2013-Seilas nr 6

Langtur
Tekst og foto: Johan J.Petersen
Forfatteren
Hlangsomt
VOR
kan man seile?
Å bruke to måneder på 150
nautiske mil, gir fordypning i
farvannet man seiler i og med
familien man er om bord.
T
re ganger tidligere har jeg
seilt langs Sør-Europas
atlanterhavskyst. Eller snarere
forbi. Området har hovedsakelig
vært en distanse å tilbakelegge,
på vei mot de egentlige og interessante målene som har vært
definert til å begynne på andre
siden av Atlanteren. De 6–700 n
milene mellom Nord-Spania og
Gibraltar har vært kategorisert
som en variant av Syden som det
har vært lett å seile forbi.
Riktignok har de få stedene
56 | Seilas nr. 6 2013
jeg av praktiske årsaker likevel
har vært innom, som La Coruna
og Porto, vært overraskende
kule. Og forrige gang jeg var på
havseilas langs den iberiske
kysten, på sent 1990-tall, hadde
jeg hengt over kartene og sett på
øyene og fjordene og tenkt at
dette faktisk måtte være genialt
seilerfarvann. Og jeg kjente på
den irriterende følelsen av å
kanskje seile forbi en spennende
geografi, og sikkert fine folk,
uten å kunne utforske det selv.
Når vi nå så at vi kunne få til
4–5 måneders kontinuerlig
familieseilas, og skøyta vår
«Christiania» lå lagelig til i
Irland, var den iberiske atlanterhavskysten et opplagt valg.
Sameiet RS 10 «Christiania»
«Christiania» er i dag et familieprosjekt for tre brødre med
familier. En av fordelene med
sameie er muligheten for å lage
stafett-etapper som gjør at
rekkevidden blir brukbar selv i
vanlige ferieperioder. Dermed
seilte vi henne over Nordsjøen,
gjennom Skottland i Irland i
2011, på en familieseilas med
ganske god tid.
En annen mulighet for å
forlenge sommerrekkevidden er
å forlate båten i fremmed havn.
Etter sommeren 2011 la vi
henne igjen i Sør-Irland. Når
min kjernefamilie deretter fant
ut at vi kunne og burde dra på
litt skikkelig tur med start
sommeren etter (perfekt alder
Johan J. Petersen har tidligere blant
annet seilt «Sorgenfri» rundt
jorden, «Christiania» til Russland,
Grønnland og Svalbard, og
museums­skøyta «Stavanger»
langs norskekysten. Han jobber for
Redningsselskapet og Bellona.
På familietur
til Afrika
FREMMED KYST:
Mesteparten av
Marokkos atlanterhavskyst er
endeløse strender.
på barna, mulig med noen
måneders fravær fra jobb), lå
skøyta godt plassert.
Geografien fra Sør-Europakartene kom frem i minnet
igjen. Dette var anledningen til
få utforsket og dratt innom
øyene og havnene jeg tidligere
hadde seilt forbi, og det var
anledningen til å bruke et lite
halvår på å seile en distanse som
kan passeres på en uke ellers –
og se hvor langsomt og dermed
hvor langt (eller kort) sørover vi
kunne seile. Vi ville seile på en
måte som gjorde det mulig for
en liten familie med to voksne
og barn på 8 og 10 år å håndtere
en 30 tonns gammel redningsskøyte, seile i et tempo som barn
er fornøyd med og ha tid, rom
og muligheten til å utforske hver
eneste lille havn i Galicia.
Bretagne
Vi overtok «Christiania» i Brest,
der det var gigantfestival for
tradisjonsbåter. Det var suverent
spektakulært, men det var
kanskje mer av et voksenprosjekt enn et barneprosjekt.
Deretter fortsatte vi noen uker
videre langs Bretagne, frem til
byen Vannes og øya Belle Ile.
I denne startfasen hadde vi
besøk og mannskapshjelp fra
andre seilende barnefamilier.
Over Biskaya var Helene Nyen,
Truls Antonsen og barna Edvard
og Ada mannskap. Vi hadde
kulingkryss i starten, siden vindstille, og det siste døgnet hard,
rask og rullende medvind. Fire
nokså slitne, men stolte barn
kunne dermed sette føttene i
land i Spania etter å ha krysset
Biskaya-bukta på egen kjøl.
