Åpne samtaler i grenselandet Frisk og trygg i kommunejobben
8 LØRDAG 21. FEBRUAR 2015 KRONIKK Åpne samtaler i grenselandet Nærmere 10 år med aktiv og positiv nordområdepolitikk har ført til mange nye forskjellige former for samarbeid mellom Finnmark og nordvest Russland. Den storpolitiske diskusjonen som følge av øst og vest konflikten i sentral Europa berører også de lokale møteplassene i norsk- russisk grensesone. Nasjonal dugnad De årlige grenseseminarene under Barents Spektakel/Barentsdagene har utviklet seg i tråd med nordområdestrategiens visjoner. Petsjenga og Sør-Varanger kommuner har sammen med høyere utdanningsmiljøet i Kirkenes vært pådrivere for disse åpne idedugnadene. Folkevalgte og mange andre aktører har på vegne av offentlig og privat sektor kommentert og vurdert dagsaktuelle spørsmål i russisk-norsk grensesone. I tillegg kommer industrikonferanser i regi av næringshagen, SørVaranger kommune og Barentssekretariatet, men også vitenskapelige møter arrangert av oss i universitetssektoren. Med et internasjonalt samfunn som i stadig større grad ser mot nord grunnet klimaproblematikk, naturressurser og nye økonomiske muligheter, er det viktig at lokal-regionale bidrag bidrar til å utvikle scenarier, erfaringer og kommenterer utviklingen i nord. For grenseseminarene sin del har den forrige regjeringens fokus på økt samarbeide med Russland vært et sentralt tematisk punkt. Under Kirkeneskonferansen 2015 minnet vår tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre oss om at nordområde-politikken ikke var en distriktspolitikk rettet mot nord, men et nasjonalt anliggende og dermed av lik interesse for hele Norge. Sammen har vi et ansvar om å forvalte et usedvanlig rikt havområde og naturresurser i Barentshavet og Nord Atlanteren. I dagens geopolitiske brytningstid er det interessant å se tilbake på hvordan globale, nasjonale og lokale virkeligheter har kommet til uttrykk gjennom grenseseminarene i Kirkenes og Nikel. Hva er nå realistisk å streve etter og hva er rimelig å kunne forvente seg av fremtiden? Funksjonelt samarbeid - oppgangstider Fra starten av ble Grensesemina- Urban Wråkberg Marianne Neerland Soleim Peter Haugseth renes tematiske innhold preget av den nye åpenheten mot Russland. Man skulle forsøke å etablere et mere funksjonelt samarbeid med naboen i nordøst. Signalene kom direkte fra Utenriksdepartementet og i de første seminarene ble SørVaranger kommune og Petsjenga Rajon utfordret på at vennskapssamarbeidet skulle gå inn i en mer forpliktende fase med tvillingbysamarbeid basert på et konsept fra EUs naboland-programmer. Europas interesse for å internasjonalisere og utvikle sine perifere grenseområder fikk sin relevans her oppe i nord. Jonas Gahr Støre, daværende utenriksminister i Norge ønsket i 2008 å bruke tvillingbysamarbeidet som et første ledd til å få etablert et større industri- økonomisk samarbeide mellom Norge og Russland (Pomorsonen). I de første årene samarbeidet vi med finske eksperter i det såkalte Kalottakademiet hvor steder som Inari, Kirkenes, Murmansk og Apatity var involvert. Det ble holdt åpne workshops og «townhall meetings» i Barents-aktuelle spørsmål. Vi inviterte forskere, men også erfarne byråkrater fra kommuner i Finland og Sverige. Disse delte tvillingbyerfaringene sine fra Tornio-Haparanda og Imatra-Svetogorsk med oss i disse åpne seminarene i Kirkenes. Gode ideer ble utvekslet, men for små og mellomstore bedrifter, var det vanskeligheter knyttet til dette. Russiske interessekonflikter i grenselandet rundt Liinakhamari og Kola fjorden, stoppet initiativer om å etablere en Norsk-Russisk Spesiell Økonomisk Zone til tross for at man hadde gode medspiller i Moskva. I dag er situasjonen komplisert av handels-sanksjonene og uviljen i vest til høyrisikoinvesteringer i Russland. Med rubelens fall vil lokal grensehandel kunne utvikles, og mer ambisiøse ideer lever fortsatt lokalt. Et tilbakeblikk på grenseseminaret i februar 2012 forteller oss at relasjonen mellom Norge (Schengen) og Russland var i betydelig