Last ned pdf - Folk og Forsvar
FolkogforsVar Nr. 3 2015 Gamle og nye utfordringer Kjære leser Håper dere har hatt en fin sommer, og at høsten nå frister med nye muligheter og oppgaver! Det er mange både nye og gamle utfordringer vi står overfor i dag. Båtflyktninger, og deres ofte ublide skjebne på veien mot et bedre liv, har vært med på å prege sommerens nyhetsbilde. Radikalisering, og fremveksten av ekstreme grupperinger er hete temaer i de fleste europeiske land. I Tyrkia er situasjonen ekstremt spent. Etter terrorangrepet på en politisk ungdomssamling som tok livet av 32 mennesker, erklærte regimet sterkere kamp mot IS. Tidligere har landet fått kritikk for ikke å ha strengere kontroll med grensene, og mange fremmedkrigere har funnet veien over grensen til Syria. Samtidig har den gamle striden mot kurdiske PKK blusset opp igjen. Etter drapet på to tyrkiske politimenn braket det løs, og Tyrkia innledet i slutten av juli flyangrep mot to parter – både IS og PKK. I Ukraina er det fortsatt kamphandlinger, og tallrike brudd på våpenhvileavtalen. I slutten av juni forlenget EU sanksjonene mot Russland med ytterligere seks måneder. Øst- og sør-flankene til både EU og NATO er krevende. Også utenfor Europa skjer det mye som påvirker oss, på ulike nivåer. I dette nummeret av bladet finner du artikler om både Kasakhstan, Columbia og Mexico. Du finner også en liste over hvor vi har dagsseminarer nå i høst – kanskje vi sees? innhold ARTIKLER: Kasakhstan: En balansekunstner s. 4 - 5 Mexicos narkotikakrig s. 6 - 7 Atomer på ville veier? s. 8 - 9 NATOs nye sikkerhetspolitiske virkelighet s. 10 - 11 Colombia. Fredsprosess og folkeopinion s. 12 - 13 I grenseland: Tyrkia s. 14 - 15 Nye mål for FN s. 16 - 17 EUs nye sikkerhetspolitiske rolle s. 18 - 19 Heimevernet God lesning! – mellom folk og forsvar s. 20 - 21 Monica K. Mattsson Kämpe Oppslaget; Konflikt; (fra latin conflictio) sammenstøt. En situasjon som oppstår mellom en eller flere parter, som har ulike forestillinger om mål eller ønsket resultat i en situasjon, basert på interesser, verdier, handlinger eller retninger. Følges gjerne av følelser av frustrasjon, irritasjon, aggresjon eller maktesløshet. Kan medføre sammenstøt og stridigheter. Forsiden Dagens utfordringer er mangesidige og sammensatte. Sikkerhetspolitikk anno 2015 krever samarbeid mellom mange aktører og fagfelt. Bilde 1 – Tilgangen til rent drikkevann er essensielt for alle. Her er indiske jenter på vei hjem med vann til familien. Bilde 2 – Kampen mot IS preger nyhetsbildet. Her fra en kurdisk demonstrasjon i Paris. Bilde 3 – Narkotika er et grenseoverskridende problem, som også destabiliserer samfunnet. Her har amerikanske soldater konfiskert et større parti narkotika i Helmand-provinsen i Afghanistan. Bilde 4 – Situasjonen i Ukraina engasjerer mange. Under en konferanse i Munchen benyttet mange anledningen til å utrykke sin støtte til Ukraina. Alle bilder: Wikimedia Commons F F Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Tlf: 22 98 83 60 Telefax: 22 98 83 61 FASTE SIDER: s. 2 Leder s. 3 og 22 Smått & stort Leserbrev s. 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 FolkogforsVar Nr. 3 2015 Sitatet At the end of the day, the goals are simple; safety and security Gamle og nye utfordringer Internettadresse: www.folkogforsvar.no E-post-adresse: [email protected] Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillingsseddel på siste side eller på www.folkogforsvar.no. Opplag: Pr. august 2015: 7.500 eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. Jodi Rell Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Kämpe Redaktør: Kathinka Louise Rinvik Bratberg E-post red.: [email protected] [email protected] [email protected] Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Renée Rasmussen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe GRAFISK PRODUKSJON: Layout: punkt&prikke… [email protected] Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Alle våre artikler publiseres under lisens by-nc-nd (navngivelse-ikkekommersiellingen bearbeidelse). Dette innebærer at artiklene vi publiserer kan deles i form av kopiering, distribuering og spres i hvilket som helst medium eller format forutsatt at det oppgis korrekt kreditering, lenke til lisensen, og indikeres om endringer er blitt gjort. De kan videre ikke brukes til kommersielle formål, og det er ikke lov å remixe, bearbeide eller bygge på materialet for så å distribuere det endrede materialet. ISSN 0800-7926 Historisk forsvarsrapport For første gang er en uavhengig ekspertgruppe bedt om å lage en rapport om Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver. Tirsdag 28. april mottok forsvarsminister Ine Eriksen Søreide rapporten. Ekspertgruppen ble spesielt bedt om å se på to spørsmål: - Hvordan påvirker de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene Norges sikkerhet? - Er det samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret? Rapporten kan lastes ned fra http://forsvaretavnorge.regjeringen.no/ Nytt temahefte Folk og Forsvar har gitt ut et nytt temahefte kalt ”Russland – fra partner til motpart?” RUSSLAND Russland er en meget viktig aktør på verdens utenrikspolitiske – fra partner til motpart? arena. Det er en sterkt økende interesse for å prøve å forstå hvorfor landets ledelse tar avgjørelser som påvirker og i noen grad endrer forholdet til andre land. Det er en klar endring i Russlands syn på vestlige land fra 2013 og frem til i dag; fra en rimelig positiv holdning til en svært negativ oppfatning av hva vestlige land og organisasjoner betyr for Russland. Det understrekes stadig sterkere at Russland alltid har vært utsatt for at vestlige land har prøvd ”å få kontroll med Russlands voksende muligheter” – slik president Vladimir Putin uttrykte det i sin tale til Den føderale forsamling den 4. desember 2014. Samtidig blir situasjonen stadig verre for de som uttrykker meninger og holdninger som er kritiske til den politiske makt. Uavhengig, kritisk informasjon er praktisk talt umulig og det investeres enorme midler i propaganda for det offisielle syn, både overfor egne innbyggere og gjennom TV-sendinger til resten av verden. Annekteringen av Krim i februar/mars 2014 og den permanente støtten til separatistene i Øst-Ukraina siden februar 2014, har plassert Russland som en motpart til vestlige land, mens landet tidligere ble oppfattet som en viktig partner. Disse hendelsene og Russlands store aktivitet i mange deler av verden gjør at det er aktuelt med en oppdatert orientering om Russland i 2015. Temaheftet er skrevet av tidligere NRK-korrespondent i Moskva og russlandskjenner Elnar Seljevold og kan bestilles på baksiden av dette bladet eller på våre hjemmesider www.folkogforsvar.no. Russland FolkogforsVar temahefte Av Elnar Seljevold Ny bok om Grinifanger Med et ekte ønske om å forstå og for å finne mening har den tyske kvinnen Gaby Hasenjürgen i år skrevet boken ”Memories of Our Fathers – stories of Suffering, Resistance, Courage and Hope”. Boken inneholder historiene til tidligere Grinifanger og deres etterlatte. Det er blitt en bok til dyp ettertanke. Dette er ikke det man kan kalle en ”typisk krigsbok”. Den går litt videre og noen flere skritt ved at den knytter det som fortelles opp til teorien den østeriske psykiateren Viktor E. Frankl lanserte om vilje til mening. Hasenjürgen vil gjennom boken gjerne ha frem at det er mening i livet. Å finne ut den enkeltes personlige mening, ens livsoppgave eller å forfølge et mål, er ikke bestandig like lett. Men i selve prosessen med å mestre vanskelighetene på livsveien, kan tankene rundt dette være til hjelp, til og med et fangeopphold på Grini. Alle svar og all mening ligger inne i oss. Det er den store oppdagelsen i hvert enkelt menneskes liv. Gjennom bokens mange intervjuer makter Hasenjürgen å vise en mening som leseren kan gripe. Frankl var jøde og prøvde ut sine teorier da han var konsentrasjonsleirfange i bl.a. Auschwitz-Birkenau, og Hasenjürgens bok bekrefter det Frankl skrev om straks etter krigen. Biografi om Odd Nansen Til høsten utgis biografien Odd Nansen Arvtageren, skrevet av Anne Ellingsen, antropolog med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Etter Fridtjof Nansens død i 1930 manglet det en ildsjel med autoritet som kunne hjelpe Europas flyktninger. Sønnen Odd tok på seg denne rollen. I boken forteller forfatteren hvordan Odd Nansen hjalp jøder Hitler-Tyskland hadde jaget fra sine hjem, og talte åpent Quisling midt imot. Han ble arrestert og sendt til Grini, senere Sachsenhausen. Etter krigen var han en drivende kraft i å få Tyskland på fote ved å lede an i arbeidet for de tyske flyktningene. Med sitt livslange pionerarbeid i internasjo nale hjelpeorganisasjoner ruver Odd Nansen som en betydelig aktør i vår nære historie. ”Noble Jump” På NATOs toppmøte i Wales i september i fjor ble medlemmene enige om en plan, den såkalte Readiness Action Plan (RAP), som inneholder en rekke tiltak for økt beredskap og forsvarsevne. Alliansen bestemte også å øke ambisjonene for NATOs hurtige reaksjon styrke (NATO Response Force, NRF). Øvelse Noble Jump er en del av NATOs øvelses rekke Allied Shield, som ble gjennomført i juni 2015. Totalt om lag 14.000 soldater fra 19 allierte land og tre partnerland deltok i Allied Shield. Totalt deltok cirka 2.100 soldater på øvelse Noble Jump i Zagan, Polen. Det norske styrkebidraget bestod i hovedsak av en kompanistridsgruppe med bataljons ledelse med utgangspunkt i Telemark bataljon. Noble Jump hadde som formål å teste og raffinere konseptet for den delen av NATO Response Force (NRF) som skal være klar til innsats på kortest tid; Very High Readiness Joint Task Force (VJTF). I april 2015 ble det gjennomført en Noble Jump varslingsøvelse der cirka 1.500 soldater deltok. Sammen med blant annet NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, Polens visestatsminister Tomasz Siemoniak, og forsvarsministrene fra Polen, Tyskland og Nederland, overvar forsvarsministeren sammen med forsvarssjefen en demonstra sjon av styrkene som deltok på Noble Jump. Ny direktør i DSB Cecilie Daae (53) ble i statsråd 7. mai utnevnt som direktør for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) for en periode på seks år. Daae vil tiltre 1. september når nåværende direktør Jon A. Lea går av etter endt åremål. – Cecilie Daae er en erfaren, tydelig og meget kompetent leder. DSB har et viktig samfunnsoppdrag på et høyt prioritert område for regjeringen, og jeg er svært fornøyd med at Daae påtar seg oppgaven med å lede dette direktoratet, sier justis- og beredskapsminister Anders Anundsen. Daae har vært assisterende direktør i Helsedirektoratet siden 2014. Før dette arbeidet hun som divisjonsdirektør for divisjon for spesialisthelsetjenester og avdelingsdirektør i avdeling for sykehustjenester samme sted. Hun har tidligere arbeidet som administrerende overlege ved Studenthelse tjenesten ved Universitetet i Oslo. Daae har medisinsk embetseksamen fra Universitetet i Oslo i 1990, og har i tillegg mastergrad i helseadministrasjon fra samme sted. Hun har også gjennomført Sjefskurset ved Forsvarets høgskole. Folk og Forsvar 3 Kasakhstan: en balansekunstn ”Sentral-Asia blir sentralt igjen” skrev The Economist for noen år siden – og midt i smørøyet i denne regionen finner vi Kasakhstan, landet som er nødt til å balansere sin utenrikspolitikk mellom Kina, Russland og Europa for å overleve. I hjertet av Sentral-Asia finner vi Kasakhstan, verdens niende største land med grenser til både Russland og Kina. Det store arealet skaper naturlig nok like store utfordringer med tanke på forsvarsevnen. Det er ikke til å komme utenom at store deler av Kasakhstans utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk baserer seg på å få til en balanse mellom sine store og mektige naboer – en såkalt multi vektor utenrikspolitikk. Når denne balanseringen er vellykket, skaper det et handlings rom for Kasakhstan selv. Bare slik kan landet føre en utenrikspolitikk basert på egne interesser, og dermed utvise en større grad av selvstendighet fra Russland enn hva naborollen legger opp til. MELLOM ØST OG VEST Med tette bånd både til Kina, den muslimske verden og Russland blir det mange hensyn å ta. Men Kasakhstans mektige president Nursultan Nazarbajev har med tiden blitt en real balansekunstner, og ønsker å gjøre Kasakhstan til en bro mellom Europa og Asia. Både Russland og Kina har store interesser i landet, men fører en svært ulik politikk; der Russland har en større tradisjon for å blande seg i internt anliggende saker, er Kina mer opptatt av et rent økonomisk partnerskap. Selv om Kasakhstan kulturelt sett ligger mye nærmere Vesten enn Østen, har Kina fått en raskt voks- ende betydning de seneste årene, og det har bidratt til at Kasakhstan har satt mye inn på å pleie også dette forholdet. Et godt eksempel er medlemskapet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) som fokuserer både på økonomisk samarbeid og vekst, samt regional sikkerhet. Kina er den ubestridte største investoren i landet, og om lag 70 % av alle varer blir importert fra Kina. Med den siste storsats ningen til Kina om en ”ny silkevei”, øker også Kinas økonomiske involvering i Kasakhstan. Bare i 2015 vil planlagte nye invester inger ligge på om lag 90 milliarder USD. Den nye silkeveien kan likevel endre de sikker hetspolitiske forholdene i regionen, og ikke minst utfordre Kasakhstans balansepolitikk. HVA SÅ MED FORHOLDET TIL VESTEN? Kasakhstan har siden 1994 vært en del av NATOs program kalt Partnerskap for fred (PfP), og har dermed i over 20 år deltatt i NATOs øvelser og operasjoner, senest med bidrag i ISAF i Afghanistan. Kasakhstan har lenge vært det landet i Sentral-Asia som har vært mest orientert mot partnerskapet med NATO. Dette er likevel ikke det samme som å si at de er veldig aktive. Faktisk har Kasakhstan ved flere anledninger fått kritikk for at forholdet har fått for lite oppmerksomhet. For Kasakhstan er imidlertid ikke NATO den President Nursultan Nazarbajev har sittet med makten siden 1991 og befolkningens forhold til ham har et nesten religiøst preg. Foto: Wikimedia Commons 4 Folk og Forsvar eneste sikkerhetsorganisasjonen som gjelder. Landet er fullverdig medlem av Collective Security Treaty Organisation (CSTO), det russiskskapte motstykket til NATO. Som svar på kritikken om lav deltakelse i NATO, er dermed svaret fra Kasakhstan enkelt: hvem vil komme til oss for å bistå i en uløst konflikt i Sentral-Asia – NATO eller CSTO? Svaret er, i Nazarbajevs øyne, sistnevnte. Likevel tillater den svært aktive deltakelsen i CSTO også at Kasakhstan kan fortsette sitt partnerskap med NATO uten at det nødvendigvis skaper misnøye i Kreml. En knapp fjerdedel av befolkningen i Kasakhstan er etniske russere, og mange av disse befinner seg i grenseområdene til Russland. Med Putins ”tilbakeføring av Krim” har også Kasakhstan sett seg nødt til å revurdere sin politiske situasjon. Forsvaret er ikke forberedt på å takle en eventuell lignende trussel fra Russland, og i første omgang har man fokusert mye på å forsterke evnen til å forflytte tropper og utstyr raskt over det enormt store området. Som ledd i dette ble det også gjennomført en større øvelse for å teste beredskapsevnen. Likevel er situasjonen i Kasakhstan en helt annen enn i Ukraina, og det kan virke som om Nasarbajev har relativt frie tøyler fra Moskva i sin utenrikspolitikk. Selv om det skapte stor misnøye hos Putin da Ukraina søkte et tettere samarbeid med EU, ser det ikke ut til å plage ham nevneverdig at Kasakhstan gjør det samme. Dette kan muligens forklares med Kasakhstans mindre prekære geografiske plassering, samt Nazarbajevs evne til å føre en vellykket multivektor politikk der tettere samarbeid med EU balanser es av tiltredelse i Den euroasiatiske økonom iske union. DEN EUROASIATISKE ØKONOMISKE UNION Mens 90-tallet stod for en sterk og akselerer ende integrasjon i Europa, foregikk det på samme tid en sterk desintegrasjon i SentralAsia, der ordninger som skulle lette mellomnasjonal handel fikk visne bort. Siden 2007 har imidlertid den økonomiske integrasjonen fått fart på seg også i denne regionen, og den 1. januar 2015 ble Den euroasiatiske økonomiske union (EØU) opprettet mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Senere har også Armenia og Kirgisistan kommet med i