1. No category

livet
The ky is the el limit!
«Med disse på blir jeg 1,99» skrev Anne Marie og
postet et bilde av sine nye favoritthæler. Da eksploderte
det på Facebook-siden i De Høyes Klubb.
TEKST GRY THUNE FOTO JULIA KRØVEL OG PRIVAT SMINKE PIA RUUD
De Høyes Klubb samlet
i Frognerparken. Fra venstre:
Britt Haneng (1,90 cm), Guri
Hasle (1,80 cm), Hanna Brattsti
(1,84 cm), Vivian Brattsti
Sørensen (1,84), Jorun Katrine Lie
(1,85 cm), Edvarda Eriksen (1,90
cm) og Nina Folkestad Sørensen
(1,81 cm). Foran i midten: Anne
Marie Guldahl Jernquist (1,87).
54
Nr. 38.2015 / kk.no
Nr. 38.2015 / kk.no
55
livet
H
vor stor sprengkraft kan et par høyhælte sko
egentlig ha? Ganske stor.
Det var i 2012 Anne Marie (32) med sine 1,87
centimeter, gikk inn på Facebook-siden De Høyes
Klubb, en klubb for kvinner og menn høyere enn
180 og 195 cm, en klubb hun hadde blitt anbefalt å sjekke ut av en
fremmed dame på butikken, som i et hemmelig fellesskap.
Relativt raskt så Anne Marie at det var en side som lå litt
brakk, men med sin over gjennomsnittlige begeistring for
høyhæla sko, la hun likevel ut et bilde av sitt siste par, et par lekre
løyelsrøde, med teksten «Med disse på blir jeg 1,99». En liten
kommentar bare. Som ikk den stille siden til å eksplodere.
Fra høye damer landet over strømmet det nå inn med
kommentarer. «Wow, at du tør» var hovedbudskapet.
Mange av dem kunne ikke få late nok sko. «Det skulle jeg også
ønske at jeg turde», skriver en annen. Og det er da impulsive
Anne Marie bare plumper uti med det: «Neste gang du
kommer til Oslo skal jeg øve sammen med deg!» Og vips, en
uke senere, møtes 11 vilt fremmede damer i det som skulle bli
klubben Høye Damer i Høye Hæler – i et fellesskap Anne
Marie aldri før har opplevd.
– Det å være 20 centimeter over gjennomsnittet gjør at du
Er det krise, som når
noen skal i bryllup og
trenger å låne et par sko,
stiller folk opp.
Anne Marie Guldahl Jernquist
møtes på en annen måte. Men man måler ikke et menneskes
verdi i centimeter. Da snyter man seg selv for mye, forteller
Anne Marie.
Hvor høy er du? Var ikke dette et spørsmål vi alle stadig ikk
gjennom oppveksten? Allerede ved fødselen veies og måles vi
– og siden er nettopp høyde og vekt noe av det første vi legger
merke til ved andre.
– Hvorvidt man som kvinne er «passe høy» eller «for høy»,
handler mye om relasjonen mellom menn og kvinner. Er HUN
høyere enn HAM, skal det mer til for at den spesielle kontakten
oppstår: opplevelsen av at det klafer mellom dem, blir
forsyrret, forteller Hanne Haavind, professor ved Psykologisk
institutt ved Universitetet i Oslo, som også poengterer dette:
Selv om vi ønsker oss likestilte partnere, sitter det sterkt i oss
kvinner å velge en partner som er høyere enn oss, mens menn
foretrekker kvinner som er lavere.
Allerede i barnehagen skilte Anne Marie seg ut: Alltid
et hode høyere enn alle andre. Som 12-åring var hun 1,83
og måtte kjøpe klær i voksenavdelingen. Med en mamma på
56
1,79 som stolt klapret rundt i høye hæler, var høyden likevel
aldri noe hun skammet seg over. Som 15-åring kjøpte hun selv
sitt første par med høye hæler.
Men på skolen skulle alt hun var stolt over, bli brukt mot
henne. Anne Marie var oppdratt til å ta ordet, var link på
skolen, elsket bøker og skrev dikt. Raskt ble «intellektuell» et
skjellsord som ble slengt etter henne. Og ikke minst: Alle
kallenavnene som spilte på høyden hennes. «To-tom-ire»,
«Stankelbeinet», «Lyktestolpen».
