1. No category

70
MENINGER
KORT SAGT
Lesernes side i Byavisa.
Redaksjonen forbeholder
seg retten til å korte
ned leserbrev, kronikker,
dikt, menings-berettiget
stoff etc. Meninger med
personangrep må
signeres med fullt navn.
Intet stoff blir returnert.
Send inn til
[email protected]
Epost merkes «kort sagt»
Vandrer mot lyset
Innerst i en krok,
i de mørke rommet
hans høyre hånd
leder meg fremover
... bare fremover
langt der fremme
ser jeg lyset
bare lyset der fremme
kan føre meg
bort fra
de mørke rommet.
Paul Åmodt
Mer og mer vold
En avisleser borte fra Flisa,
synes volden har blitt rene krisa,
mer kynisk og rå,
og er redd for å få,
en på tygga når’n åpner avisa.
Tjah
Pushermann
Han har sitt eget territorium,
nok til å gjøre det bedre enn bra
Han slipper å kave særlig rundt,
og har nok av det de alle vil ha
Han er helt uten skrupler
en vellykket forretningsmann
Han jobber hele døgnet rundt
han er en pushermann
Han har sitt eget område,
han har karra seg opp til det
Dagene hans er aldri tomme,
det er alltid noe å fylle dem med
Han styrer jobben sin helt alene,
på en måte som bare han kan
Han lever av andres elendighet,
han er en pushermann
Han har sin egen døgnrytme,
som spriker både hit og dit
Det hører med til jobben hans,
hver eneste lille bit
Han er en del av et puslespill,
og utnytter det så godt han kan,
Samvittghet kjenner han ikke til
han er en pushermann
Trond Rudsli
Gave til hjemmet
Ved aldershjems åpning i Lia,
han ba om det ordfører Blia,
en gave til stedet,
og gårdbruker Brede,
han bidro med svigermor Fia.
Tjah
Takk, NRK!
B Y A V I S A D R A M M E N 18. mars 2015
Endelig blir programmet
«Aktuelt» tatt av plakaten.
Snakk om å bli bønnhørt. Men
selvfølgelig akkompagnert av
et hylekor av avdankede NRKoldinger (på min egen alder).
Alle med sin egen sutreagenda,
som slås i hartkorn når sjansen
nå byr seg.
Aktuelt tas av fordi det er
et håpløst konsept, men mest
fordi det er elendig ledet, av en
gammelmodig, jålete og selvhøytidelig programleder. Han
dominerende spørreteknikk er
å lire ut av seg en lang lekse,
nesten nøyaktig det samme som
han vet han får til svar. For så å
avbryte og fullføre argumentene i svaret selv. Det er gutten
sin! Så står neste person for tur
for samme behandling. Det blir
ikke akkurat noen ledig debatt
av slikt. Temaene som velges
er uttygde toppsaker helt uten
nyhetsverdi. Ikke rart inviterte
deltagere med respekt for seg
selv kvier seg for å stille opp.
Om konstruksjonen er tenkt
som et lettfattelig program for
oss eldre kan jeg melde om helbom, og har ikke giddet se på
mølet på år og dag. Og har med
bønn i stemmen sendt mailer
til NRK om å stoppe elendigheten og komme med noe nytt.
Det er patetisk å følge de
avgåtte TV kjendisenes syting
og klaging. De har alle som en
fått et navn pga. sin virksomhet
og muligheter i NRK. Mange
skyhøyt over sitt kompetansenivå.
For at NRK skal kunne fylle
sin funksjon er første bud en
dynamisk fornyelsesprosess.
Den største faren er å bli en
vernet bedrift. Så hvem har sagt
at man skal finne en ny stilling
til Ole Torp. Staten har elegan-
te ordninger for å kompensere
avgang. Flytting av udugelighet
er ingen suksessoppskrift noe
sted, og aller minst i en konkurranseutsatt mediebedrift.
Et skrekkens eksempel renner meg i hu. En nitimeleder ble
tatt av programmet. Og dukker
øyeblikkelig opp i en smørje
av et program «Johansen på
lørdag». Sånn kan man ikke
holde på. Den som gnåler aller
verst er velferdssersjanten
FOTO: NRK
Vidar Lønn Arnesen som på
syltynt grunnlag fikk fritt spillerom i NRK. Og slett ikke tålte
det. Sjansen nyttes til å melde
at seniorsaken er et tiltak de
fleste eldre gremmes over.
Så derfor NRK, vend det døve
øre til når noen få sidrumpede
kjendiser maser om egne program for eldre.
HÅKON LUTDAL,
(72) DRAMMEN
Rypejakt i Finland
I Åbo i Finland finnes det et
kloster. Det ligger ganske
i sentrum, i en alminnelig
utseende bygning fra 1800tallet. Klosteret tilhører
Benediktinerordenen, hvilke
jeg ikke helt klart kan skille
fra andre klosterordener.
Jeg befant meg på dette klosteret på grunn av jeg var på
en vitenskapelig kongress, hvor
temaet var idrettsfilosofi og
idrettshistorie.
Nonnene, flere av dem var veldig vakre, kom fra de fleste steder i verden. De var alle kledd i
den samme grå drakt, enkel og
pen. Det var bærende krefter
fra hele verden med Roland
Rendson og norske Gerd von
der Lippe i i spissen.
Om ettermiddagene og kveldene fortsatte diskusjonene i
klosterets fantastiske samlingssal, eller ute i en tropisk innebygget have.
Samlingssalen var et under,
bygget i gamle teglesten, bare
opplyst av kandelabre. De sa
at det var ettusen levende lys.
