1. No category

Arhild Skre
Askeladd og troll
Om boken:
Nøkken som skuler på oss fra tjernet. Askeladden som
drømmer om gullslottet. Eventyrharen som ler så kjeften
sprekker. Pesten som kommer snikende med død ut av
mørket.
Theodor Severin Kittelsen (1857–1914) ble mest kjent som
eventyrtegner og har fått generasjoner til å grøsse,
drømme og gapskratte. Han levde i en tid da vitenskapen
ville gjøre alt til biologi, kjemi, fysikk og mekanikk, men
fikk likevel publikum til å se humor, poesi og mystikk i
naturen.
Kittelsen var ingen stor maler og brukte ofte enkle
virkemidler når han arbeidet på papir. Likevel skapte han
måten vi ser på. Likevel fryder, skremmer og morer han
oss mer enn hundre år etter sin død. Hvordan fikk han det
til?
Biografen jakter på svarene i et fargerikt sinn, i kjente og
ukjente verker, og i et kunstnerliv like frodig, skiftende og
dramatisk som Kittelsens kunst.
«Uten denne maler hadde Norge ikke blitt Norge.»
Jan Erik Vold
.
FORORD
Trollet kommer vandrende som en grankledd ås. Nøkken
skuler på oss fra vannliljetjernet. Vi kjenner dem igjen. Slik
ser norsk skogsredsel ut. Askeladden drømmer om
gullslottet han skimter langt der borte bak blånene.
Akkurat slik kjennes håp og eventyrlyst i Norge.
Ingen har som Theodor Severin Kittelsen (1857–1914)
fanget norsk fantasi i strek. Ingen har som ham skapt
følelsesbilder av Norge. Han var del av «Gullalder»generasjonen, den første kunstnergenerasjon som slo seg
fast ned i hjemlandet. De var fremstående i samtiden. Vel
hundre år senere er de fleste bortimot glemt. Men Kittelsen
huskes og brukes. Reproduksjoner av bildene hans henges
opp på stadig nye vegger; de sendes som postkort, dukker
opp på cd-cover og brukes som illustrasjoner til artikler om
overraskende mange slags temaer.
I dag er han en av våre mest utbredte og folkekjære
billedkunstnere. Han er også tatt inn i de siste tiårenes
ungdomskultur.
Kittelsen
inspirerer
billedkunstnere,
serietegnere, musikere og filmskapere i grøssere og i
frodige retninger som fantasy og black metal. For tiden
løftes disse sidene ved verket hans fram i nye
internasjonale sammenhenger.
I Kittelsens samtid ville kunstkjennere gapt av vantro
hvis dette lange og vitale etterlivet var blitt spådd, for
Kittelsen sto ikke blant de største stjernene på det unge
Norges
kunsthimmel.
Hvordan
kjøpmannssønnen
Theodor Severin Kittelsen fra Kragerø til den Th. Kittelsen
som hvert skolebarn kjenner i dag? En kunstner som
fremdeles sjarmerer og får oss til å le. En billedpoet som
fremdeles fengsler og skremmer på nye måter. Dette er
noen av de sentrale spørsmålene i
. Biografen jakter på svarene i et fargerikt sinn, i
kjente og ukjente verker, og i en tid og et kunstnerliv like
frodig, skiftende og dramatisk som Kittelsens kunst.
Han ble bare 56 år gammel, og mer enn halvparten av
den korte levetiden sin brukte han til å lete etter en egen
kunstnervei. Gjennom brev, billedspor og tidens skiftende
kunstretninger skal vi følge Kittelsen fra hjembyen Kragerø
til kunstutdannelse i Kristiania og den frodige studentbyen
München.1
Noen
tydelig
tråd
kan
ikke
denne
livsfortellingen ha, for Kittelsen ser oftest ut til å ha
manglet begrep om hvor han var i livet og hva han skulle.
Vi følger ham som naiv og upraktisk håndverkerlærling,
som forvirret stipendiat i Paris og som utsultet ung
kunstner i Tyskland, der han blant mye annet forsøkte å
skape seg en internasjonal vittighetskarriere. Da var
Kittelsen mer enn godt voksen, men fremdeles manglet
han retning. Han følte seg som «en båt alene på
Atlanteren» og ville hjem. Men da han kom hjem, dro han
utenlands igjen. Og da han igjen kom hjem, reiste han så
langt bort fra alt kjent som han vel kunne komme.
Som Askeladden i eventyrene grublet både den unge
Theodor og den voksne Kittelsen. Han plukket opp tanker,
slapp dem igjen og dugde dårlig til det folk så som nyttig
arbeid. Han ble regnet som doven. Han eide ikke
økonomisk sans. Kittelsen ville bare tegne, og det ble han
heldigvis svært dyktig til. Når de mange kildene til
livsfortellingen leses sammen, trer også en annen evne
fram: Gjennom hele livet tiltrakk Kittelsen seg gode
hjelpere. Han var en sjarmerende mann som det kunne
være en fest å være sammen med. Hjelpsomheten tok seg
underligere ut etter hvert som Kittelsen dro seg bort fra
vennene, ble mistenksom, øste ut beskyldninger og kom
med grove og voldsomme raseriutbrudd.
Han oppførte seg rett som det var som et troll. Og
hvem passer egentlig bedre som folkediktningens askeladd
og troll enn et moderne menneske som Kittelsen? En som
var født i en tid med store samfunnsendringer. En som brøt
opp på leting etter en ukjent skatt. En som manglet
oversikt, som følte seg fremmed, som kjente uforklarlig
angst og ubehag blant andre mennesker. Han sa at han
elsket Norge, men heller ikke i den følelsen fant Kittelsen
ro. Han elsket å skape kunst av Norge, men han hatet de
kårene landet bød kunstnerne.
Norge ble Kittelsens ulykkelige kjærlighet. I den
voldsomme ambivalensen skapte han måten vi ser landet
vårt på. Kanskje er det derfor Kittelsen fryder, skremmer
og morer oss fremdeles, mer enn hundre år etter sin død?
Det spørsmålet og andre sider ved etterlivet hans skal vi
komme tilbake til i etterordet, der også andre forskere og
forfatteres arbeider om Kittelsen presenteres og drøftes.
Men først skal vi følge hovedpersonen gjennom livet. Den
ferden begynner i et hus ved et smug i sjøfartsbyen
Kragerø.
I
1857–1876