Selvorganisert selvhjelp Fylkeskonferanse i Drammen for Buskerud, Vestfold og Telemark, 6. november 2014 Den 6. november 2014 var rundt 50 mennesker samlet til fylkeskonferanse om selvorganisert selvhjelp i Drammen. Deltakerne kom fra Buskerud, Vestfold og Telemark. Privatpersoner, kommuner, fylkesmannsembeter, fylkeskommuner, helseforetak og organisasjoner var representert. Fra kommunene deltok mange ulike enheter, blant annet ansatte innen arbeidsmarkedstiltak, kreftomsorg, rus og psykisk helse. Konferansen ble arrangert av Selvhjelp Norge i et samarbeid med fylkesmannsembetene og fylkeskommunen i de tre fylkene. 1 Mini jazzkonsert ved sanger og sosionom Marit Lien Gulliksen og jazzmusiker Olga Konkova Disse to damene skapte en stemningsfull og god start på dagen. Marit fortalte oss at dette var første gang hun våget å opptre i en fagsammenheng. Hun poengterte at selvhjelp er for oss alle, uansett alder og livssituasjon. Husk: «det er når vi trenger hverandre det skjer noe», sa hun. De to musikerne ledet oss gjennom fire sanger som gav mening og innhold for dagens tema: «I have a dream», «If I can help somebody», «You`ve got a friend» og «Bridge over troubled water». Som introduksjon til konsertens siste sang oppfordret Lien Gulliksen oss til å gripe livet og hverdagen, og se meningen i det vi klarer hver dag. De avsluttet sin lille, men sjelsettende konsert med å gi tilhørerne gåsehud, da de fremførte «What a wonderful world». Tusen takk begge to! Daglig leder av Selvhjelp Norges distriktskontor for Buskerud, Vestfold og Telemark, Anne Grete Tandberg ønsket velkommen. Konferansen er ett ledd i arbeidet med å spre erfaring og kunnskap om selvorganisert selvhjelp. Selvhjelp Norge som kompetansesenter bidrar gjennom kunnskapsformidling og nettverksbygging. For at selvhjelpsarbeidet blir en reell mulighet i lokalsamfunnene, er samhandling nøkkelen. Videre viste Anne Grete til Selvhjelp Norges nasjonale informasjonskampanje. Temaene for kampanjen er «Hvordan ville tittelen på sangen/boken/maleriet/filmen om ditt liv være?» Målet er at flere skal vite om muligheten, og ta selvhjelpsforståelsen og verktøyene i bruk. Offisiell åpning av konferansen ved Helen Bjørnøy, Fylkesmannen i Buskerud Bjørnøy snakket rundt fire viktige temaer, der selvhjelpsarbeidet spiller en betydningsfull rolle: Håp og drømmer. Fremtidsdrømmer er viktig som menneskelig drivkraft, og som grunnlag for fremtiden. Det å jobbe med ressurser, krefter, aksept og endringsmuligheter er enormt viktig og utrolig meningsfullt – både for enkeltindivider, grupper og samfunnet forøvrig. Det handler om å holde fast ved menneskeverd gjennom å TRO på og SE våre iboende ressurser. 2 Opp og nedturer. De fleste av oss vil kjenne på kamp og fortvilelse. Det er en naturlig del av livet. Selvhjelpsarbeid handler om MOT til ærlighet. En skal formidle det gode også, men ha AKSEPT for motbakkene, og MOT til å si noe om det som er vanskelig, er viktig. Se seg selv, og andre i møte med verden. Selvhjelp har to viktige dimensjoner: den ene er å evne å gå innover i seg selv, den andre er å se andre menneskers kamp og lidelse i livet. Viktig samfunnsutviklingsarbeid. Selvhjelpsgruppene og selvhjelpsarbeidet er et viktig samfunnsutviklingsarbeid. Bjørnøy poengterte at erfaringene fra dette arbeidet MÅ formidles til politiske beslutningstakere på alle nivå; lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. For menneskets liv