1. No category

Illustrasjoner hentet fra boken Drikkeskikker. Nordmenns drikke­vaner gjennom 1000 år: 1. Teselskap fra et borgerhjem i
Trondheim i 1820-årene. Det er smedmester Lars A. Gellein som har latt sin familie portrettere av M.F. Dalager (Vitenskapsmuseet i
Trondheim, billedsamlingen, foto Per E. Fredriksen). 2. «Forbannet være brennevinet». Karikaturtegning fra 1800-tallet.
3. En kjøpsskål fra slutten av 1800-tallet. En gard skifter eier og kjøpsskålen drikkes i vitners nærvær (fotografi fra Bergen Museum).
4. Konen bringer sin mann øl på hans arbeidssted, som er et sagbruk med oppgangssag. Øl var nok en vanlig drikke i løpet av en
arbeidsdag. Glassmaleri fra 1700-tallet (Bergen Museum). 5. Scene fra et bondebryllup utenfor Bergen. Tegnet av Johan F.L. Dreier,
1827. Her bæres det inn både mat og drikke, og det sjenkes i, skåles og drikkes (Universitetsbiblioteket i Oslo, Billedsamlingen).
skål mellom bygningsarbeider og arbeids­
giver når taket er kommet på det nybygde
­huset, har derimot vært praktisert opp til
slutten av 1900-tallet. Enkelte steder en­
dog i dag.
Beskrivelse av denne og lignende tradi­
sjoner finner vi blant annet i Hedmark­
presten Abraham Pihls brev til danske­
kongen i 1795. Her skriver han at nå må
norske bønder få lov å brenne brennevin
selv, for nå er «potatisen» kommet og det
den egner seg best til, er «at brenne bren­
nevin derav». Presten understrekte at nor­
ske bønder ikke kan drive sin gård uten
denne drikk. Håndverkerne som ble brukt
på gården skulle ha en dram når de var
kommet til visse stadier i sitt arbeid, som
for eksempel kranseskålen. Uten denne
skålen følte de ikke at de ble satt pris på.
I onnene skulle også jord­arbeiderne starte
dagen tidlig uten frokost, men med en
­eller to drammer som energi til start på
arbeidsdagen.
Fri hjemmebrenning
Tillatelse til fri hjemmebrenning kom ikke
som svar på presten Pihls brev. Den kom
først i 1816. Da kom den også for alvor,
særlig i Østlandsfylkene Østfold, Oppland
og Hedmark. Vi har kart over registrerte
brennevinsapparat i disse fylkene, og det
er tett mellom de sorte prikkene. Jeg tror,
men kan ikke bevise, at vi den gang ikke
visste hvor farlig alkohol kan være. Så
lenge den var kornbrent, var mengden
begrenset, og bruken var knyttet til faste
tradisjoner. Kornet var Gudslånet i Norge,
og her var sjelden for mye, snarere tvert
imot. Bruken måtte stå i forhold til årets
avling. Lagerplassen for både korn og korn­
produkter som flatbrød, øl og brennevin
var stabburet, og nøkkelen hadde bonde­
konen i beltet. Hun hadde kontrollen inn­
til hjemmebrenning ble tillatt i 1816. Da
måtte karfolket ha et sted å produsere sitt
drikke. Det ble stabburet, og nøk­
kelen
skiftet oppholdssted fra bondekonens
belte til bondens. Hun mistet kontrollen,
og drikkeskikkene endret seg. De faste
tradisjonene ble svekket, og utover 1800tallet gikk alkoholkonsumet over alle
støvleskaft. Noe måtte gjøres.
Avholdsbevegelsens bidrag
Det ble privatmannen Asbjørn Kloster i
Stavanger som tok affære og stiftet av­
holds­bevegelsen i 1858. Han var kveker og
kjente ikke til våre gamle lover om plikten
til å drikke oss fulle til Guds ære fire ganger
i året. På eget initiativ inkluderte han reli­
gion i avholdsbevegelsens påbudte avhold:
Det er synd å drikke, og skam å være full.
Vi har flere beretninger om konfliktene
dette skapte i mange familier, særlig jul­
aften når besteforeldrene etter sin gamle
tradisjon drakk seg lett beruset for å være
i kontakt med Vår Herre, mens ungdom­
men, som var med i avholds­bevegelsen
mente at besteforeldrene syndet på selve
julaften. Besteforeldrene på sin side var
redd for at barnebarna, som ikke drakk,
var djevelbesatt.
Disse gamle problematiske holdnin­
gene har vi kunnet finne spor av langt
frem i tiden, om enn i noe moderert form.
n
ASTRI RIDDERVOLD er i disse
dager aktuell med en nyutgivelse
av boken Drikkeskikker. Nordmenns
drikke­vaner gjennom 1000 år på
Cappelen Damm forlag. Hun er
utdannet kjemiker, men er også
magister i etnologi. Riddervold har
skrevet en rekke artikler og bøker
om norske mattradisjoner, og er
en etterspurt foredrags­holder om
norsk matkulur. I 1995 ble hun som
den første tildelt Ingrid Espelid
Hovigs pris for for­midling av norsk
matkultur.
Astri Riddervold har
også utgitt følgende bøker:
n Konservering av mat (1993)
n Spekemat (2004)
sammen med Per Berg
n Rakefisk (1999/2006)
sammen med Halvor Heuch
4|2009 AQUAVIT 15