Last ned pdf - Folk og Forsvar
FolkogforsVar Nr. 1 2015 Farefull ferd fremover? Kjære leser Riktig godt nytt år! Inngangen til 2015 ble dramatisk. Attentatet mot det franske satire magasinet Charlie Hebdo minnet oss igjen om at ytringsfriheten og de demokratiske verdier må vernes. Charlie Hebdo var et omstridt magasin, som med skarpe penner sendte sine sleivspark i alle retninger. Enhver form for autoritet kunne og skulle utfordres, og det er nok ikke få personer og grupper som har følt seg provosert eller krenket i årenes løp. I et demokrati er det rom for å protestere, argumentere og til og med demonstrere mot det man mener er krenkende eller urettferdige ytringer. Dette er en like selvfølgelig rett, som det er for motparten å ytre seg kritisk og harselerende, også når det kommer til følsomme temaer som religion. Grensen overtredes imidlertid i det øyeblikk man velger å bekjempe pennen med sverdet. Dette må være krystallklart. Voldshandlinger for å forsøke å begrense eller hindre ytringer er ikke, og kan aldri bli akseptabelt. I år er det 70 år siden frigjøringen av Norge, etter fem års tysk okkupasjon. Etter det har vi hatt privilegiet av å leve i et fritt og demokratisk samfunn. Det er et privilegium som ikke er alle forunt. Mange folk har i de siste årene kastet sine eneveldige herskere, bare for å oppdage at nye, totalitære krefter står parat til å overta. Men selv i demokratiske og frie samfunn finnes totalitære og destruktive individer, som ønsker å bekjempe åpenheten, friheten og våre felles verdier. Det så vi her i landet den 22. juli i 2011, og det så vi i Frankrike den 7. januar i år. Det er viktig å stå sammen mot disse kreftene, verne om de demo kratiske verdier uten å la oss lokke inn i et forenklet verdensbilde, der mennesker kategoriseres og stemples ut fra religion eller etnisitet. Det virkelige «oss og dem» er ekstremistene og fanatikerne mot alle oss andre. På beredskap for EU s. 8 - 9 Den islamske stat (IS) s. 10 - 11 Nytt år – gamle trusler s. 12 - 13 Den kinesiske drømmen s. 14 - 15 Et nytt Ukraina? s. 16 - 17 s. 18 - 19 s. 2 Leder s. 3 og 22 Smått & stort Leserbrev s. 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 FolkogforsVar Nr. 1 2015 Sitatet Foto: Trey Ratcliff/WikiCommons ”Fred blir det først når menneske ikke bare er imot enhver krig, men også imot å vinne” Farefull ferd fremover? Telefon: Tlf: 22 98 83 60 Telefax: 22 98 83 61 kjeden: Hva kan vi forvente i 2015? s. 6 - 7 FASTE SIDER: Starten på 2015 har vært svært konfliktfylt og desverre er det flere kompliserte konflikter som nok ikke vil løses med det første. Det kan virke som om det vil bli en farlig ferd fremover – også i Europa. Bildet er hentet fra en veisperring i Øst-Ukraina. Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Sammfunnssikkerhets- og beredskaps Kappløpet vi ikke har råd til å tape s. 20 - 21 anerkjennelse; begrep i folkeretten om en stats aksept av en annen stat og/eller styre etter en statsomveltning. Kan beskrives som en handling hvor man gir til kjenne at man aksepterer en nyopprettet stat eller styre med status som nettopp det og de rettigheter og plikter som det medfører. Skiller mellom de facto anerkjennelse som er en foreløpig anerkjennelse på grunnlag av de faktiske rådende forhold, og de jure anerkjennelse som er en definitiv anerkjennelse som ikke kan kalles tilbake. Utgiver: Folk og Forsvar Krigens regler – like aktuelle fortsatt s. 4 - 5 anerkjennelse Oppslaget; F F ARTIKLER: Palestinas kamp for internasjonal Monica K. Mattsson Kämpe Forsiden innhold Elazar Benyoëtz Internettadresse: www.folkogforsvar.no E-post-adresse: [email protected] Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillingsseddel på siste side eller på www.folkogforsvar.no. Opplag: Pr. januar 2015: 8.000 eks. E-post red.: [email protected] [email protected] De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. GRAFISK PRODUKSJON: Layout: punkt&prikke… [email protected] Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe Alle våre artikler publiseres under lisens by-nc-nd (navngivelse-ikkekommersiellingen bearbeidelse). Dette innebærer at artiklene vi publiserer kan deles i form av kopiering, distribuering og spres i hvilket som helst medium eller format forutsatt at det oppgis korrekt kreditering, lenke til lisensen, og indikeres om endringer er blitt gjort. De kan videre ikke brukes til kommersielle formål, og det er ikke lov å remixe, bearbeide eller bygge på materialet for så å distribuere det endrede materialet. ISSN 0800-7926 Nytt temahefte Midtøsten og nord-afrika FolkogforsVar temahefte Folk og Forsvar gir ut et nytt temahefte som tar for seg statsdannelser og konflikter i Midtøsten. Den arabiske våren resulterte i omfattende politiske omveltninger og går nå inn i sitt femte år, i en region som er alt annet enn stabil. Borgerkrigen i Syria, fremmarsjen til terrorgruppen IS og store humanitære katastrofer preger nyhetsbildet. Hensikten med temaheftet er å si noe om bakgrunnen til dagens kaotiske region ved å gå dypere i Midtøstens moderne historie, regionens politiske og ideologiske Midtøsten og Nord-Afrika utvikling, kilder til identitet og kamp om ressurser. Heftet - statsdannelser og konflikter er skrevet av Folk og Forsvars studentpraktikant, Mads Myrbråten, som driver ordinær informasjonsvirksomhet i Folk og Forsvar ved siden av sin masteroppgave relatert til Saudi-Arabias utenrikspolitikk. Heftet kan bestilles kostnadsfritt på www.folkogforsvar.no eller på baksiden av dette bladet. Av Mads Myrbråten Feil i Nr. 5 2014 I artikkelen om Garnisonen i SørVaranger ble det skrevet at oberst Ivar Magne Sakserud var nåværende grensekommisær. Sakserud hadde jobben som kommissær fra 20102014, men pensjonerte seg sommeren 2014 etter å ha hatt stillingen i to perioder. Nåværende grensekommisær er oberst Roger Jacobsen som tiltrådte i stillingen juni 2014. Ny meningsmåling Ny meningsmåling fra Folk og Forsvar om holdninger til internasjonalt samarbeid er nå tilgjengelig. Litt over halvparten, 57 %, er helt eller delvis enige i at Norge bør delta med styrker i NATO-operasjoner med FN-mandat. Dette er en klar nedgang fra i fjor, da nesten 2 av 3 (64 %) mente det samme. Menn er mer positive (69 %) til dette enn kvinner (47 %). På spørsmålet ”Mener du at Norges medlemskap i forsvarsalliansen NATO bidrar til å trygge landet mot en fremmed makt, eller mener du at vårt medlemskap i NATO øker faren for angrep, eller mener du at NATO medlemskap ikke spiller noen rolle i så måte?” svarte 59 % at medlemskapet trygger landet. Dette er en nedgang fra 4 % i fjor. Kvinner er langt mer skeptiske til NATO-medlemskapets effekt enn menn. Blant menn mener 68 % at medlemskapet trygger landet, mens kun 50 % av kvinnene mener det samme. Andelen kvinner som mener at medlemskapet medfører en fare for angrep var 13 %. Hele 26 % av kvinnene svarer «vet ikke» på spørsmålet, mens 10 % av mennene sier det samme. Oppslutningen om NATO er imidlertid lavest blant de aller yngste, med kun 40 % av de spurte mellom 18-22 år som mener at medlemskapet trygger landet, men her er det like mange – 40 % – som svarer «vet ikke». Dette kan tyde på at kunnskapen om NATO er lav blant de yngste. Andelen som mener at medlems kapet øker faren for angrep, har imidlertid sunket til 8 %, mot 15 % i fjor. Det er blant de eldste, i aldersgruppen over 56 år, som man finner den største opp slutningen om NATO-medlemskapet. Her svarer hele 78 % at NATO-medlemskapet trygger landet. Litt under halvparten av de spurte, 49 %, mener at Norge bør delta i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EUregi. Også her er kvinner (42 %) mindre positive enn menn (56 %), og blant aldersgruppen 18-22 år svarer kun 24 % at vi bør delta, mens 37 % mener vi bør stå utenfor. Meningsmålingene kan lastes ned i sin helhet som pdf på www.folkogforsvar.no. Fredning av Akershus slott Kilde: Forsvaret.no Akershus festning er viktig for Oslos identitet, en unik kultur- og næringsarena og et populært rekreasjonsområde for tilreisende og byens befolkning. Borgen er fredet, og den 17. desember ble også resten av festningen fredet. Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt et innlegg i forbindelse med fredningen. Akershus festning har vært viktig for Norge i 700 år. Middelalderborgen fra 1300-tallet ble under Kong Christian IV omformet til et renessanseslott omgitt av nye festningsmurer etter bastionsprinsippet. Etter at Akershus festning ble nedlagt som aktivt forsvarsverk i 1814, ble nye bygninger oppført for Forsvaret som del av den selvstendige norske staten. Festningen er et nasjonalsymbol som tidligere sete for konge- og statsmakt og åsted for mange viktige og dramatiske hendelser. Slottet brukes nå som Regjeringens representasjonslokale og huser det kongelige mausoleum. Festningen er fremdeles i aktiv bruk, og besøkes årlig av 650 000 mennesker. Folk og Forsvar 3 Krigens regler – like I krig og kjærlighet er alt tillatt, sies det i et gammelt ordspråk. Men så enkelt er det nok ikke. I alle tider har det eksistert uskrevne regler i krigføringen, og visse «æreskodeks» blant de krigførende. Men brutaliteten i slaget ved Solferino i 1859 viste verden at det nok var behov også for en formalisering av krigens regler. Noen få år etterpå så den første Genève-konvensjonen dagens lys. Folkerett er ikke enkelt. I et nasjonalt rettssystem har man en nasjonalstat som lager lover, pålegger sine borgere å følge dem og straffer de som ikke gjør det. Er borgerne misfornøyde med lovverket, kan man påvirke myndighetene gjennom demokratiske prosesser. I folkeretten derimot, er man avhengig av staters enighet for å kunne skape regelverket. I dag finnes det rundt 200 selvstend ige stater i verden, med ulike kulturer, språk og tradisjoner. De nasjonale rettssystemene varierer i stor grad. Menneskerettigheter skal i utgangspunktet være allmenne, men de tolkes forskjellig i ulike kulturer. Adskillige filosofer har spekulert over krigens natur og mye sedvane skaper presedens for hva som er tillatt i krig. Ønsket om formelle avtaler kom allikevel tidlig fram. For at en stat skulle ville la seg binde av konvensjoner og traktater, kreves det imidlertid som regel at alle signaturland selv ser seg tjent med det som blir avtalt. Grunnen til at man har kommet til enighet om visse regler for krigføring, er at statene da kan forvente at de samme hensyn de må vise fienden også blir vist ens egne borgere og soldater. Og historien har vist oss at slike overenskomster er nødvendige. SOLFERINO Slaget ved Solferino (i dagens Italia) fant sted den 24. juni 1859, og sto mellom Frankrike og Sardinia på den ene siden og keiserdømmet Østerrike på den andre. Det var et usedvanlig brutalt slag som varte i 9 timer. På denne tiden mistet rundt 5 500 soldater livet, over 23 000 ble såret og rundt 11 500 soldater ble savnet eller tatt til fange. Grusomme beretninger om døende og sårede som nådeløst ble tatt livet av, skapte oppmerksomhet langt utenfor landegrensene. Det var svært begren- set med både kapasitet og kunnskap hos sanitetspersonellet. Sårede soldater, som var i stand til det, oppsøkte nærliggende landsbyer, men mange døde av forholdsvis enkle skader, i mangel på medisinsk behandling. En av dem som var til stede var Jean Henri Dunant, en sveitsisk forretningsmann. Han var i utgangspunktet på forretningsreise, og skulle møte keiser Napoleon III, som altså var i Nord-Italia, i full gang med en militær kampanje. Brått havnet forretningsmannen i et inferno. I møte med de grufulle scenene som utspant seg, forsøkte han å gjøre en innsats og hjelpe til med blant annet å organisere hjelpearbeidet og skaffe til veie sanitets materiell. Slaget ved Solferino gjorde så stort inntrykk på sveitseren at han besluttet å skrive en bok om sine opplevelser, «Minner fra Solferino», som kom ut i 1864. Her beskriver Dunant også innsatsen til de frivillige hjelpearbeiderne, og møtet med Florence Nightingale, som allerede var en foregangsfigur innen utviklingen av sykepleie og hygiene. Nightingale hadde også opparbeidet seg betydelig erfaring med krigens redsler, gjennom sitt arbeid under Krim-krigen noen år tidligere. «Minner fra Solferino», i utgangs punkt utgitt for egne midler, ble en suksess. Oversatt til en rekke språk ble den lest av de fleste av Europas statsledere. Hensynet til sårede i krig, og hjelpepersonellet som pleiet dem, var sentralt i boken. Dunant etablerte en fem-manns komité og tok initiativ til en konferanse, som var utslagsgivende for dannelsen av det internasjonale Røde Kors i 1863. I 1864 ble det holdt en ny konferanse, som resulterte i den første Genève-konvensjonen, med regler om beskyttelse av syke og sårede i krig, uavhengig av hvilken side de tilhører, og om at sanitetspersonell skal være beskyttet og ansett som nøytrale i en krig. I 1899 resulterte en større fredskonferanse i den første av flere Haag-konvensjoner. Senere kom det også tre Genève-konvensjoner til, og i dag har vi i tillegg regler om beskyttelse av skipbrud ne, av krigsfanger og av sivile. Det er også forbud mot mord, lemlestelse, tortur, nedverdigende behandling, gisseltaking og urettferdig behandling. En rekke reguleringer av type våpen som er tillatt benyttet i krigfør ingen, har også kommet på plass i løpet av årene som har gått. Sentralt i disse er forbudet mot unødig lidelse og overdreven skade. Målet for krigsinnsatsen er å uskade liggjøre motstanderen – gjøre han strids udyktig – ikke å påføre ham ytterligere lidelse. TEORI OG PRAKSIS? Verden i 2015 ser utvilsomt noe annerledes ut enn den gjorde for 150 år siden. I det 20. århundret opplevde man store, ødeleggende kriger, med nesten ufattelig store tapstall for de involverte statene. I fjor markerte vi blant annet starten på første verdenskrig i 1914, og i år er det 70 år siden avslutningen på 2. verdenskrig. Koreakrigen, Vietnamkrigen og en rekke andre konflikter satte også sitt preg på forrige århundre. Statene var i all hovedsak de viktigste aktørene i de fleste kriger, og slett ikke alle regler ble overholdt. Det har vist seg å være vanskelig å håndheve krigens