unionen. Det er likevel ikke dermed sagt at man har en felles visjon rundt prosjektet. For Putin er dette i stor grad et geopolitisk prosjekt for å bygge opp Sentral-Asia som en uavhengig akse i verdenspolitikken. Nazarbajev ser på sin side på det hele som et økonomisk prosjekt som skal forenkle handel, bidra til økt velferd og fungere som en åpen plattform for ner Khazret Sultan Moskeen i Astana. Islam er dominerende religion i Kasakhstan, men til tross for en veldig sekulær form har stadig flere unge vendt seg mot mer ekstreme miljøer. Foto: Anne Marie Kvamme/Folk og Forsvar. samarbeid med andre internasjonale organisasjoner, og da særlig EU. EØU utgjør om lag 15 % av verdens fastland og henholdsvis 22 % og 15 % av verdenspro duksjonen av naturgass og olje. Likevel står de fem medlemslandene kun for 3,7 % av verdens BNP, mens EU til sammenlikning ligger et sted mellom 20 og 25 %. Kasakhstans plan var å bli medlem i WTO innen utgangen av 2014, men landet klarte ikke å nå målene. Det store spørsmålet blir derfor hva som skjer videre i prosessen. Medlemskapet i EØU vil medføre økte tollsatser, noe som vil komplisere WTO-forhand lingene og føre til at Kasakhstan må finne frem til tilfredsstillende kompensasjonsordninger. RADIKALISERINGSTRUSSELEN Kasakhstan er, i hvert fall sammenliknet med flere av sine naboland, svært stabilt internt. Det er nærmere 100 ulike ”nasjonaliteter” i landet, men president Nazarbajev har siden han kom til makten etter Sovjetunionens fall i 1991 styrt med fokus på toleranse for de ulike etniske grupperingene og stammene. En av de største utfordringene for Kasakhstan er at det i dag fungerer som et transittland for både narkotika-, våpen- og menneskesmug ling. Når Kirgisistan snart blir med i Den euroasiatiske økonomiske union, fjernes grense kontroll mellom landene, og yttergrensen flyttes. Den store frykten i Kasakhstan er at dette vil kunne føre til økt smuglervirksomhet. En av de aller største utfordringene for Kasakhstan er noe vi kjenner så altfor godt igjen fra vesten: frykten for radikalisering og voldelig ekstremisme. Under Sovjettiden var ikke religion en del av hverdagslivet, og det foregikk en sterk sekularisering av befolkningen. Selv om Kasakhstan er et muslimsk land, med over 70 % muslimer, er det kun et par vakre moskeer finansiert av Saudi-Arabia som avslører dette i hovedstaden Astana. Så å si ingen religiøse klesplagg er å se, og ingen bønnerop er å høre fra minaretene. Likevel er det en utvikling på gang. I de sørlige delene av landet har det de siste årene vært en kraftig økning av deltakere på fredagsbønnen i de lokale moskeene, og stadig flere velger å kle seg i tradisjonelle arabiske klær istedenfor den vestlige moten som nå preget bybildet. Paradoksalt nok, er det særlige de unge og høyt utdannede borgerne man ser vender seg mot de radikale sidene av Islam, og presidenten har selv uttalt at dette er en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene fremover. Det er ikke lett å spekulere i hva dette skiftet kan komme av, men flere har vært inne på det at siden man under Sovjettiden ikke lærte noe om religion, fikk man heller ikke forankret en moderat tolkning av Islam i befolkning en, og man fikk dermed heller ikke skapt noen iboende ”immunitet” mot radikalisering. Det er godt mulig det er noe i denne teorien, men vi ser jo likevel at muslimske land som ikke har hatt samme lokk over religionen, også sliter med at unge ser mot radikalt Islam. Likevel mangler man felles religiøse institusjoner i Kasakhstan, noe som gjør at stadig flere unge som er interessert i religion reiser til andre muslimske land for å ta religionsstudier. Da er faren stor for å kunne bli påvirket av mer fundamentalistiske syn på Islam. Ifølge OSSE er det om lag 150 fremmedkrig ere i Syria offisielt, men det antas at det virkelige tallet ligger på det dobbelte. I tillegg er det hundrevis av fremmedkrigere også i Afghanistan. Foreløpig har fokus ligget på forebygging, og ikke bekjempelse av radikaliser ing. MOT DEMOKRATI? Alle visste at det ikke var snakk om et valg som ble avholdt den 26. april 2015, men et gjenvalg. Nazarbajev fikk 97,8 % av stem mene og valgdeltakelsen var på 95 %. ”Mot- kandidatene” brukte ”valgkampen” på å rose den sittende presidenten og OSSEs observatører meldte om flere grove svakheter ved både valgkampen og gjennomføringen av valget. Det legges ingen skjul på at det er åpenbare demokratiske svakheter i Kasakh stan, men dette er i følge presidenten ikke noe stort problem. 2050 er nemlig valgt ut som året Kasakhstan skal bli et demokrati, ifølge Nazarbajev. ”Evolusjon” ikke ”revolu sjon” er stikkordet. Utviklingen til demokrati må gå sakte, og sikkert, ikke gjennom kraftige omveltninger uten noen langsiktig plan. Også her er tanken om balanse synlig: mellom gammel og ny tid, mellom sterkt lederskap og aksept for folkelig innflytelse over politikken. Da Sovjetunionen falt og Kasakhstan ble selvstendig i 1991, var det ikke snakk om noen presidentkandidater og valg. Et kvart århundre senere arrangeres det i det minste valg med flere kandidater, selv om det ikke holder vestlige standarder. Selv om president en er den utøvende makt, har man likevel sett en styrking av parlamentet og det vokser frem stadig flere NGOer. Men fortsatt dyrkes presidenten på semireligiøst vis; legg hånden din i hans håndavtrykk i gull og ønsk deg noe for fremtiden – men ikke før du har sendt en god tanke til presidenten først. Besøk museet hans og få en omvisning i alle gaver han har mottatt, se karakterkort fra barneskolen eller klær han har hatt på seg – men husk å ta av deg skoene før du går inn i museet. I 2050 skal Kasakhstan bli et demokrati, og Nazar bajev vil være 110 år. Kanskje ikke så rart at han pøser hauger av penger inn i forskning på livsforlengende medisiner? Av K athinka Louise Rinvik Bratberg Folk og Forsvar 5 Ikke mer blod – fra en demonstrasjon i Pachuca, Hidalgo i 2011. Foto: Wikimedia Commons Mexicos narkotikakr I snart ni år har det rast en krig i Mexico. Om makt, penger og kontroll over territoriet. Men det er ikke en annen stat som forsøker å invadere. Ikke en politisk gruppering som forsøker å lage revolusjon heller. Nei, dette er en kamp mellom myndighetene og kriminelle nettverk – Mexicos mange narkotikakarteller. Fra gammelt av har store partier marihuana og heroin funnet veien over den mexicanske grensen, særlig til markeder i USA. Fra 80tallet ble også den colombianske kokainhandelen i stor grad flyttet over til mexicansk territorium. De hadde nettverkene klare for en mer hensiktsmessig «eksport» av disse ulovlige substansene. Til å begynne med var betalingen i form av penger, etter hvert fikk de i stedet sin andel av produktene, og kartellene vokste. Ulike grupperinger konkur rerte mot hverandre om markedsandelene. Konkurransen endte oftere og oftere i blodig rivalisering, som tidvis også rammet lokalbefolkningen. I slutten av 2006 bestemte de mexicanske myndighetene seg for at nok var nok, og startet en intensiv aksjon mot narkotikakartellene. Den da nyvalgte president Felipe Calderón sendte 6500 føderale soldater til delstaten Michoacán for å sette en stopper for den narkotikarelaterte volden der. Krigen mellom regjeringsstyrkene og narkotikakartellene var dermed et faktum. Kampene har fortsatt, og det er betydelige militære styrker involvert, i tillegg til statlige og føderale politistyrker. KARTELLENE Det er liten tvil om at de mexicanske myndighetene kjemper mot en farlig fiende. Kartellene, et drøyt titalls ulike, er ikke kjent for å samarbeide i noen særlig grad med hverandre – heller tvert i mot. Allikevel har det utkrystallisert seg to større fraksjoner, som samler de viktigste kartellene. Narkotikakartellene kontrollerer store landområder, de er tungt bevæpnet og har støttespillere langt inn i den politiske og økonomiske eliten i landet. De såkalte sicarios, en slags profesjonelle leiemordere, er effektive drapsmenn 6 Folk og Forsvar som tar ut utvalgte offer på narkobaronenes vegne. Kartellene kjøper seg ofte goodwill også i lokalbefolkningen, gjennom donasjoner og veldedighet. Dårlig betalte offentlige tjenestemenn er også lette ofre for bestikk elser. Kartellene driver i tillegg en omfattende hvitvasking av penger, og har eierandeler i tusener av selskaper. Voldsutøvelsen er betydelig – drap og tortur er nærmest dagligdags i den stadig pågående kampen mellom de ulike fraksjonene, og mot offentlige tjenestemenn og andre som er i deres vei. Kampen mot kartellene er hard og vanskelig, men av og til vellykket. En rekke ledere av narkotikakartellene er blitt arrestert. Men kostnadene for det sivile samfunnet er enorme. Menneskerettigheter blir stadig brutt og lov og orden er mangelvare. I følge en FN-rapport ble bare 1-2% av 102 696 anmeldte drap etterforsket og fulgt opp fram til en rettskraftig dom i perioden 2006-2012. Rundt 70 % av drapene hadde en forbindelse med narkotikahandelen. «AUTODEFENSAS» Narkotikakartellenes kamp – mot hverandre, og mot myndighetene – krever mange ofre. I tillegg har nå også sivilbefolkningen organisert seg i ulike vigilante-grupper, såkalte autodefensas eller «policia popular». Hele 11 mexicanske delstater skal ha opprettet slike selvforsvarsgrupperinger. Siden de nasjonale sikkerhetsstyrkene mange steder blir sett på som lite pålitelige, søker befolkningen sikkerhet gjennom andre strukturer. For å forsøke å få en viss kontroll har myndighetene opprettet et register for slike grupper, der det også registreres hva slags våpen de besitter. Det skilles nå mellom registrerte og ikkeregistrerte grupperinger. De sistnevnte kan risikere påtale for ikke å registrere tyngre våpen. Det er også kommet klagemål på at gruppene forskjellsbehandles av myndig hetene. Skytevåpen er normalt ikke i åpent salg i Mexico, så mange av kartellene er avhengig av å smugle inn våpen fra USA, gjerne i små partier av gangen for å ikke vekke oppsikt. Noe kommer også sjøveien, og over grensen fra Guatemala. Noe av våpnene som selvforsvarsgruppene besitter er erobret gjennom kamp mot narkotika kartellene. Det har også vært sammenstøt mellom selvforsvarsgrupper og myndighets styrker, når sistnevnte har forsøkt å avvæpne dem. Det er også rapportert et tilfelle i delstaten Guerrerro, der to selvforsvarsgrupper har vært i konflikt med hverandre over kontroll over territorium. HØYE DØDSTALL Krigen krever ekstremt mange offer. Når president Calderón avsluttet sin seks år lange presidentperiode i slutten av 2012, var de offisielle anslagene at rundt 60 000 men nesker hadde mistet livet i kamphandlingene. Nettavisen Small Wars Journal publiserte i august 2013 en artikkel der det ble anslått at 130 000 mennesker hadde mistet livet, og rundt 270 000 var savnet. Man frykter også store mørketall av ofre dumpet i massegraver. Forfatteren Molly Molloy, bibliotekar ved New Mexico State University, er den som har fulgt utviklingen i dødsratene tettest. Hun stiller også spørsmål ved hvor mange av de drepte som faktisk er involvert i narkotika-trafikken og hvem som kun er ofre for en generell statlig «opprydningspolitikk». Det er et faktum at mange av de drepte kommer fra de fattigste samfunnslagene, og Foto: Wikimedia Commons mange blir rett og slett borte, uten lov og Mexicos påtalemyndigheter går ut med etterlysning av «El Chapo» Guzman etter flukten fra fengselet i juli i år. Foto: Scanpix rig dom. Under Oslo Freedom Forum i 2014 snakket den mexicanske journalisten Marcela Turati Muñoz om de vanskelige forholdene for den mexicanske pressen. Mer enn 100 journalister er blant de mange som er forsvunnet. Det gjør at mange ikke lenger våger å rapportere om alle hendelsene som finner sted – represalier kan komme både fra narkotikabaronene og fra korrumperte myndighets personer. «I dagens Mexico kan det å drive journalistikk sammenlignes med å bevege seg med bind for øynene i et område med kvikksand. Det er vanskelig å vite hvor det er farlig å gå. I enkelte områder er offentlige tjenestemenn en del av den organiserte kriminaliteten, når du intervjuer dem vet du ikke hvem du snakker med. Korrupsjon er gjennomgående. De som står bak truslene, torturen, forsvinningene og drapene på journalister går ustraffet.» skrev hun i en kronikk i VG den 22/10-14. Et annet eksemp el på hvor kaotisk situasjonen kan være, er massakren på lærerstudentene i byen Iguala i fjor høst. Den politiske situasjonen er spent, og studentene deltar jevnlig i demonstra sjoner. De har et innarbeidet system med å «kapre» busser for å bli kjørt dit demonstra sjonene er. Den 26. september 2014 åpnet politiet ild mot bussen studentene satt i. Tre av dem skal ha dødd momentant. Enkelte flyktet i folkemengden, der det også ble løsnet skudd. En rekke andre ble i følge øyenvitner tatt med av politiet. Siden forsvant de. To medlemmer av den kriminelle gjengen Guerreros Unidos – med forbindelse både til byens politistyrke og dens ordfører – har senere tilstått at de ble tilkalt til stedet der studentene ble holdt, hvorpå tok med seg 17 av dem, drepte dem og la dem i en masse grav. En massegrav ble senere funnet i området, men det er stor uklarhet rundt antall og hvor mange det er gjort rede for skjebnen til. I etterkant av episoden ble 22 politimenn arrestert, og politistyrken i byen ble avvæpnet og erstattet med en paramilitær styrke. Fortsatt er mye uvisst når det kommer til detaljene rundt hendelsen, og mange pårørende roper ennå på svar. 43 studenter ble etter tumultene meldt savnet, og det er få spor etter dem. Maktforholdene i byen Iguala var kompliserte. Ordførerens kone kom fra en beryktet kartell-familie. Båndene til de kriminelle miljøene var tette. Guerreros Unidos var en brutal gjeng, som startet sin «karriere» i 2012 med å plassere ti avkapp ede hoder utenfor byens slaktehus. Posi sjonen var etablert. Siden da ble det foretatt jevnlige økonomiske transaksjoner mellom gruppen og ordførerkontoret, og faste overføringer ble også gitt til byens politi styrker. Politimesteren var for øvrig ordfør erens fetter… EL CHAPO Mange fikk sikkert med seg avisoverskriftene i juli, som informerte oss om en av de store kartelledernes flukt fra fengselet. I februar i fjor ble den beryktede lederen av det såkalte Sinaloa kartellet, Joaquín Guzmán Loera, bedre kjent som El Chapo, arrestert. US Treasury Department karakteriserte El Chapo som «verdens mektigste narkotikahandler», og han var lenge en av verdens mest ettersøkte menn. Sinaloa-kartellet anslås å stå for nesten halvparten av all narkotikasmugling til USA per år, og skal være aktive i 50 ulike land. Mer enn 90 av de grensekryssende smuglertunnellene mellom USA og Mexico skal være bygget av Sinaloa. Det var utlovet en dusør på fem millioner dollar for opplys ninger som kunne føre til at El Chapo ble fanget. Likevel unnslapp han gang på gang, og ble nesten en mytisk figur, med utallige historier om alle krumspring han foretok seg. Han ble arrestert en gang i 1993, men unnslapp åtte år senere, og det blir hevdet at han da gjennomgikk plastisk kirurgi for å bli ugjenkjennelig. Sannsynligvis fikk han god hjelp innenfra til rømningen, og hele 71 personer knyttet til fengselet han satt i ble i ettertid tiltalt. Heller ikke arrestasjonen i februar i fjor viste seg å vare. Midt på sommeren, en søndag i juli, rømte El Chapo fra cellen sin i høysikkerhetsfengslet i Almolya de Juàrez. Dette regnes som Mexicos sikreste fengsel. Sinaloas kjennskap til tunnelgraving er igjen en medvirkende årsak, og en overvåkningsvideo viser hvordan El Chapo Guzmán forsvinner ned i et hull fra baderom met. Der skal det ha ventet en spesialtilpas set moped, som fraktet ham vekk i en 1,5 kilometer lang tunnel, med både ventilasjon og belysning. Tre ansatte i fengslet, deriblant direktøren, har fått sparken etter rømningen. I tillegg er 22 andre under etterforskning for mulig medvirkning. KRIGEN UTEN ENDE? I snart ni år har krigen mot narkotikakartell ene utkjempet seg. Aktørene og konflikt linjene er uoversiktelige. Ofrene er mange, og dagliglivet i Mexico har sine utfordringer. Mange stiller spørsmål ved riktigheten av å bruke så kraftig militærmakt for å bekjempe kriminelle nettverk. Stilt overfor en så ressurssterk motpart som narkotikakartellene utgjør, er det allikevel vanskelig å se nye løsninger. Pengestrømmen fra narkotika handelen er også en essensiell del av