Avisen Påske 2015
Avisen Påske 2015 Skrevet av Solborg skrivegruppe Velkommen til Solborg Avisen Påsken 2015! Vi er skrivegruppen på Solborg. Vi har gleden av å tilby dere Solborg Avisens utgave til Påsken 2015. Vi har her en rekke forskjellige innlegg om ting som har skjedd her på Solborg, og andre ting vi har opplevd og lest om. En stor takk til Marc Baggaley som har hjulpet oss med å sette dette sammen og få det på trykk, og til Asbjørnsen og Moe hus som gir oss en fin stue å møtes i. 1 Innhold Påskedikt Samklangen mellom natur og mennesker Min selvbiografi Foredrag av Eric Brinkhof Gull verdt Påske i Camphill Representantskapsmøte på Vidaråsen Vevstua Konsert i Olavsalen Arena Leken Lyrikk Maleterapi Mummitrollets Påskemoro Vårdikt Gud påske alle ! Side 2 Side 3 Side 4\5 Side 6\7 Side 7 Side 8 Side 9 Side 10 Side 11 Side 12 Side 13 Side 14 Side 14 Side 15 Side 16 Påskedikt! Ja, nå er Påsken tilbake igjen. Påskepynt! Påskeegg! Påskegodter! Påskemiddag! Påskeskirenn! Grille pølser ute, snøscootertur! Kjøre slalåm. Kjøre akebrett. Ha sosialt samvær sammen. Påsken betyr at våren er i anmarsj. Av Hanne Kveli 2 Samklangen mellom natur og mennesker Jeg liker å se på samklangen mellom natur og mennesker, det er det jeg opplever når jeg jobber på Solborg. Jeg driver på med landskapspleie, med klipping av gress og busker. Når det er vår gleder jeg meg til arbeidet. Så kommer sommeren, klipping og luking, så høst med innhøsting, da vi tar farvel med sommeren. Vi avslutter årstidene med høsttakkefest med jordens frukter. Så kommer vinteren, da fryser jorden og hviler. Tekst: Nils Erik Bondeson 3 Min selvbiografi (Nina Brun) En kveld for cirka ni dager siden, satt jeg i sofaen på Parmann Hus. Uventet dukket Karen opp og jeg skjønner at hun har noe litt alvorlig å fortelle meg. Det har seg slik at hun fikk en telefon, en henvendelse fra selveste Bente Edlund og Berle – Kunne jeg komme og holde et foredrag om min livsbiografi for hennes studenter på Berle førstkommende torsdag, altså 5 februar? Jeg var svært i tvil, og Karen sa jo at det kom litt på kort varsel. Men jeg skulle selvfølgelig både tenke på det og sove på det. Allerede første morgen, tirsdag 3 februar – liksom våknet jeg med stikkordet: Prematurt. Så nevnte jeg det for mamma. Hun sa straks – Det er ikke prematurt, ellers hadde du ikke fått dette tilbudet! Og da kom jeg til å tenke på suksessen med Sankthans spillet, samt generalprøven på Sundvollen, der jeg tok det på strak arm! Det KUNNE jeg gjøre nå også, og det GIKK! Og foredraget ble vellykket. Elever som vanligvis vrir seg på stolen etter en time satt som tente lys i to timer! Jeg begynte med mine første leveår: Jeg er uten språk, uten blikk. Etter hvert utviklet jeg mitt provisoriske Ninaspråk, hvor jeg måtte si – Hulv Utte og Kuldebusk, istedenfor halv åtte og Juletre! Altså Juletre var for stort og mektig for min lille selvfølelse av verdighet for det store logos, normalspråket! Og Kuldebusk istedenfor Juletre har seg slik at Julen er om vinteren, når det er kulde ute, om vinteren ble til: Om kulden, og Jul var ”Om Kulden”! Og tre var for stort, men busk var passe. Dermed ble det Kuldebusk. Jeg viste frem alt jeg skrev av røverhistorier som barn – Barn på 11 år og bare snakket med en vokal, men alle konsonantene så slik ut: J/g sn/kker b/r/ m/d/nn/ v/k/l/n osv. Jeg fortalte om mitt liv i sik sak frem og tilbake som språkløs til høytfungerende. Vi fikk – da mamma var alene med sine små barn besøk av en alkoholiker som bare trengte seg på en mørk septemberkveld. De andre var redde, pappa bortreist som fotograf men jeg fant