NTM 1/2015 - Forsvarets forskningsinstitutt
UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND | ÅRGANG 185 NR. 1/2015 KR. 63,- John Inge Hammersmark SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans Bjørn Olav Knutsen Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? TORBJØRN OLSEN Da prestene inntok HV for 25 år siden Palle Ydstebø Mens vi venter på Godal Side 14 Side 32 Side 40 Side 4 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift – siden 1831 Innhold Redaktørens spalte3 John Inge Hammersmark4 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans Bjørn Olav Knutsen14 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Per Erik Solli, Ståle Ulriksen Og Bjørn Kristiansen24 Nye amerikanske militære konsepter 4 14 Torbjørn Olsen32 Da prestene inntok HV for 25 år siden Palle Ydstebø Mens vi venter på Godal 40 Fast stoff: Informasjon til medlemmene i OMS NMT bøker NMT fokus NMT fokus 48 45 12 21 32 40 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 2 Norsk Militært Tidsskrift Redaktørens spalte www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: [email protected] Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: [email protected] Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 La meg få starte med å takke Tor Jørgen Melien for å steppe inn for å redigere NMT nr.4 2014, mens jeg selv var i Kabul. Han har åpenbart ikke glemt gamle kunster. I dette nummeret finner vi først en artikkel om Forsvarets spesialstyrker. Dette er enheter som har kommet fram fra skyggene de senere år, men det finnes relativt lite prinsipielt skrevet om dem. Deretter følger en artikkel om EU som sikkerhetspolitisk aktør. I en ellers skiftende verden, er det i hvert fall noe som holder seg konstant, tilsynelatende, nemlig at EU står på kanten til å utvikle seg til å bli en slik aktør. Deretter følger del to av artikkelserien om amerikansk konseptutvikling. Nummeret har også funnet plass til en beskrivelse av hvordan feltprestene etablerte seg i HV, og ikke minst til en artikkel om de forventninger vi bør ha til Bjørn Tore Godal og Afghanistansutvalgets arbeid. Prisoppgave og årets artikkel 2014 Det er flere år siden Tilsynskomiteen sist fant en prisoppgave verdig premiering. Av de innsendte prisoppgavene for 2014 var det imidlertid én som utmerket seg meget positivt. Med tittelen «Svalbardtraktaten – Norsk handlingsrom i lys av russisk Svalbardpolitikk» gir artikkelforfatteren en inngående beskrivelse av traktatens tilblivelse og konflikten rundt tolkningen av den. En ny klimatisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk situasjon gjør denne artikkelen svært aktuell og interessant. Selv om Russland og Norge kan skilte med mer enn tusen års fredelig sameksistens, er det i dag likevel høyst relevant å se på hvilket handlingsrom Norge har dersom situasjonen skulle tilspisse seg. Språklig er artikkelen solid og velskrevet. Imidlertid skulle Tilsynskomiteen gjerne sett det teoretiske fundamentet bedre beskrevet innledningsvis, og ikke minst mer benyttet underveis. Oppgaven belønnes med bronsemedalje og stipend. Kristian Åtland og Una Hakvågs artikkel «Russlands intervensjon på Krim – gjennomføring og konsekvenser» ble kåret til Årets artikkel 2014. Dette er artikkel som er kunnskapsrik, særdeles velskrevet og velkomponert, og ikke minst ytterst relevant. Artikkelen er den klareste vinner av denne konkurransen på flere år. Gratulere til dere alle! Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 3 AV John Inge Hammersmark Spesialstyrker – anvendelighet og relevans I mai 2014 kunne Dagbladet melde at «I dag blir han Norges nye ‘Kjakan’». Anledningen var at spesialjeger Aleksander Hesseberg Vikebø, som følge av sin ekstraordinære innsats i Afghanistan, ble Norges høyest dekorerte person etter krigen. Sammenligningen med Gunnar Sønsteby er ganske naturlig, siden han er den høyest dekorerte gjennom tidene, men ellers er det store forskjeller mellom de to hva angår strategisk kontekst og operasjonsmåter. Spesialstyrkene har fått mye positiv oppmerksomhet de siste årene, ikke bare som følge av velfortjente dekorasjoner, men også som følge av økt bruk av styrkene og mer åpenhet. Oberstløytnant John Inge Hammersmark er stabsoffiser i FD IV. Han har tjenesteerfaring fra infanteriet og FSK, og har en mastergrad i militære studier fra Forsvarets stabsskole. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 4 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans I NMT nr 1 2011 skrev jeg en artikkel kalt «Hva er spesielt med spesialstyrkene» hvor jeg ga en grunnleggende innføring i en militær kapasitet det norske folk tidligere har visst ganske lite om. I denne artikkelen vil jeg gå et skritt videre. Hvilke anvendelighet og relevans har denne kapasiteten i den perioden vi nå går inn i? Spesialstyrkene har i tråd med den globale utviklingen endret og utviklet seg kraftig siden konfliktene på Balkan pågikk. Forsvarets spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK) gjennomførte sine første operasjoner i utlandet på Balkan i siste halvdel av 90-tallet. Siden den gang har operasjoner på fremmed jord blitt en naturlig del av hverdagen, og har vært den viktigste drivkraften for utviklingen av spesialstyrkene. I dag anses spesialstyrkene som en viktig strategisk ressurs som kan løse et vidt spekter av oppgaver både hjemme og ute. Artikkelen belyser spesialstyrkenes bruk og hvorfor de er etterspurte. Spesialstyrker og tre norske særtrekk Utviklingen av norske spesialstyrker er påvirket av en rekke faktorer. Noen av faktorene er for en småstat som Norge av mer upåvirkelig art, som for eksempel moderne terrorisme, media og internett, væpnede konflikter og utenrikspolitiske utfordringer. Andre påvirkningskrefter handler i større grad om bevisste valg og målrettet utvikling. Jeg vil kort redegjøre for det siste. Utgangspunktet for å vedlikeholde et høyt nivå i spesialstyrkene er potensialet og prestasjonene til den enkelte spesialsoldat. Verneplikten med førstegangstjenesten gir spesialstyrkene unik anledning til å rekruttere de beste talentene fra hvert årskull. Av flere årsaker er det mange som ønsker «å gjøre mest mulig ut av» året de skal gjøre sin plikt. Dermed blir konkurransen om å få tjenestegjøre som fallskjermjeger stor.1 Kandidatene som kommer gjennom nåløyet presterer på et svært høyt nivå hva angår både kognitive evner, fysikk og holdninger. Grunnlaget danner basis for det krevende året som fallskjermjeger som både forbedrer deres sannsynlighet for å gjennomføre og bestå spesialjegeropptaket påfølgende år, og sikrer et meget høyt ferdighetsnivå. Vernepliktsmodellen er gjenstand for misunnelse hos mange allierte, også i Norden, der spesialstyrkene sliter med rekruttering etter at verneplikten er avskaffet i de fleste land. I Norge sikrer modellen tilgangen til de beste og er en bærende forutsetning for å bidra til utlikning av fordelene større nasjoner har i volum og ressurser. Været, topografien og geografien i Norge gir Forsvaret en svært god arena for utvikling av kompetanse som gir mange fordeler. Rammevilkårene for å gjennomføre operasjoner er krevende og gir overføringsverdi til alle klimasoner. Ved å vokse opp i Norge med fire tydelig forskjellige årstider har soldatene et naturlig forhold til de utfordringene dette medfører, selv i Playstation-generasjonen. I spesialstyrkene utnyttes denne ytre påvirkningen til det fulle ved jevnlig å oppsøke og utsette spesialsoldatene for de mest krevende forhold. Aktiviteter gjennomføres i Nordsjøen, i fjellet, i skogene på innlandet eller i Finnmark, og kombinert med årstidene gir det utfordringer som er krevende. Ferdighetene, kompetansen og disiplinen som utvikles gir robusthet, handlingsrom og fleksibilitet. Norske spesialstyrker er såkalt fullspekter kapable. Det betyr, etter norsk tradisjon, at man evner å løse alle typer spesialoperasjoner2 og samtidig behersker innsetting i alle domener (land-luft-sjø). Overordnet sett innebærer derfor tilnærmingen å dyrke «fleksibilitet». Det konstante dilemmaet er i hvilken grad enkelte oppdragstyper må spesialiseres i forhold til oppgaver med en noe lavere prioritet, gitt trusselsituasjonen eller besluttede oppdrag. Avdelinger med høy grad av spesialisering, som kun behersker en del av et oppdragsspekter, er ikke å betrakte som spesialstyrke, men snarere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 5 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans Været, topografien og geografien i Norge gir Forsvaret en svært god arena for utvikling av viktig kompetanse. Her eksemplifisert med overføring til fjellene i Afghanistan under FSKs oppdrag i 2003. (Foto: FSK) en elitestyrke. Fleksibilitet betyr å kunne agere på situasjoner, oppdrag og hendelser man ikke er spesifikt forberedt for, men der kombinasjonen av basisferdighetene, verktøyene, generiske handlingsmønster og kreativitet løser uforutsette problemer. Ordtaket «det neste oppdraget er et oppdrag vi ikke har trent på» er med andre ord ikke en floskel, men et viktig prinsipp som må etterleves for å sikre relevans når planleggere og spåmenn igjen ikke har klart å spå fremtiden. Trusler I all beredskapsplanlegging og strukturutvikling bør trusselvurdering ligge til grunn som en av faktorene. Beredskapsplanleggingen i Norge kan med fordel bli mer strategisk langsiktig, og i mindre grad drevet av media, gjenvalg og kortsiktige akuttløsninger. Forsvaret og nødetatene er i en særstil- ling når det gjelder kostbare investeringer og høy beredskap. For å være relevant bidragsyter kreves derfor evne og rom til strategiske planer for utvikling og anskaffelser. Problemet, som avsnittet over påpeker, er at prediksjon av fremtiden alltid vil være unøyaktig. Det er imidlertid identifisert trender som gir Forsvaret og samfunnet anledning til å fokusere mot trusler av både spesifikk og generell art. For relevansen i denne artikkelen er det noen utviklingstrekk som er verdt å påpeke. De globale og transnasjonale terrortruslene har i stor grad sitt utspring fra islamisme og akselereres av internett og media. Utfordringene er reelt sett grenseløse og resulterer derfor nå i lokale utfordringer, selv i Norge. Hovedproblemet er at hendelsene oppstår uvarslet og raskt, mange menneskeliv går tapt og hendelsene er på kort tid over. Tidligere tok f. eks flykaprere gisler, man gikk inn i en for- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 6 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans handlingsfase som ga tid til å forberede mottiltak og hendelsen fikk etter hvert en løsning. Nå iverksettes i større grad handlinger, der terroristene ikke bare er villige til å dø, men de planlegger å dø for saken og dermed oppnå martyrstatus. De kombinerer bruken av eksplosiver og våpen for å påføre maksimal skade og maksimal publisitet. Situasjonen stiller derfor nye krav til deteksjon og avvergelse av trusler før de inntreffer, såkalt «antiterror», samt reaksjonsevnen til kapasiteter som skal kunne løse situasjoner mer reaktivt, såkalt «kontraterror». I Norge aktualiseres en rekke dilemmaer basert på avstander og sannsynlighetsvurderinger. For det første er det utvilsomt politiet som har ansvaret for bekjempelse av kriminalitet i Norge. Det er derfor sannsynlig at en lokal politipatrulje vil være først på stedet. De kan deretter kalle på Utrykningsenhetene (UEH) som har ytterligere kapasitet for krevende oppdrag. I neste instans kalles Beredskapstroppen / Oslo Politidistrikt (BT/ OPD) til stedet. Diskusjonene rundt nødetatenes reaksjonsevne har pågått høylytt siden Utøya-hendelsen. For at politiet skal gis anledning til å løse krevende situasjoner man ikke har vært i stand til å detektere før de er realitet, så er det kun to alternativer. Enten må en tilstrekkelig mengde politimenn ha distribuert operativ evne til å løse oppdrag på høyest mulig utfordringsnivå, eller så må strategisk og taktisk transportkapasitet etableres for hurtig forflytning av sentraliserte kapasiteter. I realiteten er en løsning mellom disse to det mest realistiske. For spesialstyrkene betyr dette flere ting. For det første er ikke bekjempelse av kriminalitet hovedfokus for militære styrker. Det finnes imidlertid unntak, og det er f. eks det tradisjonelle FSK-oppdraget med hovedfokus på kontraterroroperasjoner mot oljeinstallasjoner og skip. Spesialstyrkene har derfor tilstrekkelig høy fokus på dette, slik at oppgaven kan løses når behovet plutselig oppstår. Spesialstyrkenes fokus på militære spesialoperasjoner, inkludert bred erfaring fra svært risikable og krevende operasjoner utenlands, har resultert i utviklingen av kvaliteter som sivile beslutningstakere vil ha god nytte av i kriser. Spesialstyrkene har derfor åpenbart også evnen til å løse kontraterroroperasjoner på land. Når kriser blir tilstrekkelig alvorlige tilsier planverket derfor at man også benytter de skarpeste virkemidlene for å berge menneskeliv og materielle verdier i operasjoner ledet av politiet. Når det gjelder bekjempelse av terrorisme vil det imidlertid være formålstjenlig for samfunnet å satse tilstrekkelig på antiterror. Hensikten er å detektere trusler før de kommer til effekt slik at man kan avverge trusselen. I dag betyr slik virksomhet ofte at terrorisme må bekjempes der den har sitt utspring. Nøkkelen er flernasjonalt samarbeid og nettverkstankegang for sammen å se helheten. Flere av operasjonene norske spesialstyrker har gjennomført har bidratt til slik tankegang og kan eksemplifiseres av en mengde operasjoner i Afghanistan. På den annen side vil det være fordelaktig at politiet gis ytterligere anledning til å benytte moderne verktøy for å detektere trusler. Det betyr en modernisert lovgiving innenfor overvåkning, avlytting, systematisering og samvirke med allierte tjenester for å maksimalisere sannsynligheten for å detektere i tide. Først når en trussel er oppdaget kan man gjøre noe med den. Sist er det verdt å nevne Russlands revitaliserte rolle og ambisjoner som stormakt. Russlands handlinger og gjenoppbygging av militære kapasiteter har, etter en lang periode med fokus på operasjoner i Midtøsten, igjen satt fokus på nordområdene. Bildet som i dag tegnes er en viktig påminnelse om at Forsvarets primæroppdrag er å forsvare landet mot ytre trusler. Operasjonsmønsteret Russland har benyttet de senere år, viser at de evner å benytte alle statens virkemidler for å oppnå sine politiske målsettinger, uten at konfliktene eskalerer ytterligere. Det har stor betydning for hvordan Forsvaret planlegger å kunne møte slike trusler. Spesialstyrkenes rolle Spesialstyrkene markedsføres oftest som slagkraftige, handlekraftige, raske og presise, og oftest i koordinerte offensive aksjoner og operasjoner. Bildet er på ingen måte feil, men forteller langt fra sannheten om spekteret av ferdigheter og kompetanseområder. Grunnet spesialstyrkenes karakteristika kan de benyttes i de fleste scenarioer avhengig av NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 7 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans Den langsiktige hensikten med å engasjere norske styrker internasjonalt, er som oftest at vertsnasjonen skal bli i stand til å ta vare på seg selv. (Foto: FSK) rammevilkårene. Et fokusområde i amerikansk strategi er nå for eksempel å unngå at potensielle konflikter eskalerer fra et ulmende nivå til væpnet konflikt. Virkemidlene tar sikte på deeskalering, men i krevende og sammensatte situasjoner er det i mange tilfeller stabilisering som blir målet. Spesialstyrkene er i en slik strategi meget godt egnet til å drive opptrening av lokale sikkerhetsstyrker og kan fasilitere ønsket utvikling. Et slikt oppdrag har både FSK og MJK over tid løst i Afghanistan og Baltikum, med ansvar for å bidra til utviklingen av de stedlige spesialstyrkene for å forbedre deres evne til å ivareta egen sikkerhet. Fleksibiliteten i spesialstyrkene kan også eksemplifiseres i kombinasjon med det mye uttalte behovet for reaksjonsevne. FSK og MJK forvalter og vedlikeholder hele tiden en meget høy beredskap for operasjoner nasjonalt og globalt. Deler av denne oppdragsporteføljen utløses dersom politiet anmoder om støtte, mens hoveddelen er militære oppga- ver i fred, krise og krig. Som beskrevet tidligere kan man ikke trene for spesifikt eller nisjepreget fordi spekteret av oppgaver potensielt strekker seg vidt. Imidlertid er det to linjer en bør ta hensyn til for å sikre nødvendig operativ evne. Den første er utvetydig fokus mot konkrete beredskapsoppdrag. Dersom slike oppdrag utløses vil en ha minimal tid til forberedelser og må benytte tildelt tid til praktiske gjøremål, planforberedelser og transport. Det andre forholdet dreier seg mer om den virksomhetsmessige prioriteringen, altså hva en skal bruke tid og ressurser på når. Utgangspunktet for høy kvalitet er soldatens potensial, hans grunnleggende ferdigheter – holdninger og fysikk, kombinert med hvilken grad av spesialisering han har tilegnet seg. Dernest kommer elementenes samhandling og evne til å utnytte de taktiske prinsippene, samtidig som en skaper synergi og unngår egenprodusert friksjon. Til sist må evnen til å samhandle med støtteressurser (helikoptre, jagerfly, landstyrker, fartøyer) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 8 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans dyrkes for å maksimere sannsynligheten for å lykkes, og hurtig kunne endre handlingsmønster når ytre faktorer fortløpende påvirker enhetene under oppdrag. Balansen mellom fleksibilitet og forberedelser på spesifikke oppgaver må altså ivaretas og fortløpende justeres når verden rundt endrer seg. Spesialstyrkene har unik kompetanse i å velge mellom tilgjengelige virkemidler, herunder presisjon i våpenbruk. Dersom en målsetting kan oppnås uten våpenbruk