LAST NED - Norsk Militært Tidskrift
UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND | ÅRGANG 185 NR. 4/2015 KR. 63,- Hans Kristian Elvenes Kameratredning som psykologisk førstehjelp Bård Bredrup Knudsen Integritet i forsvarssektoren Side 4 Side 16 Sindre Weber Partisanene i Finnmark Stein Helge Kingsrød Bygger vi beredskap mot gårsdagens trusler? Side 24 Side 34 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift – siden 1831 Innhold Redaktørens spalte3 Hans Kristian Elvenes4 Kameratredning som psykologisk førstehjelp 4 Bård Bredrup Knudsen16 Integritet i forsvarssektoren: mer enn gode hensikter Sindre Weber24 Partisanene i Finnmark Stein Helge Kingsrød34 Bygger vi beredskap mot gårsdagens trusler? Fast stoff: NMT bøker NMT Debatt Informasjon til medlemmene i OMS 42 48 54 16 24 34 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 2 Norsk Militært Tidsskrift Redaktørens spalte www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: [email protected] Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Kommunikasjon Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: [email protected] Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Dette nummeret av Norsk Militært Tidsskrift starter med å løfte fram et tema som har fått stadig større oppmerksomhet, nemlig psykologisk førstehjelp. Vi vet fra vårt eget lands historie at sterke opplevelser fra krig, katastrofer og ulykker kan prege et menneske for resten av livet. Forskning forteller oss at sannsynligheten for å få alvorlige psykiske problemer senere i livet kan reduseres betydelig om man raskt setter inn relativt enkle tiltak ovenfor vedkommende som er rammet av akutte psykiske hendelser. I artikkelen til Hans Kr Elvenes finner vi en rekke tiltak som alle bør kjenne til. På lik linje med at alle bør kunne elementær førstehjelp knyttet til fysiske skader, bør alle kunne elementær førstehjelp knyttet til å begrense konsekvensene av psykiske skader. Deretter følger en artikkel om integritet i forsvarssektoren. På grunn av store penger, høyt hemmelighold, lav transparens og små beslutningssirkler, er forsvarssektoren spesielt utsatt for korrupsjon og suboptimalisering. Etter Bredrup Knudsens artikkel kommer den tredje artikkelen som belyser prinsippene rundt tildeling av dekorasjoner i Norge. Denne gangen er det partisanene i nord som står i fokus. I dette nummeret tar også Stein Helge Kingsrød opp tråden fra foregående nummer av NMT, og ser på den militære siden av forsvar mot CRBN-våpen. Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Direktør Rasmus Falck Bildet på framsiden viser en sliten gardist fra 5. Gardekompani. Fotograf: Didrik Linnerud/ Hæren/Forsvaret Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 3 AV HANS KRISTIAN ELVENES Kameratredning som psykologisk førstehjelp Norsk militært personell har flere års erfaring med deltakelse i internasjonale operasjoner (INTOPS). Deltakelsen har gitt forsvaret generelt og de ulike deltakere spesielt, erfaringer med hva dette kan koste rent personlig. I denne artikkelen kastes det lys over viktige ferdigheter som er aktualisert av disse operasjonene. Rittmester Hans Kr. Elvenes tjenestegjør i Brig. N og avsluttet våren 2015 deltidstudiet Krisehåndtering og traumebehandling ved Høyskolen i Narvik. Han har hatt flere deployeringer til Bosnia, Kosovo og Afghanistan. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 4 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP F orsvarets og det sivile tiltaksapparatet har kommet langt når det gjelder å tilrettelegge for og møte traumatiserte soldater og offiserer på en god måte. De som sliter med ettervirkninger og senskader etter deltakelse i INTOPS får nå, som regel, adekvat hjelp. Mange avdelinger har også knyttet til seg psykolog. Dette gjør at personellet som i dag kommer hjem fra INTOPS blir tatt imot og fulgt opp på en helt annen måte enn da undertegnede kom hjem etter en periode på BALKAN på -90tallet. I regi av Administrativ foresatt avdeling på Sessvollmoen, (AFA) ble det lagt opp til en ”psykologisk debrief i plenum”. Heldigvis er dette historie. Avdelinger som hyppig drar ut i INTOPS har som et krav at personellet er til samtaler både før og etter INTOPS. Behandlingsapparatet som har ansvar for langtidsoppfølgning av personer som sliter med senskader etter INTOPS har, om enn noe sent, kommet bra på plass og vil derfor ikke bli omhandlet i denne artikkelen. På tross av et slikt godt fokus, kan man sette spørsmålstegn ved om personellet som drar i INTOPS har nok kunnskap til å gjøre gode grep i et første møte med en traumatisert person. Nærmere bestemt det første døgnet etter en traumatiserende hendelse. Det være seg mottak av en eller flere kollegaer etter en traumatiserende trefning, eller kanskje en mindre gruppe sivilister som nettopp er frigjort etter en gisselsituasjon. Har vi gode nok verktøy og kunnskap om bruk av disse slik at vi kan møte traumatiserte personer på en adekvat måte? Et godt mottak er like viktig etter en traumatisk hendelse hjemme i Norge som i et operasjonsområde i utlandet. KOMPLEMENTERE VERKTØYKASSEN Medisinsk førstehjelpsutdanning er en viktig del av forperioden før man drar ut i INTOPS. Det er vesentlig at alle er godt oppdatert på gode håndgrep, samt får med seg den siste utviklingen innen feltet. Dataspill, som Tetris, er for folk flest lite produktiv tidtrøyte, men kan i gitte situasjoner gjøre stor nytte i initialbehandlingen av traumatiserte personer. Via opplæring og drill har militært personell lært seg å handle raskt og adekvat overfor et medisinsk traume. Er vi like godt drillet og handlingsrettet når det gjelder psykologiske traumer? Denne artikkelen vil rette søkelyset mot den viktige første fasen i traumebehandling, stabiliseringsfasen. I artikkelen skal vi se på hva som kan kjennetegne en traumatisert person og hvorfor. Deretter vil det komme forslag til tiltak i et første møte med traumatiserte personer. Ved å vektlegge gode og tidsriktige psykologiske grep minskes sjansen for psykiske senskader. En positiv effekt av riktige tiltak er også at den høye aktiveringen som kroppen vår automatisk setter i gang ved et traume, raskere tas ned. Dette bør være et av hovedmålene for tiltakene. Forhøyet nivå av bl.a. cortisol og noradrenalin over tid, er skadelig og kan gi varige endringer i hjernens struktur.1 Det er også indikasjoner på at et forhøyet innhold av cortisol og spesielt noradrenalin er med på å øke sjansen for ”feil lagring” av erfaringene. Et annet viktig mål for å sette inn adekvate tiltak, er derfor å hindre at denne feillagringen skjer i for stor grad.2 Gode tiltak er aldri en garanti for at enkeltpersoner ikke utvikler senskader. Noen vil være pre- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 5 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP At alle i Forsvaret trenger elementære kunnskaper om førstehjelp, er ganske opplagt. Det er like opplagt at de trenger kunnskap om psykologisk førstehjelp, men ferdigheten er ennå ikke like utbredt. Fotograf:Alexander Sylte/Forsvaret. disponerte ved at de for eksempel har vært traumatisert tidligere, og kan derfor ved en ny hendelse bli retraumatisert. Sårbarheten for nye traumer øker om tidligere traumer ikke har blitt behandlet adekvat. Videre vet vi at en moden hjerne i utgangspunktet har større evne til å takle traumer enn en ung hjerne i utviklingsfasen.3 I dette perspektivet blir det viktig å komplementere verktøykassen vår for å stå rustet og gjøre gode psykologiske førstehjelpsgrep, på lik linje med medisinsk førstehjelp. EN HISSIG FYRBØTER Et psykologisk traume defineres som kortere eller lengre eksponering for en natur- eller menneskeskapt hendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art. Inntrykkene en utsettes for er så overveldende at en ikke evner å forstå, integrere og romme disse opplevelsene. En sterk grad av hjelpeløshet er ofte til stede.4 I metaforen Dampbåten beskrives vår tredelte hjerne på følgende måte: SKIPPEREN er prefrontal cortex.5 Han representerer fornuften, tar de gode avgjørelsene og styrer skuta på en slik måte at den fungerer etter hensikten. FYRBØTEREN, det autonome systemet, sørger for at fyrkjelen er passe varm, uten overtrykk og at framdriften på normale dager går etter skipperens kommandoer. MASKINISTEN, det limbiske systemet, har ansvaret for NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 6 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP kommunikasjon og balanse mellom systemene. Dette for at skuta skal fungere slik skipperen befaler.6 I det limbiske systemet finner vi det følelsesmessige som for eksempel vellyst, redsel og angst. Amygdala er en viktig del av det limbiske systemet, og blir gjerne kalt fryktsenteret.7 Stimulering av amygdala fører til forhøyet aktivitet i det autonome systemet, altså hos fyrbøteren. Et psykologisk traume der en person utsettes for meget sterke inntrykk i form av lyd, lukt og visuelle opplevelser, og samtidig blir utsatt for livsfare, ydmykelser, vold og krenkelser, og/eller ser at andre bli utsatt for dette, fører til høyaktivitet i amygdala og fyrbøteren tar kontrollen. Han samarbeider heller direkte med maskinisten og sørger for å koble ut og ignorere skipperens forsøk på fornuft. Kroppen gjøres klar til kamp eller flukt, ved at hjernen sørger for å utløse en strøm av hormoner i blodbanen. Prosessene skjer kjapt siden det er fyrbøter og maskinist som samarbeider tett. Skipperen er koblet ut og kroppens aktivering skjer utenfor personens kontroll. Strømmen av hormoner fører til økt blodtrykk og høyere puls. Blodstrømmen styres på en slik måte at de viktigste organer og store muskler blir klargjorte for overlevelse. Andre mindre viktige kroppsfunksjoner blir satt på vent, og en blir gjerne grovmotorisk i bevegelsene.8 Noen beskriver det som om de ”står ved siden av seg selv”. Hørselen skjerpes og en kan oppleve å få tunnelsyn. Dette siste mener en kommer av at fokus først og fremst skal gå rett på trusselen.9 Samarbeidet går mellom det limbiske og det autonome systemet. Prefrontal cortex er satt ut av spill fordi det må handles meget raskt og på instinkter, om man skal overleve. Denne høye aktiveringen vil kunne sitte i hos den enkelte over lengre tid, også etter at trusselen er borte. Aktiveringen som skjer er en del av biologien vår, og handler først og fremst om overlevelse. Vi kaller dette gjerne urinstinktene. Det er når vi blir utsatt for slike sterke inntrykk, og når hjernen ”spiller oss et puss” ved å koble fornuften ut, at opplevelsene blir for overveldende for oss. Denne tilstanden og forvirringen i hjernen fører til at vi ikke får integrert og lagret erfaringer slik vi prosesserer og lagrer vanlig lærdom og opplevelser i hverdagen. Det er vår integrative kapasitet som settes på en hard prøve. Det vil si vår evne til å ta inn over oss og integrere inntrykkene vi står overfor. Vårt kognitive apparat får for mange sterke og til dels uforståelige inntrykk, som i sin tur fører til at lagring av erfaringer ikke fungerer adekvat. Erfaringene blir derfor lagret på en ustrukturert og ubearbeidet måte.10 Lagringen i og etter et traume skjer lettere i følelseshjernen; det limbiske systemet. Her blir de liggende som mer eller mindre klare, sterke, ubehagelige og påtrengende minner. Det limbiske systemet vårt husker også ofte de verste hendelsene. Man sier gjerne at erfaringene lagres i ”traumeminnet”. 11 En av effektene man ønsker å oppnå i førstefase traumebehandling er at en, ved å gjøre riktige og gode tilak, i størst mulig grad vil hindre at erfaringene lagres i nettopp traumeminnet. Høy kroppslig aktivering beskrives godt av en av de overlevende etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. ”Pusten ble kort og overflatisk, hjertet banket raskt og voldsomt, jeg var plutselig helt følelsesløs og nummen. Det virket som jeg gikk ved siden av meg selv, en sterk opplevelse av uvirkelighet”.12 Den høye aktiveringen vil sitte i over lang tid fordi det autonome systemet er i alarmberedskap. Man vil være mer skvetten og vàr, og kan få store ukontrollerte og ubehagelige kroppslige reaksjoner. Dette kan skje som følge av for eksempel høye og brå lyder i dagevis etter traumet. Igjen er det fyrbøteren som reagerer lynkjapt og sørger for at den høye aktiveringen holdes ved like. Det autonome systemet er slått på fordi det gjelder å være klar, det kan jo oppstå nye farer. Fyrbøteren fortsetter å reagere, men da på triggere, som beskrives som forhold som minner om det en var utsatt for, og som tar kroppen rett tilbake i situasjonen. Dette kan være alle slags stimuli fra lukt til lyder: ”Det tok flere timer før jeg sovnet. Kroppen var lys våken, årvåken, uansett hvor lite jeg hadde sovet natten før, og natten før det. Og når jeg først hadde sovnet, så våknet jeg av alle mulige slags lyder: lokket på postkassen når avisbudet kom, søppelbilen, hvis noen gikk forbi huset vårt.”13 Om dette vedvarer kan det gå over i intrusjon, som beskrives som ”flashbackaktige” opplevelser som trenger seg på i tide og utide. Dette oppleves så slitsomt for den det gjelder, at en kan utvikle NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 7 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP unngåelsesatferd. Personen begynner å unngå visse situasjoner fordi hverken kropp eller hjerne får ro. Det er lett å forestille seg at om plagene når så langt, blir hverdagslivet meget tungt for den enkelte. Slike vedvarende plager har gjerne sin debut fra 6 til 12 måneder etter traumatiske hendelser.14 En langvarig høy kroppslig aktivering som følge av forhøyet cortisolnivå kan også føre til at immunforsvaret blir svekket. Et svekket immunforsvar innebærer at en for eksempel lettere får infeksjoner og ved det utvikler andre fysiologiske plager.15 TILTAK I STABILISERINGSFASEN Vi skal nå se på hvordan vi i en tidlig fase kan møte personer som har blitt utsatt for traumatiske hendelser. I litteraturen kalles dette: Førstefase traumebehandling, stabiliseringsfasen.16 Bakgrunnen for å ha fokus på de første 6 - 12 timer etter at en traumatisk hendelse har skjedd, er at vi selv ved enkle midler er i meget god stand til å gjøre viktige grep før vi eventuelt får tilgang til profesjonell hjelp og støtte. Grepene vi gjør i dette tidsrommet har stor betydning for videre helningsgrad hos den enkelte. Man har funnet at 6 timer etter at en person har vært utsatt for et traume, er det tidsvindu man har for målrettet og aktivt å få hjernen opptatt med noe annet, på en virkningsfull måte. En traumatisert, kraftig forstyrret og forvirret hjerne vil som nevnt ikke fungere optimalt hva gjelder prosessering og lagring. I dette tidsrommet blir erfaringene lagret i sterk tilknytning til følelseshjernen og derved fryktsenteret amygdala. Målet med gode tiltak er å unngå slik lagring for å redusere sjansen for og utvikle senskader. Videre bør som tidligere nevnt tiltakene også ha som mål å dempe den høye aktiveringen kroppen er utsatt for.17 Som ved medisinsk førstehjelp, må det gjøres tidsriktige grep, det er ingen grunn til å avvente til ”andre mer profesjonelle tar over”. Støtte kommer kanskje ikke fram med det første. Man kan være avskåret fra ekstern profesjonell bistand den første tiden. Har man nettopp frigjort en gruppe gisler, og må møte dem med de (knappe) ressurser man har på bakken, må en jo selv stå for forvaltning av initialmottak og sette av personell til dette. En god plan og gjennomføring i denne fasen vil gå hånd i hånd med de interesser en unnsetningsstyrke har på et slikt tidspunkt. Det tenkes da på innsamling av informasjon om gisseltakere og gisler som eventuelt ikke er redegjort for enda. Som tidligere nevnt er det ingen automatikk i at alle som har vært utsatt for psykologiske traumer, blir plaget over lang tid. Dette har noe med robusthet å gjøre. Noen personer er godt trent og forberedt på slike hendelser og takler dem og ettervirkningene på en adekvat måte. Andre kan være spesielt utsatte fordi de både er unge og/eller har vært utsatt for traumatiske hendelser tidligere. Om en person etter slike hendelser har hatt plager som ikke har blitt behandlet på en god måte, gjør det at personen er utsatt for en retraumatisering. Retraumatisering gjør at traumene ”kan legge seg lagvis” og kompliserer senere traumebehandling. Erfaring med behandling av for eksempel flyktninger har vist at slik retraumatisering finner sted. Gamle ubehandlede traumer sperrer for å kunne arbeide seg gjennom nye.18 Når det gjelder militære enheter vil trening og kunnskapsnivå som regel være relativt høyt. Soldater er gjennom utdanning og trening drillet på grep for å overleve, samt beskytte andre. ”Dette forsterker samhold, relasjoner og lojalitet”.19 En slik tilhørighet gjør at en traumatisert soldat har mye støtte å hente i sin egen enhet. Her møter han eller hun likesinnede med en helt annen forståelse av hva en har vært gjennom, enn hva man kan forvente fra det sivile samfunnet. I tillegg har soldater verktøy, muligheter og evne til å yte adekvat motstand. De kan omså bekjempe en alvorlig trussel. Andre grupper, gjerne sivile ansatte i hjelpeorganisasjoner, anses ofte som ”myke mål”, og kan vurderes som lette å bortføre. Slike personer vil som regel ikke ha samme treningsnivå og forkunnskaper som soldater. Dette gjør at forhold hvor en soldat klarer å holde oversikt og hodet kaldt, vil for en sivil person virke meget skremmende og ikke minst uforståelig. Slikt sett må en også som ansvarlig for et initialmottak se an hvem man har foran seg, og hvilken traumatiserende hendelse de har vært gjennom. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 8 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP TIDSRIKTIGE OG GODE GREP En god pekepinn for hvilke intervensjoner en skal ha fokus på i en førstefase traumebehandling – stabiliseringsfase, er at personene det gjelder skal utsettes for aktiviteter som trygger dem, roer dem ned, gir en logisk og mest mulig sammenhengende tidslinje, og sist men ikke minst, at man holder riktig fokus rent mentalt. Det har kommet flere studier om psykologisk intervensjon etter kriser og katastrofelignende hendelser. Noe som i sin tur har ført til manualer om hva som er hensiktsmessig hjelp i en tidlig fase. Vesentlige faktorer trekkes fram og omfatter trygghet – berolige personer – øke egen innflytelse – fremme opplevelse av tilhørighet og ikke minst gi håp.20 Enkle øvelser i samarbeid med den traumatiserte gjør at en kan oppnå slike effekter. Øvelsene krever ikke andre ressurser enn et lokale og noe å sitte på,21 men det er ikke likegyldig hvilke aktiviteter en tar personene med på de første 6 timer. Det kan være forskjell på om man har hatt audiovisuell eksponering for traumet eller ”bare” vært utsatt for lydinntrykk. En person som ”bare” har hatt lydinntrykk kan for eksempel ha sterkere bilder i hodet enn en person som både har sett og hørt. Dette fordi bildene en person med kun lydinntrykk får i hodet, har sitt utspring fra det limbiske system hvor vi bl.a. finner fryktsenteret. Fantasien vår er som regel livlig og skaper derfor dramatiske bilder. Mer dramatisk enn virkeligheten. For denne personen er det vesentlig at det blir etablert en tidslinje med en god oppdatering på hva som egentlig skjedde slik at disse bildene kan justeres. Erfaring har også vist at å okkupere hjernen med noe så trivielt som dataspill har meget god effekt. For eksempel har et spill som Tetris vist seg og være meget effektivt i så måte. Slike og lignende verktøy er kurante å ha på plass i verktøykassen, og kan som regel enkelt forvaltes ved et initialmottak av traumatiserte. Det kan synes som om aktiviteter som kreves nøye konsentrasjon har bedre effekt enn mer ”frie” spill som for eksempel pub quiz lignende aktiviteter.22 Det er viktig å informere om hvorfor en vil at de traumatiserte skal sysle med dataspill og annen egnet aktivitet for å okkupere hjernen. Innsikt i effek- ten av slike ”øvelser” kan gi økt motivasjon for å holde på. Trygghet – forutsigbarhet – gjøre nytte for seg Første prioritet bør være å få anbragt traumatiserte personer i trygge og roligst mulige omgivelser. I kontakt med de traumatiserte er det vesentlig å opptre meget rolig. Oppførselen vil smitte over og innby til ro, noe som fører til at spenningen løsner fordi aktiveringen synker. En må sørge for varme eller avkjøling, drikke og mat. Våte og kalde personer bør selvfølgelig få skiftet til tørt tøy. Er man overopphetet og dehydrert må det kanskje gjennomføres medisinske tiltak. Å berolige de utsatte med at en nå har helt kontroll på trusselen, er viktige opplysninger som gjerne kan gjentas utover i arbeidet med gruppen. Å forklare hva som skal skje videre er viktig med tanke på å skape forutsigbarhet. Dette fordi situasjonen de nettopp har kommet ut av nok har vært meget skremmende og uforutsigbar.23 Man må regne med å få krav om å få kontakte sine nærmeste, noe det også bør legges opp til i den grad man har tilgang på egnede kommunikasjonsmidler. Dette bør kanskje legges litt fram i tid, da en informasjonsinnhenting bør gjennomføres så hurtig som mulig. Uansett bør man få fram melding til pårørende om at den enkelte er i god behold, spesielt der det antas at det har kommet ut informasjon om hendelsen på sosiale medier eller lignende. Ved et gisselscenario kan informasjon fra den enkelte være tidskritisk. Om ikke hele gruppen er gjort rede for, er det for eksempel en viktig opplysning for den enkelte. De frigitte må også få en prat med egnet personell, slik at man kan få best mulig oversikt før man går videre. Informasjon til den frigitte er også viktig fordi det kan skape en mulighet til å bidra positivt til å løse situasjonen. Å få anledning til å gjøre en forskjell, kan være en befriende nyttefølelse. Psykoeduksjon Via psykoeduksjon, som er en kort innføring i hva den enkelte kan oppleve av kroppslige reaksjoner og hvorfor, kan en berolige de traumatiserte. Det har god positiv effekt og virker angstdempende å NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 9 