INNHOLDSFORTEGNELSE
INNHOLDSFORTEGNELSE Indre Udtryk (dikt) 3 Gränser 3 Meditasjon over bibeltekster på grunnlag av Friedrich Rittelmeyers bok «Meditasjon» Del III 5 Himmellegemenes åndelige kraft – menneskelige behov og kosmiske svar November – De døde 8 Mandela (dikt) 14 Mennesket i sin innerste sjel. 15 Kristensamfunnet Marta Heimaran 16 Kirken i Oslo 1. Bakgrunnen 24 Alle gode ting har en ende 30 Gravferder Våre døde Marie Bakken 33 Korte Notiser Stevner og leirer 38 39 Poul Ryden Hansen Daniel Rudklint Paul Jan Brudal Adam Bittleston Gert Amundin Friedrich Rittelmeyer Kristine Høiland John Baum John Baum 34 Daniel Rudklint Omslag foran: Pauline Munch Eriksen, Spire Omslag bak: Kirken i Järna, Sverige 2 INDRE UDTRYK Hvad sker i dybet af mit sind den dag jeg finder vejen ind til mit inderste væsens kerne oplyst af min ledestjerne ? Hvor langt må min udvikling gå førend jeg med hjertet kan forstå den usynlige kraft som bor inde i det skabende ord ? Vil jeg få svar på livets gåde i et stille glimt af nåde som den sande værdi skal åbenbares i ? Poul Ryden Hansen (Ottestad) GRÄNSER Daniel Rudklint Vårt liv, vår tillvaro innehåller gränser av olika slag. Det finns geografiska gränser; mellan världsdelar, mellan länder och orter. Det finns fysiska gränser, ett hus har tak och golv, och väggarna i ett rum bildar också en tydlig gräns. En annan sorts gräns är den vid vatten, en strandkant där hav och land möts. Den gränsen är inte fast utan rörlig och förändrar sig, flyttar sig, beroende på om det är ebb eller flod. Horisonten är ännu en annan sorts gräns. Där möts himmel och jord. Vad är horisonten för en slags gräns, hur närmar vi oss den gränsen. Andra gränser är de vi känner när vi tar i och anstränger oss 3 fysiskt. Till slut orkar vi inte mer utan kommer till gränsen för hur mycket vi orkar med. Likaså har vi en gräns för hur mycket vi vill stå ut med av bekymmer och lidande. Där vi går utöver våra egna gränser, där vi tränar övar eller utövar något, eller när vi ger oss in på saker vi inte redan kan eller känner till, överskrider vi våra gränser. Våra vyer vidgas och vi får nya perspektiv på livet och tillvaron. Gränser skapar inte bara begränsningar, utan även frihet. Ett litet barn kunde, förr i tiden, leka i en lekhage, vars ”väggar” består av spjälor. Så småningom, när bäbisen lär sig hasa, och sedan krypa, tar den sig fram till gränsen, till spjälorna, som den sedan griper tag med sina händer och reser sig upp emot. Där skapar gränsen först en begränsning och sedan blir samma gräns en möjlighet att resa sig upp emot, ett nödvändigt motstånd. Upprest får barnet ett nytt perspektiv på tillvaron, och tar ett stort utvecklingssteg. Döden är en av de tydligaste gränser som finns i en människas liv. Vilken sorts gräns är döden? Är den som horisonten, man ser inte längre än till horisonten men ändå vet man att det finns något där bakom, att världen och tillvaron fotsätter. Är döden en sådan gräns som vi reser oss och utvecklas mot, och som gör att vi får ett nytt perspektiv på livet? Är döden livets tydligaste förutsättning? En berättelse, legenden om de två orden, berättar om en hertig, som under en resa stannar för att be i ett litet skogskapell. Han undgår att bli dödad genom att han varnas av en liten pojke. När han tittar mot dörren, kan han där på väggen se en eldskrift. Orden slocknar just, och han kan precis bara urskilja de båda orden: efter sju... Den mycket tagne hertigen tänker att den fullständiga meningen måste ha varit: ”efter sju dagar kommer du att dö”. Han avbryter inte sin resa utan rider vidare med sitt följe. Men han ser annorlunda på världen, avskedstagande, och han ordnar upp saker i sitt stilla sinne. Den sjunde dagen kommer och går förbi, och han tänker då; det kommer att vara efter sju veckor. Men även de sju veckorna förgår, och han lever nu med nästa stora tidsenhet; sju månader. 4 Ingen känner till hans förmodan, men alla märker den väsensförändring som hertigen går igenom. Människorna berömmer hans stora tålamod och mildhet. När så även de sju månaderna har gått, finns det bara en tidsrymd kvar för hertigen att tyda eldskriften: sju år. Han ordnar alla sina angelägenheter, och går med inre ro och tillförsikt emot sin sista livsstund. På den sista dagen är det som om döden redan låg bakom honom och som om han hade gått upp i en stor gloria. Då får han vid solnedgången genom en utsänd budbärare budskapet: efter sju omröstningar har beslutet enhälligt fattats att erbjuda dig det heliga romerska rikets krona. Livet med döden hjälpte till att förädla själen och göra hertigen mogen för sin framtida uppgift. Det var närvaron av döden, men här inte som livets motsats eller fiende utan som komplement och som en ledsagande vän, som en bror eller syster, som gjorde att han förvandlades och mognade i ödmjukhet och tacksamhet. MEDITASJON OVER BIBELTEKSTER PÅ GRUNNLAG AV FRIEDRICH RITTELMEYERS BOK «MEDITASJON» DEL III Paul Jan Brudal (Stabekk) Dersom en begynner å arbeide med denne boken slik Rittelmeyer foreslår, vil en neppe bli skuffet. Rittelmeyer fremtrer som en klok mann med store psykologiske og pedagogiske evner. Konkret sier han at han, etter 30 års befatning med søkende mennesker, ville dele sine erfaringer fra egen og andres søken i form av «brev». Alvoret i det ansvaret hvert enkelt menneske har for eget liv understrekes på forskjellige måter. På s. 11 – 12 sier han: «Til inn5 holdet av disse brev kunne man ønske seg lesere som er gjennomtrengt av den følelsen: mennesket er fortapt hvis det ikke lykkes å tilføre det ny kraft innenfra så det ikke skal knuses av den ytre makt.» Han sier også at: «Bibelen er gitt menneskene av de guddommelig førende makter …. Den kan og bør gjøres til menneskevesenets særegne liv på en meget grundigere og samtidig friere måte enn det noen gang er skjedd i fortiden. Her skal gjøres et forsøk på dette, idet erfaringer og impulser som er vunnet gjennom antroposofien benyttes til å utforme de enkelte meditasjonene.» Ja – akkurat dette har du som leser sikkert hørt mange ganger før. Det nye i hans bok er at han så tydelig viser at vi er helt alene og av og til ensomme på denne veien. På s. 29 finner du følgende personlige erfaring fra han: «Denne følelsen av å være frisk burde innfinne seg etter enhver riktig meditasjon. «Ved ditt ord blir min sjel frisk» sier Menneskevigslingen. For mitt eget vedkommende må jeg bekjenne at jeg i grunnen aldri riktig har visst hva det vil si å være frisk før jeg erfarte det i meditasjon, en grunnfølelse av sunnhet gjennomtrenger sjel og legeme.» Igjen er vi ved alle spørsmålene om hvordan vi «får til» en riktig meditasjon. Gjennom hele boken vises det til åndelig ro – og fred. Vi blir stadig påminnet om at det ikke er noen «oppskrift» bare forslag til ens egen helt personlig utformete meditasjon eller bønn. Selv har jeg funnet et fredsbilde eller en fredsopplevelse i å se meg selv utenfra på jorden i vårt solsystem som beveger seg i «evig harmoni». Kanskje du heller har nytte av noen setninger Rittelmeyer henter fra Kristus i hans avskjedstale til sine disipler: «Dette har jeg talt til Eder for at I kan ha fred med meg. I verden har I angst, men vær frimodige, jeg har overvunnet verden.» Et annet utsagn er nevnt her: «Fred etterlater jeg Eder – min fred gir jeg Eder – ikke som verden gir, gir jeg Eder». Rittelmeyer henvender seg til mennesker som er innstilt på at meditasjon/bønn er et livsprosjekt. Det finnes ingen snarvei og vi kan sikkert bli oppmuntret av noen linjer (s.77): «Så våkent, så sikkert, så varig, så åndelig, så levende kan dette høyere Jeg 6 være i sjelen som om virkelig en Gud