1. No category

Kjus, Skåden og Telste
Audun Kjus, Kristina Skåden og Kari Telste
Kulturgjenstander og gjenstandskultur
I utstillingsmontrene våre har vi gjenstander. Vi har dem fordi vi ønsker
å få dem i tale, vi vil plassere dem i kulturelle sammenhenger. Mens
gjenstander ser ut til å ha ytre grenser, er kultur et åpent landskap: Alle
skillelinjer er foreløpige, og de endrer seg mens vi betrakter dem. Kultur er
vanskelig å fange, men gjenstandene har vi i hvert fall en viss kontroll på.
I humaniora og i samfunnsvitenskapene er det flere som har problematisert og tatt ulike oppgjør med begrepsparet natur/kultur. De har påvist at
det som tidligere ble regnet som natur, ved nærmere ettersyn viser seg å være
sosialt, historisk og samfunnsskapt. Dette skal vi ikke forfølge her, men vi
vil dvele litt ved selve ordet kultur. Mennesket er et vesen som med iver og
pågangsmot former sine egne omgivelser. De livsbetingelsene som er formet
av oss selv, kan vi forsøke å skille fra de øvrige ved å kalle dem kultur. Men
det vi skaper med hender og kropper og dikteriske evner, det finnes ikke en
gang for alle. Kultur blir til i forskjellige praksiser, i bruk og i virksomhet i
omgivelsene, og finnes derfor bare ved at den gjenskapes. Kultur er alltid
i støpeskjeen, og det nye vi lager, blir aldri helt likt det fortidige. Ofte blir
det ganske annerledes, og derfor har kulturhistoriske museer en oppgave.
De tar vare på levninger etter hvordan menneskene en gang innrettet seg i
verden, slik at senere generasjoner skal få tilgang til kunnskap om tidligere
menneskers strev med å forstå og forme sine livsvilkår.
kjus, skåden og telste | kulturgjenstander og gjenstandskultur
7
Ordet kultur var til å begynne med en metafor. Betydningen av ordet er
siden utvidet i mange omganger, og det vanligste i dag vil være å forstå det
som en abstraksjon eller en generalisering. Den tidligere, mer konkrete
betydningen var å vende jorden. Erfaringene med å bearbeide jordsmonnet
for å få rikere avlinger av vindruer eller korn, ble overført til andre, mindre
håndfaste felt. Det metaforiske grunnlaget for kulturbegrepet gir fortsatt
innsikter som innspill til hvordan vi kan betrakte og utforske kultur:
Kultur er arbeid. Slik man må bruke muskler for å spavende et jorde,
krever alle kulturelle ytringer en fysisk bearbeidelse av materielle omgivelser. Og de virksomhetene vi gir oss ut i fordi vi mener de er livsviktige
for oss, alt strevet med å holde oss i live og i gang og på høyde med situasjonen, men også det arbeidet vi legger i å oppleve fellesskap, glede og
moro, er steder der kultur utformes.
Kultur er foredling av råstoffer. All skapende kulturell virksomhet,
også i såkalte kreative yrker, går ut på å manipulere, bevege og bearbeide
elementer som allerede finnes: spa, kna, vri og vende på dem.
Kultur er å flytte rundt på ting. Slik arden beveger seg gjennom jorden,
vil også andre kulturelementer måtte være i bevegelse hvis de skal bidra
til å forme omgivelsene og livsvilkårene våre.
Vi trenger redskap. Vi trenger en spade eller en ard. Gjenstandene vi
omgir oss med, er våre håndtak, som vi kan feste grep om for å klare å
vende jorden. Og tingene får betydning for oss etter hvordan vi skjønner
at vi kan bruke dem, og etter hvordan de er der for oss i vår praktiske,
estetiske, emosjonelle og sanselige virksomhet.
Så langt er det tydelig at den opprinnelige metaforen er god. Den gir
oss et helt spekter av kjennetegn ved kultur. Som kulturforskere og kulturhistorikere kan vi studere disse aspektene. Men som vi skal se, har kultur
flere kjennetegn som ikke kommer så godt til syne i jordbruksmetaforen.
