1. No category

LØVETANNAVISEN
Hilser Løvetannavisen
velkommen side 6
ADHD
– myter og fakta
ADHD og ADD –begreper mange har hørt om, men som få vet
hva betyr. Mytene omkring hva ADHD og ADD er, er mange.
Side 8-9
2
Løvetannavisen
LEDER:
Alle er en ressurs og kan utgjøre
en forskjell. Det handler ofte om
å legge forholdene til rette for at
hver enkelt kan få brukt seg selv
på en god måte og få brukt sine
evner og anlegg til glede både for
dem selv og omgivelsene.
Dessverre vet vi at livet kan by på
mange utfordringer og mye motgang. For enkelte kan situasjonen
oppleves håpløs og umulig å komme igjennom. For enkelte blir situasjonen så uholdbar at man tyr til
rus i en eller annen form. For andre
kan depresjon og andre psykiske
lidelser bli resultatet.
Vi har gjennom intervjuer og samtaler med politi, pårørende, brukere og hjelpeapparatet erfart at
svært mange pårørende og brukere
ikke våger å ta kontakt med politi
og barnevern på grunn av redsel
at dette ikke vil være til det beste
for barnet eller brukeren. Pårørende og brukere er ofte frustrert og
fortvilet da de ikke vet hvor eller
med hvem de skal ta kontakt for
hjelp og råd.
Løvetannavisen er etablert for å
si noe om situasjonen som mange opplever som tung. Vi ønsker
også å sette fokus på hvilke behandlings- og hjelpetilbud som
finnes. Faktum er at dem er det
mange av, men det er få som har
oversikt over bredden. Herunder
Alle er en ressurs
blir det også viktig å skrive litt om
hvordan hjelpeapparatet oppleves
av pårørende og brukere slik at vi
kan bygge på det som er bra og
virker å endre/gjøre det som ikke
virker bedre.
Vi ønsker å fokusere/fortelle på
hvordan det er å være bruker, pårørende, arbeidsgiver og arbeidskollega for dem som sliter med
rus og/eller psykiske problemer.
Vi vil gi informasjon om hvilke
tilbud og aktiviteter som finnes i
Vest Agder, og komme med reportasjer fra aktiviteter og tilbud.
Ettersom vi også på nært hold har
sett hvor vanskelig det kan være å
komme videre med utdanning eller
gå videre ut i yrkeslivet for denne
gruppen, vil vi utfordre bedrifter i
Vest Agder til å være inkluderende
overfor disse. Vi vil da legge inn
deres logo under inkluderende bedrifter. Vi vil si noe om hvordan
det er å få jobb, hvordan hjelpeapparatet oppleves for brukere og
pårørende når en person som enten sliter med rus og/eller psykiske
problemer, eller er på vei ut av det,
vil ta utdanning, eller ønsker seg
en jobb. Hva som er motiverende
for ungdom i forhold til å komme
seg ut i jobb, eller ta utdanning, er
også viktig for mange.
For å nå enda flere, har Løvetannavisen en Facebookside hvor vi
ønsker at alle kan bidra og ta ansvar. Ved å «liker» siden og invitere
venner til å dele den, håper vi å
nå ut til et så bredt publikum som
mulig. Det er mange som synes
det kan være vanskelig å finne informasjon om tabubelagte temaer.
Man er redde for å snakke med
andre om slike, engstelige som man
kan være hva dette vil få av konsekvenser i møte med det offentlige
og behandlingstilbudene.
Uvitenhet skaper frykt og fordommer. Ved å få ut mer informasjon
om temaer det ikke snakkes så mye
om, hva slags hjelp det er mulig
å få gjennom offentlige, private
og frivillige hjelpetilbud, ønsker
vi å bidra til større åpenhet. Vi vil
komme med faktaopplysninger
og vi ønsker at befolkningen er
med og spiller en rolle. I så måte
er brukermedvirkning svært viktig.
Vi ønsker også tips og innspill fra
dere, om temaer som kan være
aktuelle å ta opp, samt spørsmål
og meninger som kan være med
å skape debatt og større åpenhet,
det være seg i forhold til NAV, arbeidsliv, helsesektor og overfor det
politiske miljø. Ta gjerne kontakt
på [email protected]. Vi
oppfordrer også de ulike instansene innen hjelpe- og omsorgsapparatet viser vilje til å ta ansvar og tar
kontakt slik at de tjenestene disse
kan tilby, kan presenteres.
Gjennom Løvetannavisen ønsker
vi å vise at du som bruker eller pårørende ikke står alene. Vi ønsker å
gjøre Kristiansand og Vest Agder
til det beste og mest inkluderende
området i Norge og være den byen
som begynner å utgjør en forskjell.
Vi vil sammen med kommunen
gjennom Løvetannavisen søke å
innfri kommunens visjon innenfor
helse- og sosialsektoren: Sammen
tar vi ansvar!
Målgruppen for Løvetannavisen
er alle som er berørt av noe av det
vi her har nevnt. Næringsliv, kommune og frivillige organisasjoner er
også en viktig målgruppe både for
informasjon og som en motivasjon
for å jobbe forebyggende og tilretteleggende for brukergruppene.
Vi har mange ideer om hva vi ønsker å skrive om. Men ingen avisredaksjon kan klare å lage avis uten at
leserne bidrar. Derfor vil vi gjerne
at du sender oss dine spørsmål, det
du lurer på og det du trenger svar
på. Vi lover at vi så langt det lar seg
gjøre vil ta opp dine spørsmål og
søke å få gode svar, om det er til
lege, behandlingsapparat, bedrifter,
skole, politikere eller psykolog.
ELSE MARI HAGEN
3
Løvetannavisen
Rus og dårlig psykisk helse årsak til mye kriminalitet
En viktig erkjennelse i det
kriminalitetsforebyggende
arbeidet for barn og unge,
er at det er få ungdommer
som står bak mye av den kriminelle aktiviteten. Mange
av dem har dårlig psykisk
helse, rus er en fellesnevner og gjør at kriminaliteten
forebygges. Dette fremkommer i politiets trendrapport.
Ivar Eidsaa
I rapporten heter det at det fortsatt er en utfordring å få ned antall
unge gjengangere og forhold begått av disse. Ettersom mange av
dem har dårlig psykisk helse kombinert med rus, må det arbeides
målrettet på både system- og individnivå som avgjørende faktorer
i møte med denne utfordringen.
Politiet har for fjoråret registrert
170 ungdommer med totalt 338
forhold. Av disse var 15 gjengangere. De er registrert med totalt
111 forhold. Det er 33 prosent av
alle regis¬trerte forhold i løpet av
året. I 2013 var 195 ungdommer
registrert med totalt 382 forhold.
Av disse var 18 gjengangere. De
var registrert med totalt 139 forhold. Det var 37 prosent av alle
re-gistrerte forhold i løpet av året.
Av de 15 gjengangere i 2014 er 13
gutter og to jenter. Av disse var en
14 år, fem var 15 år, to var 16 år og
syv var 17 år.
Gjengangerne
De aller fleste av gjengangerne
kommer fra Kristiansand. Så å si
alle av gjengangerne har tiltak i regi
av barneverntjenesten, eller annen
form for oppfølging i tverretatlig
samarbeid.
Politiet peker på at problematikken knyttet til ungdom som
begår gjentatt kriminalitet ofte
er sammensatt, hvor mange sliter
med både dårlig psykisk helse og
rus. Sammensatt problematikk av
en slik karakter kan ofte resultere
i plassering på institusjon, eller
kreve omfattende tverretatlig/
tverrfaglig samarbeid over lengre
tid. Kontinuerlig og mål¬rettet kriminalitetsforebyggende samarbeid
på indi¬vid- og systemnivå er avgjørende for å redusere antall unge
gjengangere og forhold begått av
disse. For den enkelte ungdom kan
et godt og meningsfylt samarbeid
føre til et positivt vendepunkt, bort
fra rus og kriminalitet og det vil bli
færre ofre for kriminalitet.
Politiet har registrert at ingen bydeler skiller seg spesielt ut når det
gjelder rus og kriminalitet blant
ungdom. Det er bekymring for
noen få ungdommer i hver bydel.
For de det gjelder er bekymringen
stor. Det er omfattende tverretatlig samarbeid knyttet til disse ungdommene.
170 unge lovbrytere
Tallene fra politiet viser at lov-
bruddene i 2014 er begått av 170
ungdommer. 123 av disse ungdommene bor i Kristiansand kommune. Det betyr at 47 ungdommer
fra andre og omkringlig¬gende
kommuner har begått lovbrudd
i Kristiansand.
– For å få til godt samarbeid
rundt disse ungdommene er det
nødvendig å involvere ulike instanser fra flere kommuner og
politidistrikt, konkluderer politiet
i trendrapporten.
Aldersfordelingen viser at 31 ungdommer var under den kriminelle
lavalder, som er 15 år. Disse var
mellom 9 og 14 år. I 2013 var 29
ungdommer under den kri¬minelle lavalder.
Kontaktpersonene beskriver ulike former for bekym¬ring knyttet
til jenter og gutter i sin bydel. Det
dreier seg hovedsakelig om bekymring for tidlig og ukritisk utprøving
av rusmidler som alkohol og hasj.
Bekym¬ringen er hovedsakelig
knyttet til noen få ungdommer.
Mange sliter
med dårlig psykisk helse
Så og si alle kontaktpersonene
gir utrykk for at ungdom som
sliter med sin psykiske helse er
en stor utfordring. Dette kommer til utrykk på ulike måter og
kontaktpersoner fra flere skoler
beskriver elever som sliter med;
ensomhet, angst, spiseforstyrrelse,
identitetsproblemer, skolevegring,
selvskading og selvmordstanker.
Flere ungdommer gir utrykk for å
oppleve et stort press på å prestere
perfekt i alt de gjør, og de føler seg
alene med alt det vanskelige.
ungdom og dårlig psykisk helse
kryper nedover i alder og rammer
barn helt ned i 11-årsalderen. Det
gjelder begge kjønn, men med hovedvekt på jenter. De frykter at
noen av disse elevene, som følge
av sin dårlige psy-kiske helse blir
mer sårbare for å ta valg, som kan
føre dem inn i miljø med rus og
kriminalitet. For å kunne gi disse
ungdommene nødvendig og tilpasset oppfølging mener de det er
avgjørende å komme til med rett
hjelp så tidlig som mulig.
– Det krever et tverretatlig/
tverrfaglig samarbeid både på
individ og systemnivå, heter det
i rapporten.
Det formidles også bekymring for
ungdoms tidsbruk på Internett,
spill og sosiale medier. For noen
fører det til manglende søvn, mye
fravær på skolen, redusert sosial
kompetanse og isolasjon.
Enkelte kontaktpersoner opplever at problematikken med
Økt familievold
Barneverntjenesten opplever en
økning i antall saker med familievold, hvor barn og unge blir utsatt
for vold. Dette går på tvers av alder
og rammer hele familien. Det er
stor bekymring for hva familievold
kan gi av skader for de involverte,
både på kort og lang sikt. Det er en
økt risiko for at disse barna på et
senere tidspunkt i livet kan utøve
vold. Tidlig innsats i tverretatlig
samarbeid er av stor betydning i
familievoldssaker.
Andre kontaktpersoner er bekymret for flere ungdom¬mer, som de
opplever ikke vet helt klart hvor
grensen går for hva som er vold,
krenkelser og overgrep. Det er
uklart for ungdommene hva som
er greit/ikke greit.
– Det kan virke som de mangler
bevissthet for egne fø¬lelser og
grenser i ulike situasjoner, sies det.
– Det er en utfordring å gjøre
dem mer bevist egne følelser og
grenser, heter det videre.
– Mobbing, trusler og trakassering via sosiale medier er en
kontinuerlig utfordring, meldes
det fra flere skoler. Det fryktes
store mørketall på dette området,
konkluderes det med i rapporten.
4
Løvetannavisen
- Når man har et familiemedlem som ruser seg, ønsker man å hjelpe,
å gjøre det man kan for at den det gjelder kan få en god behandling.
Min opplevelse av å skulle lete seg frem til rette instans ble tung. Det
er helt klart svært vanskelig å vite hvor man skal lete og hva man skal
lete etter. Og fant jeg først noe, var det ikke like lett å skulle forstå
hvilken form for hjelp behandlingsinstitusjonen kunne gi, sier «Ellen».
