1. No category

Hasan og cannabisdemonen
Ragnar Hauge
I omtalen av cannabis støter man ofte på
historien om Hasan-i Sabbah, "den gamle
mann fra fjellene" som han ofte, om enn feilaktig, også benevnes. Historien om ham og hans
tilhengere, assassinene, kan riktignok variere
noe, men har en felles kjerne. Et lite utvalg av
forskjellige sitater vil illustrere dette:
"På 1000-tallet stiftet den muhammedanske herskeren Hassan ibn Sabbah en sekt. Hans tilhengere
utførte i hamperus massakre på korsfarerne, og de
skal i denne tilstanden ha utvist en fullstendig
dødsforakt. Tilhengerne, som spredte skrekk og gru
over hele Lilleasia, ble kalt "haschischinere", derav
navnet "hasjish". (Høiland og Nordal 1983,
154-155).
"Den muselmanske fanatikern och systematiske
lonnmordaren Hasan ibn al-Sabbah, som konspirerade i Mellersta Ostern i slutet av 1000- talet, holl
sin sekt samlad och sina man lojala med hjalp av
haschisch som utgjorde en del av solden. Mordarsektens harjningar gav haschrokandet ett långlivat
dåligt rykte." (Bejerot 1968, 71).
"Assassinene pleide å rydde sine motstandere av
veien ved snikmord, Villige redskaper til dette vant
de seg gjennom anvendelse av beruselsesmiddelet
hasjisj; derav deres arabiske benevnelse hasjisjijun." (Løvenskiold 1968,861-862).
"Hasan, som i sin tid terroriserte deler av den
arabiske verden, er påstått å ha foretatt sine mange
myrderier ved hjelp av ung dommer han hadde gitt
cannabis. Enkelte filologer påstår hasjisj er utledet
av Hasan. Likeså assassin (snikmorder )". (Retterstøl 1972,88).
Den historiske Hasan
Hasan-i Sabbah - eller al-Hasan ibn alSabbah som er hans navn på arabisk - er en
historisk person. Som følge av den økte interesse for islamsk historie man har vært vitne til
blant vestlige forskere i de siste 20--30 år, har
man idag langt bedre grunnlag for å skille
mellom fakta og myter (Lewis 1967).
Hasan ble født i Qomm i Persia - antakelig
på midten av 1000-tallet - som sønn av en
kjøpmann. Senere flyttet familien til Rayy det nåværende Teheran - hvor han fikk sin
skolegang ved en ortodoks muslimsk skole.
Hasan tilhørte den ene av de to hoved retninger
av Islam, Shia, som var dominerende i det
daværende Persia som den er i det nåværende
Iran. Han kom i ungdomsårene under innflytelse av en Shia-muslimsk sekt, Ismailsekten, og
sluttet seg til denne. Ismailittene ble imidlertid
forfulgt i Persia, og han måtte flykte til Egypt.
Fatimittene i Egypt - som hadde tatt makten
der - tilhørte Ismail-sekten, og ved hoffet i
Kairo ble Hasan tatt godt ima t. Etter tre år
kom han imidlertid i konflikt med styresmaktene, og ble deportert fra landet. Og dermed
begynte den egentlige historien.
Ismailsekten sto for en sterkt misjonerende
retning innenfor Islam, og fra Egypt dro
mange ut for å verve tilhengere. Dette gjaldt
også Hasan. I tråd med det ismailittiske trossystem kritiserte han både de andre retninger
av Shia - og den dominerende islamske hovedretning, Sunni - for at de ikke hadde gitt
avkall på denne ytre verdens gleder og ofret seg
for Allah. Hasan ga selv eksemplet gjennom en
strengt asketisk livsførsel.
Gradvis utviklet Hasans lære seg til en egen
muslimsk trosretning. Under hans virke i
Nord-Persia følte mange seg kalIet av hans lære
og tilhengerskaren voks te. I 1090 fikk han kontrollen over fjellfestningen Alamut i Rudbardistriktet i det nord-vestlige Iran - dels ved å
få soldatene til å gå over til hans lære og dels
ved trusler og bestikkelser overfor kommandanten. Den persiske sultan forsøkte forgjeves
å drive ham ut. Men med sine menn - som
var villige til å ofre sitt liv for ham - holdt
Hasan stand.