folkerett, blant annet fordi ikke alle stater har signert de ulike konvensjonene og protokollene. Allikevel har man bygget opp et rettssystem for å styrke folkeretten. En stat i seg selv kan ikke tiltales og fengsles – det er derimot de enkelte individene (herunder statsledere) som kan stilles til rette for sine handlinger. Det gjøres bl.a. gjennom den internasjonale domstolen i Haag og dens Slaget ved Solferino. Foto: Scanpix 4 Folk og Forsvar aktuelle fortsatt? Foto: Didrik Linnerud/Hær/ Forsvarets mediesenter underliggende tribunaler, som iverksetter rettssaker mot individer mistenkt for å ha begått krigsforbrytelser. Også de enkelte nasjonalstater har et ansvar for å håndheve krigens folkerett. I Norge har Kripos en egen seksjon for internasjonale forbrytelser, som har det nasjonale ansvaret for etterforskning av krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Dette gjelder ikke bare norske statsborgere. Man kan også opprette sak på bakgrunn av ugjerninger begått i utlandet, av utenlandske statsborgere. Det har vært ført rettsaker i Norge som har dreid seg om krigsforbrytelser begått under Balkankrigen på 90-tallet, og saker som har sitt utspring i folkemordet i Rwanda i 1994. I fjor høst pågikk en ankesak som dreide seg om krigsforbrytelser i Rwanda, som fikk en viss oppmerksomhet i media. Den 16. desember i fjor falt dommen i lagmannsretten, og den tiltalte, Sadi Bugingo, ble funnet skyldig. Selve straffeutmålingen er ventet å komme i løpet av januar, men foreligger ikke i skrivende stund. Kripos har også etterforsket krigsforbrytelser begått av tamilske tigre på Sri Lanka, og krigsforbrytelser begått i Afghanistan og på Balkan, uten at dette har endt med tiltale. Krigføring er noe som er i kontinuerlig endring, og konflikter på 2000-tallet er ofte uoversiktlige. Den typiske krig er ikke lenger mellom to eller flere statsparter, men veldig ofte interne borgerkriger, ofte med mange parter involvert. Dagens kriger tar kanskje færre liv, men belaster ofte sivilbefolkningen i meget stor grad. Det er ikke lett å skille en stridende fra øvrig sivilbefolkning, og mange stridende, ikke-statlige grupper utnytter i stor grad den beskyttelsen man antar å få ved å gjøre grensene utydelige. Statene er på sin side selvfølgelig forpliktet til å følge de eksisterende konvensjonene, men stilles ofte overfor vanskelige valg og gråsoner. Når man kjemper mot en ikke-statlig motpart, kan man ofte heller ikke forvente den samme beskyttelsen for sine styrker, som man selv er forpliktet til å gi motparten. Angrep på FN-kontorer, summariske henrettelser av hjelpearbeidere og journalister og bruk av sivile som skjold, er dessverre hendelser som nyhetsbildet preges av med jevne mellomrom. Men også ikkestatlige stridende kan stilles til rette for sine gjerninger i Haag-domstolen eller for nasjonale domstoler, selv om dette nok ofte er enda mer kompliserte saker enn de som gjelder «statlige stridende». Det at en motstander ikke følger spillereglene, gir imidlertid ikke den andre part noen rett til å gjøre det samme. Dette er et argument som ble forsøkt brukt i flere tilfeller i rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. Blant annet tyskerne påberopte seg «krigens nødvendighet» som argument for sine handlinger, uten at dette fant gehør. NY TEKNOLOGI Moderne teknologi har muligens gjort det lettere å ty til maktbruk. Mens de tidligere tiders kriger har medført betydelige tap for de involverte statene, og i enkelte tilfeller nesten utslettet hele generasjoner av (hovedsakelig) unge menn, kan dagens krigføring, med presisjonsbomber, droner og avansert overvåk nings- og beskyttelsesutstyr gjøre «arbeids dagen» tryggere for de involverte. Først og fremst for soldatene, selvfølgelig, men dagens utstyr sparer også liv blant sivilbefolkningen. Med større presisjon, treffes i høy grad de målene man har utpekt. Allikevel er historiene mange om sivile følgeskader, blant annet i forbindelse med de amerikanske droneangrep ene i grenseområdene Pakistan/Afghanistan. I utgangspunktet skiller ikke folkeretten mellom ulike typer våpen. De samme krav om målutvelgelse og krigføring stilles ved bruk av våpenbærende droner, som for eksempel ved bruk av et bemannet jagerfly. Etter 10 år med dronekrig, har det unektelig blitt en del sivile tap. Sivile tap er ikke forbudt gjennom folkeretten, men de skal stå i forhold til de mål man oppnår – etter proporsjonalitetsprinsipp et. Reglene forsøker alltid å balansere de mili- tære mål – det å «vinne krigen» – med humanitære hensyn. Dette er ikke noen enkel øvelse, og konklusjonen på hvorvidt man klarer det i en gitt situasjon, avhenger nok i stor grad av hvem man spør. Hvor går grensen for hva som er akseptabelt og nødvendig av sivile tap? FRAMTIDEN FOR KRIGENS FOLKERETT? På mange måter er vel krigens folkerett et barn av en annen tid, og et system som til tider kan virke utilstrekkelig for dagens konflikter. Det meste av krigens folkerett dreier seg naturlig nok om avtaleverk mellom stater. I Genève-konvensjonenes to tilleggsprotokoller omfatter imidlertid bestemmelsene også frigjøringskonflikter (TP1), og borgerkriger der opprørerne har tatt kontroll over en del av territoriet til en stat (TP2). Det vil være vanske lig å se for seg noen store reformer i overskuelig framtid. Langt på vei dekker det gamle regelverket mange av dagens situasjoner, og der nye saker oppstår kan de ofte allikevel tolkes inn i eksisterende avtaler. Hva statene selv ønsker – og ikke minst klarer å enes om – er nok også en begrensende faktor. Det viser seg stadig at realpolitikken lever i beste velgående, og at hensynet til egen sikkerhet nok er det mest tungtveiende hos enhver stat. Folkeretten kan nok også beskyldes for å være politisert, i den grad at ledende stater også ofte besitter en viss definisjonsmakt når det kommer til internasjonale avtaler og ikke minst praktiseringen av dem. Allikevel er det nok i alles interesse å bevare avtaleverket man har bygget opp rundt krigens folkerett. For alt er ikke tillatt i krig. Det er det vel neppe i kjærlighet heller, når alt kommer til stykket. Av M onica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 5 Samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden: hva kan vi kan forv Det mange som er involvert i arbeidet med å skape et tryggere samfunn. På mange måter kan man se på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet som en sammenhengende kjede. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med hele kjeden, men for alle nivåer av forvaltningen er det viktig å ha tilstrekkelig kunnskap og oversikt over risiko og sårbarheter, drive effektiv og målrettet forebygging, ha tilstrekkelig beredskap og krisehåndteringsevne, kunne gjenopprette viktige funksjoner ved ødeleggelser, samt lære av erfaringer fra hendelser og øvelser. Blant de som inngår i samfunnssikkerhetsog beredskapskjeden finner vi blant annet nødetatene (politi, brann og helse), Sivilfor svaret, fylkeskommunene, Forsvaret, private aktører, frivillige organisasjoner m.fl. For ikke å komplisere bildet konsentrerer vi oss her om kommunen, fylkesmannen, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Justis- og beredskapsdepartementet. Kommunene skal sikre at befolkningens sikkerhet og beredskap blir ivaretatt. Når det oppstår en uønsket hendelse eller krise, skal kommunen informere alle som står på varslingslisten om deres rolle i krisehånd teringen. Større uønskede hendelser eller kriser begynner alltid i en kommune. Det er all grunn til å være imponert over hvordan mange kommuner selv klarer å løse problemene. Fordi man aldri kan være sikker på utfallet av en større uønsket hendelse eller krise, skal kommunen alltid varsle fylkes mannen om hva, når, hvordan, konsekvens er, egne tiltak, behovet for bistand og andre forhold. Denne varslingen fra kommunen til fylkesmannen er første ledd i samfunns sikkerhets- og beredskapskjeden. Fylkesmannen skal skaffe seg oversikt over situasjonen i fylket og befolkningens behov, og rapportere dette til sentrale myndigheter. Fylkesmannen er på ingen måte en passiv informasjonskanal. Fylkesmannen skal utøve et samordningsansvar for krisehåndteringen på regionalt nivå for å sikre optimale og Ødeleggelser på Værøy etter stormen Berit. Foto: Benjamin Strandquist/Flickr 6 Folk og Forsvar samordnede løsninger mellom aktørene. I langt de fleste tilfeller er det ekstremvær hendelser og naturkatastrofer som gjør at det kan være nødvendig for fylkesmannen å utøve sitt samordningsansvar. Fylkesmannen vil alltid løpende rapportere til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ved større uønskede hendelser og kriser, hvor slik rapportering vil være andre ledd i samfunnssikkerhets- og beredskapskjeden. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal understøtte departe mentets koordineringsrolle innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Direktoratet skal ha oversikt over sårbarhets- og beredskapsutviklingen i samfunnet og ta initiativ til å forebygge hendelser med sikte på å hindre tap av liv, helse, miljø, viktige samfunns institusjoner og store materielle verdier. DSB er den viktigste kilden Justis- og beredskaps departementet har for å orientere seg om samfunnssikkerhet og beredskap i kommun ene, og rapportering til departementet er tredje ledd i samfunns-sikkerhets- og beredskapskjeden. Det er selvfølgelig også andre aktører som rapporterer til departe mentet, bl.a. Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste, men hovedkilden er DSB. Direktoratet utarbeider flere typer rapporter og utredninger til departementet, men blant de viktigste er de årlige kom muneundersøkelsene. Justis- og bered skapsdepartementet skal orientere regjer ingen om tilstanden for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i sivil sektor. Direktoratet utgir ukerapporter fra torsdag til torsdag, hele året igjennom. Omfang er på en A-4 side, og rapportene er disponert med overskriftene fylkesmannsembetene, sivilforsvarets innsats og hendelser inter nasjonalt. Departementets øverste ledelse gjennomgår ukerapportene – og eventuelle andre rapporter – hver fredag morgen, og får da også utfyllende informasjon gjennom videokonferanse med DSB og andre beredskapsaktører, slik at departementet får et oppdatert og fyldig situasjonsbilde. Departementet er fjerde ledd i samfunns sikkerhets- og beredskapskjeden. Det er justis- og beredskapsministeren som gir slike orienteringer i regjeringskonferanser, men noen ganger blir det også orientert i statsråd. Det vil her være for omfattende å redegjøre for alle større uønskede hendelser og kriser i året som gikk. For bare å bli minnet om noen av dem, sakser vi noen ord fra DSBs ukerapporter: Brannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya, blant de største branner vi har opplevd i moderne tid, flodbølge i Statland, snøskred i Troms, ekstremnedbør i Lillehammer, storflom i flere kommuner i Sogn og Fjordane og Hordaland, oversvømte veier på Sørlandet… og vi kunne bare fortsette, og fortsette. Konsekvensene har vært store skader på boliger, næringsbygg, veier, kraft- ente i 2015? ledninger og utfall av fasttelefoni, bredbånd, mobilnettet og trygghetsalarmer over GSMnett. Dette har blant annet ført til at mange mennesker i en periode har måttet evakuere, og enkelte har også fått boligene sine fullstendig rasert. De materielle skadene har vært betydelige, både for den enkelte og for samfunnet. MER EKSTREMVÆR Det har til nå tidvis vært en del krevende ekstremvær i Norge, men hva kan vi videre forvente når det gjelder følgene av klima endringer i årene framover? Meteorologisk institutt og Norges vassdrags- og energi direktorat gir oss et grunnlag for å anta at vi vil oppleve oftere og mer dramatiske værhendelser. Det er likevel store forskjeller på endringer i klima i de ulike deler av landet vårt. Den årlige nedbøren i Norge har økt med om lag 20 % siden århundreskiftet. Den mest markante økningen i nedbør har vært i Sørvest-Norge og langs kysten i nord, og den kraftigste økningen har vært de siste 25 år. Data fra Meteorologisk institutt tyder på at årlig nedbør vil fortsette å øke, i gjennom snitt med 5-30 % fram mot slutten av århundret. Norges vassdrags- og energi direktorat har observert vannføringen i mange elver i flere tiår. En analyse av disse dataene viser at vårflommen i Norge kommer stadig tidligere. Det er fordi tempera turen har økt, og snøsmeltingen starter dermed tidligere. Vi forventer dessuten flere ekstreme nedbørsperioder med mye regn på kort tid over hele landet. Da får vi flere lokale store regnflommer. Snødybden har økt i fjellområder i indre strøk av Nord-Norge i løpet av de siste 50 årene, mens snødybden har avtatt i lavlandet i Sør-Norge og i kystnære områder. Snøsesongen blir kortere i hele landet fram mot år 2100, og i lavtliggende områder vil snøen bli nesten borte i mange år. Det vil fortsatt være enkelte år med betydelig snøfall. Det må fortsatt forventes snøskred i deler av landet, og sammen med omfanget av snø, vil de viktigste utløsningsmekanismene for skred være nedbør, temperatur og vindforhold. Sterk storm eller orkan vil vi kunne oppleve langs hele den ytre kyststrekningen av landet vårt, oftest i vinterhalvåret. I deler av Østlandet og Vestlandet har vi i de siste 50 år hatt en økning på 6-8 % i vindhastighet, mens det i landet for øvrig har vært liten eller ingen endring. Vind fra en uvanlig retning kan føre til store skader, selv om vindstyrken ikke er spesielt sterk. Snøen kan også bygge seg opp i større mengder og på andre steder enn før. Det vil kunne føre til større sannsyn lighet for snøskred. Høyere temperaturer og mulighet for redusert nedbør om sommeren kan gi redusert vannføring. Selv i deler av landet der ned- børen ikke forventes å bli mindre, kan den økte fordampingen i sommersesongen føre til flere tilfeller av tørke. Dette kan få følger for drikkevannsforsyningen og landbruket, og gi økt fare for skog- og lyngbranner. Det globale havnivået stiger. Hvor mye det vil stige er forskerne forsiktig med å uttale seg om. De er enig om at øking av havnivået vil være avhengig av utslippet av drivhusgasser. Flere av dem vil ikke utelukke at havnivået i Norge vil stige så mye som én meter fram til 2100. Det – sammen med hyppigere og voldsommere uværshendelser – er en skremmende tanke. GODT NOK FORBEREDT? Er vi godt nok forberedt til å håndtere alt dette? Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen fikk før nyttår spørsmål i Stortinget om hvilke tiltak som må til for at kommunenes arbeid med samfunnssikker het og beredskap skal bli bedre. Statsråden svarte at det viktigste virkemidlet for å unngå ny sårbarhet for naturhendelser er kommun enes arealplanlegging. Ved å ta hensyn til risikoen for ulike typer hendelser i planpro sessen, kan kommunene unngå at det bygges ut i risikoområder og sikre at det bygges på en slik måte at risiko reduseres. Ekstremvær, flom og skred er risiko- og sårbarhetsfaktorer som kommunene må ta høyde for i sin planlegging. Statsråden understreket også i sitt svar til Stortinget betydningen av godt samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene, at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støtter opp om kommunenes arbeid ved å utarbeide veiledere rettet mot lokalt nivå, og at det tilbys opplæring på Nasjonalt utdanningssenter for samfunns sikkerhet og beredskap (NUSB). Statsråden ville følge utviklingen gjennom de årlige kommuneundersøkelsene og analyser av fylkesmennenes tilsyn. Vi regner kanskje ikke orienteringer fra regjeringens medlemmer til Stortinget som et femte ledd i den ordinære samfunnssikker hets- og beredskapskjeden, men for helhetens skyld viser vi til Stortingets forretnings orden og til Reglement for åpne høringer, der stortingsrepresentantene ofte stiller spørsmål i Stortinget for å bli orientert om samfunnssikkerhet og beredskap. Det er et uttrykk som heter at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Det er i all hovedsak en velfungerende samfunnssikker hets- og beredskapskjede i forhold til politiet og de øvrige beredskapsaktørene. Derimot er ikke situasjonene tilfredsstillende når TNSgallup nylig har kartlagt at alt for mange kommuner mangler samspill, avtaleverk og øvinger mellom kommunene og de frivillige beredskapsorganisasjonene. Det er kun fire av ti kommuner som har inngått avtale med frivillige organisasjoner om assistanse ved ekstraordinære hendelser, og bare halvparten Aktuelle kilder Forskrift om kommunal beredskapsplikt, fastsatt 22. august 2011 av DSB med hjemmel i lov 15. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt. Instruks for samfunnssikkerhets og beredskapsarbeidet til Fylkesmannen og Sysselmannen på Svalbard, fastsatt ved kgl. res. 18. april 2008. Instruks for Direktoratet for samfunns sikkerhet og beredskaps koordinerende roller, fastsatt ved kgl.res. 24. juni 2005. Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering, fastsatt ved kgl. res. 15. juni 2012. Stortingets forretningsorden, ajourført 1. oktober 2014. Reglement for åpne kontrollhøringer, sist endret 12. november 2013. Stortinget: Dokument nr. 15:121 (2014-2015). Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (ANB): Hendelser og aktiviteter nasjonalt og internasjonalt, ukesrapporter 2014. Røde Kors: Felles beredskap – Felles ansvar, Rapport 2014. av dem organiserer felles beredskapsøvelser. Disse resultatene står i kontrast til det faktum at den norske beredskapen skal kjennetegnes ved å være et samvirke mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner. Vi har likevel store forventninger om en bedre samfunns sikkerhets- og beredskapskjede i 2015. Statsminister Erna Solberg uttalte på Røde Kors sitt landsmøte sist høst et tydelig ønske om at det nå blir skriftlige avtaler mellom kommunene og Røde Kors, den desidert største frivillige beredskapsorganisasjonen i Norge, og den eneste som ved kongelig resolusjon er støtteaktør for myndighetene. Det er neppe tvil om at ekstremvær vil føre til flere uønskede hendelser og kriser i årene framover. Samtidig bør vi også være forberedt på konsekvensene av hendelser som ikke er skapt av naturen – det være seg terrorhandlinger eller dataangrep. Helhetlig beredskap er blitt et nøkkelbegrep, og en velfungerende samfunnssikkerhets- og beredskapskjede, som også er forankret i skriftlige avtaler mellom kommunene og de frivillige organisasjonene, vil bidra til et tryggere og mer robust samfunn – der alle tar ansvar. Av Sverre Lagerløv Tidl. direktør, NUSB Folk og Forsvar 7 På beredskap for Offiserer arbeider i et oppblåsbart telt under en øvelse til Nordic Battle Groups beredskapsperiode. Foto. Scanpix Norge har siden 2005 deltatt i EUs innsatsstyrke Nordic Battle Group. To slike innsatsstyrker står på beredskap for EU hvert halvår – våren 2015 er det igjen Nordic Battle Group sin tur. Siden Maastricht-traktaten av 1992 har EU jobbet videre med å utvikle det som i dag heter Den felles sikkerhets- og forsvarspolitik ken (CSDP) og etablere seg som en relevant sikkerhetspolitisk aktør i sine nærområder. Under EU-toppmøtet i Helsingfors i 1999, ble medlemslandene enige om at EU skulle kunne stille en liten militærstyrke på svært kort tid. Den militære operasjonen Artemis i Den demokratiske republikken Kongo i juni 2003 viste hva EU var i stand til; Det tok kun 20 dager fra EU igangsatte operasjonen til de første bidragene var på plass. Denne evnen til rask deployering, i tillegg til at operasjonen ble ansett som svært vellykket, ga medlemslandene troen på at EU ville være i stand til å utvikle hurtigreaksjonsstyrker. I 2004 presenterte Tyskland, Frankrike og Storbritannia et forslag om opprettelsen av et antall mindre innsatsstyrker, EU Battle Groups (EUBG), som skulle være i stand til å gjennomføre selvstendige operasjoner på svært kort varsel. Opprinnelig ble det foreslått 13 innsatsstyrker, men siden har flere kommet til og det er i dag 19 stykker. Kjernen er en infanteri bataljon med tre kompanier – pluss støtteele menter og logistikk. Hver gruppe består av 1500-2000 personer, sammensatt av bidrag fra opptil syv land. Med to innsatsstyrker i beredskap skal EU ikke lenger bare være i stand til å drive med ”soft security”, altså å styrke sikkerheten i et land/område gjennom bruk av ikke-militære virkemidler, men også til å kunne reagere svært raskt med militære virkemidler. PÅ BEREDSKAP To innsatsstyrker står på beredskap i halvåret 8 Folk og Forsvar og skal kunne settes inn senest ti dager etter at en beslutning om å bruke dem er tatt. De skal kunne operere selvstendig i minst 30 dager eller opp til 120 dager med etterforsyninger. Aktuelle operasjoner vil for eksempel kunne være konfliktforebygging, evakuering, luftleveranser, eller stabilisering. Generelt sett vil det være snakk om enten å støtte tropper som allerede opererer i området, være de første styrkene som sendes inn i en krisesituasjon i påvente av etableringen av en større operasjon, eller utgjøre en mindre operasjon som krever rask deployering i en krise. Det er også meningen at innsatsstyrkene skal være disponible for FN, om de skulle ha behov for denne type støtte i sine operasjoner. Det er Rådet, satt sammen av EU-medlem menes utenriksministre (og i noen tilfeller forsvarsministre), ledet av Høyrepresentanten for utenrikssaker, som avgjør om en innsatsstyrke i beredskap skal tas i bruk eller ikke. Avgjørelsen krever enstemmighet. I 2015 vil det være ti år siden de aller første innsats styrkene stod på beredskap, men EU har hittil ikke tatt dem i bruk. Det kan være flere årsaker til dette. Blant annet har det vært stor uenighet innad i EU om dette er riktig verktøy å bruke. Noen ganger har det vært mer hensiktsmessig å opprette en vanlig operasjon istedenfor, som for eksempel i Mali i 2012. Andre ganger har det vært uenighet knyttet til den aktuelle konflikten, for eksempel var det stor motstand fra Storbritannia (som ledet innsatsstyrkene på beredskap) mot en operasjon i Den sentralafrikanske republikken i 2013, noe som resulterte i en franskledet operasjon istedenfor. NORDIC BATTLE GROUP I 2004 foreslo Sverige og Finland å etablere en Nordic Battle Group (NBG), med Sverige som ledernasjon. Pr. 2015 består Nordic Battle Group av Norge, Sverige, Finland, Irland, Estland, Latvia og Litauen, det er dermed den eneste innsatsstyrken som består utelukkende av småstater, samt den eneste med et deltakerland som ikke er medlem av EU. Nordic Battle Group har stått på beredskap to ganger, våren 2008 og våren 2011, begge gangene med et norsk bidrag på om lag 150 personer. Våren 2015 (1.januar-1.juli) er det igjen Nordic Battle Group sin tur, denne gangen med et norsk bidrag på om lag 70 personer. I følge Forsvarsdepartementets pressemelding vil Forsvaret stille med en avdeling på troppsstørrelse bestående av ledelse og fire eskortelag totalt på omkring 50 personer. I tillegg kan det bli aktuelt å delta med et mindre antall stabsoffiserer samt ulike spesialister innen transportplanlegging, teknisk vedlikehold, samt militærpoliti. Det legges også opp til å stille tre stabsoffiserer ved planelementet for NBG i Stockholm. Det er landene som deltar i den aktuelle innsatsstyrken som vil bære kostnadene ved en eventuell deployering, og det norske bidraget dekkes innenfor rammene av forsvarsbudsjettet. DEMOKRATISKE UTFORDRINGER? Pr. januar 2015 har EU fem militære og elleve sivile operasjoner pågående, og Norge deltar i de tre sivile operasjonene EULEX i Kosovo, EUCAP NESTOR i Djibouti og Soma- EU Fanen til Nordic Battle Group presenteres i Stockholm før innsatsstyrkens første beredskapsperiode våren 2008. Foto: Scanpix lia, og EUPOL COPPS i Palestina. Norge er det ikke-medlemmet som deltar i flest av EUs operasjoner, og dette samarbeidet fungerer i stor grad på samme måte slik som når partnerskapsland får delta i NATOs opera sjoner. Deltakelsen i Nordic Battle Group skiller seg imidlertid fra deltakelse i de vanlige operasjonene, og er også det sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU som har vært mest debattert i Norge. Ved deltakelse i sivile- eller militære EUledede operasjoner vil Norge få mulighet til å delta etter at rammen for operasjonen er fastlagt, og deltakelse kan dermed sees på som uproblematisk fra et selvråderettspers pektiv fordi man vet hva slags operasjon man takker ja til å være med på. Med deltakelsen i Nordic Battle Group er imidlertid dette ikke så veldig enkelt fordi oppdraget innebærer å være del av en integrert beredskapsstyrke. Innsatsstyrken trener sammen som én enhet og står på beredskap klar til å settes inn på svært kort tid dersom Rådet bestemmer det. Norge har, som ikke-medlem, ingen plass i Rådet og er ikke en del av strukturen som tar avgjørelsen på om styrkene skal settes inn eller ikke. Avtalen om den norske deltakelsen fastsetter at svenskene er pliktige til å holde Norge løpende informert om relevante diskusjoner i Rådet under en beredskapsperiode, samt at selv om enkeltmedlemmer ikke kan stanse deployeringen av innsatsstyrke så forbeholder deltakerlandene seg retten til å trekke ut sitt eget bidrag fra en eventuell deployering. Dette har imidlertid blitt ganske kraftig debattert i Norge, både i media og på Stortinget, for det er ikke helt klart om denne teoretiske retten til å trekke ut sitt bidrag også ville vært en reell rett skulle Nordic Battle Group brukes på en måte som Norge ikke ønsker å være en del av. Selv om Norge ikke ville kunne stanse bruken av Nordic Battle Group i seg selv, så vil det å trekke ut sitt lands bidrag til en slik integrert styrke kanskje kunne føre til at innsatsstyrken ikke vil kunne tas i bruk i det hele tatt fordi man vil være avhengig av alle elementene. Under samtrening før beredskapsperioden i 2011 klarte ikke Norge å delta med sitt bidrag til en av militærpolitiøvelsene i Sverige, noe som førte til kritikk fra EU fordi dette gjorde at øvelsen ikke fungerte. Det argu menteres også med at det nok vil være politisk vanskelig for Norge å eventuelt trekke ut sitt bidrag fordi dette er et prestisjeprosjekt i EU, og det vil nok jobbes hardt i kulissene for å hindre at et ikke-medlemsland skal kunne stikke kjepper i hjulene. Særlig vanskelig vil det være dersom det er første gang avgjørel sen tas om innsatsstyrkene skal brukes eller ikke. Dersom EU skulle enes om å ta i bruk Nordic Battle Group, vil dette sannsynligvis ikke være en kontroversiell operasjon, og det er derfor liten grunn til å tro at Norge skulle motsette seg å delta. Likevel er det slik at det ikke er sikret noen formell norsk deltakelse i avgjørelsen om en operasjon eller utform ingen av denne, noe som kan sees på som en demokratisk utfordring, særlig fordi det til syvende og sist kan være snakk om liv. UNDER PRESS Battle Group konseptet er under press i EU, og for hvert halvår de ikke blir brukt tas diskusjonen opp på nytt om det egentlig er noe poeng å videreføre konseptet. Som ikke-medlem i NATO har Sverige markert seg som en av de virkelig store pådriverne for sikkerhets- og forsvarssamarbeidet i EU. Det er også Sverige som til stadighet tar opp diskusjonen om ikke det er på tide å bruke innsatsstyrkene. Selv om virkemidlene har vært ikke-militære, har krisen i Ukraina vist at EU i økende grad er å regne for en sikker hetspolitisk aktør. Russlands handlinger det siste året har imidlertid ikke lagt noen demper på Sveriges ønske om å vise at EU også kan være en sikkerhetspolitisk organisasjon med militære virkemidler. Når det nå er Sveriges tur til igjen å lede en innsatsstyrke på beredskap, er det mange som venter at presset vil være enda større på å ta den i bruk hvis en passende anledning skulle by seg. Våren 2015 har Norge dermed mulighet til å bli med på et viktig skritt i EUs sikkerhets- og forsvars politiske samarbeid, men det vil også kunne bli et halvår der de reelle mulighetene for norsk innflytelse i Battle Group konseptet blir satt på prøve. Av K athinka Louise Rinvik Bratberg Folk og Forsvar 9 Den islamske sta Den islamske staten (IS), også kjent som ISIL/ISIS, har i løpet av 2014 fått kontroll over store områder i Irak og Syria. I sitt selvutnevnte kalifat – uten internasjonal anerkjennelse – styrer