Hålogaland lagmannsretts dom
HÅLOGALAND LAGMANNSRETT DOM Avsagt: 18.08.2015 i Hålogaland lagmannsrett Saksnr.: 15-032248ASD-HALO Dommere: Kst. lagdommer Lagdommer Ekstraordinær lagdommer Henriette Nazarian Susann Funderud Skogvang Harald Jølle Meddommere: Senior forretningsutvikler Per Helge Høgaas Arve Haugen Pensjonist Ankende part Rana Gruber AS Partshjelper Partshjelper Partshjelper NHO Norsk Industri Norsk Bergindustri Ankemotpart Rana kommune Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse Advokat Harald Willumsen Advokat Marius Sollund Advokat Silje Aga Rogan Advokatfullmektig Carl Håkon Andersen DOM Saken gjelder overprøving av sakkyndig klagenemnds vedtak av 26.juni 2013 om eiendomsskattetakst for Rana Gruber AS gjeldende eiendommene gnr. 20, bnr. 2, festenummer 1, gnr. 82, bnr. 1 og gnr. 87, bnr. 1 i Rana kommune,for skatteåret 2011. Rana Gruber AS eies av Leonhard Nilsen & Sønner Eiendom AS og tar ut jernmalm på Storforshei, som ligger omlag 25 kilometer nordøst for Mo i Rana. Gruvedriften er en fortsettelse av en virksomhet som startet på 1800-tallet og som i 1901 ble kjøpt av The Edison Ore Milling Syndicate. Etter flere eierskifter overtok Norsk Jernverk, som ble etablert i 1948, etter en tid gruvedriften. Ved omstrukturering i 1989 ble virksomheten på Storforshei og tilhørende eiendommer i Gullsmedvika skilt ut i et eget selskap; Rana Gruber AS. Aksjene i Rana Gruber AS ble i 1991 overdratt til de ansatte. I 2008 ble selskapet solgt til den nåværende eier. Rana Gruber AS tar selv ut malmen på Storforshei og må i den forbindelse sprenge, laste og flytte store mengder gråberg som ikke har noen omsetnings- eller bruksverdi. Råmalmen blir grovknust før den fraktes med tog ned til Gullsmedvika, hvor den blir foredlet gjennom oppredning og eksportert til kunder over hele verden. Selskapet hadde i 2011 et uttak av rundt 3,3 millioner tonn råmalm med et jerninnhold på ca. 30 %. Etter oppredning gir dette ca. 1,3 millioner tonn slig, i form av hematitt og magnetitt, hvor jerninnholdet er 63-64 %. Av råmalmen har ca. 60 % ingen verdi for Rana Gruber AS fordi den verken kan utnyttes i gruvens egen produksjon eller er salgbar. I tillegg til uttak av råmalm, importerer Rana Gruber AS noe malm og produserer ulike spesialprodukter. Fra tingrettens dom hitsettes: I Gullsmedvika, som har betegnelsen gnr. 20, bnr. 2 ogfestenummer 1, driver Rana Gruber oppredningsverk og pigmentproduksjon. Her er også lager og utskipningsanlegg. Eiendommen har et areal på 80 345 kvm og ligger ca to kilometer fra Mo i Rana sentrum. På Storforshei har selskapet eiendommen med betegnelsen gnr. 82, bnr. 1 som har et arealpå ca 3 300 da. Det omfatter deler av uttaksområdefor malm, knuser med tilhørende anlegg og ca 1 km privatjernbaneanlegg. Av eiendommens areal er 7,5 da taksert som opparbeidet industriareal. Den andre sentrale eiendommen på Storforshei, er gnr. 87, bnr. 1 hvor detforegår drift, vedlikehold og masseuttak. Eiendommen er eiendomsskattemessig sammensatt av hele eller deler av 67 større og mindre eiendommer, samt malmressurser. Denne enhet er på ca 12 700 daa, mens bedriften disponerer ytterligere 10 000 da til gruvedriften. - 2- 15-032248ASD-HALO Rana kommune har innført eiendomsskatt med 7promille i områder utbygd på byvis og[for] verk[og bruk] i hele kommunen i medhold av eiendomsskattelova (eskl)§3 e). ..." I anledning at det skulle utskrives eiendomstakstfor inntektsåret 2011 ble det innhentet takst på Rana Grubers eiendommer og kommunen engasjerte Norkart Geoservice A/S(NKGS)som den 04.01.11 avga "Takstrapport iforbindelse med alminnelig taksering i henhold til eiendomsskatteloven". NKGS vurderte eiendomskattegrunnlaget til kr. 273 639 630 kroner. I begynnelsen avfebruar 2011 fastsatte kommunens eiendomsskattekontor eiendomsskattegrunnlagetfor Rana Gruber basert på taksten til NKGS til totalt 275 182 000 kroner inkludert maskiner. Vedtaket ble mottatt av Rana Gruber 11.02.11. Advokathuset Helgeland ved advokat Øyvin Trønsdal klaget i brev av 21.03.11 på eiendomsskattevedtaket og kommunen engasjerte etter det Verditaksering Kjell Larsen A/S(VKL)i brev av 05.05.11 til å foreta ny taksering av rekke eiendommer, herunder Rana Grubers. VKL avga den 12.02.13 "Skattetakst over Rana Gruber" og konkluderte med "Samlet skattetakstfor Rana Gruber i Mo i Rana kroner 774 000 000,-"I møte 26.06.13fattet klagenemnda nytt eiendomsskattevedtakfor Rana Gruber og satte den samlede takst for Rana Gruber'sfaste eiendommer og malmreserver til kr. 732 100 000,-." Rana tingrett avsa 28. november 2014 dom med slik domsslutning: 1. Rana kommunefrifinnes. 2. Rana Gruber A/S dømmes til å betale saksomkostninger til Rana kommune med kr. 756 987,60 — syvhundreogfemtisekstusennihundreogåttisyv 60/100. Rana Gruber AS har anket over dommen i sin helhet. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Rana kommune har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Mo i Rana 22.-25. juni 2015. I tillegg til partsforklaring fra Rana Gruber AS ble det gjennomført befaring og hørt ti vitner, hvorav ett per telefon. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Rana Gruber AS har i hovedtrekk gjort gjeldende: Vedtaket er beheftet med en rekke feil som både samlet og hver for seg har hatt innvirkning på vedtakets innhold. Ved feil på ett punkt i taksten, vil også taksten som helhet være satt for høyt. Vedtaket må kjennes ugyldig og oppheves. - 3- 15-032248ASD-HALO Domstolene kan prøve alle sider ved skjønnet,jf. Rt-2012-105, som er uttrykk for en endret rettstilstand og som må gjelde også for verdsettelsesskjønn i tilsvarende vedtak. Domstolene kan uansett prøve om vedtaket er basert på riktig faktum, korrekt rettsanvendelse, om det er tilstrekkelig begrunnet og om det er et utslag av myndighetsmisbruk. For maskinene i Gullsmedvika er det ikke utøvd skjønn, men benyttet et ubegrunnet og ikke etterprøvbart tall, som er umulig for domstolen å etterprøve. Eiendomsskatt er ikke basert på et selvangivelsesprinsipp. Kommunen har ansvar for å fastsette grunnlaget med bistand fra skattyter om nødvendig. Rana Gruber AS har oppfylt sin plikt til å bidra til sakens opplysning. Begge taksatorene ble tatt med på befaringer over to dager og fikk se alt de ba om. Under befaringene ble en rekke spørsmål besvart. Enkelte opplysninger har det ikke vært mulig for selskapet å gi, som investeringskostnader og oppgave over driftsutstyr med spesifikasjoner. Dette fordi opplysningene fra den tid virksomheten var en del av Norsk Jernverk, ikke er i Rana Gruber AS' besittelse og fordi opplysninger gikk tapt i brannen i 2011. Kommunen står ikke fritt til å fastsette skattegrunnlaget selv om den mangler informasjon fra selskapet. Da stilles enda større krav til begrunnelsen for skjønnet. Hadde kommunen fulgt kontradiksjonsprinsippet, ville med all sannsynlighet grunnlaget for skjønnet blitt langt bedre. Vedtaket er basert på uriktig faktum. Ved verdsettelsen av mineralressursene skal det tas utgangspunkt i den pris grunneier får kompensert ved uttak av naturressursen. Rana Gruber AS driver uttak av jernmalm, mens det i takstrapportene og klagenemndas vedtak er lagt til grunn prisen for uttak av naturgrus av god kvalitet. Peter Wright, leder av sakkyndig nemnd, forklarte at det ikke ble foretatt en nærmere vurdering av dette i nemnda og at den ikke har erfaring med prising av masseuttak. Idar Fagereng, tidligere ansatt i kommunen med ansvar for eiendomsskattekontoret, forklarte at dette ble diskutert i nemnda, uten at han gjorde nærmere rede for innholdet av diskusjonen. Naturgrus trenger så å si ingen oppredning, mens jerninnholdet i jernmalmen er så lavt at den ifølge Tom Heldal ved Norges Geologiske Undersøkelse(NGU),ikke er omsettelig. For å gjøre malmen salgbar fordres en betydelig oppredning. Massene er uegnet som pukk. Under enhver omstendighet er det benyttet feil pris for pukk. I 2012 var gjennomsnittspris for pukk 3 kroner per tonn, mens det i vedtaket er lagt til grunn 7 kroner per tonn. Videre bygger vedtaket på at jo mer masse som må tas ut, desto mer er malmressursen verdt. Med en slik verdsettelsesmetode øker verdien med synkende kvalitet. Vurderingen av størrelsen på gjenværende malmressurs beror i stor grad på markedssituasjonen. Klagenemndas vedtak reflekterer ikke det en hvilken som helst grunneier får kompensert ved uttak av jernmalm. Ved verdsettelsen av produksjonsutstyret er det også lagt til grunn uriktig faktum. Wright forklarte at det i liten grad ble foretatt en selvstendig vurdering av innstillingen fra eiendomsskattekontoret. Fagereng gikk god for prisene på maskinene som fremgikk av -4- 15-032248ASD-HALO taksten til VKL. Det er lagt til grunn uriktig alder på utstyret og at investeringene er høyere enn det som er korrekt. Verdsettelsen viser til regnskapsposter som inkluderer rullende materiell og gir inntrykk av at verdiene er forankret i regnskapet. VKL har ikke vurdert gjenanskaffelsesverdi og reduksjonsfaktor for slit, elde og utidsmessighet, men dagsverdi direkte. Verdien på produksjonsutstyret i Gullsmedvika er i vedtaket satt til 350 millioner kroner under henvisning til taksten og til nyinvesteringer i anlegget på 500 millioner kroner de senere år. Wright forklarte at det er uvanlig at det ikke spesifiseres fradrag for slit, elde og utidsmessighet i taksten. Forsikringsbeløp for maskinene samsvarer omtrent med gjenanskaffelsesverdien anslått av selskapet i avslutningsmøtet, og som er lagt til grunn av NKGS. Vedtaket er også basert på uriktig rettsanvendelse. En mineralressurs kan etter omstendighetene tas med, men det beror på en konkret vurdering. Ved verdsettelsen er utgangspunktet at man skal finne frem til en objektivisert verdi, ikke verdien av den konkrete eiers virksomhet og drift. Verdien av konsesjoner og rettigheter til uttak av statens mineraler, skal ikke inkluderes i