Den tunge og ensomme k
– Det er en kamp, og den er
tung og ensom. Den trekker
krefter, og min erfaring er
at ingenting kommer gratis,
heller ikke i møte med behandlingsapparatet.
Ivar Eidsaa
Hun har en sterk historie å fortelle,
kvinnen som er bosatt på Sørlandet, og som vi av personlighetshensyn har valgt å kalle «Ellen».
Ellen er et sted mellom 35 og 50
år, har et godt smil, er vever og tillitvekkende. Men bak smilet skjuler
det seg dyrekjøpte erfaringer. Hun
har valgt å stå frem for å fortelle
sin historie, som representant for
er en av mange som har opplevd
og opplever hvordan det er å leve
i samme familie med en person
som ruser seg. I Ellens tilfeller har
en av hennes aller nærmeste ruset
seg i en årrekke.
– Når man har et familiemedlem som ruser seg, ønsker man
å hjelpe, å gjøre det man kan for
at den det gjelder kan få en god
behandling. Min opplevelse av å
skulle lete seg frem til rette instans
ble tung. Det er helt klart svært
vanskelig å vite hvor man skal lete
og hva man skal lete etter. Og fant
jeg først noe, var det ikke like lett å
skulle forstå hvilken form for hjelp
behandlingsinstitusjonen kunne gi.
Vanskelig å få oversikt
– Informasjonen opplevdes
også som så formell. Det gjorde
at det opplevdes vanskeligere å
ta kontakt fordi informasjonen
mer opplevde å skape avstand enn
nærhet. Det stod heller ingenting i
informasjonen som var tilgjengelig om jeg bare kunne ta kontakt
direkte, eller om jeg måtte ha henvisning fra lege, forklarer Ellen.
– Nettsidene innehold dårlig
informasjon. Og når jeg først
fant noe av som var av interesse,
opplevde jeg at informasjonen som
ble gitt ikke var relatert til meg som
pårørende på en god nok måte,
forklarer hun.
– Jeg ble senere klar over at NAV
har mye nyttig brosjyremateriell fra
ulike hjelpetilbud. Men når det står
på som verst, orker man ikke gå
på NAV. Da har man heller lyst til
å grave seg ned hjemme, og finne
aktuell informasjon på nettet. Og
skal du søke om avrusingsplass for
den som ruser seg, og ikke vet engang hva disse tilbudene heter, gjør
det ikke akkurat lettere. - Googler
du noe og blir henvist til en side,
og så til stadig nye sider, blir det
lett å miste oversikten over hva
som stod hvor.
Det måtte jo ha vært ideelt om
alle hjelpetilbud var å finne på en
lettere måte. Det at Løvetannavi-
sen ønsker å sette fokus på dette,
vil være en god hjelp for mange.
Krever mye
Hun er i utgangspunktet en glad
og optimistisk kvinne, og opplevde
som ganske ung å få rusproblematikken tett inn på livet i hennes
egen familie. Også i voksen alder
har hun smertefullt fått erfare hva
det vil si å måtte forholde seg til en
person som ruser seg daglig. Det
var rus både i form av alkohol og
narkotika.
– Det krever mye å skulle oppleve rusproblematikk tett inn på
livet. På den ene siden ville jeg
gjerne beskytte de det gjaldt, å
ikke si for mye utad. På den andre
siden ønsket jeg å skulle ha noen
å dele opplevelsene med. For min
del handlet det i flere år mer om
å beskytte og å finne god hjelp til
dem som ruset seg, enn selv be om
hjelp, for å få råd og veiledning for
hvordan jeg som pårørende skulle
håndtere det hele, minnes hun.
For halvannet års tid siden ble
situasjonen så vanskelig at hun
MÅTTE få hjelp som pårørende,
ikke bare for å få hjelp til dem som
ruset seg. Da tok rusen fullstendig
overhånd for de det gjaldt. Rusmidlene ble sterkere. Da hadde hun
gått alene om situasjonen i mange
år. Da det toppet seg, opplevdes
situasjonen som håpløs. Stadige
forsøk på å få hjelp og behandling for dem som ruset seg, hadde
krevd mye. Opplevelsen av å være
ensom og hele alene i verden, ble
bare sterkere og sterkere.
Snøballen begynte å rulle
Hun tok kontakt med flere hjelpetilbud uten at hun kjente disse
kunne hjelpe henne i den vanskelige situasjonen hun stod i.
Nærmest tilfeldig kom hun over
5
Løvetannavisen
kampen som pårørende
kontaktinformasjonen til Mental
Helse. Da begynte den gode snøballen å rulle.
– Mental Helse ble en viktig
bidragsyter. Der fikk jeg mye god
informasjon. Det viste seg at det
var mulig å få god hjelp hos flere
instanser, men min og manges
erfaring var at jeg ikke visste om
den hjelpen som var mulig å få,
forklarer hun.
– For å overleve og få informasjonen jeg trengte for å kunne
bidra overfor de i nær familie som
ruset seg, måtte jeg få hjelp først.
I denne situasjonen hadde jeg et
par nære venner som ble en god
hjelp og støtte.
– Å stå alene i en familie hvor
noen ruser seg, er helt forferdelig.
Det er fryktelig tungt. Du bruker
alle kreftene du har. En rusmisbruker sover på dagen og er våken om
natten. Du følger deres døgnrytme for å være i beredskap når og
hvis noe skulle skje. Dermed ble
det så som så med søvnen. Det å
skulle fortelle andre om hva du står
oppe i når du kjenner at du som
pårørende har mislykkes fordi de
det gjelder ikke stopper med rus,
men fortsetter, er tungt og svært
vanskelig. Det er mye skyldfølelse
forbundet med dette, og jeg kjente
på at det at pårørende fortsatte å
ruse seg, var min feil, at jeg hadde sagt og gjort noe som ikke var
riktig, sier Ellen.
Fikk gode råd og oppfølging
Tilslutt var hun tom for krefter.
Situasjonen opplevdes som fullstendig håpløs og fastlåst.
– Da jeg fikk kontakt med noen
som kunne hjelpe, ble det sagt at
det å ha et barn som ruser seg, er
som å ha et barn på Utøya 24 timer
i døgnet. Du er konstant redd for
at barnet tar en overdose. Det er
som å sitte med et dødssykt barn
i armene og så oppleve at barnet
ikke vil ta imot behandling.
Gjennom kurs og rådgivning i
regi av både Mental Helse og ARA,
Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus,
og ulike pårørendegrupper har hun
fått mange gode råd og solid oppfølging. Gjennom disse tilbudene
lærte hun mer om hvordan en rusmisbruker tenker.
– Det er ganske viktig å få vite
mer om, rett og slett for å håndtere situasjonen riktig, og som en
hjelp til å komme på bena igjen.
Det gjorde godt å sitte i grupper å
dele erfaringer og opplevelser. Det
å høre og se at andre var i samme
situasjon som meg selv, var rett og
slett en lettelse, sier hun.
– Ikke min skyld
– Jeg fikk vite at det ikke var min
skyld at pårørende ruset seg. Det
var helt og holdent deres eget valg.
Viktig var det også å lære mer om
hvordan en rusmisbruker tenker
og reagerer. De er verdens største
egoister, uten tanke for noen andre
enn seg selv, og det å få de trenger
for å kunne ruse seg på nytt. Det
også å få vite at det er rusen som er
så kraftig at det er ingenting annet
som gjelder for rusmisbrukeren,
var også svært nyttig. Jeg fikk også
vite at rusmisbrukeren selv må
ønske å få hjelp og komme ut av
det. Hjelpen jeg fikk var helt avgjørende for at jeg kunne fortsette
hverdagen, sier hun.
Når hun først fikk gode råd, oppdaget hun at det var flere instanser
som kunne yte hjelp: ARA, ABUP,
A-larm og andre. Noen av disse
tilbudene visste hun ikke om, andre
ble hun tipset om å kontakte.
En lettelse
– Lettelsen var også stor over å få
høre at det var viktig å ta vare på
seg selv midt oppe i det hele, samt
viktigheten av å leve sitt eget liv,
og ikke minst det å sette grenser
overfor den som ruser seg. Det å
kunne gjøre det klart at den som
ruser seg må få hjelp for å kunne
fortsette å bo hjemme, var også
viktig å kunne ta med seg videre.
Gjennom å bli sterkere selv, og
kjenne at hun ikke er alene, er det
også blitt en solid forandring.
– Den som ruset seg mest, er
nå i behandling, er rusfri og går
på skole. Uten den hjelpen jeg har
fått, og rådene for hvordan takle
rusmisbrukeren, er det blitt en god
forandring. Den kom ikke av seg
selv, den kom ikke over natten.
Men det å stå sammen og hjelpe
hverandre, var begynnelsen på det
hele, også i forhold til at rusmisbrukeren ser at det er hans eller
hennes ansvar å søke å få til en
forandring, sier Ellen.
6
Løvetannavisen
– Vi har en kultur hvor vi ønsker å ta samfunnsansvar. Det å ta inn personer som sliter, er et av flere elementer vi gjør i så måte. Men vi må også være oss bevisst på hva vi har mulighet å bidra med, og hva vi ikke kan
bidra med, sier Espen Albert.
Hilser Løvetannavisen velkommen
– Jeg hilser Løvetannavisen velkommen. Det er et
stort behov for å få ut mer
informasjon om de sidene
Løvetannavisen ønsker å
belyse. Det sier «Bageren i
byen», Espen Albert.
Ivar Eidsaa
– Mange som enten selv sliter med
rus og/eller psykiske utfordringer,
trenger å få vite mer om hvilke muligheter som finnes i behandlingsapparatet. Vi vet også at mange
frivillige organisasjoner gjør et flott
arbeid. Men det er ikke alle som vet
hvilke tilbud som gis, og hvordan
man får kontakt med disse. Det
er dette Løvetannavisen ønsker å
sette fokus på, og det hilser jeg
varmt velkommen, sier Albert.
– Er man i en vanskelig situasjon, kan det være en utfordring
å orientere seg. Det har en utrolig
stor verdi å få vite mer, både for
den det gjelder, og ikke minst omgivelsene, det være seg familie, venner og, arbeidskolleger, sier Albert.
Forutsigbarhet og trygghet
– Det er også viktig å si noe om
hvor lett eller vanskelig det er å
skulle få seg en jobb og å gjennomføre en utdannelse. Jeg tror også en
slik avis kan være en måte å skulle
oppfordre bedrifter og næringsliv
til å ta et ansvar for å sikre at de
som trenger det, får muligheter i
arbeidsmarkedet, sier han.
Forutsigbarhet er ifølge Albert
et viktig forhold for en bedriftsleder når en person med rus eller
psykiske problemer vil ut i arbeidslivet. Har man ikke et system for
å ta hånd om dette, tror han det
vil bli vanskelig for en bedrift å ta
inn en arbeidstaker med et rusproblem. Det vanskeligste og kanskje
viktigste for den som har en utfordring, til å kjenne trygghet.
– Det at man har problemer kan
kanskje skyldes at man innerst inne
ikke har kjent seg trygg.
– Vi har kultur for å hjelpe og
yte en innsats når den det gjelder
ønsker å bli hjulpet. Det vanskelige i et arbeidsfellesskap, er hvis
det ikke er forutsigbarhet, og at
personen ikke møter regelmessig.
Da er det vanskelig å få gitt god
hjelp og oppfølging over tid. For
mange er det en god opplevelse
å kjenne at man kan gå til en arbeidsplass noen timer hver dag og
kjenne at man er til nytte, og ha noe
å forholde seg til, sier han.
Er seg
samfunnsansvaret bevisst
Han sier Dampbageriet har hjulpet
flere personer ansatt som av ulike
årsaker har slitt. Alberts erfaring
er at mange av dem er svært ressurssterke, selv om de har hatt sine
utfordringer å slite med.
– Å komme inn i et miljø som
er romslig og trygt, er kanskje det
aller viktigste, sier han.
Han sier videre at de gangene det
har vært aktuelt å ta inn personer
som sliter, har det vært viktig å
være åpne overfor staben. Dette
for å sikre at alle ansatte kan ta
nødvendige hensyn og ha et ekstra
øye på å følge opp på en best mulig
måte, sier han.
– Det handler ikke om å fortelle
alt, men at jeg kan si noe om situasjonen, legger han til.
– Gir det større utfordringer og problemer med å ta inn en person som sliter,
enn glede og overskudd?
