NTM 2/2014 - Forsvarets forskningsinstitutt
UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND | ÅRGANG 184 NR. 2/2014 KR. 63,- Palle Ydstebø Den store flankemarsjen inn i stålstormen Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk Sebastian Langvad Sverm i allianse Side 4 Side 16 Side 26 Hans Sagosen og Jannicke Wirsching Ledernes betydning for strategisk kompetansestyring i forsvaret Side 34 RETURUKE 35 9 0 2 INTERPRESS NORGE 770029 202907 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift – siden 1831 Innhold Redaktørens spalte3 Palle Ydstebø:4 Den store flankemarsjen inn i stålstormen Odd Gunnar Skagestad:16 Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk Sebastian Langvad:26 Sverm i allianse Hans Sagosen og Jannicke Wirsching:34 Ledernes betydning for strategisk kompetansestyring i forsvaret Øistein Espenes:44 Putins politikk i «det nære utland». Motiver og konsekvensene for nabostaten Norge Fast stoff: Informasjon til medlemmene i OMS 54 NMT bøker 50 NMT debatt 33 NMT fokus 24 4 16 26 34 44 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 2 Norsk Militært Tidsskrift Redaktørens spalte www.nor-miltids.com Dette nummeret av NMT spenner vidt i både tid og rom. Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: [email protected] Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: [email protected] Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Vi begynner med en artikkel om Den første verdenskrig. Mens vår nasjon er mest opptatt av å feire at det er 200 år siden 1814 and all that, markerer resten av Europa på ulike måter at det er 100 år siden selve urkatastrofen rammet det europeiske kontinentet. Deretter reiser vi helt til Sydpolen og ser hvordan Norge gjennom årene har turnert det besværlige sektorprinsippet. Så følger en artikkel om hvordan et landmilitært svermkonsept kan tjene Norge bedre enn de konseptene vi i dag legger til grunn for vår militære innsats. Etter det følger en artikkel om militært lederskap, rettere sagt en analyse av i hvilke grad våre militære ledere makter å utvikle Forsvarets samlede kompetanse. Til slutt følger en artikkel om situasjonen i øst. Hva er det egentlig som utspiller seg i Russland, og i dets nære utland? Forsiden viser den britiske krigsminister Lord Kitcheners berømte pekefinger på den like berømte rekruteringsplakaten fra september 1914. Den britiske ekspedisjonsstyrken til Frankrike var ikke dimensjonert for en verdenskrig, og Storbritannia måtte i praksis bygge en ny hær. I Norge er 1. verdenskrig et ganske glemt og eksotisk kapittel, men moderne militærmakt, inkludert den norske, ble på mange måter født under den krigen. Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 3 AV Palle Ydstebø Den store flankemarsjen inn i stålstormen […] No, when I joined up, I never imagined anything as awful as this war. I’d had fifteen years of military experience, perfecting the art of ordering a pink gin and saying ”Do you do it doggy-doggy?” in Swahili, and then suddenly four-and-a-half million heavily armed Germans hoved into view. That was a shock, I can tell you. Captain Edmund Blackadder 1 Oberstløytnant Palle Ydstebø er historiker og seksjonssjef ved Militærmaktavdelingen ved Forsvarets stabsskole. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 4 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN F ørste verdenskrig var «det laboratoriet, der nesten alt som skulle spille en rolle i konfliktene de neste tiårene ble utviklet».2 Den tyske historikeren Herfried Münkler lister en hel rekke forhold, fra strategisk luftkrig til fordriving og drap av hele befolkningsgrupper, fra ideer om korstog for innføring av demokratiske idealer til revolusjonær smitte av alle slag (politisk, religiøs, etnisk). Første verdenskrig var også den kuvøsen der så og si alle de teknologier, strategier og ideologier som befinner seg i dagens politiske verktøykasser ble båret fram. Det i seg selv, mener Münkler, er grunn nok til å studere første verdenskrig.3 Denne artikkelen vil ta for seg det tyske angrepet gjennom Belgia og inn i Frankrike, gjennomføringen av det som er kjent som Schliffenplanen, og hvordan den mobile krigføringen gikk over til en mer statisk skyttergravskrig. Litt av skyttergravskrigen vil også beskrives, mest for å vise den dynamikken som faktisk preget selv den statiske krigen på vestfronten fram til de store offensivene i 1918.4 Forståelsen av første verdenskrig er preget av en del godt sementerte myter, som har sine røtter tilbake til propagandaen allerede det første krigsåret. Noen av disse mytene ligger til grunn for en god del av dagens militærteori og militære tenkning, der forestillingen om en uintelligent og meningsløs slitasjekrig (attritional warfare) holdes opp mot en intelligent og kreativ manøverkrig. Forestillingene om de alliertes artilleribaserte slitasjekrig og de mobile tyske stormtroppene som det positive alternativet, minner mer om retoriske grep for å promotere militærteori, enn om grundig historieforståelse. Årsakene til og utbruddet av første verdenskrig har vært et stridstema siden lenge før krigen startet. Mange antok at en krig ville komme, og mange hadde en oppfatning om årsaken til at noe slikt kunne skje. Når krigen først kom, ble utbruddets årsak en viktig del av de krigførende partenes propaganda. Etter krigens slutt ble det heftig argumentert for å rettferdiggjøre egne handlinger, og hele tiden har forståelsen vært preget av historikernes kildetilfang og preferanser. Forklaringene omfatter sammenhenger, brudd og spenninger mellom de lange linjene og enkelthendelser, kolonirivalisering, militarisme, kapprusting, kamp om verdensherredømme, imperial selvoppholdelsesdrift, nasjonalisme, kapitalismens krise og verdensrevolusjon. Det er knapt det tema innenfor krig og konflikt som ikke er bragt inn for å forklare og gi mening til første verdenskrig. Det bidrar nødvendigvis ikke til klarhet at elementer som ideologi og nasjonal selvforståelse trekkes inn i selve forklaringene eller blir underliggende premisser for hvilke forklaringer som er gangbare.5 Det er i tillegg skrevet mye, bare når det gjelder Storbritannia og første verdenskrig er det over 25000 titler.6 William Mulligan har et vesentlig poeng når han advarer mot å se historien før første verdenskrig som et forspill til den krigen som faktisk kom. På samme måte som media, har historikere en tendens til å vektlegge konflikt på bekostning av tilbakeholdenhet, og dermed kan alle førkrigsperioder framstilles som et skjebnebestemt ritt mot ragnarok. Forståelsen av første verdenskrig, og andre kriger for den del, øker dersom vi klarer å se selve krigsutbruddet som ett av flere utfall av alle de hendelser og beslutninger som ble tatt i tiden før krigen. På samme måte blir forståelsen av selve krigen og krigshandlingene både bredere og dypere om de studeres på sine egne premisser, og ikke nagles fast til nærmest fatalistiske forestillinger om noe som bare måtte komme og derfor måtte utvikle seg som det gjorde.7 Generell idiotforklaring av aktørene bidrar heller ikke til å øke forståelsen. Innen vestlig militærteori har toneangivende teoretikere som Basil H. Liddel-Hart, framstilt de alliertes ledelse og krigføring i første verdenskrig som det klumsete og uintelligente motstykket til sine egne strategiske alternativer for militær suksess.8 Richard F. Hamilton og Holger H. Herwig trekker fram tre sentrale elementer for å forklare krigsutbruddet, som det er verdt å grunne litt over: First, World War I resulted from decisions taken by the leaders of the five major European nations. Second, in each of those nations the decision for war was taken by a coterie, by a group of no more than eight or ten individuals. And third, an adequate explanation for the war’s origins must center on the considerations that moved those groups of decisionmakers.9 Det vesentligste er at det var bevisste beslutnin- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 5 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN I tette kolonner: Et fransk infanteriangrep. ger, det var bevisste valg mellom flere alternativer, der både et utall variabler og dynamikken i den internasjonale situasjonen var med å påvirke de valg som ble tatt. Det er i tillegg et utall av forskjellige forståelser av hvordan første verdenskrig kan forstås, og disse påvirker også hvordan vi tolker og vurderer de militære forholdene ved krigen. Er det mulig å analysere taktikk og operasjoner uten å ta hensyn til de normene som gjorde det mulig å planlegge med titusener av egne drepte for å slite ned en motstander? Kan vellykkede taktiske metoder ukritisk brukes som grunnlag for moderne militærteori uten at de militaristiske forutsetningene for metodene blir med som nissen på lasset? Kan vi betrakte bruken av kjemiske våpen som militært akseptabelt i 1916, selv om de ble forbudt i det neste tiåret og er fortsatt forbudte? Svarene er kompliserte og temaet for omfattende for noe fullstendig svar, men også fagmilitære tema må behandles i sine respektive sammenhenger og ikke bare bli normløse faglige dypdykk. Fra Schlieffenplanen og inn i skyttergravene Russlands nederlag i krigen mot Japan i 1905 og den påfølgende svekkelsen av den russiske krigsmakten, skapte et mulighetsvindu for Tyskland til å løse tofrontskrigens dilemma militært. Frankrike hadde befestet grensen mot Tyskland etter nederlaget i 1871, slik at under generalstabsøvelsen og krigsspillene i 1905 ble kraftsamlingen av det tyske angrepet justert til en enorm flankemarsj gjennom Belgia og Nederland. Planen var å binde den franske hæren ved grensen, og komme inn med den tyske hovedstyrken nord for Paris. Dermed ville fienden bli omfattet på alle sider og utslettet. Når denne planen ble testet i krigsspill fikk tre offiserer i oppdrag å spille den franske hæren og prøve å kontre den tyske offensiven. Ingen klarte det tilfredsstillende, men Schlieffen kom selv med skolens løsning (fasiten): hvis Frankrike utnyttet sin evne til improvisasjon og fikk satt opp en armé ved Paris som så angrep den tyske utflankeringen i flanken, så ville franskmennene ha en mulighet til å hindre at de selv ble omfattet.10 Etter at von Moltke d.y. overtok som generalstabssjef, ble Schlieffenplanen gradvis endret til å bli Moltkes egen plan. Forutsetningene for endringene var flere. På det overordnete plan hentet Russland seg inn fortere enn forventet, godt støttet av store franske investeringer i russisk infrastruktur, spesielt i jernba- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 6 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN ner i vest. Den var ingen vekst i den tyske hæren fra 1906 til 1912 på grunn av prioriteringen av Tirpitz’ risikoflåte. Mobiliseringsplanene ble videreutviklet og en stor grad av fleksibilitet ble bygget inn i planverket, slik at mobiliseringen kunne gjennomføres helt fram til utgruppering ved grensen, og så avvente politisk beslutning om eventuelt å gå til krig. Andre endringer var økningen av kampkraften til avdelingene ved tilføring av mer og tyngre artilleri nede i strukturen, og øke antallet mitraljøser.11 Den viktigste og mest avgjørende endringen var beslutningen om ikke å gå gjennom Nederland, men ta de to største armeene gjennom Belgia. Nederland skulle være et nøytralt «pusterør» der Tyskland kunne importere varer og dermed omgå en britisk blokade. Resultatet var at festningen ved Liège med det omkringliggende jernbanenettet måtte tas ved et kupp i begynnelsen av krigen. For å klare det måtte Tyskland ha en stående styrke klar på den belgiske grensen som kunne krysse grensen og ta festningen med en gang mobiliseringen ble satt i gang. Dermed ville tysk mobilisering føre direkte til krigsutbrudd og angrep på et nøytralt land med de storpolitiske følger det ville få. Den opprinnelige fleksibiliteten i planverket var dermed gjort irrelevant. Den videre effektiviseringen av planverket bidro ytterligere til å redusere fleksibiliteten.12 Første verdenskrig begynte, som så mange andre konflikter på den tiden, på Balkan. I to Balkankriger hadde det ottomanske riket blitt presset ut av det sørøstre Europa og nye stater hadde oppstått. Da erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn ble offer for et amatørmessig og inkompetent attentat i Sarajevo, stilte Østerrike-Ungarn med et ultimatum til Serbia som de ikke kunne akseptere. Selv om Serbia godtok alle betingelsene unntatt én, var det irrelevant. Østerrike-Ungarn ville ha en krig for å berge et imperium på hell. Mens resten av Europa tok ferie og Frankrike var opptatt med et pikant sjalusidrap på høyt nivå, erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig, dog med en tysk blankofullmakt i ryggen. 13 Med den tyske mobiliseringen og krigserklæring mot Russland 1. august 1914, ble de siste ti-års planverk iverksatt. Allerede 2. august meldte Italia seg ut av trippelalliansen, slik at Tyskland stod igjen med Østerrike-Ungarn som eneste allierte. Belgia mottok et tysk ultimatum om å tillate fri gjennomfart av de tyske armeene 3. august, men nektet. Tyskland erklærte dermed Belgia krig dagen etter og mot Frankrike 5. august. Storbritannia stilte ultimatum over Belgia og var fra midnatt 4. august også i krig med Tyskland, som så startet krigen med et direkte angrep mot Liège dagen etter.14 Fortene ved Liège ble skutt i stykker av tungt tysk beleiringsartilleri og 18. august var den tyske hovedstyrken på vei vestover med en planlagt framrykningshastighet på 23 km om dagen. Ødelagte jernbaner, flykninger og hestetrukket logistikk gjorde framrykningen ekstra krevende. Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, utløste Plan XVII, og 7. august angrep franske styrker inn i Alsace og Lorraine, men ble slått tilbake med store tap. Tyskerne gikk til motangrep og trengte inn i Frankrike fra øst. 22. august angrep franske armeer nordover for å møte tyske styrker i Ardennene, men også denne offensiven ble tvunget tilbake med store tap. Den franske offensive à outrance hadde med andre ord lite å stille opp med mot nedgravd infanteri med mitraljøser støttet i tungt artilleri. De franske tapene var store, om lag 250000 soldater på få dager, av disse 75000 drepte.15 Selv om tyskerne tok byen Liège 7. august, holdt belgierne fortene rundt byen. Tyskerne bragte inn tungt beleiringsartilleri som skjøt fortene i grus ett etter ett. Planen var å ta Liège på to dager, men selv om det tok 11, var den faktiske forsinkelsen på tysk side bare noen få dager siden mobiliseringen fortsatt pågikk. Det var allikevel en kritisk forsinkelse siden På livet løs: Et tysk angrep ved Verdun. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 7 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN Høyteknologi: Vickers maskingevær og gassmasker. tempo og tidslinjer var et av de kritiske elementene i det tyske angrepet i vest. De to tyske armeene som utgjorde høyre flanke i angrepet på Frankrike strømmet gjennom den snaut 20 km brede korridoren som var Belgias grense mot Tyskland. De tyske armeene marsjerte vestover, støttet i Europas tetteste jernbanenettverk, dreide så sørover og traff den franske 5. Armé ved Charleroi og the British Expeditionary Force (BEF) ved Mons 23. august. De allierte ble fullstendig overrasket av størrelsen på de tyske styrkene og kraften i angrepet, og falt tilbake under sterkt tysk press. Frankrike hadde som nevnt allerede tatt store tap i offensiver mot Alsace og Lorraine, og mot de tyske styrkene som kom gjennom Luxembourg og Ardennene. De franske styrkene var allerede hardt presset da de møtte det som viste seg å være det tyske hovedframstøtet gjennom Belgia på begge sider av elven Sambre.16 Den franske øverstkommanderende general Joffre hadde allerede skiftet ut flere ubrukelige sjefer, og begynte etter noen uker å få armé- og korpssjefer som dugde i de krevende kampene som pågikk. Da Joffre forstod at det tyske hovedframstøtet kom fra nord, reagerte han raskt og kontant for å avverge nederlag. 24. august beordret han retrett og armeene i vest trakk seg kontrollert tilbake under det tyske presset. Den franske hæren gikk over på defensiven møt øst, frigjorde og overførte enheter fra disse områdene vestover til Paris. Disse omrokkeringene var ikke minst et mesterstykke i improvisert logistikk og effektiv utnyttelse av jernbanenettet, noe som gjorde at de franske styrkene rundt Paris ble mer en doblet på et-par uker. Med denne styrkeoverføringen var tyskerne både utmanøvrert strategisk og underlegne i antall der de måtte være sterke. Etter flere uker under marsj begynte også tyskerne å merke påkjenningene. De fremste armeene hadde daglige marsjetapper på 30-35 km, stadige kamper og ingen muligheter til hvile. I tillegg måtte styrker avgis til å sikre flanken mot den belgiske hæren i Antwerpen og to korps ble sent til Øst-Prøysen. De tyske tapene var også store, de hadde tapt 265 000 mann bare den første krigsmåneden. Etter at tyskerne kom inn i Frankrike fra Belgia NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 8 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN begynte det å oppstå gap mellom Første, Andre og Tredje Armé på høyre flanke, og Moltke ga 3. september ordre om å dreie østover nord for Paris for å tette gapene og presse de franske styrkene mot sørøst. Da Første Armé motvillig dreide sørøstover blottla den flanken overfor den nye franske 6. Armé som ble dradd sammen nord for Paris, og var nødt til å sette av styrker for å sikre den utsatte flanken. Det førte til at teten til Første Armé ble tynnet ut og det oppstod flere luker.17 6. september hadde Joffre klart å konsentrere tre franske armeer og en noe redusert BEF nord og øst for Paris. Mens Joffre var i tett kontakt med sine armésjefer og hadde en god situasjonsforståelse, bl.a. takket være flyrekognosering, befant von Moltke seg langt bak og uten forbindelse framover eller noen god forståelse for hva som foregikk. I denne kritiske fasen ble den tyske generalstaben outgeneraled av Joffre, som amerikanerne ville sagt det. Da et 30 km gap mellom den tyske Første og Andre Armé ble oppdaget, sendte Joffre 5. Armé og BEF inn i dette tomrommet. Situasjonene ved Marne 9. september 1914. Det som skjedde disse septemberdagene på tyske side var noe besynderlig. Den tyske responsen, eller rettere sagt: de tyske responsene, var ukoordinerte og fragmenterte fordi verken Moltke eller sjefene for Første og Andre armé ante hva de andre gjorde. Da det britisk-franske motangrepet gikk inn, trakk begge armésjefene sine utsatte flanker tilbake og åpnet dermed gapet ytterligere. Tidlig 8. september sendte Molke fram etterretningssjefen sin, oberstløytnant Hentsch, for å finne ut hva som foregikk. Etter en hel dag på overfylte veier kom han fram til hovedkvarteret til Andre armé, der sjefen, von Bülow hadde erkjent det britisk-franske innbruddet mellom de tyske armeene og meldte over radio at han trakk seg tilbake.18 Hentsch kjørte så over til Første armé lenger vest, der situasjonsforståelsen var mer optimistisk og man var klart til å angripe britene og stenge luken. Rapporten til Hentsch fra situasjonen til Andre armé bidro derimot til at situasjonsforståelsen ble noe mer pessimistisk, og oberstløytnant Hentsch ga så ordre til at også Første armé også skulle trekke seg tilbake. Dermed ble den tyske offensiven avsluttet, som følge av separate beslutninger fra forskjellige sjefer og stabsoffiserer, og uten at generalstabssjef von Moltke var personlig inne og bidro til beslutningene. Om Hentsch handlet med generalstabssjefs Moltkes autoritet, etter det han mente var Moltkes intensjon, eller helt på egenhånd, er fortsatt ikke avklart.19 Det store slaget uteble, men tyskerne trakk seg tilbake 9. september og grov seg ned på høydene nord for elvene Aisne og Vesle. Da de franske og britiske styrkene nådde fram til de tyske linjene og gikk til angrep, ble de selv slått tilbake, og grov seg ned foran de tyske stillingene 14. september. Samme dag ble von Moltke byttet ut med von Falkenhayn, en de facto erkjennelse av at Schlieffens storslagne flankemarsj hadde mislykkes.20 Mens fronten stabiliserte seg langs elven Aisne, prøvde tyske og fransk-britiske styrker å omgå hverandres flanke i vest. Disse forsøkene på å gjenvinne mobiliteten foregikk fra midt i september fram til fronten var fast etablert i slutten av november. Samtidig hadde fronten også stabilisert seg hele veien til den sveitsiske grensen. Krigen var gått fra å være en mobil bevegelseskrig til å bli en statisk skyttergravskrig.21 I skyttergravene En av de seiglivede mytene om første verdenskrig er at ingen var forberedt på skyttergravskrigen. Alle var forberedt på skyttergravskrig, og skyttergraver slik de ble bygd når krigen ble statisk, var godt beskrevet i reglementene og kjent fra krigene de siste tiårene før 1914. Erfaringene fra den japansk-russiske krigen i Mandsjuria 1904-1905 viste tydelige den enorme styrken til feltbefestningene. Selv om hærene hadde en over- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 9 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN ordnet offensiv innretning, var avdelingene utdannet i forsvarskrig og kunne bygge fortifikatoriske anlegg. Den kunnskapen brukte de høsten 1914 og videreutviklet taktikk og teknikk til krigen var slutt. Det nye var hvordan skyttergravene utviklet seg til dype forsvarssoner etter som angrepstaktikken utviklet seg.22 Denne dynamiske og gjensidige konkurransen mellom angrep og forsvar gjelder i alle kriger, og var spesielt tydelig i første verdenskrig, på tross av forestillingen om stagnasjon, meningsløst massedrap og inkompetente generaler. BBC-serien Blackadder Goes Forth er på sin måte populariseringen av denne nærmest parodiske forståelsen av skyttergravskrigens kompleksitet. Etter at forsøkene på å gjenoppta offensiven i vest hadde mislyktes, og skyttergravene ble bygd ut til solide forsvarssystemer, besluttet den tyske generalstabssjefen von Falkenhayn å gå over på defensiven i vest. I januar 1915 avblåste Joffre de franske offensivene i Artois og Champagne, og startet planlegging og forbe- redelser for de neste offensivene. Vinterens offensiver hadde oppnådd lite, men hadde vært svært kostbare og de angripende avdelingene var sårbare for de tyske motstøtene. Selv om de fleste angrepene ikke var meningsløse frontalangrep, men taktisk tilpasning og kløktig bruk av terreng og våpen, så var fortsatt tapene svært store. Nå var artilleriet og mitraljøsen i ferd med å dominere slagfeltet fullstendig, og gjøre ingenmannsland, områdene mellom skyttergravene, til en dødssone. Det var lite ubeskyttede soldater på bakken kunne gjøre mot den stålstormen de møtte, uansett hvor godt motiverte og trente de var.23 På samme måte som tyskerne, utviklet franskmennene det taktiske samvirket mellom artilleri og infanteri. Men det å få til skikkelig koordinering mellom våpenarter og våpensystemer var en av mest komplekse utfordringene under hele krigen. Det var ikke bare å få til koordineringen under planleggingen, men man måtte også vedlikeholde en koordinert innsats mens man var utsatt for fiendtlig ild, der feltte- I skyttergravene: Royal Irish Rifles ved Somme juli 1916. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 10 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN lefonlinjer ble skutt opp og ildlederne i fremste linje ble drept. Selv om tyskerne hadde valgt en foreløpig defensiv i vest, så gjennomførte de noen offensiver for å skjerme overføringen av styrker til østfronten. Historiens første gassangrep slo inn nord for Ypres 22. april, da klorgass utløst fra gassflasker skapte midlertidig panikk i forsvaret.24 Joffre justerte de offensive ambisjonene til hva som ble vurdert som mulig. Den formen krigføringen hadde utviklet seg til ble omtalt som beleiringskrigføring, som krevde spesialiserte våpen og tilpasset trening. I stedet for de tidligere ambisjoner om de store gjennombrudd, så ble offensivene begrenset og omtalt som «å erodere» eller «slite ned» fiendens styrker (fransk: grignotage). Sommeren 1915 tok Joffre i bruk ordet slitasje for å beskrive krigens karakter (fransk: usure, engelsk: attrition). Men fortsatt preget offensivideologien planleggingen, og Joffre prøvde da også å overtale britene til å delta i nye offensiver. Men det var en uttrykt skepsis hos britene, bl.a. fra krigsminister Lord Kitchner, som mente de stod midt oppi en slitasjekrig som ville vare i tre år til. Flere franske generaler og politikere var også kritiske til den offensive innretningen, selv om ambisjonsnivået med offensiven ble redusert til mindre brudd i fiendens front (rupture).25 Fortsatt var forsvaret for sterkt for den taktikken og teknologien man rådde over, og det som virket den ene dagen hadde fienden funnet motmidler mot den neste. En slik kontinuerlig erfaringslæring og taktikkutvikling preget hele skyttergravskrigen. 1916 ble det året det materialslaget dominerte vestfronten, der slaget om Verdun er blitt stående som selve urslaget i urkatastrofen første verdenskrig, et altoppslukende materialslag uten framgang, der drepingen ble et mål for selve drepingens skyld. Verdun har også en egen plass i strategidebatten, spesielt om den tyske generalstabssjefen von Falkenhayn planla med en slitasjestrategi eller om det argumentet kom opp i ettertid for å rettferdiggjøre Verdunoperasjonen.26 Den operasjonelle metoden til tyskerne bestod i å ta høydene ved elven Meuse som omkranset og dominerte festningen Verdun ved begrensede angrep, og etablere forsvarsstillinger i sterkt lende. Disse stillingene skulle støttes med overlegne artilleriressurser og siden Verdun var vurdert som svært viktig for Frankrike, ville de franske styrkene bli most i filler av det tyske artilleriet når de gikk til motangrep mot de tyske stillingene. Offensiven skulle begrenses til å skaffe seg gode forsvarsstillinger der franskmennene ville forblø i fånyttes motangrep.27 For å forstå rasjonalet for Falkenhayns strategiske tilnærming og operative metode, så nytter det ikke bare med militær logikk, vi må også forstå det menneskesynet som lå til grunn. Makteliten i det tyske keiserriket hadde en militaristisk grunnholdning til utøvelsen av maktpolitikk, og til livet som sådan. Sosialdarwinismen stod sterkt og preget den politiske tenkningen, og i tillegg var den føydale tradisjonen sterk. De samme holdningene som gjorde at de livegne bøndene var godseierens eiendom, preget den militære elitens syn på soldatene. Ordet Menschenmaterial (menneskemateriell) beskriver godt dette synet på mennesker som en ressurs på lik linje med andre ressurser, og som kan forbrukes og erstattes basert på kost- og nyttebetraktninger. I Tyskland ligger fortsatt Menschenmaterial på topp som det 20. århundrets uord (Unwort), og viser med all tydelighet bestialiteten i det menneskesynet som lå til grunn for en Verblutungs-strategi. Det igjen gjør det vanskelig å vurdere ikke bare Verdun, men hele første verdenskrig, ut fra «rene militære forhold». Rene militære forhold eksisterte like lite den gang som de gjør i dag, de er og vil være betinget av den politiske og sosiale konteksten.28 Offensiven mot Verdun ble forsinket av dårlig vær, det gjorde at fransk etterretning forstod at et stort angrep var på gang, og de franske styrkene området ble forsterket til det dobbelte da angrepet gikk inn. Resultatet var at tyskerne ikke oppnådde den overraskelsen som var en viktig forutsetning for suksess, men traff En av de seiglivede mytene om første verdenskrig er at ingen var forberedt på skyttergravskrigen. Alle var forberedt på skyttergravskrig. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 11 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN Tykke Bertha: Artilleribeskytningen under krigen var hinsides forestillingsevne. et forsterket fransk forsvar klart til kamp. Offensivens første fase nådde ikke målene om å ta alle de dominerende høydene som var kritiske i Falkenhayns (antatte) slitasjestrategi. Det var fortsatt franskmennene som holdt de viktigste høydene og kunne dermed rette en drepende artilleriild mot de tyske angriperne og påføre de store tap.29 Falkenhayn fikk rett i at franskmennene ville reagere, men når den innledende operasjonen ikke klarte å skape de riktige forutsetningene for å blø franskmennene hvite, så utviklet kampene rundt Verdun seg til en regelrett kjøttkvern. Falkenhayn fikk sin Verblutung, men den var gjensidig og kostet tyskerne like dyrt som franskmennene. Kampene om Verdun fikk sin egen dynamikk, militær nødvendighet forsterket med prestisje og tro på at dette virket, gjorde at tyskerne holdt trykket oppe, og den strategiske hensikten med slitasjestrategien ble borte. Tapene langs den snaut 25 km buen rundt Verdun ble på vel 650000 franske og tyske soldater.30 Mens kampene om Verdun raste, ble en britiskfransk avlastningsoffensiv gjennomført ved Somme. Den var en katastrofe for britene, selv om den tvang tyskerne til å trekke styrker fra Verdun for å holde fronten. En russisk offensiv i Galicia, som fikk den østerisk-ungarske fronten til å kollapse, tvang også Falkenhayn til å overføre styrker fra Verdun. Falkenhayns slitasjestrategi førte til en nærmest total utmattelse av den tyske hæren, og Falkenhayn ble selv avsatt i slutten av august. På samme måten som Schlieffenplanen, så skar offensiven ved Verdun seg fordi at planen forholdt seg til oppkonstruerte forutsetninger, og tok ikke høyde for at fienden kan gjøre andre ting enn forutsatt.31 Den sovjetiske general Georgij Samoilovitsj Isserson konkluderer når det gjelder slitasjekrigføing med at «The whole thing was a senseless system of self-attrition.»32 Han har flere poeng her. For det første er krigføring en gjensidig affære. Selv om slitasjen i første verdenskrig var temmelig symmetrisk, vil alltid en kapabel motpart finne måter å svekke den andre på. Meningsløsheten kommer når man mister målet av syne og fortsetter til tross for at det man gjør ikke virker og bare fører til egne tap. Tyskerne hadde i tillegg et handicap i strategisynet sitt, der strategi var noe som skulle følge av taktiske suksess, og taktikken NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 12 DEN STORE FLANKEMARSJEN INN I STÅLSTORMEN skulle drive strategien. Det gjorde at de tyske «stormtroppoffensivene» i 1918 endte opp med å ta masse ubrukelig terreng og tape nærmere en million mann på få måneder. Da blir selv den mest effektive manøverkrig til meningsløs slitasje.33 Det er hundre år siden første verdenskrig startet. Diskusjonen om hva, hvem og hvorfor raser fremdeles. Den viktigste erkjennelsen er kanskje dette: Griper man først til våpen er det ingen gitt å vite hvor det ender. 1 2 3 4 BBC: Blackadder goes forth, sjette episode: Goodbyeee, 1989. Herfrid Münkler, Der Grosse Krieg Die Welt 1914-1918 (Berlin, Rowohlt 2013), s. 9. Ibid. Denne artikkelen er en liten smaksprøve på boken Første verdenskrig – operasjoner, myter og innflytelse, som er planlagt utgitt på Abstrakt forlag høsten 2014. 5 Hans Ehlert, Michael Epkenhans, og Gerhard P. Groß,(red), Der Schlieffenplan (Paderborn: Ferdinand Schöningh, 2006) s. 10-15. Holger H. Herwig, (red.), The Outbreak of World War I Causes and Responsibilities, (Lexington MA: D. C. Heath and Company, 1991), s. 1-11. H.W. Koch (red.), The Origins of the First World War: Great Power Rivalry and German War Aims (London: Macmillan Publishing Co, 1993) s. 1-29. Gordon Martel, Origins of the First World War: Revised 3rd Edition Abingdon, Oxon: Routledge2008), William Mulligan, The Origins of the First World War (Cambridge: Cambridge University Press, 2010) s. 3-21. Hew Strachan, The First World War (New York: Penguin, 2005) s. 3- 18, 35-41. Alfred Vagts, A History of Militarism (USA: Meridan Books, 1959) s. 229-290. 6 Professor Hew Strachan i foredrag på Luftkrigsskolen 21. november 2013. 7 Mulligan, The Origins of the First World War s. 22, 227. 8 Azar Gat, A History of Military Thought, (Oxford: Oxford University Press, 2001), s. 665-695. 9 Richard F. Hamilton og Holger H. Herwig, Decisions for War, 1914-1917, (Cambridge: Cambridge University Press, 2004), s. 230. 10 Arden Bucholz, Moltke, Schlieffen and Preussian War Planning (Oxford: Berg, 1991), s. 199-202. 11 Ibid, s. 233-234, 239-240. 12 Ibid. s. 265-267. Annika Mombauer, «Der Moltkeplan: Modifikation des Schlieffenplans bei gleichen Ziele?» i Hans Ehlert, Michael Epkenhans og Gerhard P. Groß (red.), Der Schlieffenplan (Paderborn: Ferdinand Schöningh, 2006) s. 81-89. 13 Strachan, The First World War, s. 8-18. 14 Peter Hart, The Great War A Combat History of the First World War (Oxford: Oxford University Press, 2013), s. 29-31. 15 Strachan, The First World War, s. 48-53. Hart, The Great War, s.38-50, 16 Hart, The Great War. s. 35-38, 51, Hew Strachan, The First World War Volume I: To Arms (Oxford: Oxford University Press, 2001) s. 211-212. 17 Hart, The Great War, s. 64-65. Münkler, Der Grosse Krieg, s. 135-138, Strachan, The First World War, s. 51-58. 18 Münkler, Der Grosse Krieg, s. 174-175, Strachan, The First World War, s. 56-58. 19Ibid. 20 Hart, The Great War, s. 64-67. Münkler, Der Grosse Krieg, s. 158-176, Strachan, The First World War, s. 56-58. 21 Hart, The Great War, s.54-59, Strachan, The First World War, s. 55-58. 22 Nicholas Murray, The Rocky Road to the Great War: The Evolution of Trench Warfare to 1914 (Dulles, VA: Potomac Books, 2013). 23 Robert A. Doughty, Pyrric Victory French Strategy and Operations in the Great War (Cambridge MA: Harvard University Press, 2008) s. 124-136. 24 Ibid, s. 105-114, 139-153. 25 Ibid. s 139, 167-.202. 26 Arden Bucholz, Hans Delbrück & The German Military Establishment: War Images in Conflict, (Iowa City: University of Iowa Press, 1985), s. 95-96, 129, Olaf Jessen, Verdun 1916 Urschlacht des Jahrhundert (München: C. H. Beck, 2014), s. 353-363, Professor Hew Strachan i foredrag på Luftkrigsskolen 25. april 2014 27 Doughty, Pyrric Victory,. s. 188-193, 203-205. 28 Robert M. Citino, The German Way of War (Kansas: University Press of Kansas, 2005) s. 308, Rolf Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945 (Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2005), s. 312-320, Jessen, Verdun 1916 Urschlacht des Jahrhundert, s. 12-16, http:// www.unwortdesjahres.net/index.php?id=4 29 Foley, German Strategy and the Path to Verdun, s. 216-220. Doughty, Pyrric Victory, s. 269-278. 30 Foley, German Strategy and the Path to Verdun, s. 221-231, 256. 31 Ibid. s. 256-258, Hart, The Great War, s. 219-231, 242-248. 32 Georgii Samoilovich Isserson, The Evolution of Operational Art (1936; Kansas: Combat Studies Institute Press, 2013), s. 36. 33 Strachan, The First World War, s. 290-300. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 13 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr WWW bedriftssystemer.no Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND [email protected] 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com PLANER OG REALITETER AV ODD GUNNAR SKAGESTAD Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk Del II: Relevans i dag: På tide å gravlegge spøkelset? Norge er i en ganske unik posisjon som småstat ved at vi har geografiske interesser knyttet til begge polene. Prinsipper som passer oss godt i sør trenger imidlertid ikke å passe oss like godt i nord. Historien om det såkalte sektorprinsippet er følgelig også historien om stor balansekunst. Dette er andre, og siste del av Skagestads analyse av problematikken. Odd Gunnar Skagestad har bakgrunn som fagdirektør i Utenriksdepartementet, og har bred erfaring med polarspørsmål. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 16 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK Et prinsipp til besvær I den foregående artikkelen har vi sett på hvordan det såkalte sektorprinsippet for etablering av statssuverenitet eller jurisdiksjonelle rettigheter over et geografisk territorium har utgjort en anstøtssten og i over hundre år har vært en hodepine for norsk utenrikspolitikk.1 Det har vært en plagsom gjenganger som har hjemsøkt og gitt føringer for landets utenrikspolitiske overveielser i fjerne og nære himmelstrøk, i perifere anliggender så vel som i saker hvor vitale nasjonale interesser har vært berørt. En konsekvent avvisning av dette prinsippet har vært en rettesnor for norsk politikk i Arktis så vel som i Antarktis. Som tema for den faglige diskurs hadde prinsippet sin glanstid 80-100 år tilbake. I lys av de til dels uavklarte jurisdiksjonelle forhold som dengang ennå rådet i polarområdene, var spørsmål vedrørende prinsippets definisjon(er), dets anvendelse, begrunnelse samt tilhørende argumentasjon gjenstand for omfattende interesse og drøftelse, først og fremst blant folkerettslærde, men også blant et mer statsvitenskapelig eller praktisk/politisk orientert kommentariat og aktørmiljø. Dette er imidlertid en diskusjon som for lengst er kommet til veis ende. Med sin oppsummerende artikkel ”Folkerettslige spørsmål vedrørende suverenitetsspørsmål i Antarktis” i Internasjonal Politikk i 1968 skulle den norske folkerettsjuristen Trygve Krogdahl på sett og vis representere avslutningen av en epoke hvor disse spørsmålene var gjenstand for seriøse akademiske studier og/eller debatt (Krogdahl 1968: 274-284). De senere års utvikling har gjennomgående medført stadig mer avklarte forhold hva angår jurisdiksjon og relaterte spørsmål i polarområdene. For Arktis’ vedkommende var således spørsmålet om suverenitet over land og øyer allerede i det store og hele avklart i og med Haag-dommen i Grønlandssaken i 1933, mens utviklingen i havretten (med slike milepæler som Kontinentalsokkelkonvensjonen av 1958 og FNs Havrettskonvensjon av 1982) har medført alment aksepterte rammer for staters jurisdiksjonsutøvelse over arktiske sokkel- og havbunnområder samt til dels i havet over (jfr. etableringen av økonomiske soner). For Antarktis’ vedkommende skulle inngåelsen i 1959 av Antarktistraktaten innebære at de tidligere suverenitetskonflikter for alle praktiske formål ble bilagt ved at de respektive nasjonale krav så å si ble ”lagt på is”. Dette utviklingsbildet har nødvendigvis også medført at sektorprinsippet i dag har tapt det meste av sin tidligere aktualitet som tema for faglig drøftelse. I den grad sektorprinsippet tematiseres i nyere faglitteratur, er det derfor i hovedsak med et historisk eller tilbakeskuende perspektiv for øye (f.eks. Bjørnsen 2010; Forbes & Armstrong 1995; Thorleifsson 2006; Timtchenko 1997). Noen nye definisjoner, forståelsesmåter eller tilhørende argumenter har i nyere tid ikke kommet til. Selve prinsippet som sådant behøver således ikke underkastes noen ny drøftelse, og det skal heller ikke gjøres i denne artikkelen. Det som imidlertid fortsatt er av interesse i dag, er hvilke spor prinsippet har satt etter seg: Hvordan det er blitt anvendt, hvordan relevante aktører har forholdt seg til bruken, samt hvilke politiske konsekvenser som i ettertid har avtegnet seg. Og det er nettopp i denne henseende at norsk politikk vis-à-vis sektorprinsippet utgjør et fortsatt aktuelt kasus. Inngåelsen av den norsk-russiske delelinjeavtalen i Barentshavet skulle i så måte medføre en endring i det underliggende premissgrunnlag. Andre staters anvendelse av sektorprinsippet fremstår ikke lenger som noen trusel mot norske interesser. Det kan derfor synes betimelig å spørre seg om hvilken betydning dette prinsippet har i dag, herunder også – noe kjettersk - å stille spørsmålet om det ikke nå kan være på tide å gravlegge dette spøkelset? En slik drøftelse har særlig relevans når det gjelder den spesielle grensedragningen for det norske kravsområdet på det antarktiske fastland – en sak som i sin utforming var en konsekvens av overordnet norsk politikk vedrørende andre makters anvendelse av dette prinsippet. Denne grensedragningen tjente i sin tid som et instrumentelt uttrykk for overordnet norsk politikk vedrørende sektorprinsippet. Er dette formålet fortsatt relevant, eller har vi å gjøre med en anakronistisk forestilling som tiden er inne for å avskrive? NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 17 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK Avvisning av sektorprinsippet: En vedvarende norsk utenrikspolitisk doktrine Norges erfaringer med andre lands sektorkrav i polarområdene – slik disse erfaringene er beskrevet i det foregående – dannet således et bredt bakteppe for den norske anneksjonen 14. januar 1939 av den delen av det antarktiske fastland som senere skulle få navnet Dronning Maud Land.2 Da det ble aktuelt å annektere land på det antarktiske fastland, var motstanden mot sektorprinsippet et fast og for lengst innarbeidet element i Norges polarpolitiske overveielser. Å definere det norske kravsområdet som en sektor med topppunkt på Sydpolen var derfor prinsipielt uakseptabelt, selv om andre land fulgte en slik praksis. Regjeringen var ytterst bevisst på dette, og det var derfor en vel gjennomtenkt formulering som Koht benyttet da han definerte det annekterte området som ”…fastlandsstranda i Antarktis … med det landet som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt …”, uten å angi noen avgrensning sydover mot Sydpolen. På denne måten markerte man at den norske delen av Sydpollandet – til forskjell fra andre staters kravsområder – ikke utgjorde noen sektor. For Norge var analogien mellom de nordlige og de sydlige polarområdene – Arktis og Antarktis – en bærebjelke i en helhetlig doktrine. Det var således ingen tilfeldighet når stats- og utenriksminister Mowinckel allerede i sin foran omtalte samtale (se artikkelens Del I) med den britiske sendemann i Oslo 21. desember 1929, fastslo at Norge tok avstand fra sektorprinsippet, i syd så vel som i nord. Ved den spesielle – om enn noe kryptiske - utformingen av grensedragningen hadde Norge lagt ut en viktig politisk markør. Det var imidlertid en markør med svakheter som fortsatt i dag gjør seg gjeldende. Et kompliserende forhold er således at kravshaverne på begge sider av Dronning Maud Land definerte sine krav som sektorer, med grenser som gikk helt inn til Sydpolen. Dermed fremstår det norske bilandet på kartet likevel med en sektorfasong, definert ikke ved egne grenser men ved naboenes grensedragning. Dette gjør den optiske effekt av den norske markøren langt på vei fiktiv. Poenget med den noe spesielle utformingen av Dronning Maud Lands grenser er Konstruktiv uklarhet: Regjeringen og utenriksminister Halvdan Koht støttet sektorprinsippet i praksis, men ikke i ord. uansett ikke umiddelbart forståelig for den uinnvidde. Ulike karttegneres forsøk på å anskueliggjøre den omstendighet at det ikke finnes noen definert avgrensning å tegne inn, har omfattet effekter som stiplede linjer, sikk-sakk-streker og bølgelinjer, uten at dette fullt ut har kunnet forklare saken.3 Spørsmålet om Dronning Maud Lands grenser har da også tidvis vært gjenstand for offentlig ordskifte, hvor ulike observasjoner og oppfatninger er kommet til uttrykk. Som eksempel i så måte kan vises til den debatten som utspant seg i Aftenpostens spalter februar/mars 2005, utløst av Paul Røers foran refererte kronikk 26. februar (Bendiksby 2005; Tangen 2005; jfr. også omtale i Skagestad 2005). Et litt kuriøst eksempel på at heller ikke norske myndigheter alltid har hatt helt klar kontroll på hvordan saken bør visualiseres, er utgivelsen 1. juli 1957 av et frimerke hvor Dronning Maud Land ble avbildet som NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 18 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK en iøynefallende sektor4 – noe som utløste spørsmål fra utenlandske ambassader i Oslo om det var så at Norge nå hadde oppgitt sin motstand mot sektorprinsippet. Norges motstand mot sektorprinsippet lå i virkeligheten fast. Den videre politiske utviklingen i Antarktis - fremfor alt inngåelsen i 1959 av Antarktistraktaten, som la kontroversene omkring de ulike suverenitetskrav ”på is” – kom imidlertid til medføre at den norske prinsipielle linje i så måte ikke skulle bli utsatt for alvorlige utfordringer eller påkjenninger. Men mye av rasjonalet for den vedvarende norske ikke-anerkjennelsen av sektorprinsippet i syd, Kunststykket: Hvordan tegne en sektor som ikke er en sektor? Foto: Norsk Polarinstitutt. var behovet for en konsistent holdning av hensyn til landets interesser i nord. Og mens roen senket seg sektordekretet fra 1926 (Østreng 1986; Timtchenko over Sydpolkontinentet skulle derimot utviklingen i 1997: 34), mens Norges utgangspunkt for forhandArktis ta en annen vending. lingene var prinsippene fra KontinentalsokkelkonFra og med 1970 skulle ”sektor-spøkelset” , dvs. vensjonen av 