skattegrunnlaget fordi de er knyttet til driften hos konsesjonshaver, ikke til skatteobjektet. Det er ikke den pris Rana Gruber AS oppnår ved salg som er relevant, men den pris en hvilken som helst grunneier ville fått ved uttak av jernmalm. Det er uten betydning at Rana Gruber AS selv eier grunnen. Minerallovens bestemmelser om kompensasjon til grunneier reflekterer dette. Ved utvinning av grunneiers mineraler er det fri forhandlingsrett, men ikke ved utvinning av statens mineraler. Etter mineralloven § 57 har grunneier krav på 0,5 % av omsetningsverdien av det som utvinnes. Det er således ikke mulig for grunneier å oppnå en annen kompensasjon. Minerallovens bestemmelse gir uttrykk for den verdi mineralene har for en hvilken som helst grunneier, hvilket er klart i tråd med eiendomsskattelovens prinsipp om "objektivisert verdi". Subsidiært anføres at verdsettelsen i vedtaket uansett er uriktig fordi den verdsetter en annen mineralforekomst enn den som utvinnes av Rana Gruber AS. Videre hensyntar ikke verdsettelsen kostnadene ved uttak, avstanden til markedet, leterisiko, planleggingsrisiko, drifts- og prisrisiko og avsetningsrisiko. Kapitaliseringsrenten er også satt for lavt fordi det er langt større risiko når virksomheten baseres på kun ett produkt og ett ledd enn når risikoen spres på flere produkter og flere ledd. Ved næringseiendom i sentrum er det brukt en kapitaliseringsfaktor på 10 % til tross for at risikoen ikke er sammenlignbar. Ved verdsettelsen av produksjonsutstyret skal kun maskiner og anlegg som er fast integrert medtas. Fordi verdsettelsen ikke er etterprøvbar vet man ikke om den er basert på lovens prinsipp. Henvisningen til regnskapet underbygger dette. Det er uklart om rullende materiell er inkludert i eiendomsskattegrunnlaget selv om partene er enige om at det ikke skal medtas. -5- 15-032248ASD-HALO Vedtaket lider av flere saksbehandlingsfeil. Rana Gruber AS er blitt usaklig forskjellsbehandlet sammenlignet med andre skattytere i kommunen relatert til reduksjon av tomteverdien for forurensning/opprydningsforpliktelser. Likhetshensynet er et grunnleggende prinsipp. Allan Johansen, varaordfører i Rana kommune, reagerte på forskjellsbehandlingen av Rana Gruber AS sammenlignet med andre bruk og verk i kommunen. Rana Gruber svarer ca. 40% av eiendomsskattegrunnlaget for verk og bruk — unntatt kraftverk — i kommunen. I vedtaket uttales at det ikke er tatt hensyn til fremtidige kostnader med opprydning i noen tilfeller. Eiendomsskattekontoret har i 2015 lagt vekt på at Rana Gruber AS sine opprydningsforpliktelser ikke er tinglyste. Øvrige industriaktører er gitt indre faktor på 0,5 for sine tomter. Wright forklarte at nemnda ikke var klar over bruken av indre faktor for andre skattytere da det påklagde vedtaket ble truffet. I vedtaket for 2015 vises det til at det er påvist alvorlig forurensning i grunnen på Rana Gruber AS' eiendommer, og Rana Gruber AS er gitt samme indre faktor som sammenlignbare skattytere. Vedtakets begrunnelse er mangelfull. En rekke elementer i vedtaket/takstene er for dårlig begrunnet. Kravet om en "stutt grunngjeving" er relativ og kan ikke forstås å være kortere enn at skattyter kan forstå hvordan skattegrunnlaget er fastsatt. Kommunens opprinnelige vedtak inneholdt ingen begrunnelse overhodet, kun tall. På flere punkter er heller ikke takstrapportene fra NKGS og VKL samt klagevedtaket tilstrekkelig begrunnet. Den kvalitet og pris som er lagt til grunn for grunneierkompensasjon er ikke forklart eller begrunnet. Det samme gjelder kapitaliseringsfaktoren på 10. I VKLs takstrapport og i vedtaket er det ikke gitt forklaring på eller begrunnelse for hvordan verdien av maskinene i Gullsmedvika er fastsatt. Fradrag for slit, elde og utidsmessighet er ikke oppgitt. Det har også vært manglende innsyn i og kontradiksjon om underlaget for vedtaket. Retten til innsyn er et grunnleggende forvaltningsmessig prinsipp og gjelder også i eiendomsskattesaker,jf. blant annet Rt-2010-740. Rana Gruber AS fikk ikke oversendt takstrapporten i forbindelse med kommunens opprinnelige utskrivningsvedtak og ble ikke gitt mulighet for kontradiksjon. Underlagsdokumentasjonen ble etterspurt i klagen fra Rana Gruber AS, men anmodningen ble ikke etterkommet. Rana Gruber AS ble heller ikke i forbindelse med klagebehandlingen gitt tilgang til takstrapportene med mulighet for kommentarer. Selskapet fikk først innsyn i rapportene fra NKGS og VKL i november/desember 2013. Rana Gruber AS har til tross for anmodning ikke fått innsyn i taksators omfattende notater fra befaringene. Det kunne ha kastet lys over hvilke opplysninger som ble gitt av Rana Gruber AS under befaringene. Uten innsyn i underlagsmaterialet er det vanskelig å ta stilling til sakkyndig nemnds vedtak i forbindelse med klage. Det er et stort sprik mellom de to takstene, og de ulike verdsettelser bærer preg av vilkårlighet. Kommunen har ment at både taksten fra NKGS og fra VKL var forsvarlige, -6 - 15-032248ASD-HALO men anfører nå at kun VKLs takst er korrekt. Klagevedtaket er basert på en vilkårlig skjønnsutøvelse. Rana Gruber AS har lagt ned slik påstand: 1. Vedtaketfra sakkyndig klagenemnd i Rana kommune vedrørende utskrivningen av eiendomsskattfor 2011 på Rana Gruber AS'eiendommer kjennes ugyldig og oppheves. 2. Rana Gruber AS tilkjennes saksomkostningerfor tingrett og lagmannsrett. Rana kommune har i hovedtrekk gjort gjeldende: Vurderingen av vedtakets gyldighet må ta utgangspunkt i de opplysninger og anførsler Rana Gruber AS har fremmet for klagenemnda, og som den har fått foranledning til å uttale seg om. Anførsler som kunne vært fremmet under klagebehandlingen, men hvor dette ikke er gjort, kan ikke senere medføre at klagenemndas vedtak blir ugyldig,jf. Rt-1987-1290. Vedtaket bygger på riktig rettsanvendelse. Etter eiendomsskatteloven § 33 og byskatteloven § 5 skal verdsettelsen bygge på verdien ved et tenkt fritt salg under normale omsetningsforhold. Minerallovens bestemmelser er ikke avgjørende. Etter objektivitetsprinsippet er det eiendommens verdi i seg selv, ikke den verdi den har for en særskilt kjøper, som skal fastsettes. Det er ingen motsetning mellom bruk av objektivitetsprinsippet og bruk av avkastningsverdi. Privatrettslige avtaler og heftelser er uten betydning,jf. Rt-1987-129. Offentligrettslige byrder og lignende er også uten betydning,jf. Rt-1958-801 hvor det fremgår at det skal ses bort fra konsesjonsvilkår om hjemfall til staten. Se også Rt-1994-333 og Rt-1999-192. Det er derfor i strid med objektivitetsprinsippet å bygge taksten på avgiften i mineralloven. Ved verdsettelsen av verk og bruk er substansverdi hovedregelen. Substansverdien er den tekniske gjenanskaffelsesverdien med fradrag for slit, elde og utidsmessighet. Opparbeidelse/bearbeidelse av grunnen — her gruven — skal med i taksten. Kraftverk verdsettes til avkastningsverdi. Det er et snevert unntak for bruk av avkastningsverdi på andre industribedrifter med dårlig lønnsomhet. For Rana Gruber AS er det anvendt tre ulike metoder. Bygningsmasse og tomt er fastsatt etter NKGS'takstforslag og basert på sjablonger. Slik metode er lovlig og praktisk ifølge Høyesteretts praksis. Maskiner er verdsatt med utgangspunkt i VKLs takst og substansverdi og er i tråd med Høyesteretts verdsettelsesmetode i blant annet Rt-2007-149. For malmressursen er det bygd på avkastningsverdi. Mineraler i grunnen skal inngå i taksten, jf. tingrettens dom, selskapets erkjennelse i klagen for skatteåret 2015 og Rt-1918-189. Mineralene skal verdsettes etter avkastningsverdi fordi substansverdien ikke -7- 15-032248ASD-HALO fanger opp verdien av naturressursen,jf. Rt-1960-711 om kraftverk. Dommen gjelder formuesskatt, men er senere anvendt for eiendomsskatt. Det er eiendommen med malm som verdsettes, ikke malmen i seg selv. Jernmalm er statens mineraler, men statens eiendom er også skattepliktig. Som hovedregel er skattemessig og formelt eierskap sammenfallende. Skattemessig eierskap er hos den som utøver de vesentligste eierbeføyelsene, hvilket i dette tilfellet er Rana Gruber AS. Vedtaket er ikke beheftet med saksbehandlingsfeil. Forvaltningen har utredningsplikt og skattyter har ingen plikt til å gi opplysninger uoppfordret. Det er imidlertid ikke akseptabelt å holde tilbake relevante opplysninger som er etterspurt. Dersom feil i vedtaket skyldes at skattyter ikke har medvirket, kan vedtaket ikke oppheves. Kommunen kan forvente å få opplysninger om investeringstidspunkt, investeringskostnader mv. Selv om Rana Gruber AS ikke hadde opplysninger om innkjøpspris, kunne selskapet ha bidratt med antall og type maskiner. Rana Gruber AS har motarbeidet takseringen ved å holde tilbake nødvendige opplysninger. Vedtaket er tilstrekkelig begrunnet. Det er kun krav om "stutt grunngjeving". Taksten for Rana Gruber AS er begrunnet med en skjematisk oppstilling, veiledningsbrev, NKGS'to rapporter, samt matriser og besiktigelsesskjemaer, VKLs takstrapport og sakkyndig klagenemnds vedtak med nye skjematiske oppstillinger. Dette oppfyller lovens krav til begrunnelse. Kommunen har anledning til å rette opprinnelig vedtak til skattyters ugunst i klageomgangen. Endringen er foretatt innenfor rettingsfristen. Av eiendomsskatteloven følger ikke plikt til varsling av vedtak og innsyn før vedtak. Rana Gruber AS har uansett fått innsyn i vedtaket. Kommunen har praksis for masseutsendelse med svar på innsynsbegjæringer, og mest sannsynlig er NKGS sin takst sendt til Rana Gruber AS våren 2011. Ankenemndas vedtak ble sendt ut, og Rana Gruber fikk innsyn i alle dokumenter 11. desember 2013. Hvis takstene ikke ble sendt har det ingen betydning for gyldigheten. Det er ikke grunn til å tro at vedtaket ville sett annerledes ut ettersom Rana Gruber AS på forespørsel ikke ga opplysninger. Vedtaket bygger på riktig faktum. Det er ikke benyttet feil alder på maskinene i Gullsmedvika,jf. at alder