Ørjan N. Karlsson
Tidsrosen
Lansetrilogien 1
Gyldendal
Prolog
Jerusalem
Fredag 3. april år 33
Longinus, kom til meg.
Stemmen lød sterk og klar. Den romerske legionæren
Gaius Cassius Longinus slo opp øynene. Han lå på
brisken i det vesle kammerset sitt. Solen skinte skrått inn
vinduet og delte værelset i en dunkel og en lys del. Han
var alene. Som offiser i den romerske armeen trengte
han ikke dele rom med noen andre. Så hvem hadde ropt
hans navn?
Longinus svingte beina ut av sengen og stakk føttene
ned i sandalene. Leddene verket, og synet på det venstre
øyet var som vanlig uklart. Et liv i militæret hadde satt
sine spor.
Longinus …
Røsten lød svakere denne gangen, en skjør
sommerfuglvinge i kveldsbrisen. Longinus lente seg ut
gjennom vinduet. På toppen av åsen skimtet han korsene,
vindskjeve konstruksjoner holdt sammen av reip og
nagler. Han plasserte hånden over det svake øyet. Det
golde landskapet ble tydeligere. Nå så han tre soldater
på vei oppover stien. Hver av dem bar på en liten slegge.
Bak soldatene fulgte en gruppe nysgjerrige borgere. Nei,
ikke nysgjerrige, tenke Longinus, blodtørstige. Gruppen
visste hva de hadde i vente. Ved solnedgang begynte
sabbaten. Under den jødiske høytiden fikk verken
henrettelser eller begravelser finne sted. De korsfestede
måtte dø før den tid. Drepes ved at beina deres ble knust.
Sleggeslag på sleggeslag til kjøtt og blod og bein fløt
sammen i en seig masse.
… kom til meg.
Stemmen svøpte seg om kroppen hans. Dempet verken
i leddene. Longinus kjente seg brått mer opplagt, litt
sterkere. Han myste mot toppen av åsen. Soldatene
hadde nesten kommet frem til de korsfestede. Longinus
grep lansen som sto lent inn mot veggen, og hastet etter
dem.
Skrikene begynte før han nådde toppen. Høylytte,
skarpe hyl punktert av sleggeslagenes dumpe klask. Han
passerte et lite klippefremspring, og korsene åpenbarte
seg.
Soldatene hadde akkurat gjort seg ferdig med mannen
til venstre, en tyv ved navn Desmas. Nå hang kroppen
hans sønderslått og blodig fra korset. En skjære satt
ytterst til venstre på den horisontale stokken og fulgte
interessert med på blodet som dryppet seigt ned på
bakken.
Lederen for soldatene hilste kort til Longinus, før de
tre stilte seg foran korset til høyre. Den korsfestede
forbryteren, en eldre mann som het Gesmas, jamret
ukontrollert. Senene i halsen sto i spenn. Gesmas vendte
hodet mot korset i midten og stirret bedende på mannen
som hang der. Som en ekstra straff var denne forbryteren
iført en tornekrone. Blod hadde rent fra pannen og
nedover den tynne kroppen. Nå var øynene lukket, men
Longinus så at mannen pustet – dype, rolige åndedrag.
«Er du den de kaller Messias?» klynket Gesmas. «Hvis
det er slik, frels da deg selv og oss. Herre, jeg …»
Tryglingen tok brått slutt da en av soldatene hamret
sleggen inn i Gesmas’ lårmuskel. Mannen satte i et
langtrukkent ul. Bak Longinus jublet gruppen med
tilskuere. Han enset dem ikke. Hadde kun øye for
skikkelsen på det midterste korset.
Jeg tilgir deg, Longinus.
Mannen med tornekronen åpnet øynene, men ikke
munnen. Blikket hans stakk inn i Longinus som et sverd
svøpt i silke.
«For hva?» stammet han.
For dette, lød det tause svaret.
Longinus kjente armene løfte lansen mot mannens
kropp. Så at spissen på jernhodet kom til å hvile mellom
tredje og fjerde ribbein. Han prøvde å trekke lansen til
seg, men verken armer eller bein lystret.
Din vei blir en lang en, Gaius Cassius Longinus – og i
enden av reisen ligger et valg som bare du kan ta.
«Jeg forstår ikke. Hvilket valg?» Longinus kjente
svetten renne nedover ryggen. Nært, men likevel langt
borte, gaulet Gesmas en siste gang.
Mannen med tornekronen smilte. Øynene ble milde. Så
skjøt lansen fremover, inn mellom ribbeina og spiddet
mannens hjerte. Skjæra på det venstre korset utstøtte et
skarpt skrik, slo ut vingene og seilte ned åssiden.
