelse, men over lederskap
i prekære situasjoner mer generelt. Det siste bør ha
interesse også i vår egen tid. Men det som er mest
forstemmende i denne saken, er at Aftenposten bruker sin posisjon til å gi et fordreid bilde av virkeligheten. Det er aldri heldig, uansett sak.
Stoffet er kopier fra Riksarkivet og fra rapporter gitt av offiserer,
sersjanter og menige som tjenestegjorde på Oscarsborg festning
den 9. april 1940.
1
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 49
Instant Shelter
Bruksområder
Forlegning
Messer
Verksted
Lager
Selskap
Ring 64 83 55 00
www.obwiik.no
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 50
EKSPANDERBARE ISO CONTAINERE
”Turn-Key” Systemer
Kommandoplasser
Tel: +47 41 74 70 70
Epost: [email protected]
WWW.NORDICSHELTER.NO
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 51
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - INFORMASJON
I
Formannen har ordet
Informasjon
Vi er alle rysta av terrorhandlingane vi dagleg høyrer om, spesielt den
som ramma Paris så hardt nettopp. Eg ynskjer å uttrykkje mi størst
medkjensle med dei ramma, - eigentleg angår det oss alle når det skjer på
denne måten.
I denne utgåva av NMT finn du invitasjonar til våre arrangement: juletrefest, nyttårsball og stiftingsmiddag, samt informasjon om Generalforsamlinga, og programmet for våren 2016. Følg også med på heimesida vår, www.oslomilsamfund.org
(ny heimeside) eller www.oslomilsamfund.no. Etter kvart vil den gamle heimesida bli erstatta av
den nye på.no-domenet. Overgangen er planlagt ved årsskiftet.
Kommandørkaptein Stig Morten Karlsen oppretta og har i ei årrekke hatt ansvaret for vår heimeside. Han ynskjer avløysing, og det er no i ferd med å skje. Det er Ronny Andersen som vil overta
desse oppgåvene. Tusen takk til Stig Morten Karlsen, og hjarteleg velkomen, Ronny Andersen.
Elles jobbar direksjonen mellom anna med å innføre bedriftsmedlemsskap, som vedtatt på
generalforsamlinga i vår, og med å planlegge neste års vedlikehald. Som alltid er det langt meir vi
gjerne skulle ha gjort i Samfundsbygninga enn det økonomien tillet. Mellom anna er det mange av
måleria i OMS som treng rens og rehabilitering. Dersom nokon av medlemmane kan tenkje seg f.
eks. å «adoptere» eitt eller fleire av måleria våre og bidra med midlane det kostar å rense/rehabilitere dei, ber eg om at de tar kontakt med Direksjonen.
Eg ynskjer alle ein flott haust, og etter kvart ei glad og fredfylt julehelg og eit godt nytt år.
Vennleg helsing Iren Isfeldt Formann OMS
Oslo Militære
Samfund
www.oslomilsamfund.no
Direksjonen i
Oslo Militære Samfund
Formann:
Kommandørkaptein Iren Isfeldt
Tlf: 92 60 32 57
e-mail: [email protected]
og [email protected]
Intendant:
Kommandør Tom Egil Lilletvedt
Tlf. 92 04 80 67
e-mail: [email protected]
Medlemskap i OMS
Henvendelse om medlemskap og kontingent kan
gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller
ved å kontakte intendanten.
Kontigenter OMS:
• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 720,- pr. år.
• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 420,- pr. år.
• Kadetter kr. 120,- pr. år.
Adresse:
Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 52
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - INFORMASJON
Program Oslo Militære
Samfund våren 2016
For nærmere beskrivelse av en del av foredragene, se www.oslomilsamfund.no
(www.oslomilsamfund.org før nyttår).
Torsdag 7. januar kl. 17.00-19.30. Juletrefest
Lørdag 9. januar: OMS nyttårsball
Mandag 11. januar
Statsråd Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister
Forsvarsministerens årlige statusoppdatering
Mandag 18. januar
Admiral Haakon Bruun-Hanssen, forsvarssjef
Status og utfordringer i Forsvaret
Mandag 25. januar
Sersjantmajor (OR 9) Rune Wenneberg, Hæren
Den nye OR-/OF-ordningen sett fra Hærens ståsted
Mandag 1. februar
Generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i
Hæren
Hæren – mot en usikker fremtid
Mandag 8. februar
Forskningsleder Steinar Gulichsen, FFI
Forsvarets økonomi
Mandag 15. februar
Kommandørkaptein Per Chr Gundersen, FHS
ISIL’s bruk av media og propaganda
Mandag 22. februar
Forsker Tor Bukkvoll, FFI
Hvor går Russland?
