Avisen Påske 2015
Skrevet av Solborg skrivegruppe
Velkommen til Solborg Avisen Påsken 2015!
Vi er skrivegruppen på Solborg. Vi har gleden av å tilby dere Solborg Avisens utgave
til Påsken 2015. Vi har her en rekke forskjellige innlegg om ting som har skjedd her
på Solborg, og andre ting vi har opplevd og lest om. En stor takk til Marc Baggaley
som har hjulpet oss med å sette dette sammen og få det på trykk, og til Asbjørnsen
og Moe hus som gir oss en fin stue å møtes i.
1
Innhold
Påskedikt
Samklangen mellom natur og mennesker
Min selvbiografi
Foredrag av Eric Brinkhof
Gull verdt
Påske i Camphill
Representantskapsmøte på Vidaråsen
Vevstua
Konsert i Olavsalen
Arena
Leken Lyrikk
Maleterapi
Mummitrollets Påskemoro
Vårdikt
Gud påske alle !
Side 2
Side 3
Side 4\5
Side 6\7
Side 7
Side 8
Side 9
Side 10
Side 11
Side 12
Side 13
Side 14
Side 14
Side 15
Side 16
Påskedikt!
Ja, nå er Påsken
tilbake igjen.
Påskepynt!
Påskeegg!
Påskegodter!
Påskemiddag!
Påskeskirenn!
Grille pølser ute,
snøscootertur!
Kjøre slalåm.
Kjøre akebrett.
Ha sosialt
samvær sammen.
Påsken betyr at
våren er i anmarsj.
Av Hanne Kveli
2
Samklangen mellom natur og mennesker
Jeg liker å se på samklangen mellom natur og mennesker, det er det jeg opplever
når jeg jobber på Solborg.
Jeg driver på med landskapspleie, med klipping av gress og busker. Når det er vår
gleder jeg meg til arbeidet. Så kommer sommeren, klipping og luking, så høst med
innhøsting, da vi tar farvel med sommeren.
Vi avslutter årstidene med høsttakkefest med jordens frukter. Så kommer vinteren,
da fryser jorden og hviler.
Tekst: Nils Erik Bondeson
3
Min selvbiografi (Nina Brun)
En kveld for cirka ni dager siden, satt jeg i sofaen på Parmann Hus. Uventet dukket Karen
opp og jeg skjønner at hun har noe litt alvorlig å fortelle meg. Det har seg slik at hun fikk en
telefon, en henvendelse fra selveste Bente Edlund og Berle – Kunne jeg komme og holde et
foredrag om min livsbiografi for hennes studenter på Berle førstkommende torsdag, altså 5
februar?
Jeg var svært i tvil, og Karen sa jo at det kom litt på kort varsel. Men jeg skulle selvfølgelig
både tenke på det og sove på det. Allerede første morgen, tirsdag 3 februar – liksom våknet
jeg med stikkordet: Prematurt. Så nevnte jeg det for mamma. Hun sa straks – Det er ikke
prematurt, ellers hadde du ikke fått dette tilbudet! Og da kom jeg til å tenke på suksessen
med Sankthans spillet, samt generalprøven på Sundvollen, der jeg tok det på strak arm!
Det KUNNE jeg gjøre nå også, og det GIKK! Og foredraget ble vellykket. Elever som
vanligvis vrir seg på stolen etter en time satt som tente lys i to timer!
Jeg begynte med mine første leveår: Jeg er uten språk, uten blikk. Etter hvert utviklet jeg
mitt provisoriske Ninaspråk, hvor jeg måtte si – Hulv Utte og Kuldebusk, istedenfor halv åtte
og Juletre! Altså Juletre var for stort og mektig for min lille selvfølelse av verdighet for det
store logos, normalspråket! Og Kuldebusk istedenfor Juletre har seg slik at Julen er om
vinteren, når det er kulde ute, om vinteren ble til: Om kulden, og Jul var ”Om Kulden”! Og tre
var for stort, men busk var passe. Dermed ble det Kuldebusk.
Jeg viste frem alt jeg skrev av røverhistorier som barn – Barn på 11 år og bare snakket med
en vokal, men alle konsonantene så slik ut:
J/g sn/kker b/r/
m/d/nn/ v/k/l/n
osv.
