1. No category

INNHOLDSFORTEGNELSE
Prestens side
Selma Lagerløfs Jerusalem av Daniel Rudklint
3
Dorothee Jacobi
4
Friedrich Rittelmeyer. Oversatt av Truls Johannessen
8
Phillip Nortvedt
11
Kristine Høiland
15
Tryggve Fett
17
Daan Ente
27
Av Georg Dreiβig. Oversatt av Eva Bovim
30
35
JEG ER den som taler med deg
Mennesket i sin indre streben (forts.)
Dialog, samarbeid og aksept
Konfirmantleiren 2014
Inkognito Terrasse 9 (1.del)
Om Skriftesamtalen
Piskingen
Døpte
Konfirmanter
Bergen, Stavanger, Trøndelag
Oslo
35
36
37
Gravferder
Våre døde
Helge Johan Bolneset
Kristine Høiland
38
Kristine Høiland
43
Daan Ente
46
Lorentz Ihlen
Ingrid Løvlie
Korte notiser
Stevner og leirer
Menigheter
Jeg tror på Ild av Bjørg Faltin
51
53
55
Omslaget: Eli Raa Nilsen, Bergen, er kunstneren bak forsidebildet,
et glassmaleri.
Asbjørn Nilsen, Vardø, er ansvarlig for baksidebildet.
2
Prestens side
Selma Lagerlöf skildrar i sin roman Jerusalem, hur en grupp ungdomar
som är och dansar i en liten stuga, söker skydd för en annalkande
orkan, som med storm och virvelvindar drar ner genom skogen. De
tycker sig uppleva att helvetets alla avgrundsfurstar kommer jagande
ner för berget denna natt och känner att de måste gå under. De böjer
sina huvuden, drar ihop sina skuldror och det enda de tänker är att
det krossar oss, det krossar oss. Jorden bävar under deras fötter, det
lilla huset svajar, som om det skulle rasa ihop i vilket ögonblick som
helst. När sedan ovädret äntligen är över, härskar en tryckande
tystnad och ett pressat lugn, ingen vågar att på en lång tid säga något
eller röra sig, bara då och då dra ett djupt andetag. Selma Lagerlöf
skildrar sedan vidare, hur den hemska stämningen länge sitter kvar,
och det är först när de lämnar stugan, och på söndagsmorgonen går
genom byn på väg hem, då de hör kyrkklockorna klämta, då de ser
solen sakta gå upp över horisonten och de känner de värmande
strålarna, som det förlamande greppet släpper om deras själar och de
känner sig hemma igen.
Vår tid präglas av dramatiska omvälvande händelser; terrordåd och
naturkatastrofer, men även i det vi upplever som vår egen privata
livssituation känner vi av detta. Vi kan uppleva hur tryggheten och
tilltron till livet och dess möjligheter som vi är vana vid, djupt skakas i
sina grundvalar.
I Jesu liv kommer dramatiken som tydligast till uttryck under den
stilla veckan, från palmsöndagen fram till långfredagen. Under natten
mot långfredagen i Getsemane går han igenom den totala vanmakten
och i det ögonblicket, bara genom det skeendet, tilldrar sig
uppståndelsen.
Kristus dör in i jorden som ett frö för mänskligheten och uppstår
som andesolen. I dess ljus släpper vår förlamning, och fylls vi av tro,
hopp och kärlek inför och ur framtiden.
Daniel Rudklint
3
JEG ER den som taler med deg.
av DorotheeJacobi.
Vi mennesker kan ikke se rett inn i solen. Men når lyset
kommer til jorden, forandrer det seg. Idet det trenger igjennom
atmosfæren og møter planter, dyr, vann og stein, da oppstår
fargene. I fargene får vi tilgang til sollyset, og gjennom dem
utfolder lyset seg.
Kristus, Logos, Skaperen og Sønnen til den høyeste Guddom,
har levd som menneske på jorden. Det guddommelige Jeg Er,
som levde i Ham, viser seg som lyset i fargene - i de syv Jeg
Er-ordene i Johannes-evangeliet. Der blir hans liv og virke
synlig, slik som fargene åpenbarer lyset. I mangfoldigheten i
disse ordene blir Kristi jeg fattbart, og denne veien åpenbarer
mer og mer av hans vesen. Man kan leve med disse ordene dag
for dag, uke for uke. Hvert ord har sin farge, og hvert av dem
åpner tilgangen til Kristus. Man kan betre dem som et rom,
hvor Kristus inviterer mennesket inn. Da kan sjelen leve opp og
komme i samtale med Kristus, alltid på ny og foranderlig, slik
som samtaler er.
I disse Jeg Er-ordene lever også Kristi forbindelse med Jesus,
mennesket, og med det hans forbindelse til menneskesjelen. De
viser også hen på hvordan hvert menneske kan erfare og pleie
sitt eget Jegs forbindelse med sjelen, som den lever i. Jeget har
flere muligheter til å forholde seg til den egne sjel og står
ovenfor spørsmålet: Hvordan omgås jeg med meg selv? Man
kan stå på krigsfot med seg selv, eller man kan være den gode
hyrde. Hvis man spør Jeg Er-ordene om hva de har å si, da kan
man bli berørt av Kristi skapende virke i den menneskelige sjel.
Johannes døperen var den største blant menneskene i
messiasforventningens tid. Han sa om seg selv,
4
i sin siste uttalelse: Jeg er ikke.
Slik hadde han ikke bare vært veiberederen, men gitt plass
for at Jeg Er kunne begynne sin vei til menneskeheten helt på
ny. Johannes
døperen skaper dette rommet i den egne sjel. Rommet for den
som kommer etter ham, det guddommelige Jeg Er. Hans
navnebror evangelisten, har vi de syv Jeg Er-ordene å takke for.
Han var den første som oppfattet hvordan Jeg Er levde i Jesus,
og derved i menneskeheten, som derved fikk en helt ny
begynnelse.
Etter å ha blitt oppfordret av døperen til å følge Jesus, spør
de første disiplene, ifølge evangelisten:
Rabbi, hvor bor du? De spør etter det sted hvor de kan
være hos ham, lære ham å kjenne, møte ham. De spør etter det
blivende hos ham. Han inviterer - kom og se - og de kom og
så, og ble hos ham hele dagen (Joh. 1,39). Hver av de følgende
Jeg Er-ordene kan man forstå som en slik invitasjon - til å
komme, å se og til å bli der hvor han lever.
For disse ordene valgte Kristus bilder fra hverdagslivet, med
to unntak. Det er ikke bilder på noe, men ment som
virkelighet. Det er ikke som om, men dette er Jeg Er i
virkeligheten. Slik som fargene er lyset, og ikke et bilde på lyset.
Det første Jeg Er ordet: Joh. 4, 1-26
En samaritansk kvinne satt ved brønnen i middagsheten i
samtale med Jesus, denne fremmede jøden. Da hun viste
hvilken gåte og samtidig hvilket håp den ventede Messias
betydde for henne, svarte han: Jeg Er den som taler med deg.
5
Denne uttalelsen fra Kristus kan vi oppfatte som evig gyldig.
Han kan i hvert ord bli oppfattet som den som taler med deg.
Hvordan er det hos meg selv? Hva har dette med den egne
sjelen å gjøre, der hvor vi sier jeg til oss selv?
Jeg har mye uro i meg. Uro kan være godt, det viser
bevegelighet. Sjelen, hvis grenser du ikke kan utforske, som en
gammel greker sa, har store svingninger og lever seg ut mellom
polariteter: uro og apati, passivitet og livlighet. Alt hører med
til sjelen og også til meg. Det uferdige nye, og det gamle
forherdete. Det følsomme, men også det bastante.
Jeg ser for meg, hvordan det er, når en står i midten av all
denne bevegelsen. En lys skikkelse, som taler rolig og
kjærlighetsfullt: Jeg Er.
Da finnes det ikke avvisning, eller fordømmelse, men et
kjærlig lys som lyser til alt som er. Det er ikke redd for mørket.
Det stråler mildt og velgjørende. I dette lyset vil mye forvandle
seg. La det skje i ro, og det som ikke vil la seg forvandle, det
som trosser, - la det være. La det få tid, det vil nok komme
fram og møte dette lyset til slutt.
I alle svingninger og forvandling står Jeg Er, oppmerksom,
med en signende og en medfølende hånd.
Jeg inviterer Kristus inn til å være dette lyset i min sjel. Han
viser meg videre og sier: Se, du er det selv, og er du det ikke
ennå, så vil du bli det.
Jeg må ikke oppgi meg selv for å være i Ham. Mye i meg vil
ikke kunne forbli som det er. Men vil det det innfor dette lyset?
Jeg vokser inn i det guddommelige lyset, som jeg har invitert.
Og han inviterer hvert menneske til dette. Med ro og
tålmodighet, uten å bli glemt, blir vi invitert. Med humor og
6
kjærlighet inviterer han oss til å vokse inn i lyset fra hans
skapende Jeg.
Og det lange samspillet har begynt, hvori menneskehetens
framtid ligger. Samspillet mellom dialogen Jeg - Du, og den
menneskelig-guddommelige vesensenhet Jeg Er: Den som taler
med meg, står overfor meg, og jeg erkjenner ham og meg selv.
Og samtidig er han det høyeste vesen, og det å kunne forbinde
seg med ham, er det høyeste mål.
Av og til tviler jeg, er det ikke bare en samtale med meg
selv? At jeg aner hvordan filosofer og psykologer, mystikere og
teologer har kjempet med problemet, hjelper meg heller ikke
videre.
Det er bildet som bærer, bildet som er virkeligheten: Stilt
overfor skjønnheten i verden, glemmer jeg ofte lyset som viser
meg den. Så langsomt forstår jeg at det ikke er det samme, men
det hører sammen: Lyset, og alt det det viser meg, og meg selv
idet jeg ser det.
Trykket i "Die Christengemeinschaft" 2006, oversatt av Siri
Schultze-Florey. Fortsettes.
7
Friedrich Rittelmeyer:
Mennesket i sin indre streben
(fortsettelse)
Moralsk bestrebelse
I de tiltrekningskrefter som lever i vår sjel, blir det tydelig hvor
de hører til, i de lavere eller høyere verdensregioner.
Det at vi forbedrer oss, er et verdensanliggende, ikke bare en
privat fornøyelse. Hvis man bare er opptatt av seg selv, kan det
komme et øyeblikk da man tenker: «Litt synd er dog ganske
behagelig». Den aller største moralske kraft vi overhodet kan
oppnå, vinner vi ved denne innsikt: «Blir jeg bedre, så gjør jeg
hele verden bedre».