fyller sitt tempel. Meditasjonens kraft – eller som vi også kan kalle det – andaktens kraft vokser til det ufattelige når den blir oppøvet». Så kan vi nærme oss de mange dybdene i påskeunderet. Rittelmeyer begynner med Lazarus (s. 80): «Egentlig er det ikke bare ved Lazarus' grav at Kristus sier: Jeg er oppstandelsen og livet, men han sier det alltid, det taler ut fra ham når vi har ham levende om oss. Det er ham ikke bare et ord av ham. …. Han er menneskehetens fremtid og verdens fremtid. …. Vi skal skape fremtiden.» Her kunne jeg sitert mange liknende utsagn, men noe av Rittelmeyers pedagogiske evner synes å ligge i at han kan «vekke oss opp» fra sløve, bedagelige tanker med noen sterke bilder. Det er nesten som han vil hjelpe oss til å se det gode ved først å se det skremmende onde. Her hentet fra side 81: «….på den måten at den Kristusvilje som rådet ved Lazarus' grav er i oss. Og jorden selv er overalt selve graven.» Enda sterkere blir bildet på side 139 der han sier: «Den som vil ta oppstandelsen levende opp i seg, tilrådes å gå ut fra den fornemmelse at jorden er en stor grav. Det er den. Allerede grunnen vi går på er en kirkegård – over alt ligger likene av de døde livsvesener under oss. Jordbunnen er gjennomvevet av hensmuldret planteliv. Selv sanden er sønderslått, søndermalt klippesten. ….. Kan man likefrem si: Jorden – som jord – er selve den store grav i verdens-altet. Det som lever på jorden må dø.» Og dere synes kanskje det blir merkelig og negativt å dvele ved dette – men begrunnelsen kommer litt nedenfor (s. 140). Rittelmeyer sier: «Når vi i full klarhet har tilkjempet oss dette syn: Jorden er den store grav – gjelder det å feste blikket på Kristus. Det er mulig likefrem å skue den oppstandne. Da ser man inn i en lys verden av en helt annen art enn den forgjengelighetens verden vi ellers har om oss. Hver berøring med denne annen verden bringer oppstandelse og liv som triumferer over døden.» Dersom dere har det som meg, kan flere sider hos Rittelmeyer (s. 140 – 150) virke som fjernt og uoppnåelig i hverdagen. 7 Likevel skriver jeg om disse store tankene for å inspirere og for å se om og om igjen på meditasjonen over død og oppstandelse som blir så vakkert omtalt. Av egen erfaring vil jeg føye til at dersom en vil forsøke å nærme seg dette mysterieområdet, må en ofre ganske mye – og det er hele poenget med meditasjon – vi har en mulighet til å ofre alle unyttige hverdagstanker og bekymringer. Alle bindinger til materielle forhold. Tankene om tid og følelser, om død og sykdom. Som Rudolf Steiner sier: Dette må øves i full frihet – ja, frihet fra alle tanker og ideer som binder. Jeg har den antagelsen at også alle andre forfattere på området Bibelen og meditasjon forsøker å beskrive det som er ubeskrivelig. Men jeg tar sjansen på å inspirere i stedet for å forklare. Håper du som leser får tak i Rittelmeyers bok fra 1929. Den er mer aktuell enn noen gang. HIMMELLEGEMENES ÅNDELIGE KRAFT MENNESKELIGE BEHOV OG KOSMISKE SVAR Adam Bittleston NOVEMBER – DE DØDE Siden 1918 har en dag i november føyet seg til de gamle høytider Allehelgensdag og Alle sjelers dag, til minne om dem som døde under krigen. Slik kan på den ene eller annen måte den første halvdel av november bli en tid da spørsmålet om menneskets eksistens etter døden komme meget nær oss. Gjennom hele året er det virkelig godt å dyrke i hukommelsen tankene som forener oss med dem som er døde. Og det ville være skadelig å velge en spesiell tid på året å tenke på dem på bekostning av andre tider. Ikke desto mindre kan vi godta at det i begynnelsen av november gis en mulighet til å kaste et blikk tilbake på hele vårt forhold til de dødes verden og å se hvordan det kan forsterkes. 8 Inne i oss, side ved side med alle våre tilknytninger til livet, er en dyp lengsel etter den andre tilstanden. Det er ikke så enkelt som at vi ønsker å komme bort fra vanskelighetene og ansvaret i dette livet. I det hele tatt tørster vi etter et annet forhold til universet, til å kunne flykte fra de begrensningene som blir påtvunget oss ved vår eksistens i den fysiske kroppen. For eksempel er vi i legemet bundet til et spesielt sted i rom og tid, men, som vi har sett, så er ikke vår bevissthet så full-stendig bundet som dyrets bevissthet er. Ikke desto mindre er tankens vandringer relativt skyggeaktig bakenfor grensene for vår nåtidige persepsjon. Etter døden har vi realiteten av tids-reiser som vi kunne danne oss et bilde av tidligere, men ikke oppleve med full effekt. Gjennom døden blir både fortiden og fremtiden uendelig mer virkelig for oss, hver på sin måte. Vi har da kastet oss ut i tidens levende strøm istedenfor bare å oppleve dens virkninger fra utsiden, slik vi gjorde mellom fødsel og død. Vi oppnår fremfor alt et nytt forhold til livet som nå ligger bak oss. Det er som om vi kan snu og gå tilbake til barn-dommen, slik Shelley så vidunderlig beskriver det et sted i Prometheus Unbound (3. akt, scene 5). Men ved å gå tilbake – slik Rudolf Steiner gjorde det klart ut fra en studie av dette riket, og som han fortsatte med hele livet - opplever vi ganske enkelt ikke om igjen alt det vi tidligere så og følte, vi lever gjennom mye som tidligere var skjult for oss. Vi slutter å kjenne menneskene rundt oss bare fra utsiden. Vi lever nå i deres bevissthet og deltar med full intensitet i alle sorger og gleder som de hadde på grunn av oss. Alt det som vårt nærvær og vår atferd betydde for dem som var i våre omgivelser, begynner å våkne i oss med overveldende realitet etter hvert som vi går bakover. Når noen er nær døden, kan det noen timer eller dager før det virkelige dødsøyeblikket inntreffer være mulig å observere at det er som om sjelen allerede er strømmet ut av kroppen og inn i omgivelsene, og at sjelen føler enhver disharmoni som vil kunne utvikle seg blant folk i huset, slik vi i livet på samme måte kan føle en smerte i kroppen. Vi kan forestille oss at et bilde av en slik deltagelse i andres bevissthet ikke desto mindre er en forholdsvis begrenset ting – en 9 dveling innenfor et smalt område av ergrelser og mer positive følelser, eller av mer hverdagslige slag. Men når vi fra den annen side av virkeligheten deler en annen persons følelser, så strekker disse seg så å si ut i uendelige spenn. Anta for eksempel at noen har følt takknemlighet overfor oss. På reisen tilbake vil denne følelsen skinne for oss i en skjønnhet som en skog om våren, og bære vitnesbyrd om en storhet bakenfor seg selv. Tilsvarende vil sorg forårsaket av oss overfor andre vise seg med konsekvenser i verdensordenen som hverken vi eller den lidende da hadde noen ide om. Ut fra begrensningene i våre personlige liv, manifestert i følelsene vi forårsaker hos andre, begynner det å dukke opp en mangfoldighet av åndelige vesener som vi gradvis vil komme til å gjenkjenne. Det er en av vår tids tragedier at den utbredte og innflytelsesrike spiritistbevegelsen gjorde så lite for å gjengi et virkningsfullt bilde av livet etter døden, som har radikale forskjeller fra fysisk eksistens. Mediene, som har vist sin kraft i spiritistbevegelsen, skjønt de kan være dyktige og ansvarlige mennesker, har bare vært i stand til å overbringe det som i det store og hele er et uklart og trivielt bilde av de dødes eksistens, gjennomsyret av generell optimisme og velvilje, men som avslører svært lite av den åndelige verden som vi tørster etter. Og slike meddelelser har faktisk ofte vært en tragisk barriere mellom de som lever på Jorden og de som er døde – fordi oppmerksomheten hos dem som fortsatt lever blir ledet bort fra de sarte og lette tilkjennegivelser som er den sanneste indikasjon på