endring da det ble klart at grenseboerbeviset skulle innføres. Alt fra russiske - og norske myndigheter til handelsnæringen, lag og foreninger gjorde sine betraktninger på den nye visumordningen og den lokale befolkningen tok del i diskusjonen. Året etter var det lagt til rette for tilbakeblikk på Barents-samarbeidets 20-årige historie og betraktninger på veien videre. Slike tilbakeblikk forteller noe om et Nord- Europa i utvikling etter mange år med Kald Krig. I fjor ble grenseseminaret lagt til Nikel og beboere i Kirkenes og Nikel kom med stedsutviklingsperspektiver på vegne av naboen. Nye folk-til-folk nettverk har blitt etablert i grenseby-klubben «dialog» og facebook siden «grenseboer» er utviklet. Her utveksles hverdagskunnskap, praktisk informasjon om forestående hendelser, shopping og kontakt-tips. Lokal avisene i Øst-Finnmark spiller i tillegg en viktig proaktiv rolle med dedikerte journalister som følger og sprer innsikter om livet i grenselandene. Det har vært god bredde, åpenhet og fleksibilitet i grensesamarbeidet lokalt og tanken bak har vært å følge en god demokra- tisk ånd. Samarbeidet skulle bygges opp fra bunnen, drevet av og mellom de menneskene som lever i de nordligste deler av Norge, Russland og Finland. Vi har i flere år nå hatt oppgangstider med tanke på samarbeidet i nordområdene. Hva gjør vi under nedgangstider? Sanksjoner berører livet her i grenselandet flere 1000 km lengre nord for kjernen til disse utfordringene. Det regionale næringsliv kjenner dette på kroppen både på russisk og norsk side. Nedgangstider eller overvintring? Bakteppet for årets grenseseminar i regi av UiT-Finnmarksfakultetet, Campus Kirkenes og Barentsinstituttet ble annerledes enn foregående år og etter fri tolkning av Barentsspektaklets motto «Arctic Take Away» kalt «KirkenesFrontlinje eller Basecamp Barents?». Tittelen er preget av at det for første gang siden grenseseminarets oppstart er uklart hva som er samspillet mellom nasjonal nordområdepolitikk og nordområdene fremover. Hvem tar «hjem» nordområdene i årene som kommer? En internasjonal dagsorden setter nye rammebetingelser for det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Russland. Høsten 2014 bar preg av at vår utenriksminister Børge Brende ikke uten videre vil gi løfter om fremtidig støtte til lokale politikere og næringsliv i deres visjoner for fremtidens grenseland. Storpolitiske hensyn må nå tas sentralt i en kontekst av interesser artikulert av mektige allierte. Hvis den geopolitiske situasjon i sør blir verre før den vil bli bedre synes det trolig at grensesamarbeidet i nord vil bestå, men at det vil få mindre betydning for nasjonal politikk og kanskje til og med forsvinne fra den offentlige radaren inn i profesjonelle, sportslige og kulturelle nettverk. I så fall vil regional kunnskap og kompetanse være en verdifull ressurs fremover og i enda større grad den dagen sanksjonene løftes og grenseregionalt samarbeid igjen blir mulig å drive fullt ut på alle fronter. Den lokale politikken og aktivismen som utføres av individer og organisasjoner i Barentsregionen spiller dermed en viktig rolle. Ser man på russiske forslag og ideer som handler om vern av krigsminner, feiringer ved krigsjubileer, berging av historiske gjenstander fra den annen verdenskrig vil denne typen utvidet samarbeid med Russland være unikt. Viktigheten av mer forskning knyttet til det russisk-norske grenselivet synliggjøres også i debatten fra nasjonale medier nylig; særlig nord-norsk okkupasjonshistorie. Sammenligner man med Europa ellers, som for eksempel de Baltiske land, har for eksempel krigsminnene og monumenter fra den Kalde Krigen skapt store bilaterale, men også innenriks problemer. Vi går mot en ny tid her i det norsk-russiske grenselandet da det internasjonale politiske klimaet har endret seg mellom øst og vest. Tiden vil vise hvor romslig vi kan operere her i nord på vegne av norsk - russiske forhold og hvor globale vi lokale aktører i praksis kan være. I mellomtiden kan vi se at (inter) nasjonale forhold har