den mexicanske økonomien. Næringslivet, både innenlands og utenlands, er ikke nødven digvis så nøye med å undersøke hvor investeringene de blir tilbudt faktisk kommer fra – eller de bryr seg ikke om det. Politikernes valgkamp er i stor grad finansiert med narkotikapenger også. Det er ikke lett å se noen enkel vei ut av Mexicos uføre. Av M onica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 7 Atomer på ville ve I år er det 70 år siden to atombomber ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, og dermed satte en stopper også for Stillehavskrigen. Virkningen av bombene var grufulle, og i disse dager står mange av de overlevende ofrene frem og forteller om sine opplevelser. Men bombene ble også starten på et våpenkappløp som strakte seg gjennom hele Den kalde krigen. Selv om bombene over Hiroshima den 6. august og over Nagasaki den 9. august 1945 var de første og hittil eneste gangene atomvåpen er blitt brukt i krig, har antallet prøvesprengninger vært formidabelt. USA var først ute med disse våpnene, utviklet gjennom det såkalte Manhattan-prosjektet. Den første prøvesprengningen ble gjort ved Los Alamos i juli 1945. Sovjetunionen fulgte snart etter, og detonerte sin første atombombe i 1949, ved Semipalatinsk i Kasakhstan. Storbritannia fulgte i 1952, og Frankrike i 1960. Gjennom hele 50-tallet var det kraftig opprustning. Men Cuba-krisen i 1962 minnet verden på den reelle risikoen man sto ovenfor ved en eventuell kjernefysisk krig. I 1963 ble prøvestansavtalen inngått, og i 1968 kom ikkespredningsavtalen. De to blokkene under Den kalde krigen hadde imidlertid atomvåpen nok til å sprenge jorda i luften en rekke ganger, og det ble forsket intenst på videreut vikling og forbedring av våpnene. Ingen ville risikere at motparten fikk for stort overtak, og kloke hoder fra universiteter og forsknings miljøer ble aktivt rekruttert til dette arbeidet. På det meste hadde verden totalt over 70 000 atomvåpen. Dette er nå redusert til rundt 16 000. måtte gå måneder mellom hver lønnsutbe taling. En ny risiko ble identifisert. Mange av verdens fremste og mest kompetente forskere på atomteknologi gikk nå en usikker fremtid i møte. Hva hvis andre, mer ustabile stater forsøkte å lokke de til seg for å starte opp egne atomvåpenprogrammer? Det var lite ønskelig med en ytterligere spredning av denne masseødeleggelsesteknologien. IKKE MER KALD KRIG – HVA NÅ? Den kalde krigen kom til sin ende. Den 9. november 1989 begynte man å rive Berlinmuren, og i 1991 ble Sovjetunionen oppløst. Hva skulle skje med de sovjetiske atomvåp nene? Kasakhstan, Hviterussland og Ukraina hadde alle sine atomvåpen. Etter Sovjet unionens oppløsning ble det avtalt at det kun var Russland av de tidligere sovjet-statene som nå skulle besitte disse våpnene. I bytte mot å overlevere sine atomvåpen til Russland, fikk de andre landene i det såkalte «Budapest-memorandumet» fra 1994 garantier fra både Russland, USA og Storbritannia om at grensene deres skulle respek teres. Avtalen gikk inn i rammeverket for ikke-spredningsavtalen. Våpnene ble også raskt overført til Russland. De tidligere sovjetstatene slet alle økonomisk den første tiden etter oppløsningen. Mange statlige funksjoner gikk i stå, og det var ikke uvanlig at pensjoner uteble eller at offentlig ansatte ISTC Svaret synes åpenbart – denne kompetansen var en formidabel ressurs som måtte kunne brukes på andre, fredelige formål. Men tiden var knapp. Selv verdensledende forskere har gjerne regninger som forfaller og en familie å forsørge. Fristelsen ville være stor om det kom lokkende tilbud fra andre stater, eller for den saks skyld kriminelle miljøer, med ønske om å skaffe seg det ultimate våpenet. Man ønsket heller ikke noen «brain-drain» – at de nye, selvstendige statene skulle miste sine beste og skarpeste hoder til utlandet. I november 1992 etablerte man The Inter national Science and Technology Center (ISTC) i Moskva, finansiert hovedsakelig med europeiske og amerikanske midler. Formålet var å tilby disse vitenskapsmenn og -kvinner nye muligheter for gode jobber og sikker inntekt, innenfor sivil sektor. En lang rekke aktører støtter opp om prosjektet, både stater, internasjonale organisasjoner og privat 8 Folk og Forsvar Hiroshimabomben var den første atombomben som ble brukt i krig. Foto: Wikimedia Commons næringsliv. Aktivitetene deles i to hovedkate gorier: forskningsprosjekter, som syssel setter tidligere våpenforskere med utviklingen av ny vitenskap og teknologi, og øvrige programmer, som workshops og andre arrangementer for å integrere forskerne i de globale vitenskapsmiljøene. Siden oppstarten har over 70 000 tidligere våpenforskere fra flere enn 760 forskningsinsti tusjoner spredt over CIS-landene (Samveldet av uavhengige stater) og Georgia vært engasjert i ISTC-prosjekter og aktiviteter. Senteret ble etablert i Moskva, men sommeren 2014 begynte man prosessen med å flytte hovedkontoret til Astana, Kasakhstan. Dette hadde sammenheng med at de i 2010 fikk beskjed om at de ikke lenger var ønsket i Russland. Opprinnelig fikk de en frist på seks måneder til å forlate landet, men siden det var så mange pågående prosjekter, som involvert store russiske selskaper, fikk de dispensasjon til å utsette flyttingen. Flere land var interesserte i å ta dem imot, men valget falt altså på Kasakhstan. De nåværende samarbeidspartnerne i ISTC er USA, EU, Japan, Norge og Sør-Korea (som finansierer samarbeidet), samt Armenia, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Russland er ikke lenger med. De siste aktivitetene til Moskvakontoret ble avsluttet den 15. juli i år. Prosjektene har etter hvert fått mindre fokus på atom, og mer på bio-sikkerhet. Det seneste prosjektet som eier? Norge finansierte dreide seg om undersøkel ser rundt strålingsnivået i Karahavet. Senteret har også en søsterorganisasjon i Ukraina, Science and Technology Centre in Ukraine (STCU), som jobber med mange av de samme områdene som ISTC. DAGENS ATOMMAKTER I 2015 regnes ni land i verden som atom makter; USA, Russland, Frankrike, Storbri tannia, Kina, India, Pakistan, Israel og NordKorea. Av disse har kun de fem første undertegnet ikke-spredningsavtalen (Nord-Korea hadde opprinnelig undertegnet, men trakk seg fra avtalen i 2003). Kun tre av dem (Russland, Frankrike og Storbritannia) har ratifisert Prøvestansavtalen (Comprehensive Test Ban Treaty - CTBT), mens ytterligere to (USA og Israel) har signert, men ikke ratifisert avtalen. Det er fortsatt USA og Russland som har de største atomvåpenarsenalene. Nord-Korea er den nyeste, og den minste atommakten. Israel har ikke offisielt vedkjent at de er i besittelse av atomvåpen, men det er en allment utbredt oppfatning at de har vært det siden slutten av 60-tallet. I februar i år ble en tidligere hemmeligstemplet rapport fra det amerikanske forsvarsdepartementet skrevet i 1987 avgradert. Rapporten omhandlet de israelske atomvåpnene, og dette er første gang amerikanske myndigheter har referert til dette offentlig. Organisasjonen Federation of American Scientists (FAS) utgir jevnlig sin Status of World Nuclear Forces, nå senest publisert den 28. april i år. De eksakte tallene er ofte vanskelig å få tak i, siden de fleste stater graderer slike opplysninger. Gjennom åpne kilder mener FAS allikevel å kunne anslå at rundt 15 700 atomvåpen eksisterer i verden i dag. Av disse er rundt 10 300 militært tilgjengelige, resten er gamle våpen som etter hvert skal destrueres. Av de tilgjenge lige er rundt 4 120 strategisk deployert, resten er i reserve. Av totalen på 15 700 disponerer USA 7 500 og Russland 7 200, og er dermed klart størst, foran Frankrike (300), Kina (250), Storbritannia (215), Pakistan (100-120), India (90-110), Israel (80) og NordKorea (mindre enn 10). GÅR DET MOT ET FORBUD? Det totale antallet atomstridshoder i dag er langt lavere enn under Den kalde krigen, Allikevel kan det virke som om nedrustnings arbeidet nå har stoppet noe opp, og flere stater er også i ferd med å modernisere sine atomvåpen. Dette kan være i strid med intensjonene i Ikke-spredningsavtalen. Visjonen om en atomvåpenfri verden har støtte fra mange hold, men derfra synes det å være langt fra å komme fram til enighet om et eventuelt forbud. Et slikt forbud må framfor handles i internasjonale fora, og ha global oppslutning, inkludert fra de ni nåværende atommaktene. Spørsmålet har også blitt reist en rekke ganger i Stortinget, gjennom skiftende regjeringsperioder. Den 10. desember i fjor ble spørsmålet reist på ny, til utenriks minister Børge Brende. Han svarte da at «..Målet er en verden uten atomvåpen, og det er utgangspunktet for Norges videre arbeid for nedrustning og ikke-spredning. Det politiske grunnlaget for et forbud mot kjernevåpen er imidlertid ikke nå tilstede.» . Saken kommer imidlertid opp med jevne mellom rom. Tre av de ni atommaktene er medlemmer av forsvarsalliansen NATO, og atomvåp en er dermed også en del av NATOs strategiske konsept. Alliansen som sådan disponer er imidlertid ikke disse våpnene, det gjør de tre statene. Norge har også helt fra starten hatt en selvpålagt restriksjon i sitt NATOmedlemskap om ikke å tillate atomvåpen på norsk jord i fredstid. Det er ulike meninger om hvorvidt et NATO-land kan gå inn for et forbud mot atomvåpen så lenge atomvåpen er en del av NATOs strategiske konsept. Foruten USA har alle NATO-land ratifisert CTBT. Når Frankrike så sent som i 1996 foretok prøvesprengninger, skapte det sterke reaksjoner hos en del av de andre allierte. Det som imidlertid synes klart er at det ikke vil være aktuelt med en ensidig avskaffing av atomvåpen fra NATOs side, så lenge andre disponerer denne typen våpen. Så lenge atomvåpen eksisterer, vil også NATO være i besittelse av dem. Med dagens kjølige forhold mellom Russland og Vesten, synes det vel også lite sannsynlig at en globalt omfattende avtale er nær forestående. Men det er mange gode grunner til å ikke gi opp visjonen. Blant annet vil bruk av atomvåpen nødvendigvis stride med etablert folkerett – det er ikke et våpen som vil kunne skille mellom sivile og stridende i en konflikt. Det vil også påføre unødig lidelse, og skade kulturarv og miljø. Det er også diskutabelt hvor relevant atomvåpen vil være i en militær operasjon. Vi snakker i grunnen om et våpen som er mest effektivt når det ikke blir brukt. FAKTA Atomvåpen – eller kjernevåpen/kjernefysiske våpen: sprengkraften kommer gjennom frigjøring av kjerneenergi. Kan være fisjons- eller fusjonsvåpen. Enorm eksplosjonskraft, i tillegg til intens stråling og radioaktivt utslipp. NPT – Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons – Ikke-spredningsavtale åpnet for signering i 1968, trådt i kraft 1970. 190 stater er parter i avtalen. Jevnlige tilsynskonferanser i regi av FN, sist våren 2015. CTBTO – Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty – Avtale om stans i prøvespreng- ninger av atomvåpen. Signert den 10. september 1996, men ennå ikke trådt i kraft. Av 183 signaturstater har 164 ratifisert avtalen. Åtte spesifikke stater må ratifisere avtalen før den kan tre i kraft; Kina, USA, India, Egypt, Pakistan, Israel, Nord-Korea og Iran. Little Boy var kallenavnet på atombomben som ble sluppet over Hiroshima den 6. august 1945. Foto: Wikimedia Commons Av M onica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 9 NATOs nye sikkerhetspolitisk Nesten et kvart århundre etter Sovjetunionens fall foregår det igjen en radikal omstilling av NATOalliansens struktur. Nå som da, er omstillingen et resultat av stormakten i øst. Mens det i 1991 skyldtes en plutselig mangel på trussel fra russisk side, er den pågående omstillingen et direkte resultat av at Russland utfordrer fred og stabilitet på det europeiske kontinentet. Samtidig som NATO per dags dato kan beskrives som en global sikkerhetsaktør – med militære aktiviteter og operasjoner på hele tre kontinenter – har alliansens regionale nærområder, samt fokus på forsvar av eget territorium, igjen blitt sentralt. Sikkerhetsutfordringene som dukket opp på alliansens radar i fjor, økte NATOs relevans som en forsvarsorganisa sjon. Fokuset til NATO, som egentlig skulle ligge på utfordringer knyttet til intern stabilitet i Afghanistan etter uttrekkingen av ISAF, havnet i skyggen av de sikkerhets politiske utfordringer som brått ble til virkelighet i 2014. Russlands handlinger overfor Ukraina, samt fremveksten av IS i Midtøsten, skaper hodebry for alliansen. Resultatet er at NATO i dag opererer med et spekter av ulike risikoer og potensielle trusler. Trenden viser stadig flere sikker hetsutfordringer for alliansen, samtidig som den økonomiske situasjonen i mange av medlemslandene er svært dårlig. USIKKERHET I NORD, ØST OG SØR Siden 2008 har Russland igangsatt en radikal forsvarsreform for å modernisere sine militære styrker. For å anskaffe, oppgradere og utvikle militært materiell planlegger staten å bruke drøye 4300 milliarder kroner frem til 2020. Man skulle forventet at kombinasjonen av den harde sank sjonslinjen, fra vesten generelt og EU Både øst og sør-flankene til NATO er i fokus. Her diskuterer NATO Tyrkias forespørsel om art 4 – støtte, den 28. juli i år. Foto: NATO 10 Folk og Forsvar spesielt, og det globale raset i oljepriser (russisk økonomi er helt avhengige av petroleumseksport) ville ført til en betydelig mindre ambisiøs russisk militær opprust ning. Men til tross for stagnert økonomi, så har likevel forsvarsbudsjettet økt i henhold til planen, noe som har gitt utslag i at samtlige andre poster på det russiske stats budsjettet har blitt strammet inn. Dette illustrerer Putins vilje til å bygge opp Russland til å bli en sterk militærmakt, noe som har ført til store bekymringer innad i NATOalliansen. Men for å utgjøre en potensiell trussel for NATO er ikke militær evne alene tilstrekkelig; intensjoner og vilje er avgjør ende for hvor vidt militærmakt utgjør en sikkerhetsutfordring. Hva som er Putins faktiske intensjoner er det få som har innblikk i, men viljen til å bruke militære maktmidler har han demon strert tydelig ved to anledninger – Georgia 2008 og Ukraina i 2014. Konsekvensen av sistnevnte krise – med annektering av Krimhalvøya og påfølgende støtte til prorussiske separatister – var en dramatisk endring i NATOs forhold til Russland. NATO besluttet den 1. april 2014 å suspendere alt praktisk sivilt og militært samarbeid med Russland, så lenge de bryter folkeretten i Ukraina. Det kobles paralleller til situasjonen under Den kalde krigen, der mistillit og mistenksomhet påvirker rammene for dialog. I Russland har man ikke glemt hvorfor NATO ble opprettet i utgangspunktet – som en militærallianse med Sovjetunionen som hovedfiende – og det er liten tvil om at dette bildet gjør det problematisk for NATO å ta noen lederrolle i dagens konflikt. Alt NATO hadde foretatt seg ville blitt sett på med ekstra skepsis og usikkerhet. Dette har ført til at EU har tatt over som hovedpart overfor Russland i forhandlingene, og har dermed bidratt til å gi EU et løft som sikkerhetspolitisk aktør. Denne nye rollefordelingen fører imidlertid også til at NATO og EU i nær fremtid er nødt til å finne en mer konstruktiv form for samarbeid seg imellom enn det vi har sett i tidligere år. Samtidig er alliansens sikkerhetspolitiske omstendigheter i dag av helt annen karakter en for drøye 25 år siden; NATO står ikke overfor én konkret trussel – Russland er én av mange som skaper usikkerhet. De allierte befinner seg på dørterskelen til konflikten i Ukraina, i Nord-Afrika og i Syria og Irak. Flyktningsstrømmene fra det nordlige Afrika fører med seg stor belastning for flere av NATOs medlemsland. Men spesielt situasjonen i Syria og Irak må sees på som også en utfordring for europeisk stabilitet. UENIGHETER INNAD I ALLIANSEN Å finne sikkerhetspolitiske løsninger for et slikt spekter av utfordringer er kostnads krevende for en allianse uten egne ressurser, der alle beslutninger om bruk av ke virkelighet militære maktmidler hviler på medlems landenes evner. NATO er altså summen av 28 suverene stater, med en beslutnings regel om konsensus blant disse landene. Medlemsstatene har i tillegg helt ulike oppfattninger om hvilke sikkerhetsutford ringer de står overfor, men også mer generelt ulike hensyn når det gjelder prioritering av statsbudsjettet. For noen medlemsland er fortsatt sikkerhetspolitikk ”high politics”, mens