gruppen sivilbefolkningen med frykt og brutale avstraffelser mot opponenter, eller andre som ikke lever opp til den strenge tolkningen av islam. En koalisjon bestående av 40 land ble i september 2014 enige om å starte en militær kampanje mot IS, i et forsøk på å svekke terrorgruppen. Hva er statusen til IS og har militærkampanjen hatt noen effekt? Hverken Vesten eller de nærliggende nabolandene forutså styrken og kraften til terrorgruppen, som i løpet av kort tid erobret store landområder nordvest i Irak og nordøst i Syria. De har innført strenge islamske lover og truer eksistensen til befolkningsgrupper som kurdere, yezidier, kristne og sjiamuslimer. IS kontrollerer store områder i grenseområdet mellom Irak og Syria, deriblant den selvutnevnte hovedstaden Raqqa i Nord-Syria, ikke langt fra den tyrkiske grensen. Det er anslått at terrorgruppen består av omtrent 30.000 soldater, men den raske fremgangen til IS hadde ikke vært mulig uten allierte grupperingers støtte. Noe av årsaken til at andre grupper har valgt å alliere seg med IS er deres felles kamp mot president Bashar al-Assad i Syria, mens enkelte grupper i Irak velger å gå inn i allianse med IS på grunn av den sekteriske splittelsen, og sunnimuslimenes kamp mot den sjiamuslimske dominansen i det irakiske maktapparatet. OVERGREP I følge en rapport fra Amnesty og en artikkel i The Times, anses slaveholdet til IS å være det mest omfattende i dette århundret. Jenter så unge som 12 år, blir solgt som varer mellom IS-krigerne, noen for under 200 kroner. Gjennom intervjuer av jenter som har rømt fra IS-fangenskap, frem kommer det grusomme historier om overgrep satt i system. Det er også omfattende bruk av barnesoldater i terrorgruppen. I følge en rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs hjelpeprogram i Irak, er det rapportert om at barn ned i 12-årsalderen mottar militær trening av IS i den irakiske byen Mosul. I nærheten av byen Raqqa er det flere treningsleirer rettet mot ungdom, der både religiøs og ideolog isk indoktrinering, så vel som militær trening står på agendaen. Barn og unge er også øyevitner til de offentlige henrettelsene som gjennomføres i regi av IS i områder under deres kontroll. En representant fra Redd Barna i Jordan, Misty Buswell, har uttalte at: “Det er ingen overdrivelse å si at vi kan tape en hel generasjon i traumer.” MILITÆRKAMPANJEN Amerikanske og allierte fly har siden begynnelsen av august gjennomført rundt 1700 luftangrep mot IS i Irak og i Syria. Operasjonen har fått tilnavnet Operation Inherent Resolve som er en fellesbetegn else på luftangrepene mot IS i begge land. I Irak deltar flere vestlige land, mens i luftangrepene rettet mot IS i Syria deltar fem arabiske allierte sammen med USA. Den amerikanske forsvarsministeren Chuck Hagel besøkte den irakiske hovedstaden den 9. desember, der han ble møtt av den irakiske statsministeren Haidar al-Abadi, som etterspurte hyppigere og kraftigere luftangrep mot terrorgruppen. Bare siden julaften har allierte fly bombet IS 136 ganger, ifølge Aftenposten som har gjennomgått rapporter fra den amerikanske sentralkommandoen. Selv om IS fortsatt har fotfeste og kontroll flere steder i Irak og Syria har militære angrep svekket terror gruppen militært og økonomisk. Luft angrepene mot IS startet i Irak i begyn nelsen av august 2014 da terrorgruppen erobret store og viktige byer i en fart som overrasket de fleste. Den irakiske regjer ingen ba om utenlandsk militær støtte og assistanse, siden den irakiske hæren ikke klarte å stoppe fremgangen til IS. Amerikanske luftangrep rettet seg i stor grad mot terrorgruppens styrker, som på det tidspunktet hadde erobret viktig byer som Mosul, og mot IS-styrker som opererte farlig nær kurdiske områder og den irakiske hovedstaden Bagdad. I oktober startet USA og fem arabiske land luftangrep også mot IS i Syria. Flyangrepene mot terrorgruppen i Syria fant derimot ikke sted etter en invitasjon fra syriske myndigheter, og angrepene hadde heller ikke støtte i FNs sikkerhetsråd. Luftangrepene ble gjen nomført for å ramme terrorgruppen i deres IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi under en tale i en moské i Irak. Foto: Scanpix 10 Folk og Forsvar t (IS) “hovedstad” og for å skåne sivilbefolk ningen i byer som Kobani mot overgrep fra IS. Terrorgruppen har tidligere tjent store penger på salg av olje på det svarte markedet. Flere av de erobrede oljeraffine riene som IS tidligere kontrollerte, er nå tatt tilbake. Dette reduserer dermed gruppens inntektskilder. GAMLE FIENDER BLIR UFRIVILLIGE ALLIERTE Under den amerikanskledede militærkampanjen mot IS, har USA muligens funnet en alliert i en gammel fiende, Iran. Den islamske stat fremstår som en sikkerhetstrussel mot Midtøstens stabilitet, da også mot Iran. Spesielt kan Irans interesser i Irak, som ble styrket etter 2005 da sjiamuslimene fikk formell makt i landet, være truet. Et amerikansk samarbeid med Iran er ikke offentlig anerkjent, og den amerikanske utenriksministeren John Kerry uttalte den 3. desember at det på nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å koordinere noen militær innsats med Iran. Han uttalte derimot at “nettoeffekten er positiv” av rapporterte iranske angrep mot IS-mål i Irak. En iransk diplomat og talsperson for det iranske utenriksdepartementet, Marzieh Afkham, uttalte også at de “ikke vil bekrefte nyhetene om samarbeid på militært nivå”. Det er tidligere kjent at lederen for Irans Revolusjonsgarde og elitegruppe, al-Qudsbrigaden, Ghasem Soleimani, flere ganger har befunnet seg i Bagdad i løpet av 2014, for å bistå irakiske sikkerhetsstyrker med rådgivning. Det er svært sjelden at USA og deres arabiske allierte, som er med i den militære koalisjonen mot IS, har felles interesser med deres gamle erkerival Iran. At Iran er med i kampen mot den islamske stat på en eller annen måte, bidrar til et kraftigere og mer samlet Midtøsten, i kampen mot en gruppe som truer stabili teten i en allerede skjør region. FREMMEDKRIGERE Den islamske stat har mottatt en større strøm av utenlandske fremmedkrigere enn noen andre terrororganisasjoner tidligere. Årsakene til at utenlandsk ungdom reiser fra trygge omgivelser i Vesten og andre land kan være mangfoldige og sammensatte. Men propagandamaskineriet til IS, den forferdelige situasjonen til sivilbefolkningen i Syria, samt proklamasjonen av det islamske kalifatet gjennom IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi, må muligens tillegges noe vekt. De mange fremmedkrigerne blir vurdert som en potensiell sikkerhetsrisiko av ulike sikkerhets- og etterretningstjen ester i Vesten og arabiske land. Det pågår store diskusjoner i de europeiske hoved stedene for å igangsette effektive tiltak som kan brukes for å stanse den voldsomme strømmen av borgere som reiser til Syria og Irak for å krige for terror-organisasjoner som IS. I Storbritannia snakkes det om å innskrenke reisefriheten til radikale islamister og innføre en strengere terrorlovgivning. I den norske regjeringen utredes det også lovforslag som kan redusere norske borgeres muligheter til å krige for terror organisasjoner. Innad i IS er det imidlertid også egne tiltak for å beholde lojaliteten til de utenlandske fremmedkrigerne. Det er rutine ved ankomst til terrorgruppen at IS konfiskerer passene til utlendingene som velger å knytte seg til gruppen. Det er i den siste tiden meldt om flere vestlige fremmedkrigere som ønsker å forlate terrorgruppen. IS har rutiner for å brenne IS-soldater i den selvutnevnte hoved staden Raqqa i Nord-Syria, ikke langt fra den tyrkiske grensen. Foto: Scanpix pass, noe som vanskeliggjør vestlige lands muligheter til å få potensielle avhoppere tilbake til sine respektive land. Fremmedkrigerne selv frykter også eventuelle straffereaksjoner fra myndighetene ved tilbakekomst. VEIEN VIDERE Til tross for at den militære koalisjonen bistår irakiske myndigheter med trening, støtte, og rådgivning, samt utfører luft angrep, er det svært liten vilje blant de allierte til å gå inn i en fullskala bakkekrig mot IS i Irak. Skulle koalisjonen ha villet gå inn i en ny bakkekrig, viser historien at det slett ikke er sikkert at operasjonen hadde lykkes. Det er tydelige spenninger i det irakiske samfunnet – både blant befolkningen og innad i det politiske systemet. Konflikten og spenningene i Irak vil fortsette, om ikke kampanjen også koordineres politisk. Derfor vil det til syvende og sist være irakerne selv som kan – og bør – løse situasjonen. Den irakiske statsministeren Haidar al-Abadi startet arbeidet med å bygge allianser med ulike sunnimuslimske grupperinger da han tok over embetet i september 2014. Hvis han lykkes i sitt arbeid vil muligens flere av IS sine sunnimuslimske støttespillere ta avstand fra terrorgruppens brutale fremferd, og dermed være istand til å ta en aktiv rolle i det politiske bildet i Irak. Det mest uro vekkende er kanskje at andre islamistiske grupperinger i regionen og verden for øvrig den siste tiden har sverget troskap til IS og deres leder, Abu Bakr al-Baghdadi. Over tjue islamistiske, militante, grupperinger i minst 13 land har sverget troskap til IS. Den militante gruppen Ansar beit al-Maqdis, som opererer på Sinai-halvøya i Egypt, sverget troskap til IS den 10. november. Det er også rapportert om at den islamistiske gruppen Ansar al-Sharia i Libya har sverget troskap til IS og proklamert et eget islamistisk emirat i byen Derna i Libya. Det at flere islamistiske grupperinger slutter seg til IS, kan by på større utfordringer i kampen mot terror og mot IS. Styresmaktene i Egypt har lite myndighetskontroll på Sinai-halvøya, og det samme problemet har styresmaktene i Libya mange steder i landet. Om IS får fotfeste gjennom andre grupperinger i Midtøsten og Nord-Afrika kan det potensielt gjøre gruppen sterkere, og resultere i en mer langvarig kamp mot terror. Den geografiske utvidelsen av IS som organisasjon krever også større koordinering på regionalt nivå, mellom stater i regionen for å styrke stabiliteten etter Den arabiske våren. Av m ads myrbråten Folk og Forsvar 11 Nytt år – gamle tr Voldelige ekstremister vil prege sikkerhetsagendaen i 2015. Et trusselbilde som blir mer sammensatt stiller oss overfor krevende sikkerhetsutfordringer i det nye året. Verden kan ikke lenger deles inn i ”her” og ”der”. Trusler ute har konsekvenser også hjemme. Innenriks- og utenrikspolitikken blir stadig tettere sammenvevd. Det gjør at de politiske utfordringene vi møter i Norge i større grad henger sammen med det som skjer ute i verden. Terror har kommet på sikkerhetsagendaen. Terrorangrepene mot World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001 er den enkelthendelsen som har endret den internasjonale sikkerhetsagendaen mest siden Berlinmurens fall i 1989. Angrepene utført av en liten gruppe menn fra ulike stater i Midtøsten ved hjelp av tapetkniver og kommersielle passasjerfly som molotovcocktails mot finanssenteret og hjertet i verdens sterkeste militærmakt endret noe av måten man tenker sikkerhet på i de fleste land i verden. DYPERE OG BREDERE Sikkerhetsbildet i verden ved inngangen til 2015 er mer usikkert enn på lang tid. En arabisk vår som aldri ble sommer, en palestinsk løsning som fortsatt er langt, langt unna og utfordringer som gjenstår etter langvarige operasjoner i Afghanistan og Irak spiller inn. Terrororganisasjonen ISIL har erobret landområder i Irak og Syria. Fjoråret ga store sikkerhetspolitiske endringer i Europa med den folkeretts stridige russiske anneksjonen av Krim. En separatistbevegelse av prorussiske opprørere har tatt kontroll over østlige deler av Ukraina, og Russland kan mistenkes for å drive avansert hybridkrigføring. Dette bidrar på ulikt vis til en uforutsigbar sikkerhetssituasjon internasjonalt og illustrerer at noe er endret. Både i Europa, USA og Australia advarer etterretnings- og sikkerhetstjenestene om et hevet trusselnivå fra internasjonale terrornettverk, hjemvendte fremmedkrigere eller selvradikaliserte enkeltpersoner. Trusselbildet Norge står overfor er derfor mer alvorlig og mer sammensatt enn før. ØKT TRUSSELNIVÅ I ”Åpen trusselvurdering 2014” skriver Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) at «Terrortrusselen i Norge vurderes som skjerpet. Ekstrem islamisme utgjør fortsatt den mest alvorlige terrortrusselen i Norge.» Forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) presenterte nylig sin analyse av 121 terrorplaner eller -hendelser som fant sted mellom 1994 og 2014 og konkluderte med at ”..terrorismen i Europa blir mer målrettet, mens angrepsformene og våpnene som terroristene bruker blir mer diverse. -Trusselbildet har altså blitt mer uforutsig bart på grunn av flere aktører og flere taktikker, mot flere typer mål..”