Beretningene om Hasan og hans tilhengere
på fjellfestningen var utallige og utrolige, og
89
spredte seg over hele den arabiske verden. For
ettertiden ble han en sagnfigur. Men fordi han
for alle andre enn sine egne trosfeller representerte kj etteren - og fordi han og hans tilhengere i sin fanatisme kunne gripe til blodige
metoder for å omvende andre til den rette tro
og rydde sine fiender av veien - ble han
stående som en svart sagnfigur.
Alamut var hovedstaden i Hasans rike.
Kringsatt av fiender var det viktig å styrke
festningsverkene, og gjøre festningen selvforsynt. Det ble anlagt kanaler til festningen,
vanningsanlegg ble bygget og frukttrær ble
plantet innenfor festningsmur:ene. For utenforstående kunne det nesten se ut som et paradis
var ved å bli skapt.
Hasan og hans etterfølgere holdt stand i
fjellene i Nord-Persia i nær to århundreder.
Assassinene - som de ble kalt - var fryktet av
de arabiske herskere og fordømt av de annerledes tenkende. Først med den mongolske invasjon i Persia i 1256 ble de beseiret.
Men det var ikke bare i Nord-Persia at
assassinene vant frem. Fra Alamut ble det
sendt ut misjanærer til andre deler av den
Islamske verden, og disse fulgte Hasans mønster med å etablere seg i fjellfestninger. Særlig i
Syria fikk de stor utbredelse. Disse syriske
assassinene var det som ble beryktet blant de
europeiske korsfarerne på 1100- og 1200-tallet,
og korsfarerne satte navnet "den gamle mann
fra fjellene" på lederne for de syriske assasSIner.
Marco Polo og assassinenes magiske drikk
I 1273 passerte Marco Polo fjellene i NordIran på sin vei til Kina. Fra befolkningen hørte
han historien om Hasan og hans assassinere
som hadde herjet i fjellene inntil bare no en la
år tidligere. Og assassinene var ikke ukjente for
ham. Som andre i sin samtid hadde han utvilsamt hørt og lest om korsfarernes opplevelser
- og for Marco Polo ble Hasan identisk med
"den gamle mannen i fj ellene" .
Ifølge Marco Polo var assassinene blinde i
sin lojalitet til Hasan. Dette skyldtes ikke bare
att de var blitt lovet paradiset, men at de også
hadde latt en forsmak på det. IAlamut hadde
nemlig Hasan latt innrettet en meget spesiell
hage. Unge menn mellom 12 og 20 år, som han
90
senere kunne få bruk for, lot han la en drikk
som gjorde at de ble bevisstløse. Deretter ble
de båret inn i hagen som var fylt med eksotiske
planter og fontener med melk og honning.
Unge piker - rede til å oppfylle ethvert ønske
- vandret omkring. Etter at de unge menn
hadde tatt for seg av paradisets gled er, ble de
pånytt gitt drikken som gjorde dem bevisstløse.
Deretter ble de brakt til "den gamle mannen i
fj ellene".
Og Marco Polo fortsetter (Nowell 1947,
516) :
"Den Gamle Mannen ville spørre dem hvor de
kom fra og de ville svare at de kom fra paradiset.
Og de ville si at sannelig var det paradiset Muhammed hadde beskrevet for deres forfedre. Så ville de
beskrive alle de ting som hadde hendt dem. Og de
andre som var tilstede og som end a ikke hadde vært
i paradiset ønsket inderlig at de kunne komme dit
og ville endog ønske seg døden for å oppnå dette.
Og de levde i håpet om dagen når de kunne gå. Og
når Den Gamle Mannen ønsket å få en fyrste drept,
testet han de av sine Assassinere som var best. Han
sendte flere av dem til steder ikke langt vekk, og
befalte dem å drepe bestemte menn. De dra straks
avgårde og utførte sin herres bud."
