1. No category

Norseman 2015 – et reisebrev
Norseman er overveldende. Det samme er responsen jeg har fått fra familie, venner og kjente på min
deltagelse i Norseman 2015. Interessen og oppmerksomheten før, under og etter denne lange
lørdagen i august har vært så stor at jeg tror det er på sin plass å lage en liten oppsummering av mine
inntrykk. Race report har jeg sett at de kaller det, men det passer bedre for de som konkurrerer om
en plass på pallen. For min del, som primært skal vinne over meg selv, er det mer på sin plass å kalle
det et reisebrev.
Det er nemlig en reise Norseman er. En reise i majestetisk norsk natur, kroppens tåleevne og sinnets
irrganger. Reisen begynte lenge før hoppet fra den legendariske fergekanten og sannsynligvis et godt
stykke før jeg første gang søkte om plass i 2010. Jeg vil tro at min Norseman-reise begynte omtrent
da jeg skjønte at jeg ikke skulle bli best i noe som helst, ikke skulle til toppen av Mount Everest og
ikke skulle kjøpe en åpen bil med ditto tilhørende kjørehansker. Kall det gjerne førtiårs-krise eller noe
i den kategorien, men behovet for et stort hårete mål godt utenfor komfortsonen var definitivt til
stede. Med omtrent 10% sannsynlighet for å få en plass har det uansett vært en tilfredsstillende
øvelse å melde seg på hvert år, i trygg forvisning om at man er blant de ca. 2 500 som er gale nok til å
melde seg på og at man noen uker senere skal få en mail som sier «You are all winners!»
Mailen som dumpet inn i begynnelsen av november ble derfor mottatt med en blanding av glede,
vantro og sjokk:
Dear Tore,
Welcome to Isklar Norseman – simply the ultimate triathlon on planet
Earth
We are exited to confirm that we have reserved a place for you in Isklar
Norseman Xtreme Triathlon 2015. We urge you to read our Race Manual once
more to be sure that you understand the requirements and rules of the race.
«Du trenger jo ikke delta selv om du har fått plass» sa Marianne. «Det er ikke slik det fungerer,»
svarte jeg i en halv-religiøs tilstand, «nå er det min tur, og dette skal gjøres ordentlig». En Norseman
var unnfanget, og ni måneders treningsleir var i gang. Sykkelrulle, ny pulsklokke og mitt første årskort
i en svømmehall noensinne ble anskaffet. For en som aldri har vært god til å svømme, ikke har blitt
fanget av sykkelbølgen og egentlig synes 1500-meter er den optimale løpsdistansen virker Ironmankonseptet som noe overdimensjonert. Legg på kaldt vann, 5 000 høydemeter og «utrygt for regn og
haglbyger i ytre strøk» og det synes åpenbart at det er lurt å forberede seg så godt man kan.
Vinter, vår og sommer ble derfor preget av mange treningstimer med langrenn, sykling, svømming og
løping. Netflix ble utforsket mens jeg satt på sykkelrullen og innen isen gikk passet våtdrakten jeg
kjøpte i 2011 bedre enn noen gang. Mange har gitt gode råd underveis, og det var spesielt nyttig å få
sykkelen tilpasset av Norseman-legenden Tom Remman («livet er for kort og Norseman er for langt
til å sykle på denne sykkelen, Tore»). Dermed ble det ny, brukt sykkel også, og utstyrsarsenalet
begynte å bli komplett.
Treningsloggen skal jeg spare dere for, men et snitt på ca. 14 timer i uken tyder vel på at en og annen
sofa-time har blitt forsaket. I slutten av mai fikk jeg kastet meg på en tur til Bergamo hvor vi i løpet av
fem dager syklet 55 mil og ca. 10 000 høydemeter. Spesielt hjalp turen opp til St. Marco-passet, med
2 000 høydemeter og snø på toppen, godt på selvtilliten i forhold til klatringen i Norseman.
I juni følte jeg meg klar, og da hadde jeg hele sommeren til å gjøre siste finpussen. Support-teamet,
med Marianne, Jo André Aakvik og Eirik Asp i spissen, var like motiverte som meg og i tillegg fikk jeg
god hjelp fra sykkelekspertene Per og Christian Bergsjø og Tore Karlsen til å forstå sykkelsportens
intrikate dynamikk. Hytteferie på Nordmøre og Hordaland bød på realistiske treningsforhold – vått,
kaldt og bratt- og jeg synes selv at jeg var passelig sosial i den grad Norseman-bobla innbyr til det.
