18 meninger Onsdag 4. november 2015 KLASSEKAMPEN Kronikk: Maks 5000 tegn inkludert mellomrom. Legg ved portrettfoto. kronikk &debatt debatt: Innlegg: 3000 tegn inkludert mellomrom. Replikk/kortinnlegg: 1000 – 2000 tegn. E-post: [email protected] Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte innlegg. Tollef Mjaugedal [email protected] Kronikk- og debattredaktør Carline Tromp [email protected] Redaksjonssekretær Ingrid Grønli Åm [email protected] Redaksjonssekretær Klassekampen honorerer normalt ikke innsendt stoff. Innsenderens e-postadresse blir trykt med mindre innsenderen reserverer seg mot dette. Flyktningkrisen i Europa må tvinge fram en mer konsekven klimaversting: Rødt kjøtt. Kutt må til Ønsketenkning Kronikk Kjøtt Helge Lurås Økobonde Øyvind Hansen mener i Klassekampen 31. oktober at Framtiden i våre hender er motstandere av kjøttproduksjon. Han tar feil: Vi tar til orde for en reduksjon i kjøttkonsum og -produksjon av hensyn til miljøet. Vi er enige med Hansen i at en større andel av kjøttproduksjonen bør være økologisk i framtiden, blant annet på grunn av knappe fosforressurser. Men hans øvrige påstander er dessverre lite holdbare. Det er en drøy påstand at metanutslippene fra dagens drøvtyggende husdyr, som utgjør et antall på halvannen milliard på globalt nivå, er en del av et «naturlig» kretsløp. Kyr og andre drøvtyggere omdanner karbonet i gras og fôr til metan, som er en 23 ganger sterkere klimagass enn CO2. Derfor bidrar både økologiske og ikkeøkologiske kyr til økte klimagassutslipp. Dagens produksjon av animalske produkter står for like høye klimautslipp som all verdens transport til sammen, størstedelen av dette er metanutslipp. Å se bort fra denne effekten er som å se bort fra klima vitenskapen. Norsk utenriks- og sikkerhets- Arild Hermstad Vi vil ha redusert kjøttfor- bruk og -produksjon, både av klimahensyn og av hensyn til andre miljøbelastninger som avskoging, forurensning og forbruk av ferskvann. Samtidig tar vi utgangspunkt i at det sannsynligvis vil kunne være bærekraftig med kjøttproduksjon på et lavere nivå, forutsatt at den drives mer økologisk enn i dag. Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender [email protected] politikk opplever en rystelse. Den fundamentale trygg heten, som inntil nylig gjorde at man med USA i ryggen kunne peke nese til Russland og prioritere tilstedeværelsen av fem hundre soldater i Faryab, er erstattet av en potensielt samfunnsomveltende migrasjon. I det klassiske og nylige sikkerhetspolitiske paradigmet var truslene noe eller noen man med selvrespekten i noenlunde behold kunne drepe eller ødelegge. Slik blir det neppe i framtiden. Bølgene av mennesker inn i Europa viser i hvilken grad ønsketenking, idealistiske illusjoner og konstruerte vennskaps- og fiendebilder har preget norsk og vestlig meningsdannelse etter den kalde krigen. Statsfallitt, borgerkrig og lidelse ble forstått som organisatoriske problemer som kunne løses, med hjelp av vestlige soldater og bistandsfolk. Men i dag, etter fadesene i Irak og Afghanistan og med Vestens generelle nedgang som bakteppe, har troen på det eksporterbare stemmeseddeldemokratiet brutt sammen. og til dels symbolske politikkfelt. Norske politikere slapp unna med å definere Nato som en «grunnplanke», uten at særlig mange spurte hvorfor, eller hvem som var fienden, eller om fienden – i form av Russland – strengt tatt ikke i hovedsak var en konsekvens av Natos egen ekspansjon. En rekke argumenter ble fremsatt for hvorfor Norge skulle sende soldater til Afghanistan eller at bomber skulle slippes over Libya. Jeg tør påstå at få, om noen, så for seg at Norge skulle merke konsekvensene av dette på annet enn «forholdet til USA», eller for eksistensgrunnlaget for Nato og FN («vi stiller opp!»). Det er en ny