for mange land har sikkerhetspolitikk klatret ned på stigen av politiske prioriter inger, til fordel for blant annet velferds ordninger. Dette skyldes i stor grad den økonomiske situasjonen mange medlems land befinner seg i som ettervirkning av finanskrisen. Som et resultat har halvparten av NATOs 28 medlemsland siden 2008 kuttet mer enn 10 prosent i forsvarsutgift ene. Kun USA, Hellas og Storbritannia nådde i 2014 målet om å bruke to prosent av bruttonasjonalprodukt til forsvarsutgifter. USA står for omtrent 70 prosent av forsvarsbudsjettene i alliansen. Ulik byrdedeling i NATO er likevel ikke et nytt fenomen. USA har stått for meste parten av de økonomiske utgiftene i alliansens 66 leveår. Denne problematikken har likevel fått en annen karakter og blitt intensivert som følge av dagens nye sikkerhetsforståelse. Fra å ha en felles oppfatning vedrørende alliansens trusselbilde under Den kalde krigen, samt en relativt bred enighet i ”kampen mot terror” og påfølg ende Afghanistan-operasjonen etter den 11. september, har utviklingen blitt et gradvis mer fragmentert og lite enhetlig NATO. Ikke alle medlemslandene føler seg truet, hvert fall ikke i like stor grad, grunnet ulik geo- grafisk beliggenhet. For eksempel er ikke usikkerheten overhengende for Portugal, som ligger relativt langt unna konfliktene i både øst og vest. For medlemslandene som grenser til Russland og Ukraina, eller de sør-europeiske statene som har stor påkjenning grunnet flyktningsstrømninger fra Nord-Afrika og Syria, er realiteten en helt annen. Hovedoppgaven for NATO med dagens sikkerhetsbilde blir å bygge konsensus og enighet basert på solidaritet på tvers av de 28 medlemslandenes egne interesser. HVORDAN MØTE INTERNE OG EKSTERNE UTFORDRINGER? Hvordan skal Alliansen kunne koordinere interne og eksterne utfordringene, og samtidig berolige medlemsland som føler at egen sikkerhet er utsatt? Nettopp disse problemstillingene ble diskutert på NATOs toppmøte i Wales 4-5 september 2014, noe som har blitt omtalt som det viktigste NATO-møtet siden Berlin-murens fall. Til tross for stor uenighet blant medlemmene, var de i stor grad enige om at alliansens forsvarskapasiteter må omstruktureres for å tilpasse seg en verden i endring. Som en reaksjon på det endrede sikkerhetsbildet besluttet NATO-allierte å etablere en handlingsplan, Readiness Action Plan (RAP), som fokuserer på kollektiv sikkerhet og beroligelse av medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa. RAP består innholdsmessig av konkrete tiltak for økt beredskap og forsvarevne. Stikkordene er tilstedeværelse og hurtig respons. Som et ledd i RAP ble NATO Response Force (NRF) besluttet videreutviklet. For å Sammensatte trusler gjør øvelser viktigere enn noen gang. Her fra Exercise SSIL/Steadfast Javelin i Estland i mai. Foto: NATO styrke NRF-strukturen har det blitt etablert en hurtig reaksjonsstyrke – Very High Readiness Joint Task Force (VJTF) – i stand til å kunne bli utplassert på få dagers varsel. I hovedsak er VJTF tenkt å virke i alliansens nærområder. Utviklingstrekkene vil gi en mer fleksibel NATO Response Force med høy deployerbarhet, i stand til å berolige medlemsland som føler seg truet, og samtidig vise en troverdig evne til å svare på de nye sikkerhetsutfordringene. I tillegg reflekterer omstillingsprosessen satt i gang etter Wales 2014 at medlemslandene i stor grad har en felles forståelse av hva som er alliansens formål og virkemåte. På toppmøtet ble også situasjonen i Syria og Irak, med trusselen fra ISIL, diskutert. I hovedsak uttrykte allierte bekymring ovenfor borgerne i Syria og Irak, men også overfor den globale sikkerheten. Tyrkia, med sin utsatte posisjon i grenseland til ISIL-styrte områder, har vært ivrig pådriver for å rette oppmerksomheten mot i Syria. Likevel foreslo ingen av medlemslandene at NATO skulle involveres i kampene mot ISIL, med mindre sikkerheten til et av NATOs medlemsland blir direkte truet. Når det kommer til de interne utfordringene, viser det seg at konkrete tiltak ikke er like lett for alliansen. Den tidligere satte målsettingen om å bruke 2 % av bruttonasjonalprodukt på forsvaret ble igjen besluttet, men som et siktemål, ikke en bindende forpliktelse. Statene skal forsøke, etter beste evne, å nå dette målet i løpet av en tiårs periode. Samtidig skal 20 prosent av forsvarsutgiftene gå til investeringer av nytt utstyr. Når man snakker om NATOs historie er det vanlig å sette et skille ved Den kalde krigens slutt; Før 1991 var NATOs hoved fokus på artikkel V og fiendebildet var klart definert, og etter 1991 ble fokus flyttet til såkalte ”out og area” operasjoner og et mer nyansert fiendebilde med moderne trusler. Dette er en omstilling NATO i stor grad har taklet. Mye tyder imidlertid på at vi er i ferd med å gå inn i en tredje epoke i NATOs historie, der alliansen i tillegg til å måtte forholde seg til det moderne trusselbildet også blir konfrontert med en mer tradi sjonell spenning mellom øst og vest der forsvar av eget territorium havner øverst på prioriteringslisten til mange av medlems landene. Det gjenstår å se i hvilken grad NATO vil klare å tilpasse seg denne nye virkeligheten. Av Vilde Wetteland Stoa Folk og Forsvar 11 Colombia: Fredsprosess og Brudd på forhandlingene har blitt avverget ved nedtrapping i regjeringens militære angrep på Colombias Revolusjonære Væpnede Styrker (FARC-geriljaen) og en ensidig våpenhvile fra geriljaens side. En økende skepsis til fredsprosessen i folkeopinionen kan lederne imidlertid ikke forhandle seg bort fra. FREDSPROSESSEN TIL NÅ Da Juan Manuel Santos overtok som president i Colombia i 2010 førte det til en tydelig endring i tilnærmingen til FARC. Den forrige presidenten, Alvaro Uribe, opprinne lig fra samme parti som Santos, har vært en tydelig motstander av forhandlinger. Til tross for at Santos var minister i Uribes regjering, skulle det vise seg at han hadde en helt annen tilnærming til FARC. I 2012 innledet den colombianske regjeringen og FARC forhandlinger om en fredsavtale. Norge og Cuba fikk rollene som tilrette leggere. Når vi nå er inne i fredsprosessens tredje år, så er tre av de fem forhandlingspunktene, definert i veikartet for prosessen, avklart. FARC og regjeringen har kommet til enighet om jordreform og distriktsutbygging, muligheter for politisk deltakelse for FARC og bekjempelse av narkohandel. Spørsmålet om jord var hovedårsaken til borgerkrigen i Colombia og en av de viktigste grunnene til at FARC tok opp våpnene. Det dreier seg om å tildele landbruksjord til landets fattige bønder. Mye av jorda er i hendene på en liten klasse av store godseiere. Med et forlik om en jordreform var et av de aller vanskeligste punktene i freds forhandlingene unnagjort. Det står fortsatt mange krevende punkter på agendaen. Men aldri før har forhand lingene kommet så langt som nå. Fortsatt 12 Folk og Forsvar gjenstår vanskelige punkter om rettsopp gjøret, rettferdighet og kompensasjon for ofrene, samt om avvæpning og gjennom føring av en endelig fredsavtale med bilateral våpenhvile. Den aller største utfordringen nå virker å være at FARC-lederne ønsker seg straff efrihet. Dette er så godt som umulig å godta for de fleste ofrene, de pårørende og for den jevne colombianer. De fleste mener at i det minste FARCs ledere, ikke nødvendigvis soldatene nederst på stigen, bør gjennom en eller annen form for rettsopp gjør eller sannhetskommisjon. En av de siste nyhetene knyttet til freds forhandlingene er at den nest største geriljagruppa i Colombia, ELN, har innledet forhandlinger med den colombianske regjeringen i Ecuador. Santos varslet allerede i oktober 2013 at regjeringen var klar til å innlede forhandlinger med ELN, men det er altså først nå forhandlingene har kommet i gang. Forhandlingene er viktige fordi de viser at regjeringen mener alvor utover forhandlingene med FARC. Men en fredsavtale med ELN vil også sikre at tidligere geriljasoldater fra FARC etter en eventuell avvæpning ikke bare bytter fra en gerilja gruppe til den neste. TRUER FREDSPROSESSEN COLOMBIAS SOSIALE UTVIKLING? Mens fredsprosessen nå er inne i sitt tredje år får stadig flere av de 49 millionene colombianere et bedre liv; barna deres går på skolen, de har aldri blitt forkrøplet av miner og har aldri opplevd den ytterste nød. FARC-Geriljaen kontrollerer mindre deler av landet, de store narkotikakartellene virker å ha beveget seg nordover i Latin-Amerika eller blitt desentralisert til mindre grupper inger. Og Colombias økonomiske vekst har ligget stabilt på over fire prosent siden 2010. Den jevne kvinne og hennes familie får det stadig bedre og dét tilsynelatende helt uavhengig av fredsprosessen. Med tidligere fredsprosesser friskt i minne, ser mannen i storbyenes gater nokså tvilende på den nåværende prosessen. Men meningsmålinger offentliggjort i avisene Semana og El Tiempo viser at det fortsatt er relativt stor støtte; over 60 prosent av de spurte støttet prosessen i juli. Samtidig betyr det at opptil fire av ti ikke tror prosessen vil føre til fred. Det viser hvor delt det colombianske samfunnet er i dette spørsmålet. Selv om støtten fortsatt var høy i juli, viser de siste meningsmålene at skeptikerne er på frammarsj. Den siste meningsmålingen fra Ipsos-Napoleon, gjennomført i landets byer, viser at det i august kun er 29 prosent av de spurte som tror at forhandlingene vil føre til en freds avtale og demilitarisering av FARC. Mens fredsprosessen drar ut, så har landet opplevd en voldsspiral etter at regjerings Colombias president, Juan Manuel Santos, har vært sentral i arbeidet med å få i gang fredsforhandlinger med FARC-geriljaen. Foto: Wikimedia Commons En rekke demonstrasjoner har vært holdt mot FARC-geriljaen. Foto: Robert Thivierge, Wikimedia Commons folkeopinion styrker angrep en FARC-leir den 22. mai 2015 og drepte 27 mennesker. De militære angrepene på FARC har vært svært nære på å gi brudd i forhandlingene fra FARC sin side. Dette har ført til at regjeringen har lovet militær nedtrapping og at FARC har erklært ensidig våpenhvile. Det er vanskelig å ikke i det minste til en viss grad se disse handlingene som et uttrykk for en bestemt vilje til å fortsette å forhandle på begge sider. Men også korrupsjonen i Colombia når nye høyder og får nå skylden for at de private sykekassene, som har ansvar for folks helseforsikring er på konkursens rand. Colombianernes helsevesen svekkes samtidig som president Santos har økt skattene, lyder omkvedet. Stemmene som hvisker at president Santos bruker all sin energi på fredsprosessen og lar alt annet skure og gå, blir stadig høyere. Det er de som mener at fredsprosessen skader Colombias helsevesen og sosiale utvikling. KRIGENS PRIS ”Vi forstår ikke omfanget av krigens kostnader fordi vi i årtier har betalt for dem; fordi krigen er blitt en integrert del av enhver husholdning, som melk og brød.” skrev en av Colombias mest kjente skribenter i avisa El Tiempo den 6. august. Det er noe i det. For den jevne colombianer lever med høyspenning innebygd i hverdagen. For de aller fleste er spenningen ikke lenger åpenlyst knyttet til maktkampen mellom regjerings hæren, geriljagruppene og de paramilitære gruppene slik det var på 1990-tallet. Den gangen kjente de aller fleste noen som hadde blitt kidnappet eller drept av de paramilitære gruppene eller av geriljagruppene. I dag er høyspenningen mer knyttet til høy volds- og kriminalstatistikk, korrupsjon og manglende tillit blant befolkningen og til politikerne. Den manglende tillit og korrupsjonen er langt på vei et produkt av de mange maktkampene som har blitt ført og føres i det colombianske samfunnet. Etter over 50 år med konflikt mellom myndighetene og geriljagrupper er rundt 250.000 drept, over seks millioner internt fordrevet og 400.000 har rømt landet, i følge Flyktninghjelpens 2015 flyktning regnskap. En av borgerkrigens aller største kostnader er at rundt 12 prosent av Colombias innbyggere er internt fordrevne og lever i en midlertidig tilværelse, de fleste i fattigdom og under elendige forhold. I følge Caritas lever ni av ti internt fordrevne i ekstrem fattigdom De internt fordrevne utgjør en stor trussel for landets stabilitet og de siste årenes positive økonomiske og sosiale utvikling. For de internt fordrevne betyr en vellykket fredsprosess kanskje et håp om å kunne reise hjem, å få tilbake eiendom og få oppreising av regjeringen. For Colombia betyr en løsning på de internt fordrevne en mer stabil fremtid og en bedre sosial utvikling for landet som helhet. Sett fra utsiden er det derfor svært vanskelig å forstå at man kan hevde at fredsprosessen skal kunne skade den sosiale utviklingen. Men i det øyeblikket folkemeningen tipper over fra at det ikke finnes noe alternativ til prosessen, til at den skader den sosiale utviklingen for folk flest, kan den colombianske fredsduen imidlertid ende i et svalestup med en uheldig utgang. Den tiden vi nå går inn i er derfor helt avgjørende både for fredsprosessen og Colombias framtid. Klarer politikerne å overbevise colombi anerne om at fred er mulig, at effektive tiltak kan settes ut i live og at det samtidig vil være positivt for den sosiale utviklingen, vil de kunne lykkes. DET HJELPER IKKE AT BLEKKET TØRKER Min analyse er at regjeringen og FARC, og nå kanskje også ELN, vil komme til enighet om en fredsavtale, selv om det fortsatt kan ta tid. Men det viktigste er ikke papiret avtalen er skrevet på. Det er måten den blir utlevd og implementert etter at blekket har tørket. Uten folkeopinionen på en potensiell fredsavtales side vil den ikke kunne gi fred i Colombia. For det er folk flest som må leve ut avtalen. Det er først etter at en freds avtale er signert at det virkelige arbeidet begynner. Hvorvidt Colombia klarer å implementere en fremtidig avtale, blir testen på om Colombia vil freden. Av Kim Noguera Gabrielli Folk og Forsvar 13 I grenseland: Tyrkia Tyrkia ligger på grensen mellom Europa og Asia, og har historisk sett fungert som et veikryss mellom sivilisasjoner. Med sin strategiske posisjon har landet skapt hodebry for europeiske ledere. Behovet for å definere geografisk og kulturell tilhørighet har i tillegg ofte skapt voldsom debatt hos tyrkerne selv. En rekke av de største utfordringene som Europa står ovenfor for tiden, kommer fra Midtøsten. Med borgerkrigen i Syria, fremveksten av IS i både Syria og Irak, samt flyktningstrømmer verden ikke har sett maken til på 70 år, er regionen for alvor blitt en kruttønne. Det kan være lett å tenke at dette er hendelser som foregår langt unna oss i nord, men når vi tenker sikkerhetspolitikk i den globaliserte verden vi lever i, så holder det ikke alltid å se på hvor våre grenser går. Det er nødvendig å merke oss hvor våre alliertes grenser går. For på grensen mellom øst og vest, diktatur og demokrati, kaos og orden, finner vi Tyrkia, landet som i så mange år har prøvd å fungere som en bro mellom disse svært ulike kulturene. Tyrkia har vært NATO-medlem siden 1952 og omfattes av den kjente artikkel V, som sier at et angrep på ett medlemsland skal anses som et angrep på alle. Det innebærer at dersom urolighetene i Midtøsten skulle finne veien over grensen til Tyrkia, vil resten av NATO – deriblant Norge – være forpliktet til å bidra til å forsvare landet. Denne faktoren gjør ikke bare at det som skjer i Midtøsten plutselig kommer litt nærmere oss enn man først tenker, det innebærer også at den retningen Tyrkia er i ferd med å ta også kan få stor relevans for oss. Situasjonen i Midtøsten har gjort at Tyrkia er mer sentralt for Europa enn på lenge, likevel viser utviklingen i landet at det kan være for sent å knytte Tyrkia tettere til seg. STORMANNSGALSKAP Etter tolv år som statsminister, ble Recep Erdogan valgt til president den 10. august 2014. Presidentrollen er, ifølge tyrkisk grunnlov, kun seremoniell og presidenten har ikke lov til å drive partipolitikk. Dette hindret imidlertid ikke Erdogan i å være en aktiv del av valgkampen for sitt parti – Rett- ferdighets- og Utviklingspartiet (AKP) – før Parlamentsvalget i juni 2015. Mange mener at Erdogan ønsker å redefinere president rollen. Tyrkia har de siste årene gått i en stadig mer autoritær retning under Erdogans ledelse. Det er ikke til å komme utenom at Erdogan har gjort mye bra for Tyrkia. Tyrkere flest har for eksempel bedre levekår i dag enn de hadde før han ble