– Vi har en kultur hvor vi ønsker
å ta samfunnsansvar. Det å ta inn
personer som sliter, er et av flere
elementer vi gjør i så måte. Men vi
må også være oss bevisst på hva vi
har mulighet å bidra med, og hva
vi ikke kan bidra med. Vi er ikke et
sosialkontor, hvor vi får midler fra
det offentlige eller en vernet bedrift. Når vi tar inn personer som
sliter, må vedkommende være så
oppegående at vedkommende kan
bidra med noe. Det må også være
gjensidig respekt og et gjensidig
ansvar og forpliktelse, i å stille opp,
komme på jobb når man skal og
ta ansvar når det trengs.
– Viktig å ha noe fast å gå til
– Hvis det etter noen uker viser seg
at den vi har tatt inn gir blaffen,
kommer når vedkommende selv
vil, og ikke er interessert, har vi
dessverre ikke mulighet til å følge opp eller gi en fast ansettelse.
Hvis produksjonen er lagt opp til
at en person skal arbeide fra 12.0016.00, så nytter det ikke å gjøre
dagens arbeidsoppgaver neste dag.
Dampbageriet har gjennom årenes løp tatt inn et betydelig antall
personer som sliter. Noen har vært
der kort tid, andre har hatt stor
glede og stort utbytte av å jobbe
på Dampbageriet, sågar med fast
ansettelse etter noen tid.
– Det å ha noe fast å gå til, om
man sliter fysisk eller psykisk, er
utrolig viktig. Lediggang er roten
til mye vondt. Når det fungerer, er
det svært berikende, for den det
gjelder, men også for staben hos
oss. Det gir oss en opplevelse av
å bidra, sier han.
– Vi må tilrettelegge bedre
– Hva skal til for at unge og voksne
som står utenfor arbeidslivet, og har en
arbeidskraftreserve, kan bli en del av
arbeidslivet?
– Nummer en må være at det
straffer seg å gå i arbeid. Hvis en
som går på trygd, taper penger hvis
man får en jobb i 40 prosent, er det
utrolig demotiverende. Noe av det
viktige med en jobb, er jo å tjene
penger slik at man kan forsørge
seg selv og sin egen familie.
– Hvor viktig er kompetansen som
saksbehandlerne hos NAV har?
– Det er superviktig for å sikre
at de som står utenfor arbeidslivet
kan få en reell mulighet til å få seg
en jobb. I dag står flere hundretusen utenfor arbeidslivet. Det
er skremmende samfunnsmessig
sett hvis andelen av dem som står
utenfor arbeidslivet bare øker.
Dampbageriet har i flere år
samarbeidet med skoleverket for
å gi arbeidserfaring til noen av dem
som sliter på skolen.
– Det er lettere å hjelpe en på 16
enn en på 30. Hos oss har mange
eksempler på hvor positivt det kan
være hvis en ungdom kan arbeide
en dag eller to i uken. Da kan det
være at ungdommen klarer tre
dager i uken på skolen, i stedet
for å skulke hele uken. Generelt
er vi i samfunnet ikke flinke nok
til å tilrettelegge for hver enkelt,
sier Espen Albert.
Løvetannavisen
7
8
Løvetannavisen
- Det er viktig at vi alle anser personer med ADHD og ADD disse å
være gode, fornuftige og akseptable mennesker med store ressurser,
at vi ikke stigmatiserer dem og snakker dem ned, sier Karl Erik Karlsen.
ADHD og ADD –begreper
mange har hørt om, men
som få vet hva betyr. Mytene
omkring hva ADHD og ADD
er, er mange.
Ivar Eidsaa
På folkemunne har vi benyttet
begreper som hyperaktive barn,
MBD-barn, ADHD og ADD når
vi skal beskrive barn, unge og voksne som er «hyperaktive».
– ADHD er egentlig et misvisende begrep. I forhold til diagnosesystemet som benyttes i Norge,
International Classification of Diseases (ICD-10), benyttes verken
MBD, ADHD eller ADD. I følge
ICD er det begrepet «forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet, sier avdelingsleder Karl Erik
Karlsen ved ABUP, Avdeling for
barn og unges psykiske helse ved
Sørlandets Sykehus.
En forstyrrelse i hjernen
Dette begrepet tar utgangspunkt
i kjernesymptomene ved ADHD-begrepet som vi ofte benytter i Norge, for å si noe om
oppmerksomhet, konsentrasjon
og hyperaktivitet.
– MBD-begrepet ble forlatt
for mange år siden. Det stod for
Minimal Brain Desfunction, eller Minimal Brain Damage, det
vi kan oversette med minimal
hjerneskade. Den amerikanske
betegnelsen som også benyttes i
det amerikanske diagnosesystemet
og som vi forholder oss til i Norge,
men som vi ikke bruker offisielt,
er det ADHD (Attention deficit
hyperactivity disorder) og ADD
(Attention Deficit Disorder), uten
hyperaktivitet.
– Begrepet «forstyrrelse» er et
komplisert og ikke et helt presist
begrep. ADHD og ADD er ingen
sykdom. Det er mer presist å bruke
begrepet «tilstand», ettersom dette begrepet sier noe om måten et
menneske er skrudd sammen på,
sier Karlsen.
– I Norge benytter vi litt ureflektert den amerikanske betegnelsen,
legger han til.
Han sier videre vi benytter et
begrep om en gruppe mennesker
som er så heterogen (lite ensartet).
Det er ifølge Karlsen feil. Det er
ikke bra å bruke et begrep om en
stor gruppe mennesker, når vi vet
at det kan arte seg svært forskjellig fra person til person hvordan
ADHD og ADD gir seg uttrykk i
det enkelte menneskes liv.
Oppmerksomhet
og konsentrasjon
Hovedkjennetegnet ved ADHD og
ADD er stor eller mindre forstyrrelse av oppmerksomhet og konsentrasjon. Hyperaktivitet, og da
spesielt «ekorngutter» som er mer
oppe i gardinene enn å sitte rolig
ved pulten, er gjerne det mange
forbinder med ADHD.
– Med rette, på sett og vis. Men
samtidig er det et fenomen i vår
tid. Når gutter begynner på skolen i fem-seks årsalderen, er de
umodne. Deres hjernemodning
er annerledes enn jenter. Jenter
er per definisjon mer skolemodne
når de starter i 1. klasse. Med det
konformitetspresset og lærepresset som er i vår tid, så er det langt
flere som kanskje ikke går under
radaren.
De blir oppfattet som problembarn fordi de er så urolige. Så er
de egentlig bare litt umodne, så er
de bare gutter på fem eller seks år!
Dette er et problem i sen barnehagealder og tidlig småskolealder.
Det er samfunnsproblem, et pedagogisk problem og for så vidt
også et sosiologisk problem. Det
handler om hvordan vi presser
barn inn i en skolehverdag tidlig,
kanskje for tidlig.
– Med dette sier jeg ikke at
ADHD og ADD ikke finnes. Det
finnes, noen trenger så absolutt å
bli diagnostisert og erkjent tidlig
slik at de kan få hjelp tidlig. Kan
man tilrettelegge undervisningen
for å få en god balanse mellom
aktivitet og oppmerksomhet, og
at lærere, foreldre og andre er klar
over det, så kan man langt på vei
bygge bro mellom de oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemene, sier Karlsen.
Handler IKKE om intelligens
– For det handler IKKE OM INTELLIGENS, slår han fast.
– Personer med ADHD er
like intelligente som andre barn
og voksne. Men måten å ta til seg
læring på eller klare å holde fokus,
det er det som er hovedutfordringen, sier han videre.
– Hvordan anbefaler du at situasjonen skal håndteres når foreldre til
barn som er uoppmerksomme og som
har åpenbare konsentrasjonsproblemer,
nekter at barnet blir utredet for å se om
barnet har ADHD eller ADD?
– Det er forståelig at foreldre
nekter. Man ønsker jo det beste
for sitt barn. Det beste er IKKE
å nekte en utredning, men å gjen-
ADHD – m
fak
nomføre en utredning for å avklare
om barnet har ADHD eller ADD.
Har barnet dette, kan man legge
til rette for at det kan bli en OK
skolehverdag for barnet det gjelder
og medelevene.
– Hva kan man som foreldre, lærer eller skoleledelse se etter for å få en
indikasjon på om barnet har ADHD
eller ADD?
– Man kan se etter adferd og
hvordan barnet er organisert på i
forhold til adferd, oppmerksomhet og konsentrasjon, hvordan de
lytter, hvordan de henvender seg,
hvordan de hele tiden blir distrahert av til dels små forhold. Det
kan være nok til at det skjer noe
utenfor vinduet i klasserommet, eller at det er litt lyd i klasserommet.
Dette kan gjøre at konsentrasjonen
tas bort fra tavlen eller det læreren
skal formidle. Samtidig må man
ikke glemme at det her også er et
stort spekter av normalitet og modenhet som man må ta hensyn til.
alle som kjenner barnet og som
ser barnet ofte. Observasjonene
systematiseres gjennom skjema
og intervju. Fagpersoner gjør
også sine observasjoner, og man
kan gjennomføre kunnskaps- og
oppmerksomhetstester. Det er
summen av alt dette som fører til
at man med større sikkerhet kan si
om barnet har ADHD eller ikke.
Konkluderes det med at barnet har
ADHD eller ADD, iverksettes pedagogiske tiltak, og eventuell medikamentell utprøving. Det finnes to
hovedgrupper av medikamenter.
Det ene er de sentralstimulerende
medikamentene, hvor ritalin er hovedmedikamentet, og som trigger
dopaminproduksjonen i hjernen.
– For å si de litt folkelig, så smører disse «tannhjulene» slik at man
blir mer smidig og raskere i oppmerksomheten, sier Karlsen. Han
streker under at medikamentene
virker i små doser, og det kun små
doser som skal benyttes.
En kartlegging er ikke farlig
Han sier videre prosessen for å
få kartlagt om barnet har ADHD
eller ADD, er ikke farlig. I en kartlegging innhentes opplysninger fra
Medikamenter kan virke
Medikamentet virker også skjerpende på årvåkenheten, på oppmerksomheten som varer lenger
og på konsentrasjonen. Man blir
9
Løvetannavisen
myter og
kta
mindre sulten, og blir mindre forstyrret av aktivitet man ikke skal
forstyrres av.
Det finnes også et middel som
heter Stratera, og som i sin oppbygging mer ligner et antidepressivt medikament. Men indirekte
via andre veier enn ritalin, så virker Stratera litt på samme måte
som prodomaminsetoptron på
frontallappene i hjernen. Dette
er en tablett som tas hver dag og
er med på å bygge opp et «lager»
som hjernen kan «spise av» gjennom dagen. Langtidseffektene av
Stratera på kjernesymptomene er
like gode som ritalin.
– Hos mange oppfattes barn og
unge med ADHD og ADD som
problembarn. Er medisinen med
på å redusere den oppførselen som
gjør at flere lett kan mene at disse
har en uakseptabel oppførsel?
- Så absolutt. Dette er helt fantastiske midler for å redusere
problemadferd til å øke mestring
i skole, i arbeidslivet og i høyere
studier. Det er helt genialt når det
treffer og det brukes riktig.
De har det som alle andre
– Barn og unge med ADHD og ADD,
hvordan har de det?
– De har det som alle andre
mennesker. De har det bra, og de
har det dårlig. De blir lei seg og de
blir glade. De er fullstendig som
andre. De kjenner på empati som
alle andre, og kan faktisk være mer
empatiske enn personer som ikke
har ADHD eller ADD. Imidlertid
kan de noen ganger føle seg litt
utenfor fordi det er ikke alltid at de
får med seg fine nyansene. Står det
en vennegjeng og prater, så kan en
med ADHD eller ADD toppe opp
ved noe som ble sagt der og da.
Men ikke det som finner sted i
samtalen etterpå, fordi han eller
hun tenker på det som ble sagt for
litt siden. Når en med ADHD eller ADD så sier noe om det som
skjedde for et halvt minutt siden,
kan vedkommende bli oppfattet
som «rar» fordi han eller hun ikke
har fulgt med. Det gjør at vedkommende fort kan bli sett på som en
outsider.
– Når en person med ADHD eller
ADD ikke blir forstått, blir ledd
av eller ikke tatt på alvor, kan nok
mange kjenne på frustrasjon, og
dermed trekker seg litt tilbake. Sinne kan forekomme fordi frustrasjonen kan bygge seg opp og fordi
man er mer impulsiv og ofte har
mindre impulskontroll. Da kan det
være at man fort kan få et stempel
om at man er mer sinna enn andre,
eller det omgivelsene omtaler som
å gå berserk. Et slikt stempel kan
oppleves sterkt urettferdig av den
det gjelder. Slik adferd skal ikke
unnskyldes, men det er lett å forstå
reaksjonen.