Jeg fortalte om mitt liv i sik sak frem og tilbake som språkløs til høytfungerende. Vi fikk – da
mamma var alene med sine små barn besøk av en alkoholiker som bare trengte seg på en
mørk septemberkveld. De andre var redde, pappa bortreist som fotograf men jeg fant typen
behagelig, smatt opp på fanget hans og smøg meg fortrolig inntil ham. Han ble så grepet og
begynte å gråte.
Jeg fortalte om da jeg begynte å flytte hjemmefra. Det måtte stegret interesse og forelskelse
til å motivere meg til å flytte. Først forelskelsen i Trøndelag. Jeg gikk ett år på Fosen
Folkehøyskole fra jeg var 20 til jeg var 21. Så ble det London hvor jeg badet i Themsen! Og
ble ulykkelig forelsket i Uday Bhattacharya, født i Calcutta, India, oppvokst i Kent. Jeg ble
besatt av ham og spionerte på ham og hans gråblå Peugeot racersykkel overalt på Morley
College området, skolen vi gikk på. Jeg hver dag, han bare på onsdager, til Evelyn Marjorie
Ballantines timer. Vi gikk på malerskole. Jeg sørget når han ikke kom og fant ut at han også
gikk på film linjen i City and Guild et annet sted i London. Men så begynte han på Morleys
skulpturlinje, og jeg marsjerte rett dit for å glo på ham. Hans lærer, Allan Thornhill, likte ikke
at jeg bare kom busende in i hans klasse og tok meg til rette, satte meg ned og glodde! Da
vinket Uday meg til seg og tok med meg ut på gaten, utenfor skulpturklassen som holdt til i
et forhenværende gammelt kapell, Lambeth Chapel i Lambeth Walk.
Uday sa at han ikke likte å få så mye oppmerksomhet fra meg. Her opplevdejeg for første
gang i mitt liv å bli ordentlig avvist. Jeg gikk gråtende til min tirsdagsklasse med Anne
Verney og etterpå gråtende til Westminster Tube stajon i blesten og øsregnet den
mollstemte desember ettermiddagen, som en passende ramme rundt min sorg.
4
Jeg fortalte også om mine lange lykkelige år på Steinerskolen, hvor jeg fikk være meg selv
og utfolde meg og slåss med en guttegjeng fra 4 klasse der jeg gikk i 8 klasse.
Mamma hadde fått beskjed fra de på Nic Waal Institutt om aldri å tukte meg, oppdra meg
strengt, for da ville jeg forsvinne og bli borte. Jeg forsvant inn i ”skallet mitt” når inntrykkene
ble for mange, blant annet en gang pappa ikke likte at jeg lekte med maten! Som en maskin i
prosess, slo jeg meg mekanisk av midt i en stilling med skjeen på vei til munnen. Jeg ble
stiv, forsvant fullstendig og ble totalt borte. Mamma begynte å gråte og måtte synge
vuggeviser for meg. Etter en lang stund slo ”maskinen” seg på, der den stoppet og jeg
fortsatte å gafle mekanisk i meg resten av desserten. Jeg kom tilbake igjen.
Jeg fortalte om hvordan jeg, når jeg tegnet drømmene mine, automatisk tegnet de andre,
selv yngre barn som kjemper med sterke blikk, stående som et fjell foran meg der jeg flaut
sa ”Æsj” og løp min vei som en bitteliten figur.
Skam var et sentralt tema i mitt foredrag, det kom frem i tegningene mine, selv om ikke
mange ba meg skamme meg på noen truende måte. For på Steinerskolen tok de nesten på
meg med silkehansker på grunn av det mamma hadde fått beskjed om fra Nic Waals
Instituttet for at jeg ikke skulle bli skremt og forsvinne. Men en klok, pedagogisk skolelege,
Dr. Arne Smit, sa litt det motsatte. ”Er Nina født her på jord blant mennesker så må hun leve
som menneske, bli menneske! Et dilemma som forverret situasjonen for mamma som trodde
jeg var tryggest i min lille Nina Verden.
Men på Steinerskolen ba ingen meg om å skamme meg, men det opplevde jeg første gang i
Camphill.
Karen og Bente syntes jeg burde ha med noe mer positivt fra Camphill, så dermed skrev jeg
et brev til Bente om alle de fantastiske menneskene og vennene mine på Vidaråsen blant
både beboere og medarbeidere som jeg enda savne sterkt.