De fleste av Marco Polos beretninger ble av
samtiden ikke oppfattet som annet enn en gal
manns fantasier. Men som eventyrfortellinger
ble de kopiert og spredt til en tallrik lesekrets.
Historien om assassinene og den gamle mannen sto imidlertid i en særstilling. Dette var
mer en bekreftelse på noe man kj ente til fra
andre kilder.
Gradvis gled begrepet assassin inn i de fleste
europeiske språk som betegnelse på en profesjonell1eiemorder. Det ble fremsatt forskjellige
forklaringer på hvordan ordet var oppstått.
Noen hevdet at det er avledet av det arabiske
ordet "asas" som ble anvendt om religiøse
ledere, andre at det var avledet av "hassass"
som b1ant annet betød å drepe, og atter andre
at det var avledet av navnet Hasan. Men det
faIt ingen inn at det hadde noe å gjøre med
ordet hasjisj.
Cannabis som nøkke len til paradis
I 1798 invaderte Napoleons styrker Egypt,
og tusenvis av franske soldater ble kjent med
cannabis. Med s tyrken e fulgte også vitenskapsmenn, som blant annet brakte med seg tilbake
arabisk litteratur som ga ny innsikt i arabisk og
islamsk historie og kultur.
En av de fremste vitenskapsmenn på området var Silvestre de Sacy, og i en forelesning i
vitenskapsakademiet i 1809 kunne han fortelle
at han hadde løst gåten om ordet assassin og
den underlige drikk som Marco Polo hadde
fortalt om. Drikken besto utvilsomt av cannabis og "assassin" var utledet av ordet hasjisj.
Siste del av forklaringen er trolig korrekt.
Cannabis var kjent i den arabiske verden. Å
bruke stoffet - å være hasjisjin - var noe
nedverdigende, og ordet ble benyttet som en
nedsettende betegnelse på fattigfolk og sosiale
avvikere. Som skjellsord ble det også benyttet
om personer og grupper uansett om de brukte
cannabis eller ikke. Og det var et nærliggende
ord å bruke også om Hasans beryktede og
fryktede tilhengere. Derimot er det ingenting
som tyder på at assassinene brukte cannabis. I
et av de mest autoritative nyere arbeider heter
det f.eks. (Lewis 1967, 12):
"Selvom Silvestre de Sacy ikke inntar det samme
standpunkt som mange senere forfattere, nemlig at
assassinene ble kalt dette fordi de var henfalne,
forklarer han likevel navnet som en følge av den
hemmelige bruken av hasjisj av lederne av sekten,
ved å gi utsendingene en forsmak på den paradisiske fryd som ventet dem etter at de hadde utført
sitt oppdrag. Han knytter denne fortolkningen til
Marco Polos historie og fant også andre østlige og
vestlige kilder om de hemmelige "paradisets hager"
som de neddopede troende ble introdusert i. Men til
tross for att denne historien er gammel og utbredt
er den med sikkerhet usann ... bruken av stoffet
blant tilhengerne bekreftes hverken av Ismailittiske
eller seriøse Sunniforfattere. Selve ordet hashishi er
et lokalt syrisk ord."
Silvestre de Sacys synspunkter ble imidlertid
raskt akseptert av andre, og videreført i mange
av de publikasjoner den nyvakte interesse for
den arabiske verden som felttoget i Egypt
hadde utløst. Særlig innflytelsesrik ble en bok
redigert av von Hammer-Purgstall (1968) hvor
også Silvestre de Sacy var bidragsyter. Boken
ga den første utførlige beskrivelse av Hasan og
assassinene, og ble publisert i Tyskland i 1830.
Den ble kort tid etter oversatt til fransk og
engelsk, og ble standardverket på området. Og
her ble det ugjenkallelig konstatert at cannabis
var det stoff som assassinene ble gitt før de fikk
oppleve paradiset.
