INNHOLDSFORTEGNELSE
INNHOLDSFORTEGNELSE Prestens side Selma Lagerløfs Jerusalem av Daniel Rudklint 3 Dorothee Jacobi 4 Friedrich Rittelmeyer. Oversatt av Truls Johannessen 8 Phillip Nortvedt 11 Kristine Høiland 15 Tryggve Fett 17 Daan Ente 27 Av Georg Dreiβig. Oversatt av Eva Bovim 30 35 JEG ER den som taler med deg Mennesket i sin indre streben (forts.) Dialog, samarbeid og aksept Konfirmantleiren 2014 Inkognito Terrasse 9 (1.del) Om Skriftesamtalen Piskingen Døpte Konfirmanter Bergen, Stavanger, Trøndelag Oslo 35 36 37 Gravferder Våre døde Helge Johan Bolneset Kristine Høiland 38 Kristine Høiland 43 Daan Ente 46 Lorentz Ihlen Ingrid Løvlie Korte notiser Stevner og leirer Menigheter Jeg tror på Ild av Bjørg Faltin 51 53 55 Omslaget: Eli Raa Nilsen, Bergen, er kunstneren bak forsidebildet, et glassmaleri. Asbjørn Nilsen, Vardø, er ansvarlig for baksidebildet. 2 Prestens side Selma Lagerlöf skildrar i sin roman Jerusalem, hur en grupp ungdomar som är och dansar i en liten stuga, söker skydd för en annalkande orkan, som med storm och virvelvindar drar ner genom skogen. De tycker sig uppleva att helvetets alla avgrundsfurstar kommer jagande ner för berget denna natt och känner att de måste gå under. De böjer sina huvuden, drar ihop sina skuldror och det enda de tänker är att det krossar oss, det krossar oss. Jorden bävar under deras fötter, det lilla huset svajar, som om det skulle rasa ihop i vilket ögonblick som helst. När sedan ovädret äntligen är över, härskar en tryckande tystnad och ett pressat lugn, ingen vågar att på en lång tid säga något eller röra sig, bara då och då dra ett djupt andetag. Selma Lagerlöf skildrar sedan vidare, hur den hemska stämningen länge sitter kvar, och det är först när de lämnar stugan, och på söndagsmorgonen går genom byn på väg hem, då de hör kyrkklockorna klämta, då de ser solen sakta gå upp över horisonten och de känner de värmande strålarna, som det förlamande greppet släpper om deras själar och de känner sig hemma igen. Vår tid präglas av dramatiska omvälvande händelser; terrordåd och naturkatastrofer, men även i det vi upplever som vår egen privata livssituation känner vi av detta. Vi kan uppleva hur tryggheten och tilltron till livet och dess möjligheter som vi är vana vid, djupt skakas i sina grundvalar. I Jesu liv kommer dramatiken som tydligast till uttryck under den stilla veckan, från palmsöndagen fram till långfredagen. Under natten mot långfredagen i Getsemane går han igenom den totala vanmakten och i det ögonblicket, bara genom det skeendet, tilldrar sig uppståndelsen. Kristus dör in i jorden som ett frö för mänskligheten och uppstår som andesolen. I dess ljus släpper vår förlamning, och fylls vi av tro, hopp och kärlek inför och ur framtiden. Daniel Rudklint 3 JEG ER den som taler med deg. av DorotheeJacobi. Vi mennesker kan ikke se rett inn i solen. Men når lyset kommer til jorden, forandrer det seg. Idet det trenger igjennom atmosfæren og møter planter, dyr, vann og stein, da oppstår fargene. I fargene får vi tilgang til sollyset, og gjennom dem utfolder lyset seg. Kristus, Logos, Skaperen og Sønnen til den høyeste Guddom, har levd som menneske på jorden. Det guddommelige Jeg Er, som levde i Ham, viser seg som lyset i fargene - i de syv Jeg Er-ordene i Johannes-evangeliet. Der blir hans liv og virke synlig, slik som fargene åpenbarer lyset. I mangfoldigheten i disse ordene blir Kristi jeg fattbart, og denne veien åpenbarer mer og mer av hans vesen. Man kan leve med disse ordene dag for dag, uke for uke. Hvert ord har sin farge, og hvert av dem åpner tilgangen til Kristus. Man kan betre dem som et rom, hvor Kristus inviterer mennesket inn. Da kan sjelen leve opp og komme i samtale med Kristus, alltid på ny og foranderlig, slik som samtaler er. I disse Jeg Er-ordene lever også Kristi forbindelse med Jesus, mennesket, og med det hans forbindelse til menneskesjelen. De viser også hen på hvordan hvert menneske kan erfare og pleie sitt eget Jegs forbindelse med sjelen, som den lever i. Jeget har flere muligheter til å forholde seg til den egne sjel og står ovenfor spørsmålet: Hvordan omgås jeg med meg selv? Man kan stå på krigsfot med seg selv, eller man kan være den gode hyrde. Hvis man spør Jeg Er-ordene om hva de har å si, da kan man bli berørt av Kristi skapende virke i den menneskelige sjel. Johannes døperen var den største blant menneskene i messiasforventningens tid. Han sa om seg selv, 4 i sin siste uttalelse: Jeg er ikke. Slik hadde han ikke bare vært veiberederen, men gitt plass for at Jeg Er kunne begynne sin vei til menneskeheten helt på ny. Johannes døperen skaper dette rommet i den egne sjel. Rommet for den som kommer etter ham, det guddommelige Jeg Er. Hans navnebror evangelisten, har vi de syv Jeg Er-ordene å takke for. Han var den første som oppfattet hvordan Jeg Er levde i Jesus, og derved i menneskeheten, som derved fikk en helt ny begynnelse. Etter å ha blitt oppfordret av døperen til å følge Jesus, spør de første disiplene, ifølge evangelisten: Rabbi, hvor bor du? De spør etter det sted hvor de kan være hos ham, lære ham å kjenne, møte ham. De spør etter det blivende hos ham. Han inviterer - kom og se - og de kom og så, og ble hos ham hele dagen (Joh. 1,39). Hver av de følgende Jeg Er-ordene kan man forstå som en slik invitasjon - til å komme, å se og til å bli der hvor han lever. For disse ordene valgte Kristus bilder fra hverdagslivet, med to unntak. Det er ikke bilder på noe, men ment som virkelighet. Det er ikke som om, men dette er Jeg Er i virkeligheten. Slik som fargene er lyset, og ikke et bilde på lyset. Det første Jeg Er ordet: Joh. 4, 1-26 En samaritansk kvinne satt ved brønnen i middagsheten i samtale med Jesus, denne fremmede jøden. Da hun viste hvilken gåte og samtidig hvilket håp den ventede Messias betydde for henne, svarte han: Jeg Er den som taler med deg. 5 Denne uttalelsen fra Kristus kan vi oppfatte som evig gyldig. Han kan i hvert ord bli oppfattet som den som taler med deg. Hvordan er det hos meg selv? Hva har dette med den egne sjelen å gjøre, der hvor vi sier jeg til oss selv? Jeg har mye uro i meg. Uro kan være godt, det viser bevegelighet. Sjelen, hvis grenser du ikke kan utforske, som en gammel greker sa, har store svingninger og lever seg ut mellom polariteter: uro og apati, passivitet og livlighet. Alt hører med til sjelen og også til meg. Det uferdige nye, og det gamle forherdete. Det følsomme, men også det bastante. Jeg ser for meg, hvordan det er, når en står i midten av all denne bevegelsen. En lys skikkelse, som taler rolig og kjærlighetsfullt: Jeg Er. Da finnes det ikke avvisning, eller fordømmelse, men et kjærlig lys som lyser til alt som er. Det er ikke redd for mørket. Det stråler mildt og velgjørende. I dette lyset vil mye forvandle seg. La det skje i ro, og det som ikke vil la seg forvandle, det som trosser, - la det være. La det få tid, det vil nok komme fram og møte dette lyset til slutt. I alle svingninger og forvandling står Jeg Er, oppmerksom, med en signende og en medfølende hånd. Jeg inviterer Kristus inn til å være dette lyset i min sjel. Han viser meg videre og sier: Se, du er det selv, og er du det ikke ennå, så vil du bli det. Jeg må ikke oppgi meg selv for å være i Ham. Mye i meg vil ikke kunne forbli som det er. Men vil det det innfor dette lyset? Jeg vokser inn i det guddommelige lyset, som jeg har invitert. Og han inviterer hvert menneske til dette. Med ro og tålmodighet, uten å bli glemt, blir vi invitert. Med humor og 6 kjærlighet inviterer han oss til å vokse inn i lyset fra hans skapende Jeg. Og det lange samspillet har begynt, hvori menneskehetens framtid ligger. Samspillet mellom dialogen Jeg - Du, og den menneskelig-guddommelige vesensenhet Jeg Er: Den som taler med meg, står overfor meg, og jeg erkjenner ham og meg selv. Og samtidig er han det høyeste vesen, og det å kunne forbinde seg med ham, er det høyeste mål. Av og til tviler jeg, er det ikke bare en samtale med meg selv? At jeg aner hvordan filosofer og psykologer, mystikere og teologer har kjempet med problemet, hjelper meg heller ikke videre. Det er bildet som bærer, bildet som er virkeligheten: Stilt overfor skjønnheten i verden, glemmer jeg ofte lyset som viser meg den. Så langsomt forstår jeg at det ikke er det samme, men det hører sammen: Lyset, og alt det det viser meg, og meg selv idet jeg ser det. Trykket i "Die Christengemeinschaft" 2006, oversatt av Siri Schultze-Florey. Fortsettes. 