Slik fungerer metaforer: De kan vise noen egenskaper ved et fenomen,
men de kan ikke vise alle. Språket er dypt fundert i metaforer, og med
all gleden og nytten det gir oss, vil det aldri kunne dekke alle sider ved et
fenomen slik vi erfarer det. Samtidig som vi griper noe, er det noe annet
som glipper. Her er noen aspekter ved kultur som jordbruksmetaforen
vanskelig kan fange opp:
De sosiale relasjonene og betingelsene. Selv om en mann står alene
på et jorde og spar, vil han som regel gjøre det for noen eller på vegne
8
by og bygd 46
av noen. Kunnskapene om når og hvordan og hvorfor det skal gjøres, er
ikke noe han har funnet ut helt av seg selv. Det meste av kunnskapen er
alltid delt kunnskap.
De omfattende nettverkene. Det er aldri slik at vi forsøker å forstå en
gjenstand separat, alene og for seg selv. Dels er det slik at gjenstandene
allerede befinner seg i sammenhenger når vi finner fram til dem. Dels er
det slik at vi stadig lager nye sammenhenger for gjenstandene, eller også
at de stadig lager nye sammenhenger for oss, når vi flytter rundt på dem,
setter dem i nye rom, lager serier og samlinger av dem.
De store endringene i hvordan kultur og samfunn er organisert. Dette
er, rimelig nok, et gjennomgangstema for artiklene i dette nummeret av
By og bygd. Rimelig fordi Norsk Folkemuseum er en institusjon som skal
vise hvordan kultur har endret seg over tid. Også rimelig fordi mange av
livsbetingelsene våre først blir synlige for oss når vi ser at de kunne vært
annerledes. Slike tydeliggjøringer av nettverkene og sammenhengene vi selv
lever i, av vårt eget strev, våre egne redskaper og våre egne sosiale betingelser,
er kanskje den viktigste avkastningen av kulturhistorisk forskning.
I denne utgivelsen har vi samlet artikler både fra yngre og fra mer
etablerte forskere. Vi har blant annet gleden av å presentere artikler fra
to nylig avsluttede doktorgradsarbeider og fra tre mastergrader. De siste
årene har Norsk Folkemuseum hatt flere stipendiater, og denne gangen
har vi fått artikler fra tre av dem. De har alle skrevet sine masteroppgaver
med utgangspunkt i tema fra det store utstillingsprosjektet med arbeidstittel BORGERSKAP EMBETSSTAND 1600–1900 «Trendsetterne», og
har bidratt med viktig kunnskap til utstillingsarbeidet. I tillegg har et
undervisningssamarbeid med Universitetet i Oslo resultert i en artikkel
fra fire studenter i kulturhistorie.
Dette nummeret inneholder seks lengre artikler og to «småstykker» som
alle belyser vårt felles tema fra forskjellige innfallsvinkler. De seks lengre
artiklene er fagfellevurderte. Med småstykkene tar vi opp igjen en tidligere praksis. Folkemuseets årbok skal holde en høy faglig og vitenskapelig
standard, men samtidig skal det være rom for å publisere kortere og mer
populære artikler og essay. I småstykkene kan forfattere legge fram pågående
forskning, gi smakebiter av forskningsresultater, fortelle om gjenstander i
samlingene og reflektere rundt aktuelle problemstillinger. Selv om småstykkene ikke fagfellevurderes, er de likevel underlagt redaksjonell behandling.
kjus, skåden og telste | kulturgjenstander og gjenstandskultur
9
I de to første artiklene undersøker forfatterne hver sin gjenstand – en
praktkjole fra 1700-tallet og en norskprodusert fajansetallerken – som
på forskjellig vis har inngått i ulike visnings- og utstillingspraksiser. Hva
skjer med gjenstanden når museet velger én utstillingsmetode framfor
en annen? Begge artiklene viser hvordan museene framhever og skaper
særskilte sammenhenger for å forstå gjenstandene, hva de er og hvilke
historier de forteller. Dermed utelukkes også andre sammenhenger de
kunne ha blitt satt i.
