2013-Seilas nr 9
Navigasjon og sjømannskap Tekst og foto: Johan J.Petersen MUSKELKRAFT: Det er nyttig med muskelkraft om bord i en gammel seilskøyte. Det tredje revet tas inn av Carl Emil, Douglas og Tom. VINTERLIG: I Amsterdam kom den virkelige vinteren. må ned Afrika–Norge på en drøy rundt jorden, seilt Hero 101 «Sorgenfri» Johan J. Petersen har tidligere d, Grønland og Svalbard og slan Rus skøyta «Christiania» til skipper uten motor. Han jobber som «Stavanger» langs norskekysten eiilies fam om lese as 6/2013 kan du i Miljøstiftelsen Bellona. I Seil ne. den enn tur des erle ann helt lasen ned til Afrika. Det var en Hjem til jul De måtte hjem til jul, men først måtte de tilbakelegge 2000 nautiske mil i vinterstormer og iskaldt vær. H aglbygen treffer med full styrke mens vi fortøyer på enden av flytebrygga. Gjennom føyka skimter vi to grønne uniformer med lakksko som vakler mot oss. Haglet spretter mot de blanke skjermene på uniformsluene, den første sklir og går nesten i sjøen idet han klatrer om bord. – Ja takk, absolutt, sier sjefen takknemlig da de blir bedt nedenunder. De setter seg ned og finner frem papirene og datamaskinen. – Do you do this for fun?, er første spørsmål fra det hollandske tollvesenet. Fra Afrika til Oslo Biskaya forover: Tre rev i storseilet og økende vind. Even Dromnes er like blid. 58 | Seilas nr. 9 2013 Vi hadde brukt måneder på familieseilasen sørover. Frankrike, Spania, Portugal og Marokko. Klassisk rolig seilas, bading, snorkling, kulturhistorie og frydefullt barneliv (Seilas 6/2013). Nå var det blitt november og selv i Gibraltar ble det nødvendig å fyre i ovnen. «Christiania» skal hjem til Norge. Feil sesong, feil vei, men heldigvis med sugent mannskap og en solid, gammel redningsskøyte. Man trenger ikke være Einstein for å forutse at det vil bli en grunnleggende annerledes seilas nordover gjennom Europa opp mot jul, enn det var sørover om sommeren. Kone Gro og barna mønstrer av og reiser hjem fra Gibraltar. Ny gjeng mønstrer på. Bror Carl Emil og bror Børre. De kjenner skøyta like godt som meg selv. Douglas Wilmot, Tom Kaasen og Even Dromes er drevne skøyteseilere fra blant annet RS «Stavanger». De to siste skal seile hele veien til Oslo, de andre skal bytte med andre seilervenner etter hvert. Det har vist seg sjeldent enkelt å mønstre førsteklasses mannskap for denne nokså odde seilasen. Jeg synes det er et godt signal at varslet ubehag og utfordringer til sjøs fremdeles er attraktivt. Mine antagelser på forhånd var at første etappe til Marokko og videre til Portugals hakespiss Kapp Sao Vincente burde gå greit. Portugal- og Spania-kysten nordover kunne derimot gå skikkelig trått; der dominerer nordog dermed motvind mesteparten av tiden. Deretter Biskaya, som alltid kan bli hva som helst. Den engelske kanal og Nordsjøen hjem til Norge har sannsynligvis en del medvind, men i desember er det lite lys, kaldt og stor sjanse for mye vind. Hele strekket fra Afrika til Oslo er drøye 2000 nautiske mil, og jeg planlegger å bruke en måned og komme hjem til Oslo til jul. Alle vet at det er optimistisk, og at vi må henge i for å klare det. Et døgn i Tanger i Marokko er en brillefin start på seilasen. Alltid bra å starte med en salutt. Ekte Afrika, en annen verden og til og med knallvarmt. Videre til kapp Sao Vincente går det som forventet veldig greit. Deretter har vi griseflaks: Et lavtrykk ved Azorene gir sønnavind langs Portugal-kysten, og vi kan fortsette på direkten og lense helt opp til Porto i Nord-Portugal – på tre døgn! Et par dagers nordavind gjør at vi med førsteklasses samvittighet kan ta oss en strålende helg i portvinsbyen. Deretter tar ny medvind oss til Bayona i Spania på én dag. Vi ligger godt foran skjema, men får et skikkelig dilemma. Et stort dillemma I havnen i Bayona blåser sjøen hvit, og skummet hoper seg opp i båsene på flytebrygga. Regnet er horisontalt. For femte gang denne dagen rusler vi opp til klubbhuset i marinaen med PC under regnjakka, logger på marinaens nettverk og Passageweathers’ side for Biskaya. Kan vi seile? Hovedmønsteret er det samme som forrige gang vi så for noen timer siden. Det skal blåse sønnavind i flere dager. Det er fint. Men det skal etter hvert blåse mye, en full storm i deler av bukten. Det vil vi helst unngå. Men enda en gang er det store endringer i detaljene. I denne siste meldingen vil stomsenteret og den påfølgende fronten passere noe lenger vest enn vår rute. Seilas nr. 