livet Han var Drømmemannen Hun var råforelsket Halvannet år senere var Stine (32) sikker på at han skulle drepe henne. TEKST ING E R E L L EN E F T E VAN D O R V I N F O T O N AD I A N O R S KO T T D e første tegnene så hun ikke. Eller – hun nektet å se dem. Det første hardhendte grepet rundt overarmene som etterlot blåmerker, den første beskyldningen om at hun hadde hatt besøk mens han var ute. Kontrollbehovet. «Hvis vi har samme telefonabonnement, blir det billigere. Vi kan ringe så mye vi vil til hverandre.» Heller ikke da spørsmål som «Hvor lenge har du snakket med pappaen til datteren din i dag?» ble besvart med hans overprøvende «Det var ikke fem minutter, det var sju,» skjønte hun det. At hun var i ferd med å gi fra seg verdighet, selvrespekt og kontroll over eget liv. – Akkurat det er veldig vanskelig å akseptere i dag, sier Stine Hansen. I tingretten ble Stines samboer gjennom halvannet år dømt til seks års ubetinget fengsel. I tillegg ble hun tilkjent 250 000 kroner i oppreisning. Tiltalte anket saken til lagmannsretten, som opprettholdt straffen. En av Norges mest omfattende 44 hjemmevoldssaker nærmer seg slutten i rettssystemet. Domsfelte har anket til Høyesterett, som ikke har tatt stilling til anken i skrivende stund. Men for Stine har resten av livet begynt. Det er det aller verste å tenke på i dag: At jeg ikke hørte på datteren min da hun sa at dette går ikke, mamma. Stine Knappe to år tidligere hadde livet vært slik det skulle være for Stine og døtrene på tre og ni. Den minste bodde annenhver uke hos pappaen sin, hun jobbet innen servicenæringen. Alt var rolig og greit. Så sto han der. Begge var ute med jobben, stemningen var god. En høy og kraftig mann. Over to meter raget han over bakken, vekten viste rundt 120 kg, står det i domspapirene. Denne detaljen skulle bli viktig fordi den sier noe om maktbalansen. Vevre Stine hadde møtt sin kontrast. Sin skjebne. Mørk, pen, morsom. En som blir lagt merke til. – Fra den dagen var det oss. Jeg var bergtatt. Helt oppi skyene. Ungene likte ham. Han var sprudlende, tullet med dem, han hadde god jobb. Kunne det bli bedre? Det gikk ikke lang tid før han mer eller mindre flyttet inn hos den lille familien. Det gikk heller ikke lang tid før hverdagene ble fylt av noe nytt. Noen krav hun stille og forsiktig tilpasset seg. Som at hun konstant måtte være på telefonlinjen når han var på kveldsvakt. Hun skulle helst sovne med ham på tråden. De stadige beskyldningene om at det hadde vært noen der. Kontrollspørsmålene som han allerede hadde detaljerte svar på. Likevel. Et års tid etter det første ‣ Nr 26.2014 / kk.no -Når datteren min sier «jeg gleder meg til du kan løpe igjen, mamma», da vet jeg at jeg har noe å leve for. Nr 26.2014 / kk.no 45 livet ‣ møtet med Drømmemannen, sa Stine opp både leilighet og jobb for å flytte til det idylliske stedet i Østfold der hun håpet at den lille familien skulle få et godt liv. Det var et fritt og fint sted for ungene å vokse opp. Alt kom til å ordne seg. Alt kom til å bli bra. – Jeg var på et vis fanget i en boble, og begynte å belage meg på at dette var livet mitt. Etter de stadig tilbakevendende episodene, gråt han og lovet at det aldri skulle skje igjen. Dette skal vi klare, du og jeg. Dette ordner vi opp i. Uten at jeg skjønte hva som skjedde, ble jeg i mitt hode en medansvarlig. Ting ble slengt i veggene, en dør ble revet av hengslene og knust. Blåveisene ble flere. Jeg ble dratt etter håret. Likevel, likevel klarte jeg ikke å innse at det ikke ville gå. Retten finner følgende bevist: Hun våknet av at han rev ned døra til soverommet og kom inn i rommet med denne. Han knuste også en TV som sto på soverommet og kastet et ølglass i veggen over hodet hennes. Han slo henne så hun blant annet fikk et blått øye. Denne natten var eldstejenta hjemme. – Det er det aller verste å tenke på i dag: At jeg ikke hørte på datteren min da hun sa at dette går ikke, mamma, vi kan ikke bo sammen med ham mer … En forsoningstur med danskebåten endte med forferdelse. En blodig lugar, et ansikt som fortalte sin egen historie, og klær som var revet sønder og sammen