2013-Seilas nr 6
Langtur Tekst og foto: Johan J.Petersen Forfatteren Hlangsomt VOR kan man seile? Å bruke to måneder på 150 nautiske mil, gir fordypning i farvannet man seiler i og med familien man er om bord. T re ganger tidligere har jeg seilt langs Sør-Europas atlanterhavskyst. Eller snarere forbi. Området har hovedsakelig vært en distanse å tilbakelegge, på vei mot de egentlige og interessante målene som har vært definert til å begynne på andre siden av Atlanteren. De 6–700 n milene mellom Nord-Spania og Gibraltar har vært kategorisert som en variant av Syden som det har vært lett å seile forbi. Riktignok har de få stedene 56 | Seilas nr. 6 2013 jeg av praktiske årsaker likevel har vært innom, som La Coruna og Porto, vært overraskende kule. Og forrige gang jeg var på havseilas langs den iberiske kysten, på sent 1990-tall, hadde jeg hengt over kartene og sett på øyene og fjordene og tenkt at dette faktisk måtte være genialt seilerfarvann. Og jeg kjente på den irriterende følelsen av å kanskje seile forbi en spennende geografi, og sikkert fine folk, uten å kunne utforske det selv. Når vi nå så at vi kunne få til 4–5 måneders kontinuerlig familieseilas, og skøyta vår «Christiania» lå lagelig til i Irland, var den iberiske atlanterhavskysten et opplagt valg. Sameiet RS 10 «Christiania» «Christiania» er i dag et familieprosjekt for tre brødre med familier. En av fordelene med sameie er muligheten for å lage stafett-etapper som gjør at rekkevidden blir brukbar selv i vanlige ferieperioder. Dermed seilte vi henne over Nordsjøen, gjennom Skottland i Irland i 2011, på en familieseilas med ganske god tid. En annen mulighet for å forlenge sommerrekkevidden er å forlate båten i fremmed havn. Etter sommeren 2011 la vi henne igjen i Sør-Irland. Når min kjernefamilie deretter fant ut at vi kunne og burde dra på litt skikkelig tur med start sommeren etter (perfekt alder Johan J. Petersen har tidligere blant annet seilt «Sorgenfri» rundt jorden, «Christiania» til Russland, Grønnland og Svalbard, og museumsskøyta «Stavanger» langs norskekysten. Han jobber for Redningsselskapet og Bellona. På familietur til Afrika FREMMED KYST: Mesteparten av Marokkos atlanterhavskyst er endeløse strender. på barna, mulig med noen måneders fravær fra jobb), lå skøyta godt plassert. Geografien fra Sør-Europakartene kom frem i minnet igjen. Dette var anledningen til få utforsket og dratt innom øyene og havnene jeg tidligere hadde seilt forbi, og det var anledningen til å bruke et lite halvår på å seile en distanse som kan passeres på en uke ellers – og se hvor langsomt og dermed hvor langt (eller kort) sørover vi kunne seile. Vi ville seile på en måte som gjorde det mulig for en liten familie med to voksne og barn på 8 og 10 år å håndtere en 30 tonns gammel redningsskøyte, seile i et tempo som barn er fornøyd med og ha tid, rom og muligheten til å utforske hver eneste lille havn i Galicia. Bretagne Vi overtok «Christiania» i Brest, der det var gigantfestival for tradisjonsbåter. Det var suverent spektakulært, men det var kanskje mer av et voksenprosjekt enn et barneprosjekt. Deretter fortsatte vi noen uker videre langs Bretagne, frem til byen Vannes og øya Belle Ile. I denne startfasen hadde vi besøk og mannskapshjelp fra andre seilende barnefamilier. Over Biskaya var Helene Nyen, Truls Antonsen og barna Edvard og Ada mannskap. Vi hadde kulingkryss i starten, siden vindstille, og det siste døgnet hard, rask og rullende medvind. Fire nokså slitne, men stolte barn kunne dermed sette føttene i land i Spania etter å ha krysset Biskaya-bukta på egen kjøl. Det strålende mannskapet reiste hjem fra La Coruna. Frem til dette tidspunktet hadde det føltes ut som en nokså vanlig ferieseilas, slik vi hadde gjort mange ferier før med flere seileog barnevenner om bord. Nå skulle vi over i en ny fase med bare kjernefamilien om Seilas nr. 6 2013 |57 Langtur Bildetekst Hopp i havet HAVBAD: Det er en spesiell opplevelse å hoppe i havet – midt ute på havet. Saltvann! VAnn- 0G BÅTBANE: Der er moro å være under veis når det er som å være om bord i en berg- og dalbane. ventetid: Noe må man finne på mens man venter på tidevannet. SKOLETIMER: Skole og praksis gikk hånd i hånd . SJØMANNSKAP: Knop og gordiske knuter må den kunne som god sjømann skal bli! forbi havner