Sommeren gikk likevel fort, og 30. juli dro vi til base-camp Geilo lastet med sykkel, våtdrakt,
energibarer og alt mulig nødvendig og til dels unødvendig utstyr. «The plan is nothing, planning is
everything» lærte jeg i forsvaret, og det tok jeg med meg i forberedelsene. Utrolig hvor mye tid et
sånt løp kan ta før man i det hele tatt har kommet i gang, jeg tror jeg har vært gjennom hver
centimeter av løypa mentalt flere ganger.
Startnummer og fødselsår matcher!
10 grader i vannet – en god Nordmørs-sommer.
Fredag 31. juli var vi på plass i Eidfjord hvor sirkus Norseman hadde tatt fullstendig kontroll. Bannere,
dyre sykler og glade men alvorstyngede triatleter og supportteam fylte bygda sammen med mange
skuelystne som har tatt turen for å få med seg den spesielle stemningen. Og stemningen er virkelig
noe for seg selv. Norseman-folkene begynner å jobbe med tårekanalene til folk allerede når de viser
filmen fra fjorårets konkurranse på begynnelsen av pre-race møtet. Derfra og ut har de oss i sin hule
hånd, og vi lar oss lede inn i en merkelig Norseman-transe.
Stående buffet kl. 0130!
Spise litt mer og sjekke utstyr før avreise.
Etter en god middag og kort natt på Geilo dro Eirik, Jo og jeg tilbake til Eidfjord kl. 0200 natt til lørdag
1. august. En siste sjekk av utstyr for sykkel og løp før vi blir loset om bord på ferga som kveg inn i
slaktebilen. I lyset av fullmånen og med blått lys fra ferga konstaterer jeg at den eneste veien ut
herfra fører til Gaustatoppen og kjenner at jeg er klar for tur. Ferga går fra kai og etter en kort tur
hvor det ikke ble servert svele blir vi beordret ned på fergedekket for å spyles med vann direkte fra
fjorden. Tilpasning til kulden sier de, men fjorden kan da umulig være så kald?
Morgenstemning i Eidfjord, på tide å hoppe fra ferga og komme i gang.
Det legendariske hoppet står for tur, og for anledningen har de hyret inn fergemannen fra den nå
nedlagte Brimnes-Bruravik som sa «kjøyr ikkje ut fra ferga før eg seie kjøyr ut fra ferga! Kjøyr ut fra
ferga!» Nå sier han «hopp ikkje ut fra ferga før eg seie hopp ut fra ferga! Hopp ut fra ferga!» Jeg ser
et par av favorittene hoppe tidlig og tenker at det er like greit å komme seg ned i drinken først som
sist. Med noen få hederlige unntak, de fleste av dem i kombinasjon med en varm badstu, er dette det
kaldeste badevannet jeg har vært utsatt for. Likevel går det greit å svømme rolig bort til start og
vente til fergehornet setter galskapen i gang.
Eidfjord er ganske bred og 259 triatleter burde få plass, men likevel er det klyngesvømming absolutt
hele veien inn til vending. Der nærmer vi oss åpenbart elveutløpet for temperaturen synker sannelig
et par grader til og alt går plutselig i sakte film. Selv tror jeg svømmingen har gått greit men innser
når jeg kommer opp at jeg er så kald at jeg knapt kan snakke. Bra for meg at svømmingen var kortet
ned til 1 900 meter, jeg tør ikke tenke på hvor kald jeg ville vært med normal distanse. Skiftingen tar
tett på 10 minutter, og førligheten i ben og armer er ikke imponerende. Jeg er glad for at legesjekken
først kommer 210 km lenger øst og stabler mitt sørgelige legeme opp på sykkelen.
Kald mann kommer i land.
Kald mann prøver å kle på seg selv.
Kald mann med stivt blikk og mange mil igjen blir kledd på.
Motivasjonen for å tråkke hardt i pedalene er like høy som kropps-temperaturen er lav, og før
klatringen begynner kjernetemperaturen å komme seg. Hendene holdt seg egentlig kalde helt frem
til Geilo og tærne ble ikke varme før joggeskoene kom på. Turen opp Måbødalen er spektakulær og
jeg slår av en prat med noen av de som holder omtrent samme fart opp bakken. Fantastisk nok klarer
jeg å spørre en kar med et engelsk navn på startnummeret om «how are the legs doing?» bare for å
få til svar at «one of them is doing great, mate». Ganske flaut å oppdage at han har protese fra kneet
og ned, så ikke helt den komme.