Hasan og hasjisj-klubben
Beskrivelsen av Hasan og assassinenes bruk
av cannabis fikk også innpass i skjønnlitteraturen, og ble derigjennom kjent blant den
opplyste almenhet. De som sto i forgrunnen
var medlemmene av den såkalte hasjisj-klubben - Le Club des Haschichins - som holdt
sine sammenkomster på hotell Pimodan i
kunsterkvarteret på vestre Seinebredd i Paris,
hvor de eksperimenterte med bruk av cannabis.
Dt fra denne kretsen sprang litterære skildringer av cannabisrusens mysterier, som i høy
grad farget datidens og ettertidens oppfatninger av cannabis. En av de første som ski.ldret
opplevelsene av cannabisrusen var Theophile
Gautier i "Hasjisj-klubben" som ble publisert i
La Revue de Deux Mondes i 1846. Novellen
beskriver i datidens svulmende stil Gautiers
første erfaring med cannabis i hotell Pimodan.
Her blir Gautier servert "et stykke grønnaktig
pasta eller syltetøy på størrelse med en tommelfinger" av legen J aques-J oseph Moreau den første europeer som utforsket bruken av
cannabis i medisinsk øyemed. I novellen fortelIer han også historien om Hasan (Gautier
1966, 124):
"For lenge siden, i Orienten, eksisterte en fryktet
orden av hellige under ledelse av en sjeik som kalte
seg den gamle mannen fra fjellene eller assassinenes
pnns.
Den gamle manne n fra fjellene ble adlydt uten
spørsmål; assassinene, hans tilhengere, utførte hans
ordre i full hengivenhet hva den enn måtte gå ut på;
ingen fare hindret dem, selv ikke den sikre død. På
et tegn fra sin leder ville de hoppe ut fra et tårn eller
stikke ned en hersker i hans palass midt blant
vaktene.
Med hvilket middel kunne den gamle mann fra
fjellene fremkalle en slik total selvfornektelse? Ved
hjelp avet vidunderlig stoff som han hadde oppskriften til, som hadde den egens kap at det kunne
frembringe de mest forbausende hallusinasjoner.
De som tak det, når de våknet fra beruselsen, fant
livet så trist og fargeløst at de med gIede ofret det
for å bli sluppet inn i sine drømmers paradis; for
91
enhver som ble drept mens han utførte sjeikens
ordre gikk direkte til himmelen, mens de som overlevde på nytt fikk lov till å ny te lykken i det
mystiske brygg.
Nå, den grønne pastaen som doktoren nettopp
hadde lever t ut til oss var nøyaktig det samme som
den gamle mannen fra fjellene pleide å gi til sine
fanatiske tilhengere uten at de visste det, når han
lot som han hadde tilgang til M uhammeds himmel
og de tre klasser av hurier - det vil si hashish,
hvorav kommer hashisheen eller hasjish-spiser,
raten til ordet "assassin" , hvis fryktinngydende
mening er lett å forklare ut fra de blodtørstige vaner
blandt dem som var innviet till den gamle mannen
fra fjellet. "
1924-1925. Under forhandlingen e tok imidlertid overraskende Egypt opp spørsmålet om
kontroll, og fikk støtte av flertallet, og bestemmelser om cannabis ble tatt inn i Genevetraktaten (Bruun, Pan og Rexed 1975).
Omtrent samtidig hadde engstelsen for cannabis begynt å få innpass i deler av USA. Blant
meksikanske fremmedarbeidere i den sør-vestlige delen av USA, hadde cannabisbruk vært
vanlig i årtier uten at noen hadde reagert på
det. Men da nedgangstiden e satte inn voks te
fremmedhatet og cannabis ble sett på som
syndebukken (Musgrove 1973, 219):
Også andre medlemmer av hasjisj-klubben
- som Charles Baudelaire, Alexandre Dumas
og Gerard de N erval- trakk inn hentydninger
til Marco Polos beskrivelse i sitt forfatterskap.
Cannabis ble beskrevet som nøkkelen til paradiset og som et stoff som førte til sterke personlighetsendringer.
Ved siden av Gautier var imidlertid Alexandre Dumas den eneste som i sitt forfatterskap direkte knyttet an til historien om Hasan.