statsminister i 2003. Likevel er det Erdogans ønske å styrke president ens rolle, og første skritt i den retning er å få omgjort grunnloven slik at presidenten får en mer politisk og utøvende funksjon. Dermed kan han innta rollen som både statsoverhode og regjeringssjef nærmest uten begrens ninger – på lovlig vis. Vi har allerede sett noen små skritt i den retning. Blant annet har Erdogan selv ledet de ukentlige regjerings møtene, og ikke statsministeren, noe som tidligere bare har skjedd i helt ekstraordinære situasjoner. Han har samtidig også sørget for å legge restriksjoner på presse- og ytrings friheten, politi og overvåkningstjenesten har fått mer makt, og en egen paragraf gjør det forbudt å fornærme presidenten. Mange politiske analytikere beskriver nå Erdogan som en moderne sultan som ønsker å gjenskape Det ottomanske rikets storhet og Istanbuls status som en av Europas viktigste og mest sentrale byer. Andre går så langt som å hevde at han viser tegn på stormannsgalskap. Noe hans nye palass med 1150 rom, gulvareal fire ganger større enn Versailles og prislapp på 500 millioner euro jo kan underbygge. KURDISK REDNING Det var tydelig at mye stod på spill for Tyrkia ved Parlamentsvalget den 7. juni i år. I dagene før var landet preget av uro og opptøyer flere steder, to personer ble drept og over hundre skadet av en sylinder bombe. To svenske valgobservatører Kampene i Kobani. Bildet er tatt fra byen Suruç på den tyrkiske siden av grensen. I forgrunnen ser man en tyrkisk leir for syriske flyktninger. Foto: Wikimedia Commons 14 Folk og Forsvar meldte at de ble truet på livet av soldater med automatvåpen. Likevel meldte OSSEs observatører at selve valget stort sett gikk riktig for seg. AKPs største politiske motstander var sentrum-venstrepartiet Det republikanske folkepartiet (CHP), som er det største opposisjonspartiet i Tyrkia. Likevel var nok den viktigste politiske motstanderen kurdernes demokratiske folkeparti (HDP), som for første gang valgte å prøve å komme over den høye sperregrensen på 10 % istedenfor å stille med uavhengige kandidater. Det er ikke mange som for noen år siden hadde trodd at et venstreorientert kurdisk parti skulle vise seg å bli det tyrkiske demokra tiets siste håp. Likevel var det den massive støtten til HDP på 13 prosent som sørget for at AKP ikke fikk flertall og dermed satte en strek for Erdogans autoritære planer. Kurderne er Tyrkias største minoritet og utgjør om lag 20 prosent av befolkningen. Gruppens rettigheter har lenge skapt konflikt i Tyrkia, men de siste årene har kurderne fått en stadig viktigere rolle. De kurdiske militære styrkene, kalt peshmerga, har blitt en av de aller viktigste styrkene i kampen mot IS i Irak. IS sitt ønske om å redefinere grensene som ble tegnet opp i Sykes-Picot-avtalen etter Den første verdenskrig og gjenopprette kalifatet vil blant annet innebære at sørlige deler av Tyrkia, og byen Kobani, som ligger om lag 3 km fra den tyrkiske grensen inn i Syria, har blitt sett på som siste skanse. Peshmergaen har med stor suksess klart å holde stand mot IS, og har blitt en viktig alliert for de tyrkiske myndighetene, noe som en stund så ut til å styrke fredsfor handlingene mellom regjeringen og Kurdistans Arbeiderparti (PKK) som har gjort væpnet opprør mot de tyrkiske myndighet ene i flere tiår. Forhandlingene står imidlertid i fare, etter at Det nasjonale aksjons partiet (MHP) også gjorde et godt valg med 16, 4 prosent av stemmene. Partiet ligger langt ute på høyresiden og anerkjenner ikke kurdere som en del av den tyrkiske befolkningen. Mot slutten av juli begynte Tyrkia med luftangrep mot IS-mål i Syria, med varm støtte fra NATO. Imidlertid skiftet angrepene raskt karakter; færre angrep på IS, og hyppigere bombing av den kurdiske PKK-geriljaen i Irak. Dette har ført til at flere stiller spørsmålstegn ved om president Erdogan kun bruker kampen mot IS som et skalkeskjul for å stanse den kurdiske fremgangen. UPÅLITELIG NABO Tyrkias utvikling kan få store konsekvenser for resten av Europa. Forhandlingene om EU-medlemskap har trukket ut siden søknaden ble sendt inn i 1987, og det er svært lite som tyder på at et medlemskap er sannsynlig i nær fremtid. Det har hele veien vært stor uenighet innad i EU om det tyrkiske medlemskapet. En diskusjon om Tyrkia egentlig er en del av Europa eller ikke, dekker ofte over den mer underliggende uroen for hva slags innflytelse om lag 75 millioner muslimer vil kunne få. EUs gjentatte krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter, samt behovet for en løsning på konflikten mellom Tyrkia og Kypros har ført til at forhandlingene trekker ut i det uendelige. Nå som forholdet mellom Europa og Russland er mer komplisert enn på mange tiår, synes det likevel lite klokt å dytte Tyrkia vekk. For jo vanskeligere forholdet til EU og Europa er, jo nærmere Russland går Tyrkia. Under Erdogan har vi sett en dreining mot en antivestlig utenrikspolitikk, der ”muslimer mot vesten” og ”vestlig konspirasjon mot Tyrkia” var en del av retorikken. Dette har helt klart vært en utvikling som ikke bare har hindret videre forhandlinger med EU, men også undergravet Tyrkias rolle i NATO. Tyrkia, som historisk sett har fungert som en brobygger mellom vest og øst, har i løpet av noen år klart å brenne mange broer til Europa. Valget viste likevel at det blåser en demo kratisk vind gjennom Tyrkia. Etter 13 år med ettpartistyre må AKP nå forholde seg til andre partier, og samarbeid og kompromiss på tvers av partiene kan føre med seg en demokratiseringsprosess og dermed også et tettere forhold til Europa. SIVILISASJONENES VEIKRYSS Tyrkias plassering som bro mellom øst og vest, fører også med seg tre andre store utfordringer som potensielt er med på å destabilisere Tyrkia. Først og fremst har NATOlandet Tyrkia blitt det viktigste transitlandet for de som reiser fra Europa for å kjempe som fremmedkrigere for IS. Da IS-styrker igjen angrep grensebyen Kobani i juni 2015, hevdet flere at IS-krigerne måtte ha tatt seg inn i byen via den tyrkiske siden av grensen. For det andre gjør Tyrkias plassering at de største landrutene for flyktninger fra IS sine herjinger og den syriske borgerkrigen går via Tyrkia inn i Europa. Så langt huser Tyrkia over 1,7 millioner registrerte syriske flyktninger, noe som er mer enn noe annet land i verden. Tyrkia har offisielt åpnet grensen for flyktningene, men det har likevel vært rapportert om at grensevakter har skutt mot – og i noen tilfeller drept – de som prøver å passere andre steder enn de to offisielle grense stasjonene. For de mange flyktningene som har kommet seg inn i Tyrkia, er forholdene er svært krevende og kun i overkant av 200 000 bor i godt utstyrte flyktningleire ifølge Amnesty International. De resterende er overlatt til seg selv, og det er stor mangel på mat, medisiner, skole, klær og husly. For det tredje er det slik at så lenge Hellas har store interne utfordringer å konsentrere seg om, mangler de helt evnen til å kontrollere grensen mot Tyrkia. Det gjør at dette har blitt den foretrukne ruten for menneske smuglere og illegale innvandrere inn i Europa. EUs grensebyrå Frontex antar at hele 90 % av de illegale innvandrere krysser denne grensen – for så å reise videre nordover i Europa på jakt etter en bedre fremtid. EU kritiserer Tyrkia for ikke å ta ansvar på sin side av grensen, mens Tyrkia bruker dette potensialet for forbedring som forhand lingskort med EU. I 2013 fikk Tyrkia for handlet frem visumfrihet for tyrkere til alle EU-land mot at Tyrkia tar imot innvandrere som har fått avslag på asylsøknadene sine. Alle disse tre utfordringene har det til felles at de er med på å svekke Tyrkias forhold til Europa. Av K athinka Louise Rinvik Bratberg Den tyrkiske presidenten Recep Erdogan. Foto: Wikimedia Commons Folk og Forsvar 15 Nye mål for FN Ved årtusenskiftet i 2000 satte FN seg åtte spesifikke tusenårsmål. Nå, 15 år senere, skal status gjøres opp og nye mål fastsettes. Dette blir en hovedsak på FNs generalforsamling i september. Men allerede nå er målene for neste periode klare. Denne gangen blir det 17 bærekraftmål, som forplikter alle FNs medlemsland. De åtte målene som ble vedtatt ved årtusenskiftet skulle være konkrete og lettforståelige, og dermed fungere som et veikart for den globale fattigdomsbekjemp elsen. Og langt på vei fungerte det, og verden fikk et sterkere politisk fokus på prioriterte områder. HVA HAR MAN OPPNÅDD? Det kan være grunn til å juble når man ser på resultatene som er oppnådd de siste 15 årene; man har lykkes i å halvere ekstrem fattigdom, halvere andelen av mennesker som ikke har tilgang til rent drikkevann og langt på vei har man lykkes i å bekjempe spredningen av HIV/Aids, malaria og andre dødelige sykdommer. Allikevel anslår FN at 795 millioner mennesker fortsatt sulter i verden i 2015. Antall HIV-positive som får medisinsk behandling har gått opp fra 800.000 i 2000 til 13,6 millioner i 2014, men fortsatt registreres over to millioner nye smittede i året (pr 2013). Kvinners stilling er blitt bedret, selv om mye gjenstår. I dag er 41% av verdens kvinner i lønnet arbeid. Antallet kvinnelige parlamentarikere har nesten doblet seg siden 1995, men fortsatt er fire av fem parlamentarikere menn. Når det gjelder skolegang for jenter har det vært en sterk, positiv utvikling. Ni av ti av alle barn går nå på skole. Allikevel står 57 millioner barn uten skolegang i 2015. Det er også færre analfabeter, og 91% av ungdom mellom 15-24 år kan lese og skrive, mot 83% i 1990. Informasjonstilgangen er også enklere, da den globale internettdekningen har gått opp fra seks prosent i 2000 til 43 prosent i 2015. Barnedødelighet er fortsatt en stor utfordring på verdensbasis, men også her er det en positiv utvikling, og antallet er nesten halvert siden 1990. I dag er barnedødeligheten 43 per tusen fødte, men det er store regionale forskjeller. I sin årlige oversikt over glemte kriser, peker Leger uten grenser på at det i Pakistan dør mer enn 530 nyfødte barn – hver eneste dag. Det er allikevel verre andre steder – Pakistan ligger statistisk på en 14. plass i barnedødelighet, på en statistikk som Sierra Leone topper. Der dør 107 spebarn per 1000 levendefødte. På verdensbasis dør 3,3 millioner nyfødte før de blir en måned gamle, og ytterligere tre millioner er dødfødte hvert eneste år. To tredjedeler av alle dødsfall blant barn under ett år, finner sted i løpet av livets første 28 dager. Andelen barn som dør før fylte fem år er også nesten halvert siden år 2000. Allikevel lider seks millioner barn denne skjebnen på verdensbasis i år 2015. Det å føde barn har vært noe av det farligste en kvinne kan gjøre. I 1990 var det kun 59% av kvinner i utviklingsland som fikk bistand av en jordmor under fødselen – i dag er det 71%. Andelen kvinner som dør under fødsel har blitt redusert med 45 %, men mødre dødelighet er allikevel en av verdens største helseutfordringer i dag. Farligst er det for mødre i Sierra Leone, der i gjennomsnitt 1100 kvinner dør per 100 000 levendefødte barn, i følge en statistikk fra Globalis. Afrika er en særlig utsatt verdensdel. Hele 26 afrikanske land ligger i toppen på den dystre statistikken, før Afghanistan kommer inn på en 27. plass. Det er mye som gjenstår før vi kan si oss fornøyd med status quo i verden. Mye positivt er allikevel blitt oppnådd, selv om alle tusenårsmålene og delmålene neppe blir oppfylt før fristen går ut ved nyttår. DE NYE MÅLENE Den 3. august 2015 ble det, etter lange forhandlinger, omsider enighet om de nye målene, som skal gjelde fra 2016 og fram til 2030. Da var allerede finansieringsplanen på plass, vedtatt på konferansen Finance for Development i juli. De nye målene er sammensatte. Fortsatt er det et klart fokus på fattigdom. Nå er målet å utrydde all fattigdom i verden, det vil si at ingen skal behøve å leve for under 1,25 USD om dagen. Helse, utdanning og likestilling er også viktige mål i denne runden. Matsikkerhet og tilgangen til rent drikkevann likeså. Men det nye er det sterke fokuset på miljø, klima og bærekraftig utvikling. Mennesker som lever i dag skal få dekket sine behov, men samtidig skal man sikre de kommende generasjoners mulig heter for å gjøre det samme. Energisikkerhet, full sysselsetting og utbygging av infrastruk tur er også blant målene. I alt har man kommet frem til 17 mål og 169 delmål, og millioner av mennesker har engasjert seg i prosessen, som har pågått siden 2012. Et annet særtrekk er at mens tusenårsmålene for det meste rettet seg mot de fattigste landene, vil det kreves politisk handlingskraft i alle deler av verden for å nå de nye bærekraftsmålene. Det endelige vedtaket av de nye målene kommer til å finne sted på FNs generalforsamling i New York i september. Kilder: FN-sambandet, Aftenposten, The Guardian Det har vært en lang kampanje for å engasjere flest mulig til å delta i debatten om de nye målsettingene. Foto: FN 16 Folk og Forsvar I denne salen skal de nye bærekraftsmålene vedtas under FNs generalforsamling senere i høst. Foto: Wikimedia Commons FNS 17 BÆREKRAFTSMÅL – FRA 01.01.2016 1. Utrydde all fattigdom. Ingen skal leve under 1, 25 dollar dagen. 2.Utrydde sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk 3. Sikre og fremme god helse og sunnhet for alle aldersgrupper 4. Sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle, og fremme livslang læring 5. Oppnå likestilling mellom kjønn, og myndiggjøre kvinner og jenter 6. Sikre bærekraftig forvaltning og tilgang til vann og sanitæranlegg for alle 7. Sikre tilgang til pålitelig og bærekraftig energi som alle kan ha råd til 8. Fremme varig, bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle 9. Bygge robust infrastruktur, bidra til inkluderende og bærekraftig industrialisering og fremme innovasjon 10. Redusere ulikhet i og mellom land 11.Gjøre byer og bosetninger inkluderende, robuste og bærekraftige 12.Sikre bærekraftig forbruk- og produksjonssystemer 13.Ta aktivt og umiddelbart ansvar for å bekjempe klimaendringer og konsekvensene av disse 14.Bevare og bruke hav og marine ressurser på en bærekraftig måte 15. Beskytte, gjenoppbygge og fremme bærekraftig bruk av jordas økosystemer, sikre bærekraftig forvaltning av skog, bekjempe ørkenspredning, stoppe og reversere erosjon og trygge artsmangfoldet 16. Fremme fredelige, inkluderende og rettferdige samfunn for bærekraftig utvikling med effektive og ansvarlige institusjoner på alle nivå 17. Styrke mulighetene for bærekraftige tiltak og globale partnerskap for bærekraftig utvikling Kilde: FN-sambandet FNS GENERALFORSAMLING – møtes årlig, vanligvis oppstart i september. Alle FNs 193 medlemsland møter og har stemmerett på lik linje. TUSENÅRSMÅLENE – 2000-2015 1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult • Halvere andelen av mennesker som lever på mindre enn 1,25 dollar per dag[1] • Øke sysselsetting og verdig arbeid for alle, inkludert kvinner og ungdom • Halvere andelen som lider av kronisk sult 2. Sikre utdanning for alle • Alle barn, både gutter og jenter, skal fullføre en grunnskoleutdanning 3. Styrke kvinners stilling • Oppnå full likestilling i grunnskoleut danning senest år 2005, og i alle nivåer av utdanning senest år 2015 4. Redusere barnedødeligheten • Redusere dødeligheten for barn under fem år med to tredeler 5. Redusere svangerskapsrelatert dødelighet • Redusere dødeligheten blant gravide og fødende kvinner med tre firedeler • Sikre universell adgang til reproduk tiv helse 6. Stoppe spredning av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer • Stoppe, og begynne å reversere, spredningen av hiv/aids • Sikre alle som trenger det, tilgang til behandling for hiv/aids • Stoppe, og begynne å reversere, spredningen av malaria og andre dødelige sykdommer 7. Sikre miljømessig bærekraftig utvikling • Halvere andelen av verdens befolkning uten tilgang til rent drikkevann innen 2015. • Forbedring i levekår for minst 100 millioner mennesker som bor i slumområder innen 2020 • Integrere prinsippet om bærekraftig utvikling i alle lands politikk og strategier, og reversere tap av miljøressurser • Redusere tap av biologisk mangfold 8. Bygge et globalt partnerskap for utvikling • Videreutvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem • Ta hensyn til de spesielle behovene for de minst utviklede landene (MUL) • Ta hensyn til de spesielle behovene for fattige øystater