fremgår av ankenemndas vedtak. Faktiske feil i vurderingen av verdiene av maskinparken er ikke påvist. Løsøre inngår ikke i taksten. Takstmann Kjell Larsen forklarte at dette ikke er inkludert i VKLs takst, og det fremgår også av taksten at det ikke skal inkluderes. Da er det ingen grunn til å tro at det er tatt med. Domstolene kan ikke prøve nemndenes skjønn,jf. fast og langvarig rettspraksis. Verdsettelseskjønnet som utøves har mest felles med skjønnet som utøves etter -8- 15-032248ASD-HALO ligningsloven § 8-2, og kan også av den grunn ikke prøves. Uenighet om den konkrete verdsettelsen medfører ikke at det er feil ved takstvedtaket som kan føre til ugyldighet. Vedtaket er ikke vilkårlig eller et resultat av forskjellsbehandling. For at vedtaket skal kunne settes til side på grunn av usaklig forskjellsbehandling må det avvike fra saker som er like i faktisk og rettslig forstand, det må avvike fra fast praksis, og vedtakene det sammenlignes med må normalt være fattet av samme organ. I dette tilfellet er det gjort feil i noen takster, og dette er eller vil bli rettet opp. Det gjelder flere av tallene Rana Gruber AS har trukket frem for å sammenligne med. At det gjøres feil er ikke usaklig forskjellsbehandling. Vedtaket bygger på omfattende forarbeid og to sakkyndige rapporter, hvorav den siste er av god kvalitet. I tillegg kommer at selskapet ikke har gitt skriftlig informasjon. Vedtaket er således ikke vilkårlig. Taksten ligger i sin helhet på et rimelig nivå, hvilket er avgjørende,jf. Rt-1912-501. Både forsikringssummene og professor Thore Johnsens verdsettelse av malmen underbygger dette. Klagenemndas takst på 726 millioner kroner er rimelig. Kommunen viser subsidiært til eiendomsskatteloven § 23,jf. ligningsloven § 11-1 femte ledd, hvoretter lagmannsretten kan ta inn retningslinjer i domsslutningen. Rana kommune har lagt ned slik påstand: 1. Ankenforkastes. 2. Kommunen tilkjennes saksomkostningerfor tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker: Domstolene kan prøve om det er hjemmel for vedtaket, om saksbehandlingen og det faktiske grunnlaget for skjønnet er korrekt, om rettslige normer for hvordan skjønnet skal gjennomføres er fulgt, om det skjønnet som er utøvd er saklig, og at skjønnsresultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig,jf. blant annet Rt-2012-1025 (avsnitt 68). Hvorvidt domstolene også kan prøve skjønnet,jf ankende parts anførsel med henvisning til Rt-2009-105, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til i nærværende sak. Eiendomsskatteloven regulerer kommunenes adgang til å skrive ut eiendomsskatt. Den ble endret med virkning fra og med skatteåret 2013,jf. lov av 22.juni 2012 nr. 44. Klagenemndas vedtak ble fattet i 2013, men taksten gjelder skatteåret 2011. Partene er enige om, og lagmannsretten er også av den oppfatning, at det er den nå opphevde versjonen av eiendomsskatteloven,jf. byskatteloven, som kommer til anvendelse. Rana kommune har valgt å skrive ut eiendomsskatt på faste eiendommer utbygd på byvis og på verk og bruk,jf. eiendomsskatteloven § 3 første ledd bokstav e. Av - 9- 15-032248ASD-HALO eiendomsskatteloven § 33,jf. byskatteloven § 4,følger at enhver eiendoms skatteverdi fastsettes ved taksering, som utgangspunkt hvert tiende år. I byskatteloven § 5 bestemmes følgende om takseringen: "Ved takseringen ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændesfor under sedvanlige omsætningsforhold vedfrit salg. Ved værdsættelse avfabrikker og andre industrielle anlæg medtages maskiner og andet, som hører anlægget til og er nødvendigefor anlæggets øiemed. Dog medtages ikke arbeidsmaskiner med tilbehør, eller hvad dermed kan sættes i klasse, som ikke utgjør en integrerende del av anlægget." Hvordan bestemmelsen skal forstås og verdsettelsen foretas, er utviklet gjennom langvarig rettspraksis. I Rt-2011-51 (avsnitt 34-36)oppsummeres det slik: "I Rt-1912-501 (LKAB 1-dommen) bleførste gang uttalt at taksten skal gi uttrykkfor eiendommens objektiviserte omsetningsverdi. Prinsippet er gjentatt en rekke ganger senere, blant annet i Rt-1987-129(Tyssefall-dommen) der det på side 132 heter at man ved takseringen skal søke åfinnefrem til den verdi eiendommen eller anlegget har i seg selv, objektivt bedømt. Videre uttales det at den aktuelle eiers interesse i eiendommen i prinsippet ikke er gjenstandfor vurdering, se tilsvarende Rt-1999-192 (Statnett-dommen)på side 201. Hva som begrepsmessig er en objektivisert omsetningsverdi, er imidlertid ikke entydig. Men langvarig rettspraksis knytter dette til substansverdien som en hovedregel. ... IRt-1991-98(Siso/Elkem-dommen) heter det eksempelvis på side 101: «Vanligvis vil det være riktig åfastsette en slik objektivisert salgsverdi utfra en substansverdiberegning med utgangspunkt i kostnadene ved investeringene og med korreksjonerfor slit og elde, generell verdiendring på investeringsobjektene m.v.» I Rt-2007-149(LKAB 2-dommen) avsnitt 43 er substansverdi angitt som «den tekniske verdien, dvs. gjenanskaffelsesverdien medfradragfor slit, elde og eventuell utidsmessighet»." Klagenemnda har fastsatt substansverdi for bygninger, tomter og maskiner. For bygningene og tomtene er det benyttet sjablonger. For maskinene er det ifølge forklaringen til Kjell Larsen ved VKL,gjort en beregning av maskinenes nåverdi, uten først å beregne gjenanskaffelsesverdi og deretter gjøre fradrag for slit, elde og utidsmessighet. For malmressursen har de to takstrapportene og klagenemnda beregnet avkastningsverdi. - 10 - 15-032248ASD-HALO Når det gjelder saksbehandlingen bemerkes at forvaltningsloven ikke kommer direkte til anvendelse,jf. eiendomsskatteloven § 31, men at prinsippene i forvaltningsloven gjelder analogisk,jf. Rt-2010-740. Kravene til saksbehandlingen gjelder følgelig med mindre annet er særskilt bestemt. Lagmannsretten gjør først rede for det faktum den finner bevist(sannsynlighetsovervekt), før vedtakets gyldighet vurderes. For å fastsette eiendomsskattetakst for Rana Gruber AS for skatteåret 2011, ble som nevnt NKGS engasjert for å utarbeide takstrapport. NKGS befarte eiendommene og fikk svar på en rekke spørsmål fra selskapet under befaringen,jf. forklaringen til takstmann BjørnKristian Johannesen. Han forklarte imidlertid at Rana Gruber AS skulle sende skriftlig informasjon etter befaringen, men at dette ikke ble gjort, hvilket er ubestridt. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at takstrapporten fra NKGS ble sendt til Rana Gruber AS, verken før sakkyndig nemnds vedtak ble truffet, i forbindelse med utsendelse av vedtaket eller som svar på innsynsbegjæringen fra Rana Gruber AS i klagen. Kommunen kan ikke høres med at rapporten mest sannsynlig er sendt til Rana Gruber AS, fordi det var en rutine for dette. Peter Wright, leder av sakkyndig nemnd,forklarte at Rana Gruber AS ikke hadde fått tilgang til noen av takstrapportene på tidspunktet for klagebehandlingen. Kommunen har videre ikke fremlagt journalføring av utsendelsen. Senere e-postkorrespondanse tyder på at kommunen ikke har hatt en grunnholdning om at det skal gis innsyn i underlaget, selv om korrespondansen konkret gjelder den senere takstrapport fra VKL. Wright forklarte at han hadde hatt en lang diskusjon med eiendomsskattekontoret om hvorvidt underlaget for vedtaket skulle legges frem. Eiendomskontoret var negativ til innsyn, mens Wright mente at Rana Gruber AS burde få innsyn for å få et bedre grunnlag å basere sin klage på. Fra e-postkorrespondansen av 29. august 2013 fra Idar Fagereng, ansvarlig for eiendomsskattekontoret, til Wright, med kopi til blant annet Allan Rognan, leder av klagenemnda, hitsettes: "For vår del er takstenfra VKL og begrunnelsene i den gode slik atfor den del kunne vi godt sendt dette ut menjeg ser ingen grunn til dette med tanke av virkning overfor andre kommuner (og andre saker) der det er ønskelig å holde kortene inntil brystet men dette må det bli opp til deg og Allan å bestemme." Sakkyndig nemnd fattet vedtak 2. februar 2011 hvor det fremgår hvilke beløp som er lagt til grunn for tomter, bygg, maskiner og "masseforekomster", men ingen forklaring av eller begrunnelse for verdsettelsen. Da Rana Gruber AS innga klage 21. mars 2011, hadde selskapet derfor lite å bygge på og kunne ikke konkret peke på hva som etter selskapets syn var feil med vedtaket ut over at beløpene var for høye. - 11 - 15-032248ASD-HALO I forbindelse med klagebehandlingen ble det gjennomført ny befaring — denne gang med VKL — som skulle avgi takstrapport. VKL fikk ifølge Kjell Larsen opplysninger fra selskapet under befaringen, men til tross for forespørsel ga Rana Gruber AS heller ikke noen skriftlig informasjon til VKL etter befaringen. VKL vurderte samtlige eiendeler, unntatt tomten på gnr. 82 bnr. 1, til å ha en langt høyere verdi enn det NKGS hadde kommet frem til. Samlet sum var nesten en tredobling sammenlignet med totalbeløp i NKGS'takstrapport. Takstrapporten fra VKL ble av ulike årsaker ikke ferdigstilt før ca. 15 måneder etter befaringen, men Larsen forklarte at rapporten i det vesentlige ble skrevet en til to måneder etter befaringen. Det er imidlertid benyttet tall fra regnskapet for 2011, hvilket viser at i alle fall deler — og dels sentrale deler — av rapporten ble skrevet senere. Larsen forklarte at det er vanlig at selskapene legger nokså mye arbeid i å fremskaffe informasjon om maskinene og ofte gjennomgår post for post med takstmannen og diskuterer levetid. Videre forklarte han at det også er nokså vanlig at han sender takstutkastet til eier for gjennomlesning for å luke ut eventuelle feil før oversendelse til kommunen, men at det ikke ble gjort her. Verken sakkyndig nemnd eller klagenemnda sendte takstrapporten til selskapet i forbindelse med klagebehandlingen eller utsending av klagenemndas vedtak. Rana Gruber AS fikk først innsyn i takstrapportene fra NKGS og VKL i november/desember 2013. Da