KRONIKK &DEBATT
20 meninger Onsdag 13. mai 2015 KLASSEKAMPEN Kronikk: Maks 5000 tegn inkludert mellomrom. Legg ved portrettfoto. kronikk &debatt debatt: Innlegg: 3000 tegn inkludert mellomrom. Replikk/kortinnlegg: 1000 – 2000 tegn. E-post: [email protected] Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte innlegg. Tollef Mjaugedal [email protected] Kronikk- og debattredaktør Carline Tromp [email protected] Redaksjonssekretær Ingrid Grønli Åm [email protected] Redaksjonssekretær Klassekampen honorerer normalt ikke innsendt stoff. Innsenderens e-postadresse blir trykt med mindre innsenderen reserverer seg mot dette. Norge har et ansvar for å stoppe de systematiske overgrep Smalere bøker! Flere bøker per hylle = bredere litteratur. foto: james whatley/flickr 11 x 17,8 centimeter bokhandel Christian Skrede Det har i det siste vært høy aktivitet i debatten om bokhandlernes ansvar rundt breddeformidling og tilgjengelighet av bøker. Norske bokhandlere har et krystallklart ansvar for breddeformidling, og det er til tider slående hvor like kjedenes kampanjer er. Dette er vel et resultat av manglende plass, tid, penger og fantasi i kjedene og ikke noe vond vilje, dog mener jeg også at det her finnes hederlige unntak. På Eldorado bokhandel, der jeg jobber, har vi nå fått inn svenske pocketbøker – og her har vi lært noe av svenskene: På en reol får vi inn åtte bøker på en hylle, og ti hyller. Tilsvarende for norske bøker er seks bøker på en hylle og sju hyller. Det betyr at med svenske bøker vil en reol ha 80 frontede titler mot 42 med norske titler. Dette øker muligheten til bedre synlighet for flere bøker. Bokhandlerne vil øke arealutnyttelsen med 42 prosent i disse avdelingene. Kjære norske forleggere, vil dere bidra til økt bredde innen pocket, bli enige om et format. Her er den svenske størrelsen: 11 x 17,8 centimeter. Jeg utfordrer Kristinn Einarsson, sjefen i Forleggerforeningen, til å ta tak i dette på veiene av forfatterne og bokhandlerne. Her er det bare muligheter! Christian Skrede, Eldorado bokhandel [email protected] Hva vil regjerin kronikk Kjell Brygfjeld, Bent Endresen, Pål Hadler, Geir Høin, Harald Stabell En UNICEF-rapport fra 2013 var gjenstand for en interpellasjonsdebatt i Stortinget i mars i år. Rapporten omhandler Israels forbrytelser mot palestinske barn på Vestbredden, og fortjener oppmerksomhet. Etter grundige undersøkelser over flere år konkluderer UNICEF med at «Mishandlingen av barn som kommer i kontakt med det militære fengselssystem fremstår som omfattende, systematisk og institusjonalisert» like fra arrestasjon til domfellelse og soning. Rapporten samsvarer i alt vesentlig med beretninger fra andre FN-organer, fra Redd Barna, fra Defence for Children International, fra Military Court Watch, fra delegasjoner av britiske parlamentarikere og advokater, fra israelske og palestinske advokater og fra the Israeli Center for Human Rights (B’Tselem) med flere. På Vestbredden er palestinske barn, i motsetning til jødiske barn, underlagt militær straffejustis fra de fyller tolv år. Frem til fylte femten år skal straffesaker i prinsippet behandles ved en såkalt militær ungdomsdomstol, men i praksis har forskjellen liten betydning. Barn under fjorten år kan straffes med inntil seks måneders fengsel. For 14- og 15-åringer er den generelle maksimumsstraffen tolv måneder, men denne begrensningen gjelder likevel ikke dersom barnet tiltales for en forbrytelse som i seg selv kan gi mer enn fem års fengsel. I og med at de aller fleste barna tiltales for steinkasting, som har en strafferamme på inntil tyve års fengsel, kan en palestinsk fjortenåring teoretisk sett dømmes til en slik maksimumsstraff. I praksis ligger imidlertid straffene langt lavere. Over 99 prosent av alle saker som bringes inn for Israels militære straffedomstol ender med domfellelse. Dommene bygger hovedsakelig på barnas egne «tilståelser», ofte fremtvunget ved ulike avhørssentra gjennom tortur og mishandling og ved hjelp av trusler om død, lemlestelse og seksuelle overgrep mot barna selv eller familiemedlemmer. Avhørene foregår uten at advokat, foresatte eller uavhengige observatører er til stede, gjerne ved nattetid og mens barna er smertefullt bundet. Tilståelsen nedtegnes på hebraisk og barna ser seg ofte