7 Friedrich Rittelmeyer: Mennesket i sin indre streben (fortsettelse) Moralsk bestrebelse I de tiltrekningskrefter som lever i vår sjel, blir det tydelig hvor de hører til, i de lavere eller høyere verdensregioner. Det at vi forbedrer oss, er et verdensanliggende, ikke bare en privat fornøyelse. Hvis man bare er opptatt av seg selv, kan det komme et øyeblikk da man tenker: «Litt synd er dog ganske behagelig». Den aller største moralske kraft vi overhodet kan oppnå, vinner vi ved denne innsikt: «Blir jeg bedre, så gjør jeg hele verden bedre». Mester Eckehart har sagt: Det har aldri eksistert en større hedendom, eller strid, eller kamp, enn når man glemmer eller fornekter sitt selv. Vi kunne tilføye: Det har aldri eksistert en vakrere seier, eller berømmelse eller herlighet, enn når man vinner og erobrer sitt sanne jeg. Moral er det når et jeg i frihet hengir seg til det større som inderlig forpliktende har trådt inn i ens liv. Umoral er det der hvor man ikke kan ofre seg. Man «grunnlegger» moral derved at man ser dype hendelser i menneskesjelen som det innerste vesen i all moralsk gjerning, idet man utvikler evnen til offer og gir liv til offergleden, når man i den nye gudstjeneste skaper rom for det fullstendige gudsoffer, for det store offeret til verden. Mennesker som har dannet og fortsatt arbeider for å danne sitt innerste vesen slik at det fritt kan ofre oppover og med 8 glede kan ofre nedover, de bærer i seg den levende sjel av all moral. En enorm menneskehetsoppdragelse til moralsk handling vil uunngåelig bli følgen, når det store Kristus-offer daglig vil fremtre for dem som en lysende, varmende urild. Ved hjelp av den kan enhver efter innsikt og evne på ny tenne sitt eget livs flamme. Et svimlende vågestykke er det å skape en verden hvor det finnes ikke bare en, men millioner av viljer. Det kunne man bare våge fordi det gode er så godt at det i lengden vil vinne alle for seg. Det «onde» er ikke bare til for at de «gode» skal frembringe den størst mulige godhet i møtet med det, men også for at de selv skal kunne tilkjempe seg en bevisst godhet gjennom dypere innsikt i det onde. Man kan ikke fullt ut forstå hvor den guddommelige hellighet er, uten at skyggen også finnes der: det onde. La oss ta et eksempel fra et annet område: Ble det utlyst en konkurranse om hvem som kunne skape den mest inntrykksfulle solen, så ville formodentlig ikke prisen bli vunnet av en maler som bare malte lys på lerretet, men av en som også ved å vite å bruke dype, tunge skygger lot oss oppleve hvor sterkt solen stråler. Det kunne bli en interessant bok, hvis en eller annen ville utforske den innflytelse menneskelige egenskaper har hatt på verdens åndelige fremskritt. Når alt kommer til alt, har kanskje sannhetssinnet gjort større oppdagelser enn skarpsinnet. Samvittigheten er bestemt til å bli et uendelig fint gudsorgan til å ane dypet av den guddommelige hellighet. Den som har fått en anende forståelse av dette, har skuet inn i muligheten for en ikke målbar foredling av menneskevesenet. Vi ser inn i et opphøyet ansikt når vi skuer inn i verdens bakgrunn. I sitt indre er verden ikke naturlov, men moral: Verdensmoralen er den urgrunn vi lever på. Verden blir 9 moralsk, og moralen blir stor. Verdenshistorien er verdens dom. Denne verdensmoralitet er i sitt dypeste vesen ikke annet enn verdensgodheten selv. Godhet er ikke det som gleder meg, men det som oppdrar meg, oppdrar meg til det største og gjennom det også til den største glede, til deltagelse i det guddommelige livet. Det er nåde å bli ledet oppover, og å få gjøre godt igjen. I verdens innerste slår et hjerte for oss. Dette hjertet føler med det høyeste som vil bli til i oss, og dette høyeste strømmer til oss av seg selv. Det preger sitt eget vesen inn i oss, idet det ser på oss fra alle sider og derved vekker vårt eget beste vesen. Bare i en slik verden hvor et større jeg bor, som mennesket samtidig kan erkjenne som sitt endelige livsønske, bare i en slik verden kan mennesket føle seg vel. Mose ansikt blekner ved et strålende lys som bryter ut fra dypet, og ut fra verdens innerste skuer verdensfaderen på oss med Kristi ansiktstrekk. Fra Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre. Oversatt av Truls Johannessen. Fortsetter. 10 Dialog, samarbeid og aksept av Phillip Nortvedt Når en ser seg rundt i verden, er det nok av lidelser og nød, ikke bare fysisk der hvor folk mangler det aller mest nødvendige for å opprettholde et anstendig liv, men også på alle andre områder innenfor menneskelig eksistens. Vi kan si at vi i verden finner den rent fysiske nøden med sykdom og mangel på ernæring og drikke m.m. Videre har vi den sjelelige nøden hvor noen snakker om en epidemilignende tilstand av depresjoner. Det dreier seg også om enorme utgifter som vi bruker på alle slags avanserte våpen, på alle varianter av dop, på sexindustrien, og underholdning som ofte kan fortone seg som mer eller mindre meningsløs. Og tilslutt den rent åndelige nøden, hvor det ikke er så lett å finne frem til en personlig identitet i en mer og mer kompleks virkelighet. Hvordan kan man nå frem til plattformer som kan bidra til å redusere frykten, tvilen og usikkerheten i livet? For det er ikke slik at disse områdene kan oversees, de er en nødvendig del av hverdagen enten en liker det eller ikke. Og det er nettopp i møtet med disse kreftene at man kan vokse som menneske. En voksende erkjennelse og opplevelse av i hvilken grad egoisme, manglende entusiasme, liten initiativkraft og dårlige vaner m.m. styrer livene våre. Det er ikke snakk om en svartmaling eller pessimisme i forhold til menneskets dårlige sider, men mye mer spennende områder hvor man etter hvert kan komme i de såkalte "flytsoner", både med seg selv og i samvirke med andre mennesker. 11 Det er i utgangspunktet enkle grep vi kan tenke på: Det første dreier seg om verdier. Dette begrepet og andre som kommer i denne betraktningen, har en tendens til å bli utvannede floskler fordi man ikke kommer inn i øvende moduser: Hva har vært viktig i livet mitt, hvilke verdier kan jeg se hos meg selv så vel som hos andre? Her lanserte Rudolf Steiner en fantastisk øvelse der det dreier seg om tilbakeblikk. Alle antroposofer vet om denne øvelsen, men hvor mange greier å omgås den på fruktbare måter? Tilbakeblikk på dagen, på uken, på året, ja på hele livet. Her foreligger det blant annet empiriske muligheter til en sann åndelig forskning. Denne øvelsen har viktige nyanser som etter min mening er helt avgjørende for å utvikle gode sosiale forhold der mennesker møtes. Vi vet at vi i utgangspunktet skal se tilbake og prøve å se oss selv utenfra. Men øvelsen kan da utvikles videre slik at man ikke bare ser seg selv utenfra, men også hvordan mennesker og hendelser virker på dette individet, på en selv! Det er selvsagt en lang vei å gå for de fleste, men det er allikevel ganske frapperende hvordan en slik liten nyanseforandring i en kjent øvelse kan virke og oppleves. Den kan herved anbefales på det sterkeste! Når det gjelder selve dialogen, så mener jeg det er et eget energifelt som kan sees i sammenheng med den imaginasjonen som Rudolf Steiner ga til det første lærerkollegium i Waldorfskolen: Det første feltet er der hvor man selv blir inspirert av engelen på det personlige planet. Det andre feltet er der hvor man blir inspirert av erkeengelen, og da dreier det seg nettopp om dialogen mellom de enkelte. Og da tror jeg at det avgjørende er dialogen en til en, fra individ til individ. Det er i 12 den samtalen at man virkelig kan holde fokus overfor den andre, slik at man har muligheten til å ane det høyere selv hos samtalepartneren. Rudolf Steiner snakket om to hendelser i den forbindelsen: Den ene var å våkne opp gjennom det andre mennesket. Det andre var at engelen i sitt arbeide i menneskenes astrallegeme bidrar til at vi kan se, våkne opp overfor det guddommelige i den andre. I dette arbeidet kan vi bidra selv gjennom den oppmerksomme lyttingen: Hva er selve meningen i hva den andre ytrer, har jeg forstått riktig hva han/hun sier, er det slik eller slik? (Den skolastiske måten: ikke å gå videre før man har fattet den andres mening). Så har vi neste nivå i lyttingen, hva er den andres intensjon, hva er det egentlig som uttales? Her kommer vi inn i to interessante felt, det ene er at man faktisk kan være medskapende i hva den andre prøver å uttrykke. At den andre kommer til en større klarhet enn hva vedkommende selv hadde tenkt. Dermed kan står vi foran selve finalen, det å trenge inn i den aller dypeste kilden til hva dialogpartneren står for. Vi nærmer hos noe som nærmest er religiøst, moralsk, etisk. Vi blir til ett, i den forstand at vi kan samarbeide om nær sagt alt uten nødvendigvis å være "enige". Altså snakker vi om å komme fra dialog til handling, og ikke til krig eller terror. At dette er mer aktuelt enn noensinne, er ikke vanskelig å si seg enig i. Det blir ingen fred og harmoni uten at dialogen går gjennom hver enkelt av oss, fra individ til individ. Men det må øves i alle sammenhenger, fra det lille møtet på gatehjørnet til avanserte seminartematikker. 13 Undertegnede deltar på mange slags møter, og det en kan observere er at man stort sett snakker forbi hverandre; selv hos de aller beste retorikere er det tilfelle. Det finnes flere muligheter til å reparere dette. Det første er selvsagt å ha gode møteledere som kan sette tingene inn i de riktige sammenhengene. Et annet moment er at man alltid søker det tredelte feltet der dette er mulig: Først selve innlegget, der det individuelle står i fokus. Deretter samtalen, ytringen en til en, hvor det som er mellom oss kan komme frem (erkeengelnivået). Dette er en forutsetning for at nivå tre kan bli kraftfullt virksomt, der man samtaler i plenum, og hvor tidsånden da er tilstede. Rudolf Steiner holdt i sin tid et foredrag i København om menneskehetens åndelige ledelse. Og da talte han om arbeidet til engelen, erkeengelen og archai i forbindelse med hvordan mennesket lærer å tenke, tale, og å reise seg opp til et gående individ. Sik som dette skjer i vårt ubevisste, vil vi i fremtiden mer og mer lære oss å samarbeide med disse vesener ut ifra de krefter som ligger i den første barndommen. 