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP få vite at de reaksjoner en har, er normale utfra situasjonen en har vært gjennom. Samtidig er det vesentlig å forberede dem på at de over tid kan oppleve og være skvetten og var, og reagere på plutselige og høye lyder, men at dette vil avta.24 Det vil også være av betydning for den enkelte så raskt som mulig å komme seg ut av et område med for eksempel høye og brå lyder. Dette fordi slike ytre forhold langt på vei vil opprettholde den høye aktiveringen en vil ha ned. Det kan derfor være kontraproduktivt å oppholde seg i et slikt miljø, samtidig som en skal gi effektiv psykologisk førstehjelp. Traumatiserte personer kan ofte være ”beskyttet av sjokket”. Dvs. at de kan framstå som rasjonelle og snakke om det de har vært gjennom uten å vise store reaksjoner. En slik atferd kan være med på å kamuflere at en person er traumatisert, og man kan tenke at denne personen tilsynelatende ikke har behov for tiltak Det å stå overfor en person som i rolige former viser innsikt, vil i seg selv virke beroligende. Viktige stikkord her er normalisering og legitimering. Dvs. at det er normalt og lov å ha reaksjoner etter slik opplevelser. Om reaksjonene ikke er der nå, så vil de komme.25 I det følgende skal vi se nærmere på slike reaksjoner. Sterk og utpreget skjelving kommer av at kroppen nå roer seg, samtidig som systemet er influert av de kjemiske prosessene satt i gang av det autonome systemet. En skal ikke forsøke å stoppe slik skjelving. Skjelvingen er en av kroppens måter å kvitte seg med overskuddsenergi på. Man skal oppmuntre til skjelvingen, men også monitorere og følge med på tiden. Som en regel kan man si at skjelving under en time er noe man ikke behøver ha bekymring for. Man skal støtte og forklare at dette er helt normalt, og faktisk oppfordre til å skjelve. Vedvarende og sterk skjelving utover en time, bør man søke å få stoppet ved for eksempel å starte med enkle pusteøvelser. Ved individuell kontakt, bruk navn, forklar hva du har tenkt å gjøre. Vær forsiktig med kroppskontakt og spør alltid om lov til å ta på. Overfor personer som har vært utsatt for vold og voldtekt skal man være spesielt forsiktig med kroppskontakt.26 Øvelser som en del av å få kontakt med den enkelte vil være gode teknikker for å nå inn til en traumatisert person. Gi instruksjoner om å sette seg godt til rette, få god kontakt med underlaget, og gjøre som deg. Her trenger en ikke bruke så mye ord. Vis og overdriv, vis hvordan du fyller brystkasse og mageregion med luft. Hold luften inne i noen få sekunder før du tydelig slipper pusten ut, gjerne med en vislelyd. Tell før du drar inn luft igjen for så å repetere, til en merker at personen roer seg. Pust rolig og dypt. Sammen med slike pusteøvelser kan det være funksjonelt å be om at personen konsentrerer seg om det som er rundt i rommet. Telle stoler, bord, bilder etc. etc. For så å ta oppmerksomheten ut av rommet og konsentrere seg om hva som foregår utenfor. Hensikten er både å få roet ned den enkelte, men også å gjøre enkle konsentrasjonsøvelser for å komme ut av en kaotisk sinnstilstand.27 Ut av kroppen opplevelse, rapporterer noen personer om. Det er som om kroppens grenser ikke eksisterer, og følges gjerne av en nummenhet. Man bør som nevnt være forsiktig med kroppskontakt, men det går an å få personer med på en øvelse hvor en reiser seg og står. Så tar hver enkelt sin egen høyre hånd og banker lett på seg selv, fra venstre skulder og ned til venstre hånd. Opp på innsiden av armen og over til høyre siden og gjenta som på venstre. Begge hender lett på nakke og utover skuldre, så nedover brystkasse og mage. Mens du slår deg på brystkasse og mage, lager du lyd for å fokusere på å åpne for utpust og slik løsne litt på muskulaturen. Videre ned langs ytterside av lår, og opp på innsiden. Hensikten er å få reetablert kroppens grenser samtidig som spenning i kroppen kan løsne opp.28 Andre kan være i en såkalt fryssituasjon noe som har sin årsak i det store aktiviseringsnivået kroppen er og har vært i, kombinert med få eller ingen muligheter for å kjempe eller flykte. Disse to motkreftene kan føre til en låsing som gjør at personen etter hvert nærmest ikke kla- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 10 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP Det er lett å anta at dyp søvn er godt for den traumatiserte. Slik er det ikke alltid. (Foto: KK/corepics – Fotolia) rer røre på seg. En god øvelse her er å ta direkte kontakt via navn. Sette seg foran personen og si at nå vil du ta på vedkommende. Begynn med en finger og hjelp personen til, etter hvert selv, å få beveget større og større kroppsdeler. Konsentrer samtidig på pust og få personen til å begynne å fokusere utad. Få vedkommende til å beskrive rommet, telle gjenstander, osv. Fortsatt fokusert på pust ber du vedkommende å komme opp å stå, eventuelt gå litt rundt i rommet.29 Realitetsorientering i forhold til hva en har vært gjennom er en god måte å få laget en viss orden i det kaoset den enkelte opplever. Det er viktig å understreke at man ikke skal legge opp til en følelsesmessig gjennomgang.30 Man legger her vekt på kronologi og hva som faktisk har hendt for å få etablert en felles tidslinje. En slik gjennomgang gir ofte enkelte svar på tidsbruk og hvorfor det for eksempel opplevdes som så lang tid før noen kom og bistod. Tidsbegrepet vil være helt forskjellig fra person til person. Noen opplevde at det tok en evighet før en fikk den hjelp og støtte en ba om. Andre har fått med seg at det gikk kort tid før vedkommende fikk støtte. Her er det av betydning å få tak på en eventuell logg ført av en operasjonssentral. Dialogen mellom sentralen og gruppen kan være med på å gi viktig informasjon slik at en tidslinje kan etableres. I tillegg er det effektivt å samle sentrale personer til en slik gjennomgang. Dette fordi alle bidrag i form av små informasjonssnutter er med på å fylle ut det store bildet. I en slik gjennomgang må personer som på dette tidspunktet ikke vil si noe, bli respektert. Som tidligere nevnt er det slik at fantasien vår ofte legger inn bilder der en ikke fikk med seg hva som for eksempel hendte på andre siden av muren – bakketoppen eller lignende. Det virker oppklarende og angstdempende å få en gjennomgang som nevnt over. Derfor skal en også tilstrebe at alle som NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 11 KAMERATREDNING SOM PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP var eksponert for den traumatiske hendelsen er tilstede på en slik gjennomgang.31 Bakgrunnen for ikke å fokusere på de følelsesmessige forhold hos den enkelte, er at en for tidlig fokusering på slike forhold, enda mens hjernen er kraftig forstyrret, ofte fører til at erfaringene setter seg i traumeminnet og således økes sjansen for senskader. Som tidligere nevnt, vil det etter en gisselfrigivelse være vesentlig raskt å få tak i tidskritisk informasjon. En god og planlagt initialfase hvor man møter traumatiserte personer på en måte som beskrevet over, vil gjøre dem bedre i stand til å komme med opplysninger av verdi for videre arbeid med situasjonsløsningen. Når søvnen melder seg, vil den ofte være lett og noe forstyrret. Noe den faktisk bør være. Erfaring viser at det er best at søvnen får forbli lett og noe forstyrret i den første tiden. Det viser seg at tung og god søvn ikke er så heldig med tanke på hvor minnene lagres. En skal derfor være meget varsom med ”å gi noe å sove på”, og alkohol som selvmedisinering og en måte å få sove på bør altså ikke forekomme. Hvis søvnen fortsatt er dårlig ettersom tiden går, har det god effekt at den traumatiserte lærer seg teknikker for å sove.32 Erfaring viser at man etter hvert bør holde de traumatiserte okkupert med dagligdagse ting. For en militær avdeling vil det etter endt oppdrag være helt naturlig å gå over utstyr, pusse våpen og gjøre rede for personlig- så vel som avdelingsutstyr. Det bør legges vekt på å gjøre dette nå også. Hold gruppen samlet og la dem etter hvert jobbe seg gjennom de gjøremål som er normale etter at en kom inn fra felt. Dette er både med på å okkupere hode og tanker med vanlige gjøremål, samtidig som en vender seg mot den normale hverdagen og de kjente og forutsigbare gjøremålene.33 vil det fange opp personer som har vært utsatt for traumatiske hendelser og gi tidlig tilbud om oppfølgning. Mange avdelinger har som innledningsvis nevnt også egen psykolog tilknyttet seg. Gjennom en slik fagperson vil en få en jevnlig sjekk på psykisk helse, og indikasjoner på behov for mer inngående behandling vil kunne fanges opp. Oppfølgning på det medisinske området vil også være av betydning. Langvarig forhøyet blodtrykk pga. høy kroppslig aktivering har også negativ betydning for utvikling av senskader.34 OPPSUMMERING Denne artikkelen har pekt på viktigheten av psykologiske førstehjelpstiltak umiddelbart etter en traumatisk hendelse. Dette er enkle tiltak på lik linje med medisinsk førstehjelp. På samme måte som en skolerer seg innen medisinsk førstehjelp må en skolere seg innen psykologisk førstehjelp. Kampen for å redusere senskader i størst mulig grad begynner tidlig, også når det gjelder psykologiske senskader. Alle med førstehjelpsutdanning som har vært involvert i hendelser der man har hatt bruk for sine kunnskaper, vet hvor raskt og sikkert man handler når man er godt drillet. Med slik viten i bakhodet er det lett å forstå at forkunnskap og trening med enkle grep vil kunne gjøre en like trygg og god på psykologisk førstehjelp. Kunnskaper og ferdigheter kan være med på å minske sjansen for at traumatiserte personer utvikler alvorlige senskader som følge av et psykologisk traume. Tegn på oppfølgingsbehov kan være vanskelige å se i denne fasen. Senskader og plager som favner under diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD), får gjerne sin debut på et langt senere tidspunkt. Når tiltaksapparatet fungerer adekvat NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 12 Referanser: 1 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Arne Blindheim: NOU, 5, 2012 2 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 3 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Arne Blindheim: NOU, 5, 2012 4 traumenett.no: RVTS sør, Traumer en introduksjon 5Ibid 6 rvts.no, RVTS sør: hjerne opplysning for barn, Eva Dønnestad 7 Atle Dyregrov: fagdag Kriser og traumer, HIN, mai 2015 8 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet, Arne Blindheim: NOU, 5, 2012 9 Jarle Eid og Bjørn Helge Johnsen: Operativ psykologi, 2. utgave, Fagbokforlaget, 2014 10 Benum og Jakobsen, red.: Dissosiasjon og relasjonstraumer, Judith van der Weele, kap. 9, Styrk den indre veggen, Universitetsforlaget, 2006) 11 Kay Krogh: om Nordanger og Braarud, alarm og reguleringssystemet, forelesing HIN 2014 12 Nille Lauvås og Rolf M. B. Lindgren: Etter sjokket, s. 9, Aschehoug, 2015 13 Ibid: s.21 14 Irene Marstrøm, RVTS nord: Bakgrunnen for traumebehandling, forelesing HIN 2015 15 Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet: NOU, 5, 2012 16 Marit Woldstad og Odny Igland, RVTS nord: Førstefase traumebehandling, forelesing HIN 2015 17 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 18 Gro Berntsen, RVTS: Flyktninger og asylsøkere, forelesing HIN– 2015 19 Moldjord, Nordvik og Gravråkmo (red): Militære ledelse og de menneskelige faktorene, s. 101, Kap. 9 Militær identitet og internasjonale operasjoner, Jon Chr. Laberg, Jøri Horverak, Therese Kobbeltvedt. Tapir akademiske forlag, 2005 20 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 21 Odny Igland, RVTS nord: selvhjelpsmetoder, 2015, fritt etter Atle Dyregrov 22 Atle Dyregrov: Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 23 Ibid. Samt Psykologisk Førstehjelp, Felthåndbok, 2. utgave National Child Traumatic Stress Network, National Center for PTSD, Norsk versjon Oslo, 2011 24 Hobfoll et al: Five Essential Elements of Immediate and Mid-Term Mass Intervention: Emperial Evidence, Psychiatry 70 (4) Winter 2007 25 Atle Dyregrov, Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 26 Odny Igland, RVTS nord: selvhjelpsmetoder, 2015, fritt etter Dyregrov 27Ibid 28Ibid 29Ibid 30 Atle Dyregrov, Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 31Ibid 32 Hobfoll et al : Five Essential Elements of Immediate and Mid-Term Mass Intervention: Emperial Evidence, Psychiatry 70 (4) Winter 2007 33 Kay Krogh: Kriser og traumer, forelesing HIN 2014 - 15 34 Atle Dyregrov, Fagdag Kriser og traumer, HIN mai 2015 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 13 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 14 LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr WWW bedriftssystemer.no Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND [email protected] 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 15 PLANER OG REALITETER Av Bård Bre dr up Knudsen Integritet i forsvarssektoren: mer enn gode hensikter Korrupsjon er et begrep alle som har vært i Afghanistan har et forhold til. Formodentlig er manglende integritet i statsforvaltningen et større problem for Afghanistan enn Taliban. I denne artikkelen peker forfatteren på at integritet handler om langt mer enn dårlig styrte utviklingsland. Integritet angår oss alle. Bård Bredrup Knudsen er direktør for Senter for integritet i forsvarssektoren. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 16 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER B Integritet som begrep og sentral problemstilling egrepet integritet stammer fra det latinske ordet integritās, som betyr helhet, fullstendighet og renhet. I moralsk forstand bruker vi begrepet for å betegne en person som har en usvekket moralsk evne, opptrer med rettskaffenhet og ikke lar seg påvirke urettmessig i etiske spørsmål. Integritet er sammenhengen mellom liv og lære – at vi gjør det samme som vi sier, eller står for det vi mener er rett. En person med høy integritet er en som lar sine grunnleggende verdier og normer komme til uttrykk i hvordan han eller hun faktisk opptrer. Innenfor en institusjonell ramme er integritet direkte knyttet til godt styresett. Institusjoner består av mennesker, og hvordan institusjoner ledes og fungerer må vurderes på basis av hvilke verdier og normer som ligger til grunn. Når mennesker sosialiseres inn i og blir en del av en institusjon, vil de verdier og normer som institusjonen representerer – både formelt og uformelt – være rettesnor. Sosialisering betyr her internalisering, at institusjonens normer og verdier blir en del av personens egne verdier, at vedkommende faktisk identifiserer seg med dem. Målrettet arbeid for å styrke en institusjons integritet er følgelig et spørsmål om institusjonalisering av de normer og verdier vi ønsker at institusjonen skal stå for, så vel som et spørsmål om internalisering av disse normene og verdiene blant institusjonens medarbeidere. Her vil et klart ledelsesfokus være avgjørende. Uten at institusjonens verdier og normer signaliseres på en tydelig måte fra toppen, vil de ofte heller ikke bli tatt på alvor nedover i organisasjonen. Norsk forsvarssektor – Forsvarsdepartementet og de underlagte etater hvorav Forsvaret er den største – har i betydelig grad søkt å ta det ovennevnte perspektivet inn over seg. Særlig det siste tiåret har man satt fokus på holdninger, etikk og ledelse. Dette var delvis en følge av at det ble avdekket uheldige subkulturer noen steder i organisasjonen, delvis at god styring og integritet for alvor kom på dagsorden etter at Transparency International’s Defence & Security Programme avdekket svakheter innenfor mange lands forsvarssektorer. Uten å gå i detalj om hvordan sistnevnte også viste behov for endringer i Norge, ble det klart at også norsk forsvarssektor kunne og burde bli bedre. Internasjonalt har de militære forsvar og ulike nasjonale forsvarssektorer vist seg sårbare for korrupsjon. Kombinasjonen av store pengebeløp og manglende åpenhet – les hemmeligholds-kulturen – har mange steder vært en kilde til både korrupt adferd og suboptimale løsninger. For tette og usunne koblinger mellom anskaffelser og leverandører har i mange sammenhenger vært et vedvarende problem. Men godt styresett i forsvarssektoren er sårbart overfor mer enn åpenbar korrupsjon som faller inn under straffelovens bestemmelser og derved er kriminell adferd. Det dreier seg for eksempel også om å unngå interessekonflikt – inhabilitet – og om å fremstille fakta på en korrekt og redelig måte. Faglig integritet og faglig uavhengighet er en viktig del av godt styresett. Dette berører direkte saksfelt som personellpolitikk, rekruttering, forfremmelser og lønnspolitikk, for å nevne noen nøkkelord. I mange land dreier det seg også om behovet for et skarpere skille mellom administrasjon og politikk, og da særlig partipolitikk. I land der folk rekrutteres og forfremmes på basis av politisk ståsted, personlig vennskap eller tilknytning til spesielle grupper, blir det lite rom for faglig integritet. Integritet versus korrupsjon og annen uetisk adferd Integritetsbygging dreier seg om mer enn verdier, normer og mennesker. Institusjoner trenger i tillegg til god ledelse og faglig kompetente medarbeider en organisasjonsstruktur som på en god måte regulerer oppgaver og ansvar. Det er også behov for gode kon- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 17 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER trollmekanismer – både interne og eksterne. Dette gjelder ikke minst i forhold til det samfunnsansvaret som offentlige institusjoner er pålagt. Korrupsjon innebærer uakseptabel eller lovstridig bruk av egen stilling, makt og innflytelse og omfatter blant annet inhabilitet/interessekonflikt, bestikkelser, illegale ytelser og økonomisk utpressing. Andre eksempler på bedragersk adferd er misbruk av penger og andre ressurser, tyveri/underslag og forfalskning av finansielle og ikke-finansielle fakta. Korrupsjon og annen uetisk adferd kan betraktes i lys av en trekant med følgende tre hjørner: motivasjon, mulighet og rettferdiggjørelse. Ikke overraskende er den vanligste motivasjonen bak korrupsjon og bedrageri egen personlig vinning, men kan også være motivert ut fra vinning for egen organisasjon. Andre viktige motivasjoner kan ligge på et annet plan, f.eks. behovet for å møte kortsiktige finansielle krav eller ønsket om å skjule dårlige nyheter. Muligheten for korrupsjon og annen uetisk adferd er størst når tonen på toppen er likegyldig og/ eller kontrollmekanismene er utilstrekkelige eller ikke-eksisterende. Dette understreker på nytt betydningen av god ledelse og at ledelsen selv viser et godt eksempel og utvetydig, ved alle egnede anledninger, presiserer de høye etiske krav som organisasjonen stiller til sine medarbeidere. Null-toleranse for korrupsjon og annen uetisk adferd er en nødvendig del av slike ledelsessignaler. Mangel på personlig integritet senker terskelen mot korrupsjon og annen uetisk adferd. I enkelte tilfeller kan det dreie seg om manglende bevissthet om implikasjonene av egen adferd, men ofte dreier det seg om en slett etisk karakter som tillater en ansatt å rettferdiggjøre uetisk eller uærlig adferd. «Alle andre gjør det, så hvorfor skal ikke jeg også kunne gjøre det» er vel en rettferdiggjørelse de fleste kan kjenne seg igjen i. For å redusere sannsynligheten for at en medarbeider faller for fristelsen – om anledningen skulle by seg – er troverdige kontrollmekanismer og klare signaler om konsekvenser påkrevet. Integritetsbygging må ta alle de tre ovennevnte hjørnene i betraktning. Klare forventninger med utgangspunkt i institusjonens verdier og normer er viktig. Det samme er en organisasjonskultur basert på åpenhet og felles ansvar for resultater og måloppnåelse, kombinert med vekt på personlig ansvar for egne handlinger. Klare anti-korrupsjonsholdninger på toppen, basert på null-toleranse, kombinert med kosteffektive og tilstrekkelige kontrollmekanismer, er også avgjørende. Det samme er målrettet arbeid for at medarbeiderne skal videreutvikle og internalisere gode etiske holdninger og høy personlig integritet. Gode regelverk, prosesser og prosedyrer vil i tillegg hjelpe medarbeiderne til ryddighet og personlig ansvar. Det er summen av alle disse faktorene som skaper et godt og robust integritetssystem. Og det er selve poenget: høy integritet i en institusjon må betraktes i et systemperspektiv. Så hva med norsk forsvarssektor? Norge regnes som et land med godt styresett. Vi scorer også relativt bra på internasjonale rangeringer, innbefattet hvordan et representativt utvalg av befolkningen selv oppfatter graden av korrupsjon i Norge. Men man lurer seg selv dersom man tror at spørsmålet om korrupsjon ikke er nevneverdig aktuelt også i Norge. EU-kommisjonen utga tidlig i 2014 en rapport om omfanget av korrupsjon i alle EUs medlemsstater. Noen land hadde som ventet langt alvorligere utfordringer enn andre, men ingen var uten utfordringer. I Norge utga den norske avdelingen av Transparency International en rapport i 2012: Norges integritetssystem – ikke helt perfekt? Eller som forsvarsminister Ine Eriksen Søreide uttrykte det på en NATO-konferanse om integritetsbygging i Oslo i juni 2015: «Vi kan alle bli bedre!». Forsvarsdepartementet har utgitt etiske retningslinjer for forsvarssektoren. Det er også blitt utarbeidet etiske retningslinjer for kontakt med forsvarsindustrien – enkle og forståelige adferdsregler som gir god støtte for den enkelte medarbeider når man i det praktiske arbeid skal vurdere dilemmaer knyttet til gaver, bevertning, reiser og interessekonflikt. Gjennom to treårige handlingsprogrammer om holdninger, etikk og ledelse (HEL) har norsk forsvarssektor aktivt forsøkt å institusjonalisere de verdier som man vil at sektorens virksomhet skal være preget av. Forsvarets logo er faktisk verdibasert: «For alt vi har. Og alt vi er». Likestillingspolitikk er blitt en sentral problemstilling, både når det gjelder det kjønnsbaserte perspektivet og hvor i verden den enkelte har sitt opprinnelige opphav. Og derved skulle man tro at alt er blitt så bra som det kan bli? Feil. Glasset er, om ikke halvtomt, så i alle fall på ingen måte fullt. HEL-programmet er på NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 18 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER Building Integrity-konferanse i Oslo Militære Samfund, mars 2014, med deltakere fra 19 NATO- og partnerland. mange måter blitt en sovepute og det praktiske fokuset på integritet i den daglige virksomhet drukner lett i en travel arbeidssituasjon. Som uheldige saker innad i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har vist den senere tid, har et saksfelt som internasjonalt er kjent som noe av det mest sårbare for korrupsjon – avhending – vist seg å ha vært preget av mangelfull styring, manglende lederfokus og mangelfulle kontrollmekanismer. Om det også har dreiet seg om korrupsjon, er det domstolene som skal avgjøre (Økokrim har så langt ikke tatt ut påtale). Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Fokus på integritet, etikk og lederansvar må være vedvarende og ikke bli ritualisert gjennom bare en årlig HEL-dag eller andre enkeltmarkeringer. En særlig utfordring er at det gode og målrettede arbeidet i hverdagen som også finner sted innenfor norsk forsvarssektor, i stor grad ikke synes. Dersom man søker på ord som «integritet», «integritetsplan», «korrupsjon» eller «anti-korrupsjonstiltak» på Forsvarsdepartementets og de fire etatenes nettsider (Forsvaret, NSM, FFI og Forsvarsbygg), er det ikke mye man finner i disse åpne kildene. Forsvarets årsrapport er intet unntak. Et viktig ankemål fra Transparency International’s Defence & Security Programme i arbeidet med en ny Government Defence Anti-Corruption Index har vært at informasjon om hva som faktisk gjøres og har blitt gjort i Norge, er vanskelig tilgjengelig. Dette er en stor svakhet, for det som klart og tydelig signaliseres utad som viktig, blir straks også mer forpliktende innad. Jeg kjenner innvendingene. Svaret er at internt i organisasjonen er dette oppfattet som viktig og blir tillagt stor vekt, eller dette har man jobbet med og fått på plass. Andre tegn på selvtilfredshet finnes også, f.eks. at de som arbeider i forsvarssektoren per definisjon har høy etisk standard og at det derfor er overflødig å bruke ekstra tid på denne type problemstillinger. Det er også de som hevder at kontrollmekanismer er overflødige i Forsvaret av samme grunn – det er å vise tillit som er det mest grunnleggende. Nøkkelen til suksess på dette området er imidlertid kontinuerlig fokus på de daglige dilemmaene mange medarbeidere står overfor, slik at de er seg bevisst at de faktisk befinner seg i en etisk valgsituasjon. Dette krever engasjement fra ledere og med- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 19 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER arbeidere, og det må settes av tid til diskusjon og refleksjon. I Forsvaret er det av gode grunner stort fokus på operativ evne. Det er hovedleveransen. Det er det som er kjernen i forsvarssjefens oppdrag, innenfor de rammer som er gitt av regjeringen og Stortinget, og da ikke minst størrelsen på forsvarsbudsjettet. Men de overordnede sammenhenger er mer kompliserte enn som så. Et forsvar med høy integritet – preget av godt og ansvarlig styresett – er et forsvar med høy legitimitet i befolkningen. Med for mange brudd på kravet om høy integritet, svekkes Forsvarets legitimitet. Derved vil også tilliten og støtten til Forsvaret bli svekket. Resultatet kan lett bli at den politiske støtten til et forsvarsbudsjett som gir god operativ evne, undergraves. Etter mitt syn bør forsvarssjefen betrakte høy integritet som en avgjørende faktor for fremtidig god operativ evne. De to går hånd i hånd. Men da må også Forsvarets årsplaner og Forsvarets årsrapport tydeliggjøre dette. Vedvarende lederfokus og god synliggjøring av hva Forsvaret faktisk gjør for å sikre høy integritet og godt styresett, må være en integrert del av Forsvarets virksomhet. Når uheldige enkeltsaker – les korrupsjon eller annen uetisk adferd – inntreffer, skal det være på tross av alle tiltak som er gjennomført for å redusere risikoen for slik negativ adferd i Forsvaret, ikke en følge av at lite eller intet er blitt gjort. Men informasjonen om hva som er blitt gjort, må ligge der i forkant. Integritet i operasjoner Forsvaret har lagt stor vekt på etikkundervisning slik at bevisstheten om etikk og hvilke krav som stilles når norske styrker skal opptre i vanskelige situasjoner hjemme og ute, er best mulig. Og norske styrker har gjentatte ganger vist at de på dette felt er blant de aller beste i internasjonale operasjoner. Utdanningen og forberedelsene knyttet til hvordan man skal opptre i et operasjonsområde preget av mye korrupsjon, har imidlertid manglet. I Transparency International’s Government Defence Anti-Corruption Index 2013, scoret Norge forholdsvis dårlig innenfor saksfeltet operasjoner. Forsvarets felleoperative doktrine (FFOD) behandlet ikke temaet, under øvelser og pre-deployment trening manglet temaet som problemstilling. Det fantes ikke et eget utdanningsprogram for anti-korrupsjon – hverken generelt f.eks. på Forsvarets stabsskole eller under INTOPS utsjekk og trening. Forsvaret disponerte heller ikke eget personell som var utdannet for å monitorere integritetsbygging og anti-korrupsjon i operasjoner. Det samme gjaldt klare regler for hvordan man skulle forholde seg til kontraktører under operasjoner. At nevnte problemstillinger kom på dagsorden skyldtes i første rekke NATOs og andre internasjonale aktørers erfaringer fra Afghanistan. Blant annet ISAF pumpet enorme pengebeløp inn i forsøket på å stabilisere Afghanistan militært og bidra til bygging av ny infrastruktur, samt etablere en levedyktig og mest mulig demokratisk og velstyrt stat som i etterkant kunne klare seg selv. Gjennom dette bidro blant annet NATO til oppblomstring av en systemisk korrupsjon som verden neppe har sett maken til. Meningen var god, men resultatet ødeleggende. Dermed hjalp det ikke at ISAF isolert sett klarte å nå mange av sine militære mål: den systemiske korrupsjonen i landet – ikke minst på toppen – undergravet de overordnede politiske målene bak NATOs militære engasjement. Først i 2010 ble dette et tema som ISAF, og derved også den norske styrkekontingenten, for alvor måtte ta alvorlig. I februar 2010 utga sjefen for ISAF nye retningslinjer som gjorde kampen mot korrupsjon til en sentral oppgave. Som det het: «Corruption directly fuels the insurgency and cannot be ignored». Derved ble det å fremskaffe god kunnskap om hvordan korrupsjonen I Afghanistan fungerte, bevissthet om hvordan man selv skulle operere for å unngå å bidra til korrupsjon, samt aktiv bekjempelse av korrupsjon, en oppgave for ISAF. Erfaringene fra Afghanistan er nå i ferd med å danne grunnlaget for en ny operativ politikk i NATO, der skreddersydd trening og utdanning på militær side vil bli en nøkkelfaktor. Forsvarssjefen godkjente sommeren 2014 en oppdatert versjon av FFOD. Her står det: Samhandling med aktører i operasjonsområdet krever et tydelig etisk rammeverk, samt kultur- og samfunnsforståelse. De deployerte styrkene må selv ha slik kompetanse for at man ikke skal undergrave egne operasjoner ved å bli brukt i lokale maktkamper eller la seg fange inn i korrupsjon. Korrupsjon kan redusere en militær operasjons evne til å nå sine mål og vil også undergrave de politiske hensikter NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 20 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER Undertegning av avtale mellom Norge og NATO om SIFS’ rolle som Building Integrity Department Head. (Fra høyre): Ambassadør Thrasyvoulos Terry Stamatopoulos, assisterende generalsekretær i NATO for PASP (Political Affairs and Security Policy) ; viseadmiral Javier Gonzalez-Huix, Allied Command Transformation ; ambassadør Vegard Ellefsen, Norges ambassadør til NATO, direktør Bård B. Knudsen, SIFS. med operasjonen. Styrkene må derfor vise aktsomhet slik at de ikke bidrar til korrupsjon i sitt operasjonsområde og, der det er mulig, bidra til å avdekke og forhindre korrupsjon. Norge er det første landet i NATO som har tatt kampen mot korrupsjon inn i sin fellesoperative militærdoktrine. Nå gjenstår det å bygge opp kompetanse, blant annet på Forsvarets stabsskole og de grenvise treningssentrene. Egnede undervisningsog treningsopplegg må også komme på plass. Forsvarsdepartementets internasjonale satsing innenfor integritetsbygging NATO opprettet et eget Building Integrity-program i 2007 (BI) og Norge engasjerte seg tidlig som en av seks ledernasjoner. Programmet vokste ut av partnerskapssamarbeidet (PfP) og arbeidet med å forberede søkerland på medlemskap i NATO. Geografisk satset man særlig på støtte til integritetsbygging i SørøstEuropa og Afghanistan, men flere andre av NATOs samarbeidspartnere, f.eks. i Midt-Østen og Nord- Afrika, kom også gradvis med. Sammen med Bulgaria tok Forsvarsdepartementet et særlig ansvar for NATOs arbeid i SørøstEuropa. Dette var en videreføring av Norges betydelige støtte til landene på Vest-Balkan, etter at tidligere Jugoslavia var brutt sammen. I 2012 startet Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) en systematisk kartlegging av risikoen for korrupsjon innenfor forsvarssektorene i ni land,1 etter oppdrag fra og i nært samarbeid med FD. Prosjektet varte et par år og var delvis finansiert av Utenriksdepartementet, delvis av Forsvarsdepartementet. Difi hadde tidligere vært engasjert i blant annet sikkerhetssektorreform i Sørøst-Europa og Georgia, på vegne av FD. Etter at Forsvarsdepartementet i 2012 etablerte et eget Senter for integritet i forsvarssektoren – SIFS (se under), har Difi støttet SIFS i å videreføre prosjektene i Sørøst-Europa gjennom å tilføre SIFS forvaltningsekspertise. Forsvarsdepartementet bistår i dag tre land på Vest-Balkan (Bosnia & Hercegovina, Kosovo og Montenegro) gjennom fire skreddersydde oppfølgingsprosjekter som bygger på ovennevnte NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 21 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER kartlegging, etter anmodning fra nevnte land. Her adresseres svakheter og mangler innenfor anskaffelser, personellforvaltning og integritetssystemet mer generelt innenfor forsvarsdepartementer og øvrige forsvarsinstitusjoner. Prosjektene betales av Utenriksdepartementet. I 2013 påtok Forsvarsdepartementet seg et betydelig ansvar i NATO gjennom å undertegne en avtale som gjorde SIFS til fagansvarlig i NATO for undervisning og trening innenfor BI-programmet (Department Head, dvs. fagansvarlig for BI som egen NATO-disiplin, blant annet kvalitetssikring og akkreditering av NATOs BI-kurs, etc.). Og i nært samarbeid med NATO, Storbritannia og Polen engasjerte Forsvarsdepartementet seg aktivt i Ukraina fra 2015, med et eget fireårig prosjekt som har som mål å bistå Ukraina med å etablere en moderne personellforvaltning i det ukrainske forsvarsdepartementet, basert på europeiske standarder. Hensikten er å bekjempe korrupsjonen og redusere risikoen for korrupsjon. Forsvarsdepartementets betydelige satsing innenfor integritetsbygging er en videreføring av Norges aktive engasjement i NATO så vel som i det bilaterale forsvarssamarbeidet. Det har bidratt til å styrke Norges profil innad i alliansen. Senter for integritet i forsvarssektoren (SIFS) Opprettelsen av SIFS i 2012 hadde som formål å skape et slagkraftig fagmiljø under departementet som et aktivt bidrag til NATOs BI-program og for å styrke integritetsarbeidet i norsk forsvarssektor, innbefattet i departementet. SIFS ble operativt fra 2013 og har i løpet av få år etablert seg internasjonalt. Den norske satsingen har med andre ord blitt lagt merke til og SIFS mottar et økende antall henvendelser fra utlandet, blant annet om å bidra med fagekspertise. SIFS er fysisk lokalisert utenfor Forsvarsdepartementet (samlokalisert med Institutt for forsvarsstudier) og har sin egen visuelle profil. Begge deler signaliserer en faglig uavhengig stilling med et mandat til å ta direkte initiativer overfor Forsvarets ulike organisasjonsledd og norsk forsvarssektors andre etater. Ansvaret for de politiske rammene ligger imidlertid i departementet. Administrativt ligger SIFS under Avdeling for økonomi og styring (FD III). Denne avdelingen har ansvar for godt styresett i forsvarssektoren. Faglig samarbeider SIFS med flere avdelinger, for uten FD III særlig med Avdeling for sikkerhetspolitikk (FD II) og Avdeling for kompetanse og felles juridiske tjenester (FD V). Sistnevnte har ansvaret for HEL-programmet (holdninger, etikk og ledelse). SIFS (Centre for integrity in the defence sector – CIDS på engelsk) har egne nettsider både på engelsk og norsk (www.sifs.no og www.cids.no). I NATO er SIFS en del av alliansens BI Task Force som foruten SIFS består av BI-teamet i NATOs internasjonale sekretariat og representanter for ACT (Allied Command Transformation), ACO (Allied Command Operations eller SHAPE) og de to felleskommandoene i Europa (Joint Command North i Brunssum, Nederland og Joint Command South i Napoli, Italia). I løpet av 2014-2015 er BI blitt etablert som en fullverdig fagdisiplin i NATO. I Brussel arbeides det med en egen alliert BI Policy, som utgangspunkt for oppfølgende arbeid på militær side med en egen BI Doctrine som skal danne basis for alliansens utdannings- og treningsvirksomhet innenfor dette fagområdet. Norge, i nært samarbeid med de fem andre leder nasjonene,2 har engasjert seg aktivt i den politiske videreutviklingen av BI i NATO. Som i de øvrige BI-aktivitetene i NATO, blir alliansens partnerland aktivt involvert også i dette arbeidet. SIFS arrangerte i samarbeid med hovedkvarteret i Brussel NATOs BI Annual Discipline Conference i Oslo i juni 2015. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt selv det innledende hovedforedraget og signaliserte med dette den politiske støtte og vekt som Forsvarsdepartementet tillegger integritetsbygging i forsvarssektoren. Konferansen gjorde blant annet opp status for hvilke krav som skal stilles til NATOs utdannings- og treningsaktiviteter innenfor BI og hvilke prioriteringer som skal legges til grunn i oppfølgingen. I det plandokumentet som er blitt utarbeidet i etterkant, innbefattet en prioritert aktivitetsplan for 2016 og 2017, spiller SIFS en viktig faglig og tilretteleggende rolle. Behovet for relevant undervisningsmateriell og bakgrunnsinformasjon innenfor BI er fortsatt stort. Tidlig i 2015 publiserte SIFS en praktisk håndbok som hjelpemiddel for utarbeidelse av integritetsplaner: Integrity Action Plan. A handbook for practitioners in defence establishments. Håndboken ble utarbeidet av SIFS i nært samarbeid med Transparency NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 22 INTEGRITET I FORSVARSSEKTOREN: MER ENN GODE HENSIKTER International’s Defence & Security Programme. I juni 2015 publiserte SIFS nok en håndbok, denne gang i samarbeid med Difi: Criteria for good governance in the defence sector. International standards and principles. Denne håndboken gir en samlet fremstilling av de internasjonale standarder som gjelder i henhold til sentrale internasjonale konvensjoner og avtaler som de fleste land har sluttet seg til.3 Begge håndbøker er blitt vel tatt imot i NATO, og den første er blitt oversatt til fransk, ukrainsk og russisk. I tillegg har SIFS startet en egen serie med tematiske brosjyrer, ment for undervisningsformål, kalt Guides to Good Governance. Nr. 1 og 2 er allerede utgitt og flere er under veis.4 SIFS har også utarbeidet to kurs for offiserer og sivile som arbeider med integritetsbygging innenfor egen forsvarssektor: ett om utarbeidelse og gjennomføring av systematiske integritetsplaner, og ett om internasjonale prinsipper og standarder for personellforvaltning (HRM). Det første kurset ble gjennomført i Oslo i oktober 2014, med deltakelse fra 10 allierte land og partnerland, og det andre i Oslo i september 2015, med deltakelse fra 12 land. Begge kurs ble gjennomført i nært samarbeid med Forsvarets høyskoles internasjonale kurssenter (Norwegian Defence International Centre – NODEFIC). Kurset om personellforvaltning blir eksportert til Ukraina i desember 2015, i samarbeid med det ukrainske forsvarsdepartementet, med en forventet deltakelse på ca. 30 personer. SIFS er i dag gjennomføringsansvarlig på vegne av FD for fem integritetsbyggingsprosjekter i fire land: Bosnia & Hercegovina, Kosovo, Montenegro og Ukraina. Internasjonalt samarbeider senteret særlig tett med UK Defence Academy og Transparency International UK, samt anti-korrupsjonsteamet i det polske utenriksdepartementet, i tillegg til NATO. Det er opprettet prosjektkontorer med lokalt ansatte teamledere og regionale eksperter i Kyiv, Podgorica, Pristina og Sarajevo. tøy og Forsvarsdepartementets og Utenriksdepartementets aktive støtte til integritetsbygging inngår derved som en viktig del av Norges arbeid innad i NATO så vel som overfor alliansens geografiske omgivelser. Det er i dag ønskelig å frigjøre BI fra arven fra partnerskapssamarbeidet og gjøre det til et fellesprogram for alle allierte land og partnerland. Så langt er det langt flere partnerland enn allierte som har engasjert seg aktivt. Det kommende NATO-toppmøtet i Warszawa i 2016 vil kunne bli en milepæl i arbeidet for å engasjere alle våre allierte aktivt i BI-programmet. Her hjemme gjenstår det å gjennomføre en rekke mindre, men likevel viktige tiltak som kan styrke det norske integritetssystemet innenfor forsvarssektoren ytterligere. Ikke uventet tar mange endringer tid å få på plass, men retningen er klar. Transparency International’s Government Defence Anti-Corruption Index 2015 – som forventes å bli lansert før årsskiftet – vil gi en god pekepinn på hvor vi står og hva som gjenstår. Referanser: 1 Albania, Bosnia & Hercegovina, Bulgaria, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Romania og Serbia. 2 Belgia, Bulgaria, Polen, Storbritannia og Sveits. 3 Håndboken inneholder tematiske kapitler på ni saksfelt: Parliamentary oversight; Anti-Corruption policies; Specialized anti-corruption bodies; Conflict of interest; Freedom of access to information and transparency of defence budgets; Internal and external audit, inspector generals, and control of the intelligence services; Ombudsman institutions; Public procurement and asset disposal; Human resources management. 4 Nr. 1, Professionalism and integrity in the public service; Nr. 2, Tackling conflicts of interest in the public sector. WWW.CIDS.NO Konklusjon NATO er foruten å være en militær forsvarsallianse, også et verdifellesskap. Godt styresett og høy integritet innenfor forsvarssektorene i alle medlemsland, samt i NATOs ulike organisasjonsledd, er derfor en viktig fellesinteresse. BI-programmet er her et sentralt verk- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 23 PLANER OG REALITETER AV SINDRE WEBER Partisanene i Finnmark I Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2015 redegjorde Ivar Bjørklund ved Tromsø Museum for hvorfor han mener at norske partisaner ble «systematisk tilsidesatt i den nasjonale historiefortellingen om norsk motstandsbevegelse».1 Partisanene i Finnmark var nordmenn som sammen med sovjetere hovedsakelig skulle drive etterretningsvirksomhet i Finnmark og Nord-Troms. Partisanene reiste til Sovjetunionen, fikk militær opplæring for så å reise tilbake til Norge for å løse militære oppdrag.2 De første gruppene ble satt inn høsten 1940, og virksomheten ble i all hovedsak avsluttet i 1943, etter omfattende opprullinger. I denne artikkelen redegjør forfatteren for hvorfor historien om de norske partisanene er komplisert, og for hvorfor etterkrigstidens behandling av dem ikke er så kritikkverdig som man først kan få inntrykk av. Sindre Weber er seniorrådgiver ved Forsvarsdepartementets Krigsdekorasjonsprosjekt. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 24 PARTISANENE I FINNMARK P artisanene gjorde en formidabel innsats under krigen, men etterkrigstiden ble tung å bære for svært mange av de tidligere partisanene og deres hjelpere. Det er i dag en utbredt oppfatning at partisanene ikke har fått den heder som burde tilkommet dem, på grunn av den kalde krigen og frykten for kommunismen.3 At den enkelte sovjetfarer og disses familier ble påført store belastninger under den kalde krigen er klart. Historien om partisanene er imidlertid komplisert, innfløkt og mangefasettert. Mens noen partisaner sloss, også til døden, mot nazismen og for Norges frihet og selvstendighet, var det andre som arbeidet for kommunismen og sovjetisk etterretning, før, under og etter krigen. Men hva kan vi vite om partisanene, hvem ble partisaner, hva gjorde de, hvorfor ble de overvåket under den kalde krigen og hvorfor ble de ikke tildelt norske krigsdekorasjoner? Denne teksten vil belyse disse spørsmålene. Kildesituasjonen Det er i dag ingen samtidige primærkilder fra partisanenes virksomhet tilgjengelige for vestlige forskere.4 Det ble gitt innsyn i noen kilder som omhandlet partisanene mer perifert fra midten av 1990-tallet. Innsyn ble gitt i arkiver etter straffesaker og straffegjennomføring, og arkiver etter regulære russiske styrker. Disse er imidlertid mindre relevante for studiet av partisanenes virke i Norge, hvordan deres etterretninger ble vurdert og hvordan de ble benyttet. Norske kilder finnes i all hovedsak i arkivene til Politiets sikkerhetstjeneste.5 Det dreier seg om kilder fra overvåkning og etterforskning, men også avhør foretatt av politiet, samt enkelte utskrifter av tyskernes avhør av tilfangetatte partisaner. Materialet er svært fragmentert. Det er også sterkt preget av opphavssituasjonen, hvilket gjør det utfordrende å benytte kildene til å kartlegge partisanenes virksomhet under krigen. En del personalmapper ble makulert da den omhandlede person døde. De mapper det i sin tid ble søkt om innsyn i, ble avlevert til Riksarkivet som del av Innsynsutvalgets arkiv, men dette materialet er ikke ordnet, og derfor i praksis ikke tilgjengelig. De fleste relevante tyske arkiver ble brent ved frigjøringen, men arkivene etter Wehrmachts 210. infanteridivisjon, som ledet jakten på partisanene, er tilgjengelig på mikrofilm ved National Archives and Records Administration i Washington. De beretter imidlertid lite om partisanenes virksomhet. Tre av dem som ble satt i fangeleir som følge av partisanvirksomheten, to i sovjetisk fangenskap og en i tysk, lot skrive bøker om sine opplevelser. Bøkene omhandler først og fremst tiden i fangenskap, og forteller mindre om partisanvirksomheten.6 Av sekundærlitteratur er særlig bøkene til Hans Kristian Eriksen kjent. Senere verk, både bøker og artikler, bygger på disse i varierende grad. Eriksens bøker er i all hovedsak basert på muntlige kilder, og én av disse var særlig viktig. Den samme kilden var også etter krigen en av POTs informanter i Kiberg. Til slutt skal denne kilden ha innrømmet overfor POT at han ble vervet som agent av Sovjetisk etterretningstjeneste allerede i 1938 for å gi opplysninger om Varanger bataljon, hvor han tjenestegjorde.7 Denne kilden spilte en nøkkelrolle i å skape den rådende oppfatningen av partisanenes virksomhet. Kjell Fjørtoft, Alf R. Jacobsen og Morten Jentofts bøker er også godt kjent. Det disse har til felles, er at de er basert på Hans Kristian Eriksens bøker, samt samtaler med andre partisaner, sovjetfarere og barn av disse. De oppgir også å ha benyttet skriftlige kilder. Særlig én av disse bøkene er etterrettelig, med et godt noteapparat, nemlig Morten Jentofts bok Mennesker ved en grense: En beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama. Også Trond Bergh og Knut Einar Eriksens Den hemmelige krigen – overvåkingen i Norge 1914-1997 har materiale om partisanene. Bergh og Eriksen har i hovedsak benyttet seg av arkivene etter Politiets overvåkningstjeneste. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 25 PARTISANENE I FINNMARK Venn eller fiende? Etter vinterkrigens utbrudd ble Sovjetunionen oppfattet som den viktigste trussel mot norsk suverenitet i nordområdene. Overvåkningen av kommunister i nord ble intensivert. Det fantes et utstrakt agentnett, særlig i Øst-Finnmark. Den illegale skysstjenesten kjent som Vardø etat, hadde baser i Vardø, Kiberg og Pasvik. De fraktet personer og propaganda på vegne av sovjetiske tjenester til og fra Norge og Finland. Sovjetiske agenter var interessert i alle slags opplysninger, både på det økonomiske, politiske og militære plan.8 Et dilemma for mange kommunister sommeren 1940 var at det opplevdes som en reell risiko at Sovjetunionen skulle gjøre som de hadde gjort i Finland, Polen og Baltikum, nemlig invadere Norge. Ved et angrep på Norge, ville de risikere å måtte kjempe mot Sovjetunionen. Dette skal ha vært en av årsakene til at enkelte kommunister reiste over Varangerfjorden allerede våren og sommeren 1940.9 I august 1940 ble også Finnmarks kommunister utsatt for tyskernes oppmerksomhet, og det skal ha kommet frem at de var på sporet av Vardø etat. Den tidligere ordføreren i Vardø herred for Norges kommunistiske parti (NKP), en av deltagerne i Vardø etat, ledet den første store masseflukten fra Kiberg til Fiskerhalvøya i Sovjetunionen. Den fant sted 25. september 1940, og omfattet flere fiskefartøyer. Mange familier reiste, med menn, kvinner og barn. Det er usikkert hvor mange personer som reiste over fjorden til Fiskerhalvøya den natten, men omkring 40 personer er sannsynlig.10 Blant de første som reiste, var det enkelte tidligere elever ved kaderskolen i Moskva. De var lojale kominternagenter, og en av dem ble senere stortingsrepresentant for NKP.11 Alle de som reiste til Sovjetunionen under krigen ble avhørt ved ankomsten. Mens kvinner og barn raskt ble satt i en leir utenfor Murmansk, ble mennene underkastet lange, harde forhør av NKVD.12 Enkelte ble dømt til flere års tvangsarbeid for ulovlig grenseoverskridelse. Noen av dem fikk allerede høsten 1940 tilbud om å bli partisan i stedet for å sone straffen.13 De nordmennene som gikk i sovjetisk tjeneste måtte underskrive en troskapsed, den såkalte Mur- mansk-eden. Innholdet beskrives noe forskjellig. Otto Larsen avla omtrent følgende ed i Murmansk: Jeg undertegnede Otto Marinius Larsen erklærer herved å ville arbeide frivillig for Sovjetunionens etterretningsvesen og aldri røpe for noen hva jeg enn måtte se eller høre der og skal aldri glemme at Sovjetunionens straff vil nå meg hvor jeg enn er i verden, hvis jeg bryter denne kontrakt, som jeg undertegner med mitt hemmelige navn Albin og med mitt virkelige navn Otto Marinius Larsen.14 Han forteller også at trusselen for brudd på troskapsløftet var egnet til å fremkalle alvorlig frykt blant de tidligere partisanene.15 Denne eden skulle forfølge partisanene i etterkrigsårene. Både fordi den bidro til mistenksomhet etter krigen, og sannsynligvis til at partisanene fortalte lite om sin virksomhet. Etterretning og radiogrupper Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, ble det et stort behov for etterretninger. Den 5. juli 1941 gav sovjetiske myndigheter ut det såkalte partisandekretet. I følge dette skulle alle immigranter i Sovjetunionen samles i en partisanhær. 9. juli ble de egnede norske flyktningene samlet i en leir ved Murmanskfjorden.16 Der skulle de verves til tjeneste. Hvordan dette skjedde, er meget uklart. Kildene sier lite om dette, og sekundærlitteraturen gir forskjellige syn, alt fra at de vervet seg frivillig, til at det ble brukt trusler og tvang.17 De væpnede styrker rekrutterte de fleste norske agentene, som ble plassert i Nordflåtens etterretningsavdeling, Flåtegruppe 4090, mens noen ble rekruttert til NKVD.18 Etter at tyskernes fremrykning ble stanset ved Litza-elven, ble det iverksatt en operasjon på Varangerhalvøya i slutten av september 1941. Etter tre måneders opplæring ble 13 mann satt i land fra ubåt sør for Kiberg. Det er uklart hva oppdraget var.19 Gruppen ble angitt etter bare noen dager, og fire mann ble drept i kamp. Gruppen ble så delt i to; fem mann ble senere hentet med ubåt i Persfjorden, mens fire mann på egen hånd tok seg over til Sovjetunionen. Sammen med dem var Hans Kristian Eriksens senere kilde.20 Fiaskoen førte til at flere av partisanenes viktigste kontakter ble kompromittert, og en av dem ble senere henrettet.21 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 26 PARTISANENE I FINNMARK Sovjets militære satte mye inn på å stanse de tyske forsyningene som kom sjøveien til Kirkenes. Det var derfor behov for radioagenter som kunne observere og melde fra om de tyske konvoiene. I feburar 1942 ble den første radiogruppen satt inn. Det er denne virksomheten som først og fremst er forbundet med partisanene. De ble satt i land langs kysten av Finnmark og Nord-Troms og skulle overvåke den militære situasjonen i området. Men deres viktigste oppgave var altså å melde fra om tyske konvoier med forsyninger til Litza-fronten. Flere av gruppene var utsatt for uhell og tap, uten at de var i kontakt med fienden. En av de norske partisanene ble henrettet av sine egne, under uklare omstendigheter. Gruppene rekrutterte flere sivile hjelpere. I tillegg til forsyninger bidro de sivile med etterretninger om tyskernes bevegelser. Radiogruppene ble sendt ut av både NKVD og Flåtegruppe 4090. I april 1942 ble den femte og siste av Nordflåtens radiogrupper landsatt på yttersiden av Sørøya. Radioutstyret var ødelagt, og de forsøkte forgjeves å oppnå kontakt med Murmansk. Etter halvannet år måtte de innse nederlaget, og rømte til Sverige, hvor de avga forklaring til svenske og norske myndigheter. En av dem var Otto Larsen.22 I slutten av april 1943 ble etterretningsoffiseren i 210. divisjon klar over at det var sovjetiske etterretningsgrupper i området.23 I løpet av juli og august 1943 ble samtlige radiogrupper rullet opp. En gruppe klarte å rømme til fots tilbake til Sovjetunionen. Deltakerne i de andre gruppene ble enten drept eller arrestert. Arrestasjoner av partisanenes hjelpere fulgte tett på, og over ett hundre sivile menn og kvinner ble tatt. Omkring 40 partisaner og hjelpere ble henrettet eller drept, 30 dømt til tukthus i Tyskland mens minst én lot seg bruke til Funkgegenspiel i bytte mot livet.24 Med det var de norske partisanenes virksomhet i hovedsak over. I tillegg til radiogruppene ble seks nordmenn tatt ut som ubåtloser i Nordflåten. Den gamle ordføreren i Vardø, som hadde vært fisker i en mannsalder, var en av disse. De skulle være med som kjentmenn om bord, og samtlige overlevde krigen.25 Enkelte andre ble lært opp som telegrafister, også tre kvinner. De jobbet ved hovedradiosentralen, hvor de mottok meldingene fra partisanene i Norge.26 En av disse kvinnene ble i slutten Hans Kristian Eriksens bøker om krigen i Finnmark ble et viktig tittehull inn i en verden som var ukjent for mange. av oktober 1944 sluppet i fallskjerm over Finnmark for å delta i en etterretningsgruppe. Tyskernes evakuering kom dem imidlertid i forkjøpet, og de fikk ikke utrettet stort.27 Man vet ikke med sikkerhet hvor mange norske statsborgere som lot seg verve og utdanne til partisaner. Tallene spriker fra 45 til omkring 100.28 Hvor mange som mistet livet som partisaner er også noe usikkert, og alles endelige skjebne er heller ikke kjent.29 Antallet som totalt reiste til Sovjetunionen er ukjent, men det hevdes at det i 1940 alene reiste omkring 100 personer til Sovjetunionen, hvorav så mange som 60 kan ha vært fra Kiberg. Av disse kom 26 tilbake til Norge som partisaner.30 At tapene blant partisanene og deres sivile hjelpere var svært store, er det imidlertid ingen tvil om. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 27 PARTISANENE I FINNMARK En ny, og usikker tid Sovjets inntog i Øst-Finnmark førte til at befolkningen så på Sovjetunionen som frigjørere fra det tyske åket, mens det hos myndighetene også førte til uro og mistenksomhet. Særlig de sovjetiske fremstøtene mot Svalbard skapte bekymring. Forholdet mellom de to landene var rett etter krigen relativt friksjonsfritt, men det var allikevel klart for regjering, stortingsflertall og forsvarsledelse at Sovjetunionen var Norges eneste reelle, potensielle fiende.31 Forholdene i Nord-Norge under krigen skapte en særlig sikkerhetsmessig utfordring for norske myndigheter i etterkrigstiden. Sovjetiske etterretningsoffiserer fulgte tett på sovjetiske militære styrker inn i Finnmark i 1944. De hadde fritt leide i Øst-Finnmark frem til september 1945, da de sovjetiske styrkene trakk seg ut. Flere etterretningsagenter reiste sammen med kolanordmenn og andre tolker for å kontakte potensielle spioner i Finnmark. De brukte sin kunnskap om politiske, økonomiske og personlige forhold til å verve agenter. Særlig to sovjetiske etterretningsoffiserer var aktive. Den mest fremgangsrike ververen var kaptein Filip Antonovitsj Savsjenko, som hadde lært opp norske partisaner og selv deltatt i operasjoner sammen med nordmenn under krigen. Savsjenko og hans medhjelpere vervet fire av de senere spiondømte finnmarkingene. Den andre var en kapteinløytnant Pavel Sotjagin, med tilnavnet «Sothans». Han var den godt likte sjefen for etterretningsopplæring i Nordflåtens oppklaringsavdeling 4090. Han hadde der lært opp en rekke norske agenter.32 Overvåkningen, som fortsatte sin virksomhet i Øst-Finnmark fra 1947 med én ansatt, hadde tidlige indikasjoner på sovjetisk etterretningsvirksomhet i Øst-Finnmark.33 De fikk imidlertid ingen klar bekreftelse før russisk løytnant i NKVD, Gregorij Feodorovitsj Pavlov, hoppet av til Norge i 1953.34 Pavlov så sitt snitt til å dra over elven i Pasvik, og møtte som første nordmann en nybrottsmann som i 1951 var mottager av kongens fortjenstmedalje. For Pavlov var han kjent som agenten med kodenavnet «Argus», som han hadde møtt på sovjetisk side året før. «Argus» pekte ut veien til politiet, slik at Pavlov kom i sikkerhet. POT fant, etter omfattende undersøkelser, at Pavlov var etterrette- lig. «Argus» var en av dem som ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen i 1954. Først etter at dommen var sonet ferdig, innrømmet han å ha vært spion siden 1920-tallet. «Argus» var en av de viktigste partisanhjelperne i Pasvik under krigen.35 Pavlov oppga en rekke navn og dekknavn på sovjetiske spioner i Norge og Finland. Til sammen dreide det seg om 30 nordmenn og 22 finner. Det var imidlertid ikke sikkert om de var vervet før, under eller etter krigen, hvem som hadde vervet dem eller om de hadde virket som agenter for Sovjetunionen.36 Med andre ord måtte myndighetene iverksette et møysommelig etterforskningsarbeid. POT lyktes i å identifisere alle unntatt et par av agentene Pavlov hadde notert seg. Av forskjellige årsaker førte dette til syv domfellelser av norske borgere. I tillegg fant retten en mann skyldig, men forholdet var foreldet, slik at han allikevel ble frifunnet.37 POT knyttet utover 1950-tallet til seg en del tidligere partisaner og sovjetfarere som kilder, blant andre Hans Kristian Eriksens hovedkilde.38 De fortalte om vervingsaktiviteten fra frigjøringen av Finnmark og utover, og at flere hadde tatt imot penger og signert agentavtaler. De fortalte om hemmelige møter, både ute på havet, over grensen særlig i Pasvik, og på Fiskerhalvøya. Informantene fortalte også at de var utsatt for trusler og trakassering fra andre tidligere partisaner, som krevde at de skulle være lojale overfor troskapseden de hadde avlagt i Murmansk under krigen.39 Av forskjellige årsaker ble ingen av dem som ble oppgitt av disse kildene dømt for spionasje. Flertallet fordi de ikke var involvert i illegalt arbeid. Men noen av dem, også tidligere partisaner, partisanhjelpere og sovjetfarere, innrømmet senere å ha drevet ulovlig virksomhet for Sovjetunionen, tatt imot penger eller gitt løfter om å være tilgjengelig for slik tjeneste.40 Litt avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn, er det ikke urimelig å anta at minst 35 personer i Varanger-området, i tillegg til de dømte spionene, ble forsøkt vervet mellom oktober 1944 og september 1945. Av disse innrømmet elleve i senere avhør at de hadde latt seg verve til tjeneste for Sovjetunionen. De vervede signerte lydighets- og taushetserklæringer. Tre av dem innrømmet å ha NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 28 PARTISANENE I FINNMARK Man kan mene mye om verdien av godt naboskap, men det er alltid lurt å følge litt med på det som foregår der. (Foto: Mats Grimsæth/Forsvaret) fulgt opp med møter, mens minst én lot seg verve til dobbeltagent i 1949, og foret Sovjetisk etterretning med falske opplysninger.41 Da POT for alvor trappet opp overvåkningen av partisanmiljøene, konsentrerte de seg først om den tidligere ordføreren i Vardø. Han hadde som nevnt virket som los for sovjetiske ubåter under krigen. Etterforskningen kulminerte med en stor politiaksjon i 1961, hvor til sammen 29 personer ble innkalt til avhør. Aksjonen førte ikke til at noen ble siktet. Den tidligere ordføreren i Varanger innrømmet i avhørene at han hadde arbeidet for Sovjetisk etterretningstjeneste også før krigen. Dette forholdet var imidlertid foreldet.42 Overvåkningen konkluderte med at det ikke fantes grunnlag for å mistenke den tidligere ordføreren for agentvirksomhet for Sovjetunionen etter krigen. På 1960-tallet, frem til 1968, konsentrerte POT overvåkningen i Øst-Finnmark om partisan- og sovjetfarermiljøet i Kiberg-Vardø. Flere ble mistenkt for ulovlig virksomhet til fordel for Sovjetunionen, og satt under overvåkning. Noen ble overvåket nesten kontinuerlig, mens andre ble mer sporadisk holdt under oppsikt. Det fremkom så mange indisier på illegal, konspirativ virksomhet, at politiet iverksatte en ny runde med forhør i 1968. Heller ikke den gangen ble noen siktet. Bakfjord-saken En gruppe partisaner tok inn hos en familie i Bakfjord i 1944. Der fikk de forpleining i noen måneder, før de reiste tilbake til Sovjetunionen. Da partisangruppen reiste til Sovjetunionen reiste to av mennene fra Bakfjord sammen med dem.43 De ble vervet, signerte troskapseden og fikk opplæring i etterretning og sabotasje. Krigens gang medførte imidlertid at de ikke fikk operativ tjeneste. Allikevel måtte de signere en ekstra taushetserklæring før de fikk reise tilbake til Norge. Der forpliktet de seg også til å yte Sovjetunionen støtte i tilfelle krig med vestmaktene.44 Det er uklart hvordan de to vervede fra Bakfjord ble kontaktet i 1948. Men en av de sovjetiske etterretningsagentene som hadde bodd hos familien i Bakfjord i 1944, truet og presset familien til å overholde sine forpliktelser, ved hjelp av troskaps- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 29 PARTISANENE I FINNMARK eden og taushetsløftet de hadde signert. Dette førte til familieråd, hvor det ble bestemt at familien ikke kunne avse de to, slik at de sendte en 17 år gammel gutt, sønn og nevø av de to agentene, på spionskole i Sovjetunionen. Faren og onkelen virket som agenter for Sovjetisk etterretningstjeneste i et par år før de ble pensjonert, mens sønnen var agent for GRU helt til han ble avslørt i 1967. Han reiste rundt i Nord-Norge, knyttet kontakter, pumpet intetanende offiserer og sivile, og fotograferte. Han samlet først og fremst opplysninger om militære forhold, som kaianlegg, flyplasser, tankanlegg mv. Dessuten sendte han en del personopplysninger til Sovjetisk etterretning. Opplysningene ble formidlet via «døde postkasser», dekkadresser i utlandet, møter med etterretningsoffiserer i Sovjetunionen og illegale, krypterte radiosendinger.45 Hovedmannen i Bakfjordsaken ble dømt til 7 ½ års fengsel, samt inndragning av et relativt stort pengebeløp. Fire andre ble også dømt til fengsel og inndragning, mens én sak ble henlagt da den var foreldet.46 Bakfjord-saken førte antagelig til den siste, store avhørsrunden i Kiberg-Vardø-området i 1968. 47 Det var antagelig det sterkt kritiske søkelyset journalister, forfattere og media satte på denne overvåkningen fra 1969, som medvirket til at den bredt anlagte overvåkningen ble avsluttet.48 Oppgjøret Det er vanskelig å si nøyaktig hvor stor effekt partisanenes virksomhet fikk på krigen. Meningene spriker i sekundærlitteraturen, og ulike tolkninger av kildene fører til forskjellige synspunkter. Enkelte mener at radioagentenes virksomhet hadde svært stor betydning for krigen på Kola, ved at så mange som 80 handelsfartøyer med forsyninger til Litzafronten ble senket som følge av deres meldinger. Det er ingen som har oppgitt noen kilder til dette tallet, annet enn ”Forsvaret”.49 Andre mener at betydningen var mer indirekte, ved at de bandt opp tyske troppestyrker som ellers kunne vært benyttet annerledes. Man har imidlertid svært lite kildemateriale å bygge en oppfatning på, slik at sammenhengen mellom radioagentenes virksomhet og eventuelle resultater på sovjetisk side er umulig å påvise.50 Men i og med at tyskerne satte store res- surser inn på å fakke dem, er det rimelig å anta at de hadde betydning. Flere nordmenn, deriblant tidligere partisaner, ble under og etter krigen sendt til tvangsarbeid i det sovjetiske Gulag-systemet etter summariske rettssaker. De tidligere partisanene ble anklaget for spionasje og for brudd på troskaps- og taushetsløftet. Noen nordmenn omkom av dystrofi som følge av de elendige ernæringsmessige og hygieniske forholdene i arbeidsleirene. Minst én ble skutt under fluktforsøk. Flere ble også torturert under avhør.51 Sovjetiske myndigheter benektet i mange år at de hadde norske sovjetfarere i sitt fangesystem. Hjemvendte fanger og tilfeldigheter førte til at norske myndigheter ble kjent med situasjonen. På begynnelsen av 1950-tallet begynte de første forsøk fra norske myndigheter på å få disse fangene hjem.52 De tre tidligere partisanene som hadde flyktet fra Sørøya til Sverige, deriblant Otto Larsen, ble lurt til Sovjet av Savsjenko med løfte om økonomisk oppgjør og erstatning. I Sovjet ble de konfrontert med rapportene etter avhørene i Sverige. De ble idømt lange straffer for å ha røpet sin historie, og satt i tvangsarbeidsleir.53 Det at disse tre ble sendt i tvangsarbeidsleir, har i ettertid blitt sett som en sovjetisk tydeliggjøring av taushetsløftet partisanene underskrev. Taushetsløftet gjaldt evig, også overfor norske myndigheter.54 Forholdet har sannsynligvis bidratt til frykten for å fortelle om virksomheten, og dermed til partisanenes taushet etter krigen.55 Sovjetfangenes hjemkomst tidlig på 1950-tallet, fikk svært stor oppmerksomhet i media. Hjemkomsten falt også sammen med de tidligere nevnte spionasjesakene i Sør-Varanger. De hjemvendte partisanene hadde gitt opp troen på kommunismen slik den ble praktisert i Sovjetunionen. Dette formidlet både Osvald Harjo og Otto Larsen i bøkene de lot skrive etter hjemkomsten. De ble også brukt av Arbeiderpartiet for å fortelle om forholdene i Sovjetunionen, som et ledd i den hjemlige kampen mot kommunismen. Deres tidligere partifeller og partisankollegaer, og i enkelte tilfeller deres egne familiemedlemmer, gikk hardt ut mot dem i media.56 Overvåkningstjenesten på sin side ble fortalt om hvordan de var forsøkt truet til videre NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 30 PARTISANENE I FINNMARK Sovjetunionen var det forjettede land for enkelte nordmenn. Mange ble skuffet, av ulike grunner. (Fotograf: Torbjørn Kjosvold/ Forsvaret.) etterretningsvirksomhet for Sovjetunionen, før de ble løslatt. Løslatelsene skjedde etter sterkt, langvarig press fra norske myndigheter.57 Manglende dekorasjoner? Flere av partisanene ble dekorert av sovjetiske myndigheter under og etter krigen.58 Dekorering av personell som på egen hånd, uten norske myndigheters viten, vervet seg til fremmed makts tjeneste, var den angjeldende makts ansvar, et ansvar Sovjetiske myndigheter var seg bevisst. Et grunnleggende prinsipp når det gjelder dekorasjoner, var og er at hendelsene som skal ligge til grunn for dekorasjonene, må være grundig og utførlig dokumentert. For partisanenes del er det ingen slik dokumentasjon tilgjengelig for norske myndigheter. Et annet viktig prinsipp når det gjelder dekorasjoner, er at ingen i utgangspunktet skal dekoreres to ganger for samme forhold, såkalt