klagenemnda behandlet klagen, valgte den i hovedsak å basere seg på takstrapporten fra VKL, men den bygget på NKGS sine vurderinger når det gjaldt verdsettelsen av bygningene og den ene tomten, gnr. 82 bnr. 1. Samlet takst ble endret til ugunst for Rana Gruber AS fra ca. MNOK 275,5 i sakkyndig nemnds vedtak til MNOK 732,1. Eiendomsskatten utgjør ca. MNOK 5 årlig. Av klagenemndas vedtak fremgår ikke at den har gjort selvstendige vurderinger sammenholdt med sakkyndig nemnds vurdering i behandlingen av klagen. Klagevedtaket gir ingen selvstendig begrunnelse for vedtaket, men uttrykker at taksten er fastsatt etter beste skjønn og henviser til saksutredningen. Klagenemndas leder, Allan Rognan, forklarte at Fagereng la frem saken for klagenemnda i møtet hvoretter vedtaket ble fattet. På spørsmål fra retten svarte han at klagenemnda så vidt han er kjent med aldri har innhentet ytterligere informasjon i en sak etter å ha mottatt saksfremlegget og at den heller ikke har truffet vedtak i strid med eiendomsskattekontorets innstilling. Sakkyndig nemnd, som klagenemnda sluttet seg til, har imidlertid begrunnet hvorfor den i hovedsak bygger på VKLs takstrapport,jf. nedenfor. Wright forklarte at sakkyndig nemnd ikke ba Rana Gruber AS om uttalelse før vedtak ble fattet i klagerunden. Sakkyndig nemnd fikk saken ferdig forberedt av eiendomsskattekontoret og hadde ifølge Wright ingen selvstendig formening om saksgangen forut for dette. Det er eiendomsskattekontoret som har ført vedtaket i pennen, mens sakkyndig nemnd bare har gjort enkelte mindre korrigeringer. - 12 - 15-032248ASD-HALO Wright viste til at Fagereng er utdannet ingeniør og var veldig engasjert i saken. Sakkyndig nemnd stolte på informasjonen de fikk fra ham. VKLs takstrapport var ifølge Wright tilsynelatende mer detaljert og kvalitativt bedre. I tillegg gikk Fagereng god for prisene på maskinene og argumenterte for at VKLs takstrapport var best. Når det gjaldt mineralressursen forklarte Wright at sakkyndig nemnd bygde på saksforberedelsen og ikke foretok en egen vurdering. Rognan forklarte at det hadde vært en diskusjon i klagenemnda om hvorvidt man skulle legge til grunn NOK 6 eller 7 per tonn, men at han ikke husket begrunnelsen for at klagenemnda la til grunn NOK 7 per tonn. Klagenemnda vurderte ikke minerallovens regler ettersom det ikke var problematisert i saksfremlegget. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at det ikke var noen drøftelser verken i sakkyndig nemnd eller klagenemnda om hvorvidt mineralene skulle inngå i eiendomsskattegrunnlaget eller hvilken verdsettelsesmetode som burde benyttes. Til tross for den store økningen i totalbeløp fra NKGS takstrapport til VKLs takstrapport ble det ikke problematisert i sakkyndig nemnd om det var kurant å øke eiendomsskattetaksten så mye. Ifølge Wright stolte sakkyndig nemnd på VKLs takst og la dessuten til grunn at noe av forskjellen skyldtes at enkelte eiendeler, som jernbanelinjen, var uteglemt i NKGS'takst. Rana Gruber AS har senere klaget på eiendomsskattegrunnlaget for skatteåret 2015. Eiendomsskattekontoret innstilte på at klagen skulle avvises som for sent fremsatt. Da Wright innstilte på å realitetsbehandle klagen, fremholdt eiendomsskattekontoret at det ikke ønsket at klagen skulle behandles før lagmannsretten hadde tatt stilling til de prinsipielle spørsmål saken reiser og at det var behov for mer tid til saksforberedelse. Sakkyndig nemnd behandlet likevel klagen 29. mai 2015 og traff vedtak med ny takst pålydende MNOK 220,3. Innledningsvis i vedtaket kommenteres prosessen. Der påpekes at det oppleves som spesielt at Wright ble kontaktet telefonisk av leder av klagenemnda 28. mai 2015 med beskjed om at klagenemnda var satt i beredskap og var klare til å vurdere å omgjøre eventuelt vedtak sakkyndig nemnd ville treffe,jf også Wrights forklaring for lagmannsretten. Rognan bekreftet for lagmannsretten at han hadde snakket med Wright. Fordi Rana Gruber AS som klager fikk medhold av sakkyndig nemnd, ble vedtaket ikke oversendt til klagenemnda. Klagenemnda opphevet på eget initiativ sakkyndig nemnds vedtak i vedtak av 1. juni 2015. Rana Gruber AS fikk ikke opplysninger om at klagenemnda ville behandle vedtaket og ble følgelig ikke gitt anledning til å uttale seg. Rana Gruber AS ble heller ikke orientert om at klagenemnda opphevet sakkyndig nemnds vedtak, men ble kjent med dette fordi klagenemndas vedtak ble lagt ved et prosesskriv fra Rana kommune 5.juni 2015. Det er ikke omtvistet at klagenemnda i 2013 hadde adgang til å foreta endring til Rana Gruber AS' ugunst og at dette ble gjort innenfor gjeldende frister. Spørsmålet er om - 13 - 15-032248ASD-HALO vedtaket er ugyldig av andre grunner. De mest sentrale omtvistede poster er maskinene i Gullsmedvika verdsatt til MNOK 350 og jernmalmen verdsatt til MNOK 231. Om verdsettelsen av maskinene i Gullsmedvika NKGS har lagt til grunn at maskinene har en gjenanskaffelsesverdi på MNOK 500, hvilket mest sannsynlig er basert på opplysninger Rana Gruber AS ga til takstmann Johannesen i møte etter befaringen,jf. forklaringen til økonomisjef i Rana Gruber AS, Marius Kibsgaard. Deretter er det gjort fradrag med 75 % for slit, elde og utidsmessighet, slik at maskinene er verdsatt til MNOK 125. VKL har som nevnt ovenfor gjort en beregning av maskinenes nåverdi, uten å beregne gjenanskaffelsesverdi først og deretter gjøre fradrag for slit, elde og utidsmessighet. Kjell Larsen forklarte at det ville være like vanskelig å fastsette gjenanskaffelsesverdi i 2011 som å fastsette nåverdi direkte. Maskinene er av VKL verdsatt til MNOK 350. Beløpet er lagt til grunn av klagenemnda. Om verdsettelsen skriver VKL innledningsvis at vanlig kontorutstyr, laboratorieutstyr, kjøretøy o.l. ikke inngår i eiendomsskattegrunnlaget. Fra takstrapporten hitsettes følgende fra redegjørelsen for maskiner på eiendommen i Gullsmedvika: "Mye av maskinparken ved bedriften erfra 1980 tallet. Linjer tilhørende Colorana as erfra 1991 ogfra 2002. Mye av styringssystemene erfra 2011, mens sligsilo er fra 2009. Jonsverket har styringfraflere epoker, mens det meste erforholdsvis nytt. Det opplyses om at det er gjort investeringer ved anlegget samlet på omkring 500 millioner de senere år. Bedriften hadde avskrivninger på 55 millioner i 2011, og et driftsresultat på omkring 200 millioner. Bygninger har en bokført verdi på over 300 millioner kroner, mens maskiner var bokført til nesten 150 millioner. Bedriften har en betydelig økning i omsetning og resultat." Lagmannsretten gjennomgår først hvordan opplysningene i sitatet oppfattes etter sin ordlyd, hvorvidt dette er uriktig faktum og i tilfelle om det legges til grunn at Larsen har bygd på dette i sin taksering. Klagenemnda har bygd direkte på VKLs takst. Om Larsen har basert takstrapporten på uriktig faktum, vil dermed også klagenemndas vedtak lide av slik feil. Dersom VKL ikke har lagt til grunn uriktig faktum, kan likevel klagenemnda ha lagt til grunn uriktig faktum basert på sin forståelse av formuleringene i takstrapporten. Lagmannsretten vil derfor også gjøre rede for hvordan den finner at klagenemnda har forstått opplysningene. Partene er enige om at sligsiloen ikke er fra 2009, men er oppført på 1960-tallet og tilbygd på 1980-tallet. Larsen forklarte at formuleringen i sitatet ovenfor er upresis, men at han mente å uttrykke at styringssystemene til sligsiloen er fra 2009. Dette fremgår for så vidt - 14 - 15-032248ASD-HALO også ovenfor på samme side i takstrapporten hvor det uttales: "Sligsilo 8 stk. Antagelig oppført rundt 1960-tallet tilbygget 1980."Administrerende direktør i Rana Gruber AS, Kjell Sletsjøe, forklarte at det meste av styringssystemene er fra 1960-tallet, men at de har nye kabler på grunn av brannen i 2011, slik at det heller ikke stemmer at styringssystemet er fra 2009. Sligsilo som sådan er for øvrig taksert som bygg, og inngår ikke i verdsettelsen av maskinene — det er det bare styringssystemene til sligsiloen som gjør. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at Larsen ikke har basert seg på feil faktum med hensyn til sligsiloens alder og bemerker at sligsiloen uansett ikke er en del av maskinene. Selv om formuleringen i sitatet er misvisende, er den derfor neppe isolert sett egnet til å innvirke på innholdet i klagenemndas vedtak. Som ledd i en helhet, hvor det gis et bilde av anleggets alder og tilstand totalt sett, kan den imidlertid medvirke til at inntrykket blir uriktig. At mye av maskinparken er fra 1980-tallet er etter lagmannsrettens syn ikke direkte feil, men samlet sett kan sitatet gi inntrykk av at maskinene jevnt over er av nyere dato enn de faktisk er, ettersom en god del av maskinene er fra 1960-tallet. Opplysningen om at det er gjort investeringer ved anlegget for omkring MNOK 500 de senere år,fremkommer i avsnittet i takstrapporten som gjelder eiendommen i Gullsmedvika og maskinene der. Lest i kontekst fremstår det derfor som at det er foretatt investeringer i maskinene i Gullsmedvika for nevnte beløp. Investeringene er imidlertid foretatt på eiendommen på Storforshei og i hovedsak i gruven. Larsen opplyste at han ikke hadde oppfattet det slik at investeringene gjaldt maskinene i Gullsmedvika og at opplysningen er tatt med fordi den viser at Rana Gruber AS forventer fortsatt drift. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at VKL har bygd på feil faktum på dette punkt. Uansett er det sentralt hvordan sakkyndig nemd og klagenemnda har forstått uttalelsen, hvilket behandles nedenfor. Henvisningene til regnskapet er etter lagmannsrettens syn også misvisende. Når det uttales at maskiner var bokført til nesten MNOK 150, vil det mest naturlig forstås som at verdien gjelder de maskiner som skal medtas i eiendomsskattegrunnlaget når annet ikke er presisert. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at posten kalt "Maskiner og anlegg" omfatter rullende materiell, og at en større del av beløpet på MNOK 150 dermed inkluderer slikt materiell. Dette fordi balansen ikke inneholder en egen post for rullende materiell og fordi posten kalt "Driftsløsøre og inventar" beløpsmessig ikke er tilstrekkelig stor til å inkludere rullende materiell. Det gjelder særlig for regnskapsåret 2010, hvor driftsløsøre og inventar er oppført med i underkant av MNOK 3, men også for 2011, hvor beløpet er økt til ca. MNOK 17. Lagmannsretten finner det usannsynlig at dette omfatter rullende materiell sett hen til Sletsjøes forklaring om prisen på rullende materiell og omfanget av slikt materiell som kunne observeres under befaringen. Videre finner lagmannsretten det mest sannsynlig at Larsen ikke var oppmerksom på at rullende materiell var inkludert i posten for maskiner og anlegg og at han dermed har bygd sin verdsettelse på at maskinene hadde en høyere bokført verdi enn de faktisk hadde. Selv om - 15 - 15-032248ASD-HALO det i takstrapporten uttrykkes at rullende materiell ikke skal inkluderes, er verdien av dette mest sannsynlig tatt med i den skjønnsmessige fastsettelsen på grunn av en misforståelse av hvilke eiendeler bokført verdi knytter seg til. I tillegg er det i takstrapporten opplyst at selskapet hadde avskrivninger på MNOK 55. Det er uklart hvordan tallet er fremkommet og om det inkluderer nedskrivninger, men av fremlagt balanse følger at beløpet er uriktig. Ved at avskrivningene oppgis å være høyere enn de faktisk er, bidrar det til et helhetsinntrykk av at maskinene har større verdi enn det er grunnlag for. VKL har ikke begrunnet verdsettelsen ut over det uriktige/misvisende faktum og har ikke oppgitt gjenanskaffelsesverdi og hvilken reduksjon som gjøres for slit, elde og utidsmessighet. Begrunnelsen ble heller ikke utdypet i Larsens forklaring ut over at han fortalte at han ved verdsettelsen bygde på det han hadde sett på befaring og sin erfaring. Den mangelfulle begrunnelsen medfører at lagmannsretten ikke kan vurdere om verdsettelsen — slik Larsen forklarte at den har foregått — lider av innholdsmessige feil. Det kan i seg selv tyde på svikt ved verdsettelsen, og gir den også et preg av vilkårlighet. Lagmannsretten gjør i det følgende rede for hvordan den legger til grunn at sakkyndig nemnd og klagenemnda har tolket opplysningene i VKLs takstrapport. Ettersom klagenemnda i all hovedsak nøyer seg med å vise til sakkyndig nemnds vedtak for den nærmere begrunnelse, er det sakkyndig nemnds vurderinger det i det følgende siteres fra. For enkelhets skyld omtales sakkyndig nemnd og klagenemnda som "nemndene" når det vises til uttalelsene fra sakkyndig nemnd,som er dekkende for begges syn. Når det gjelder maskinenes alder hadde Rana Gruber AS i klagen oppgitt at for magnetittog hematittløypene er størstedelen av produksjonsutstyret fra 1960-tallet. Om maskinenes alder uttales følgende i vedtaket: "VKL har ved befaring vurdert at store deler av produksjonsutstyret på eiendommen erfra 1980-tallet med unntak av produksjonslinjefra 1991 og 2002 og sligsilofra 2009. Bygningsmessige anlegg er aldersmessig anslått til å værefra 1960frem til 2011." Videre fremgår det: "Utfra offentlig tilgjengelige data er det klart at mye av utstyret er nyere enn 1960tallet." Det er noe uklart om nemndene har lagt til grunn at maskinene i all hovedsak er fra 1980 eller senere, men det gis et inntrykk av at maskinene samlet sett er vurdert å være av noe nyere dato enn hva som er tilfelle. I sin forklaring for lagmannsretten kunne Rognan ikke huske om det ble drøftet om deler av maskinene var eldre enn 1980, men at klagenemnda støttet seg til taksten og ikke hadde tilbakemeldinger fra Rana Gruber AS vedrørende alder. - 16 - 15-032248ASD-HALO Om investeringer og regnskapsmessige verdier uttales: "VKL har utfra opplysninger om investeringer og regnskapsmessige verdier skjønnsmessigfastsatt dagsverdien (eiendomsskatteverdien)på de tekniske anleggene på eiendommen til 350 mill. kroner. Når det gjelder verdifastsettelsen finner vi at VKL har levert en bedre beskrivelse av de grunnlagsdata de har benyttetfor sitt skjønn enn NKGS. NKGS har etter det vi forstår benyttet investert kapital de siste år som gjenanskaffelseskostnad mens detfra VKL er gjort en totalvurdering av anlegget inkl. investeringer de siste år." Basert på de siterte uttalelsene finner lagmannsretten at begge nemndene har forstått opplysningene i VKLs rapport slik lagmannsretten ovenfor har gjort rede for at de kan oppfattes, nemlig at investeringene på MNOK 500 er gjort i maskiner i Gullsmedvika og at de bokførte verdier kun gjelder maskiner som skal inngå i eiendomsskattegrunnlaget, ikke rullende materiell. Lagmannsretten finner det dessuten sannsynliggjort at de ulike uriktige/misvisende opplysningene i takstrapporten fra VKL samlet sett har gitt klagenemnda inntrykk av at VKLs taksering av maskinene var best fundert og at taksering til MNOK 350 var riktig og passende, særlig sett hen til de store investeringer man trodde var foretatt i maskiner i Gullsmedvika de senere år. Av forklaringen til Wright fremgikk at sakkyndig nemnd forstod det slik at mye var fornyet i senere tid. Rognan forklarte at klagenemnda bygde på VKLs taksering av maskinene og ikke problematiserte verdsettelsen ut over dette. At det i klagenemndas vedtak uttales at NKGS har benyttet investert kapital de senere år som gjenanskaffelseskostnad, skyldes en misforståelse. Det fremgår ikke av rapporten hvor informasjonen om gjenanskaffelseskost er hentet fra. Fordi beløpet tilfeldigvis sammenfaller med det beløp Rana Gruber AS har opplyst til VKL at selskapet har foretatt investeringer for de senere år — riktignok på eiendommen på Storforsheia — oppfatter nemndene at begge takstrapportene omtaler investeringer som er foretatt. Videre viser uttalelsen i vedtaket at nemndene oppfatter at det er investert i maskiner i Gullsmedvika for MNOK 500, og dermed har lagt til grunn uriktig faktum. De påpekte mangler ved grunnlaget for verdsettelsen i VKLs takst, slik det fremgikk av Larsens forklaring, herunder preget av vilkårlighet, smitter over på klagenemndas vedtak. Nærmere om verdsettelsen av jernmalmen Metaller med egenvekt som er 5 gram per kubikkcentimeter eller høyere, herunder jern, tilhører staten,jf. mineralloven § 7 første ledd bokstav a. Jernmalmen tilhører dermed staten. Grunneier har imidlertid krav på en kompensasjon hvis jernmalm utvinnes på - 17 - 15-032248ASD-HALO dennes eiendom,jf nærmere nedenfor. Både NKGS og VKL har lagt til grunn at jernmalmen skal takseres med utgangspunkt i hvilken pris grunneier ville fått for det årlige uttaket, men at slik pris ikke kan dokumenteres fordi Rana Gruber AS eier tomten selv. I NKGS'takstrapport er det tatt utgangspunkt i at Rana Gruber AS har et årlig uttak av 1,2 millioner tonn jernmalm og at prisen i andre bransjer hvor det tas ut gråberg er mellom 4 til 10 kroner per tonn. Takstmann Johannesen forklarte at prisen baserer seg på erfaringstall fra tidligere takseringer for pukk og singel. Jernmalm har en vesentlig høyere sluttpris, men kostnadene ved oppredningsprosessen er også mye høyere enn for pukk og singel. NKGS har beregnet verdien av jernmalmen med utgangspunkt i 1,2 millioner tonn til NOK 7 per tonn og en kapitaliseringsfaktor på 10. Verdien av jernmalmen (omtalt som masser) blir dermed MNOK 84. VKL har i sin takstrapport lagt til grunn at det tas ut 3,3 millioner råmalm årlig som gir 1,3 millioner tonn "ferdigmasse". VKL har beregnet en pris på NOK 6 per tonn og har multiplisert med uttak av råmalmen på 3,3 millioner tonn. Kapitaliseringsfaktoren er den samme som i NKGS'rapport. VKL kommer dermed frem til en verdi på jernmalmen (omtalt som masseforekomstene) på MNOK 198. Larsen forklarte at jernmalmen er noe av det vanskeligste VKL noen gang har verdsatt. Klagenemnda har lagt til grunn at verdien skal beregnes av antall tonn råmalm som tas ut, altså 3,3 millioner tonn. Om dette uttales i vedtaket: "Som detfremkommer av vurderingene til NKGS er det benyttet antall tonn eksportertjernmalm ved utregningen. Dette er positivtfeil ettersom det er masseuttaket som skal takseres og ikke detferdige produktet." Klagenemnda har fastsatt prisen per tonn til NOK 7. Dette er begrunnet slik: "... Eiendomsskatten skal basere seg på grunneiers verdi ved salg av masser. I dette tilfellet er grunneier også den som driver malmuttaket slik at prisen må basere seg på erfaringstallfra andre typer masseuttak. Generelt ligger prisenfor uttak av masser mellom 4 og 10 kr/tonn. I dette tilfellet har NKGS lagt seg på gjennomsnitts prisfor massene mens VKL har lagt seg litt under gjennomsnittspris. Etter vår vurdering er massene av god kvalitet og prismessig burde dette gi noe utslag, men massene ligger ikke lett tilgjengelig og mye av massene tas nå ut ved underjords drift. Dette påvirker prisen slik at massenes verdi for grunneier antas være 7 kr/tonn." Rognan forklarte som nevnt ovenfor at han ikke husket bakgrunnen for at klagenemnda vurderte massene til å ha god kvalitet og la til grunn NOK 7 per tonn. - 18 - 15-032248ASD-HALO Klagenemnda la til grunn samme kapitaliseringsfaktor som i begge takstene og kom dermed til en total verdi av jernmalmen pålydende MNOK 231, altså noe høyere enn i VKLs takst. Lagmannsretten finner det korrekt at det skal beregnes verdi av råmalmen i grunnen før oppredning, ikke det oppredede produktet. Dette fordi verdien av slig ikke er representativ for det enhver eier kan oppnå for råmalmen, men inkluderer den verdiskapning virksomheten står for. I saken her har man imidlertid benyttet samme pris enten man har multiplisert med antall tonn slig eller råmalm, slik at verdien av råmalmen blir høyere enn verdien av sliget. Det er således uklart hva som er verdsatt. I NKGS'rapport sammenlignes jernmalmen med gråberg, mens det ikke fremgår hva prisen bygger på i VKLs takst. Larsen