Anne-Sofie Hjemdahl har i sin artikkel tatt utgangspunkt i en brokade­
kjole, deponert ved Kunstindustrimuseet i Oslo, og viser hvordan den
gjennom hele 1900-tallet har inngått i vidt forskjellige visningspraksiser.
Hun skriver en gjenstandsbiografi, men reiser samtidig spørsmål om hva
gjenstandsbiografien gjør. Videre reflekterer hun rundt kjolen og dens ulike
tider fra to vitenskapsteoretiske posisjoner: den sosialkonstruktivistiske
og aktør-nettverk-teori (ANT). Hjemdahl stiller spørsmål ved biografiens
tendens til å skape sammenhengende og konsistente utviklingshistorier,
og hun argumenterer for å utfordre slike tendenser med samtidighet og
mangfoldighet.
Linnea Berg Björk skriver om en blå og hvit fajansetallerken i Norsk
Folkemuseums samlinger. Ved å se nærmere på hvordan den har inngått
i to ulike utstillingspraksiser, gir hun innblikk både i skiftende utstillings­
ideologier og museumshistorie. I utstillingen Gamle norske varer fra 1937
inngikk tallerkenen i en sammenheng der produkter fra norsk håndverk
og industri ble stilt ut som sanselige og estetiske objekter. I utstillingen
Historiske reiser i dannede hjem fra 2009 er den samme tallerkenen blitt
til en rekvisitt i fortellingen om norsk urban kulturhistorie. Ettersom den
her ble plassert i en sosial og internasjonal sammenheng, har den samtidig
fått en mer fleksibel fortolkning.
De to neste artiklene tar opp hvilke sammenhenger gjenstander har
inngått i før de kom på museum, og hvilke betydninger tingene kan ha
hatt for de menneskene som en gang eide dem. Artiklene folder ut materielle sammenhenger i hvert sitt bomiljø, og er slik sett studier av hjem
og bomiljø, et sentralt forskningsfelt for Norsk Folkemuseum.
Tonje Tjøtta har tatt utgangspunkt i et interiør fra Arendal som tidligere ble vist i det nå stengte Bybygg, og som skal fornyes og gjenåpnes i
prosjektet Trendsetterne. Arendalsrommet, eller kapteinens storstue, skal
10
by og bygd 46
inngå i den nye utstillingen. Artikkelen viser hvordan byggeskikk, møbler og servise – viktige elementer for å skape et hjem – fulgte formspråk
som ble innført til Norge og Arendal på 1700-tallet som ledd i internasjonale handelsforbindelser. Tjøtta diskuterer hvordan nye ting innført
fra utlandet blandet seg med lokale tradisjoner, og hvordan de dermed
skapte noe nytt som var forskjellig både fra opprinnelig, lokal kultur og
fra utenlandsk kultur.
Mari Elvsåshagen tar oss med på besøk til salongene til Amalie og
Andreas Munch i Josefines gate 15 i 1860-årenes Christiania. Artikkelen
viser hvordan et kondisjonert (overklasse-) hjem i Christiania ble innredet
og utsmykket for å tjene som ramme for salongen som sosialt og kulturelt
arrangement. Mye omtanke ble lagt i salongenes innhold, hvilke gjester
som skulle inviteres, hva som skulle serveres og hvilke ting som ville danne
de rette omgivelsene for en vellykket salong. Munchs salonger kan slik
sett sies å ha tilført noe nytt til Christianias selskapsliv.
De to siste artiklene presenterer studier av folkelige, teknologiske kunnskapspraksiser. Begge går i dialog med tidligere etnologisk forskning og
kaster nytt lys over hver sin eldgamle redskapstype: nemlig arden, den
enklere formen for plog, og oppstadveven eller oppstadgognen, den vertikale veven.