for at hun ikke skulle kunne gå ut av lugaren. Retten finner følgende bevist: Noe etter dette reiste de på en båttur til København. Tiltalte hadde da slått henne så kraftig at leppen sprakk og hun fikk så vondt i kjeven at hun hadde vanskelig for å spise og snakke. På hjemreisen ville fornærmede ut å røke før de skulle legge seg. Tiltalte hadde da blitt så sint at han hadde revet i stykker mesteparten av klærne hennes så det eneste hun hadde å ha på seg da hun skulle gå i land, var en hullete strømpebukse og en kort selskapskjole. I denne perioden var det én person Stine betrodde seg til: Storesøsteren Elin. Hun så blåveiser og slagmerker. Hun tok bilder og dokumenterte alt hun så. – Den maktesløsheten du føler når du skjønner at en som betyr så 46 - Jeg står fram fordi jeg synes det er viktig å gi hjememvold et ansikt. Det er ikke jeg som skal skamme meg over det som skjedde, sier Stine. Jeg hadde aldri i mitt liv sett et så skadet menneske. Elin Romberg, storesøster mye for deg lever i et destruktivt forhold, er det ikke mulig å sette ord på, forteller søsteren. Elin skjønte tidlig at forholdet mellom Stine og hennes nye kjæreste ikke var positivt for noen av dem. – Jeg mistet henne på et vis, det var bare de to, sier hun. Da hun for første gang møtte søsteren med en skikkelig blåveis, ga hun henne to alternativ: Anmeld eller bli med til krisesenteret. Ved to anledninger dro hun søsteren med på senteret og bad dem snakke henne til fornuft. – Der fortalte de meg trinn for trinn hvordan forholdet kom til å utvikle seg. I ettertid har jeg måttet innrømme at de fikk rett. Alt stemte, forteller Stine. Stadig flere så Stine med blåveis. Bortforklaringene var mange. Nå ble også barnevernet koblet inn i saken, etter en bekymringsmelding fra krisesenteret. – Jeg kjente ikke meg selv igjen, sier Stine stille. Jeg var redd hele tiden. Selv ikke da jeg fikk presentert en «vektskål» foran meg, med barna i den ene skålen, og samboeren min i den andre, klarte jeg å ta valget. Ikke før den skjebnesvangre junidagen for to år siden, klarte Stine å bestemme seg. Hun måtte bort. Jentene hadde nå bodd hos sine fedre en tid. Samboeren skulle ut med jobben med påfølgende overnatting. Hun pakket det viktigste, neste morgen skulle hun hentes av familien. Alt var planlagt ned til minste detalj. Så kom han hjem. Retten finner følgende bevist: Det første som skjedde da tiltalte kom hjem, Nr 26.2014 / kk.no var ifølge fornærmede at han grep fatt i et rør til en støvsuger og slo henne på leggene. Hun løp rundt i huset med tiltalte etter seg mens han hele tiden slo henne med støvsugerrøret. Til slutt ble hun liggende på senga mens han slo løs på henne. Hun forsøkte å ringe, men han tok mobiltelefonen hennes og brakk den i to. Han fortsatte så å slå henne og hun mener dette må ha pågått over flere timer. Stine forteller om natten som endret livet hennes. Hun forteller om en frykt og fornedrelse som er vanskelig å sette ord på. Hun hadde forsonet seg med at hun skulle dø. Da voldsutøveren spurte: «Er det noe du vil si til barna dine før du dør,» rant smerten som piggtråd gjennom blodårene. Hun var totalt forsvarsløs. Likevel klarte hun flere timer senere å spille et skuespill. «Jeg elsker deg, vær så snill og ta meg med til legen. Jeg skal ikke si noe. Det er bare oss to.» Han var der og da hennes største trussel – og eneste håp. Vi lar domspapirene fortelle den ubeskrivelige historien som en istykkerslått kvinnekropp: Selve rapporten med omfattende beskrivelser av skadefunn er på 11 sider, uten at vedkommende lege som det framgår ovenfor, har funnet at dette gir en uttømmende beskrivelse av skadebilde. Det er framlagt illustrasjonsmapper både fra politi og overgrepsmottak som viser skadene. Disse viser at fornærmede har blåmerker og sårskader over hele kroppen fra hodebunnen og til under fotsålene og armene ut til fingertuppene. Det eneste området på kroppen som ikke er dekket av blåmerker og sår er magen. Det framgår i en beskrivelse at dette synes å skyldes av fornærmede har lagt seg i fosterstilling for å beskytte seg. Venstre håndledd var brukket. – Jeg