14 Konfirmantleiren oktober 2014 35 spente ungdommer fra Oslo, Bergen, Stavanger og Trøndelag, samt prester fra Bergen, Trøndelag og Oslo, ankom Olsby en torsdag ettermiddag i oktober da den første snøen hadde lagt seg på bakken og i trærne. Heldigvis hadde 10 ungdomsledere og prest Daniel Rudklint fra Oslo ankommet en tid i forveien og satt på varme i alle rom, handlet mat og planlagt romfordeling. Så da konfirmantene nysgjerrige og spente veltet ut fra taxiene fra Tangen stasjon, gikk det raskt å orientere seg på de viktigste postene: hvem skal jeg bo sammen med, og hvor er matsalen? Ungdomslederne hadde en sikker og god hånd på resten av planleggingen også, så dagene var delt opp i ulike programposter. Det var Søndagshandling for barn, undervisning ved prestene med tema Mikael og dragen, leker og sang, ansvarsområder som skulle passes, kjøkkentjeneste, kultisk avslutning på kvelden, samt at alle konfirmantene lærte seg å knytte “vennskapsarmbåndet” fra Olsby. Ungdomslederne hadde fordelt ansvaret for de ulike rommene seg imellom, og på kvelden var det alltid en 15 oppsummerende samtale på rommet mellom “room serviceteamet” og de som bodde der. Det var jo ikke automatisk ro på rommene etter dette på kvelden, men uavhengig av hvor sent de enkelte falt i søvn, gikk det en gruppe ungdomsledere rundt fra rom til rom om morgenen og vekket med sang. Og på beina kom de unge, enten de hadde frokosttjeneste eller bare skulle passe på seg selv. 16 Så reiste de hver til sitt igjen etter fire dager, men vennskapsbånd rundt håndleddet og nye venner. Og mange har skjønt at de på konfirmasjonsleiren i mars 2015 skal ha med mer varme klær og sko. Kristine Høiland INKOGNITO TERRASSE 9 (Første del) av Tryggve Fett Etter mer enn 50 års virksomhet i andres lokaler kunne Kristensamfunnet endelig mot slutten av 1970-årene erverve seg sin egen eiendom Inkognito terrasse 9. Det var en begivenhet, ikke bare for Kristensamfunnet, men også for min familie i litt bredere forstand. Denne helt spesielle villaen, som da ble ombygget til Kristensamfunnets formål, hadde nemlig i den foregående perioden vært eid av min grandtante og grandonkel. Min tilknytning til huset og stedet er således flersidig, og det er med stor fornøyelse at jeg – på initiativ fra John Baum – herved legger frem dette stoffet som en skisse til en biografi over huset. Tiden I kjølvannet av det merkverdige året 1814 begynte det sakte å skje noe i vår nye hovedstad. Som sådan måtte man bygge opp nye nasjonale institusjoner med tilhørende byråkrati. Regjeringen og departementene måtte få sine kontorer. En lang rekke statlige institusjoner måtte det samme. Stortinget var til å begynne med bare samlet hvert tredje år, og kunne da fortsatt 17 bruke Katedralskolens aula, men det måtte på sikt få eget tak over hodet. Universitetet hadde tjuvstartet i leide lokaler allerede i 1811, men måtte selvsagt få egne permanente bygninger snarest råd. Og selv om den felles svensk-norske kongen satt på sitt slott i Stockholm, var det et viktig symbol at han også fikk et slott i Christiania. Det symbolet var så viktig, at vi om litt må komme tilbake til det spesielt. Men Norge var et fattig land, og finansene var kaotiske. Etter et tiår eller to begynte man likevel å komme så pass ovenpå, at man kunne sette større kraft bak så vel næringsliv, foreningsliv som kulturliv. Hovedstaden tok form og blomstret. Fra 1840-årene begynte dessuten industrien sitt inntog også her hjemme, først sakte, så med stadig større fart inn i siste halvdel av 1800-tallet og frem mot århundreskiftet. Den snudde opp-ned på det aller meste. Den førte til en enorm tilflytting til byene, særlig til Christiania, som gikk fra ca. 13.000 innbyggere i 1814, passerte 30.000 innbyggere omkring midten av århundredet, og gikk ut av det med ca. 225.000 innbyggere. Det måtte to kraftige byutvidelser til for å få plass til veksten. En tilsvarende utvikling kunne knapt noen europeisk by skilte med. Byen gikk fra å være en søvnig småby, som tilfeldigvis var blitt hovedstad, til en europeisk metropol med alle de nye problemer som dette førte med seg. Bl.a. fikk man en helt annen sosial struktur, der unge industrigründere kunne gjøre seg raske penger, mens de tradisjonelle næringer slet i motbakke. Det var også i denne perioden at byen ble todelt: vest og øst for "elva", med overstyrlig rikdom på den ene siden og bunnløs fattigdom på den andre. Nasjonalt trøstet vi oss med vår historie, tok frem sagaene og eventyrene, bygdespråk og folkemusikk. Internasjonalt kom Charles Darwin med sin fremstilling av artenes opprinnelse, 18 mens Karl Marx kom med sin fremstilling av kapitalens opprinnelse. Kirken – som inntil da hadde vært tilværelsens faste punkt – bevret i sine grunnvoller – fritenkningen slo inn over oss som en flodbølge. Fra 1840-årene og videre frem mot 1900 ble byen kastet inn i en dynamikk som den aldri hadde hatt før, og som den egentlig ikke var forberedt på. Stedet La oss så vende tilbake til kongen, som i hele første del av denne perioden, fra 1818 til 1844, var Karl Johan. Før 1814 hadde Norge vært en del av et felles kongedømme, med København som kongeresidens. Nå var vi i en sidestilt union med Sverige, og det ble viktig å markere likeverdigheten med et slott også i Christiania. Men i motsetning til slottet i Stockholm, ville Karl Johan ikke ha Christiania-slottet i sentrum av byen, men på et tilbaketrukket høydedrag utenfor byen, hvorfra man kunne skue både byen og Karl Johan fjorden. Han fikk den danskfødte arkitekt H. D. F. Linstow til å tegne selve Slottet og regulere området rundt, bl.a. med forlengelse av en av byens gamle gater til å bli en paradegate (som fikk kongens navn) opp til det nye slottet. Midtveis dit tegnet Linstow inn en plass omkranset av Universitetet og Stortinget, 19 kunstmuseum og teknisk skole, bibliotek og laboratorium, selv om bare Universitetet ble bygget her. Planen viser også en rekke andre kvartaler, og tanken er tydeligvis den å trekke byen lengst mulig opp mot Slottet, for så å la det være grensen mellom by og land. Plan over området, fra 1838 Likevel fikk også områdene på baksiden av Slottet en ny status ved denne reguleringen. Her plasserte han Slottsparken med veier og dammer, og gater som omsluttet det hele (særlig de senere Parkveien og Wergelandsveien). På den andre siden av disse igjen ble det regulert inn en rekke villatomter for den velstående del av borgerskapet, men med en påbudt forhave på minst 35 alens dybde. Meningen var at dette området skulle bebygges fornemt, men landlig, ikke urbant. Byggingen av selve Slottet gikk tregt, det sto ikke ferdig før flere år etter at Karl Johan døde i 1844, men byggingen av disse villaene gikk temmelig kjapt etter at reguleringsarbeidet ble ferdig midt i 1840-årene. Fra tidligere av hadde det her ligget en del såkalte løkker, områder der byens borgere kunne dyrke litt grønnsaker og 20 drive litt fehold. Fra midt på 1700-tallet hadde de mer og mer blitt innløst og gått over til å bli private ferieboliger, der man kunne trekke seg tilbake og arrangere store fester i all diskresjon, men fremdeles med mulighet for å dyrke en smule mat for bruk i byen om vinteren. Noen av løkkene kunne være ganske store, nesten som gårdsbruk å regne. Løkken "Inkognito" var en av de største, kalt så fordi den ble oppfattet å ligge særdeles avsides til. Den er kjent tilbake til slutten av 1600-tallet, men det spesielle navnet dukker opp i kildene først hundre år senere. Mot slutten av 1830-årene ble en del av den solgt til anlegg av Slottsparken, Parkveien og Wergelandsveien, og i 1846 begynte den første utparsellering av villaeiendommer nettopp langs disse to gatene, med forholdsvis enkle villaer i tre, særlig langs Wergelandsveien og i krysset med Parkveien. Resten av løkken ble liggende i nesten 20 år, da den i 1865 ble solgt til et konsortium ledet av byggmester Erik Mortensen, som på det tidspunkt var Christianias største entreprenør. I mellomtiden hadde industrialiseringen nede i selve byen begynt å snu opp-ned på alle gamle samfunnsforhold, og befolkningen hadde begynt sin eksplosive utvikling. Grensene var blitt for trange, og en byutvidelse presset seg frem. Den kom i 1859 og omfattet bl.a. områdene som her omtales helt opp mot Uranienborg kirke. Som en konsekvens av dette, fikk området murtvang for alle nybygg, men det gamle hovedhuset på Incognito-løkken ble faktisk stående i ombygget stand, og står der faktisk fortsatt som Parkveien 49. Men fra nå av ble alle nye villaer bygget i mur. I denne andre utbyggingsbølgen, fra midten av 1860-årene og utover, måtte det også strekkes flere nye gater, bl.a. Uranienborgveien og Riddervoldsgate på tvers og en parallellgate til Parkveien, som naturlig nok fikk navn etter løkken, Inkognitogaten. Enda noe senere kom "vår" Inkognito Terrasse bak det igjen. 