Norges Bondelag Notat Vår dato 18.09.2015 Revisjon Vår referanse 15/00513-7 Utarbeidet av Amund Johnsrud Til Kopi til Lederkonferansen Investeringsmidler i jordbruksavtalen 1. Innledning Notatet presenterer noen hovedtendenser for investeringer i jordbruket de siste tiåra, samt et antatt investeringsbehov i de største jordbruksproduksjonene. Vi kommenterer også den pågående diskusjonen om hvorvidt investeringslysta i landbruket bremser opp eller øker. Videre viser notatet de viktigste investeringsordningene under Landbrukets Utviklingsfond, blant disse gjennomgås IBUmidlene mer i detalj, og vi ser på kriterium for en mulig ny fordelingsnøkkel for midlene mellom fylka. Vi ser på skilnadene i mål og prioriteringer for investeringsstrategiene, mellom staten og jordbruket som avtaleparter i jordbruksoppgjøret. Det er også tatt med ei kort drøfting av ordningen med risikolån for landbruket samt en gjennomgang av forslag til endringer i skatteopplegget, slik de er fremma av Norges Bondelag inn mot de siste års statsbudsjett. Dette er endringer som har til hensikt på styrke landbrukets investeringsevne i tillegg til den generelle lønnsomheten. Notatet er blant anna basert på kapitlet om investeringer og kapitaltilgang i studieheftet Foran jordbruksforhandlingene 2015 og på rapporten Melkeproduksjon for fremtiden, utgitt av Norges Bondelag i mars 2014. 2. Utvikling over tid Investeringer i driftsbygninger økte sterkt i siste halvdel av 1970-åra, men kulminerte tidlig på 1980-tallet. Senere var det, med noen unntak, nedgang i investeringene til utpå 1990-tallet. Deretter var det ei utflating. Investeringene har økt noe igjen utover på 2000-tallet. Bruttoinvesteringene i maskiner eksklusive leiekontrakter (leasing) i 2015, er anslått til å være litt høyere enn i 2014. Investeringene har vist svingninger de siste åra. I 2009 var det en nedgang som følge av en betydelig kursnedgang for kroner men det økte igjen i 2010. Investeringene har vært omtrent på samme nivå deretter men gikk klart ned i 2014. Et annet moment er at tegninga av leiekontrakter (leasing) viser store årlige svingninger. Dette gjør at utviklinga for investeringene ved kjøp og leie kan være mere usikker enn sumtallene. Volummessig har det over tid vært en nedgang i maskininvesteringene til tross før økt omfang av leasing. Dette kan sees i sammenheng med en sterk nedgang i bedriftstallet. Økende bedriftsstørrelse resultert i økte investeringer per bedrift og investeringer i større maskiner. Grunnen til at investeringene har økt noe de siste 10-15 åra, skyldes trolig effekten av utbygging og opprusting som skjedde fra slutten av 70-tallet til ut på 80-tallet, særlig i melkeproduksjonen. Den gir et nytt stort investeringsbehov nå. Fjøsa bygd den gang er utslitt. Dette, sammen med krav om løsdrift og arbeidsbesparende teknologisk utvikling, gjør at det investeres i dag. Det er imid1 lertid ikke mulig ut fra Budsjettnemndas materiale å si om det er noen forskjeller de siste to åra, sammenlikna med rød-grønn regjering. Bruttoinvesteringer i jordbruket i faste 2013-priser: 3. Antatt investeringsbehov Det finnes ulike analyser av investeringsbehovet i de enkelte næringer i jordbruket, men ikke noe entydig og samla bilde over det totale behovet i sektoren. Men ett eksempel finner vi hos AgriAnalyse. De forsøker i sin rapport ”Investeringer som virkemiddel” (Rapport nr. 3/2013. AgriAnalyse) å kalkulere det samla investeringsbehovet i de største jordbruksproduksjonene på landsbasis. I rapporten er det samla investeringsbehovet for henholdsvis melk/storfe, sau og korn, anslått til 21 mrd. kroner i de nærmeste åra (anslaget er en middelverdi mellom et øvre og nedre anslag). Dette er begrensa til rene bygningsløsninger for grasbasert husdyrhold og tørke- og lagerkapasitet for korn. Drenering forutsettes løst gjennom grøftetilskuddet over jordbruksavtalen, og det er ikke tatt hensyn til