I "Greven av Monte Christo" forteller han om
Franz's møte med Sindbad - en mystisk fremmed han treffer på en øde øy. Sindbad forteller
Franz historien om assassinene, og har selvet
paradisliknende underjordisk palass hvor han
tar Franz med etter å ha servert ham hasjisj.
"Selvom arbeidsgiverne ønsket dem velkommen
i'1920-årene var meksikanerne også fryktet som
kilde til kriminalitet og asosia1itet. Så tidlig som i
1919 rapporterte føderale tjenestemenn att marihuana var års ak til vold blant meksikanske fanger i
syd-vest statene. Ved midten av tyveårene ble de
frykteligste forbrytelser tillagt marihuana og de meksikanske leverandørene av stoffet. Jurister og medisinere i New Orleans begynte å studere ondet og
publiserte i 1øpet av få år en rekke artikler hvor de
hevdet at mange av forbrytelsene i området skyldtes
at marihuana - som de anså for et seksuelt stimulerende middel fjernet sivilisasjonens hemninger."
Assassinene i moderne cannabisdebatt
I den vestlige verden var interessen for cannabis frem til begynnelsen av dette århundre
stort sett begrenset til å gjelde forskere og
oppdagelsesreisende som mer eller mindre tilfeldig kom i kontakt med stoffet. Bortsett fra at
det hadde en meget begrenset medisinsk
anvendelse, var det et stoff som var så å si
ukjent. I enkelte oversjøiske kolonier brukte
riktignok befolkningen cannabis, men uten at
kolonimaktene så dette som noe problem. Da
Italia under Haag-konferansen i 1911 reiste
spørsmål om man ikke burde vedta kontrollbestemmelser - fordi italienske besittelser i
Afrika ble benyttet i transitt av smuglere fikk forslaget ingen særlig støtte. Under forberedelsene til den neste konferanse reiste SørAfrika spørsmålet på nytt, men det sto ikke på
dagsordenen
for
Geneve-konferansen
92
Som historisk bevis for påstandene om at
cannabis kunne føre til de frykteligste forbrytelser, tørke t de også støvet av beretningene om
Hasan og assassinene. Men de fikk nå en ny
form. Det var ikke lenger bare ved inngangen
til paradiset at cannabis var blitt brukt assassine,ne benyttet også cannabis ved utførelsen av sine snikmord. I 1931 kunne en dr. A. E.
Fossier fortelle at "Under innflytelse av hasjihs
sprang disse fanatikerne på sine fiender som
gale, og massakrerte uten barmhjertighet hver
eneste innen rekkevidde." Og i 1937 fikk denne
versjonen sin offisielle godkjennelse da sjefen
for det amerikanske narkotikabyrået, Harry
Anslinger, i en artikkel i American Magazine
kunne bekrefte at assassinene "var inngrodde
brukere av hasjisj" (Abel 1982).
Denne versjonen ble gradvis en del av historien om assassinene, og er i dag almeneie over
hele verden. Norden er ikke noe unntak, som
de sitatene som er nevnt inn1edningsvis kan
bekrefte.
Historien om Hasan og assassinene er et av
de mest fargerike eksempler på de vandrehistorier som finnes om stoffer og stoffbruk. Lite
ante nok Hasan og hans menn at de nær l 000
år senere skulle bli husket - ikke for bestrebelsene på å fremme sin forståelse av Islam men som avskrekkende eksempler på bruk av
et stoff som de trolig knapt kjente, og ihvertfall
ikke brukte.
Det neste kapittel i beretningen om Hasan er
derfor kanskje historien om den fredsommelige
frihetskjemperen Hasan frihetskjemper
både på det ytre og indre plan - og forgjenger
for den senere hippie-bevegelsen.
Etterord: Hasans rehabilitering?
Abel. E. L.: Marihuana. The First Twelve Thousand Years. McGraw Hill, New York 1980
Bejerot, N.: Narkotikafrågan och samhillet.