21 Samtidig med overgangen fra tre til mur, ser vi også en annen overgang, nemlig den stilistiske overgang fra empire og det vi gjerne kaller sveitserstil på den ene side, og den etterfølgende "historisme"-stilen på den annen. Dette er egentlig en felles betegnelse på en lang rekke enkeltstiler som hver for seg bygger på høyst forskjellige – men for det meste historiske – Foto tatt fra Slottets tak mot sørvest, 1870-årene stilforbilder. Det kunne være rokokko, barokk, renessanse, gotikk, men også eksotiske varianter som arabisk, kinesisk eller vår hjemlige sagastil. Her var i det hele tatt alt mulig, gjerne i uvante kombinasjoner. Frem til 1880-årene ble dette en lekegrind for arkitektenes alle hånde påfunn. Da var utbyggingen kommet omtrent så langt som til Inkognito Terrasse, og villaene slutter der. Området videre vestover ble nemlig utbygget med leiegårder i de siste par tiårene av 1800tallet og langt inn på 1900-tallet, men de skal vi la ligge her. 22 Går vi så tilbake til villastrøket, og leter litt rundt i det, finner vi mange av disse enkelthusene i pusset mur fortsatt på plass i de underligste stilarter, for det meste til og med i god stand. De er blitt til representative kontorer for vellykkede firmaer, eller til utenlandske ambassader, eller til bolig for vår egen statsminister samt en representasjonsbolig for offisielle utenlandske gjester. En av dem er dessuten blitt til hovedarena for Kristensamfunnets virke i Oslo. Huset Hvis vi nå etter dette mer generelle overblikket snevrer inn vår interesse, finner vi altså mot slutten av 1860-årene resten av Incognito-løkken, eiet av mur- og byggmester Erik Mortensen, klar for utparsellering og utbygging. Første gang vi i kildene støter på "vår" eiendom, er i grunnmatrikkelen for 1869, der Mortensen står oppført som eier. Utparselleringen kan likevel ikke ha vært helt fullført, for eiendommen er benevnt Parkveien 51b. Neste gang den står oppført i matrikkelen er først i 1885, og da benevnes den Inkognito Terrasse 9, men er fortsatt en ubebygd tomt. Da er også Mortensen død, så enken står oppført som eier. Det kan virke som om tomten har vært litt vanskelig å selge, men tar man tiden til hjelp går alt, og et par år senere er den ikke bare solgt men også bebygget. Kjøper er skipsmegler Ferdinand Breda som 1. april 1887 rekvirerer branntakst "over min nyopførte Gaard No 9 i Inkognito Terrasse", sannsynligvis en av de siste villaene i området, for nå var leiegårdsbyggingen kommet godt i gang. 23 Hvem som tegnet huset vet vi ikke, og det er noe i overkant dristig å forsøke å spekulere i hvem det kan ha vært. Det er oppført i en stil som nær mest må kalles Inkognito Terrasse 9, omkr. år 1900 italiensk nyrenessanse, men mange av villaene i området deler nettopp denne stilen, og mange av arkitektene som tegnet hus her, behersket et spekter av stilarter. Vi kommer ikke særlig mye lenger ad den vei. En ubekreftet tradisjon forteller at det er inspirert av Oscarshall, som Karl Johans sønn, kong Oscar I, lot oppføre på Bygdøy omkring 1850 med Johan Henrik Nebelong som arkitekt. Han døde i 1871, og kan følgelig ikke ha vært arkitekt for Inkognito Terrasse 9, og likheten i detaljer er heller ikke større enn man må vente i "historismens" tidsalder. Også byggmesteren til Inkognito Terrasse 9 er ukjent. Siden Erik Mortensen allerede er død og entreprenørvirksomheten avviklet, må han falle ut av betraktning. En annen mur- og byggmester som arbeidet i strøket var Asmus Lenschow, men også han var død på dette tidspunkt. Der ble imidlertid virksomheten ført videre av flere av hans sønner, som noen ganger til og med ble titulert som arkitekter. Skillet mellom arkitekt og entreprenør var da på langt nær så skarpt som det 24 siden er blitt, men også der foreligger det flere muligheter. Inntil videre arkivforskning kanskje kan gi oss et svar, må vi altså finne oss i ikke å vite hvem som sto for utformingen av dette høyst spesielle huset. Men byggherren er kjent, og la oss derfor se litt nærmere på hvem denne Ferdinand Breda var. Han kom fra Sandefjord, der han ble født den 16. mars 1837, og han var altså akkurat fylt 50 år da han med familien flyttet inn i sitt nye hus. Foreldrene hans var overtollbetjent Jacob Breda og hustru Mette Marie Breda, født Sindahlsen. Sandefjord fikk sin bystatus først i 1845, og nådde en befolkning på 1.000 innbyggere en gang i 1850årene. Det har altså vært små men formodentlig trygge forhold knyttet mye opp til internasjonal skipsfart, som Ferdinand vokste opp i. Han kom til Kristiania allerede så vidt før han fylte 15 år, og skal da ha engasjert seg nokså umiddelbart innen shipping. Ti år senere giftet han seg med Betty, som var en måned yngre enn ham og kom fra et proprietærhjem i Sogndal i Dalene, og året etter det igjen, da er vi kommet frem til 1863, kom så deres eneste barn til verden, en datter som fikk navnet Hanna. Ferdinand Breda må utvilsomt ha gjort det bra ved å satse som skipsmegler og skipsreder. Det finnes bl.a. antydninger om at han mot slutten av 1860-årene var inne i emigrantfarten til Amerika. Likevel gikk det 25 år fra han stiftet familie til den kunne flytte inn i egen villa. Da var datteren blitt voksen, og var i ferd med å stifte egen familie, slik at det i praksis bare var ekteparet selv som i disse vårdagene i 1887 flyttet inn i den nybygde villaen. Skjønt alene var de jo selvsagt ikke, de hadde til enhver tid minst to tjenestepiker, én stuepike og én kokkepike, slik de for øvrig også hadde hatt der de hadde bodd før, til leie på forskjellige adresser i nærheten. Datteren med sin familie holdt også til i aller nærmeste 25 nærhet, de leide seg inn i annen etasje i den nærmeste leiegården, Inkognito Terrasse 7. Hun giftet seg med agent Herlof Herlofsen, som også kom fra Sogndal i Dalene. De kan ha blitt kjent fra barns ben av under ferieopphold hos morens foreldre. De fikk med tiden fem barn, først tre piker og så to gutter, men deretter røk ekteskapet – mer om det siden. Nå tilbake til foreldrene. Eiendommen de hadde kjøpt var på knapt halvannet mål, ikke av de største etter den tids forhold, men greit nok. I hovedsak er tomten formet som et rektangel mellom Inkognito Terrasse og det som litt senere ble Oscars gate. Midt over dette rektangelet går det en rygg som skråner ned mot begge disse gatene, med huset plassert på toppen av ryggen. En vei slynget seg langs nordsiden av huset, fra den ene gaten til den andre. Ved toppen av denne veien ble hovedinngangen plassert, under en slags "porticus". Man kan tenke seg at husets fornemme gjester kom kjørende i lukket vogn forspendt flere hester opp hit, og kunne stige tørrskodd rett inn i huset. I dag vil kanskje de fleste oppfatte vestsiden, fra Oscars gate, som hovedsiden, mens datiden oppfattet klart østsiden fra Inkognito Terrasse som der man skulle komme fra. Det var solsiden og bysiden, mens vestsiden bare førte videre ut på landet. Selve huset gir et nokså livlig preg, med hovedveggene i upusset tegl og de arkitektoniske detaljer som gesimser og hjørnepilastere liggende litt utenpå i okermalt puss. Slik var det også fra begynnelsen av, og det er et svært tidlig eksempel på noe som ble vanlig først 10-15 år senere. Det som derimot allerede var blitt nokså vanlig, da dette huset ble bygget, var tårnet som ikke har noen som helst hensikt bortsett fra å være et sted for utsikt. Alle disse elementene er med på å gi huset sin helt spesielle karakter. (fortsettes) 26 Om skriftesamtalen av Daan Ente Det siste året har jeg hatt flere innlegg med samtaler om temaet skriftesamtale i forskjellige menigheter, både i Tyskland og her i Norge. Stort sett delte jeg innledningsvis noen opplevelser som jeg selv har hatt tidligere, før jeg ble prest, og sammen med noen tanker rundt skriftemålet ble det livlige samtaler. Det er påfallende, at vi er mange i Kristensamfunnet som vet lite om eksistensen av dette sakramentet, eller hva det innebærer. Da jeg tok det opp med konfirmanter sa en gutt: "Å, ja, dette med denne svarte boksen!" Og slik er det kanskje. Vi assosierer ofte skriftesamtalen med skrekkbildene, om at man ramser opp sine synder og får en eller annen form for bot eller avlat av presten. Det gjorde inntrykk hos meg at Rudolf Steiner, da han snakket med urprestene i Kristensamfunnet, beskrev nødvendigheten for eksistensen av skriftesamtalen temmelig nøktern og enkelt. Han sa at menneskets sjel, igjen og igjen, kommer i en tilstand der vedkommende egentlig ikke har mulighet til å bidra noe særlig i Menneskevielsenshandlingen. Altså bidrar vi i sakramentene og tar ikke bare imot. Vi ofrer og åpner oss aktivt. Ofte er det slik at vi ikke kan åpne oss og henger ikke med i forløpet. Da kan vi ta skriftesamtalen til hjelp. Ved å gi seg hen til denne samtalen, har vi muligheten til å «rykke» på plass og derved kunne være deltager