– Jeg var veldig synlig. Jeg tror høyden min ble et våpen de
brukte mot meg, forteller Anne Marie.
Gjennomsnittshøyden for en norsk dame, er i dag 1,67 cm.
Mens norske menn i snitt rager 179,9 over bakken – nesten 10
centimeter høyere enn hva som var tilfellet i det herrens år 1900,
da snitthøyden på en vernepliktig nordmann ble målt til 170,
skriver forskning.no. Tall på oss damene mangler dessverre, men
det er vel ikke helt på viddene å anta at også vi har vokst oss
høyere. Faktisk er vi skandinaver blant de høyeste i verden, kun
slått av nederlenderne, der mannfolka i snitt er 1,84.
Men kan man bli for høy? Da Anne Marie var 10 år, ble
hendene hennes røntgenfotografert for å stipulere hvor
høy hun kom til bli. Da over 1,80 høy ble anslått, ønsket
sykehuset å ta afære.
Fra 1950-tallet har nemlig hundrevis av norske, høye jenter
blitt hormonbehandlet i et forsøk på å begrense veksten.
«Storhetstiden» for behandlingen var på 1970- og 80-tallet.
I dag er det kjent at den kan gi alvorlige bivirkninger og gi
mulig økt risiko for barnløshet og brystkret.
– Flere av damene i klubben er blitt behandlet med veksthemmende hormoner, og noen av dem er nå ufrivillig barnløse,
forteller Anne Marie — som selv vokste for fort til å bli
behandlet, og som uansett ville ha takket nei.
Men fortsatt ber foreldre om vurdering av slutthøyden til sine
jenter, mellom 50 og 100 henvendelser årlig, anslår Pétur B.
Júlíusson, overlege ved seksjon for endokrinologi og metabolisme ved Haukeland universitetssykehus.
– Tidligere ble behandling vurdert om jentas høyde ble
stipulert til å bli 1,80. I dag går grensa ved 1,86 — «eller helst
ikke», som overlegen sier det.
– Hva tenker du om det som kommuniseres til jentene med
en slik behandling, at de er FOR høye?
– Det skal vi leger ikke gjøre. Noen har påpekt at det var
en hel generasjon av leger som var med på å sykeliggjøre høyde, men det gjør vi ikke lenger, sier Júlíusson, og
understreker at siden 2013 har legene ikke anbefalt hormonell
behandling, men at man i dag i unntakstilfeller heller begrenser
høyden med et kirurgisk inngrep av vekstlinjene.
Anne Marie sier det slik:
– Jeg er høy, jeg er ikke for høy. Jeg tenker at vi er vekstpriviligerte.
Men prisen hun har betalt for mobbingen, har vært høy. Ved
en anledning skal hun ha blitt slått med istapper i ansiktet. Da
løp hun alle de tre kilometerne hjem. Verst var likevel den
psykiske mobbingen. Og den iskalde utestengelsen.
– Jeg ble mer og mer sjenert, innesluttet og forsiktig. Jeg gikk
med knyttede never ut hele ungdomsskolen. Jeg dagdrømte om at
noen skulle komme og redde meg ut. At noen kunne si at dette
bare var en fantasi, at nå begynner livet ditt, forteller Anne Marie.
Da hun ylte 20 var det lite igjen av jenta som en gang tok så
mye plass.
Nr. 38.2015 / kk.no
– Jeg elsker høyden min.
Føler folk seg truet av den,
er det deres problem, ikke
mitt, sier 1,87 høye Anne
Marie Guldahl Jernquist (32).
Nr. 38.2015 / kk.no
57
livet
12 år, 1,83 høy - og glad.
Mot slutten av barneskolen
fikk hun tre gode
venninner i klassen sin, her
er en av dem. – Livet er
ikke svart hvitt, sier Anne
Marie.
– Tenk om de hadde satt
meg på en hormonkur. Da
hadde aldri Høye Damer
i Høye Hæler blitt til, sier
Anne Marie, her 15 år.
– Jeg følte jeg hadde mistet meg selv og all kunnskapen jeg en
gang hadde hatt, forteller hun.
Men aller verst var dette:
– Jeg følte at jeg ikke var verdt noe mer.
Hun gikk inn i en depresjon den gangen. Det var
gjennom langvarig terapi hun kom seg opp fra kne­
stående. I 2009, 26 år gammel, kjente hun for første gang en
syrke i seg selv som var urokkelig.