nærværet av de døde. Rudolf Steiner beskrev visse basiske kvaliteter som vil sørge for en virkelig bro for de som er døde, gjennom våre sjeler, og inn i den nåtidige verden som de har forlatt. Hvis vi over en periode på flere år arbeider for å gjøre disse kvalitetene i størst mulig grad til en del av oss selv, gjør vi noe som vil hjelpe de som er døde, og også åpne veien for deres hjelp til dem som er på Jorden. En av disse kvalitetene er allerede nevnt: Sinnsstemning av takknemlighet. Vi kan forsøke å øke vår takknemlighet for alle de ting som er kommet til oss i livet, og som vil komme – 10 iberegnet ubehagelige opplevelser som kan øke vår viljestyrke og gjøre oss oppmerksomme på mye av det som vi ikke har sett. En grunnstemning av takknemlighet for alle ting vi mottar, kan bli fundamentet for en fredelig forbindelse til sjelene som ikke lenger har en kropp. En annen kvalitet er vanskeligere å beskrive. Den består i forståelsen av at våre egne liv er intimt forbundet med andres liv, og som inkluderer mange som er utenfor kretsen av de kontaktene som vi er bevisst. Det vi har gjort tidligere, fortsetter å ha konsekvenser som vi ikke kjenner. Det vi gjør i dag vil på lignende måte, på godt og ondt, knytte oss til mange mennesker på mange steder, spredt over hele Jorden. Disse to kvalitetene, takknemlighet og en sans for vidtrekkende ansvar for våre handlinger, gir oss et sunt forhold til det fortidige. Dette oppdager sjelene til de som er døde den hele og fulle betydning av. Også mot fremtiden trenger vi visse kvaliteter: Tillit og evne til å møte erfaring som om den alltid er ny for oss. Det er spesielt vanskelig å utvikle den rette stemning av tillit i en verden der menneskene kan slippe løs igjen sine sterkt økende, destruktive krefter. Tilliten vi trenger er ikke en tillit som skal ignorere disse farene, men en som har så dype røtter i bevisstheten til alt som er godt i verden, at farene kan bli akseptert med den samme ro som Jesus Kristus lærte disiplene å møte krisene på i århundrene som ville komme. Farene i vår tid kan avsløre seg for dem som er døde, slik en tid som har skygger, også kan inneholde et stort løfte om lys. På en annen side er friskheten av sanseoppfatningen blitt vanskelig for oss. Skjønt vi gjennomlever merkelige begivenheter som ikke kan sammenlignes med noe annet, er vi knuget av en stemning som hevder at det er intet nytt under Solen, eller i det minste ikke noe som er verd å ta del i. Et materialistisk og pedantisk element i vår utdannelse har ofte plantet en slik stemning så dypt i oss at vi knapt er klar over den, men vi er likevel veldig mye under dens påvirkning. Vi må hele tiden trene oss selv i å se de menneskene vi møter hver dag, og å tenke på at det som hender oss, avslører mye som er nytt hvis vi bare er tilstrekkelig observante. De som er døde utforsker også fremtiden – men ikke som noe 11 som allerede er fast i et fysisk vesen, snarere som en sky av utviklingsmuligheter som ruger over verden, og der bare en del kan bli til fysisk virkelighet. Og dette gir oss en annen mulighet til i økende grad å bli oppmerksom på de dødes nærvær. For de vil kunne se, bare i løpet av en dag, et vell av muligheter som kan bli hjulpet eller bli hindret av oss, og der vår reaksjon på nesten umerkelige forvarsler kan ha vidtrekkende virkning. Spesielt hindrer vi dem hvis vi bedømmer alt som hender oss som en repetisjon av noe som vi har kjent til fra tidligere og derfor behandler det på samme måte. Fremfor alt er det skadelig å gjøre dette der det er spørsmål om vår bedømmelse av mennesker. Ingen kan miste alt det man var i går, men ingen er fullstendig begrenset av det. Og for de døde synes alle ting, både i deres verden og i vår, å være avhengig av sjelens evne til vekst og forandring. * * * I den første tiden etter døden trenger sjelene mest hjelp fra dem som fortsatt lever på Jorden. De må orientere seg på nytt etter at vurderinger og bedømmelser som de fikk i livet, har forlatt dem. De må møte nye følelsesmessige erfaringer. Og i den grad vi på Jorden har begynt å utvikle en forståelse for disse ting, kan våre tanker bringe dem opplysning. I denne første perioden er sjelene hovedsakelig i det som er blitt kalt månesfæren. Men til å begynne med er englene for strålende til at de kan se dem. Vi bringer med oss for mye av det jordiske. Men dette riket bringer en gradvis opplysning. I omtrent en tredjedel av den tiden vi har levd, går vi tilbake i erindringen på den måten som er beskrevet, inntil stjernene skinner klarere gjennom vår barndom. Vi strekker oss ut mot sfærene til Merkur og Venus, og forstår inderlig vel den fulle betydningen av sykdom og helbredelse i våre liv som er båret av den religiøse fromhet som er utviklet på Jorden. Det ligger en viktig terskel foran oss inn i det annet hierarkis verden, Solens ånder. Bare det i oss som tjener menneskehetens behov generelt, utenfor all differensiering i grupper og typer mennesker, kan tre over denne terskelen. Her trenger vi hjelp av den store hyrde, som intet alminnelig menneske kan gjøre krav på å ha som sin egen, men som alle 12 mennesker lengter etter i dypet av sine hjerter. Idet menneskene når Solens rike, blir de skapende med de som skaper. De blir del av den himmelske musikk som gjenlyder fra alle himmelretninger. Idet det jordiske språk forsvinner, taler de med det himmelske Ord. Hva rikene til Mars, Jupiter og Saturn kan være for oss, avhenger i høy grad av den forberedelsen vi har gjort på Jorden. Vi skal lære det som kan sammenlignes med det vi presterer ubevisst i de første årene i livet på Jorden. Gjennom Saturn skal vi stå og gå i ånden, gjennom Mars skal vi snakke og gjennom Jupiter skal vi vokse til ny forståelse. Slik blir våre omgivelser etter døden en verden av åndelige vesener som har en høyere bevissthet enn vår egen, idet våre jordiske omgivelser består av ting og planter og dyr som har mindre bevissthet enn det vi har. Dette er det store vendepunktet som vi higer etter: Å ikke lenger å være avhengig av jord og luft og fysisk lys, men av mangfoldet av hierarkienes vesener i deres skapende og harmoniske forbindelser. For de døde betyr opplevelsene i denne nye verden, idet de venner seg til den gjennom vidtrekkende forvandling av sjelene, slett ikke at de glemmer Jorden. Jordens gjerninger kan vise seg ganske spesifikt som frø for å oppnå forbindelse med de store åndelige vesener, eller som hindrende og ufruktbare. I tusenfold skiftende farger, dystre og opplyste, viser Jorden seg for sjelens åndelige blikk idet den ser seg tilbake. Og midt i disse fargene, et rastløst lyshav som forsvinner og kommer til syne, vil de se det vedvarende lyset som kommer fra tanker og gjerninger som i oppriktighet er forbundet med Kristi gjerning. Alt som har skjedd på Jorden som en uforfalsket konsekvens av nærværet av Kristi kjærlighet blant menneskene, skinner inn i sjelens rike på en slik måte at mennesket, under dens innflytelse, kan skape positive forbindelser til de himmelske krefter, uten å miste seg selv i stolthet eller bli overmannet av dets ubetydelighet. Slik søker de døde alltid å vekke oss og å berolige oss. De ønsker at vi skal ta alle slags levende forhold mer alvorlig og sette pris på at våre nag og feilslag til å tilgi, for dem er bindende realiteter. Men de ønsker også å hjelpe oss til å forandre 13 vår engstelse, som sitter dypt, til en tro som er så gjennomtrengende som luften vi puster i. De vil at vi skal vite, slik Julian av Norwich visste: “Alle skal bli gode, og alt skal bli vel og alle slags ting skal bli bra.