. Felles for mer ustabilitet ute er at det påvirker oss hjemme på to vis. Et bredere sikkerhetsbilde gjør at flere aktører kan påvirke, fra hjemmeradikaliserte politiske eller religiøse ekstremister, til opprørs grupper påvirket av stater med ulike interesser. Et mer sammensatt og dypere sikkerhetsbilde gjør at virkemidlene blir flere, og spenner fra cyberoperasjoner og informasjonskrigføring, til trusler om halshogging i private hjem. Det gjør sikkerhetssituasjonen ved inngangen til et nytt år både mer alvorlig og mer uforutsigbar. Fra demonstrasjon i Paris etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo gjennomført av to radikaliserte unge menn. Foto. Scanpix 12 Folk og Forsvar TERROR OG FREMMEDKRIGERE Terrorisme, om man ser det som politisk motivert bruk av vold, er ikke et nytt fenomen. Bare fra egen historie har vi nok av eksempler på kongemord for å påvirke makt, og angrep på sivile for å skape frykt. Trusler fra terrorgrupper og geriljastrategi brukt i den lavere enden av konfliktspektret som substitutt for krigføring er ikke noe nytt hverken i verdenspolitikken eller i Europa. Vold fra ekstremist- og separatistgrupper er ikke noe nytt, hverken i Europa eller verden for øvrig, men vi ser likevel noe nytt nå. Men vi ser likevel noe nytt nå. To ting er nye. Trusselen er nærmere, og den kan i større grad komme innefra. usler I fjor kom rapportene om at flere norske borgere fra samme gate i Fredrikstad har reist til Syria og Irak som fremmedkrigere, for å bidra i en blodig borgerkrig. Internasjonale og europeiske sikkerhetstjenester advarer i sine trusselvurderinger om en økende terrortrussel fra personer som etter å ha gjennomgått en radikaliseringsprosess blir villige til å bruke vold. Enten ved å begå ekstreme voldshandlinger i samfunnet de er en del av, eller ved at mange reiser til konfliktområder i utlandet, og kan komme tilbake som kompetente fremmedkrigere med kunnskap og kamperfaring som kan utgjøre en enda større sikkerhetstrussel. Frykten for at dette medfører et økt trusselnivå her hjemme har bidratt til å sette debatten om strategier for å møte og forebygge trusselen høyt oppe på dagsorden. På få år har dette gått fra å være et nisjeområde innenfor justispolitikken som kun et lite utvalg mennesker interesserte seg for, til å bli en av de mest sentrale politiske debattene om trygghet og sikkerhet både i Norge og internasjonalt. Om enten det er basert på et forkvaklet syn på politikk eller religion, er det en trussel som må møtes for å forbygge rekruttering, radikalisering og at unge som reiser til konfliktområder. Få er uenige i at det trengs tiltak for å bekjempe og begrense en økt terrortrussel mot Norge og norske interesser. KUNNSKAPSSTYRT OG FAKTABASERT Vi trenger mer kunnskap og en bedre situasjonsforståelse for å møte terror trusselen. Norge har to små, men verdens ledende, forskningsmiljøer i FFI og Politi høgskolen (PHS). Et felles kontraterrorsenter (FKTS) er opprettet. En helhetlig myndighetsstrategi mot voldelig ekstre misme er revidert og forbedret i 2014. Det finnes få enkle løsninger. Det trengs mer forskning for å lykkes med forebygging mot radikalisering og rehabilitering av Mer informasjon om norske og internasjonale kilder om radikalisering og ekstremisme kan finnes på regjeringens nettsted: www.radikalisering.no Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) PHS/NUPI – konsortium for forebygging av terrorisme Ensomhet i ungdomstiden er en faktor som kan forbindes med radikalisering. Foto: Scanpix hjemvendte fremmedkrigere. Velger vi å styrke kunnskapsgrunnlaget styrkes beslutningsgrunnlaget for våre myndigheter. Dersom eksperter og politikere legger en forenklet analyse av en sivilisasjonskonflikt mellom Vesten og islam til grunn for utarbeidelsen av trusselbildet og vår forsvars- og sikkerhetspolitikk, ender vi også opp med et forenklet trusselbilde og en forenklet sikkerhetspolitikk. Dette er ikke treffsikkert nok i en stadig mer kompleks verden. Bedre samarbeid mellom terrorforskerne og sikkerhetstjenestene kan derfor være en vei å gå. Det samme kan mer målretting av forebyggingstiltak. Vi går inn i det nye året med varsel fra PST om at det er over 50 prosent sjanse for at det vil skje et terrorangrep i løpet av året. Oppmerksomheten er rettet mot radikalisert ungdom som vil sloss for islam. Samtidig viste 22. juli i 2011 oss på det mest brutale vis hvilken skremmende kraft som kan finnes i de ensomme ulvene. Usikkerheten vil være der. Truslene vil være der. Vårt beste vern ved siden av god beredskap er god kunnskap. DEFINISJONER (FRA REGJERINGEN.NO): Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål. Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål. Radikaliseringsprosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier RADIKALISERINGSPROSESSEN KARAKTERISERES GJERNE VED FØLGENDE UTVIKLING: • utvikling av et ensidig verdensbilde • ikke rom for alternative perspektiver • drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, anses som nødvendig • en tanke om at hensikten helliger midlene Av E irik Øwre Thorshaug Rådgiver, stortinget Folk og Forsvar 13 Bylinefoto: John Petter Reinertsen/Samfoto HANDLINGSPLANER MOT EKSTREMISME Flere land har utarbeidet omfattende forebyggingsstrategier mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Storbritannia, Nederland, Danmark og Norge er blant de europeiske landene der myndighetene har utarbeidet handlingsplaner for å forebygge at enkeltpersoner blir radikalisert og villige til å begå voldelig ekstreme handlinger. EU og FN har egne strategier mot terrorisme og voldelig ekstremisme. Norge presenterte regjeringens handlingsplan mot radikaliser ing og voldelig ekstremisme: «Felles trygghet - felles ansvar» i desember 2010, og presenterte en ny og oppdatert «Handlings plan mot radikalisering og voldelig ekstre misme» i juni 2014. Fra politisk hold har det vært viktig å vise handlekraft å finne ”konkrete tiltak som virker”. En utfordring her er at vi fortsatt vet for lite om hva som faktisk virker. FAKTA «Den kinesiske drø Det har snart gått fem år siden tildelingen av Nobels fredspris til dissidenten Liu Xiaobo satte en bråstopp for de relativt gode forbindelsene mellom Norge og Kina. Det har nok ikke påvirket Kina i nevneverdig grad. Her hjemme er vi for tiden mest opptatt av at kinesiske selskap ser ut til å være ute etter å kjøpe Flytoget. Men også andre norske næringer merker konkurransen fra Kina. Til tross for at den økonomiske veksten bremses også i Kina, inntok landet i løpet av 2014 plassen som «verdens sterkeste økonomi basert på kjøpekraft» i Det internasjonale pengefondets rangering, og gikk dermed forbi USA. De økonomiske ambisjonene er store, og nye markedsmuligheter åpner seg. Forholdet mellom Russland og Vesten er som kjent anspent og preget av sanksjoner og motsank sjoner etter annekteringen av Krim-halvøya i mars i fjor. Norsk oljebransje er blant dem som merker sanksjonene på kroppen. Enkelte samarbeidsprosjekter må de selv trekke seg fra, på grunn av sanksjonsregimet, mens andre avtaler kanselleres som en motreaksjon fra russisk side. Kina har gradvis økt aktiviteten i nordområdene gjennom hele 2000-tallet, og rykker nå også inn i mange av de «ledige» avtalene med Russland. Forholdet mellom de to stormaktene styrkes dermed ytterligere. Man skal heller ikke glemme at begge land for tiden preges av sterke, profilerte ledere. XI JINPING Kinas øverste leder, Xi Jinping, tok over som Kommunistpartiets generalsekretær i november 2012, og ble Folkerepublikken Kinas president i mars 2013. Han er også leder for den sentrale militærkommisjonen, som har direkte kommando over Folkets Frigjørings hær, det kinesiske forsvaret. Kina har riktignok en forsvarsminister også, men denne utøver kun politiske oppgaver, som f.eks kontakt med 14 Folk og Forsvar andre lands militære styrker. Xi Jinping er en svært mektig mann i Kina. Han har markert seg ved å innføre flere reformer som samler stadig mer makt i lederens hender. Samtidig har han erklært viktigheten av å bekjempe korrupsjon, og av å videreutvikle markeds økonomien, og lanserte i 2013 begrepet «den kinesiske drømmen» for å fornye den kinesiske nasjon. I desember i fjor beviste han at han tok arbeidet mot korrupsjon på alvor, da han arresterte Zhou Yongkang, tidligere nasjonal sikkerhetssjef og medlem av Politbyråets stående komité. Saken er ennå ikke kommet opp for retten, men følges med stor spenning. I Aftenpostens nyttårskavalkade i år utpekte avisen Xi Jinping som «den mektigste kinesiske leder siden Deng Xiaoping og Mao Zedong». Det anerkjente businessmagasinet Forbes rangerer Xi Jinping som verdens tredje mektigste person, etter Vladimir Putin og Barack Obama og foran Paven og Angela Merkel. Han ser også ut til å nyte relativt stor popularitet på hjemmebanen, men har allikevel sine utfordringer å hanskes med innenriks. HONG KONG I fjor høst og vinter ble det avholdt store demonstrasjoner i Hong Kong, hovedsakelig dominert av studenter. Kravene var mer selvstyre, demokrati og frie valg i regionen. De ønsket også at Hong Kongs øverste leder skulle fratre sin stilling. Slik det er nå, er valgsystemet langt på vei kontrollert av Beijing. En komite på 1200 medlemmer utgjør i dag et elektorat som velger Hong Kongs øverste leder, til tross for at det er fastslått i lov at denne skal utpekes i valg med alminnelig stemmerett. De kinesiske myndighetene har fastsatt år 2017 som fristen for å gjennomføre et slikt valg, men i fjor gikk de ut med at kandidatene som skal få stille i dette valget skal utpekes av en nominasjonskomité utgått fra den samme komiteen som i dag velger lederen. Dette skapte sterke reaksjoner, og førte til at demonstranter i september i fjor slo leir på Hong Kongs gater, etter mønster fra Occupy Wall Street demonstrasjonene. Dette er de største protestene som har funnet sted i Hong Kong etter 1997, da britene ga sin tidligere kronkoloni tilbake til Kina. Det fulgte den gang med en del klausuler for overdragelsen, blant annet forpliktet Kina seg til å sikre Hong Kong en høy grad av selvstyre og å styre etter prinsippet «ett land, to systemer». I desember i fjor besluttet Hong Kongs øverste leder at demonstrasjonene måtte stoppe, og politiet ryddet vekk barrikader og leire. Dette gir nok imidlertid ingen garanti for at ikke situasjonen blusser opp igjen i året som kommer. XIANJANG Men det er ikke bare i Hong Kong at temperaturen er høy. Den nordvestlige Xianjiangprovinsen har lenge vært et problem for myndighetene. Xianjiang, eller det gamle ØstTurkistan, er hjem for majoriteten av de rundt Fra demonstrasjonene i Hong Kong den 31. desember 2014. Foto: Scanpix mmen» Lokalbefolkningen står i kø for å ta imot nødhjelp fra den kinesiske ambassaden i Sør-Afrika. Foto: Scanpix 11 millionene i folkegruppen uighurene. De er muslimer og snakker et tyrkisk-lignende språk. Området har vært omstridt helt siden slutten på 1800-tallet. Uighurene erklærte seg selvstendige i 1944, og opprettet republikken Øst-Turkestan. Noen selvstendig republikk ble imidlertid ikke anerkjent, og da Kina ble kommunistisk i 1949 ble området innlemmet i Folkerepublikken Kina. Siden da har det vært en bevisst politikk å flytte inn flere av majoritetsbefolkningen Han-kinesere, for å demme opp for frigjøringstanker. Xinjiang-provinsen er strategisk viktig, og strekker seg inn i både Kaukasus og Midtøsten. Både Russland, Mongolia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan og Pakistan er blant naboene. I 1955 fikk regionen formelt status som ”selvstyrt region i Folkerepublikken”. Selvstyret var imidlertid ikke påtagelig. Mange uighurer ble arrestert, og jord og eiendommer ble kollektivisert. I 1966 inntok Maos Rødegardister landet, og sørget bl.a. for at alle moskeene ble stengt. Det skulle ta 13 år før de første moskeene ble åpnet igjen, lenge etter Maos død. I dag er det igjen en viss religionsfrihet i området, men det er stor spenning mellom minoritetsbefolkning en og det statlige Kina. Moskeer og koran skoler må godkjennes av myndighetene for å få lov til å være i drift. Kinesiske myndigheter beskyldes for å undertrykke minoritetsbefolk ningen. Mange uighurer ønsker en ny selvstendig stat, og det rapporteres om sterke reaksjoner mot de som tar til tale for dette offentlig. De fleste uighurer markerer sin motstand på en fredelig måte, men enkelte vender seg mot militante, muslimske organisa- sjoner. Øst- Turkestans Islamske Bevegelse (ETIM), er oppført på FNs liste over globale terroristorganisasjoner, og antas å stå bak en rekke terrorhandlinger i Kina. ETIM ønsker opprettelsen av en selvstendig, islamsk stat, men er en relativt liten gruppe. I tillegg antas det å eksistere minst åtte andre militante uighuriske grupper med varierende grad av tilhold i Xinjiang, både islamske og sekulære. Fjoråret var et spesielt voldelig år, med flere terrorangrep som krevde adskillige menneske liv. Den 1. mars 2014 ble det utført et terrorangrep på en togstasjon i Kunming i det sørlige Kina, der 29 personer mistet livet og 143 ble såret. Den 22. mai eksploderte to bilbomber ved en markedsplass, drepte 31 og såret 90 mennesker. Den 28.juli er det rapportert at 37 sivile ble drept i et angrep med kniv og økser i Shache-fylket, mens 59 terrorister ble drept av det kinesiske politiet. Kinesiske media rapporterte også at 215 personer ble arrestert under et angrep på en politistasjon, mens uighurske talspersoner hevder at de arresterte kun deltok i en fredelig demonstrasjon i nærheten av stasjonen. Den 21. september ble det rapportert at en serie bombeeksplosjoner i Luntaifylket skapte en svært anspent situasjon. Seks mennesker ble drept i eksplosjonene, men dette igangsatte en rekke opprør rundt om i regionen, og mer enn 40 demonstranter ble drept av politiet. Nå i januar ble også 17 offentlige tjenestemenn tiltalt og dømt for tjeneste feil i forbindelse med septemberopprøret. Den 12. oktober ble et landbruksmarked angrepet med kniver og eksplosiver, og 22 mennesker ble drept. Og den 29. november ble 15 mennesker drept i nye uroligheter i Shache. Situasjonen i Xianjiang-provinsen virker eksplosiv nå i inngangen til 2015, men tilgangen på informasjon fra regionen er dårlig. De kinesiske myndighetene øker kampen mot terror. Xianjiangs partisekretær, Zhang Chunxian, uttalte at situasjonen var «ekstremt dyster», og videre at anti-terror arbeidet gikk inn i en ny fase som var «mer komplisert og mer intens». Kritikere peker på at menneskerettighetssituasjonen også er dyster i Xianjiang, og at begrensinger på kultur og religion framprovoserer angrep ene. Dette tar imidlertid myndighetene avstand fra. KINA INN I 2015 Hva kan så året vi akkurat har gått inn i bringe for Kina? Mye ser ut til å avhenge av økono mien. Prognosene varierer, og enkelte peker på at en kollaps i eiendomsmarkedet kan få svært store konsekvenser for den kinesiske økonomien. Den formidable veksten i kinesisk økonomi har vært bygget på et stort handels overskudd med utlandet, de har eksportert det meste av vareproduksjonen. Nå som den innenlandske økonomien er blitt sterkere, minsker noe av denne effekten. De satser stort på infrastrukturutbygging, og har blant annet lansert planene for et lyntog mellom Kina og USA. Dette vil medføre et samarbeid med Russland i Sibir, og en 200 kilometer lang undersjøisk tunnel gjennom Beringstredet. Til sammenligning er kanaltunnelen – «Chunnel»’en – mellom Storbritannia og Frankrike 50,5 km lang, så det er et svært ambisiøst prosjekt. Sikkerhetspolitisk er det også en del utfordringer, og en rekke uløste konflikter i nabolaget. Forholdet til Japan er anstrengt, og tvisten om Senkaku-øyene ser ikke ut til å bli løst med det første. I juni i fjor foretok Japan lovendringer, som gjør at de nå også skal kunne delta i operasjoner i utlandet for å forsvare allierte. Dette ble ikke tatt godt imot av Kina. Kina har også en utfordring med de uavklarte grensedragningene i Sørkinahavet og kontrollen over Spratlyøyene. Kina selv har et ganske omfattende krav på havområdet, og er i tvist med Filippinene, Vietnam, Malaysia, Brunei og Taiwan, som alle har kryssende krav. I løpet av fjoråret forekom det flere hendelser, som bl.a. kinesiske kystvakt fartøyers hindring av filippinske forsynings fartøyer og etableringen av en oljeplattform nær de omstridte Paraceløyene, som økte spenningen i området. Kina har imidlertid også en omfattende satsing på diplomati og bilateralt samarbeid. I løpet av de siste to årene har kinesiske ledere foretatt en rekke statsbesøk. Nye olje- og gass-avtaler er på plass med Russland. I november i fjor signerte de en frihandelsavtale med Australia, og fra før av har de tilsvarende avtaler med New Zealand og Sveits. En rekke transportprosjekter i ØstAfrika er finansiert med kinesiske midler, og Kina gir bistandsmidler til alle afrikanske land som ikke anerkjenner Taiwan. Det som er sikkert er at Kina vil være en viktig spiller på verdensarenaen også i året som kommer. Av M onica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 15 Et nytt Ukraina? 