Må tilrettelegge
– Klarer vi å ta nok hensyn til de behov
personer med ADHD eller ADD har,
i forhold til utdanningssystemet?
– Nei! Jeg er helt sikker på at
vi ikke gjør det. Vi er blitt veldig
teoretisk orientert i skolen, og man
må ha minst 12-13 års skolegang
i dag for å få seg en utdannelse
som kvalifiserer til et yrke. Vi har
en stor dropout-rate i norsk skole,
og dette er en av årsakene.
– Er det flere personer som har
ADHD eller ADD i dag enn tidligere?
– Nei. Det er cirka halvannen-tre prosent av befolkningen
som har dette. Tallet øker ikke.
Årsaken til at det kan virke som
om det er flere som får diagnosene,
skyldes økt fokus og økt kompetanse, og at disse ikke er blitt fanget
opp tidligere. Videre har hjelpe- og
det medisinske apparatet blitt mer
utbygd for å få hjelp. Likevel er
det mange foreldre som mener at
barnet deres har ADHD, uten å få
hjelp og dermed få en tilrettelagt
undervisning.
– Da jeg gikk på skolen, var
det en lærer som sa følgende til
de flinke elevene som satt foran
i klasserommet og som irriterte
seg over den aktive og urolige
gjengen som satt bakerst, at «dere
som sitter foran og irriterer dere,
dere må behandle de som sitter
bak pent, for når dere kommer ut
i arbeidslivet, er det mange av dem
som blir deres sjefer». Er det slik
virkeligheten viser seg å være?
– Det var en innsiktsfull observasjon fra læreren, og den er til dels
sann. Mange med ADHD kan ha
et sjeldent stort driv, pågangsmot,
engasjement og kreativitet som
er beundringsverdig. De mest
kreative lederne i næringslivet og
gründerne har nok en liten rem av
dette under huden. Klarer man å
bli fanget opp tidlig, på en smidig,
tilrettelagt og pedagogisk tilrettelagt måte, og eventuelt med medikamentell behandling, kan bli blant
de beste innen næringsliv, kunst og
kultur. Det er ingen begrensning.
Det sier mye om personen at man
klarer å gå utenom mainstream og
likevel lande på bena på en beundringsverdig måte.
Har store ressurser
– Uansett er det viktig at vi alle
anser disse å være gode, fornuftige
og akseptable mennesker med store ressurser, at vi ikke stigmatiserer
dem og snakker dem ned, og som
har alle følelser som alle andre. Lærere må omfavne disse, være glad
i dem. De har noe å bringe til verden som er spennende og til dels
uventet og kreativt. Vær fleksible
og prøv å legge til rette. Ofte er det
det lille ekstra som skal til.
Disse kan være hyperkonsentrerte
når de først jobber. Ofte er det
utfordringer knyttet til å komme i
gang og å avslutte skolearbeidet det
kommer an på. Det er gull verd. Da
får man til gode sirkler i forhold til
god læring og du oppnår lite «fuss»
omkring dem.
38 14 87 70 (24 timer)
Markensgate 2
4610 Kristiansand
www.jolstad.no
Begravelsesbyråkjeden Jølstad
10
Løvetannavisen
11
Løvetannavisen
OPPVEKST
FAMI
L
IENS
HUS
TJENESTER I
www.tressdesign.no -Illustrasjon: Oscar Jansen
FAMILIENS
HUS:
- Helsestasjon
- Forsterket helsestasjon
- Familiesenter
- Svangerskapsomsorg
- Fysioterapi for
barn og unge
- Skolehelsetjenesten
- Områdebarnevern
- Tilbud til kreftsyke barn
- Åpen barnehage
(Vågsbygd)
- Barneverntjenester
Alarmtelefonen for
barn og unge 116111
Familiens hus består av helestasjon- og skolehelsetjenesten, fysioterapi for barn og unge,
svangerskapsomsorg, familiesenter og barnevern. Familiesenteret er kommunens
lavterskeltilbud i fohold til barn og unges psykiske helse. I Kristiansand er det tre Familens
hus med avdelingsleder på hver hus. De tre Familens hus er plassert på Vågsbygd senter,
Aquarama og Strømme senter.
www.kristiansand.kommune.no/familienshus
Familiens hus Vågsbygd | Kirsten Flagstadsvei 32 (v/Vågsbygd Amfi senter),4621 Kristiansand | T:38 07 58 00 | [email protected]
Familiens hus Sentrum | Aquarama, Tangen 8, 4608 Kristiansand | T: 38 10 76 50 | [email protected]
Familiens hus Øst | Strømme senter, Strømmeveien 85, 4638 Kristiansand | Helsestasjon: T: 38 07 59 80 | Familiesenter: T: 38 07 59 99/38 07 59 01 | [email protected]
Besøk vår stilige kafé
og bageriutsalg
i Markensgate 40
Rådhusgaten 5 • Markensgate 40 • Henrik Wergelandsgate 17
Tlf: 38 02 70 70
12
Løvetannavisen
Torkill er i full gang med å montere bildeler som skal til Volvo.
- Alle er en ressurs!
- Alle er en ressurs! Noen
trenger hjelp for å hente
frem de ressursene man
har. Alle kan om de blir trodd
på og får et tilrettelagt tilbud. Det sier daglig leder
Jan Nordstokkå ved Mjåvann Arbeidstreningssenter
som årlig hjelper flere titalls
mennesker med å komme
tilbake til arbeidslivet.
Ivar Eidsaa
Mjåvann Arbeidstreningssenter
er en stiftelse i regi av Blå Kors.
Her gis brukerne en realistisk arbeidstrening, opplæring og sosial
trening for å kartlegge og bygge
opp deres ressurser.
– Hos oss får brukerne avklart
sine muligheter i arbeidslivet og i
et eventuelt attføringsløp. En handel hos oss er en håndsrekning til
noen som trenger det. Erfaringen
viser at alle kan når de blir trodd
på og får noe tilrettelegging, sier
Nordstokkå.
Når Løvetannavisen er på besøk, pågår produksjonen for fullt.
I verkstedet produseres det bildeler som skal til Volvos fabrikk i
Brasil som produserer lastebiler,
d­ umpere og gravemaskiner.
– Det er Gyli Plast i Søgne som
er leverandør av bildelene. Vi limer og monterer bildelene etter
strenge kvalitetsskrav, forklarer
Nordstokkå.
69 brukere til enhver tid
Mange kan av ulike årsaker slite
med å komme inn i arbeidslivet.
Ved Mjåvann Arbeidstreningssenter får hver enkelt den oppbakkingen og tilretteleggingen de trenger
for å ta nye steg som kan lede ut til
en jobb i det ordinære arbeidslivet.
Gjennom Arbeidspraksis i skjermet virksomhet, kalt APS, er det
til enhver tid 16 personer som er
til utprøving på arbeidstreningssenteret. Det kan være dem som
har fått en skade og skal teste ut
restarbeidsevnen, dem som av en
eller annen grunn har «møtt veggen», til dem som er på vei ut av
rus og ønsker seg inn i arbeidslivet.
Gjennom tilbudet Varig tilrettelagt arbeid, kalt VTA, gis et tilbud
til fem personer hjemmehørende i
Songdalen. Det gis også et tilbud
gjennom det som kalles Arbeid
med bistand, kalt AB.
Mjåvann Arbeidstreningssenter
har et tett og godt samarbeid med
NAV. Det er NAV som søker inn
brukere. Kravene fra NAV er at 65
prosent av dem som får et tilbud
gjennom AB skal ut i fast arbeid
etter bestemte tidskriterier. I år er
det kommet nye nasjonale krav og
de er på 60 prosent. Gjennom tilbudet APS skal 30 prosent ut i fast
arbeid etter de samme kriteriene.
Ved Mjåvann Arbeidstreningssenter skal de ansatte betjene 69
brukere til enhver tid.
– Det er utfordrende å få arbeidstakere ut i fast arbeid innen
tidsfristene. En rusmisbruker som
er på vei tilbake til et rusfritt liv, kan
ofte trenge mer enn et år på å bli i
stand til å kunne gå ut i fast arbeid
i en ordinær bedrift. Ofte handler
det om å bygge hver enkelt opp.
Det er ikke alltid at det er gjort i
en håndvending, sier Nordstokkå.
Høy produksjonstakt
Likevel klarer bedriften å holde
en høy produksjonstakt. Bord og
benker, bildeler til Volvo, pakkeoppdrag og monteringsjobber, er
noen av de oppdragene man påtar
seg for bedrifter og organisasjoner.
I tillegg har bedriften egen kantine,
hvor man daglig lager lunch som
leveres til flere av bedriftene på
Mjåvann.
– Vi påtar oss også å lage mat
når bedrifter har styremøter, sammenkomster og andre eventer i
egen regi, sier han.
I tillegg kommer transportopp-
– Benker, utemøbler og bord, er noe av det vi produserer, sier Jan Nordstokkå.
drag for en rekke aktører. Selv om
utfordringene er mange, lykkes
man ofte.
– Vi fokuserer på ett og ett
menneske. Har vi klart å hjelpe
et menneske videre, kan vi hjelpe
neste. Det er sterkt å se når mennesker klarer å mestre, når man
har tatt solide steg. Det sier litt om
ringvirkningene og betydningen
for dem som står rundt hver av
våre arbeidstakere, når sønnen til
en av dem kunne fortelle at han i
sin aftenbønn bad om at «pappa
måtte få bli på Mjåvann også neste
år», sier Nordstokkå.
– Økt livskvalitet kan ikke betales med penger, sier han videre.
– Det handler om å gi hver enkelt økt livskvalitet. Derfor skal
hver eneste bedrift som velger oss
som leverandør vite, at man er med
på å gi et håndslag til mennesker
som virkelig trenger det, sier Jan
Nordstokkå.
13
Løvetannavisen
Mange ulike
tilbud
Arbeidet som Dejan og de andre ved Mjåvann Arbeidstreningssenter
gjør er etterspurt. Monteringsoppdragene har til nå i år vokst med over
130 prosent sammenlignet med fjoråret.
Mjåvann Arbeidstreningssenter har en rekke ulike
tilbud. Felles for dem alle er
at det er NAV som henviser
brukerne. Det ikke mulig å
søke direkte til bedriften for
å få jobb.
Ivar Eidsaa
Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er
et tiltak som er tilrettelagt for brukere som av fysiske eller psykiske
årsaker har problemer med å få
jobb i det ordinære arbeidslivet.
Tiltaket er for brukere som er innvilget 100 prosent uføretrygd og
som bor i Songdalen kommune. I
tillegg har brukerne mulighet for
samtaler med saksbehandler og
medisinsk personell.
Hensikten med VTA tiltaket
er at brukerne skal ha en jobb å
gå til, ha et sosialt miljø hvor de
lærer nye ting og ha en arena for
turer og sammenkomster. Man tror
at et trygt og trivelig arbeidsmiljø
gir brukerne en økt livskvalitet.
Mjåvann Arbeidstreningssenter
har per i dag fem plasser på Varig
tilrettelagt arbeid.
Arbeidspraksis i skjermet
virksomhet (APS)
Dette er et tilbud til dem som av
ulike grunner har begrensninger
som gjør det vanskelig å fungere i
det ordinære arbeidslivet. Det er
flere muligheter til utprøving både
på bedriften og eksternt for å oppnå et godt resultat for brukeren.
Målet er å gi brukerne en god kartlegging av fysiske og psykiske begrensninger, gi kompetanseheving
og avklare stabilitet og fungering
i arbeid og sosiale situasjoner for
at de kan bruke dette når de skal
videre i arbeidslivet. Som en del
av opplegget har man ukentlige
trimturer i nærområdet.
Bedriften har per i dag 16 plasser
i APS. Brukerne kan komme fra
alle kommunene i Vest Agder.
Arbeid med Bistand (AB)
Dette er et tiltak for personer med
nedsatt arbeidsevne som ønsker å
få jobb i det ordinære arbeidslivet.
Man vil få en personlig tilrettelegger som vil være opptatt av dine
interesser, evner og muligheter.
Tilretteleggeren vil sammen med
deg prøve å finne et arbeid som
du vil kunne trives i og fungere
i over tid.