Mester Eckehart har sagt: Det har aldri eksistert en større
hedendom, eller strid, eller kamp, enn når man glemmer eller
fornekter sitt selv. Vi kunne tilføye: Det har aldri eksistert en
vakrere seier, eller berømmelse eller herlighet, enn når man
vinner og erobrer sitt sanne jeg.
Moral er det når et jeg i frihet hengir seg til det større som
inderlig forpliktende har trådt inn i ens liv. Umoral er det der
hvor man ikke kan ofre seg. Man «grunnlegger» moral derved
at man ser dype hendelser i menneskesjelen som det innerste
vesen i all moralsk gjerning, idet man utvikler evnen til offer og
gir liv til offergleden, når man i den nye gudstjeneste skaper
rom for det fullstendige gudsoffer, for det store offeret til
verden.
Mennesker som har dannet og fortsatt arbeider for å danne
sitt innerste vesen slik at det fritt kan ofre oppover og med
8
glede kan ofre nedover, de bærer i seg den levende sjel av all
moral. En enorm menneskehetsoppdragelse til moralsk
handling vil uunngåelig bli følgen, når det store Kristus-offer
daglig vil fremtre for dem som en lysende, varmende urild. Ved
hjelp av den kan enhver efter innsikt og evne på ny tenne sitt
eget livs flamme.
Et svimlende vågestykke er det å skape en verden hvor det
finnes ikke bare en, men millioner av viljer. Det kunne man
bare våge fordi det gode er så godt at det i lengden vil vinne
alle for seg. Det «onde» er ikke bare til for at de «gode» skal
frembringe den størst mulige godhet i møtet med det, men
også for at de selv skal kunne tilkjempe seg en bevisst godhet
gjennom dypere innsikt i det onde.
Man kan ikke fullt ut forstå hvor den guddommelige
hellighet er, uten at skyggen også finnes der: det onde. La oss ta
et eksempel fra et annet område: Ble det utlyst en konkurranse
om hvem som kunne skape den mest inntrykksfulle solen, så
ville formodentlig ikke prisen bli vunnet av en maler som bare
malte lys på lerretet, men av en som også ved å vite å bruke
dype, tunge skygger lot oss oppleve hvor sterkt solen stråler.
Det kunne bli en interessant bok, hvis en eller annen ville
utforske den innflytelse menneskelige egenskaper har hatt på
verdens åndelige fremskritt. Når alt kommer til alt, har kanskje
sannhetssinnet gjort større oppdagelser enn skarpsinnet.
Samvittigheten er bestemt til å bli et uendelig fint gudsorgan
til å ane dypet av den guddommelige hellighet. Den som har
fått en anende forståelse av dette, har skuet inn i muligheten
for en ikke målbar foredling av menneskevesenet.
Vi ser inn i et opphøyet ansikt når vi skuer inn i verdens
bakgrunn. I sitt indre er verden ikke naturlov, men moral:
Verdensmoralen er den urgrunn vi lever på. Verden blir
9
moralsk, og moralen blir stor. Verdenshistorien er verdens
dom.
Denne verdensmoralitet er i sitt dypeste vesen ikke annet
enn verdensgodheten selv. Godhet er ikke det som gleder meg,
men det som oppdrar meg, oppdrar meg til det største og
gjennom det også til den største glede, til deltagelse i det
guddommelige livet. Det er nåde å bli ledet oppover, og å få
gjøre godt igjen.
I verdens innerste slår et hjerte for oss. Dette hjertet føler
med det høyeste som vil bli til i oss, og dette høyeste strømmer
til oss av seg selv. Det preger sitt eget vesen inn i oss, idet det
ser på oss fra alle sider og derved vekker vårt eget beste vesen.
Bare i en slik verden hvor et større jeg bor, som mennesket
samtidig kan erkjenne som sitt endelige livsønske, bare i en slik
verden kan mennesket føle seg vel.
Mose ansikt blekner ved et strålende lys som bryter ut fra
dypet, og ut fra verdens innerste skuer verdensfaderen på oss
med Kristi ansiktstrekk.
Fra Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre.
Oversatt av Truls Johannessen. Fortsetter.
10
Dialog, samarbeid og aksept
av Phillip Nortvedt
Når en ser seg rundt i verden, er det nok av lidelser og nød,
ikke bare fysisk der hvor folk mangler det aller mest
nødvendige for å opprettholde et anstendig liv, men også på
alle andre områder innenfor menneskelig eksistens.
Vi kan si at vi i verden finner den rent fysiske nøden med
sykdom og mangel på ernæring og drikke m.m. Videre har vi
den sjelelige nøden hvor noen snakker om en epidemilignende
tilstand av depresjoner. Det dreier seg også om enorme utgifter
som vi bruker på alle slags avanserte våpen, på alle varianter av
dop, på sexindustrien, og underholdning som ofte kan fortone
seg som mer eller mindre meningsløs.
Og tilslutt den rent åndelige nøden, hvor det ikke er så lett
å finne frem til en personlig identitet i en mer og mer kompleks
virkelighet.
Hvordan kan man nå frem til plattformer som kan bidra til å
redusere frykten, tvilen og usikkerheten i livet? For det er ikke
slik at disse områdene kan oversees, de er en nødvendig del av
hverdagen enten en liker det eller ikke.
Og det er nettopp i møtet med disse kreftene at man kan
vokse som menneske. En voksende erkjennelse og opplevelse
av i hvilken grad egoisme, manglende entusiasme, liten
initiativkraft og dårlige vaner m.m. styrer livene våre.
Det er ikke snakk om en svartmaling eller pessimisme i
forhold til menneskets dårlige sider, men mye mer spennende
områder hvor man etter hvert kan komme i de såkalte
"flytsoner", både med seg selv og i samvirke med andre
mennesker.
11
Det er i utgangspunktet enkle grep vi kan tenke på: Det første
dreier seg om verdier. Dette begrepet og andre som kommer i
denne betraktningen, har en tendens til å bli utvannede floskler
fordi man ikke kommer inn i øvende moduser: Hva har vært
viktig i livet mitt, hvilke verdier kan jeg se hos meg selv så vel
som hos andre?
Her lanserte Rudolf Steiner en fantastisk øvelse der det dreier
seg om tilbakeblikk. Alle antroposofer vet om denne øvelsen,
men hvor mange greier å omgås den på fruktbare måter?
Tilbakeblikk på dagen, på uken, på året, ja på hele livet. Her
foreligger det blant annet empiriske muligheter til en sann
åndelig forskning. Denne øvelsen har viktige nyanser som etter
min mening er helt avgjørende for å utvikle gode sosiale
forhold der mennesker møtes. Vi vet at vi i utgangspunktet
skal se tilbake og prøve å se oss selv utenfra. Men øvelsen kan
da utvikles videre slik at man ikke bare ser seg selv utenfra, men
også hvordan mennesker og hendelser virker på dette individet,
på en selv!
Det er selvsagt en lang vei å gå for de fleste, men det er
allikevel ganske frapperende hvordan en slik liten
nyanseforandring i en kjent øvelse kan virke og oppleves. Den
kan herved anbefales på det sterkeste!
Når det gjelder selve dialogen, så mener jeg det er et eget
energifelt som kan sees i sammenheng med den imaginasjonen
som Rudolf Steiner ga til det første lærerkollegium i
Waldorfskolen:
Det første feltet er der hvor man selv blir inspirert av
engelen på det personlige planet. Det andre feltet er der hvor
man blir inspirert av erkeengelen, og da dreier det seg nettopp
om dialogen mellom de enkelte. Og da tror jeg at det
avgjørende er dialogen en til en, fra individ til individ. Det er i
12
den samtalen at man virkelig kan holde fokus overfor den
andre, slik at man har muligheten til å ane det høyere selv hos
samtalepartneren. Rudolf Steiner snakket om to hendelser i den
forbindelsen: Den ene var å våkne opp gjennom det andre
mennesket. Det andre var at engelen i sitt arbeide i
menneskenes astrallegeme bidrar til at vi kan se, våkne opp
overfor det guddommelige i den andre.
I dette arbeidet kan vi bidra selv gjennom den
oppmerksomme lyttingen: Hva er selve meningen i hva den
andre ytrer, har jeg forstått riktig hva han/hun sier, er det slik
eller slik? (Den skolastiske måten: ikke å gå videre før man har
fattet den andres mening).
Så har vi neste nivå i lyttingen, hva er den andres intensjon,
hva er det egentlig som uttales?
Her kommer vi inn i to interessante felt, det ene er at man
faktisk kan være medskapende i hva den andre prøver å
uttrykke. At den andre kommer til en større klarhet enn hva
vedkommende selv hadde tenkt.
Dermed kan står vi foran selve finalen, det å trenge inn i den
aller dypeste kilden til hva dialogpartneren står for. Vi nærmer
hos noe som nærmest er religiøst, moralsk, etisk. Vi blir til ett, i
den forstand at vi kan samarbeide om nær sagt alt uten
nødvendigvis å være "enige".
Altså snakker vi om å komme fra dialog til handling, og ikke
til krig eller terror. At dette er mer aktuelt enn noensinne, er
ikke vanskelig å si seg enig i.
Det blir ingen fred og harmoni uten at dialogen går gjennom
hver enkelt av oss, fra individ til individ. Men det må øves i alle
sammenhenger, fra det lille møtet på gatehjørnet til avanserte
seminartematikker.
13
Undertegnede deltar på mange slags møter, og det en kan
observere er at man stort sett snakker forbi hverandre; selv hos
de aller beste retorikere er det tilfelle.
Det finnes flere muligheter til å reparere dette. Det første er
selvsagt å ha gode møteledere som kan sette tingene inn i de
riktige sammenhengene. Et annet moment er at man alltid
søker det tredelte feltet der dette er mulig: Først selve
innlegget, der det individuelle står i fokus. Deretter samtalen,
ytringen en til en, hvor det som er mellom oss kan komme
frem (erkeengelnivået). Dette er en forutsetning for at nivå tre
kan bli kraftfullt virksomt, der man samtaler i plenum, og hvor
tidsånden da er tilstede.
Rudolf Steiner holdt i sin tid et foredrag i København om
menneskehetens åndelige ledelse. Og da talte han om arbeidet
til engelen, erkeengelen og archai i forbindelse med hvordan
mennesket lærer å tenke, tale, og å reise seg opp til et gående
individ.