typen behagelig, smatt opp på fanget hans og smøg meg fortrolig inntil ham. Han ble så grepet og begynte å gråte. Jeg fortalte om da jeg begynte å flytte hjemmefra. Det måtte stegret interesse og forelskelse til å motivere meg til å flytte. Først forelskelsen i Trøndelag. Jeg gikk ett år på Fosen Folkehøyskole fra jeg var 20 til jeg var 21. Så ble det London hvor jeg badet i Themsen! Og ble ulykkelig forelsket i Uday Bhattacharya, født i Calcutta, India, oppvokst i Kent. Jeg ble besatt av ham og spionerte på ham og hans gråblå Peugeot racersykkel overalt på Morley College området, skolen vi gikk på. Jeg hver dag, han bare på onsdager, til Evelyn Marjorie Ballantines timer. Vi gikk på malerskole. Jeg sørget når han ikke kom og fant ut at han også gikk på film linjen i City and Guild et annet sted i London. Men så begynte han på Morleys skulpturlinje, og jeg marsjerte rett dit for å glo på ham. Hans lærer, Allan Thornhill, likte ikke at jeg bare kom busende in i hans klasse og tok meg til rette, satte meg ned og glodde! Da vinket Uday meg til seg og tok med meg ut på gaten, utenfor skulpturklassen som holdt til i et forhenværende gammelt kapell, Lambeth Chapel i Lambeth Walk. Uday sa at han ikke likte å få så mye oppmerksomhet fra meg. Her opplevdejeg for første gang i mitt liv å bli ordentlig avvist. Jeg gikk gråtende til min tirsdagsklasse med Anne Verney og etterpå gråtende til Westminster Tube stajon i blesten og øsregnet den mollstemte desember ettermiddagen, som en passende ramme rundt min sorg. 4 Jeg fortalte også om mine lange lykkelige år på Steinerskolen, hvor jeg fikk være meg selv og utfolde meg og slåss med en guttegjeng fra 4 klasse der jeg gikk i 8 klasse. Mamma hadde fått beskjed fra de på Nic Waal Institutt om aldri å tukte meg, oppdra meg strengt, for da ville jeg forsvinne og bli borte. Jeg forsvant inn i ”skallet mitt” når inntrykkene ble for mange, blant annet en gang pappa ikke likte at jeg lekte med maten! Som en maskin i prosess, slo jeg meg mekanisk av midt i en stilling med skjeen på vei til munnen. Jeg ble stiv, forsvant fullstendig og ble totalt borte. Mamma begynte å gråte og måtte synge vuggeviser for meg. Etter en lang stund slo ”maskinen” seg på, der den stoppet og jeg fortsatte å gafle mekanisk i meg resten av desserten. Jeg kom tilbake igjen. Jeg fortalte om hvordan jeg, når jeg tegnet drømmene mine, automatisk tegnet de andre, selv yngre barn som kjemper med sterke blikk, stående som et fjell foran meg der jeg flaut sa ”Æsj” og løp min vei som en bitteliten figur. Skam var et sentralt tema i mitt foredrag, det kom frem i tegningene mine, selv om ikke mange ba meg skamme meg på noen truende måte. For på Steinerskolen tok de nesten på meg med silkehansker på grunn av det mamma hadde fått beskjed om fra Nic Waals Instituttet for at jeg ikke skulle bli skremt og forsvinne. Men en klok, pedagogisk skolelege, Dr. Arne Smit, sa litt det motsatte. ”Er Nina født her på jord blant mennesker så må hun leve som menneske, bli menneske! Et dilemma som forverret situasjonen for mamma som trodde jeg var tryggest i min lille Nina Verden. Men på Steinerskolen ba ingen meg om å skamme meg, men det opplevde jeg første gang i Camphill. Karen og Bente syntes jeg burde ha med noe mer positivt fra Camphill, så dermed skrev jeg et brev til Bente om alle de fantastiske menneskene og vennene mine på Vidaråsen blant både beboere og medarbeidere som jeg enda savne sterkt. Tekst: Nina Brun 5 Foredrag med Erik Brinkhof Januar 2015 Erik tok tavlen i bruk og skrev ned hva forskjellen var mellom mineraler, planter, dyr og mennesker. Han