På innsiden : historien om mitt politiliv : dokumentar
Skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord Dokumentar © 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion & Prose Omslagsfoto: Ragna Lise Vikre Layout og ebok: Dag Brekke | akzidenz as Research: Anders Mølster Galaasen og Thomas Winje Øijord ISBN: 978-82-489-1582-9 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Av personvernmessige hensyn er noen av personene som opptrer i boka anonymisert. Prosjektet har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. VEKKERKLOKKA RINGER KLOKKA seks. Det gjør den alltid. Og Harley får umiddelbart noe å tygge på. Harley er på mange måter min beste venn, halvt rottweiler og halvt schæfer. Etter fôringa går vi vår faste morgentur, det er hyggelig nok, jeg setter pris på å starte dagen med en frisk luftetur. Men det er ikke i rollen som turkompis at Harley er unik, det er i rollen som vaktbikkje. Han ser tøff ut, men det er varslinga som er det viktigste. Harley er en del av et enkelt, men omhyggelig varslingssystem som jeg har etablert – han skaper trygghet og gir meg ro når jeg er hjemme. Han sier ifra når noe rører seg på grusen utafor huset – det kan selvsagt være en elg eller en katt, men det kan også være noe helt annet. Da vet jeg at Harley stikker en kald snute innunder dyna mi, eller begynner med en lavmælt knurring. Det gir meg tid til å se hva som skjer utafor vinduet eller i området rundt. Det er betryggende, for i årenes løp har jeg skaffet meg en del seriøse uvenner. Huset mitt ligger midt mellom E6 og svenskegrensa. Det er luftig mellom naboene – de spredte boligene står så langt fra hverandre at du knapt kan kalle området et nabolag – så det er enkelt å leve anonymt og enkelt å ha oversikt. Stedet er ikke spesielt spennende, det er ikke noe kulturelt midtpunkt, men det er bedre for meg å bo her sammenlignet med å bo i byen. Jeg får en følelse av trygghet, jeg får det armslaget jeg trenger og muligheten til å kunne være ute i naturen når jeg vil. Nettopp dette er faktorer som gjør at jeg aldri kunne ha bodd i en liten leilighet i Oslo. Jeg trenger plass og luft. Da jeg fant eiendommen, var det enkelt å slå til. Beliggenheten var perfekt. Jeg har rundt 20 mål tomt, inkludert beitemark, som jeg leier ut til en dame som driver med travhester. Jeg har også fått plass til et lite verksted, ei furtebu der jeg kan mekke på motorsyklene mine. Motorsykler er en lidenskap jeg har hatt med meg helt fra barndommen. Jeg og Harley følger som regel en fast rute om morgenen, og han bruker turene til å finne igjen kjente lukter. Det er ikke bare elg her, både rev og rådyr holder til i nærheten. Om vinteren ligger tussmørket tett rundt oss når vi går, men i år har februar vært mild, og i dag slipper vi å vasse gjennom løssnø og tjukke fonner. Det hadde for så vidt vært greit det også. Bare jeg får vært ute, spiller været mindre rolle. Morgenturene gjør uansett at jeg våkner, og på en måte faller til ro før dagen begynner. Det setter jeg pris på. Det kommer godt med. I flere år har jeg hatt et beskyttelsesopplegg rundt meg. Jeg vet ikke hvor mange trusler om død og lemlestelse jeg har fått i løpet av mine over 30 år i Oslo-politiet, men jeg har jobba opp mot noen av de tyngste kriminelle miljøene og de antakelig mest potente kriminelle i landet. Flere av truslene har vært mer enn tomme ord. Jeg har vært effektiv og fått være med på å utvikle nye arbeidsmetoder, som har bidratt til å knekke en rekke kriminelle nettverk. I kjølvannet av dette er det nok flere fornærma lovbrytere som gjerne skulle sett meg med litt lavere puls. Det er derfor jeg bor på et småbruk i skogen, det er derfor Harley passer på, og det er derfor eiendommen er sikret. Slike forhold er en del av hverdagen, jeg har selv satt meg i denne situasjonen, og etter hvert som jeg er blitt eldre og har tenkt over karrieren min, er jeg mindre opptatt av truslene og mest av alt takknemlig for menneskene jeg har møtt og skjebnene jeg har fått høre om over en kaffekopp. Trusler på jobb har ført til at jeg ofte har flytta. Jeg bruker ikke offentlig transport, og har gjerne kjørt en omvei eller to på vei til eller fra arbeidsplassen. Jeg har alltid hatt et helt bevisst forhold til mitt eget bevegelsesmønster og min egen kommunikasjon. Etter turen fortsetter morgenen som vanlig. Jeg får i meg et par brødskiver, trakter kaffe, fyller termokoppen og pakker sakene mine. I løpet av åra har jeg bytta biler oftere enn de fleste. I dag kjører jeg en Volvo V70. Bilen oppfyller de fleste krav jeg har til et kjøretøy: Den er passe anonym, det er mange av dem på veiene, den har gode kjøreegenskaper og er generelt lite oppsiktsvekkende. Jeg låser døra bak meg, tusler