minimeres uønskede effekter som kan forverre situasjonen i det større bildet. Spesialstyrkene har intensjonsteft, taktisk modenhet og teknisk overlegenhet til hurtig å ta disse beslutningene. Det gjør spesialstyrkene svært egnet for operasjoner og oppgaver i uklare og komplekse situasjoner. I dagens konfliktbilde gjør det slike styrker svært godt egnet for å bidra i såkalte nivå-0 (null) konflikter og gråsoneoperasjoner der hensikten er å nekte eskalering av situasjonen. Slike situasjoner finner vi i dag i en rekke land i Midtøsten og Afrika. Det er imidlertid i krisespekteret som helhet at spesialstyrkene har sine tydeligste fortrinn. Der kravene til hurtighet, risikovilje og kreativitet utløses av behovet for å hurtig komme på innsiden av en motstanders beslutningssyklus. I praksis altså hvordan man raskest kan sette sammen et tilpasset team, ta seg skjult til et målområde for å overraskende løse oppdraget med minst mulige uønskede effekter. Eksempler Spesialstyrkene kan jobbe i små forband, autonomt, over lang tid. De kan for eksempel i en patrulje medbringe strategisk samband, ildledere, organiske våpensystemer og kan i samvirke med Heimevernet skape viktige effekter i forsvaret av Norge. Gjennom tett samarbeid med HV kan kampkraften økes og dermed gjøre fienden sårbar ved å true hans kritiske mål. HV har lokalkjennskap, tilgang til lokale ressurser og motivasjon til å bidra i kampen. Spesialstyrkene bringer spisskompetanse, systemer og kreative løsninger til samarbeidet. Spesialstyrkene bruker mye tid på å utvikle og vedlikeholde kjernekompetanse og grunnleggende ferdigheter. Samtidig er det fokus på tildelte beredskapsoppdrag. Gjennom utnyttelse av taktiske prinsipper for spesialoperasjoner skapes således fleksibilitet. Det første norske spesialstyrkebidraget til Afghanistan måtte på få dager i 2001 skifte fokus fra Nordsjøen til ørken og fjell. Spesialstyrkene kan jobbe tett med luft- og sjøstyrker. Ved at KNM Nansen medbragte et team fra MJK til Adenbukta ble handlingsrommet og effektene utvidet. MJK kunne tilby økt rekkevidde, nye systemer og evnen til å oppsøke områder og personell som ellers ville vært utilgjengelig. Spesialstyrkene kan skaffe tilgang til områder og personer av interesse eller viktige mål med lav signatur. I 1999 var FSK tidlig inne i Pristina for blant annet å liaisonere mellom partene før de ble tilgjengelige for andre. En slik operasjon kan bidra til å finne løsninger på fastlåste konflikter med mindre grad av våpenbruk. Spesialstyrkene har en lang rekke kapasiteter som på kort varsel kan benyttes for å redde liv under ulykker og uoversiktlige hendelser. MJK og FSK ble f. eks tidlig involvert i søket etter Hercules-flyet som forsvant over Kebnekaise, og senere ble bekreftet styrtet. Beredskap og krisehåndtering i fredstid nasjonalt Det er nå skapt grobunn for erkjennelse om at Norges rammevilkår stiller økte krav til lokale politiressurser. Ved å bedre lokalpolitiets utstyr, trening og beredskapssystemer skal oppståtte situasjoner i større grad kunne håndteres på lokalt plan. I mer alvorlige situasjoner er det de sentraliserte beredskapsressursene som må respondere. Det betyr at relevante transportressurser som fly, helikopter og hurtigbåter må være tilgjengelige. Det pågår nå en rekke utredninger og tiltak for å se hvordan kravene best mulig kan ivaretas. En del handler om et åpenbart behov for anskaffelse av f. eks helikoptre. En like viktig del innebærer å øke evnen til å skaffe beslutningsgrunnlag, beslutningstempo, beslutningskvalitet og sikre tverrsektorielt sømløst samarbeid. Slik forbedring kan sikres gjennom økt fokus, økt kompetanse, forbedring av planverk og jevnlig øving basert på planverket alle involverte må kunne. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 9 SPESIALSTYRKER – anvendelighet og relevans En av kapasitetene til spesialstyrkene er å raskt å løse oppdrag ingen har bedt dem å forberede seg på. Bildet er fra leteaksjonen etter den savnede norske C-130 maskinen ved Kebnekaise i mars 2012. (Foto: MJK/FSK). Fremtid Spesialstyrkenes dimensjonerende kravsett må defineres bredere enn nasjonalt forsvar. På den ene siden vil rollen som del av hjemlig Forsvar aktualiseres og forsterkes i tiden som kommer. Det skulle bare mangle. På den andre siden blir spesialstyrkene nødt til å dyrke fleksibilitet som et bærende prinsipp, siden de skal kunne løse problemer andre ikke kan løse og sågar problemer det ikke finnes planer for. I tillegg må konkrete beredskapsoppdrag ivaretas, fordi man ikke får tid til annet enn begrensede forberedelser når et slikt oppdrag utløses. Internasjonale operasjoner vil fortsette. Gitt verdens konfliktutvikling, trusler og politiske målsettinger er spesialstyrkene både gripbare, tillitsverdige og de produserer ønskede effekter. I tillegg må spesialstyrkene opprettholde og videreutvikle sin operative erfaring, der gjennomføringen av operasjoner er en av de viktige bærebjelkene. Når det gjelder utviklingen av kapasitet og evner er det lite som tyder på revolusjonerende gjennom- brudd. Imidlertid er det klart at følgende er nødvendige satsningsområder: - Evnen til mobilitet og innsetting av spesialstyrker, skjult og i alle domener (luft-land-sjø) - Øke organisk ildkraft og evnen til ledelse av alle typer langtrekkende presisjonsvåpen - Evnen til å levere sanntid informasjon over lange avstander og utnytte nettverkstankegang - Alle teknologiske nyvinninger som kan utnyttes operativt - Tverrsektorielt samarbeid og felles utnyttelse av alle samfunnets ressurser 1 Fallskjermjegertroppen i FSK består utelukkende av personell i førstegangstjeneste. Etter førstegangstjenesten representerer fallskjermjegerne den viktigste rekrutteringen til videre spesialjegertjeneste, som innebærer nok et år med seleksjon og trening før de er operative spesialjegere.Marinejegerkurset aksepterer både personell til førstegangstjeneste og personell som har avtjent førstegangstjenesten og har en annen utdanningsmodell enn FSK. 2 Spesiell rekognosering (SR), direkte aksjoner (DA) og militær assistanse (MA), og tilleggsoppgaver etter NATO-doktrinen. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 10 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F Montenegro som nytt medlem i NATO Fokus På NATOs toppmøte i Wales i september i fjor ble statslederne enige om å intensivere arbeidet med å åpne opp for Montenegros medlemskap i alliansen. Dette skjer som en del av programmet Membership Action Plan, MAP, som omfatter reformer av både forsvaret og andre sikkerhetsinstitusjoner for hver enkelt kandidat. Da Militærkomiteen besøkte landet i oktober, kunne de militære representantene selv observere betydelige fremskritt, spesielt innen innføringen av felles standarder og interoperabilitet med NATO. Montenegros forsvarssjef orienterte om de videre planene for integrering i NATO og ble bedt om å svare på en rekke detaljerte og krevende spørsmål fra nasjonene. Formannen i Militærkomiteen møtte også landets politiske ledelse, og det positive inntrykket av reformene ble forsterket gjennom disse samtalene. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil NATO innen utgangen av 2015 etter all sannsynlighet kunne invitere Montenegro som alliansens 29. medlemsland. Toppmøtet i Polen i 2016 vil være en naturlig ramme for dette. I mellomtiden fortsetter samarbeidet både på politisk og militært nivå. Montenegro deltar allerede i alle relevante NATO-operasjoner og i NATO Response Force (NRF). Montenegro, når medlem, vil selvsagt forbli en av NATOs små nasjoner, med begrenset militær evne, men tilfører et vik- tig politisk element. Landet grenser til fem nabostater på Balkan, inkludert Kosovo, og har en viktig sjøgrense, med gode naturlige havner i Adriaterhavet. Montenegro var i union med Serbia til 2006 og ble utsatt for både blokade og bombing under konfliktene som følge av Jugoslavias oppløsning, noe som har satt spor i befolkningens delte oppfatning over et medlemskap i NATO. Som den tredje av de seks republikkene i tidligere Jugoslavia, vil imidlertid opptak i alliansen bidra til å normalisere forholdet og også være en viktig del av en fremtidig EU-tilknytning. Av de andre republikkene er Makedonia i prinsippet klar for medlemskap så snart navnestriden med Hellas er bilagt. Bosnia har på den annen side ikke oppfylt forventningene i MAP og må kunne vise til bedre resultater innen Security Sector Reform før en invitasjon blir aktuell. Serbia er et lengre lerret å bleke, men det er i det lange løp, både fra et geostrategisk og økonomisk ståsted, naturlig å forvente et fremtidig medlemskap både i NATO og EU. Dette vil fremme stabilitet og fred på Balkan og redusere Russlands politiske innflytelse i regionen. (Kilde: NATO, NMT) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 11 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 12 LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr WWW bedriftssystemer.no Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND [email protected] 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 13 PLANER OG REALITETER AV Bjørn Ol av Knu t sen Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Russlands annektering av Krim-halvøya i mars 2014 og støtten til russiskspråklige opprørere i de sørøstlige delene av Ukraina setter de vestlige institusjonene som Nato og EU under økt press. Hva med EU? Vil EU kunne svare på den russiske utfordringen på en relevant måte, og vil de europeiske landene være i stand til å opptre koordinert i møtet med denne europeiske stormakten? Bjørn Olav Knutsen, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og førsteamanuensis II ved Universitetet i Nordland (UiN) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 14 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? N ato vedtok på sitt toppmøte i Wales i september 2014 en Readiness Action Plan som skal styrke alliansens som en kollektiv forsvarsinstitusjon. Alliansen styrker også de transatlantiske båndene. Erklæringen om transatlantiske relasjoner som ble vedlagt sluttmøteerklæringen understreker betydningen av evnen til kollektivt forsvar som grunnlag for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Hva så med EU? Vil EU kunne svare på den russiske utfordringen på en relevant måte, og vil de europeiske landene være i stand til å opptre koordinert i møtet med denne europeiske stormakten? Denne artikkelen legger grunnlaget for å forstå hva det er som kjennetegner EU som sikkerhetspolitisk aktør og hva det er som skiller EU fra en institusjon som Nato og en supermakt som USA. Formålet med artikkelen er å vise at etter den kalde krigens slutt var det flere forhold som bidro til at EU ble en sikkerhetspolitisk aktør. Jeg vil først påvise hva disse forholdene besto i, og deretter beskrive hva slags sikkerhetspolitisk aktør EU er, før jeg til slutt ser nærmere på hva EU gjør i sikkerhetspolitikken. Til syvende og sist er det hva EU gjør som bestemmer hvor relevant EU er som sikkerhetspolitisk aktør. Dette blir avgjørende når vi studerer EUs håndtering av krigene i Ukraina og Russlands forhold til resten av Europa. Hvorfor ble EU en sikkerhetspolitisk aktør? Det var fire forhold som til sammen påvirket EUs ledere, og ikke minst lederne i Frankrike og Storbritannia, til å utvikle et sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Det første var avslutningen av den kalde krigen og USAs forventinger om at de europeiske landene måtte påta seg et større sikkerhetspolitisk ansvar. EU ønsket å utvikle en mer autonom sikkerhets- og forsvarspolitikk som var uavhengig av både USA og Nato. Dette var en logisk konsekvens av avslutningen av den kalde krigen. Dette betød også at dersom de europeiske landene ikke utviste en større grad av vilje til å samarbeide seg imellom om sikkerhetspolitiske spørsmål, ville Nato langsomt forvitre som forsvarsallianse. Slik bidro EUs sikkerhetspolitikk til å gjøre Nato fortsatt relevant som det sentrale forumet for transatlantiske konsultasjoner i sikkerhetspolitikken og det felles forumet for det kollektive forsvaret av medlemslandenes territorium. For det andre ville en sikkerhetspolitisk dimensjon til EU-prosessen bidra til å styrke det globale FN-systemet og de globale styringsrammene for kollektiv sikkerhet. Konkret kom dette til uttrykk gjennom nye konsepter for internasjonal krisehåndtering der krigene i Rwanda og på Balkan gjorde at det internasjonale samfunnet i langt større grad måtte rette oppmerksomheten mot slike utfordringer. I normativ sammenheng betød det at man innenfor FN-systemet og innenfor mer regionale sammenslutninger ønsket å utvikle nye konsepter for internasjonal krisehåndtering og fredsoppretting som igjen var basert på en liberal forestilling om det internasjonale systemet. Det betød i praksis en forestilling om at institusjoner kunne bidra til å omforme det internasjonale systemet slik at mer samarbeid skulle bli mulig. Derfor var liberal institusjonalisme og det ideelle målet om mer kollektiv sikkerhet på det globale planet vektige pådrivere for å utvikle EU i retning av å bli en sikkerhetspolitisk aktør. Den tredje faktoren var statskollapsen og krigene på Balkan på 1990-tallet, først i Slovenia og Kroatia, senere i Bosnia-Hercegovina og i Kosovo. Etnisk rensing og EUs manglende evne til å håndtere krisene bidro samlet sett til å synliggjøre de store politiske og militære manglene EU hadde for selv å kunne håndtere og løse sikkerhetsutfordringer i sine nærområder. Luxembourgs utenriksminister Jacques Poos´ uttalelser om at Balkan-krigene var ”Europas time, ikke USAs” viste seg ikke å ha mye innhold når EU utviste maktesløshet overfor regimet i Beograd. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 15 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Hvor mange divisjoner har paven?, spurte Stalin retorisk. Kanskje paven, og EU, baserer sin makt på noen annet enn våpen. (Foto: AFP PHOTO) Den fjerde faktoren som bidro til at EU ble en sikkerhetspolitisk aktør skyldtes EU-prosessen selv. Det faktum at Frankrike alltid har ønsket å tilføre EU et slikt samarbeid er i seg selv en viktig forklaring. Tyskland har også vært en pådriver for å gi EU en slik kompetanse for å gi EU-prosessen et mer politisk innhold. Frankrike og Tyskland har alltid vært pådrivere for europeisk integrasjon, spesielt med tanke på å utvikle EU til å bli en politisk og senere en sikkerhetspolitisk aktør. Det var dette lederskapet i kombinasjon med de øvrige tre forholdene som gjorde at Storbritannia ønsket å tilføre EU sikkerhetspolitisk kompetanse. Hva slags sikkerhetspolitisk aktør er EU? Når vi studerer europeisk integrasjon må vi også undersøke hva slags type sikkerhetspolitisk aktør EU er, og om det er mulig å sammenlikne EU med andre tilsvarende institusjoner i internasjonal politikk. Det er i denne sammenhengen liten tvil om at EU er unik. Det finnes ingen tilsvarende type aktører. EU er i første rekke en europeisk sivilmakt, men den er også en ”helhetlig sikkerhetsaktør” ved at EUs virkemidler omfatter langt mer enn bare mi- litære virkemidler. Dette gjør at vi på ingen måte kan sammenlikne EU og Nato som sikkerhetspolitiske aktører selv om 22 europeiske land er medlemmer av begge. Hvilken type sikkerhetspolitisk aktør er EU? Det er åpenbart at EU ikke kan betraktes med en realpolitisk tilnærming der EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke er mer enn summen av medlemsstatenes nasjonale interesser. Vi må anlegge et helt annet perspektiv: EU er en sivilmakt med en normativ dimensjon. Det betyr at EU er en aktør som aktivt søker å påvirke og skape nye internasjonale normer for hvordan stater og institusjoner skal forholde seg til hverandre. EUs bidrag i kampen mot dødsstraff blir av Ian Manners brukt som eksempel på EUs normskapende evner som har bidratt til at alle europeiske stater har avskaffet straffemetoden. De som vektlegger EU som normativ makt, vil understreke EUs evner til å endre atferd gjennom andre virkemidler enn bare økonomisk og militær styrke. Derfor er det flere observatører som ser på EU som en siviliserende makt og som en ”stille supermakt”. Andre begreper som har blitt brukt er EU som etisk makt. Vi er derfor langt forbi debatten som pågikk på NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 16 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? 