gjødselløsninger eller grovfôrhåndteringslinjer. Øvre og nedre anslag på investeringsbehov, mrd. kroner (Kilde: AgriAnalyse. Rapport 3-2013 ”Investeringer som virkemiddel”) Øvre anslag Nedre anslag Storfe/melk Storfe/kjøtt Sau Korn 19,3 3,7 1,5 2,0 11,0 2,4 1,5 1,6 Total 26,5 16,5 2 4. Mer eller mindre investeringslyst? Når det gjelder investeringslyst og -vilje i landbruket, pågår det en politisk debatt, der Regjeringa og LMD mener investeringene øker, mens andre hevder at investeringene har bremsa opp de siste to åra. Grunnlaget for dem som hevder det er ei oppbremsing på gang, leses blant anna ut fra byggearealstatistikken til SSB. I følge den statistikken er det igangsatt nær 50 000 færre m2 nye landbruksbygg årlig enn snittet av de foregående åra. Nedgangen utgjør nær en halv milliard kroner i reduserte årlige investeringer i sektoren. De som hevder at investeringene ikke bremser opp, men tvert om akselererer, grunngir sitt syn med at det er stor etterspørsel etter investeringsstøtte til landbruket hos Innovasjon Norge. I et innlegg i Nationen 15. september i år skriver statssekretær Hanne Blåfjelldal at pr 13/8 er 86 prosent av disponibel tilskuddsramme for 2015 brukt opp og at flere fylker ”gikk tomme” alt før sommeren. INs årsrapporter om fylkenes bruk av BU-midler, viser videre at gjennomsnittlig bevilga tilskuddsbeløp per tilsagn har økt de siste åra (gjelder tradisjonelt jordbruk): År: Kr. per tilsagn, gjennomsnitt: 2012 367000 2013 391000 2014 401000 Vurdere vi dataene nærmere, kan det synes mer vanskelig å trekke bastante konklusjoner i den ene eller andre retningen. Vi er usikre hva som faktisk måles og om de er relevante uttrykk for bønders reelle investeringslyst og – vilje. Byggearealet kan påvirkes mye av utviklinga innenfor enkelte produksjoner, eksempelvis vil bygging av kyllinghus på konsesjonsstørrelse påvirke statistikken relativt mye, sjøl om de er få i antall, og utviklinga i den produksjonen er sterkt markedsstyrt, sammenlikna med f. eks. melk. In3 vesteringsstopp i kylling og de andre kraftfôrkrevende produksjonene vil derfor slå tydelig inn i statistikken, uten at dette dermed kan tas til inntekt for at bøndene ikke hadde ønska å investere, eller at det skjer mer i andre produksjoner. Store, men likevel få, utbygginger av drivhus, kan også påvirke byggestatistikken for enkeltår, og slik motvirke en generell, motsatt trend i landbruket hva gjelder endring i investeringsnivå. Hvorvidt etterspørselen etter investeringsstøtte hos IN er et uttrykk som måler investeringslyst, slik LMD hevder, kan også diskuteres. For eksempel innenfor melkeproduksjonen, har vi en situasjon der det er kommet pålegg om utbedringer og standardhevinger i driftsbygningene. Det vil si at mange produsenter opplever de ikke har noe anna valg enn å foreta de påkrevde investeringene, hvis de skal fortsette med melkeproduksjonen. De som står framfor denne situasjonen vil nødvendigvis søke om så mye offentlig investeringsstøtte som mulig for å skrive ned byggekostnadene sine. Vi ser samtidig at melk er den produksjonen som gjennomgående prioriteres høyest i de fylkesvise investeringsstrategiene, og dermed tilgodeses med mest støtte, både absolutt og relativt. I denne situasjonen er det ikke overraskende at etterspørselen etter offentlig og billig investeringstøtte øker, uten at bønder ser lysere på framtida av den grunn. Svak driftsøkonomi fører til økt etterspørsel etter billig, helst gratis investeringskapital. 