Tekst: Nina Brun
5
Foredrag med Erik Brinkhof Januar 2015
Erik tok tavlen i bruk og skrev ned hva
forskjellen var mellom mineraler, planter, dyr
og mennesker. Han kom inn på jordens
forskjellige inkarnasjoner, om menneskets
første fysiske anlegg som kun varme og
mørke på Det Gamle Saturn. Da gikk skredet
for meg: Jeg hadde jo lest ”Videnskapen om
det Skjulte” av Rudolf Steiner da jeg bodde på
Sørumsand. Erik ble imponert over meg som
visste så mye om det han hadde tenkt å holde foredrag om. Og at mineralene har
kun fysisk legeme, har eterlegeme, astrallegeme og Jeg hos Gud. I kosmos.
Plantene har fysisk legeme, eterlegeme, men har astrallegeme og Jeg hos Gud.
Dyrene har: fysisk legeme, eterlegeme og astrallegeme her på jorden og Jeget i
Kosmos, hos Gud.
Vi bidro mye, alle som var tilstede. En sa at menneske kan velge, det kan ikke stein,
planter og dyr!
Noe Erik kom inn på, som for mange av oss, jeg inklusiv, var hvordan vi ikke skulle
se ned på den som var under oss, men omvendt. Planten skulle bøye seg ærbødig
ned til mineralet og liksom sier: Takk, mineral, for at jeg kunne være en plante.
Dyrene gjør det samme igjen med planten, bøyer seg ærbødig ned til den og takker
for sitt dyreliv. Og vi bukker og neier for dyrene, for kua og sauen for at vi får melk,
kjøtt og ull. Vi skal behandle våre husdyr med stor respekt, ikke som maskiner, eller
noe vi kan drive rovdrift på, uten omtanke for den respekten vi vise våre dyr. Våre
første husdyr var bisonoksene som Indianerne temmet og holdt som husdyr. Og
dyrene skal vise respekt.
Nå skulle vi snart slakte en del dyr, og Erik og andre hadde skrevet et hymne for og
til dyrene som skulle slaktes. Og dyrene skulle slaktes så humant og ærbødig som
mulig. Men ikke bare dyrene skulle vi vise respekt og bukke oss ned til i ærbødighet,
men våre barn, elever, tenåringer, osv.
Løfte dem anerkjennende opp i lyset, ikke kritisere dem og se ned på dem. Det, sa
jeg, skulle gjelde i Camphill også. Våre omsorgspersoner kan takke oss, bøye seg
ned til oss med respekt og si: Takket være dere har vi en oppgave, et arbeide. Og vi
beboere hedrer våre medarbeidere. Du skal hedre din far og din mor. Men: Far og
mor skal også hedre sine barn. Løfte dem opp, oppmuntre dem og se deres
potensiale, istedenfor å bebreide dem det gale de kan komme i skade for å si og
gjøre.
Det gjelder også dialogen: medarbeider, landsbyboer. Landsbyboerne kan, på grunn
av sin anderledeshet, sine adferdsforstyrrelser være utilregnelige og såre men
medarbeiderne må ikke bare se dette, som beboerne er i utakt med livet med, hvor
de roper litt for høyt og ikke er flinke nok til å bruke sjiraffspråket, unnskyld det lille
sidesporet.
6
Men som vi ser opp til våre omsorgspersoner, må de se opp til oss, eller bøye seg
ærbødig ned til oss og si takk for at vi har noen å vise omsorg, noe å bruke vårt
potensiale til, så våre pedagogiske og beskyttende evner og anlegg kommer til sin
rett. Vi hedrer våre medarbeidere og de kan hedre oss.
For det motsatte drar oss ned og bakover i feil retning ved for mye kritikk. Det gjelder
begge veier. Om noe er galt, bruk ”nonviolent communication” – sjiraffspråket – selv
om ikke det er like lett for utrygge, psykotiske beboere. Selv om ikke jeg selv heller
skal trekke oss ned ved å unnskylde våre svakheter for meget. Vi ber hverandre pent
om det vi ønsker bedre og annerledes av og om hverandre, istedenfor å hakke på
hverandre og kritisere hverandre.
Men Erik Brinkhofs foredrag var ellers for det vesentlige om landbruk, respekt for
planter, mineraler og dyr og for hverandre. Og hva som var forskjellen på disse fire.
Og i forbindelse med slakting, landbruk og dyrehold. Alt skal gjøres med den største
og beste ærbødighet og respekt. Amen.