1990-tallet om EU var en sikkerhetspolitisk aktør. Bakteppet var krigene på Balkan der USA gjennom Dayton-avtalen i 1995 bidro til en fredsløsning i Bosnia-Hercegovina. Den gangen påpekte flere misforholdet mellom Maastricht-traktatens bestemmelser om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og det EU i realiteten klarte å oppnå. Med andre ord hadde det oppstått et gap mellom de formelle kapabilitetene til EU og det EU i realiteten var i stand til å utføre. I fagdebattene ble dette omtalt som et “capability-expectations”-gap. I dag er det derimot en større grad av enighet mellom eksperter om at EU er en utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør som på selvstendig grunnlag er i stand til å definere interesser og fremme disse overfor utenforstående aktører. Det betyr i tillegg at EU har vist evne til å utvikle en ”helhetlig tilnærming” til spørsmål av sikkerhets- og forsvarspolitisk art. Hva gjør EU som sikkerhetsaktør? Utgangspunktet for en god analyse av hva EU gjør som sikkerhetsaktør, er å undersøke hvordan EUprosessen påvirker det atlantiske samarbeidet. Vi må se på hvordan dette kan bidra til å fremme et sterkere transatlantisk samarbeid om sikkerhet og forsvar, og samtidig være klar over muligheter for politiske konflikter fordi noen store EU-stater vil bruke EU som et grunnlag for å utvikle en mer autonom sikkerhetspolitikk for EU. Dette er helt klart de integrasjonspolitiske målsettingene til Frankrike og Tyskland. I så fall vil ikke EU lenger inngå som den europeiske pilaren i Nato. Et godt grunnlag for analyse er alltid å starte med klare fakta der vi har klare forestillinger om hva som er politisk mulig og hva som ikke er mulig å oppnå for EU som sikkerhetspolitisk aktør. En slik analyse må starte med budsjettsituasjonen der finanskrisen klart setter rammer for europeisk forsvarspolitikk. Bare i perioden 2001-2009 falt forsvarsutgiftene til de europeiske allierte fra 228 milliarder euro i 2001 til 197 milliarder euro i 2009. I særlig stor grad falt forsvarsutgiftene til de tre store, Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Fallet i forsvarsutgiftene har skjedd parallelt med store militære engasjementer i Afghanistan, i Irak og kampen mot internasjonal terrorisme. I 2011 var de totale utgiftene til forsvar i EU på 1,67 prosent av bruttonasjonalinntekten eller om lag 193 milliarder euro. Bare i tidsrommet 2011-2012 sank forsvarsutgiftene i EU med ytterligere tre prosent. Samtidig har Obama-administrasjonen advart de europeiske allierte om at USA ikke lenger vil kunne opprettholde en uforholdsmessig stor andel av de totale forsvarsutgiftene i Nato. I dag utgjør denne andelen om lag 75 prosent av forsvarsutgiftene i alliansen. Mot slutten av den kalde krigen var tallet om lag 50 prosent. Nato er viktig for USA fordi alliansen utgjør en sentral del av USAs sikkerhetsinteresser i Europa, blant annet er Nato grunnlaget for opprettholdelsen av en institusjonalisert sikkerhetsorden i Europa. USA forventer likevel at de europeiske allierte tar et større ansvar for sikkerheten i Europa og Europas nærområder. Operation Unified Protector i 2011, mot det daværende libyske regimet, var et klart tegn på dette. Frankrike og Storbritannia ledet operasjonen, mens USA hadde en vital tilretteleggende rolle for å få den gjennomført. Det ble derfor sagt at USA “ledet fra bakgrunnen”. Igjen må dette ses i perspektiv av en debatt internt i USA om såkalt tilbaketrekning, eller “retrenchment”. Det vil si at USA må skjære ned på sitt store internasjonale engasjement. I følge de ekspertene som fremhever dette, blant annet Joseph Parent og Paul MacDonald, vil en slik tilbaketrekking nettopp bidra til å oppmuntre til regionale integrasjonsprosesser slik at USAs allierte kan ta et større egenansvar for sikkerheten i sin region. En amerikansk tilbaketrekking kan derfor bidra til at de europeiske allierte ikke lenger, og i så stor grad, vil opptre som gratispassasjerer på USAs globale lederskap. Et slikt standpunkt er kontroversielt fordi en amerikansk tilbaketrekking kan føre til det motsatte. Det vil si at uten et amerikansk sikkerhetspolitisk lederskap i Europa, vil europeisk samarbeid kunne falle tilbake. Faren vil i så fall være en renasjonalisering av sikkerhetspolitikken og økt rivalisering mellom europeiske stormakter. Likevel er det en økende etterspørsel etter EUs sikkerhetspolitiske tjenester. Med bakgrunn i Lisboatraktaten har EU nå det formelle grunnlaget for NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 17 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? en forsterket felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). En egen høyrepresentantstilling for FUSP, som også er visepresident i Europakommisjonen, er etablert. Høyrepresentanten er ansvarlig for EUs egen utenrikstjeneste, European External Action Service (EEAS), som ble etablert i 2011. Et omfattende institusjonelt apparat for FUSP og den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP) er etablert. Ved siden av en militær kommandostruktur, har EU i motsetning til Nato en tilsvarende sivil kommandostruktur. Den skal både planlegge og lede EUs ulike sivile misjoner. Langt de fleste av EUs operasjoner siden CSDP ble etablert, som EUs politimisjon (EUPOL) i Bosnia-Hercegovina i 2003, har nettopp vært av sivil karakter. Dette illustrerer igjen EUs sivile karakter og EUs identitet som en europeisk sivilmakt. Noe av bakgrunnen for dette er at EUs medlemsstater tradisjonelt har vært skeptisk til å delegere militær myndighet til EU, både på bakgrunn av EUs overnasjonale karakter, men også fordi de ikke ønsker at EU skal bli en sikkerhetspolitisk konkurrent til Nato. Til sammen har om lag 30 sivile misjoner og militære operasjoner blitt gjennomført siden 2003 da CSDP ble operativ. Av disse har 16 funnet sted i Afrika. De viktigste militære operasjonene har vært EU NAVFOR Atalanta i Aden-bukta og Indiahavet, EUTM Somalia for trening av somaliske sikkerhetsstyrker, og en tilsvarende treningsmisjon i Mali for trening av tilsvarende maliske styrker. I tillegg har EU gjennomført, og gjennomfører, operasjoner i Chad, i den sentralafrikanske republikken (CAR) og i Kongo. Viktige sivile misjoner er bidrag som EUCAP Nestor som skal bidra til maritim sikkerhet utenfor Øst-Afrika, og EUCAP Sahel Niger for å håndtere sikkerhetssituasjonen i Niger og den vestlige delen av Sahel-beltet. EUPOL Congo og EUSEC Congo skal bidra til å trene opp kongolesisk politi og få betalt ut lønninger til den kongolesiske hæren. Tilsvarende sivile og militære operasjoner har funnet sted på Balkan, nærmere bestemt i Bosnia-Hercegovina, i Makedonia og i Kosovo. EULEX i Kosovo er for øvrig den største sivile operasjonen, en såkalt “rule of law”-mission, som EU gjennomfører med over 2200 personer ut- plassert og med et budsjett på over 110 millioner euro årlig. Er EU en relevant sikkerhetspolitisk aktør? Det er klart at en slik opplisting av pågående og ferdige operasjoner kan være interessant, ikke minst i reklameøyemed for å fortelle hvor dyktig EU som sikkerhetsaktør er. Likevel er det viktige spørsmålet hvilken påvirkning EU har i de områdene der EU har etablert seg med en operasjon. Bidrar EU til økt sikkerhet? Legger EU grunnlaget for at forholdet mellom sikkerhet og utvikling kan virke forsterkende på hverandre slik at sikkerhetssituasjonen i for eksempel Somalia og i Sahel-beltet blir bedre? For å vurdere et slikt grunnleggende spørsmål må vi undersøke hva det er som karakteriserer EU som aktør i forhold til andre aktører, som Nato og USA. Nøkkelordet er «helhetlig tilnærming». EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske verktøykasse omfatter alt fra sivile virkemidler som utviklingspolitikk, som at EUs er verdens største bistandsaktør, til de militære virkemidlene. Utfordringene har alltid vært hvordan disse virkemidlene skal koordineres. Vi snakker om sivil-militær koordinering og samarbeid. Dette betyr i praktisk politikksamarbeid mellom politiske, sivile og militære aktører på bakken, men også i Brussel. I god tid før CSDP ble operativ startet EU planleggingen for hvordan EUs sikkerhetspolitikk skulle bli mest mulig helhetlig og fungere på en sømløs måte. Utfordringene har vært mange. Forholdet mellom Europakommisjonens langsiktige utviklingsarbeid og tilstedeværelse gjennom ulike utviklingsprogrammer rundt omkring i verden og Rådets mer kortsiktige krisehåndteringsperspektiv har vært en av de største utfordringene. Forholdet mellom overnasjonale beslutningsprosesser og prinsippet om enstemmighet har vært en annen utfordring. Før Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009 var Europakommisjonens aktiviteter institusjonelt atskilt fra FUSP der Rådet var det dominerende beslutningsorganet. I CSDPs syv første år dreide mye av debatten seg om hvordan de kunne utvikle en “kultur for koordinering” mellom EUs ulike virkemidler og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 18 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Er det grunn til å tro at EU skal lykkes bedre med «helhetlig tilnærming» enn andre aktører? (Bildet er fra en øvelse i Bosnia i 2013, Foto: Steve Dock) hvordan koordinering i Brussel kunne komme de enkelte operasjonene til gode. En utfordring var for eksempel at EUs første militære operasjon utenfor Europa, Artemis i Kongo i 2003, var institusjonelt adskilt fra Europakommisjonens utviklingsarbeid i landet. Slik bidro denne operasjonen ikke til EUs helhetlige tilnærming, selv om operasjonen ellers fikk mye skryt for sin raske reaksjonstid og at den var et godt virkemiddel i forbedringen av sikkerhetssituasjonen i Bunia-regionen i Kongo. Etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft er utfordringen å innpasse CSDP til de øvrige politikkområdene slik at de sivile og militære virkemidlene kan flyte lettere sammen. Ideelt burde politikkutformingen bli at EU, i første rekke via utenrikstjenesten, setter sammen de ulike virkemidlene og bestemmer hvordan disse blir prioritert i forhold til hverandre under overoppsyn av høyrepresentanten i nært samarbeid med Europakommisjonen. På en slik måte kan EUs utenrikspolitikk i større grad preges av en helhetlig tilnærming. Tanken er at jo mer samstemt EU er i stand til å bli, desto mer gjennomslagskraft vil EU også få. Det er samtidig klart at dette kan være vanskelig å oppnå både på bakgrunn av ulike sikkerhetskulturer i de ulike medlemslandene og den tradisjonelle konkurransen mellom ulike EU-institusjoner i Brussel. Ambisjonene er imidlertid klare. Kjennetegnet på EUs sikkerhetspolitikk er helheten hva angår virkemidler - noe som i sin tur skiller EU fra Nato. Utfordringer i dag og i fremtiden Likevel, EUs særegne karakter som politisk felles- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 19 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? skap bidrar til viktige debatter i tiden fremover. Det ene er utenriks- og sikkerhetspolitikkens demokratiske forankring. Det andre er det langsiktige forholdet mellom EU og Nato, inkludert forholdet til USA. Å sikre utenriks- og sikkerhetspolitikkens demokratiske forankring henger sammen med at EUs sikkerhetspolitikk ikke lenger er av ren mellomstatlig karakter. EUs sikkerhetspolitikk har i stadig større grad blitt en del av det overnasjonalt EUs sikkerhetspolitiske evne er kanskje sterkt undervurdert? Eller er det motsatt? organiserte samarbeidet. Etableringen av flernasjonale styrkekomponenter som EUs stridsgrupper (EUBG) innebærer rollespesialisering og utvikling av felles kapabiliteter gjennom det europeiske forsvarsbyrået (EDA). Dette har samlet ført til at medlemsstatene ikke lenger på selvstendig grunnlag kan bestemme over hvordan de militære styrkene skal brukes. Den andre debatten, som er spesielt interessant for Norge, er EUs forhold til Nato og til USA. Jeg har allerede vært inne på “europeiseringen” av Nato slik dette kom til uttrykk under Libya-operasjonen i 2011. EU vil i årene som kommer sannsynligvis markere seg som en mer autonom aktør med en egen formalisert solidaritet. Den russiske utfordringen og EUs sentrale rolle i å utforme et sanksjonsregime i samarbeid med USA har vært vesentlig i defineringen av EU som sikkerhetsaktør overfor Russland. Å håndtere Russland er dessuten den største sikkerhetspolitiske utfordringen EU har stått overfor siden Balkan-krigene på 1990-tallet og kampen mot internasjonal terrorisme etter 2001. Det som atskiller den nåværende krisen fra de tidligere krisene er at denne omhandler hvordan EU skal forholde seg til en europeisk stormakt som viser evne til å bruke militærmakt i det postsovjetiske området. Dette er en ny type utfordring for EU som tradisjonelt har definert seg som en sivilmakt og som en normativ aktør. Dette viser også Russlands og EUs ulike måter å tenke sikkerhetspolitikk på. Mens Russland tenker i interessesfærer og realpolitikk, tilhører EUs sikkerhetspolitikk en helt annen kategori med vekt på betydningen av internasjonale normer og hvordan sikkerhet kan bygges gjennom en overnasjonalt organisert rettsorden i Europa. Det er disse to perspektivene som nå kolliderer over Ukraina. Det er EUs evner til å kombinere ulike virkemidler, fra sanksjonsmidler til aktivt diplomati, som til syvende og sist avgjør hvor relevant EU som sikkerhetsaktør overfor en stormakt som Russland er. Referanser: Aggestam, Lisbeth (2008): ”Introduction: Ethical Power Europe?” International Affairs, 84(1): 1-11. Brosig, Malte (2014): ”EU Peacekeeping in Africa. From Functional Niches to Interlocking Security”, International Peacekeeping 21(1): 74-90. European Defence Agency (2012): Defence Data, http://www.eda.europa.eu/docs/default-source/eda-publications/defence-data-booklet2012-web Hill, Christopher (1993): ”The capability–expectations gap or conceptualising Europe’s international role” Journal of Common Market Studies 31 (3): 305–328 Howorth, Jolyon (2014): Security and Defence in the European Union. London: Palgrave Macmillan. Norheim-Martinsen, Per Martin (2012): The European Union and Military Force - Governance and Strategy. Cambridge: Cambridge University Press. Manners, Ian (2002): ”Normative Power Europe: A Contradiction in Terms?” Journal of Common Market Studies, 40(2): 235-258. Parent, Joseph & Paul MacDonald (2011): ”The Wisdom of Retrenchment” Foreign Affairs, November/December. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 20 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F Somalia og sjørøveri Fokus Sjørøveriet med utgangspunkt i Somalia kan nå betraktes som helt under kontroll. Den siste vellykkete kapringen fant sted i mai 2012 og for tiden er ingen handelsfartøyer i kriminelle hender, selv om mer enn tretti sjøfolk fortsatt holdes som gisler, tilsynelatende glemt av nasjonene de kommer fra og det internasjonale samfunnet som helhet. Det er likevel et potensial for at virksomheten kan blomstre opp igjen dersom betingelsene er til stede, men så lenge det militære nærværet og handelsfartøyenes egne beskyttelsestiltak bibeholdes vil problemet kunne holdes i sjakk. Samtidig vil fremgangen til Den afrikanske unionens militære styrke i Somalia, AMISOM, bidra til å øke sentralregjeringens innflytelse og med det lov og orden. Dette er en forutsetning for en endelig løsning på problemet. NATOs direkte militære engasjement er redusert som følge av den positive utviklingen, men også grunnet den mer spente situasjonen i Europa. NATO vedtok allerede før den russiske okkupasjonen av Krim at de stående NATO-styrkene, Standing NATO Maritime Groups, i prinsippet ikke skulle benyttes til patruljering i Adenbukta og at innsatsen uansett skulle fokusere på periodene da været og monsunen tillot piratene å operere i Det indiske hav. Dette kunne man tillate seg da mange andre nasjoner og internasjonale organisasjoner som EU opprettholder et stort sjømilitært nærvær i området. Land som Japan, Sør-Korea, Kina, India og tidvis også Russland og Iran, kan på en typisk dag holde mellom ti og femten krigsskip til sjøs for dette. EUs bidrag er også viktig, da de har som oppdrag å eskortere fartøyene som seiler for FNs World Food Program og som del av EUs arbeid på land i Somalia, der NATO har en begrenset evne til å bidra. NATOs kontinuerlige engasjement omfatter utveksling av informasjon og etterretning, billedbygging og situasjonsforståelse, kontakt med rederier og handelsfartøy gjennom NATO Shipping Centre (som for øvrig er under ledelse av en norsk offiser), samt politisk og militær koordinering av innsatsen. Samtidig er alt planverk og hele organisasjonen på plass i NATOs Maritime Command utenfor London slik at styrkene kan komme raskt på plass i tilfelle sjørøveriet igjen blir en trussel mot skipsfarten. På denne måten kan alliansen konsentrere seg om hovedoppgaven og øvelser og trening i alle krigføringsområdene, noe som var svært begrenset i Adenbukta. (Kilde: NATO) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 21 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F Økt russisk aktivitet Fokus Det siste året har sett en betydelig økning i russiske strategiske militære aktiviteter både innen luft- og sjøstridskreftene. Russland har gjenopptatt strategiske tokt med bombefly som kan frakte både konvensjonelle og kjernefysiske våpen. De velkjente ”Bear” (Tu-95) bombeflyene har blitt observert på tokt så langt syd som til Portugal, understøttet av tankfly over Norskehavet. Flyene kan ha jagerflyeskorte deler av veien, men blir uansett rutinemessig avskåret av allierte fly. Det samme mønsteret er blitt observert over Polhavet og i den nordvestlige delen av Stillehavet. Disse langtrekkende flygningene har skapt en viss bekymring i Vesten. Fra et rent militært standpunkt er disse uten særlig verdi. Bombefly på slike tokt, uten eskorte mesteparten av veien og uten baser i operasjonsområdet, vil i en konflikt være ekstremt utsatt for nedskyting underveis. Deployeringene må derfor i hovedsak ses i en politisk sammenheng. Russland er opptatt av å gjenvinne posisjonen som Sovjetunionen hadde som supermakt, og da er selv eldgamle bombefly over Atlanterhavet et signal til verden. Toktene må imidlertid også ses i et flysikkerhetsperspektiv. Sammen med en rekke andre taktiske flygninger har de russiske aktivitetene skapt utrygghet for luftfarten verden over. De russke flyene opererer over internasjonalt farvann og er derfor ikke pålagt å melde inn flyplaner, bruke trans- pondere eller til å ta kontakt med regional luftkontroll. Dette blir for øvrig normalt gjort av vestlige fly, selv om militære luftfartøyer strengt tatt ikke er pålagt dette over internasjonalt farvann. Uanmeldte flygninger som ikke kan observeres av sivil luftkontroll utgjør likevel en økt risiko for luftfarten. Også til sjøs viser Russland nye ambisjoner. Marinen har gjenopptatt et permanent nærvær i Middelhavet og opprettholder en konstant strøm av landgangsfartøyer som frakter militære forsyninger til Assads regime i Syria. Kampfartøyene har også diplomatiske oppgaver og en eskadre med rakettkrysseren Moskva i spissen opererte i australske farvann under G-20 toppmøtet i Brisbane i november, der Putin for øvrig møtte