i Menneskevielsens handlingen på ny. Å komme på plass og være hos seg selv er dermed betingelsen, inngangsbilletten, samtidig som det er målet for enhver religiøs aktivitet og opplevelse. Skriftesamtalen er en mulighet, til å komme tilbake til seg selv, i møte med sitt dypeste jeg. I dette møtet er Kristus tilstede som den lyttende, den totalt aksepterende 27 og den givende. I denne "samtalen med seg selv", kan vi på nytt finne retningen i våre liv. Der hvor vi har mistet retningen, meningen eller til og med mistet håpet om at ting kan vende seg til det gode. Vi har mye vi skal overvinne i oss selv. Vi har mye vi skal forvandle i det sosiale livet med våre med mennesker. Skriftesamtalen er, på lik linje med alle de andre 6 sakramentene, et møte med seg selv og med døds- og terskelopplevelsen. Døden er betingelsen for å komme i berøring med de åndelige eller de himmelske virkeligheter, ved å utsette seg for dens lovmessigheter. Det åndelige er virkeligheten på den andre siden av terskelen, i søvn, før fødselen eller etter døden. Det store med Kristi virke er, at han åpner porten til det himmelske her på jorden, i våre liv. Ved å gå gjennom denne Kristus porten, dør vi mens vi lever og dermed fødes på ny. Å gi seg hen til Menneskevielsens handlingen og Skriftesamtalen, er å frivillig utsette seg for disse dødsaspektene. I vår kultur er vi redde for døden. Ut fra åndsvitenskapens skildringer, beretningene fra nær-døden-opplevelser eller budskap fra mennesker på den andre siden som beretter om livet etter døden, kan vi få andre synspunkter og livsfølelser om dette. Derfor kunne man si at sakramentene er nærdødenopplevelser. Hvorfor utsetter vi oss for slike dødsaspekter og vil vi dette? For at vi vet at vårt hjem egentlig er den åndelige verden. "Man is a spiritual being" heter det så fint på engelsk. Dette å være et åndelig vesen, vil vi pleie og feire, også her på jorden. Det gjør vi ved å delta i sakramentene og ved å føre et religiøst liv. For å forstå dette med døden, og at vi kan gå gjennom den, i livet, beskriver jeg gjennom en drøm. En god venn lå for døden, og jeg drømte: 28 Det var en stor hval som "padlet" opp en elv. Det var to frosker som svømte bak hvalen. Mennesker som gikk, eller bodde langs ved elven, ble i ekstase av å se hvalen og begynte å følge etter den med masse hyl og skrik. Jeg håpet at hvalen ikke skulle bli skremt av alt dette liv og røre. Nei da, den padlet uforstyrret videre. Etter hvert forsvant menneskene, og elven ble smalere og temmelig grunn. Hvalen måtte svømme på overflaten, alene. Da slo det meg plutselig, med skrekk, at elven var så smal og grunn at hvalen ikke kunne snu! Den padlet og padlet, og den eneste konsekvensen var at den frivillig padlet inn i døden - for å LEVE! Da forsto og erkjente jeg, at vi dør for å leve! Denne frivilligheten, kan vi finne i våre sjeler. Det er veien som fører gjennom korset og gjennom døden. Denne veien går vi i sakramentene. Det er veien til Kristus, til oppstandelsen, og hans tilstedeværelse i våre liv. 29 Piskingen av Georg Dreiβig. Hvis vår synssans ble fratatt oss og vi var blinde, og ikke bare blinde, men også døve og uten evne til å føle, ville vi da være lykkelige? Nei, vi ville sikkert ikke ønske å miste synet, for vi ønsker ikke å gå glipp av skjønnheten som nettopp i denne årstiden skjenkes oss i overflod. Vi vil ikke miste den jublende fuglesangen om morgenen, eller den milde luften som stryker solvarm mot huden. Og likevel, takket være vår egen blindhet, vår egen døvhet, vår følelsesløshet, får vi oppleve all naturens ynde og skjønnhet. For nettopp de sanser som vil lære oss til å fornemme/erkjenne tingenes vesen er for det meste lukket i oss. Vi ser skjønnheten, men vi legger ikke merke til hvordan naturen stadig mer må kjempe for å kunne utfolde seg. Vi hører fuglesangen, men vi hører ikke det av Paulus omtalte kreaturenes sukk, som lengselsfullt venter på at menneskenes sønner skal lyse opp blant dem. Vi føler den varme luften, men merker ikke samtidig dødens åndedrag, giftdunsten som stryker gjennom vår sivilisasjon. Vi kan nyte skjønnheten som omgir oss, fordi vi i liten eller ingen grad har sanseorganer som kan fornemme den skjulte lidelse i naturens vesen. Skal vi virkelig være takknemlige for den lykke, at vi ikke har fått sanser som også ville tvinge oss til å bli vár smerten og lidelsen? Er ikke tiden inne til nettopp å utvikle slike sanser? Men hvordan gjør man det? Ved å gjøre seg selv sårbar. Sansene er vårt innerste vesens åpning mot verden, en invitasjon til verden om å forbinde seg med oss, ta del i oss, 30 være del av oss. Det skjer stadig ubevisst i våre fysiske sanser, uten vår deltagelse, og derfor kan vi heller ikke oppfatte det levende som skjuler seg bak hver sansefornemmelse. Annerledes føles det når man får et sår. Da er vi smertefullt åpne for enhver berøring. Da kjenner vi selv den letteste berøring av en fingertupp som overveldende smerte. Da blir møtet med et medmenneske dyptgripende nærværende. Men smerten fra såret er for sterk til å kunne tjene som føleorgan. Smerten slår tilbake på oss selv og gir slett ingen mulighet til å være åpen overfor den som berører oss. Det som fysisk hverken er ønskelig eller nødvendig – at vi skader oss selv for på den måten å skape nye sanseorganer, det er fullt ut mulig og nødvendig i det sjelelige; at vi ikke lukker oss overfor en smertefull situasjon, men at vi lar oss såre av den og holder såret åpent, at vi medopplever andres smerte, også den smerten som andre tilføyer oss, uten å være seg det bevisst. Bare med slike sjelelige sanser kan vi bli var den andres vesen, hvem han virkelig er og hva han virkelig vil. Hvor sårbare er vi ikke i det sjelelige, ofte er et eneste ord tilstrekkelig for å rive opp et smertefullt sår i sjelen. Og hvor nærliggende er det ikke da å skjerme seg, beskytte seg mot nærmere berøring. En slik holdning er forståelig, men like fullt beklagelig. For i sjelen lukker vi nettopp ikke igjen for et sår, men for et sanseorgan som vil skapes, et organ som er smertefullt villig til å føle ikke bare egen nød, men også den andres nød, den sårendes nød. Dikteren Nelly Sachs har erfart det. Hun skriver slik: ”Om jeg aldri så godt vet hvilke endeløse, smertefulle anstrengelser som står bak hvert ord som har til hensikt å gjennomlyse, gjennompine vår ulykksalige tid…… Den som bryter ut av denne tidsforvirring, gjør berget, gjør støvet gjennomsiktig med sin smerte.” (26.6.1959) Likestillingen av begrepene 31 "gjennomlyse (ty: durchleuchten)” og ”gjøre gjennomsiktig med sin smerte (ty: Durchschmerzen)” understreker evnen til sansefornemmelse som smerten muliggjør. Smerten åpner vår fornemmelse, vår iakttakelse av den ulykksalige tidsåndens mange lag, de som ellers ville forblitt skjult for oss. Her er forsøkt å beskrive den type pisking man kan erfare i dag; at smertefulle følelser rammer sjelen. Følelser vi ikke får stenge igjen for, fordi et øye, et øre, et berøringsorgan vil vokse frem av denne sjelesmerte, et sanseorgan for verdens lidende vesen. Idet vi erkjenner noe i vår egen situasjon som også Kristus erfarte, kan vi se hva evangeliene sier, og av det oppleve en styrke for oss selv; et forbilde. ”Da tok Pilatus Jesus og lot ham piske”, er alt vi finner om det i Johannesevangeliet. Like kort er det i Mattheusevangeliet. Hos Markus heter det imidlertid: ”Da nå Pilatus ville gjøre folket til lags, ga han dem Barabbas fri og lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes. Og stridsmennene førte ham bort, inn i gården, det er borgen, og kalte hele vakten sammen. Og de kledde ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham, og begynte å hilse ham: Vær hilset du jødenes konge! Og de slo ham i hodet med et rør og spyttet på ham og falt på kne og hyllet ham. Og da de hadde spottet ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Så førte de ham ut for å korsfeste ham.” (Markus 15.15-21. oversettelse fra 1971). Visst ble han også tilført ytre sår, men Markus snakker om de sjelelige sår, de mest smertefulle. Pisken som svinges heter hån og spott. Hvordan Kristus utholdt denne piskingen blir ikke omtalt. Men sikkert er det; han la merke til dem som tilførte ham smerten. Han følte hvordan de var henfalt til de onde krefter i verden. Hvert slag førte denne følelsen inn i hans 32 guddommelige sjel. Og denne guddommelige sjel var villig til å oppta alt i seg. Beredt til å medoppleve det, til å elske det rent for all skyld, all spott og alt hat. Elske det så dypt og så omfattende, at til slutt hele det lidende menneskevesen selv var til stede i den smertefullt elskende, hengivne fornemmelse av Kristus. Med hvert slag og med hvert spottende ord ble det stadig tydeligere åpenbart for den martrede; menneskenes nød og bundethet. Og med hvert slag og med hvert spottende ord ble beslutningen samtidig bekreftet i ham, om å forløse dem fra dette tilstivnede, døde, og for deres skyld ta opp kampen mot døden. Kristus har utholdt smertene. Ikke for smertens egen skyld, men fordi bare gjennom smerte blir det mulig å fornemme den