Ragnar Pedersen tar for seg den ardtypen som var i bruk i hedmarksbygdene helt fram til slutten av 1800-tallet, da andre bygder for lengst
hadde erstattet ard med plog. Hans studie av hedmarksarden er et forsøk
på å fornye jordbrukshistorisk forskning fra et kulturhistorisk ståsted, og
vise hvordan arden inngikk i komplekse materielle, sosiale, kulturelle og
økonomiske sammenhenger. Pedersen studerer redskapet fra brukernes posisjon for å forstå dets utforming og de handlingene og verdiene som lå bak.
Han studerer med andre ord en folkelig rasjonalitet og teknologiforståelse.
Den amerikanske tekstilforskeren Katherine Larson har gått tilbake til 1950-årenes forskning på tekstiler vevd på oppstadvev. Kan noen
1700-tallssengetepper fra Nordre Gudbrandsdalen være laget på denne
veven? For å svare på spørsmålet har Larson foretatt en grundig undersøkelse av de bevarte sengeteppene, og gjort forsøk på veving på oppstadvev. Artikkelen kan leses som en historisk prosessuell rekonstruksjon, der
forfatteren har lett etter spor og detaljer i bevarte tekstiler. Sammenholdt
med egne forsøk og nye lesninger av eldre beretninger prøver hun å få
kjus, skåden og telste | kulturgjenstander og gjenstandskultur
11
dypere innsikt i hvordan veven ble brukt, og dermed også hva den hadde
å si for de som brukte den.
De to småstykkene i dette nummeret stiller samme type spørsmål som
de lengre artiklene: Hvilke sammenhenger har gjenstander inngått i før de
kom på museum, og hvilke konsekvenser får museets utstillingspraksis for
publikumsopplevelsen? Morten Bing tar opp de mange fortellingene som
to musikkinstrumenter åpner for: en engelsk guitarre fra 1700-tallet og
en gitar fra tidlig 1900-tall – og begge har tilhørt kvinner. Instrumentene
bærer i seg fortellinger om hvem som laget dem, men forteller også om
deres kvinnelige eiere. Hvilken musikk spilte de, og hvilken betydning
hadde instrumentene for dem?
Studentene Mari Ringnes Gløtberget, Tale Lyngstad Grønmo, Camilla
Hansen og Ellen-Sofie Ulsund forteller om møtet med en stengt dør. På
et studiebesøk til Norsk Folkemuseum høsten 2013 sto den gamle Rådhusarresten i Christiania på programmet, men Hans Nielsen Hauges celle
befant seg bak en låst dør. Hva skjer med opplevelsen når museet ikke
innfrir de forventningene publikum har? Bygningen er både et fengsel og
et monument over Hauges kamp for frihet og dermed også over viktige
demokratiske verdier. Hvilke nye åpninger kan museet finne for å formidle
de mange historiene til denne bygningen, og gjøre dem aktuelle på nytt?
Gjenstandene med alle sine sammenhenger og alt de kan gi inngang til,
fortsetter å utfordre oss, og museene er fulle av dem. Vi overlater til leseren
å grunne videre på hva studiene i dette nummeret av By og bygd sier om
hvordan vi kan spa, kna, vri og vende på gjenstander også i framtida for
å få kunnskaper om kultur og samfunn, og til syvende og sist om oss selv.
Avslutningsvis vil vi nevne enda et trekk ved kultur som faller utenfor den
opprinnelige jordbruksmetaforen. Den viser hvordan mennesker omdanner de naturlige omgivelsene til egen fordel, men det er ikke like tydelig
hvordan kulturelle prosesser preger enkeltmennesker på kropp og sinn.
Men hvis vi ser for oss plogmannen som i hverdagslivets slit fører arden
gjennom jorden, hvis vi tenker oss kjolen utenpå en virkelig kropp eller
dikteren som beveger seg gjennom sin litterære salong, så sier metaforen
kanskje noe om dette likevel?
12
by og bygd 46