Sik som dette skjer i vårt ubevisste, vil vi i fremtiden mer og
mer lære oss å samarbeide med disse vesener ut ifra de krefter
som ligger i den første barndommen.
14
Konfirmantleiren oktober 2014
35 spente ungdommer fra Oslo, Bergen, Stavanger og
Trøndelag, samt prester fra Bergen, Trøndelag og Oslo, ankom
Olsby en torsdag ettermiddag i oktober da den første snøen
hadde lagt seg på bakken og i trærne. Heldigvis hadde 10
ungdomsledere og prest Daniel Rudklint fra Oslo ankommet en
tid i forveien og satt på varme i alle rom, handlet mat og
planlagt romfordeling. Så da konfirmantene nysgjerrige og
spente veltet ut fra taxiene fra Tangen stasjon, gikk det raskt å
orientere seg på de viktigste postene: hvem skal jeg bo sammen
med, og hvor er matsalen?
Ungdomslederne hadde en sikker og god hånd på resten av
planleggingen også, så dagene var delt opp i ulike
programposter. Det var Søndagshandling for barn, undervisning
ved prestene med tema Mikael og dragen, leker og sang,
ansvarsområder som skulle passes, kjøkkentjeneste, kultisk
avslutning på kvelden, samt at alle konfirmantene lærte seg å
knytte “vennskapsarmbåndet” fra Olsby.
Ungdomslederne hadde fordelt ansvaret for de ulike
rommene seg imellom, og på kvelden var det alltid en
15
oppsummerende samtale på rommet mellom “room serviceteamet” og de som bodde der. Det var jo ikke automatisk ro
på rommene etter dette på kvelden, men uavhengig av hvor
sent de enkelte falt i søvn, gikk det en gruppe ungdomsledere
rundt fra rom til rom om morgenen og
vekket med sang. Og på beina kom de unge, enten de hadde
frokosttjeneste eller bare skulle passe på seg selv.
16
Så reiste de hver til sitt igjen etter fire dager, men
vennskapsbånd rundt håndleddet og nye venner. Og mange
har skjønt at de på konfirmasjonsleiren i mars 2015 skal ha med
mer varme klær og sko.
Kristine Høiland
INKOGNITO TERRASSE 9
(Første del)
av Tryggve Fett
Etter mer enn 50 års virksomhet i andres lokaler kunne
Kristensamfunnet endelig mot slutten av 1970-årene erverve seg
sin egen eiendom Inkognito terrasse 9. Det var en begivenhet,
ikke bare for Kristensamfunnet, men også for min familie i litt
bredere forstand. Denne helt spesielle villaen, som da ble
ombygget til Kristensamfunnets formål, hadde nemlig i den
foregående perioden vært eid av min grandtante og
grandonkel. Min tilknytning til huset og stedet er således
flersidig, og det er med stor fornøyelse at jeg – på initiativ fra
John Baum – herved legger frem dette stoffet som en skisse til
en biografi over huset.
Tiden
I kjølvannet av det merkverdige året 1814 begynte det sakte
å skje noe i vår nye hovedstad. Som sådan måtte man bygge
opp nye nasjonale institusjoner med tilhørende byråkrati.
Regjeringen og departementene måtte få sine kontorer. En lang
rekke statlige institusjoner måtte det samme. Stortinget var til å
begynne med bare samlet hvert tredje år, og kunne da fortsatt
17
bruke Katedralskolens aula, men det måtte på sikt få eget tak
over hodet. Universitetet hadde tjuvstartet i leide lokaler
allerede i 1811, men måtte selvsagt få egne permanente
bygninger snarest råd. Og selv om den felles svensk-norske
kongen satt på sitt slott i Stockholm, var det et viktig symbol at
han også fikk et slott i Christiania. Det symbolet var så viktig, at
vi om litt må komme tilbake til det spesielt.
Men Norge var et fattig land, og finansene var kaotiske.
Etter et tiår eller to begynte man likevel å komme så pass
ovenpå, at man kunne sette større kraft bak så vel næringsliv,
foreningsliv som kulturliv. Hovedstaden tok form og blomstret.
Fra 1840-årene begynte dessuten industrien sitt inntog også
her hjemme, først sakte, så med stadig større fart inn i siste
halvdel av 1800-tallet og frem mot århundreskiftet. Den snudde
opp-ned på det aller meste. Den førte til en enorm tilflytting til
byene, særlig til Christiania, som gikk fra ca. 13.000 innbyggere
i 1814, passerte 30.000 innbyggere omkring midten av
århundredet, og gikk ut av det med ca. 225.000 innbyggere.
Det måtte to kraftige byutvidelser til for å få plass til veksten.
En tilsvarende utvikling kunne knapt noen europeisk by skilte
med. Byen gikk fra å være en søvnig småby, som tilfeldigvis var
blitt hovedstad, til en europeisk metropol med alle de nye
problemer som dette førte med seg.
Bl.a. fikk man en helt annen sosial struktur, der unge
industrigründere kunne gjøre seg raske penger, mens de
tradisjonelle næringer slet i motbakke. Det var også i denne
perioden at byen ble todelt: vest og øst for "elva", med
overstyrlig rikdom på den ene siden og bunnløs fattigdom på
den andre.
Nasjonalt trøstet vi oss med vår historie, tok frem sagaene
og eventyrene, bygdespråk og folkemusikk. Internasjonalt kom
Charles Darwin med sin fremstilling av artenes opprinnelse,
18
mens Karl Marx kom med sin fremstilling av kapitalens
opprinnelse. Kirken – som inntil da hadde vært tilværelsens
faste punkt – bevret i sine grunnvoller – fritenkningen slo inn
over oss som en flodbølge. Fra 1840-årene og videre frem mot
1900 ble byen kastet inn i en dynamikk som den aldri hadde
hatt før, og som den egentlig ikke var forberedt på.
Stedet
La oss så vende tilbake til kongen, som i hele første del av
denne perioden, fra 1818 til 1844, var Karl Johan. Før 1814
hadde Norge vært en del
av et felles kongedømme,
med København som
kongeresidens. Nå var vi i
en sidestilt union med
Sverige, og det ble viktig å
markere likeverdigheten
med et slott også i
Christiania. Men i
motsetning til slottet i
Stockholm, ville Karl Johan
ikke ha Christiania-slottet i
sentrum av byen, men på
et tilbaketrukket høydedrag
utenfor byen, hvorfra man
kunne skue både byen og
Karl Johan
fjorden.
Han fikk den danskfødte arkitekt H. D. F. Linstow til å tegne
selve Slottet og regulere området rundt, bl.a. med forlengelse
av en av byens gamle gater til å bli en paradegate (som fikk
kongens navn) opp til det nye slottet. Midtveis dit tegnet
Linstow inn en plass omkranset av Universitetet og Stortinget,
19
kunstmuseum og teknisk skole, bibliotek og laboratorium, selv
om bare Universitetet ble bygget her. Planen viser også en
rekke andre kvartaler, og tanken er tydeligvis den å trekke byen
lengst mulig opp mot Slottet, for så å la det være grensen
mellom by og land.
Plan over området, fra 1838
Likevel fikk også områdene på baksiden av Slottet en ny
status ved denne reguleringen. Her plasserte han Slottsparken
med veier og dammer, og gater som omsluttet det hele (særlig
de senere Parkveien og Wergelandsveien). På den andre siden
av disse igjen ble det regulert inn en rekke villatomter for den
velstående del av borgerskapet, men med en påbudt forhave
på minst 35 alens dybde. Meningen var at dette området skulle
bebygges fornemt, men landlig, ikke urbant. Byggingen av selve
Slottet gikk tregt, det sto ikke ferdig før flere år etter at Karl
Johan døde i 1844, men byggingen av disse villaene gikk
temmelig kjapt etter at reguleringsarbeidet ble ferdig midt i
1840-årene.
Fra tidligere av hadde det her ligget en del såkalte løkker,
områder der byens borgere kunne dyrke litt grønnsaker og
20
drive litt fehold. Fra midt på 1700-tallet hadde de mer og mer
blitt innløst og gått over til å bli private ferieboliger, der man
kunne trekke seg tilbake og arrangere store fester i all
diskresjon, men fremdeles med mulighet for å dyrke en smule
mat for bruk i byen om vinteren. Noen av løkkene kunne være
ganske store, nesten som gårdsbruk å regne.
Løkken "Inkognito" var en av de største, kalt så fordi den ble
oppfattet å ligge særdeles avsides til. Den er kjent tilbake til
slutten av 1600-tallet, men det spesielle navnet dukker opp i
kildene først hundre år senere. Mot slutten av 1830-årene ble
en del av den solgt til anlegg av Slottsparken, Parkveien og
Wergelandsveien, og i 1846 begynte den første utparsellering
av villaeiendommer nettopp langs disse to gatene, med
forholdsvis enkle villaer i tre, særlig langs Wergelandsveien og i
krysset med Parkveien. Resten av løkken ble liggende i nesten
20 år, da den i 1865 ble solgt til et konsortium ledet av
byggmester Erik Mortensen, som på det tidspunkt var
Christianias største entreprenør.
I mellomtiden hadde industrialiseringen nede i selve byen
begynt å snu opp-ned på alle gamle samfunnsforhold, og
befolkningen hadde begynt sin eksplosive utvikling. Grensene
var blitt for trange, og en byutvidelse presset seg frem. Den
kom i 1859 og omfattet bl.a. områdene som her omtales helt
opp mot Uranienborg kirke. Som en konsekvens av dette, fikk
området murtvang for alle nybygg, men det gamle hovedhuset
på Incognito-løkken ble faktisk stående i ombygget stand, og
står der faktisk fortsatt som Parkveien 49. Men fra nå av ble
alle nye villaer bygget i mur. I denne andre utbyggingsbølgen,
fra midten av 1860-årene og utover, måtte det også strekkes
flere nye gater, bl.a. Uranienborgveien og Riddervoldsgate på
tvers og en parallellgate til Parkveien, som naturlig nok fikk
navn etter løkken, Inkognitogaten. Enda noe senere kom "vår"
Inkognito Terrasse bak det igjen.