5. De viktigste ordningene i jordbruksavtalen Investeringsmidlene i jordbruksavtalen er lagt inn under Landbrukets utbyggingsfond (LUF). De største postene er: 2015 2016 Ordning Mill kr Mill kr Bedriftsretta midler til investering og utvikling (De fylkesvise IBU-midlene hos Innovasjon Norge) 528 548 Utrednings - og tilretteleggingsmidler (De fylkesvise BUmidlene hos Fylkesmannen) 67 60 Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv 90 90 Bioenergiprogrammet 60 67 Midler til skogbruk 214 214 Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL). Inkludert 100 mill kr. (2015) /80 mill kr. (2016) til drenering 195 175 Totalt 1154 1154 Fram til og med 2015 har en i tillegg kunne få rentestøtte for lån til investeringsformål. Denne ordningen er fjernet fra og med 2016. Eksisterende låneavtaler løper ut avtaletida (15 år). Investeringsmidler er tilskudd en kan få etter søknad og når det er penger igjen i potten. Dette til skilnad fra f. eks. produksjonstilskudd (PT) som er rettighetsbasert, det vil si som utbetales gitt at et sett objektive kriterier er oppfylt, og etter fastsatte satser. Det følger av dette at skjønnsutøvelsen er større ved behandling av investeringstilskudd enn f. eks. ved PT, og søknad om bedriftsretta investeringsmidler skal i tillegg anbefales av kommunens landbruksetat som førstelinjetjeneste, før behandling hos Innovasjon Norge. Mer til investeringer – mindre til drift? Investeringsmidlene i jordbruket inngår som en del av totalramma i jordbruksoppgjøret. Siden det sentrale stridspørsmålet i forhandlingene som regel er nettopp ramma, vil det være begrensa hvor 4 mye av den som kan brukes til investeringsformål, sjøl om behovet er stort og dokumentert. Innenfor ei avgrensa ramme vil en vesentlig økning av investeringsmidlene føre til at driftsøkonomien svekkes fordi disse midlene må tas fra poster som bidrar til den løpende inntektsdannelsen i jordbruket. Dette kan også medføre ei omfordeling, fra alle bønder som i dag mottar tilskudd med formål produksjon og arealforvaltning, til den spesifikke gruppa som planlegger å foreta investeringer i nær framtid. Dette er problematisk, kanskje særlig for dem som nylig har investert i tiltro til at driftsøkonomien holder seg stabil på dagens nivå. Norges Bondelag har krevd ei egen investeringspakke utenom ramma for jordbruksoppgjøret, et krav som er kontant avvist av Regjeringa de gangene det er blitt fremmet. Kravet er imidlertid løfta fram igjen av Senterpartiets leder i årets valgkamp. Hvorvidt dette øker sjansene for å få gjennomslag for kravet hos et stortingsflertall gjenstår å se. Argumentasjonen for kravet er at investeringsbehovet, særlig innenfor melkeproduksjonen, er så stort at det uansett ikke kan dekkes innenfor de ordinære rammene for jordbruksoppgjøret. Bør en større (evt. mindre) del av jordbruksavtalens totalramme brukes til investeringsmidler enn tilfellet er i dag? Bør Norges Bondelag gjenta kravet om ei investeringspakke utenom ramma for jordbruksoppgjøret? 6. Om IBU-midlene - Bedriftsretta midler til investering og verdiskaping IBU-midlene forvaltes fylkesvis. Midlene forvaltes etter en forskrift som blei gjennomgått og kom i ny versjon gjeldende fra 1. januar 2015 Forskrift om midler til investering og bedriftsutvikling i landbruket samt fastsettelsesbrev Tiltaksgrupper og tilskuddsnivå: a) Etablering av ny virksomhet: Til forberedelse og etablering av ny virksomhet innen landbruksbaserte næringer utenom tradisjonelt landbruk, som har som formål å ekspandere, kan det gis tilskudd til inntil 75 prosent av kostnadene, begrenset oppad til 75 prosent av godkjent kostnadsoverslag for tiltaket. b) Bedriftsutvikling: Til produktutvikling, kompetansebygging, markedsundersøkelser, testsalg, nettverksbygging samt markedsføring av nye produkter, kan det gis tilskudd på inntil 50 prosent av kostnadene, begrenset oppad til 50 prosent av godkjent kostnadsoverslag for tiltaket. For foretak der majoriteten av eierandelene kontrolleres av personer under 35 år eller av kvinner kan tilskuddsandelen økes til 75 prosent. c) Investeringer i produksjonsanlegg: Til investeringer i faste anlegg og tilhørende produksjonsutstyr av varig karakter, kan det gis tilskudd til inntil 33 prosent av kostnadene, begrenset oppad til 33 prosent av godkjent kostnadsoverslag for tiltaket