“ Oversatt av Hans Jacob Brinchmann Fortsettes MANDELA Syvogtyve ble de lange årene, da du, fanget, pleide sårene i ditt trange bur. Du fulgte en annen mann i sporene, du vet, Ham med ordene i sin makt. Med sitt eksempels takt Han deg rådet og endelig ble du benådet. Som det lys vi nå i mørket feirer, står ditt milde lys for oss, kjærligheten, som i oss seirer. Gert Amundin (0slo) (Fredag 13. desember 2013) 14 MENNESKET I SIN INNERSTE SJEL Friedrich Rittelmeyer OM DET INDRE LIVS PRAKSIS (forts.) Så lenge vi bare, eller først og fremst, trer frem for Gud med våre ønsker, måtte de enn komme fra et barnlig, fromt hjerte, så lenge bærer vi med oss til ham noe fremmed og umodent; vi står ennå utenfor. Men vi skal leve i ham, ut fra ham betrakte verden og virke i den; vi skal virkelig rotfeste oss i ham med vårt innerste vesen og derfra, som et tre, strekke våre grener og blader ut til og inn i verden. Til syvende og sist gjelder sann kristen bønn alltid umiddelbart Kristus selv. Den gjelder ikke våre ønsker, ikke engang guddommelig nåde, men Kristus! "Jeg i dem og Faderen i meg": dette er det høye johanneiske målet for hele menneskeheten - og for hvert enkelt menneske. Enten det skjer i form av meditasjon eller bønn eller begge deler på en gang, er indre bestrebelse en forutsetning for fremskritt på veien mot dette høye mål. Her skjenker man alt og krever alt og vinner alt. Noen vil hevde at meditasjon er selvsuggesjon. Det er den like lite som når et menneske setter seg fore å beherske sin vrede, utholde en smerte eller opptre anstendig overfor et annet menneske. Gjennom en slik bebreidelse kan man mistenkeliggjøre enhver viljesanstrengelse hos et menneske. Ja, man kunne finne på å forby enhver innflytelse på et barn fra en lærer eller oppdrager, eftersom det ville være suggesjon. I virkeligheten kommer det an på om det man vil skal råde i ens sjel er en sannhet eller et ideal som man har innsett, og nå vil gjøre til sin varige eiendom. Til suggesjonens og selvsuggesjonens vesen hører nettopp det usanne man vil innbilde seg selv og andre, eller i hvert fall det som er urettmessig med tanke på den andres frihet. Gjennom en 15 slik begrepsforvirring får man det dithen at mennesker ikke tror de kan påvirke sitt vesen med sin vilje - og dette i det historiske øyeblikk da alt avhenger av at de utvikler nettopp denne evnen, for derigjennom å beholde og fullende sin menneskelighet. Hvilke brønner av legedom for alle sjelens sykdommer finner vi ikke i Kristi ord! Det er som om helbrederne av tidens nød steg opp fra disse kilder; her finnes legedom i overflod for nåtidsmenneskehetens tusen plager. Den som kan leve seg inn i Kristi ord, ser like trygt på det brusende havet som den som reddet seg opp på en godt snekret flåte. Intet sykt eller kaotisk har plass i en sjel hvor jordens mening styrer. Selv om hjernen ødelegges, kan ånden aldri bli syk. Og før bevisstheten slukner, kan dens siste gnist ennå være opplyst av Kristi lys. Oversatt av Truls Johannessen Fra Friedrich Rittelmeyer: Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre. Fortsettes Kristensamfunnet MARTA HEIMERAN (1895 - 1965) – EN KVINNELIG PIONER I KRISTENSAMFUNNET Kristine Høiland (Lillehammer) Da Kristensamfunnet skulle etableres i 1922, kom spørsmålet hurtig opp: Kan også kvinner være prest i denne nye bevegelsen? Det så man jo ikke verken i den katolske eller protestantiske kirke, og et kjapt googlesøk viser at bare noen få og små kirkesamfunn med kristen retning hadde åpnet for dette på den tiden. Svaret var ja. Og blant de mange menn som gikk til prestevielse helt i starten av Kristensamfunnets historie, befant det seg også tre kvinner, blant dem Marta Heimeran. Hun var den eneste av de tre som forble prest hele livet, de to andre gikk ut av presteyrket etter en tid. 16 OPPVEKST Marta Heimeran var eldst av tre søsken, født i Nürnberg i 1895 i et borgerlig miljø. Faren var kongelig-bayerisk general, og moren kom fra en velstående forretningsfamilie. Plikt, form og frihet preget hennes oppvekst - de to første dydene preget inn av far og den siste mer inn fra morssiden. Da hun var 11 år, så hun en plakat som annonserte et foredrag av Rudolf Steiner som hun absolutt ville gå til. Foreldrene tenkte at det var bedre hun gikk og ikke forsto noe, enn å ta kampen om å holde henne tilbake. Så hun gikk, og forsto ingen verdens ting. Men viljen hennes var allerede på dette tidspunkt sterk og kom tydelig til uttrykk! Marta som ung mellom sine to yngre søsken Louise og Rudolf Friedrich Rittelmeyer var på denne tid en kjent protestantisk prest og predikant i Nürnberg, og familien deltok i hans gudstjenester. Han ble senere en av de bærende personer i prosessen rundt etableringen av Kristensamfunnet i 1922, og i driften videre. Men på denne tiden var det ingen som visste at alt dette skulle skje. Vi skriver ca. 1910, og Marta går inn i ungdomstiden. Etter et år i England som au-pair, og etter å ha kommet igjennom 1. verdenskrig, skal hun begynne et voksenliv i et land som skal bygges opp igjen. Hun engasjerer seg i sosiale spørsmål, i spørsmål rundt fornyelse av den tyske kulturen, og kommer på sin vei i kontakt med andre unge voksne på søk etter noe 17 meningsfullt å engasjere seg i. De deltar i kurs som Rudolf Steiner holder i Stuttgart i 1921, og dette utvikler seg til det som etter hvert blir grunnlaget for Kristensamfunnet. Men for Marta er en ting helt klart: Hun skal ikke bli prest! Alt annet, men ikke dette! Inntil hun får et møte med Steiner der han tydelig sier: Vil du fornye kulturen, må du begynne med det religiøse! PRESTEVIET Hun er 27 år, og midt på treet hva gjelder alder på deltakerne i kretsen. Få hadde et universitets-teologisk grunnlag, og en var så ung at han måtte ha tillatelse fra sine myndighetspersoner, altså foreldrene. De var rene idealister, ledet av Steiner og av Rittelmeyer, som altså avsluttet et meget suksessrikt liv som protestantisk prest og gikk inn i den nye bevegelsen. Lite var klart på forhånd. Når det gjaldt bekledning av prestene, ga Steiner anvisninger for hvordan de kultiske klærne skulle se ut, og en gruppe, inkludert Marta, dro til nærmeste by og kjøpte stoffer. Om dagen hørte de foredrag av Steiner, om kvelden og natten sydde de presteklær. Marta var dreven med saks og nål og gjorde en avgjørende innsats her. Hun ministrerte ved den første Menneskevielsens handling som ble avholdt i Dornach, og også den første prestevielsen som gjaldt Rittelmeyer. Rittelmeyer viet så de neste 12 og de siste 12 av de tilsammen 45 prestene som til slutt forpliktet seg i disse intense septemberdagene i 1922. Emil Bock og Johannes Werner Klein viet de mellomliggende, og allerede før jul var de aktive i sine delvis valgte, delvis utpekte byer rundt om i Tyskland. MENIGHETSARBEID OG EKTESKAP Marta ble sendt til Ulm. Der kjente hun absolutt ingen, og hun beskreve selv hvilke tanker og følelser hun kjempet med da hun satt på toget til Ulm. Eller riktigere: Hun forsøkte å tenke på dette, men en dame overfor henne i kupeen var så nygjerrig at hun ikke fikk fred. ”Hva skal De i Ulm?”, ”Har De slektninger i Ulm?”, ”Kanskje De skal begynne en ny jobb i Ulm?” - damen ga seg ikke, til tross for Martas avvisende holdning. Til slutt tenkte hun at det får bære eller briste og stammet fram at hun skulle etablere en menighet for frie kristne. Både hun og damen visste utmerket godt at Tyskland var 18 grundig kristnet fra både katolsk og protestantisk side på forhånd. Etter at det første sjokket hos damen hadde gitt seg, husket hun på at en venninne av seg også hadde slike interesser, og ga Marta adressen. Venninnen hadde, viste det seg, allerede tilsluttet seg en annen gruppe, men visste om andre