kom inn på jordens forskjellige inkarnasjoner, om menneskets første fysiske anlegg som kun varme og mørke på Det Gamle Saturn. Da gikk skredet for meg: Jeg hadde jo lest ”Videnskapen om det Skjulte” av Rudolf Steiner da jeg bodde på Sørumsand. Erik ble imponert over meg som visste så mye om det han hadde tenkt å holde foredrag om. Og at mineralene har kun fysisk legeme, har eterlegeme, astrallegeme og Jeg hos Gud. I kosmos. Plantene har fysisk legeme, eterlegeme, men har astrallegeme og Jeg hos Gud. Dyrene har: fysisk legeme, eterlegeme og astrallegeme her på jorden og Jeget i Kosmos, hos Gud. Vi bidro mye, alle som var tilstede. En sa at menneske kan velge, det kan ikke stein, planter og dyr! Noe Erik kom inn på, som for mange av oss, jeg inklusiv, var hvordan vi ikke skulle se ned på den som var under oss, men omvendt. Planten skulle bøye seg ærbødig ned til mineralet og liksom sier: Takk, mineral, for at jeg kunne være en plante. Dyrene gjør det samme igjen med planten, bøyer seg ærbødig ned til den og takker for sitt dyreliv. Og vi bukker og neier for dyrene, for kua og sauen for at vi får melk, kjøtt og ull. Vi skal behandle våre husdyr med stor respekt, ikke som maskiner, eller noe vi kan drive rovdrift på, uten omtanke for den respekten vi vise våre dyr. Våre første husdyr var bisonoksene som Indianerne temmet og holdt som husdyr. Og dyrene skal vise respekt. Nå skulle vi snart slakte en del dyr, og Erik og andre hadde skrevet et hymne for og til dyrene som skulle slaktes. Og dyrene skulle slaktes så humant og ærbødig som mulig. Men ikke bare dyrene skulle vi vise respekt og bukke oss ned til i ærbødighet, men våre barn, elever, tenåringer, osv. Løfte dem anerkjennende opp i lyset, ikke kritisere dem og se ned på dem. Det, sa jeg, skulle gjelde i Camphill også. Våre omsorgspersoner kan takke oss, bøye seg ned til oss med respekt og si: Takket være dere har vi en oppgave, et arbeide. Og vi beboere hedrer våre medarbeidere. Du skal hedre din far og din mor. Men: Far og mor skal også hedre sine barn. Løfte dem opp, oppmuntre dem og se deres potensiale, istedenfor å bebreide dem det gale de kan komme i skade for å si og gjøre. Det gjelder også dialogen: medarbeider, landsbyboer. Landsbyboerne kan, på grunn av sin anderledeshet, sine adferdsforstyrrelser være utilregnelige og såre men medarbeiderne må ikke bare se dette, som beboerne er i utakt med livet med, hvor de roper litt for høyt og ikke er flinke nok til å bruke sjiraffspråket, unnskyld det lille sidesporet. 6 Men som vi ser opp til våre omsorgspersoner, må de se opp til oss, eller bøye seg ærbødig ned til oss og si takk for at vi har noen å vise omsorg, noe å bruke vårt potensiale til, så våre pedagogiske og beskyttende evner og anlegg kommer til sin rett. Vi hedrer våre medarbeidere og de kan hedre oss. For det motsatte drar oss ned og bakover i feil retning ved for mye kritikk. Det gjelder begge veier. Om noe er galt, bruk ”nonviolent communication” – sjiraffspråket – selv om ikke det er like lett for utrygge, psykotiske beboere. Selv om ikke jeg selv heller skal trekke oss ned ved å unnskylde våre svakheter for meget. Vi ber hverandre pent om det vi ønsker bedre og annerledes av og om hverandre, istedenfor å hakke på hverandre og kritisere hverandre. Men Erik Brinkhofs foredrag var ellers for det vesentlige om landbruk, respekt for planter, mineraler og dyr og for hverandre. Og hva som var forskjellen på disse fire. Og i forbindelse med slakting, landbruk og dyrehold. Alt skal gjøres med den største og beste ærbødighet og respekt. Amen. Alle bidro, vi satt som tente