presset til å signere en tekst de ikke selv er i stand til å lese. De blir normalt ikke foreholdt sin rett til å nekte å forklare seg. Når de sterkt traumatiserte barna føres frem for militærdomstolen iført fangedrakt og fotlenker, tidvis er flere barn lenket sammen, er løpet kjørt. Skyldig eller ikke skyldig, advokaten, som de nå vanligvis møter for første gang, vil normalt søke å fremforhandle en dom basert på skylderkjennelse. Alternativet vil være fortsatt pinefull forvaring, for palestinske barn kan ikke påregne løslatelse mot kausjon. Siden barna ofte overføres til Israel for soning, medfører rigide israelske reiserestriksjoner at besøk fra familie til dels blir umuliggjort. Ut fra egne erfaringer, etter møter med fortvilte foreldre og etter å ha overvært militærdomstolens summariske rettssaker, kan vi bekrefte at de inntrykk som formidles fra UNICEF og fra andre uavhengige observatører medfører riktighet. Gjennom de siste ti år har mer enn 7000 palestinske barn vært underkastet Israels militærjustis og hvert år føyer opp mot 700 nye tilfeller seg til listen. En dialog mellom UNICEF og israelske myndigheter de siste to årene, har medført visse forbedringer i hardhendt: En gutt arresteres for steinkasting ved landsbyen Beit Omar, oktober 2010. Ifølge UNICEF har situasjonen for palestinske barn på Vestbredden ikke bedret seg de siste årene. Foto: Hazem Bader, AFP/Scanpix barnas situasjon, i alle fall på papiret. Men i en oppfølgende rapport fra februar i år fastslår UNICEF likevel at «rapportene om påstått mishandling av barn under arrestasjon, transport, forhør og fengsling har ikke avtatt i vesentlig grad i løpet av 2013 og 2014». I april i år rapporterer Military Court Watch at minst 87 prosent av Unicefs anbefalinger fra 2013 fortsatt savner effektiv implementering og at mishandlingen av barn som kommer i kontakt med Israels militære fengselssystem fortsatt er «omfattende, systematisk og institusjonalisert». Det følger av FNs Barnekon- vensjon at barn som berøves sin frihet skal behandles med respekt og verdighet. Man skal alltid søke barnets beste og fengsling må derfor bare skje som en siste utvei og for kortest mulig tid. Israel har i en årrekke forbrutt seg mot Barnekonvensjonens bestemmelser, ikke minst ved nattlige arrestasjoner, ved unødig bruk av tvangsmidler, ved fysisk og psykisk tortur og mishandling, ved grove trusler, ved nekting av umiddelbar advokatbistand, ved unødig fengsling og bruk av enecelle og ved nekting av løslatelse mot kausjon. Hertil kommer også brudd på FNs Torturkonvensjon, brudd på en rekke bestemmelser i Genèvekonvensjonen IV, mellom dem brudd på forbudet mot bortføring fra okkupert område, samt klare brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. meninger Overhørt Å bekjempe kroppspresset med å vise fram flere halvnakne kropper er som å prøve å bli kvitt sukkeravhengigheten ved å overspise sjokolade i håp om å kurere den med kvalme. Ane Bamle Tjellaug om «pappakroppen», i Vårt Land på frigjøring og okkupasjon. Selv om Stoltenberg og Solberg prøver å innbille oss noe annet. Bjørnar Moxnes om frigjøringsog veterandagen, i Dagbladet Det er også det jeg elsker med denne jobben. Å være den du tar med deg i skyttergraven. Jeg er klar. Klar til kamp. Fra annonse for Privatmegleren Mitt syn er at det stadig er forskjell Leser om menn som dør stående eller liggende.Håper jeg dør skrivende, snakkende eller lyttende,men viktigst tenkende. Og at det er lenge til. Hans Olav Lahlum på Twitter Man kan vel egentlig ikke vite om handlingen er «uønsket» før man har prøvd? Johannes Bangum om seksuelle overgrep, i Aftenposten Onsdag 13. mai 2015 D a g e ns L ø vås KLASSEKAMPEN Mer debatT neste side 21 » ene mot palestinske barn på Vestbredden. Klassekampen 12. mai ngen gjøre? Lavmål! Barnevern Erik Sandøy Disse forhold, som er vel kjent og grundig dokumentert, har bare kunnet skje i full forståelse med landets skiftende regjeringer og ansvaret for forbrytelsene rammer derfor også Israels politiske lederskap gjennom nyere tid. Men også Norge har et ansvar. I 2008 ble bestemmelsene i Genèvekonvensjonen IV, om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, inkorporert i kapittel 16 i vår egen straffelov. Norges ansvar går imidlertid lenger. Konvensjonens