2014 ble et dramatisk år for Ukraina. Etter en vinter preget av opptøyer og demonstrasjoner, en vår med russisk annektering av Krim-halvøya, en sommer med en borgerkrig-lignende tilstand og en høst hvor et nytt parlamentsvalg ga håp, er det på mange måter et nytt Ukraina som går 2015 i møte. 25 år etter at Berlin-muren falt og forholdet mellom Vesten og Russland så smått begynte å tine, opplevde vi i 2014 at spenningsforhold et nådde et nytt nivå. Det ble snakket mye om en retur til Den kalde krigen. Vel har ikke jernteppet på nytt delt Europa, men likevel er det verdt å merke seg at det siste året har vært preget av noe av den samme øst-vest tankegangen vi kjenner så altfor godt. 2014 vil i Europa bli husket som året da den russiske bjørnen våknet til live og en – for mange meningsløs – konflikt over Ukrainas politiske retning tok over 4000 liv. GRENSELAND ”Ukraina” betyr grenseland og er et land som på mange måter er delt mellom øst og vest. Forholdet til Russland har vært hovedspørsmålet i ukrainsk politikk og det russiske har vært en naturlig del av livet i Ukraina. Ikke bare fordi nær halvparten av alle ukrainere bruker russisk som dagligspråk, men også fordi millioner av ukrainere arbeider i Russland og nesten alle har nære og fjerne slektninger i nabolandet. Samtidig har landet også søkt en vestlig tilnærming, og få har ønsket seg tilbake til sovjettiden da Ukraina ble styrt som et lydrike fra Moskva. Denne splittede identitetsfølelsen har vist seg ganske tydelig i politikken, og i alle de fire presidentvalgene siden 1994 har man sett en Kampene fortsetter i provisnen Donetsk øst i Ukraina. Foto: Scanpix 16 Folk og Forsvar tydelig politisk splittelse av landet mellom øst og vest. Etter at daværende president Viktor Janukovitsj, etter betydelig press fra Russland ikke skrev under på handelsavtalen med EU og opprørene som fulgte, ser det ut til at landet denne gangen kanskje ikke vil overleve øst-vest motsetningene. NYTT PARLAMENT Den 26. oktober 2014 ble det gjennomført parlamentsvalg i Ukraina. Internasjonale observatører (fra blant annet EU og OSSE) meldte at tross enkelte uregelmessigheter var de generelt sett fornøyd med gjennom føringen. Det ble blant annet trukket frem at det var en upartisk og effektiv sentral valgkommisjon, et rikelig antall reelle valgmulig heter og en generell respekt for grunnlegg ende friheter. Ukraina har det siste året gjennomført en total politisk omstart, ifølge president Petro Porosjenko. At det har blitt foretatt ganske drastiske omveltninger i ukrainsk politikk det siste året ble tydelig illustrert ved parlamentsvalget. Over halvparten av de valgte parla mentsmedlemmene har aldri drevet med politikk før, kun to av de seks innvalgte partiene eksisterte for ett år siden, og for aller første gang er det ingen representasjon fra noe kommunistisk parti i parlamentet. Den pågående konflikten i øst var synlig også under åpningen av det nye parlamentet i slutten av november. På grunn av den pågående krigen i Donbass og Russlands unilaterale annektering av Krim-halvøyen, ble ikke parlamentsvalget gjennomført i alle regionene i Ukraina, og dermed forble 27 av de 450 setene tomme. Istedenfor politi var det soldater fra ulike frivillige bataljoner som voktet området rundt parlamentet, og flere av de nyvalgte representantene er menn og kvinner som har deltatt i opprørene. Det tidligere styrende Regionspartiet (Party of Regions, Партія регіонів) stilte ikke til valg i protest mot det de så på som et illegitimt valg, men noen av dets tidligere kandidater stilte under nytt navn – Opposisjonsblokken (The Opposistion Block, Опозиційний блок) – som nå er det minste partiet i parlamentet. Landet vil nå styres av en koalisjon av fem pro-vestlige partier. UTFORDRINGER I KØ Uansett vil det nye parlamentet ha en lang rekke saker som må håndteres, og øverst på listen står nok forholdet til Russland. Flertallet gir presidenten handlingsrom til å forhandle frem en varig fredsavtale med de pro-russiske opprørerne i de østlige provinsene og en talsmann for det russiske utenriksdeparte mentet har uttalt at parlamentsvalget kan bidra til fred ettersom partiene med flertall Fra parlamentsvalget i Ukraina. Foto: Wiki commons/MAKCИM CTOЯЛOB støtter en fredlig løsning på konflikten. Alt ser ikke ut til å være fullt så enkelt. President Porosjenko gikk med på å tilby statsminister posten til sin politiske rival Arsenij Jatsenjuk. Det er ingen hemmelighet at de to er rivaler og mildt sagt ikke har noen god tone seg imellom, for mens Porosjenko gikk inn for våpenhvile i Øst-Ukriana, så statsminister Jatsenjuk på det som forræderi. Dette kan vise seg å by på problemer i en tid hvor det er stort behov for et sterkt og samlet styre i Kiev for å takle alle de økonomiske og politiske reformene som landet så sårt trenger. Betingelsen for utnevnelsen av Jatsenjuk var en detaljerte plan med 17 reformer der alle regjeringsmedlemmene har forpliktelser om å nå klare mål, og alle bærer et personlig ansvar. Selv om de ytterliggående partiene ikke gjorde noe godt valg, er det en forenkling å si at de er ute av politikken. Flere av kommandant ene for de fascistiske militsene som har kjempet en ganske brutal kamp i Øst-Ukraina, har gått til Jatsenjuks parti Folkefronten (People’s Front, Народний фронт) og dets militære råd som skal komme med forslag til hvordan å styrke landets forsvarssystem. I Folkefronten finner vi også den nye innenriks ministeren, Arsen Avakov, som så sent som i 2012 var å finne på Interpols liste over etterlyste kriminelle. Statsminister Jatsenjuk har uttalt i en offentlig erklæring at ukrainere i øst er under mennesker, noe som senere ble rettet til ikke-mennesker. Uansett, er det kanskje ikke slike uttalelser vi i Vesten forventer å høre fra en liberal politiker. Selv om tidligere president Janukovitsjs støttespillere falt ut av regjeringen etter parlamentsvalget, er oligarkene fortsatt en av de største utfordringene i Ukraina. For eksempel er TV-kanalene som eies av oligarker den aller viktigste informasjonskilden for om lag 80 % av folket. Videre er det stor mistro blant befolkningen til politikerne, særlig på grunn av korrupsjonsproblemene. MOT DELING? Hele konflikten med Russland startet over Ukrainas veivalg. Nå har Porosjenko under tegnet en avtale med EU og Russland om at Ukrainas tilknytning til EUs økonomi først skal bli implementert fra 2016. Samtidig har han også bedt parlamentet om å arbeide for å gjøre Ukraina klart til å søke om EU-medlem skap innen fem år. Det er lite sannsynlig at det kan gjennomføres uten at de pro-russiske områdene i øst mistes for alltid. Deutsche Wirtschafts Nachrichten har påstått at det pågår samtaler mellom USA og Russland om en deling av Ukraina. Obama skal ha innsett at det er behov for å ha Russland med i kampen mot IS, og at det først er behov for å få slutt på konflikten i Ukraina. Storbritanni as tidligere forsvarsminister Douglas Henderson skal ha uttalt at det er nødvendig med en redefinering av hva som skal være Ukrainas territorium, noe som naturlig nok førte til protester fra Polen og Baltikum. I Russland har det blitt understreket at det ikke er aktuelt med noe eventuelt NATO-medlemskap for Øst-Ukraina, noe som på sin side tolkes som at et eventuelt medlemskap for Vest-Ukraina kanskje kan godtas. Porosjenko og regjeringen bestemte i begynnelsen av november 2014 at det ikke lenger skulle utbetales offentlige lønninger og velferdsgoder i de separatistkontrollerte områdene, noe som medførte at Russlands utenriksminister Sergej Lavrov varslet at Moskva vurderer å gi de to folkerepublikkene i Donetsk og Luhansk anerkjennelse som uavhengige regioner. Landets økonomiske situasjon er svært dårlig. Bruttonasjonalprodukt falt med 4,5 % i første halvdel av 2014, og arbeidsledigheten er på 45 %. Flere vestlige medier har fokusert på at president Porosjenko har fått et sterkt mandat for demokratiske reformer i landet. De brede demokratiske partiene har fått et klart flertall på bekostning av ytterlig gående nasjonalister, men med en valgdel takelse på kun 52,42 % er det nok kanskje litt skummelt å trekke for sterke slutninger om at opprørenes tid er forbi i Ukraina. Mye press hviler på det nyvalgte parlamentet, men kanskje nettopp fordi den nye sammenset ningen betegnes som så vestvendt, er det lite som tyder på at de sterke spenningene i landet vil minskes av seg selv. Man kan si hva man vil om Russlands opptreden på Krim og i Øst-Ukraina, men man kommer ikke utenom at det finnes områder der flertallet ser på seg selv som russere og som ønsker å være en del av Russland. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov har uttalt at det eneste som kan redde sikker heten i Europa er at Ukraina får status som en nøytral nasjon, tilsvarende Sveits, og dermed ikke kan bli medlem av verken EU eller NATO. Samtidig er det verdt å huske på at det sveitsiske folk selv har bestemt seg for å være nøytrale, det er ikke en status de har ”fått” utenfra. Lille julaften vedtok nasjonalforsam lingen med stort flertall å søke ukrainsk medlemskap i NATO, et skritt som på ingen måte har gjort Russland mildere stemt. Etter hvert som tiden går, ser det ut som om det blir mer og mer tenkelig at Porosjenko både må innse at Krim-halvøyen er tapt, og at både Donetsk og Lugansk kanskje må løsrives om de ønsker å få en slutt på konflikten. Av K athinka Louise Rinvik Bratberg Folk og Forsvar 17 Palestinas kamp for internasjonal anerkjennelse Palestina får stadig større støtte i det internasjonale samfunnet. Av FNs 193 medlemsland er det nå 135 land som anerkjenner Palestina som selvstendig stat, og temaet blir diskutert i flere europeiske hovedsteder. Palestinerne har det siste året vært svært aktive i internasjonale fora for å fremme sin sak. Hvordan har det gått og hva er veien videre? Palestinas internasjonale støtte har beveget seg sakte, men sikkert mot større internasjonal anerkjennelse av en selvstendig stat. Et vendepunkt for Palestina kom i 1988 da FN begynte å bruke navnet Palestina, i motsetning til den tidligere benevnelsen “Palestinas frigjøringsorganisasjon” (PLO). Fra 1974 til 2012 hadde Palestina gjennom PLO observatørstatus i FNs generalforsam ling, men har siden vært med som observa tørstat uten fullt medlemskap. Det har med andre ord foregått et statsbyggingsprosjekt fra palestinernes side over lang tid, som man nå begynner å høste frukten av. SIKKERHETSRÅDET OG DEN INTERNASJO NALE STRAFFEDOMSTOLEN (ICC) Jordan, som i 2014-2015 er medlem i FNs Sikkerhetsråd og det eneste arabiske landet representert, fremla nylig et resolusjons utkast på vegne av det palestinske leder skapet, med vilkår for en endelig fred mellom Israel og Palestina. Planen ble fremlagt i midten av desember. Der krever de at partene skal få en tidsfrist på tolv måneder til å sluttføre en endelig fredsavtale og at Israel må fullføre en gradvis tilbaketrekking fra palestinske områder innen 2017. En sentral person i Fatah, Jamal Mohsen, uttalte tidlig i desember at: “Vi vil gå til Sikkerhetsrådet først, selv om vi ikke er sikret ni stemmer...” For å få til et positivt vedtak i Sikkerhetsråd et må ni av femten medlemmer stemme for, og ingen av de fem faste medlemmene må legge ned veto. Resultatet ble at åtte stater stemte for, fem land avsto fra å stemme, mens USA og Australia stemte imot. For øyeblikket arbeider Tyskland, Frankrike og Storbritannia, hvorav de to siste er faste medlemmer i Sikkerhetsrådet, med et nytt forslag som skal fastsette prinsippene for løsningen i konflikten mellom Israel og Palestina. Der foreslås en tidsfrist på to år for å fullføre forhandlingene om et endelig oppgjør mellom de to partene. Den israelske utenriksministeren Avigdor Lieberman, uttalte i en tale den 4. januar 2015 at “Den største utfordringen for Israel i 2015 er ikke palestinerne, Iran eller Hizbollah, men Vest-Europa”. Han refererte blant annet til at både Frankrike og Luxembourg stemte for resolusjonen om israelsk tilbaketrekking i Sikkerhetsrådet. Da resolusjonen ikke ble vedtatt, leverte palestinerne en søknad til FN om medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) tidlig i januar. Behandlingen av en slik søknad tar vanligvis om lag 60 dager, men allerede etter en uke uttalte FNs generalsekretær Ban Ki-Moon den 7. januar at “Loven vil tre i kraft for staten Palestina den 1. april 2015”. Palestina vil da kunne be domstolen om å etterforske israelere for krigsforbrytelser begått på palestinske områder. Søknaden