Det er med mobbehistorien i bagasjen at nettopp det aller
første møtet mellom Anne Marie og noen av medlemmene
i Damer med Høye Hæler blir et møte hun aldri glemmer.
Hun sto alene på Egertorget og ventet den gangen, som vanlig
ragende et hode høyere enn alle andre. Men med ett ser hun et
ansikt på sin egen høyde. Så et til. Og enda et. Fra hele Norge
kommer de, med høyden som eneste felles utgangspunkt.
Sammen er de 11 damer, alle over 1,80 høye. Og for først
gang sitt liv er hun ikke lenger den eneste som skiller seg ut.
– Det var litt uvirkelig. Den følelsen både av at så mange
fremmede damer stilte opp slik på impuls, og syrken ved
å gå i lokk nedover Karl Johan, var veldig god. Det var
stort, forteller en glad Anne Marie.
Og her vi sitter i Frognerparken, gjentar historien seg. For slik
er det blitt: Når Anne Marie spør om hjelp, som når KK ønsker
foto av lere av medlemmene i Høye Damer i Høye Hæler, da
stilles det opp. En snau time tok det henne å hanke inn sju
syhøye damer fra ymse kanter av landet. Og nå toger de inn,
den ene høyere enn den andre, og med ett er KKs utsendte,
med sine 1,56 meter, Frognerparkens laveste punkt.
Sju raske samtaler senere, kan deres historier oppsummeres slik:
Flere av damene er også blitt mobbet for sin høyde. Men de leste er
i dag stolte over alle sine centimeter. Nesten alle er racere til å sy sine
58
egne klær! Alle sliter med å inne klær og sko som passer og etterlyser
en butikk i Norge hvor man får kjoler og bluser som har livet og
sømmene på riktig sted for dem som er over 1,80, bukser som er
lange nok – og strømpebukser som ikke stopper allerede ved knærne.
Anne Marie oppsummerer tiden som klubbleder for landets
høyeste damer slik:
– Det har gått over all forventning. Det er et utrolig samhold.
Alle ønsker å hjelpe til. Er det krise – som når noen skal
i bryllup og trenger å låne et par sko – stiller folk opp. Det er
den gode sirkelen. Når alle gir, så får man så mye tilbake.
For ire år siden ble Anne Marie selv mamma til en
jente, også hun født lengre enn gjennomsnittet. Er det noe
hun er opptatt av, er det å formidle sin høydestolthet til datteren.
Hun har hørt lere historier om foreldre som har kommet på
helsestasjonen med sitt høye barn og blitt møtt av helsesøster
med at «dette MÅ vi følge med på».
– Jeg synes det er skremmende. Som foreldre til høye barn er det
utrolig viktig hva man forteller barnet, understreker Anne Marie.
I dag er innsikten fra den tunge tiden i terapi blitt verdifull.
– Mentalisering var noe av det viktigste terapien lærte meg. Det
er lett å tenke at alle tenker negativt om deg, men stort sett tenker
ikke folk det du tenker at de tenker. Jeg tror mange forveksler
fascinasjon og beundring med negativitet, mener Anne Marie.
Hennes aller viktigste budskap til sine høyreiste klubb­
medlemmer, er dette:
– Tør å eie din egen kropp! Man måler ikke et menneskes verdi
i centimeter.
Så hvor stor sprengkrat kan et par høyhælte sko egentlig ha?
Ganske stor.
Jeg ble mer og mer
sjenert, innesluttet og
forsiktig.
Anne Marie Guldahl Jernquist om ungdomstiden
– Nå hører jeg om lere som har målt seg på nytt og blitt et par
centimeter høyere – fordi de ikke går lute lenger. Nå eier de
kroppen sin. Det er så mye rørende historier. Det er mange som
deler mye med meg på godt og vondt, sier Anne Marie og
forteller historien om Guri som etter å ha meldt seg inn i HDIHH
for aller første gang turde å ta på seg høye hæler, i en alder av 56.
Og som på dager der det letteste bare er å ta litt mindre plass og
la de høye hælene bli igjen hjemme, alltid tenker på hva Anne
Marie ville ha gjort – og tar dem på.
– Da gråter jeg. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha så
stor efekt på så mange. Det største er fellesskapet. Det ikke
lenger å føle seg så annerledes.
[email protected]
Kilder: forskning.no, nrk.no, morgenbladet.no, varden.no
Nr. 38.2015 / kk.no