9 2013 |59 Navigasjon og sjømannskap Sol Ved Færder: Kald luft og lav sol ved Færder fyr gir en egen stemning. Rim og røyk: Nydelig morgen ved innseiling i Oslofjorden. Nordover: Even Dromnes og Tom Kaasen holder koken mot Norge. Nordsjøseiling: Det er på en slik dag at en gammel redningsskøyte trives best. Da vi var på disse traktene fire måneder tidligere, var det fullt av seilere overalt. Luften var varm og kursen vår var sørover til herlig tropeliv. Nå er det er slutten av november, og det er kun én annen langseiler i havnen. Australiere, de skal sørover, og det er jo fornuftig. Vi diskuterer selvfølgelig været og utsiktene for avgang. – Det var egentlig mye greiere i gamle dager, før alle disse fancy værmeldingene kom, sier skipperen. – Da så vi på himmelen og sjøen, dro av gårde hvis det så fint god kamerat: Dickinson-ovnen var en populær skipskamerat i Nordsjøen. 60 | Seilas nr. 9 2013 endre mye retning før vi får en direkte treff av ekte storm. Vi har et dillemma med andre ord. I takt med endrede meldinger og de forskjellige faktorene som spiller inn, har jeg allerede svingt frem og tilbake mellom avgang og avholdenhet flere ganger. Vi motorseiler først i rolig motvind med tung gammel sjø. Etter kappet kommer sønnavinden sigende. En økende bris sender oss fint langs det siste kyststrekket og videre ut i Biskaya. Vi har ikke nett på sjøen, men bror Børre har med en satellitt-telefon. Vi har avtalt med Knut Erik at vi skal ringe for den siste væroppdateringen. «No valid account», sier skjermen. Noen hadde visstnok lånt telefonen og regningen var ikke blitt betalt. Nedturen blir ikke veldig stor. «The bless of ignorance» kommer sigende over oss. Vi er på vei, vi har fantastisk vind, vi må takle det som kommer slik det kommer. Første natt er silkeseilas. Medvind, spridd fokk, kuling, ett rev, god sikt. Vinden øker sakte, men jevnt. Om morgenen tar vi et rev til, og ved lunsjtider det tredje og siste. Varslene før vi dro gjør at vi rever ganske tidlig. Farten er likevel fin. Vi oppdager at en søm i storseilet holder på å åpne seg, må ta det ned og sy i noen timer. 30 tonn treverk seiler fremdeles i seks knop på den lille fokka. Skøyta er en drøm, vindroret styrer, egg og bacon på dekk, en øl og sladder i sola, og begge rekkene jevnlig går under vann i unnavindsrullingen. Inn i mørket fortsetter vindøkningen. Bølgene blir større og surfene lengre. Lyden av vinden i riggen får etter hvert den særegne høyfrekvente tonen av ekte storm. Noen av surfene føles som de ikke har tenkt å slutte. 11 knop i lengre perioder. Men rorvakten melder at det ikke er noe problem å holde styringen. Det smeller da seilturens minneverdige bølge velter over akterdekket. Tåpelig nok er ikke hovedluken helt lukket akkurat da. Bra mengder saltvann deiser rett ned på kartbordet og rett i tastaturet på nav-pc-en. Den dør der og da. Papirkartene ellers kan tørkes. Det er en del vannsøl, men ikke noe som er problematisk. Kjølen er tørr. Blir det ikke verre enn dette, vil vi ikke få ekte problemer, og vi gjør fantastisk fart mot målet. Vissheten om at økningen kan fortsette holder likevel adrenalitet oppe. Neste håndteringssteg med denne skøyta, dersom surfene blir for raske og styr ingen problematisk, er å få nesa opp i bølgene ved å legge bi. Vi kjenner at vinden løyer noe. Avslutning ble likevel minneverdig. Jeg våkner av meningsløse bevegelser i båten og lyden av kaos på dekk. – Storseilet er bakk, ropes det. Faen, vi har fått en ufrivillig jibb! Med disse kreftene er det livsfarlig. Frivakten stormer på dekk. Vi lyser i riggen. Storseilet har preventer og står bakk, bølgene er svære, men det blåser bare bris. Vakten har ikke feilstyrt «Christiania» inn i en ufrivillig jibb. Det er fronten som har passert, og vinden har i løpet av sekunder tørnet fra sydvestlig storm til nordvestlig bris. Det betyr at fronten gikk lenger øst enn siste melding, og har akkurat truffet og passert. Det verste er definitivt over. Puh! Vel fremme i Brest er stemningen stor. Vi har allerede gjort halve distansen til Norge i løpet av 12 døgn, ligger ypperlig plassert og bør få god tid videre. Ankerdrammene smaker ypperlig. Douglas, Børre og Carl Emil reiser hjem. Morten Madsø, Terje Smith og Rolf Smedal mønstrer på. Finale: Mannskapet tar julebadet. Tom Kaasen Uvitenhetens velsignelse Tom Kaasen Det er lovende. Men dette gjelder to dager frem i tid, og senest i meldingen utstedt noen timer