Alle bidro, vi satt som tente lys i to timer, akkurat som de på Berle!
Tekst: Nina Brun
Gull verdt
Boka heter “Gull verdt” og er skrevet av Helge Gudmundsen. Forlaget er Akilles og
det er idrettens sin privat forlag.
Dette er en bok om fotball for funksjonshemmede. Det er et eget FFU lag som heter
Flatåsen Lions fra Trondheim.
Det handler om at de har vært på TV, har kamper, om innsatsvilje og de har også
vært i utlandet i Slovakia på fotballkamp. Dette er faktisk den beste boka jeg noen
gang har lest. Anbefales for de som er interessert i fotball. Jeg er med i et FFU lag i
fotball i Hønefoss som heter HBK Lions/Tigers. Det føles som om jeg opplever som
de andre i boka har opplevd. Mange følelser, både gode og onde. Alle har ulike
funksjonshemninger og alle får være med å spille fotballkamper.
Av Hanne Kveli
7
Påske i Camphill
Min første Påske i Camphill var når jeg ble fast på Vidaråsen. Der hadde vi
samlinger i Andreasbygget og Kristofferhallen. Jeg bodde på Rotvoll en stund, da
stedet het Kristoffertunet. Da vi feiret Påsken der gikk vi samlet til en vikinghaug,
med blomster over det hele.
Her på Solborg feirer vi med Grensegang og Påskespill. På alle stedene synger vi
Påskesanger og koser oss med god mat og sosialt samvær.
Påsken er inngangen til våren, og i år avslutter vi med tur til Fjellheimen for å
forsterke ekte felleskap.
Tekst: Nils Erik Bondeson
8
Representantskapsmøte på Vidaråsen
Jeg og Karen Nesheim dro tidlig på fredag 31 oktober fra Solborg og plukket opp
Angela Rawcliffe i Oslo. Så kjørte vi direkte til Vidaråsen. Karen og Angela gikk på
ett møte og jeg gikk til kafeen og traff mange der. Jeg gikk så rundt på Vidaråsen og
så på de forskjellige verkstedene.
Resten av gjestene kom etter hvert og spiste kveldsmat på Bakke Kro. Så begynte
møtet og det var presentasjoner av alle gjestene og informasjon om programmet for
helgen. Rigmor Skålholt ledet møtet hele helgen og temaet denne gangen var
”Fellesskapet”.
Lørdag så vi en film fra Vidaråsen fra 1975 og flere bilder. Så hadde vi et flott
foredrag av Nils Christie, han fortalte med innlevelse. Etter kaffepausen var det
paneldebatt med undertegnete, Frank Schmiemann og Sabine Eitel. Jeg snakket om
hvordan det er i husfellesskapet mitt på Solborg. Sabine snakket om
arbeidsfellesskapet sitt og Frank om kulturfellesskapet. Etterpå var det samtaler og
diskusjoner om det vi hadde fortalt.
Etter middag var det omvisning på området ved Bakke Kro der det skal bygges nytt
urteverksted. Grunnmuren var allerede lagt.
Så begynte møtet igjen og det var Åpen Time med flere innlegg. Etter det hadde vi
rapporter fra styret i stiftelsen, Forum fra Frank Schmiemann og flere andre. Ola
Henningsen fra Vidaråsen fremførte hans rolle som vaktmester fra Momos ”Kamp
om Tiden”. Så var det god kveldsmat.
På lørdagskveld var det minnestund i Andreasbygget for hele landsbyen og
gjestene. Alle fikk mintes sine som hadde gått bort det siste året.
Etter frokosten på søndag var det møte bare for representantskapsmedlemmer og
denne gangen var det valg. Det var 4 stykker som gikk av og det kom nye inn.
Denne gangen har det kommet en ny representant som er landsbyboer fra Jøssåsen
og han heter Bjørn Morten Øyangen. Han bor på Nergården og jobber i fjøset. En
veldig flink og flittig kar. Etterpå fikk de nye representantene komme inn og høre
resultatene. Alle de nye fikk ost fra Hogganvik Landsby.
Representantskapet fikk nye vedtekter som vi diskuterte.
Rigmor takket for møtet på Vidaråsen og neste møtet er på Solborg fra 5 til 7 juni.
9
Tekst: Hanne Kveli
Vevstua
Jeg jobber hele året på vevstua. Om vinteren vever jeg bordduker og skjerf, og om
sommeren laver jeg syltetøy. Vi sylter frukt og bær som dyrkes her på Solborg.