Det strålende mannskapet
reiste hjem fra La Coruna. Frem
til dette tidspunktet hadde det
føltes ut som en nokså vanlig
ferie­­seilas, slik vi hadde gjort
mange ferier før med flere seileog barnevenner om bord.
Nå skulle vi over i en ny fase
med bare kjernefamilien om
Seilas nr. 6 2013 |57
Langtur
Bildetekst
Hopp i havet
HAVBAD: Det er en spesiell opplevelse å
hoppe i havet – midt ute på havet.
Saltvann!
VAnn- 0G BÅTBANE: Der er moro å
være under veis når det er som å være
om bord i en berg- og dalbane.
ventetid:
Noe må man
finne på
mens man
venter på
tidevannet.
SKOLETIMER:
Skole og praksis
gikk hånd i hånd
.
SJØMANNSKAP: Knop
og gordiske knuter må
den kunne som god
sjømann skal bli!
forbi havner og ankringsplasser
som sikkert også hadde vært et
eventyr. Noen seilere blir i
Galicia i årevis, og det er lett å
skjønne hvorfor.
Å håndtere en skøyte
bord. Vi skulle ha tid i havn og
besøke kanskje rare havner. Det
ville bli hverdag med skole og
undervisning og vanlig familieliv. Og de neste månedene
skulle vi ikke seile mer enn 150
nm kystlinje, så vi måtte ha
ekstremt god tid.
For mye – lurte vi på?
«Hvor lenge er det igjen»
Det er yngstedatter Anna
som spør.
«Hvor er det vi skal da
Anna?», svarer Gro.
«Til Finisterre», svarer
8-åringen.
«Hvor langt er det igjen dit
da», spør jeg.
«Hvor er vi på kartet», spør
hun.
«Her», peker jeg.
Hun bruker passeren og tar ut
et par mil og tråkler ruten rundt
kappet og inn i fjorden og fiskehavnen Finisterre.
«Det er 20 mil dit. Hvor fort
seiler vi?».
«Fem knop».
FRIMINUTT: Friminuttene tilbringes på en annen måte enn på skolen.
58 | Seilas nr. 6 2013
«Blir det fire timer?», spør
hun triumferende.
20 mil i havbølger er også en
distanse som kan tære på barnetålmodigheten. Men etter noen
uker har vi lært oss at alt går
lettere dersom de selv har satt
kursene og regnet distansene og
hjulpet til med å heise anker og
sette seilene.
En av grunnene til at vi ville
dra på familieseilas nå var barnas
alder. De er store nok til at de kan
få med seg erfaringene videre,
men små nok til at ikke skolearbeidet blir så omfattende at det
opptar en vesentlig del av tiden
og kreftene. Vi har også lært at
skolearbeidet går lettere når vi
kan koble fagene til livet og
opplevelsene om bord.
I navigasjon er det mye matte.
Dagbok og loggbok er god norsk.
Og engelsk er utrolig nyttig for å
få seg kompiser fra de andre
båtene med barn om bord.
Eldstedatter Embla syntes å ha
lært seg språket flytende etter de
første intense dagene med
engelsktalende båtunger. Historie
er kysten full av, her seilte
romerne og bygde det fyret, der
er den kristne verdenens tredje
helligste kirke, her ankret skipet
til Columbus da det kom hjem
etter oppdagelsen av «India».
Gym er det nok av hver dag.
Sløyd? Vel – vi seiler på en
trebåt som skal vedlikeholdes.
Kunst og håndtverk? Det er
mange knuter som skal slås i en
gaffelrigg. Innenlandstur til
Santiago ga muligheter til
innsikter i den katolske kirke­
historien, Orestes varme kilder
ga kunnskap om jordplater og
geologi.