som kunne være interesserte. Og slik fikk Marta det første fotfestet i Ulm, og lærte hvor viktig det var å inngi seg i samtale med mennesker! I mange år ble Menneskevielsens handling rundt om i Tyskland holdt i provisoriske lokaler, med kun det aller mest nødvendige for hånden. Prestene levde like enkelt, og menigheten innba dem på skift til opptil to måltider om dagen. Slik hadde Marta det i Ulm, og også da hun var med å bygge opp menigheten i Frankfurt fra 1924-29. Det gjorde hun sammen med sin kjæreste/forlovede og etter hvert mann Alfred Heidenreich, som ble presteviet dagen før henne. De håndterte begge det engelske språket, og ble i 1929 gift og sendt til England for å etablere Kristensamfunnet der. De oversatte sakramentene til engelsk, og begynte det møysommelige arbeidet med å etablere en helt ny organisasjon i den engelske kulturen. Som ektepar og prester begge to gikk de også opp helt nye veier. Steiner uttalte at ekteskap mellom prester er helt i orden, så lenge det ikke går ut over den prestelige verdighet. Og Marta og Alfred fikk ikke de enkleste beI England, sammen med tingelsene for å utvikle dette: I mannen Alfred Heidenreich og begynnelsen var det kultiske rom sønnen Michael Heidenreich også deres soverom, stue og arbeidsværelse for alle som var tilknyttet den nystartete menigheten. 19 Ekteskapet var en vanskelig sak for Marta. Hun så det mer som en plikt enn som en hygge, elsket sin ektemanns Jeg og hans engel mer enn han selv og hans fysiske framtreden på jorden, uttaler hun, og han skriver med et sukk i et minneord etter hennes død at han egentlig hadde det litt motsatt. For ham var ekteskapet et sted der man slappet av og var seg selv. Til tross for det motsetningsfylte forhold til ekteskap og nærhet, fikk de en sønn i 1932, Michael Heidenreich, som også ble prest i Kristensamfunnet og som nå lever med sin kone på aldershjem i Stuttgart. Marta Heimeran mente på denne tiden at Kristensamfunnet skulle være en tysk-dominert kulturimpuls inn i andre lands kulturer, Alfred Heidenreich mente at Kristensamfunnet skulle bli en del av det enkelte lands kultur. Dette skapte etter hvert store problemer for henne, og også for utviklingen av Kristensamfunnet i England. Hun kom på kant med personer, og klarte ikke å balansere den økende skepsisen mot det tyske i det engelske samfunnet etter hvert som Hitlers trussel økte i styrke. Han både forsto og søkte denne balansen og ble av de fleste sett på som mer engelsk enn tysk. Hun ble innkalt til Syver-kretsen i 1936, der hun ble bedt om å komme tilbake til Tyskland og la Heidenreich gå veien videre i England uten henne. Ekteskapet skulle pleies ut fra et mer planlagt mønster for samværet. Og mens det ble arbeidet med denne saken, kom krigsutbruddet stadig nærmere. Antroposofisk Selskap ble forbudt, men Kristensamfunnet ble ikke forbudt før i 1941. Høsten 1939 var familien i Tyskland på ferie. Alfred Heidenreich var på foredragsreise til Nederland da Hitler holdt sin krigstale i radioen, og han ba sin kone innstendig om å ta med sønnen og komme hurtigst mulig til Nederland og bli med videre til England. Hun valgte å bli i Tyskland, og her skilles ekteparets veier. Han kommer seg til England med siste båt, hun blir igjen i Tyskland med ansvar for en sønn på 7 år. Etter dette bodde de ikke sammen mer, og han finner en ny livsledsager i England, en kvinne som også blir presteviet etter noen år. Til tross for dette faktum, vil verken Marta Heimeran eller ledelsen i Syver-kretsen at de skal skilles. Dette var i 1945, med datidens holdninger, og for Marta blir det en sak hun arbeider med hele resten av sitt liv. De forble formelt gift helt til hun døde, til tross for at alle ytre tegn på ekteskap var borte. 20 TIDEN ETTER KRIGEN Kristensamfunnet ble som nevnt forbudt fra 1941, men fram til dette forbudet var Marta aktiv som prest i Dresden. I forbindelse med forbudet tilbrakte hun fire uker i fengsel, og hun opplevde også å bli fosforskadet som følge av et bombeangrep. Oppi det hele hadde hun ansvar for et barn. Det må ha vært en vanskelig tid. Fram til krigen var over og arbeidet kunne tas opp igjen, levde hun et stille liv helt sør i Tyskland, ved Bodensee. Så ble hun sendt til Tübingen og var prest der helt fram til sin død i 1965, altså de siste 20 år av sitt liv. Igjen var det å begynne i det enkle, med provisoriske rom og enkle løsninger, men viljestyrken hennes drev fram en kirke som sto ferdigbygd i 1962. Og som alle gode egenskaper kan de også slå i den motsatte retning, for viljestyrken gjorde også at det kunne være vanskelig å omgås henne. Hennes utsagn kunne være sårende, tidvis direkte støtende, og hennes vilje kunne virke tvingende på andre. Hun fikk heller ikke alltid til å kombinere rollen som prest og kvinne i et mannsdominert miljø, og i et mannsdominert samfunn. På mange måter fikk hun en umulig rolle å fylle. Rudolf Steiner ba innstendig om at hun og Gertrud Spörri, en av de andre presteviede kvinnene, skulle utvikle denne rollen sammen, men Marta ble som tidligere nevnt ganske tidlig stående alene igjen, og hadde egentlig ingen å utvikle seg sammen med. Hun tok tidvis avstand fra det kvinnelige, viste undertiden forakt for det kvinnelige, og må på mange vis ha hatt det vanskelig som en så synlig og tydelig representant for noe hun ikke selv hadde et avklart forhold til. Hun elsket ungdomsarbeidet, og hadde en varm og kjærlig omgang med barn. Hun begynte en stor reisevirksomhet, besøkte mange institusjoner og organisasjoner innen den antroposofiske bevegelse i Tyskland og Europa, ble ‘husprest’ på noen av disse institusjonene, og fikk et stort menneskelig kontaktnett gjennom disse reisene. Hun og miljøet i England forsonet seg med hverandre, og hun deltok på mange engelske synoder etter hvert. Sin formelle mann begynte hun også et forsoningsarbeid med. De dro på feriereiser sammen, og arbeidet seg langsomt igjennom fortiden, så langt det lot seg gjøre. De mange år som prest og sjelesørger hadde lært henne noe om dybdene i menneskesinnet, og ga henne et mer nyansert og klokere blikk på seg selv og omgivelsene. Det fortelles om en situasjon på en synode der 21 Marta fikk en blomsterbukett, og der hun spontant delte buketten i to og rakte den ene halvdel til den andre kvinnen i hennes manns liv. Og i 1963 ble hun lenker og kom inn i det formelle lederskapet av Kristensamfunnet i Tyskland, en rolle hun kanskje skulle hatt tidligere sett ut fra hennes arbeid og innsats for bevegelsen. Hun kunne etter hvert også se nyansert på sine egne holdninger. For eksempel kalte hun inn til samtale en ung dame som skulle til Stuttgart og studere, og som dermed ville komme til å oppleve Kristensamfunnet i Stuttgart. Martas anliggende var å få fortalt at hun selv hadde unnlatt klokkeringingen helt i starten av Menneskevielsens handling fordi den minnet henne for mye om den katolske kirken. Men i Stuttgart ville den unge studenten oppleve dette, og for Marta var det viktig å få prentet inn at bruk av klokken var det riktige. Hennes egen svakhet her skulle ikke skape mulige vanskeligheter for et ungt menneskes videre forhold til Kristensamfunnet. Marta Heimeran 22 Marta Heimeran sitt siste oppdrag blir en dåp i Italia, i Firenze. For første gang hører hennes sønn henne mumle noe om at reisen er for lang, at togturen er for anstrengende, men reise gjør hun likevel. Og på vei hjem får hun slag, blir brakt til Arlesheim med ambulanse, og noen dager etter dør hun av nok et slag, noen få måneder før hun ville fylt 70 år. Et langt liv i Kristensamfunnets tjeneste var over, og hun hadde gjort hva som sto i hennes fysiske, psykiske og