Jeg liker best å veve duk. Når jeg er ferdig, tar Alona og klipper dem opp og syr
kantene. Jeg liker også å strikke sokker og hekle duk. Det er andre på vevstuen som
karder ull og spinner garn. På Vevstuen laver vi også væsker, luer og tovete
sitteunderlag.
Jeg liker både sommer og vinter på vevstua. Om sommeren laver vi rabarbrasaft og
det liker jeg best. Rabarbraen vokser på gartneriet og vi må plukke den, skjære den
opp og legge i fryseren. Det kommer mer saft hvis vi fryser den først. Vi presser
saften ut etter vi har tint opp rabarbraen. Vi laver hundrevis a flasker hvert år.
Jeg har jobbet på vevstua i mange år, og gleder meg til mange år til.
Tekst: Wenche Monsen
10
Konsert i Olavsalen på Solborg!
For noen uker siden hadde vi konsert i Olavsalen med Knut Arild Melbøe alias Knut
Ariel og nevøen hans Johannes Mohe Melbøe.
Knut Ariel sang masse fine sanger, spilte både på gitar og munnspill. Johannes
spilte på bassgitar. De to har vært på Norgesturne.
Knut Ariel skriver selvskrevne sanger og har gitt ut 2 cd’er som heter ”Min Kjæreste
Båt” og ”Dykk Hjerte”. Nå driver de å lage en ny CD som heter ”Stjernedøgn”. Den
kommer ut i løpet av april/mai.
Det kom mange for å høre på ham og nesten alle var begeistret for ham. Jeg ønsket
velkommen til de to musikerne og takket for musikken. Det var så vellykka at de
kommer tilbake neste år også. Det var 2 år siden sist de holdt konsert her på
Solborg, så det må ikke bli lenge til neste gang de kommer tilbake.
Tekst: Hanne Kveli
11
Arena!
Den første februar åpnet den nye Arena Hallen i Hønefoss, og jeg var der!
Jeg spiller althorn i Austjord Musikkorps, og vi spilte på åpningen. Mens vi spilte,
klatret noen unge barn på klatreveggen for å vise hvor fin den er. Etter vi hadde spilt,
var det ballspill på banen. Hallen er veldig stor og har plass til tusener av
mennesker. Det er mange forskjellige sport som kan spilles der. Jeg liker å se på all
slags sport, og jeg liker godt å gå på ski, men det kan vi ikke gjøre i den nye Arena
Hallen.
Etter å ha ventet i mange år, er den nye hallen klar til bruk av sportslige folk i
Hønefoss. Gratulerer!
Tekst: Wenche Monsen
12
Dette er et flott dikt/lyrikkbok fra Grobunn som elevene og lærerne har skrevet. De
har skrevet om seg selv, om turer, om arbeidslivet og om naturen. Jeg leste på
under en halv time, fordi den var så bra. Masse fine bilder også. Boka er å anbefale
for de som liker dikt/lyrikk. Får kjøpt den på Grobunn.
Det er et dikt jeg likte aller best og det var dette diktet som heter ”Tur”!
Tur, bål og kaffeskål.
Pølse på spidd og pinnebrød.
Vi tråkker og trasker.
Vi kommer av sted.
Helt til vi må sette oss ned.
Det er et veldig fint dikt om høsten som Odd Martin har skrevet. Det er masse fine
dikt som jeg likte og som jeg har lyst til å skrive her, men det får jeg ikke plass til.
Forsidebildet er også flott og fint. Jeg likte godt diktet om ”Bil”, men den er litt for
lang, så det får dere lese selv.
Diktsamling fra Grobunn
Anmeldt av Hanne Kveli
13
Maleterapi
Maleterapi gir meg mye, det bretter ut sinnet mitt og gjør at jeg føler meg
bedre. Å male med Ylvie er bra, hun er flink maleterapeut.
Dette utvikler det kunstneriske i meg og jeg føler at det gjør godt å male. Jeg føler
jeg har talenter i maling. Når jeg maler føler jeg at jeg svever over min paranoide
schizofreni.
Tekst: Nils Erik Bondeson
14
15
God lesning og vi ønske alle en
riktig god Påske!
Hanne Kveli
Nils Erik Bondeson
Wenche Monsen
Nina Maria Brun
Jan Bang
Edited Marc Baggaley
16