Å finne et fast arbeid kan ta lang
tid. Mjåvann Arbeidstreningssenter
skal ikke gjøre hele denne jobben
for deg, men du skal få nødvendig
og hensiktsmessig bistand for å ta
dine egne valg og få den nødven-
dige oppfølging i forhold til din
fremtidige jobb. Tilretteleggeren
kan bevisstgjøre og motivere deg,
og sammen kan dere lage din egen
CV, finne ut hvilke jobber du har
mulighet for få, kontakte arbeidsgivere etc. Dersom det er behov
for det kan din tilrettelegger også
være med deg innledningsvis når
du starter i den nye jobben.
MTilretteleggeren blir en mellommann deg som arbeidssøker og arbeidsgiveren. For at en skal få til et
arbeidsforhold som varer må en
derfor ta hensyn til begge parter.
Mjåvann Arbeidstreningssenter
har per i dag 48 plasser som er
fortrinnsvis for brukere fra Søgne
og Songdalen.
Tilrettelagt arbeidsplass i
ekstern bedrift
Mjåvann Arbeidstreningssenter
har nært samarbeid med nabobedriftene Hansen Protection og
Reidar Svendsen. Disse bedriftene
holder til i samme bygning som
Mjåvann Arbeidstreningssenter,
og brukes som en del av arbeidsutprøving dersom det er hensiktsmessig. I disse bedriftene kan brukerne prøves ut i:
•Tekstil/søm
•Møbeltapetsering
•Pakking
•Transport av ferdigvare til ulike
bedrifter i Agder.
I enkelte tilfeller plasseres brukerne ut i andre bedrifter og får prøvd
seg i de arbeidsoppgavene som
finnes på vedkommende bedrift.
Noen ganger resulterer utplassering i fast hel- eller deltidsstilling.
Mjåvann Arbeidstreningssenter
har egne transportoppdrag og når
det er behov så gjør bedriften også
dette for nabobedrifter.
I dataavdelingen kan brukerne testes ut i kontorrelaterte arbeidsoppgaver. Samtidig som de testes ut
tilføres de kompetanse ved at de
undervises i data. Undervisningen
kan legges opp individuelt etter det
nivå og behov som brukeren har.
Men det gis også mulighet for å ta
ECDL datakortets syv moduler.
Kjøkkenet/cateringen ved Mjåvann Arbeidstreningssenter tilbereder lunsj til egne brukere og
ansatte, samt noen nabobedrifter.
På kjøkkenet får deltagerne prøvd
seg ut i baking, matproduksjon,
tilrettelegging av lunsjbord og
levering av mat til nabobedrifter.
I tillegg har kjøkkenet ansvar for
renhold og hygiene på arbeidstrengingssenters fellesarealer.
Snekkerverkstedet ved Mjåvann
Arbeidstreningssenter produserer
og utfører oppdrag for eksterne
kunder.
I mange år har halvfabrikata stoler og innredning til lystbåtindustrien vært et hovedprodukt. Bedriften
produserer solide rasteplassbord
og påtar seg større og mindre oppdrag etter som man har kapasitet.
Bedriften er delprodusent av deler
til førerhus Volvo anleggsmaskiner. Dette er god arbeidstrening
og utprøving for mange av våre
deltagere.
14
Løvetannavisen
LESERINNLEGG:
Åpenhet om psykisk helse er en
stor ufordring og vil ha betydning
for folks oppfatning og fordommer på dette området. Uvitenhet
skaper myter som bidrar til stigmatisering og oppfatninger som
vi i vårt ellers så åpne samfunn
ikke kan være bekjent av.
I forbindelse med utstilingen «Mitt
bipolare univers» gjorde jeg et forsøk på oppnå å kontakt med byens
aviser og kommuneoverlegen ved å
invitere dem til åpningen. Samtlige
uteble, noe jeg ser på som deres
ønske om å la stillheten råde, eller
skjønte de ikke hensikten min?
I ettertid har jeg kommunisert
med kommuneoverlegen om tema
åpenhet. Jeg etterlyser en enkel
fellesbrosjyre som sammenfatter
de vanligste psykiske lidelser. En
slik bør finnes på venterom hos
fastleger mm.
Han er ikke enig og mener dette
best ivaretas via «moderne sosiale
medier». Mobbing gjennom sosiale
medier er ingen nyhet. Mobbing
skaper psykiske lidelser, her er barn
og unge særlig utsatt, og om de
samtidig sliter med diagnoser som
angst, tourettes, adhd, spiseforstyrrelser, bipolar, selvmordstanker
mm. kan en ikke bare henvise til
sosiale medier. For noen kan facebook mv. være angstfremkallende
Åpenhet
om psykisk helse
Problemstillingen er vel ikke bare
et byråkratisk ansvar men kanskje
like mye politisk? Fordi åpenhet og
folkelig kommunikasjon omkring
psykiske lidelser er mangelvare i
samfunnsdebatten, er jeg så fri
å sende dette innlegget til fvn.s
debattside.
Kanskje fvn kunne ha et ukentlig
minireferat fra ABUPs ukentlige
talkshow «Nesten helg»?
Ovenstående er sendt berørte parter, og jeg forventer et svar på mitt
anliggende.
Vennlig hilsen Jostein Kurdøl
i seg selv. Selvmedisinering i form
av narkotika, alkohol, piller er ofte
resultat av manglende forståelse og
tiltak i forebyggende arbeid.
En vil aldri oppnå optimale forhold, men vi må alltid arbeide
for det. Her er fortsatt skriftlig
brosjyremateriell ekstremt viktig.
Brosjyrene som jeg viser til kan
ikke være utarbeid av legestanden
alene, men i samarbeid med pasienter og pårørende, evt. også ideelle stiftelser/organisasjoner. En
slik fellesbrosjyre skal være på et
folkelig språk som barn, unge og
pårørende kan lese sammen.
Når det gjelder åpenhet om psykiske lidelser anser jeg det som en
forutsetning i alt forebyggende
arbeid. Åpenhet oppnår en ikke
gjennom sosiale medier alene,
heller ikke gjennom primærhelsetjenesten og slett ikke gjennom
spesialisthelsetjenesten. Begge de
sistnevnte har ofte problemer med
å kommunisere pasientens språk.
Det er på tide å komme ut av «hysj,
hysj» eller bekvemmelighetssonen.
Vi må få en helt annen tilnærming
til psykiske lidelser. Min egen diagnose, bipolar, som jeg nå lever godt
med, er ikke alene om manglende
åpenhet. Det samme gjelder psykiske lidelser generelt.
Det er mitt håp at psykiske lidelser
kommer på dagsorden også i media
som fvn., både for å avmystifisere
og for å forebygge. Abup og stiftelser som Mental Helse gjør mye
for å åpne opp. men de er også
avhengig av pasienter, og deres
pårørende som våger å mene.
Som en vil forstå av vedlegget, etterlyser jeg først og fremst skriftlig
brosjyremateriell for å støtte opp
om mangelen på kunnskap som råder. Kan vi samtidig få til en debatt
om håndteringen på dette viktige
feltet, vil jeg tro det i seg selv kan
bidra til mer åpenhet?
Har heller ikke fått svar på mine
innsigelser omkring sosiale medier
fra Dagfinn Haarr av 8.april då..
Føler nå et behov om å gå bredere ut.
Denne uken er temaet høyaktuelt
gjennom nrk. 3’s opplysningsserie
om å være psykisk syk, hva det betyr for pasient og pårørende.
AV JOSTEIN KRUDØL
Løvetannavisen
15
16
Løvetannavisen
Løvetannavisen
17
18
Løvetannavisen
Viktigheten av de
– Den gode samtalen har
stor betydning for å komme
videre dersom man sliter
vonde tanker og følelser.
Erfaringen viser at det virker. Mange av dem som vi er
i kontakt med, opplever stor
forandring og forbedring.
Ivar Eidsaa
Per Øyvind Eklund var selv en av
dem som slet med vonde tanker, og
fikk sin behandling gjennom Sørlandets Sykehus og DPD Solvang
på Grim. Som et ledd i å komme
tilbake til en hverdag uten vonde
tanker, var han med som bruker
av ROM-Agders tjenester.
– Det virket! Betydningen av
å møte andre som slet og hvor vi
kunne dele egne erfaringer med
andre, og få gode innspill, er stor,
veldig stor faktisk, sier Per Øyvind
Eklund.
ROM-Agders motto er «Erfaring og fag på samme lag», et
motto som også gjenspeiler seg i
eierorganisasjonene.
– Våre styrerepresentanter er
fylkeskontorene i Vest-Agder
og Aust-Agder Mental Helse og
Landsforeningen for Pårørende
innen Psykisk helse, samt Sørlandets Sykehus – Klinikk for psykisk helse, Kommunenes sentralforbund Agder og Universitetet i
Agder, forklarer Eklund.
– Dermed har vi også solid fagkompetanse å trekke veksler på i
møte med de mange som hvert
år benytter tjenestene vi kan gi,
legger han til.
Et brukerstyrt senter
ROM-Agder er et av seks brukerstyrte sentre i Norge. Det ble
i 2004 søkt om midler til et treårig forsøksprosjekt for et slikt
senter på Sørlandet. Dermed var
ROM-Agder i gang. Fra 2007 har
ROM-Agder vært en varig ordning
og mottar fast støtte fra Helsedirektoratet slik at man kan drive
hele året igjennom.
ROM-Agder er et brukerstyrt
kompetansesenter for begge agderfylkene.
– Vi arbeider ut i fra en sterk
tro på viktigheten av brukermedvirkning og deling av erfaringskompetanse som en særdeles viktig
arbeidsform innenfor psykisk helse
og avhengighet. Vi er et møtested
og en samarbeidspartner for institusjoner, etater og så vel enkelt
personer som har utfordringer
innen psykisk helse og avhengighetsproblematikk, opplyser han.
Geir Kanck (helt til venstre) og Per Øyvind Eklund arbeider ved ROM-Agder, Hilde Regevik er veileder, mens Anne Marie Løland Jensen (foran) er prosjektleder for
­kjøkkenpraten.
Kjøkkenpraten
Hver tirsdag samles en god gruppe til «Kjøkkenpraten» - et åpent
19
Løvetannavisen
en gode samtalen
møtested for alle og hvor man kan
komme uten henvisning fra lege
eller behandlingsapparatet for
øvrig, der den gode samtalen er
i fokus. Tonen er uformell. Hver
enkelt som er med, blir ivaretatt
på en god måte i et trygt miljø.
Her deles erfaringer på godt og
vond, relasjoner bygges, og det
er en sosial setting hvor det også
serveres et enkelt måltid.
Han forteller at begrepet kjøkkenpraten stammer fra tidligere
tider da pasienter var innlagt i
psykiatrien. Tilbakemeldingene
var at samtalene med kjøkkenog vaskepersonalet, samt fellesmåltidene, ble et fristed i mellom
behandlingene. Dette samspillet
ble i ettertid sett på som en viktig
del av tilfriskningsprosessen hos
den enkelte. På bakgrunn av disse
erfaringene, som ble formidlet av
brukerne, startet ROM-Agder opp
kjøkkenpraten i 2004.
Råd og muligheter
– ROM står for «råd og muligheter». Her skal brukerne få råd og de
skal få hjelp til å se mulighetene de
har i livet. Antistigma er et prosjekt
man har holdt på med i mange
år, med utveksling av erfaringer
og kompetanse med likesinnede i
Italia. En klasse fra helse- og sosialfag fra Kristiansand Katedralskole
Gimle har vært med i flere år. Så
vi det er mange gode krefter som
er med, sier han.
I samarbeid med LPP (Landsforeningen for pårørende innen
psykisk helse», arrangeres det også
«lunchpraten», som arrangeres to
lørdager hver måned, siste lørdag i
måneden på frivillighetssentralen
i Marnadal, og første lørdag i måneden på Villa Groheim i Kr.sand.
– Alle mennesker har en mental helse. Noen har mer behov for
omgivelsesstøtte enn andre. Det er
viktig å vedlikeholde den mentale
helsen. På samme måte som du må
trene for å få en god fysisk form,
må også den mentale helsen trenes
og tas vare på, sier han.
– Vi møter alle utfordringer
i livet og som gjør at vi kan slite.
Mange opplever at arbeidslivet er
tøft. Brenner du deg ut og tanken
er tom, kan man lett kjenne på
vonde tanker.
– Snakk om det!
– Hva kan vi gjøre for å motvirke?