21
Samtidig med overgangen fra tre til mur, ser vi også en
annen overgang, nemlig den stilistiske overgang fra empire og
det vi gjerne kaller sveitserstil på den ene side, og den
etterfølgende "historisme"-stilen på den annen. Dette er egentlig
en felles betegnelse på en lang rekke enkeltstiler som hver for
seg bygger på høyst forskjellige – men for det meste historiske –
Foto tatt fra Slottets tak mot sørvest, 1870-årene
stilforbilder. Det kunne være rokokko, barokk, renessanse,
gotikk, men også eksotiske varianter som arabisk, kinesisk eller
vår hjemlige sagastil. Her var i det hele tatt alt mulig, gjerne i
uvante kombinasjoner. Frem til 1880-årene ble dette en
lekegrind for arkitektenes alle hånde påfunn. Da var
utbyggingen kommet omtrent så langt som til Inkognito
Terrasse, og villaene slutter der. Området videre vestover ble
nemlig utbygget med leiegårder i de siste par tiårene av 1800tallet og langt inn på 1900-tallet, men de skal vi la ligge her.
22
Går vi så tilbake til villastrøket, og leter litt rundt i det, finner
vi mange av disse enkelthusene i pusset mur fortsatt på plass i
de underligste stilarter, for det meste til og med i god stand. De
er blitt til representative kontorer for vellykkede firmaer, eller
til utenlandske ambassader, eller til bolig for vår egen
statsminister samt en representasjonsbolig for offisielle
utenlandske gjester. En av dem er dessuten blitt til hovedarena
for Kristensamfunnets virke i Oslo.
Huset
Hvis vi nå etter dette mer generelle overblikket snevrer inn
vår interesse, finner vi altså mot slutten av 1860-årene resten av
Incognito-løkken, eiet av mur- og byggmester Erik Mortensen,
klar for utparsellering og utbygging. Første gang vi i kildene
støter på "vår" eiendom, er i grunnmatrikkelen for 1869, der
Mortensen står oppført som eier. Utparselleringen kan likevel
ikke ha vært helt fullført, for eiendommen er benevnt
Parkveien 51b.
Neste gang den står oppført i matrikkelen er først i 1885, og
da benevnes den Inkognito Terrasse 9, men er fortsatt en
ubebygd tomt.
Da er også Mortensen død, så enken står oppført som eier.
Det kan virke som om tomten har vært litt vanskelig å selge,
men tar man tiden til hjelp går alt, og et par år senere er den
ikke bare solgt men også bebygget. Kjøper er skipsmegler
Ferdinand Breda som 1. april 1887 rekvirerer branntakst "over
min nyopførte Gaard No 9 i Inkognito Terrasse", sannsynligvis
en av de siste villaene i området, for nå var leiegårdsbyggingen
kommet godt i gang.
23
Hvem som
tegnet huset
vet vi ikke, og
det er noe i
overkant
dristig å
forsøke å
spekulere i
hvem det kan
ha vært. Det er
oppført i en
stil som nær
mest må kalles
Inkognito Terrasse 9, omkr. år 1900
italiensk nyrenessanse, men mange av villaene i området deler
nettopp denne stilen, og mange av arkitektene som tegnet hus
her, behersket et spekter av stilarter. Vi kommer ikke særlig
mye lenger ad den vei. En ubekreftet tradisjon forteller at det
er inspirert av Oscarshall, som Karl Johans sønn, kong Oscar I,
lot oppføre på Bygdøy omkring 1850 med Johan Henrik
Nebelong som arkitekt. Han døde i 1871, og kan følgelig ikke
ha vært arkitekt for Inkognito Terrasse 9, og likheten i detaljer
er heller ikke større enn man må vente i "historismens"
tidsalder.
Også byggmesteren til Inkognito Terrasse 9 er ukjent. Siden
Erik Mortensen allerede er død og entreprenørvirksomheten
avviklet, må han falle ut av betraktning. En annen mur- og
byggmester som arbeidet i strøket var Asmus Lenschow, men
også han var død på dette tidspunkt. Der ble imidlertid
virksomheten ført videre av flere av hans sønner, som noen
ganger til og med ble titulert som arkitekter. Skillet mellom
arkitekt og entreprenør var da på langt nær så skarpt som det
24
siden er blitt, men også der foreligger det flere muligheter.
Inntil videre arkivforskning kanskje kan gi oss et svar, må vi
altså finne oss i ikke å vite hvem som sto for utformingen av
dette høyst spesielle huset.
Men byggherren er kjent, og la oss derfor se litt nærmere på
hvem denne Ferdinand Breda var. Han kom fra Sandefjord, der
han ble født den 16. mars 1837, og han var altså akkurat fylt 50
år da han med familien flyttet inn i sitt nye hus. Foreldrene
hans var overtollbetjent Jacob Breda og hustru Mette Marie
Breda, født Sindahlsen. Sandefjord fikk sin bystatus først i 1845,
og nådde en befolkning på 1.000 innbyggere en gang i 1850årene. Det har altså vært små men formodentlig trygge forhold
knyttet mye opp til internasjonal skipsfart, som Ferdinand
vokste opp i.
Han kom til Kristiania allerede så vidt før han fylte 15 år, og
skal da ha engasjert seg nokså umiddelbart innen shipping. Ti år
senere giftet han seg med Betty, som var en måned yngre enn
ham og kom fra et proprietærhjem i Sogndal i Dalene, og året
etter det igjen, da er vi kommet frem til 1863, kom så deres
eneste barn til verden, en datter som fikk navnet Hanna.
Ferdinand Breda må utvilsomt ha gjort det bra ved å satse
som skipsmegler og skipsreder. Det finnes bl.a. antydninger om
at han mot slutten av 1860-årene var inne i emigrantfarten til
Amerika. Likevel gikk det 25 år fra han stiftet familie til den
kunne flytte inn i egen villa. Da var datteren blitt voksen, og
var i ferd med å stifte egen familie, slik at det i praksis bare var
ekteparet selv som i disse vårdagene i 1887 flyttet inn i den
nybygde villaen. Skjønt alene var de jo selvsagt ikke, de hadde
til enhver tid minst to tjenestepiker, én stuepike og én
kokkepike, slik de for øvrig også hadde hatt der de hadde bodd
før, til leie på forskjellige adresser i nærheten.
Datteren med sin familie holdt også til i aller nærmeste
25
nærhet, de leide seg inn i annen etasje i den nærmeste
leiegården, Inkognito Terrasse 7. Hun giftet seg med agent
Herlof Herlofsen, som også kom fra Sogndal i Dalene. De kan
ha blitt kjent fra barns ben av under ferieopphold hos morens
foreldre. De fikk med tiden fem barn, først tre piker og så to
gutter, men deretter røk ekteskapet – mer om det siden.
Nå tilbake til foreldrene. Eiendommen de hadde kjøpt var
på knapt halvannet mål, ikke av de største etter den tids
forhold, men greit nok. I hovedsak er tomten formet som et
rektangel mellom Inkognito Terrasse og det som litt senere ble
Oscars gate. Midt over dette rektangelet går det en rygg som
skråner ned mot begge disse gatene, med huset plassert på
toppen av ryggen. En vei slynget seg langs nordsiden av huset,
fra den ene gaten til den andre. Ved toppen av denne veien ble
hovedinngangen plassert, under en slags "porticus". Man kan
tenke seg at husets fornemme gjester kom kjørende i lukket
vogn forspendt flere hester opp hit, og kunne stige tørrskodd
rett inn i huset.
I dag vil kanskje de fleste oppfatte vestsiden, fra Oscars gate,
som hovedsiden, mens datiden oppfattet klart østsiden fra
Inkognito Terrasse som der man skulle komme fra. Det var
solsiden og bysiden, mens vestsiden bare førte videre ut på
landet.
Selve huset gir et nokså livlig preg, med hovedveggene i
upusset tegl og de arkitektoniske detaljer som gesimser og
hjørnepilastere liggende litt utenpå i okermalt puss. Slik var det
også fra begynnelsen av, og det er et svært tidlig eksempel på
noe som ble vanlig først 10-15 år senere. Det som derimot
allerede var blitt nokså vanlig, da dette huset ble bygget, var
tårnet som ikke har noen som helst hensikt bortsett fra å være
et sted for utsikt. Alle disse elementene er med på å gi huset sin
helt spesielle karakter.
(fortsettes)
26
Om skriftesamtalen
av Daan Ente
Det siste året har jeg hatt flere innlegg med samtaler om temaet
skriftesamtale i forskjellige menigheter, både i Tyskland og her i
Norge. Stort sett delte jeg
innledningsvis noen opplevelser som jeg selv har hatt tidligere,
før jeg ble prest, og sammen med noen tanker rundt
skriftemålet ble det livlige samtaler.
Det er påfallende, at vi er mange i Kristensamfunnet som vet
lite om eksistensen av dette sakramentet, eller hva det
innebærer. Da jeg tok det opp med konfirmanter sa en
gutt: "Å, ja, dette med denne svarte boksen!" Og slik er det
kanskje. Vi assosierer ofte skriftesamtalen med skrekkbildene,
om at man ramser opp sine synder og får en eller annen form
for bot eller avlat av presten.
Det gjorde inntrykk hos meg at Rudolf Steiner, da han
snakket med urprestene i Kristensamfunnet, beskrev
nødvendigheten for eksistensen av skriftesamtalen
temmelig nøktern og enkelt. Han sa at menneskets sjel, igjen og
igjen, kommer i en tilstand der vedkommende egentlig ikke har
mulighet til å bidra noe særlig i Menneskevielsenshandlingen.
Altså bidrar vi i sakramentene og tar ikke bare imot. Vi ofrer og
åpner oss aktivt. Ofte er det slik at vi ikke kan åpne oss og
henger ikke med i forløpet. Da kan vi ta skriftesamtalen til
hjelp. Ved å gi seg hen til denne samtalen, har vi muligheten til
å «rykke» på plass og derved kunne være deltager i
Menneskevielsens handlingen på ny. Å komme på plass og
være hos seg selv er dermed betingelsen, inngangsbilletten,
samtidig som det er målet for enhver religiøs aktivitet og
opplevelse.
Skriftesamtalen er en mulighet, til å komme tilbake til seg selv, i
møte med sitt dypeste jeg. I dette møtet er Kristus tilstede som
den lyttende, den totalt aksepterende
27
og den givende. I denne "samtalen med seg selv", kan vi på nytt
finne retningen i våre liv. Der hvor vi har mistet retningen,
meningen eller til og med mistet håpet om at
ting kan vende seg til det gode. Vi har mye vi skal overvinne i
oss selv. Vi har mye vi skal forvandle i det sosiale livet med
våre med mennesker.
Skriftesamtalen er, på lik linje med alle de andre 6
sakramentene, et møte med seg selv og med døds- og
terskelopplevelsen. Døden er betingelsen for å komme i
berøring med de åndelige eller de himmelske virkeligheter, ved
å utsette seg for dens lovmessigheter.