menneskelige makt for å fylle rollen som en av de første kvinnelige prester i denne tjenesten. Etter henne står mange monumenter: Etablering av menigheter og kirker i Tyskland og England, en stor reisevirksomhet i Europa med foredrag og sakramentale feiringer som ga mange et godt forhold til Kristensamfunnet, og på det menneskelige planet var hun igang med det viktige arbeidet å forsone seg med seg selv og fortiden. Referanser: Marta Heimeran, Frau und Priesterin. Et minneskrift redigert av Michael Heidenreich, 2008. Rundbrief 1965/66 (internt meddelelsesblad for prestene i Kristensamfunnet): Tre minneartikler over Marta Heimeran skrevet av Alfred Heidenreich, samt et minneord om dagene rundt hennes død skrevet av Michael Heidenreich. Intervju med Michael Heidenreich oktober 2013. Intervju med Wolfgang Gädeke, leder for Kristensamfunnets arkiv i Berlin, desember 2013. Etterord: Hvorfor skrive en artikkel om Marta Heimeran? På Presteseminaret i Stuttgart, forberedelsesgruppe/vielsesgruppe er en av oppgavene å fordype seg i en av ”urprestene” i Kristensamfunnet. Ingen norske eller nordiske mennesker var der, og da valgte jeg kvinnen blant de mange menn som har gått foran alle oss andre. Så ble jeg spurt om å skrive en artikkel om henne, og tenkte at kanskje andre også kan ha glede av å bli kjent med henne og den tiden da alt dette skjedde. 23 KIRKEN I OSLO 1. BAKGRUNN John Baum For et kvart århundre siden, da de første datamaskinene var kommet i alminnelig bruk, og en mobiltelefon var på størrelse med en liten koffert, var planene for kirken i Oslo kommet langt. Bare detaljer gjensto før det første spadetaket kunne tas sommeren 1989. Det hadde tatt over 60 år fra den første celebreringen av Menneskevielsens handling i Oslo, 27. februar 1927, til byggingen av en kirke som var spesielt beregnet på å huse sakramentene. Det var det gode arbeidet i alle disse årene som la grunnlaget og som gjorde det mulig å bygge en kirke. Derfor er det naturlig å beskrive bakgrunnen. «VANDREÅR» Som et bilde på Kristensamfunnets «vandreår», da alteret måtte settes opp og senere tas ned igjen og pakkes bort, kan tiden fra 21. desember 1930 til 1. november 1933 illustrere de forholdene pionerene våre måtte leve med. I disse tre årene ble det leid et lokale i Drammensveien 20 (nå Henrik Ibsens gate), i “Rom 534“ i femte etasje i Handelsbygningen nær Solli plass. Det ble leid av Svaes danseskole søndager, helligdager og onsdager fra kl. 20 til 21. Danselærerinnens soverom ble brukt som sakristi, skrev Didrik Smit, Christian Smits eldste sønn. Hvordan var det for Christian Smit og hans hjelpere å komme lørdag kveld etter at dansetimene var over, eller søndag morgen, til et lokale der mange par hadde danset? Kanskje måtte rommet luftes først, gulvet vaskes og alteret og stolene settes opp. Det måtte gjøres mye før Menneskevielsens handling kunne begynne! Fra Anne-Karine Fodnæss, et medlem av familien Svae, har vi fått noen bilder som er tatt i det samme rommet som Kristensamfunnet leide. Bildene domineres av dansende par, men litt av rommet og noen stoler kan sees. Hvis vi tenker oss musikken og stemningen, hjelper det oss å forstå situasjonen Christian Smit og de andre pionerene måtte hanskes med. 24 Fra Svaes danseskole, Drammensveien 20, 5. etasje, rom 534 Det er sikkert noen som leser dette som husker at de har danset på Svaes danseskole. Johannes Hertzberg gikk der for å lære å danse sammen med andre prestebarn. De som ikke var så heldige å få danseundervisning på Svaes danseskole, kan lese i Lars Saabye Christensens bok «Halvbroren» om hovedpersonen Barnums første møte med Svaes danseskole. Jens Bull, som opprettet Norske Eggcentraler SL i 1929, Norsk Kraftpapp-Emballagefabrikk A/S i 1931 og A/S Glassvatt i 1935, tilbød seg i 1930-årene å finansiere byggingen av en kirke – et tilbud Christian Smit avslo. EGET LOKALE LEIES Etter mange flyttinger, klarte Kristensamfunnet å få leid lokaler for hele uken. Noen ganger delte de en leilighet med andre, slik som i Torsgate 5 fra mars 1942 til rommet i 2. etasje i Josefines gate 12 var ferdig i mars 1956. 25 Kristensamfunnets rom i 2. etasje var det første rommet som ble gjort i stand etter at Oslogruppen av Antroposofisk Selskap kjøpte Josefines gate 12 i 1956. Betty Clausen har beskrevet dugnadsarbeidet som måtte til: «Eva Lunde og jeg blev engang spurt om vi var straff- fanger fra Bredvedt på utlån! Vi drev og malte og hakket stein.» 1 I 23 år hadde Kristensamfunnet i Oslo et godt hjem i Josefines gate 12. Kristensamfunnets rom i Josefines gate 12, 2. etasje 1 Hardt arbeid lønner seg. Våre «straff-fanger» har begge nådd en høy alder, Betty Clausen rundet 100 år 2. juni 2012 og Eva Lunde vil feire sin 100de fødselsdag 12. april 2014! Vi gratulerer Betty og Eva og takker dem for deres hjelp og støtte! Alle andre bør notere seg at det kan være vel verd å delta i dugnadsarbeid. 26 Målfrid og Gert Amundin etter vielsen i Josefines gate 12, 3. august 1973. Britt Anderson, som viet dem, står i døren. EGET HUS Britt Anderson forteller: En dag i desember 1978 var Knut Weihe på besøk hos Paal Rieber i Inkognito Terrasse 8. Der sto han og så ut gjennom vinduet mot nr. 9, det gamle huset i hagen på den andre siden av gaten. Det så svært ubebodd ut, og Knut Weihe spurte hvem som bodde der. Paal Rieber svarte da at huset var til salgs og at man hadde henvendt seg til kommunen fordi huset var bevaringsverdig og ikke lett å selge. Men det så ikke ut til at Kommunen heller ville kjøpe det.» 27 Inkognito terrasse 9 med tomten Inkognito terrasse 10 i forgrunnen Foto fra 1910. Ukjent fotograf/Oslo Museum Huset var Inkognito terrasse 9, og Knut Weihe ringte til Lars Rydelius som på den tiden var prest i Oslo, og fortalte ham at huset var til salgs. Lars og Knut dro for å se på huset og fortalte Britt Anderson om det. Eiendommen omfattet også Inkognito terrasse 10, den åpne tomten i forgrunnen på bildet. Britt fortsatte: Til huset hørte også en tomt, Inkognito terrasse 10. Disse to eiendommene skulle ifølge testamentet selges sammen. Men da en ubebygd tomt krevet konsesjon, kunne ikke dette kjøpet gå så fort. Her håpet vi en gang å få bygget kirken. Et advokatfirma forvaltet huset for arvingene til Gustav og Bergliot Skamarken. Vi gikk straks i gang med forhandlingene. I Oslo Skifterett ble skjøtet tinglyst den 29. mars 1979. Men i samme øyeblikk skjøtet ble tinglyst, våknet Oslo Kommune. De mente å ha forkjøpsrett og sendte beskjed om at Kristensamfunnet måtte levere skjøtet tilbake. 28 Inkognito terrasse 9 hadde vært boligen til brukseier Gustav Skamarken (1871-1947) som eide landets fineste samling av eldre norsk kunst: «De gamle gode Tidemander, Guder, Dahler o.s.v. smiler trutt til meg fremdeles fra mine vegger», fortalte Skamarken i 1943.2 Gustav Skamarken døde i 1947, og hans hustru Bergliot, født Nissen, i 1977. Eva Fett (født Nissen), medlem av Kristensamfunnet i Bergen, var niesen til Bergliot Skamarken og en av de 18 arvingene. Da hun hørte at Kristensamfunnet hadde kjøpt Inkognito terrasse 9, ga hun sin del av arven, ca. kr. 50.000 til Kristensamfunnet. Inkognito terrasse 9 ble kjøpt for kr. 901.630 ifølge regnskapet til «Stiftelsen til Støtte for Kristensamfundet» for 1980. Kristensamfunnets driftsregnskap ble ført under navnet «Kristensamfundet i Oslo». “Pengetermometeret“ til høyre ble brukt i mange år for å vise hvor mye penger som var samlet inn. Alle medlemmer og venner, også i de andre menighetene i Norge, ble invitert til å bidra. Med den sjenerøse gaven fra Eva Fett, kom det inn kr. 140.000 allerede i løpet av de første månedene av 1979. For den ubebygde tomten Inkognito terrasse 10 krevdes konsesjon. Kommunen hadde forkjøpsrett og benyttet seg av den. Alle slagene som måtte kjempes med Kommunen før alt var i orden, er en lang historie. Det samme gjelder det fascinerende livet i Inkognito terrasse 9 før Kristensamfunnet kjøpte huset. Begge deler fortjener en egen artikkel. Da Kristensamfunnet hadde fått sitt eget hus i Oslo, ønsket Britt Anderson en kirke! Etter mange forsøk ble ønsket oppfylt i løpet av 1980-tallet. Det ble samlet inn penger til «Kirkefondet», og planer ble tegnet og modeller bygget og forkastet. I 1989, 10 år etter at Inkognito terrasse ble kjøpt, var planene klare og det første spadetaket kunne tas sommeren for 25 år siden. Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann Fortsettes Fra en artikkel i Aftenposten 17.7.1943, ingen forfatter angitt. På nettstedet oslobilder.no kan det sees 73 fotografier tatt i 1900, 1910 og 1977 av Inkognito terrasse 9. Søk der på «Inkognito terrasse 9». 2 29 ALLE GODE TING HAR EN ENDE John Baum Ellen Brinchmann og Karin Vefling Etter mange år i redaksjonen, har Ellen Brinchmann og Karin Vefling bedt om å bli løst fra sine oppgaver i tidsskriftet. Ettersom gjennomsnittsalderen på oss tre i redaksjonsstaben er mer enn 70 år, er dette høyst forståelig. Tidsskriftet trenger nå yngre folk med nye ideer og med større kunnskap og ferdigheter med bruk av data. Ellen og Karin har gjort en formidabel og pålitelig innsats i mange år. Ellen ble spurt om å bli med i redaksjonen av Marit Nesheim, og hun begynte i 1998. Hennes første tidsskrift var Mikaeli-nummeret, der Britt Andersson ble gratulert med sin 80 års fødselsdag! Ellen har lest grundig hvert ord i tidsskriftet i mer enn 15 år, det blir 63 nummer med til sammen over 2400 sider (tenk bare på hvor lang tid det tar å lese en side, og multipliser med 2400)! 30 Det første tidsskriftet med Ellen i redaksjonen Karin ble spurt av sin venninne, Ellen, om å bli med i redaksjonen, hvilket hun ble fra Advent, Jul, Epifania 2001/02-nummeret. Karin har vært med i redaksjonen i over 12 år med 50 nummer av tidsskriftet og har omhyggelig lest seg gjennom mer enn 2100 sider. Det første tidsskriftet med Karin i redaksjonen 31 Fra Advent, Jul, Epifania 2003/04-nummeret har redaksjonen bestått av Ellen, Karin og meg selv. Så, etter over 10 år med stabilt og godt arbeid må det nå bli forandringer. Det har vært en fornøyelse å arbeide med Ellen og Karin. De er gode venner, men har alltid sagt akkurat hva de mener, og forbausende ofte har de forskjellige syn på saker. Gjennom årene har vår arbeidsmetode festnet seg: På redaksjonsmøtene, som i mange år nå er blitt holdt hjemme hos Ellen, planla vi sammen innholdet og stoffmengden. Alle har vi hatt ideer som ga impulser til nye artikler og innfallsvinkler. Vi har møttes når mesteparten av forestående nummer var klart og så diskutert saker i det aktuelle nummeret – for så å se fremover til neste nummer. Vi gir en deadline. Bare få har forstått at en deadline betyr at vi ønsker artiklene før denne datoen, mange er mer oppfinnsomme og starter skrivingen av artikkelen ved deadline. Prestene er ingen unntak, slik at jeg har trukket den slutning at de tror fast på et liv etter deadline. Jeg har også ofte takket en prest for å levere artikler like før tidsskriftet går i trykken og skrevet at deres artikkel er den mest aktuelle av alle. Når artiklene kommer inn, har Ellen og Karin gjennomarbeidet dem grundig. For å lese korrektur må man lese hver bokstav og være helt konsentrert. Når jeg har satt det hele sammen, arbeider Ellen og Karin seg gjennom det hele igjen og sjekker alt nytt stoff som er kommet til. De siste fem årene har Ellen også ordnet omslagets for- og bakside med sitt kunstnerisk blikk, så det er en glede å se på. Hun vil fortsette med omslaget til andre kan overta. Hans Jacob Brinchmann må også varmt takkes for oversettelsene fra engelsk. Han begynte å oversette fra engelsk for tidsskriftet i samme nummer av tidsskriftet som Karin begynte i redaksjonen, og har fortsatt med økende mengder stoff i over 11 år. Hans Jacob skal fortsette å oversette. Som dere vil ha bemerket, så har tidsskriftet utviklet seg over årene, og forbedringene er meget takket være Ellen og Karin. Hjertelig takk, kjære Ellen og Karin, for godt samarbeid! Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann 32 GRAVFERDER Johannes Faye Smit (* 13.2.1930 i Oslo – † 2.12.2013 i Bergen) Utsigning 6.12.2013 i Haslum, Bærum Bisettelse 12.12.2013 i Haslum, Bærum Gunn Lothe (* 18.8.1927 i Haugesund – * 7.12.2013 i Haugesund) Utsigning 17.12.2013 i Vår Frelses kapell, Haugesund Bisettelse 17.12.2013 i Vår Frelses kapell, Haugesund Tore Löfwander (* 29.5.1936 i Trondheim – † 10.12.2013 på Inderøya) Utsigning 19.12.2013 på Moholt i Trondheim Bisettelse 19.12.2013 på Moholt i Trondheim Minnehandling 4. januar 2014 i Trondheim Marie Bakken (* 19.2.1926 på Stabekk – † 25.12.2013 på Nesodden sykehjem) Utsigning 28.12.2013 i Kristensamfunnet i Oslo Bisettelse 29.12.2013 i Kristensamfunnet i Oslo Minnehandling 11.1.2014 i Kristensamfunnet i Oslo Gertrud Hertzberg (* 5.5.1926 i Berlin, Tyskland – † 18.1.2014 i Oslo) Utsigning 21.1.2014 i Kristensamfunnet i Oslo Bisettelse 21.1.2014 i Kristensamfunnet i Oslo Minnehandling 8.2.2014 i Kristensamfunnet i Oslo Margarete Bugjerde (* 14.7.1931 i Bohfsheim, Tyskland - † 31.1.2014 i Oslo) Utsigning 3.2.2014 i Kristensamfundet Oslo Bisettelse 7.2.2014 i Vestre Gravlunds Kapell Minnehandling 15.2.2014 i Kristensamfunnet i Oslo Kirsten Reimer (* 24.4.1927 i Nørresundby (Ålborg) Danmark - † 3.2.2014 i Kongsvinger) Utsigning 9.2.2014 i Kongsvinger Bisettelse 9.2.2014 i Kongsvinger 33 VÅRE DØDE MARIE BAKKEN (* 19.2.1926 på Stabekk – † 25.12.2013 på Nesodden) Marie föds den 19 februari 1926 på Myra (Stabekk), som nummer tre av 5 syskon. Fadern är ingenjör med en egen firma inom vifteteknologin och modern är hemma med de fem barnen. Tillvaron i hemmet är lugn och trygg och modern är en varmhjärtad kraftfull personlighet, egenskaper som visar sig går igen hos Marie. Barn- och skoltiden är fin, Marie är begåvad och har lätt för sig i skolan och tar även med friskt mod för sig i de avancerade lekarna syskonen driver tillsammans med kusinerna. Varje år till jul samlades hela den stora familjen hos bestefar i Bergen. Det var en stor händelse man med glädje tog sig för vart år, då man med tåg reste hela den långa vägen till Bergen. Huset var stort och fyllt av släktingar och vänner och inte minst av bus och lek. 34 Somrarna tillbringade familjen en tid i en hytte på Brønnøya. Ungdomstiden präglas till en viss del av kriget och mot slutet väljer de att frivilligt evakueras till Rudsätra på grund av den osäkerhet som råder. När Marie var omkring 16-17 år gammal, då hon gick på gymnasiet, går hon i dekning på Langøy (ved Kragerø). Där var det knappa och primitiva förhållanden, t ex fanns det ingen ström någonstans, men det hindrar inte Marie från att fortsätta spela piano, vilket hon har bestämt sig för, så hon går ensam i mörkret till pianoläraren för att få lektioner. Efter några månader i dekning väljer sedan Marie att avbryta gymnasiet och istället gå färdigt på katedralskolan i Oslo. Hon byter skola eftersom lärarna där hon gått hade Nazi-sympatier. Det är stora och kraftfulla beslut av den unga Marie att så tydligt visa vad hon tänker och tycker och sedan omsätta detta i praktiken. Marie hjälper även en väninna genom examen på katedralskolan, hon skriver två stilar, en för sig och en för väninnan. Det är tydliga egenskaper som tidigt utmärker Marie, att hon är målmedveten, orädd och hjälpsam. Efter gymnasiet kriget