d) Rentekostnader: Utgår fra og med 2016 e) Investeringer i økologisk fruktdyrking: Til nyplanting innen økologisk fruktdyrking kan det gis tilskudd til inntil 50 prosent av kostnadene, begrenset oppad til 50 prosent av godkjent kostnadsoverslag for tiltaket f) Investeringer i forbindelse med generasjonsskifte: Til personer under 35 år som overtar landbrukseiendom kan det gis tilskudd til mindre investeringer med inntil 40 prosent av kostnadene, begrenset oppad til 40 prosent av godkjent kostnadsoverslag for tiltaket. For kvinner kan tilskuddsandelen økes til 60 prosent. Det kan ikke gis tilskudd til tiltak som er påbegynt før søknad om tilskudd er avgjort, eller tiltak på landbrukseiendommer som i sin helhet eies og drives av stat, fylke eller kommune. 5 I all hovedsak brukes IBU-midlene som tilskudd til investeringer under gruppe c, slik som nybygg/ombygging av driftsbygninger og andre faste anlegg. Også konvensjonelle frukttrefelt faller inn under denne tiltaksgruppa. Det er ikke lenger satt et nasjonalt kronemessig tak på IBU-tilskuddet. Det var tidligere på 1 mill kr. Det er opp til partnerskapet i hvert fylke eventuelt å sette slikt tak. Dette gjøres siden etterspørselen er større enn den tilgjengelige tilskuddspotten i alle fylker. I dag varierer dette tilskuddstaket en god del. F. eks. er det satt til 700 000 kr. i Nord-Trøndelag og 2 mill. kr i Sogn og Fjordane. Tilskuddsprosenten er nå på 33 prosent, denne er heva noe de siste åra. Til forskjell fra tilskuddstakket er denne fortsatt bestemt sentralt, i jordbruksoppgjøret. Samtidig er IBU-midlene omfatta av landbruksunntaket etter EØS-avtalen. Øvrige bestemmelser i EØS-avtalen omfatter heller ikke disse midlene. Dvs. at regelverket som settes, inkludert tilskuddsprosenter, er bestemt av det som blir fastsatt i jordbruksoppgjør og gjennom forskrifta. Det begrenses ikke av internasjonale avtaler. Vi har derfor et nasjonalt handlingsrom, både til å sette nivå og utforme profil, f. eks i form av forskjellige prosentsatser mellom ulike typer investeringer, mellom deler av landet, eller i form av trappetrinn der prosentsatsen kan endres etter størrelsen på investeringa. Slike ordninger vil imidlertid nå oppfattes som det motsatte av forenkling, og neppe bli bifalt av dagens regjering og stortingsflertall. Fordeling av tilsagn IBU-tilskudd 2013, mellom produksjonene Frukt og grønt 7% Korn Svin 3% 2% Fjørfe 3% Melkeproduksjon 40 % Storfehold 10 % Andre bygdenæringer 18 % Sau og geit 17 % Diagrammet viser fordelinga av tilsagn IBU-tilskudd (den gang BU-) mellom de ulike produksjonene i landbruket, inklusive en samla post for andre bygdenæringer, som utgjør 18 prosent av totalen. Totalt antall tilsagn: 1402. Innenfor de tradisjonelle produksjonene går den største andelen til mjølkeproduksjon. (411 tilsagn i 2013. For samla kronebeløp, se tabell under). Bygningsinvesteringene blir ofte store i mjølkeproduksjon, samtidig som det tidligere nevnt, er et akkumulert investeringsbehov som følge av at de mange investeringene som blei gjort på 70- og 80-tallet nå er nedslitt. 6 Andelen IBU til melkeproduksjon, av all husdyrproduksjon. Kr: 2012 2013 2014 All husdyrproduksjon 308 847 450 336 555 720 316 828 900 Herav til melk 150 444 900 179 200 030 179 095 700 49 % 53 % 57 % Andel melk Viser fordeling av tilskudd til all tradisjonell husdyrproduksjon siste tre år og hvor mye av dette som går til melkeproduksjon (ku). Prosentandelen som går til melkeproduksjon er noe høyere i tabellen enn i diagrammet over, fordi diagrammet også omfatter tilskudd til planteproduksjon og bygdenæringer. Tabellen derimot, omfatter bare husdyrproduksjon. Kilde: Innovasjon Norge Også for sau og geit er antallet tilsagn ganske høyt (245 tilsagn i 2013) sammenlikna med totaltallet på 1402. For svin og fjørfe er det innvilga hhv. 27 og 48 tilsagn (i 2013). Dette har skjedd trass i policy de siste åra om å stoppe tilskudd