Smilet tilbake og klar for å rulle over fjellet.
Let the hunting begin!
Dyranut kommer raskt og kaldt, Eirik maser om mat og drikke og deretter begynner det å gå fort. Jeg
kommer inn i den særegne monotone stemningen som bare langdistanse kan gi og livet er egentlig
helt greit. Noen bakker her, litt support der, noen kjente som vinker her, et gult kort fra race marshall
der og vips så kommer den siste bakken opp til Imingfjell. Det er nesten så jeg tenker at det er litt leit
at den fine sykkelturen går mot slutten. Imingfjell opp og Tessungdalen ned er imidlertid alvorlige
saker begge deler, og etter 180 km på sykkelsetet gleder jeg meg til en tur i straffeboksen for en for
meg ukjent forseelse.
Eirik viser vei til straffeboksen
Support team numero uno!
Løping etter en lang sykkeltur er selsomme greier, men det føles verre enn det faktisk er. Etter kort
tid er beina og jaktsesongen i gang. Jeg blir fortalt at jeg var nummer 106 ut fra T2 og bestemmer
meg for at det skal halveres før jeg når toppen. Drøyt en passering pr. kilometer må være mulig å få
til, og i en lang stund føler jeg meg som Aragorn og Legolas når de jaktet Uruk-hai’er i Ringenes
Herre. Barnslig taktikk kanskje, men det virker bra helt til jeg husket at de hadde med seg en
tungpustet Gimli på slep.
Etter drøyt 18 km dukker Gaustatoppen opp for første gang, og det er både motiverende og
demotiverende. Greit å se mållinjen, men antallet høydemeter samlet i en lang bakke er smått
sjokkerende. At de strekker seg ut over 24 km hjelper dessverre ikke så mye, men jeg er slem nok til å
tenke at det er andre som skal slite mer opp det fjellet enn meg. Zombie Hill lever opp til navnet sitt,
men jeg har fått med meg Eirik mens Aragorn og Legolas sitter på hver sin skulder og vil jakte mer.
Jeg passerer 17 stykker opp lia, og ved legesjekken er jeg så blid at legen lurer på om det går for bra.
On the road again!
Oppi steinrøysa!
Med den svarte trøya i lomma og far og sønn Bergsjø ved min side går ferden opp til Stavsro. Jeg får
hentet noen konkurrenter til slik at jeg er under topp 50, og jeg kjenner at dette har vært en flott dag
som er i ferd med å bli enda bedre. Ambisjonene om en enda bedre tid blir etter hvert erstattet med
et sterkt behov for å nyte øyeblikket. Ved Stavsro venter Marianne og Eirik, jeg bestemmer meg for
at jeg ikke vil ha en strekk eller snuble på det vanskelige underlaget og at resten av turen skal gås.
Det går uansett nesten like fort som å løpe i denne steinrøysa, og jeg tar meg tid til å se meg rundt og
hilse på alle som har tatt turen opp i fjellet. Det er virkelig et fugleberg, glade folk med flagg og faner
og jeg later som at alle har kommet for å se meg stavre meg opp i fjellet. Etter noen kilometer får jeg
rett, der står Ingrid, Rupert og Agnes med et stort banner med Heia Tore! Jeg kunne ikke sagt meg
mer enig!
På toppen!
Takk for støtten, Marianne!
De siste meterne opp til mål er helt ubeskrivelige. Stolt, glad og ganske så sliten hører jeg det piper
når jeg tråkker på den blå matten og ser at tiden på knapt 12,5 time er godt innenfor ambisjonene.
Jeg får et pledd over skuldrene, verdens beste kjøttsuppe og en champis-flaske som aldri blir åpnet.
Marianne og Eirik er like glade som meg, og selv om den store tårepersen uteble kjenner jeg at jeg er
rørt over støtten jeg har fått og ufattelig glad over å være ferdig. Samtidig er det også litt vemodig,
for dagen har vært fin, unik og oppfylt alt det jeg håpet den skulle være. Jeg suger inn inntrykkene og
kjenner at denne følelsen skal lagres i samme avdeling som barnefødsler, bryllup, den første tiuren
og et par andre ting som allerede ligger der….