lys i to timer, akkurat som de på Berle! Tekst: Nina Brun Gull verdt Boka heter “Gull verdt” og er skrevet av Helge Gudmundsen. Forlaget er Akilles og det er idrettens sin privat forlag. Dette er en bok om fotball for funksjonshemmede. Det er et eget FFU lag som heter Flatåsen Lions fra Trondheim. Det handler om at de har vært på TV, har kamper, om innsatsvilje og de har også vært i utlandet i Slovakia på fotballkamp. Dette er faktisk den beste boka jeg noen gang har lest. Anbefales for de som er interessert i fotball. Jeg er med i et FFU lag i fotball i Hønefoss som heter HBK Lions/Tigers. Det føles som om jeg opplever som de andre i boka har opplevd. Mange følelser, både gode og onde. Alle har ulike funksjonshemninger og alle får være med å spille fotballkamper. Av Hanne Kveli 7 Påske i Camphill Min første Påske i Camphill var når jeg ble fast på Vidaråsen. Der hadde vi samlinger i Andreasbygget og Kristofferhallen. Jeg bodde på Rotvoll en stund, da stedet het Kristoffertunet. Da vi feiret Påsken der gikk vi samlet til en vikinghaug, med blomster over det hele. Her på Solborg feirer vi med Grensegang og Påskespill. På alle stedene synger vi Påskesanger og koser oss med god mat og sosialt samvær. Påsken er inngangen til våren, og i år avslutter vi med tur til Fjellheimen for å forsterke ekte felleskap. Tekst: Nils Erik Bondeson 8 Representantskapsmøte på Vidaråsen Jeg og Karen Nesheim dro tidlig på fredag 31 oktober fra Solborg og plukket opp Angela Rawcliffe i Oslo. Så kjørte vi direkte til Vidaråsen. Karen og Angela gikk på ett møte og jeg gikk til kafeen og traff mange der. Jeg gikk så rundt på Vidaråsen og så på de forskjellige verkstedene. Resten av gjestene kom etter hvert og spiste kveldsmat på Bakke Kro. Så begynte møtet og det var presentasjoner av alle gjestene og informasjon om programmet for helgen. Rigmor Skålholt ledet møtet hele helgen og temaet denne gangen var ”Fellesskapet”. Lørdag så vi en film fra Vidaråsen fra 1975 og flere bilder. Så hadde vi et flott foredrag av Nils Christie, han fortalte med innlevelse. Etter kaffepausen var det paneldebatt med undertegnete, Frank Schmiemann og Sabine Eitel. Jeg snakket om hvordan det er i husfellesskapet mitt på Solborg. Sabine snakket om arbeidsfellesskapet sitt og Frank om kulturfellesskapet. Etterpå var det samtaler og diskusjoner om det vi hadde fortalt. Etter middag var det omvisning på området ved Bakke Kro der det skal bygges nytt urteverksted. Grunnmuren var allerede lagt. Så begynte møtet igjen og det var Åpen Time med flere innlegg. Etter det hadde vi rapporter fra styret i stiftelsen, Forum fra Frank Schmiemann og flere andre. Ola Henningsen fra Vidaråsen fremførte hans rolle som vaktmester fra Momos ”Kamp om Tiden”. Så var det god kveldsmat. På lørdagskveld var det minnestund i Andreasbygget for hele landsbyen og gjestene. Alle fikk mintes sine som hadde gått bort det siste året. Etter frokosten på søndag var det møte bare for representantskapsmedlemmer og denne gangen var det valg. Det var 4 stykker som gikk av og det kom nye inn. Denne gangen har det kommet en ny representant som er landsbyboer fra Jøssåsen og han heter Bjørn Morten Øyangen. Han bor på Nergården og jobber i fjøset. En veldig flink og flittig kar. Etterpå fikk de nye representantene komme inn og høre resultatene. Alle de nye fikk ost fra Hogganvik Landsby. Representantskapet fikk nye vedtekter som vi diskuterte. Rigmor takket for møtet på Vidaråsen og neste møtet er på Solborg fra 5 til 7 juni. 9 Tekst: Hanne Kveli Vevstua Jeg jobber hele året på vevstua. Om vinteren vever jeg bordduker og