og stater uten kystlinje • Arbeide helhetlig for løsninger på gjeldsproblemet i fattige land • I samarbeid med legemiddelindustri en, gjøre medisiner tilgjengelig for utviklingsland til en rimelig pris • I samarbeid med privat sektor, gjøre moderne teknologi tilgjengelig Fatter vedtak i form av resolusjoner, vanligvis med alminnelig flertall. I spesielt viktige saker kreves det 2/3 flertall. Medlemslandene er imidlertid ikke juridisk, kun politisk forpliktet til å følge opp resolusjonene. Av M onica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 17 EUs nye sikkerhetspolitis 25 år etter Den kalde krigens slutt er forholdet mellom Vesten og Russland igjen anspent. Denne gangen er det imidlertid EU og ikke NATO som sitter i førersetet. Det hersker ikke lenger tvil om at EU har inntatt en ny rolle i europeisk sikkerhetspolitikk. ”Hvem skal man ringe for å snakke med Europa?” skal USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger har uttalt. Om han faktisk sa det er ikke så viktig, sitatet har uansett blitt stående som karakteristikk av EUs interne kaos og handlingslammelse. På 1990-tallet, under borgerkrigene og konfliktene som fulgte i kjølevannet av oppløsningen av Jugoslavia, ble sitatet hentet frem igjen og erklært som en sannhet. Unionen som var blitt opprettet etter Den andre verdenskrig for å sikre fred og forsoning i Europa, stod på sidelinjen når det brant som verst i egen bakgård. Ute av stand til å enes om så mye som felles uttalelser, for ikke å snakke om felles handling, ble EU der og da dømt nedenom og hjem som en sikkerhetspolitisk aktør, og storebror NATO måtte komme og rydde opp. Et annet svært yndet sitat blant EUs mange kritikere er at ”EU er en økonomisk kjempe, en politisk dverg og en militær mark”. Men til tross for at EU til tider har vært latterliggjort som sikkerhetspolitisk aktør: 25 år etter fiaskoen i Jugoslavia ser vi nå at det er EU som leder an mot Russland i Ukraina-krisen. Dette har sammenheng med en endret rolle for Tyskland så vel som en sterkere sammenfletting av økonom iske og militære spørsmål. Begge er faktorer som løfter frem EU på NATOs bekostning. TYSKLAND I LEDERROLLEN Etter Den andre verdenskrig har Tyskland holdt en svært tilbaketrukket profil når det kommer til militære konflikter. Da Forbunds republikken Tyskland ble medlem i NATO i 1955, var denne sikkerhets politiske forankringen den eneste måten en gjenoppbygging av tysk industri kunne aksepteres av de andre europeiske nasjonene på. Frykten for at Tyskland skulle starte ”enda en krig” var stor i Europa. Begrensningene som ble lagt på det tyske forsvaret fra vestlige allierte ble matchet av en anti-militaristisk holdning internt. Skepsisen har også vært stor blant tyske politikere til deltakelse i militære operasjoner utenfor Europa. Forsvarsbudsjettene holdes lave, de pasifist iske strømningene står fortsatt sterkt i dagens Tyskland, og 60 % av den tyske befolkningen sier fortsatt nei til større internasjonalt engasjement. Likevel har det vært en utvikling på dette feltet, og sakte, men sikkert har Tyskland trådt frem i en lederrolle. Det første skrittet kom i kjølvannet av finanskrisen i 2008 da det falt på Tyskland og kansler Angela Merkel å få Europa tilbake på beina økonomisk. Den dominerende rollen innen økonomiske spørsmål i EU fikk allierte land til å presse på for at Tyskland også skulle innta en mer aktiv rolle i sikkerhetspolit iske spørsmål, som EU-land og som NATOmedlem. Tyskland har sendt bidrag til ISAFstyrken i Afghanistan, men valgte å avstå fra å stemme over resolusjon 1973 om Libya i FNs sikkerhetsråd og deltok heller ikke i opera sjonen. Selv om Tyskland spiller en mer aktiv militær rolle enn siden Den andre verdenskrig, er tendensen fortsatt et nølende Tyskland som må presses til handling og som tar mange forbehold. Tyskland har et spesielt forhold til Russland – både historisk, kulturelt og økonomisk. Merkel snakker flytende russisk og har i årene etter at Den tyske forbundskansleren Angela Merkel sitter i førersetet når forholdet mellom Vesten og Russland diskuteres. Foto: Victor Vizu, Scanpix 18 Folk og Forsvar hun kom til makten opparbeidet et personlig forhold til Putin som ingen andre europeiske statsledere har maken til. I den grad Putin respekterer andre, kan vi si at han respekterer Merkel. Ukraina-krisen har løftet Tyskland frem i førersetet overfor Russland, og den tyske innsatsen har vært spilt ut bilateralt og gjennom EU snarere enn gjennom NATOs kanaler. Den 12. februar, etter 16 timer lange forhandlinger mellom Merkel, Hollande, Porosjenko og Putin, skal partene ha blitt enige om en våpenhvileavtale som kan ha hindret ytterligere eskalering av konflikten og kanskje være starten på en normalisering av forholdet mellom Russland og Vesten. Dette er altså forhandlinger der EU har vært Vestens repre sentant. SANKSJONSDEBATT I perioden som har fulgt Ukraina-krisen har økonomiske sanksjoner vært et viktig virkemiddel fra EUs side for å legge press på Russland. Til tross for at ytterligere militær eskalering er stoppet i Ukraina, har sank sjonene vedvart. I mars 2014 innførte EU de første sanksjonene mot Russland, som innebar innreiseforbud for personer som EU mener er medansvarlige for Russlands politikk overfor Ukraina, samt frysing av de samme personenes midler i europeiske banker. I juli i fjor ble EU-landenes ledere enige om også å innføre økonomiske sanksjoner mot russisk energi-, forsvars- og finanssektor, og antallet personer, selskaper og organisasjoner som rammes av sanksjonene har blitt utvidet. Ett år etter at sanksjonene ble vedtatt, besluttet EU-lederne å knytte sanksjonene ke rolle direkte til Minsk-avtalen som ble vedtatt i februar 2015. Den skal fungere som et veikart til fred i Ukraina, og innebærer blant annet at partene trekker tunge våpen bort fra delelinjen og at Ukraina får tilbake kontroll over grensen mot Russland når en ny grunnlov trer i kraft, noe som skal skje innen utgangen av året. I tillegg skal de separatistkontrollerte områdene i øst, Donetsk og Luhansk, få en spesiell status med økt selvstyre. I juni nådde EU-lederne enighet om å forlenge også de økonomiske sanksjonene, noe som raskt ble kontret fra russisk side med å forlenge importforbudet mot vestlig mat med seks måneder. Russland varslet også at det ville kunne bli aktuelt å utvide importforbudet, som i dag omfatter matvarer fra USA, EU, Norge, Australia og Canada, til å gjelde flere matvareprodukter. Putin hevder at EUs sanksjoner er ulovlige og ubegrunnede, og forsvarer de russiske mottiltakene med at han vil svare med samme mynt. Sanksjonene markerer ett bunnpunkt i forholdet mellom EU og Russland siden slutten på Den kalde krigen. SAMLET EU? Det var ventet at diskusjonene om forlengel sen av de økonomiske sanksjonene ville gå på overtid og skape stor debatt i EU. At løsningen kom relativt raskt og uproblematisk var for mange overraskende, men selv om lederne klarte å bli enige om å forlenge de økonomiske sanksjonene til den 31. januar 2016, er det ikke det samme som å si at EUs 28 medlemsland er helt enige i behandlingen av Russland. For EU har også selv fått merke konsekvens ene av sanksjonene mot Russland. Det er en ganske høy grad av gjensidig økonomisk avhengighet mellom Russland og EU; Russland er EU tredje største handelspartner, mens EU til gjengjeld er Russlands aller viktigste. Totalt sett ble handelen mellom EU og Russland målt til 326 milliarder euro i 2013 – omtrent det samme som Danmarks BNP. I 2012 kom om lag 75 % av alle investeringer i Russland fra EU-land. Den spanske utenriksministeren Jose Manuel Garcia-Margallo anslo under et utenriksministermøte i februar 2015 at EUlandene allerede hadde tapt over 21 milliarder euro, andre varsler om at dette tallet vil stige til nærmere 40 milliarder innen utgangen av året. Det er altså hevet over tvil at sanksjon ene mot Russland også merkes i EU, men byrden deles likevel ikke likt mellom EUs medlemsland. De som kommer verst ut er først og fremst de landene som handler mest med Russland, som Tyskland, Italia, Frankrike, Østerrike, Polen, Litauen og Tsjekkia. Fordi Russlands svar på sanksjonene har vært stopp av import av matvarer fra EU, rammes også Polen, Finland, Hellas og Spania kraftig av det anstrengte forholdet. Flere av medlemslandene, blant annet Østerrike, Tsjekkia, Kypros, Frankrike, Italia, Ungarn og Slovakia, ønsker å normalisere forholdet til Russland og har ved flere anledninger tatt til orde for dette. På den andre siden står Storbritannia, Sverige, Danmark, de baltiske statene og Polen, som ønsker en tøffere sanksjonslinje. GREXIT? EU er en økonomisk stormakt utad, men har samtidig store vanskeligheter å hanskes med innen eurosonen. Den økonomiske situasjon en i Hellas er fortsatt svært alvorlig, og sommeren har vært preget av endeløse krisemøter i EU. Frykten for en kollaps i Hellas, med de konsekvensene dette vil kunne få for resten av Europas sikkerhet og stabilitet var i alles bakhode da EU-lederne forhandlet med den greske statsministeren Alexis Tsipras. Den spente situasjonen i Ukraina fortsetter å prege forholdet mellom EU og Russland. I sommer ble EUs sanksjoner forlenget. Foto: Wikimedia Commons Men også den russiske bjørnen lusket i bakgrunnen. Russland står klare på side linjen til å gå inn og hjelpe Hellas, skulle EU svikte, og den russiske energiministeren Alexander Novak har allerede tilbudt å bli landets nye energileverandør for å bistå i den vanskelige økonomiske situasjonen. Hellas har tradisjonelt sett vært det mest Russland-vennlige landet i EU, og handelen har vært omfattende mellom de to landene. Etter EUs sanksjoner mot Russland, har greske bønder blitt utestengt fra det russiske markedet, og Tsipras har vært en av de sterkeste stemmene mot å forlenge sanksjonene. Likevel er det påpekt fra flere hold at Russland ikke er i en økonomisk situasjon der de er i stand til å hjelpe Hellas i nevneverdig grad – særlig nå som EU har vedtatt å forlenge sanksjonene. Det er heller ikke noe som tyder på at Hellas i utgangspunktet ville hatt noen interesse av å knytte seg nærmere Russland enn EU. Likevel kan vissheten om at Russland står klare på sidelinjen gjøre sitt for sikre at løsningen på Hellas sine økonomiske problemer fattes innad i EU. Med forlengede sanksjoner og en sikkerhets politisk situasjon som gjør at Russland potensielt kan få større innvirkning både i Hellas og Tyrkia, er det mye som virker usikkert i europeisk sikkerhetspolitikk for tiden. Den mektige naboen i øst blir imidlertid ikke møtt av et handlingsrammet og svakt EU denne gangen. Det er et tydeligere EU som har trådt frem på den sikkerhetspolitiske arenaen som for en gangs skyld viser handlekraft og evne til å takle flere store utfordringer på en gang. En ting er i hvert fall klart: Kissinger har fått svar på spørsmålet om hvem han skal ringe. Det er imidlertid ikke EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Federica Mogherini. Telefonnummeret har landskode +49 og går til Angela Merkels kontor i Berlin. Av K athinka Louise Rinvik Bratberg Folk og Forsvar 19 Heimevernet – mellom folk og forsvar Den desidert største delen av forsvaret i Norge er Heimevernet. Hele 45 000 soldater er i strukturen, og kan mobiliseres på kort varsel. HV-soldatene finner du i alle deler av landet. Til daglig er de aller fleste ute i samfunnet i vanlige, sivile jobber. Tannleger, bilmekanikere, statsvitere og lærere. Spennvidden er stor for hva en HVsoldat er til daglig. Ved behov trekker de i uniform, og bistår i fredstid med alt fra leteaksjoner til redningsarbeid i forbindelse med flommer, storbranner og orkaner. De fleste av dem har gjennomført vanlig førstegangstjeneste, og deretter blitt overført Heimevernet. Her står de i rullene fram til året de fyller 44 år, og blir jevnlig kalt inn til øvelser for å holde ferdighetene ved like. Soldatene i de 15 innsatsstyrkene trener ekstra mye, og kan brukes til å løse ulike spesialoppdrag. HISTORIEN Den spede begynnelsen til dagens Heimevern fant sted rett etter krigen, da den første Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV), generalløytnant Wilhelm Hansteen, ble utnevnt i september 1945. Men det gikk et drøyt år til før lovgivningen og styrkene var på plass, og først den 6. desember 1946 var Heimevernet formelt opprettet gjennom vedtaket av Stortingsmelding nr 32 i Stortinget. Innen da hadde allerede den første GIHV blitt avløst av sin etterfølger, Mons Haukeland, tidligere sjef for Milorg i Bergen. Noe av bakgrunnen for opprett elsen av Heimevernet var tanken om å formalisere den ressursen Hjemmefronten hadde vist seg å være under krigen, med sitt store nettverk av våpenkyndig lokalbe folkning, spredt over hele landet. I løpet av 1946 meldte det seg tusener av frivillige. Sammen med de rundt 40 000 innrullerte vernepliktige, besto heimevernsstyrkene av totalt rundt 100 000 ved slutten av året. Det skulle imidlertid ta ytterligere noen år, før det meste var på plass av våpen og uniformer. Fram til slutten av 60-tallet var det for det meste utrangerte våpen fra Hæren som tilfalt Heimevernet, men etter hvert økte tilgangen til mer moderne og tyngre våpen. I 1953 kom Heimevernsloven, og i Samarbeid med sivile aktører og bistand i ulike krise situasjoner er en viktig del av Heimevernets oppdrag. Foto: Erik-Anant Stedjan Narayan/Forsvaret 20 Folk og Forsvar 1970 ble HV-staben underlagt Forsvarets Overkommando. Heimevernet har vært gjennom en rekke reformer og omorgani seringer, og dagens struktur, med 11 HVdistrikter, så dagens lys i 2009. GODE RÅD FRA SAMFUNNET Det unike med Heimevernet er den tette koblingen til det sivile samfunnet. Ikke bare er de aller fleste HV-soldater og befal i sivile jobber til daglig, men det er også opprettet formelle organer for å sikre tilknytningen til sivilsamfunnet, gjennom den 70 år gamle rådsstrukturen til Heimevernet. Landsrådet for Heimevernet oppnevnes av Forsvars departementet, og samler representanter fra en rekke organisasjoner, samt en representant fra hvert av distriktsrådene. Det er fastsatt i forskrift til Lov om Heimevernet hvilke organisasjoner som er med i landsrådet, og det inkluderer Landsrådet for barneog ungdoms organisasjoner, så Landsrådet for Heimevernet er satt sammen av representanter fra en rekke sivile organisasjoner, i tillegg til HV-distriktene. Foto: Marius Kaniewski/HV/Forsvaret vel som Det frivillige Skyttervesen, Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Idrettsforbund, Norges Lotteforbund, Norges Røde Kors, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Folkehjelp, Norske Kvinners Sanitets forening, Norske Reindriftssamers Landsfor bund, og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Det er en tradisjon at LO har hatt ledervervet i organisasjonen, og NHO nestlederen, selv om dette ikke slås fast i forskriften. Landsrådet skal jobbe med å fremme samarbeidet mellom Heimevernet og det sivile samfunnet, og komme med uttalelser, forslag og råd i alle viktige spørsmål som angår Heimevernet. Generalinspektøren for Heimevernet deltar også i møtene til Landsrådet. På distriktsnivå finnes det en lignende struktur, distriktsrådet. Seks organisasjoner har fast plass, og inntil ytterligere fire kan velges inn til å delta sammen med representanter fra områdeutvalg ene. Til sammen har hvert av distriktsrådene inntil 10 militære og 10 sivile medlemmer. Alle kommuner har i tillegg en kommunal heimevernsnemd, bestående av tre person er; én fra politiet og to som er oppnevnt av kommunestyret (vanligvis lokalpolitikere). Nemda uttaler seg blant annet i enkelte personalsaker og om egnethet til å tjeneste gjøre i Heimevernet. Tanken er at lokalmiljøet bør kunne uttale seg om en spesifikk person for eksempel er i stand til å håndtere og oppbevare våpen på en trygg og forsvarlig måte. HV-UNGDOMMEN Heimevernet har også sin egen ungdoms organisasjon, HV-ungdommen. Dette er en frivillig organisasjon for ungdom mellom 16-21 år, som ikke er en del av det ordinære Heimevernet. For å bli med i organisasjonen må ungdommene ha plettfri vandel og være godkjent av den lokale HV-nemden, i tillegg til å ha god fysisk og psykisk helse. HVungdommen er ikke-stridende, og får heller ikke opplæring i strid. De får imidlertid opplæring i skyting og våpenbruk, så vel som kart og kompass, samband, feltliv og