29. april 1958 (se også Skagestad 1971: de problemer som dette prinsippet førte med seg for 23-26). Denne konvensjonen (artikkel 6) fastslår at Norges vedkommende, vende tilbake med fornyet og avgrensning i slike saker primært skal fastsettes ved forsterket aktualitet i nord. Denne gang skulle temaet avtale mellom partene, subsidiært – i mangel av slik bli spørsmålet om den maritime avgrensning i Ba- avtale - at grensen skal følge den linjen som ligger i lik rentshavet, et spørsmål som skulle medføre 40 år med avstand fra de to partenes kystlinjer (den såkalte ”likeforhandlinger mellom Norge og Sovjetunionen/ Russ- avstandslinjen”, populært om enn noe upresist gjerne land før det lyktes å finne en løsning. Mens spørs- kalt ”midtlinjen”). Selv om Norge allerede på et tidlig målet i utgangspunktet gjaldt kontinentalsokkelen, stadium av forhandlingene signaliserte vilje til å søke medførte utviklingen av havretten, herunder etable- en kompromissløsning, var det hele tiden – i samsvar ringen av 200 n. mils økonomiske soner, at forhand- med den for lengst fasttømrede nasjonale doktrine lingstemaet underveis ble utvidet til også å omfatte maktpåliggende å unngå et sluttresultat som måtte grensedragningen i havet over.5 Fra sovjetisk/russisk innebære aksept av sektorprinsippet. Inngåelsen 15. september 2010 av Overenskomst side ble det i disse forhandlingene argumentert ut ifra NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 19 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK mellom Kongeriket Norge og Den Russiske Føderasjon om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet (populært kalt Delelinjeavtalen), som trådte i kraft 7. juli 2011, medførte en grenselinje tilnærmet midt i mellom sektorlinjen og likeavstandslinjen. For så vidt kunne forhandlingsresultatet tolkes som en seier for Norges konsekvente og tålmodige ikke-anerkjennelse av sektorprinsippet – en seier for en politikk tuftet på en av norsk utenrikspolitikks mest sentrale og hevdvunne doktriner. Tilbake til fremtiden: På tide å gravlegge spøkelset? Det er neppe noen uenighet om at Norges konsekvente, konsistente og prinsippfaste holdning har tjent landets interesser vel. Det er imidlertid intet ufravikelig aksiom at prinsippfasthet nødvendigvis også må bety fastlåste posisjoner i politikkens praktiske utforming. Mitt poeng i denne sammenheng er at med Delelinjeavtalen på plass - som en politisk og rettslig realitet - er det ikke bare lykkes å overvinne en usikkerhetsfaktor og en lei hemsko for utviklingen av de norsk-russiske bilaterale forbindelser i Barentshavet. Det betyr faktisk også – i videre forstand - at de bekymringer som sektorprinsippet hadde voldt for Norge i Arktis, nå må kunne anses som et tilbakelagt stadium. Dette forholdet aktualiserer samtidig spørsmålet om det også for fremtiden tjener noen hensikt å tviholde på den noe forvirrende - og nå også anakronistiske - forestillingen om at Dronning Maud Land ikke har noen fast avgrensning sydover. Norges ikke-anerkjennelse av sektorprinsippet er et så vidt solid etablert faktum at vår posisjon i så måte neppe ville lide noen vesentlig svekkelse dersom vi gjorde gjeldende en presisering om at Dronning Maud Lands utstrekning anses å omfatte hele området mellom de britiske og australske kravsområder, dvs. mellom 200 V. og 450 Ø. Dronning Maud Land ville dermed også – prinsipielt og formelt – strekke seg helt til Sydpolen. Det må understrekes at de tanker som luftes her, ikke innebærer noen kursendring i forhold til etablert norsk Antarktis-politikk. En presisering av vår forståelse av Dronning Maud Lands avgrensning berører ingen lover eller forskrifter, har ingen konsekvenser med hensyn til inngåtte avtaler eller forpliktelser, og rokker ikke ved Kohts formuleringer fra 1939. Snarere vil det være en stadfestelse av en virkelighetsforståelse som også tidvis er kommet til uttrykk i offisiell sammenheng. Som et eksempel i så måte kan nevnes at norske myndigheter i informasjonsheftet Norge i Antarktis, som ble utgitt i 1993 (Utenriksdepartementet 1993: 9-10) beskrev Dronning Maud Lands utstrekning i følgende ordelag: ”Dronning Maud Land dekker en seksdel av det antarktiske kontinent. Det omfatter området mellom 200 vestlig og 450 østlig lengde, og er bortimot syv ganger større enn Norge.” Denne beskrivelsen svarer i realiteten til et område som omfatter hele sektoren – helt inn til Sydpol-punktet. I påfølgende setning ble det likevel tilføyet - nærmest ritualmessig - at grensen sydover ikke er definert. En annen publikasjon av offisiell karakter gir følgende beskrivelse (Utenriksdepartementet 1998: 17): ”The area of Dronning Maud Land is about 2 million km2, or about 1/6 of the Antarctic continent. The borders towards the South Pole and at sea have not been defined”. Behovet for å markere avstandtagen til sektorprinsippet var tidligere en politisk realitet. Det er det ikke i dag. Vår prinsipielle holdning til sektorprinsippet som grunnlag for suverenitet i polarområdene er fortsatt gyldig, men selve sektorprinsippet har tapt sin tidligere relevans – iallfall i den forstand at det ikke lenger utgjør noen trusel mot Norges interesser. Fordelene med en presisering av ovennevnte slag ville ligge på flere plan: Rent konkret ville det bety en grensemessig harmonisering i vårt forhold til de øvrige suverenitetsinnehavere på det antarktiske fastland, noe som bare kan virke positivt inn på hele det vidtrekkende samarbeidsmønsteret som er etablert under Antarktistraktaten, og derigjennom også befeste Norges posisjon som en seriøs aktør og samarbeidspartner. På det mer abstrakte plan ville dette samtidig innebære en konseptuell tilpasning av vår virkelighetsforståelse til de omgivende realiteter. Dernest ville det bidra til å fjerne den forvirringen som hittil har rådet, på kart og i media så vel som blant det kunnskaps-søkende publikum, med hensyn til Dronning Maud Lands grenser, utstrekning og definisjon. I tillegg kommer det psykologiske poeng ved å kunne kvitte seg med den skyggen som frykten for sektorprinsippet i over hundre år har lagt over norsk NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 20 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK Moderne ishavsimperialisme: Dronning Maud Land er nesten syv ganger større enn Norge. Foto: Torbjørn Kjosvold. polarpolitikk og over viktige deler av Norges utenrikspolitikk i videre forstand. Denne skyggen fortoner seg nå som et skrømt fra en forgangen tid, - et spøkelse som tiden er inne for å gravlegge. Det springende punkt i denne sammenheng er at områdets sektor-konfigurasjon ville være en følge av andre parters grensedragninger, og vel å merke ikke som et uttrykk for noen norsk sektor-definisjon, ei heller som noe uttrykk for en ny og ekspansiv norsk politikk. Men, kan det spørres - ville ikke et mulig ankepunkt mot en slik presisering kunne være hensynet til Antarktistraktatens artikkel IV, som fastslår at ingen nye territorialkrav skal finne sted? Det er bestemt ikke i Norges interesse å utfordre traktatens bestemmelser hverken på dette eller andre sentrale punkter, ei heller å provosere de øvrige traktatparter gjennom en handlemåte som på noen som helst måte kunne skape inntrykk av at Norge skulle nære baktanker av en slik art. En eventuell redefinering av Dronning Maud Lands grenser måtte derfor formuleres på en måte som uttrykkelig tilkjennegir at det kun dreier seg om en praktisk presisering av et forhold som hele tiden har vært en realitet, og ikke betyr noen form for utvidelse av det kravsområde som inngikk i anneksjonen av 1939. Det er i denne sammenheng relevant å påpeke at de senere års utvikling innen havretten har utløst spekulasjoner vedrørende spørsmålet om eventuell etablering av maritime grenser i Antarktis – det være seg for territorialfarvann, økonomiske soner eller for de respektive kontinentalsokkkelområder. Hensett til bestemmelsene i Antarktistraktatens artikkel IV har kravshaverne hittil utvist tilbakeholdenhet i så måte. Enkelte land har imidlertid fremlagt dokumentasjon på utstrekningen av kontinentalsokkelen ved sine respektive kravsområder for FNs Kontinentalsokkelkommisjon. Dette gjelder således Australia (i 2004) og Norge (4. mai 2009). For Norges vedkommende gjaldt dokumentasjonen Bouvetøya – som ligger uten- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 21 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK for Antarktistraktatens virkeområde – og Dronning Maud Land, som ligger innenfor. Det ble herunder opplyst (i uttalelse av daværende utenriksminister Jonas G. Støre) at Norge av hensyn til Antarktis-samarbeidet hadde bedt Kommisjonen om ikke å behandle dokumentasjonen som gjaldt Dronning Maud Land. For Bouvetøya ble imidlertid dokumentasjonen fremlagt til behandling på vanlig måte (Utenriksdepartementet 2009). En eventuell etablering av maritime grenser for Dronning Maud Land ville i tilfelle bety at man fikk på plass den avgrensningen mot nord som man ved anneksjonsbeslutningen i 1939 så vel som senere har unnlatt å definere. Ut ifra en streng fortolkning av Antarktistraktaten er dette imidlertid noe som Norge trolig vil avstå fra. Som statsviteren Alf Håkon Hoel har formulert det: ”Det er derfor ikke dagsaktuell politikk (forf. uth.) å etablere marine soner eller trekke grenser her” (Hoel 2011; jfr. også Hoel 2012). At spørsmålet om fastsettelse av maritime grenser i Antarktis vil være sensitivt i relasjon til Antarktistraktatens artikkel IV, er således på det rene. Ut i fra en rimelig traktatfortolkning burde så imidlertid ikke være tilfelle hva angår en eventuell norsk presisering av hvordan formuleringene i anneksjonsbeslutningen av 1939 vedrørende det annekterte områdets avgrensning sydover skal forstås. Litteratur: Antarktistraktaten (1959): The Antarctic Treaty, 1 December 1959. Norges Traktater, Bind III, Utenriksdepartementet, Oslo: 514-520. Araldsen, O.P. & A. Tenvik (1968) En oversikt over fiske, fangst og norske polarinteresser. (Vedlegg 5 & 7). Oslo. Armstrong, Terence (1971) The Northern Sea Route. Foredrag fra ‘The Ditchley Conference on the Arctic Ocean’, mai 1971: 4. Barr, Susan (2003) Norway – A Consistent Polar Nation?: Oslo: 170. Bendiksby, Finn (2005) Hvor går grensen? Aftenposten 02.03.2005. Bernier, J.E. (1939) Master Mariner and Arctic Explorer; A Narrative of Sixty Years at Sea from the Logs and Yarns. Ottawa: Le Droit: 343-344. Bjørnsen, Vidar (2010) The interwar Dispute between Norway and the Soviet Union on the Sector Principle and the Soviet Sector Decree. Speculum Boreale. Skriftserie Institutt for historie, Universitetet I Tromsø 2010 (12). ISSN 1503-1241: 46-64. Brejtfus, Leonid (1927) O razgranitsjenii severnoj poljarnoj oblasti. Morskoj sbornik, No.1: Leningrad: 3-13. Canada (1925) House of Commons Debates: 3925-3926. Delelinjeavtalen (2010): Overenskomst av15. September 2010 mellom Kongeriket Norge og Den Russiske Føderasjon om maritime avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet; http://www. regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Folkerett/avtale_norsk.pdf. Dominion of Canada (1907) Senate Debates (February 20, 1907): 266-273. Drivenes, Einar Arne & Harald Dag Jølle (2004) Norsk polarhistorie. Oslo: Gyldendal Forlag. Fairley, T.C. (red.) (1959) Sverdrup’s Arctic Adventures. London: Longmans: 277. FNs Havrettskonvensjon (1982): United Nations Convention on the Law of the Sea of 10 December 1982. Overview and full text; http:// www.un.org/Depts/los/convention_agreements/convention_overview_convention.htm. Forbes, Vivian & Patrick Armstrong (1995) The ”Sector Principle”: Two Indian Ocean Examples. IBRU Boundary and Security Bulletin. January 1995: 94-98. Fure, Odd-Bjørn (1996) Norsk Utenrikspolitikks historie Bd 3 Mellomkrigstid 1920-1940. Oslo: Universitetsforlaget. Hackworth, Green (1940) Digest of International Law, Vol.1, Washington: 463-465. Hegge, Per Egil (1996) Otto Sverdrup Aldri Rådløs. Oslo: J.M. Stenersens forlag A/S: 192. Hoel, Alf Håkon (2011) En grense for verdens ensomste sted. Morgenbladet 25.02.2011. Tilgjengelig på http://www.imr.no/publikasjoner/andre_publikasjoner/kronikker/2011/en_grense_for_verdens_ensomste_sted/nb-no/. Hoel, Alf Håkon (2012) Grenser også i sør? FiskeribladetFiskaren 23.05.2012. Tilgjengelig på http://www.imr.no/publikasjoner/andre_publikasjoner/kronikker/2012/grenser_ogsaa_i_sor/nb-no/. Kontinentalsokkelkonvensjonen (1958): Convention on the Continental Shelf 1958. Done at Geneva on 29 April 1958. United Nations Treaty Series, vol.499, p.311; http://untreaty.un.org/ilc/texts/instruments/english/conventions/8_1_1958_continental_shelf.pdf. Korovin, Jevgenij A. (1926) USSR and Polar Lands. Soviet Law, No.3: Moskva. Korovin, Jevgenij A. (1927) The problem of air occupation in connection with the rights over the polar regions. The Collection of Works of the Section for Air Law of the Union of the Societies ‘Ossoviachim’ of the USSR, First Part: Moskva. Krogdahl, Trygve (1968) Folkerettslige spørsmål vedrørende suverenitetsspørsmål i Antarktis. Internasjonal politikk, 3: 274-284. Lakhtin, Vsevolod Leontjevitsj (1927) Prava na severnyje poljarnyje prostranstva. Izd. Kommissariata Vnjesjnikh Del: Moskva. Neumann, Iver & Halvard Leira (2005) Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005. Oslo: Pax. Pedersen, Torbjørn (2011) Norge får USA på nakken. Aftenposten 19.07.2011. Pharand, Donat (1988) Canada’s Arctic waters in international law. Cambridge: University Press. Røer, Paul (2005): Da Norge tok land i Antarktis. Aftenposten 26.02.2005. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/meninger/ kronikker/Da-Norge-tok-land-i-Antarktis-6344266.html. Skagestad, Odd Gunnar (1971) De norske besittelser i Nord-Ishavet – En sikkerhetspolitisk analyse. Utredning utført for FO/E i 1971, avgradert og frigitt mai 2004. Tilgjengelig på http://ogskagestad.net/ NordIshavetSikkerhetspolAnalyse71.pdf Skagestad, Odd Gunnar (1975) Norsk polarpolitikk. Hovedtrekk og utviklingslinjer 19051974. Oslo: Dreyers forlag. Skagestad, Odd Gunnar (2005) Vår sydligste provins – Fortellingen om Dronning Maud Land. Nytt Norsk Tidsskrift, nr.3, september 2005. Tilgjengelig på http://www.idunn.no/ts/nnt/2005/03/rapport. Smedal, Gustav (1930) Erhvervelse av statshøihet over polarområder. Oslo. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 22 SEKTORPRINSIPPET I NORSK POLARPOLITIKK Smith, Gordon W. (1952) The Historical and Legal Background of Canada’s Arctic Claims (Ph.D. diss.), Columbia University: 337. Svarlien, Oscar (1958) The Legal Status of the Arctic. Am. Society of International Law Proceedings, 52nd Annual Meeting; Washington D.C., April 24-26, 1958: 139. Tangen, Dag (2005) Skjult norsk dagsorden i Antarktis? Aftenposten 04.03.2005. Thorleifsson, Thorleif Tobias (2006) Norway ‘must really drop their absurd claims such as that to the Otto Sverdrup Islands’. Bi-polar international diplomacy: The Sverdrup Islands question, 1902-1930. MA thesis (etd2367.pdf): Simon Fraser University. Timtchenko, Leonid I. (1997) The Russian Arctic Sectoral Concept: Past And Present. Arctic, Vol.50, No.1 (March 1997): 29-35. Tidens Tegn (1929) 19.11.1929. Tsentral’nyj Ispolnitel’nyj Komitet Verkhovnogo Soveta (1926) Dekret 15. aprelja 1926 g., publisert i Izvestija, Moskva 15.04.1926. Tønnessen, Joh.N. (1969) Den moderne hvalfangsts historie. Bd.3. Sandefjord/Oslo: 269-270. 1 Formuleringen ”det såkalte sektorprinsippet” henspiller her på det forhold at det alltid har bestått en viss tvil – også blant dem som har benyttet dette ”prinsippet” - om det egentlig var riktig å kalle det et prinsipp (for eventuell suverenitetservervelse), og ikke heller kun betrakte det som et praktisk og hendig grensedragnings-verktøy. Denne subtile distinksjonen, som i og for seg er verdt en egen diskusjon, er dog ikke vesentlig i foreliggende sammenheng. Videre i denne artikkelen vil derfor populærbetegnelsen sektorprinsippet bli benyttet – i hovedsak uten anførselstegn eller det kvalifiserende ledd ”såkalte”. Forfatteren vil videre presisere at foreliggende artikkel ikke er stedet for nærmere redegjørelser eller definisjonsmessige drøftelser, hverken mht. sektorprinsippet eller andre prinsipper/doktriner/teorier som har vært gjort gjeldende i spørsmål vedrørende etablering av suverenitet eller jurisdiksjonelle rettigheter, ei heller stedet for noen drøftelse av hvilke realpolitiske overveielser som kan ha ligget til grunn for anvendelse av de ulike prinsipper/ doktriner/teorier. 2 Etablert som norsk biland ved Lov nr.1 av 21. juni 1957 om endring i Lov nr.3 av 27. februar 1930 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. 3 Se f.eks. kartillustrasjon til Pedersen 2011; samt Antarktis-kart i Kunnskapsforlagets store Norgesatlas. 4 Valør 65 øre blå/grønn (nr. NK 450 i Norgeskatalogen), utgitt i anledning av Det Internasjonale Geofysiske År. 5 Jfr. spesielt FNs Havrettskonvensjon av 10. desember 1982, artiklene 55-75. Utenriksdepartementet (1993) Norge i Antarktis. Informasjonshefte utgitt i samarbeid med Justisdepartementet, Miljøverndepartementet og Norsk Polarinstitutt. Oslo, 28 sider. Utenriksdepartementet (1998) Norway and the Polar Regions. The Royal Norwegian Ministry of Foreign Affairs (ISBN 82-7177-499-9). Oslo, 32 sider. Utenriksdepartementet (2009) Norge dokumenterer kontinentalsokkel ved Bouvetøya og Dronning Maud Land. Pressemelding nr.030/09 av 05.05.2009. Tilgjengelig på http://www.regjeringen. no/nb/dep/ud/pressesenter/pressemeldinger/2009/bouvetoeya. html?id=559414. Widerøe, Turi (2006) Is, fly og skip – Oppdagelse og kartlegning med fly i Øst-Antarktis. Masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø: 1-2 og 65-70. Østreng, Willy (1986) Norway in northern waters. I Archer, C. & D. Scrivener (red.) Northern waters. London & Sydney: Croom Helm: 155-173. ETTER- OG VIDEREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN DEMOKRATIBYGGING 15 studiepoeng Videreutdanning 15 studiepoeng - 3 kurssamlinger Menneskerettighetsobservasjon Søknadsfrist: Studiestart: 10.08.2014 05.09.2014 Demokratiassistanse og demokratisering Søknadsfrist: Studiestart: 24.08.2014 19.09.2014 For mer informasjon: www.uib.no/demokrati eller tlf. 55 58 20 18. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 23 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F Våpensmugling til ekstreme organisasjoner fortsetter Fokus Tidlig i mars i år ble et Panama-registrert handelsskip, MV Klos C, bordet syd i Rødehavet av israelske spesialstyrker. Da fartøyet ble inspisert, viste det seg at det i tillegg til store mengder håndvåpenammunisjon og bombekastergranater, også befant seg et antall syriskproduserte M-302 langtrekkende raketter. Disse representerer en farlig trussel i hendene på Hamas eller Hizbollah, eller også mer ekstreme grupper, da rakettene kan nå Tel Aviv fra både Gaza og det sørlige Libanon. I henhold til åpne kilder var våpenlasten kjent for israelsk etterretning som fulgte den fra den sendt med fly fra Damaskus til Teheran, og deretter syd til havnebyen Bandar Abbas ved Hormuz-stredet, hvor lasten ble tatt om bord. Mannskapet var antakelig ukjent med innholdet. Senere ble en last med sementsekker tatt om bord for å skjule våpnene og gjøre dem vanskeligere å identifisere. Destinasjonen var Port Sudan, halvveis opp i Rø- dehavet, men de israelske spesialstyrkene tok kontroll over fartøyet før ankomst. Hadde lasten kommet frem ville den antakelig blitt fraktet videre landeveien opp gjennom Egypt, til Sinai og deretter gjennom tunneler inn til Gaza. Dette beslaget føyer seg inn i en rekke andre våpenbeslag til sjøs. I over ti år har Israel gått til aksjon mot en rekke fartøyer, og verden har fått et innblikk i omfanget av de primært iranske forsendelsene. Iran har etter resolusjoner i FNs sikkerhetsråd ikke tillatelse til å selge, eksportere eller for den saks skyld gi bort våpen av noe slag. Våpenforsendelse fortsetter imidlertid, skjult i lasten på forskjellige handelsfartøyer. I 2002 ble MV Karine A bordet og de beslaglagte våpnene vist offentlig. Ombord på MV Francop ble det i 2009 funnet flere hundre tonn med raketter, granater og bombekastere. I 2011 fant den israelske marinen store mengder ammunisjon på MV Victoria, i tillegg til radarer og sjømålsmissiler, bestemt for Hizbollah. At beslagene fortsetter kan kun bety at nok kommer igjennom til at det er verd å ta risikoen forbundet med frakten. Israel kan antakelig knyttes til angrep på en konvoi syd i Libanon i februar, med raketter bestemt for Hizbollah. I oktober 2012 ble et varehus i Port Sudan ødelagt av ukjente kampfly. Det har også blitt rapportert om angrep på kjøretøyer langs veiene i Sudan. Episoden i mars viser at Syria og Iran spiller tett sammen i konflikten i området. En mulighet til å trekke Israel inn i en fremtidig konflikt gjennom store våpenleveranser til Hamas og Hizbollah gir Iran et ekstra kort på hånden. Den viser også at israelsk etterretning fortsatt er svært profesjonell, og også at landet ikke nøler med å bringe opp fartøyer på det åpne hav. (Kilde: BBC, IDF, JWC) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 24 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F Militære planer for Afghanistan Fokus ISAFs mandat avsluttes ved utgangen av 2014, etter mer enn ti år med kampoperasjoner. Fra et militært ståsted må operasjonen karakteriseres som meget vellykket, selv om mye kritikk av situasjonen ellers i Afghanistan kan fremføres. NATO og det internasjonale samfunnet etterlater seg selvsagt ikke et demokrati eller velferdssamfunn etter vestlig standard, men dette var aldri intensjonen. Men ISAF har ledet an slik at sikkerhetssituasjonen nå er god eller akseptabel i det aller meste av landet. Uroen er meget lokalisert i enkelte provinser og distrikter. De afghanske sikkerhetsstyrkene, Afghan National Security Force, ANSF, har utviklet seg til å bli en meget kapabel organisasjon som nå selv planlegger, gjennomfører og analyserer alle store operasjoner på brigade og korpsnivå. ANSF kan ikke lenger trues alvorlig av Taleban eller andre opprørere og kriminelle bander. Likevel har sikkerhetsstyrkene behov for ytterligere trening i luftoperasjoner, logistikk, forsvarsplanlegging, administrasjon og andre spesialiserte emner. For å sikre at dette ivaretas har NATO