er langt mer enn et individuelt anliggende. Til slutt rettet Helene Bjørnøy en takk til Selvhjelp Norge for formidlingen og helheten i selvhjelpsarbeidet – der en søker å nå ut til alle lag av samfunnet. Prinsipper og rammer for selvhjelpsgrupper ved Per Sandvik Per innleder sitt fremlegg med en velkjent frase, der vi på spørsmål om hvordan vi har det svarer «Jo takk, bare bra». En forutsetning for alt selvhjelpsarbeid er å erkjenne at en har et egenopplevd livsproblem. Erkjennelsen – i motsetning til fornektelsen - er en forutsetning for å oppnå noe med selvhjelpsarbeid. Selvhjelpstankegangen kan brukes av oss alle i hverdagen, ikke bare sammen med andre i en gruppe. Arbeidet i en gruppe er først og basert på egen indre motivasjon. Man må orke å ta tak, og det kan være tungt i en livskrise. Det handler om å tro på egne evner og ressurser, eller at en får hjelp til å gjenopprette troen på seg selv og egne iboende ressurser. Sandvik poengterte at det er viktig å finne mer enn én meningsfull arena i livet. Vi er helhetlige mennesker og det handler om å redusere sårbarheten ved å skaffe seg mer enn en «bestevenn». Selvhjelp er en mulighet for oss alle, men vi må ville det, gjøre noe selv og tro at vi kan. Selvhjelp innebærer også ansvar. I en selvhjelpsgruppe får en ansvar gjennom at andre stoler på, og har tillit til oss. Vi har et felles ansvar i gruppa, ved siden av eget ansvar for eget liv. Ansvar er ikke bare en byrde, men et privilegium – ansvar gir muligheter. Prinsippene for selvhjelpsarbeidet er viktige suksessfaktorer i en selvhjelpsgruppe, men også viktige som verktøy i kommunikasjon med andre mennesker ellers i livet. Ved å lære å ta i bruk selvhjelpsprinsippene setter en seg i stand til å hjelpe både seg selv og andre på en mer hensiktsmessig måte. Her og nå: En trener egen oppmerksomhet, og på hva som skjer følelsesmessig med en selv i vanskelige situasjoner. Noen ganger kan manglende bevissthet gjøre at vi reagerer på en måte som 3 kan forverre en situasjon. I etterkant kan vi angre på at vi sa noe, ikke sa noe, etc. Jo mer vi trener på å være bevisst, jo større handlingsrom får vi, og jo mindre behøver vi å angre på ting i etterkant. Aktiv lytting: vi har to ører og en munn av en grunn. Dele erfaringer, og ikke gi råd hvis du ikke blir spurt. Per viste til Oscar Wilde, og fortsatte med at gode råd er ikke særlig nyttige hvis den som får dem ikke har bedt om dem. Snakk ut fra deg selv: det er JEG som sliter med denne følelsen, valget eller situasjonen. Gjennom å snakke ut fra seg selv, og ikke du/man/vi/alle eller de andre – tar vi ansvar for egne følelser. Det er stor forskjell på å si «Jeg føler meg ikke elsket» vs. «Du elsker meg ikke». Herfra og fremover: Selvhjelpsarbeidet handler om hvordan du har det nå og hva du selv kan gjøre med det - ikke om hvorfor det er slik, eller hvem som har skylden. I en gruppe hvor folk i utgangspunktet kom med ulike problemer vil deltakerne kunne oppleve å få mer og mer til felles når de fokuserer på hva de ønsker å få til framover. Å fortelle sin historie er nødvendig for å vise hvem vi er og for å bygge tillitt gruppemedlemmene imellom. Hvis vi ikke går videre til nåtid og fremtid vil vi risikere å bli mer og mer forskjellig i våre individuelle historier. Vi risikerer også å miste fokuset på handling og mestring som er så viktig for å få et godt samspill i selvhjelpsgruppen. Våg å være synlig: det er god trening for