første- hjelp. Ikke minst skal de få utvidete kunn skaper om Forsvaret generelt, og Heime vernet spesielt. Ungdommene kan også delta i ulike konkurranser og utvekslingspro grammer, bl.a. til Minnesota, der rundt 80 ungdommer deltar hvert år. Totalt er det rundt 700 aktive HV-ungdommer, hvorav omtrent 20% jenter. DAGENS HEIMEVERN Heimevernet er i dag en moderne og godt utstyrt organisasjon. Det er Heimevernet som skal ivareta det territorielle ansvaret i sine lokalmiljøer, samt bidra i nasjonal krisehåndtering. Det er de som skal sikre viktige sivile og militære objekter i en krisesituasjon, og samarbeide med og støtte politiet og sivilsamfunnet i deres krisehåndtering. Dette så vi blant annet etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Politiet anmodet Heimevernet om bistand til å sikre viktige bygg, og i løpet av få timer sto Heimevernet vakt bl.a. rundt Stortinget. God lokalkunnskap er en styrke i dette arbeidet. Heimevernet skal også bidra til å beskytte egne styrker, og legge til rette for at allierte skal kunne komme oss til unnsetning, skulle det oppstå et slikt behov. Innsatsstyrkene er den skarpeste enden av Heimevernet. Dette er soldater som blir innkalt til øvelser jevnlig (ca 15 dager i året), og som har et høyt operativt nivå. VÅRE NORDISKE NABOER Våre naboland har også sine heimevern, men det er en del forskjeller på hvordan man organiserer det. Mens man i Norge har en heimevernsstruktur med en del fast ansatte offiserer (drøyt 500), og en mulighet for å bli overført til Heimevernet som en del av verneplikten, er Sveriges 22 000 HV-soldater alle frivillige. De fleste har riktignok bakgrunn fra Forsvaret, men en god del av mer spesialiserte tjenester, som sykepleiere, motor sykkelordonnanser, hundeførere etc, er dekket av folk uten militær bakgrunn. Mange av disse er rekruttert gjennom ulike frivillige organisasjoner, der de får sin utdannelse til tjenesten. Selve oppgavene er ganske like, også i Sverige skal Hemvärnet bistå i kriser over hele skalaen, fra krisehåndtering i fredstid til eventuell krig. Hemvärnet er nå i gang med en moderniseringsprosess, som skal gi bedre utrustning og høyere treningsnivå. Hjemmeværnet i Danmark har også tilsvar ende oppgaver. I likhet med Norge, opprettet Danmark sitt heimevern umiddelbart etter slutten på 2. verdenskrig. I juni 1945 møttes 250 av motstandsbevegelsens ledere og enige om å opprette et vern til forsvar av Danmarks selvstendighet. Et statlig hjem mevern ble imidlertid først opprettet den 1. april 1949. I dag teller det danske Hjemme værnet 15 000 aktive frivillige, samt 30 000 i reservestyrken. De aktive frivillige tjeneste gjør vanligvis 21 dager i året. Mange av de frivillige har gjennomført verneplikt, men om man ikke har forsvarserfaring fra før, får man en 250 timer lang grunnutdannelse med opplæring i blant annet bruk av utstyr og førstehjelp. I Finland har man Landskaps trupperna. Disse består av frivillige reserve offiserer, underoffiserer og mannskap, de aller fleste med bakgrunn fra Forsvaret. I Finland gjennomfører fortsatt rundt 80% av det mannlige ungdomskullet førstegangs tjenesten, mens det er frivillig for kvinner. Man har også beholdt et mobiliserings system, som i en krigssituasjon kan stille 250 000 soldater til rådighet for Forsvaret. FRAMTIDENS HEIMEVERN? Den 1. oktober i år legger Forsvarssjefen fram sitt fagmilitære råd til forsvarsminist eren. Dette vil være et viktig innspill til hvordan det norske forsvaret skal utvikles i årene som kommer. Ingen offisielle tall er ennå sluppet fra dette arbeidet, men flere media refererer til forslag som vil kunne innebære betydelige nedskjæringer også for Heimevernet. Veien fram er imidlertid lang, da saken skal gjennom både regjering og storting før de endelige beslutninger tas. FAKTA Heimevernet er delt inn i fire regioner, 11 distrikter og 248 områder. I tillegg finnes 15 innsatsstyrker, med ekstra høyt treningsnivå, som kan løse ulike spesialoppdrag. Landsrådet for Heimevernet er et sentralt, rådgivende organ. I rådet sitter representanter for 13 ulike landsomfattende organisasjoner, herunder LO og NHO, samt representanter fra alle HV-distrikter. Landsrådet oppnevnes av Forsvarsdepartementet for fire år av gangen. I tillegg finnes det distriktsråd i alle HV-distrikter, med en lignende (men lokal) sammensetning som landsrådet. Av M onica K. Mattsson Kämpe Folk og Forsvar 21 leserbrev Katyn – et dystert 75-årsminne I år markeres 70-årsdagen for avslutningen av Den andre verdenskrig, samt at det er 75 år siden den startet – i hvert fall i vårt land. Men det er viktig å huske at Den andre verdenskrig egentlig startet den 1. september 1939 med det tyske angrepet på Polen, samt at Polen også ble angrepet østfra av Stalins sovjetiske armeer. Polen ble delt mellom Hitler-Tyskland og Sovjetunionen som en del av Hitler-Stalin-paktens hemmelig protokoller som også gav Sovjetunionens diktator frie hender i Estland, Latvia og Litauen. Alle tre land ble annektert og innlemmet i Sovjetunionen som såkalte sovjetrepublikker. Parallellen til Krim er der! Men vi bør heller ikke glemme hva som skjedde i Katyn-skogen for 75 år siden. Den 5. mars 1940 ga Stalin ordre om å henrette den polske eliten som satt i sovjetisk fangenskap etter invasjonen av de østlige delene av Polen. I april og mai ble 22 000 polske offiserer, embetsmenn og intellektuelle drept og kastet i massegraver i Katyn-skogen. Dette ble oppdaget av tyskerne etter at de hadde okkupert hele landet. Sovjetunionen blånektet for massakren og skyldte på tyskerne, og først i 1990 innrømmet den daværende presidenten, Gorbatsjov, at dette var Stalins og det hemmelige politiet NKVDs verk. Hitler-Stalin-pakten var langt mer enn en ikke-angrepspakt. Den omfattet også økonomisk og militært samarbeid. Tyskerne fikk faktisk benytte en marinebase øst for Murmansk helt til september 1940. Og sovjetiske myndigheter protestert heller ikke mot den tyske invasjonen av Norge. Dette påvirket også norske kommunister. Haakon Lie har i sin bok «Hvem kan vi stole på?» fra 1974 (Tiden forlag) gjengitt en rekke sitater fra NKP-pressen som i hvert fall ikke kan oppfattes som støtte til motstandskampen: • «den sentrale oppgaven må være - mens tyskerne hadde tatt kontroll over Oslo! - å arbeide for at levestandarden kan opprettholdes» og «tariffavtaler må holdes», opprop fra NKP 11. april 1940, • ungkommunistene appellerte til norsk ungdom om «å bevare enhet og disiplin i rekkene». Og hevdet at «sabotasje, snikskytteri og ryktemakeri bare kan skade det norske folk og føre til represalier». (Arbeideren 26. april 1940), • under tittelen «Den nye regjeringsmakt» 25. juni 1940 i Arbeideren er første punkt «Fred med Tyskland» og punkt to «Vennskapelige forbindelser med «Sovjetunionen» og • 4. juli i samme avis skriver Arvid Hansen en artikkel med overskrift «Vi behøver ingen konge!» Ikke så merkelig at professor Johs Andenæs etter krigen hevdet at det utover våren og sommeren 1940 ikke var forskjell mellom NKP-organet Arbeideren og NS-organet Fritt folk når det gjelder forholdet til Tyskland og den norske regjeringen, VG 16. mai 1947. Nils Tore Gjerde Vokter Baltikums luftrom - Oppdraget med å vokte luftrommet over Baltikum er en viktig del av NATOs beroligende tiltak overfor østlige allierte, sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide da hun besøkte den norske styrken som for tiden har ansvaret for Baltic Air Policing med base i Litauen. Oppgaven går på rotasjon mellom NATO-land og har vært utført av Norge to ganger tidligere – i 2005 og 2007/8. Norge overtok på nytt i mai, og siden da har norske F-16 kampfly vært på vingene 15 ganger for å identifisere russiske fly. Omfanget er på nivå med den økte aktiviteten vi har sett over tid fra russisk side. Ebolavaksine Foreløpige resultater fra en norskledet studie i Guinea tyder på at man kan ha lykkes i å utvikle den første effektive ebola-vaksinen. En effektiv vaksine vil være et betydelig gjennombrudd i kampen mot ebola. Vaksinestudien er et samarbeid mellom helsemyndighetene i Guinea, Verdens helseorganisasjon, Leger uten grenser og det norske Folkehelseinstituttet. Den finansieres av Utenriksdepartementet gjennom Norges forskningsråd, samt britiske Wellcome Trust og kanadiske helsemyndigheter. Leger uten Grenser, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Folkehelseinstituttet investerer også betydelige midler. Vaksinestudien er blitt utført på rekordtid. Fra det første planleggingsmøtet ble holdt i november 2014, ble arbeidet med å utvikle et konsept og faglig godkjenning utført på under én måned. Studien startet opp i Guinea slutten av mars i år. De foreløpige resultatene foreligger altså mindre enn ett år etter at de første studiene med mennesker startet. Vanligvis krever en slik prosess bortimot ti år. Feltstudien i Guinea har omfattet mer enn 4000 personer. Resultatene som i dag publiseres tyder på at vaksinen kan gi fullstendig beskyttelse mot ebola. Det gjenstår derimot en rekke spørsmål, som hvor lenge immuniteten varer og om det kan komme noen tilfeller blant vaksinerte. Studien vil derfor fortsette for å sikre at evalueringen blir mest mulig solid. Vaksinen kan tidligst komme på markedet neste år, etter at nødvendig godkjenningsprosedyre er gjennomført. Siden desember 2013 er mer enn 27.000 personer blitt smittet og av dem er over 11.000 personer døde. Det gjør utbruddet til det absolutt største siden ebola først ble oppdaget i 1976. Selv om antallet nye smittede er drastisk redusert siden desember 2014, pågår utbruddet fremdeles, med mellom 20 og 30 nye tilfeller hver uke. 22 Folk og Forsvar orsVar Folkogf Nr. 2 2012 Om Folk og Forsvar Fo te Siden 1951 har Folk og Forsvar drevet med faktabasert informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk til alle som måtte være interesserte. Vi kan tilby dagsseminaret ”Sikkerhetspolitikk. Norge, Europa og verden”, rollespillet ”Fred og konflikt”, spesialtilpassede foredrag, støtte til studieturer, stipend, egenarrangerte studieturer, samt publikasjoner, temahefter, plakater og vårt sikkerhetspolitiske leksikon. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon eller bestilling av foredrag eller rollespill. Det er kostnadsfritt for skoler og organisasjoner å få besøk av Folk og Forsvar. ma lko he ft gf o e rsV ar r? En ny vå EU s fo sikke r rs var het s sp ol - og itis sa ke ma rb eid Av Kat hin ka Lou ise Rin vik Studi eheft e_eu .indd 1 15.11 .12 10:44 Kommende seminar høsten 2015/Våren 2016 ”Sikkerhetspolitikk: Norge, Europa og verden” Meld deg på en seminardag full av faglig påfyll! Folk og Forsvars dagsseminar inneholder foredrag om samfunnssikkerhet og beredskap, sikkherhetspolitikk i en globalisert verden og FN, sikkerhetspolitiske organisasjoner – OSSE, NATO og EU, Forsvaret som sikkerhetspolitisk verktøy, samt et dagsaktuelt tema. Konferansen er gratis for deltakerne, og lunsj vil bli servert. HØSTEN 2015 OSLO, AKERSHUS OG ØSTFOLD, 2. september TØNSBERG, 8. september FAUSKE, 10. september HAUGESUND, 15. september VOSS, 16. september BERGEN, 17. september TROMSØ, 27. oktober NAMSOS, 29. oktober RØROS, 4. november TRONDHEIM, 5. november KARASJOK, 10. november HAMMERFEST, 11. november STAVANGER, 17. november HAUGESUND, 18. november VÅREN 2016 LEKNES, 20. januar BERGEN, 28. januar OSLO, AKERSHUS OG ØSTFOLD, 2. februar VERDAL, 3. februar STJØRDAL, 4. februar ELVERUM, 9. februar GJØVIK, 10. februar DRAMMEN, 11. februar SKIEN, 16. februar RISØR, 17. februar KRISTIANSAND, 18. februar SANDNESSJØEN, 1. mars MO I RANA, 2. mars “Utrolig gode og flinke talere som gjorde stoffet spennende” Elev fra seminar i Haugesund den 16. september 2014 SANDANE, 10. mars MOLDE, 15. mars ÅLESUND, 16. mars SJØVEGAN, 31. mars “Aktuelt og veldig pensumerlevant” Lærer fra seminar i Tromsø den 28. oktober 2014 “Veldig mye interessant som ble sagt, og mye å ta med seg videre i faget - har lært en hel del i dag!” Elev fra seminar på Gjøvik den 22. oktober 2014 Med forbehold om endringer. Seminarene er gratis for deltakerene. For påmelding og nærmere informasjon ta kontakt på telefon 22 98 83 60 eller e-post: [email protected] www.folkogforsvar.no Returadresse: Folk og Forsvar Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 OSLO B INFORMASJONSMATERIELL OM NORSK SIKKERHETS- OG FORSVARSPOLITIKK På denne siden finner du en oppdatert liste over aktuelle hefter og blader om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Materiellet er utgitt av ulike organisasjoner og forvaltningsorgan. Samtlige publikasjoner er gratis. Fyll in navn, adresse og postnummer, kryss av for ønsket materiell og send til Folk og Forsvar. Alt materiell kan også bestilles på våre nettsider www.folkogforsvar.no Nr. 3 2015 Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske leksikon £ Jeg ønsker å få tilsendt Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske leksikon kostnadsfritt og Forsvar Dette er femte utgave av oppslagsverket om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Boka er et leksikon beregnet på alle interesserte grupper og fagpersoner; enten de studerer, arbeider med internasjonale forhold eller underviser. Boka består av nyttige ord, begreper og forkortelser som har en sikkerhets- og eller forsvarspolitisk relevans. I tillegg er det samlet informasjon om land i verden som for tiden er sikkerhetspolitisk aktuelle. leksikon Folk £ Jeg ønsker å abonnere på Folk og Forsvars kontaktblad. Bladet kommer ut fem ganger i året og vil bli tilsendt kostnadsfritt Annet: og Forsvar F Folk £ Folk og Forsvar – for fred, F frihet og F F demokrati £ People and Defence - peace, F F F F freedom and democracy gf o r Folko Folk og Forsvar ISBN: 978-82-92104-22-4 Gamle og nye utfordringer FOLK OG FORSVAR: Plakater: £ Kathinka L. R. Bratberg og Mads Myrbråten: Sikkerhetspolitisk samarbeid £ Kathinka L. Rinvik og Mads Myrbråten: Midtøsten: konfliktenes region. £ Kathinka L. Rinvik og Mads Myrbråten: Norske bidrag i internasjonale operasjoner £ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik: Sørøst Asia £ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik: USA £ Nan Cecilie Johnstad og Kathinka L. Rinvik: Norges beredskap £ Harald B. Borchgrevink: Den russiske føderasjon £ Nan Cecilie Johnstad: Afrika £ Harald B. Borchgrevink og Anthon Øien: Folkerepublikken Kina £ Harald B. Borchgrevink og Anthon Øien: Norge og Norden te ma F F Folko Folk og Forsvar te ma Folk og Forsvar he ft Folk og Forsvar omslag_298x210.indd 1 e gfor s Var 14.02.14 12:23 FORSVARETS FORUM: £ Finnmark – Fritt! £ Fritt Norge tan anis ikt konfl Afgh – krig, sjon ika mmunBonaventura Borchgrevink og ko Av Harald DEN NORSKE ATLANTERHAVSKOMITÉ: £ 01/2015 Anton Bebler; Crimea and the Russian-Ukrainian Conflict Var rs fo g £ 02/2015 Gjert Lage Dyndal; Fremveksten av autonome droner lko Fo FolkogforsVar £ 03/2015 Alexander Vershbow; Prospects for NATO-Russia Relations £ 03/2014 Tor Husby; Baltikum, Russland og fremtiden £ 01/2014 Øivind Bratberg; What now, little England? Prospects for the forthcoming Scotland and EU referendums £ 04/2013 Rolf Willy Hansen; Konflikten i Syria £ 03/2013 Jahn Otto Johansen; Polen – et lyspunkt i Europa £ 02/2013 Sverre Lodgaard; Hva skjer i Nord-Korea? Asiatisk stabilitet i fare? gamle konflikter – £ 01/2013 Mona Kanwal Sheikh; Engaging with islamists: nye utfordringer A new agenda for the policy community £ 03/2012 Trygve Refvem; US shale oil revolution S ø r ø s t - A si a and the geopolitics of oil £ 02/2012 Oktay Bingöl; NATO’s influence in the near abroad £ NATOs strategiske konsept, Lisboa 2010 Den andr e ve rden Ho sk Den locaust rig, kald e kr og igen Av Kathin ka Louise Nr 20 . 