Det åndelige er virkeligheten på den andre siden av
terskelen, i søvn, før fødselen eller etter døden. Det store med
Kristi virke er, at han åpner porten til det himmelske
her på jorden, i våre liv. Ved å gå gjennom denne Kristus
porten, dør vi mens vi lever og dermed fødes på ny. Å gi seg
hen til Menneskevielsens handlingen og Skriftesamtalen, er å
frivillig utsette seg for disse dødsaspektene.
I vår kultur er vi redde for døden. Ut fra åndsvitenskapens
skildringer, beretningene fra nær-døden-opplevelser eller
budskap fra mennesker på den andre siden som beretter om
livet etter døden, kan vi få andre synspunkter og livsfølelser om
dette. Derfor kunne man si at sakramentene er nærdødenopplevelser.
Hvorfor utsetter vi oss for slike dødsaspekter og vil vi dette?
For at vi vet at vårt hjem egentlig er den åndelige verden.
"Man is a spiritual being" heter det så fint på engelsk. Dette å
være et åndelig vesen, vil vi pleie og feire, også her på jorden.
Det gjør vi ved å delta i sakramentene og ved å føre et religiøst
liv. For å forstå dette med døden, og at vi kan gå gjennom
den, i livet, beskriver jeg gjennom en drøm. En god venn lå for
døden, og jeg drømte:
28
Det var en stor hval som "padlet" opp en elv. Det var to
frosker som svømte bak hvalen. Mennesker som gikk, eller
bodde langs ved elven, ble i ekstase av å se hvalen og begynte
å følge etter den med masse hyl og skrik. Jeg håpet at hvalen
ikke skulle bli skremt av alt dette liv og røre. Nei da, den padlet
uforstyrret videre. Etter hvert forsvant menneskene, og elven
ble smalere og temmelig grunn. Hvalen måtte svømme på
overflaten, alene. Da slo det meg plutselig, med skrekk, at
elven var så smal og grunn at hvalen ikke kunne snu! Den
padlet og padlet, og den eneste konsekvensen var at den
frivillig padlet inn i døden - for å LEVE! Da forsto og
erkjente jeg, at vi dør for å leve!
Denne frivilligheten, kan vi finne i våre sjeler. Det er veien
som fører gjennom korset og gjennom døden. Denne veien går
vi i sakramentene. Det er veien til Kristus, til
oppstandelsen, og hans tilstedeværelse i våre liv.
29
Piskingen
av Georg Dreiβig.
Hvis vår synssans ble fratatt oss og vi var blinde, og ikke bare
blinde, men også døve og uten evne til å føle, ville vi da være
lykkelige?
Nei, vi ville sikkert ikke ønske å miste synet, for vi ønsker
ikke å gå glipp av skjønnheten som nettopp i denne årstiden
skjenkes oss i overflod. Vi vil ikke miste den jublende
fuglesangen om morgenen, eller den milde luften som stryker
solvarm mot huden. Og likevel, takket være vår egen blindhet,
vår egen døvhet, vår følelsesløshet, får vi oppleve all naturens
ynde og skjønnhet. For nettopp de sanser som vil lære oss til å
fornemme/erkjenne tingenes vesen er for det meste lukket i oss.
Vi ser skjønnheten, men vi legger ikke merke til hvordan
naturen stadig mer må kjempe for å kunne utfolde seg. Vi hører
fuglesangen, men vi hører ikke det av Paulus omtalte
kreaturenes sukk, som lengselsfullt venter på at menneskenes
sønner skal lyse opp blant dem.
Vi føler den varme luften, men merker ikke samtidig dødens
åndedrag, giftdunsten som stryker gjennom vår sivilisasjon. Vi
kan nyte skjønnheten som omgir oss, fordi vi i liten eller ingen
grad har sanseorganer som kan fornemme den skjulte lidelse i
naturens vesen.
Skal vi virkelig være takknemlige for den lykke, at vi ikke har
fått sanser som også ville tvinge oss til å bli vár smerten og
lidelsen? Er ikke tiden inne til nettopp å utvikle slike sanser?
Men hvordan gjør man det? Ved å gjøre seg selv sårbar.
Sansene er vårt innerste vesens åpning mot verden, en
invitasjon til verden om å forbinde seg med oss, ta del i oss,
30
være del av oss. Det skjer stadig ubevisst i våre fysiske sanser,
uten vår deltagelse, og derfor kan vi heller ikke oppfatte det
levende som skjuler seg bak hver sansefornemmelse.
Annerledes føles det når man får et sår. Da er vi smertefullt
åpne for enhver berøring. Da kjenner vi selv den letteste
berøring av en fingertupp som overveldende smerte. Da blir
møtet med et medmenneske dyptgripende nærværende. Men
smerten fra såret er for sterk til å kunne tjene som føleorgan.
Smerten slår tilbake på oss selv og gir slett ingen mulighet til å
være åpen overfor den som berører oss.
Det som fysisk hverken er ønskelig eller nødvendig – at vi
skader oss selv for på den måten å skape nye sanseorganer, det
er fullt ut mulig og nødvendig i det sjelelige; at vi ikke lukker
oss overfor en smertefull situasjon, men at vi lar oss såre av den
og holder såret åpent, at vi medopplever andres smerte, også
den smerten som andre tilføyer oss, uten å være seg det bevisst.
Bare med slike sjelelige sanser kan vi bli var den andres vesen,
hvem han virkelig er og hva han virkelig vil.
Hvor sårbare er vi ikke i det sjelelige, ofte er et eneste ord
tilstrekkelig for å rive opp et smertefullt sår i sjelen. Og hvor
nærliggende er det ikke da å skjerme seg, beskytte seg mot
nærmere berøring. En slik holdning er forståelig, men like fullt
beklagelig. For i sjelen lukker vi nettopp ikke igjen for et sår,
men for et sanseorgan som vil skapes, et organ som er
smertefullt villig til å føle ikke bare egen nød, men også den
andres nød, den sårendes nød.
Dikteren Nelly Sachs har erfart det. Hun skriver slik: ”Om jeg
aldri så godt vet hvilke endeløse, smertefulle anstrengelser som
står bak hvert ord som har til hensikt å gjennomlyse,
gjennompine vår ulykksalige tid…… Den som bryter ut av
denne tidsforvirring, gjør berget, gjør støvet gjennomsiktig med
sin smerte.” (26.6.1959) Likestillingen av begrepene
31
"gjennomlyse (ty: durchleuchten)” og ”gjøre gjennomsiktig
med sin smerte (ty: Durchschmerzen)” understreker evnen til
sansefornemmelse som smerten muliggjør. Smerten åpner vår
fornemmelse, vår iakttakelse av den ulykksalige tidsåndens
mange lag, de som ellers ville forblitt skjult for oss.
Her er forsøkt å beskrive den type pisking man kan erfare i
dag; at smertefulle følelser rammer sjelen. Følelser vi ikke får
stenge igjen for, fordi et øye, et øre, et berøringsorgan vil
vokse frem av denne sjelesmerte, et sanseorgan for verdens
lidende vesen.
Idet vi erkjenner noe i vår egen situasjon som også Kristus
erfarte, kan vi se hva evangeliene sier, og av det oppleve en
styrke for oss selv; et forbilde. ”Da tok Pilatus Jesus og lot ham
piske”, er alt vi finner om det i Johannesevangeliet. Like kort er
det i Mattheusevangeliet.
Hos Markus heter det imidlertid: ”Da nå Pilatus ville gjøre
folket til lags, ga han dem Barabbas fri og lot Jesus hudstryke
og overga ham til å korsfestes. Og stridsmennene førte ham
bort, inn i gården, det er borgen, og kalte hele vakten sammen.
Og de kledde ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone
og satte på ham, og begynte å hilse ham: Vær hilset du jødenes
konge! Og de slo ham i hodet med et rør og spyttet på ham og
falt på kne og hyllet ham. Og da de hadde spottet ham, tok de
purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær. Så førte
de ham ut for å korsfeste ham.” (Markus 15.15-21. oversettelse
fra 1971).
Visst ble han også tilført ytre sår, men Markus snakker om de
sjelelige sår, de mest smertefulle. Pisken som svinges heter hån
og spott. Hvordan Kristus utholdt denne piskingen blir ikke
omtalt. Men sikkert er det; han la merke til dem som tilførte
ham smerten. Han følte hvordan de var henfalt til de onde
krefter i verden. Hvert slag førte denne følelsen inn i hans
32
guddommelige sjel. Og denne guddommelige sjel var villig til å
oppta alt i seg. Beredt til å medoppleve det, til å elske det rent
for all skyld, all spott og alt hat. Elske det så dypt og så
omfattende, at til slutt hele det lidende menneskevesen selv var
til stede i den smertefullt elskende, hengivne fornemmelse av
Kristus.
Med hvert slag og med hvert spottende ord ble det stadig
tydeligere åpenbart for den martrede; menneskenes nød og
bundethet. Og med hvert slag og med hvert spottende ord ble
beslutningen samtidig bekreftet i ham, om å forløse dem fra
dette tilstivnede, døde, og for deres skyld ta opp kampen mot
døden. Kristus har utholdt smertene. Ikke for smertens egen
skyld, men fordi bare gjennom smerte blir det mulig å
fornemme den fremmedes vesen i sin egen sjel. Bare derved
kan den kjærligheten som ikke vil noe annet enn å gi seg selv
hen som helbredende kraft, forbinde seg med den andre.
Det ytre bilde av pinselen antyder hva følgene av en slik vilje
til smerte er; at ikke bare trenger opplevelse inn utenfra, men at
en gjengjeldelse finner sted. Liv gir seg hen, livsblod pulserer
helbredende gjennom verden. Sjelens sanseorganer – aner vi –
er der ikke bare for å fastslå en tilstand, men fra dem strømmer
også helbredende kraft. De legemlige sår blør. Sjelens sår lyser.
Smerten forvandlet til sjelelig sanseorgan, som frigjør den
helbredende kraft, forkynner også den kjente Fransiskusbønnen. Her bes det til Herren om å bli gjort til redskap for
fred. Å erfare pisking, å oppleve lidelse og smerte, frigjør
helbredende kraft når Fransiskus ber:
At jeg utøver kjærlighet der man hater hverandre
At jeg forbinder der det er stridigheter
At jeg vekker håp der fortvilelsen piner
At jeg tenner lys der mørket hersker
At jeg bringer glede der det er sorg
33
Fransiskus gjør smertefølelsen av piskeslagene som treffer
Kristus i sjelen til sin egen.