Aldus/Bonniers, Stockholm 1968
Bruun, K. & Pan, L. & Rexed, In: The Gentlemen's Club. University of Chicago Press, Chicago
1975
Gautier, T.: The hashish dub. In: Solomon, D.
(ed.): The Marihuana Papers, s. 121-135, BobbesMerril, New York 1966
von Hammer-Purgstall, J. (ed.): The History of
the Assassins. Burt Franklin, New York 1968
Høiland, K. & Nordal, 1.: Kinabark og kjerringrokk. Universitetsforlaget, Oslo 1983
Leary, T.: Flashbacks. An Autobiography. J. P.
Tarcher, Los Angeles 1983
Lewis, B.: The Assassins. A Radicai Sect in
Islam. Weidenfeld and Nicholson, London 1967
Løvenskiold, H.L.: Assassiner. I: Aschehougs
konversasjonsleksikon, bind l, s. 861-862, Oslo
1968
Musto, D. F.: The American Disease. Yale University Press, New Haven 1973
Nowell, C. E.: The old man of the mountain.
Speculum 22 (1947): 497-519
Retterstøl, N.: Medikament- og stoffmisbruk.
Universitets forlaget, Oslo 1972.
Det sis te ord om Hasan i narkotikadebatten
er imidlertid end a ikke sagt. Innenfor beatbevegelsen - som oppsto i midten av 1950årene og som markerte innledningen på den
nye popularisering av stoffbruk - ble også
Hasan trukket frem. Men han ble nå tildelt en
ny rolle. Beat-forfattere som William Burroughs så ham som en foregangsmann for den
frie livsstil som de selv bekjente seg til, og som
opphavsmann for maksimen om at "intet er
sant og alt er tillatt".
Hasans bruk av stoff ble sett på som et
middel til å holde assassinene sammen og
hindre at de brøt ut. Som Timothy Leary
uttrykker det i sin selvbiografi (Leary 1983,
381):
"Hasan-i Sabbah, en medstuderende av Omar
Khayam i de persiske mysterie-skoler, brukte erotiske og estetiske teknikker for å overleve politisk,
ved at han utviklet raffinerte initieringsteknikker.
Som leder av en liten sekt brukte Hasan og de
senere "stormestre" sine nevrologiske kunnskaper
for å bestå som frie og uavhengige i den stridbare
muslimske verden. Inesten 200 år klarte de med
heIl å undergrave det Sovjet-liknende arabiske diktatur, ved å bruke sin ikke-voldelige, hedonistiske
ekspertise. "
Referanser
J eg vil la takke Kaj Ohrnberg for å ha veiledet
meg i litteraturen om Hasan og assassinene.
English Summary
Ragnar Hauge: Hasan og cannabisdemonen (Hasan
and the cannabis demon)
In contemporary descriptions of cannabis, references are often made to the Muslim fanatic Hasan-i
Sabbah and his Assassins. According to the
accepted version of the story the Assassins, under
the influence ofhashish, terrorized the Middle East
for two hundred years.
In this paper the story of Hasan is told, from the
writings of Marco Polo at the end of the 13th
century, through the writings of the 'hashish-dub'
in the 19th century, to the descriptions given in the
first half of this century and in the writings of the
'beat-movement' which started in the 1950s.
Over the centuries the story has gradually
changed. The firs t mention of a drug being used by
the Assassins is in the writings af Marco Polo, who
daims that Hasan used a beverage to put his men
93
to sleep and then carried them in to a beautiful
garden comparable to paradis e itself. In the writings of the 'hashish-club' the beverage in question
became cannabis. During the drug debate in the
1930s the use of cannabis among the Assassins was
portrayed as the means by which they were able to
commit theiratrocities. Finally, in the 'beat-writ-
Alkoholpolitik -
94
ings' Hasan is rehabilitated - he is seen as a
predecessor of the modem drug-user expanding his
or her inner experiences by the use of the drug.
However, there are few if any indications that
Hasan or his Assassins ever used any drugs. There
is even les s evidence that the drug was cannabis.
Tidskrift for nordisk alkoholforskning Vol. 3:89-94) 1986