livet ellers. Det kan være nyttig å sortere eller rydde i eget liv. Noe må en leve med. En får ikke gjort noe med andre, men seg selv er en herre over. Noe kan en gjøre noe med her og nå, små enkle grep kan frigjøre energi. Hva trenger jeg hjelp til, og hva må jeg arbeide videre med, ting tar tid – men sammen med andre blir livet/situasjonen tydeligere. Læringsprosessen er et nyttig verktøy. Ved å la seg berøre, og erkjenne sine egne tanker og følelser, kan vi bli bevisst hva disse er utrykk for. Hvis vi agerer for raskt på følelser så er det vanskelig å bli bevisst dem. Vi risikerer at ting vi ikke er bevisst styrer mer av våre handlinger og liv enn vi er klar over. Hvis vi utagerer på våre følelsesmessige berøringer, benekter dem, beskylder andre eller gir andre ansvaret for dem er det vanskelig å komme videre med et livsproblem. Selv uten noe livsproblem å stri med vil en slik adferd kunne skape mellommenneskelige vanskeligheter. Gjennom bevisstgjøring kan en bearbeide det en opplever problematisk, skape bevegelse og større handlingsrom. Slik bevegelse skaper nye erfaringer, som kan tas frem senere i lignende situasjoner. Rammene for selvhjelpsgruppene er viktig for å skape forutsigbarhet, trygghet og ønsket utvikling. At selvhjelpsgruppene er lederløse, gir alle deltagerne et felles ansvar for egen og felles fremgang. Å bli ansvarliggjort er viktig. Det er ikke slik at noen andre alltid skal rydde opp for oss. I selvhjelpsgruppene skal vi jobbe med det vi kan ta ansvar for selv, ikke noe annet. Vi kan finne ut at vi trenger hjelp, terapi, etc. og da kan vi ta initiativ til å løse dette utenfor gruppen. I selvhjelpsgruppen har hver enkelt deltaker selv ansvar for sin egen deltakelse og læring. I tillegg har alle et felles ansvar for at gruppen følger rammene og prinsippene og de tingene deltakerne har blitt enige om i felleskap. Ulike problemer har gjenkjennelse og overføringsverdi til hverandre. Livet ellers er heller ikke likt. Gruppedeltagelse kan også fremme modellæring. Gjennom å oppleve at andre setter seg mål, og når dem, får en tro, håp og lyst til å mestre i eget liv. 4 Per avsluttet med å oppsummere på følgende måte: Selvhjelp starter i gruppen og fortsetter i livet. Verktøyene kan anvendes uansett hvor en er i livet. En selvhjelpsgruppe er et verksted, der en bearbeider livsproblemer sammen med andre. En trener på tilstedeværelse og bevissthet i eget liv, og egen adferd og holdninger til andre. Selvhjelpsmiljøer har verdifull erfaring og kunnskap, basert på en kultur som er både støttende, utfordrende og utviklende. Erfaringer fra ei selvorganisert selvhjelpsgruppe Fra Vestfold stilte en selvhjelpsgruppe og delte sine erfaringer fra sitt selvhjelpsarbeid. De ga konferansen det lille ekstra, gjennom sin jordnære og ekte fremstillingsmåte. Seks damer og to menn har møttes en gang hver uke, i fire år. Syv stykker stilte for å dele sine erfaringer. De startet med å si at selvhjelp er for alle, uavhengig av hva en sliter med. Deres inngangsproblem til deltagelsen var forskjellig, og de betegnet seg selv som «en blomsterbukett av problemer og diagnoser». Anne Grete Tandberg stilte spørsmål til gruppen, som de besvarte. Oppstarten. En av deltagerne ble spurt av en bekjent om å delta i gruppa. At de kjente hverandre fra før ble tatt opp og snakka om, og slik la de grunnlaget for at det fungerte godt videre. Denne deltageren sa: «De er en gjeng med utrolig mye ressurser … alle tok imot meg med interesse, ydmykhet, romslighet og mye humør». Selvhjelp handler om å bry seg om hverandre. Som en refererte til: «Det finnes tre viktige steder å være: i noens tanker, i noens hjerte og i dag er det å være her.» En annen sa: «Det er utrolig deilig å ha et sted en kan komme uten å prestere. Det er interessant å være i en gruppe med ulike problemer, en får tankene bort fra en selv, gjennom å høre om andres opplevelser. Det gir nye «perspektiv», en annen sa: «Jeg er evig takknemlig for gruppa.» En av damene forteller at om hun noen gang skal skrive en bok skal den hete: «Men gruppa mi får du aldri», for gruppa er viktig for henne - den gjør henne godt. De forteller at de problemene de har støtt på i gruppa har gitt dem verdifull læring, og har gjort dem sterkere sammen. Gruppedeltagelsen krever at en selv har et ønske om å forandre seg som felles plattform i all ulikheten. En sa: «Deltagelsen krever at en trer ut av egen komfortsone, og er seg selv» for: «Det er veldig lett å flykte i motgang – vi sto i det og vokste på det!» Problemet som ressurs. En av deltagerne sa: «Trøblete hverdager må aksepteres, og snus … ved å velge å ta tak. Gruppa blir en ressurs til økt selvfølelse. Det å se at andre blir bedre er en ressurs!» En fortalte: «Gruppa gir meg enorm trygghet. Jeg kan være meg selv – den ene gangen i 5 uka, i to timer! Det uten at jeg føler jeg stjeler andres tid og får dårlig samvittighet. Med tanke på ensomhet, er dette en enorm trygghet». De forteller at gruppa har innført noe de kaller «5 minutter'n», der en myk ball sendes rundt bordet og alle sier noe. Det handler mye om å bli sett! En forteller «Når vi er utenfor gruppa, med familie/venner/andre i situasjoner, kan en lukke øynene å se for seg gruppa – humoren, alvoret – og du vet du kan stå i det du står i.» Det ble også påpekt at det er godt å vite at egne erfaringer kan hjelpe andre videre. Det å tørre å si JEG, og dele tanker og følelser. Så påpekes viktigheten i å kunne be om råd, om en ønsker det. Gruppa oppleves som en stor støtte i hverdagen. Deltagerne innrømmer at mangelen på struktur kan være utfordrende, men at det også gir mye læring og mestring. En sa: «Gruppa er en aktiv styrking for hverandre.» De får et spørsmål fra salen, om de ikke bør opphøre snart – etter fire år? Hvorpå det blir svart at «hvor lenge ei gruppe eksisterer er opp til hver enkel gruppe. Gruppa er enige om at så lenge gruppa gir noe, kan de ikke tenke seg å opphøre». Det er også opp til hver enkelt deltager om gruppen gir en noe personlig, og gjøre aktive valg for seg selv. Deltagernes siste ord ble: «Vi er glad i gruppa, og vi deler dette fordi vi vil gi andre samme mulighet!» Det ble en lengre pause med lunsj, før vi fikk høre om: Forskning på selvorganiserte selvhjelpsgrupper i foredraget: Fortrolige fremmede og personlig endring, ved forsker Ånund Brottveit fra KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) Brottveit fremmer at deltagerne i en selvhjelpsgruppe er som fortrolige fremmede å regne, og kanskje skal vi ikke være like åpen om alt til alle. En selvhjelpsgruppe representerer både anonymitet og gjensidighet. Han hevder at både de som opplever ensomhet, men også de som har store, gjerne tyngende nettverk, vil ha likeverdig nytte av fortroligheten en slik gruppe representerer. Ånund viser til både Jürgen Matzat (tysk professor i psykologi), som hevder at selvorganiserte