– Det er viktig å snakke om
psykisk helse. Mye kan gjøres på
arbeidsplassen. Ofte er det ikke de
store tiltakene som skal til. Mange
opplever konflikter på arbeidsplassen. Det er mye som kan tappe en
for energi. I så måte har ledergruppen og styret en viktig oppgave i
det å se hverandre, ta hensyn og av
til gi rom for den gode samtalen.
Det første møtet mange får med
ROM-Agder, er kjøkkenpraten.
For dem som ønsker det, er det
mulig å kunne være med på selvstyrkingskursene som gjennomføres jevnlig. Stikkordet for det hele
er å løfte hver enkelt deltaker, til å
kunne mestre livet på en god måte
uten at de vonde tankene har overtaket. Den sosiale rammen rundt
det vi gjør er viktig.
– Hvis det er helt svart og man
sliter med depresjon, kan man
trenge et puff bak. Har man et
tankekjør hvor det er som en ka-
rusell i hodet, trenger man hjelp
til å sortere ut.
Et springbrett til et bedre liv
– Mange som sliter med vonde
tanker og følelser kan ha lett for
å isolere seg. Det å bryte sirkelen,
komme sammen, dele erfaringer
og få innspill, har STOR betydning. Begynner man å slite, blir
sykemeldt, og sågar ikke lenger
kan jobbe, er det også lett å miste
nettverket man får på arbeidsplassen. Kontakten med venner kan
bli så som så, og man ender opp
uten nettverk av nevneverdig grad.
Gjennom ROM-Agder bygger
man et nettverk, og det er viktig,
for den sosiale biten er særs viktig.
Det er fra nettverket man får den
omgivelsesstøtten vi alle trenger.
Alle mennesker er en ressurs, enten
for seg selv eller for andre, sier han.
Mange opplever at kontakten med
ROM-Agder er et godt springbrett
for å få et godt liv. Eklund forteller at på en gruppe hvor i alt 30
deltok, var det en turnover på 28
som klarte å ta gode steg tilbake,
både sosialt og i forhold til å kunne
fungere godt i arbeidslivet.
– Det nytter, i høyeste grad. Det
å se at menneske som har slitt klarer å reise seg, er alltid like sterkt å
oppleve, sier Per Øyvind Eklund.
20
Løvetannavisen
– Nå har jeg vært edru i 22 år,
sier Svein Langelandsvik.
– For en fem års tid siden,
fortalte min sønn som da
var blitt 35 år, at han som
gutt ikke turte å ta med
venner hjem, fordi han da
kunne risikere å finne sin
far døddrukken på gulvet.
Skammen over dette ville
være for vond å bære. Det
sier litt om hvor vondt det
var for omgivelsene at jeg
var alkoholiker. Det forteller
Svein Langelandsvik, mangeårig næringslivsleder på
Sørlandet.
Ivar Eidsaa
Svein Langelandsvik er 71 år, eller
71 år ung som han med et smil uttrykker det, fremdeles lykkelig gift
med sin ektefelle gjennom 48 år,
til tross for årene som alkoholiker.
– Jeg har noen kjekke barn, to
sønner og en datter som igjen har
skaffet oss syv vidunderlige barnebarn, forteller han.
Flere kjenner ham som den som
tok initiativet til å danne bruker- og
pårørende foreningen A-klinikkens
Venner i 1995 og som noe senere
endret navnet til A-larm. I foreningens nå snart 20-årige historie var
han styreleder der i de 12 første
årene.
– For rundt fem år siden fortalte
en sønn som da var blitt 35 år – at
han som liten gutt ikke turte å ta
noen med hjem for kanskje lå faren
døddrukken på gulvet. Skammen
over dette ville være for vond å
bære. Han fortalte også at han lå
skrekkslagen i sengen og ba om
kvelden:
«Kjære Gud, la ikke pappa bli
slik i kveld». Og med «slik» mente
han slag, spark, knusing av inventar, stygg og støyende ordbruk.
Han var full av frykt for lydene
som fortalte at pappa begynte å
bli full, sier Langelandsvik stille.
For 22 år siden så livet til den
respekterte forretningsmannen
dette handlet om - perfekt ut utad,
men innad gikk alt i fullstendig
oppløsning.
– Denne mannen var meg
– Jeg hadde lykkes i det meste i
forretningslivet og var endt opp
som sjef for Sørlandskontoret for
et av landets største kredittkortselskaper, og på frivillig basis var
jeg fylkesleder i Agderfylkene for
Musikkorpsforbundet med et stort
engasjement for et rusfritt musikkmiljø for barn og unge, ja voksne
også, og var ellers sterkt engasjert i
samfunnslivet, forteller han.
Hele familien forsøkte på sin beste
måte å dekke over, beskytte ham,
bortforklare, ingen måtte få vite
noe.
Dette skjedde for det meste innenfor hjemmets fire vegger, ikke så
mye ute i det offentlige rom, selv
om han sjelden var helt edru.
– Når jeg var i møter, holdt foredrag, ledet arrangementer, ja, så lå
det en kvart flaske vodka i magen
og jeg behersket alle situasjoner på
en fortreffelig måte, mente jeg selv.
Han vokste opp i et godt, trygt og
kristent hjem på Vestlandet, ikke
langt fra Haugesund og fram til
han var rundt 34 år gammel var
ikke alkohol noe problem. Han
var en kristen og avholdsmann.
– Vi hadde vår tilknytning til
Salem Misjons menighet her i byen
hvor alle tre barna våre blant annet
ble konfirmert, sier han.
Drakk alkohol i
de fleste sammenhenger
Etter sin higen etter å gjøre karriere, ble han en frafallen. Menighetsliv og Gud passet ikke inn i
karrierejaget.
– Jeg lykkes i å nå mine høye mål
og jeg ble en verdensmester i egne
øyne. Jeg likte det såkalte «søte liv»
ute på byen og i forretningslivet.
Det var normalt i de kretser jeg
tilhørte, å drikke alkohol til de fleste måltider fra lunsjtid og utover.
Gjennom en tirs periode som
begynte med bare et glass vin til
maten og en drink til kaffen av og
til – ble til ukentlig – flere dager i
uken - og til slutt daglig. Han fikk
etter hvert store søvnproblemer og
andre helseproblemer, men alltid
ble løsningen alkohol som medisin.
– Alle mine problemer og utfordringer som dukket opp ble
løst med alkohol, ikke bare som
problemløser, men også når det
til stadighet var noe som skulle feires, en god dag på jobben.
Oppfinnsomheten til å feire noe
var alltid høy.
– Flasken var blitt min beste
Tilbake
og tr
venn og medisin, men tanken på
at jeg var blitt avhengig og alkoholiker streifet meg aldri. Jeg tenkte
ikke i de baner en gang.
Han forandret personlighet når
han drakk, fra å være en hensynsfull og kjærlig ektemann og en god
far for sine barn, til å bli en ufyselig
og til tider voldelig ektemann og
far. Men allikevel så var det ikke
han som var problemet.
Var helt nedkjørt
– Det var alle andre, problemer i
næringslivet, finanskrise, medarbeidere, forretningsforbindelser,
og ikke minst ektefelle som ikke
forstod meg. Hennes lynende
og anklagende og triste øyne var
grunn nok til å drikke enda mer.
Alt handlet bare om meg. Utad var
alt perfekt, og det var viktig at det
forble slik, sier han.
Høsten 1992, 48 år gammel
ble han etter to selvmordsforsøk
fullstendig fysisk og psykisk nedkjørt lagt inn til behandling på
A-klinikken i Kristiansand, det
som ARA - Avdeling for rus- og
avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus.
– Å bli innlagt på en alkoholikerklinikk var mest ikke til å bære.
Jeg drakk jo bare litt, ja, litt mye
av og til, fordi jeg hadde fått psykiske problemer, mente jeg. En
misforståelse og feilinnleggelse
av de store var dette.
– Jeg, Svein Langelandsvik,
sjefen over alle sjefer var innlagt
på en klinikk for alkoholikere! Ja,
medpasientene mine så jo slik ut,
men ikke jeg. Dette var så skamog så tabubelagt for meg, og jeg
var livredd for at noen skulle få
vite dette. Nei, ingen måtte få vite
hvor jeg var.
– Jeg hadde jo søkt om å komme
til Modum Bad, for der visste jeg
at mange såkalte fine folk hadde
vært i behandling, der kunne jeg
akseptere å være innlagt for å få
hjelp for de problemer jeg måtte
ha. Og det var der alle trodde jeg
var, barn, venner, arbeidsgiver.
Kun min kone visste hvor jeg
egentlig var innlagt.
21
Løvetannavisen
e til livet
roen
Protesterte kraftig
Han forteller han protesterte kraftig den første tiden på A-klinikken,
at han i det hele tatt var innlagt
der var en feilplassering og søkte
om overføring til Modum. Men
etter 10 dager i protest mot denne feilinnleggelsen så måtte han
faktisk kapitulere.
– Jeg måtte gi opp kampen og
innrømme at jeg var maktesløs
overfor alkohol og ikke mestret
livet mitt lenger. Selv om jeg hadde drukket av de beste merker fra
øverste hylle og ikke rødsprit og
annet svineri, så var jeg blitt en
alkoholiker som trengte hjelp. Det
handlet jo ikke om hva en drakk
eller hvor mye.
– Etter mye om og men gikk
det opp for meg at jeg led av en
sykdom, en mental besettelse. Det
var galskap det jeg holdt på med.
Normale mennesker oppførte seg
ikke slik mot sine nærmeste slik jeg
gjorde. Jeg var blitt en stor egoist.
Det handlet bare om meg og mine
sinnssyke behov.
– Uten denne innrømmelsen
er jeg overbevist om at jeg ikke
hadde kommet videre i min behandling. Det var i behandlingen
jeg gjennomgikk på klinikken blitt
sådd et frø, et lite håp om at jeg
kanskje kunne lære å drikke slik
jeg gjorde i begynnelsen, stoppe
med drikkingen før fylla overtok.
Følte skam
Han sier i denne fasen av rehabiliteringen var nemlig skammen
veldig stor og han regnet det ikke
som realistisk at han noen gang
skulle komme ut blant vanlige,
normale mennesker igjen, eller
komme ut i jobb eller takle å stå
foran en forsamling igjen.
– Jeg glemmer aldri hva alkoholterapeuten sa til meg ved utskrivingen av klinikken noen uker senere: «Finn tilbake til din barnetro,
Svein, så vil du lykkes». «Hvordan
kan han si noe sånt», tenkte jeg.
Han var da ingen kristen og det
var ikke noe evangeliesenter jeg
hadde vært på selv om jeg på denne
offentlige behandlingsinstitusjo-
nen hadde møtt Gudsbegrepet i
Sinnsro-bønnen som jeg var med
og ba høyt sammen med de andre,
men sløyfet ordet Gud.
I rehabiliterings- og etterverns-programmet han deltok
i etter utskrivingen var det å gå
flere ganger i uken i en selvhjelpsgruppe for alkoholikere. Her møtte
han Gudsbegrepet igjen og syntes
det var vanskelig å forholde seg til
det. Men i denne prosessen måtte han innerst innrømme at Gud
var allmektig, men at veien tilbake
til Ham var spesielt vanskelig for
ham.
– Det var så vanskelig å tro at
jeg som hadde stelt meg så dårlig
og ikke hadde hatt bruk for Hans
hjelp – Guds hjelp - på så mange
år – kunne bli tatt til nåde igjen.
Dessuten var det så nedverdigende
å måtte krype til korset på denne
måten også. Var det ikke nok det
jeg hadde gjort til nå? Jeg drakk jo
ikke lenger.
Vanskelig å tilgi seg selv
Det gikk nærmere et års tid, sykemeldingsperioden var slutt og han
gikk over i attføring uten at det var
noe opplegg for det, uføretrygd lå
i kortene som løsningen på hans
fremtid. Han sier han stod helt fast
i utviklingen, og kom liksom ikke
lenger i tilfriskningen. Det var noe
som manglet.
– Selv om jeg ble tilgitt av mine
nærmeste og andre som jeg hadde
sviktet og gjort vondt mot – og
etter hvert også bygget opp ny
tillit så klarte jeg ikke å tilgi meg
selv – jo mer tilgivelse fra andre –
jo vanskeligere ble det å tilgi meg
selv. Det ble så vanskelig. Jeg hadde
rotet til livet mitt for mye, også en
ødelagt økonomi var et resultat av
min drikkekarriere. Jeg var inne på
tanken om å gi opp – gå i hundene,
som en sier. Men jeg ønsket jo ikke
denne lettvinte løsningen å gi opp,
nå som familien stod meg så nær
igjen. Jeg måtte ta en ny livsviktig
avgjørelse, og det nå.