og ankringsplasser som sikkert også hadde vært et eventyr. Noen seilere blir i Galicia i årevis, og det er lett å skjønne hvorfor. Å håndtere en skøyte bord. Vi skulle ha tid i havn og besøke kanskje rare havner. Det ville bli hverdag med skole og undervisning og vanlig familieliv. Og de neste månedene skulle vi ikke seile mer enn 150 nm kystlinje, så vi måtte ha ekstremt god tid. For mye – lurte vi på? «Hvor lenge er det igjen» Det er yngstedatter Anna som spør. «Hvor er det vi skal da Anna?», svarer Gro. «Til Finisterre», svarer 8-åringen. «Hvor langt er det igjen dit da», spør jeg. «Hvor er vi på kartet», spør hun. «Her», peker jeg. Hun bruker passeren og tar ut et par mil og tråkler ruten rundt kappet og inn i fjorden og fiskehavnen Finisterre. «Det er 20 mil dit. Hvor fort seiler vi?». «Fem knop». FRIMINUTT: Friminuttene tilbringes på en annen måte enn på skolen. 58 | Seilas nr. 6 2013 «Blir det fire timer?», spør hun triumferende. 20 mil i havbølger er også en distanse som kan tære på barnetålmodigheten. Men etter noen uker har vi lært oss at alt går lettere dersom de selv har satt kursene og regnet distansene og hjulpet til med å heise anker og sette seilene. En av grunnene til at vi ville dra på familieseilas nå var barnas alder. De er store nok til at de kan få med seg erfaringene videre, men små nok til at ikke skolearbeidet blir så omfattende at det opptar en vesentlig del av tiden og kreftene. Vi har også lært at skolearbeidet går lettere når vi kan koble fagene til livet og opplevelsene om bord. I navigasjon er det mye matte. Dagbok og loggbok er god norsk. Og engelsk er utrolig nyttig for å få seg kompiser fra de andre båtene med barn om bord. Eldstedatter Embla syntes å ha lært seg språket flytende etter de første intense dagene med engelsktalende båtunger. Historie er kysten full av, her seilte romerne og bygde det fyret, der er den kristne verdenens tredje helligste kirke, her ankret skipet til Columbus da det kom hjem etter oppdagelsen av «India». Gym er det nok av hver dag. Sløyd? Vel – vi seiler på en trebåt som skal vedlikeholdes. Kunst og håndtverk? Det er mange knuter som skal slås i en gaffelrigg. Innenlandstur til Santiago ga muligheter til innsikter i den katolske kirke historien, Orestes varme kilder ga kunnskap om jordplater og geologi. Vi l lærer også at Galicia faktisk er et eventyr. Særlig i fiskehavnene er stemningen god og galicierne kule. Men tre dager i den nydelige fiskelandsbyen Finisterre, der flåten av galiciske trefiskebåter suser ut og inn og bort og frem og fisken ros i land med jolle og losses for hånd, der pilgrimmene trasker forbi for å brenne sokkene sine ved fyret og blekkspruten serveres i alle former, er egentlig ikke nok. Og bare i denne «ria’en» er det et større antall gode havner med potensiale. Så mange at vi fort oppdager at vi stadig må seile Å få til seilingen med bare kjernefamilien om bord blir en tilfredstillende hverdagsutfordring. Som gammel redningsskøyte er «Christiania» et tungt, tradisjonelt fartøy. Selv om skøyta er ytterst funksjonell, og for eksempel gaffel-ketch-riggen med mange små seil gjør det relativt lett å håndtere duken, er det åpenbart at en del operasjoner krever mer enn på en moderne seilbåt. Men det funker også nå, selv om det krever en del av barna også, virker det som de setter pris på at de faktisk trengs. Det er ikke kosmetikk eller for å aktivisere dem at vi ber Embla holde kursen mens vi andre heiser seil. Det er ikke for å være snille at Anna får heise fokka. FAMILIEN: Fire måneders familieseilas ga mersmak for familien Petersen. Ellers ville den ikke ha kommet opp omtrent samtidig med storseilet. Alle må bidra for at skuta skal gå, og den reelle opplevelsen av å være til nytte, syntes det som om barna vokste på. «Christiania» hadde overvintret i Irland siden året før, og den grønne øya hadde satt sine konkrete spor om bord. Regnet hadde vært såpass jevnt sildrende at det hadde begynt å vokse grønske på dekk, og det hadde vi aldri opplevd før. Regn og fuktighet hadde også sørget for at det ikke hadde vært mulig å få gjort en meningsfull vårpuss. Så vi hadde en del og ta igjen. En normaldag i Galicia begynte med to-tre timers skolearbeid. Deretter var det «båtskole» eller båtpuss. Jentene fikk først ansvaret for å pusse og