ble ikke tatt godt imot av Israel, som selv ikke er medlem av ICC, og de besluttet nylig å holde tilbake opp mot en milliard skattekroner som Israel har krevd inn på vegne av palestinerne som en motreaksjon. USA, som heller ikke er medlem av ICC, har også gått Palestinas president Mahmoud Abbas i møte med den amerikanske utenriksministeren John Kerry i FNhovedkvarteret i New York. Foto: Scanpix 18 Folk og Forsvar ut og sagt at Palestina ikke burde få ICCmedlemskap fordi de ikke er anerkjent som en suveren stat og at denne siste utvikling en vil bidra til å svekke samarbeidsklimaet mellom Israel og Palestina. INTERNASJONAL ANERKJENNELSE Den svenske regjeringen fattet den 30. oktober 2014 beslutningen om å anerkjenne staten Palestina, og er dermed foreløpig siste land ut med å gi Palestina støtte. Den svenske utenriksministeren Margot Wallström sa kort tid etter at “Det er et viktig steg som bekrefter palestinernes rett til selvbestemmelse”. Reaksjonen fra Israel kom raskt, og den svenske ambassadøren i Tel Aviv ble kalt inn til det israelske utenriksdepartementet, som protesterte mot beslutningen. Det er vedtatt liknende resolusjoner i Storbritannia, Frankrike, Belgia, Irland og Spania. Disse resolusjonene er ikke bindende for dets regjeringer, og er dermed symbolpolitikk mer enn reell politikk. EUdomstolen fjernet den 17. desember Hamas fra sin liste over terrororganisasjoner, selv om formaliteter i kjennelsen gjenstår, mens Israel og USA derimot beholder Hamas på sine terrorlister. Europaparlamentet vedtok på samme dag en uttalelse med 498 stemmer mot 88 som sier at “ Europaparla mentet støtter i prinsippet anerkjennelse av en palestinsk stat og en tostatsløsning og mener dette bør gå hånd i hånd med utviklingen i fredssamtalene”. Den norske regjeringen har en lignende oppfatning som EU, og statsminister Erna Solberg uttalte tidligere at: “Vi tror på en tostatsløsning, men vi kan ikke anerkjenne en palestinsk stat før det er forhandlet frem en løsning”. Det er denne begrunnelsen også andre stater har brukt for ikke å anerkjenne Palestina. Problemet er at fredsforhandlingene så ofte blir avbrutt eller ikke fører til langvarige løsning er. Ved tidligere forhandlinger har grupper inger som ikke representerer det palestinske lederskapet spolert dialogen mellom partene ved blant annet å angripe israelske mål med raketter fra Gaza. Fra israelernes side har ytterligere bygging av bosettinger vært en faktor som har stoppet pågående forhand linger. Det bor nå 382.000 bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, ifølge en paraplyorganisasjon for israelske bosettinger, Yesha. FREDSFORHANDLINGER For øyeblikket foreligger det ikke noen Israels statsminister Benjamin Netanyahu under et ukentlig kabinettmøte i Jerusalem. Foto: Scanpix fredsprosess eller forhandlinger mellom Israel og Palestina, men utallige forsøk har vært gjort tidligere. Viktige aktører som USA, EU, Russland og Den arabiske liga har arbeidet lenge for forsoning mellom partene. Som historien har vist, fører forhand lingene sjelden til permanente og fredelige løsninger, og problemet har ofte vært at de forskjellige aktørene har hatt ulike interes ser og agendaer. En av de viktigste avtalene mellom partene ble inngått den 13. september 1993 i Washington, USA, da den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og regjeringen i Israel undertegnet en “prinsipperklæring om et interim selvstyre for palestinerne”. Prosessen startet med brevveksling om gjensidig anerkjennelse mellom den israelske regjeringen og PLO. Forarbeidet til samtaler mellom de to partene ble initiert på diplomatisk nivå av eksterne nasjoner, der Norge gjennom Oslo-avtalen gjorde et viktig arbeid. Da avtalen om en egen stat, stadfestet i Osloavtalen, ikke ble en realitet, oppstod det stor misnøye blant palestinerne. Dette resulterte i en intifada (opprør) i 2001. Flere analytikere og Midtøsten-kjennere har uttalt at et nytt opprør kan komme om ikke nye forhandlinger nå kommer på agendaen. Det har vært en svært urolig høst, med blant annet flere palestinske angrep i Jerusalem. Den israelske regjeringen er svært lite villige til å forhandle med de palestinske selvstyre myndighetene i tider med vold og uro. Det er derfor svært viktig at de palestinske selvstyremyndighetene klarer å holde kontroll på de ulike radikale, palestinske grupper ingene, som al-Aqsa brigadene, slik at fremtidige forhandlinger kan finne sted. En annen utfordring for å få israelerne til forhandlings bordet, kan muligens være Palestinas siste forsøk for større anerkjennelse i internasjo nale organisasjoner. USAS ROLLE USA er en nær og viktig alliert for Israel på det sikkerhetspolitiske og økonomiske plan. Forholdet dem imellom har derfor satt sitt preg på palestinernes forsøk på å oppgra dere sin FN-status. USA har flere ganger tidligere blokkert resolusjonsutkast og forsøk på å gi Palestina anerkjennelse gjennom sin vetorett i sikkerhetsrådet. Den ameri kanske utenriksministeren John Kerry initierte fredssamtaler mellom partene tidlig i 2014. Disse strandet i april samme år, etter at PLO og Hamas inngikk en forson ingsavtale. Israel betegner Hamas som en terrororganisasjon, og skrinla derfor fredsforhandlingene. Den amerikanske utenriks ministeren uttalte tidlig i april til senatet i Washington, at fredssamtalene ble ødelagt på grunn av israelske planer om å bygge flere bosettinger i Jerusalem, samt å utsette en planlagt løslatelse av palestinske fanger. Uttalelsene skapte sterke reaksjoner i Israel, og den israelske finansministeren uttalte at: “Israel vil aldri unnskylde byggevirksomhet i Jerusalem.” USA fastholder at de ikke kan støtte en resolusjon som ikke tar hensyn til Israels sikkerhetssituasjon. UTFORDRINGER Den største utfordringen vedrørende anerkjennelse av Palestina som en selvstendig stat er relatert til fredsprosessen mellom de to partene. Palestinernes vilje til nye fredsforhandlinger er usikre etter at de ble avbrutt i fjor. En strategi fra palestinernes side er muligens å tilegne seg større internasjonal støtte utenom forhandlinger, mens Israel står knallhardt mot det de betegner som ensidige skritt ved at verdenssam funnet støtter palestinerne utenom en fredsprosess. Benjamin Netanyahu sa i midten av desember at: “La det ikke være noen tvil, vi kommer ikke til å gå med på dette.” Dette synet fremla også den israelske ambassadøren til Norge, Raphael Schutz, som i et intervju til Aftenposten den 2. desember 2014 uttalte at tendensen i Europa er negativ “Ikke på grunn av ideen om en palestinsk stat i seg selv, det er noe de fleste støtter, men denne staten bør oppstå som en konsekvens av en fremfor handlet fredsavtale.” Det er mulig å tolke flere uttalelser fra representanter fra Palestina dit hen at de anser fredsforhandlinger som nytteløse, og at den nye strategien deres derfor er å prøve å få større internasjonal anerkjen nelse, som for eksempel gjennom ICCmedlemskap. Dette er noe Israel ser på som negativt, da de mener fredsforhand linger er veien å gå. Dermed virker det som Palestina muligens ikke er så interessert i fredsforhandlinger, noe som kan illustreres både ved forhandlingene som ble brutt av Israel i april da Hamas/PLO inngikk avtale, samt krigen i sommer. Derimot ser de at de får mer internasjonal støtte ved å søke ytterligere medlemskap i ulike internasjo nale fora. Det er flere israelske uttalelser på høyeste nivå som er krasse mot palestin ernes forsøk på større anerkjennelse, men søknadsprosessene er juridisk legitime. Dermed kan det være flere tegn på at 2015 vil bli preget av fortsatt urolig heter og konflikt mellom Israel og Palestina. Av mads Myrbråten Folk og Forsvar 19 Fra operasjonsrommet til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Foto: Nasjonal sikkerhetsmyndighet/Flickr Kappløpet vi ikke h Før hacket de seg inn fra gutterommet og spredte virus for å vise seg frem. Nå er ofte målet ikke å bli oppdaget, men spionere og skaffe seg informasjon. Det digitale kappløpet er for lengst i gang, og sårbarhetene er større enn noen sinne. Men ren krigføring i cyberspace er ikke realistisk, mener forskerne. - Nei, jeg ser ikke på det som en krigshand ling. Jeg ser på det som en type cyberhærverk som var veldig kostbart, og veldig dyrt. Vi tar det veldig alvorlig. Ordene tilhører president Barack Obama etter hackingen av Sony Pictures før jul, som til slutt førte til at filmen The Interview ble trukket fra markedet. Filmen, en ganske harmløs komedie om to amerikanere sendt ut for å drepe Nord-Koreas leder Kim Jong-Un, hadde i flere måneder vakt sterke reaksjoner fra det nord-koreanske regimet. I november ble filmselskapet hacket. Store mengder interne eposter og datafiler ble lekket på nettet. I tillegg kom trusler mot kinoselskapene som skulle vise filmen. Nord-Korea blir beskyldt for å stå bak, men nekter, og flere dataeksperter stiller seg tvilende. Saken viser uansett hvordan digitale trusler og sårbarheter for alvor har trådt inn med full tyngde på den storpolitiske arenaen i 2014. ALVORLIGE SÅRBARHETER Året viste en rekke eksempler på alvorlige dataangrep, men også svært alvorlige sårbarheter på nettet. USAs nest største bank, JP Morgan Chase, opplevde sommeren 2014 et storstilt dataangrep som berørte totalt 76 millioner husstander. Sårbarheten «Heart bleed», som ble oppdaget våren 2014, gjorde det mulig å få tilgang til kryptert informasjon fra millioner av servere over hele verden. I Norge varslet Nasjonal sikkerhetsmyndighet i 20 Folk og Forsvar august om det trolig største forsøket på dataangrep så langt, denne gang rettet spesielt mot olje- og energisektoren. Og i sommer gikk nettsidene til flere norske banker ned på grunn av tjenestenektangrep fra en norsk 17-åring fra Bergen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB, gir et interessant innblikk i hvordan et større dataangrep mot Norge kan arte seg i Nasjonalt risikobilde for 2014. Et av scenari ene er bygget opp rundt et dataangrep mot Telenors landsdekkende nett for elektronisk kommunikasjon. Sentrale tele- og datanett faller ut i fem døgn. Fasttelefon, mobiltelefon og internett blir borte eller bare delvis fungerende. Det fører blant annet til at jernbane- og flytrafikk faller helt bort. Økonomiske transaksjoner blir svært begrenset. Radio- og tvsendinger opphører. Konsekvensene er 50 ekstra dødsfall og mellom 10 til 20 milliarder kroner i tap, anslår DSB. Sannsynligheten for et så komplisert angrep ansees som lav, men det er mulig å gjennomføre, konkluderer DSB. om forsøk på digital spionasje mot store eller viktige norske bedrifter og virksomheter, virksomheter som sitter på informasjon av stor verdi for angriperne. Det er liten tvil om at digitaliseringen av samfunnet gjør oss stadig mer sårbare. Stadig flere ulike typer datasystemer kobles til nettet, og åpner opp for samme type sårbarheter vi har på en hvilken som helst PC. Spesielt bekymringsfullt er oppkoblingen av styrings systemer for industrien, såkalte SCADAsystemer, til internett. Mange av disse systemene er ikke beregnet for å være koblet på internett i det hele tatt, og sikkerheten er ofte for dårlig. Når systemene først blir koblet opp, kan konsekvensene bli svært store. I desember varslet det tyske organet for informasjonssikkerhet, Bundesamt für Sicherheit in der Informationstechnik (BSI), om et tysk stålverk som var blitt rammet av et målrettet og avansert dataangrep. Angrepet skal ha ført til massive skader, blant annet ved overoppheting av en smelteovn. DIGITAL SPIONASJE Truslene og sårbarhetene på internett øker kraftig. I Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) så vi at antallet dataangrep igjen økte kraftig i 2014 i forhold til året før. Det er vanskelig å si om økningen skyldes at vi stadig oppdager mer av det som faktisk skjer, eller om vi ser en reell økning. Trolig er det snakk om en kombinasjon. De fleste angrepene dreier seg FLERE TILTAK Flere tiltak er satt i gang etter hvert som dataangrep er kommet på den politiske dagsord enen. Utviklingen innenfor cyberdomenet påvirker blant annet i stadig større grad Forsvarets oppgaveløsning. Cyberforsvaret ble etablert som egen forsvarsgren i 2012. Cyberforsvaret har ansvar for Forsvarets informasjonsinfra Hacking blir sett på som en av vår tids trusler, enten det er fra ungdomsrommet eller i mer organiserte former. Foto: Brian Klug/Flickr ar råd til å tape struktur, herunder å etablere, drifte, videreut vikle, beskytte og bekjempe trusler knyttet til denne infrastrukturen, samt understøtte Forsvarets operasjoner hjemme og ute, heter det i følge iverksettingsbrevet til Langtidsplanen for forsvarssektoren. Regjeringen legger vekt på å styrke arbeidet med forebyggende sikkerhet og IKT-sikkerhet på tvers av samfunnssektorene. Vi i Nasjonal sikkerhetsmyndighet er styrket slik at NSM skal være i bedre stand til å varsle og koordinere håndtering av alvorlige dataangrep, gjennomføre flere årlige tilsyn, og videreutvikle og fortsatt styrke kompetansemiljøene i forebyggende sikkerhet. NSM skal også videreutvik les som det nasjonale fagmiljøet for IKTsikkerhet i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet er gitt samordningsansvaret for forebyggende IKTsikkerhet. Og det nasjonale forsknings- og utdanningssentret Center for Cyber- and Information Security (CCIS) på Gjøvik ble åpnet høsten 2014. Til høsten kommer en utredning fra det digitale sårbarhetsutvalget som ble nedsatt i fjor, med konkrete tiltak for å senke den digitale sårbarheten i samfunnet. CYBERFORSVAR I NATO Også NATO har tatt truslene på nett alvorlig. I 2007 etablerte organisasjonen et Centre of Excellence for cyberforsvar i Estland. Og i 2014 oppdaterte NATO sin policy for cyberforsvar for å gjøre det klart at dataangrep kan bli behandlet på lik linje som et konvensjonelt angrep. Et digitalt angrep på et medlemsland er dekket av artikkel 5, klausulen om kollektivt forsvar, slår NATO fast. NATO opplevde selv et større dataangrep mot sine nettsteder i mars i fjor, som gjorde nettsidene utilgjenge lige. Den ukrainske hackergruppen Cyber Berkut tok på seg ansvaret. Det digitale