fått frem grensesonens lunefulle karakter. At nordområdene fortsatt står høyt i kurs nasjonalt sett fikk vi poengtert under Kirkeneskonferansen i år, men på bakgrunn av den overnevnte diskusjonen kan man spørre seg om den nasjonale dugnaden er satt «på vent» ? Nå er det i enda større grad opp til oss som bor her å utvikle samarbeidsrelasjonene over grensen og «holde hodet kaldt, men hjertet varmt». Peter Haugseth, Urban Wråkberg, UiT-Norges Arktiske Universitet, Fifak. Campus Kirkenes og Marianne Neerland Soleim UiT-Norges Arktiske Universitet, Barentsinstituttet DEBATT Frisk og trygg i kommunejobben De ansatte er den viktigste ressursen i de kommunale tjenestene. Eller sagt på en annen måte: når jeg drar på kontoret om morgenen er det viktigste for meg å vite at barna mine blir sett, hørt og ivaretatt av flinke og engasjerte voksne i barnehagen og på skolen. Hvis de ansatte er friske, trygge og har et godt arbeidsmiljø, så vil sannsynligvis også ungene min få en bra dag. Dess større ambisjoner vi har på vegne av barnehagene, skolen og eldreomsorgen vår, dess større ambisjoner må kommunene ha som arbeidsgivere. Forrige uke fokuserte NRK på sykefravær i kommunene. Det er bra, fordi høyere nærvær er i alles interesse. Både skoletilbud og Debatt eldreomsorg blir bedre når de fast ansatte er til stede på regelmessig basis. Vikarer er viktig når det er et behov for det, men i det store og det hele er det ingen ting som er bedre for både elever og eldre enn fast ansatte lærere og sjukepleiere som er til stede så mye som mulig. Politikerne kan ikke helbrede syke mennesker, men vi kan være gode arbeidsgivere som tar godt vare på de menneskelige ressursene i kommunene. I Vefsn kommune i Nordland har jobbet målrettet og lyktes i å få ned fraværet. Ordfører JannArne Løvdahl vektlegger at de i kommunen har skapt en kultur preget av de ansettes stolthet over å jobbe på vegne av sine inn- byggere og sitt fellesskap. I 2013 var sykefraværet i Vefsn opp mot ni prosent. Ett år senere hadde de redusert fraværet med nesten en tredjedel. Da jeg besøkte kommunen i fjor, ble samarbeidet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere trukket fram som helt sentralt i arbeidet med å få ned sykefraværet. Midlertidige stillinger gir liten forutsigbarhet både for ansatte og brukere. En god arbeidsgiver tenker langsiktig. Ordfører Nina Sandberg i Nesodden kommune er en av de som tar denne oppgaven på alvor. Hun sier nei til regjeringens eksperiment med midlertidige ansettelser. Som en fremtidsrettet leder vil hun sørge for faste Velkommen med DIN mening til Sør-Varanger Avis sine debattsider. Vi oppfordrer alle debattanter til ikke å overskride 3500 tegn i sine innlegg. stillinger i Nesodden. Faste ansatte som er trygge i rollen sin tør i større grad å si i fra når det er saker på skolen og sykehjemmet som kan forbedres. Faste ansatte har naturlig nok større eierskap til sin arbeidsplass, og deres engasjement i jobben er noe av det aller viktigste for de velferdstjenestene du og jeg får. Den innsatsen hver og en gjør i jobben sin betyr en forskjell. Det er viktig at de ansatte i kommunen hele tiden har muligheten til å utvikle seg videre faglig. Derfor går Arbeiderpartiet inn for en kompetansereform i kommunene. Med dette vil vi at alle kommunalt ansatte skal bli møtt med en forventning om å holde seg faglig oppdatert for å kunne Anonyme leserinnlegg blir refusert. Kronikker bør ikke være lengre enn 5000 tegn. gi best mulig tilbud til befolkningen. Kommunene på sin side må legge til rette for faglig utvikling. Målrettede kurs, etter- og videreutdanningstilbud og refleksjon over egen praksis skal være en naturlig del av arbeidshverdagen. Vi må dessuten sørge for at både utdannings- og forskningsinstitusjonene blir tettere knyttet til kommunens arbeid. Kommunene må være gode arbeidsgivere. Stortinget må gi dem rammer for å være det, gjennom å styrke kommuneøkonomien og stimulere det fagligpolitiske samarbeidet. Helga Pedersen, nestleder i Arbeiderpartiet Redaktøren
© Copyright 2024