dobbeltdekorering.59 At norske myndigheter ikke tildelte dekorasjoner for innsatsen som partisaner og partisanhjelpere ytte, var i tråd med den praksis som gjaldt også andre krigsdeltakere. Det var altså i all hovedsak kommunister, de fleste fra Finnmark, nærmere bestemt Varanger, som ble partisaner. De utførte en lang rekke oppdrag for sovjetiske etterretningsorganer. Partisanvirksomheten ble rullet opp i 1943, og påførte partisanene og deres sivile hjelpere store tap. Mangelen på primærkilder medfører at det er vanskelig å si noe sikkert om partisanenes virksomhet. På individnivå er det særdeles vanskelig, men også som et større fenomen er det betydelige utfordringer. En del har forsøkt, men det er fortsatt svært mange spørsmål som står ubesvart. Mange sider ved de fremstillingene som finnes er også omdiskutert. Men at grupper på tre mann, hvorav en eller to nordmenn, lå i månedsvis på Finnmarkskysten og rapporterte om det de så og det deres sivile hjelpere fortalte, er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil om at patrulje- og basevirksomheten i Pasvik foregikk og at noen tjenestegjorde som ubåtloser og radiooperatører. Etter krigen ble det etter hvert klart for norske myndigheter at virksomheten hadde funnet sted, og at den hadde hatt et visst omfang. Noe ble også kjent under krigen, blant annet fortalt ved de tidligere nevnte avhørene i Sverige, og av en av lederne i NKP, Henry Kristiansen.60 Etter som den kalde NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 31 PARTISANENE I FINNMARK krigen skred frem, og informasjon om de mange vervingsforsøkene og fordekte møtene mellom tidligere partisaner, partisanhjelpere og sovjetisk etterretningspersonell ble kjent, ble disse miljøene utsatt for økt oppmerksomhet fra Politiets overvåkningstjeneste. Taushetsløftet, trusler om represalier fra tidligere partisankollegaer og partifeller, samt trusselen om sovjetisk hevn, bidro til at nesten ingen tidligere partisaner fortalte noe om det de hadde vært med på. Deretter fulgte en periode med intensivert overvåkning med store avhørsrunder. Ikke før Hans Kristian Eriksen fortalte sin kildes historie som partisan i bokform, ble større deler av denne historien kjent for de brede lag av befolkningen. Den påfølgende mediedekningen synliggjorde den belastningen det var å leve under disse forholdene. Tjenesten som radioagent, i provisoriske huler, i månedsvis langs den treløse, stormfylte Finnmarkskysten, var blant de aller hardeste noen nordmenn deltok i under andre verdenskrig. Det er likevel ikke til å undres over at de samme personene ble utsatt for utstrakt overvåkning under den kalde krigen. Men denne overvåkningen tok former som påførte alle som var tilknyttet partisanene store belastninger, som kom i tillegg til presset fra andre tidligere partisaner og ikke minst det stadige presset fra sovjetiske etterretningstjenester. Partisanene og deres hjelpere hadde også opplevd betydelig belastning under krigen, for en innsats som altså ikke ble anerkjent av norske myndigheter. Ikke før etter kongens kransnedleggelse på monumentet over falne partisaner i Kiberg i 1983, ble de da gjenlevende partisanene tildelt Deltagermedaljen som anerkjennelse for innsatsen.61 Mange oppfattet kongens tale ved monumentet i Kiberg i 1992, hvor partisanene fikk en unnskyldning fra norske myndigheter for den behandling de hadde fått, som den endelige oppreisningen. Referanser: 8 Bergh og Eriksen 1998, bind 1, s. 45. 9 Jacobsen, Alf R., Rød August – Den virkelige historien om partisanenes skjebne, Aschehoug & Co, Oslo 2005, s. 266, jfr s. 28. 10 Fjørtoft, Kjell, Lille-Moskva – Den glemte krigen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1983, s. 42, sier 37, mens Jacobsen 2005, s. 33, hevder det var så mange som 48. Larsen 1954, s. 11, oppgir 36, men uten å oppgi dato. 11 Jacobsen 2005, s. 30, Jentoft 2005, ss. 68-73. 12 Jacobsen 2005, s. 267. Den sovjetiske statssikkerhetstjenesten har fra starten i 1917 hatt mange navn: Chekaen, GPU, OGPU, NKVD, GUGB, NKGB, MGB, MVD og fra mars 1954 KGB (Komitet Gosudarsvennoy Bezopasnosti – Komiteen for statens sikkerhet), jfr Haarstad, Gunnar, I hemmelig tjeneste, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 1988, s. 124. NKVD (Folkekomissariatet for innenrikssaker) benyttes her som fellesnavn i de fleste tilfeller. 13Jacobsen 2005, s. 30, jfr. note på side 267. Eriksen, Hans Kr., Partisaner i nord, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1979, ss. 100-101, fremsetter imidlertid det syn at denne vervingen skjedde frivillig. 14 Larsen 1954, s. 20. 15 Larsen 1954, s. 20; Eriksen 2012, ss. 34-35. 16 Jacobsen 2005, s. 240, Jentoft 2005, ss. 97 og 98. 17 Eriksen 1979, ss. 100-111, mener at de vervet seg frivillig, hvilket også uttrykkes av Bjørklund 2015, s. 25. Jacobsen 2005, ss. 42 og 43 hevder at det ble brukt tvang, mens Jentoft 2005, s. 98, antyder at vervingen var frivillig. 1 Ivar Bjørklund, «Partisaner i Finnmark – om minner og medaljer», Norsk Militært Tidsskrift 2/2015, s.32. 2 Betegnelsen kan være noe misvisende, da partisanene i Finnmark vanligvis ikke drev sabotasje, og søkte å unngå strid med tyskerne. Se for øvrig drøfting i Jentoft, Morten, Mennesker ved en grense – en beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama, Gyldendal, Oslo 2005, s. 98. 3 Se for eksempel Bjørklund 2015. 4 Samtale med professor Mikhail Suprun fra det statlige universitetet i Arkhangelsk, i Vardø 14.10.14 i forbindelse med konferanse om Finnmarks frigjøring. 5 I denne teksten benyttes primært begrepene ”Overvåkningen”, ”Overvåkningstjenesten”, ”Politiets overvåkningstjeneste” og ”POT”, da enheten ikke skiftet navn til Politiets sikkerhetstjeneste før i 2002. 6 Larsen, Otto, Jeg var Sovjet-spion, J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1954; Harjo, Osvald, Moskva kjenner ingen tårer, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1956; Eriksen, Hans Kr., De kuer oss aldri – Jørgund Sivertsen og partisanene. En kvinnesaga om krig og tortur, smerter, sorg og lidelse, Nordkalott-Forlaget 1993. 7 Bergh, Trond og Eriksen, Knut Einar, Den hemmelige krigen – Overvåkningen i Norge 1914-1997, Bind 1. Overvåkningssystemet bygges opp 1914-1955, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1998, s. 45. Konklusjon Det er opplagt at få nordmenn hadde en tøffere tjeneste under krigen, og en hardere skjebne etter krigen, enn de norske partisanene. Det i seg selv utløser imidlertid ingen norske krigsdekorasjoner utover Deltagermedaljen. Handlinger som kan dekoreres må for det første være dokumenterbare og for det andre må de være knyttet til norske myndigheters beslutninger. Er ingen av disse kravene tilfredsstilt, blir man ikke dekorert. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 32 PARTISANENE I FINNMARK 18 Fjørtoft 1983, s. 74, Haarstad 1988, ss. 127 og 128. 19Eriksen 1979, s. 11, jfr Jacobsen 2005, s. 240. Eriksen mener oppdraget var klart; Jacobsen at det ikke var det. Jentoft 2005, s. 92, oppgir at russiske militære kilder hevder at det var et rekognoserings- og etterretningsoppdrag, mens partisanene selv oppfattet det slik at de skulle opprette en geriljagruppe bak fiendens linjer. Gruppen bestod av nordmenn, sovjetere og såkalte kolanordmenn. Dette var etterkommere etter nordmenn som hadde emigrert til Kola på slutten av 1800-tallet. 20 Hans Kristian Eriksens kilde var ikke tilbake i Norge før etter at krigen var over. Han var en kort periode innsatt i en sovjetisk tvangsarbeidsleir, hvor hans nevø omkom, før han i midten av 1945 kom tilbake til Norge. 21 Jacobsen 2005, s. 240; Fjørtoft 1983, s. 72, jfr Jentoft 2005, ss. 92-97. En av partisanene ble av en sovjetisk militær spesialdomstol dømt til tvangsarbeid i fem år, en straff som senere ble forlenget til ti år. Han døde i fangenskap. 22 Jacobsen 2005, s. 242, Jentoft 2005, ss. 152 og 153. 23 Jacobsen 2005, s. 243. 24Jacobsen 2005, ss. 243-244, Jentoft 2005, ss. 147 og 148. Funkgegenspiel innebar at agenten ble snudd, og tvunget til å bistå tysk etterretning med å blant annet sende falske radiomeldinger til Sovjetunionen. For tallenes nøyaktighet, se under. 25 Fjørtoft 1983, s 74. 26 Fjørtoft 1983, s 77. 27 Jentoft 2005, s. 172. Hun var med det Norges første kvinnelige fallskjermhopper, og den første norske kvinnen som hoppet i skarpt oppdrag. 28 Fjørtoft 1983, s. 10 og Bergh, Trond og Eriksen, Knut Einar, Den hemmelige krigen – Overvåkningen i Norge 1914-1997, Bind 2. Storhetstid og stormkast 1955-1997, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1998, s. 152 opererer med 45 utdannede partisaner, mens lokalhistorikeren Nils Henry Johansen opererer med 81, Johansen, Nils Henry, Krigen i nord – Fra Murmansk til Arnøy, eget forlag, Kirkenes 1996, s. 125. Huitfeldt, Tønne, «De norske partisanene i Finnmark 1941-1944 – i skyggen av den kalde krigen», IFS Info 3/1997, oppgir på side 5 «et hundretalls», et tall han fikk fra Ulstein, Ragnar, Etterretningstjenesten i Norge 1940-1945. Bind 3: Nettet strammes, J. W. Cappelens Forlag AS, Oslo 1992, s. 458. Videre opplyser Huitfeldt at de 45 som Fjørtoft opererer med, var de som var rekruttert av Nordflåten. Han antar at de som arbeidet for NKVD kommer i tillegg, og anslår at det kan ha dreid seg om ca. 30 personer. Huitfeldt 1997, s. 5. Tilsvarende tall oppgis av Haarstad 1988, s. 128: over 40 i Nordflåten og nærmere 30 i NKVD. 29 Jentoft 2005, 41 partisaner og hjelpere ble drept. Ulstein 1992, s. 458 opplyser at til sammen 35 personer mistet livet som følge av partisanvirksomheten. Partisanmuseet i Kiberg opplyste at 46 mann omkom, men de tar da med både lokale hjelpere, de som omkom i Sovjetunionen, herunder en som omkom før han fikk partisanutdanning, og et medlem av NKP som omkom under Nortraship. Epost fra avdelingsleder Monica Dahl, Varanger museum IKS, 12.11.2012. For tilhørighet til Nortraship: RA, KDK eske 48, brev fra NKP til FD, «Ad Krigsmedaljen post mortem», 24.09.48, samt ARBARK, NKP, D sakarkiv, 1948, Jens Chr. Hauge, «Krigsmedaljen Post Mortem til personer som er falt i de militære organisasjoner ved hjemmefronten», 16. juli 1946. 30Fjørtoft 1983, s. 9, oppgir over hunder personer, og Jacobsen 2005, s. 33, oppgir «mer enn ett hundre». Antall fra Kiberg: Utstillingstekst i Partisanmuseet, lest 20. juni 2012. 31 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 86-87. 32 Jentoft 2005, s. 208, Bergh og Eriksen 1998 bind 1, s. 88, Haarstad 1988, ss. 127 og 128. 33 Haarstad 1988, s. 124. 34 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 250-251. 35 Jentoft 2005, ss. 230 og 231, Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 250251, Haarstad 1988, s. 135 36 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, s. 251, Haarstad 1988, s. 137. 37 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, s. 252, Haarstad 1988, ss. 139 og 140. 38 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 153. 39 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 152-160. I følge Haarstad 1988, s. 124, ble overvåkningen gjenoppbygget fra 1947, med én ansatt i Kirkenes. Også de neste årene var styrken meget beskjeden, med utallige arbeidsoppgaver. KGB alene hadde på tidlig 1950-tall over 200 ansatte ved Murmansk-kontoret. 40 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 155-163. 41 Bergh og Eriksen 1998 bind 1, ss. 254-255, Haarstad 1988, ss. 125 og 126. Haarstad opplyser at ytterligere en person ble vervet av norske sikkerhetsmyndigheter som dobbeltagent, men at forehavendet av forskjellige årsaker ikke var vellykket. Vedkommende ble ikke straffeforfulgt for sin opprinnelige virksomhet for Sovjetisk etterretning. 42 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 153-154. 43 Jacobsen 2005, s. 244. 44 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 163. 45 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 164, jfr Tofte, Ørnulf, Spaneren – KGBs menn og metoder, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1988, ss. 201-205. 46 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, ss. 164-165. 47 Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 166, jfr. s. 163. 48 Jacobsen 2005, s. 225, Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 154. 49Gyllenhaal, Lars og Gebhardt, James F., Slaget om Nordkalotten, Historiska Media, Lund 1999, s. 130. Fjørtoft 1983, s. 120. 50 Jacobsen 2005, s 209, mener å ha beregnet, hovedsakelig basert på tyske kilder, at partisanenes virksomhet førte til senkningen av 15 skip. 51 Eriksen, Ane Ringheim, Stalins norske fanger, Oslo: Scandinavian Academic Press / Spartacus Forlag AS, Oslo 2012, ss. 68 og 74-76. 52 Eriksen 2012, s. 95. 53 Eriksen 2012, s. 187, Larsen 1954, ss. 72 f. 54 Larsen 1954, s. 20; Eriksen 2012, ss. 34-35. 55 Eriksen 2012, s. 187. 56 Jentoft 2005, s. 248, Bergh og Eriksen 1998 bind 2, s. 161. Blant annet ble det publisert rykter satt ut av NKP og tidligere agenter for NKVD, om at Harjo hadde vært medlem av NS, og at han hadde vært agent for Gestapo. 57 Eriksen 2012, s. 95. 58 Bjørklund 2015, s. 29, Eriksen 1979, s. 149. 59 Henriksen, Kjetil og Weber, Sindre, «Praksis for tildeling av Norske krigsdekorasjoner – handelsflåten og Hjemmestyrkene», i Norsk Militært Tidsskrift 3/2015, ss. 22-29. Artikkelen omhandler disse kriteriene og praksisen for tildeling av dekorasjoner. 60 Zachariassen, Aksel, Spennende år: fra krig til krig med ord og penn, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1978, ss. 45 og 189. 61 I likhet med flere av de andre deltagermedaljene som ble tildelt etter andre verdenskrig, ble også disse sendt i posten. Dette har man i ettertid forstått var svært uheldig. Henriksen og Weber 2015, s. 24. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 33 PLANER OG REALITETER AV STEIN HELGE KINGSRØD Bygger vi beredskap mot gårsdagens trusler? Som tidligere sjef for Hærens eneste CBRN-kompani var det med stor interesse jeg leste artikkelen til Jan Ivar Botnan i forrige nummer av NMT. (nr. 3/2015).1 Botnan stiller i artikkelens overskrift spørsmålet om vi har en for tynn beredskap mot dagens CBRN-trusler, med henvisning til den teknologiske utviklingen innen bioteknologi, kjemiske substanser på avveie, bedre tilgang på kunnskap og teknologi hos røverstater og terrorgrupper, og så videre. Det er et betimelig spørsmål, og med erfaring fra CBRN arbeid er jeg slett ikke uenig i denne påstanden. Hensikten med min artikkel er å utfylle Botnans artikkel med noen betraktninger fra den operative synsvinkel. Botnans poeng er at denne trusselen både har en militær og en sivil dimensjon, og som det ville være lurt å samarbeide om på tvers av etatsgrensene for å mestre. Major Stein Helge Kingsrød har bakgrunn fra Hærens CBRN-kompani, og er for tiden hovedlærer ved Forsvarets stabsskole. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 34 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? Den militære dimensjonen – en liten historietime. D e fleste som på et eller annet tidspunkt har blitt utsatt for de obligatoriske CBRN-leksjonene i Forsvaret, husker nok at leksjonsrekka startet med en kort historikk, dvs. noen eksempler fra riktig gamle dager der det vi i dag ville kalle CBRN-våpen ble brukt militært. Det være seg pestbefengte lik som ble slynget over bymurene, kopperinfiserte tepper som ble utlevert til indianere, eller mer moderne bruk av giftgass på vestfronten under 1. verdenskrig. Artig informasjon forså vidt, men utover å være av tvilsom verdi rent pedagogisk mangler disse eksemplene en god analyse av hvilke virkning denne tidlige bruken av CBRN-midler fikk. Virket disse stridsmidlene etter hensikten, dvs. ble ønsket effekt oppnådd, hva gjorde at de virket, og hva gjorde at de ikke virket? Og hvorfor ble ikke slike stridsmidler brukt i andre situasjoner, der effektene kunne forventes å være betydelig? La oss derfor forsøke oss på noen slike analyser, og for enkelthets skyld holder vi oss til kjemiske stridsmidler, eller C-tridsmidler som det også kalles.2 C-stridsmidler ble for alvor introdusert da tyske styrker angrep den franske og britiske sektor ved Ypres 15. april 1915 med klorgass. De allierte fikk i følge enkelte kilder et tap på 15 000 mann hvorav 5 000 døde i løpet av en halv time.3 Hvis den tyske ledelsen hadde hatt en bedre plan for å utnytte resultatet av dette angrepet, ville det hatt potensiale til et massivt operasjonelt gjennombrudd. Selv om de fysiske våpenvirkningene i dette angrepet var overveldende, var det likevel det psykiske sjokket ved å bli stilt ovenfor ny og ukjent teknologi hvor det skortet på mottiltak som var av størst betydning. De franske styrkene fikk panikk og kollapset når de ble utsatt for et våpen de ikke visste noe om. Den kanadiske divisjonen som ble satt inn for å tette hullet i linjen hadde imidlertid fått litt informasjon om hva som foregikk, og hadde kommet opp med noen primitive mottiltak, og taklet utfordringen bedre.4 Etter dette ble C-stridsmidler en integrert del av operasjonene, men siden partene etter hvert utviklet mottiltak ble den overveldende effekten som ble oppnådd ved det første angrepet en enkelthendelse under 1.verdenskrig. Denne våpentypen ble forbudt ved tilleggsprotokollen av 1925 til Genèvekonvensjonene, men ved utbruddet av 2. verdenskrig var fortsatt Cstridsmidler et verktøy i den militære verktøykassa, i den forstand at de var anskaffet i store mengder av stormaktene, og at det var konkrete doktriner for operativ bruk. Snarere var det manglende militær nytteverdi som gjorde at C-stridsmidler ikke kom til anvendelse i 2. verdenskrig. Felles for de stridende på begge sider var at de var godt forberedt med beskyttelsestiltak og evne til å svare på et kjemisk angrep med samme mynt. Disse forhold fikk betydning for den fortløpende vurderingen på taktisk nivå. De tyske felttogene tidlig i krigen ble utkjempet med høyt tempo, noe som ville blitt en umulighet om gjensidig kjemisk krigføring hadde begynt. Når krigslykken snudde, konkluderte tyskerne med at de hadde mer å tape enn å vinne ved å bruke Cstridsmidler, gitt de alliertes overlegenhet i lufta og med artilleri. Den beste anledningen for bruk av Cstridsmidler under 2. verdenskrig var på strendene i Normandie. Den tyske vurderingen var imidlertid at et slikt angrep sannsynligvis kunne stanset en alliert landgang i første omgang, men at konsekvensen ved en alliert gjengjeldelse ville blitt mye verre. De allierte på sin side hadde ikke noe ønske om å introdusere C-stridsmidler siden de førte en manøverkrig som de hadde liten interesse av skulle kjøres fast i en kjemisk hengemyr. Under hele krigen var det altså en klar oppfatning fra begge sider om at en introdusering av kjemiske krigføring heller ville hindre operasjonene enn å legge til rette for dem.5 Men selv om bruk av C-stridsmidler ble forbudt i 1925, og heller ikke ble brukt under 2. verdenskrig, har C-stridsmidler likevel blitt brukt i flere konvensjonelle kriger. I en artikkel i tidsskriftet Armed Forces & Society, om C-stridsmidlers bruk i krig etter 1. verdenskrig, analyseres aktørenes strategiske hensikt, taktiske hensyn og psykologiske vurderinger rundt bruken av C-stridsmidler.6 Artikkelen tar for seg fem kriger der C-stridsmidler har blitt brukt, nemlig den italiensk-etiopiske krigen fra 1935-36, krigen mellom Kina og Japan fra 1937 til 45, den egyptisk-jemenittiske krigen fra 1963-67, den sovjet-afghanske krigen fra 1979-88 og i krigen mellom NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 35 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? Iran og Irak fra 1980-88.7 Artikkelens hovedproblemstilling var om C-stridsmidler hovedsakelig har blitt brukt aktivt i krigens innledende fase for raskere og nå en strategisk målsetning, eller om det heller har blitt brukt som en siste utveg for å unngå nederlag i en desperat situasjon. Artikkelen viser at ved alle krigene med unntak av den siste, ble C-stridsmidler brukt av den angripende part mer eller mindre fra krigens første dag, selv om det fantes hensiktsmessige konvensjonelle alternativer for hånden. Det var kun i Iran-Irakkrigen at C-stridsmidler ble brukt av Irak for å unngå totalt nederlag overfor de iranske motangrepene. Ved denne enkle analysen om bruk av C-stridsmidler i krig som beskrevet ovenfor, kan det synes som det avtegner seg noen hovedtrekk: • Kjemiske stridsmidler har som oftest blitt brukt i en offensiv hensikt tidlig i krigen for å fremskynde, optimaliser og konsolidere den taktiske fremgangen, fremfor et defensivt middel brukt i en desperat situasjon • I de tilfellene der kjemiske stridsmidler ble brukt med god effekt var det mot en lite avansert motstander, som hadde lite utviklede beskyttelsestiltak og manglende forståelse for kjemisk krigføring Hvis disse hovedtrekkene sier noe om hva som påvirker den operative vurderingen bak bruken av C-stridsmidler, så er de likevel utilstrekkelige for å si noe om sannsynligheten for bruk av C-stridsmidler i fremtiden. Det arbeidet som har blitt gjort for å begrense bruken av masseødeleggelsesvåpen i krig, og den økte politiske motstanden mot slike våpen rundt om i verden, får nok alle som kunne tenke seg å ta i bruk slike våpen til å tenke seg om en gang til. Japan kunne nok til sammenligning ganske risikofritt angripe Kina med kjemiske våpen i 1937, uten å ta spesielt hensyn til hva resten av verden måtte mene om det. CBRN i norsk militær trusselpersepsjon – bare for historien? Spørsmålet blir derfor om de operative fordelene ved et bruk av C-stridsmidler kan veie opp for de politiske ulempene også i moderne kriger, og om dette derfor fortsatt kan være en aktuell problemstil- Lure trikks, som involverer kjemiske eller biologiske baserte giftstoffer, er godt kjent fra historien. Men hvor effektivt har det vært? ling for militære planleggere? Vil det ikke være nærmest umulig for en stat å ha slike våpenprogrammer uten å bli avslørt, og deretter politisk fordømt eller det som verre er? Her har Botnan noen poenger til ettertanke. Det er ingen sak for en industrinasjon å utvikle kjemiske våpen i ly av legal sivil virksomhet om de skulle ønske det. Putin har allerede benyttet seg av gass under gisselaksjonen i Dubrovkateateret i 2002. Selv om dette var en intern kontra-terror operasjon og ikke krig, viser dette vilje til bruk og evne til å fremstille midler og integrere dem i operasjoner på en måte som gir presis effekt. Samtidig vil det i en såkalt hybrid krig, som i alle typer kriger, være så kaotiske forhold at det kan være vanskelig å fastslå om kjemiske våpen har blitt brukt og hvem som står bak, og dermed vanskeligere å føre fram anklager om ulovlig krigføring for et internasjonalt publikum. Er derfor politiske avtaler garanti god nok garanti for at vi ikke blir angrepet med kjemiske våpen i fremtiden? La oss derfor tenke litt fritt og forestille oss en situasjon der Russland og NATO er i konflikt. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 36 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? Maleriet Gassed av John Singer Sargent fra 1919 gir et skremmende inntrykk av de kjemiske våpnenes grusomme effekt under 1. verdenskrig. Det er mange teorier om hvorfor ikke kjemiske våpen ble brukt i strid under 2. verdenskrig, blant annet fordi Hitler selv hadde følt ubehaget på kroppen under 1. verdenskrig. Kanskje var forklaringen så enkel at de stridende parter så flere ulemper enn fordeler med å bruke det? Stridens kjerne og hovedoperasjonsområdet er på kontinentet, men for å sikre de strategiske styrkene på Kola settes det i gang en aksjon inn i Finnmark, hvor det operasjonelle målet er Alta. Et slikt scenario er ellers dimensjonerende for mye annen forsvarsplanlegging her til lands. For å lykkes med et slikt angrep forutsettes det høyt tempo før Norge rekker å overføre forsterkninger fra Troms og Sør-Norge, og deretter at andre NATO-land kommer til unnsetning. Angrepet planlegges derfor gjennomført med en hurtig fremrykning langs E-6 fra Kirkenes, kombinert med en luftlandsetting i Lakselv for å sikre en forsyningsbase med havn og flyplass for styrkene som kommer over land. For landstyrken er det avgjørende at broene ved Elvenes, Strømmen, Neiden og Tana tas intakt, for å opprettholde tempo i operasjonen. Spesialstyrker blir derfor satt inn for å sikre broene, herunder nedkjempe styrker fra HV som har sprengningsoppdrag på broene. Et bedøvende middel blir brukt for å udyktiggjøre soldatene lenge nok til at spesialstyrkene kan sikre seg broene og nedkjempe eventuell motstand, uten å måtte ta i bruk tung ildstøtte som kunne skadet broene. For luftlandsettingen på Banak er den norske kompanistridsgruppen på Porsangermoen et alvorlig hinder. Luftbombing vurderes som risikabelt da det kan skade infrastrukturen som er målet for operasjonen, og vil også kunne føre til store sivile ødeleggelser. Siden været for tilfellet er gunstig blir det besluttet å bruke et flyktig nervestridsmiddel levert fra fly til forbekjempning, noe som vil uskadeliggjøre personell men bevare infrastrukturen, og gassen vil være fordampet innen luftlandestyrkene ankommer. Med vindretningen tatt i betraktning vurderes også faren for uakseptable sivile tap som mindre ved dette alternativet. Det er også avgjørende å hindre overføring av norske og allierte forsterkninger, og sentrale kommunikasjonsknutepunkter i Troms blir i derfor utpekt som mål. Siden fysisk ødeleggelse av tilstrekkelig omfang vil være veldig ressurskrevende vurderes derfor varige C-stridsmidler som et aktuelt alternativ. Dette kan leveres med kryssermissiler eller med mer improviserte metoder fra paramilitære styrker. En havn forurenset av eksempelvis sennepsgass vil kunne være uegnet for bruk i lang tid, avhengig av været og aktive rensetiltak. Samtidig arrangeres det en «ulykke» der en tankbil med farlig innhold blir involvert på et av de smale veipartiene mellom Indre-Troms og Alta (de er det mange av). Dette gjør passering av denne vegstrekningen umulig før vegen er ryddet, men lasten i tankbilen vanskeliggjør ryddingen. Mange vil sikkert anklage undertegnede for en altfor livlig fantasi når det gjelder russisk bruk av CBRN. Russland har tross alt signert kjemivåpenkonvensjonen, og viser dermed tilsynelatende ingen NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 37 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? vilje til å bruke C-våpen. Vi må da huske at hvis et slikt scenario skulle slå til, vil det være en så totalt endret situasjon fra i dag at vurderinger om politisk og strategisk kost/nytte vil være helt annerledes. Hva det er vilje til å gjøre for å oppnå en militær fordel kan med andre ord endre seg raskt. Hvis bruk av C-stridsmidler kan føre til en rask avgjørelse, kan det føre til mindre politisk belastning enn om operasjonen trekker i langdrag, spesielt hvis angrepene gjennomføres på en måte som ikke medfører store menneskelige lidelser som synes på TV-skjermen. Samtidig vil en vurdering om bruk av C-stridsmidler preges av hvilken beredskap forsvareren har. De historiske eksemplene tyder på at det først og fremst var når motstanderen var dårlig forberedt at kjemiske stridsmidler ble brukt. Hvis forsvareren er uforberedt er han mer utsatt for å ta tap med påfølgende panikk og kollaps i avdelingene, og han har liten evne til å bevise bruken for verdenssamfunnet. Hva så med evnen? Russland har jo beviselig destruert store deler av sine lager av kjemiske våpen, og det gjenværende er nærmest å betrakte som skrot. Da skal vi huske at vi neppe vil stå ovenfor samme logikk som innledningsvis i 1. verdenskrig, der store gasskyer ble utløst for å drepe flest mulig soldater i fiendens skyttergraver. En eventuell bruk av kjemiske stridsmidler vil ha en helt presise hensikt, eksempelvis gjøre en havn ubrukelig for en periode, eller gjøre en sikringsavdeling stridsudyktig før et konvensjonelt angrep slik som i Dubrovkateateret. Dette krever ikke omfattende kjemivåpenprogrammer, men kan fint forberedes under dekke av sivil virksomhet og på kort tid. Vi må også regne med at et slikt angrep vil gjennomføres på en måte som vil gjøre det vanskelig å bevise, eller knytte bruken til en bestemt aktør. CBRN-vern. Godt nok, hurtig! I følge NATOs doktrine har CBRN-vern 5 hovedkomponenter. Disse er deteksjon/identifikasjon/ monitorering, varsling og rapportering, fysisk beskyttelse, CBRN farehåndtering/rens, og medisinske mottiltak.8 Samtlige soldater i en militær avdeling har et ansvar for å ivareta disse prinsippene, men noen har naturlig nok et større ansvar enn andre. NATOs doktrine opererer med tre kompetansenivåer, der nivå 1 er grunnleggende soldatkompe- En Fuchs-vogn foretar målinger etter CBRN-trusler under Cold Response 2014. (Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret.) tanse som skal beherskes av samtlige, nivå 2 er for de som har CBRN-vern som sekundærfunksjon, og nivå 3 er for spesialister som har CBRN-vern som primæroppgave.9 La oss nå gå igjennom hvordan en CBRN-vernorganisasjon i tråd med NATO-doktrinen fungerer for Brigade Nord. Den enkelte soldats evne til å detektere C-stridsmidler, og fysisk beskytte seg selv er det viktigste elementet for å bevare stridsevnen, både fysisk og psykisk, og danner utgangspunkt for alle videre tiltak. Gjennom rapportering i kommandokjeden vil andre avdelinger bli varslet, og hvilke tiltak som bør iverksettes vurderes på hvert nivå. I et kompani skal det være en offiser og et 4-mannslag med CBRN som sekundærfunksjon. Disse har mer utdanning, og har noe ekstra utstyr. Offiseren gir føringer for umiddelbare tiltak, for deretter å gi oppdrag til CBRN-laget om å søke og påvise forurensning, gi en foreløpig identifikasjon, og kartlegge NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 38 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? utbredelsen. Hensikten er å identifisere og merke forurensede personer, materiell og terreng slik at kontakt med stridsmiddelet reduseres mest mulig. Forurenset personell renses og eventuelt evakueres, forurenset materiell renses så godt som mulig eller forlates, og forurenset terreng unngås. Informasjon sammenfattes og rapporteres til høyere nivå. På bataljonsnivå er det også en offiser som har CBRNsom sekundærfunksjon. Denne vurderer ytterligere tiltak innen fysisk beskyttelse og støtte til evakuering, varsler underavdelingene, og rapporterer til høyere nivå. I brigadestaben vil det være en offiser som har CBRN som primærfunksjon og er sjefens rådgiver i CBRN-faglige spørsmål. Denne er også leder for brigadens varsling og rapporteringscelle, der utbredelsen av fareområder blir analysert opp mot meteorologiske data, og det gis føringer for vernetiltak og lenderestriksjoner til underavdelingene. CBRN-offiser vil også anbefale hvordan bruken av brigadens CBRN-spesialister skal prioriteres. Spesialistene har evne til å søke, detektere og monitorere over store avstander ved hjelp av spesialbygde kjøretøyer, og aktuelle områder for dette er havner, flyplasser, viktige vegakser, osv. De kan også med spesielt renseutstyr rense forurenset personell, kjøretøy og materiell, og noe terreng/infrastruktur. Spesialistene har også evne til å ta prøver for videre analyse og identifikasjon, noe som er av stor betydning for hvilke videre tiltak som iverksettes, men også for å skaffe bevis for at det faktisk har blitt brukt Cstridsmidler. Det rapporteres så til FOH, der det sitter flere CBRN-offiserer og holder oversikt over totalbildet og kommunikasjon opp mot NATO. Som vi ser ligger god beredskap i evnen til raskt å detektere en CBRN-hendelse, og å iverksette riktige tiltak umiddelbart. Tid er avgjørende, og derfor holder det ikke bare med sentraliserte, spesialtilpassede CBRN-enheter. Nøkkelen er derimot en helhet bestående av generell grunnleggende kompetanse hos alle, enheter rundt i strukturen med tilstrekkelig evne til å lede og iverksette umiddelbare tiltak på stedet, og spesialiserte enheter sentralt plassert som kan settes inn der virkningen vil være størst. Med en slik organisasjon integrert i avdelingen og trent i oppgaven, vil ikke bare den militære avdelingen få redusert egne tap og beholde indre sammenheng ved en CBRN-hendelse, men vil også kunne fortset- Ingeniørbataljonens CBRN-kompani søker etter radioaktivt materiale. (Foto: Vetle Hallås/Forsvaret.) te å løse oppdrag. Og hvis denne evnen er tydelig fra starten av, vil altså sannsynligheten for å bli utsatt for et angrep i med C-stridsmidler i første omgang reduseres. Hva så med sivil-militær koordinering? Kan så den militære strukturen også sikre sivil beredskap? Dette er litt problematisk. Vi ser at typiske militære trusler er vesensforskjellige fra sivile trusler, i det en militær trussel gjerne har en rettet virkning for å nå konkrete taktiske eller operasjonelle målsetninger. Trusler mot det sivile samfunn på sin side blir gjerne satt i sammenheng med terroraksjoner, som utover å føre til død, ødeleggelse og frykt ikke har til hensikt å skape tilsvarende operative effekter. Dermed følger også en annen logikk om hvordan beredskap må bygges for å møte de sivile truslene. Der militær beredskap skal beskytte evnen til å gjennomføre militære operasjoner, må en sivil beredskap innrettes for å beskytte liv og helse hvor enn katastrofen inntreffer, og da kreves en annen utgangsgruppering og reaksjonstid. De militære kapasitetene kommer først til sin rett når de fungerer som en integrert del, og er samlokalisert og samtrent med den avdelingen de skal i krig med. Det vil ofte ta for lang tid å sette opp og overføre militære kapasiteter til et åsted for en CBRN-hendelse som har rammet det sivile samfunn. Jeg mener derfor det er helt nødvendig at de sivile beredskapsetater selv har de nødvendige kapasiteter, med den samme tilgjengelighet som for de øvrige innsatsmidler de NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 39 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? rår over, og ikke baserer seg på å låne militære kapasiteter ved behov. Imidlertid tror jeg den sivile beredskapen ville styrkes betraktelig om den ble organisert etter mønster fra den militære. Vi kan se for oss at Norge og det norske samfunnet er en forstørret utgave av Brigade Nord, og brigadens operasjonsområde. Grunnsteinen i god CBRN-beredskap blir da grunnkompetansen hos den enkelte politi, - og brannkonstabel, slik at vedkommende raskt kan identifisere en CBRN-hendelse, gjøre hensiktsmessige tiltak for å sikre liv og helse umiddelbart, og vite hva han skal rapportere. Deretter bør hvert vaktskift ved politi eller brannstasjonen ha enkelte personer med ytterligere opplæring og noe ekstrautstyr for deteksjon og påvisning, for å få kontroll på situasjonen og begrense spredning. Disse må kunne ta gode nok vurderinger og gjøre nødvendige og hensiktsmessige tiltak, helt til personell med spesialkompetanse og spesialutstyr rekker å møte frem. Det vil naturligvis være et ressursspørsmål hvor desentralisert slike kapasiteter bør være, men de bør befinne seg på en større brannstasjon i hver region, i hvert politidistrikt, og på regionssykehusene. Beredskapslagre for motgift må også nødvendigvis være desentralisert om det skal være noen vits. Til sist kommer kapasiteter for mer teknisk avanserte arbeider som håndtering av sprengladninger, prøvetaking, etterforskning og analyse. Her kunne nok Forsvaret støttet ut fra et kompetanse,-og tidsperspektiv med personell, men da trengs det et mer robust fagmiljø enn det vi har i dag. Også her vil det derfor være mer hensiktsmessig om denne kapasiteten ble tillagt politiet. Hva så med Sivilforsvaret og Heimevernet? Ved en slik katastrofe vil disse etatene sikkert bli involvert, men på tross av en desentralisert struktur vil reaksjonstiden for disse være for lang til å være av betydning i de første kritiske timene. Interdepartemental samrøre, eller etatssamordning? Jan Ivar Botnan spør i sin artikkel om vi har en for dårlig utbygd, og lite tidsriktig beredskap for CBRNtrusler i Norge, og etterlyser en gjennomgang av både militære og sivile trusselbilder slik at vi kan koordinere ressurser og bygge en god og tidsriktig beredskap. I denne artikkelen har jeg ved hjelp av historiske eksempler forsøkt å belyse de spesifikke militære utfordringene ved en CBRN-trussel, og beskrive deretter noen scenarioer der bruk av CBRN kan være et aktuelt militært virkemiddel. Jeg mener derfor i likhet med Botnan at CBRN fortsatt vil utgjøre en trussel både mot militære operasjoner, og mot det sivile samfunn. Imidlertid mener jeg at de militære truslene og truslene mot sivilsamfunnet er så vesensforskjellig i sin natur, at det ikke er så mye å hente på sivil-militær koordineringen som man skulle tro. Derimot vil det være mye å hente på å bygge henholdsvis den militære og den sivile beredskapen etter de samme prinsipper, etter mal av NATOs doktrine for CBRN-vern. Da vil det også i de tilfeller der det er hensiktsmessig, være lettere for sivile og militære å støtte hverandre med sine kapasiteter. Referanser: 1 CBRN betegner kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære våpen. 2 Kjemiske våpen er sammen med taktiske atomvåpen det mest anvendelige på taktisk nivå. Biologiske og radiologiske våpen virker for sent til å ha stor taktisk verdi. Atomvåpen har imidlertid en helt annen dynamikk rundt bruk, og det er heller ikke mange eksempler å hente erfaring fra. 3 Dette tallet kan ha blitt oppjustert av britiske kilder som hadde interesse å vektlegge potensialet for kjemiske stridsmidler. 4 Et av tiltakene var å urinere på et lommetørkle og holde for nese og munn. Om det hadde noen fysisk virkning er her kanskje mindre viktig enn den psykologiske effekten av faktisk å kunne foreta seg noe. 5 Chris Bellamy, The Future of Land Warfare, (Kent: Mackays of Chatham, 1987) 6 Robert Mandel, “Chemical Warfare: Act of Intimidation or Desperation?”, i Armed Forces and Society, 1993, Vol 19, Issue 2, 187-208 7 Eventuell sovjetisk bruk av C-stridsmidler i Afghanistan er omgitt av stor usikkerhet. Robert Mandel belegger påstanden med henvisninger til sekundærkilder som igjen henviser til amerikanske offentlige rapporter og øyevitneskildringer. I følge disse skal kvelstridsmiddelet fosgen, og nervestridsmidlene tabun og VX ha blitt brukt, levert med helikopter og fly, raketter og landminer. FN utførte to etterforskninger men disse kunne ikke konkludere endelig, da de ikke fikk fri tilgang til operasjonsområdet. Om slike stridsmidler faktisk ble brukt, antyder det at C-stridsmidler kan brukes uten at det nødvendigvis får stor internasjonal oppmerksomhet. Se også: J. Bruce Amstutz, Afghanistan: The first five years of Sovjet occupation. (Washington DC; National Defence University Press, 1986, 172176). 8 Allied Tactical Publication-3.8.1, Volume I, CBRN Defence on Operations, 2010 9 Allied Tactical publication-3.8-.1 Volume III, CBRN standards for education, training and evaluation, 2011 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 40 BYGGER VI BEREDSKAP MOT GÅRSDAGENS TRUSLER? Proven Reliability Devastating Firepower Low Life Cycle Cost Superior Mobility Protection Undercover K9 Thunder 155mm/52Cal. SPG K9 Thunder, perfectly balanced strength, providing firepower, mobility, and functionality for today's NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 41 defence force. Crew protection for greater survivability with mass fire capability to suppress and disperse enermy formation that delivers winning edge. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Anne Ellingsen Odd Nansen - Arvtageren Historie & Kultur 2015 Anmeldt av Ellen Svendsen Bøker Beretningen om en norsk humanitær helt. Odd Nansen har av ulike grunner havnet i skyggen av sin far, Fridtjof Nansen. Anne Ellingsens biografi «Odd Nansen. Arvtageren» bringer ham frem igjen, og tidspunktet kunne ikke vært mer aktuelt. Historien om Odd Nansen starter, naturlig nok, med hans far og mor - Fridtjof og Eva Nansen. Barndommen preges av en dominerende, streng og fraværende far, hvis internasjonale renommé kastet skygger av forventninger over barna. Og av en kjærlig og høykultivert mor, som dør når Odd bare er seks år gammel. En til tider ensom barndom var fylt av dannelse og nobelt selskap. Kongefamilien inngår i omgangskretsen, og familien Lange, som fostret bl.a. Norges utenriksminister i etterkrigstiden, ble i flere perioder Odds fosterhjem. Bokas første hundre sider er spekket av detaljert, til tider kanskje for detaljert, informasjon om Nansenslekten og deres gjøren og laden. Hever man blikket over skildringene av alt fra barnedødsfall og utroskap til hjemmets daglige rutiner, ser man konturene av et lite stykke Norgeshistorie som fanger en tidsånd fjernt fra dagens berusede oljenasjon. toret» hadde ifølge Ellingsen «ingen betenkeligheter» med å returnere jødiske flyktninger til Europa, og tyske konsentrasjonsleire ble før krigen beskrevet som «omskoleringsleire» av norske myndigheter. Ellingsen beretter at norske regjeringer på 30-tallet fortsatte å stille større krav til mottak av jøder enn andre flyktninger. Norsk presse (med noen unntak) brukte mye spalteplass på å svekke tiltroen til de redselsskildringer som ble formidlet fra nazistenes konsentrasjonsleire og fengsler. Odd Nansen utdannet seg til arkitekt, og er kjent for bl.a. tegningene til gamle Fornebu flyplass i Oslo. Men det var i sin fars humanitære fotspor han brukte mesteparten av sitt voksne liv, avbrutt av tre og et halvt år i tysk fangenskap under krigen. Det var derfor mot alle odds at Odd Nansen gjennom Nansenhjelpen bl.a. lykkes å bringe inn 37 jødiske barn til Norge. At antallet jøder Nansen fikk reddet var lavt, skyldtes ifølge kilder i boken kun norske myndigheters motarbeidelser. Norsk antisemittisme og Nansens innsats for jødiske flyktninger Nansen-familien fostret humanitære helter mot et bakteppe av norsk likegyldighet og naivitet. Mens norske myndigheter og nordmenn flest levde sine tilbaketrukne liv på nordkalotten, mer eller mindre bevisst døve for de rystende beretningene om jødeforfølgelser i 30-tallets Europa, var Odd Nansen, kona Kari og et par kolleger i Nansens nyopprettede humanitære organisasjonen «Nansenhjelpen» allerede på plass i Praha og Wien for å hjelpe. Nå kan det tenkes at virkeligheten var noe mer nyansert enn som så, men Odd Nansen fremstår i hovedtrekk, i likhet med sin far, som en usedvanlig humanitær helt i denne biografien. Det betyr ikke at Odd Nansen var en engel. Selv om Arvtageren i enkelte anmeldelser har fått noe påpakning for å idyllisere hovedpersonen, gir den også korte innblikk i en oppfarende, streng og til tider lite hyggelig mann. Men hva gjør vel noen bistre karaktertrekk, mot en «kjempende humanismens ånd» hvis innsats for flyktninger satte varige spor i verden? Antisemittismen lå som en hinne over flyktningpolitikken. Det norske «Centralpasskon- I tyske fangeleire En viktig kilde til biografien er Odd Nansens NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 42 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER egen dagbok fra årene i fangeleir – først på Grini, deretter i Sachsenhausen. Nansen ble sannsynligvis satt i fangeleir fordi han forsøkte å få Quisling fra å bruke farens navn i sin nazistiske propaganda. Dagboken fra disse årene, som ble solgt til flere land i etterkrigstiden, beskriver i detalj hverdagslivet blant de norske fangene. Blant de mer kjente historiene fra Nansens fangenskap, er møtet med den jødiske polske gutten Tommy. Tommy overlevde mirakuløst seks år i ulike tyske konsentrasjonsleire, og en tid ble pleiet av Odd Nansen på sykebrakka i Sachsenhausen. Tommy fant tilbake til Nansen noen år etter krigen, og Nansen skrev bok om denne usedvanlig sterke lille gutten. Knapt nok hadde Nansen sluppet ut av fangenskapet, før han gikk løs på arbeidet med å bistå de nye flyktningestrømmene i etterkrigstidas Europa – ikke minst i Tyskland. Med et haltende ekteskap hjemme i Oslo, engasjerte Odd seg for de vel 15 millioner tyskerne som var fordrevet fra sine hjem. «I iveren etter å straffe nazistene, lar man millioner av uskyldige tyskere lide», mente han, og leverte banebrytende rapporter til UNESCO og Europarådet om den tyske flyktningeproblematikken. Han forble skuffet over lite handlekraftige og tafatte diplomater, som syntes å forstå lite av den eksplosive og farlige kraften som oppstår i flyktningeleirene. Hva ville han gjort i dag? Høyres Carl Joachim Hambro oppsummering av norsk flyktningpolitikk i 1939, gjengitt i «Arvtageren», levner liten ære til norsk innsats: «Jeg tror at der ikke er nogen stat i Europa som har ydet så lite til arbeidet for landflyktige som Norge har gjort». Over 70 år senere, ville nok tonen vært en annen. Den humanitære innsatsen har blitt et varemerke i norsk utenrikspolitikk. I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016, ligger en rekordhøy humanitær bistand på 4. 