tidligere, ville stormen få fin fulltreff i forhold til ruten vår. Med andre ord: Tendensen er klar, det skal blåse sønnavind og det skal etter hvert blåse mye. Men retningen og etter hvert posisjonen til stormsenteret kan vi derimot ikke stole på. Vi kan jo bare bli, eventuelt tusle opp til La Coruna? Ja, det kan vi. Men likeså sikkert som det skal blåse sønnavind de første dagene, skal det blåse nordavind i en lang periode etterpå. Hvis vi ikke seiler nå, vil vi med andre ord bli liggende værfaste en god stund. Sjansen for komme hjem til jul blir enda mindre. Et moment som trekker i retning av avgang, er et «varmt», innseilt mannskap som har vært om bord siden Gibraltar. Fronten skal imidlertid ikke Turens minneverdige bølge ut, og taklet det som kom. «It was the bless of ignorace». Jeg skjønner godt hva han mener. Alle disse overveiningene og vurderingene føles i øyeblikket mer slitsomt ut enn å seile i storm. I hvert fall her vi står trygt og svaiende på landjorden. Vi henter informasjon på alle mulige nettsider, lytter til BBC og rådfører oss med værjunkie og venn Knut Erik Steen i Norge. En beslutning må man ta, om den er dårlig eller bra. Planen blir å dra tidlig neste morgen, seile rundt Kapp Finesterre og det siste kyststrekket langs Spania gjennom dagen, og så fortsette direkte ut i Biskaya, såfremt ikke værmeldingene har forverret seg betydelig. Retrettmuligheten var i tilfellet La Coruna. Seilas nr. 9 2013 |61 Navigasjon og sjømannskap Aslaug van Nes Ankomst Oslo: Etter drøye 2000 n mil og en måned etter avreise fra Tanger kom «Christiania» til Oslo. Seilas i desember Men lett seilas med god tid får vi ikke. Først ligger vi værfast i fem døgn i hard nordavind i Brest og Camaret. Dagene er irriterende korte, temperaturen lav og tidevannet skvulpete. Vi får så en periode med motorseiling forbi «Usjanten» og mye av kanalen. Nordvest kuling gjennom Doverstredet går fint, men vi blir påminnet om at mørke, tung skipstrafikk og tidevann er en krevende kombinasjon. Selv denne erfarne gjengen blir holdt våkne på frivakten av den usystematiske drittsjøen som fillerister skroget når vi kommer inn i den sørlige Nordsjøen. Vi går inn på de nederlandske vannveiene i Vlissingen, får turens eneste tollkontroll der og bruker siden tre døgn på kanalene frem til Amsterdam. 62 | Seilas nr. 9 2013 I Amsterdam mønstrer Morten og Terje av, og Aslaug van Nes på. Aslaug er ikke bare dreven skøyteseiler, men også profesjonell meteorolog. Det har vi glede av. Vi går til Ijmuiden. Det er meldt sydvest storm, men Aslaug sier det vil bli et førsteklasses værvindu rett etterpå. Dermed trosser vi instinktene som stritter i mot mens vi drikker morgenkaffe. Skingrende vind og tung snøføyke er hva vi ser gjennom gløttet i luken. I det vi står ut av moloåpningen, løyer det. Så blåser det opp på nytt fra sydøst – fralandsvind!. Vi får turens kuleste seil dag – snø, kuling, sjøsprøyt, men medvind små bølger og jevne ni knop nordover langs resten av Nederland og Tyskland . Uplanlagt vannhull Meldt storm fra nord gjør at vi velger Kiel-kanalen videre. En av attraksjonene ved å seile utenom sesong med været som overordnet skipper, er de rare uplanlagte vannhullene vi blir blåst inn til. Vi rekker akkurat frem til Brunsbuttel ved innseilingen til kanalen – på høyvann og før innseilingsslusen stenger. Fornøyd fortøyd trasker vi mot «byen». Vi stopper en forbipasserende og spør om nærmeste pub. Det er lørdag kveld kl 21. Han ser på oss, så på klokka og svarer. – A bar, at this hour?, og rister vanntro på hodet før han rusler videre. Heldigvis viste det seg at fyren ikke hadde full oversikt over metropolens natteliv og vi får oss nok en høystemt medvindsnatt. Også i danske Korsør blir vi liggende værfaste i nordavind. Julelysene blinker gjennom snøføyka. Vi trenger forskjellige reservedeler for utstyr som takket for seg under siste kalde kryss. I «sannhetsboden» i den lokale båtforeningen holder en glad gjeng i termodress stand. Utover å hjelpe oss med hulsplint til propellomstillingen, klemmer til forluken, byttested for gassflaskene og annet ganske viktig , inviteres vi på gløgg og æbleskiver. Greit å være i Danmark ved juletider også. Siste legg gjennom Kattegat og Skagerrak til Norge blir ren lystseilas. Hva gjør det med minusgrader når vi lenser i bris, sola er rød, frostrøyken vaker over vannet og vi vet vi rekker hjem til jul? Vi syntes det hadde vært en fin tur.
© Copyright 2024