fremmedes vesen i sin egen sjel. Bare derved kan den kjærligheten som ikke vil noe annet enn å gi seg selv hen som helbredende kraft, forbinde seg med den andre. Det ytre bilde av pinselen antyder hva følgene av en slik vilje til smerte er; at ikke bare trenger opplevelse inn utenfra, men at en gjengjeldelse finner sted. Liv gir seg hen, livsblod pulserer helbredende gjennom verden. Sjelens sanseorganer – aner vi – er der ikke bare for å fastslå en tilstand, men fra dem strømmer også helbredende kraft. De legemlige sår blør. Sjelens sår lyser. Smerten forvandlet til sjelelig sanseorgan, som frigjør den helbredende kraft, forkynner også den kjente Fransiskusbønnen. Her bes det til Herren om å bli gjort til redskap for fred. Å erfare pisking, å oppleve lidelse og smerte, frigjør helbredende kraft når Fransiskus ber: At jeg utøver kjærlighet der man hater hverandre At jeg forbinder der det er stridigheter At jeg vekker håp der fortvilelsen piner At jeg tenner lys der mørket hersker At jeg bringer glede der det er sorg 33 Fransiskus gjør smertefølelsen av piskeslagene som treffer Kristus i sjelen til sin egen. Fordi han har erfart hat, vil han gi kjærlighet, han vil tilgi fordi han har opplevd krenkelse, han vil trøste fordi han kjenner pinen. Og ikke bare det hat, den krenkelse og den pine han selv har opplevd, men den som hjemsøker menneskene. Spotten og hånens piskeslag har utviklet sanseorganer i hans sjel, smertefulle som sår, men også som det rene livs helbredende kilder. Vil vi se slik, høre slik, føle slik? Har vi mot til det? Vi har sett at det finnes lag i sjelen, som i virkeligheten ikke av seg selv sanser og føler. Men i dag er verden kommet dit hen at vårt sjelelige skall må brytes smertefullt i stykker. Der vi ikke selv åpner opp, ved bevisst å ta del i vår sjels indre, der vil verden selv trenge seg inn i oss med pinefulle piskeslag. Måtte vi da erkjenne det som slik vil fullbyrdes, og si ja til det. Slik at nye sanseorganer kan spire og utvikles i vår sjel; de sanseorganer vi behøver i dag for å kunne være menneske for andre mennesker og for verden. Mennesker som med Kristus ikke bare fornemmer skapelsens skjønnhet, men også lidelsen. Mennesker som er beredt til å gjøre lidelsen til sin egen og å forvandle den. Georg Dreiβig er født i 1950, ble presteviet i 1977, var i mange år redaktør av Die Christengemeinschaft, er forfatter og en av tre ledere for Presteseminaret i Stuttgart. Artikkelen er oversatt fra Die Christengemeinschaft 3/2004 av Eva Bovim. 34 DØPTE Kristensamfunnet i Bergen: Johannes Emil Helland Kolbeinshavn Født: 11.09.2014 Dåpsdato:23.11.2014 Foreldre: Maria Helland og Henrik Kolbeinshavn Faddere: Ruben Myhra og Merita Skei Vassnes KONFIRMANTER Konfirmanter i Bergen Søndag 10 mai Elisabeth Maria Bosse Erika Faannessen Ingerid Linea Krohn Georg Haverkamp Vilde Sunniva Løvlie Jonathan Severin Müller-Grud Konfirmanter i Stavanger Alexander Rawcliffe Wilhelm Særvoll Konfirmant i Trøndelag Inga Hauffen 35 Konfirmanter i Oslo Julie Kongelstad Alme Mina Kongelstad Alme Kaja Aslaksrud Anna H Barkved Bendik Habberstad Borgen Ingeborg Brym Ask Brekke Bøhn Agnes Lulu Ernestus Christian R. Smit Flatby Adah R.S.George Mathilde Bugge Gisholt Lone Grønner Flikke Hans Magnus Salve Malm Haga Isak Halck Ferdinand Gjessing Haldorsen Helga Marie Haugseth Vebjørn Dyre Haugstveit Jørgen Kjæret Brede Oscar Kristengård August Adler Kvalvåg Thea Wang Polden Maud Samnøy Tomine Grjotheim Selås Haddal Sivertsgård Jonas Emanuel Gamper Solheim Ida Margrethe Ulvestad Marie Hayes Vigerust-Wang Selina Kolstad Zehouo 36 GRAVFERDER Lorentz Ihlen (* 13. 5. 1946 på Nesøya - 20.11.2014 på Granly Stiftelse, Kapp på Toten) Utsigning og bisettelse 23. 11. 2014 på Granly Stiftelse, Kapp på Toten. Minnehandling 13. 12.2014 i Kristensamfunnet i Oslo. Dag Knudsen (* 25.12.1952 Bergen - 5.12.2014 Bergen) Utsigning 8.12.2014 Bergen Bisettelse 12.12.2014 Møllendal kapell, Bergen Ingrid Løvlie (*15.12.1943 Bergen - 5.1.2015 Bergen) Utsigning 7.1.2015 Fyllingsdal sykehjem, Bergen Bisettelse 16.1.2015 Møllendal kapell, Bergen Minnehandling 7.2.2015 i Kristensamfunnet, Bergen Odd Mydland (*16.08.26 - 23.01.15) Utsigning 26.01.2015 i Soma kapell, Bergen, Kristensamfunnet Gravferd 30.01.2015, Soma kapell, Den norske kirke Marit Sunnby (*14.11.1956 på Kongsberg - 05.02.2015 i Fredrikstad) Utsigning 08.02.2015 i hjemmet, Moss. Begravelse 11.02.2015 i Jeløy kapell. Minnehandling 21.02.2015 i Kristensamfunnet, Oslo. 37 VÅRE DØDE Helge Johan Bolneset * 3.4.1930 i Kongsvinger, 12.11.2014 i Bærum. En åker som skal gi best mulig grøde må ha et mangeårig vekstskifte mellom eng, poteter, grønnsaker og korn, og om vinteren jobber kulde og frost på jorda slik at den forberedes til neste sommersesong. Åkeren står i en veksling mellom full produksjon av et utall vekster, og hvile. Helge forstod å utnytte sine evner og interesser innenfor et utall emner, og han kjente også til vinterens hvile, mørke og kulde. Helge ble født og vokste opp på Kongsvinger som yngste sønn i en søskenflokk på fire. De to eldste søstrene var 20 og 15 år da han ble født, så han hadde opplevelsen av å vokse opp med en mor og to ekstramødre, og så en 5 år eldre bror. 38 Kanskje var det godt å ha så mange omsorgspersoner, for mor Mina var ikke så nær som han kunne ha behov for. Helge var mest knyttet til sin far, Oliver. Faren fikk spanskesyken i 1920-årene og var hardt rammet. Han ble etter hvert førtidspensjonert fra NSB på grunn av helseproblemer, og barna måtte lære seg å ta hensyn til en syk fars tilstedeværelse i huset. Helge hadde arvet farens musikalske evner og fikk pianoundervisning, mer eller mindre frivillig. Han likte nok selv best å improvisere. Selv om Helge hadde kunstneriske evner, fulgte han ikke denne veien, men tok realfagsartium. Så reiste han til Sørøya helt nord i Finnmark for å arbeide et år som hjelpelærer. Før reisen kjøpte han seg gitar, og i den litt vemodige ensomheten han opplevde der, fikk han god tid til å øve. Trolig var det også her han utviklet sin store glede for fisk og fiskemiddager. Den påfølgende sommeren gikk han og en kamerat Finnmarksvidda på tvers, før han tok sitt militære pliktår i Garden. Helges søster hadde nok hatt en finger med i spillet da Helge fikk jobb i Finnmark, og nå sørget hun for at Helge begynte på Oslo Lærerskole. Men i møtet med dette systemet fant ikke Helge næring til egen vokster, han ble deprimert og avsluttet studiet. En ny vekstperiode startet da han fikk jobb i reklamebransjen, hvor han kunne bruke sine kreative ferdigheter. Han tok reklame- og markedsføringsskolen, og nærmet seg slutten av 20-årene. Så fikk han jobb i Helly Hansen, og på karnevalsfesten var Helge utkledd som “maler'n fra Bjerke”, kunstnertypen med 39 smal bart og malerpalett i hånda på reklameplakaten for malerfirmaet Bjerke. På denne festen traff han danske Tove. De giftet seg året etter, i 1959, i Odense i Danmark. Samme høst begynte Helge på Handelshøyskolen i København, men da møtte han igjen på et system som tok all vekstkraft fra ham, og mørket tok overhånd. Den nyetablerte familien dro tilbake til Norge og Osloområdet. Nå begynte Helge i IBM, hvor han etter hvert ble PR-sjef. Han hadde en medfødt evne til å bygge sosiale relasjoner, han likte mennesker, og var en som gjerne tok den første kontakten og åpnet dører når IBM skulle inn på nye områder. I og med at IBM hadde oppdrag over hele verden kunne Helge bruke sine språkferdigheter i engelsk, fransk og tysk, og også dansk og svensk. De to barna, Anna født i 1961, og Lars Ole født i 1963, hadde en lekende, syngende og musiserende far, og en som selv diktet sanger for å forkorte lange og kjedelige bilturer. Familien var på turer på hytta på Vikerfjellet, på sykkelturer i Danmark, på kanoturer, skiturer, og etter hvert som barna ble større - storbyturer. En gang tok barnas ablegøyer hjemme helt av, men far hadde verken evne eller hjerte til å straffe. Han var snill, hjelpsom, kreativ- og upraktisk. På Toves 40-årsdag hadde han kjøpt en stor rakett. Men flasken han satte den i var altfor liten for den tunge raketten, så under nedbrenning av lunta lutet flasken mer og mer mot bakken. Da raketten gikk av, lå den lavt i lufta og endte i nærmeste hekk. Heldigvis hadde han nok selvironi til å le med. Helge og Tove valgte å flytte begge barna over til Steinerskolen da de gikk i henholdsvis 4. og 1. klasse. Så 40 gjennom barna kom Helge i kontakt med Steinerskolen, som han nok gjerne skulle ha gått på selv. Møtet med antroposofien ble innledningen til en ny vekstperiode for Helge sin del. Han tok to års permisjon fra IBM, gikk ett år på Rudolf Steiner lærerskolen, begynte deretter å arbeide på Vidaråsen, men igjen kom det en indre vintertid. Han gikk tilbake til IBM da permisjonen var slutt. Fornuften, ikke hjertet, styrte dette valget. Og her hadde han sin arbeidsmessige tilknytning inntil han gikk av med avtalt førtidspensjon som 60-åring. Barnebarn kom til underveis. Først Kari, så Ingrid, så Benedikte, og så Bjørnar, og Helge kom hjem til dem en gang i uken, lagde middag, fulgte med på leksene, diktet og fortalte historier, og var genuint interessert i hvordan det gikk dem. Og så observerte han hvordan de hadde det, og kunne være en verdifull samtalepartner for den oppdragende forelder. Etter hvert fikk han og Tove også bonusbarnebarna Jørn og Hedda. Tirsdager og torsdager var forbeholdt barnebarna, som bare fikk servert fiskemiddager av Helge, for det var han jo så utrolig glad i selv. Han var nær og kunne bry seg på en fin måte, sa sjelden nei når han ble spurt om noe, var lite opptatt av seg selv, og hadde en helt egen evne til å lytte og til å stille viktige spørsmål. Disse egenskapene, samt hans interesse for antroposofi i alle dens praktiske former, førte ham inn i Helios etter at han var blitt pensjonist. Igjen spirte nye interesser og virkeområder fram i Helge, og gjennom Helios kom han inn i landbruksmiljøet både i Norge og i Sverige. En tilknytning til Sverige hadde Helge allerede hatt gjennom sitt lange musikalske forhold til trubaduren Evert Taube. Han har vært formann i Evert Taubes Venner, og også aktiv i Bærum Viseklubb. Helge, gitaren og Evert Taube var en meget heldig kombinasjon, og han har gledet utallige med sine opptredener. 