8 milliarder NOK. Dette innebærer en økning på én milliard og en mye omdiskutert reallokering av midler fra internasjonal innsats til tiltak for å takle flyktningstrømmen til Norge. Odd Nansens budskap fra 1951, har slått rot: « Det er ikke lenger slik at det som hender i andre land, ikke angår oss. Avstander gir ikke lenger noen beskyttelse. Alt som hender i verden berører oss så å si samtidig.» Det eneste som sikrer en noenlunde kontrollert og verdig mottakelse av flyktningene er frivillig mobilisering. Tusener av nordmenn samler inn klær, toalettartikler og mat. I bakgrunnen herjer debattene. Om sikkerhetstrusler som gjemmer seg i flyktningemassen. Om verdigrunnlag som på sikt trues. Og sist, men ikke minst, om økonomien. Vi har kanskje hjerterom, men ikke husrom, påpeker flere. Den norske velferdsstaten har rett og slett ikke råd til å ta i mot 100.000 flyktninger i året. I hvert fall ikke skal den likne det vi har i dag. Mye er selvsagt annerledes i dag enn da Odd Nansen stod på barrikadene for å bistå flyktninger. Vi har FN, en flyktningkonvensjon de fleste land har ratifisert og en velstand i Europa de færreste nok kunne forestilt seg ved andre verdenskrigs slutt. Flyktningene kommer ikke lenger hovedsakelig fra Europa, men fra Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika, med de omfattende konsekvenser – både positive og negative - denne i utgangspunktet geografiske og kulturelle avstanden mellom «oss» og «dem» kan ha for Europas samfunn. Biografien om Odd Nansen tvinger likevel frem spørsmålet: Hva ville han gjort i dag? Et kontrafaktisk spørsmål uten svar, selvsagt. Men ut i fra biografien kan man gjette seg til at han ville blitt forferdet over de lidelser vi mennesker fortsatt påfører hverandre – og den bitre og trøstesløse tilværelse mange flyktninger tvinges ut i. Sannsynligvis ville han kastet seg inn i arbeidet med å bistå flyktningene. Kanskje ville han reist ned til de greske øyer og organisert mottak av gummibåtene fylt til randen av desperate mennesker. Og kanskje ville han gledet seg over at mange frivillige norske borgere i månedsvis har hjulpet de tusenvis av flyktningene som strømmer inn i landet. Der staten ikke strekker til, har det frivillige Norge blitt en mektig ressurs. Over 50 millioner mennesker er i 2015 på flukt som følge av krig, konflikter og forfølgelse. Tallet har ikke vært så høyt siden 2. verdenskrig. De fleste av disse menneskene er riktignok flyktninger i eget land. Men stadig flere finner veien til Europa – og til Norge. Europas grunnvoller ryster, og pessimistene spår at et fravær av løsning og fordeling av byrdene av flyktningmottak vil volde Europas undergang. I Norge er mottakskapasiteten for lengst sprengt og myndighetene i villrede. Regjeringen har satt kriseråd for å diskutere håndteringen av flyktningestrømmen. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 43 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Gudrun Persson, Carolina Vendil Pallin, Tommy Jeppsson (red.) Military Thinking in the 21st Century The Royal Swedish Academy of War Sciences Anmeldt av Tormod Heier Bøker Det går mange år mellom hver gang et nordisk forlag utgir bøker om noe så sært som militærteori. Temaet knyttes oftest til de «spesielt interesserte», og av dem er det flere sivile enn militære. I offiserenes egne rekker er det nesten ingen – med noen få hederlige unntak som jeg skal komme tilbake til. Det er kanskje ikke så rart? Vordende småkonger i militæret begynner ikke på befalsskolen for å lære mer om Clausewitz, Liddel-Hart eller Sun Tzu. Ei heller om tyngdepunkter, indre operasjonslinjer eller kritiske sårbarheter. Snarere er det søken etter det nære som virker tiltrekkende: følelsen av å mestre fysiske og psykiske utfordringer, å bli opptatt i et fellesskap som er større enn dem selv, eller å stille opp for «konge og fedreland» når farer truer «hus og hjem». Men som vi alle vet – klok av skade etter 15 år med mer eller mindre feilslåtte operasjoner i Afghanistan, Irak og Libya: militær maktbruk fører alltid med seg uforutsette konsekvenser. Spesielt i samfunn vi ikke kjenner, men som vi gjerne vil hjelpe med bomber og bistandspenger på veien til demokrati. Nettopp derfor er militærteori nyttig. Den kontekstualiserer maktbruken i all sin prakt. Den gir oss «knagger» vi kan tolke, forklare og forstå organisert vold ut ifra – og ikke minst alle dens uforutsette konsekvenser. Militærteorien kan sågar gi oss hint på hvorvidt vreden vi påfører andre bringer oss nærmere, eller kanskje lenger vekk, fra de politiske mål vi så gjerne vil nå. Da er vi ved hovedpoenget i denne bokanmeldelsen: Military Thinking in the 21st Century hjelper oss til nettopp det! Boken fra Det Kunglege Krigsveteskapsakademiet i Stockholm er god. Ikke bare fordi den er lettlest og interessant. Den er også nyttig. Uansett hvor du måtte være i den militære kommandokjeden: kapitlene hjelper deg til å forstå mange sider ved de senere års kriger. Dermed hjelper den oss også til å forstå hva offiserens yrkesvalg egentlig går utpå: å forvalte statens mest dramatiske og kontroversielle politiske virkemiddel med nogen lunde forstand. I det sivile samfunnet har det med rette ofte blitt stilt spørsmålstegn ved nettopp dette. Antologien på nesten 300 sider er derfor verdt å lese. Fordelt på 17 kapitler ligger bidrag fra mange av våre fremste nålevende militærteoretikere. Blant dem er Martin van Creveld, Milan Vego, Emile Simpson, Christopher Coker, Beatrice Heuser og Geoffrey Till. Og enda mer gledelig: I dette selebre selskap har også norske militærteoretikere fått sin rettmessige plass. Nils Naastad og Harald Høiback er blant våre fremste militærteoretikere i Norge – landet som de senere år har blitt en middels stor militærmakt i NATO. I denne boken står verken Naastad eller Høiback tilbake for sine internasjonale kollegaer. De tre svenske redaktørene Gudrun Persson, Carolina Vendil Pallin og Tommy Jeppsson har med andre ord gjort en god jobb. Sammen har de gitt oss et berikende knippe bidragsytere som hjelper oss å forstå hvorfor Norge, NATO, USA og Vesten taper flere kriger enn de vinner. For det er et trist faktum det er vanskelig å komme utenom: Tross tilgangen på verdenshistoriens mest kompetente og avanserte styrker har offiserene store problemer med å omsette volden til en form for politisk uttelling som gir stabilitet og fredelig utvikling. Som forsvarsminister Grethe Faremo (2009–2011) sa da hun delte ut medaljer til de som var med i Libya-krigen i 2011: «Innsatsforsvaret fungerer». Så fint – det var godt å høre! Vi kan med andre ord sole oss i glansen fra en nærmest endeløs rekke av imponerende taktiske seire. Ikke bare i Libya men også i Afghanistan, Irak og Syria. Men noen form for politisk uttelling, vel – det har vi fremdeles til gode å se. Dette litt triste poenget, som jo rokker ved selve nytteverdien av vestlig militærmakt, er – slik jeg leser det – et gjennomgående tema i store deler av boken. Men det kommer ikke eksplisitt til uttrykk, og det er synd. Blant de 15 bidragsyterne er det faktisk bare Nils Naastad fra NTNU i Trondhjem, Bettina Renz fra universitetet i Nottingham, og militærteoriens nye «wonder boy» fra Harward, briten Emile Simpson, som gir klare svar på dette paradokset. Og blant disse er Naastad klarest. Han setter nemlig fingeren på ett av de viktigste poengene i boken: «We still concen- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 44 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER trate on how to beat the enemy on the battlefield». La det være sagt med en gang, Simpson gjør det også, i et glimrende kapittel om den britiske krigsinnsatsen i SørAfghanistan i 2006 – et kapittel som baserer seg på en av de aller beste bøkene som er skrevet etter den kalde krigen, nemlig hans egen War From the Ground Up. 21stCentury Combat as Politics (Cambridge 2012). Men det er Naastad som er tydeligst, først og fremst fordi han er klar på ett forhold: sivilistene som er ansvarlige for krigens gang ser først og fremst militære operasjoner som en kanal for politisk kommunikasjon. De militære derimot – de som skal gi den politiske kommunikasjonen et praktisk militærfaglig uttrykk – har imidlertid ofte et annet perspektiv. Offiserene er først og fremst trent, utstyrt og betalt for å gjøre en ting: å «kutte hodet av slangen», vinne slaget og nedkjempe fiender som tross alt prøver å ta livet av dem på slagmarken. Som Naastad skriver – vestens militære styrker har definitivt midlene som skal til for å knuse motstanderen sønder og sammen. Gjennom kompliserte planprosesser skjermes egne svakheter. Samtidig utnyttes motpartens sårbarheter hensynsløst. Problemet er bare at det er ikke dét den sivile ledelsen alltid er ute etter. Det som i militære staber kan fremstå som et militærfaglig «null-sum-spill», der den med best samordning av maktmidlene vinner, er for politikerne ofte et mer pragmatisk «gi-og-ta forhold». Naastads poeng sammenfaller interessant nok med en rekke andre studier som også er gjort i Norge. De militære mister ofte det politiske «gangsynet». Ofte sosialiseres de inn i trange, introverte (sub-)kulturer som avviker fra bredere og mer helhetlige politiske intensjoner. Det siste og beste tilskuddet på denne forskningen er gjort av Kjell Inge Bjerga. I doktorgradsavhandlingen fra Universitetet i Bergen tidligere i år beskriver han hvordan norske offiserer – riktignok ikke i skarpe operasjoner men i forvaltning av offentlige ressurser utover på 1980- og 1990-tallet – fremmet en særegen «militær-eksepsjonalisme». Et annet eksempel er masteroppgaven til Per Kristian Nordheim fra FHS i år; NATOs forsøk på å skape en bredere sivil forståelse av operasjonsområdet i Afghanistan («Knowledge Development») har langt på vei mislykkes, blant annet fordi de militære selv ikke ville. Naastads kapittel – med den hardtslående undertittelen «Tactically brilliant but strategic incompetent?» føyer seg dermed inn i et mønster. Dette er et mønster som også Emile Simpson beskriver i sitt kapittel, dog noe mer implisitt: Offiserene er del av et etablissement som i altfor liten grad forstår den sosiale, kulturelle, religiøse og etniske konteksten som maktmidlene utspilles innenfor. Som Simpson selv hevder: hans britiske kompani i Helmand hadde ingen nyansert forståelse av Taliban i 2006 – annet enn at de var fiender som måtte nedkjempes. Dermed overså de alle nyansene som lå i sekkebegrepet «Taliban». Noen av dem var jo moderate, andre var ekstreme. Noen var faktisk veldig innstilt på samarbeid. Andre derimot, var mer innstilt på motstand. Alt var avhengig av hvilke skiftende motiver som til en hvert tid fikk utvikle seg. I militærteorien er dette viktig fordi skillet mellom politikk og militærmakt viskes ut. Motpartens fragmenterte og sammensatte intensjoner utgjør ikke et samlende og konstituerende rasjonale, verken for de operative plan- prosessene som leder frem til militære seire på taktisk nivå, eller for styrkenes legitime tilstedeværelse i innsatsområdet. Taktiske operasjoner under fremmede himmelstrøk i Sør-Afghanistan bidro derfor, ifølge Simpson, til å gjøre vondt verre. Dette var først og fremst fordi politiske, diplomatiske, humanitære, juridiske og militære roller og ansvarsområder begynte å gli over i hverandre. For britiske soldater derimot, var imidlertid Taliban et åpent og uttømmelig begrep: «We thought that by attacking ‘red’ areas on the map, we were ‘defeating’ the insurgent forces. The result was a disaster in which we managed to antagonise virtually everyone in Helmand, and made the situation worse » (side 82). Også Bettina Rentz poengterer det samme, men fra et luftmaktperspektiv: Hun etterlyser som Simpson en mer nyansert måte å forstå maktbruken på – et sted som ligger mellom ekstremitetene «strategic airpower» og «boots on the ground» med luftmakt i beskjeden støtterolle. Felles for dem begge er en tidløs lærdom: all maktbruk er kontekstavhengig. I noen kriger, som for eksempel mot Irakiske konvensjonelle motstandere i Kuwait i 1991 eller i de innledende fasene av operasjon Iraqi Freedom i 2003, er det bare «å gyve løs». Overveldende maktbruk med «shock and awe» og «thunder-runs» gjennom Baghdads gater gir rask politisk uttelling. I opprørsbekjempelser derimot, som i Afghanistan og i de påfølgende fasene av krigene i Irak og Libya, må det utvises mer politisk «fingerspitzgefuhl» nedover i kommandokjeden. Og det er her jeg mener at både Simpson og Rentz kunne vært tydeligere. For det er akkurat i dette øyeblikket – når motparten står på kanten av stupet og lurer på om han skal overgi sine konvensjonelle avdelinger for å inngå en fredsavtale, eller om de skal fortsette kampen i sivilt med skjulte våpen: det er da sannheten øyeblikk kommer for en dag. Fortsetter Vesten sine militære operasjoner og påfører motparten et nærmest totalt og ydmykende nederlag, uten utsikt til en fremtid i landet, ja da blir valget lett: kampen fortsetter, men med et operativt tyngdepunkt som desentraliseres, fragmenteres og søkes lagt til tett befolkede områder med liten eller ingen institusjonell styringskraft. Innvilges motparten rettigheter og privilegier derimot – før de bombes sønder og sammen, vel – da kan det fremdeles være håp om å fremforhandle politiske løsninger som kan redde landet fra å ende i et maktvakuum. Vel og merke før Vestlige styrker bomber de politiske, religiøse og sosiale institusjonene sønder og sammen. Hvorvidt motparten får lov til å beholde et militært tyngdepunkt som det går an å forholde seg til politisk og militært, som også er forutsetningen for å holde uregjerlige klan- og stammebaserte samfunn sammen, er derfor avgjørende for politisk suksess. Men det å stoppe bombingen i tide, og la diplomatiet få lov til å virke noen uker eller måneder, er som kjent vanskelig å få til. For som den britiske historieprofessoren fra universitetet i Reading, Beatrice Heuser, skriver i kapittelet etter Simpson, once violence has erupted, innocence is lost, fear and suspicion change normal behavioural patterns, and it can take a generation or more for members of one group – especially where group affiliation is defined by an outwardly recognisable ethnic group – to trust NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 45 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER members of the other, those who have killed one’s brothers, tortured one’s grandmother, raped one’s cousin (side 101). Kanskje skyldes det vår doktrinære tilnærming i Vesten? Med andre ord, er vi “for harde i klypa” når krigen utkjempes? Bombes det for mye og snakkes det for lite? I et interessant kapittel skrevet av den kinesiske obersten og professoren Ouyang Wei fra Beijing, hevdes det nemlig at kjernen i all krigføring er å finne motpartens sårbarheter – og utnytte disse for hva det er verdt. Da hjelper det ikke, ifølge Wei, at USA eller NATO besitter «superior conventional warfighting capabilities». Ei heller at USA og de andre NATO-landene står for cirka 40 % av verdens militærutgifter. Hvorfor ikke? Fordi maktforholdet mellom Vesten og deres motparter aldri er statisk men alltid i bevegelse. Det er som en naturlov: Enhver motstander vil alltid søke å unngå den militært overlegne partens sterke sider, som for eksempel god situasjonsforståelse, integrerte kommando & kontroll-systemer og presisjonsstyrte våpen. Dette er interessant fordi Wei beveger seg ned på det operasjonelle nivået i den militære kommandokjeden. Her hevder han at denne formen for asymmetrisk tenkning ikke bare er noe som er forbeholdt den militært svake parten. Tvert om. USA og NATO er minst like opptatt av asymmetri som IS, Taliban eller Al Qaida, spesielt når det gjelder å utnytte komparative fortrinn og beskytte egne sårbarheter. Dette indoktrineres i enhver NATO-offiser med respekt for seg selv, og kommer blant annet til uttrykk i NATOs bibel innen planlegging og gjennomføring av operasjoner – Comprehensive Planning Directive fra 2011. Det asymmetriske aspektet som ligger i å utnytte motpartens sårbarheter er derfor en naturlig del av enhver krig. Men det gjør også, ifølge Wei, at krigen ofte får en egendynamikk som – dersom de militære ikke legger bånd på seg selv – oftest bærer galt av sted. Akkurat dette synspunktet må stå for min egen regning. Men som også Wei hevder: the weak side will counter its strong opponent with approaches similar to ‘a mouse teasing a cat’, like Chechen militants did against Russian troops, the Somalian militants against US troops, the Northern Ireland guerrillas against British troops, Islamic Jihadists against Western troops, and so on (side 116). Dette så vi tydelig under Libyakrigen i 2011. Som daværende nestkommanderende i Forsvarets operative hovedkvarter, Morten Lunde Haga, fortalte oss etter at de libyske regjeringsstyrkene oppløste sine militære tyngdepunkter for å ligne opprørerne: «NATO kunne ikke leke ‘katt og mus’ med Gaddafis regjeringsstyrker i det uendelige». Det er for så vidt sant; ressurskrevende luftstyrker kan ikke holde på i det uendelige. Men da er det kanskje ikke så rart at FN-mandatet begynte å skli mot «regimeendring»? For hvem i USA eller Europa var vel – etter 10 år i Afghanistan og 8 år i Irak – klar for en tredje langdryg krig i nok et muslims land? Poenget til Wei er følgende: asymmetri er det mest naturlige innslaget i enhver krig, og den som ikke har kunnskap eller styrker til å takle dette bør snarest finne frem andre politiske virkemidler. Hvis ikke vil vi, og dette tilføyes for egen regning, se tendenser til at mål som i utgangspunktet ikke var ment å skulle bombes gradvis flyttes over fra «no-go» til «go» på NATOs «targetingliste». Det er slik maktvakuum skapes. Og det er slik kriger tapes. Denne lærdommen havner ofte på historiens skraphaug, om vi skal tro Beatrice Heuser. Her har min gamle tutor fra «War Studies» på Kings’ College i London et godt poeng: like vanlig som konvensjonell krig er ukonvensjonell krig – symmetriske og asymmetriske modus operandi smelter alltid sammen på stridsfeltet. Selv om Vesten foretrekker konvensjonell krig – og er mest bekvem med klare tyngdepunkter, én motpart fremfor mange fragmenterte, én intensjon fremfor mange overlappende religiøse/etniske/kulturelle/sosiale – er det viktig å huske at stormaktene alltid har kombinert symmetriske og asymmetriske metoder. Det er bare det at Vestlige styrker selv er mest fornøyde med å forholde seg til det enkle, det entydige, det kvantifiserbare og det gjenkjennbare. Det asymmetriske – som ofte uttales i nedlatende ordelag som «small wars», «low intensity war» eller «military operations other than war» teller ikke like mye. I hvert fall ikke når NATO gradvis får vende tilbake til egne nærområder og gjenoppta konvensjonelle kjerneoppgaver («deterrence and decisive victory») mot russiske motparter i Baltikum og nordområdene. Men som Heuser minner oss på: Autoritære regimer især har en lei tendens til å blande symmetriske og asymmetriske metoder med stor grad av suksess. Ikke fordi de nødvendigvis vil – men fordi de kan. Det er tross alt færre institusjonelle barrierer å ta hensyn til i Russland: fraværet av uavhengige medier, frie sivilsamfunn eller uavhengige politiske kontrollorganer senker terskelen for hva som er lov og ikke lov når det gjelder å skape usikkerhet om når det er krig og når det er fred. Som den oppvakte leser raskt vil skjønne, dette er operative rammebetingelser som ikke er vesens forskjellige fra de Simpson beskriver fra Afghanistan. Spørsmålet er derfor om ikke sårt opparbeidede erfaringer fra ISAFs «Comprehensive Approach» raskt bør komme frem fra glemselen igjen. For Russland, som bare bruker en tiendedel av amerikanske og vesteuropeiske forsvarsutgifter, og som bare har et BNP på størrelse med Italia, tvinges med dette til å bli flinkere på å blande sammen ulike politiske virkemidler. Russlands såkalte «hybride krigføring» er nettopp egnet for å unngå NATOs sterke side, et asymmetrisk perspektiv som også Ouyang Wei understreket – men som Vestlige styrker langt på vei ser ut til å bry seg mindre om. Det er mange forfattere og kapitler jeg ikke har beskrevet eller kommentert. Jeg har derfor ikke ytt rettferdighet til hverken Harald Høiback, Christopher Cooker, Martin van Crefeldt, Geoffrey Till, Milan Vego, Leng Feng, John Mackinlay, T. X. Hammes, Lutz Feldt eller Gunnar Hult. Men felles for dem alle er en ting: sammen med redaktørene har de flyttet forskningsfronten innen militærteori. Om ikke mye, så i hvert fall litt. Mer er det heller ikke rimelig å forvente. Alle har de bidratt med en problematiserende og sunn kritisk distanse til eksisterende militærteori. For de av oss som ikke er like bevandret i dette landskapet var boken nyttig. Den er verdt å bruke tid på! NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 46 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Per M. Norheim-Martinsen og Tore Nyhamar (red). International Military Operations in the 21st Century Bøker Global Trends and the Future of Intervention (Cass Military Studies) Routledge, 2015 ANMELDT AV EYSTEIN LOCKWOOD MEYER. Redaktørenes ambisjon er å tilby et nytt perspektiv på internasjonale militære operasjoner i det tjueførste århundre, og være til hjelp for politiske og militære utøvere av militærmakt. Sekundært skal boken også kunne utfordre til