drar Marie till Danmark och Köpenhamn och utbildar sig där till keramiker. Här stannar hon tre och parallellt med studierna driver Marie och hennes mycket goda väninna Karen Ruge ett daghem för barn med särskilda behov. Vänskapen med Karen betyder mycket och varar hela livet. Tiden i Danmark, där Marie samtidigt med studierna grundar och driver detta daghem visar på Maries handlingskraftighet och intresse för- och omsorg om barn och sin önskan och initiativkraft att hjälpa de som är i behov av särskilt stöd. Efter tiden i Danmark gifter sig Marie med Adreas Bakken och efter något år i Trysil flyttar de till Elverum där de fyra barnen Anne, Lars, Benedicte och Dagny föds mellan åren 1950 och 1959. Under åren i Elverum är huset ofta fullt av vänner och bekanta, livet med barnen och den arbetande mannen är harmoniskt och fridfullt. Marie har en liten keramikverkstad i källaren, men sin vana trogen att sätta andras behov före sina egna, blir det inte så mycket arbete med keramik för henne. Engagemanget för de som behöver hjälp fortsätter genom att familjen tar emot de båda ungerska ungdomarna Lazlo och Janoz som de tar emot som fosterbarn. Under tiden i Elverum är Marie även aktiv inom speiderrörelsen, husmorlag och ordnar någon form för olympiska lekar för grannskapet. 1959 flyttar familjen till Bærum. Där kom Marie att bo i närheten av 35 sina syskon, vilket betyder mycket för henne samt möjligheten till närmare kontakt med antroposofin och Steinerskolan. Efter ett år i Bærum får hennes man erbjudande om arbete som skogschef i Eidsvoll. Han tackar nej till tjänsten, som han egentligen mycket gärna vill ha. Marie ser direkt på honom att han mot sin vilja avböjt erbjudande, så hon gör snabbt slag i saken och ombesörjer att han får tjänsten. Ett stort offer från Maries sida, att stå tillbaka med det som betyder mycket för henne själv. Marie visar ofta prov på en förmåga att se andras behov och genast göra vad hon kan för att hjälpa. Hon är en god lyssnerska och samtalspartner. Kanske är det de egenskaperna som gör att hon engagerar sig inom politiken som leder till ett formanskap inom kommunpolitiken. Under de här åren fortsätter engagemanget för barnen i omgivningen, med dockteater och barnteater i det stora öppna och välkomnande huset, till vilket också hör en stor trädgård där de odlar grönsaker. 1971 flyttar familjen till Halden till ett stort gammalt hus med många anor. Marie utbildar sig relativt sent i livet till lärare och arbetar sedan först som lärare på en ungdomsskola i fem sex år med stort engagemang. Vid ett tillfälle blir hon inkallad till ledningen: man tyckte inte om att hon bjudit hem barnen till sig och även gjort aktiviteter tillsammans med barnen utanför ordinarie skoltid. Mellan åren 1981 till 1998 får Marie sedan möjlighet att kombinera sitt gedigna intresse för barn och deras utveckling med sitt intresse för antroposofin och Steiner pedagogiken då hon de åren arbetar på och är med och bygger upp Steinerskolan i Fredrikstad. Hon arbetar företrädelsevis som klasslärare och några av barnbarnen kan vittna om hennes kvaliteter som lärare, hennes intresse för och närhet till barnen. 1979 köper familjen gården Holene (vid Femsjøen). Under 70-talet är Marie med och ordnar med familjeläger och barn- ungdomsläger på Langøy (Kragerø) i Kristensamfundets regi. Marie är husmor på lägren, som ibland har upp mot 50-60 deltagare. Marie samarbetar här framför allt med prästerna Asbjörn Klausen och Britt Anderson och senare även med Sven-Åke Lorentson. De får hålla tillgodo med hönshuset som sakristia vid de kultiska förrättningarna. Marie var drivkraften i dessa ibland två veckor långa lägren. Marie lever ett långt, rikt och innehållsrikt liv. Hon är engagerad med kraft och vitalitet inom många olika områden. Marie äger en konstnärlig ådra, är en god lyssnerska och ständigt beredd att sätta sig 36 själv åt sidan för att ställa sig till förfogande för det som nödvändigt i situationen. Marie är varmt religiös och en hjärtemänniska som är nyfiken på livet. Samtidigt har hon en stor intellektuell kapacitet och skarphet som tillsammans med en stark vilja och stor uthållighet bidrar till hennes stora och omfattande mänskliga kapacitet hon. Efter sin pensionering bygger makarna ett hus på Nesodden som blir färdigt år 2000. Men det blir bara Marie som flyttar dit, då makarna går isär efter att ha levt ett långt liv tillsammans. Det var Maries stora önskan att de skulle leva tillsammans hela livet, men mannen valde annorlunda, vilket var Maries stora sorg i livet. Marie lever ensam i åtta år i huset på Nesodden och 2008 löser hon upp sitt hushåll och flyttar in på ett sjukhem. Åren efter pensioneringen och flytten till Nesodden präglas genom åren alltmer av den sjukdom, Alzheimers, som Marie drabbas av. Hennes stora glädje och ljuspunkter i tillvaron är de ständiga besöken av barnen och barnbarnen. I dessa möten lever hon upp och är närvarande i samtalen. Ingenting är gratis, är något Marie ofta har sagt med eftertryck. Marie har själv ändå gett mycket av sina själskrafter; tanke, känsla och vilja genom livet i många sammanhang och till många människor, utan att begära eller förvänta sig något tillbaka. Säkert är det hennes själskrafter och inre förmögenheter som bär henne länge, flera år genom den tidvis svåra och alltmer tilltagande sjukdomstiden. Marie känner sig mot slutet av sitt jordeliv alltmer klar med sitt liv och redo att lämna jordetillvaron. Den sista tiden i livet för Marie blir fin och ljusfylld. Till synes väl förberedd och nöjd med sitt liv går Marie lugnt och stilla över tröskeln, mitt på dagen, förste juledag, 25 december. Allt det som Marie varit med om och uträttat under sitt liv, alla de frön hon sått genom sina goda gärningar, växer vidare och bär frukt ännu långt in framtiden genom de människor hon mött. Daniel Rudklint 37 KORTE NOTISER Prestevielser i Stuttgart, Tyskland 7. februar 2014 Edith Schoneveld Annette Semrau Virve Eigo * 1958 Tyskland * 1970 Tyskland * 1970 Tsjekkia Edda Haensel Astrid Bruns Johanna Taraba * 1955 Tyskland * 1965 Tyskland * 1991 Tyskland Luke Barr Annuschka Geyer Johannes Trischler * 1970 England * 1974 Russland * 1982 Tyskland 8. februar 2014 9. februar 2014 Prestevielser i Järna, Sverige 21. februar 2014 Kristine Høiland * 1962 Norge 22. februar 2014 Siri Schultze-Florey * 1959 Norge Mette Weinhard * 1962 Danmark 23. februar 2014 38 STEVNER OG LEIRER Pinsestevne på Olsby gård Fredag 6. - mandag 9. juni 2014 Foreløpig arbeidstittel på stevnet er "INDIVIDUALITET OG FELLESSKAP" Arrangør: Kristensamfunnet i Trøndelag Informasjon kan fås fra: Heidrun Retter, [email protected] tlf 95 78 12 35 Lina Brandt, [email protected] Markus Schultze-Florey, [email protected], 90 98 47 25 Kristensamfunnets nordiske barneleir på Olsby gård Lørdag 12. - mandag 20. juli 2014 Ansvarlige: Felix Nieriker og Carl van der Weyden (Järna). Påmeldingsskjema er på på Olsbys hjemmeside: www.olsby.org Ferdig utfylt påmeldingsskjema sendes per email til: [email protected] eller per post til: Barnlägret 2014, Kristensamfundet i Järna, Box75, SE-15322 Järna, Sverige. Kristensamfunnets nordiske ungdomsleir på Olsby gård Lørdag 26. juli - mandag 4. august 2013. Ansvarlige: Daniel Rudklint (Oslo) og Tuula Huhtala-Salmisto (Helsinki). Kontakt: Daniel Rudklint: [email protected] Tuula Huhtala-Salmisto: [email protected] Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet. Bidrag for neste utgave – før 22. april 2014. Redaksjon: John Baum (ansv.), Ellen Brinchmann, Karin Vefling. Adresse: John Baum, Munkerudveien 81 E, 1165 Oslo Epost: [email protected] 39
© Copyright 2024