over tunet og setter meg i bilen. Sjekker at jeg har med alt jeg trenger. Vanligvis kjører jeg hjemmefra til Oslo sentrum på en snau time om morgenen. Det kommer litt an på køen og hvor tett trafikken står ved Arteig bru. Som regel bruker jeg den daglige pendlinga til å forberede meg mentalt på det som skal skje i løpet av dagen. Denne dagen har jeg mappa full av foredragsnotater i tillegg til et par mobiltelefoner og en notatblokk. Jeg skal holde et foredrag på Sentrum politistasjon. Temaet er bekjempelse av gjengkriminalitet, og det er noe jeg kan mye om. Målgruppa for innsatsen min har vært alt fra torpedokulturer til etniske gjenger og MC-bander som Bandidos og Hells Angels. Jeg var med på å bygge opp og lede et av de mest potente gjengprosjektene vi har hatt – kjent under navnet X-ray. Prosjektet var ikke bare intenst og målretta, men ubeskjedent sagt var det et av de mest vellykka tiltakene politiet har satt inn mot gjengkriminelle i hovedstaden. Vi hadde grupperinger som Young Guns og B-gjengen i knestående, og vi bygget opp en omfattende kunnskapsbase om enkeltpersoner, arbeidsmetoder og strukturer. Vi hadde gode forebyggende strategier som hindret rekruttering, og vi var i dialog med medlemmene. Dialogen gjorde at vi kunne gå direkte inn i eskalerende konflikter og roe gemyttene før det utartet til vold i det offentlige rom – en potensielt stor trussel for uskyldige. Det var unikt og står altså fortsatt uten sammenligning fram som et av tidenes mest vellykka tiltak mot gjengkriminalitet i Norge. Prosjektet ble lagt ned etter fem veldrevne år. Det skjedde nærmest over natta, og jeg har fortsatt ikke skjønt hvorfor. Konsekvensen av nedleggelsen er at den positive trenden vi jobba fram, er i ferd med å snu. Uroen bygger seg opp igjen i forsteder som Holmlia og Furuset, men politiet er ikke lenger til stede slik som før. Vi vet ikke hva som skjer. Det bekymrer meg, og det er ingen tvil om at foredraget om bekjempelse av gjenger vekker et dypt og personlig engasjement i meg. Selv om jeg har sittet i strategisk stab siden 2013, som rådgiver for politimesteren, er jeg en gategutt og mine første prøvelser som fersk betjent hadde jeg på Sentrum politistasjon og på gamle Pipervika på slutten av 1970tallet. Det var da jeg fikk erfaringer som la grunnlaget for det jeg i dag definerer som polititjenestemannens fremste egenskaper: evnen til å kommunisere, evnen til å prate med folk og vilje til å se hvert enkelt individ. Politigjerningen gir ingen rett til å dømme, du må være et romslig menneske, selv om du har helt klare holdninger til alle former for kriminalitet. I foredraget vil jeg understreke viktigheten av dette verdisynet, og i tillegg argumentere for det som har vært betingelsen for suksess i alt jeg har drevet med: dialog. Jeg ser på meg selv som en steinplukker. Jeg har vært ute i felt og snudd steiner, kikka under dem, prata med folk og funnet ut hva som skjer. Noen steiner har jeg plukka med meg i lomma og med det knyttet en ny kontakt. Kunnskapen og erfaringen fra denne pionervirksomheten har jeg tatt med meg videre i mitt politivirke. Og viktigheten av å besitte korrekt informasjon har jeg videreført til mine medarbeidere. Det å oppnå kontakt og skape tillit i miljøer som er belasta, eller på andre måter aktuelle, er noe av det viktigste en kan gjøre. Informasjon må alltid prioriteres høyest. Det handler om å bruke dialog som metode og alltid holde samtalen i gang. Det er et kjernepunkt i foredraget. Vi gjorde mye riktig under Gjengprosjektet, og fikk til mye med forholdsvis enkle midler: Vi etablerte et stort handlingsrom og gode rammer, deretter fokuserte vi på dialog og informasjon. Vi drilla tjenestemennene i betydningen av å kjenne motstanderen, gjerne bedre enn de kjente seg selv: vite hvem motstanderen er, hvor de er og hvordan de bedriver kriminaliteten sin. Kanskje også søke å forstå noe av det vanskelige som ligger i spørsmål som begynner med hvorfor. Det er bare dialog som gir svar på sånne spørsmål. Dialogmodellen bidrar til å sette en effektiv demper på konfliktnivå generelt og er spesielt god på å forebygge uønskete handlinger og konfrontasjoner. Det er viktig. Politiet skal ikke bare løpe rundt og slukke branner, for det å bekjempe alvorlig kriminalitet handler i stor grad om å drive langsiktig forebyggende arbeid. Det høres kjedelig og teoretisk ut, og det er det kanskje, men det er sant. Dette dreiv vi med i Gjengprosjektet, og det fungerte. Vi hadde overtaket, vi var smartest og sterkest – og alle visste det. Trafikken flyter lett innover mot byen. Asfalten er tørr og fin, det ligger bare noen spredte snøflekker her og der utover i landskapet. Å tenke på suksess kan få en
© Copyright 2024