artikkel 146 krever også at signaturstatene medvirker til at personer som har begått «alvorlige brudd» på konvensjonens bestemmelser blir ettersøkt og stilt strafferettslig til ansvar. Det følger av artikkel 147 at flere av Israels forbrytelser mot palestinske barn faller inn under betegnelsen «alvorlige brudd» på konvensjonens bestemmelser. Det gjenstår fortsatt å se om Norge vil leve opp til sine konvensjonsforpliktelser i denne sammenheng. Under interpellasjonsdebatten i Stortinget uttrykte utenriksminister Børge Brende alvorlig bekymring for arresterte palestinske barn og han opplyste at han hadde tatt saken opp i samtaler med Israels daværende utenriksminister Avigdor Lieberman. Men han fastslo samtidig at norsk støtte til Palestinas folk, i form av en statlig anerkjennelse, ikke var aktuelt. Regjeringen vil heller ikke gripe til noen form for straffereaksjoner mot den israelske okkupasjonsmakten, slik Norge i dag praktiserer mot Russland. Tvert imot, etter samtaler med president Shimon Peres under hans norgesbesøk i 2014, kunne en ytterst velvillig statsminister Erna Solberg forkynne at regjeringen ville øke samarbeidet med Israel innen handel, forskning og utvikling. Israels systematiske mishandling av palestinske barn synes imidlertid ikke å ha vært tema under de samme samtalene. Kjell Brygfjeld, Bent Endresen, Pål Hadler, Geir Høin,Harald Stabell advokater [email protected] med turnusordninger som en viktig forutsetning for å gi befolkningen gode velferdstjenester. Oljebransjen, sykehussektoren og politiet benytter ulike former for langturnus slik at vi skal få gode helse-, omsorgs- og trygghetstjenester. FO prøver å gjøre langturnus til noe verre innenfor privat barnevern. Når lederen i Fellesorganisasjonen (FO) i Klassekampen 12. mai uttaler at lønnen i privat barnevern nesten kan kalles «sosial dumping», er det for det første en hån mot alle FOs egne medlemmer som jobber i det private. Når Klassekampen bør heller Klassekampen videre slår problematisere FOs ensidige fast at ansatte i det private fokus på alle andre forhold i barnevernet «får luselønn», barnevernet enn barna: er ikke det basert på «tall n Hvordan de legger ned Klassekampen har fått enormt med tid, penger og tilgang til», men på tall som ressurser i å kjempe mot er samlet inn og regnet på – private og mot turnuser som av FO. er uproblematisk i andre Med FOs tall slår Klassebransjer, mens vi mangler kampen fast at ansatte i det fosterhjem og behovene for private barnevernet har barneverntjenester øker. halvparten av timelønnen til n Hvordan langturnuser er ansatte i det barnevernsDette er en faglig positivt, offentlige og jobber over hån mot alle mange 20 timer mer i miljøarbeiFOs egne uken. Dette dere trives medlemmer som er helt feil. med det og Aleris har barna selv jobber i det private. gjennom ønsker det. tidligere forhandlinger med De er også i tråd med nettopp FO og andre midlertidig forskrift vedtatt fagforbund, de tillitsvalgte av Arbeids- og sosialdeparteog Virke, blitt enige om en mentet, og kontrolleres av beregningsmodell for lønn. Arbeidstilsynet. Med modellen vi ble enige n Hvordan barnevernspedaom, vil en faglært miljøteragoger nå er i ferd med å danne et mulig nytt forbund peut med full ansiennitet hos Aleris ha en timelønn på fordi de ikke føler seg hjemme i et FO som har 238 kroner, 276 kroner med beveget seg for langt bort fra tillegg. Gjennom modellen det barnevernfaglige. FO var enig i ligger lønnen i private institusjoner altså på Norge har ett, felles barneakkurat samme nivå som på vern som må samarbeide om en offentlig institusjon. Vi anser det som særdeles å løse oppgaver, utvikle og forbedre tjenesten og uprofesjonelt av FO å gå bort fra beregningsmodellen kompetansen vi besitter. Vi de selv var med og beslutte, i kunne fått et bedre barnevern hvis Klassekampen og mediene. Å utvanne begreFO heller hadde benyttet pet sosial dumping på sine ressurser og sin kampfeilaktig grunnlag for å vilje til å fokusere på fremme egen agenda vitner tjenestene barna får. også om total mangel på respekt for de arbeidstakerErik R. Sandøy, ne som faktisk utsettes for administrerende direktør, Aleris Omsorg Norge ulovlige arbeidsvilkår. Norge har en lang historie [email protected]
© Copyright 2024