selvhjelpsgrupper er psykoterapi uten psykoterapeut, og Dr. Thomasine Borkman (USA), som hevder at selvhjelpsgrupper handler om læring og kunnskapsbygging. Brottveit så på forskjeller og likheter i selvhjelpsgrupper drevet etter prinsipper fra Anonyme Alkoholikere (AA) og Selvhjelp Norge (SN). AA representerer en fastsatt, strukturert form med ritualer og formularer, der det forventes at en holder en 12-trinns utviklingsstige. SN formidler et sett rammer og prinsipper som anbefales for å hjelpe gruppene til å holde fokus. Gruppedynamikken mellom deltakerne utnyttes mer aktivt, og dette fører til utvikling for både enkeltindivid og gruppen. Brottveit problematiserer små lokalsamfunn, og deres mangel på anonymitet. Slike steder kan behovet for grupper være ekstra stort. Fortroligheten fører til at hverdagens fasader og masker kan kastes innad i gruppa. Åpenheten i gruppene baseres på en forventning om gjensidighet. Man må 6 ikke dele alt – men det forventes at en deltar. Gruppene må snakke om hvordan en forholder seg til hverandre utenfor gruppesettingen. Dette er viktig, og ekstra viktig i små samfunn. Selvhjelpsgruppen er et mentalt treningsstudio. Gruppemedlemmene er i samme båt, de har behov for endring - det skaper forståelse og mot. Gjennom å dele egne opplevelser, og speiling, får en ny forståelse og nye perspektiv. Gruppen er en lukket arena, der det en deler og jobber med ikke får konsekvenser utenfor gruppen. Men kompetansen en erverver kan anvendes i hverdagen. Fagpersoner kan være skeptiske da gruppene ikke kontrolleres, men erfaringene fra denne undersøkelsen tyder ikke på at denne formen for selvhjelp er uforsvarlig. I selvhjelpsgruppa søker en ikke svarene i faglitteraturen, men i erfaringskunnskapen. Ånund viser til informanter som har fortalt at de har delt ting i selvhjelpsgruppa, som de ikke har turt å si til profesjonelle behandlere. Selv om informantene kan ha ulike erfaringer med terapeuter, vil de fleste si at ei selvhjelpsgruppe er et supplement og ikke en erstatning for behandling. En gruppe er et sosialt micro-kosmos. Det å kjenne på seg selv og egne følelser er viktig i selvhjelp mennesket som ekspert på seg selv. Lokalt nettverk og informasjonsarbeid i Buskerud, ved Anne Grete Tandberg. Selvhjelp er en nasjonal politisk satsning, og baseres samtidig på folks erfaringer. Arbeidets brede nettverk fra ulike kulturer i samfunnet gjør arbeidet spennende. De lokale kontaktpunktene er svært viktige. De representerer reelle steder en kan henvende seg, når en ønsker å ta selvhjelpsmuligheten i bruk. Praktisk arbeid med informasjon, nettverk og tilrettelegging for selvhjelpsgrupper gjøres her. Oversikt over kontaktpunkter finnes på nettsiden til Selvhjelp Norge. Lokale erfaringsnettverk er verdifullt for å forankre arbeidet i lokalsamfunnene. I fylkene Buskerud, Vestfold og Telemark har de slike virksomme nettverk. Det offentliges rolle er å gi informasjon, være pådrivere, og tilrettelegge på overordnet nivå, uten å drive selvhjelpsarbeidet. Det selvorganiserte prinsippet er viktig å bevare. Arbeidet med selvhjelpen er det det enkelte menneske som har ansvar for. Selvhjelp Norges distriktskontorer bidrar til lokale kontaktpunkt og nettverk med å:       være et informasjonspunkt for selvhjelp i sitt dekningsområde styrke det lokale arbeidet gjennom kompetansehevende tiltak være en pådriver for utvikling av selvhjelpsarbeidet i samarbeid med lokale aktører, og