41 I løpet av våren 2005 får Helge to slag. Det forandret hans personlighet, og han flyttet etter hvert til Dønski bolig med service, et sted hvor man kan bo i egen leilighet og ha et visst tilsyn. Langsomt gjennom de siste årene forsvant hukommelsen hans, og også ulike funksjonsevner. Fra å ha vært den som handlet og lagde middag, ble han den som lå på sofaen og hvilte og fikk servert middagen. I høst fikk han lungebetennelse, og hans tilstand forverret seg gradvis fra uke til uke, inntil han sovnet stille inn på Bærum sykehus på kvelden onsdag 12. november. Åkeren henter sin vekstkraft blant annet gjennom vinterens hvile. Dette vintermørket, som Helge måtte gjennomleve flere ganger i sitt voksne liv, var kanskje den erfaringskilden han selv hentet sin klokskap fra i omgang med andre mennesker. Og det skal stor spirekraft til for å bryte igjennom frost og kulde. Kristine Høiland 42 Lorentz Ihlen * 13. 5. 1946 på Nesøya - 20.11.2014 på Granly Stiftelse, Kapp på Toten Gårder med ensidig produksjon har grønnsaker, poteter eller korn som vokser i snorrette rader på samme åker år etter år. Den ene veksten speiler den andre. Slike åkre opplever vi som ensidige, kjedelige, og jorda der blir langsomt utarmet. Lorentz var en av dem som ikke stod i en snorrett rad, og dermed gjorde han at omgivelsene ble tilført en type liv de ellers ikke ville hatt. Lorentz ble født på Nesøya utenfor Oslo. Han hadde en eldre bror som døde ved fødselen, og to yngre søstre. Den aller yngste søsteren døde også som ganske liten. Så Rina og Lorentz 43 ble to nære søsken; en god og varm søskenkjærlighet fikk utvikle seg mellom de to, noe foreldrenes klokskap la grunnlaget for. Lorentz flyttet som 4-åring til det som da var Sletten Gård, og som senere ble Granly Stiftelse. Da hadde familien gått igjennom mange år med sterke rystelser, kreftene strakk ikke til å også kunne følge opp behovene til Lorentz med Downs Syndrom. En slektning visste om at det fantes steder som Granly, og så kom han dit. Men han var hjemme i ferier, og mor gikk inn i styret i Granly og var derfor ofte på besøk. Han var utrolig glad i sin familie, og de var glade i og glade for ham. Lorentz var også svært glad i musikk. Kom det et musikkorps forbi, eller han traff på noen gatemusikanter, sto han plutselig forrest og dirigerte. Han likte rytmer, eurytmi og å bevege seg. Han likte også godt å være på tur, sommer som vinter. Da var han ikke vanskelig å be. Når mange var ute og gikk sammen, ville han gjerne være bakerst og passe på at alle kom med. På Granly arbeidet han i mange år med håndarbeid, spesielt veving, men også sløyd og kurvfletting. Men av og til er det godt å skifte jobb, selv om man kan være skeptisk til alt som er nytt, så da Lorentz var 40 år, fikk han opplæring i å være visegutt. Det betød å bringe rent tøy ut til husene og hente melkelappene fra husene, og også å dra inn til butikken og hente melk til hele Granly. Det var et stort ansvar, og denne jobben likte Lorentz godt. Men når det var noe Lorentz ikke likte, eller noe som var ukjent, ble han langsom. Noen ville si at han var meget sta. Da sa han nei, for sikkerhets skyld, men det kom kanskje et ja på et senere tidspunkt, når saken var grundigere gjennomtenkt. Han likte heller ikke å vente, eller å bli mast på. Han kunne erte andre, irettesette andre, og var ikke alltid like forsiktig når det 44 var snakk om fysisk nærhet. Selv om han likte fysisk kontakt, var det helst han som skulle ta initiativet. Lorentz likte speilbiter, blanke kort og andre ting som blinket. Han likte også å steke vafler på fredager. Og så likte han teater, historier og eventyr. Etter en teatertur kunne søster og han spille ut rollene de hadde sett, og more seg storlig over de ulike karakterene. Store poteter var en annen ting Lorentz likte. På Granly skulle de passe vekten, så det var ikke fri tilgang på poteter. Men hjemme kokte de gjerne en ekstra til Lorentz. De prøvde også å dyrke poteter hjemme, men da Lorentz skulle være med å ta dem opp, kom hans velkjente “huffa meg”, etterfulgt av ordet “erter”, for potetene var jo så små. Han likte som sagt best store poteter. “Huffa meg” kom også da søster ville spille trekkspill for ham. Kanskje var han den mest musikalske av de to. Lorentz var onkel til tre, en relasjon alle parter satte pris på. Plutselig en dag så søster at hennes store sønn suste rundt på sjøen utenfor Nesøya med, av alle personer, Lorentz i båten. Han som sa nei til det meste som var ukjent. Det var en tillitserklæring fra Lorentz sin side, for ut i båt med søster ville han ikke. Han har bodd i Gamlehuset, på Bjørkebakken og sist i Solveigs hus. Etter hvert ble også Lorentz en eldre mann. De siste årene satt han i rullestol, og så ble han sengeliggende. Og så sovnet han stille inn der i senga si, 68 år gammel. De snorrette radene står der fortsatt. Men alle dem som sto nær Lorentz har fått en vekstimpuls som gjør dem annerledes enn dem som bare har ensidigheten å speile seg i. Kristine Høiland 45 Ingrid Løvlie *15.12.1943 i Bergen - † 5.1.2015 i Bergen Ingrid blir født i Bergen i 1943, like før jul. Krigen er på det verste. Far og mor, Synnøve og Leif Holbæk-Hansen, driver med motstandsarbeid: Faren fotograferer dokumenter for den sjømilitære etterretningstjeneste i England, og moren tørker filmrullene mellom Ingrids bleier. I 1944 flytter familien til Oslo og november1945 blir broren, Ole født. Familien bor på Nordstrand, og barna lever et fint og fritt liv i hagen med alle nabobarna. Familien flytter til Bislett, og Ingrid begynner på Ruseløkka Skole i 1950. Lillesøster Hilde melder sin ankomst i 1951. Skolen er blitt modernisert med nytt ventilasjonsanlegg og tilbyr «Oslofrokost». Dette skal være en sunn og sosialdemokratisk skolefrokost, som Ingrid absolutt ikke liker. Om det er pga. ventilasjonsanlegget eller frokosten vet vi 46 ikke, men Ingrid er stadig syk med lungebetennelse. Faren, som har kommet i kontakt med den antroposofiske bevegelsen, blir rådet til å flytte Ingrid over til Steinerskolen. Den holder til i tyskerbrakkene på Smedstad. Det er et levende miljø og pionerånden råder med store lærerpersonligheter. Ingrid begynner i 2.klasse på Steinerskolen og blir fort frisk igjen. Hun føler seg hjemme i dette miljøet. Og med dette trives hun resten av livet. Ingrid er en aktiv speider. Hun er utpreget sosial og får kallenavnet Pluto. Ikke etter planeten, men etter hunden til Mikke Mus. Hun har nemlig to mørke fletter som ligner Plutos hengeører! Senere, når hun er 15/16 år gammel, drar hun sammen med speidervenninner, på en leir i Danmark. En tysk leder lærer dem mange sanger, som Ingrid synger livet ut. Der lærer hun også å praktisere stillhet, og det berører Ingrid dypt i sjelen. Speiderlivet er noe Ingrid setter stor pris på, og her får hun venner for hele livet. I 1957 flytter familien tilbake til Bergen, der faren får stilling på Handelshøyskolen. Ingrid begynner på Eidsvåg realskole. Hun blir med i «Norges kristelige studentforbund», som ved siden av speiderlivet er en annen viktig arena for Ingrid i disse årene. Etter grunnskolen fortsetter hun på Sydneshaugen og senere Langhaugen skole, på Landås. Der går hun realfagslinjen. På denne skolen, i klassen under går tvillingparet Merethe og Reidar Løvlie. Ingrid har mange venner og liker å organisere både fester og karneval. Men alkohol og røyk er ikke hennes greie. Gjennom Merethe oppstår det kontakt med Reidar på en fest i disse årene. I første omgang synes Reidar at Ingrid er temmelig irriterende og unngår henne. Til de engang finner hverandre ordentlig på en av festkveldene! 