forklarte for lagmannsretten at han bygde på verdien av andre ressurser, som gråberg og naturgrus. Både prisen på NOK 6 og 7 er representativ for verdien av grus,jf. NGUs publikasjon nr. 1 for 2013 kalt "Mineralressurser i Norge 2012" hvor det på s. 49 fremgår at gjennomsnittlig pris per tonn for grus/sand i 2012 var NOK 7,3. I praksis har dermed begge takstrapportene fastsatt en verdi for grus. Det er ikke grunnlag for å sammenligne verdien av råmalm med verdien av pukk og grus, blant annet fordi kostnadene ved å utvinne pukk og grus er av en helt annen karakter enn ved utvinning av jernmalm, hvor det må gjøres forundersøkelser for å lokalisere jernmalmen og hvor adkomsten til malmen er langt vanskeligere enn hvor det tas ut pukk eller grus. I tillegg er det neppe noe marked for råmalmen i seg selv før oppredning,jf. forklaringen fra Tom Heldal ved NGU. Malmen har heller ikke en slik kvalitet at den kan nyttes som pukk. NKGS'og VKLs takstrapport, og dermed klagenemndas vedtak som bygger på disse, er basert på feil verdsettelsesmetode. Om man likevel skulle sammenligne jernmalm med disse produktene, er pukk mer nærliggende enn grus, blant annet fordi det ofte er enklere å ta ut grus enn pukk og langt enklere enn å utvinne jernmalm. Prisene for pukk er betydelig lavere enn for grus. I ovenfor nevnte publikasjon fra NGU fremgår det på s. 49 at gjennomsnittlig pris per tonn for pukk var NOK 3,0 i 2012. Den pris klagenemnda har lagt til grunn på NOK 7 per tonn, er således under enhver omstendighet feil. Et underlig utslag av den verdsettelsesmetode som er brukt, er at verdien øker jo dårligere kvaliteten på råmalmen er. Hvis det trengs 4,3 tonn råmalm for å produsere 1,3 tonn slig, vil verdien etter klagenemndas beregningsmåte bli høyere enn om 3,3 tonn råmalm gir 1,3 tonn slig. Dette til tross for at det bare er mengden slig som har økonomisk verdi. Til dette har kommunen innvendt at kvaliteten på råmalmen er kjent og at prisen per tonn ikke står fast dersom det i fremtiden tas ut råmalm av dårligere kvalitet. Det er ingen holdepunkter i vedtaket for at en slik betraktning ligger til grunn. - 19 - 15-032248ASD-HALO Lagmannsretten har forståelse for at det har vært vanskelig å verdsette råmalmen, særlig sett hen til at det ikke fins rettspraksis og at det er lite sammenligningsgrunnlag for øvrig fordi det er så få som utvinner jernmalm i Norge. Videre var det første gang Rana kommune utmålte eiendomsskatt på jernmalmen og første gang de respektive takstmennene verdsatte en slik ressurs. Det medfører imidlertid at det må stilles strenge krav til saksbehandlingen for å sikre at kommunen fastsatte korrekt grunnlag. Slik situasjonen var, hadde kommunen en særlig oppfordring til å gi Rana Gruber AS innsyn i den metode klagenemnda tenkte å anvende og gi anledning til uttalelser. Lagmannsretten vurderer det slik at fastsettelsen av verdien av mineralressursen bygger på feil faktum og feil rettsanvendelse. Samlet har vedtaket et preg av vilkårlighet fordi det i takstrapportene og klagenemndas vedtak er sammenlignet med priser for andre, ikke sammenlignbare typer masseuttak, nærmest i mangel av noe annet å bygge på, og uten en grundig vurdering av om prisene som er benyttet er relevante. Virkningen av feil ved vedtaket For at uriktig faktum skal medføre ugyldighet, er det et vilkår at feilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold,jf. Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 10. utgave, s. 469 med videre henvisninger. Det uriktige faktum er sentralt i begrunnelsen for verdsettelsen av maskinene i Gullsmedvika i VKLs takst, som klagenemnda bygger på,jf. ovenfor. Lagmannsretten finner det derfor klart at det uriktige faktum kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. Kommunen har anført at vedtaket likevel ikke kan oppheves dersom dette skyldes at Rana Gruber AS ikke har gitt de opplysninger som selskapet ble oppfordret til å gi. Anførselen bygger på kommunens tolkning av en uttalelse i prop. 112 L (2011-2012). I proposisjonens punkt 3.5.12.1 uttales om gjeldende rett før lovendring med virkning fra skatteåret 2013, at skattyter ikke har en generell plikt til å gi opplysninger og medvirke til taksering i eiendomskattesaker. Forvaltningen må likevel kunne regne med at partene i noen grad bidrar med opplysninger når de blir oppfordret til det. Videre uttales: "Som utgangspunkt kan ikkjeforvaltninga bli bebreida om opplysningar til gunstfor ein part ikkje er komefram av di parten ikkje harfulgt oppfordringa han hadde til å opplyse om tilhøva." Lagmannsretten er ikke enig i at uttalelsen er å forstå slik Rana kommune synes å anføre. Dersom manglende medvirkning fra skattyter skal ha en så inngripende virkning og medføre at skattetakstvedtak ikke kan oppheves, må en kreve at det kommer klart til uttrykk og at det gjøres i en mer tungtveiende rettskilde enn proposisjonen, som er å anse som etterarbeider i denne sammenheng. En slik regel følger heller ikke av den nye bestemmelsen i eiendomsskatteloven § 31 om skattyters opplysningsplikt. Dessuten ville det være urimelig om manglende medvirkning skulle medføre at vedtak som f.eks. bygger - 20 - 15-032248ASD-HALO på uriktig faktum eller er vilkårlige, ikke skulle kunne oppheves. Uansett foreligger det en annen situasjon i nærværende sak enn den som omtales i sitatet. I vår sak har konkrete opplysninger som fremgår av offentlig tilgjengelige dokumenter, blitt fremstilt uriktig eller misvisende i takstrapporten til VKL. Det kan ikke Rana Gruber AS ha risikoen for. Lagmannsretten viser videre til at forvaltningsorganet plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17 første ledd. I et tilfelle som dette pliktet kommunen etter lagmannsrettens syn å sende underlaget for vedtaket til Rana Gruber AS for uttalelse før vedtak i klagenemnda ble truffet, for at saken skulle bli tilstrekkelig opplyst. Lagmannsretten har i vurderingen lagt vekt på at skattyter ikke hadde gitt opplysninger om investeringskostnader for maskinene, at det er tale om en nærmest unik maskinpark som i stor grad består av andre typer maskiner enn ellers i industrien i Mo i Rana, at saken gjelder betydelige beløp samt at de to takstene kommunen hadde innhentet vurderte verdiene av maskinparken vesensforskjellig. Kommunen har anført at det er uten betydning at takstene ikke ble sendt til Rana Gruber AS,fordi selskapet ikke ga opplysninger på forespørsel. Lagmannsretten finner imidlertid at det er stor forskjell på ikke å bidra aktivt med å fremskaffe opplysninger og å påpeke feil i en rapport selskapet får seg forelagt. Om kommunen hadde sørget for kontradiksjon, legger lagmannsretten derfor til grunn at uriktig eller misvisende faktum i VKLs takst vedrørende maskinene i Gullsmedvika ville ha blitt korrigert. Ettersom VKLs takst er lagt til grunn av klagenemnda fordi den fremstod som bedre begrunnet enn NKGS'takst på dette punkt, kunne i tillegg oppklaringen ha ført til at klagenemnda hadde sett annerledes på hvilken av takstene den skulle støtte seg på. Rana kommune har også anført at eiendomsskattetaksten ikke kan bli ugyldig på grunn av anførsler som ikke er tatt opp i klagen og som klagenemnda dermed ikke hadde foranledning for å uttale seg om,jf. Rt-1987-1290. Ettersom Rana Gruber AS ikke hadde mottatt noen av takstrapportene, var det som nevnt ikke mulig for selskapet å spesifisere klagen. Hvilke opplysninger og anførsler Rana Gruber AS har fremmet for klagenemnda, kan derfor ikke være avgjørende for gyldigheten av klagenemndas vedtak. Lagmannsretten bemerker imidlertid at det er kritikkverdig at Rana Gruber AS ikke svarte på forespørslene fra Bjørn-Kristian Johannesen og Kjell Larsen, selv om selskapet medvirket til befaringene og besvarte spørsmål fra begge takstmennene muntlig. Verdsettelsen av verk og bruk avhenger i adskillig grad av de innspill eieren gir. I sine forklaringer for lagmannsretten ga både Johannesen og Larsen uttrykk for at det hadde vært vanskelig å fastsette verdien på maskinene fordi Rana Gruber AS ikke ga opplysninger skriftlig i etterkant. Av de opplysninger som ble etterspurt, forstår lagmannsretten det ut fra forklaringene slik at det først og fremst er opplysninger om hvilke investeringer i maskiner Rana Gruber AS hadde gjort, som ville gitt et bedre grunnlag for taksten. - 21 - 15-032248ASD-HALO Lagmannsretten legger til grunn at Rana Gruber AS ikke hadde slike opplysninger for anskaffelser før 1989 fordi dokumentasjonen ikke ble overført fra Norsk Jernverk. For tiden etter 1989 hadde Rana Gruber AS opplysninger om investeringer som etter det opplyste gikk tapt i brannen. NKGS sitt arbeid startet imidlertid høsten 2010, rapporten er datert 4.januar 2011, mens brannen først fant sted 5. februar 2011. På det tidspunkt NKGS ba om å få opplyst investeringskostnader, hadde således Rana Gruber AS opplysninger for investeringer etter 1989 uten at dette ble levert. Selskapet kunne også ha opplyst forsikringssummer. Av det som er uttalt ovenfor, fremgår imidlertid at dette ikke får noen rettslig betydning. Når det gjelder feil ved verdsettelsen av jernmalmen, finner lagmannsretten at disse kan ha virket inn på vedtakets innhold, slik at taksten også av denne grunn er blitt for høy. Formelt er det fattet tre vedtak om eiendomsskattetakst — ett for hver av de tre eiendommene. De er imidlertid kommet til uttrykk i samme dokument, og partene har behandlet dem som ett vedtak. Videre er takstene i praksis behandlet samlet, både i saksforberedelsen og ved avgjørelsen. De svakheter ved saksbehandlingen som er påpekt implisitt i lagmannsrettens redegjørelse for det faktum som anses bevist, og eksplisitt under drøftelsen av maskinene og jernmalmen, hefter således ved vedtaket som sådan. Ankende part har anført at takstens helhet er summen av alle enkeltheter og at feil på ett punkt innebærer at taksten som helhet er satt