en slik kritikk over Russlands okkupasjon av Krim og innblanding i østlige Ukraina at han forlot møtet tidlig. Som med bombeflyene må deployeringene til fjernere farvann ses i et politisk lys. Fartøyene i Middelhavet og Det indiske hav vil være uten støttepunkter og uten mulighet for etterforsyninger i en større konflikt med NATO og ville fort bli nøytralisert eller senket. Budskapet knyttet til slike deployeringer er likevel en indikasjon på den verdensomfattende rollen som Russland har tiltenkt seg selv. (Kilde: NMT) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 22 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | FOKUS F Resolute Support Fokus NATOs nye rolle i Afghanistan startet formelt ved årsskiftet med Resolute Support, et oppdrag som tar sikte på å yte trening og støtte til de afghanske sikkerhetsstyrkene (ANSF). I praksis har dette pågått siden sist høst. Treningen vil i den første fasen omfatte korpshovedkvarterene, forsvarsministeriet og innenriksministeriet, men vil gradvis konsentreres om de to sistnevnte. President Obama ga i fjor uttrykk for at den første fasen skulle avsluttes innen utgangen av 2015 og hele oppdraget ved slutten av 2016, men dette er under ny vurdering. I NATO er den gjengse oppfatningen at treningen og støtten til ANSF må vurderes etter de rådende forholdene og ikke i henhold til kalenderen. Afghanistans nye president har offisielt gitt uttrykk for at dette må være veien å gå. Nedtrappingen av Resolute Support vil uansett gå hånd i hånd med NATOs program for støtte til Afghanistan, Enduring Partnership, som det nå jobbes for å få satt på plass. Den afghanske hæren er i følge alle meningsmålinger den mest respekterte institusjonen i landet. Gjennom hele 2014 stod afghanerne selv for planleggingen, ledelsen og utførelsen av alle militære operasjoner mot Taliban og andre væpnede opposisjonsgrupper med til dels svært gode resultater. Taliban er trengt tilbake til små enklaver i syd og langs grensen til Pakistan og er entydig på defensiven. De har likevel maktet å gjennomføre flere bombe- og selvmordsangrep i hovedstaden Kabul med siktemål å destabilisere det nye lederskapet under president Ashraf Ghani og Abdullah Abdullah, men disse terroraksjonene rammer for det meste vanlige sivile borgere og har ikke hatt noen innflytelse på den politiske situasjonen i landet. Det drøyde riktignok lenge med å få satt sammen en regjering da det var og er mange politiske, etniske og personlige forhold å ta hensyn til. Det knyttet seg mye interesse til i hvilken grad en utstrakt hånd til deler av opposisjonen vil bidra til å avvikle noen av de væpnete gruppene, men dette vil naturlig bli en lengre prosess. (Kilde: NATO, NMT) Instant Shelter Bruksområder Forlegning Messer Verksted Lager Selskap Ring 64 83 55 00 www.obwiik.no NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 23 AV PER ERIK SOLLI, STÅLE ULRIKSEN OG BJØRN KR ISTIANSEN Nye amerikanske militære konsepter1 I flere år har det pågått en amerikansk reorientering av militært, politisk og økonomisk karakter som tar utgangspunkt i en revidert amerikansk geopolitisk og sikkerhetspolitisk virkelighetsoppfatning. Et sentralt element i forsvarsreformen er at USAs militære styrker vil bli mindre og derfor har et behov for å integrere egne forsvarsgrener og allierte i fellesoperasjoner for å kunne nå sine målsetninger. Reorienteringen beskriver også USAs behov for å kunne projisere styrker overalt i verden, også til områder hvor en slik projisering kan bli møtt med motstand. USA har en global sikkerhetspolitisk og militær ambisjon, men legger størst vekt på fremtidige militære utfordringer i Asia-Stillehavet og Midtøsten. USA utviklet nye militære konsepter med bakgrunn i forventede utfordringer med operasjonell tilgang. Denne artikkelen vil drøfte konseptutvikling og konseptenes rolle, beskrive noen av de nye konseptene, og analysere utviklingstrekkene. Oberst Per Erik Solli, tidligere senior militær-rådgiver ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Seniorforsker Ståle Ulriksen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 24 Oberstløytnant Bjørn Kristiansen, Multinational Joint Headquarters Ulm. Nye amerikanske militære konsepter 1 U SAs forsvar gjennomgår en transformasjon som innebærer en reduksjon og nedskalering etter avslutningen av de store personellintensive operasjonene i Irak og Afghanistan. Amerikanske styrker må også moderniseres for å kunne møte fremtidige utfordringer. Nye militære konsepter kan bidra til å identifisere hvilke strukturelementer i den eksisterende amerikanske styrkeporteføljen som skal videreføres og hvor det er behov for nye løsninger. Konsepter vil også bidra til å prioritere den eksisterende investeringsporteføljen og identifisere behov for nye materiellinvesteringer. Konseptene skal i teorien være en plattform for all utvikling av operativ evne, men historisk sett er også ny teknologi en katalysator for militær modernisering. Konsepter skaper ofte debatter som kan resultere i endring og videreutvikling av ideene. I enkelte tilfeller fører diskusjonene til at konseptideene blir skrinlagt og kansellert. Denne artikkelen vil først drøfte konseptutvikling og konseptenes rolle generelt for å forklare hvordan ulike interesser og agendaer kan påvirke militær modernisering. Deretter beskriver vi noen av nye amerikanske konseptene, og til slutt vurderes den videre faglige utviklingen. Om konseptutvikling Militærfaglig utvikling kan være teknologidrevet eller initiert av nye konsepter. Teknologiske gjennombrudd har ofte endret militærmaktens form. Nye grunnleggende konseptideer har også dannet grunnlaget for utviklingen av nye operative løsninger. Konsepter er en grunnleggende ide om hvordan en problemstilling kan løses, og ligger derfor i forkant av doktrineutviklingen. Militære konsepter beskriver en ide om hvordan sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger kan løses ved bruk av militærmakt. Konsepter danner en plattform for hvordan de militære styrkene må utvikle seg for å kunne håndtere det definerte problemet. I militære utviklingsmodeller skal kon- Utviklingslinjer septer ligge til grunn for en helhetlig og parallell utvikling innen teknologiske og andre utviklingslinjer. Teknologidrevet utvikling innebærer at en konseptuell plattform og ikke-teknologiske løsninger utformes i etterkant. I en konseptdrevet diskurs vil den grunnleggende ideen i konseptet realiseres gjennom parallell fremdrift i alle utviklingslinjer. Behovet for utvikling blir beskrevet innenfor 8 utviklingslinjer: doktrine, organisasjon, trening, materiell, lederskap, personell, fasiliteter og interoperatilibitet. Militære konseptutvikling skal hovedsakelig forstås innenfor denne rammen. Samtidig er det viktig å være klar over at konseptene også tjener andre militærstrategiske og politiske roller. Det amerikanske forsvaret går gjennom dramatiske budsjettkutt som vil tvinge gjennom reduksjoner (Lee, 2013). Innskrenkningene vil føre til at alle forsvarsgrenene vil posisjonere seg i forhold til å kunne definere hva fremtidens sikkerhetspolitiske utfordringer vil være, og hvilke operative evner som trengs for å kunne møte disse. Fenomenet vil kunne forsterke kampen om ressursene mellom forsvarsgrenene og også etablere allianser mellom grener for å fremme egne kritiske kapasiteter. AirSea Battle (ASB) er et eksempel på en slik allianse mellom US Navy og US Air Force. Konseptene må derfor også leses som innspill i forhold til å posisjonere egen forsvarsgren for å beskytte egne styrkestrukturer, materiellprosjekter og utviklingsprogrammer. Amerikanske konsepter og doktriner er som oftest ugraderte, og det er lagt til rette for en meget bred distribusjon av dokumentene gjennom internett. Dokumentene gir ikke detaljer om spesifikke operative evner og kapasiteter, men gir alle som NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 25 KLAR FOR KAMP – UTDANNING OG TRENING AV STRIDSKLARE BESETNINGER er interessert mulighet til å forstå de store linjene om hvordan det amerikanske forsvaret tenker og opererer. Tilnærmingen gir også amerikanerne en mulighet til å direkte og indirekte påvirke andre stater og aktører. USA kan gjennom å frigi konsepter observere hvordan forskjellige stater reagerer på en mulig tilnærming, noe som åpner for muligheten til å kunne bedømme andre staters intensjoner. Konseptene kan også ha en funksjon i forhold til å tilfredsstille/berolige USAs allierte og gi troverdighet til sikkerhetsgarantier. Hvis de offisielle publikasjonene adresserer utfordringer som er identifisert av allierte, og indikerer at USA kan og vil håndtere problemene, vil konseptene kunne ha en forsterkende effekt i forhold til å stabilisere og videreutvikle alliansene. Figuren under skisserer de forskjellige dimensjonene i den amerikanske konseptutviklingen. Skissen er ikke uttømmende, men indikerer at leseren må tolke nye amerikanske militære konsepter utover den klassiske militære rammen, hvor konseptene hovedsakelig bidrar til utvikling av operativ evne. praktisk vei fremover for å reorientere styrkene.2 ASB er også det nye konseptet som har skapt mest debatt både i USA og andre land. Joint Operational Access Concept (JOAC) ble godkjent i januar 2012 og var det andre nye konseptet. Neste konsept, Capstone Concept for Joint Operations: Joint Force 2020 (CCJO) ble utgitt i september 2012. Joint Concept for Entry Operations (JCEO) var planlagt publisert i løpet av 2013. JCEO skulle spesielt ivareta løsninger for å sikre operasjonell tilgang i landdomenet. Felles for alle nye konsepter er at de eksplisitt eller implisitt erkjenner at USA i fremtiden ikke lenger vil ha et militært hegemoni, og at fremtidens styrker vil måtte kunne operere mot en mer symmetrisk/likeverdig motstander. Dokumentene tar også inn over seg at USA vil bli utfordret i nye domener som det ytre rom og cyber. ASB konseptet var opprinnelig skrevet mot et spesifikt scenario i forholdet til Kina og Stillehavet. Amerikanerne har etter dette presisert at det nye konseptet er videreutviklet generisk, uavhengig av spesifikke utfordringer knyttet til en region.3 Rekkefølgen for utarbeidelse og publisering av ASB, JOAC og CCJO har vært en nedenifra og opp-prosess. Neste planlagte konsept, JCEO ble aldri publisert i 2013 som først annonsert, og noe nytt skjedde heller ikke i 2014. I januar 2015 annonserte USAs forsvarsledelse noe overraskende at Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons (JAM-GC) skal erstatte Air-Sea Battle konseptet. JAM-GC skal utvikles på en slik måte at alle utfordringer, også de i landdomenet, skal adresseres i samme konsept. JAM-GC er i skrivende stund under utarbeidelse og skal publiseres i slutten av 2015. Capstone Concept for Joint Operations: Joint Force 2020 (CCJO) I løpet av den siste femårsperioden har USA lansert en rekke nye militære konsepter, men de har ennå ikke etablert et stabilt fundament for videreutvikling og fremtidig modernisering. ASB ble godkjent av det amerikanske forsvarsdepartementet i 2011 og var det første nye konseptet som pekte på en Øverst i hierarkiet av nye amerikanske konsepter er Capstone Concept for Joint Operation (CCJO) som ble utgitt i september 2012 av Joint Chiefs of Staff. Konseptet er en visjon for hvordan man kan etablere «Joint Force 2020» innenfor rammen av den nye strategiske føringen (DSG). Hovedideen i konseptet er det amerikanerne definerer som globalt integrerte operasjoner (GIO). CCJO definerer Fra konsept til operativ evne Nye konsepter NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 26 KLAR FOR KAMP – UTDANNING OG TRENING AV STRIDSKLARE BESETNINGER Nye amerikanske konsepter Figuren gir en skjematisk oversikt over hvordan de forskjellige konseptene forholder seg til hverandre. videre implikasjonene av GIO og hva dette igjen betyr for «Joint Force 2020» målsetningen. Globalt integrerte operasjoner (GIO) GIO bygger på åtte sentrale elementer som skal realisere GIO. Oppdragstaktikk (Mission Command), som ledelsesfilosofi i et usikkert og skiftende fremtidig operasjonsmiljø. Ta, beholde og utnytte initiativ for å kunne sette tempoet i en operasjon. Global fleksibilitet, gjennom basevalg og forhåndslagring for raskt å kunne reagere globalt på en krise. Samarbeidspartnere, både internt mellom departementene og eksternt med andre stater i ulike regioner. Fleksibilitet om hvordan en fellesoperativ styrke etableres og anvendes for å kunne tilpasses seg til konfliktens skiftende natur. Synergi mellom forskjellig domener, for å skape overlegenhet Sentrale elementer i GIO -Oppdragstaktikk - Ta, beholde og utnytte initiativ - Global fleksibilitet -Samarbeidspartnere - Fleksibilitet i etablering og anvendelse av en fellesoperativ styrke - Synergi mellom domener - Fleksibel, lav signatur kapabiliteter -Differensierende i operasjonen. Fleksibel, lav signatur kapabiliteter, for å kunne bibeholde overtaket og kunne tilpasse tilsvar til krisen. Differensierende, for å kunne forhindre utilsiktede konsekvenser av handlinger. Avslutningsvis drøftes det i konseptet åtte identifiserte risikoer knyttet til å implementere konseptet i sin fulle bredde. CCJO peker bl.a. på at kommunikasjonsinfrastrukturen kan være for liten, at samarbeidspartnere ikke er villig til å støtte opp om konseptet, og at ny teknologi ikke kan realiseres innenfor de økonomiske rammene. Joint Operational Access Concept (JOAC) Joint Operational Access Concept (JOAC) adresserer utfordringer knyttet til USAs evne til å etablere operasjonell tilgang i fremtiden hvis tilgangen blir utfordret av en væpnet motstander. Overordnede tese for konseptet er synergi mellom operasjonsdomenene. Utfordringene knyttet til fremtidig operasjonell tilgang er vurdert til å ville være så mangefasetterte at fleksibel bruk av styrker fra alle operasjonsdomenene vil være nødvendig for å kunne møte en slik utfordring. Konseptet beskriver hvordan den fremtidige fellesoperative styrken søker å møte utfordringene. Synergi skal oppnås gjennom komplementær anvendelse av ulike militære styrker i de forskjellige operasjonsdomenene. Kombinasjonen skal bidra NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 27 Nye amerikanske militære konsepter 1 Sentrale elementer i JOAC: Synergi mellom operasjonsdomenene Bærende utviklingstrender - Forbedring og spredning av våpensystemer - USAs basestrategi - Utvikling av det ytre rom og cyberspace som egne operasjonsdomener. til en gjensidig forsterkning av effekt, og bidra til å kompensere for hverandres sårbarheter. Handlefrihet og evne til å løse sitt oppdrag skal oppnås gjennom å etablere overlegenhet i utvalgte domener. Evne til høyt operasjonstempo er identifisert som en kritisk faktor for å kunne utnytte oppdukkende muligheter i operasjoner (JOAC, 2012, s. 28). Konseptet beskriver hvordan synergi mellom styrkene på lavt nivå kan bidra til å oppnå dette. Desentralisering av kommando skal også bidra til å forbedre evnen til å gjennomføre operasjoner, selv om kommando og kontroll nettverket blir degradert. Konseptet skal indirekte bidra til å sikre tilgang til handel i de globale allmenninger i fredstid, og demonstrere USAs vilje/interesse gjennom å projisere styrker for å håndtere eventuelle kriser og avverge krig, og i siste instans kunne bekjempe en fiende i krig. JOAC som ett konsept, belyser hvordan en styrke skal kunne etablere operasjonell tilgang når en fiende besitter avanserte anti-tilgangs- og områdenektelsessystemer. Konseptet tar utgangspunkt i tre trender som i stor grad vurderes å påvirke tilgangsoperasjoner i fremtiden. Utviklingen og spredningen av våpensystemer for anti-tilgangsog nektelses operasjoner, USAs fremtidige basepolitikk, og fremveksten av det ytre rom og cyberdomenet blir vurdert som egne krigføringsområder. Forbedring og spredning av våpensystemer Forbedring og spredning av forskjellige anti-tilgangsvåpen identifiseres som en klar trend som kan ha dramatiske konsekvenser. JOAC identifiserer en rekke forskjellige kapabiliteter som setter en motstander i stand til å hindre amerikansk tilgang til operasjonsområder (JOAC, 2012, s. 9); ballistiske missiler som kan skytes ut fra forskjellige plattformer, rekognoserings- og overvåkningssystemer med lang rekkevidde, kinetiske og ikke-kinetiske anti-satellitt systemer, undervannsbåter som kan operere i internasjonalt farvann og territorialfarvann og avskjære amerikanske sjøveier, offensive cybervåpen som kan forstyrre IKT og kritisk infrastruktur, terrorister som er villige til å angripe USA eller dets allierte, spesialstyrker som er kapable til å gjennomføre direkte aksjoner, og irregulær krigføring mot en styrke på vei mot et operasjonsområde. Konseptet identifiserer videre områdenektelsessystemer som integrerte luftforsvarssystemer som er i stand til å nekte USA lokal luftoverlegenhet, sjømålsmissiler med kort rekkevidde og avanserte torpedoer, presisjonsraketter og artilleri, kjemiske og bakteriologiske våpen for å nekte bruk av utvalgte områder, cyberangrep og elektronisk krigføring for å degradere, nøytralisere eller ødelegge kommando og kontroll innen et operasjonsområde, overflod av land- og sjøminer som hurtig kan sperre havstreder, små båter med væpning/ eksplosiver i uoversiktlige farvann, manøverstyrker på land, spesialstyrker som kan gjennomføre direkte aksjoner og ukonvensjonell krigføring i et målområde, og forskjellige ubemannede systemer som kan bidra til innsamling og/eller påvirkning med ild. USAs basestrategi USAs basestrategi er under endring. JOAC-konseptet identifiserer tre faktorer som påvirker denne endringen. Den første er redusert støtte fra vertsnasjoner. Fremveksten av nye maktkonstellasjoner fører til en større konkurranse om regional påvirkning. Nye stormakter kan inngå