3 Rinvik 13 Nr. 1 2013 - r se es ? er er int ikt fl ke on ns k a ik e sk er n m A ika er am Burma Japanhavet det tre eas Kor Gulehavet Indonesia Japan Nord-Korea Sør-Korea INdONeSIa KINa NOrd-KOrea Styreform: Republikk Grunnlagt: 17.august 1945 Hovedstad: Jakarta Folketall: 251.160.124 (juli 2013) Offisielt språk: Indonesisk Nasjonaldag: 17.august areal: 1.904.569 km2 religion: 86 % muslimer, ca. 10 % kristne, 1,8 % buddhister. På Bali er befolkningen i hovedsak hinduer, disse utgjør ca. 1 % av landets totale befolkning Valuta: Indonesisk raya BNP pr. innbygger: 5.100 USD (2012) Statsoverhode: President Susilo Bambang Yudhoy Ono (siden 20.oktober 2004) Statsminister: President Susilo Bambang Yudhoy Ono regjering: Blir utnevnt av presidenten administrasjon: Indonesia er delt inn i 33 provinser og en autonom region; Aceh Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-11, G-15, G-20, G-77, IAEA, IBRD, ILO, IMF, Interpol, IOC, MONUSCO, OECD, UN, WHO, WTO. Konflikter: Uenighet om diverse maritime grenser; blant annet med Timor og Malaysia. Indonesiske grupperinger har utfordret Australias krav på Ashmore Reef. Flyktninger fra Timor bor fortsatt i Indonesia, og nekter å vende tilbake til hjemlandet. Forsvarsbudsjett: 0,9 % av BNP (2012) Landstridskrefter: 300.400 Sjøstridskrefter: 65.000 Luftstridskrefter: 30.100 Styreform: Folkerepublikk Grunnlagt: 1.oktober 1949 (Folkerepublikken Kina) Hovedstad: Beijing Folketall: 1.349.585.838 (2013) Offisielt språk: Mandarin kinesisk Nasjonaldag: 1.oktober areal: 9.596.961 km2 religion: Daolister, buddhister, 3-4 % kristne, 1-2 % muslimer Valuta: Renminbi (yuan) BNP pr. innbygger: 9.100 USD (2012) Statsoverhode: President Xi Jinping Statsminister: Li Kequlang regjering: Utnevnes av Den nasjonale folkekongressen administrasjon: 23 provinser; Anhui, Fujian, Gansu, Guangdong, Guizhou, Hainan, Hebei, Heilongjiang, Henan, Hubei, Hunan, Jiangsu, Jiangxi, Jilin, Liaoning, Qinghai, Shaanxi, Shandong, Shanxi, Sichuan, Yunnan, Zhejiang; og 5 autonome regioner; Guangxi, Nei Mongol (Indre Mongolia), Ningxia, Xinjiang Uygur, Xizang (Tibet) Internasjonal tilknytning: ASEAN (dialogpartner), G-20, G-24 (observatør), G-77, IAEA, ICC (nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, FN, WHO, WMO, WTO, Konflikter: Flere, blant annet involvert i uenigheter om Kashmirs status, diverse grensedisputter med naboland, involvert i en kompleks uoverensstemmelse med Brunei, Taiwan, Malaysia, Filippinene og Vietnam over Spratleyøyene, og med Taiwan og Filippinene om Scarborough Reef. Forsvarsbudsjett: 2,6 % av BNP Landsstridskrefter: 1.600.000 Sjøstridskrefter: 255.000 Luftstridskrefter: 300.000 Styreform: Kommunistisk stat/ diktatur Grunnlagt: 15.august 1945 (uavhengig fra Japan) Hovedstad: Pyongyang Folketall: 24.720.407 (juli 2013) Offisielt språk: Koreansk Nasjonaldag: 9.september areal: 120.538 km2 religion: De fleste er buddhister, noen ytterst få er kristne. Valuta: Nordkoreansk won BNP pr. innbygger: 1.800 USD (2011) Statsoverhode: President Kim Jong Un (siden 17.desember 2011) Statsminister: Pak Pong-ju (siden 2.april 2013) regjering: Medlemmene, foruten forsvarsministeren, blir utnevnt av nasjonalforsamlingen (Supreme People’s Assembly) administrasjon: Inndelt i 9 provinser og 2 bykommuner Internasjonal tilknytning: G-77, UN, WHO Konflikter: Flyktningeproblematikk fra Nord-Korea inn i Kina. Nord-Korea og Kina hevder begge suverenitet over øyer i Yalu- og Tumen-elvene. Nord-Korea støtter SørKorea i suverenitetshevdelsen over Liancourt Rocks. Forsvarsbudsjett: Ukjent Landstridskrefter: 1.020.000 Sjøstridskrefter: 60.000 Luftstridskrefter: 110.000 LaOS Styreform: Republikk Grunnlagt: 15.august 1945 (uavhengighet fra Japan) Hovedstad: Seoul Folketall: 48.955.203 (juli 2013) Offisielt språk: Koreansk Nasjonaldag: 15.august areal: 99.720 km2 religion: 31,6 % kristne, 24,2 % buddhister, 43,3 % ukjent Valuta: Sørkoreansk won BNP pr. innbygger: 32.800 USD (2012) Statsoverhode: President Geun-hye Park (siden 25.februar 2013) Statsminister: Hong-won Chung (siden 26.februar 2013) regjering: Blir utnevnt av presidenten etter anbefaling fra statsministeren administrasjon: Inndelt i 9 provinser, 6 metropoliske byer, 1 spesiell by og 1 spesiell selvstyrt by Internasjonal tilknytning: APEC, Australia Group, ERBD, G-20, IAEA, ILO, IMF, Interpol, IOC, OECD, OSCE (partner), UN, WHO, WTO Konflikter: Militær demarkasjonslinje innenfor en fire kilometer lang demilitarisert sone som skiller Nord-Korea og Sør-Korea siden 1953; periodisk uenighet med NordKorea angående den nordre grenselinjen i Gulehavet som Sør-Korea hevder er en grense. Sør-Korea og Japan hevder begge suverenitet over Liancourt Rocks, som har vært okkupert av Sør-Korea siden 1954. Forsvarsbudsjett: 2,7 % av BNP (2006) Landstridskrefter: 522.000 Sjøstridskrefter: 68.000 Luftstridskrefter: 65.000 T I B E T ne JaPaN ye Temahefter: £ Elnar Seljevold: Russland – fra partner til motpart? £ Kathinka Louise Rinvik Bratberg: Den første verdenskrig (1914-1918) £ Mads Myrbråten: Midtøsten og Nord-Afrika – Statsdannelser og konflikter £ Marit S. Hernæs: Sudan og Sør-Sudan £ Kathinka Louise Rinvik: Den andre verdenskrig, Holocaust og Den kalde krigen £ Harald B. Borchgrevink: Afghanistan £ Kathinka Louise Rinvik: EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid £ Aslaug Skavhaug Røhne: al-Qaida og internasjonal terrorisme £ Rikke C. Arnulf: FN – enhet av mangfold sVar he fte Ry uk Paraceløyene DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB) £ 01-2015: Et magasin in samfunnssikkerhet og beredskap £ 04-2014: Et magasin om samfunnssikkerhet og beredskap £ 03-2014: Et magasin om samfunnssikkerhet og beredskap £ 02-2014: Samfunnssikkerhet £ 01-2014: Årsmelding 2013 £ 04-2013: DSB hjelper Filippinene £ 03-2013: Barents Rescue 2013 £ 02-2013: Flom på østlandet £ 01-2013: Årsmelding 2012 £ 04-2012: Internasjonalt arbeid £ 03-2012: Viktige hjemmebesøk hindrer brann £ 02-2012: Samfunnssikkerhet Nasjonalt risikobilde ANNET: £ Marshall-hjelpen 50 år £ Forsvarsdepartementet og justis- og beredskapsdepartementet: Støtte og samarbeid – en beskrivelse av totalforsvaret i dag Ma lak kas tre det yu ø Styreform: Parlamentarisme med konstitusjonelt monarki Grunnlagt: 3.mai 1947 Hovedstad: Tokyo Folketall: 127.253.075 (juli 2013) Offisielt språk: Japansk Nasjonaldag: 23.desember areal: 377.915 km2 religion: 83,9 % shintoisme, 7,4 % buddhisme, 2 % kristne, 7,0 % andre Valuta: Japansk yen BNP pr. innbygger: 36.900 USD (2012) Statsoverhode: Keiser Akihito (siden 7.januar 1989) Statsminister: Shinzo Abe (siden 26.desember 2012) regjering: Utnevnes av statsministeren administrasjon: Inndelt i 47 prefekturer Internasjonal tilknytning: APEC, Australiagruppen, CERN (observatør), G-20, G-5, G-7, G-8, G-10, IAEA, IBRD, ILO, Interpol, IOC, OECD, OSCE (partner), Parisklubben, UN, WHO, WTO Konflikter: Uenighet med Russland om suvereniteten over De sør-kuriliske øyer. Sovjetunionen okkuperte dem i 1945, de administreres i dag av Russland og Japan ønsker suverenitet. Dette hindrer derfor undertegnelse av en fredstraktat som formelt skal sette punktum for fiendtligheter i forbindelse med 2.verdenskrig. Japan og Sør-Korea hevder begge suverenitet over Liancourt Rocks. Kina og Taiwan er begge uenige i Japans suverenitetshevdelse til de ubebodde Senkaku-øyene og Japans selverklærte økonomiske sone i Øst-Kina havet; et område med store ressurser. Forsvarsbudsjett: 1 % av BNP (2012) Landstridskrefter: 151.350 Sjøstridskrefter: 45.600 Luftstridskrefter: 47.100 JAVAHAVET plakat_sør_øst_asia_2013.indd 1 FILIPPINeNe Styreform: Republikk Grunnlagt: 4.juli 1946 (uavhengig fra USA og Spania) Hovedstad: Manila Folketall: 105.720.644 (2013) Offisielt språk: Engelsk og filippinsk Nasjonaldag: 12.juni areal: 300.000 km2 religion: 82.9 % katolikker, 5 % muslimer, 2.8 % evangelister Valuta: Filippinsk peso BNP pr. innbygger: 4.300 USD (2012) Statsoverhode: President Benigno Aquino III regjering: Utnevnes av presidenten med samtykke fra valgkomiteen administrasjon: 80 provinser Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-24, G-77, IAEA, ICC (nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, UN, WHO, WTO Konflikter: Involvert i en kompleks uoverensstemmelse med Brunei, Kina, Malaysia, Taiwan og Vietnam om Spratley-øyene, og med Kina og Taiwan om Scarborough Reef. Forsvarsbudsjett: 0,9 % av BNP (2005) Landsstridskrefter: 86.000 Sjøstridskrefter: 24.000 Luftstridskrefter: 15.000 tHaILaNd Styreform: Konstitusjonelt monarki Grunnlagt: I 1238 Hovedstad: Bangkok Folketall: 66.404.688 (2013) Offisielt språk: Thailandsk, engelsk Nasjonaldag: 5.desember areal: 413.120 km2 Grenser til: Burma, Kambodsja, Laos, Malaysia religion: 94.6 % buddhister, 4.6 % muslimer, 0.7 % kristne Valuta: Thailandske baht BNP pr. innbygger: 10.000 USD (2012) Statsoverhode: Kong Rama IX (Bhumibol Adulayadej) Statsminister: Yingluck Shinawatra regjering: Velges av statsministeren administrasjon: 77 provinser Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, ICC (nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, OSSE (partner), FN, WHO, WMO, WTO Konflikter: Separatiskbevegelser i de sørlige malaymuslim provinsene har ført til stengte grenser og streng kontroll til Malaysia. Jobber med å få til en demarkasjonslinje med Laos, men det er uenigheter over øyene i Mekong elven. Forsvarsbudsjett: 1,8 % av BNP Landsstridskrefter: 245.000 Sjøstridskrefter: 69.850 Luftstridskrefter: 46.000 VIetNam Styreform:Folkerepublikk Grunnlagt: 26.juli 1949 (uavhengig fra Frankrike) Hovedstad: Vientiane Folketall: 6.695.166 (2013) Offisielt språk: Lao Nasjonaldag: 2.desember areal: 236.800 km2 Grenser til: Burma, Kambodsja, Kina, Thailand, Vietnam religion: 67 % buddhister, 1,5 % kristne Valuta: Laotisk kip BNP pr. innbygger: USD 3.000 (2012) Statsoverhode: President Choummaly Sayasone Statsminister: Thongsing Thammavong regjering: Utnevnes av presidenten og godkjennes av nasjonalforsamlingen administrasjon: 16 provinser; Attapu, Bokeo, Bolikhamxai, Champasak, Houaphan, Khammouan, Louangnamtha, Louangphabang, Oudomxai, Phongsali, Salavan, Savannakhet, Viangchan, Viangchan, Xaignabouli, Xekong, Xiangkhouang Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, ILO, IMF, Interpol, FN, WHO, WTO Konflikter: Jobber med å få til en demarkasjonslinje med Thailand, men det er uenighet om øyene i Mekongelven. Forsvarsbudsjett: 0,2 % av BNP Landsstridskrefter: 25.600 Luftstridskrefter: 3.500 Burma Styreform: Parlamentarisk styresett (siden mars 2011) Grunnlagt: 4.januar 1948 (uavhengig fra Storbritannia) Hovedstad: Rangoon Folketall: 55.167.330 (juli 2013) Offisielt språk: Burmesisk Nasjonaldag: 4.januar og 12.februar areal: 676.578 km2 religion: 89 % buddhister, 4 % kristne, 4 % muslimer, 3 % andre Valuta: Burmesisk kyat BNP pr. innbygger: 1.400 USD (2012) Statsoverhode: President Thein Sein (siden 4. februar 2011) Statsminister: Thein Sein regjering: Blir utnevnt av presidenten og godkjent av parlamentet administrasjon: Inndelt i 7 regioner og 7 stater Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, IBRD, ILO, Interpol, IOC, UN, WHO, WTO Konflikter: Over halvparten av Burmas befolkning består av diverse etniske grupper som har tilknytning til nabolandene; blant annet til Thailand og Kina. Nafelven på grensen til Bangladesh er en illegal smuglerrute. Bangladesh har utfordringer med nærmere 30.000 flykninger fra Burma, en muslimsk minoritetsgruppe, som lever som flyktninger i Cox’s Bazar. Burmesisk grensepoliti er i ferd med å konstruere et 200 kilometer langt ståltrådgjerde langs grensen til Bangladesh for å hindre ulovlig grensepassering og annen kriminell virksomhet. Uenighet mellom Burma og India om maritime grenser. Problemer med narkotikasmugling og trafficking. Forsvarsbudsjett: 4,8 % av BNP (2012) Landstridskrefter: 375.000 Sjøstridskrefter: 16.000 Luftstridskrefter: 15.000 Vietnam KamBOdSJa maLaySIa Styreform: Konstitusjonelt monarki Grunnlagt: 9.november 1953 (uavhengig fra Frankrike) Hovedstad: Phnom Penh Folketall: 15.205.539 (2013) Offisielt språk: Khmer Nasjonaldag: 9.november areal: 181.035 km2 Grenser til: Laos, Thailand, Vietnam religion: 96,4 % buddhister, 2,1 % muslimer Valuta: Kambodsjansk riel BNP pr. innbygger: USD 2.400 (2012) Statsoverhode: Kong Norodom Sihamoni Statsminister: Hun Sen regjering: Utnevnes av Kongen etter forslag fra statsministeren administrasjon: 23 provinser; Banteay Meanchey, Battambang, Kampong Cham, Kampong Chhnang, Kampong Speu, Kampong Thom, Kampot, Kandal, Kep, Koh Kong, Kratie, Mondolkiri, Oddar Meanchey, Pailin, Preah Vihear, Prey Veng, Pursat, Ratanakiri, Siem Reap, Sihanoukville, Stung Treng, Svay Rieng, Takeo Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-77, IAEA, ILO, IMF, IMO, Interpol, FN, WHO, WMO, WTO Konflikter: Grensedisputt med Thailand Forsvarsbudsjett: 2,4 % av BNP Landsstridskrefter: 75.000 Sjøstridskrefter: 2.800 Luftstridskrefter: 1.500 Styreform: Konstitusjonelt monarki Grunnlagt: 31. august 1957 (uavhengig fra Storbritannia) Hovedstad: Kuala Lumpur Folketall: 29.628.392 (2013) Offisielt språk: Bahasa malaysisk Nasjonaldag: 31.august areal: 329.847 km2 Grenser til: Brunei, Indonesia, Thailand religion: 60.4 % muslimer, 19.2 % buddhister, 9.1 % kristne, 6.3 % hinduister Valuta: Malaysisk ringgit BNP pr. innbygger: 16.900 USD (2012) Statsoverhode: Kong Abdul Halim Mu’adzam Shah Statsminister: Najib Tun Razak regjering: Velges av statsministeren blant medlemmer av Parlamentet, med samtykke fra Kongen administrasjon: 13 områder; Johor, Kedah, Kelantan, Melaka, Negeri Sembilan, Pahang, Perak, Perlis, Pulau Pinang, Sabah, Sarawak, Selangor, Terengganu; og ett føderalt territorium; Wilayah Persekutuan Internasjonal tilknytning: ASEAN, G-15, G-77, IAEA, ICC (nasjonale komiteer), ILO, IMF, IMO, Interpol, FN, WHO, WTO Konflikter: Involvert i en kompleks uoverensstemmelse med Brunei, Kina, Filippinene, Taiwan og Vietnam om Spratley-øyene Forsvarsbudsjett: 2,03 % av BNP Landsstridskrefter: 80.000 Sjøstridskrefter: 14.000 Luftstridskrefter: 15.000 Sør-KOrea Styreform: Kommunistisk republikk Grunnlagt: 2.september 1945 (uavhengig fra Frankrike) Hovedstad: Hanoi (Ha Noi) Folketall: 92.477.857 (juli 2013) Offisielt språk: Vietnamesisk Nasjonaldag: 2.september areal: 331.210 km2 religion: 9,3 % buddhister, 6,7 % katolikker, 1,5 % hoa hao, 1,1 % cao dai, 0,5 % protestanter, 0,1 % muslimer og 80,8 % ikke-troende Valuta: Vietnamesisk dong BNP pr. innbygger: 3.600 USD (2012) Statsoverhode: President Truong Tan Sang (sidn 25.juli 2011) Statsminister: Nguyen Tan Dung (siden 27.juni 2006) regjering: Blir utnevnt av statsministeren etter forslag fra statsministeren og bekreftelse fra nasjonalforsamlingen administrasjon: Landet er inndelt i 58 provinser og 5 bykommuner Internasjonal tilknytning: APEC, ASEAN, G-77, IAEA, IBRD, ILO, IMF, Interpol, IOC, UN, WHO, WTO Konflikter: Kambodsja og Laos anklager Vietnam for illegale aktiviteter langs landegrensene. Kambodsja og Vietnam er også uenige om suvereniteten over øyer utenfor kysten. Det befinner seg over 300.000 vietnamesiske flyktninger i Kina. Kina har okkupert Paracel-øyene som Vietnam og Taiwan ønsker kontroll over. Uenighet med Brunei om maritime grenser. Vietnam, Filippinene og Kina driver med seismisk aktivitet utenfor Spratly-øyene. Forsvarsbudsjett: 2,5 % av BNP (2005) Landstridskrefter: 412.00 Sjøstridskrefter: 40.000 Luftstridskrefter: 30.000 taIwaN Styreform: Republikk Grunnlagt: 1946 Hovedstad: Taipei Folketall: 23.299.716 (2013) Offisielt språk: Kinesisk (mandarin-kinesisk) Nasjonaldag: 10.oktober areal: 35.980 km2 religion: 93 % blanding av buddhisme og taoisme, 4.5 % kristne, 2.5 % annet Valuta: Taiwanske dollar BNP pr. innbygger: 38.500 USD (2012) Statsoverhode: President Ma Ying-Jeou Statsminister: Jiang Yi-huah regjering: Utnevnt av presidenten etter anbefaling fra statsministeren administrasjon: 14 områder; Changhua, Chiayi, Hsinchu, Hualien, Kinmen, Lienchiang, Miaoli, Nantou, Penghu, Pingtung, Taitung, Taoyuan, Yilan, Yunlin Internasjonal tilknytning: ADB, APEC, BCIE, ICC (nasjonale komiteer), IOC, ITUC WTO Konflikter: Involvert i en kompleks uoverensstemmelse med Brunei, Kina, Malaysia, Filippinene og Vietnam over Spratley-øyene, og med Kina og Filippinene over Scarborough Reef. Forsvarsbudsjett: 2,2 % av BNP (2012) Landsstridskrefter: 200.000 Sjøstridskrefter: 45.000 Luftstridskrefter: 45.000 Foto: Scanpix FolkogforsVar PRODUSERT AV FOLK OG FORSVAR 20©13 TEKST: NAN CECILIE JOHNSTAD OG KATHINKA LOUISE RINVIK IDÉ OG GRAFISK FORMGIVNING: NAN C. JOHNSTAD / punkt&prikke… TRYKK: RK Grafisk 28.08.13 11:16 Navn: ........................................................................ Adresse: ........................................................................ ........................................................................ Postnr./sted: ........................................................................
© Copyright 2024