1. No category

er
En øyreise
Henning Howlid Wærp
1. utgave, innb. 2015
Copyright © norsk utgave 2015 MARGbok forlag, Tromsø
Forside: Margbok
Forsidefoto: Lene E Westerås
Satt med 10,5/14,5 Palatino + Times New Roman
ISBN 978-82-93065-62-3 (e-bok)
ISBN: 978–82–93065–57-9 (papirutgave)
Alle henvendelser om denne boken kan rettes til
MARGbok forlag, Strandveien 95, 9006 Tromsø
www.margbok.no
Det må ikke kopieres fra boken i strid med åndsverkloven.
Uten uttrykkelig samtykke er kopiering kun tillatt
når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor,
interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk
www.kopinor.no
Henning Howlid Wærp
EN ØYREISE
Roman
MARGbok | 2015
I
1.
Klokka 09.33. HSL-fakultetet. Ingbjørn Amundsens kontor.
Et kort, dumpt og litt stønnende hooh blir gjentatt med noen
sekunders mellomrom. Han våkner av det første, men lar
snøugla få rope ti-tolv ganger før han skrur av mobiltelefonen
og lar det syntetiske pleddet med blå og hvite striper seile ned
på gulvet mens han sakte og nesten mekanisk retter seg opp i
sittende stilling. Sofaen er hard og for kort, men også for smal,
selv om han har tatt bort de to ryggputene og lagt på
skrivebordet, ved siden av alle bøker og stabler med
kompendier og papirer som han måtte rydde ut av sofaen før
han kunne legge seg. Han hadde sovet dårlig i natt, som alltid,
og begynt kontordagen med tyve minutter med gjentrukne
gardiner og låst dør, datamaskinen skrudd på lydløst, så ingen
meldinger skulle vekke ham. Joda, han hadde sovet i kanskje
fjorten-femten minutter, men følte seg ikke mer opplagt nå. Nei,
nei. Han blir sittende og se på en plakat han har fått av en av
Erasmus-studentene i vårsemesteret, en skinnende, laminert
poster som han litt skjødesløst har festet på kortveggen på
bokhylla med teip, nå henger den litt på skeive, det ene hjørnet
er løst, Nieuwe Curacao, den nye ferieøya til Nederland i høyArktis.
CURA!
Slik forkortet de det. Et bilde av falske strender i en kunstig
lagune. Nederlandske, slanke, fargerike hus. Et sted å dra til.
Det passet sammen med avisutklippet av isbjørnen med blå
øyne, fra Aftenposten i fjor vinter. Det var opp-daget flere av dem
de siste årene, en genetisk feil, en mutasjon. Eller parring med
sibirsk husky, ingen visste, selv om flere tenkte at det hadde noe
med klimaforandringene å gjøre, og miljøgifter. Folk som bodde
på Svalbard likte det ikke, dette blikket som lignet
menneskeøyne. Plaffe løs på old blue eyes. Det var en distraksjon
som fort kunne være de nølende sekundene man ikke trengte.
En guide på Arctic Ewa var drept på Nordaustlandet forrige vår
av isbjørn med blå øyne, selv om guiden både var erfaren,
bevæpnet og skuddglad. Ingen skjønte hvorfor han ikke fyrte
av. Kanskje var han naglet av blikket. Burde man ikke ta ut
disse bjørnene, også av hensyn til dyrene selv, det var ikke
naturlig, sa folk, det var ikke dyreøyne? Og foringsprogrammet
... Etter isen rundt Svalbard ikke lenger la seg om vinteren,
heller ikke inne i fjordene, og at sporadisk utsendte flak fra
Grønlands innlandsis, var alt man kunne håpe på, var
isbjørnens jaktmarker skrumpet inn til nesten ingenting. Prosjekt
foringskasser. Disse måtte ettersees og fylles, på de mest avsides
steder, et kolossalt kostbart prosjekt. Naturen burde gå sin gang,
skrev folk i kommentarfeltene, man måtte innse at det var slutt
på havis i Arktis – det var mange år siden sist, flytt dyrene til
fastlandet, send dem til Hammerfest, med sin isbjørn i
byvåpenet, kunne de nå få sin egen bestand. Fra før hadde
byen reingjerder for ikke å bli beitet ned, nå kunne de prøve
seg på isbjørn. Gi dem hvert sitt kjøleskap. En turistmagnet. En
naturlig evolusjon.
Dette hadde studentene også villet diskutere, studentene på
hans polarlitteraturkurs, NOR-2661. Men det var Fram over
Polhavet som sto på pensum, storverket fra 1897, to voluminøse
bind, og de hadde ikke tid til å gå utenfor.
Det var alt for varmt på kontoret. Radiatoren sto på én, men
varmet på fem eller seks, noe hadde brukket inne i
kontrollenheten. Han kjente han var klam under armene.
En halvtime til første forelesning, Romantikken. En novelle av
Maurits Hansen.
Ordne sofaen, låse opp døra, trekke fra gardinene, avslutte
viderekobling på telefonen, la mail få strømme inn igjen på pc-en,
samle sammen papirer og bøker, navne-liste over studentene –
med skitne triks – og stikkord for å huske hvem som var hvem.
Tavletusj og miniprojektor, blyant for å skrive ned idéer. Selv om
det var stadig sjeldnere han fikk noen.
Han skumper borti det røde papprøret som er stukket inn i
bokhylla, på toppen av På ski over Grønland og Den store
slæderejse.
