Fortsetter
Nå vil Hein hjelpe andre Tretten år gamme begynte Hein Svingen (67) å drikke, som syttenåring i utenriksfart var unggutten fra Elverum allerede en erfaren alkoholiker. Anne Mette Meidelsen " UKEMAGASINET - Jeg legger ikke skylda på barndommen, men fikk nok ikke omsorgen jeg trengte HEIN SVINGEN TØFT LIV: I 25 år var Hein Svingen (67) fanget i rusens ubarmhjertige klør. Allerede som trettenåring begynte han å misbruke alkohol. Nå vil han bruke sine erfaringer for å hjelpe andre. Foto: Anne Mette Meidelsen 20 Fortsetter... 21 UKEMAGASINET " VIL FORHINDRE: Om jeg kan forhindre at noen havner i rushelvete, slik jeg selv gjorde, er det lønn nok. Nå er Hein Svingen (67) i gang som frivillig ruskontakt i Meløy. Foto: Anne Mette Meidelsen I OSLO: På dette bildet var Hein atten år og hadde fått jobb på Nylands mekaniske verksted i Oslo. - Det var neppe bare kaffe i den koppen, sier Hein og viser meg bildet. Foto: Privat - Det er viktig å ha et navn og et ansikt å forholde seg til, dersom man skal oppsøke hjelp. Nå har vi mannen her! GEIR OVE MARTINUSSEN, LEDER MELØY FRIVILLIGSENTRAL UNG SJØMANN: Femten år gammel dro Hein (i midten) til sjøs. Og raskt ble han innlemmet i en hverdag med stort alkoholkonsum. Foto: Privat BESTEFARFANG: Hein fikk et nytt liv sammen med Anne Marie og hennes 3 barn. Dette bildet er fra 1994. - Barna har gitt meg stor glede, sier Hein rørt. Etter hvert har det blitt åtte barnebarn og fire oldebarn. Foto: Privat TAKKNEMLIG: - Det betyr enormt mye for oss å ha fått en mann som Hein til denne oppgaven, sier en fornøyd og takknemlig Geir Ove Martinussen ved Meløy Frivilligsentral. Foto: Anne Mette Meidelsen - Rusen tok 25 år av livet mitt. Nå vil jeg hjelpe andre som strever, sier Hein, som nylig har tatt fatt på den frivillige oppgaven som ruskontakt for Meløy Frivilligsentral. Mistet moren Maidagen er mild og har duskregn i lufta. Våren har for alvor gjort sitt inntog, og inne på Frivilligsentralen lukter det nytrukket kaffe. Det er der vi møtes, jeg og Hein, Meløys nye ruskontakt. Selv var han bare tretten da rusen ble en del av hverdagen hans. Som yngst av elleve søsken vokste Hein opp i Elverum. Da han var tolv, døde moren. På mange måter ble det starten på en ustabil tilværelse der guttungen i stor grad ble overlatt til seg selv. Fordi faren arbeidet borte, måtte Hein i perioder bo hos slekta rundt om. - Jeg legger ikke skylda på barndommen, men fikk nok ikke omsorgen jeg trengte. Alkohol var akseptert og en naturlig del av oppvekstmiljøet vårt. Også far drakk tett i perioder. En skulle tro at slike opplevelser gjorte at man selv ville ta avstand. Hos meg ble det stikk motsatt, sier Hein ettertenksomt. Foran meg sitter en fresh og oppegående mann. Sporty antrukket og med et klart, fokusert blikk. Det er rart å tenke på dette mennesket for 28 år siden var en tungt belastet uteligger ved Drammenselva. starten på et liv i helvete, for å si det mildt, sier Hein og setter blikket sitt i mitt. Historien jeg skal få høre, er sterk og usminket. -Jeg drakk mye alene, alkoholen ble en flukt og en trøst. Den viktigste grunnen var nok likevel at jeg likte følelsen rusen ga. Som femtenåring dro Hein til sjøs. I de utenlandske havnene fløt det av billig sprit, kasse på kasse ble stablet ombord i båten før de kastet anker. - Jeg kunne drikke ei hel flaske whisky om dagen. Som syttenåring var jeg fullbefaren alkoholiker, sier Hein og ser ned i bordflata. -Selv følte jeg vel at jeg hadde kontroll. Jeg ville i hvert fall ikke tenke på at jeg hadde et problem. Men reaksjonene rundt meg var mange. En gang holdt jeg på å sett livet til da jeg i sterk rus skulle gå ombord i båten. Vi lå i tørrdokk ved et verksted i Japan. Hadde ikke karen bak " Drakk alene - Tilgjengeligheten på heimbrent var enkel, lenge før jeg var gammel nok til å kjøpe alkohol selv. Vi så opp til de eldre gutta som drakk, og ville gjerne være som dem. Som trettenåring hendte det gikk jeg på skolen i rus, tømmermennene kunne være heftige. Det ble aldri sagt noe, selv om læreren min forsto hvordan det var fatt. Pappa visste nok også hva jeg drev med, men gjorde ikke noe med det. Og dét ble UKEMAGASINET 22 nyttet ikke å stemple inn på