Fredag 4. mars: Stiftelsesmiddag
Mandag 7. mars
Aktuelt tema
Tema og foredragsholder bestemmes senere
Mandag 14. mars
Generalløytnant Morten Haga Lunde, sjef E-tjenesten
Etterretningstjenestens årlige situasjonsvurdering
Mandag 4. april
Statsråd Vidar Helgesen, statsråd og stabssjef ved
Statsministerens kontor
Norge og Europa
Seksa før foredraget (kl. 1645), generalforsamling
etter foredraget
Mandag 11. april
Ambassadør Helen Campbell, EUs ambassadør til
Norge
EU and Norway
Mandag 18. april
Aktuelt tema
Tema og foredragsholder bestemmes senere
Mandag 25. april, familieaften
Foredragsholder ikke avklart
Operasjonene under felttoget i 1716 – et trehundreårsminne
Mandag 29. februar
Ambassadør Dr. Axel Berg, Tysklands ambassade
Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge,
hvordan kan dette økes ytterligere?
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 53
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON
I
Informasjon
Juletrefest i OMS
7. januar 2016
Direksjonen i OMS har den glede å invitere medlemmene med barn og barnebarn
til juletrefest
Torsdag 7. januar 2016 kl 17.00 – 19.00 i OMS lokaler, Myntgaten 3.
Det blir program med gang rundt juletreet, sang og underholdning.
Vi regner med at julenissen også i år setter av tid til et besøk.
Barna får pølser, boller og brus.
De voksne får kaffe og kaker.
Pris pr deltaker er kr 100,- som betales kontant ved ankomst.
Påmelding skjer senest 28. desember til intendanten på email
[email protected], evt SMS til 92048067.
Velkommen til en hyggelig, tradisjonell juletrefest i vårt vakre bygg.
Nyttårsball 9. januar
Direksjonen i Oslo Militære Samfund har gleden av å invitere medlemmer og gjester til vårt
tradisjonsrike nyttårsball
Lørdag 9. januar 2016 kl 19.00
Aperitiff serveres kl 19.00, æresgjest ankommer kl 19.15 og vi går til bords kl 19.30.
En velkomponert meny med tilhørende vinliste vil bli lagt ut på OMS hjemmeside.
Kuvertprisen er kr 1.000,- for medlem og ledsager, kr 1.200,- for gjester. Antrekk er som vanlig Galla.
Påmelding skjer pr email til intendanten senest 18. desember 2015:
[email protected], evt SMS til 92048067.
Vennligst angi eventuelle diettrestriksjoner.
Betaling skjer til OMS konto 1600.40.57574.
Hjertelig velkommen
Iren Isfeldt, kommandørkaptein, Formann OMS
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 54
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON
F
191-års stiftelsesmiddag
Informasjon
Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere våre medlemmer til feiring av
Samfundets 191-års stiftelsesdag
Fredag 4. mars 2016 kl 19.00 i Myntgaten 3
Feiringen av vår stiftelsesdag skjer på tradisjonelt vis med festmiddag i Store Festsal. En rekke
inviterte gjester, samt høstens og vårens foredragsholdere vil delta. En velkomponert meny og
vinliste vil bli presentert på OMS hjemmeside så snart beslutning er fattet.
Antrekk er Messeantrekk II, mørk uniform uten gallautstyr, smoking.
Påmelding skjer innen 12. februar til [email protected], evt SMS til 92048067.
Vennligst angi eventuelle diettrestriksjoner.
Kuvertpris, kr 600,- innbetales til OMS konto 1600.40.57574
Hjertelig velkommen
Iren Isfeldt, kommandørkaptein, Formann OMS
Generalforsamling
Generalforsamling OMS 4. april 2016
I samsvar med OMS lover, § 7 innkalles det til generalforsamling i Myntgaten 3
Mandag 4. april 2016 umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15
Saksliste:
1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift for 2015
2. Reviderte årsregnskaper for 2015 for OMS og NMT
3. Valg av tillitsmenn
a. Direksjonsmedlemmer og varamenn
b. Representantskapsmedlemmer og varamenn
c.Revisor
d.Valgkomite
4. Medlemskontingent for 2016
5. Forslag til endring av Lov for OMS
Forslag som ønskes behandlet skal være Direksjonen i hende innen 4. mars. Årsberetning
og regnskap for 2015 blir lagt ut i OMS senest 14. mars 2016 og samtidig gjort tilgjengelig
på OMS hjemmeside.
Jo G. Gade, kontreadmiral, Ordfører i Representantskapet
NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 55
Returadresse:
Oslo Militære Samfund
Myntgaten 3, 0151 Oslo
B-Economique
B - Økonomi
KONGSBERG
KONGSBERG creates and delivers high technology
solutions for people that operate under very
challenging conditions – on the oceans, in the
deep subsea, in defence, in space.
www.kongsberg.com