planene klare for en oppfølging av ISAF, kalt Resolute Support, men denne operasjonen skal kun fokusere på trening, rådgiving og støtte – ikke kampoperasjoner. I januar 2015 vil Resolute Support iverksettes, men kun dersom helt sentrale avtaler kommer på plass. USA og de fleste andre nasjonene vil kreve at det undertegnes en Status Of Forces Agreement, SOFA, som regulerer administrative og juridiske forhold mellom senderlandet og vertsnasjonen. Et sentralt punkt er at personellet ikke skal utsettes for straffeforfølgelse av vertsnasjonen, men dømmes av domstol i eget hjemland. Da den irakiske regjeringen ikke ville videreføre en slik avtale, førte dette til at USA trakk seg ut av landet i 2011. Nå står NATO og det internasjonale samfunnet (så langt har elleve nasjoner gått sammen med NATO i Resolute Support) overfor et tilsvarende problem. Av grunner kun kjent for presidenten i Afghanistan, Hamid Karzai, har ingen avtale blitt inngått til tross for et stort internasjonalt press og en massiv støtte fra ledende afghanske politikere og militære, ikke minst den rådgivende Loja Jirga som anbefalte signering uten forbehold. Karzai spiller et farlig spill. NATO ønsker å fullføre oppdraget og ivareta de enorme økonomiske og menneskelige investeringene i et mer stabilt Afghanistan, men det finnes sterke krefter i de forskjellige land som helst hadde sett en total tilbaketrekning. Det var valg på ny president 5. april, men en andre valgomgang vil måtte finne sted da ingen kandidat fikk rent flertall i første runde. Karzai har gjort det klart at han vil overlate det til sin etterfølger å signere avtalen med NATO (samtlige kandidater har gitt uttrykk for at de akter å gjøre dette), men for hver uke og måned som går vil iverksettelsen bli tilsvarende mer improvisert, kostbar og uoversiktlig. I oktober vil NATO møte et ”point of no return” og planene for en null-løsning er under utvikling. Samtidig er dette noe ingen egentlig ønsker, så den praktiske omvandlingen fra et kampoppdrag (ISAF) til en treningsmisjon forsetter under forutsetningen av at avtalen kommer på plass i tide. NATO har bestemt seg for å gjennomføre et toppmøte i september, der Afghanistan naturlig nok vil være et hovedtema. Møtet vil komme på et kritisk tidspunkt og det er å håpe at en mer imøtekommende president er på plass. Det er ingen hemmelighet at de mange ubegrunnete og falske beskyldingene som den sittende presidenten har fremført, har skadet forholdet til andre statsledere betydelig. I mellomtiden går ISAF inn i den siste sesongen der de deltar direkte i kamphandlinger. I stor grad er dette nå begrenset til luftstøtte og visse spesialoperasjoner. Samtidig forberedes Resolute Support og vi kan forvente at organisasjonen rundt vil være på plass senest i november og dermed sikre en sømløs overgang fra ISAF. (Kilde: NATO, NMT) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 25 AV SEBASTIAN LANGVAD Sverm i allianse I erkjennelse av at Norge, som en liten militær aktør, er best tjent med å inngå i, og bidra til, en troverdig militær allianse og et internasjonalt sikkerhetsfellesskap vil denne artikkelen se nærmere på hvordan en styrke basert på svermkonseptet vil være i stand til å løse oppgaver som en del av en internasjonal koalisjon. Sebastian Langvad er kadett i kull 2012-2015 ved Krigsskolen. Han gikk befalsskole ved Forsvarets skole for etterretning og sikkerhet, og tjenestegjorde etter det på lagsnivå i Etterretningsbataljonen. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 26 SVERM I ALLIANSE S om et ledd i den pågående debatten rundt norsk landmakts fremtidige konsept presenterte artikkelforfatteren i fjor et alternativ basert på lette, autonome manøverenheter som praktiserer svermatferd for å påføre en tallmessig overlegen fiende tilstrekkelig tap til at fienden oppgir sin strategisk offensive ambisjon1. Ved argumentasjonen for dette konseptet lå fokuset utelukkende på inter-statlig konfrontasjon på norsk territorium. At alle deltagere i debatten har lagt dette bakteppet til grunn er sannsynligvis på grunn av at dette er stadfestet som Forsvarets dimensjonerende oppgave i de politisk styrende dokumenter. Når de samme dokumentene også beskriver deltagelse i forskjellige internasjonale operasjoner som grunnleggende for å ivareta norske sikkerhetspolitiske målsetninger, bør denne debatten imidlertid også ta for seg hvordan de alternative konseptene vil være i stand til å løse disse oppgavene. Den påfølgende teksten vil derfor ta sikte på å besvare følgende to spørsmål: Hvordan vil en doktrine basert på svermkonseptet oppnå interoperabilitet med allierte styrker? Og, hvilken ytelse kan forventes av svermkonseptet i de internasjonale operasjoner man ser for seg i fremtiden? Doktrinell kompatibilitet I artikkelen der svermkonseptet ble presentert var en grunnleggende antagelse for sammenligningen mellom de forskjellige alternativene at Norge måtte motsette seg et strategisk militært overfall på egenhånd. At strategisk overfall er den alvorligste trusselen innenfor utfallsrommet for Norge i overskuelig framtid støttes av vurderinger gjort ved FFI i forbindelse med deres studie av fremtidens landmakt2. At Forsvaret må innrettes for å håndtere et slikt angrep uten alliert støtte hvis nødvendig er ikke fra artikkelforfatteren ment som et uttrykk for at dette er mest sannsynlig, men snarere at dette er en grunnforutsetning for at militærmakten skal kunne være den siste garantist for norsk suverenitet. Med forskyving av amerikansk fokus mot Stillehavet, og den prekære økonomiske situasjonen hos flere allierte er det nå også mer aktuelt enn noen gang siden andre verdenskrig å vurdere selvstendig forsvarsevne. Likevel kan historiske lærdommer fra det siste århundret leses dithen at inngåelse i en allianse er den beste måten for en liten stat som ikke ønsker omfattende militær opprustning å oppnå evne til å motsette seg militært press. Denne vurderingen, i tillegg til verdien av bidrag til folkerettslig basert, internasjonal sikkerhet, er tydelig formulert i de politiske grunnlagsdokumenter for Forsvaret. En tilsynelatende motsetning trer derfor fram når det gjelder å planlegge for fremtiden. På den ene siden må man være innrettet for i siste instans å kunne stå alene, men samtidig er det mest gunstig å være innrettet slik at man kan bidra godt i en allianse for å redusere sannsynligheten for å måtte stå alene. Dagens fellesoperative doktrine kan hevdes å ha gått langt i retning av å kunne samvirke med allierte. Torgeir E. Sæveraas og Kjetil Henriksen har i en utgivelse gjennom Instituttet for Forsvarsstudier pekt på hvordan den amerikanske utviklingen av AirLand Battle-doktrinen fikk avgjørende betydning på norsk doktrineutvikling på 1990-tallet3. Dette er i tråd med John Lynn sin påstand om at vestlig landmilitær utvikling har fulgt mønsteret av at en toneangivende militærmakt utvikler et konsept som de resterende land i samme kulturelle sfære deretter emulerer4. Når den allerede nevnte IFS-utgivelsen også trekker fram at amerikanerne selv anså norske forutsetninger som tilstrekkelig avvikende til å utgjøre et unntak fra AirLand Battle5, synliggjøres en sentral utfordring ved norsk doktrineutvikling. Kombinasjonen av geopolitisk posisjon, ressurser og geografi gjør Norge til et av de vesteuropeiske landene som i minst grad kan se seg tjent med å kopiere et amerikansk konsept. Vi er rett og slett for ulike til å kunne herme så omfattende som vi har gjort. Hvordan kan da et svermkonsept, unikt utarbeidet på bakgrunn av norske forutsetninger, oppnå det samvirke med allierte som teksten allerede har stadfestet er ønskelig? Svaret på dette er både tidsriktig og vanskelig å gjennomføre; doktriner hos alliansepartnere må være kompatible, ikke identiske. Dette er tidsriktig fordi det passer godt inn i diskusjonen om funksjonell spesialisering innad i allianser, en diskusjon som er spesielt relevant i en tid med økonomiske sparetiltak. Svermkonseptets kompatibilitet med alli- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 27 SVERM I ALLIANSE Forsvarsevne: Det er nå mer aktuelt enn noen gang siden andre verdenskrig å vurdere selvstendig norsk forsvarsevne. Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvarets mediesenter. erte doktriner vil ivaretas gjennom et felles begrepsapparat, likhet i stabsprosedyrer og interoperabilitet i teknologien. Selv om de konkrete operasjonene vil se annerledes ut vil plan og beslutningsprosessen som leder fram til dem være gjenkjennbare, og norske styrker vil benytte våpen og kommunikasjonsmidler som kan inngå i en alliert ramme. I tillegg vil ikke utviklingen av en svermdoktrine være et definitivt brudd med konseptene hos våre allierte. Ved å flytte norsk landmakt sitt fokus fra den historiske forbildeorganisasjonen, den materielltunge US Army, til US Marine Corp vil det bli tydelig at særegenhetene ved et nytt konsept ikke vil være et hinder for samvirke med allierte. En viktig del av USMC sitt nye operasjonelle konsept er det såkalte Distributed Operations/Enhanced Company Operations6, og her finnes tilstrekkelige likheter med en svermstyrke til å gjøre dette konseptet gjenkjennbart for alliansepartnere. Når landkomponenten ved en eventuell unnsetningsstyrke mest sannsynlig vil bestå av marineinfanterister, er en slik endring av fokus ikke annet enn fornuftig. Når det til tross for disse formildende punktene hevdes at det å utvikle en egen doktrine kan vise seg utfordrende, er det fordi dette vil kreve et svært selvstendig, kritisk og kreativt militærteoretisk arbeid i nasjonal ramme. At det imidlertid er verdt innsatsen vil teksten videre argumentere for ved å belyse at svermkonseptet kan levere bedre ytelse enn eksisterende og foreslåtte konsepter i internasjonale operasjoner. Internasjonale operasjoner Enhver drøfting av militærmakt til bruk i internasjonale operasjoner i fremtiden er nødvendigvis en avgrenset del av et større, helhetlig tema. Dette er på grunn av den, etter hvert, bredt anerkjente oppfatning at militære tiltak alene vil være utilstrekkelig for å løse de internasjonale sikkerhetstrusler vi forventer å stå ovenfor. Artikkelens videre argumentasjon bestrider ikke denne oppfatningen, men er avgrenset til å fokusere på det som vil være militærmaktens unike oppgave i enhver konflikt, å stille voldsmakt tilgjengelig for den helhetlige tilnærmingen. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 28 SVERM I ALLIANSE Som et grunnlag for FFI sin studie av alternativer for fremtidens landmakt ble det ved samme institutt gjort en vurdering av mulighetsrommet for fremtidens internasjonale operasjoner7. FFI presenterer seks forskjellige scenarioklasser som skal dekke spennet av sikkerhetsutfordringer landmakten kan måtte bidra til å håndtere, og selv om det er viktige forskjeller mellom disse klassene er det også to sentrale operative krav som i varierende grad går igjen i samtlige. For å være relevant for fremtidens internasjonale operasjoner identifiseres det at landmakten må være i stand til å stille styrker som kan jobbe fleksibelt i små forband med høy mobilitet, i tillegg til å ha god evne til å samhandle med lokale styrker. Den videre teksten vil se på hvordan svermkonseptet oppfyller disse kravene i forhold til den mekaniserte brigaden. ISTAR-konseptet vil ikke omtales ettersom Sverre Diesen i sin presentasjon av dette selv uttrykker at mekaniserte styrker kan være de best egnede for de utfordringer man forventer i de fleste internasjonale operasjoner8. Små, mobile enheter Styrkeforhold, fiendens strategi og geografi forventes alle å bidra til et behov for mobile enheter som kan jobbe i små forband. Et gjennomgående trekk i moderne opprørsbekjempning er at opprørsbekjemperens styrker er underdimensjonert for de ansvarsområder de blir tildelt. Den norske kompanistridsgruppen som fikk ansvar for å levere offensiv kampkraft til Faryab, en provins på størrelse med Nord-Trøndelag fylke, er et velkjent eksempel på dette. Når opprørerne også ser seg tjent med å unngå de sterkere regulære styrkene, blir betydningen av store avstander forsterket ettersom den begrensede opprørsbekjempende styrken sjelden befinner seg der opprøreren slår til og er prisgitt å reagere på fienden. Velger opprørsbekjemperen derimot å opprettholde tilstedeværelse i ett fokusområde over tid innebærer dette nødvendigvis en nedprioritering av andre områder som da risikerer å oppleve økt opprørsaktivitet. Det utilgjengelige terrenget og den dårlig utbygde infrastrukturen man ofte finner i dagens konfliktområder er i tillegg et betraktelig hinder for motoriserte og mekaniserte styrkers evne til å reagere så hurtig over lange distanser som kreves. Hærens erfaringer i Afghanistan belyser i hvor liten grad det Uforutsigbarhet: Helikoptre og lette terrengkjøretøy er de fremkomstmiddel som i størst grad muliggjør hurtighet og sikkerhet gjennom uforutsigbarhet. Foto: Torgeir Haugaard. mekaniserte konseptet imøtekommer disse utfordringene. Stridsformen manøverstyrkene er utdannet og utstyrt for krever ikke bare tilstedeværelsen av taktiske støtteressurser, men også det omfattende logistikkapparatet som holder styrken gående. Resultatet blir en lang kolonne pansrede kjøretøy hvis operasjonelle mobilitet i stor grad er begrenset til de få egnede veiaksene i området. Den uunngåelige forutsigbarheten i operasjonsmønster medfører økt risiko for personellet, og tiltakene som iverksettes for å imøtekomme risikoen driver igjen operasjonstempoet ned på et nivå som betraktelig reduserer effekten av innsatsen. Dette er selvfølgelig ikke nye observasjoner. Amerikanerne er bare en av mange industrielle militærmakter som har erfart at styrker innrettet for å kjempe for taktiske avgjørelser mot en symmetrisk motstander er lite relevant i lavere deler av konfliktspekteret. I en utredning av deres rådgiverinnsats i Sør-Vietnam formulerte komiteen nettopp denne lærdommen, og presenterte også følgende anbefaling: « [What is NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 29 SVERM I ALLIANSE needed are] small, mobile, lightly equipped units of the ranger or commando type. It requires different weapons, command systems, communications, logistics…»9. Med denne anbefalingen som utgangspunkt blir det tydeligere hvorfor en landmakt innrettet for å drive strid etter svermkonseptet kan forventes å levere overlegen ytelse i fremtidens internasjonale operasjoner. Helikoptre og lette terrengkjøretøy er de fremkomstmiddel som i størst grad muliggjør hurtighet og sikkerhet gjennom uforutsigbarhet, og en svermstyrke vil besitte begge kategorier i mye større antall enn en mekanisert landmakt. I tillegg vil hvert lag eller gruppe være trent og utstyrt for å være en selvstendig manøverenhet, noe som tillater tilstedeværelse i langt flere områder samtidig. Resultatet blir da at i stede for å konfrontere en håndfull opprørere med en kompanistridsgruppe, som må holdes samlet for å ha alle innsatsmidler tilgjengelig, vil et lag oppsatt med presisjonsstyrte høyeksplosiver og skarpskyttervåpen være langt mer kostnadseffektiv mot den samme motstanderen. Sannsynligheten for at et slikt lag vil havne i strid på noe annet enn sine egne premisser blir også redusert ved et uforutsigbart operasjonsmønster muliggjort av fleksible transportmidler. For å bevare muligheten for hurtig og skjult forflytning er det nødvendig at styrken frakter med seg minimalt med utstyr. Når man samtidig ønsker lagets tilstedeværelse i et område over lenger tid, blir kravet til responsiv etterforsyning tydelig. «Just-in-time»-logistikk er et sivilt forretningsprinsipp som kan bidra til å fjerne behovet for de tungt lastede styrker og sårbare tren som kjennetegner militær «just-in-case»-logistikk10. I de tilfeller der egne manøverenheter havner i strid med en fiende de ikke kan håndtere, vil sentraliserte reaksjonsstyrker fullt oppsatt på helikoptre være tilgjengelige for å snu situasjonen. Uforutsigbarheten fienden blir stilt ovenfor i møte med dette konseptet kan forventes å passivisere han langt mer effektivt enn vår faktiske størrelse skulle tilsi. Lokalt samarbeid Uansett hvor effektive våre egne styrker blir, er det likevel lite sannsynlig at det vil være tilstrekkelig til å imøtekomme de utfordringer som er iboende for en intervenerende ekspedisjonsstyrke. For å snu styrkeforholdet i vår favør, frata fienden hans «hjemmebanefordel» og vinne det samtykke fra de sivile som de fleste forventede scenarier er avhengig av, vil det være avgjørende å kunne bygge opp og samhandle med lokale sikkerhetsstyrker. Heller ikke dette er ukjent fra tidligere konflikter, og Forsvaret har det siste tiåret gjort seg utstrakt erfaring med aktivitet som FFI betegner som Sikkerhetssektorreform (SSR)11. Likevel peker FFI videre på at dette er aktivitet som er unik for operasjoner utenfor landets grenser. Med dagens system er utfordringen at å styrke organisasjonens evne til SSR går på bekostning av trening på nasjonale oppgaver. Offiserer av den nødvendige kvaliteten må tas ut av avdelinger og tilegne seg kunnskap som ofte går langt utover det som er relevant for den faste stillingen. For å belyse hvordan det i en landmakt etter svermkonseptet ikke vil være en motsetning mellom nasjonale oppgaver og SSR vil teksten nå fokusere på et aspekt ved konseptet som fikk uforholdsmessig lite omtale i den innledende artikkelen; etterretningsfunksjonen. Selv om endringene her ikke er like åpenbare som nye transportmidler, taktikker og våpensystemer, er de av vel så stor betydning. Når hver enhet i svermen forventes å drive innhenting mot fienden for potensielt å kunne trekke sine sideordnede enheter med seg i innsats, vil dette nødvendigvis kreve ferdigheter som overlapper med dagens oppklaringsavdelinger. Dette vil være en positiv utvikling som frigjør spesialisert personell til å fokusere på en oppgave som i forrige artikkel ble identifisert som sentral for etterretningsavdelinger i et svermkonsept. Koordinering av lokale nettverk av støttespillere vil i et nasjonalt forsvarsscenario kunne være avgjørende for å utløse det fulle potensialet som ligger i å slåss på egen jord. For å sikre enhetlig innsats med de regulære styrkene vil etterretningspersonell fungere som bindeleddet mellom disse styrkene og de sivile som støtter med alt fra etterforsyning og behandling av sårede, til informasjonsinnhenting. Ikke bare må operatørene da ha den tradisjonelle evnen til å jobbe isolert og tett på fienden. De må også besitte kunnskaper og ferdigheter til å kartlegge og utnytte ressurser hos lokalbefolkningen, organisere disse ressursene til et effektivt motstandsnettverk for deretter NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 30 SVERM I ALLIANSE å drifte dette nettverket på en måte som ivaretar både effektivitet og sikkerhet. Overføringsverdien fra disse nasjonale oppgavene til SSR i internasjonale operasjoner blir med ett tydelig. I stede for tidkrevende nyutdanning av offiserer som kun skal fungere som rådgivere i en kontingent, vil Forsvaret ha tilgang til personell hvis primæroppgave sammenfaller i stor grad med SSR-oppdrag. Misjonsspesifikk forberedelse vil selvfølgelig være nødvendig, men både dette og de konkrete erfaringene gjort i misjonsområdet vil direkte styrke kompetansen til nasjonale oppgaver heller enn å være en mindre relevant faglig avstikker for de aktuelle offiserene. I tillegg vil personell med denne kompetansen være av stor verdi når det gjelder å konfrontere irregulære motstandere. David Galula peker på hvor avhengig et vellykket opprør er av å mobilisere støtte fra befolkningen12, og dette resulterer i fiendens etablering av mer eller mindre formaliserte nettverk av støttespillere. Når opprørsbekjemperen skal rulle opp disse nettverkene, hvem har vel da bedre forutsetninger for å lede denne innsatsen enn personell som selv er spesialisert i å opprette slike nettverk? Den tilsynelatende motsetningen mellom oppgaver hjemme og ute som FFI presenterer synes med dette å falle bort hvis man bare er villig til å revurdere noen grunnleggende antakelser om hvordan nasjonalt forsvar kan oppnås. møte fremtidens utfordringer i internasjonale operasjoner, står man tilsynelatende ovenfor en slik tvilsom lovnad. Det blir derfor nødvendig å fremheve et grunnleggende trekk ved dette konseptet for å belyse at den forespeilede overføringsverdien mellom nasjonale og internasjonale oppgaver ikke kommer uten en pris. Den prisen er at man reduserer evnen til å oppnå en taktisk avgjørelse på slagfeltet. Søken etter en taktisk avgjørelse, det avgjørende slaget, har vært et gjennomgående kjennetegn ved vestlig militær tradisjon. Militærhistoriker Victor Davis Hanson hevder at kimen til denne trenden er å finne hos borgersoldatene i de greske bystatene13. Disse deltidssoldatene hadde behov for å avslutte kriger raskt slik at de kunne vende tilbake til sine jorder og forretninger. Resultatet ble et mønster av krigføring preget av at begge parter møttes på en egnet slagmark for der å kjempe om en avgjørelse gjennom kort og intens voldsutøvelse. Det militærvesen denne formen for krigføring krevde var kjennetegnet av tunge styr- Taktisk avgjørelse; unødvendig og utilstrekkelig En foreløpig oppsummering av denne og forrige artikkel vedrørende svermkonseptet er da at ved nasjonalt territorialforsvar er svermkonseptet best egnet fordi det konfronterer en fiende asymmetrisk og gjør fiendens materielle overvekt irrelevant, mens i de fleste internasjonale operasjoner vil svermkonseptet være det beste alternativet fordi det setter våre styrker i stand til å konfrontere en ukonvensjonell motstander med en funksjonell symmetri som vil gjøre vår teknologiske overlegenhet mer tellende. En viss skepsis bør naturligvis råde når man blir presentert løsninger som påstås å oppfylle to tilsynelatende motstridende krav. Når det hevdes at svermkonseptet vil være i stand til å forsvare norsk suverenitet både alene og i allianse, i tillegg til å være det konsept som er best egnet til å Det norske Forsvaret har mer til felles med Vo Nguyen Giap og Ahmed Shah Massoud (bilde) enn med Napoleon og Fredrik den Store. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 31 SVERM I ALLIANSE ker som i strid var i stand til både å absorbere stor skade og å påføre den på motstanderen, til den pris at de oppga en stor grad av taktisk og operasjonell mobilitet. Historiske eksempler på at dette kjennetegnet har blitt videreført er de romerske legioner, de føydale ridderne, renessansens tercio og industrialiseringens mekaniserte brigader. Kombinert med, eller kanskje forårsaket av, denne europeiske besettelsen med det avgjørende slaget har vestlig militærteori overveiende fokusert på å studere bedriftene til de store erobrerne, disse personlighetene som har ledet styrker til (midlertidig) seier på den strategiske offensiven. Når FFI i sin vurdering av fremtidens landmakt avskriver nektelseskonseptet, som har flere likhetstrekk med svermkonseptet, på bakgrunn av at det vil ha liten evne til å slå fienden på slagfeltet14, vitner dette om en uberettiget antagelse om at streben etter en taktisk avgjørelse er et militært prinsipp hevet over enhver kritikk. Selv om det er lett å finne historiske eksempler på at kriger vinnes ved å konfrontere fienden på slagfeltet med styrker som er overlegne til å kombinere våpensystemers effekter, er det åpenbart like lett å glemme at denne oppskriften for seier avhenger av at fienden møter opp for å la seg beseire. Den franske feltmarskalken Henri Turenne sin uttalelse om at Gud støtter den siden med de største bataljonene er kun gyldig så lenge begge sider velger å stille opp med bataljoner og konfrontere hverandre med lignende midler. Vietnamkrigen og mujahedins motstand mot Sovjet er kun de mest kjente av en lang rekke historiske eksempler på at krigens mål kan oppnås av en styrke som aldri vinner et større slag. Som medlemmer av vestlig militær tradisjon kan disse eksemplene fort oppfattes som noe man ikke ønsker å assosiere seg med, men ved en objektiv vurdering av Norges nasjonale militære behov kan man finne sterke argumenter for at vi har mer til felles med Vo Nguyen Giap og Ahmed Shah Massoud enn Napoleon og Fredrik den Store. Dette bør ikke være en smertefull erkjennelse, men snarere noe som fristiller Forsvaret til å tenke radikalt nytt for å møte det store spekteret av utfordringer fremtiden kan presentere. Konklusjon Norge må revurdere sitt fokus på styrker innrettet for å kjempe for en taktisk avgjørelse som i et strategisk defensivt scenario er unødvendig, og mest sannsynlig uhensiktsmessig når de største bataljonene fort kan befinne seg på motstanderens side. I tillegg peker fremtidsprognoser og resulterende konseptutvikling hos vår viktigste allierte på at etterspørselen etter kompetanse innenfor ikke-lineære, distribuerte operasjoner kun vil øke i tiden som kommer. I svermkonseptet ligger derfor muligheten for at norsk landmakt kan forberede seg på fremtidens nasjonale og internasjonale oppgaver på en slik måte at forberedelser på det ene forsterker evnen til det andre. 1 Langvad, Sebastian, Norsk Sverm. I: Norsk Militært Tidsskrift. 183, 2/2013, ss 4-10 2 Johansen, Iver, Sundfør, Hans Olav, Hoff, Erlend Øby, Fremtidig landmakt – veivalg mot en fremtidig norsk landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/00355, 2012, s 19 3 Sæveraas ,Torgeir E. og Henriksen, Kjetil, Et militært universalmiddel- Amerikansk «Maneuver Warfare» og norsk doktrineutvikling, IFS, 2007, s 145 4 Lynn, John A., The evolution of army style in the modern West. I: The International History Review XVIII 3, august 1996, s 505–545 5 Sæveraas ,Torgeir E. og Henriksen, Kjetil, Et militært universalmiddel- Amerikansk «Maneuver Warfare» og norsk doktrineutvikling, IFS, 2007, s 147 6 Gilman, Brian L. Distributed Operations: Translating Tactical Capabilities into Operational Effects, Newport: Naval War College, 2006 7 Norheim-Martinsen, Per M., Nyhamar, Tore, Kjølberg, Anders, Kjeksrud, Stian og Ravndal, Jacob Aasland. Fremtidens internasjonale operasjoner , FFI-rapport 2011/01697 8 Diesen, Sverre, Manøverkrigføring i det 21.århundre- Er mekaniseringens storhetstid forbi? I: Norsk Militært tidsskrift, nr 3, vol.182, 2012, s.17 9 The Pentagon Papers: The Defense Department History of United States Decisionmaking on Vietnam (Senator Gravel Edition: 4 vols), Boston: Beacon Press, 1971, s 435 10 Myers, Laurel K, Eliminating the Iron Mountain. I: Army Logistician, 2004, nr 4, vol 36, http://www.almc.army.mil/alog/issues/ JulAug04/C_iron.html, hentet 2.8.2013 11 Norheim-Martinsen, Per M., Nyhamar, Tore, Kjølberg, Anders, Kjeksrud, Stian og Ravndal, Jacob Aasland. Fremtidens internasjonale operasjoner , FFI-rapport 2011/01697, s 25 12 Galula, David. Counterinsurgency Warfare. Westport: Praeger Security International, 2006, s 34 13 Hanson, Victor Davis. The Western Way of War: Infantry Battle in Classical Greece, Berkley: University of California Press, 1989 14 Johansen, Iver, Sundfør, Hans Olav, Hoff, Erlend Øby, Fremtidig landmakt – veivalg mot en fremtidig norsk landmakt i balanse, FFI-rapport 2012/00355, 2012, s 39 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 32 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | DEBATT D Forvirring om Forsvarets utvikling – en replikk Debatt Av Paul Narum og Sverre Diesen Ekspedisjonssjef Fridthjof Søgaard i Forsvarsdepartementet har i forrige nummer en kommentar til undertegnedes artikler i NMT om langtidsplanleggingens realiteter. Kommentaren bygger i hovedsak på to tolkninger av vår begrepsbruk som begge er så oppsiktsvekkende gale at det påkaller en replikk. Innledningsvis griper han tak i det han kaller vårt «klagemål over at det har oppstått et betydelig avvik i forhold til planene på 1990-tallet», og peker på at planleggingen etter årtusenskiftet nettopp har vært et oppgjør med de urealistiske planene fra 90-tallet. Dette er derfor snarere et bevis på vellykket omstilling enn det motsatte, i følge Søgaard. Men denne artikkelen dreier seg faktisk om planleggingen fra 1999 og frem til i dag. At mangelen på realisme var enda større på 90-tallet er riktig, men hva har det med saken å gjøre? Vårt poeng er at stortingsmeldinger og –proposisjoner fra 1999 og fremover konsekvent har bommet med hensyn til å beskrive forsvarsstrukturens utvikling utover den nærmeste fireårsperiode. Det er en realitet som neppe lar seg bestride. Dernest kaster Søgaard seg over det omdiskuterte begrep «kjøpekraft», hvor han tillegger artikkelforfatterne en original oppfatning. Dersom vår potensielle motstanders budsjetter er så mye dårligere enn våre at hans militære slagkraft reduseres mer enn vår, mener vi i følge Søgaard at våre budsjetters kjøpekraft i realiteten øker. Det har vi aldri ment, og det er sant å si vanskelig å se at det er mulig å oppfatte det slik. Ut fra ordets alminnelige betydning utgjør kjøpekraft det man kan kjøpe av varer og tjenester etter fratrekk av prisstigning innenfor den sektor det dreier seg om. Vårt poeng er at deler av forsvarssektorens prisstigning kompenseres i de årlige budsjetter, men ikke hele. Derfor mister budsjettene kjøpekraft og derfor krymper antall våpensystemer og enheter for hver ny runde med modernisering. Skulle vi derimot hatt den mening Søgaard tillegger oss, ville kjøpekraft betydd det samme som relativ forsvarsevne. Her feiltolker han oss, på tross av at vi bruker betydelig spalteplass både på å forklare hva kjøpekraft er, og på å forklare at vi nettopp ikke har fått en svekkelse av forsvarsevnen som er like stor som kjøpekrafttapet. I den forbindelse peker vi ikke bare på endrede sikkerhetspolitiske forutsetninger, men også på at mange tidligere våpensystemer er innhentet av teknologiutviklingen samtidig som det også er blitt mulig å øke kapasiteten på eksisterende plattformer. Det er denne presiseringen som leder oss til det vi ser som strukturplanleggingens to hovedutfordringer i dag; den kvalitative knyttet til samsvaret mellom struktur og trusselvurdering, og den kvantitative knyttet til kritisk masse. Søgaard er forsvarsministerens mest sentrale rådgiver i alle spørsmål om forsvarsøkonomi. Disse grunnleggende sammenhengene er det rett og slett ikke mulig for en person med hans kunnskaper og erfaring på området å misforstå. Søgaard vil gjerne se omstillingen av Forsvaret på 2000-tallet som et vellykket og i hovedsak avsluttet kapittel. Nå er vi over i en situasjon der de store, strategiske grep er erstattet av såkalt kontinuerlig langtidsplanlegging med mer løpende justeringer av kursen. Vi mener dette er en forenklet fremstilling. Det er fortsatt et betydelig gap mellom vår egen sikkerhetspolitiske virkelighetsbeskrivelse og Forsvarets operative tilgjengelighet. Det er i tillegg en ubalanse i forholdet mellom den operative strukturen, personellstrukturen og støttestrukturen som gjør at vi får mindre operativ evne ut av midlene som bevilges enn vi ideelt sett kunne fått. Økonomisk er endringstrykket fra den kombinerte teknologi- og kostnadsutviklingen usvekket. Hvis budsjettutviklingen heller ikke i fremtiden følger kostnadsutviklingen, vil det tvinge Forsvaret til fortsatt nedskalering av strukturen. Hvordan vil Søgaard i så fall forklare det, hvis det er slik at budsjettenes kjøpekraft slik vi har definert det ikke svekkes? Det er derfor muligheten for å unngå både overinvesteringer og andre feildisponeringer avhenger av vår evne til å forstå disse sammenhengene i tide og la dem få konsekvenser for måten vi planlegger på. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 33 AV Hans Sagosen og Jannicke Wirsching Ledernes betydning for strategisk kompetansestyring i forsvaret Artikkelen omhandler lederens muligheter for strategisk kompetansestyring ut fra dagens seleksjon, lederutdanning og høy rotasjonshastighet i lederstillinger. Forventninger til strategisk kompetansestyring i forsvarssektorens styringsdokumenter er ikke i samsvar med dagens gjennomføring av kompetansestyring. Det er manglende samsvar mellom mål og premissene for måloppnåelse. Forsvarets seleksjonsordninger og utdanningssystemer produserer homogene ledertyper som i liten grad har bakgrunn for å kompetansestyre virksomheten strategisk. Rotasjonshastigheten gir lederne små muligheter til å gjøre annet enn å videreføre praksis. Lederens komplekse virkelighet oppsummeres i en egen modell. Noen av tiltakene som foreslås er klargjøring og enhetlig bruk av begreper i styringsdokumentene, en helhetlig tilnærming til ledelse som fag hvor kompetansestyring er inkludert i utdanningen, og reduksjon av rotasjonshastigheten i lederstillinger. Denne artikkelen baseres på et paper utført på mastermodulen «Strategisk kompetansestyring i forsvarssektoren» (høst 2013) ved Forsvarets høgskole (FHS), med veileder og emneansvarlig professor Glenn-Egil Torgersen (FHS). Major Hans Sagosen er SO Personell Hærstaben og Jannicke Wirsching er rådgiver ved INIOPS stab CYFOR. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 34 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET INNLEDNING gens ledere møter ved strategisk kompetansestyring. I tillegg gis noen betraktninger i form av tiltak. F orsvaret utdanner ledere i et homogent karriereløp med sterkt fokus på den handlekraftige, operative lederen. I Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret (FSJ LED) står det at: “ ...Forsvarets ledelsesfilosofi finner sted i spenningsfeltet mellom operative prinsipper (drevet av krigens krav) og administrative prinsipper (drevet av sivile markedsmekanismer)” (FSJ LED 2012:1). Spenningsfeltet beskriver godt ledernes komplekse hverdag, og belyser en ekstra dimensjon ved å være leder i Forsvaret kontra i en sivil virksomhet. I Kompetanse for en ny tid - Melding til Stortinget 14 (2012-2013) (Kompetansemeldingen), ansvarliggjøres lederne for den forventede utviklingen av forsvarssektoren som en mangfoldig kompetanseorganisasjon. Lederne skal drive utviklingen av en kompetanseorganisasjon i et komplekst kunnskapssamfunn. Forventningene til ledernes evner er store, og det er vesentlig å undersøke hvilke implikasjoner dette har for strategisk kompetansestyring. Er det samsvar mellom forsvarssektorens styringsdokumenters forventninger til ledernes evne til strategisk kompetansestyring, og har lederne forutsetninger for å utøve dette? Vi ser på dagens ledere ut fra to perspektiver: 1. Lederen og forventninger til strategisk kompetansestyring ut fra forsvarssektorens styringsdokumenter. 2. Lederen og forutsetninger ut fra rammefaktorene utdanning og rotasjonshastighet. Perspektivene sees i forhold til styringsdokumenter for forsvarssektoren generelt og Forsvaret spesielt samt Lai sin modell om strategisk kompetansestyring som en kontinuerlig prosess (Lai 2004:14). Modellen er valgt ut fra dens fokus på aktiviteter som lederne har ansvar for og som strategisk kompetansestyring må sees i forhold til. Styringsdokumentene gir føringer på de prosessene en leder skal effektuere, samt har en hierarkisk betydning i forhold til ledelse som fag. Perspektivene knyttes avslutningsvis sammen i en modell som beskriver noe av kompleksiteten da- Avgrensninger og definisjoner Ledersjiktet avgrenses til militære ledere på nivå 3 i Forsvaret. Dette er en homogen gruppe selekterte ledere som har ansvar for komplekse avdelinger med differensiert kompetanse og et relativt likt rotasjonsmønster. Forsvaret som segment er utgangspunktet i artikkelen da vi ser på den militære leder i Forsvaret, men problematikken kan ha overføringsverdi til forsvarssektoren generelt. Lederskap defineres i Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) som: “... å påvirke enkeltindivid og grupper til å arbeide mot felles mål” (FFOD 2007:162). Denne definisjonen legges til grunn for bruken av begrepet ledelse i artikkelen. Definisjon på strategisk kompetansestyring som benyttes i artikkelen er: “Strategisk kompetansestyring knytter HRM sammen med Forsvarets overordnede strategi og styring og innebærer planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak innen HR-verdikjede for å sikre Forsvaret og den enkelte medarbeider nødvendig kompetanse for å nå definerte mål. Dette er med andre ord Forsvarets samlede arbeid med å planlegge, rekruttere, utvikle, beholde, anvende og avvikle menneskelige ressurser for produktive formål i den hensikt å nå sine strategiske mål” (Direktiv for strategisk kompetansestyring i Forsvaret (DISKO):5). Lai bruker kompetansestyring som begrep i sin bok fra 2004, og endrer dette til kompetanseledelse i neste utgave fra 2013. Da styringsdokumentene fra forsvarssektoren bruker begrepet kompetansestyring, finner vi det naturlig å forholde oss til dette begrepet gjennom artikkelen. Øvrige begreper defineres der de brukes i teksten. METODE Utvalg og gjennomføring Styringsdokumentene ble gjennomgått for deres relevans for tema, i forhold til deres samsvar med forventningene til lederne som er behandlet i artikkelen. Le- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 35 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET derutdanning, ledernes gjøremål og utfordringer ble behandlet som case, der praksis ble sett opp mot de uttalte mål og forventninger i styringsdokumentene. Modellteori er brukt på symbolsk modell. En relasjonell modell ble konstruert som en oppsummering av ledernes kompleksitet i hverdagen. HOVEDDEL Forventninger til ledernes strategiske kompetansestyring fra sentrale styringsdokumenter Flere styringsdokumenter for Forsvarssektoren påpeker betydningen av lederens rolle og kompetansestyring for å nå Forsvarets mål. “Hovedmålsettingen for forsvarssektorens personellpolitikk er å styrke arbeidet med å rekruttere, beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov og oppgaver” (Prop. 73 S 20112012:117). I Et forsvar for vår tid - Iverksettingsbrevet for langtidsperioden (IVB) 2013–2016, påpekes betydningen av godt lederskap og god kompetansestyring, i tillegg til effektiv økonomistyring og forsvarlig forvaltning, for å nå målet om gradvis og kontinuerlig fornying og forbedring av forsvarets operative evne. Kompetansestyring skal være en integrert del av den strategiske ledelsen av sektoren, og kompetansestyring skal være en integrert del av ledelse og styring i forsvarssektorens etater (Prop. 73 S:118). Hverken kompetansestyring eller strategisk kompetansestyring som begrep defineres i dokumentene. Vi oppfatter at det ikke er konsekvent bruken av begrepene. “Kompetansereformen vil kreve en endring i hvordan kompetanse håndteres i den strategiske ledelsen i sektoren og etatene, og som del av virksomhetsutviklingen og -styringen” (Meld. St. 14, 2012-2013:20). Kompetansemeldingen definerer 4 tiltaksområder for å gjennomføre kompetansereformen; 1) strategisk kompetansestyring, 2) kompetanse integrert i ledelse og styring, 3) effektive systemer for forvaltning og utvikling og 4) samarbeid og åpenhet. Strategisk kompetansestyring fremheves som premiss for de øvrige innsatsområdene. Innsatsområde forstås som tiltaksområde da begrepet innsatsområde kun er nevnt her i Kompetansemel- dingen. Begrepsbruken er ikke konsistent. Kompetansestyring som begrep er ikke definert i Kompetansemeldingen, mens strategisk kompetansestyring er definert. Strategisk kompetansestyring defineres som: ”…et verktøy og arbeidsmetode for å sikre nødvendig kompetanse” (Meld. St. 14:20). Vi oppfatter definisjonen som snevrere og mer instrumentell enn DISKO sin definisjon. Bruken av kompetansestyring og strategisk kompetansestyring oppfattes heller ikke her å være konsistent. Strategisk kompetansestyring Kompetanse integrert i ledelse og styring Effektive systemer for forvaltning og utvikling Samarbeid og åpenhet Fig 1: Kompetansemeldingen. Kompetansereformens tiltaksområder Kompetansemeldingen sier at strategisk kompetansestyring er premiss for de øvrige områdene. Vi mener ut fra figuren at det er motsatt, de tre andre områdene er premisser for strategisk kompetansestyring. Skal Forsvarssektoren jobbe strategisk med kompetansestyring, må kompetanseområdet være en del av personellområdet integrert i ledelse og styring, det må være effektive systemer for forvaltning og utvikling av kompetanse, og Forsvarssektoren må samarbeide med og ha en åpenhet til samfunnet for øvrig og allierte (Meld. St. 14, 2012-2013:57-59). Et viktig parameter mener vi mangler i modellen i Kompetansemeldingen, virksomhetsperspektivet. Perspektivet bør også fremkomme tydeligere i teksten. Lederne må jobbe strategisk i forhold til Forsvarets mål og strategier. DISKOs definisjon på strategisk kompetansestyring favner hele HR- verdikjede; rekruttere, utvikle, anvende og avvikle. Aktivitetene gjennomføres ut fra planlegging som forutsetning for hensiktsmessig rekruttering, samt beholderperspektivet som del av utviklings- og an- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 36 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET Fig 2: Strategisk kompetansestyring som kontinuerlig prosess vendelsesperspektivet. Aktivitetene må skje på bakgrunn av evaluering (DISKO 2009:5). Lederne har ansvar for aktivitetene. Hovedfokuset er lederens rolle i strategisk kompetansestyring. Viktig presisering i definisjonen av strategisk kompetansestyring er at ansvarsområdene skal forvaltes i henhold til Forsvarets strategiske mål, det gjør kompetansestyringen strategisk. Dette er figurativt formidlet i DISKO ved at virksomhetsmål og strategier er plassert øverst i modellen hvor alle aktivitetene er en kontinuerlig prosess. Betydningen av virksomhetens mål og strategier er også formidlet tekstuelt. Det er konsistens mellom modell og tekst. Det sies ikke at definisjonen og modellen i DISKO er basert på Lai sin forståelse, men vi forutsetter dette da likhetene er så store. I følge Lai innebærer strategisk kompetansestyring: “... planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak for å sikre organisasjonen og den enkelte medarbeider nødvendig kompetanse for å nå definerte mål” (Lai 2004:14). Lai har også integrert HR-verdikjede i sin modell, men bruker anskaffelse i stedet for rekruttere, og mobilisering i stedet for anvende. Lai har som DISKO med virksomhetsperspektivet både i modell og teori. Det er konsistens mellom modell og tekst/teori. HR-verdikjede er en lineær prosess. Begge modellene plasserer verdikjeden inn i en didaktisk prosess med aktivitetene; planlegging, gjennomføring/ implementering og evaluering. Lederne må ha like stort fokus på ansattes behov som virksomhetens mål og strategier. Ansattes behov må sees i forhold til virksomhetens mål. Strategisk kompetansestyring utgjør et spenningsfelt mellom ansattes og virksomhetens behov som leder må manøvrere. Siden fokuset er ledelsesperspektivet opp mot strategisk kompetansestyring, går vi tilbake til tiltaksområdet Kompetanse integrert i ledelse og styring i Kompetansemeldingen. Hva er trendene og hvordan begrunner teorier at kompetanse må integreres i ledelse og styring som en av premissene for strategisk kompetansestyring slik fremstilt figurativt i Kompetansemeldingen? NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 37 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET En helhetlig tilnærming?: Å utvikle gode toppledere er vanskelig. Å utvikle toppledere som er gode til å utvikle nye toppledere er enda vanskeligere. Foto: Stian Solum Fra personelledelse til strategisk personelledelse med fokus på virksomhetsperspektivet Lai peker på trenden fra ”personalledelse” - human resource management (HR) til “strategisk” personalledelse - strategic human resource management (HRM). Personalledelse fokuserte på individuelle perspektiv fordi man opprinnelig hadde et “administrativt” perspektiv. Elementene rekruttering, utvelgelse, medarbeiderutvikling og belønningssystem er fortsatt sentrale i strategisk personalledelse, som de var under personelledelse. Elementene er også sentrale innenfor strategisk kompetansestyring (Lai 2004:22). Strategisk personelledelse/HRM ser elementene i forhold til organisasjonens mål og behov. Ledernes ansvar i følge Lai har utviklet seg fra å være mer individfokusert, til å være både individ- og organisasjonsfokusert. Individet er en viktig ressurs/menneskelig kapital som skal sørge for at organisasjonen når sitt mål (Lai 2004). Lai mener det er en utfordring å forvalte ansattes ressurser/kompetanse i henhold til virksomhetens behov da kompetanse ofte betraktes som en sideaktivitet i organisasjonen. Kompetansestyring skilles gjerne ut fra ledelsen til en stabsfunksjon, ofte HR. Kompetansestyring blir da ikke integrert i lederfunksjonen, samtidig som lederne