onsdag, fremdeles i bakrus, og tro at ingen ville ta affære… Tjue år gammel havnet Hein på institusjon til avrusing. Det skulle bli flere slike opphold, men fordi ettervern ikke eksisterte, var veien tilbake til rusmisbruket kort. - Jeg hadde nok norgesrekord og klippekort på Blå Kors, smiler Hein. I dag er han i stand til å spøke med den håpløse livssituasjonen han var i. - Hvordan var kontakten med familien i denne perioden? Hein drar litt på det, innrømmer så at det egentlig var lite hjelp å få fra den kanten. - Jeg fikk bare beskjed om å roe meg ned. Ta rev i seilene. Årene framover bestod av rusing og sporadiske jobber som kom og forsvant. Lange perioder bodde Hein hjemme hos faren i Elverum. - I uker og måneder var jeg i sterk rus kon- - Jeg kunne drikke ei hel flaske whisky om dagen. Som syttenåring var jeg fullbefaren alkoholiker røsket tak i meg og geleidet meg mot gangbrua, ville jeg tråkket rett uti lufta. Under meg var det tretti meter fritt fall og betongdekke. Klinikkopphold Tilbake i Norge fikk Hein arbeid på Nylands mekaniske verksted i Oslo. Men fordi helgefestinga gjerne kunne strekke seg til både mandag og tirsdag, fikk han etter hvert avskjed. Det HEIN SVINGEN stant. Folk begynte å gå omveier så snart de så meg. - Hvordan finansierte du forbruket? - Jeg var småkriminell, men drev aldri med vold og ran. Det meste gikk ut på å lure sosialkontorene, og folk jeg ruset meg sammen med, for penger. I den håpløse situasjonen jeg var i, skyr man ingenting. Vennskap gjaldt bare så lenge man hadde noe å tilby. Sterkere stoffer Etterhvert fikk alkoholen selskap av sterkere stoffer. - Jeg fikk tilsendt amfetaminkapsler i posten fra en kompis i Spania. Det var et under at forsendelsene ikke ble stoppa! Ellers var hasj og sterke legemidler en følgesvenn. Heroin forsøkte jeg ved et par anledninger, men bestemte meg raskt for at dét var nok. På grunn av en ryggskade hadde jeg nærmest ubegrenset tilgang på medikamenter som Rohypnol og Sobril, jeg stappet i meg det jeg hadde for å få rus og døyve smertene som gnog. Abstinensene kunne være voldsomme, jeg husker en gang jeg var på tur over gata med to bæreposer fulle av øl. Plutselig lystret ikke beina, jeg ble bare stående midt mellom bilene og skjelve. Det skranglet godt i flaskene og folk kikka dumt på meg, minnes Hein, som etter hvert ble godt kjent i bybildet. - Der kommer Svingen, pleide de å si. Og tok en omvei. En periode bodde Hein i Evenskjer hvor han fikk sjansen som assistentlærer på Soltun folkehøgskole. Han gjorde også forsøk på egen skolegang. To ganger var han forlovet. - Rusen ødela hele greia, det var ingen vits å binde seg til noe slik jeg holdt på. Jeg var forresten glad jeg aldri fikk barn i den perioden, sier han ettertenksomt. Ville ikke mer Heins ryggskade ble operert, men forverret seg. - Til slutt ble alt helsvart. Jeg ville ikke mer, forteller Hein ærlig og fortsetter: - En tidlig kveld nordpå dyttet jeg i meg 150 tabletter og skylte ned med ei halvflaske sprit. Jeg våknet på Harstad sykehus etter ei uke i koma. - Du skulle egentlig ikke vært her du, sa legen. At du våkner etter dette, er et medisinsk fenomen! - Leverskadene lever jeg med den dag i dag. Etter selvmordsforsøket flyttet Hein til Drammen og gikk inn i sin verste periode noen sinne. - Stoffmisbruket tiltok og jeg hadde ikke noe fast tilholdssted. Jeg hatet meg selv til tider, ja like mye som jeg hatet omgivelsene! Jeg eide ikke annet enn det jeg stod og gikk i, og jeg luktet deretter … Sove gjorde han like gjerne på glattcelle som på uteliggerbrakka. Der ble det så ille at han forlot. - Ei natt ble det skutt rett gjennom veggen og mot senga der jeg lå. Sekundene før skuddet gikk av, hadde jeg reist meg opp. Det berget nok livet mitt, for kulehullet i veggen sa sitt.. Minnene som hentes fram, er vonde. " via en miljøarbeider i Blå Kors. - Er du villig til å snakke med dem? spurte han. - Jeg innså at dersom livet mitt ikke fikk ei ny retning, ville jeg stryke med. Jeg var dønn sliten og så ødelagt av alle stoffene jeg hadde pakket i meg, at jeg knapt klarte å stå oppreist. På Evangeliesenteret opplevde jeg ei omsorg jeg aldri før hadde kjent. Gjennom samtaler og turer ut i naturen fikk