Vi l lærer også at Galicia
faktisk er et eventyr. Særlig i
fiskehavnene er stemningen god
og galicierne kule. Men tre dager
i den nydelige fiskelandsbyen
Finisterre, der flåten av galiciske
trefiskebåter suser ut og inn og
bort og frem og fisken ros i land
med jolle og losses for hånd, der
pilgrimmene trasker forbi for å
brenne sokkene sine ved fyret og
blekkspruten serveres i alle
former, er egentlig ikke nok. Og
bare i denne «ria’en» er det et
større antall gode havner med
potensiale. Så mange at vi fort
oppdager at vi stadig må seile
Å få til seilingen med bare kjernefamilien om bord blir en
tilfredstillende hverdagsutfordring. Som gammel redningsskøyte er «Christiania» et tungt,
tradisjonelt fartøy. Selv om skøyta
er ytterst funksjonell, og for
eksempel gaffel-ketch-riggen
med mange små seil gjør det
relativt lett å håndtere duken, er
det åpenbart at en del operasjoner krever mer enn på en
moderne seilbåt. Men det funker
også nå, selv om det krever en del
av barna også, virker det som de
setter pris på at de faktisk trengs.
Det er ikke kosmetikk eller for
å aktivisere dem at vi ber Embla
holde kursen mens vi andre
heiser seil. Det er ikke for å være
snille at Anna får heise fokka.
FAMILIEN: Fire måneders
familieseilas ga mersmak
for familien Petersen.
Ellers ville den ikke ha kommet
opp omtrent samtidig med storseilet. Alle må bidra for at skuta
skal gå, og den reelle opplevelsen
av å være til nytte, syntes det som
om barna vokste på.
«Christiania» hadde overvintret i Irland siden året før, og den
grønne øya hadde satt sine
konkrete spor om bord. Regnet
hadde vært såpass jevnt sildrende
at det hadde begynt å vokse
grønske på dekk, og det hadde vi
aldri opplevd før. Regn og
fuktighet hadde også sørget for at
det ikke hadde vært mulig å få
gjort en meningsfull vårpuss. Så
vi hadde en del og ta igjen.
En normaldag i Galicia
begynte med to-tre timers skolearbeid. Deretter var det
«båtskole» eller båtpuss. Jentene
fikk først ansvaret for å pusse og
olje hver sin dekkskasse. Det tok
noen dager. Deretter stod rekker,
rundtholdt og master for tur.
Heldigvis er de klatreglade, og
Embla gjorde strålende arbeid
med også å olje stormasten.
Så var det resten av dagen.
Tur, bading, svømming?
Etter noen uker på egenhånd
møtte vi de første andre båtene
med jevnaldrende om bord.
Svenske «Meribelle» og tyske
«Satu».
Vi slår følge. I tillegg til alle
andre trivelige faktorer, blir det
ikke lenger noe tema at barna
syns vi skulle blitt der lengre.
Hvorfor skal vi dra?
«Meribelle» skal dra. Opp med
ankeret!
På de mer beskyttede ankerplassene kan vi legge oss
longside, og barnas energi når
nye nivåer. Det blir barnebytter
på overnatting, hele ungeskokken
på picnic på stranden på egenhånd. Sammen snegler vi oss fort
ned til neste «ria» og havnene
Muros, Cabo Cruz, Pobra de
Caraminal og Combarro, og
øyene Ons og Cies.
Porto
Det er forbausende mange
utbygde marinaer i Galicia. Men
i tillegg til at det koster skikkelige penger å bruke dem, trives
vi bedre på andre plasser. I
Galicia var det stort sett mulig å
finne ankerplasser, og tidvis
også kaiplass i fiskehavnene. I
Porto, dit vi kom etter en rolig
nattseilas fra Galicia, var vi
derimot redd for at vi måtte ta
til takke med en marina.
Losboka var krystallklar på at
det er eneste alternativet i dag.
Men siden jeg hadde ligget på
kai i gamlebyen for 15 år siden,
gikk vi opp elven og inn i
området jeg husket. Samme
sted som sist er det en lang
ledig plass, og de vi snakker
med på kaia, ønsker
velkommen. Å ligge fortøyd
med gammel båt i en uke på
gammel steinkai midt i en svingende historisk by, føles riktig.