partnerskap med nye fremvoksende regionale aktører i områder hvor USA tidligere var enerådende. Konsekvensen er at færre land er villige til å inngå langsiktige avtaler som er en betingelse for etablering av en amerikansk base. USAs økonomi er den andre faktoren som påvirker basestrategien. Amerikanerne kan ikke lengre finansiere en verdensomspennende basestruktur som skal støtte mange regionale NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 28 Nye amerikanske militære konsepter 1 sikkerhetspolitiske scenarioer. USA må i fremtiden akseptere en modell med tilstedeværelse i enkelte prioriterte områder og evne til å hurtig etablere ad hoc tilstedeværelse i andre områder etter behov. Den siste faktoren er behovet for robust styrkebeskyttelse, som er enklere å ivareta med et færre antall baser. Ytre rom og cyber som egne operasjonsdomener JOAC gjør rede for utviklingstrendene innenfor det ytre rom og cyberdomenene. En motstander som utvikler en anti-tilgang eller områdenektelses strategi vil forsøke å ramme/forstyrre USAs evne til å projisere styrker inn til et operasjonsområde ved også å gjennomføre operasjoner i disse to domenene (JOAC, 2012, s. 26). Motstandere vil også kunne utnytte operasjonsdomene til å ramme USA direkte, blant annet amerikanske myndigheter og kommersiell bruk av domenene. Slike operasjoner kan bli gjennomført lenge før en konflikt har nådd en militær terskel.4 Redusert operativ evne innenfor det ytre rom og cyber domenene må påregnes i en militær konflikt. Domenene har utfordringer som vanskeligjøre effektiv beskyttelse. USAs militære styrker må derfor utvikle evne til å kunne operere effektivt selv om systemer i disse domenene er ødelagte eller degraderte (JOAC, 2012, s.27). dert kortversjon av ASB ble frigitt av amerikanerne i mai 2013. ASB er en ide om hvordan å avskrekke, og om nødvendig slå en fiende som anvender sofistikerte anti- tilgangs-/områdenektelses kapabiliteter. Først var ASB tiltenkt som et konsept for den øverste delen av konfliktspekteret og mot konkrete aktører som Kina og Iran. I de senere år har Pentagon hevdet at konseptet er videreutviklet til å bli mer generisk. ASB ligner det tidligere Air-Land Battle konseptet angående angrep på dypet. Forskjellen er at Air-Land Battle konseptet i hovedsak kun innebærer bruk av luftmakt og landstyrker, men ASB innebærer integrerte offensive operasjoner i alle fem domenene for å angripe på dypet.5 En annen forskjell er at ASB også inkluderer forsvar av alle fem domener (Air-Sea Battle Office, 2013). Sentralt i ASB konseptet er ideen om å anvende nettverksbaserte og integrerte styrker på dypet for å forstyrre, ødelegge og overvinne en motstander. Samtidig er det viktig å merke seg at ASB er et avgrenset operasjonelt konsept som primært fokuserer på utviklingen av en integrert luft- og maritim styrke i en anti-tilgangs-/områdenektelses sammenheng. ASB i seg selv er ikke ment å avskrekke, løse et oppdrag eller å vinne en konflikt. Etter en første fase med å håndtere trusler mot tilgang vil neste fase bestå av en oppfølgingsoperasjon basert på helt andre konsepter, som avhengig av behov kan være alt i hele spektret fra humanitær assistanse til militær invasjon. Implementering av ASB-konseptet består av tre komponenter designet for å forsterke samarbeidet mellom US Air Force og US Navy. Første komponent er den institusjonelle forpliktelsen til å utvikle varige organisatoriske modeller som sikrer formelt samarbeid, og adresserer anti tilgangs-/områdenektelses utfordringer. JOAC beskriver ASB som et understøttende konsept, som har til hensikt å Redusert operativ evne innenfor det ytre rom og cyberdomenene må påregnes i en militær konflikt. Air-Sea Battle Concept (ASB) I juli 2009 ga den amerikanske forsvarsministeren et oppdrag til US Navy og US Air Force om å utvikle et Air-Sea Battle konsept for å sikre USA evne til maktprojisering og tilgang til de globale allmenninger (Air-Sea Battle Office, 2013). AirSea Battle Concept (ASB) er et gradert dokument med en rekke vedlegg og det ble formelt godkjent og approbert høsten 2011. I november 2011 ble det etablert et Air-Sea Battle Office i Pentagon. En ugra- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 29 Nye amerikanske militære konsepter 1 forbedre integrasjonen mellom luft-, land-, sjø-, ytre rom-, og cyberstridskrefter. Den andre komponenten er en konseptuell innretning for å sikre at kapabiliteter blir integrert mellom forsvarsgrenene. Den tredje og siste komponenten er en felles utarbeidelse av doktrine, organisasjon, trening, materiell, lederskap, personell, fasiliteter og interoperatilibitet. I 2012 gjennomførte alle fire amerikanske forsvarsgrener en rekke graderte analyser og krigsspill for å vurdere ASB konseptet opp mot de ulike utviklingslinjene. Konklusjonen var at 80 % av de nødvendige løsningene allerede eksisterte i den amerikanske strukturen, men hva det ville koste å realisere de siste 20 % ble ikke offentliggjort. Introduksjonen av ASB har skapt en større debatt om selve konseptet, og alternative løsninger ble også foreslått. Debatten om konseptet startet allerede i 2012, da Thomas Hammes ved National Defense University etterlyste en troverdig strategisk ramme for anvendelse av ASB konseptet. Han introduserte også en alternativ strategi som innebar en økonomisk utmattelsesstrategi og maritim blokade (Hammes, 2012). Flere kritikere har pekt på destabiliserende elementer i ASB, som blant annet en logikk med favorisering av førstehåndsangrep, angrep på dypet og rask eskalering. Andre fremhever at ASB i seg selv har en unødig provoserende effekt på stater som Kina (Muller og Friis, 2014). Hammes satte søkelyset på at en kinesiske militær avdeling har ansvar både for kjernefysiske og konvensjonelle mobile missilsystemer.6 Hvis amerikanerne angriper på dypet, hvordan kan kinesiske beslutningstagere i realiteten skille mellom et anslag mot deres bakkebaserte atomvåpenraketter eller konvensjonelle langtrekkende missiler? En annen kritikk mot ASB er at konseptet ikke kan brukes mot reelle utfordringer som kinesisk inkrementell tvangsmakt i fredstid i nære farvann, den såkalte salami-slicing strategien (Muller og Friis, 2014). Ikke minst har kostnadene ved å realisere ASBkonseptet, blant annet anskaffelse av nye bombefly og større marineskip, fått andre forsvarsgrener til å stille spørsmålstegn ved realismen av å implementere denne tilnærmingen. Joint Concept for Entry Operation (JCEO) Joint Concept for Entry Operations (JCEO) skulle være et konsept for å understøtte JOAC på linje med ASB. Konseptideen var at JCEO skulle understøtte ett sentralt element av kapabilitetsbehovene som beskrives i JOAC – innsetting av en bakkestyrke i et territorium som er kontrollert av en motstander. JCEO skulle utvikles med utgangspunkt i «Gaining and Maintaining Access Concept» (GMAC) som ble utgitt i mars 2012. GMAC adresserer hvordan USMC og US Army skal forholde seg til fremtidens anti-tilgang/områdenektelses utfordringer. GMAC er underordnet JOAC og er utviklet i tråd med dens idéer (Freier, 2012). For mange vil dette assosieres med klassiske amfibiske operasjoner, hvor en styrke landsettes ved hjelp av landgangsfartøyer og helikoptre, støttet av maritime styrker og luftyrker, i den hensikt å etablere et brohode for landsetting av hovedstyrken. Konseptet var tiltenkt å dekke denne ambisjonen, som er en av hovedkapabilitetene tillagt United States Marine Corps (USMC), men også US Army. Tilnærmingen til utviklingen av konseptet følger ideen om synergi mellom operasjonsdomenene slik den er beskrevet i CCJO og i JOAC. Tilbake til start Joint Concept for Entry Operations skulle ha vært utgitt i løpet av 2013, men ble aldri publisert. I januar 2015 annonserte US Joint Staff at Air-Sea Battle konseptet skulle erstattes av et nytt konsept: Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons (JAM-GC). ASB-Office i Pentagon blir også nedlagt og integrert inn i Joint Staff J7 Directorate. JAM-GC skal bygge på enkelte elementer i ASB, men videreutvikles og publiseres av Joint Staff J7 i løpet av høsten 2015. I tillegg har den amerikanske hæren, marinekorpset og spesialstyrkekommandoen startet arbeidet med å utarbeide Joint Concept for Integrated Campaigning. Hæren, marinekorpset og spesialstyrkekommandoen etablerte også i 2013 en ny og felles styrke: Strategic Landpower Task Force. Etter sigene skal Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons og Joint Concept NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 30 Nye amerikanske militære konsepter 1 for Integrated Campaigning understøtte det tidligere etablerte Capstone Concept for Joint Operation. Enn så lenge, er Joint Operational Access Concept fremdeles et gyldig dokument. At konsepter blir kansellert etter kort tid er ikke et nytt fenomen. På midten av 2000-tallet satset USA, flere europeiske stater og Nato-organisasjonen sterkt på konseptideen «effektbaserte operasjoner/tilnærming». Etter noen år med en noe famlende utviklingsprosess og ulike faglige kritikker, ble konseptforslaget kansellert og arkivert. Hvordan skal det amerikanske forsvaret sikre operasjonell tilgang og møte fremtidige utfordringer, eventuelt med Kina i Asia-Stillehavet? Relativt hyppige endering av konseptideer og stadig nye initiativ indikerer at USA fremdeles ikke har en solid plattform for å fornye seg og utvikle fremtidsrettede løsninger. Konklusjon Projisering av konvensjonelle militære styrker har vært, og vil i fremtiden være, del av USAs virkemidler i forbindelse med krisehåndtering. Utviklingen av USAs militære styrker peker i retning av en større integrering av forsvarsgrenene i en fellesoperativ ramme å forbedre synergi mellom operasjonsdomenene. Den amerikanske konseptutviklingen i de senere år har gått fra å være scenariospesifikk til å bli mer generisk. USA gjennomgår en periode med kutt og nedskjæringer i forsvarsbudsjettet, men samtidig pågår en kvalitativ reform og fornyelse. Nye amerikanske konsepter forutsetter blant annet at fremtidens konflikter vil være mer symmetriske av natur. Motiver og intensjoner for å publisere disse konseptene kan være å utvikle en militæroperativ evne til å løse aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer. Nye konsepter vil bidra til en utvikling innen doktrine, organisasjon, trening, materiell, lederskap, personell, fasiliteter og interoperatilibitet mot en forbedret operativ evne. Samtidig er det viktig å lese konseptene i forhold til den pågående prosessen med å redusere det amerikanske forsvaret. Konseptene kan derfor også være verktøy i forhold til å posisjonere de forskjellige forsvarsgrenene for å beskytte egne strukturelementer. En sannsynlig målsetning er å posisjonere egne forsvarsgrener og prestisjeprosjekter i interne budsjettkamper. Konseptene kan også sees på som et verktøy for å påvirke andre stater. Ekstern offentliggjøring av nye militære konsepter kan også være en del av en plan for enten å true/avskrekke potensielle motstandere, eller for å forsikre allierte stater om egen troverdighet. Videre implementering av konseptene er i stor grad avhengig av hvilke behov og krav som blir prioritert i de årlige budsjettprosessene. Kilder: Air-Sea Battle Office, “Service Collaboration to Address Anti-Access & Area Denial Challenges”, Mai 2013. Freier, N., “Projecting Force Ashore: Gaining and Maintaining Operational Access” Center for Strategic and International Studies, 2012. Hentet fra: https://csis.org/publication/projecting-force-ashoregaining-and-maintaining-operational-access Hammes, TX., “Offshore Control: A Proposed Strategy for an Unlikely Conflict”, Strategic Forum, Institute for National Strategic Studies, National Defense University, June 2012 Høring i House Armed Services Committee 10. Oktober 2013. Hentet fra: http://armedservices.house.gov/index.cfm/hearingsdisplay?ContentRecord_id=C595D0EA-2A49-4DE7-97D0-F3C22ACA3CD7 Joint Chiefs of Staff, “Capstone Concept for Joint Operations: Joint Force 2020”, 10 September 2012. Lee, Caitlin, “Planning Beyond the Pivot”, Jane’s Defence Weekly, 31 October 2012 Muller, Lilly Pijnenburg og Friis, Karsten, «Stor ståhei for ingenting? Debatten rundt USAs Air Sea Battle», NUPI Policy Brief 6/2014 US Department of Defense, “Joint Operational Access Concept (JOAC)”, Version 1.0, 17 January 2012 Referanser: 1 Dette er den andre av to artikler som fokuserer på «Operational Access» - problematikken. Del 1 var publisert i forrige nummer av NMT (nr. 4/2014). Arbeidet er en del av det norske bidraget til Multinational Capability Development Campaign (MCDC), der NUPI er en av partner sammen med FSTS og FFI. Prosjektet er finansiert av Forsvarsdepartementet. 2 Det offisielle ASB konseptet er gradert og ble godkjent av den amerikanske forsvarsministeren november2011. En ugradert kortversjon av ASB konseptet ble utgitt i mai 2013 av Air-Sea Battle Office i Pentagon. 3 Høring i House Armed Services Committee, 2013 4 Med militær terskel forstås i denne sammenheng når USA beslutter å projisere styrker eller anvende militære makt mot en definert motstander. 5 Land, maritim, luft, ytre rom og cyber domenet. 2nd Artillery Corps 6 2nd Artillery Corps NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 31 AV TORBJØRN OLSEN Da prestene inntok HV for 25 år siden1 Jeg har fem års aktiv feltpresttjeneste bak meg i Forsvaret. Det viktigste var uten tvil tjenestene i felt og garnison ved stående avdelinger og i utenlandstjeneste. Men det mest interessante og gledeligste enkeltoppdrag jeg fikk være med på, var nok innføringen av feltpresttjenesten i Heimevernet. Det hadde seg slik at jeg var i en posisjon som gjorde at det meste av det stabsmessige ansvar falt på meg. 1. januar 2014 var det 25 år siden prestene «inntok HV», dvs. siden feltpresttjenesten mer eller mindre i sin nåværende form ble innført i denne forsvarsgren. Det falt i siste del av mine ca. 10 år som prest i Den norske kirke – før jeg i 1989 ikke bare forlot Forsvaret «for godt», men også konverterte til Den katolske kirke der jeg i 1991 ble viet til katolsk prest. Tross de mange år som siden er gått, har jeg bevart et nært forhold til Forsvaret, og da spesielt til feltpresttjensten, feltpresttjensten i HV i høy grad inklusiv. Major (R) Torbjørn Olsen var prest i Den norske kirke fra 1980-89, og katolsk prest fra 1991. Han tjenestegjorde fem år i feltpreststillinger i BRIG N, SHLF/IR 14, UNIFIL og FO. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 32 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 Norsk feltpresttjeneste etter Annen verdenskrig N orge fikk i etterkrigsårene en av de best utbygde feltpresttjenster i verden, med årene 1951 og 1953 som viktigste årstall. I 1951 kom vernepliktsloven som påla prester tjenesteplikt som feltprester. (Prester har alltid vært fritatt for kombattant militærtjeneste.) I 1953 ble Feltprestkorpset (etter kampvotering i Stortinget) utskilt som egen militær enhet, noe som la til rette for at tjenesten under eget lederskap og korpsånd kunne utvikles selvstendig og målrettet. I tillegg til et fåtall fast tilsatte feltprester, kunne man deretter spille på store deler av prestekullene, både med henblikk på førstegangstjeneste og med henblikk på mobiliseringsdisponering. Samtidig ble det tatt hensyn til det sivile samfunns behov i krigstid ved at en rekke prester, bl.a. sogneprestene, ble fritatt for tjenesteplikt. Men for Heimevernet nøyde man seg med å bestemme at de lokale sogneprester skulle ta seg av feltpresttjenesten. Det var i teorien ikke så dumt. For heimevernspersonellet kom jo fra det lokale sivile samfunn der sogneprestene var aktive. Dessuten har sogneprester tradisjonelt alltid hatt generelt geistlig ansvar for alle mennesker på stedet for hvem ansvaret ikke blir ivaretatt av egne «kategorialprester» (fengselsprester, sykehusprester osv.). Men i praksis fungerte det aldri. Jeg har til gode å møte en eneste sogneprest som visste at han hadde et spesielt ansvar for HV-personellet! Heller ikke har jeg møtt en HV-mann som visste det! Nå ble det etter hvert opprettet et par HV-prestestillinger på deltid. Men her dreide det seg nok mer om ad hoc-løsninger og personlige initiativer og interesser enn om noe systematisk tilretteleggelse. Rot i rulleføringen gjorde dessuten at Feltprestkorpset mente det ikke fantes tilstrekkelig med disponibelt personell. I Feltprostens stab hadde man lenge dertil ingen formell fagmilitær kompetanse. Min egen erfaringsbakgrunn som feltprest Min formelle militære utdannelse begrenser seg til tre ukers studentrekruttskole i Marinen (1973) samt et fire ukers offisersaspirantkurs i Hæren for blivende feltprester (1978). I 1979 gjennomførte jeg førstegangstjenesten som løytnant og garnisonskapellan på Heggelia. Heldigvis hadde lykken vært bedre enn forstanden. Jeg søkte nemlig tjeneste på Odderøya som alternativ 1 – jeg kommer fra Kristiansand – og på Evjemoen som alternativ 2, men var havnet i nord siden jeg for «skams skyld» hadde tatt med Heggelia som 3. alternativ. Det gav meg et unikt møte med Forsvaret, øyeblikkelig nærkontakt med ungdommer etter et langt teoretisk teologistudium, spennende feltliv med store øvelser, utfordrende etikkundervisning, artige arrest- og kasernebesøk og inspirerende soldatlagsarbeid. I tillegg ble det mye kontakt med fjell og natur – på sitt beste og på sitt verste. Siden fortsatte jeg på åremålskontrakt et par år på Setermoen som bataljonsprest. Jeg har alltid interesserte meg for feltpresttjenesten og for Forsvaret som institusjon. I tillegg til den praktiske erfaring leste jeg også gjennom årene nesten alt jeg kom over av Forsvarets ulike ugraderte og graderte trykksaker (herunder både stabshåndbøker og -tabeller) samt diskuterte mye med mange offiserskollegaer. Min kjennskap til Heimevernet begrenset seg likevel i første omgang til Niemegenmarsjen (1979) der jeg hadde havnet sammen med noen HV-ungdommer fra Karmøy. Det var både artig og inspirerende. Til tross for at – eller rettere sagt nettopp fordi – jeg trivdes veldig godt, valgte jeg i 1982 å forlate Forsvaret (det skulle senere vise seg langt fra å være siste gang). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 33 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 Som sivil prest I 1982 ble jeg utnevnt til residerende kapellan i Meløy og ble bosatt i Glomfjord, på det tidspunkt et lite, men tungt og levende industristed som følge av vannkraft og Hydro. Samtidig ble jeg mobiliseringsdisponert som landforsvarsprest i Sør-Hålogland landforsvar/IR 14. Men det er en annen historie. Fort ble jeg kjent med mange mennesker i Meløy. En av dem het Bjarne Mindrum, og han hadde mange verv, bl.a. var han rektor på en barneskole, han dirigerte et sangkor og han var aktiv i kommunepolitikken for Arbeiderpartiet. Litt senere kom en annen bekjent i Glomfjord til å foretelle meg at det fantes noen heimevernsfolk som holdt til i en av brakkene utenfor fabrikkområdet når de hadde øvelse. Og de ble ledet av Mindrum. Så fort jeg traff Mindrum, nevnte jeg dette for ham og spurte om jeg kunne bli med ut en gang de var samlet. Det ble jeg selvfølgelig ønsket velkommen til, og etter å ha iført meg mobuniformen dro jeg ut med våre lokale heimevernsfolk. Det viste seg å være kjente fra andre sammenhenger i kommunen (fra fabrikkarbeidere til lærere og journalister), noen som menige, andre som lavere befal. Ganske spesielt var det antagelig at kapellanen dukket opp på denne måte. Men for meg var det utrolig nyttig både å bli kjent med denne delen av Forsvarets organisasjon, foruten å treffe folk som stort sett var mine «sognebarn», i en uvant setting, men en setting som jeg kjente utmerket godt fra mine år i brigaden. Nærmere menigheten kommer en prest neppe. Her var det kaffedrikking på brakka, oppsøking av sikringsobjekter, ut i fjellet for mindre infanteristiske oppdrag, og sist men ikke minst teltliv. Vel, formelt var feltpresttjeneste i Heimevernet sogneprestens ansvar – og som sådan totalt ikkeeksisterende. Men drømmen om at dette på en eller annen måte måtte bli realisert, var tent. Dog som residerende kapellan holdt jeg stort sett på med andre ting. Utfordringen til Feltprestkorpset I april 1988 sluttet jeg som residerende kapellan og tiltrådet en tjeneste i Feltprostens stab i Forsvarets overkommando (forgjengeren for Forsvarsstaben), med kontor på Akershus. Etter noen uker flyttet vi over til bygning 7 der Feltprestkorpset fremdeles har sitt hovedkvarter. På den tid var jeg 34 gammel og kaptein, altså en «lett» saksbehandler. I Feltprostens stab betydde det lite ettersom den i seg selv var «fjærlett». I resten av overkommandoen merket jeg at ting gikk lettere da jeg året etter ble beskikket til major og slik ble en «tung» saksbehandler. (Det hører med til historien at av Feltprestkorpsets ca. 60 prester var vi på den tid 10 med grad major eller høyere. De 50 andre var kapteiner, men først og fremst løytnanter på førstegangstjeneste.) Feltprosten, oberst Egil Selvaag, fortalte raskt om et «problem» han hadde når han reiste til Bergen. Han måtte unngå å møte sjefen for Distriktskommando Vestlandet, generalmajor Asbjørn Lerheim. For hver gang de møttes, spurte generalen hvordan gikk med å få til feltpresttjeneste i Heimevernet. Han forlangte å få den på plass! Feltprosten var enig, men visste ikke hvordan han skulle gripe saken an. Så jeg fikk raskt ordre fra Selvaag om å ha dette i bakhode og se om det var mulig å få til noe. Det oppdrag var jeg på ingen måte umotivert for. Men hvordan skulle vi gå frem? Sommeren 1988 måtte jeg få klart mobiliseringsoppgjøret mht. prestene i Forsvaret for 1989. Spesielt Hæren hadde den gang veldig mange mobiliseringsdisponerte feltprester som i tillegg stadig ble innkalt til repetisjonsøvelser. Det burde i og for seg vært plankekjøring å få på plass mobiliseringsoppgjøret. Det mest spennende var kanskje at vi denne sommer for først gang tok i bruk dataverktøy for å melde inn endringer i mobfordelingen. Nå skulle vi sende en liten diskett til Hærstaben. Tidligere hadde vi sendt lange maskinskrevne lister. Kontakt med Heimevernsstaben Så var det en lys idé dukket opp, ca. kl 0930 en morgen på kontoret mitt på Akershus, da jeg ikke hadde så mye å gjøre og jeg dessuten var alene der som befal: Hva med om vi klarer veldig raskt å få til den ønskede feltpresttjeneste i Heimevernet, helst før mobiliseringsoppgjøret for Hæren? Da kan vi NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 34 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 Heimevernets fortjenestemedalje ble tildelt major msgr. Torbjørn Olsen. Fra venstre: Feltprost Alf Petter Hagesæther, major msgr. Torbjørn Olsen, Generalinspektøren for Heimevernet, generalmajor Tor Rune Raabye, stabsprest i Heimevernet, Elling Erichsen. (Foto: katolsk.no) nemlig snu det hele på hodet, ved først å ta ut prester til Heimevernet, og så til Hæren. Dermed kan kanskje alle få sitt? Litt tidligere hadde jeg dessuten oppdaget at det i rullene fantes langt flere disponible prester enn vi var oppmerksom på. Men hvordan skulle jeg begynne? Det heter at den som leter, skal finne (jf. Matt 7,8). Så jeg fikk gjøre noe så enkelt som å ta telefonen og prøve å lete meg frem i Heimevernsstaben på Huseby. Det tok ikke mer enn et par telefoner før jeg hadde den mannen på tråden som arbeidet spesifikt med oppsetnings- og organisasjonsplanene, så vidt jeg husker en engasjert «pensjonist», og han bekreftet at man hadde snakket om feltpresttjeneste i Heimevernet. Men det var ikke blitt noe ut av det. Dette var altså mannen jeg måtte snakke med! Fremdeles husker jeg nokså klart telefonsamtalens fortsettelse: – Kan vi ta et møte? – Ja-a, det kan vi vel. – Kan vi ta et møte i dag? – Vel, jeg har en annen avtale etter lunsj. – Kan vi ta et møte øyeblikkelig? – Jo-o, det er vel ikke umulig. – Jeg kommer om en halv times tid. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 35 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 Deretter kastet jeg noen papirer i stresskofferten og sprang ned på festningsplassen hvorfra det gikk en militær transport opp til Huseby kl 1000. Til kontorordonnansene våre ropte jeg da jeg fór ut, at jeg dro til Huseby og ville være tilbake om et par timer. På Huseby fant jeg rett mann, og vi fant fort tonen. Først litt generell prat. Så kom vi inn på hvor positivt kirke og kristendom var, i hvert fall i visse sammenhenger. Deretter til sak. Jeg ble forklart at landet hadde ca. 20 HV-distrikter som var inndelt i ca. 70 HV-avsnitt som igjen var inndelt i en rekke HV-områder. Avsnittene svarte på en måte til prostiene som jeg kjente fra sivil kirkelige sammenhenger. Også en oberstløytnant med høyere ansvar dukket opp. Vi ble fort enig om at prestetjenesten burde knyttes til avsnittene. Jeg fikk straks følelsen av at i forhold til HV (i hvert fall den gang) var det viktigere å være resultatorientert og søke praktiske og gode løsninger enn å sette i gang utredning iht. prinsippene for stabsarbeid. Med meg fra Huseby hadde jeg en avsnittsoversikt samt en del organisasjonsplaner for Heimevernet. Først folk – så organisasjon Tilbake på kontoret på Akershus kunne jeg meddele kontorordonnansene at nå ville vi få mye å gjøre. De lignet mest på spørsmålstegn.Feltprosten var enig at dette kunne være et godt utgangspunkt. Jeg så det som viktigst å finne mennesker til å fylle de nye prestestillinger. Alt det andre organisatoriske som i og for seg er ufrakommelig, ville nok la seg løse. Men uten personell hjelper det lite med organisasjon og bestemmelser. Derfor ble første oppgave å prøve å få besatt «stillingene» som ennå jo absolutt ikke eksisterte! Det tok to-tre arbeidsdager. Fremdeles husker jeg hvordan jeg satt med avsnittsoversikten foran meg, et kart på veggen over landets «geistlige inndeling», NAFs veibok og «Årbok for Den norske kirke» på skrivebordet samt en rulleutskrift der samtlige tilhørende Feltprestkorpset var sortert Den første orienteringsfolderen, med omslagsbilde fra HV-øvelse på Heistadmoen. kommunevis. Bak meg hadde jeg en kontorordonnans. Og forhåpentligvis hadde jeg inne i meg en viss innsikt i det norske presteskap. Så begynte jeg å lete. De eneste potensielle HV-prester som feltprosten hadde «fredet», var de som alt var mobiliseringsdisponert i de tyngste stillinger i Hæren, f.eks. som divisjonsprester eller landforsvarsprester. Et og et navn ble ropt opp, og straks løp ordonnansen til arkivet og fant frem rulleblad og personellmappe på den oppropte. En kort vurdering førte til «ja» eller «nei» fra meg. Hadde vedkommende en tykk mappe fra førstegangstjenesten som feltprest, regnet jeg ham ofte som «tvilsom». Stort sett gikk fordelingen greit. Men i en del innlandsstrøk og nordligere strøk ble det vanskelig ettersom vi absolutt ville ha folk bosatt innenfor avsnittet. Så ble det å forsøke seg mer kreativt. Et NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 36 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 sted fant jeg en tilsynelatende potensiell prest som manglet i våre ruller. På Akershus krigskommissariat (det regionale kontor under Utskrivningsvesenet, Vernepliktsverkets forgjenger) kunne de fortelle meg at han tilhørte et sivilforsvarsdistrikt på grunn av nedsatt helseprofil. En telefon til distriktet gjorde det klart at det var greit for dem om vi tok ham tilbake til Forsvaret. Presten ble nok litt overrasket da jeg ringte ham og spurte om han ville bli fenrik og feltprest i Heimevernet. Vi trengte ham absolutt, og det burde la seg gjøre å tilpasse tjenesten. Jo, han var ikke uvillig til å bli tilbakeført til Forsvaret – uten at jeg i dag vet hvordan det senere gikk. Aldri, hverken før eller siden, har jeg på så kort tid utøvd så mye personellansvar. På et par unntak nær, godkjente feltprosten hele listen min. Så var det å komme i gang med å fylle alle hull som var oppstått i Hærens mobiliseringsavdelinger. Men det gikk jo greit etter HV-operasjonen. (Funnet av så mange disponible prester gjorde at vi i tillegg kunne imøtekomme Ingeniørvåpenets gamle ønske om få prester til deres mob-bataljoner. Dertil kunne vi gi Sjøforsvaret [flere] prester til hospitalskipene.) Iverksettelse Deretter ble det en del organisatorisk samarbeid med mine nye venner i Heimevernsstaben. Her kom nok kunnskapene fra ulike reglementer til nytte. Men igjen viste det seg at det å lære Heimevernets «stammespråk» var vel så viktig. Vi kom også fort frem til at siden hovedvirksomheten i Heimevernet foregikk på områdenivå samtidig som prestene fantes på avsnittsnivå, måtte man først og fremst lokalt finne frem til hvordan den årlige tjeneste på om lag en uke skulle gjennomføres. Skulle presten f.eks. være sammen en dag med hvert område, eller skulle han delta i lengre samlinger i tilknytning til enkelte områder, på avsnittsnivå eller i større sammenheng? Vi ble også enig om at det skulle lages en orienteringsfolder om den nye virksomhet. Selv fikk jeg sydd et HV-merke på feltjakken min og dro samme med en fotograf fra Forsvarets Forum til Heistadmoen der det var en HV-øvelse, for å få et «autentisk» bilde av prest sammen med HV-folk til folderen. Når jeg nå etter 25 år på nytt leser orienteringsfolderen, vil jeg påstå at det meste av det vi skrev traff nokså godt, også med tanke på situasjonen en generasjon senere. Men noe er selvfølgelig foreldet. Organisasjonen har endret seg og samfunnet er blitt mer interkonfesjonelt og interreligiøst. Feltpresttjensten i sin alminnelighet er også blitt mer «profesjonell» – som det heter. Det neste «store» problem var å finne et tidspunkt der både feltprosten og generalinspektøren for Heimevernet, generalmajor Tormod Sleppen, kunne møtes for å sluttgodkjenne opplegget. Til slutt fikk vi til et hyggelig møte på generalinspektørens kontor der også stabssjefen i Heimevernet og undertegnede deltok. Generalinspektøren og feltprosten skrev så hvert sitt forord til orienteringsfolderen. Heimevernsstaben gav beskjed til distriktene om det som var bestemt, og de fulgte straks positivt opp. Fra Feltprestkorpset sendte vi nå ut brev til samtlige utplukkede heimverneprester om at vi fra årsskiftet skulle begynne feltpresttjeneste i Heimevernet, og nettopp «du er plukket ut til følgende stilling…». Å forklare hva det ville innebære, var selvfølgelig umulig på det tidspunkt – ut over det som vi generelt hadde skrevet i orienteringsfolderen. «Lokke» kunne vi gjøre med at tjenesten var lønnet, og som statsansatt ville man med en ukes tjeneste slippe å få lønnstrekk. Jeg var mest spent dagen etter at vi hadde sendt ut brevene. Ville vi få voldsomme protester fra folk som for lengst hadde lagt Forsvaret bak seg, og som hadde mer enn nok å gjøre i det sivile? Det hyggeligste var de mange og til dels overraskende positive tilbakemeldinger som vi fikk. Høsten 1988 innkalte HV-distriktene sine nye prester til orienteringsmøter og oppkledning. Ofte ble også de (den gang) regionale garnisonsprester med. Selv dro jeg til Østfold for å være med på møtet der, og det var igjen en positiv opplevelse. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 37 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 To år etter at feltpresttjenesten var etablert i Heimevernet, fastsatte GIHV i samarbeid med Feltprestkorpset et reglement på 16 sider for tjenesten: TJ 20-6-1 (Feltpresttjeneste i Heimevernet) Resultatet Da generalinspektøren i den etterfølgende årsmelding med tilfredshet konstaterte at feltpresttjenesten nå var kommet på plass i HV, og roste Feltprestkorpset for vår effektive medvikning, var jeg ikke minst litt kry på vegne av korpset. Så viste det seg at det utviklet seg en kollegial ånd blant det nye HV-personell. Og her oppstod det også et miljø for mer konkret tenkning og tilpasning av en tjeneste som var etablert på bakgrunn av en lang norsk feltpresttradisjon, men uten veldig klar målsetning og tilretteleggelse for Heimevernet. Noen tilbakemeldinger som jeg har fått eller fått høre om folk som denne tjeneste har betydd mye for, varmer mer enn mange teorier om feltpresttjeneste. Jeg tror den har bragt velsignelse til mange av de mennesker som har tjenestegjort i Heimevernet, og at den har gitt Kirken en ny åpen dør inn til menneskene. Forhåpentligvis har også Heimevernet som organisasjon hatt legitim glede og nytte av at presteskapet for 25 år siden «inntok» institusjonen. Kanskje har endog den sivile Kirke sett at det lønner seg å ofre sine prester litt også for kategorialtjeneste? At tjenesten etter hvert som Heimevernet har blitt omorganisert, også er blitt endret, bekrefter bare at vi etablerte noe som var liv laga. Mest kritisk var det vel i en viss forstand da avsnittene ble nedlagt. For det var jo på dem vi hadde hengt feltpresttjensten. Det hadde bare vært en praktisk måte å gjøre det på, ikke følge av noe prinsipiell forbindelse. Jeg er derfor utrolig takknemlig NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 38 Da prestene inntok HV for 25 år siden 1 til dem som sørger for at tjenesten ikke gikk med i dragsuget etter avsnittene, men derimot at den fant nye tilkoblingspunkter. Noe av styrken ved det norske forsvar helt inntil nyere tid var at det stort sett bestod av alminnelige mennesker i ulike stillinger som kom sammen for å forsvare landet ved behov. Slik hadde det vært også i 1940. Bataljonsjefen for II/IR 15 som etter hvert gjorde en storartet innsats, var major Ivar Hyldmo, befalsutdannet, men til daglig bestyrer av og lærer ved den private middelskole som han selv hadde tatt initiativet til i Ballangen. Den eneste norske feltprest som falt under Annen verdenskrig, var 33 år gamle Isak Hoel, hjelpeprest i Skånland. Som mobilisert feltprest befant han seg om bord på hurtigruteskipet D/S Dronning Maud som 1. mai 1940 fungerte som militært hospitalskip. Han falt da skipet ble bombet. Meg bekjent gjorde han og de andre mobiliserte prester på Narvik-fronten en god feltpresttjeneste. Utviklingen har endret hele forsvarsstrukturen. De store infanterihærers tid er forbi, og i mye større utstrekning enn tidligere trenges folk med høyere militær fagkompetanse. Men samtidig hadde det gamle «folkesvar» egne kvaliteter som nå først og fremst Heimevernet fører videre. Det samme gjelder for så vidt også heimevernsprestene, enten de har mange eller få årlige tjenestedager. Noen personlige konklusjoner Vinteren og våre 1989 fikk jeg holde på med helt andre svært interessante oppgaver i Forsvaret før jeg som sagt forlot institusjonen. Det jeg fikk være med på i 1988 har gitt grunn til en del refleksjonen. For det første er det mulig å oppnå svært mye veldig raskt (i dette tilfellet i løpet av ca. et halvt år) dersom vilje og pågåenhet ikke bare støttes av orde fra høyere hold, men også av aktivt støttende velvilje fra de involverte parter. Det opplevde vi for 25 år siden. For det andre at det er nyttig å forsøke å forstå og snakke «stammespråket» til dem du samarbeider med, i tillegg til å bygge personlige relasjoner. Når det kan se ut til at vi lyktes med dette prosjekt, var det først og fremst fordi noen stod på og fortsatt står på for å føre tjenesten videre. Når jeg i tillegg nå har snakket med flere av dagens HVprester, lyttet til dem og ikke minst sett på dem, er det for meg helt klart vi lyktes godt, og det skyldes ene og alene disse! Jeg tror det er til stor nytte at noen av HV-prestene har bakgrunn som fast tjenestegjørende feltprester. Men jeg tror det er til enda større nytte at de fleste til daglig er vanlige menighetsprester, ja, her er jeg ganske sikker på at de har en del meget viktige kvalifikasjoner som ikke alle de fast tjenestegjørende feltprester uten videre kan besitte i samme grad! Skulle jeg komme med et par jubileumsønsker for feltpresttjenesten i HV, måtte det for det første være at man kan senke måltallet for antall HV-prester fra én pr. 1200 HV-menn til én pr. 1000 HVmenn (eller kanskje enda lavere, til bataljonsstørrelse). Hvordan disse nye hjemler skulle fordeles, ligger det utenom min kompetanse å ha noe mening om. For det annet måtte det være at samtlige HVprester kan bli kledd opp i en ordentlig tjenesteuniform. Det bør kunne løses uavhengig av juristene, legene osv. En HV-prest kan fort f.eks. ved dødsfall komme opp i en situasjon der det ikke passer seg at han stiller i M 04, og der han bør slippe å stille sivilt. Det vil også styrke korpsånden og være uttrykk for at HV-prestene blir tatt på alvor som fullverdige feltprester. 