olje hver sin dekkskasse. Det tok noen dager. Deretter stod rekker, rundtholdt og master for tur. Heldigvis er de klatreglade, og Embla gjorde strålende arbeid med også å olje stormasten. Så var det resten av dagen. Tur, bading, svømming? Etter noen uker på egenhånd møtte vi de første andre båtene med jevnaldrende om bord. Svenske «Meribelle» og tyske «Satu». Vi slår følge. I tillegg til alle andre trivelige faktorer, blir det ikke lenger noe tema at barna syns vi skulle blitt der lengre. Hvorfor skal vi dra? «Meribelle» skal dra. Opp med ankeret! På de mer beskyttede ankerplassene kan vi legge oss longside, og barnas energi når nye nivåer. Det blir barnebytter på overnatting, hele ungeskokken på picnic på stranden på egenhånd. Sammen snegler vi oss fort ned til neste «ria» og havnene Muros, Cabo Cruz, Pobra de Caraminal og Combarro, og øyene Ons og Cies. Porto Det er forbausende mange utbygde marinaer i Galicia. Men i tillegg til at det koster skikkelige penger å bruke dem, trives vi bedre på andre plasser. I Galicia var det stort sett mulig å finne ankerplasser, og tidvis også kaiplass i fiskehavnene. I Porto, dit vi kom etter en rolig nattseilas fra Galicia, var vi derimot redd for at vi måtte ta til takke med en marina. Losboka var krystallklar på at det er eneste alternativet i dag. Men siden jeg hadde ligget på kai i gamlebyen for 15 år siden, gikk vi opp elven og inn i området jeg husket. Samme sted som sist er det en lang ledig plass, og de vi snakker med på kaia, ønsker velkommen. Å ligge fortøyd med gammel båt i en uke på gammel steinkai midt i en svingende historisk by, føles riktig. Siden seilte vi direkte rundt Portugals hakespiss, og helt frem til våtmarkene i Faro i et strekk. Det er bedre å bruke god tid på få steder enn lite på Seilas nr. 6 2013 |59 Langtur BILOGITIME: Biologitimene blir mer interessante når dyrene man leser om, er virkelige. ELVETUR: Det var spennende å dra på elvetur innover i landet i Bretagne. mange, tenkte vi etter hvert. I Faro bestemte vi oss i tillegg for å omprioritere, og vi droppet tanken på å seile innover i Middelhavet. Ikke lenger enn til Gibralter, ellers ville det gå altfor fort. Dette ga muligheten til en skikkelig innlandstur – på vann. Vi oppdaget at elven fra innlandsbyen Sevilla er navigerbar. 50 n mil og en lang dags seilas inn (og ut), men det var fryktelig verdt det. Her var det rester av maurisk sivilisasjon og arkitektur, og i dag tyrefektingog flamencohovedstad. Barna lekte seg gjennom alle rommene i slottet til Ferdinand og Isabella, kranglet med faren sin om tyrefektning og etikk, og de lærte å bestille tapas på spansk. Det var knallvarmt, men «Christiania» lå godt fortøyd ved en jaktklubb med svømmebasseng midt i byen. Afrika Beslutningen om å ikke seile innover i Middelhavet muliggjorde en plan om å seile litt skikkelig til Afrika. Det ville gi nye dimensjoner til historieundervisningen; viktige deler av den spanske historien hadde sin opprinnelse i Afrika. Hvorfor ikke se det med egne øyne? Det er generelt mulig å seile til flere nordafrikanske land, men 60 | Seilas nr. 6 2013 det hadde vært en turbulent tid mange steder og situasjonen var relativt uoversiktlig. Algerie har lenge vært vanskelig å besøke. Libya likeså. Tunisia var for langt unna. Marokko var dermed både nærmest og enklest, og vi bestemte oss for å seile til Marokkos atlanterhavsside. Seilerfamilien Arisholm/Devold med barna Arthur og Georg mønstret på i Gibraltar. Første stopp var Tanger. Det er en stor ferge- og fiskehavn, men vi visste at det kunne være vanskelig å få plass der i det hele tatt, ryktebørsen (riktignok ikke særlig stor eller oppdatert, det er underlig få båter i området som krysser Gibraltarstredet) i Spania og Gibraltar fortalte at flere båter i de senere årene er blitt avvist under begrunnelse at det ikke fantes plass. Men vi seilte inn og la oss til å drive med alle barna på dekk. «Christiania» fikk plass utenpå en slepebåt, og vi kunne sett kursen mot den eldgamle medinaen i den berømte frihavnen. «When in Rome…» Medinaene i de gamle byene er et nydelig mylder i smale gater. Smeder, vevere, syere, snekkere og andre dyktige håndverkere har verksted på gaten. I Fez drives de berømte garveriene rent manuelt, og varetransporten foregår med esler ettersom gatene