SUMMOS IN ARTIBUS HONORES. Doktor-røret, som Pierre
kaller det, fransklektoren på nabokontoret. Røret kan åpnes i
begge ender, slik at man kan se igjennom. Diplomet blir da
usynlig, papiret rullet så tett på veggen at røret virker tomt, blir
en kikkert, eller ropert. Pierre som tar av endestykkene og
snakker i røret, tiltaler Ingbjørn på et nesten aksentfritt norsk,
tulleakademisk. Det lar han seg ikke hisse opp av, Pierre hadde
selv ikke doktorgraden, da var det lett å le av røret. For
Ingbjørn var det beviset på at han har gjennomført noe. Og det
ved hovedstadens universitet.
EKSPEDISJONSLITTERATUREN
– The heroic age. – Polarbasillen. – Arktisk hysteri.
Ingbjørn Amundsen
En stilling ved Norges arktiske universitet i Tromsø lå da i
kortene, selv om det ble sett på som en forvisning av
medstipendiatene hans i Oslo. Selv om temperaturen i nord ikke
lenger skremte vannet av folk, var vintermørket det samme
gamle. Åtte uker uten sol. Klimaendringene gikk dessuten ikke
etter ekspertenes prognoser, vintrene forble ganske kalde, selv
om snø var sjelden, bare noen centimeter, mot flere meter før.
Men sommeren kokte opp. Lenger nord, i Ishavet, var den nye
varmen mer stabil. Det hadde noe med havet å gjøre, nye
sirkulasjonsruter, men også utslipp av metangass fra havbunnen
der oppe, i tillegg til en ennå ikke forstått algevekst rundt øyene
på Svalbard og Frans Josefs land. En rask endring av
albedoprosenten i havoverflaten gjorde at vannet ikke lenger
reflekterte sollyset, men slukte det. Og ble varmt. Boringer i
sedimenter på tusen meters dyp hadde avdekket mikrofossiler
som viste at vannet i Arktis for 50 millioner år siden også hadde
vært varmt. Nå var man på vei tilbake igjen. Bare de store
øglene manglet. På én av de 191 øyene som utgjorde Frans Josef
land, hadde Nederland for noen år siden anlagt denne ferieøya,
leid den av russerne, for 50 år. Nieuwe Curacao. Han så igjen på
plakaten. De holdt seg til kolonihistorien, nederlenderne. Et
Karibien look-alike. Et Arktisparadis slik man hadde forestilt seg
det i gamle eventyrromaner, at det langt i nord kunne ligge
glade sivilisasjoner. Og så rasket klimaforandringene på, slik at
Karibiens vegetasjon med litt hjelp kunne plantes på en øy i
arkipelaget i området mellom Karahavet, Barents-havet og
Nordishavet. Her slo temperaturendringene spesielt heldig ut,
fra grått til grønt, et arktisk-eksotisk rekreasjonssted. For å gi
øya historie og identitet hadde Nederland brukt en av sine
gamle Antiller, fra kysten av Venezuela, som modell.
Klokka på veggen ga et klikk for hvert minutt. Han klødde i
hodebunnen, var fortsatt trøtt, overopphetet og uopplagt. Ja, ja.
Han går ut på gangen med bunken under armen. Pierre, som
hadde beholdt sin franske iver, selv etter så mange år her oppe i
nord, hadde igjen byttet ut plakat på kontordøra. Han var en
misjonær for alt mulig fransk. August Renoir. Ingbjørn hadde
sett originalen en gang, på Frick Collection i New York. To
småjenter i brusende kjoler, ute i en grønn, frodig hage, moren
stående litt bak, det hele fremstilt mykt og i mettede farger med
oppløste konturer, slik bare Renoir kunne male. Men øynene til
den lille familien stakk seg ut, boret seg fram. Øynene var
mørke, nesten svarte, som hull i bildet. Renoir, som ellers
unngikk svart, hadde her lagd tre par intenst brennende blikk.
Guiden som hadde vist rundt i Fricks hus ved Central Park
hadde berømmet nettopp dette trekket ved maleriet, ved
originalen som de hadde bak skuddsikkert glass, at blikkene
virket å tilhøre et annet plan i bildet. Men var ikke dette bare en
feil, hadde Ingbjørn tenkt, uten å si det, hadde ikke Renoir bare
malt øynene for harde i konturene, og for mørke i forhold til
bildets øvrige fargelogikk? Øynene skulle vel ikke virkelig
være kull? Dette var Fricks favorittbilde, hadde guiden sagt, og
sett svært kry ut. Ja, fordi industrimagnaten slo seg opp på kull,
hadde Ingbjørn tenkt, på Pittsburgrøyken. Stålmagnaten, den
hemningsløse fabrikkeieren, ingen stoppknapp, den helt
naturlige utviklingen. Under en demonstrasjon hadde Frick satt
soldater inn, ni arbeidere skutt, maskinene kunne ikke stoppe å
slå. De måtte gå. Det hadde de nå gjort så lenge i USA og den
moderne verden at isbjørnene fikk blå øyne. Hvis det var noen
sammenheng.
Pierre kommer ut av kontoret, med den blanke kaffekjelen,
han plystrer, beveger seg raskt og samtidig uten stress. Han
koker alltid på det lille kjøkkenet på gangen, etter først å ha
kvernet. Pulver- eller filterkaffe er ikke noe for ham. Egenimport
av bønner. Kanskje er det familien som sender til ham. Pierre er
lang, slank og mørk, med en hestehale til å beundre. Ingbjørn
ser at han skal til å si noe, komme med en ironisk kommentar,
en vittighet, men Ingbjørn har ikke tid, peker på armbåndsuret
uten å si ordet: Undervisning.