Siden seilte vi direkte rundt
Portugals hakespiss, og helt
frem til våtmarkene i Faro i et
strekk. Det er bedre å bruke god
tid på få steder enn lite på
Seilas nr. 6 2013 |59
Langtur
BILOGITIME:
Biologitimene
blir mer interessante når
dyrene man
leser om, er
virkelige.
ELVETUR: Det
var spennende
å dra på elvetur
innover i landet
i Bretagne.
mange, tenkte vi etter hvert. I
Faro bestemte vi oss i tillegg for
å omprioritere, og vi droppet
tanken på å seile innover i
Middelhavet. Ikke lenger enn til
Gibralter, ellers ville det gå
altfor fort.
Dette ga muligheten til en
skikkelig innlandstur – på vann.
Vi oppdaget at elven fra
innlandsbyen Sevilla er navigerbar. 50 n mil og en lang dags
seilas inn (og ut), men det var
fryktelig verdt det. Her var det
rester av maurisk sivilisasjon og
arkitektur, og i dag tyrefektingog flamencohovedstad. Barna
lekte seg gjennom alle
rommene i slottet til Ferdinand
og Isabella, kranglet med faren
sin om tyrefektning og etikk, og
de lærte å bestille tapas på
spansk. Det var knallvarmt,
men «Christiania» lå godt
fortøyd ved en jaktklubb med
svømmebasseng midt i byen.
Afrika
Beslutningen om å ikke seile
innover i Middelhavet muliggjorde en plan om å seile litt
skikkelig til Afrika. Det ville gi
nye dimensjoner til historieundervisningen; viktige deler av
den spanske historien hadde sin
opprinnelse i Afrika. Hvorfor
ikke se det med egne øyne?
Det er generelt mulig å seile
til flere nordafrikanske land, men
60 | Seilas nr. 6 2013
det hadde vært en turbulent tid
mange steder og situasjonen var
relativt uoversiktlig. Algerie har
lenge vært vanskelig å besøke.
Libya likeså. Tunisia var for langt
unna. Marokko var dermed både
nærmest og enklest, og vi
bestemte oss for å seile til
Marokkos atlanterhavsside.
Seilerfamilien Arisholm/Devold
med barna Arthur og Georg
mønstret på i Gibraltar.
Første stopp var Tanger. Det
er en stor ferge- og fiskehavn,
men vi visste at det kunne være
vanskelig å få plass der i det
hele tatt, ryktebørsen (riktignok
ikke særlig stor eller oppdatert,
det er underlig få båter i
området som krysser
Gibraltarstredet) i Spania og
Gibraltar fortalte at flere båter i
de senere årene er blitt avvist
under begrunnelse at det ikke
fantes plass. Men vi seilte inn
og la oss til å drive med alle
barna på dekk. «Christiania»
fikk plass utenpå en slepebåt,
og vi kunne sett kursen mot
den eldgamle medinaen i den
berømte frihavnen.
«When in Rome…»
Medinaene i de gamle byene er
et nydelig mylder i smale gater.
Smeder, vevere, syere, snekkere
og andre dyktige håndverkere
har verksted på gaten. I Fez
drives de berømte garveriene
rent manuelt, og varetransporten
foregår med esler ettersom
gatene er for trange for biler.
Moskeene og andre gamle
bygninger har ofte de samme
arkitektoniske detaljene som vi
var blitt kjent med i Spania.
I de tradisjonelle marokkanske byene dekker jentene til
armer og ben slik de lokale gjør,
og de får komplementer for sin
respektfullhet.
Barna lærer om islam, om
fattigdom, men også om hva
man faktisk kan klare seg med.
De får bo i en riad i Fez og ser
lokale karer i Rabat putte en
levende sau inn i bagasjerommet som en del av forberedelsene til id.
Marokko er et fungerende og
på en del måter ganske moderne
land. Strendene er minst like
flotte som i Spania, men de er
urstrender i den forstand at de
ikke er regulert og renset for
småstein og drivgods. Det prutes
og smiles, og selv om det byråkratiske regimet er omfattende,
Alle i arbeiD: Å seile en skøyte
innebærer at det er oppgaver til alle.
vindstille:
Havet kan
også fortone
seg på denne
måten.
ingene blitt så store at det brøt
farlig og jevnt i innseilingen til
Boregreg.