er for trange for biler. Moskeene og andre gamle bygninger har ofte de samme arkitektoniske detaljene som vi var blitt kjent med i Spania. I de tradisjonelle marokkanske byene dekker jentene til armer og ben slik de lokale gjør, og de får komplementer for sin respektfullhet. Barna lærer om islam, om fattigdom, men også om hva man faktisk kan klare seg med. De får bo i en riad i Fez og ser lokale karer i Rabat putte en levende sau inn i bagasjerommet som en del av forberedelsene til id. Marokko er et fungerende og på en del måter ganske moderne land. Strendene er minst like flotte som i Spania, men de er urstrender i den forstand at de ikke er regulert og renset for småstein og drivgods. Det prutes og smiles, og selv om det byråkratiske regimet er omfattende, Alle i arbeiD: Å seile en skøyte innebærer at det er oppgaver til alle. vindstille: Havet kan også fortone seg på denne måten. ingene blitt så store at det brøt farlig og jevnt i innseilingen til Boregreg. Tilbake i Gibralter med fish & chips og rare aper, kom tiden for å avslutte familieseilasen. Til tross for ganske små geografiske distanser langs kystene, hadde vi logget rundt 2000 nm. Vi hadde seilt langsomt, men likevel forbi mangt og fint. Vi hadde kortet inn distansen, men kunne likevel brukt mye lengre tid på disse områdene. Det er det da også noen som gjør; i Faro møtte vi seilere som hadde vært i området i bortimot ti år… Så egentlig var det kun en gammel lærdom vi lærte om igjen: Jo lenger tid du er på et sted, desto flere bra folk møter du og jo mer interessant blir det å være der. Jo flere stier du har gått, desto bedre blir du klar over alle de andre. Jo flere små havner du stopper i, desto flere havner blir du anbefalt. Også denne seilasen ble et kompromiss mellom alt vi gjerne ville gjøre og en tilmålt tid. Men viktigst: om det går fort eller langsomt: Å seile på egen kjøl på fremmede kyster er et utrolig meningsfylt og privilegert liv. I midten av november reiste Gro og barna hjem. Nytt voksent mannskap mønstret på. Før hele seilasen var slutt gjenstod et siste legg: Afrika til Oslo med mål om å rekke hjem til jul. Dine www.hqhh.de 01/2013 Trangt og grunt møtte vi aldri myndighetespersoner som var vrange. Marokko viser seg å være et udramatisk, deilig møte med Afrika. Det er lenge siden sjørøverne fra piratrepublikken Bouregreg gjorde området utrygt. Tid er også presisjon, man er prisgitt havnekonstruksjoner og naturkrefter. Med unntak av Tanger hadde de andre havnene vi besøkte; Asilah, Media/Kenitra og Rabat, en felles reell utfordring: Havnene ligger rett mot Atlanterhavet, og det er grunne områder, en «bar» foran innseilingene. Det er såpass grunt at det kan bryte dersom det er lavvann, eller når dønningene er større enn to meter. Størrelsen på dønningene bestemmes ofte av vind og uvær langt av gårde, så det holder ikke å ha oversikt på det lokale været. Alt dette betyr at timingen er avgjørende for å få båten trygt i havn. Det ble fortalt flere historier om båter som var blitt overrasket av brytende bølger, som mistet styringen og var blitt knust mot land. Vi traff godt alle stedene, ventet tidvis noen timer på høyvann, kom inn dit vi ville og hadde ikke dramatiske episoder. Vi var også nokså heldige, dagen etter at vi hadde ankommet elven Bouregreg og hovedstaden Rabat, var det to langseilere som ikke kunne seile inn i elvehavnen. På grunn av uvær langt av gårde var dønn fordele ved forsikring hos DEN10083 RABAT: Havnene på Afrika-kysten ligger rett mot Atlanterhavet og farvannet er grunt. Pantaenius Hjælp ved uheld Du har behov for bugsering til nærmeste værft? Pantaenius overtager omkostningen dog begrænset op til DKK 37.500,00! Inspektionsomkostninger Du har haft en grundstødning og vil have bunden inspiceret? Pantaenius dækker inspektionen uden selvrisiko! Kontakt os Har du spørgsmål til dine forsikringer? Du kan ringe +45-9751 3388 eller skrive til os på e-mail [email protected] Ingen selvrisiko Indbrud, transportskade, brand, lynnedslag eller totalskade? Ved disse skadesårsager er der ingen selvrisiko hos Pantaenius! Tyskland · Storbritannien · Monaco · Danmark · Østrig Spanien · Sverige · USA · Australien Østerbro 11 · 7800 Skive · Tel. +45-9751 3388 · [email protected] www.pantaenius.no Seilas nr. 6 2013 |61
© Copyright 2024