Ute i den innebygde hagen var
det samme arrangement, men
litt mer beskjedent. Både von
der Lippe og Rendson var de
bærende krefter, de kom med
veldig provoserende innkast.
Men også en av nonnene var
sterkt tilstede. Jeg husker at jeg
kom til å snakke om bevissthet. Hun avbrøt meg skarpt,
og spurte meg som forsker om
jeg i det hele tatt våget å bruke
ordet bevissthet. Ord som ånd
og materie ikke kunne la seg
definere. Jeg ble sterkt provosert, og prøvde å forklare at
bevissthet er en egenskap av
ånden på alle nivåer i et kompleksitet, enhver opplevelse.
Hun sier skarpt, med et glimt
i øyet: Hvordan definerer du
enhver opplevelse? Hun var
verken nedlatende eller sint.
Hun så at det her kunne en ny
spennende dialog komme inn,
og utfordret meg.
Din bevissthet er her, slik
du opplever den. Men du er
sjeldent senere til å beskrive
den som en systematisk oppfatning. Jeg spurte om hva hun
siktet til, om hun kunne gjøre
en beskrivelse av en virkelig
systematisk opplevelse. Hun
tok imot utfordringen, forsvinner opp på si celle. Et par timer
senere returnerer hun, med et
håndskrevet papir. Stille sier
hun at dette burde være en virkelig opplevelse for deg, jeg har
skrevet din historie.
«Jeg gikk langs stranden ved
den store innsjøen, stien gikk i
slyngninger med lyng og kort
buskvekst ved siden av. På den
ene siden var det en slags grense mot sanden. På den andre
siden gikk svaberget bratt opp.
Det var mange sorter blomster, hvite, blå og røde, særlig var røde fine. Varmen av
strålingen fra svaberget kjente
jeg igjennom sålene på mine
joggesko.
Langsomt gikk jeg skritt for
skritt med min tunge ryggsekk.
Det var et fint sted, omkranset
av furutrær og lyng. Det rant
en bekk rett ved siden av. Jeg
kunne se inn mot fjellene lengre inne. Siden det var i oktober så jeg at det var snø på en
av fjelltoppene. Toppen så klar
og fin ut i solen.
Da hadde jeg gikk ut til bekken etter vann, tok jeg sokkene
av, og stakk de bare føttene i
vannet, det var så kalt at jeg
frøs opp igjennom hele ryggraden, helt opp til nakken. Jeg
stakk føttene ned i joggeskoene, og de føltes litt for store.
Så slår jeg opp det lille teltet
mitt. La meg inn i det og stilte stormkjøkkenet rett utenfor.
Egg og bacon ble stekt, og litt
senere kokte jeg kaffe.
Da stormkjøkkenet brant ut
ble det stille. Jeg krøp da ned i
soveposen. Om morgenen gikk
jeg ut med mitt gevær for å
jakte rype. Jeg gikk oppover
lavfjellet. Ryggsekken var tyngre å bære enn jeg hadde tenkt
meg. Jeg så at jeg hadde en
lang vei å gå, derfor la jeg den
ifra meg ved en sten, der det
startet å bli bratt. Det tok meg
så to timer å nå toppen.
Der oppe var det kalt og
stille. Utsikten er flott, og jeg
kunne se veldig langt – særlig
utover den store innsjøen. Og
det var en tiltrekningskraft som
prøvde å dra meg mot vannet
igjen. Mot nord var det mange
høye fjell, og derfra kom det en
isbre nedover, som så ut som en
halvmåne. Det lignet en blåhvit
landevei med brune striper.
Der hvor bøyningen gikk nedover fjellets runding, var den
revnet på tvers med brede blå
revner.
Da jeg kom til stenen som lå
litt ved siden av toppen, møtte
hun meg. Hun – den aller første
satt der. Hun hadde på seg en
brun hjorteskinnjakke, under
den hadde hun en rød kjole. På
føttene hadde hun jaktstøvler i
mørkebrunt mykt skinn.
Hun siktet på meg med
geværet. Det ene øyet hadde
hun lukket. Hun var nesten
svarthåret, alderen hadde gitt
henne noen hvite striper i
håret. Hun var sterkt sminket,
munnen som lo mot meg, var
sterkt rød, nesten samme farge
som blomstene jeg hadde sett
tidligere i fjellsiden.
Hun satt med lett spredte
ben, litt fyldig, og veldig kvinnelig. Hun både utfordret
og pirret meg på samme tid.
Skytevåpenet var en enkeltløpet hagle, mulig italiensk. Jeg
så det på skjeftet, det så ut
som om det var sølvbelagt, men
i denne situasjonen klarte jeg
ikke å bestemme ekteheten.
Jeg var nysgjerrig og følte
en dragning, mer over kvinnen
enn våpenet. Hun virket som
hun hadde full kontroll over
situasjonen, hun mente alvor,
men hadde smilet om munnen.
Jeg vil ikke sa jeg, jeg er ute
på tur. Du kan like godt gjøre
det frivillig sa hun, ellers skyter
jeg deg, så får du heller ingen
andre ryper. Og dessuten gjør
det ikke vondt. Det gjorde det
heller ikke, og etterpå overnattet vi i mitt lille telt.»
Historien er korrekt, jeg blir
målløs, ser at hun vet hvem jeg
er, og jeg kjenner henne igjen.
Hun er vakker der hun ler mot
meg i den enkle nonnedrakten.
KNUT KARLSRUD,
PhD. tidl. Folkehøgskolerektor,
Krokstadelva