Longinus fikk tilbake kontrollen over kroppen sin. Han
vaklet bakover med lansen i hånden. Lyst blod rant over
jernhodet og nedover treskaftet. Bak ham ropte lederen
for de tre soldatene noe, men Longinus hørte ikke hva
mannen sa. For nå brant varmen fra den korsfestedes
blod i håndflaten, en ild som utløste en kribling fra hodet
til føttene.
Longinus trakk pusten, og landskapet rundt ham ble
skarpere, fylt med farger. Måpende kikket han seg rundt.
Studerte de tre soldatene. Han kunne tyde hver linje i
ansiktene deres. Ripene i lærbrynjen de bar.
Kobbernaglene i sverdslirene, som glødet som små soler.
Longinus opplevde verden som en ung mann ville ha gjort
det, ikke som en gammel soldat på slutten av karrieren.
Ved Jupiter, han følte seg ung. Hvordan kunne det ha
seg?
Han søkte den korsfestedes blikk. Øynene til mannen
med tornekronen var atter lukket, og hodet hang nå
livløst ned på brystet. Skimtet han likevel skyggen av et
smil på den dødes lepper?
«Hva har du gjort?» Lederen for soldatene tok et
nølende steg mot ham.
«Jeg …» Lansen tok til å vibrere i Longinus’ hånd. Han
grep om skaftet med begge hendene. Unngikk så vidt å
miste den. Et skarpt smell, som når mureren deler en
stein i to, lød rett over hodet hans. De tre soldatene
rygget. Fra tilskuerne hørtes forskrekkede utrop. Noe
skinnende falt forbi Longinus’ ansikt og traff bakken. Det
luktet brent. Aske og svovel. Han kikket ned. Lansehodet
lå ved føttene hans, delt i tre deler.
Første del
Skjærer og
sommerfugler
Kapittel én
Cambridge, England
Nåtid
«Er det mulig?» Martin Sølvfoss tok et steg tilbake og
studerte maleriet på staffeliet. Horisontlinjen, den
hårfine streken mellom sjø og himmel, fløt utover ytterst
til venstre i bildet. Kunstlæreren, herr Stifler, kom til å
oppdage unøyaktigheten med en gang, og Martins
karakter vippet mellom en svak ståkarakter og stryk.
Tidspunktet var det verst tenkelige. I morgen
ettermiddag ble den tradisjonsrike Sankt Olafvernissasjen avholdt. Skoleårets høydepunkt – i alle fall
for lærerne, tenkte Martin. Dette var den dagen da Sankt
Olaf gjorde seg bemerket i Englands sosietetsblad.
Martin hadde sett bildene fra fjorårets utstilling: rektor i
munter dialog med treneren for det engelske
cricketlandslaget. Herr Stifler som lente seg
innsmigrende mot en eller annen hertuginne. Foreldre,
slektninger og tidligere elever. Sankt Olaf hadde alltid
vært de rikes foretrukne skole. Et springbrett til de beste
universitetene, som Eton, Cambridge og Oxford. Martin
ønsket det var en måte han kunne snike seg unna hele
tilstelningen på. Unngå den svette trengselen og det
tanketomme pratet.
Han dro håndbaken over pannen. Kjente den stramme
lukten av malingstynner på huden. Om han ikke klarte å
rette opp tabben, ble det sommerskole. Fire uendelige
uker med herr Stifler. Stanken av sigar når kunstlæreren
lente seg inn mot ham og hvisket: «Du må elske med
lerretet, Martin. Elske med det.» Bare tanken gjorde
Martin dårlig. Men hva hadde egentlig fått ham til å
miste konsentrasjonen? Til å legge litt for mye vekt på
penselen.
En slags banking?
Tokk-tokk-tokk.
Ikke før var tanken tenkt, så gjentok lyden seg. En
insisterende dunking. Nå som Martin ikke konsentrerte
seg om malingen, innså han hvor høy lyden var. Ikke rart
han ble distrahert.
Tokk-tokk-tokk.
Bankingen kom fra vinduet. Martin la fra seg pensel
og palett og gikk bort til den tunge fløyelsgardinen som
hang foran vinduene i elevatelieret. I kveld var han den
eneste her. De andre elevene hadde sikkert gjort seg
ferdig med prosjektene sine, eller så tok de den siste
finpussen på rommet.
Martin ble stående med gardinstoffet mellom fingrene.
Bankelyden gjentok seg ikke. Køddet noen med ham? Var
det Cad som prøvde å være morsom? I så fall skulle
Martin sparke den beinete ræva hans hele veien tilbake