tid for realister. Dermed står vi igjen uten det virkemiddelet som siden 1990-tallet gjorde en fortsatt bekjennelse til framskrittet og optimismen mulig. De humanitære intervensjoners tid er forbi, og symptomatisk nok kuttes bistandsbudsjettene. Det er mange trender som nå sammenfaller og som tydeliggjør seg i migrasjon. Utenriks- og sikkerhetspolitikk var inntil nylig abstrakte Nå har Europas grenser smuldret opp i løpet av noen uker. Folk går gjennom kontinentet uten pass og papirer, og blir geleidet gjennom transittlandene til de kommer dit de vil. Håpløsheten og maktesløsheten har demret for oss i den rike verden, og ikke minst for dem som forlater sine hjemsteder. Mange millioner mennesker vil med god grunn oppfatte det slik at de og deres etterkommere vil få det bedre ved å skaffe seg permanent rot i et nordeuropeisk land enn ved å bli der de er. Sjansene for å lykkes – både for å overleve turen og få opphold – er så store at folk er villige til å bruke alle sparepengene sine på forsøket. Fra Afghanistan koster det minimum 30.000 kroner å komme til Europa, de fleste betaler opp mot 80.000 for en noe mer behagelig tur. De aller mest velstående kan kjøpe et Schengen-visum gjennom korrupte europeiske byråkrater for rundt 200.000 kroner, for deretter å søke asyl etter ankomst på et fly. Rask forbedring i hjemlandene er usannsynlig, og det er bare en innskrenkning av oppholdsutsiktene eller økt risiko og ubehag ved reisen, som kan endre migrantenes insentiver til å dra. Hvis det er stor sannsynlighet for at man lider underveis og i tillegg kaster bort reisepengene og blir sendt i retur, vil færre sette på marsj. Det er denne brutale realiteten som krasjer så spektakulært mot medmenneskelighet, omsorg og formelle konvensjoner. Noe må gi etter i den situasjonen som har oppstått, og det er alles demokratiske ansvar å erkjenne hva som står på spill. Det er kampen både mot og med en beinhard realpolitikk som er konturene av utenriks- og sikkerhetspolitikken de neste årene – langt fra den ekspansive og USA-orienterte idealismen og Russland-fobien som inntil nylig dominerte i vårt land. Hvert eneste trekk vi gjør langs en «verdiakse» vil få konsekvenser for den samtidige politikken med å innskrenke innvandringen og begrense migrasjonen. I den grad vi kritiserer andre land for deres menneskerettspolitikk, legitimerer vi samtidig folks søknader om beskyttelse. De landene som har den høyeste moralske standarden, sitter igjen med svarteper og de fleste asylsøkerne. Geografi blir også en viktigere faktor. Når det gjelder meninger Overhørt Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare. Sylvi Listhaug til NRK Jeg har nettopp tatt kontakt med min arbeidsgiver og bedt om en etikkbonus på 1,7 mill, basert på en «holistisk vurdering av bærekraftige resultater» og etterlevelse av Bergen kommunes retningslinjer. Pål Norheim om bonusen til Telenor-sjef Svein Aaser, på Facebook Det blir ofte kampanjejournalistikk. Vi har sett det i høst med flyktningene. For kjønn ser vi det hver 8. mars. Kjetil Rolness om ukritiske journalister, til journalisten.no Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: dollar. Harald Eia på NRK Ytring Hvis denne homososialiseringen er en dypt bevart hemmelighet blant menn, kan jeg avsløre at kvinner har kjent til den en stund. Selv Maria Magdalena skjønte at Jesus var mer opptatt av Judas. Marie Simonsen svarer Eia, i Dagbladet Onsdag 4. november 2015 19 Den nye Hulken D a g e n s Løvå s KLASSEKAMPEN Mer debatT neste side » sorientert utenriks- og sikkerhetspolitikk. gens endelikt hadde ikke noe valg: President Anibal Cavaco Silva ba statsminister Pedro Passos Coelho forme ny regjering. Foto: Rafael Marchante, Reuters/NTB scanpix Ingenting å skrive hjem om Portugal Eduardo da Silva Altså