kappløpet er for lengst i gang. Det er et kappløp langs flere akser. Det er et kappløp mellom stater, både til å sikre seg best mulig, og samtidig ha best mulig kapasiteter. I følge E-tjenestens Fokus 2013 utvikler flere stater avansert datavirus hvor målet er å ødelegge infrastruktur, eller forstyrre viktige samfunnsaktiviteter eller beslutnings- eller informasjonsprosesser. Flere stormakter forbered er seg på å bruke digitale operasjoner som et virkemiddel i konfliktløsning, skriver E-tjenesten. ET TEKNOLOGISK KAPPLØP Det er ikke minst et teknologisk kappløp, mellom dem som ønsker å bryte seg inn i datasystemer, alt fra økonomisk kriminelle til stater, og oss som prøver å beskytte systemene. I Nasjonal sikkerhetsmyndighet jobber vi hele tiden med å sørge for at beskyttelsesmekanis mene er sterke nok, blant annet gjennom produksjon og utvikling av krypto, utvikling av krav til sikkerhetsgraderte systemer og nye produkter, og kompetanseheving på nasjonalt nivå. Dessverre er sårbarhetene fremdeles alt for store. Det er rett og slett for lett å skaffe seg adgang til kritiske datasystemer enten fysisk eller via nettet. NSMs rapport Risiko 2015, som kommer i mars, vil gi et oppdatert bilde av sårbarhetene på nettet. LITE TROLIG MED CYBERKRIG Ren krigføring på internett er derimot lite trolig, mener forskere på Forsvarets forsk ningsinstitutt (FFI) som jobber med prosjektet «Cybermakt». Avanserte cyberoperasjoner krever fremdeles store ressurser over tid. Fremtidige konflikter utkjempet som rene «cyberkriger» er lite sannsynlig. Internett og såkalt «cybermakt» endrer ikke maktforhold ene i verden. For en terrororganisasjon vil det for eksempel være enklere å fylle et vogntog med sprengstoff og sprenge det i lufta enn å få til samme type skade i cyberdomenet. Kompleksiteten i moderne datasystemer gjør det også vanskelig å forutse virkningen av et rent dataangrep. Derimot vil cyberoperasjoner i ulike former bli brukt komplementært til andre militære våpen, tror forskerne. Så langt er vi bare i barndommen av det digitale samfunnet. De nærmeste årene vil stadig flere ting, som pacemakere, biler og kjøle skap, bli knyttet til nettet, med de sårbarhet ene det innebærer. Hele 25 milliarder ulike enheter vil være oppkoblet i løpet av 2020, i følge analyseselskaper. Den teknologiske utviklingen gjør oss mer effektive og skaper store muligheter. Dessverre gjør den oss stadig mer sårbare. Mulighetene for etterretning, sabotasje – eller helt vanlig økonomisk kriminalitet – er store. Kappløpet mellom de som ønsker å bryte seg inn og misbruke system ene vi alle er avhengige av, og vi om ønsker å beskytte dem, er for lengst i gang. Det er et kappløp vi ikke har råd til å tape. Av Kjetil Berg Veire Kommunikasjonssjef, NSM Folk og Forsvar 21 F F FOLK OG FORSVARS STIPEND FOR 2015 Er du interessert i sikkerhets- og forsvarspolitikk og planlegger en reise for å lære mer om et tema du synes er spennende? Da kan du søke om reisestipend fra Folk og Forsvar! Folk og Forsvar skal dele ut: Ett medlemsstipend • To ungdomsstipend • Ett pressestipend til reise og opphold i forbindelse med studieturer for å se nærmere på europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, Norges relasjoner til internasjonale sikkerhetspolitiske organisasjoner eller andre sikkerhetspolitiske emner. Medlemsstipendet kan søkes av personer som er medlemmer i organisasjoner som er tilsluttet Folk og Forsvar. Ungdomsstipend kan søkes av personer som er under 30 år. Pressestipendet kan søkes av journalister som har behov for reisestøtte i forbindelse med reportasjer om nevnte temaer Stipendenes formål er å øke interessen for og kunnskapen om europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, samt spre informasjon om samme. Hvert stipend er på kr. 10 000,-. Kr. 8 000,- utbetales til stipendmottakerne før reisen tar til, og etter at reiseplanene er lagt og avtaler inngått. De resterende kr. 2.000,- blir utbetalt etter at stipendberetningen/artikkelen er levert. Stipendmottakerne plikter å sende Folk og Forsvar en stipendberetning, gjerne i form av en artikkel som kan publiseres i Folk og Forsvars blad. Folk og Forsvar kan til en viss grad være behjelpelig med å skaffe kontakter på de steder stipendmottakerne ønsker å besøke i forbindelse med studieturen. Søknad sendes Folk og Forsvar, Arbeidersamfunnets plass 1 C, 0181 Oslo, eller mailes til [email protected] og må inneholde følgende opplysninger: Navn, alder, bosted, yrke, eventuell organisasjonstilknytning, samt en redegjørelse for hvorledes stipendet er tenkt nyttet, reiserute, samt et foreløpig budsjett. Søknadene må være Folk og Forsvar i hende innen 10.mars 2015 Natos hurtige reaksjonsstyrke Telemark bataljon og flere andre støtteavdelinger i Brigade Nord vil fra den 1.januar 2015 stå klare i NATO-beredskap. Beredskapen er en del av NATOs hurtige reaksjonsstyrke (NRF). Det innebærer at styrken skal være klar til å reise ut på oppdrag på svært kort varsel. NRF er en stående styrke, og i 2015 (NRF15) er det knyttet ekstra store forventninger til oppdraget. Det ses på som det viktigste NATO gjør etter Afghanistan, siden oppmerksomheten dreies fra operasjoner mot beredskap. For de norske soldatene i Telemark bataljon og støtteavdelinger, innebærer det nye oppdraget en høyere beredskap. Soldatene skal til enhver tid være klare til å reise på oppdrag for NATO på svært kort varsel. Selv om Norge skal stille et betydelig antall soldater i beredskap, består NRF15 hovedsakelig av soldater fra Tyskland og Nederland. De norske soldatene vil fortsatt være stasjonert i Norge. Reaksjonsstyrken ledes fra et av NATOs fellesoperative hovedkvarter. I 2015 er det hovedkvarteret i Napoli som leder styrken. Ved siden av den hurtige reaksjonsstyrken har NATO også en Immediate Response Force (IRF). IRF er en fellesoperativ enhet på omtrent 13000 soldater som består av styrker fra land, sjø, luft og spesialstyrker. Oppdragene som NRF kan løse, spenner seg fra kollektivt forsvar (Natos kjerneoppgave) til krisehåndtering. Styrken kan bli sendt hvor som helst i verden. NRF har ved flere anledninger blitt brukt på den lavere delen av skalaen for kriser. Deler av styrken ble i 2004 brukt til å beskytte gjennomføringen av de olympiske leker i Athen, deretter ble de brukt til støtte for presidentvalget i Afghanistan. Elementer av styrken ble også brukt til humanitær støtte etter orkanen Katarina i USA og etter det voldsomme jordskjelvet i Pakistan i 2005. Alliert samarbeid er fremtiden for Forsvaret, og Hæren vil ytterligere legge vekt på dette i tiden som kommer. Det er viktig at allierte land kan kommunisere, operere og trene sammen. Dette gjelder både med tanke på Forsvarets evne til å ta imot alliert støtte, og Forsvarets deltagelse i multinasjonale operasjoner i utlandet. Alliert samarbeid stiller krav til teknologi, doktrine, stridsteknikk og lederskap. Hæren blir unektelig bedre av å trene og operere sammen med allierte, og NRF15 er et av de viktigste oppdragene Hæren løser i 2015. 22 Folk og Forsvar Folkogf orsVar Nr. 2 2012 Om Folk og Forsvar Fo te Siden 1951 har Folk og Forsvar drevet med faktabasert informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk til alle som måtte være interesserte. Vi kan tilby dagsseminaret ”Sikkerhetspolitikk. Norge, Europa og verden”, rollespillet ”Fred og konflikt”, spesialtilpassede foredrag, støtte til studieturer, stipend, egenarrangerte studieturer, samt publikasjoner, temahefter, plakater og vårt sikkerhetspolitiske leksikon. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon eller bestilling av foredrag eller rollespill. Det er kostnadsfritt for skoler og organisasjoner å få besøk av Folk og Forsvar. ma lko he ft gf o e rsV ar r? En ny vå EU s fo sikke r rs var het s sp ol - og itis sa ke ma rb eid Av Kat hin ka Lou ise Rin vik Studi eheft e_eu .indd 1 15.11 .12 10:44 Kommende seminar høsten 2014/våren 2015 ”Sikkerhetspolitikk: Norge, Europa og verden” Meld deg på en seminardag full av faglig påfyll! Folk og Forsvars dagsseminar inneholder foredrag om samfunnssikkerhet og beredskap, sikkerhetspolitikk i en globalisert verden, Nordområdene, internasjonale organisasjoner som FN, EU, NATO og OSSE, Forsvaret som sikkerhetspolitisk verktøy, samt et dagsaktuelt tema. Konferansen er gratis for deltakerne, og lunsj vil bli servert. VÅREN 2015 LEKNES, 27. januar ARENDAL, 11. februar NORDFJORDEID, 10. mars SJØVEGAN, 28. januar KRISTIANSAND, 12. februar FLORØ, 11. mars HAMAR, 3. februar OTTA, 17. februar MOLDE, 17. mars OSLO og AKERSHUS, 4. februar VERDAL, 25. februar ÅLESUND, 18. mars KONGSBERG, 5. februar STJØRDAL, 26. februar BERGEN, 25. mars “Utrolig gode og flinke talere som gjorde stoffet spennende” Elev fra seminar i Haugesund den 16. september 2014 “Aktuelt og veldig pensumerlevant” Lærer fra seminar i Tromsø den 28. oktober 2014 “Veldig mye interessant som ble sagt, og mye å ta med seg videre i faget - har lært en hel del i dag!” Elev fra seminar på Gjøvik den 22. oktober 2014 Med forbehold om endringer. Seminarene er gratis for deltakerene. For påmelding og nærmere informasjon ta kontakt på telefon 22 98 83 60 eller e-post: [email protected] www.folkogforsvar.no Returadresse: Folk og Forsvar Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 OSLO B INFORMASJONSMATERIELL OM NORSK SIKKERHETS- OG FORSVARSPOLITIKK På denne siden finner du en oppdatert liste over aktuelle hefter og blader om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Materiellet er utgitt av ulike organisasjoner og forvaltningsorgan. Samtlige publikasjoner er gratis. Fyll in navn, adresse og postnummer, kryss av for ønsket materiell og send til Folk og Forsvar. Alt materiell kan også bestilles på våre nettsider www.folkogforsvar.no FolkogforsVar Nr. 4 2013 Folk Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske leksikon gf o r Folko Folk og Forsvar te ma Folk og Forsvar ISBN: 978-82-92104-22-4 F F F F sVar he fte Folko te ma Folk og Forsvar he ft e gfor s Folk og Forsvar F F Var Folk og Forsvar Annet: £ Folk og Forsvar – for fred, frihet og demokrati £ People and Defence - peace, freedom and democracy omslag_298x210.indd 1 Temahefter: £ Mads Myrbråten: Midtøsten og Nord-Afrika – Statsdannelser og konflikter £ Marit S. Hernæs: Sudan og Sør-Sudan £ Kathinka Louise Rinvik: Den andre verdenskrig, Holocaust og Den kalde krigen £ Harald B. Borchgrevink: Afghanistan £ Kathinka Louise Rinvik: EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid £ Aslaug Skavhaug Røhne: al-Qaida og internasjonal terrorisme £ Rikke C. Arnulf: FN – enhet av mangfold £ Jeg ønsker å få tilsendt Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske leksikon kostnadsfritt Forsvar F F FOLK OG FORSVAR: Plakater: £ Kathinka L. Rinvik og Mads Myrbråten: Midtøsten: konfliktenes region. £ Kathinka L. Rinvik og Mads Myrbråten: Norske bidrag i internasjonale operasjoner £ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik: Sørøst Asia £ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik: USA £ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik: Norges beredskap £ Harald B. Borchgrevink: Den russiske føderasjon £ Nan Cecilie Johnstad: Afrika £ Harald B. Borchgrevink: EU/NATO £ Harald B. Borchgrevink og Anthon Øien: Folkerepublikken Kina £ Harald B. Borchgrevink og Anthon Øien: Norge og Norden Forsvars leksikon og Dette er femte utgave av oppslagsverket om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Boka er et leksikon beregnet på alle interesserte grupper og fagpersoner; enten de studerer, arbeider med internasjonale forhold eller underviser. Boka består av nyttige ord, begreper og forkortelser som har en sikkerhets- og eller forsvarspolitisk relevans. I tillegg er det samlet informasjon om land i verden som for tiden er sikkerhetspolitisk aktuelle. F F Sørøst-asia: Nabotvister og urolige faRvann og sikkerhetspolitiske Folk £ Jeg ønsker å abonnere på Folk og Forsvars kontaktblad. Bladet kommer ut fem ganger i året og vil bli tilsendt kostnadsfritt 14.02.14 12:23 tan anis ikt konfl Afgh – krig, sjon FORSVARETS FORUM: £ Angrepet på Norge, 9. april - 9. juni £ Finnmark – Fritt! £ Fritt Norge ika mmunBonaventura Borchgrevink og ko Av Harald Den Fo o gf lko r r sVa andr e ve rden Ho sk Den locaust rig, kald e kr og igen Av Kathin ka Louise Rinvik FolkogforsVar DEN NORSKE ATLANTERHAVSKOMITÉ: £ 01/2014 Øivind Bratberg; What now, little England? Prospects for the forthcoming Scotland and EU referendums £ 04/2013 Rolf Willy Hansen; Konflikten i Syria £ 03/2013 Jahn Otto Johansen; Polen – et lyspunkt i Europa £ 02/2013 Sverre Lodgaard; Hva skjer i Nord-Korea? Asiatisk stabilitet i fare? £ 01/2013 Mona Kanwal Sheikh; Engaging with islamists: A new agenda for the policy community gamle konflikter – £ 03/2012 Trygve Refvem; US shale oil revolution nye utfordringer and the geopolitics of oil £ 02/2012 Oktay Bingöl; NATO’s influence in the FolkogforsVar near abroad temahefte £ NATOs strategiske konsept, Lisboa 2010 Nr 20 . 3 13 Nr. 1 2013 - DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB) £ 04-2014: Et magasin om samfunnssikkerhet og beredskap £ 03-2014: Et magasin om samfunnssikkerhet og beredskap £ 02-2014: Samfunnssikkerhet £ 01-2014: Årsmelding 2013 £ 04-2013: DSB hjelper Filippinene £ 03-2013: Barents Rescue 2013 £ 02-2013: Flom på østlandet £ 01-2013: Årsmelding 2012 £ 04-2012: Internasjonalt arbeid £ 03-2012: Viktige hjemmebesøk hindrer brann £ 02-2012: Samfunnssikkerhet Nasjonalt risikobilde £ Rasjoneringsberedskap £ Veileder for kriseplanlegging i kommunene ANNET: £ Forsvaret: Innsats 2: 2012 £ Marshall-hjelpen 50 år r se es ? er er int ikt fl ke on ns k a ik e sk er n m A ika er am Navn: ........................................................................ Adresse: ........................................................................ Den andre verdenskrig, Holocaust og ........................................................................ Den kalde krigen Av Kathinka Louise Rinvik Postnr./sted: ........................................................................
© Copyright 2024