for høyt og er ugyldig i sin helhet. Kommunen har anført at det er takstens nivå som helhet som er avgjørende og har anført at professor Thore Johnsens verdsettelse underbygger at nivået er rimelig. Lagmannsretten kommer til at taksten i sin helhet er satt for høyt, og at den konkret er uriktig for to sentrale poster,jf. særlig nedenfor om hvordan lagmannsretten mener verdsettelsen av jernmalmen skal foretas. Johnsens rapport rokker ikke ved dette blant annet fordi den anvendte metode etter lagmannsrettens syn innebærer at det er virksomhetens verdi inkludert immaterielle verdier, know how, good will mv. som er beregnet, ikke verdien av råmalmen. Dette fremgikk også av revisor Gunnar Dahls kritikk av Johnsens rapport. Selv om lagmannsretten ikke finner grunn til, og heller ikke har tilstrekkelig grunnlag for, å kommentere verdsettelsen av bygninger og grunn, bemerkes at det i en ny vurdering også bør vurderes om verdsettelsen av bygninger og tomter er riktig, særlig sett hen til Rana Grubers anførsler om usaklig forskjellsbehandling. Lagmannsretten finner at klagenemndas vedtak av 26.juni 2013 vedrørende eiendomsskattetakst for Rana Gruber AS for de tre eiendommene for skatteåret 2011 er ugyldig. Vedtaket blir å oppheve. - 22 - 15-032248ASD-HALO Retningslinjer for verdsettelse av jernmalmen i ny eiendomsskattetakst Lagmannsretten legger til grunn at den med hjemmel i ligningsloven § 11-1 femte ledd,jf. eiendomsskatteloven § 23 kan angi hvordan den nye taksten blir å utføre, se feks. LH2005-79017. Lagmannsretten har videre forstått partene slik at det er ønskelig med en veiledning om hvordan jernmalmen skal verdsettes. For verdsettelsen av maskinene er partene ikke uenige om prinsippene. Det nevnes likevel kort at det for maskinene skal fastsettes substansverdi, det vil si gjenanskaffelsesverdi med fradrag for slit, elde og utidsmessighet. Rana Gruber AS har ikke bestridt at jernmalmen kan inngå i eiendomsskattegrunnlaget og at selskapet er riktig skattedebitor. Lagmannsretten finner at jernmalmen kan beskattes som "verk og bruk",jf. eiendomsskatteloven § 4 annet ledd. Mineraler omtales ikke, men loven er ikke uttømmende,jf. ordlyden "m.a." og Rt-1998-1756(på s. 1762). Av dommen følger at mineraler kan beskattes, men at det er et vilkår at det er tilrettelagt for utvinning gjennom inngrep i naturen. Rana Gruber AS har utvilsomt tilrettelagt for utvinning av jernmalmen, både ved etablering av dagbrudd og gruve. Nevnte dom gjelder grunneiers mineraler, mens jernmalm er statens mineraler,jf. mineralloven § 7 første ledd bokstav a. I begge tilfeller dreier det seg om uttak av mineralressurser fra grunnen, og lagmannsretten kan ikke se at det i relasjon til eiendomsskatt stiller seg særlig annerledes å ha rett til å utvinne statens mineraler enn å ha avtale om rett til å ta ut grunneiers mineraler. Jernmalmen inngår derfor i eiendomsskattegrunnlaget. Lagmannsretten legger også til grunn at Rana Gruber AS er å anse om skattemessig eier av jernmalmen,jf. Rt-2005-394. Se også RG-2001-368. Spørsmålet er så hvordan jernmalmen skal verdsettes, noe som ikke er tatt stilling til i rettspraksis og som det heller ikke foreligger forvaltningspraksis om. Videre fins det ikke statistikker over priser på råmalm, selv om det fins statistikker over priser på slig. Prisene på pukk og grus er som nevnt ovenfor ikke relevant å sammenligne med. Utgangspunktet ved verdsettelse av verk og bruk er substansverdien. Etter rettspraksis kan verk og bruk på visse vilkår i stedet verdsettes etter en avkastningsberegning. I tilfelle verdsettes hele anlegget med utgangspunkt i avkastningen, ikke bare deler av den. For mineralressurser, hvis verdi ikke vil bli fanget opp ved en vurdering av substansverdi av verket eller bruket, må det være riktig å fastsette verdien av mineralressursen ut fra en avkastningsberegning, se Rt-1918-189 og Finansdepartementets uttalelse i brev av 11. mars 1999 publisert i Utv-1999-982. Jernmalmen kan ha ulik økonomisk verdi for henholdsvis grunneier og utvinner, der disse er to ulike subjekter. Videre vil minerallovens bestemmelser for øvrig ha ulik betydning for dem. Et spørsmål er derfor om det i verdsettelsen av den objektiviserte omsetningsverdi skal tas utgangspunkt i verdien for Rana Gruber AS som grunneier eller som utvinner. - 23 - 15-032248ASD-HALO Det følger av mineralloven kapittel 4,6 og 8 at det er staten som bestemmer om det skal gis tillatelse til undersøkelse og utvinning av mineralene, om det skal gis driftskonsesjon og i tilfelle hvem rettighetene skal gis til. Det innebærer at utvinning kan skje i strid med grunneiers ønsker og dermed kan begrense grunneiers faktiske utnyttelse av eiendommen. Mineralloven fastsetter en avgift grunneier har krav på som kompensasjon hvis noen andre gis tillatelse til å utvinne f.eks.jernmalm fra hans grunn. Denne avgiften er det ikke forhandlingsfrihet om, slik at det ikke er mulig for noen grunneier å oppnå bedre kompensasjon enn det som følger av mineralloven § 57 første ledd som lyder: "Utvinner avforekomst av statens mineraler skal betale grunneieren en årlig avgift på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes. Avgiftenfor det enkelte år forfaller til betaling 31. mars året etter." For utvinner kan råmalmen både ha høyere og lavere verdi enn for grunneier. Lagmannsretten vurderer det slik at råmalmen hadde en verdi i 2011, men at mye taler for at den per i dag ikke har noen omsetningsverdi på grunn av prisutviklingen. Lagmannsretten viser til at Tom Heldal, NGU,i sin forklaring uttalte at han ikke er kjent med at det er noe marked for råmalm med etjerninnhold på 30 %. Den må dermed gjennom en betydelig oppredningsprosess for å bli omsettelig, hvilket Rana Gruber AS har utviklet en særskilt kompetanse på. Videre har direktør Sletsjøe i sin forklaring vist til at kostnadene ved utvinningen og oppredningen for tiden er større enn inntektene, og regnskapene for de senere år viser at virksomheten går med underskudd, hvilket Sletsjøe forklarte at den også vil gjøre i inneværende år. At Rana Gruber AS driver videre er ifølge Sletsjøes forklaring begrunnet i langsiktig tenkning og en eventuell fremtidig prisstigning. Minerallovens bestemmelser innebærer ikke slik begrensning i den faktiske utnyttelsen av eiendommen for utvinner som for grunneier. Rana Gruber AS er i nærværende sak både grunneier og utvinner. Utgangspunktet er at jernmalmen skal verdsettes til den omsetningsverdi den har, objektivt sett, ikke med utgangspunkt i den aktuelle eiers interesse i eiendommen,jf. blant annet Rt-1987-129, Rt-1999-192 og Rt-2011-51. Selv om Rana Gruber AS skattlegges i egenskap av å være verk eller bruk, tyder nevnte rettspraksis på at det er verdien for enhver grunneier, uavhengig av dennes konkrete interesse — her som utvinner — som skal fastsettes. Dette er i tråd med ankende parts syn, og er slik lagmannsretten forstår det ikke bestridt av kommunen. Partene er uenige om betydningen av mineralloven. Rana Gruber AS anfører at den avgift som fastsettes i mineralloven § 57 er et uttrykk for den verdi jernmalmen har for enhver grunneier, uavhengig av driften, og at bestemmelsen derfor skal legges til grunn ved verdsettelsen. Kommunen anfører at bestemmelsen er en offentligrettslig begrensning som det skal ses bort fra,jf. rettspraksis, og at det etter ordlyden i byskatteloven § 5 skal fastsettes verdi ved et tenkt fritt salg under normale omsetningsforhold. - 24 - 15-032248ASD-HALO Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for et generelt utgangspunkt om at det skal ses bort fra offentligrettslig regulering eller heftelser. Einar Harboe, Eiendomsskatt, kommentarutgave, 2. utgave 2004 s. 168 uttrykker det slik: "Offentligrettslige rammebetingelserfor utnyttelsen av eiendommen vil derimot regelmessig være relevante ved en verdsettelse, men dette er ikke mer enn et utgangspunkt. Ved verdsettelsen av kraftverk er det lagt til grunn atforpliktelse til å levere konsesjonskraft ikke skal tas i betraktning ved verdsettelsen ... " Spørsmålet er dermed om den rettspraksis Rana kommune har vist til, og som i all hovedsak omhandler nettopp verdsettelse av kraftverk, er relevant ved verdsettelsen av jernmalm. Verdsettelsen av kraftverk er særegen blant annet fordi eiendomsskatt fra kraftverkene er svært viktig for kommunene. Videre er det tale om en evigvarende naturressurs — vannfallet — som ikke nødvendigvis er sammenlignbar med ikke-fornybare ressurser som jernmalm. En rekke av de kostnader som påløper ved uttak av jernmalm, vil ikke resultere i varige verdier, f.eks. kostnader ved tilrettelegging av gruve som skal driftes i seks år og deretter er ment å rase sammen. Dette i motsetning til investeringer i kraftverk som har mer varig verdi. Ved verdsettelsen av kraftverk skal det ses bort fra konsesjonsvilkår om hjemfall til staten, jf. Rt-1958-801 og Rt-1994-333. Hjemfallsrett er en rett som det offentlige kan betinge seg ved innvilgelse av konsesjon til vederlagsfritt å overta det anlegg konsesjonen er gitt for, ved konsesjonstidens utløp. Av Rt-1994-333 følger også at det skal ses bort fra konsesjonsvilkår om levering av rimelig konsesjonskraft. Høyesterett gir på s. 338 følgende begrunnelse: "Hjemfallsretten begrenser eierensjuridiske rådighet over eiendommen, ikke den faktiske utnyttelsen. ... Også plikten til å levere konsesjonskraft er et bånd på eierrådigheten, ikke en begrensendefaktor ved denfaktiske utnyttelsen av eiendommen." For konsesjonskraften er begrunnelsen i tillegg: "Jeg mener imidlertid at det i dag må legges stor vekt på hensynet til åfå noenlunde klare reglerfor takseringen. Dersom det skulle tas hensyn til plikten til å levere konsesjonskraft, er det vanskelig å se at ikke også andre konsesjonsvilkår, knyttet til eierens rettslige disposisjonsrett, ville måttefå betydning. Hva som i praksis reelt sett er