fortsatt er ansvarlig for å rekruttere, utvikle, anvende/beholde og avvikle kompetanse i henhold til virksomhetens behov (Lai 2004, DISKO 2009). Skilles kompetanse ut fra ledelsen, adskilles samtidig kompetansestyring fra virksomhetens overordnede strategi (Lai 2004:24). Dette vanskeliggjør ledernes strategiske kompetansestyring. En ny trend er at kompetanse må integreres i ledelse og styring, og ikke betraktes som en sideaktivitet jfr. Prop. 73 S (2011-2012), IVB (2013-2016) og Meld. St. 14 (2012-2013). Teoretisk begrunnelse for integrering av kompetanse i ledelse og styring som en av premissene for strategisk kompetansestyring For Armstrong har de ansatte en avgjørende strategisk betydning for virksomheten gjennom sin betydning som menneskelig ressurs. Ansattes ressurser kan være selve konkurransefortrinnet til virksomheten, NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 38 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET og spiller en avgjørende rolle for virksomhetens suksess. Armstrong bruker begrepene Human resourse management (HRM) og strategic Human resourse management (SHRM). SHRM utgjør grensesnittet mellom HRM og strategisk ledelse. Lederne har en funksjon i begge begrepene gjennom å lede og styre virksomhetens menneskelige ressurser. HRM omhandler hvordan ansatte rekrutteres og ledes i virksomheten. SHRM omhandler hvordan ansatte som ressurs forvaltes slik at virksomheten når sine mål. Ansatte er av strategisk betydning for virksomheten og tiltak som omhandler personellet må integreres i virksomhetsstrategien. (Armstrong 2011). I følge Kuvaas og Dysvik har lederne som opptrer som støttende og menneskeorienterte stor betydning for at ansatte trives, presterer bra og bidrar til virksomhetens måloppnåelse. Ansatte betraktes som menneskelige ressurser, i likhet med Armstrong, som er lønnsomme for virksomheten hvis de forvaltes rett. Det er ikke tilstrekkelig at lederne “synser” om hvilke tiltak som fungerer slik at virksomheten når sine mål. Lederne må ha kjennskap til eksisterende forskningsbasert kunnskap om hva som påvirker ansattes holdninger, motivasjon og atferd skal virksomheten nå sine mål (Kuvaas & Dysvik 2012). I følge Torgersen og Steiro fremtvinger raske endringer i et globalt arbeidsmarked behovet for fleksible virksomheter som evner å endre seg i takt med markedet og skiftende betingelser. Fleksibilitet er ikke et enhetlig begrep, men defineres som endringsvillighet og respons eller evne til justering (Torgersen & Steiro 2009:40). Fleksible virksomheter vektlegger menneskelige behov, relasjoner og læringsprosesser og fremstår som lærende organisasjoner. Lederne må ha god kjennskap til arbeidsmarkedet for å vurdere virksomhetens kjernekompetanse, samt hvilken kompetanse det kan være hensiktsmessig å outsource. Likeledes må lederne ha god innsikt over ansattes funksjoner, kompetanse og virksomhetens nåværende og langsiktige mål. Både ansatt og leder må ha fokus på fleksibilitet for størst mulig læringsutbytte/måloppnåelse. Didaktisk lederinvolvering kaller Torgersen og Steiro ledernes rolle i læringsprosessen. Leder skal tilrettelegge slik at ansatte har det de trenger for å gjøre jobben sin. Lederne må involvere seg i virksomheten på strategisk nivå, bidra i utvikling av mål og strategier, prioritere oppdrag, koordinere og fokusere på kompetanseutvikling og opplæring. Mennesket settes i sentrum, og økonomiske og mekaniske styringssystemer må menneskeliggjøres (Torgersen & Steiro 2009). I følge Lai gir ikke all kompetanseutvikling positiv effekt. Kompetanseheving/- utvikling som ikke er målrettet og styrt, kan gi negative resultater for ansatte og virksomheten. Lederne har en viktig rolle i strategisk kompetansestyring for å unngå at ansatte hever sin kompetanse eller utvikle ny kompetanse uten at virksomheten har behov for tilført kompetanse. Da oppstår kompetanseinkongruens, manglende samsvar mellom virksomhetens krav og behov og ansattes kompetanse. Ansatte kan oppleve svekket motivasjonen i sitt arbeid da nyervervet kompetanse ikke brukes, eventuelt søke seg vekk. Lederne mister kompetanse, har brukt penger på kompetanse som ikke er blitt anvendt, samt får økte utgifter ved eventuell nytilsetting. For å oppnå verdifulle resultater av kompetansetiltak må det være tydelig kobling mellom virksomhetens overordnede strategi og kompetansestyring. Lederne har en avgjørende rolle i koblingen mellom strategi og kompetansestyring (Lai 2004). Har dagens ledere forutsetninger for å jobbe strategisk innenfor kompetansestyring? Forsvaret er en hierarkisk oppbygget organisasjon med stort fokus på lederrollen. Rollen er dyrket frem over mange år, og lederne er vant til å ta og få ansvar. Forsvarets definisjon av militært lederskap baserer seg på den militære profesjonstanken, der profesjonens krav til lederne oppsummeres med tre ord: være-vite-handle (FFOD:162). Handlekraft er verdsatt sterkt. Fokuset på lederens dualisme og rolle som en komplett kompetansebase er tydelig i styringsdokumenter som omhandler ledelse. Det fastslås at lederen har mange roller å fylle, og koblingen mot kunnskapssamfunnets komplekse hverdag er tydelig (FSJ Grunnsyn ledelse:5). Lederutdannelsen starter med gunnleggende be- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 39 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET falsutdanning, etterfulgt av ansvar for mindre enheter i operative avdelingsledd som lag eller grupper. Etter noen års erfaring blir de motiverte utdannet videre på Krigsskoler med tanke på videre karriere som leder i Forsvaret. Her gis en ytterligere spissing på lederansvar sett i lys av den militære profesjonen og Forsvarets struktur. Kompetansestyring som fag er ikke en del av lederutdanningen. Utdanningen har fokus på den operative delen av ledergjerningen. Dagens selekterte ledere Gjennom karrieren må fremtidens ledere konkurrere om lederposisjoner, basert på en normativ vurdering av deres kompetanse som offiser og en subjektiv, årlig vurdering av deres potensiale som leder. Summen av vurderingen gir lederne posisjoner med stort ansvar, og rollen som premissgiver for virksomheten i avdelinger som kan betegnes som kompetanseorganisasjoner (Meld. St. 14:18). Utdanningen som leder frem til posisjoner med dette ansvaret, er preget av et vertikalt karriereløp, der fordelen med å være ved flere avdelinger over kortere tid er meritterende. Dette kombinert med gode tjenesteresultater gir konkurransefortrinn for høyere utdanning, og etter dette tyngre lederstillinger. Kompetansemeldingen sier følgende om seleksjon av ledere, og måling av resultater: “Ledere må i større grad selekteres og vurderes på evnen til å videreutvikle medarbeiderne og bidra til at organisasjonen har den kompetanse den har behov for - nå og i fremtiden” (Meld. St. 14:22). Videre: “Seleksjon, utdanning og karriereløp i Forsvaret har i for stor grad vært homogene og fokusert på utvikling av ledelseferdigheter og generalistkompetanse” (Ibid:19). Summen av forventningene til lederne i styrende dokumenter har i liten grad vært gjenstand for konkrete, samlende tiltak som kommer lederne til gode. I masteroppgaven “Forsvarets lederutviklingspraksis og forankring i HR-strategi”, undersøkes sammenhengene mellom organisering og styring av lederutvikling i Forsvaret og HR-strategien. Det påpekes spesielt manglende sammenheng mellom Forsvarets mål om å utarbeide et helhetlig lederutviklingskonsept og gjennomført praksis. Forsvarsgrenene jobber Kompetansestyring: Forsvaret har lang erfaring med å utvikle ledere. Men hvor gode er Forsvaret på å utvikle kompetanse? Foto: Vetle Hallås/Forsvarets Mediesenter. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 40 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET med enkelte lederutviklingstiltak, mens det mangler en helhetlig tanke om hvilken ledervinkling som er best for Forsvaret som helhet (Konradsen 2012:60). Ledere får tilfeldige kompetansetilførsler innen ledelse i tiden etter gjennomført Krigsskole, og en viktig del av deres forutsetninger som ledere går tapt. Det er nødvendig å spille på den kompetansen ledere gjennom karrieren opparbeider seg for å skape ledere som er i stand til å spille på et større ledelsesregister. Nedleggelsen av Forsvarets Institutt for Ledelse (FIL) i 2006, som arbeidet med et helhetlig syn på ledelse som fag i Forsvaret, fragmenterte også Forsvarets muligheter til ytterligere å gi lederne kompetanse innen ledelsesfaget. En sentral avdeling med et helhetsperspektiv på ledelse vil i større grad ha gjennomslagskraft og styringsfart i ledelsesspørsmål. Mulighetene for å fange opp Kompetansemeldingens konklusjoner om en overvekt av generalistkompetanse innen ledersjiktet, kunne med en helhetlig tilnærming til faget ledelse vært større. Tiltak kunne ha blitt iverksatt tidligere for å motvirke denne tendensen, da FIL’s oppgaver dreide seg om forskning og utvikling innen ledelse på lengre sikt. Trender i samfunnet og Forsvaret forøvrig er krevende å oppdage uten et aktivt og levende miljø med rett kompetanse innen faget. Rotasjonsmønster 100% Kvinne 90% 80% %-andel i samme stilling Lederstillinger betegnes som karrierestillinger med innebygd rotasjonsmønster i et vertikalt karriereløp. Stillingene er tidsbegrensete, i mange tilfeller 2-4 år. Ledere som starter sitt virke i ny avdeling, “arver” en avdeling som tradisjonelt sett venter på lederens styringssignaler i forhold til retning og prioriteringer. Modellen under viser rotasjonshastigheten for yrkesbefal etter en undersøkelse av Forsvarets Forskningsinstitutt av 2012 (Steder, forelesning 2013). Lederen starter i ny jobb med klar formening om hvordan den skal ledes, og hva som er de viktigste oppgavene som skal løses fremover. Dette er en konsekvens av den militære profesjon og Forsvarets utdanning av ledere, som legger stor vekt på handlekraft og ledelse fra front. Lederne har liten tid til å sette seg inn i komplekse prosesser i avdelingen, samt finne ut hvilken kompetanse avdelingen besittelser. DISKO sier klart at lederen er ansvarlig for å skaffe seg oversikt over kompetansen i egen avdeling, samt utarbeide kompetanseplaner (DISKO:9-10). Hvordan skal lederen få oversikt over kompetansebeholdningen i egen avdeling? Den målbare og registrerbare kompetansen (utdanning, resultater m.m.) er i noen grad tilgjengelig i dagens verktøy. Verktøyet har flere mangler ved at kodeverket ikke er oppdatert, mange kurs og utdanninger er ikke kodifisert, og søkemotoren er begrenset. Mer utfordrende er det likevel å få oversikt over ferdigheter, evner og holdninger hos personellet, og utnytte denne kompetansen på best mulig måte. FSJ LED sier klart at de organisatoriske forutsetningene for lederen er sentrale. Det tar tid å bygge en organisasjonskultur som er i stand til å håndtere kompleksitet og fleksibilitet (FSJ LED 2012:8). I tillegg krever god samhandling mellom leder og ansatt tid (Torgersen 2009:153), tid som lederne ofte ikke har til rådighet med dagens rotasjonsmønster. 70% 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% 0 © Forsvarets forskningsinstitutt 1 2 Antall år i samme stilling Fig 3: Rotasjonsmønster hos yrkesoffiserer (FFI, 2012) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 41 3 4 Mann LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET Lai utdyper dette ved å dele kompetansen inn i eksplisitt og taus kompetanse, der den eksplisitte er den synlige og kodifiserbare. Den tause kompetansen lar seg ikke måle, og er ferdigheter som dannes gjennom erfaring over tid. Kompetanse som ikke lar seg observere eller kode, trenger modningstid for å bli evaluert og fulgt opp (Lai 2013:24). Det tar tid å bli kjent med ansatte på avdelingen, og lederne får utfordringer med å utnytte den tause kompetansen når rotasjonshastigheten er høy. Når lederne i tillegg skal utforme sin egen lederstil og komme med sin “programerklæring”, vil det i praksis være vanskelig å sette sitt preg på kompetansestyringen i avdelingen før neste leder starter i jobben. Forsvarssektoren har sett på lederens rolle som forbilde og rollemodell, samt konkret foreslått at omløpshastigheten i militære stillinger skal reduseres innen 2007. Bakgrunnen var ønsket om at lederne skulle få tid til å se effekten av eget lederskap, samt bli holdt reelt ansvarlig for avdelingens utvikling (HEL 2006:11). Dette viser at forsvarssektorens øverste ledelse så tidlig potensialet for at ledernes påvirkningsmuligheter i egen organisasjon kunne økes ved å redusere rotasjonshastigheten. Ledere som blir ved avdelingen i kort tid, har derimot andre muligheter for å gjennomføre strategisk kompetansestyring. Ledere kommer til avdelingen med et sett grunnverdier og visjoner. Brukt på riktig måte kan verdistyring være et kraftfullt virkemiddel for en leder. Det er viktig at lederne inkluderer de ansatte for å gi dem eierforhold til verdiene lederne anser som viktig for å øke påvirkningsgraden i organisasjonen. “Good leaders are informed by and communicate clear sets of personal and educational values which represent their moral purposes…” (Bush 2011:6). styring. DISKO er konsekvent i bruk av begrepene. Virksomhetsperspektivet i forhold til strategisk kompetansestyring er i varierende grad trukket frem i styringsdokumentene. Strategisk kompetansestyring må sees i forhold til virksomheten mål og strategier for å være strategisk jfr. Lai og DISKO. Vi har påpekt hvilke utfordringer det er for lederne at strategisk kompetansestyring integreres i ledelse og styring når deres lederutdanning, hverken på befalsskole eller på krigsskole, har kompetanseforvaltning og -styring som fag. Lederne er heller ikke selektert på bakgrunn av å skulle forvalte dette ansvaret som vi ved hjelp av teori har vist, er meget omfattende. Høy rotasjonshastighet i lederstillinger gjør det vanskelig å raskt få god nok oversikt over ansattes kompetanse. Mange ledere får betydelige utfordringer med å gjennomføre strategisk kompetansestyring ut fra de rammefaktorene som eksisterer. Summen av utfordringene med strategisk kompetansestyring for dagens ledere oppsummeres i modellen på neste side. AVSLUTNING Vi har sett på hvilke forventninger forsvarssektorens og Forsvarets styringsdokumenter har til ledernes strategiske kompetansestyring. Selv om dokumentene ikke er konsekvente i bruken av begrepene kompetanse og strategisk kompetansestyring, er budskapet i både Prop. 73 S, IVB og Kompetansemeldingen tydelig i at kompetanse skal integreres i ledelse og Fig 4: Ledelse i et strategisk kompetansestyringsperspektiv NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 42 LEDERNES BETYDNING FOR STRATEGISK KOMPETANSESTYRING I FORSVARET Modellen viser hvilken kompleks hverdag den militære leder i Forsvaret fungerer i. Teorien bygger opp under at ansvaret for strategisk kompetansestyring i henhold til Forsvarets mål og strategier må ligge hos lederen. Samtidig mener vi at forventningene i forsvarssektorens styringsdokumenter til ledernes funksjon og ansvar for strategisk kompetansestyring, ikke er realistisk uten at det iverksettes flere tiltak. Noen tiltak har Kompetansemeldingen selv foreslått, herunder seleksjon av ledere og evaluering av deres strategiske måloppnåelse. Innspill til ytterligere tiltak som bør realiseres før forventningene til lederne om strategisk kompetansestyring kan oppnås: 1) Kompetansestyring som fag må inn i lederutdanningen i Forsvaret, både på befals- og krigsskolen 2) Enhetlig og systematisk lederutdanning gjennom hele karrieren 3) Lavere rotasjonshastighet i lederstillinger 4) Enhetlig bruk av begrepene kompetansestyring og strategisk kompetansestyring i styringsdokumenter. KILDELISTE Armstrong, M. (2011). Armstrong’s Handbook of Strategic Human Resource Management. London: Kogan. Page Ltd, 5 th ed. Bush, T. (2011). Theories of Educational Leadership and Management. London: Sage Publications Ltd., 4 th ed. Direktiv for strategisk kompetansestyring i Forsvaret (DISKO). 2009. Oslo: Forsvarssjefen. Forsvarets fellesoperative doktrine. (2007). Oslo: Forsvarsstaben. Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret. (2012). Oslo: Forsvarssjefen. Handlingsplan for Forsvarssektoren innen Holdninger, Etikk og Ledelse. (2006). Oslo: Forsvarsdepartementet. Iverksettingsbrev til forsvarssektoren for langtidsperioden 2013– 2016. ”Et forsvar for vår tid”. Oslo: Forsvarsdepartementet. Konradsen, C. (2012). Forsvarets lederutviklingspraksis og forankring i HR-strategi. Oslo: Forsvarets Høyskole. Masteroppgave. Kuvaas, B. & Dysvik, A. (2012). Lønnsomhet gjennom menneskelige ressurser - Evidensbasert HRM. Bergen: Fagbokforlaget. Kvernbekk, T. (2005). Pedagogisk teoridannelse. Oslo: Fagbokforlaget. Lai, L. (2004). Strategisk kompetansestyring. Bergen: Fagbokforlaget, 2.utgave. Lai, L. (2013). Strategisk kompetanseledelse. Bergen: Fagbokforlaget, 3.utgave. Meld. St. 14, 2012-13. Kompetanse for en ny tid. Oslo: Forsvarsdepartementet. Nordhaug, O. (2002). Strategisk Personalledelse. Oslo: Universitetsforlaget. Prop. 73 S (2011–2012). Et forsvar for vår tid. Oslo: Forsvarsdepartementet. Steder, F. 2013. Hvorfor er det så vanskelig å rekruttere kvinner til Forsvaret? Notater under forelesning i enkeltemnet Strategisk kompetansestyring i Forsvaret. Oslo: FHS, høst 2013. Torgersen, G.E. & Steiro, T. (2009). Ledelse, samhandling og opplæring i fleksible organisasjoner. Stjørdal: Læringsforlaget. Oslo Militære Samfunds selskapslokaler Velkommen til spesielle møte- og selskapslokaler i historisk bygg. Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement. Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter. Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen. Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80. Mailadresser: [email protected] NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 43 www.selskaper.no s. 53 Ba Av Øistein Espenes Putins politikk i «det nære utland». Motiver og konsekvensene for nabostaten Norge. I den siste tiden har ufred og militær maktbruk rykket langt nærmere våre egne grenser enn vi setter pris på. I denne artikkelen kaster forfatteren lys over et sett av problemstillinger vi enten har glemt eller avskrevet som irrelevant nostalgi. Øistein Espenes er førstelektor ved Luftkrigsskolen i Trondheim, og er for tiden gjesteforsker ved Försvarshögskolan i Stockholm. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 44 PUTINS POLITIKK I «DET NÆRE UTLAND» V i skal ikke langt tilbake i tid for å finne en nokså bred enighet blant statsvitere og militære om at den kalde krigen var et gedigent unntak i historien, og at vi hurtigst mulig måtte glemme det vi hadde lært fra den tiden. Ja selve det «napoleonske militærparadigme», der krig i første rekke var et anliggende mellom stater, måtte reserveres for historikerne. Koalisjonsoperasjoner, i første rekke vestlig ledede, og i det godes tjeneste, ville danne norm for fremtidens bruk av militærmakt. Og den høyteknologibaserte militære revolusjonen, «RMA», som den ble benevnt, ville gi oss en evne til raskt å håndtere kriser der overgrep og urett ble begått. Det norske Forsvaret omstilte seg, langt på vei, mot denne type operasjoner. Så kom Georgiakrigen i 2008, og nå i år den russiske annekteringen av Krim, med bruk av konvensjonell overlegen militærmakt mot en annen stats territorium. Nå var argumentet om beskyttelse av minoriteter Putins fremste, som forså vidt var i tråd med de vesten hadde benyttet både i Kosovo og Libya. For de fleste fremstår det imidlertid som et paradoks at de russiske ankepunktene mot vestlig intervensjon nå benyttes til eget forsvar, og understreker hulheten i argumentasjonen. Det lanseres i disse dager et vell av ulike analyser om hvordan vi skal forstå Putins aksjon på Krim og ikke minst uroen i Øst-Ukraina. Flere viser til historien. En favoritt er Hitler og «Anschluss» av Østerrike i 1938 og annekteringen av Sudetenland i Tsjekkoslovakia samme høst. Den tyske befolkningen skulle bringes «hjem til Riket»- Denne historiske analogien virker jo besnærende, men en bør være forsiktig med slike analogier. De kan skjule mer enn de avslører. En gammel strategisk dyd er å forsøke å sette seg inn motstanderens tenkemåte og motiv. Da er det er mer fruktbart å forøke å forstå Putin på russiske premisser, enn på tyske nazistiske anno 1938. Hvordan kan vi forklare Putins offensive politikk i Ukraina? Som Petter Normann Waage har vist i sin bok, Russland sitt eget sted, har Russland en annen politisk og kulturell historie enn Vest-Europa. Ideer fra renessansen og opplysningstiden som banet vei for demokrati, menneskerettigheter og rettstatsprinsipper, fikk lite el- ler ingen gjennomslag i den russisk-ortodokse kultursfæren. En frykt for at Russland er omringet og truet, preger russisk utenrikspolitisk tenkning, næret av historiske erfaringer med invasjoner både fra øst og vest. NATOs utvidelse etter den kalde krigen sees derfor på som en fortsettelse av «containment-politikken» fra slutten av 1940-tallet. Men russisk utenrikspolitikk har, om enn begrunnet defensivt, også demonstrert appetitt på omkringliggende land. Tross midlertidige tilbakeslag, ekspanderte det russiske og senere sovjetiske riket geografisk, spesielt fra 1700 - tallet. Dette har, i tillegg til den ofte brutale atferd og retorikk som har preget Russland og russisk politikk, skapt den vestlige oppfatningen om grunnleggende russisk hang til ekspansjonisme understøttet av en til tider sterk patriotisk russisk nasjonalistisk retorikk. Forsøk etter Sovjetsamveldes sammenbrudd på å etablere et demokrati basert på rettsstatsprinsipper har feilet, og Putins adferd de seneste årene minner mer om et tradisjonelt autoritært russisk styresett. Og det er snarere oligarkene og statsledelsen som styrer økonomien enn markedets «usynlige hånd». Som tidligere statsminister Viktor Tsjernomyrdin skal ha sagt det ”Vi ville det beste, og så gikk det som det pleier”. I artikkelen «End of History» proklamerte Francis Fukuyama i 1989 at utviklingen ville gå mot en universell seier for det vestlige liberale demokratiet som styresettet. Dermed ville krig mellom stater være et tilbakelagt stadium, ettersom demokratier tilsynelatende ikke kriger mot hverandre. Det er dessverre lite som tyder på at Fukuyama får rett. Har så Fukuyamas opponent, Samuel Huntingston med sin «Clash of Civilzations» større forklaringskraft? I følge Huntington, skiller vesten seg fra det ortodokse området gjennom erfaringene fra renessansen, reformasjonen og opplysningstiden og dermed syn på politisk organisering. De utgjør dermed to geopolitiske motpoler i det verdenskartet Huntington delte sivilisasjonene inn i. Men også Huntington er grundig kritisert, ikke minst for snarere å skape konflikter enn å forklare dem. Sivilisasjoner er ikke monolittiske men kulturelt sammensatte, og historien har vist at kriger like gjerne finner sted innad i sivilisasjonene som mellom dem. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 45 PUTINS POLITIKK I «DET NÆRE UTLAND» gjort seg til talsmann for en pan-europeisk stat som må ta kampen opp mot det amerikanske hegemoniet. Gjennom å trekke inn nasjonalisme, panslavisme og ortodoksi inn i sin geopolitiske analyse, vil mange i Vesten oppfatte ham som en ny Haushofer. I så måte bidrar russisk geopolitikk til å gi næring til historiske sammenligninger mellom Krim og «anschluss». Men en geopolitisk tilnærming gir heller intet klart svar på hvorvidt Putins politikk er av defensiv, eller offensiv karakter. Enkelte vil hevde at det er av liten betydning for de Det finnes grenser for alt: De siste måneders hendelser antyder at grensen mellom Norge og Russland ikke er helt uten sikkerhetspolitisk relevans likevel. som blir intervenert, men det betyr Foto: Peder Torp Mathisen/Forsvarets mediesenter. noe for tolkningen av hvor omfattende en russisk ekspansjonisme i så fall er. I Norge har vi, spesielt etter 2008, ofte tydd til fraNår det gjelder Putins annektering av Krim, kan sen «geopolitikkens tilbakekomst» som forklaringsmodell. Geopolitikk er læren om hvordan politikk, og minst to forklaringer legges til grunn. Den ene er i især maktpolitikk, avhenger av geografiske forhold og første rekke knyttet til russiske innenrikspolitiske forhar forsøkt å forklare hvordan geografien, i varierende hold, den andre til mer geopolitiske forhold og Putin grad, kan forklare både staters utenriks- og innenriks- og Russlands behov for å gjenreise statusen som stormakt. politikk. Revolusjonen i Kiev skapte en frykt i Moskva for Under inntrykket av nederlaget i den første verdenskrig kom geopolitikken til å spille en viktig rolle at noe lignende også kunne skje i Moskva. Når Janui Tyskland, der Karl Haushofer grunnla en geopoli- kovitsj falt ned på russisk side etter at Putin overbød tisk skole som fikk stor innflytelse på utenrikspolitisk EU når det gjaldt økonomisk støtte til Ukraina, brøt tenkning, der geografi, eller «jord» ble koplet sammen opprøret ut. Og når «broderfolket» i Ukraina kunne med rase, eller «blod». Haushofers hovedtese var at fjerne et autoritært styre, kunne ikke det samme også Tyskland burde beherske et område som gjorde det skje i Russland? Putin har strammet grepet om den økonomisk uavhengig og ga «Lebensraum». Men innenrikspolitiske opposisjonen og de frie media de nettopp denne nære koplingen mellom geopolitik- siste årene i Russland, noe som kan være et tegn på ken og den tyske nazismen diskrediterte geopolitikken usikkerhet om egen maktposisjon og folkelig oppslutning. Å hindre at revolusjonen i Ukraina blir politisk som fagområde rett etter andre verdenskrig. I Russland fikk imidlertid geopolitikken en renes- vellykket blir dermed et mål for å hindre «smitteosanse etter murens fall. Florentina Harbo har pekt på verføring» til Russland. Å ta tilbake Krim ville samat Alexander Dugin spesielt, har vært gjenstand for tidig vise Putins og russisk styrke, som gir gevinst på oppmerksomhet, ettersom han antas å ha stått Putin hjemmebanen. Offensiv utenrikspolitikk for å samle nær, og fordi han er pensum på militære så vel som innenrikspolitisk støtte er et gammelt og velbrukt virsivile skoler i Russland. I følge Dugin er sjømaktene kemiddel. Etter Sovjetunionen oppløsning led Moskva et handelsorienterte, liberalistiske og demokratiske, mens landmaktene er mindre markedsorienterte, stort økonomisk, territorielt og statusmessig nederlag. mindre demokratiske og mer autoritære. Dugin har Putins mål har derfor over lang tid vært å gjenreise NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 46 PUTINS POLITIKK I «DET NÆRE UTLAND» Russland som stormakt. I den nasjonale sikkerhetsstrategien fra 2009 har Kreml definert tre nasjonale vitale interesser som den russiske statsledningen skal være beredt til å bruke militærmakt for å forsvare. For det første å beskytte russeres liv og interesser utenlands. Dernest å forhindre at stater som tidligere inngikk i Sovjetstaten, det såkalte «nære utlandet», havner under kontroll av fiendtlige utenlandske makter, som NATO og EUs utvidelse har vært karakterisert som. Og endelig hindre at den militærteknologiske utviklingen svekker Russland som militærmakt, og spesielt atomvåpenstatus og «annenslagsevne», dvs. evne til å slå tilbake med atomvåpen om de blir angrepet. Her er NATOs planer om et rakettskjold i Europa, tross NATOs ønske om et samarbeid med Russland om dette, møtt med sterk skepsis. Putin mener dermed at Vesten har truet Russland på alle disse tre områdene. Dessuten har Vesten over lang tid opptrådt egenrådig, uten å konsultere Russland i viktige internasjonale spørsmål etter den kalde krigen. Fra et russisk perspektiv har derfor Vesten ignorert, og dermed ydmyket Russland over lang tid. Dermed kan Putins poltikk sees på som et ledd i å slå tilbake. Ukraina, og spesielt Krim med russisk majoritetsbefolkning, er «det nære utland». Dersom disse forklaringene legges til grunn, kan man anta at Putin vil gjøre alt han kan for å hindre at Ukrainas nye regime lykkes i å etablere et fungerende demokrati basert på et kupp og som er vestvendt. Både for å hindre smitte over til russisk innenrikspolitikk, men også fordi Ukraina ansees både politisk og økonomisk som for viktig for Russland til at man kan tillate at landet havner i den vestlige leiren. Det ser ut til at Ukraina derfor må betale prisen for det Putin mener er Vestens, og spesielt USAs, manglende evne til å vise tilbørlig forståelse for russiske interesser og følelser de siste 25 årene. Om Putin har ytterligere ambisjoner i sitt nærområde er usikkert. Men at vi er inne i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske krisen i Europa etter murens fall, er uomtvistelig. Noe som kompliserer situasjonen ytterligere er at sterke folkelige følelser er satt i sving. Selv om Putin skulle ha en gjennomtenkt strategi, er det ikke sikkert at «brikkene» han har foran seg på bordet oppfører seg som planlagt. Det norsk-russiske forholdet I geopolitisk forstand, også i russisk tapning, har Norge alltid vært en del av Vesten og den geografiske «halvmånen» som omgir Russland, men aldri en del av «det nære utland», tross vår felles grense. Og siden 1949 har vi vært alliert med den stormakten Russland med fornyet styrke ser på som sin store utfordring. Men under det meste av den kalde krigen maktet vi, i iallfall relativt sett, å gjøre Nordområdene til et lavspenningsområde tross den store militære oppbyggingen på Kola. Gjennom basepolitikken og andre selvpålagte restriksjoner mot alliert nærvær på norsk område i fredstid, kunne vi berolige vår stormaktsnabo. Samtidig representerte NATO-medlemskapet og de tette funksjonelle bånd til USA militært, til en meget høy treskel for sovjetisk maktbruk mot norsk område og norske interesser. Vi antok at et eventuelt ønske om sovjetisk kontroll over norsk territorium i første rekke var knyttet til ønske om adgang til Atlanterhavet, enten ut fra Østersjøen, eller fra de isfrie havnene i Murmanskområdet i et oppgjør med de store sjømaktene i vest. Sett fra Russland var det viktig å beskytte, spesielt Kolahalvøya med sine maritime og strategiske kjernevåpenstyrker. Dette overordnede trusselbildet forvitret utover 90-tallet, og begrepene «avskrekking» og «beroligelse» ble erstattet av henholdsvis «sikring» og «samarbeid», med definitivt størst vekt på samarbeid. De som pekte nordover og mot en «resttrussel» ble anmodet om snarest å forlate fryseboksen. Og Norge la mye penger og energi i å bygge ut et rammeverk for gode politiske, kulturelle og økonomiske forbindelser med Russland, både bilateralt og multilateralt gjennom Barents-samarbeidet og Arktisk råd. Her skulle fremfor alt de nordiske landene trekkes med, men også større makter med interesser i de polare områdene. Kunnskapsutvikling har vært et kjernepunkt i denne satsingen. Aktiviteten og politikken i nord skulle være kunnskapsbasert og ressursfordelingen basert på folkeretten. Denne satsingen har i stor grad vært vellykket. Forhandlinger om fiskekvoter baseres på vitenskapelige råd og har reddet viktige fiskeressurser, forskningsaktiviteten på Svalbard, spesielt knyttet til miljøspørsmål er stor og kronen på verket kom i 2010 da delelinjen endelig ble fastsatt. Og i disse NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 47 PUTINS POLITIKK I «DET NÆRE UTLAND» spørsmålene har ikke russiske geopolitiske interesser overkjørt norske. Russerne har i stor grad vist respekt for framforhandlede avtaler og havretten. Det er derfor ikke unaturlig fremdeles å se på Nordområdene som et unntak fra det ellers mer anstrengte forholdet mellom Vesten og Russland de senere år. Det kan ha sammenheng med at det er andre og mer geopolitisk Gamle ferdigheter: At noe er tenkt og gjort før betyr ikke at det er uaktuelt. Kanskje må gamle ferdigheter, på alle krigens nivåer, vekkes til live igjen? Foto: Peder Torp Mathisen/Forsvarets mediesenter. viktige områder som står i sentrum for russisk utenrikspolitikk. Det kan hende at vi ikke kan snakke om en russisk utenrikspolitikk, men flere, noe avhengig av hvilke områder vi snakker om. Det er i og for seg ingen oppsiktsvekkende nyhet. Også USA har hatt ulike standarder for sin atferd. I Latin-Amerika vil nok oppfatningen av amerikansk utenrikspolitikk være enn noe annen enn i Vest-Europa. Et krevende naboskap. Senest i oktober i fjor ga utenriksminister Brende utrykk for optimisme: «Grensen var inntil for 25 år siden en barriere. Vi ønsker å gjøre den til en bro – at det grensenære samarbeidet videreføres og utdypes.» Så er da spørsmålet om det er mulig å projisere de siste tyve års erfaringer inn i fremtiden. En må anta at de kalde gufsene fra Moskva har gjort forhåpningene noe mer betinget. For det første er vi NATO-medlem og dermed en del av det problemet Putin er opptatt av. Men samtidig er dette en konstant som er forutsigbar, og som har vært en del av det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland i 65 år. Det er derfor lite trolig at dette i seg selv vil endre grunnleggende på naboskapet. Men det kan få konsekvenser for hvordan øvrige konfliktspørsmål håndteres. Med delelinjeavtalen og andre avtaler inngått det siste tiåret har Norge (i følge den forrige regjeringen) for alle praktiske formål avklart alle maritime avgrensningsspørsmål i nord. Vi har et fungerende fiskerisamarbeid med Russland om kvoter og kontroll, som det også er grunn til å tro Russland ser seg tjent med. Her kan imidlertid negative endringer i de økonomiske og sosiale forholdene i Russland skape grunnlag for en mer kortsiktig og mer nasjonalt orientert russisk fiskeripolitikk. Områdets økende betydning for uttak av fossil energi og muligheten for seilingsleder fra Atlanteren til Stillehavet som følge av issmeltingen har også vært trukket fram, men det er mer problematisk å se et direkte konfliktgrunnlag knytte til disse to forholdene. Ulike former for vestlig initierte økonomiske sanksjoner mot Russland kan også få uoversiktlige følger for det bilaterale forholdet mellom våre to land. Mer problematisk er derimot Svalbards status, og spesielt havsonen rundt øygruppa. Norge har i praksis ingen støtte for sitt syn på at Svalbardtraktaten gjelder kun på land og ikke i sonen, og at sokkelen rundt øygruppen er en forlengelse av den norske, og dermed ikke omfattes av traktaten. Norsk kontroll og forvaltning i denne «vernesonen» har derimot relativt bred aksept, så lenge vi praktiserer likebehandlingsprinsippet i uttak av fisk. Men Russland har tidvis utfordret Norges håndhevelse ved flere anledninger, og også demonstrert sin misnøye med å sende marinefartøy inn i området. Et mer fiendtlig innstilt Russland vil kunne utfordre den staus quo som har eksistert de senere årene. I tillegg til spørsmålene om ressursfordelingen i Nordområdene, kommer den militære opprustingen på russisk side. Den omfatter modernisering av fly- og flåtestyrker, og fremfor alt de kjernefysiske styrkene som gir Russland en fortsatt stormaktsstatus og «annenslagsevne». Norge har lenge hevdet at dette er en «normal» innhenting av tapt terreng, og avdramatisert den økte russiske militære aktiviteten i nord. Det er nok på mange måter både klokt og riktig, men en økt militarisering av området vil kunne øke spen- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 48 PUTINS POLITIKK I «DET NÆRE UTLAND» ningsnivået med fare for «spill over»-effekter på andre områder. Den største norske frykten er at en konflikt mellom Norge og Russland i nord blir «for stor for Norge, men for liten for NATO.» Dette gjelder særlig tvister om ressursrettighetene rundt Svalbard, der de norske synspunktene ikke deles av våre allierte. Som småstat vil Norge i utgangspunktet være minst tjent med en militarisering av slike konflikter. Norsk strategi vil fortsatt legget vekt på «rett framfor makt» og et aktivt diplomati. Men historien har vist at både rett og diplomati styrkes når den understøttes av et troverdig maktgrunnlag. Gjennom «nærområdeinitiativet» lyktes Stoltenbergregjeringen i å sette større fokus på NATOs primæroppgave, kollektivt forsvar, en oppgave godt støttet av Putins utenrikspolitiske offensiver etter 2008. Dermed lukkes noe av gapet mellom «for stor for Norge, for liten for NATO». Det samme gjør den evnen Norge har vist til å modernisere og omstille Forsvaret som har gjort Norge til en militær «mellommakt» i NATO. Men det gjenstår mye når det gjelder å utvikle doktriner og strategier for bruk av militærmakten for å understøtte norske interesser og norsk diplomati. Konklusjon Vi må i overskuelig fremtid antas å leve med et Russland som ikke deler våre grunnleggende politiske verdier og idealer. Altså ingen «end of history». Det betyr nødvendigvis ikke at vi står overfor en sivilisasjonskamp i Huntingtons forstand. Snarere ser vi et Russland under Putin som gjennom nasjonalistisk retorikk og geopolitiske argument vil gjenreise Russland som stormakt. Under den kalde krigen tolket vi sovjetisk poltikk også som geopolitisk orientert, knyttet til antakelsen om global kommunisme under Moskvas ledelse som et endelig siktemål. Om vi sammenstiller geopolitikken med dagens russiske nasjonalistiske retorikk, fremstår Russlands ambisjoner mindre enn hva tilfellet var under den kalde krigen. Og om vi enn forklarer den som defensivt orientert, vil den kunne ha store konsekvenser for de stater som befinner seg innenfor Russlands «nære utland», og i atferden overfor land som tilhører det som Putin oppfatter som truende for russiske ambisjoner, i første rekke NATO. Putins poltikk vil derfor kunne få negative konsekvenser for det bilaterale forholdet Norge og Russland, simpelthen fordi vi er medlem av NATO. Under den kalde krigen bygde vi ut et korrekt samkvem med Russland på kombinasjonen av avskrekking og beroligelse som bunnplanke. Både Norge og Russland vil ha nytte av å fortsette det konstruktive samarbeidet i Fortidens mann?: Er president Putin mer opptatt av å rette opp fortidens urett enn å gripe framtidens muligheter? Foto: Reuter. nord som skjøt fart etter 1990. Men den siste tids erfaringer har lært oss at et slikt samarbeid må kombineres med en betydelig porsjon «sikring». Målet må være å redusere det området som gjør konflikter «for stor for Norge og for liten for NATO». Det gjør en best ved å fortsette arbeidet for at NATO viser økt interesse for Nordområdene, og ved å styrke norsk forsvarsevne. Men økt NATO-nærvær i nord, må balanseres mot interessen i å hindre en militarisering av området som i seg selv øker spenningen, i og for seg et klassisk sikkerhetsdilemma. Det bør også være i norske interesser å bevare og styrke det multilaterale samarbeidet i regi av Barentssamarbeidet og Arktisk råd der flere store aktører trekkes inn for å balansere interesser. I visse situasjoner vil imidlertid Norge ha nytte av å løse mellomværender med Russland bilateralt, bla. for å hindre mistanke om at større vestlig makter står bak. I så fall må norsk diplomati understøttes av et solid rettslig fundament, men også baseres på en troverdig militær terskel i fall utilbørlig press og virkemiddelbruk fra vår store nabo i øst. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 49 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Robert M. Gates Duty – Memoirs of a Secretary at War Alfred A. Knopf, 2014 Bøker ANMELT AV HARALD HØIBACK Robert Gates var en lykkelig mann. Han hadde en karriere bak seg som mange misunte ham. Han hadde vært sjef for CIA, og hatt en rekke stillinger i Det hvite hus. Nå var han president for universitetet Texas A&M. En jobb han elsket. I 2005 fikk han s p ø r s mål fra Det hvite hus om han kunne tenke seg den nyopprettede jobben som Director of National Intelligence. Gates avslo. Aldri i verden om han ville tilbake til Washington, og beroliget sin kone med at: «Vi er trygge nå. Bushadministrasjonen vil aldri spørre meg om noe igjen.» Han tok feil. I oktober 2006 fikk Gates telefon fra sin gamle venn Steve Hadley, daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Bush. Hadleys spørsmål var enkelt: «Hva ville du svare om presidenten ba deg om å bli forsvarsminister?» Svaret Gates ga var like enkelt: «Vi har ungdommer som dør i to kriger. Hvis presidenten tror at jeg kan være til hjelp, har jeg ikke annet valg enn å si ja. Det er min plikt.» Hvis tjueåringer i uniform gjorde sin plikt, hvordan kunne han unnlate å gjøre sin? Etter å ha avsluttet samtalen satt han stiv ved skrivebordet og tenkte: «My God, what have I done?» Selv mente Gates at hans fremste kvalifikasjon som forsvarsminister ikke var knyttet til hvem han var eller hva han hadde gjort før, men til hvem han ikke var. Han referer til en avistegning som traff spikeren på hodet. Den viste Gates med høyre hånd i været mens han avla følgende ed: «Jeg er ikke nå, og har heller aldri vært Donald Rumsfeld». Grunnen til at Robert Gates har skrevet sine memoarer om årene som minister er fordi hele hans periode var preget av krig, fra første til siste dag. Han er også en av ytterst få forsvarsministere som har gjort tjeneste for to presidenter fra to ulike partier. Selv om Gates ved alle mulige anledninger uttrykte hvor mye han gledet seg til å gå av som forsvarsminister, valgte president Obama likevel å «overta» ham etter Bush. Siden USA befant seg i to kriger var det viktig å sørge for kontinuitet i Pentagon, og ikke minst beholde en minister som hadde rimelig god støtte i For- svaret, i Kongressen og ikke minst i pressen. Selv mener Gates at ingen i noen av de åtte presidentadministrasjonene han hadde erfaring med, hadde blitt bedre behandlet av presse og opposisjonspolitikere enn ham selv. Likevel stiller han følgende spørsmål i slutten av boken: «Hvorfor var jeg i konstant krig med alle? Hvorfor var jeg så ofte sint? Hvorfor mislikte jeg så intens å være tilbake i regjering og i Washington?» Grunnen var, i korte trekk, at USAs kriger hadde blitt hverdag og alminnelighet. Selv om titusener av unge amerikanere ble drept, invalidisert eller på annen måte preget for livet i Afghanistan og Irak, fortsatte det uforsonlige og giftige politiske spillet i Washington som aldri før. Også i Forsvaret var mange i toppledelsen mer opptatt av makt og egen karriere enn av skjebnen til deres egne soldater. Dette er faren med de uendelig lange krigene som pågår på svak varme, og som ikke engasjerer andre enn den lille prosenten som faktisk tjenestegjør i militæret. Krig blir alminneliggjort normaltilstand. For Gates ble krig aldri rutine. Som sjef for Texas A&M hadde han elsket å jobbe med unge mennesker, og han hadde hjulpet dem ut i verden og inn i voksenlivet ved å gi dem en solid utdannelse. Nå sendte han de samme unge menneskene ut i sorg og elendighet. Ut i kriger ingen brød seg om lenger. Under Vietnamkrigen falt 1000 unge amerikanere i snitt hver måned. Det var for mange til at den politiske ledelsen kunne engasjere seg i enkeltskjebner. Under 2. verdenskrig hadde general George Marshall fortalt sin kone at: «Jeg kan ikke tillate meg den luksus å bli sentimental. Jeg må holde meg til kald logikk. Følelser for andre ta seg av». Gates, derimot, hadde tid til følelser. Ved å signere ordrene som sendte soldatene ut i krigen, ved å besøke soldatene ute i felt så ofte han kunne, ved å besøke sykehusene, ved selv å skrive alle kondolansetelegrammer til de etterlatte, og ved selv å overvære begravelser ved æreskirkegården Arlington, fikk Gates aldri anledning til å glemme hva dette handlet om. Unge mennesker og deres familier i tusentall fikk sine liv ødelagt som en direkte konsekvens av hans beslutninger. Tanken på det ble stadig mer tyngende, og han forsto etter hvert at USA ikke kunne ha en forsvarsminister som stadig tok til tårene, og som slet stadig mer med NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 50 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Bøker å bevare fatningen. Under et av hans mange besøk ved en av amerikanernes fremskutte baser i Afghanistan, hørte han til sin forbauselse seg selv si til de slitne og møkkede soldatene: «I just want to thank you and tell you how much I love you.» Dette var opplagt i ferd med å bli for mye for han. Krigene i Afghanistan og Irak hadde startet lenge før Gates kom til Pentagon. Da Gates selv fikk spørsmål om å starte en ny krig, denne gangen mot Gaddafi i Libya våren 2011, var han sterkt imot, og kom med følgende bønn til sine regjeringskollegaer: «Kan jeg ikke i det minste få avslutte de to krigene vi alt har, før dere begynner å lete etter nye?» Som man skjønner. Dette er en bok både å bli klok og bekymret av. Gates skriver ikke primært for å underholde sine lesere, men de som ønsker å ha velbegrunnede oppfatninger om USAs bruk av