Tilbake i Gibralter med fish &
chips og rare aper, kom tiden for
å avslutte familieseilasen. Til
tross for ganske små geografiske
distanser langs kystene, hadde vi
logget rundt 2000 nm. Vi hadde
seilt langsomt, men likevel forbi
mangt og fint. Vi hadde kortet
inn distansen, men kunne likevel
brukt mye lengre tid på disse
områdene. Det er det da også
noen som gjør; i Faro møtte vi
seilere som hadde vært i området
i bortimot ti år…
Så egentlig var det kun en
gammel lærdom vi lærte om
igjen: Jo lenger tid du er på et
sted, desto flere bra folk møter du
og jo mer interessant blir det å
være der. Jo flere stier du har gått,
desto bedre blir du klar over alle
de andre. Jo flere små havner du
stopper i, desto flere havner blir
du anbefalt.
Også denne seilasen ble et
kompromiss mellom alt vi gjerne
ville gjøre og en tilmålt tid. Men
viktigst: om det går fort eller langsomt: Å seile på egen kjøl på
fremmede kyster er et utrolig
meningsfylt og privilegert liv.
I midten av november reiste
Gro og barna hjem. Nytt voksent
mannskap mønstret på. Før hele
seilasen var slutt gjenstod et siste
legg: Afrika til Oslo med mål om
å rekke hjem til jul.
Dine
www.hqhh.de 01/2013
Trangt og grunt
møtte vi aldri myndighetespersoner som var vrange.
Marokko viser seg å være et
udramatisk, deilig møte med
Afrika. Det er lenge siden sjørøverne fra piratrepublikken
Bouregreg gjorde området utrygt.
Tid er også presisjon, man er
prisgitt havnekonstruksjoner og
naturkrefter. Med unntak av
Tanger hadde de andre havnene
vi besøkte; Asilah, Media/Kenitra
og Rabat, en felles reell utfordring: Havnene ligger rett mot
Atlanterhavet, og det er grunne
områder, en «bar» foran innseilingene. Det er såpass grunt at
det kan bryte dersom det er
lavvann, eller når dønningene er
større enn to meter. Størrelsen på
dønningene bestemmes ofte av
vind og uvær langt av gårde, så
det holder ikke å ha oversikt på
det lokale været.
Alt dette betyr at timingen er
avgjørende for å få båten trygt i
havn. Det ble fortalt flere historier om båter som var blitt overrasket av brytende bølger, som
mistet styringen og var blitt
knust mot land. Vi traff godt alle
stedene, ventet tidvis noen timer
på høyvann, kom inn dit vi ville
og hadde ikke dramatiske
episoder. Vi var også nokså
heldige, dagen etter at vi hadde
ankommet elven Bouregreg og
hovedstaden Rabat, var det to
langseilere som ikke kunne seile
inn i elvehavnen. På grunn av
uvær langt av gårde var dønn­
fordele ved
forsikring hos
DEN10083
RABAT: Havnene på
Afrika-kysten
ligger rett mot
Atlanterhavet og
farvannet er grunt.
Pantaenius
Hjælp ved uheld
Du har behov for bugsering til
nærmeste værft?
Pantaenius overtager omkostningen
dog begrænset op til DKK 37.500,00!
Inspektionsomkostninger
Du har haft en grundstødning og vil
have bunden inspiceret?
Pantaenius dækker inspektionen
uden selvrisiko!
Kontakt os
Har du spørgsmål til dine
forsikringer?
Du kan ringe +45-9751 3388
eller skrive til os på e-mail
[email protected]
Ingen selvrisiko
Indbrud, transportskade, brand,
lynnedslag eller totalskade?
Ved disse skadesårsager er der ingen
selvrisiko hos Pantaenius!
Tyskland · Storbritannien · Monaco · Danmark · Østrig
Spanien · Sverige · USA · Australien
Østerbro 11 · 7800 Skive · Tel. +45-9751 3388 · [email protected]
www.pantaenius.no
Seilas nr. 6 2013 |61