Fordi han har erfart hat, vil han gi kjærlighet, han vil tilgi
fordi han har opplevd krenkelse, han vil trøste fordi han
kjenner pinen. Og ikke bare det hat, den krenkelse og den pine
han selv har opplevd, men den som hjemsøker menneskene.
Spotten og hånens piskeslag har utviklet sanseorganer i hans
sjel, smertefulle som sår, men også som det rene livs
helbredende kilder.
Vil vi se slik, høre slik, føle slik? Har vi mot til det?
Vi har sett at det finnes lag i sjelen, som i virkeligheten ikke
av seg selv sanser og føler. Men i dag er verden kommet dit
hen at vårt sjelelige skall må brytes smertefullt i stykker. Der vi
ikke selv åpner opp, ved bevisst å ta del i vår sjels indre, der vil
verden selv trenge seg inn i oss med pinefulle piskeslag. Måtte
vi da erkjenne det som slik vil fullbyrdes, og si ja til det. Slik at
nye sanseorganer kan spire og utvikles i vår sjel; de
sanseorganer vi behøver i dag for å kunne være menneske for
andre mennesker og for verden. Mennesker som med Kristus
ikke bare fornemmer skapelsens skjønnhet, men også lidelsen.
Mennesker som er beredt til å gjøre lidelsen til sin egen og å
forvandle den.
Georg Dreiβig er født i 1950, ble presteviet i 1977, var i mange
år redaktør av Die Christengemeinschaft, er forfatter og en av
tre ledere for Presteseminaret i Stuttgart.
Artikkelen er oversatt fra Die Christengemeinschaft 3/2004 av
Eva Bovim.
34
DØPTE
Kristensamfunnet i Bergen:
Johannes Emil Helland Kolbeinshavn
Født: 11.09.2014
Dåpsdato:23.11.2014
Foreldre: Maria Helland og Henrik Kolbeinshavn
Faddere: Ruben Myhra og Merita Skei Vassnes
KONFIRMANTER
Konfirmanter i Bergen
Søndag 10 mai
Elisabeth Maria Bosse
Erika Faannessen
Ingerid Linea Krohn
Georg Haverkamp
Vilde Sunniva Løvlie
Jonathan Severin Müller-Grud
Konfirmanter i Stavanger
Alexander Rawcliffe
Wilhelm Særvoll
Konfirmant i Trøndelag
Inga Hauffen
35
Konfirmanter i Oslo
Julie Kongelstad Alme
Mina Kongelstad Alme
Kaja Aslaksrud
Anna H Barkved
Bendik Habberstad Borgen
Ingeborg Brym
Ask Brekke Bøhn
Agnes Lulu Ernestus
Christian R. Smit Flatby
Adah R.S.George
Mathilde Bugge Gisholt
Lone Grønner Flikke
Hans Magnus Salve Malm Haga
Isak Halck
Ferdinand Gjessing Haldorsen
Helga Marie Haugseth
Vebjørn Dyre Haugstveit
Jørgen Kjæret
Brede Oscar Kristengård
August Adler Kvalvåg
Thea Wang Polden
Maud Samnøy
Tomine Grjotheim Selås
Haddal Sivertsgård
Jonas Emanuel Gamper Solheim
Ida Margrethe Ulvestad
Marie Hayes Vigerust-Wang
Selina Kolstad Zehouo
36
GRAVFERDER
Lorentz Ihlen
(* 13. 5. 1946 på Nesøya - 20.11.2014 på Granly Stiftelse,
Kapp på Toten)
Utsigning og bisettelse 23. 11. 2014 på Granly Stiftelse, Kapp på
Toten.
Minnehandling 13. 12.2014 i Kristensamfunnet i Oslo.
Dag Knudsen
(* 25.12.1952 Bergen -  5.12.2014 Bergen)
Utsigning 8.12.2014 Bergen
Bisettelse 12.12.2014 Møllendal kapell, Bergen
Ingrid Løvlie
(*15.12.1943 Bergen -  5.1.2015 Bergen)
Utsigning 7.1.2015 Fyllingsdal sykehjem, Bergen
Bisettelse 16.1.2015 Møllendal kapell, Bergen
Minnehandling 7.2.2015 i Kristensamfunnet, Bergen
Odd Mydland
(*16.08.26 -  23.01.15)
Utsigning 26.01.2015 i Soma kapell, Bergen, Kristensamfunnet
Gravferd 30.01.2015, Soma kapell, Den norske kirke
Marit Sunnby
(*14.11.1956 på Kongsberg -  05.02.2015 i Fredrikstad)
Utsigning 08.02.2015 i hjemmet, Moss.
Begravelse 11.02.2015 i Jeløy kapell.
Minnehandling 21.02.2015 i Kristensamfunnet, Oslo.
37
VÅRE DØDE
Helge Johan Bolneset
* 3.4.1930 i Kongsvinger, 12.11.2014 i Bærum.
En åker som skal gi best mulig grøde må ha et mangeårig
vekstskifte mellom eng, poteter, grønnsaker og korn, og om
vinteren jobber kulde og frost på jorda slik at den forberedes til
neste sommersesong. Åkeren står i en veksling mellom full
produksjon av et utall vekster, og hvile. Helge forstod å utnytte
sine evner og interesser innenfor et utall emner, og han kjente
også til vinterens hvile, mørke og kulde.
Helge ble født og vokste opp på Kongsvinger som yngste
sønn i en søskenflokk på fire. De to eldste søstrene var 20 og 15
år da han ble født, så han hadde opplevelsen av å vokse opp
med en mor og to ekstramødre, og så en 5 år eldre bror.
38
Kanskje var det godt å ha så mange omsorgspersoner, for mor
Mina var ikke så nær som han kunne ha behov for.
Helge var mest knyttet til sin far, Oliver. Faren fikk
spanskesyken i 1920-årene og var hardt rammet. Han ble etter
hvert førtidspensjonert fra NSB på grunn av helseproblemer, og
barna måtte lære seg å ta hensyn til en syk fars tilstedeværelse i
huset. Helge hadde arvet farens musikalske evner og fikk
pianoundervisning, mer eller mindre frivillig. Han likte nok selv
best å improvisere.
Selv om Helge hadde kunstneriske evner, fulgte han ikke
denne veien, men tok realfagsartium. Så reiste han til Sørøya
helt nord i Finnmark for å arbeide et år som hjelpelærer. Før
reisen kjøpte han seg gitar, og i den litt vemodige ensomheten
han opplevde der, fikk han god tid til å øve. Trolig var det
også her han utviklet sin store glede for fisk og fiskemiddager.
Den påfølgende sommeren gikk han og en kamerat
Finnmarksvidda på tvers, før han tok sitt militære pliktår i
Garden.
Helges søster hadde nok hatt en finger med i spillet da Helge
fikk jobb i Finnmark, og nå sørget hun for at Helge begynte på
Oslo Lærerskole. Men i møtet med dette systemet fant ikke
Helge næring til egen vokster, han ble deprimert og avsluttet
studiet.
En ny vekstperiode startet da han fikk jobb i
reklamebransjen, hvor han kunne bruke sine kreative
ferdigheter. Han tok reklame- og markedsføringsskolen, og
nærmet seg slutten av 20-årene.
Så fikk han jobb i Helly Hansen, og på karnevalsfesten var
Helge utkledd som “maler'n fra Bjerke”, kunstnertypen med
39
smal bart og malerpalett i hånda på reklameplakaten for
malerfirmaet Bjerke. På denne festen traff han danske Tove. De
giftet seg året etter, i 1959, i Odense i Danmark.
Samme høst begynte Helge på Handelshøyskolen i
København, men da møtte han igjen på et system som tok all
vekstkraft fra ham, og mørket tok overhånd. Den nyetablerte
familien dro tilbake til Norge og Osloområdet. Nå begynte
Helge i IBM, hvor han etter hvert ble PR-sjef. Han hadde en
medfødt evne til å bygge sosiale relasjoner, han likte
mennesker, og var en som gjerne tok den første kontakten og
åpnet dører når IBM skulle inn på nye områder. I og med at
IBM hadde oppdrag over hele verden kunne Helge bruke sine
språkferdigheter i engelsk, fransk og tysk, og også dansk og
svensk.
De to barna, Anna født i 1961, og Lars Ole født i 1963,
hadde en lekende, syngende og musiserende far, og en som
selv diktet sanger for å forkorte lange og kjedelige bilturer.
Familien var på turer på hytta på Vikerfjellet, på sykkelturer i
Danmark, på kanoturer, skiturer, og etter hvert som barna ble
større - storbyturer.
En gang tok barnas ablegøyer hjemme helt av, men far
hadde verken evne eller hjerte til å straffe. Han var snill,
hjelpsom, kreativ- og upraktisk. På Toves 40-årsdag hadde han
kjøpt en stor rakett. Men flasken han satte den i var altfor liten
for den tunge raketten, så under nedbrenning av lunta lutet
flasken mer og mer mot bakken. Da raketten gikk av, lå den
lavt i lufta og endte i nærmeste hekk. Heldigvis hadde han nok
selvironi til å le med.
Helge og Tove valgte å flytte begge barna over til
Steinerskolen da de gikk i henholdsvis 4. og 1. klasse. Så
40
gjennom barna kom Helge i kontakt med Steinerskolen, som
han nok gjerne skulle ha gått på selv. Møtet med antroposofien
ble innledningen til en ny vekstperiode for Helge sin del. Han
tok to års permisjon fra IBM, gikk ett år på Rudolf Steiner
lærerskolen, begynte deretter å arbeide på Vidaråsen, men
igjen kom det en indre vintertid. Han gikk tilbake til IBM da
permisjonen var slutt. Fornuften, ikke hjertet, styrte dette
valget. Og her hadde han sin arbeidsmessige tilknytning inntil
han gikk av med avtalt førtidspensjon som 60-åring.
Barnebarn kom til underveis. Først Kari, så Ingrid, så
Benedikte, og så Bjørnar, og Helge kom hjem til dem en gang i
uken, lagde middag, fulgte med på leksene, diktet og fortalte
historier, og var genuint interessert i hvordan det gikk dem. Og
så observerte han hvordan de hadde det, og kunne være en
verdifull samtalepartner for den oppdragende forelder. Etter
hvert fikk han og Tove også bonusbarnebarna Jørn og Hedda.