skjerf, og om sommeren laver jeg syltetøy. Vi sylter frukt og bær som dyrkes her på Solborg. Jeg liker best å veve duk. Når jeg er ferdig, tar Alona og klipper dem opp og syr kantene. Jeg liker også å strikke sokker og hekle duk. Det er andre på vevstuen som karder ull og spinner garn. På Vevstuen laver vi også væsker, luer og tovete sitteunderlag. Jeg liker både sommer og vinter på vevstua. Om sommeren laver vi rabarbrasaft og det liker jeg best. Rabarbraen vokser på gartneriet og vi må plukke den, skjære den opp og legge i fryseren. Det kommer mer saft hvis vi fryser den først. Vi presser saften ut etter vi har tint opp rabarbraen. Vi laver hundrevis a flasker hvert år. Jeg har jobbet på vevstua i mange år, og gleder meg til mange år til. Tekst: Wenche Monsen 10 Konsert i Olavsalen på Solborg! For noen uker siden hadde vi konsert i Olavsalen med Knut Arild Melbøe alias Knut Ariel og nevøen hans Johannes Mohe Melbøe. Knut Ariel sang masse fine sanger, spilte både på gitar og munnspill. Johannes spilte på bassgitar. De to har vært på Norgesturne. Knut Ariel skriver selvskrevne sanger og har gitt ut 2 cd’er som heter ”Min Kjæreste Båt” og ”Dykk Hjerte”. Nå driver de å lage en ny CD som heter ”Stjernedøgn”. Den kommer ut i løpet av april/mai. Det kom mange for å høre på ham og nesten alle var begeistret for ham. Jeg ønsket velkommen til de to musikerne og takket for musikken. Det var så vellykka at de kommer tilbake neste år også. Det var 2 år siden sist de holdt konsert her på Solborg, så det må ikke bli lenge til neste gang de kommer tilbake. Tekst: Hanne Kveli 11 Arena! Den første februar åpnet den nye Arena Hallen i Hønefoss, og jeg var der! Jeg spiller althorn i Austjord Musikkorps, og vi spilte på åpningen. Mens vi spilte, klatret noen unge barn på klatreveggen for å vise hvor fin den er. Etter vi hadde spilt, var det ballspill på banen. Hallen er veldig stor og har plass til tusener av mennesker. Det er mange forskjellige sport som kan spilles der. Jeg liker å se på all slags sport, og jeg liker godt å gå på ski, men det kan vi ikke gjøre i den nye Arena Hallen. Etter å ha ventet i mange år, er den nye hallen klar til bruk av sportslige folk i Hønefoss. Gratulerer! Tekst: Wenche Monsen 12 Dette er et flott dikt/lyrikkbok fra Grobunn som elevene og lærerne har skrevet. De har skrevet om seg selv, om turer, om arbeidslivet og om naturen. Jeg leste på under en halv time, fordi den var så bra. Masse fine bilder også. Boka er å anbefale for de som liker dikt/lyrikk. Får kjøpt den på Grobunn. Det er et dikt jeg likte aller best og det var dette diktet som heter ”Tur”! Tur, bål og kaffeskål. Pølse på spidd og pinnebrød. Vi tråkker og trasker. Vi kommer av sted. Helt til vi må sette oss ned. Det er et veldig fint dikt om høsten som Odd Martin har skrevet. Det er masse fine dikt som jeg likte og som jeg har lyst til å skrive her, men det får jeg ikke plass til. Forsidebildet er også flott og fint. Jeg likte godt diktet om ”Bil”, men den er litt for lang, så det får dere lese selv. Diktsamling fra Grobunn Anmeldt av Hanne Kveli 13 Maleterapi Maleterapi gir meg mye, det bretter ut sinnet mitt og gjør at jeg føler meg bedre. Å male med Ylvie er bra, hun er flink maleterapeut. Dette utvikler det kunstneriske i meg og jeg føler at det gjør godt å male. Jeg føler jeg har talenter i maling. Når jeg maler føler jeg at jeg svever over min paranoide schizofreni. Tekst: Nils Erik Bondeson 14 15 God lesning og vi ønske alle en riktig god Påske! Hanne Kveli Nils Erik Bondeson Wenche Monsen Nina Maria Brun Jan Bang Edited Marc Baggaley 16
© Copyright 2024