og lån til disse produksjonene pga. overkapasitet. Årsaken kan være at dette er prosjekt som ikke har medført nyetableringer eller utvidelser av eksisterende produksjon. Støtte til grøfting/drenering har vært ute av jordbruksavtalen i flere år, men kom inn igjen fra og med 2013. Det er nå en del av SMIL-midlene. Behovet for grøfting er svært stort, men noe av kritikken mot denne støtteordninga har gått på at den ikke er omfattende nok til å utløse den aktiviteten det er ønske om. Samtidig skal en ikke undervurdere den tida det tar starte opp igjen med en grøftingsaktivitet som har ligget ned over flere år. Fylkesvis fordelingsnøkkel for investeringsmidlene Den fylkesvise fordelinga av IBU-midler fordeles etter en fastsatt nøkkel. Den blei sist oppdatert i 2005. Nibio (Nilf) har i to rapporter vurdert fordelinga og skissert ulike kriterium som grunnlag for å endre denne. LMD har i de to siste jordbruksoppgjør varsla at de ønsker å endre fordelingsnøkkelen, med virkning fra det påfølgende kalenderår. Foreløpig er det ikke tatt noe initiativ fra LMD overfor faglaga for å gjøre disse endringene. I Nilf-notatet (nr. 2014-1) som har vurdert mulige endringer, er det skissert følgende kriterium: Landbruksaktivitet, jord- og skogbruk, Distriktenes egenskaper i en regionalpolitisk sammenheng, Aktivitet knytta til (I)BU-virkemidlene Resultater i form av lønnsomhetseffekter for gårdsbrukene. Bak kriteriene ligger flere datasett som beskriver egenskapene ved det enkelte fylke. Valget av vekter for de enkelte kriteriene gir muligheter for å styre IBU-midlene ut fra ulike prioriteringer. For eksempel å rette det primært mot investeringer i tradisjonelt jordbruk eller mot distriktshensyn og/eller fylker med en stor andel jordbruksavhengige kommuner. En mulig ny modell vil kombinere de ulike kriteriene, men i reindyrka form vil de alternative fordelingene framkomme som i figuren nedenfor: 7 Kilde: Nilf-notat 2014-1 Er fordelinga av tilskuddsmidler mellom produksjonene i tråd med behovet? Bør det komme sterkere nasjonale føringer her? Bør Norges Bondelag forsøke å få gjeninnført kravet om nasjonal maksimumsgrense for investeringstilskudd? I 2014 var grensa på 1,0 mill kr. Hva med dagens tilskuddsats på maksimum 33 prosent av godkjent kostnadsoverslag, bør den endres? I tilfelle hvordan? Bør en prioritere mer av investeringsmidlene til drenering og jordforbedring, slik at satsene for dette økes? Hvordan bør Norges Bondelag møte et krav om å endre den fylkesvise fordelingsnøkkelen? 7. Ulike prioriteringer mellom avtalepartene Investeringsstrategiene er et felt som viser ulikhetene mellom avtalepartene. Her illustrert ved å holde jordbrukets prioriteringer slik de er skrevet i kravdokumentet 2015, opp mot Statens prioriteringer slik de er skrevet i LMDs oppdragsbrev til Innovasjon Norge for 2015: Jordbruket Det må særlig prioriteres tiltak som: • Bidrar til å utnytte de totale arealressursene og sikre utnytting av ressursgrunnlaget på det enkelte bruk, med formål å øke matproduksjonen • Oppgraderer driftsapparatet for å styrke velferden for folk og dyr og slik at gardsbruket blir en attraktiv arbeidsplass • Gjør næringa bedre i stand til å møte klimautfordringene Staten (Fra jordbrukets krav 2015) (Frå LMDs oppdragsbrev til Innovasjon Norge 2015) • • • Leggje til rette for en kostnadseffektiv matproduksjon, styrka næringsgrunnlag og auka verdiskaping Få med fleire unge, m.a. ved å byggje ned hindringane for auka produksjon. Forenklingar Satse på alternativ næringsutvikling som grunnlag for ein meir robust og framtidsretta landbruksproduksjon (over heile landet). 8 Jordbruket vektlegger brukets ressursgrunnlag og arealbruken mer, sammenlikna med staten som ensidig fokuserer på økt og kostnadseffektiv produksjon matproduksjon. Statens holdning kan sies å være en konsekvens av at det i regjeringserklæringa (Sundvolden-erklæringa) står at: ”Regjeringen ønsker et tydeligere skille mellom landbrukspolitikk og distriktspolitikk. Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon.” Når det gjelder målet om å sikre landbruk over hele landet skal dette i større grad enn i dag ivaretas ved å satse på alternativ næringsutvikling. Siden måla for landbrukspolitikken er så vidt forskjellige for hhv. dagens regjering og Norges Bondelag, er det grunn til å vurdere hvordan en økning i investeringsstøtta blir innretta og brukt hvis en fikk forhandla den fram. ”Sikre utnytting av ressursgrunnlaget på det enkelte bruk” kan raskt gi et annet resultat enn ”byggje ned hindringane for auka produksjon”. Inntil det er bedre samsvar mellom Regjeringas og Bondelagets mål for landbruket, må en vurdere om det er hensiktsmessig å kreve særlig økt investeringsstøtte, da risikoen for at den kan bli brukt annerledes og til andre formål enn vi ønsker, er sterkt tilstede. Bør Norges Bondelag avvente kravet om særlig økt investeringstøtte til vi møter en forhandlingsmotpart som er mer på linje med oss i spørsmål om bruksstruktur, arealbruk og sjølforsyning? 8. Risikolån landbruk Det finnes en mulighet for IN å gi risikolån landbruk. i 2013 blei det gitt tilsagn på slike lån på til sammen 20 mill kr. Renta for risikolån landbruk ligger pr 2015 på 4,5 %. Andre næringer har ca 1 prosentpoeng høyere rente. Dette fordi risikoen for mislighold i landbruket er regna som mindre enn i andre næringer. En ordning med avsetning til tap over ramma for IBU-midlene gjør at risikolånet kan brukes som toppfinansiering, siden det da er mulig å gi ei sikring ut over hva det er pantemessig dekning for ved ordinært lavrisikolån. For risikolån har pantesikringa prioritet etter lavrisikolån. Bruken av risikolån landbruk er lite utbredt. Det at tapsavsetningen for låneordningen nettopp dekkes av IBU-midlene i det aktuelle fylket, er trolig mye av årsaken. 20 mill. kr. i utlån krever en tapsavsetning på 4 mill kr (20 % av utlån). Bruk av risikolån vil derfor påvirke hvor mye av ramma for IBU-midler som vil være tilgjengelig som investeringstilskudd i fylket. I tillegg varierer både tilgangen til privat risikokapital og panteverdien på landbrukseiendommene avhengig av hvor i landet en er, og dermed også behovet for ei særskilt toppfinansiering gjennom jordbruksoppgjøret. Bør mer av ramma for IBU-tilskudd brukes til tapsavsetning for risikolån? 9. Endringer i skatteopplegget Dagens regjering har varsla at den ønsker å bruke målrettede skatteendringer for å styrke bondens økonomiske stilling. Til nå har den i liten grad gjennomført dette. Tvert om har noen av de generelle skatteendringene som er kommet vært negative for landbruket, for eksempel ei kraftig skatteskjerping ved generasjonsskifte. 9 Norges Bondelag har konkretisert flere forslag til endringer i skatteopplegget som vil bidra til å styrke investeringsevnen i landbruket. Framfor behandlinga av 2016-budsjettet er blant annet disse forslaga spilt inn til Regjeringa: a) Realisasjonsgevinster ved salg av virksomheter og tomtearealer i jord- og skogbruk må skattlegges som alminnelig inntekt. Med den tydelige omtalen i regjeringens politiske plattform om redusert skattlegging av realisasjonsgevinster, stopper de fleste salgene nå opp. b) Salg av separat jordbruks- og skogsareal bør være skattefritt ved salg til tilgrensende eiendommer, jf. skattereglene for alminnelig jord- og skogbruk fram til 2005. c) Etablere en fondsordning for jordbruket etter modell av skogfondsordningen for å styrke investeringsmulighetene i næringa. d) Avskrivningssatsen på både driftsbygninger og husdyrbygninger må heves til 8 prosent. e) Frita næringsformue (arbeidende kapital) fra formuesskatt. Bør noen av våre skatteforslag prioriteres av oss framfor andre? Er det viktig å avvikle formuesskatten? Er vi for å fjerne den hvis alternativet er å fjerne skatten helt, ikke bare på arbeidende kapital? 10