Tirsdager og torsdager var forbeholdt barnebarna, som bare
fikk servert fiskemiddager av Helge, for det var han jo så utrolig
glad i selv. Han var nær og kunne bry seg på en fin måte, sa
sjelden nei når han ble spurt om noe, var lite opptatt av seg
selv, og hadde en helt egen evne til å lytte og til å stille viktige
spørsmål. Disse egenskapene, samt hans interesse for
antroposofi i alle dens praktiske former, førte ham inn i Helios
etter at han var blitt pensjonist. Igjen spirte nye interesser og
virkeområder fram i Helge, og gjennom Helios kom han inn i
landbruksmiljøet både i Norge og i Sverige. En tilknytning til
Sverige hadde Helge allerede hatt gjennom sitt lange musikalske
forhold til trubaduren Evert Taube. Han har vært formann i
Evert Taubes Venner, og også aktiv i Bærum Viseklubb. Helge,
gitaren og Evert Taube var en meget heldig kombinasjon, og
han har gledet utallige med sine opptredener.
41
I løpet av våren 2005 får Helge to slag. Det forandret hans
personlighet, og han flyttet etter hvert til Dønski bolig med
service, et sted hvor man kan bo i egen leilighet og ha et visst
tilsyn. Langsomt gjennom de siste årene forsvant hukommelsen
hans, og også ulike funksjonsevner. Fra å ha vært den som
handlet og lagde middag, ble han den som lå på sofaen og
hvilte og fikk servert middagen. I høst fikk han lungebetennelse,
og hans tilstand forverret seg gradvis fra uke til uke, inntil han
sovnet stille inn på Bærum sykehus på kvelden onsdag 12.
november.
Åkeren henter sin vekstkraft blant annet gjennom vinterens
hvile. Dette vintermørket, som Helge måtte gjennomleve flere
ganger i sitt voksne liv, var kanskje den erfaringskilden han selv
hentet sin klokskap fra i omgang med andre mennesker. Og det
skal stor spirekraft til for å bryte igjennom frost og kulde.
Kristine Høiland
42
Lorentz Ihlen
* 13. 5. 1946 på Nesøya - 20.11.2014 på Granly Stiftelse,
Kapp på Toten
Gårder med ensidig produksjon har grønnsaker, poteter eller
korn som vokser i snorrette rader på samme åker år etter år.
Den ene veksten speiler den andre. Slike åkre opplever vi som
ensidige, kjedelige, og jorda der blir langsomt utarmet. Lorentz
var en av dem som ikke stod i en snorrett rad, og dermed
gjorde han at omgivelsene ble tilført en type liv de ellers ikke
ville hatt.
Lorentz ble født på Nesøya utenfor Oslo. Han hadde en
eldre bror som døde ved fødselen, og to yngre søstre. Den aller
yngste søsteren døde også som ganske liten. Så Rina og Lorentz
43
ble to nære søsken; en god og varm søskenkjærlighet fikk
utvikle seg mellom de to, noe foreldrenes klokskap la
grunnlaget for. Lorentz flyttet som 4-åring til det som da var
Sletten Gård, og som senere ble Granly Stiftelse. Da hadde
familien gått igjennom mange år med sterke rystelser, kreftene
strakk ikke til å også kunne følge opp behovene til Lorentz med
Downs Syndrom. En slektning visste om at det fantes steder
som Granly, og så kom han dit. Men han var hjemme i ferier,
og mor gikk inn i styret i Granly og var derfor ofte på besøk.
Han var utrolig glad i sin familie, og de var glade i og glade for
ham.
Lorentz var også svært glad i musikk. Kom det et musikkorps
forbi, eller han traff på noen gatemusikanter, sto han plutselig
forrest og dirigerte. Han likte rytmer, eurytmi og å bevege seg.
Han likte også godt å være på tur, sommer som vinter. Da var
han ikke vanskelig å be. Når mange var ute og gikk sammen,
ville han gjerne være bakerst og passe på at alle kom med.
På Granly arbeidet han i mange år med håndarbeid, spesielt
veving, men også sløyd og kurvfletting. Men av og til er det
godt å skifte jobb, selv om man kan være skeptisk til alt som er
nytt, så da Lorentz var 40 år, fikk han opplæring i å være
visegutt. Det betød å bringe rent tøy ut til husene og hente
melkelappene fra husene, og også å dra inn til butikken og
hente melk til hele Granly. Det var et stort ansvar, og denne
jobben likte Lorentz godt.
Men når det var noe Lorentz ikke likte, eller noe som var
ukjent, ble han langsom. Noen ville si at han var meget sta. Da
sa han nei, for sikkerhets skyld, men det kom kanskje et ja på et
senere tidspunkt, når saken var grundigere gjennomtenkt. Han
likte heller ikke å vente, eller å bli mast på. Han kunne erte
andre, irettesette andre, og var ikke alltid like forsiktig når det
44
var snakk om fysisk nærhet. Selv om han likte fysisk kontakt,
var det helst han som skulle ta initiativet.
Lorentz likte speilbiter, blanke kort og andre ting som
blinket. Han likte også å steke vafler på fredager. Og så likte
han teater, historier og eventyr. Etter en teatertur kunne søster
og han spille ut rollene de hadde sett, og more seg storlig over
de ulike karakterene.
Store poteter var en annen ting Lorentz likte. På Granly
skulle de passe vekten, så det var ikke fri tilgang på poteter.
Men hjemme kokte de gjerne en ekstra til Lorentz. De prøvde
også å dyrke poteter hjemme, men da Lorentz skulle være med
å ta dem opp, kom hans velkjente “huffa meg”, etterfulgt av
ordet “erter”, for potetene var jo så små. Han likte som sagt
best store poteter. “Huffa meg” kom også da søster ville spille
trekkspill for ham. Kanskje var han den mest musikalske av de
to.
Lorentz var onkel til tre, en relasjon alle parter satte pris på.
Plutselig en dag så søster at hennes store sønn suste rundt på
sjøen utenfor Nesøya med, av alle personer, Lorentz i båten.
Han som sa nei til det meste som var ukjent. Det var en
tillitserklæring fra Lorentz sin side, for ut i båt med søster ville
han ikke.
Han har bodd i Gamlehuset, på Bjørkebakken og sist i
Solveigs hus. Etter hvert ble også Lorentz en eldre mann. De
siste årene satt han i rullestol, og så ble han sengeliggende. Og
så sovnet han stille inn der i senga si, 68 år gammel.
De snorrette radene står der fortsatt. Men alle dem som sto
nær Lorentz har fått en vekstimpuls som gjør dem annerledes
enn dem som bare har ensidigheten å speile seg i.
Kristine Høiland
45
Ingrid Løvlie
*15.12.1943 i Bergen - † 5.1.2015 i Bergen
Ingrid blir født i Bergen i 1943, like før jul. Krigen er på det
verste. Far og mor, Synnøve og Leif Holbæk-Hansen, driver
med motstandsarbeid: Faren fotograferer dokumenter for den
sjømilitære etterretningstjeneste i England, og moren tørker
filmrullene mellom Ingrids bleier.
I 1944 flytter familien til Oslo og november1945 blir broren,
Ole født. Familien bor på Nordstrand, og barna lever et fint og
fritt liv i hagen med alle nabobarna. Familien flytter til Bislett,
og Ingrid begynner på Ruseløkka Skole i 1950. Lillesøster Hilde
melder sin ankomst i 1951.
Skolen er blitt modernisert med nytt ventilasjonsanlegg og
tilbyr «Oslofrokost». Dette skal være en sunn og
sosialdemokratisk skolefrokost, som Ingrid absolutt ikke liker.
Om det er pga. ventilasjonsanlegget eller frokosten vet vi
46
ikke, men Ingrid er stadig syk med lungebetennelse. Faren, som
har kommet i kontakt med den antroposofiske bevegelsen, blir
rådet til å flytte Ingrid over til Steinerskolen. Den holder til i
tyskerbrakkene på Smedstad. Det er et levende miljø og
pionerånden råder med store lærerpersonligheter. Ingrid
begynner i 2.klasse på Steinerskolen og blir fort frisk igjen. Hun
føler seg hjemme i dette miljøet. Og med dette trives hun
resten av livet.
Ingrid er en aktiv speider. Hun er utpreget sosial og får
kallenavnet Pluto. Ikke etter planeten, men etter hunden til
Mikke Mus. Hun har nemlig to mørke fletter som ligner Plutos
hengeører! Senere, når hun er 15/16 år gammel, drar hun
sammen med speidervenninner, på en leir i Danmark. En tysk
leder lærer dem mange sanger, som Ingrid synger livet ut. Der
lærer hun også å praktisere stillhet, og det berører Ingrid dypt i
sjelen. Speiderlivet er noe Ingrid setter stor pris på, og her får
hun venner for hele livet.
I 1957 flytter familien tilbake til Bergen, der faren får stilling
på Handelshøyskolen. Ingrid begynner på Eidsvåg realskole.
Hun blir med i «Norges kristelige studentforbund», som ved
siden av speiderlivet er en annen viktig arena for Ingrid i disse
årene.
Etter grunnskolen fortsetter hun på Sydneshaugen og senere
Langhaugen skole, på Landås. Der går hun realfagslinjen. På
denne skolen, i klassen under går tvillingparet Merethe og
Reidar Løvlie.
Ingrid har mange venner og liker å organisere både fester og
karneval. Men alkohol og røyk er ikke hennes greie.
Gjennom Merethe oppstår det kontakt med Reidar på en
fest i disse årene. I første omgang synes Reidar at Ingrid er
temmelig irriterende og unngår henne. Til de engang finner
hverandre ordentlig på en av festkveldene!
47
Ingrid begynner å studere psykologi. I denne tiden hører hun
om studiegruppen som Johannes Hertzberg har i Solveien i
Oslo. I Bergen blir hun med i en gruppe med tidligere
Steinerskoleelever som har samtaler med Johannes Hertzberg
når han besøker Bergen. De leser bl.a. Peer Gynt høyt for
hverandre.
Våren 1964, kommer Uwe Lemke, prest i Kristensamfunnet,
for å holde foredrag i Bergen. Noen studenter møtes etter
foredraget i Fosswinckelsgate med Uwe. Han inviterer
studentene på sommerstevnet i Ljungskile. Dit reiser de. Det blir
en fantastisk opplevelse. Både foredragene, samtalene og å
oppleve Menneskevielsens handling med så mange prester og
en så stor menighet gjør inntrykk på Ingrid. Dette blir det første
møtet med Kristensamfunnet, og det betyr mye for den lille
gruppen fra Bergen.