konsesjonsvilkår, er det imidlertid ofte vanskelig åfastslå, og en slik regel vil gi grunnlagfor tvister. Knyttet man regelen bare til vilkår som direktefremgikk av - 25 - 15-032248ASD-HALO konsesjonen, ville en legge grunnlagfor en ubegrunnetforskjellsbehandling. Neakontrakten kan tjene som eksempelpå de problemene som ville kunne oppstå." For vannkraftverk er eiendomsretten ikke på statens hånd hele tiden, i motsetning til for jernmalm. Verdien for eieren av kraftverket beror på hvor lenge han får eie, men selve verket har samme verdi. Ved utvinning av jernmalm, har grunneieren ikke på noe tidspunkt eiendomsrett til malmen og hvis eiendommen selges får heller ikke ny eier eiendomsrett til mineralressursen. Og selv sett bort fra at staten er eier, vil mineralene forbrukes i motsetning til vannfallet. Rettighetene vil dermed ikke kunne falle tilbake til staten i den grad de er forbrukt. Riktignok hadde man tidligere bestemmelser om hjemfallsrett også for bergverk i industrikonsesjonsloven kapittel II § 13 nr. 13, og hjemfallsretten omfattet blant annet sjaktheis, gruvevogner, skinner mv. som ble benyttet i gruven. Lovgiver vurderte det slik at hjemfallsretten ikke hadde gitt det offentlige noen reell eller vesentlig økonomisk fordel,jf. Ot.prp. nr. 54(1989-1990) s. 8 og opphevet bestemmelsen. Det eksisterer følgelig ingen parallell til hjemfallsretten for vannkraft på bergverksrettens område. Videre kan som nevnt det forhold at staten bestemmer over jernmalmen være en begrensende faktor ved den faktiske utnyttelsen av eiendommen for grunneieren, ikke bare et bånd på eierrådigheten i form av at grunneier ikke kan forhandle om høyere pris på malmen. At det ved verdsettelsen av kraftverk skal ses bort fra hjemfallsretten har etter lagmannsrettens syn ikke overføringsverdi til vår sak, enten man vurderer verdien med utgangspunkt i grunneiers eller verkets posisjon. Når det så gjelder plikten til å levere konsesjonskraft sammenholdt med minerallovens regulering av grunneiers kompensasjon, bør det tas i betraktning at Høyesterett i Rt-1994-333 (på s. 339) gir uttrykk for tvil om hvorvidt det er rimelig å objektivisere grunnlaget for eiendomsskatt for kraftverk så mye. Det gir særlig grunn til forsiktighet med å overføre betraktningene til verdsettelsen av andre verk og bruk. I tillegg er begrunnelsen knyttet til at det er tale om konsesjonsvilkår, mens minerallovens regulering av grunneiers kompensasjon åpenbart ikke er et konsesjonsvilkår. Videre er reglene for verdsettelse av kraftverk endret med virkning fra og med skatteåret 2013, slik at det nå skal tas hensyn til plikt til å levere konsesjonskraft,jf. NOU 1996: 20 punkt 9.3 og Ot.prp. nr. 47(1999-2000) punkt 2.4.1. I proposisjonen begrunnes dette med at forpliktelsen må anses å hvile på verket. Synspunktet bygger ikke på at det har skjedd endringer i de faktiske forhold som reguleres, men tyder på at lovgiver er uenig i den tilnærming Høyesterett har hatt. Begrunnelsen gjør seg etter lagmannsrettens syn også gjeldende for prisreguleringen i mineralloven. Lagmannsretten vurderer det samlet slik at det ikke er relevant å se hen til dagjeldende prinsipper for verdsettelse av kraftverk, særlig sett hen til lovgivers syn på betydningen av plikt til å levere konsesjonskraft. - 26 - 15-032248ASD-HALO Rana kommune har også vist til Rt-1999-192 som gjaldt eiendomsskattetakst for Statnetts overføringsanlegg i sentralnettet. Spørsmålet var om forskriftene NVE hadde fastsatt for nettleie i sentralnettet skulle tillegges betydning i verdsettelsen. Forskriftene er konsesjonsvilkår. I tråd med Høyesteretts betraktninger i Rt-1994-333 (på s. 339)om at det skal ses bort fra konsesjonsvilkår og begrunnelsen for dette, kom Høyesterett også i Rt1999-192(på s. 201) til at det skulle ses bort fra forskriftene. Førstvoterende understreker at han ikke tar stilling til om det generelt er grunnlag for å se bort fra en prisregulering ved taksering etter byskatteloven § 5, men at forskriftens utforming i det konkrete tilfellet ikke harmonerte med prinsippet om objektivisert verdi. Sett hen til at dommen gjelder konsesjonsvilkår og er forbeholden, samt lovgivers syn på konsesjonskraft referert ovenfor, kommer lagmannsretten til at heller ikke denne dommen tilsier at minerallovens bestemmelse er uanvendelig. Kommunen har anført at mineralloven ikke er relevant fordi man ikke har forsøkt å treffe markedsverdi. Ettersom bestemmelsen regulerer den maksimale verdi mineralressursen har for enhver grunneier, gir den etter lagmannsrettens syn uttrykk for den objektiviserte omsetningsverdien, selv om det ikke er dette som er formålet med bestemmelsen. Den rettspraksis Rana kommune har vist til er etter lagmannsrettens syn følgelig ikke til hinder for å anvende minerallovens bestemmelse ved verdsettelsen. En verdsettelse med utgangspunkt i mineralloven gir forutberegnelighet og er relativt enkel å anvende. En verdsettelse med utgangspunkt i fortjeneste ved salg av slig med fradrag for utgifter etc., gjør det vanskelig å skille mellom råmalmens verdi og den merverdi som tilføres i oppredningsprosessen. Minerallovens regulering av kompensasjonen antas derfor å være langt mindre prosessdrivende enn de alternative beregningsmåter. Lagmannsretten kommer etter dette til at det er riktig å legge til grunn bestemmelsen i mineralloven § 57 ved verdsettelsen av jernmalmen. Bestemmelsen fastsetter at grunneier har krav på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes. Av forskrift til mineralloven § 5-5 følger at det gjelder omsetningsverdien etter normal oppredning. Lagmannsretten bemerker at synspunktet i brev til Rana Gruber AS av 29. april 2011 fra Bård Dagestad, direktør i Direktoratet for mineralforvaltning, bør legges til grunn med hensyn til hva som skal anses som normal oppredning. I brevet uttales: "Etter vår mening vil en normal oppredning avjernmalm være en oppredningfrem til salgbar slig av normal kvalitet. Det vil si at kvalitet som er superslag og lignende ligger utenfor det som kan karakteriseres som normal oppredning. Dette erfor ordens skyld også i tråd medforarbeidene ot.prp. nr. 43 2008-2009 side 121." - 27 - 15-032248ASD-HALO Fordi omsetningsverdien vil variere fra år til år, og var omtrent på sitt høyeste i 2011 og nå er nesten på laveste punkt siden 2004, må verdien fastsettes ut fra en gjennomsnittlig omsetningspris. Sakskostnader Rana Gruber AS har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning av sine sakskostnader. Advokat Willumsen la først frem sakskostnadsoppgave pålydende NOK 1 621 236,72, hvorav salæret utgjør NOK 1 439 412,50. Kostnadsoppgaven er senere korrigert fordi det var brukt feil timepris for arbeidet under ankeforhandlingen. Av korrigert kostnadsoppgave fremgår at kravet er NOK 1 421 236,72, hvorav salæret utgjør NOK 1 239 412,50. I tillegg kommer rettsgebyr på NOK 28 380 og kostnader til fagkyndige meddommere. Rana kommune har anført — i tilknytning til den opprinnelige kostnadsoppgaven — at sakskostnadene fremstår som for høye for en sak på fire dager og at beløpet er høyere enn rimelig selv om saken har vært arbeidskrevende. Til sammenligning har advokat Rogan inngitt kostnadsoppgave pålydende NOK 1 262 635,25, hvorav salæret utgjør NOK 888 000. Hovedforskjellen er medgått tid for postene frem til inngivelse av anke/anketilsvar og frem til ankeforhandling. I tillegg har advokat Willumsen en noe høyere timepris. Lagmannsretten finner det naturlig at ankende part har benyttet noe mer tid til arbeidet med å utarbeide anke og forberede ankeforhandlingen enn ankemotparten har måttet bruke, blant annet sett hen til posisjonen som ankende part og at faktum knyttet til saksbehandlingsfeil har vært krevende å finne ut av uten innsynsrett i skattetakstvedtak for andre verk og bruk. Lagmannsretten kommer til at kostnadene for øvrig har vært nødvendige og rimelige,jf. tvisteloven § 20-5. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med NOK 1 449 617. Rana kommune pålegges også å dekke kostnader til fagkyndige meddommere. Godtgjørelsen er ikke fastsatt enda, men dette vil bli gjort i særskilt beslutning senere. Når lagmannsrettens resultat legges til grunn,jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd, har ankemotpartene vunnet saken også for tingretten. Kostnadsoppgaven til advokat Alnæs, Rana Gruber AS'prosessfullmektig for tingretten, var på NOK 753 340, hvorav salæret utgjør NOK 732 600. I tillegg kommer rettsgebyr på NOK 12 040. Rana kommune har ikke fremmet innvendinger mot oppgaven, og lagmannsretten legger kostnadene til grunn som nødvendige og rimelige,jf. tvisteloven § 20-5. Sakskostnader for tingretten tilkjennes med NOK 765 380. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist grunnet ferieavvikling. Dommen er enstemmig. - 28 - 15-032248ASD-HALO DOMSSLUTNING 1. Sakkyndig klagenemnds vedtak av 26.juni 2013 om eiendomsskattetakst for Rana Gruber AS for skatteåret 2011 oppheves. Ved den nye behandlingen av eiendomsskattetaksten legges følgende retningslinjer til grunn: - Maskinene takseres ut fra substansverdi, det vil si gjenanskaffelsesverdi med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet. - Jernmalmens verdi fastsettes til 0,5 prosent av gjennomsnittlig omsetningsverdi av det som utvinnes etter normal oppredning. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Rana kommune 1 449 617 — enmillionfirehundreogførtinitusensekshundreogsytten — kroner til Rana Gruber AS innen 2 — to — uker etter forkynnelsen av dommen. 3. Rana kommune betaler kostnadene til fagkyndige meddommere. 4. I sakskostnader for tingretten betaler Rana kommune 765 380 — syvhundreogsekstifemtusentrehundreogåtti — kroner til Rana Gruber AS innen 2 — to — uker etter forkynnelsen av dommen. Henriette Nazarian Susann Funderud Skogvang Harald Jølle Arve Haugen Per Helge Høgaas - 29 - 15-032248ASD-HALO
© Copyright 2024