Og der i den mørke stua hjemme
midt på dagen hvor gardinene
fremdeles var trukket for, så bøyde han kne.
– Jeg måtte bestemme meg for
å overlate hele min vilje og mitt liv
til Guds omsorg. Jeg ba til Jesus
at Han måtte ta meg som jeg var
og lede meg videre. «Jeg makter
faktisk ikke dette alene lenger». Så
enkelt var det og jeg opplevde noe
fantastisk: GUD hadde aldri forlatt
meg. Det var jeg som hadde forlatt
Ham. Han hadde vært der hele tiden. Det synliggjorde Gud for meg
i den kjente legenden om «Mannen
og Fotsporene i sanden» hvor Gud
og mannen var ute å spaserte på
sandstranden, forteller han.
«Der bærer jeg deg»
Han refererer til historien hvor to
spor i sanden går over i ett spor:
«Og mannen sa til Gud: Jeg ser
at du og jeg har gått ved siden av
hverandre her i sanden i lang tid
av mitt liv, men jeg forstår ikke
hvorfor du forlot meg da jeg hadde det vanskeligst og trengte deg
mest! Da svarte Gud: Jeg forlot
deg ikke, men der du ser bare ett
spor i sanden. Der bærer jeg deg i
mine armer, mitt barn!»
– Det var dette som hadde
skjedd meg. Gud hadde vært der
hele tiden. Nå skjønte jeg hvorfor
mine selvmordsforsøk mislyktes
eller hvorfor jeg ikke ble en bilmorder etter alle de gangene jeg kjørte
i fylla. Nå har Gud bevart meg i
22 år. Jeg er alkoholiker, men jeg
drikker ikke lenger. Min medisin er
ikke lenger flaska, men Guds ord
og å ta en dag om gangen i Hans
nærhet, en dag om gangen som
nå har blitt til over 8.000 dager.
Det er et under. Det nytter å ta
tak i eget liv. Det ble ikke aktuelt
å søke uføretrygd. Jeg etablerte et
regnskapskontor som har vært mitt
levebrød helt til nå i det siste.
– Jeg har fått brukt mine erfaringer i rusarbeid i ulike brukerforeninger og offentlig rusbehandling
på regionbasis, fylkes, kommunalt
nivå og ellers innen ulike arenaer
innen rus- og psykiatri feltet, sier
han. Han ble aktiv igjen i Salem
og var med i styret der også i en
periode.
– Så kom kallet fra Blå Kors i
Kristiansand i 2011 og siden har
jeg vært engasjert der som styreleder og trives fortreffelig. En utenkelig tanke for noen år siden. Troen
har gjort meg hel som menneske
og jeg har i dag et godt og rikt liv
på alle måter.
– Takk Jesus for frelsesverket
og din store nåde. TAKK, STORE
ALLMEKTIGE GUD, sier Svein
Langelandsvik med ettertrykk.
22
Løvetannavisen
Om ROM-Agder:
ROM-Agder er et brukerstyrt kompetansesenter innen psykisk helse og avhengighet i
Agder fylkene. Vi arbeider ut i fra en sterk tro på viktigheten av brukermedvirkning og
deling av erfaringskompetanse som en særdeles viktig arbeidsform innenfor psykisk
helse og avhengighet. Vi er et møtested og en samarbeidspartner for institusjoner,
etater og så vel enkelt personer som har utfordringer innen psykisk helse og
avhengighetsproblematikk.
Hvorfor ROM-Agder:
På ROM finner du mennesker med ulik livserfaring i forskjellige faser i livet, som ikke er
redd for å dele av sine allsidige erfaringer.
Dette kan for eksempel også være innen avhengighet og ting man kan lure på i forhold til
psykisk helse eller de opplevelsene du har hatt, og som til tider du og dem som er rundt
deg, fremdeles, kan slite med i livene sine.
Om det å komme seg ut skulle være begynnelsen på starten av en prosses til å skape en
positiv forandring i eget liv eller om man befinner seg der i livet at man føler en
voksende interesse og kunnskapstrang rundt aktuelle temaer innen psykisk helse og
avhengighet, da føler vi at ROM kanskje er stedet for deg!
Som medmennesker og umåtelige engasjerte i ROM, som vi tross alt er, har vi veldig lyst
til å ta del i og være støttende i nettopp DIN prosess til å få et bedre liv. Kom å gi oss en
sjanse da vel, eller, om vi er ekstremt heldige opp til flere…
Vi liker å si det i form av det kjente ordet eller litt godt brukte utrykket ;
”Det finnes mange veier som leder til ROM”, hvilken vei velger du?
Kontakt info:
Tlf. 47 46 84 18, E-post: [email protected]
Post og besøksadresse:
Skippergata 107, 4614 Kristiansand
Hjemmeside: www.rom-agder.no
Følg oss også på facebook
org.nr. 989 280 341
23
Løvetannavisen
ATROP Støtte & Ettervernsenter er en brukerorganisasjon
og et lavterskeltilbud for mennesker som har vært utsatt for


seksuelle, fysiske og/eller psykiske overgrep/krenkelser
er pårørende, rusavhengig og/eller sliter med psykisk helse
ATROP Støtte & Ettervernsenter
har selvhjelpsideologi som grunnstamme.
ATROP Støtte & Ettervernsenter tilbyr







Samtaler & ÅPENT HUS
NADA Øre Akupunktur
Lederstyrte relasjonskurs
Arbeidstrening og nettverksbygging
Temakvelder og brukermøter
HJERTEROM – Barn, ungdom & familie aktiviteter
Ferieturer
ATROP driver
HJERTEROM - Omsorg, støtte og praktisk bistand
til småbarnsfamilier og aleneforsørgere som blir
berørt av kriser i livet, sykdom eller fødsel.
www.atrop.no
Post og besøksadresse:
Henrik Wergelandsgate
13 -4612 Kr. Sand
Tlf. 948 13 613
E-post: [email protected]
Bank: 1503 19 07648
Org. Nr: 896090402
24
Løvetannavisen
Løvetannavisen
25
26
Løvetannavisen
- Vi som er pårørende til en rusmisbruker setter ikke i tilstrekkelig
grad grenser, vi tør ikke å se situasjonen, vi går stille i dørene. I
ettertid har jeg lært og sett at det handler om å sette grenser og
krav, samt at det ikke var min skyld at familiemedlemmet ruset seg.
Det var helt og holdent hans egen ansvar, sier May Olsen.
– Noe av det tøffeste ved
å være pårørende til nære
familiemedlemmer som ruser seg, er opplevelsen av
å stå så til de grader alene.
Det sier May Olsen som ialle
år har opplevd rusmisbruk i
nære familierelasjoner.
Ivar Eidsaa
I det offentlige ordskiftet er det
gjerne rusmisbrukeren som får
oppmerksomhet. Det er for denne gruppen at hjelp, avrusing og
rehabilitering er rettet. Det er imidlertid langt færre som setter fokus
på hvordan det er å leve med en
rusmisbruker tett inn på livet hver
eneste dag, hva dette gjør med familien, og hva konsekvensene blir.
– Det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet er tøft. Man skal
håndtere en situasjon man ikke har
fagkompetanse til å håndtere. Det
er lett å tenke at det er ens egen
skyld at ens ektefelle, samboer eller barn ruser seg, og at den som
ruser seg gjør det på grunn av noe
«vi» gjør, at «vi» ikke er gode nok,
forklarer hun.
Mye uro
Rus har vært en del av livet hennes
i alle år. Som barn vokste hun opp
med nære familiemedlemmer som
ruset seg. Hjemmet var preget av
mye vold og uro. Politiet måtte
stadig rykke ut til hjemmet etter
meldingen om bråk og uro. Det
ble May som måtte ta ansvaret for
seg selv, sin yngre søster og halvbroren. Moren døde etter et uhell
hvor hun skadet seg kraftig. Etter
dødsfallet ble halvbroren plassert
i fosterhjem. May og hennes yngre
søster, flyttet til far. Håpet var at
nå skulle alt bli så mye bedre. Men
faren ruset seg også. På nytt ble
livet noe ganske annet enn det vi
normalt forbinder med et vanlig
og godt familieliv. May bodde ett
år hos faren.
– Mange av dem som opplever
rus i nære relasjoner blir medavhengig, om ikke direkte, så følelsesmessig. Det jeg kunne, var å ta
meg av mennesker som ruset seg.
Så da jeg ble kastet ut, fikk jeg en
kjæreste som etter hvert også ble
en rusmisbruker, forteller hun.
Gutten hun traff, var den tøffeste gutten i klassen, hun var med i
gjengen. Det ble noen ville år. Det
roet seg da barna kom. Men en
dårlig helse medførte at han måtte
gå på sterke tabletter. Bruk ble til
misbruk.
Nok var nok
– Han ble en lovlig narkoman og
levde slik i mange, mange år. Hver
gang jeg tok det opp, lovet han
enten å gjøre noe med det, eller han
truet med å ta livet sitt og la meg
og barna bli igjen alene, sier hun.
Etter nærmere 30 års samliv, kom
dagen da nok var nok. May satte
foten ned, og valgte å flytte. Hun
tok kontakt med ruspoliklinikken i
Kristiansand for å få hjelp. Men det
var ventetiden lang. Hun ønsker
å bryte sirkelen og kommer seg
videre i livet. Hun aktet ikke selv
å bli en rusmisbruker og ønsket å
gjøre noe med hva det hadde ført
til praktisk og følelsesmessig å leve
så nært sammen med en rusmisbruker i så mange år.
– Det å skulle snakke om hva vi
hadde opplevd, var vanskelig. Det
var flaut, og jeg visste ingenting om
hvilken hjelp jeg kunne få. Spørsmålene var mange, om hvem som
Kjempet le
lange kam
kunne hjelpe, hvem det var som
hadde innsikt til å forstå hvilken
situasjon vi hadde befunnet oss
i, sier hun.
– Noe av det vanskelige med å
leve sammen med en rusmisbruker, er å se hvordan rusen skaper
dårlige mennesker. Den som ruser
seg blir annerledes. De blir ødelagte. Konsekvensen av rusmisbruk
er det ingen som ønsker. Men blir
man rusmisbruker, er det ondskapen som tar overhånd, sier hun.
Måtte få hjelp
Hun begynte å lete etter plasser
hvor hun kunne få hjelp. Hun
leste forskningsrapporter og begynte å gå i samtalegrupper. Hun
var i kontakt med ARA og andre
hjelpetilbud.
– Jeg ønsker å finne ut hva som
hadde gjort at jeg var blitt den jeg
var blitt. Mange som er i en situasjon som min opplever at man
er så til de grader alene, om alt.
Selv sammen med gode venner
kjente jeg på en kraftig følelse av
ensomhet, mye fordi man skjuler
det som er innenfor husets fire
vegger, og er på vakt på hva man
kan si og ikke si. Derfor sier man
minst mulig, sier hun.
27
Løvetannavisen
enge den
mpen alene
– Det er vanskelig fordi man tar
på seg mye av skylden. Årsaken til
det er at rusmisbrukeren legger
skylden på andre fordi man selv
ruser seg. «Det er fordi du er så
dum, og ikke forstår noen ting at
jeg må ruse meg». Man ender opp
med å bli hjernevasket, og man
begynner å tro på det de sier. I
tillegg går man med skylapper og
vil helst ikke se situasjonen slik den
egentlig er.
Mange av oss er så glad i den som
ruser seg. I Bibelen heter det at
«kjærligheten utholder alt, tror alt,
håper alt og tåler alt». Når du er så
glad i et menneske, så er det slik
vi reagerer. Men når du samtidig
opplever at dette mennesket svikter deg gang på gang, da dreper det
mennesket den kjærligheten man
har. Hvis kjærligheten er borte, tror
man ikke, håper ikke, tåler ikke og
utholder ikke, utdyper hun.
Tøft å skulle bryte ut
Det var tøft å bryte ut av et ekteskap, hvor mannen over tid fikk
sterke smertestillende tabletter av
legen for å døyve smertene. Bruken førte til misbruk. I et liv med
rus i nære relasjoner, var hun blitt
usosial. Hun manglet nettverk,
ettersom hun ikke orket være
sammen med andre når mannen
satt og var et «dinglehode» som
hun beskriver det.