skjønte ikke alvoret i situasjonen før jeg våknet på sykehuset, ute av stand til å snakke eller røre meg. Ved siden av sykehussenga satt pappa’en min og holdt meg i hånda. Jeg hadde aldri sett ham gråte før. En annen som ikke vek fra Stines sykehusseng var Elin som hadde levd i konstant frykt for lillesøsterens liv. – Den telefonen jeg fryktet mest av alt, kom fra akuttmottaket på Nr 26.2014 / kk.no sykehuset. Jeg tenkte at jeg må være sterk, jeg må være den som forteller Stine at dette kommer til å gå bra. Men ingenting kunne forberedt meg på det som skulle møte meg. Da de kom trillende inn med henne, var det som om noen slo til meg. Jeg knakk sammen på gulvet og tenkte at nå dør søsteren min. Jeg hadde aldri i mitt liv sett et så skadet menneske. I seks uker var Elin på sykehuset hver eneste dag. Noen dager flere ganger. Da Stine ble utskrevet og bodde på krisesenteret, flyttet Elin nærmest inn sammen med henne. I tre uker lå hun der, før hun ble overført til krisesenteret, fullstendig pleietrengende. Noen uker senere ventet to måneders opptrening ved CatoSenteret. Det tok ett år før hun kunne gå sitt første skritt uten krykker. I dag har Stine lært seg å glede seg over de små ting. Hverdag sammen med ungene sine. En formiddag sammen med farmor. Fremdeles har hun Noen velger å bli. problemer med å bevege seg normalt. Korttidsminnet er redusert. Det smeller i øregangen. Håndleddet har grodd skjevt sammen. En legg er følelsesløs. Stine står fram fordi hun vil gi vold i hjemmet et ansikt. Hun vil fortelle om de små faresignalene, de som gjør at du må reagere – med en gang. Og hun står fram fordi hun vil vise at det er den som utfører vold som skal bære skammen. – Jeg nekter å skamme meg. Når minstejenta mi sier at jeg gleder meg til du kan løpe igjen, mamma, så vet jeg at jeg har noe å leve for. Jeg er bare så glad. Så glad for at jeg lever. [email protected] Redaksjonen har vært i kontakt med domfelte, men han ønsker ikke å uttale seg i sakens anledning. I samråd med sin advokat har han anket saken til Høyesterett. Barnas fedre er informert om teksten. En del av rettsreferatene er sensurert av hensyn til barna. Det er kompliserte mekanismer som gjør at kvinner blir i voldelige forhold. oppholdet på krisesenteret velger å bryte med voldsutøver. – Å forbli i et destruktivt forhold kan være en naturlig reaksjon på volden. Det kan dreie seg om opplevelsen av egenverdi, selvtillit og selvforståelse. Det kan være et tillært mønster som handler om det å være kvinne i et forhold. For noen tar det lang tid å oppdage og erkjenne hva som faktisk skjer, sier virksomhetsleder ved Krise- og incestsenteret i Fredrikstad Kari Næss Omvik. Når noen likevel velger å fortsette forholdet, kan det være mange årsaker til det. For noen kan det handle om en mors frykt for å la barna være alene sammen med en voldelig far, andre kan ha fått så sterke trusler om en ødelagt framtid at de ikke tør. Og for andre igjen er det fokus på det gode som tross alt er i forholdet, som gjør at de blir. Ifølge Næss Omvik er det deres erfaring at de fleste etter Enkelte kvinner havner i nye voldelige forhold etter å ha brutt ut av det gamle. – Det kan ta tid før de opp dager dette fordi volden utøves på en helt annen måte enn tidligere, sier Næss Omvik. Å bearbeide forhold en har brutt ut av, øker sjansen for at det ikke skal skje igjen. – Men dette kan være en krevende og smertefull prosess fordi det handler om å erkjenne og å våge å velge annerledes, sier Kari Næss Omvik. Er du blitt utsatt for vold og trenger noen å snakke med kan du kontakte ditt lokale krisesenter. Mange sentre har døgnåpen telefon. Vold i nære relasjoner � I fjor kom den første stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner � Hjemmevold koster samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd. kr årlig � Mellom 75 000 og 100 000 mennesker utsettes årlig for vold i en nær relasjon � Bare 25 % av tilfeller av hjemmevold anmeldes � Mellom 2002–2012 ble 209 kvinner drept i Norge. 80 av dem ble drept av sin partner � Tilsvarende tall for menn er 241. 10 av disse ble drept av sin partner 47