stoltenbergianerne og finanskapitalismen
16 MENINGER Fredag 6. august 2010 KLASSEKAMPEN KRONIKK: E-post: [email protected] Maks 6000 teikn inkludert mellomrom. Legg ved portrettfoto. DEBATT: E-post: [email protected] Innlegg over 3000 teikn kan bli korta ned. Legg ved portrettfoto. Tollef Mjaugedal [email protected] Kronikk- og debattredaktør. Eivind Trædal [email protected] Redaksjonssekretær DEBATT Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff. Innsendaren si e-postadresse blir trykt med mindre innsendaren reserverer seg mot dette. For Klassekampen sine generelle vilkår for publisering, sjå www.klassekampen.no/KK/index.php/news/home/generelle_vilkaar t KRONIKK &DEBATT Finanskapitalismen har glemt å spørre verden hva verden trenger. En norsk modell Johan Nygaard KRONIKK fagmiljøer må nå kjenne sin besøkelsestid og benytte momentet til å påvirke utviklingen av denne nye norske modellen. En politisk og økonomifaglig begrunnelse for en ny norsk modell følger naturlig av kritikken av finanskapitalismen og mål- og resultatstyringsideologien til stoltenbergianerne. Denne kritikken viser hva vi skulle ha gjort, og hvorfor vi ikke gjorde det. fornuft og sunne sosiale holdninger. Men det er altså ikke slik finanskapitalismen og mål- og resultatstyringsmetoden fungerer. Stoltenbergianerne og finanskapitalismen har rett og slett glemt å spørre verden hva verden trenger. I sin fremmedgjorte forvirring foretrakk finanskapitalismen å tukle med seg selv, mens stoltenbergianerne var oppslukt av å pusse på metoden. Det «nyklassiske» økonomifaglige paradigmet -med sin næringsliberalistiske ideologi og Management by Objectives (målog resultatstyring) som metodehar siden finanskrisa i 1987 ledet ufattelige pengesummer fra det sosiale og teknologiske produksjonslivet og oppover i de finanskapitalistiske pyramidene. Denne formidable overskuddskapitalen skapte altså bare et nytt, tilsynelatende syklisk tilbakevendende sammenbrudd i forholdet mellom finanssfæren og realøkonomien. Da kan ikke problemet være at medarbeiderne er dumme og late, og har det for godt, slik mål- og resultatstyringsmetoden til stoltenbergianerne og de finansielle eierne forutsetter. Problemet er at kapitalforvalternes «nyklassiske» økonomiforståelse ser bort fra gründeren, staten, teknologien og medarbeidernes kvaliteter og egenskaper som de primære drivkreftene i kapitalismen. (jamfør Erik S. Reinert: Spontant Kaos s. 219) Disse primære drivkreftene i kapitalismen kan ikke integreres i matematiske teorier og model- Prof. Erik. S Reinert og hans Gode gamle Per Kleppe setter skapet på plass når han i et innlegg i Dagens Næringsliv fastslår at det ennå ikke finnes noen «norsk modell» (annet enn Arbeiderpartiets beskrivelse av sin til enhver tid gjeldende politikk). Det vi forholder oss til er altså «den skandinaviske modellen» som har sin historiske opprinnelse i Hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne i de skandinaviske landene i nitten tredveårene. Den moderne skandinaviske modellen slik den fremstår i dag med høye lønninger, generøse velferdsordninger og trepartssamarbeidet om lønnsdannelsen, arbeidsforhold, kompetansehevning og omskolering- har vist seg overlegen når det gjelder å tilpasse seg og hevde seg i den moderne globale økonomien. Denne erfaringen strider riktignok mot rådende «nyklassiske» økonomiske teorier, men samsvarer desto bedre med intuisjonen og sunn fornuft. Norge har finansiell integritet og stor handlefrihet når vi skal bygge videre på denne erfaringen. Vi behøver ikke herme etter noen. Ikke la noen fortelle oss noe annet. For våre skandinaviske brødre og søstre i EU forholder det seg annerledes. De blir nå bundet opp av den overordnede strategien som EU har valgt for å møte finanskrisa og eurokrisen. Og EU har valgt en strategi som går i stikk motsatt retning av den skandinaviske modellen. Derfor vil EØS-prosessen nå fremstå tydeligere som den største trusselen mot vår tradisjonelle