Mammas bønn Skrevet av Elisabeth Knutsen Tilgi meg min sønn, for hver en morgen jeg lukker døra mi bak meg og går. Endeløs er avmakten og sorgen. Jeg forventer ikke du forstår. Rommet vårt er mørkt og kaldt og stille. Jeg har satt frem bollen din med vann. Ingen mat, selv om jeg gjerne ville. Drikk forsiktig, og vær tapper, lille mann. Du ba ikke om din plass, blant arme. Dette liv er alt jeg har å by. Mine tårer gir deg ingen varme, på vei til marked, ved hvert morgengry. Hvem skal stryke hånden over kinnet? Roe deg og gi deg trøst og stell? Smerten skjærer meg brutalt i sinnet. Dagens måltid krever jobb til kveld. Lille venn, når ingen fins og svarer dine tårer, blikk og rop i nød. Vit at jeg gjør mitt beste, - det jeg klarer. Og velger livet, når det hvisker død. Smilet ditt står for meg i mitt indre. Og håpet er at vinduet på gløtt, gir solens stråler kraften til å lindre savn og sult og sorg. Og gjør deg trøtt. Som dine hender holder rundt min finger. Og natten omgjør du og jeg til «vi». Får mammas drømmer englestøv og vinger. Og fremtiden er vår, og den er fri. Elisabeth Knutsen var med Strømmestiftelsen på prosjektbesøk i Uganda høsten 2012 som frivillig medarbeider. Hennes møte med arbeidet i Miles2Smiles resulterte i dette diktet. 10 HJELP TIL SELVHJELP 1 2013 | www.strommestiftelsen.no Min sønn, jeg stryker dagens gråt av munnen og hvisker; Du er trygg, nå kan du fly! Det eneste vi eier her er stunden til solen treffer vinduet på ny. www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 1 2013 11