jeg gradvis snudd alt det vonde i livet mitt. En dag ble jeg bedt med på et møte på Filadelfia. Under forbønnen gikk jeg fram og ble bedt for. Det var vendepunktet jeg trengte. Hein blir med ett mild i blikket. - Det er vanskelig å sette ord på det, men oppholdet på Evangeliesenteret endret livet mitt. Ikke bare ble jeg kvitt rusen, det skjedde også noe med min måte å tenke på. - Fordi jeg har vært der selv, vet jeg at det går an å komme seg ut av rusmisbruket. - For det meste hadde jeg tilhold under Drammensbrua. Nettene ble tilbragt på varmluftristene utenfor de store kjøpesentrene. Det holdt på et vis kulda på avstand, selv om jeg sov med ett øye åpent og ett lukka. Vendepunktet Vendepunktet kom da jeg en dag ble oppsøkt av Evangeliesenteret. De hadde funnet meg HEIN SVINGEN Så forteller han historien om hvordan han gjennom menigheten møtte kona Anne Marie. I juni 1987 fikk han permisjon og dro på besøk til henne i Neverdal. - Etter besøket i nord var det bare å hente bagen, for nå ventet et nytt liv sammen med henne. Jeg er så takknemlig for tilliten jeg ble vist, både av senteret og Anne Marie. Og, ikke minst, av de tre barna hennes. Vil bidra I dag lever Hein et godt og rusfritt liv. Barnebarn og oldebarn gjør livet rikt, friluftsopplevelser er med på å sette ekstra farge på tilværelsen. Men helseplagene etter et tøft liv har vært mange. - Jeg har gått gjennom flere operasjoner og har to proteser i nakken. I perioder har jeg prøvd meg i arbeidslivet, men innså raskt at jeg ble for ustabil. Nå er jeg pensjonist, og bruker tiden på å stelle med hus og heim. I tillegg har Hein nå tatt på seg en viktig oppgave som ruskontakt i kommunen. Initiativet kom fra han selv, og ble mottatt med åpne armer fra leder for frivilligsentralen, Geir Ove Martinussen: - Vi er veldig glade for at Hein vil hjelpe oss. Kommunen har stått uten ruskontakt ei tid, og det er helt utrolig at noen på eget initiativ tilbyr seg å hjelpe! - Det er viktig å ha et navn og et ansikt å forholde seg til dersom man skal oppsøke hjelp. Nå har vi mannen her! smiler Geir Ove. Møtested - Jeg har et hjerte for dem som har problemer og strever med livet sitt. Fordi jeg har vært der selv, vet jeg at det går an å komme seg ut. Nå ønsker jeg å være tilgjengelig og stå til hjelp så langt det er mulig, sier Hein. Han er opptatt av forebygging og vil gjerne være med på å forhindre at unge mennesker havner på skråplanet, som han selv gjorde. - Jeg kommer gjerne på besøk til skolene for å fortelle min historie og svare på spørsmål. Om det kan få noen bort fra et begynnende forhold til rus, er det absolutt verdt det. - Hva med de etablerte rusmisbrukerne? - Jeg er bekymret for miljøet. I dag fins enda flere utfordringer, særlig med tanke på de syntetiske stoffene. Nesten daglig hører vi at rusen tar liv, det er derfor jeg ønsker å hjelpe. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra et misbruk. Min erfaring er at man ofte må helt til bunnen før en innser at livet med rusen må ta slutt! - Alkohol er ikke medisin! Hein er forarget på legestanden som ofte anbefaler rødvin som medisin, en «resept» også han fikk presentert da han fikk trøbbel med hjertet. - I noen kretser er alkohol nesten blitt et nasjonalt legemiddel. For en del blir veien kort til avhengighet. Og for de som er tørrlagte, kan det ene, lille rødvinsglasset ødelegge alt… Det fins også mange med et «normalt» forbruk som i realiteten er høyere enn hva godt er. De innser det bare ikke. Geir Ove nikker. - I slike situasjoner er det godt å snakke med noen som har vært i samme situasjon, tror han. Nå håper de to på et godt samarbeid framover. - Jeg har lenge ønsket å bruke mine erfaringer, men aldri funnet en arena å gjøre det på, sier Hein og smiler. Drømmen hans er å etablere et møtested der mennesker med rusproblematikk kan treffes. Å være i dialog med andre, kjenne at noen bryr seg, er uvurderlig. - Et rusproblem sitter i kroppen, men aller mest i hodet, sier han. Man må ønske ei endring og være villig til å jobbe for den. Et klapp på skuldra er ikke nok. Nå skal Hein bruke sin livserfaring til å hjelpe mennesker som strever. Han vet at omsorg og felleskap nytter! 23 UKEMAGASINET
© Copyright 2024