velferdsstat. Når vi i Norge skal bygge videre på de gode erfaringene den overlegne skandinaviske modellen har gitt oss, vil det altså for første gang i historien avtegne seg en spesifikk norsk modell. Dette er en unik situasjon og en historisk utfordring til oss. Folk, LO, fritenkere og relevante utviklingen. Derimot leder den direkte til misoppfattelsen av prisstigningen i verdipapirmarkedet som verdiskapning. Derfor valgte finansmarkedet heller å investere i seg selv og sine egne fantasifulle produkter. Hvor skulle da kapitalen egentlig ha gått for å fylle sin funksjon og tjene den økonomiske og sosiale utviklingen? Løsningen ligger som alltid i forståelsen og beskrivelsen av problemet: Ifølge den internasjonale administrasjonsfaglige kritikken av mål- og resultatstyringsmetoden skulle mer av kapitalen ha blitt værende igjen i virksomhetene som faglige, sosiale og kulturelle verdier. Mål- og resultatstyrte systemer tærer på disse forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft. Ifølge kritikken av det «nyklassiske» økonomifaglige paradigmet skulle forvalterne av over- globale nettverk av «The Other Canon» økonomer sa det lenge før krisen var et faktum -Soros og Spetalen sa det også -og nå har Obama også sagt det: Finanskapitalismen er seg ikke sitt ansvar MER DISIPLIN: bevisst, og fortjener ikke vår Finanskapitatillit. Her hjemme må vi tilføye: lismen må disiplineres, og Ikke de målstyrte og adferdsregulerte stoltenbergianerne staten være heller. aktiv i omstilDenne lett gjenkjennelig, lingen av lærerike og konstruktive produksjonskritikken av den globale finanslivet, skriver kapitalismen og mål- og resultatJohan styring som ledelsesfilosofi og Nygaard. metode, forteller oss hva vi må FOTO: SCANPIX søke og oppnå med en ny norsk modell som bygger videre på den skandinaviske modellen. Finanskapitalismen må disiplineres, og staten må spille en aktiv rolle i omstillingen og moderniseringen av produksjonslivet. Målog resultatstyringen av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier må avsverges. Hvordan dette skal utformes nærmer kan vi være med å påvirke i vårt demokratisk samfunn. Men vi kan ikke forvente at de målstyrte og adferdsregulerte politiske partiene har noe konstruktivt å bidra med i første omgang. Folket, fagbevegelsen, aktivistmiljøene og fagmiljøene må som alltid gå foran. Slik er det bare. Så mens de utrettelige stoltenbergianerne fortsetter å gnikke på et Nav hvor den respektløse mål- og resultatstyringen går på helsa løs for både medarbeidere og brukere, må vi andre være vårt ansvar bevisst, og forsøke å bidra til utviklingen av den norske modellen og den dynamiske velferdspolitikken som skal sette våre innbyggere i stand til å hevde seg i den globaliserte økonomien når oljeinntektene tar slutt. Johan Nygaard Skribent «Vi må ta ansvar for å videreutvikle den norske modellen» ler. I stedet bygger «nyklassikerne» sine teorier på sekundære fenomener som de kan matematisere: det vil si kapital uten ide, og medarbeideren som en matematisk enhet og kostnad -ikke som faglig og sosial kapital som også skal økes i verdi for eierne (-og hvem er eierne av den menneskelige; faglige og sosiale kapitalen?) Denne matematiserte beskrivelsen av virkeligheten forteller ikke kapitalforvalterne noe om hvordan denne formidable overskuddskapitalen best kan investeres i realøkonomien og den teknologisk og sosiale skuddskapitalen for det første ha tatt innover seg forståelsen av økonomisk utvikling og økonomisk geografi, og investert langsiktig i robuste og lokalt tilpassede infrastrukturer og produksjon i økonomisk tilbakestående områder. Slik ville kapitalforvalterne også fått en langsiktig interesse av å pleie den potensielle oppsiden av slike investeringer. For det andre skulle overskuddskapitalen i større grad ha vært investert langsiktig i kunnskapsutvikling, innovasjon og teknologiutvikling. Alt dette rimer med sunn [email protected]
© Copyright 2024