45 år gammel stod hun med
en dyne under armen, og en bag
med noe klær, sminke og hygieneartikler. Ettersom det meste av eiendeler og økonomiske forhold
stod på ektemannen, hadde hun
lite penger. Heldigvis var det bekjente som stilte opp, og hun fikk
låne et soverom hos en av dem i de
periodene hvor vedkommende var
på jobbreise. Hun tok kontakt med
gamle venner og bekjente. Langsomt fikk hun på plass et nettverk.
Vel så utfordrende var tankene;
den dårlige samvittigheten overfor
barna, spørsmålene som blant annet gikk på hvorfor hun ikke hadde
gjort dette tidligere, og om hun
ved ikke å ha satt foten ned tidligere hadde vært med og legitimert
mannens tablettmisbruk.
– Vi setter ikke grenser, vi tør
ikke å se situasjonen, vi går stille
i dørene. I ettertid har jeg lært og
sett at det handler om å sette grenser og krav, samt at det ikke var
min skyld at han ruset seg. Det var
helt og holdent hans egen ansvar,
sier hun.
Traff en ny rusmisbruker
Så gikk det som det måtte gå, hun
traff en ny mann, også det en rusmisbruker!
– Det er rart. Men vi lærer oss
sosiale modeller. Det blir å oppsøke det trygge i det utrygge. Det
er slike situasjoner vi som er pårørende kan, og vi vet hvordan vi
skal forholde oss til det, sier hun.
Hun tok på nytt et tøft valg, og
valgte å flytte ut, og inn i egen
leilighet.
– Jeg ble med på familieuken på
ARA, noe som var svært nyttig og
lærerikt, samt grupper for rusavhengige og for pårørende.
Det lærte meg fremfor alt at det
ikke er min skyld at noen ruser seg.
Aldri er det tilfellet! Og det spiller
ingen rolle hva jeg som pårørende
gjør, sier og reagerer på. Det er den
som ruser seg som tar sine valg,
både det å ruse seg, og å ville gå
for behandling hvis vedkommende kommer så langt. Det handler
om å godta de ting jeg ikke kan
forandre, og mot til å forandre de
tingene jeg kan, og ha forstand til
å se forskjellen. Den har hjulpet
meg mye, sier hun.
Fikk sinnsroen tilbake
– Jeg fikk en sinnsro, og fikk tilbake
livsgleden. Atter var det gøy å leve.
Tørre å si i fra, og gjøre ting som
gledet meg. Jeg fikk et annet syn på
livet. Det for første gang å kunne
kjenne på den dype sinnsroen, var
rett og slett fantastisk. I ettertid
husker jeg de gode minnene fra
livet tidligere. Det vonde har jeg
fått hjelp til å bearbeide. Det er
svært viktig ikke å dvele for mye
ved fortiden, ikke henge fast i selvmedlidenhet, og heller se fremover
og hva som skal til for at jeg har
det godt selv.
Hun har et klart råd til andre som
er i samme situasjon som den hun
selv har vært i :
– Vær åpen om situasjonen
overfor mennesker du stoler på.
Det hjelper mye å få sagt fra hvordan man har det. Det er da det kan
være lettere å få hjelp. Det er ikke
lett å si ifra. Det krever mye, men
det er nødvendig.
28
Løvetannavisen
Rubin gir et tilbud til mange. Aldersmessig er brukerne å finne i gruppen fra 18 til 65 år, og med alt fra unge og forholdsvis nye rusmisbrukere, til det tunge klientellet som har vært rusmisbrukere i mange år. – Vi har også
– Vi hjelper langt flere i dag
enn vi gjorde for noen år
siden. Det forteller Jorunn
Eivindson ved Rubin (rusog boligoppfølging i NAV) i
Vennesla kommune.
Ivar Eidsaa
– Om det skyldes at vi er blitt mer
kjent eller ikke, vet jeg ikke. Men
vi har opplevd økt pågang, sier
Eivindson.
– Særlig er det flere unge som
tar kontakt med oss nå enn før.
Rapporter har vist at rusmisbruket
i Norge er på vei ned. Det er færre
unge som drikker alkohol og som
prøver cannabis. Og de som gjør
det er eldre når de prøver slike
rusgifter første gang.
Levekårsundersøkelser har vist
at Vennesla kommune har særskilte utfordringer i forhold til ulike
levekårsvariabler. Kommunen har
mange personer med uførepensjon, yrkesrettet attføring, enslige
forsørgere og sosialhjelpsmottakere.
I forhold til nevnte grupper, har
Vennesla en forholdsvis større
gruppe slike enn det en finner i
fylket og i landet. Vennesla kommune markedsfører seg gjerne
med å ha mange gode og sunne
ungdomsmiljøer, og kommunen
arbeider godt med å opprettholde
et ungdomstilbud som i størst mulig grad er rusmiddelfritt. Samtidig
opplever barnevernet i kommunen
en økning i antall familier som får
støtte og veiledning. Barnevernets
egne tall viser at 90 prosent av
familiene de følger opp har rusmiddelmisbruk og psykiatri som
utfordringer. Mellom 120 og 170
barn er over tid under oppfølging
fra barnevernet i Vennesla, fordelt
på 120-140 familier. Mange av disse er også Rubin i kontakt med.
Gir et tilbud til mange
Rubin gir et tilbud til mange. Aldersmessig er brukerne å finne i
gruppen fra 18 til 65 år, og med alt
fra unge og forholdsvis nye rusmisbrukere, til det tunge klientellet som har vært rusmisbrukere i
mange år.
– Vi har også flere som har vært
rusfrie i flere år, men som trenger
oppfølging for å kunne livets mange fasetter, sier Eivindson.
– Vi har også et lavterskeltilbud
for dem som trenger r å nyttiggjøre
seg av et de tilbudene vi ellers gir.
Det kan være dem som trenger
hjelp til en telefonsamtale eller til
å fylle ut en søknad, sier hun. For
noen kan det handle om de har
hatt en traumatisk oppvekst, andre at de mer tilfeldig havner i et
rusutsatt miljø, og selv begynner
med rus. For de fleste er arbeid
og aktivitet svært viktig, og fokus
i mye av oppfølgingen handler
om å finne motivasjon til å legge
fremtidsplaner som også handler
om dette.
– Rus er en form for flukt
– Rus er veldig ofte en form for
flukt, sier Eivindson.
– Det er mye vondt som gjør
at unge kan ty til rus; en vanskelig
barndom, dårlig selvbilde, press.
Det er langt tøffere å være ung
i dag enn for noen år siden. Forventningspresset er større. Man
skal være flink både til det ene og
det andre. Det virker som om det
ikke er nok å være god nok. For
unge er det gjerne psykiske forhold
som preger den unge en tid, hvor
man gjerne klarer å opprettholde
en god fasade en stund. Så kan
det bikke.
Ungdommen prøver rus fordi ønsket om flukt ligger i bunn. Erfaringene våre er at vi ser at flere av
dem vi kommer i kontakt med i
20 års alderen, bruker tyngre rusmidler nå enn det vi så tidligere.
Hun sier videre det kan være
mange veier inn til rus. En kan
være at mange unge sliter med å
skulle «være perfekte». En annen
kan være at en av foreldrene eller
begge har ruset seg. En tredje kan
være at man noe uforvarende kan
havne i et rusmiljø. Rent generelt
– Rus er
for fl
er det også flere menn enn kvinner
som ruser seg.
Det er i hovedsak NAV og fastlegene som henviser personer til
Rubin. Noen tar også selv direkte
kontakt. Også ARA (Avdeling
for rus og avhengighetsbehandling) henviser en god del personer.
«NAV-veiledere i videregående
skoler» er et grep for å øke gjennomføring i videregående opplæring. Ettersom veilederne ofte
kan komme tett på ungdom, er det
flere eksempler på at veilederen
har henvist unge elever til Rubin.
Behovene varierer
– Mange av de vi er i kontakt med,
er henvist fra våre kolleger i NAV
hvor vi gjennomfører en kartlegging med tanke på oppfølging.
Noen har behov for en tett oppfølging, kanskje med kontakt flere
ganger i uken, til andre har behov
for oppfølging en gang i måneden.
Behovene hos dem som Rubin er
i kontakt med, kan variere veldig.
Noen kan ha et godt nettverk, andre har ingenting. Noen kan så vidt
ha begynt med rus, andre kan ha
vært tunge rusmisbrukere i flere år.
– Vi bruker lang tid på kartleggingen vi gjør med hver enkelt,
forklarer Eivindson.
Det blir å avklare om vedkommende har vært i rusbehandling
tidligere, hva man ønsker fremover, hvor motivert man er, og om
man ønsker rusbehandling.
– Ønsker man rusbehandling,
ønsker vi å komme i gang så tidlig som mulig. I slike tilfeller tar
vi raskt kontakt med ARA for å
få en vurdering før vi sender en
henvisning videre, sier hun.
Videre avklares det også om vedkommende har inntekt, hvordan
boforholdene er, om man klarer
seg med de midlene man har til
29
Løvetannavisen
flere som har vært rusfrie i flere år, men som trenger oppfølging for å kunne livets mange fasetter, sier Jorunn Eivindson.
en form
flukt
rådighet, og om man er engasjert
i noe på fritiden.
– Fordi behovene er så forskjellige, handler mye om det vi gjør,
å gi et tilrettelagt tilbud. Vi utarbeider det vi kaller en tiltaksplan
for hver enkelt. Den sier noe om
situasjonen, og hva vi tar sikte på å
oppnå i den videre kontakten med
vedkommende, sier hun.
Ventetiden er en utfordring
Hun forteller videre at ikke alle
passer inn i et A4-liv. Vi jobber tett
med oppfølgingsveiledere på Nav
som har ansvar for oppfølging av
mennesker som av ulike årsaker
står langt fra arbeidslivet.
– For flere ville mye vært gjort
om de fikk en jobb. Derfor ønsker
NAV flere bedrifter vi kan samarbeide med for å få de dette gjelder
ut i arbeid. I dag er det til tider
veldig vanskelig å få gjennomslag
hos bedriftene for å ta inn personer
som har eller har hatt rusutfordringer. I de tilfellene hvor det er
mulig å skaffe jobb, følger NAV
personen godt opp. Bedriftene får
ikke inn en ny person som de blir
alene om å følge opp, sier hun.
– Hva med tiden fra dere får kontakt
med personer som ønsker rusbehandling
til de faktisk får den behandlingen de
ønsker?
– Den tiden kan være en utfordring. Vi har eksempler på at
de som venter på plass, ruser seg
ekstra for å ruse seg ferdig. Andre
kan være supermotiverte og ønsker å komme i gang
så fort som mulig.
Da hender det at vi
kjøper en omsorgsplass i påvente av
statlig behandling
for å opprettholde
motivasjon, og bruke
det som stabilisering
for at den enkelte kan
nyttiggjøre seg behandling enda
bedre.
Det tilbudet Rubin benytter seg
av i størst grad, er Farm i Action
i Grimstad. Landeskogen i Byglandsfjord og F16 på Lista benyttes også, samt Grubeli, Grubeli
er et kristent rehabiliteringssenter
som ligger på Tonstad i Vest Agder. Mange av de som får plass er
veldig motiverte.
Er man under 23 år og har rett
til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, har man rett
til helsehjelp innen 65 virkedager
Mange får poliklinisk behandling,
og der kommer de det gjelder inn
langt tidligere enn tre måneder.
Ønsker flere akuttplasser
- Hva slags behandlingstilbud ser du
mangler, eller hva kunne du ha ønsker
deg mer av?
– Det er mange gode behandlingstilbud. Men ofte så handler
det om at folk må vente. Det er få
akuttplasser. Sett fra vårt ståsted er
det et bra tiltak at dagens regjering
har innført fritt behandlingsvalg.
Det bidrar ofte til at ventetiden kan
kortes ned for dem som er motiverte til en endring i livet. Et annet
moment er at behandlingstiden går
ned. Mange av dem som skal ut
av rus, trenger ofte langt mer tid
enn noen få uker i behandling. I så
måte er det et godt tilbud som gis
på Jegersberg som nå utvider med
18 plasser til, så absolutt et tilbud
som mange trenger, hvor det gis
et tilbud som kan strekke seg over
tre-fire-fem år. Det er også behov
for traumebehandling, ettersom
mange trenger dette.
30
Løvetannavisen
Løvetannavisen
31