gjennom dette bygge nettverk være en faglig ressurs i sitt dekningsområde, blant annet ved å holde foredrag, informasjonsmøter og fagdager og arrangere regionale konferanser støtte opp om lokal igangsetting av selvorganiserte selvhjelpsgrupper og etablere nettverk for lokale aktører som er engasjert i dette arbeidet samarbeide med lokale kontaktpunkter og sentre for selvhjelp og mestring etter hvert som disse etableres 7 Fra fange til sivilist - en selvhjelpshistorie Jon Dahl, Kirkens Bymisjon Drammen John Dahl innleder med å vise til viktigheten av å orientere mennesker inn mot noe de er opptatt av, interessert i, og muligheten til noen å snakke med. Mennesker deler erfaringer, små og store likheter og fellesskap, en skal akte seg vel for å sette folk i bås! John deler sin egen historie og erfaringsbaserte kunnskap. 23 år i fengsel, gjentatte tvangsinnleggelser i psykiatrien og rusmisbruk. Han har en erfaringsplattform der Motivasjon er menneskets drivstoff! han med rette kan si at han vet noe om hva det ~John Dahl~ vil si å ta tilbake eget liv. Dahl forteller om Egenutviklingsskolen i kirkens bymisjon, som har trygghet som hovedmål. De gir noen, noe å gå til av egen, frie vilje. Det gir mennesker mulighet til å ta tak i eget liv. Det jobbes mye med positivt fellesskap, og MOT til å tørre å stå i hverdagen. Dele skam, angst – det livet byr på – med hverandre. De har også egne aktivitetsgrupper, der de gjør noe aktivt sammen, som sykkelturer, skiturer ol. Indre motivasjon er viktig i all endring. Men, av og til kan det være sunt med et spark bak – provokativ motivasjon. Det er ikke bra å dulle for mye med mennesker heller. Å bli stilt krav til og å få ansvar er oppbyggende for folk flest. Mange som møter veggen, kommer tilbake. På veien er motivasjonen og lysten viktig. Å finne inspirasjon i noe eller noen andre, er betydningsfullt. En skal sette seg selv hårete mål, men huske å ha selvinnsikt nok til at de er mulige! Det kan være mye motivasjon i å se at andre mestrer. John sier han deler sin håpløse historie, for å gi andre håp og tro på at de kan – inspirere. Menneskers positive mestringshistorier kan påvirke andre til å få lyst til å ta tak i, og gjøre noe med det en opplever utfordrende – motivasjon. Som John påpeker finnes det mange gode tiltak og muligheter der ute, men mange vet ikke om dem. Det er viktig å få informasjon ut, slik at mennesker får vite hva som er mulig! 8 Konferanseavslutning ved Sigrid M. Thielemann, leder for bystyrekomité helse, sosial og omsorg i Drammen, samt sentral i folkehelsearbeidet i Buskerud fylke. Thielemann minner salen om at kommunen har ansvar for folkehelse, og at selvorganisert selvhjelp er et viktig folkehelsearbeid. Bærekraftig samfunnsutvikling krever at vi fremmer helse og forebygger sykdom. Samfunnet i sin helhet må bli bedre på å innse at alle mennesker har iboende ressurser. Slik går vi fra å være passive til aktive – i egne liv, men også som medarbeidere. Hun rettet en stor takk til gruppa fra Vestfold, deres historie var viktig og nyttig! Videre minnet hun salen om at non-profitt institusjoner skal kunne låne lokaler på skoler - gratis. Alle har vi en viktig rolle i å gjøre selvhjelpsarbeidet mulig, gjennom informasjon og tilrettelegging. Hun avsluttet dagen med å sitere Albert Camus: «Gå ikke foran meg, kanskje følger jeg deg ei. Gå ikke bak meg, for kanskje viser jeg ei vei. Gå ved siden av meg og bare vær min venn». 9