Under en av ungdomssamtalene, inviterer Dr. Benesch dem
til Stuttgart til ungdomsseminaret. Han er leder for presteseminaret som ligger like ved ungdomsseminaret. Det er flere
som drar til Stuttgart og Ingrid blir der hele studieåret fra
høsten 1964 til mai 1965. Seminaret blir nok retningsgivende
for henne, og i samråd med Dr. Benesch, bestemmer hun seg
for å begynne på Lærerskolen.
Så blir det sommerstevne på Skarnes 1965. Om høsten starter
hun «søndagskretsen» sammen med Trygve Fett og Jakob
Kvalvaag. Så reiser de til julestevnene med Dr. Benesch i Oslo,
to vintrer på rad. Deretter kommer nok et sommerstevne 1967,
i Kassel. Alle disse stevnene er veldig inspirerende og
spennende. De gir innhold, kontakt, varme og engasjement.
Ingrid uttrykker at hun egentlig ikke finner ord for å beskrive
det. Reidar blir også etter hvert med på stevnene. I 1968 gifter
Reidar og Ingrid seg, og «bryllupsreisen» går til stevnet på
Gotland!
48
Ungdomsstevnet 1968/1969 er i Stockholm. Reidar reiser
uten Ingrid som er gravid. Ingrid er nyutdannet lærer og blir
spurt om å være lærer på Helgeseter. Reidar, Ingrid og lille
Øystein, flytter inn i hytten ovenfor Helgeseter, hvor det ikke
finnes hverken innlagt strøm eller vann.
Etter to år får de
heldigvis flytte inn i rekkehuset på Renen. Der bor familien i
alle år. Etter fem år blir deres andre barn, Ragnhild, født og
Ingrid fortsetter å jobbe for å spe på økonomien.
Ingrid skaper mye liv og røre rundt seg, og har mange påfunn
i klasserommet. Hun er veldig flink til å fortelle. Ungdommene
på Helgeseter utvikler en dyp nærhet til Ingrid.
Torsdagskveldens dans, med Ingrid og beboerne, er ukens fest
for dem alle.
Når de tre siste barna kommer relativt raskt etter hverandre,
er Ingrid hjemmeværende i flere år. Reidar har en krevende
jobb på universitetet med forskning og undervisning og han
reiser mye. Men mor er alltid hjemme. Også når Ingrid senere
begynner å arbeide igjen og tar kveldsvakter på Helgeseter,
føler barna at moren alltid er tilstede. Barna blir alltid møtt
med et godt måltid etter skolen, som Ingrid lager før hun drar
på jobb.
Barna har en veldig fri oppvekst. Ragnhild, som eldste jente,
tar seg, på naturlig vis, av de tre minste. Det er ikke stress eller
strenghet i familien men åpenhet og rom for å utvikle seg. Far
setter nok sitt preg på livet når han er hjemme, men det skaper
også liv og røre. Alle barn får også etter hvert små og større
jobber på Helgeseter, og de blir veldig verdsatt av
medarbeiderne der.
Uforglemmelig er alle familieturene til hytten i Valdres. Her
samler hele familien seg, også når barnebarna kommer til.
Når Reidar er hjemme møtes han og Ingrid om kvelden når
49
barna har lagt seg til lange samtaler. Reidar og Ingrid utfyller
hverandre, og har stor respekt for den andre. Ingrid blir spurt
på 90 tallet om å bli assistentstyrer på Helgeseter. I 1993, femti
år gammel, overtar hun helt og det varer til 2008. Ingrid er en
god leder for både beboerne og medarbeidere på Helgeseter.
Hun er raus og inkluderende. Hun er flink til å delegerer
oppgaver. Menneskene rundt henne kan vokse med oppgavene
og utvikle seg. Denne evnen til å gi uten å kreve er helbredende
for alle som er rundt henne. Hun fører med seg en naturlig
naivitet, tror på menneskene og utstråler varme og lys. I all
beskjedenhet tar hun ofte mindre vare på seg selv. Hun velger
denne, hennes lysende side, konsekvent. Sjeldent setter hun
foten ned og korrigerer. Hun tar på frimodig måte, igjen og
igjen, på seg oppgaver uten å nøle og uten betenkning.
De siste årene blir byrden med å være leder for stor. Hun
blir syk, kommer til Vidarklinikken i Järna, og må trappe ned. I
denne tiden, hvor også hukommelses problemene blir mere
alvorlige, tar Reidar seg av Ingrid. De drar sammen på reiser til
Australia og Tyrkia.
Når Reidar plutselig dør, tar Ingrid en verdig avskjed. Det
siste året tar hun med fatning, aldri kommer det et klagende
ord. Mot sommeren må hun flytte til Ulrikhjemmet. Hun blir
mer og mere svak. Samtidig blomstrer hun opp og velger livet.
Mange besøker og støtter henne. Både gamle klassekamerater
og speider venninner står henne veldig nær. Hun treffer alle
enda en gang.
Hun får støttende terapier av venner og kolleger. Familien er
henne, som alltid, veldig kjær i denne tiden. Hun drar til
Columbi Egg på mandagskonsertene og hører på folkemusikk.
Denne høsten vil hun igjen kjøpe et årskort for 2015. Barn,
barnebarn og søsken er jevnlig innom Ingrid. Til jul skal alle
barnebarn få et julekort underskrevet av Ingrid. Den siste
setningen på hilsen er: «Håper du kommer på besøk i 2015».
50
Siste gang hun er i Kristensamfunnet, som betyr så mye for
henne, er julaften. Sammen med halvsøster Karin er hun der.
Ingrid går i bunad, og synger med i alle julesangene.
Ingrid er fin, lett, ærlig og utrolig menneskelig for alle. Hun
velger konsekvent livet. Hun lever det barnlig og naivt,
forbundet med en dyp og inderlig livsvisdom. Døden er ikke et
tema, livet er!
Ingrid har levd livet fullt, som en tjenende konge. Kongelig
alvor, dybde og samvittighet viste hun. Samtidig elsket hun å
synge og danse, og hadde en fin og beskjeden humor, som en
hyrde. Hyrden og kongen er forenet i Ingrids sjel. Lys og varme
er de kvaliteter som kjennetegner dette mennesket som fødte
like før jul og døde like inn i Hellige tre kongers dagen. Hennes
indre biografi førte henne gjennom de hellige netter og på den
nest siste natt, trådte hun over terskelen.
Ingrid var, er og vil forbli en ledestjerne for mange!
Daan Ente
STEVNER OG LEIRER
Pilegrimstur juli 2015
Vil du være med på pilegrimsvandring fra Hjerkinn til
Trondheim. Vi går med sekk på ryggen og stav i hånden,
endestopp er Domen, med selve veien er målet.
Vi møtes på Hjerkinn 17. juli og er framme i Trondheim 28.juli.
Underveis er det overnattinger av ulik standard, og i
Trondheim gir menigheten en seng til trette vandrere. I
Trondheim er det Olavsfestdager hele uken.
For nærmere opplysninger kontakt: [email protected]
51
KRISTENSAMFUNNETS PINSESTEVNE
på Jonatunet i Jondalen
FRED: I VERDEN - I NATUREN - I MEG
Fredag 22. mai, mandag 25. mai,
Arrangeres av menigheten i Bergen
Kristensamfunnets pinsestevne i år har tittelen « Fred – i verden, i
naturen, i meg». Stevnet starter fredag kveld med
Menneskevielsens handling, og avslutter mandag formiddag etter
Menneskevielsens handling og frokost.
Pinsetreffet finner sted på Jonatunet, det nyetablerte hjemmet til
Hardangerakademiet for fred, utvikling og miljø. (Se deres webside
http://jonatunet.publishpath.com/).
Vi arbeider på en brosjyre som har all nødvendig informasjon mht
program, reiseruter og kostnaden for stevnet. Disse blir lagt ut i
menighetene og blir tilgjengelig på nettet innen utgang av mars.
Kontaktpersoner er Daan Ente [email protected] og John
Rawcliffe [email protected].
Velkommen til Hardanger i pinsen!
Anne Kristin Moen.
Informasjon og påmelding:
[email protected], mob.90553065
[email protected], mob.48443975
52
MENIGHETER
KRISTENSAMFUNNET I BERGEN
John Lunds plass 1, 5007 Bergen
tlf. 55 31 90 11
Prester
Daan Ente
John Rawcliffe
Lundhaugvegen 42,
tlf. 56 90 22 29 (Bergen)
5221 Nestun
52 76 15 51 (Hogganvik)
tlf. 62 57 79 94/484 43 975
Mobiltlf. 905 53 065
[email protected]
[email protected]
KRISTENSAMFUNNET I OSLO
Kirken: Oscars gate 84
Postadresse og kontor: Inkognito terrasse 9, 0256 Oslo.
Kontoret er betjent tirsdag og torsdag 9-15. tlf. 22 55 37 20
[email protected]
PRESTER:
Daniel Rudklint
Inkognito Terrasse 9,
0256 Oslo
tlf.: 22 55 36 16/406 00 616
[email protected]
Kristine Høiland
Odins gate 15
0266 Oslo
tlf.: 90 10 49 37
[email protected]
53
KRISTENSAMFUNNET I TRØNDELAG
Prinsens gate 53, 7011, Trondheim
Prester
Markus Schultze-Florey
Siri Schultze-Florey
Hasselbakkvegen 3B,
Hasselbakkvegen 3B,
7053 Ranheim
7053 Ranheim
tlf. 73 91 91 81/909 84 725
tlf. 73 91 91 81/476 00 635
[email protected]
[email protected]
KRISTENSAMFUNNET I HAMAR OG MJØSOMRÅDENE
Prester
Markus Schultze-Florey
Siri Schultze-Florey
KRISTENSAMFUNNET I STAVANGER
Prester
Siri Schultze-Florey
Markus Schultze-Florey
KRISTENSAMFUNNET I NORGE
www.kristensamfunnet.no
*****
54
Jeg tror på
ILD
i min sjels
innerste rom.
Den er av
evighetssubstans,
og overlever
den fysiske død.
Vi er alle
en del av
urskaperkraften
som bare
ER
i livet...
Her og alltid i
uendelighet.
Bjørg Faltin
*****
Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet.
Bidrag for neste utgave – før 22.mai 2015.
Redaksjon fra 2015: Daan Ente, Kristine Høiland,
Siri Schultze-Florey. For kontaktdetaljer: se over under Menigheter.
55