47 Ingrid begynner å studere psykologi. I denne tiden hører hun om studiegruppen som Johannes Hertzberg har i Solveien i Oslo. I Bergen blir hun med i en gruppe med tidligere Steinerskoleelever som har samtaler med Johannes Hertzberg når han besøker Bergen. De leser bl.a. Peer Gynt høyt for hverandre. Våren 1964, kommer Uwe Lemke, prest i Kristensamfunnet, for å holde foredrag i Bergen. Noen studenter møtes etter foredraget i Fosswinckelsgate med Uwe. Han inviterer studentene på sommerstevnet i Ljungskile. Dit reiser de. Det blir en fantastisk opplevelse. Både foredragene, samtalene og å oppleve Menneskevielsens handling med så mange prester og en så stor menighet gjør inntrykk på Ingrid. Dette blir det første møtet med Kristensamfunnet, og det betyr mye for den lille gruppen fra Bergen. Under en av ungdomssamtalene, inviterer Dr. Benesch dem til Stuttgart til ungdomsseminaret. Han er leder for presteseminaret som ligger like ved ungdomsseminaret. Det er flere som drar til Stuttgart og Ingrid blir der hele studieåret fra høsten 1964 til mai 1965. Seminaret blir nok retningsgivende for henne, og i samråd med Dr. Benesch, bestemmer hun seg for å begynne på Lærerskolen. Så blir det sommerstevne på Skarnes 1965. Om høsten starter hun «søndagskretsen» sammen med Trygve Fett og Jakob Kvalvaag. Så reiser de til julestevnene med Dr. Benesch i Oslo, to vintrer på rad. Deretter kommer nok et sommerstevne 1967, i Kassel. Alle disse stevnene er veldig inspirerende og spennende. De gir innhold, kontakt, varme og engasjement. Ingrid uttrykker at hun egentlig ikke finner ord for å beskrive det. Reidar blir også etter hvert med på stevnene. I 1968 gifter Reidar og Ingrid seg, og «bryllupsreisen» går til stevnet på Gotland! 48 Ungdomsstevnet 1968/1969 er i Stockholm. Reidar reiser uten Ingrid som er gravid. Ingrid er nyutdannet lærer og blir spurt om å være lærer på Helgeseter. Reidar, Ingrid og lille Øystein, flytter inn i hytten ovenfor Helgeseter, hvor det ikke finnes hverken innlagt strøm eller vann. Etter to år får de heldigvis flytte inn i rekkehuset på Renen. Der bor familien i alle år. Etter fem år blir deres andre barn, Ragnhild, født og Ingrid fortsetter å jobbe for å spe på økonomien. Ingrid skaper mye liv og røre rundt seg, og har mange påfunn i klasserommet. Hun er veldig flink til å fortelle. Ungdommene på Helgeseter utvikler en dyp nærhet til Ingrid. Torsdagskveldens dans, med Ingrid og beboerne, er ukens fest for dem alle. Når de tre siste barna kommer relativt raskt etter hverandre, er Ingrid hjemmeværende i flere år. Reidar har en krevende jobb på universitetet med forskning og undervisning og han reiser mye. Men mor er alltid hjemme. Også når Ingrid senere begynner å arbeide igjen og tar kveldsvakter på Helgeseter, føler barna at moren alltid er tilstede. Barna blir alltid møtt med et godt måltid etter skolen, som Ingrid lager før hun drar på jobb. Barna har en veldig fri oppvekst. Ragnhild, som eldste jente, tar seg, på naturlig vis, av de tre minste. Det er ikke stress eller strenghet i familien men åpenhet og rom for å utvikle seg. Far setter nok sitt preg på livet når han er hjemme, men det skaper også liv og røre. Alle barn får også etter hvert små og større jobber på Helgeseter, og de blir veldig verdsatt av medarbeiderne der. Uforglemmelig er alle familieturene til hytten i Valdres. Her samler hele familien seg, også når barnebarna kommer til. Når Reidar er hjemme møtes han og Ingrid om kvelden når 49 barna har lagt seg til lange samtaler. Reidar og Ingrid utfyller hverandre, og har stor respekt for den andre. Ingrid blir spurt på 90 tallet om å bli assistentstyrer på Helgeseter. I 1993, femti år gammel, overtar hun helt og det varer til 2008. Ingrid er en god leder for både beboerne og medarbeidere på Helgeseter. Hun er raus og inkluderende. Hun er flink til å delegerer oppgaver. Menneskene rundt henne kan vokse med oppgavene og utvikle seg. Denne evnen til å gi uten å kreve er helbredende for alle som er rundt henne. Hun fører med seg en naturlig naivitet, tror på menneskene og utstråler varme og lys. I all beskjedenhet tar hun ofte mindre vare på seg selv. Hun velger denne, hennes lysende side, konsekvent. Sjeldent setter hun foten ned og korrigerer. Hun tar på frimodig måte, igjen og igjen, på seg oppgaver uten å nøle og uten betenkning. De siste årene blir byrden med å være leder for stor. Hun blir syk, kommer til Vidarklinikken i Järna, og må trappe ned. I denne tiden, hvor også hukommelses problemene blir mere alvorlige, tar Reidar seg av Ingrid. De drar sammen på reiser til Australia og Tyrkia. Når Reidar plutselig dør, tar Ingrid en verdig avskjed. Det siste året tar hun med fatning, aldri kommer det et klagende ord. Mot sommeren må hun flytte til Ulrikhjemmet. Hun blir mer og mere svak. Samtidig blomstrer hun opp og velger livet. Mange besøker og støtter henne. Både gamle klassekamerater og speider venninner står henne veldig nær. Hun treffer alle enda en gang. Hun får støttende terapier av venner og kolleger. Familien er henne, som alltid, veldig kjær i denne tiden. Hun drar til Columbi Egg på mandagskonsertene og hører på folkemusikk. Denne høsten vil hun igjen kjøpe et årskort for 2015. Barn, barnebarn og søsken er jevnlig innom Ingrid. Til jul skal alle barnebarn få et julekort underskrevet av Ingrid. Den siste setningen på hilsen er: «Håper du kommer på besøk i 2015». 50 Siste gang hun er i Kristensamfunnet, som betyr så mye for henne, er julaften. Sammen med halvsøster Karin er hun der. Ingrid går i bunad, og synger med i alle julesangene. Ingrid er fin, lett, ærlig og utrolig menneskelig for alle. Hun velger konsekvent livet. Hun lever det barnlig og naivt, forbundet med en dyp og inderlig livsvisdom. Døden er ikke et tema, livet er! Ingrid har levd livet fullt, som en tjenende konge. Kongelig alvor, dybde og samvittighet viste hun. Samtidig elsket hun å synge og danse, og hadde en fin og beskjeden humor, som en hyrde. Hyrden og kongen er forenet i Ingrids sjel. Lys og varme er de kvaliteter som kjennetegner dette mennesket som fødte like før jul og døde like inn i Hellige tre kongers dagen. Hennes indre biografi førte henne gjennom de hellige netter og på den nest siste natt, trådte hun over terskelen. Ingrid var, er og vil forbli en ledestjerne for mange! Daan Ente STEVNER OG LEIRER Pilegrimstur juli 2015 Vil du være med på pilegrimsvandring fra Hjerkinn til Trondheim. Vi går med sekk på ryggen og stav i hånden, endestopp er Domen, med selve veien er målet. Vi møtes på Hjerkinn 17. juli og er framme i Trondheim 28.juli. Underveis er det overnattinger av ulik standard, og i Trondheim gir menigheten en seng til trette vandrere. I Trondheim er det Olavsfestdager hele uken. For nærmere opplysninger kontakt: [email protected] 51 KRISTENSAMFUNNETS PINSESTEVNE på Jonatunet i Jondalen FRED: I VERDEN - I NATUREN - I MEG Fredag 22. mai, mandag 25. mai, Arrangeres av menigheten i Bergen Kristensamfunnets pinsestevne i år har tittelen « Fred – i verden, i naturen, i meg». Stevnet starter fredag kveld med Menneskevielsens handling, og avslutter mandag formiddag etter Menneskevielsens handling og frokost. Pinsetreffet finner sted på Jonatunet, det nyetablerte hjemmet til Hardangerakademiet for fred, utvikling og miljø. (Se deres webside http://jonatunet.publishpath.com/). Vi arbeider på en brosjyre som har all nødvendig informasjon mht program, reiseruter og kostnaden for stevnet. Disse blir lagt ut i menighetene og blir tilgjengelig på nettet innen utgang av mars. Kontaktpersoner er Daan Ente [email protected] og John Rawcliffe [email protected]. Velkommen til Hardanger i pinsen! Anne Kristin Moen. Informasjon og påmelding: [email protected], mob.90553065 [email protected], mob.48443975 52 MENIGHETER KRISTENSAMFUNNET I BERGEN John Lunds plass 1, 5007 Bergen tlf. 55 31 90 11 Prester Daan Ente John Rawcliffe Lundhaugvegen 42, tlf. 56 90 22 29 (Bergen) 5221 Nestun 52 76 15 51 (Hogganvik) tlf. 62 57 79 94/484 43 975 Mobiltlf. 905 53 065 [email protected] [email protected] KRISTENSAMFUNNET I OSLO Kirken: Oscars gate 84 Postadresse og kontor: Inkognito terrasse 9, 0256 Oslo. Kontoret er betjent tirsdag og torsdag 9-15. tlf. 22 55 37 20 [email protected] PRESTER: Daniel Rudklint Inkognito Terrasse 9, 0256 Oslo tlf.: 22 55 36 16/406 00 616 [email protected] Kristine Høiland Odins gate 15 0266 Oslo tlf.: 90 10 49 37 [email protected] 53 KRISTENSAMFUNNET I TRØNDELAG Prinsens gate 53, 7011, Trondheim Prester Markus Schultze-Florey Siri Schultze-Florey Hasselbakkvegen 3B, Hasselbakkvegen 3B, 7053 Ranheim 7053 Ranheim tlf. 73 91 91 81/909 84 725 tlf. 73 91 91 81/476 00 635 [email protected] [email protected] KRISTENSAMFUNNET I HAMAR OG MJØSOMRÅDENE Prester Markus Schultze-Florey Siri Schultze-Florey KRISTENSAMFUNNET I STAVANGER Prester Siri Schultze-Florey Markus Schultze-Florey KRISTENSAMFUNNET I NORGE www.kristensamfunnet.no ***** 54 Jeg tror på ILD i min sjels innerste rom. Den er av evighetssubstans, og overlever den fysiske død. Vi er alle en del av urskaperkraften som bare ER i livet... Her og alltid i uendelighet. Bjørg Faltin ***** Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet. Bidrag for neste utgave – før 22.mai 2015. Redaksjon fra 2015: Daan Ente, Kristine Høiland, Siri Schultze-Florey. For kontaktdetaljer: se over under Menigheter. 55
© Copyright 2024