1 Artikkelen er basert på et foredrag avholdt 26. mars 2014 på Setnesmoen, Åndalsnes, under Heimevernets fagkurs for prester. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 39 AV Palle ydsteb ø Mens vi venter på Godal “Would you tell me, please, which way I ought to go from here?” “That depends a good deal on where you want to get to,” said the Cat. “I don’t much care where –” said Alice. “Then it doesn’t matter which way you go,” said the Cat. “– so long as I get somewhere,” Alice added as an explanation. “Oh, you’re sure to do that,” said the Cat, “if you only walk long enough.” 1 Oberstløytnant Palle Ydstebø er historiker og seksjonssjef ved Militærmaktavdelingen ved Forsvarets stabsskole. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 40 Mens vi venter på Godal A fghanistan, sommeren 2003. En snau uke etter at de første meldingene i internasjonale media om at NATO ville engasjere seg i Afghanistan var vi innom en landsby utenfor Kabul. Vi ble møtt av de sedvanlig smilende afghanske menn, som lurte på om vi var amerikanere eller fra NATO. Det passet seg ikke å si vi tilhørte norsk etterretning, så vi svarte at vi var fra NATO, det var jo strengt tatt ikke helt galt. Da ble smilene enda større og vi ble fortalt at NATO var bra greier. Hvorfor det, lurte vi på. NATO hadde som kjent aldri vært i nærheten av Hindu Kush og dalstroka der omkring. Svaret var litt overraskende, men samtidig ikke helt ulogisk: «NATO var jo vår allierte under krigen mot Sovjetunionen». Jeg skal innrømme jeg tenkte den gang, at med et slikt utgangspunkt skal det godt gjøres for NATO å ikke lykkes. Når det mer enn 10 år senere ikke er opplagt at det internasjonale nærværet i Afghanistan har vært en dundrende suksess, så er det tydeligvis noe som ikke holdt i min innledende antakelse. Men, suksess for hvem og på hvilken måte? Jeg ble da også fortalt at det viktigste var ikke hva vi gjorde eller hvordan det gikk i Afghanistan, men at vi var der. Dette er et uttrykk for det som kalles bidragsstrategi: «Deltakelse i en operasjon der nasjonal statssikkerhet ikke står på spill, men hvor det å bidra solidarisk i en allianse er et mål i seg selv.»2 I Kongelig resolusjon nr. 14/7430 av 21. november 2014 meddeles oppnevningen av et utvalg som skal vurdere Norges helhetlige innsats i Afghanistan i perioden 2001-2014.3 «Utvalget skal gjennomføre en helhetlig evaluering av den totale norske innsatsen. Rapporten skal peke på lærdommer som kan benyttes til planlegging, organisering og gjennomføring av Norges framtidige bidrag til internasjonale operasjoner. Utvalget skal således kartlegge og vurdere alle sider ved Norges engasjement […].» Det første som slo meg ved oppnevningen av utvalget er den totale mangel på interesse i det offentlige Norge. Et søk i norske media viser at i tillegg til NTB, så var det knapt en håndfull notiser i riksmedia, der de fleste bare gjenga NTB-meldingen. Det kom også noen oppslag i media dagen etter at utvalget konstituerte seg. Det er ikke bare Norge som er ute av Afghanistan, norske bidrag i Afghanistan er også ute av den norske bevisstheten. Det virker å være en påtakelig krigstrøtthet i norsk offentlighet. Eller for å være mer presis: en Afghanistantrøtthet. Det er krig nok i offentligheten, krigene i Midtøsten og Afrika – og som alltid: Krigen med stor K; i skrivende stund handler det mest om tungtvann, gjennom nok en storslått serie om andre verdenskrig på NRK. Mandatet og omfanget til utvalget bør avskrekke både de arbeidssky og konfliktsky blant oss. Det er en del spenninger i utvalgets mandat som også reflekterer spenninger i de norske bidragene og tilnærmingene til hvordan Norge burde, og har bidratt i Afghanistan. Ambisjonen om å komme med «[…]lærdommer som kan benyttes til planlegging, organisering og gjennomføring av Norges framtidige bidrag til internasjonale operasjoner […]» er krevende, men kan også brukes som en problemstilling i selve studien: Hvordan har de løpende erfaringene fra de norske bidragenes planlegging, organisering og gjennomføring alle disse årene blitt brukt når nye oppdrag og kontingenter er blitt planlagt, organisert og gjennomført? Spørsmålene utvalget skal vurdere er delt i to kategorier; internasjonale spørsmål og nasjonale spørsmål. Gitt afghanistanengasjementets karakter så henger internasjonale og nasjonale spørsmål tett sammen. Siden det er den totale norske innsatsen som skal vurderes, så er det vel naturlig at en tredje kategori; afghanske spørsmål, ikke er en egen kategori. Det er nevnt flere afghanske forhold i de enkelte spørsmålene som er listet, men det er oss og ikke afghanerne denne evalueringen handler om. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 41 Mens vi venter på Godal I løpet av de 13 årene som har gått, er det ment mangt og mye om Norges engasjement i Afghanistan. Hvilke forventninger bør man ha til Godal og hans utvalg? (Foto: VG) Som en av flere offiserer med noen fotspor i den afghanske sanden, så er det ikke uventet de militære forholdene som er mest interessante. Mandatet legger også opp til å vurdere de militære forholdenes relasjoner til de andre av de norske midlene som er brukt til å realisere norske politiske ambisjoner i Afghanistan. Det er kanskje på det feltet et slikt bredt sammensatt utvalg kan ha noe for seg og gjøre en forskjell (for å hente fram en forslitt frase fra ISAF-tiden). Men da må man først sortere ut hva som var norske politiske ambisjoner, mål og hensikter med engasjementet, og ikke minst hvordan disse utviklet seg underveis fra 2001 og fram til uttrekningen. I 2001 intervenerte USA i Afghanistan for å fjerne Talibanregimet og ødelegge al-Qaida. Etter de innledende militære suksessene var det ikke måte på hvordan Afghanistan skulle utvikles. Professor Christopher Coker ved London School of Economics har en ganske representativ betraktning fra 2010: “I am sure that the Afghan mission can survive the attacks of its critics; it is much more difficult imagining it surviving the defence of its apologists. It would be nice if they could get the story straight, but they can’t. At one point I counted up to 8 different missions that ISAF is supposed to be pursuing in Afghanistan: - counter-terrorism, - counter-insurgency, - state building, - nation building , - opium eradication; - peace building, - peace support and now - ‘stability-enabling’,”4 Det har heller ikke manglet på gode intensjoner for den norske deltakelsen i Afghanistan, men veien til Helvete er også som kjent brolagt med gode intensjoner. Et første mål for utvalget må derfor være å sortere ut hva Norge ville med sitt Afghanistanengasjement. Det vil nok kreve et stykke arbeid å etablere en oversikt over hvilke mål og ambisjoner Norge til enhver tid hadde, men skal «Effekten av norsk sivil og militær bistand» vurderes, må det avklares hvilke ambisjoner denne effekten skal måles opp mot. Det er nødvendigvis ikke helt enkelt. Dag Henriksen skriver at «Det har ikke vært mulig å identifisere tydelige formelle overordnede målsettinger/suksesskriterier for norsk deltakelse i Afghanistan i perioden 2001–2009».5 Her har utvalget en jobb å gjøre. Når en har funnet målsettinger/suksesskriterier, må det sorteres ut hvordan de norske ambisjonene kom til utførelse. Var det en helhetlig og sektorovergripende koordinert innsats, eller var det preget av flere fragmenterte norske lag som drev med ulike grener på samme bane? I tillegg må de norske ambisjonene vurderes i forhold til NATOs ambisjoner og til norsk forståelse av USAs forventninger, - og kanskje ble bidragsstrategien etter hvert viktigere enn Afghanistanstrategien(e)? NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 42 Mens vi venter på Godal Nordmenn har et nært forhold til krigen, i bestemt form entall. Hva gjør denne fascinasjonen for en mytologisert krig, og én type krig, med nordmenns evne til å forstå andre former for krig? TV-serien Kampen om Tungtvannet, som gikk på NRK vinteren 2015, tok seg betydelige friheter i underholdningens tjeneste, ikke bare i forhold til fakta og fortid, men også i forhold til vår egen kunnskap om denne krigen. Det er all grunn til å tro at også erfaringene fra Afghanistan må finne seg i å få tilsvarende behandlingen av underholdningsbransjen, bredt definert. (Foto: NRK) Når det er etablert en oversikt over mål og ambisjoner, blir det neste å se på prosessene for å omsette ambisjoner og mål til praktisk handling. Disse prosessene må vurderes i alliansesammenheng, bilateralt og mellom de ulike norske styringslinjene. Et sentralt spørsmål er knyttet til den norske Faryabstrategien,6 som var et markert brudd med den helhetlige tilnærmingen i NATO som Norge hadde vært med på å argumentere fram. Det faktiske skillet mellom militær og sivil innsats var også et brudd med NATOs tilnærming på bakken i Afghanistan, og er både kritisert for å ta mer hensyn til norske særordninger enn til Norges rolle innenfor ISAF og Afghanistanengasjementet som helhet, og for ikke å ha hatt noen betydning i det hele tatt. 7 Strategi handler som kjent om å avstemme mål, metoder og ressurser i en konkurransesituasjon.8 Det som så blir interessant er hvordan disse tre elementene hang sammen – fra Regjeringen og nedover gjennom hele næringskjeden helt til ressursene ble omsatt på bakken i Afghanistan. Hvordan bidro enkeltinnsatsene til å realisere de overordnede målene? Risikerer også lille Norge den samme kritikken som vår viktigste alliert: «The United States is developing a reputation much like Germany had in the twentieth century of being tactically and operationally superb but strategically inept. Often stated as a tendency to win the war but lose the peace, …».9 Alle skryter av soldatene våre, men det er stor uenighet om vi i det hele tatt har oppnådd noe som var verdt innsatsen.10 Og i neste omgang; hvordan påvirket rapporteringen av resultatene den videre strategien og innsatsen? Kom kritikken fra frustrerte medarbeidere på bakken videre oppover i systemet eller ble det rosemaling etter prinsippet «det er typisk norsk å være god». Det er svidd av tilstrekkelig med norske olje- og skattekroner disse årene til at det bør være av allmenn interesse hvordan disse kronene har bidratt til å nå de målene de ble bevilget til.11 I tillegg har det vært menneskelige kostnader, som igjen leder til «var det verdt det»spørsmål, som også må besvares. Det tredje punktet i mandatet handler om informasjonstilgang. Når det skal hentes inn informasjon fra «… relevante norske offentlige tjenestemenn», så er det viktig at utvalget går så langt ned i organisasjonen at de får tilgang til andre ting enn karrierefremmende skrytehistorier. Det samme gjelder fra «… internasjonale organisasjoner som FN og Nato,» og «… norske og internasjonale bistandsorganisasjoner». Det er i tillegg nok av ytringer i media, fagtidsskrifter, konferanser og bøker til at utvalget kan få tilgang til store og gode mengder empiri som kan gi et mer nyansert og komplett bilde av det norske Afghanistanengasjementet, i bredde, dybde og sammenheng. I omgang med studenter ved stabsskolen de siste ti årene har jeg hørt mer om bortkastede muligheter i Afghanistan, enn om de gode suksesshistoriene. Suksesshistoriene har som regel kommet NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 43 Mens vi venter på Godal Det viktigste er ikke alltid å vinne, men å delta. (Foto: Harald Høiback) fra talerstolen, mens frustrasjonene og kritikken har preget samtaler over kaffekoppen og i gangene. Utvalget kan med fordel være aktivt og kreativt for å sikre seg at de får den informasjonen de trenger til arbeidet sitt. Det er et veldig bredt kildetilfang, alt Kilder: Bartholomees, J. Boone. ”Theory of Victory.” Parameters XXXVIII, no. 2 (2008). Bentzrød, Sveinung Berg. ”Slik oppsummerer de den norske innsatsen.” Aftenposten, 9. juli 2012, 6-7. Carroll, Lewis. Alice’s Adventures in Wonderland. Amersham: Transatlantic Press, 2012. Coker, Christopher. ”The Conflict in Afghanistan.” http://www. americanrhetoric.com/speeches/johncampbellresolutesupportceremony.htm, 2014. Edström, Håkan, og Palle Ydstebø. ”Hvordan ser den norske strategien ut?”. I Militærstrategi på norsk: en innføring, 375-99: Abstrakt forlag, 2011. Forsvaret. Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvaret, 2014. Halsne, Sigbjørn. ”Strategi og operasjoner i Faryab.” I Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan, 93-106: Universitetsforlaget, 2013. Referanser: 1 Lewis Carroll, Alice’s Adventures in Wonderland (Amersham: Transatlantic Press, 2012), 57-58. 2 Forsvaret, Forsvarets fellesoperative doktrine (Oslo: Forsvaret, 2014), 210. Håkan Edström og Palle Ydstebø, ”Hvordan ser den norske strategien ut?,” i Militærstrategi på norsk: en innføring (Abstrakt forlag, 2011), 384-89. 3 Regjeringen, ”Oppnevning av et utvalg som skal vurdere Norges helhetlige innsats i Afghanistan i perioden 2001-2014,” Regjeringen, https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/utvalg_afghanistan/id2340951/. 4 Christopher Coker to, 2014, http://blogs.lse.ac.uk/politicsandpolicy/2010/04/20/afghanistan-we-can-longer-define-success/. 5 Dag Henriksen, ”Afghanistan: Militære suksesskriterier,” i Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan (Universitetsforlaget, 2013), 77-78. fra dokumenter til forskning og ikke minst personer som har hatt alle rollene i prosesser, operasjoner og innsatser. Samtidig kreves det god kildekritikk og sammenstillingsevne for å sortere opplevelser, erfaringer og «den gang jeg var soldat»-historier, slik at et best mulig bilde kan bygges – og det faktisk er mulig å legge fram en sammenstilling det går an å lære av. Jeg håper utvalget vil prøve å overgå Gjørvkommisjonen i grundighet og kritisk vurdering når det gjelder denne høyst nødvendige evalueringen av en epoke i norsk utenriks- og innenrikspolitikk. Lista bør legges høyt. Veldig høyt. Krig og offentlig pengebruk i milliardklassen er for viktig til å overlates til omdømmebyggere og glemselens hav. Henriksen, Dag. ”Afghanistan: Militære suksesskriterier.” I Strategisk suksess? Norsk maktbruk i Libya og Afghanistan, 74-92: Universitetsforlaget, 2013. Høiback, Harald. ”Hva er strategi?”. I Militærstrategi på norsk: en innføring, redigert av Håkan Edström og Palle Ydstebø, 36-79: Abstrakt forlag, 2011. NTB. ”Afghanistan-gransking.” Dagsavisen, 14. januar 2015. Regjeringen. ”Oppnevning av et utvalg som skal vurdere Norges helhetlige innsats i Afghanistan i perioden 2001-2014.” Regjeringen, https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/utvalg_ afghanistan/id2340951/. Regjeringen. ”Strategi for helhetlig innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan.” redigert av Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet Utenriksdepartementet. Oslo: Regjeringen, 2009. 6 Regjeringen, ”Strategi for helhetlig innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan,” red. Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet Utenriksdepartementet (Oslo: Regjeringen, 2009). 7 Henriksen, ”Afghanistan: Militære suksesskriterier.”; Sigbjørn Halsne, ”Strategi og operasjoner i Faryab,” ibid. 8 Harald Høiback, ”Hva er strategi?,” i Militærstrategi på norsk: en innføring, red. Håkan Edström og Palle Ydstebø (Abstrakt forlag, 2011), 40. 9 J. Boone Bartholomees, ”Theory of Victory,” Parameters XXXVIII, no. 2 (2008): 25. 10 Se for eksempel Sveinung Berg Bentzrød, ”Slik oppsummerer de den norske innsatsen,” Aftenposten, 9. juli 2012, 6-7. 11 Om lag 20 milliarder kroner ifølge: NTB, ”Afghanistan-gransking,” Dagsavisen, 14. januar 2015, 9. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 44 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B General Stanley McChrystal, My Share of the Task, A Memoir (New York: Portfolio, 2013) Bøker General Sir David Richards, Taking Command, The Autobiography (London: Headline, 2004) ANMELDT AV HARALD HØIBACK General Stanley McChrystal og general Sir David Richards er begge født på 1950-tallet, de kommer begge fra militære familier og fulgte i sine respektive fedres fotspor hva gjaldt yrkesvalg. De endte begge med fire generalstjerner, og ble begge blant vår tids mest anerkjente militære ledere, og de tjenestegjorde begge en periode som sjef for ISAF i Afghanistan. Til tross for ulik nasjonalitet, den ene brite den andre amerikaner, skulle vi kanskje tro at de derfor er like som to dråper vann, og at ved å lese én av biografiene har du lest dem begge. Det vil i så fall være en feilslutning. De to generaler er så forskjellige, spesielt med tanke på deres syn på hva generalsrollen egentlig innebærer i vår tid, at det er ytterst givende å lese dem begge. Man skal som kjent ikke dømme en bok etter omslaget, men i dette tilfellet kan man lese mye ut av både tittel og framsidebilde. Bildet av McChrystal viser en alvorlig, betenkt og innbitt mann. Dette er opplagt en fyr du ikke kødder med. Han sitter i et helikopter på vei til nok et hell hole på jord, formodentlig. På uniformen ser du spor av hans bakgrunn i fra Special Forces og Ranger School. Tittelen på boka, My Share of the Task, indikerer at til Stan the Man kan presidenter og andre i nød komme med hva det skal være. Stan tar sin del av oppdraget, og vel så det. Forsidebildet av Sir David, derimot, sender andre signaler. Dette er en mann du vil ha med på grillfest, og som er et oppkomme av festlige innfall og røverhistorier. Den svingende armen på bildet antyder at han er i ferd med å dra i gang nok et vers av en eller annen uanstendig allsang. På den nevnte arm skimter vi også fallskjermvingen, som viser at også Sir David har bakgrunn i fra spesialstyrkene. Bokens tittel, Taking Command, antyder at Sir David slett ikke sitter passivt i helikopteret og mottar vanskelige oppdrag. Nei, han tar ledelsen, noe vi skal komme tilbake til. Folk som skulle kjenne begge herrer, vil kanskje mene at jeg tross alt har overfortolket titler og omslag, men det inntrykket de ønsker å skape med sine omslagsbilder er ikke til å ta feil av. McChrystal er den pålitelige og målbevisste sliteren som gjør akkurat du du ber ham om, og litt til. Han går heller ikke av veien for å bli med frontsoldater på nattlige og ofte livsfarlige oppdrag. Sir David på sin side, følger sitt eget hode, og går ikke av veien for å ha det moro mens det står på. Han kaster ikke bort tiden med å leke geværmann med gutta. Da tar han heller en tur i seilbåten. Skrivestilen og temperaturen i bøkene er akkurat som forventet basert på omslagene. Spesielt første del av Richards bok er en litterær fryd, og har man sans for den lune, men temmelig selvutleverende britiske humoren, vil man ha vanskeligheter med å legge boken ifra seg. Richards ble født i Egypt, og tilhører kanskje den siste generasjon briter med den «Churchillske» selvtillit, eventyrlyst og gode humør, og med en dash godmodig imperialisme i bagasjen. Allerede som ung mann blir Richards beordret verden rundt, tilsynelatende uten andre ambisjoner enn å oppleve mest mulig og ha det moro på reisen. Han møter vakre filmstjerner, Hitlers gamle nestkommanderende og ikke minst noen gamle NATO-plank, for å nevne noen av høydepunktene. Og skal vi tro ham på hans ord, søkte han aldri en stilling i hele sin lange karriere, han gjorde alltid det han ble fortalt, med godt humør, og med godt resultat. I McChrystals bok er det lite rom for tull og tøys. Han begynte ikke i Forsvaret for å se verden eller for å få noe å mimre over. For ham sto det mer på spill: «I was raised to respect soldiers, leaders, and heroes. They were who I wanted to be. They were why I was there.» Boken hans er ganske tørr og detaljert, og med mindre du er mer enn NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 45 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER B Bøker gjennomsnittlig interessert i spesielt jakten på Abu Musab al-Zarqawi i Irak 2006, vil du trenge noe kanner sterk kaffe for å komme gjennom den. Men det er verdt slitet. Dessverre sitter man ofte med en klam følelse av at godeste McChrystal har ambisjoner som strekker seg lengre enn bare å nyte pensjonisttilværelsen med joggesko og gode lydbøker. Han har intet ufordelaktig å si om noen maktpersoner i det amerikanske systemet, og det er virkelig et kunststykke om man tenker over hvilke personligheter han har møtt på sin vei. Men slike friheter kan lett komme til å koste en ministerpost eller andre attråverdige posisjoner. Det er neppe tilfeldig at Richards bok heter Taking Command. Han tar kommandoen, også den han ikke har fått. Flere steder i boka forteller han om hvordan han ikke bare tøyer ordre fra høyere hold, men bryter dem eklatant. Spesielt berømt ble han da han satte sine soldater til noe helt annet i Sierra Leone i 2000, enn det ordren tilsa. Den uventede suksessen britene opplevde her, går nok langt i å forklare hvorfor Richards til slutt ble forsvarsjef (Chief of the Defence Staff). Han legger heller ikke skjul på at helt siden han var ganske ung, har han helt bevisst manipulert journalister for å presse og utmanøvrere både politikere og militære foresatte. Richards var også av den oppfatning at hans synspunkter som general og fagperson måtte veie langt tyngre enn det hans overordnede satte pris på. Selv om den joviale Richards var godt likt av sine mannskaper, noe han stadig minner oss på, var han også en sterkt mislikt mann, spesielt blant sjefene i de andre forsvarsgrenene og blant forsvarsdepartementets toppbyråkrater, men han spilte altså kortene sine så godt ovenfor dem som virkelig betød noe når det gjaldt stigningskurven på karrierebanen hans, at han mot alle odds steg helt til topps. I sterk kontrast til McChrystal, går Richards heller ikke av veien for å bruke biografien til å henge ut navngitte dilettanter, både med og uten uniform, som la seg opp i saker de ikke hadde forutsetninger for å forstå. Han la heller ikke skjul på hva han mente om våre kjære politikere mer generelt: «Amateurs in national capitals will have the gall to regret the deaths of their soldiers, ignoring the fact that their misguided policies have yet again contributed directly to them». McChrystal på sin side ville aldri ha drømt om å bryte en eneste ordre, i hvert fall ikke innrømme det. Bare det å ytre seg kritisk til de politiske myndighetenes ordre, noe Richards nærmest gjorde på daglig basis, lå på grensen til det utenkelige. Sent i karrieren fikk han følgende spørsmål fra David Martin i 60 Minutes: «Can you imagine ever saying to the president of the United States, ‘Sir, we just can’t do it?». McChrystal svarte: «Yes I can. And if I felt that way, the day I feel that way, the day I’m sure I feel that way, I’ll tell him that.» I praksis var dette en omstendelig måte å svare nei på. McChrystal ville aldri avvist et eneste oppdrag. McChrystal gjør et poeng tidlig i boken av at de som brøt det ni uker lange og steinharde Ranger course, aldri fikk muligheten til å forsøke igjen, og at de måtte bære det nederlaget med seg for resten av karrieren. Det eneste som ikke kan tilgis i McChrystals verden, satt på spissen, er å gi opp. Uansett hvor vanvittige oppdrag man får, legger man skuldrene til og presser på. Dypere og dypere ned i hullet synker man. Det er derfor mer enn paradoksalt at nettopp McChrystal fikk sparken så det sang helt inn i president Obamas korridorer, nettopp for å vise oppsetsighet mot sine politiske oppdragsgivere. I boka sier McChrystal påfallende lite om den episoden som kostet ham jobben, nemlig at hans nærmeste stabsmedarbeidere hadde uttalt seg ytterst ufordelaktig og ikke minst flåsete om spesielt visepresident Joe Biden. For de av oss som også har lest selvbiografien til daværende forsvarsminister Robert Gates (anmeldt i NMT nr.2/2014), er det lett å tenke seg at McChrystal kunne ha unngått å få fyken om han bare hadde vært villig til å gjøre enkelte symbolske botsøvelser. Men jeg sitter med det bestemte inntrykk av at McChrystal ikke var spesielt lei seg for den utgangen han faktisk fikk. Kanskje det var langt lettere for ham å akseptere et nederlag i kampen mot presidenten enn i kampen mot Taliban og afghansk kaos? Å få sparken for å stå rakrygget, var kanskje den mest ærerike utgangen han kunne håpe på? Godeste Richards skjuler også et betydelig paradoks som han aldri reflekterer over i boken, nemlig at han selv ikke så med blide øyne på undergitte som tenkte selv. Eller rettere sagt, han satte stor pris på folk som evnet å løse oppdragene sine uten å plage ham med detaljene, men om deres beslutninger gikk på tvers av hans intensjon ble han bøs. Dette er en ytterst interessant problemstilling knyttet til intensjonsbasert ledelse som strekker seg langt utenfor rammen av Richards’ bok, men som ytterst få har sagt noe fornuftig om. Hvor mange folk av Richards’ støpning kan du ha i en kommandokjede uten å det bryter ut fullstendig kaos? Rent militært tilhører nå Richards og McChrystal fortiden, men bøkene kan i det minste være en spore til å tenke over hva slags type generaler vår tid egentlig kre- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 46 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER Få NMT hjem i din UTG ITT AV OSLO MILI TÆR E egen postkasse! Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 SAM FUND Paul Narum og Sverre Diese n Forsvarets utvikling – planer og realiteter Kun kr. 200,- pr år. | ÅRGA NG Odd Gunna r Skagestad Sektorprinsip pet i norsk polarpolitikk Side 12 Side 26 184 NR. 1/201 4 KR. 63,- Frode Lindg jerdet Ekstrabevilgni ngene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 38 (Se detaljer på side 3 i bladet). Norges eldste 22 Bøker Som vanlig ender alle bokanmeldelser i NMT opp med en varm anbefaling. Så også i dette tilfellet. McChrystals bok er ytterst detaljert, og påkaller sjeldent smilet. Boken bærer som nevnt også preg av å være skrevet som en mulig jobbsøknad til kommende presidentadministrasjoner. Noen nattbordlektyre er McChrystals bok neppe. Til tross for det seriøse og offisiøse, er boken lesverdig, fordi den gir et inntrykk av forestillingsverdenen til en av de viktigste aktørene i våre moderne kriger. I tillegg får den særdeles godt fram alvoret i det vi holder på med. Når det gjelder å reflektere over krigens omkostninger og forrående effekt, på begge sider av frontlinjen, er McChrystals refleksjoner langt dypere og langt mer tankevekkende enn det Richards’ er. Sir David er som nevnt langt mer frittalende, og i perioder lattervekkende morsom. Han blir som nevnt mer bitter og selvrettferdig etter hvert som karrieren skrider fram, men boken slutter aldri å engasjere. Periodevis er det han ikke sier, og det han ikke reflekterer over, det mest tankevekkende. Makter man å lese både over og under linjene, i tillegg selvfølgelig til det han faktisk skriver, får man i dette tilfellet tre bøker til prisen av en. RETURUKE B ver. Han som står i grunnstilling og sier «Ja vel statsråd» eller han som sier «Dette har du ikke peiling på statsråd, la meg som kan dette ordne opp.» De kjedeligste vil sikkert svare at vi trenger en kombinasjon av begge, men på hvilke side av vippepunktet går den raskeste veien til opprykk mon tro? Richards og McChrystal kom begge til topps, men jeg er tilbøyelig til å mene at førstnevnte tilhører unntaket. Bøkene gir også anledning til å reflektere over hva det er som skjer med hodet ditt når du klatrer så høyt opp i hierarkiske strukturer at ambisiøse folk ikke lenger tør si deg sin hjertens mening. Som nevnt er første del av Richards bok fornøyelig lesning, hvor han verken tar seg selv eller det britiske forsvaret særlig høytidelig. Etter hvert som ansvaret øker, blir det stadig lengre mellom selvironien. Til slutt sitter man med en følelse av at Sir David er helt ufeilbarlig, men omgitt av inkompetanse og motvilje på alle kanter. Litt av den samme følelsen man sitter med om man tar seg bryet med å lese managerlegenden Sir Alex Fergusons selvbiografi. Er det Sir David det er noe galt med, eller er det strukturene og klatremusmentalitet som gjør ham slik? Og hvordan kan man i så fall unngå det siste? Eller er det bare meg? 9 INTERPRESS NORGE 0 1 770029 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 47 202907 militære NORSK MILIT ÆRT tidsskrift – side TIDSS KRIFT | SIDE 1 n 1831 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER I Formannen har ordet Informasjon Godt (nytt) år! Då er den mørkaste og forhåpentlegvis tyngste delen av vinteren unnagjort. I denne tida har det derimot vore mykje både lys og varme i Oslo Militære Samfund. Før jul var det julegilde, og no etter nyttår har vi hatt både juletrefest, nyttårsball og stiftingsmiddag. Og både ver og føre har vore slik at det har blitt nokre skiturar også, sjølv om stormen «Ole» produserte mykje kvist, barnåler, rusk og rask i løypene. I høgda er det nok bedre. Det er gledeleg at det er stort frammøte på foredragskveldane, det betyr at vi har fått tak i gode foredragshaldarar som mange av dykk set pris på å høyre. Eg ber dykk medlemmar om å jobber for å rekruttere yngre medlemmar til OMS. Ta gjerne med personar du kan tenkje deg har interesse og glede av å høyre på foredraga våre, med tanke på mogeleg framtidig medlemsskap. Siste måndag før påske er det generalforsamling etter foredraget. Med dette oppfordrar eg alle medlemmane til å stille opp og bidra i utforminga og styringa av OMS, både ved at de engasjerer dykk i den daglege drifta av Samfundet og ved å vere med på å velje dei tillitsvalgte i OMS. Det som er spesielt i år er at Representantskapet skal reduserast vesentleg frå tidlegare etter at OMS si lov vart endra i fjor. Elles er arbeidet med programmet for hausten 2015 alt i gang. Det vil bli lagt ut på heimesida vår så snart det er presentert for H.M. Kongen, truleg medio september. Med ynskjer om ein flott ettervinter og vår. Vennleg helsing Iren Isfeldt Formann OMS Oslo Militære Samfund www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Kommandørkaptein Iren Isfeldt Tlf: 92 60 32 574 e-mail: [email protected] og [email protected] Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 e-mail: [email protected] Medlemskap i OMS Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. • Kadetter kr. 120,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 48 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | BØKER F ARTIKLER: Nr./side Informasjon Jacob Børresen Grunnloven og Forsvaret – om det ideologiske grunnlaget for dagens forsvar 3/4 Louise K. Dedichen: Kunnskapsbasert beredskap 1/4 Gjert Lage Dyndal: Maritim luftmakt, tanker for arbeidet med Forsvarets nye doktriner 1/52 Øistein Espenes: Putins politikk i «det nære utland». Motiver og konsekvensene for nabostaten Norge. 2/44 Bjørn F. Frantzen: Sivilt beredskap, et skoleeksempel 1/64 Roald Gjelsten: Klar for kamp ‒ Utdanning og trening av stridsklare besetninger 4/32 Jacob Klafstad: Retrospektivt om kjeve- og ansiktsskader blant krigsskader. 3/46 Sebastian Langvad: Sverm i allianse 2/26 Frode Lindgjerdet: Ekstrabevilgningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig – oppbygging med oppvask. Eystein L. Meyer: Operasjon Shingle 1/38 Paul Narum og Sverre Diesen: Forsvarets utvikling – planer og realiteter 1/12 Nils E. Naastad: Modernisering av luftmakten: Bør Luftforsvaret ignorere utviklingen, stritte imot eller gripe mulighetene? 3/34 Hans Sagosen og Jannicke Wirsching Ledernes betydning for strategisk kompetansestyring i Forsvaret 2/34 Odd Gunnar Skagestad: Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk Del I: Historikk og politisk bakteppe. 1/26 Odd Gunnar Skagestad: Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk Del II: Relevans i dag. 2/16 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 49 3/40 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON I Informasjon Odd Gunnar Skagestad: Putins vei til Krim - …og til Ukraina 3/14 Per Erik Solli, Ståle Ulriksen og Bjørn Kristiansen: Operasjonell tilgang - Introduksjon til nygamle begreper og konsepter 4/40 Jan Sommerfelt-Pettersen: Saniteten i Forsvaret – et spørsmål om liv og død 4/4 Palle Ydstebø: Den store flankemarsjen inn i stålstormen 2/4 Geir Ødegaard: Ubemannede luftfartøyer – elsket og hatet 3/26 Kristian Åtland og Una Hakvåg: Russlands intervensjon på Krim – gjennomføring og konsekvenser 4/16 NMT-BØKER:Nr./side Tom Bakkeli: Krigere og diplomater, på innsiden av Forsvarets spesialkommando Anmeldt av Harald Høiback 1/47 Max Boot: Invisible Armies Anmeldt av Per Olav Vaagland 3/51 Tor Falch: Henrik Aubert – bygningsmann. Anmeldt av Stein Helge Kingsrød 1/50 Robert M. Gates: Duty – Memoirs of a Secretary at War Anmeldt av Harald Høiback 2/50 Gian Gentile: Wrong Turn: America’s Deadly Embrace of Counterinsurgency Anmeldt av Per Olav Vaagland 3/51 Tormod Heier, Anders Kjølberg, Carsten F. Rønnfeldt (red): Norge i internasjonale operasjoner, Militærmakt mellom idealer og realpolitikk, Anmeldt av Gullow Gjeseth 4/50 Per E. Hem: Megleren Paal Berg 1873-1968 Anmeldt av Tor Jørgen Melien 4/51 Harald Høiback & Palle Ydstebø (red.): Første verdenskrig – operasjoner, myter og innflytelse Anmeldt av Bue Wigernes 4/53 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 50 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | INFORMASJON F Informasjon Fred Kaplan: The Insurgents – David Petraeus and the Plot to Change the American Way of War. Anmeldt av Ola Bøe-Hansen 1/48 Fred Kaplan: The Insurgents – David Petraeus and the Plot to Change the American Way of War Anmeldt av Per Olav Vaagland 3/52 John Mackinlay: The Insurgent Archipelago. Anmeldt av Per Olav Vaagland 3/53 Kåre Dahl Martinsen: Soldier Repatriation – Popular and Political Responses Anmeldt av Sverre Diesen 2/52 Samuel Eliot Morison: History of United States Naval Operations in World War II, Vol 1-15 Anmeldt av Tor Jørgen Melien 4/55 Douglas Porch: Counterinsurgency: Exposing the Myths of the New Way of War Anmeldt av Per Olav Vaagland 3/52 Emile Simpson: War from the Ground Up: Twenty-First Century Combat as Politics Anmeldt av Per Olav Vaagland 1/49 og 3/50 Norden gjenoppdager Tyskland, Nye perspektiver på gamle forbindelser 1/51 Anmeldt av Dag Rydmark NMT-Debatt:Nr./side Fridthjof Søgaard: «Forsvarets utvikling – planer og realiteter» – en kommentar Paul Narum og Sverre Diesen: Forvirring om Forsvarets utvikling – en replikk Fridthjof Søgaard: Forsvarets utvikling – en avsluttende replikk NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT | SIDE 51 1/36 2/33 3/32 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi EXTREME TECHNOLOGY kongsberg KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space. [email protected] www.kongsberg.com
© Copyright 2024