militærmakt kommer ikke utenom Duty. Det er en plikt til å lese den. Man kommer også nærmere de to presidentene han jobbet for som forsvarsminister, og begge fremstår i et ganske annet lys enn det vi nordmenn har vent oss til. Helt avslutningsvis skal vi gjengi Gates’ analyse av Vladimir Putin, en mann som for tiden preger nyhetsbildet. I 2001 skal president Bush ha sagt at han under et møte fikk øyekontakt med Putin, og at han «got a sense of his soul». Gates lot seg ikke imponere, og fortalte noen av sine medarbeidere at han også hadde sett Putin i øynene og funnet akkurat det han ventet å finne, nemlig «a stonecold killer». Siden det nok hører til unntakende at påtroppende generalsekretærer i NATO leser Norsk Militært Tidsskrift, skal vi helt på tampen koste på oss et lite tips til Jens Stoltenberg. Gates synes nemlig at møtene i NATO var «excruciatingly boring». Disse toppmøtene var et så kjedelig politisk teater at han måtte ty til kryssord under møtene for å holde seg våken. Militærlivet tilbyr en kontrastfylt hverdag. Få NMT hjem i din egen postkasse! Kun kr. 200,- pr år. UTG ITT AV OSLO MIL ITÆR E Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 SAM FUN D Paul Narum og Sverre Diese n Forsvarets utvikling – planer og realiteter | ÅRG ANG 184 NR. 1/20 14 KR. 63,- Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsi ppet i norsk polarpolitikk Side 12 Side 26 Frode Lindg jerdet Ekstrabevilg ningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 38 (Se detaljer på side 3 i bladet). RETURUKE 22 Norges eldste 9 INTERPRESS NORGE 0 1 770029 202907 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 51 militære tidsskrift – side NORS K MILIT ÆRT TIDSS KRIFT | SIDE 1 n 1831 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Kåre Dahl Martinsen Soldier Repatriation – Popular and Political Responses Ashgate, 2013. Bøker ANMELDT AV SVERRE DIESEN Dette er en storartet bok om et vanskelig men viktig tema. Kåre Dahl Martinsen har satt seg fore å skildre hvordan tre ulike nasjoner – Tyskland, Storbritannia og Danmark – har forholdt seg til sine falne soldater fra krigen i Afghanistan. De meget markante forskjeller som fremkommer sammenholder han både med disse landenes ulike historiske bakgrunn som militærnasjoner, og med deres forskjellige utgangspunkt for deltagelse i krigen i Afghanistan spesielt. Resultatet er blitt en bok som formidler meget verdifull innsikt om politiske og historiske forholds betydning for hvordan falne soldater mottas, hedres og minnes – men også hvordan de falne i seg selv kan påvirke forholdet mellom staten, dens soldater og den øvrige befolkning. Boken åpner med et kapitel der forfatteren drar opp forskjellen mellom den offentlige og private sorg over drepte soldater. Mens det ikke kan påvises forskjell i reaksjonene hos de falnes medsoldater og etterlatte landene imellom, er det reaksjonene i den politiske eliten og befolkningen for øvrig som viser interessante og til dels store variasjoner. Dette blir i de påfølgende kapitler utdypet ved å se på hvordan politikerne begrunnet den militære deltagelsen i Afghanistan da soldatene ble sendt ut, hvilken oppmerksomhet og hvilket seremoniell som ble kistene til del når de kom tilbake og hvordan minnet om de falne holdes levende. Avslutningsvis drøftes spørsmålet om i hvilken grad krigen i Afghanistan har medført en endring i synet på soldaten og soldatens rolle i de postmoderne eller post-heroiske vestlige land. Det siste kapitlet er ikke det minst interessante i lys av ansatsene til en diskusjon også her hjemme om hvorvidt vi ser konturene av en egen profesjonsidentitet og –kultur hos dem som tjener staten som krigere. En viktig årsak til de mange innsikter boken formidler er forfatterens valg av hvilke land han har ønsket å studere. To av dem er stormakter med en lang tradisjon som militærnasjoner, men der den ene – Tyskland – på grunn av sin nære historie har avsverget det aller meste som kan minne om landets militaristiske fortid. Storbritannia, derimot, har ingen problemer med å ta imot og minnes de falne fra Afghanistan på en måte som går inn i en lang tradisjon – til minne om «Our Glorious Dead» som det står på minnesmerket The Cenotaph midt i Whitehall i London. Danmark er som en småstat uten spesielle krigerske meritter å vise til i nyere tid unntaket. Men her er poenget nettopp å få frem hvordan hele det følsomme og vanskelige spørsmålet om krigens menneskelige omkostninger ikke har undergravet oppslutningen om regjeringens politikk, på tross av at intet land har hatt så mange falne i forhold til styrkebidragets størrelse som Danmark. Det skyldtes nettopp at den danske regjering, og kanskje særlig forsvarsminister Søren Gade personlig, var helt konsistente i sin begrunnelse for dansk deltagelse, i sin beskrivelse av hva de danske soldatene gjorde og utsatte seg for, i måten de falne ble mottatt på og i de tiltak som ble iverksatt for å hedre deres minne. Da Forbundsdagen besluttet å sende tyske soldater til Afghanistan, skjedde det med forsikringer om at det ikke dreide seg om krig, men om rekonstruksjon og assistanse – en retorikk ikke ulik den spesielt Sosialistisk Venstreparti i regjering måtte ty til her hjemme, for å begrunne sin støtte til en NATO-operasjon de var meget ukomfortable med. Det var motsetningsforholdet mellom denne beskrivelsen og det faktum at operasjonen etter hvert krevde flere og flere soldaters liv som gjorde at den tyske regjering etter hvert kom i en håpløs situasjon i sin håndtering av de falne. Til å begynne med førte det til en systematisk fortielse av omstendighetene knyttet til dødsfallene, soldatene ble omtalt som ‘getötet’ (drept), ikke ‘gefallen’ (falt), ingen politikere deltok ved båremottak eller begravelser etc. Dette pågikk inntil reaksjonene fra soldatene selv på den åpenbare mangelen på samsvar mellom retorikk og realiteter ble så sterk at regjeringen ble tvunget til å akseptere visse utslag av tradisjonelt militært seremoniell knyttet til mottak og hedring av de falne. Men dette utløste også en forutsigbar kritikk fra den politiske venstresiden av at regjeringen nå vakte til live militaristiske stemninger for å skape oppslutning om sin politikk. På mange måter var med andre ord den tyske regjering fanget i en situasjon der den utsatte seg for kritikk NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 52 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Bøker uansett hva den gjorde. I sum fremstår likevel de tyske bestrebelser i hele etterkrigstiden på å skape et slags ikke-militært militærvesen – der soldatene omtales som «Bürger in Uniform», disiplin omskrives til «innere Führung» osv – som et korthus som raser overende i møtet med krigens realiteter. Storbritannia, som selvfølgelig ikke strever med et skyldkompleks i forhold til to verdenskriger og verdenshistoriens største folkemord, kunne på sin side være åpne om soldatenes oppgave. For det første var det innledningsvis, i kjølvannet av 11. september-angrepene i USA, stor oppslutning om operasjonen i Afghanistan. Dertil kommer at britene i sterkere grad enn de fleste andre land har tradisjon for ikke å forveksle den politiske berettigelse av en militær intervensjon med holdning til soldatenes innsats. En åpen erkjennelse av at soldatene var i Afghanistan for å utkjempe en krig, kombinert med åpen vedståelse av tapene etter hvert som de påløp, bidro til at oppslutningen om krigen holdt seg høy lenge. Spesielt interessant er det at kanskje den sterkeste manifestasjon av befolkningens respekt og omtanke for de falne var den spontane og tause hilsen til kortesjene med begravelsesbiler gjennom den lille landsbyen Wootton Basset, på vei fra flybasen til sykehuset i Oxford der de falne ble samlet. Det var med andre ord det mottaket som ikke representerte noen form for regi som virket sterkest. Den danske regjering gjorde ingen hemmelighet av at den så på krigen i Afghanistan som et sikkerhetspolitisk linjeskift – en anledning til å kvitte seg med sitt stempel som fotnotenasjon i NATO og en mindre troverdig alliert. De danske soldatenes innsats skulle gjenreise Danmarks stilling i alliansen, samtidig som det danske forsvarets status innad skulle heves ved at Afghanistan-operasjonen ble brukt til å slå bro tilbake til innsatsen i krigene mot Preussen i 1848 og 1864. I mot- setning til i Tyskland bekreftet regjeringens fremstilling av operasjonen og forholdene på bakken soldatenes egen versjon, og dette forklarer i følge forfatteren at oppslutningen om den danske linjen også holdt seg høy i befolkningen. Den danske erfaring bekrefter med andre ord at selv om historie og tradisjon påvirker mye, kan historiske forhold også overvinnes – forutsatt at det gjøres riktig. Det spekuleres ofte i om de vestlige samfunn er blitt så sensitive for tap at de ikke lenger er i stand til å føre krig. Martinsens bok påviser at det egentlig ikke er tapene per se som gjør at oppslutningen om en operasjon svikter, men derimot vedvarende tap uten at en gunstig avgjørelse synes å være mulig. Man er, som han sier, «not casualty phobic, but defeat phobic» – ikke tapsavers men nederlagsavers. Men det forutsetter også at myndighetene for det første er åpne om operasjonenes hensikt og forløp overfor befolkningen, og at de også i forbindelse med repatriering av falne viser at de tar konsekvensen av sitt ansvar. Leseren vil i løpet av de 132 sidene få mange påminnelser om diskusjonene her hjemme i samme periode, blant annet spørsmålet om Norge var i krig eller ei, om reaktiveringen av Krigskorset, om oppmerksomhet rundt veteranenes situasjon etc. På mange måter er den norske erfaring noe midt imellom den tyske og den danske – en regjering som gradvis erkjente at den opprinnelige freds- og bistandsretorikk var et falsum og i større grad har akseptert at bruken av militærmakt også fordrer aksept for mange av militærkulturens spesielle uttrykk. Kåre Dahl Martinsens bok er en glimrende analyse av disse spørsmålene, for alle som trenger å forstå en særdeles viktig side av det norske forsvarets både praktiske og psykologiske omstilling fra bondevæpning til ekspedisjonskorps. Den anbefales derfor ikke. Den foreskrives. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 53 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Formannen har ordet Informasjon K jære alle medlemmar i og venner av Oslo Militære Samfund Først av alt vil eg takke alle som har gjort det siste året i OMS til eit flott år med godt oppmøte måndagane, og god deltaking på dei fleste andre arrangementa i løpet av året. Det er jo sommartida som er «dvaletida» i OMS, - då ynskjer vi alle å kunne vere ute og nyte det fine veret i staden for å få med oss gode foredrag i OMS, - det gjer vi i vinterhalvåret. Samstundes vert sommarperioden nytta til naudsynt vedlikehald i samfundsbygninga. I år er det ventilasjonsanlegget som står for tur. Haustsesongen er langt på veg ferdig planlagt, og vi har begynt å sjå på vårprogrammet 2015 også. Målet er alltid å utarbeide eit variert program som fenger og får dykk alle til å møte opp og høyre på foredraga. Haustsesongen startar igjen 6. oktober, og programmet vert lagt ut på våre heimesider i byrjinga av september. Sidan sist har det vore generalforsamling i OMS. Det var ikkje store endringane i år heller. Sverre Diesen går ut av direksjonen, men fortsetter som ein god støttespelar for oss, både ved å ivareta Clausewitz-seminaret saman med fleire andre, og som ressursperson når det passar slik. På vegne av direksjonen takkar eg så mykje for det han har ytt for OMS (så langt)! Ny i direksjonen er Bjørn Aksel Sund, som vi dei siste åra kjenner som ein som er trufast møter opp måndagane. Hjarteleg velkomen til han som medarbeidar i direksjonen! Og med det ynskjer eg alle ein riktig god, avslappande og solrik sommar, med tid til å lade batteria og ta vare på dei du er glad i. Og husk endeleg sommarturen med omvising på Slottet 21. juni, avslutninga på sesongen. Til vår store glede er denne alt fullteikna. Så sjåast vi 6. oktober i OMS, om ikkje før! Vennleg helsing Iren Isfeldt Formann OMS Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Kommandørkaptein Iren Isfeldt Tlf: 92 60 32 574 e-mail: [email protected] og [email protected] Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 e-mail: [email protected] Medlemskap i OMS Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. • Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. • Kadetter kr. 60,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 54 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Informasjon Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling Mandag 31. mars 2014 Generalforsamlingen ble satt kl 19.15. Ordfører i representantskapet, kontreadmiral Jo G. Gade ønsket velkommen, og konstaterte at generalforsamlingen var beslutningsdyktig iht loven, da antall fremmøtte medlemmer var 53. Det var flere innkomne forslag til endring av loven (Sak 5). Forslaget om bedriftsmedlemskap ble trukket da det gjenstår en del formelle/juridiske avklaringer mot FD. Det var ingen merknader til innkallingen som var sendt iht loven, eller til agendaen. Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt. Kommandør Roald Gjelsten og major Geirhild Snildal Engen ble valgt ved akklamasjon til å underskrive protokollen. Sak 0 – Protokoll fra generalforsamling 8. april 2013 Det var ingen merknader til protokollen fra generalforsamlingen i 2013. Sak 1 – Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2013 Ordfører gikk gjennom den på forhånd fremlagte årsberetningen. Det var følgende merknader til årsberetningen: Til pkt 2: Oberstløytnant Tor Arne Berntsen oppføres med (L) i stedet for (FHS) Ellers fremkom følgende kommentarer som bør vurderes videre av Direksjonen: Ad 10.3: Det savnes tiltak for å bedre kvaliteten på høyttaleranlegget Ad 4.4.1: Det forslås at foredragene trykkes opp og fremlegges. Direksjonens formann opplyste at ikke alle foredragsholdere bruker et fullstendig manus. Men i de tilfeller manus foreligger i rimelig tid før foredraget holdes vil Direksjonen vurdere om det er hensiktsmessig at trykket utgave fremlegges til medlemmene. Sak 2 – Reviderte regnskaper for 2013 for OMS og NMT Ordfører gikk gjennom alle vesentlige poster i oppstillingen over regnskapet, herunder driftsresultat for både OMS og NMT, samt balanse pr 31. desember 2013. Særlig påpekte Ordfører de økte inntektene fra leieavtalen med A/S Selskapslokaler, og de økte kostnader til bygningsteknisk vedlikehold som fulgte av de omfattende arbeidene sommeren 2013 – i samsvar med ekstern konsulentrapports anbefalinger og Direksjonens vedlikeholdsplan. Intendanten besvarte oppklarende spørsmål om fonds, samt klargjorde at aksjeposten i Veidekke A/S – en gave fra nå avdøde generalmajor Leif Lundesgaard – av Direksjonen er besluttet beholdt. Kursutviklingen og avkastningen på aksjene viser at dette er en sunn økonomisk vurdering. Det var ellers ingen merknader til regnskapet. Ordføreren refererte fra avsnittene årsberetning, registrering og dokumentasjon, samt konklusjonen fra revisor Bloms beretning (vedlagt). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 55 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet: Informasjon Desisorene mener at Direksjonens virksomhet har møtt de krav som formålsparagrafen stiller og anbefaler representantskapet å foreslå overfor generalforsamlingen at Direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1. januar 2013 til 31. desember 2013. For øvrig har driften i år vært så vel ivaretatt at Representantskapet bør gi Direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til dette. Representantskapet stilte seg bak desisorenes anbefaling. Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelsen, og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon. Sak 3 – Valg av tillitsmenn Valgkomiteens medlem, oberstløytnant Bjørn Eidsvåg, la fram komiteens innstilling. Det kom spørsmål fra salen om de tillitsvalgtes fremmøtefrekvens ble hensyntatt når gjenvalg ble foreslått. Dette ble bekreftet. Ordfører påpekte – som anført i sakspapirene – at dersom lovforslagene om Representantskapets sammensetning blir vedtatt vil det åpnes for overgangsordninger til redusert antall tillitsvalgte i Representantskapet med virkning fra 2015. a. Formann. Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt har ett år igjen av sin formannsperiode. b. Direksjonen Direksjonens medlemmer Oberst (H)Ingvill Eidsvåg Oberstløytnant (H)Knut Bremerthun Kommandørkaptein (S) Tor Egil Walter Oberstløytnant (H)Bjørn A. Sund Direksjonens varamedlemmer Oberstløytnant (H)Egil Vindorum Advokat Trond Vegard Sagen Eriksen Kommandør (S) Jon Meyer Generalmajor (L) Tom Henry Knutsen Generalmajor (L) Gunnar Rolland De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. c. Representantskapet Representantskapets medlemmer Kontreadmiral (S) Jo Georg Gade Oberstløytnant (L) Herleif Sandbakken Oberst (H)Einar Johnsen Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav Orlogskaptein (S) Conrad Mohr Oberstløytnant (H)Ola Stubdal Oberstløytnant (H)Torbjørn Pettersen Oberst (L) Bente Sleppen Major (H)Eigil Jespersen Oberst (L) Kjell Huslid Kommandørkaptein (S) Patricia Flakstad NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 56 Ikke på valg Gjenvalg Gjenvalg Ny Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Ikke på valg Gjenvalg Ny NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Informasjon Kommandør (S) Svein-Erik Bakke Gjenvalg Direktør (-) Rasmus Falck Gjenvalg Major (L) Marianne Strømsborg Klever Gjenvalg Oberst (H)Frank Stensland Ny Representantskapet Varamedlemmer Brigader (L) Morten Sannes Ny Oberst (L) John Hukkelås Ikke på valg Kommandør (S) Knut Holth-Larsen Gjenvalg Brigader (H)Arild Dregelid Gjenvalg Oberstløytnant (H)Bjørn Eidsvåg Ny Flaggkommandør (S) Anders Veel Ny Kommandørkaptein (S) Anders Barman Stenberg Gjenvalg De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. d. Revisor Access revisjon AS ble valgt ved akklamasjon. Det ble opplyst at revisor Blom nå er partner i Access revisjon og fortsatt er kontaktperson for OMS regnskaper. e. Valgkomité Valgkomitéen for 2014-2015 ble innstilt av Direksjonen: Medlemmer: Oberstløytnant (H) Thor Erik Moe Oberstløytnant (L) Marianne Døhl Kommandørkaptein (S) Terje Refsnes Varamedlemmer: Major (H) Geirhild Snildal Engen Oberst (L) Kristian Lund Kommandørkaptein (S) Ulf-Morten Fossum Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon. SAK 4. Fastsettelse av medlemskontingent for 2014 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2014: Medlemmer Oslo-området: kr 660,Medlemmer utenbys: kr 360,Kadetter: kr 120,Et mindretall mente at OMS’ økonomi, samt prisutviklingen i samfunnet burde tilsi en økning i medlemskontingenten. Videre burde kadetter ha samme sats som yrkesoffiserer. Forslaget om økning av kontingent falt mot to stemmer. Direksjonens forslag ble vedtatt ved akklamasjon. Sak 5 – forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund Det var flere forslag til lovendringer. Da loven krever 2/3 flertall for å vedta en endring, gjorde ordfører oppmerksom på at med dagens fremmøte krevdes minimum 36 stemmer for et forslag for at det skal vedtas. A. Forslaget om bedriftsmedlemskap ble trukket. B. Reduksjon av antall tillitsvalgte i Representantskapet ble vedtatt med 43 stemmer. § 6 blir således lydene: «Representantskapet velges av Generalforsamlingen og består av åtte medlemmer med syv varamedlemmer. Alle forsvarsgrener skal være representert. De velges normalt for NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 57 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON C. to år av gangen. Av medlemmene skal minst halvparten være stadig tjenestegjørende i Forsvarsdepartementet eller underliggende etater. Valgkomiteen skal fremme forslag til medlemmer og varamedlemmer med en rimelig fordeling på de forskjellige gradsnivå. Representantskapet velger ordfører og viseordfører blant de medlemmer som har majors/orlogskapteins eller høyere grad. Videre velger det en tilsynskomite for Norsk Militært Tidsskrift og blant sine medlemmer to desisorer og ett varamedlem. Representantskapet er beslutningsdyktig når minst seks medlemmer, varamedlemmer inkludert, er til stede. Representantskapet fører tilsyn med at Samfundets formål fremmes i samsvar med lovene og Generalforsamlingens og Representantskapets beslutninger, og herunder: (ny litra f) Gir regler for Tilsynskomiteens sammensetning og oppgaver. Klargjøre ansvarsforhold mellom Direksjonen og Representantskapet Dekkes dels av ovenstående reformulering av § 6, samt slik ny ordlyd for § 5, annet ledd, vedtatt med 44 stemmer: «Direksjonen leder driften av Samfundet. Den ansetter intendant, redaktør for Norsk Militært Tidsskrift, og Samfundets øvrige funksjonærer. Den fastsetter….» Videre for § 10, vedtok man enstemmig ny ordlyd under a): Alminnelige medlemmer betaler normalt full kontingent. Medlemmer som bor så langt fra Oslo at de ikke kan delta regelmessig i Samfundets møter, og kadetter, betaler en redusert kontingent. Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats, og ønsket de nye velkommen. Møtet ble hevet kl 20.05 _____________ _________________ Roald Gjelsten Geirhild Snildal Engen Kommandør Major NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 58 Instant Shelter Bruksområder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap Ring 64 83 55 00 www.obwiik.no Data interface solutions from Electronicon AS Main task Problem - Interfacing between old and new systems - Small series - Integration to existing systems Electronicon AS can offer: - Small to large solutions - Modular design - A cost effective solution for small series - Data distribution - Data collection, translation and merging - Conversion between Analog and digital - Simulation and Algorithms Applications - Distribution Systems - Sensor Simulation - Data collection Systems ELECTRONICON AS Holbergskaien 5004 BERGEN, NORWAY Tlf:+47) 55 30 76 60 web: www.electronicon.no NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 59 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi EXTREME TECHNOLOGY kongsberg KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in the defence, in space. [email protected] www.kongsberg.com
© Copyright 2024