nye tanker hos alle som måtte være interessert i moderne internasjonale militære intervensjoner. Siden redaktørene og forfatterne har en tilknytning til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), er det i stor grad et sammenfall mellom bokens forsøk på å gi innsikt i hva fremtiden bringer og FFIs støtte til Forsvarets langtids-planlegging. I lys av utviklingstrekk innen demografi, økonomi, teknologi og geopolitikk forsøker boken å se på hvordan operasjoner kan gjennomføres billigere eller smartere, hvordan det faktum at halvparten av verdens befolkning allerede bor i byer vil påvirke operasjoner, hvordan fremvoksende nye stormakter vil påvirke utførelsen av fredsbevarende operasjoner, hvordan ny teknologi vil påvirke fremtidens operasjoner, samt hva slags oppdrag militære styrker må forvente i fremtiden. Hele det første kapittelet er viet utledningen fra nevnte utviklingstrender til 9 scenarioer eller generiske oppdragstyper som har fått hvert sitt kapittel utover i boken: • Future high-intensity conflict out of area: a possible NATO counter regime operation in Africa • Counterinsurgency operations revisited • Military advising and assistance operations • Special operations forces – a weapon of choice for future operations? • The future of UN peacekeeping operations • The new urban operations • Transnational operations • Cyber operations • Protection of civilians as a new objective in military operations Utledningen er basert på innsikt fra andre studier innen samme felt og kobler dette til tradisjonell scenariotenkning, hvilket visstnok har bidratt til ny innsikt og nye perspektiver. I forhold til bokens store inspirasjonskilde, Rupert Smiths «The Utility of Force», så har forfatterne i stor grad lyktes med det. Samtlige scenarioer har blitt vurdert opp mot de fem faktorene mandat (legalitet), samtykke (legitimitet), intensitet (konfliktskala), operasjonsmiljøet, samt relativ styrkesammensetning og størrelse. Faktorene er ikke utledet, men redegjort for og argumentert for som viktige for å forstå ikke bare en konflikts karakter, men endog dens natur. De ulike kapittelforfatterne lykkes i ulik grad med å inkorporere drøftingen av disse faktorene i de respektive scenarioene, kanskje fordi faktorene ikke har samme relevans i alle scenarioene? Det er som kjent vanskelig å spå – især om fremtiden, så boken drøfter denne problematikken allerede i første kapittel i kontrast til det å skape innsikt. Det presiseres tydelig at bokens hensikt er å bidra til økt innsikt og ikke forsøke seg på spådommer. Usikkerheten med tanke på hva som vil skje i fremtiden ligger der like fullt, og jo lengre frem i tid jo større usikkerhet er det. Og i dette ligger bokens mulige svakhet. Nettopp valget om å skape innsikt og ingen spådommer har gjort at fremtidshorisonten ikke er spesielt langt unna for flere av scenarioene, og i flere tilfeller er kapitlene nærmest kun en beskrivelse av siste nytt fra FN og stormaktene, heller enn et selvstendig forsøk på å utlede konsekvensene av de globale utviklingstrekkene på militære operasjoner lengre frem i tid. Dette betyr ikke at boken ikke er verdifull lesning for målgruppen, men det betyr at leseren nok også må lete i annen «horizon scanning» litteratur og selv danne seg en oppfatning om hva dette innebærer for anvendelsen av militærmakt om 30-40 år, altså levetiden for det materiellet Forsvaret anskaffer i dag. Det boken først og fremst bidrar til er innsikt i gjeldende tenkning og «best practice» innenfor utfordringer for militærmakt i nåtid og nær fremtid i landdimensjonen – der mennesker bor. Det i seg selv bør være en svært god grunn til å lese den. Om det ikke er nok så hevder redaktørene selv det er fire grunner til å lese den: Noe vil skje i fremtiden. Boken bidrar til scenariotenkning om fremtiden. Fremtidsstudier har ofte noe riktig i seg, og boken forhindrer kognitiv lukking. God lesning! NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 47 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | DEBATT D Hva er det med Aftenposten og oberst Eriksen? Debatt AV KOMMANDØRKAPTEIN (P) ODD T. FJELD Jeg er pensjonert kystartillerioffiser. Min karriere startet som befalsskoleaspirant på Oscarsborg i oktober 1947, og jeg hadde senere tjeneste ved Kystartilleriets befalsskole på Oscarsborg i flere år. Disse tjenesteperiodene, kombinert med historisk interesse, har gjort at jeg har samlet et betydelig arkiv om Oscarsborg, 9. april 1940 og oberst Birger Eriksens rolle.1 Nok om min bakgrunn og interesse for Oscarsborgs innsats 9. april 1940. Temaet her er Aftenpostens besynderlige behandling av oberst Eriksen. Gjennom årene har jeg blitt mer og mer forbauset over Aftenpostens holdning til oberst Eriksen og hans innsats den 9. april 1940. Den første gangen jeg oppdaget Aftenpostens nedvurderende holdning til Eriksen var i siste halvdel av 1990-årene, det vil si for nærmere 20 år siden. Hvorvidt det også tidligere har vært slik kjenner jeg ikke til, men i det minste siden da har Aftenpostens redaksjonelle linje vært å ta inn nedvurderende innlegg i avisen om oberst Eriksens innsats, og konsekvent nektet andre syn å komme til orde med svarinnlegg. Det gis i det følgende tre bevis på min påstand. Sak 1: Torsdag 23. januar 1997 kritiserte Nils Rømming meget sterkt professor Jan Brøggers kronikk i Aftenposten den 11.januar 1997. Professorens kronikk gjaldt de to viktigste hendelsene under det tyske angrepet på Norge; senkningen av ”Blücher” og avvising av det tyske angrepet mot kongen på Midtskogen. Rømming anførte om professor Brøggers omtale av oberst Eriksen, at Brøggers hukommelse måtte være ”sær slett” (særdeles slett?) eller at professorens kunnskaper var uvanlig dårlig. Beklageligvis hadde Rømming et tilsvarende problem, hans kunnskap om nøytralitetsverninstruksen for Sjøforsvaret hadde et stort forbedringspotensial. Rømming gikk også god for at Den militære undersøkelseskommisjon av 1946’s tendensiøse uttalelse om den intakte festning som ikke skjøt, var den hele og fulle sannhet. Imidlertid omtaler rapporter fra personell på Håøya, som kunne se ned mot Oscarsborg, den intense bombingen og beskytningen fra tyske fly. Dette personellet begynte å telle bombenedslagene, men da de hadde talt ca. 250 nedslag, ble bombingen så intens fra de 20-30 angripende fly at det ikke var mulig å telle hvert nedslag. Basert på varighet og intensitet på angrepene, ble det anslått at det i løpet av dagen måtte være minst 500 bombenedslag på øyene. De fleste nedslagene var på Søndre Kaholmen. Samtidig brukte flyene sine 20 mm automatkanoner og maskingeværer, fra hvilke de overøste øyene med skuddsalver. Jeg antar at verken ”forståsegpåerne” i Den militære undersøkelseskommisjon eller Rømming kunne bemanne det helt åpne batteriet under disse forhold. Så til poenget: Jeg sendte den 26. januar 1997 et 2,5 siders langt debattinnlegg om de misoppfatninger Rømming hadde om Oscarsborg festnings innsats den 9. april 1940, hvor også forståelsen av nøytralitetsverninstruksen var et poeng. Allerede 29. januar 1997 returnerte Aftenposten mitt debattinnlegg med beskjed om at det var for langt. Jeg skrev om, og forkortet artikkelen til 1,5 side og sendte den til Aftenposten den 2. februar. Den 5. eller 6. februar returnerte Aftenposten min artikkel med noen rettelser. De ”viktigste” rettelsene var at Aftenposten i en setning hadde skiftet ut mitt ”viser” med ”tyder”. Et annet sted hadde jeg skrevet ”går det klart frem at”. Det ble rettet til ”fremgår det klart at”. Et ”hadde” ble også rettet til ”var”. Den siste ”rettelsen” var at jeg hadde skrevet ”general Bull Hansen”, noe som ble rettet til ”general Fr. Bull Hansen”. Siden det bare var én general med det etternavnet, syntes jeg den gangen at fornavnet var unødvendig for å identifisere mannen. Som man forstår var Aftenpostens rettelser så bagatellmessig at jeg neppe ville ha oppdaget dem i en trykket tekst. Som objekt for trenering av saken var imidlertid rettelsene gode nok. Avisens ønskede rettelser ble raskt utført og resultatet sendt Aftenposten den 8. eller 9. februar. Det var nå gått ca. 2 uker fra Rømmings oppsett i avisen, som sto tolv dager etter professor J. Brøggers kronikk. Nå betydde visst 3-4 dager mye, og jeg fikk derfor beskjed fra Aftenposten om at saken ikke var aktuell lenger. Mitt debattinnlegg ble aldri offentliggjort. Min oppfatning er at avisen ikke ønsket andre synspunkter enn dem Rømming hadde. Sak 2: I Aftenposten 20. mai 2010, tok Thor Brynhildsen, tidligere avdelingssjef ved For- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 48 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | DEBATT svarsmuseet, opp at Alf R. Jacobsen i boken Krysseren Blücher skrev at oberst Eriksen handlet i strid med sin instruks. Brynhildsen hevdet at det ikke var riktig. Han skrev videre at oberst Eriksen hadde både direktiv og instruks å holde seg til. Hvilke direktiv det var, ga Brynhildsen imidlertid ingen opplysning om. Når det gjaldt instruks, var det sannsynligvis nøytralitetsverninstruksen Brynhildsen mente, selv om det ikke ble angitt. Den 24. mai 2010 sendte jeg et debattinnlegg til Aftenpostens debattsider, og denne gangen skulle avisen ikke ha lengden å skylde på! Min artikkel omtalte de diffuse bestemmelsene i nøytralitetsverninstruksen, og den fullstendige mangel på forhåndsordrer til fartøyssjefer og festningskommandanter fra Kommanderende Admiral, og for oberst Eriksens tilfelle, også fra hans overordnede i Horten. At det var taust fra Kommanderende Admiral kan kanskje forklares: General Liljedal i Kristiansand fikk nemlig direkte ordre om å tilbakekalle sin mobiliseringsordre, gitt på bakgrunn av Rio de Janeiroaffæren den 8. april. Samme dag forlangte Generalstaben full mobilisering, men ble nektet dette av regjeringen. Dette kan ha lagt en klam hånd over alt initiativ fra militære sjefer. Det fremgår for øvrig ingen steder at oberst Eriksen var kjent med disse forholdene. Begge oberst Eriksens overordnede kjente til hendelsene i ytre Oslofjord den 8. april ca. kl. 23:30, og hendelsene ved innløpet til Bergen den 9. april ca. kl. 02:00. Til tross for denne kunnskapen, var det taust fra de overordnede, ingen forhåndsordre ble utstedt. Mitt debattinnlegg ble heller ikke denne gang tatt inn i Aftenposten. Avisen ønsket tydeligvis ikke debatt om oberst Eriksens beslutningsgrunnlag. Sak 3: I Aftenposten tirsdag 14. april 2015 hadde samme Thor Brynhildsen en artikkel med navn «2. verdenskrig, ”Blücher” ble senket som følge av at oberst Eriksen på Oscarsborg gjorde det han var pålagt. Oberst Eriksen handlet ikke på eget initiativ.» Artikkelen går stort sett ut på det samme som hans artikkel i 2010, men noe mer utbrodert. Jeg forsøkte meg for tredje gang. Fredag den 17. april postet jeg et debattinnlegg til Aftenposten vedrørende oberst Eriksen og senkningen av ”Blücher”. Siden Aftenposten mottok mitt debattinnlegg på lørdag, antok jeg at det tidligst kunne komme i debattsidene på tirsdag 21. april 2015. Tirsdag: Intet debattinnlegg fra meg, onsdag: Intet, torsdag: Intet, fredag: Intet, lørdag: Intet, søndag: Intet, mandag: Intet, tirsdag: Intet, onsdag 29. april 2015: Intet. Det synes som om Aftenposten bør endre sitt ”Debatt” til ”Debatt hvis vi liker meningen, ellers ikke”. Til artikkelen Aftenposten tok inn om oberst Eriksen og 9. april 1940 tirsdag den 14. april 2015 vil jeg påpeke to vesentlige forhold. Aftenposten godtar, eller synes å tro, at paragrafer i et taktisk reglement er operative ordre. Et taktisk reglementet gir regler for hvordan stridsmidler skal brukes, og hvordan en sjef kan løse taktiske situasjoner. Der er imidlertid den operative sjef som i den gitte situasjon gir ordre om hva som skal utføres og til hvilken tid. I artikkelen var også sitatet fra «Taktiske direktiver for Festningsartilleriet. Sjøfronten», manipulert. Bare en del av en setning var sitert. Setningsdelen var deretter koblet sammen med sitater plukket ut fra helt andre steder i samme reglement. For eksempel hevdes det i artikkelen at: «I “Taktiske direktiver for Festningsarteliert” defineres begrepet forsering som et angrep når, “hans store skip passerer forbi festningene for å komme inn til den egentlige objekt”.» Det refererte er imidlertid bare siste del av en setning i reglementet. Hele setningen er som følger: «Når forsvarsanleggene er tilstrekkelig nedkjempet og fornøden åpning er skaffet i det indre minefelt eller sperring, går angriperen over til forsering, d.v.s. hans store skip passerer forbi festningen for å komme inn til det egentlige objekt». Når hele setningen sees under ett, sier siste del av setning (i kursiv) snarere det motsatt av hva innsenderen hevdet. Først når festningens stridsmidler var tilstrekkelig nedkjempet ville (skulle) en forsering finne sted. Det er en helt annen taktisk situasjon enn den som er beskrevet foran, og som oberst Eriksen måtte ta stilling til den 9. april 1940. Foranstående misbruk av sitater fra reglementet, opplyste jeg Aftenposten om i et debattinnlegg sendt den 16. april i år, adressert til debattredaktøren. Det ble ingen debatt. Aftenposten tok ikke inn mitt oppsett. Konklusjon: Aftenposten godtar misbruk av sitater når det kan nedverdige oberst Eriksen innsatts 9. april 1940. Aftenposten nekter å ta inn debattinnlegg som påpeker misbruket av sitater. Avisen må ha et eiendommelig forhold til ordet debatt. Man må jo undres på hva Aftenpostens underliggende motiver egentlig er. Det har tre ganger vært kritiske og nedverdigende omtale av oberst Eriksen og hans handlekraft ved senkningen av ’’Blücher”. Disse innleggene har uten problemer blitt publisert i avisen. Mine synspunkter med en annen oppfatning av oberst Eriksens handlinger, er like mange ganger blitt avvist av Aftenposten. Debatten om oberst Eriksens beslutninger 9. april 1940 er viktig nok i seg selv. Den kaster lys over ikke bare en historisk viktig hendelse, men over lederskap i prekære situasjoner mer generelt. Det siste bør ha interesse også i vår egen tid. Men det som er mest forstemmende i denne saken, er at Aftenposten bruker sin posisjon til å gi et fordreid bilde av virkeligheten. Det er aldri heldig, uansett sak. Stoffet er kopier fra Riksarkivet og fra rapporter gitt av offiserer, sersjanter og menige som tjenestegjorde på Oscarsborg festning den 9. april 1940. 1 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 49 Instant Shelter Bruksområder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap Ring 64 83 55 00 www.obwiik.no NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 50 EKSPANDERBARE ISO CONTAINERE ”Turn-Key” Systemer Kommandoplasser Tel: +47 41 74 70 70 Epost: [email protected] WWW.NORDICSHELTER.NO NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 51 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - INFORMASJON I Formannen har ordet Informasjon Vi er alle rysta av terrorhandlingane vi dagleg høyrer om, spesielt den som ramma Paris så hardt nettopp. Eg ynskjer å uttrykkje mi størst medkjensle med dei ramma, - eigentleg angår det oss alle når det skjer på denne måten. I denne utgåva av NMT finn du invitasjonar til våre arrangement: juletrefest, nyttårsball og stiftingsmiddag, samt informasjon om Generalforsamlinga, og programmet for våren 2016. Følg også med på heimesida vår, www.oslomilsamfund.org (ny heimeside) eller www.oslomilsamfund.no. Etter kvart vil den gamle heimesida bli erstatta av den nye på.no-domenet. Overgangen er planlagt ved årsskiftet. Kommandørkaptein Stig Morten Karlsen oppretta og har i ei årrekke hatt ansvaret for vår heimeside. Han ynskjer avløysing, og det er no i ferd med å skje. Det er Ronny Andersen som vil overta desse oppgåvene. Tusen takk til Stig Morten Karlsen, og hjarteleg velkomen, Ronny Andersen. Elles jobbar direksjonen mellom anna med å innføre bedriftsmedlemsskap, som vedtatt på generalforsamlinga i vår, og med å planlegge neste års vedlikehald. Som alltid er det langt meir vi gjerne skulle ha gjort i Samfundsbygninga enn det økonomien tillet. Mellom anna er det mange av måleria i OMS som treng rens og rehabilitering. Dersom nokon av medlemmane kan tenkje seg f. eks. å «adoptere» eitt eller fleire av måleria våre og bidra med midlane det kostar å rense/rehabilitere dei, ber eg om at de tar kontakt med Direksjonen. Eg ynskjer alle ein flott haust, og etter kvart ei glad og fredfylt julehelg og eit godt nytt år. Vennleg helsing Iren Isfeldt Formann OMS Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Kommandørkaptein Iren Isfeldt Tlf: 92 60 32 57 e-mail: [email protected] og [email protected] Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 e-mail: [email protected] Medlemskap i OMS Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 720,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 420,- pr. år. • Kadetter kr. 120,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 52 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - INFORMASJON Program Oslo Militære Samfund våren 2016 For nærmere beskrivelse av en del av foredragene, se www.oslomilsamfund.no (www.oslomilsamfund.org før nyttår). Torsdag 7. januar kl. 17.00-19.30. Juletrefest Lørdag 9. januar: OMS nyttårsball Mandag 11. januar Statsråd Ine Eriksen Søreide, forsvarsminister Forsvarsministerens årlige statusoppdatering Mandag 18. januar Admiral Haakon Bruun-Hanssen, forsvarssjef Status og utfordringer i Forsvaret Mandag 25. januar Sersjantmajor (OR 9) Rune Wenneberg, Hæren Den nye OR-/OF-ordningen sett fra Hærens ståsted Mandag 1. februar Generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i Hæren Hæren – mot en usikker fremtid Mandag 8. februar Forskningsleder Steinar Gulichsen, FFI Forsvarets økonomi Mandag 15. februar Kommandørkaptein Per Chr Gundersen, FHS ISIL’s bruk av media og propaganda Mandag 22. februar Forsker Tor Bukkvoll, FFI Hvor går Russland? Fredag 4. mars: Stiftelsesmiddag Mandag 7. mars Aktuelt tema Tema og foredragsholder bestemmes senere Mandag 14. mars Generalløytnant Morten Haga Lunde, sjef E-tjenesten Etterretningstjenestens årlige situasjonsvurdering Mandag 4. april Statsråd Vidar Helgesen, statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor Norge og Europa Seksa før foredraget (kl. 1645), generalforsamling etter foredraget Mandag 11. april Ambassadør Helen Campbell, EUs ambassadør til Norge EU and Norway Mandag 18. april Aktuelt tema Tema og foredragsholder bestemmes senere Mandag 25. april, familieaften Foredragsholder ikke avklart Operasjonene under felttoget i 1716 – et trehundreårsminne Mandag 29. februar Ambassadør Dr. Axel Berg, Tysklands ambassade Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge, hvordan kan dette økes ytterligere? NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 53 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Informasjon Juletrefest i OMS 7. januar 2016 Direksjonen i OMS har den glede å invitere medlemmene med barn og barnebarn til juletrefest Torsdag 7. januar 2016 kl 17.00 – 19.00 i OMS lokaler, Myntgaten 3. Det blir program med gang rundt juletreet, sang og underholdning. Vi regner med at julenissen også i år setter av tid til et besøk. Barna får pølser, boller og brus. De voksne får kaffe og kaker. Pris pr deltaker er kr 100,- som betales kontant ved ankomst. Påmelding skjer senest 28. desember til intendanten på email [email protected], evt SMS til 92048067. Velkommen til en hyggelig, tradisjonell juletrefest i vårt vakre bygg. Nyttårsball 9. januar Direksjonen i Oslo Militære Samfund har gleden av å invitere medlemmer og gjester til vårt tradisjonsrike nyttårsball Lørdag 9. januar 2016 kl 19.00 Aperitiff serveres kl 19.00, æresgjest ankommer kl 19.15 og vi går til bords kl 19.30. En velkomponert meny med tilhørende vinliste vil bli lagt ut på OMS hjemmeside. Kuvertprisen er kr 1.000,- for medlem og ledsager, kr 1.200,- for gjester. Antrekk er som vanlig Galla. Påmelding skjer pr email til intendanten senest 18. desember 2015: [email protected], evt SMS til 92048067. Vennligst angi eventuelle diettrestriksjoner. Betaling skjer til OMS konto 1600.40.57574. Hjertelig velkommen Iren Isfeldt, kommandørkaptein, Formann OMS NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 54 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON F 191-års stiftelsesmiddag Informasjon Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere våre medlemmer til feiring av Samfundets 191-års stiftelsesdag Fredag 4. mars 2016 kl 19.00 i Myntgaten 3 Feiringen av vår stiftelsesdag skjer på tradisjonelt vis med festmiddag i Store Festsal. En rekke inviterte gjester, samt høstens og vårens foredragsholdere vil delta. En velkomponert meny og vinliste vil bli presentert på OMS hjemmeside så snart beslutning er fattet. Antrekk er Messeantrekk II, mørk uniform uten gallautstyr, smoking. Påmelding skjer innen 12. februar til [email protected], evt SMS til 92048067. Vennligst angi eventuelle diettrestriksjoner. Kuvertpris, kr 600,- innbetales til OMS konto 1600.40.57574 Hjertelig velkommen Iren Isfeldt, kommandørkaptein, Formann OMS Generalforsamling Generalforsamling OMS 4. april 2016 I samsvar med OMS lover, § 7 innkalles det til generalforsamling i Myntgaten 3 Mandag 4. april 2016 umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15 Saksliste: 1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift for 2015 2. Reviderte årsregnskaper for 2015 for OMS og NMT 3. Valg av tillitsmenn a. Direksjonsmedlemmer og varamenn b. Representantskapsmedlemmer og varamenn c.Revisor d.Valgkomite 4. Medlemskontingent for 2016 5. Forslag til endring av Lov for OMS Forslag som ønskes behandlet skal være Direksjonen i hende innen 4. mars. Årsberetning og regnskap for 2015 blir lagt ut i OMS senest 14. mars 2016 og samtidig gjort tilgjengelig på OMS hjemmeside. Jo G. Gade, kontreadmiral, Ordfører i Representantskapet NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 55 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi KONGSBERG KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space. www.kongsberg.com
© Copyright 2024