ingen koalisjon på venstre side – snarere en ideologisk kollisjon. Valgresultatet ble et neder- lag for sosialistpartiet. I ettertid har statsministersist lørdag inneholdt, som kandidat Antonio Costa vanlig, en liten quiz. I forsøkt å forhandle med de to andre partiene på venstreavdeling for politikk ble sida. Men frem til nå har vi man spurt: «I hvilket land, som nylig avholdt valg, ikke sett noe konkret mener presidenten at regjeringsprogram. Det er venstresida er uegnet til å også mange i sosialistpartiet som tar avstand fra Costas. styre landet og har derfor Presidenten hadde ikke bedt et borgerlig parti styre skuta?» Svaret får vi vite noe valg. Han utpekte skal være Portugal. valgvinneren, statsminister Jeg antar at quizen bygger Pedro Passos Coelho, til å på fortellingen Paul Bjerke danne ny regjering. Hvorserverte i sin vidt han blir Portugals sittende eller spalte 29. oktober. Her ikke, er opp til demospør han krati lever parlamentet. retorisk om Hvis regjerinhvorfor norske i beste velgående. gen blir felt, vil nok Costa medier ikke har reagert med fordømmel- forsøke å danne regjering. ser etter parlamentsvalget 4. Men det er få som tror at oktober. Costa vil klare å styre med en så svak posisjon. Hva er grunnen til Bjerkes indignasjon? Jo, presidenAt president Anibal Cavaco ten ignorerte valgresultatet Silva gjorde det han måtte og nektet å utpeke en gjøre, bekreftes av at de to statsminister fra koalisjonen presidentkandidatene Maria av sosialdemokrater, de Belém og Sampaio da kommunister og «den Novoa, begge tilknyttet sosialistpartiet, støtter ham. Syriza-aktige VenstreblokHan gjorde det en president ken». Men Bjerke vet rett og i et demokratisk land bør slett ikke hva han skriver om. gjøre: følge grunnloven og Det var valgforbundet av lytte til velgernes vilje. regjeringspartiene – PSD og Så kjære Bjerke: Grunnen til at mediene og politikerne CDS – som vant valget. De i Norge ikke brukte så mye mistet riktignok flertallet i tid på saken, var at det ikke parlamentet, men gikk var noe å skrive om. Portuseirende ut av valgkampen. gals demokrati lever i beste Det er også verdt å huske at kommunistene under velgående. valgkampen gjorde det klart Eduardo Silva, at det var uaktuelt å støtte portugisisk velger sosialistpartiets kandidat. [email protected] Klassekampens bokmagasin Exit idealisme: Norsk utenrikspolitikk vil trolig bry seg mer om konsekvenser for tilstrømmingen av migranter til Norge, skriver Helge Lurås. Her migranter ved grensa til Østerrike. Foto: Leonhard Foeger, REUTERS/NTB scanpix migrasjon har USA og Europa et helt ulikt trusselbilde, og Nord-Europa må lede vei ut av uføret selv. For å begrense migrasjonen, kan disse landene knapt velge å bli seg selv mer lik, men må kopiere atferd og nasjonalsjåvinisme hos andre. Et av virkemidlene mot migrasjon er returavtaler. Men i fravær av Vestens hegemoni, hvorfor skal myndighetene i fattige land akseptere det som blant deres egne migrasjonssøkende befolkninger vil være upopu- lære returordninger og som for dem også er en kilde til utenlandsk kapital? Destinasjonslandenes forhandlingsposisjon svekkes i takt med deres egen desperasjon, og regelrett utpressing av europeiske land med migranter som variabel, kan bli resultatet. Det er en ny tid ikke bare for idealister, men også for realister. «Hva vil man si i Washington?» var spørsmålet man i Utenriksdepartementet som regel stilte seg rundt nye initiativ både under og etter den kalde krigen. Fremover blir det trolig en overgang mot: «Hva vil det ha å si for tilstrømningen til Norge?» Og for de to spørsmålene vil man nok i økende grad komme til ulike svar, blant annet om vår østlige nabo, Russland. Helge Lurås, forfatter av «Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen» [email protected]