– fra middelalderen
til opplysningstiden
Tsaren, troen og jorden
Temaet for foreliggende fremstilling er russisk politisk idéhistorie fra
middelalderen til opplysningstiden. Målet er å presentere sentrale
politiske tekster – altså tekster som handler om temaer som statsstyre,
det gode samfunn, herskerens posisjon, forholdet mellom hersker og
undersåtter, betydningen av gode lover med mer – og å gi historiske og
biografiske opplysninger som setter tekstene i en sammenheng.
Forhåpentligvis vil boken ikke bare gi økt kunnskap om hvordan russere
i eldre tid har resonnert om statskunst og politikk, men også bidra til
forståelsen av hvordan sentrale forestillinger som har preget russernes
måte å tenke på i senere tidsaldre, inkludert vår egen tid, oppstod. For
eksempel at det er nødvendig med en sterk leder og en mektig stat som
kan beskytte befolkningen. Eller at det er en naturlig allianse mellom
herskeren, det være seg tsaren eller generalsekretæren i
kommunistpartiet, og folkemassene rettet mot oligarkiske elementer,
adelen i eldre tid, lokale partipamper og byråkrater i nyere tid.
Samtidig er det viktig å erkjenne at fortidens mennesker levde i en
virkelighet som var svært forskjellig fra vår egen, og at mange av deres
verdier og tanker knapt lar seg overføre til vår tid. Å redusere
idéhistorien til jakten på forløpere for ideer og forestillinger som preger
vår tid, ville gi et fortegnet bilde av tenkningen i tidligere tidsepoker. Et
av de største politiske stridsspørsmålene i Moskvastaten på 1500-tallet
var spørsmålet om hvorvidt kirker og klostre burde eie jordisk gods.
Denne diskusjonen, og de teologiske argumentene som ble fremført for å
begrunne de ulike oppfatningene, har knapt noen relevans for vår tids
politiske virkelighet. Å utelate denne striden og andre debatter fordi de
fortoner seg som uaktuelle i dag, ville imidlertid resultere i et feilaktig
inntrykk av hvilke problemstillinger russiske politiske tenkere
beskjeftiget seg med i eldre tid.
Tenkerne og tekstene som presenteres, er de som de fleste historikere er
enige om å betrakte som de mest sentrale, og som behandles i russiske
og sovjetiske standardverk om russisk politisk tenkning i eldre tid
(vestlige oversiktsverk over eldre russisk politisk idéhistorie forekommer
tilsynelatende ikke).
Perspektivet i boken er idéhistorisk. Hensikten å presentere politiske
tenkere og teoriene deres og å relatere teoriene til samfunnet de oppstod
i. Å bedømme sannhetsgehalten, den moralske kvaliteten eller den
filosofiske verdien til skriftene som gjennomgås, faller utenfor bokens
rammer. 1
Epoker
Fremstillingen er inndelt i tre hovedepoker:
– Kievriket og oppløsningen av dette, altså perioden fra begynnelsen av
1000-tallet til de russiske fyrstestatene kom under mongolenes
herredømme på 1200- og 1300-tallet.
– Moskvastaten som vokste frem på 1300- og 1400-tallet ved at Moskva
tok opp kampen mot mongolene og underla seg det sentrale og nordlige
Russland, inkludert deler av det tidligere Kievriket, og som – til tross
for en dynastisk og politisk krise omkring 1600 – bestod inntil utgangen
av 1600-tallet.
– Det petrinske eller keiserlige Russland, som i denne boken omfatter
tiden fra Peter den store innledet sine vestliggjørende reformer omkring
1700 til utgangen av 1700-tallet. 2
Disse hovedepokene er oppdelt i underepoker som et behandlet i hvert
sitt kapittel:
– Kievriket, ca. 1000–1240
– Tataråket, 1240–slutten av 1300-tallet
– Moskvastaten, slutten av 1300-tallet–1598
– Krisetid, 1598–1613
– Brytningstid, 1613–ca. 1700
– Det petrinske Russland, ca. 1700–slutten av 1700-tallet
Denne inndelingen er knyttet til sentrale politiske begivenheter og
sammenfaller med periodiseringen av eldre russisk historie i de fleste
standardverk.
Kievriket utgjorde den første østslaviske statsdannelsen. Det var en slags
føderasjon av fyrstestater med Kiev som sentrum som vokste frem på
slutten av 800-tallet. Ifølge sagaen skal slaverne ha kalt til seg varjager
(vikinger) for å herske over seg. Det eldste verk med et politisk innhold
vi kjenner til, Preken om loven og nåden, trolig forfattet av
Ilarion, den første metropolitten av Kiev av russisk herkomst, ble til på
begynnelsen av 1000-tallet. Kievriket, som nådde et høydepunkt under
storfyrst Jaroslav Vladimirovitsj’ regjeringstid i første halvdel av 1000tallet, bestod inntil mongolene i 1237–40 underla seg de russiske
fyrstestatene.
Tataråket bestod fra mongolenes (tatarenes) erobring av de russiske
fyrstestatene i 1237–40 til Moskva stilte seg i spissen for et nasjonalt
opprør mot mongolene på slutten av 1300-tallet (den såkalte oppmarsjen
ved elven Ugra i 1480 som endte med at mongolene trakk seg tilbake,
kan regnes som den endelige slutten på tataråket).
Moskvastaten, en ekspanderende statsdannelse som ble styrt av en
eneveldig storfyrste/tsar og støttet av den russiske kirken, bestod fra
slutten av 1300-tallet3 til tsar Fjodor Is død i 1598 utløste en dynastisk
og politisk krise, den såkalte smutaen (urolighetstiden). Denne krisen ble
overvunnet ved at Mikhail Romanov i 1613 ble utpekt til ny tsar av en
zemskij sobor (stenderforsamling).
Tiden mellom Mikhail Romanovs kroning i 1613 og Peter den stores
vestliggjørende reformer på begynnelsen av 1700-tallet utgjorde en
brytningstid der importert tankegods begynte å få innpass i den
gjenopprettede Moskvastaten, og der reformer av den russiske kirken
etter utenlandsk forbilde førte til brudd mellom den offisielle kirken og
de såkalte gammeltroende. Endelig utgjorde Peter den stores forserte
europeisering på begynnelsen av 1700-tallet et klart brudd i russisk
historie.
I alle disse periodene ble det skrevet tekster med et politisk innhold,
som selvsagt var knyttet til tidens politiske, religiøse og sosiale
spørsmål og konflikter.
Viktige temaer
Den eldste bevarte russiske tekst med et politisk budskap, Preken om
loven og nåden, omhandler betydningen av kristningen av det
russiske folk. Samtidig inneholder teksten diverse betraktninger om
hvordan en god kristen fyrste bør være. Han bør være en klok og modig
hersker som forsvarer den kristne tro, beskytter riket mot ytre og indre
fiender og tar vare på svake grupper. Temaet den gode, kristne fyrste tas
opp av flere politiske tenkere i Kievriket, og senere i Moskvastaten, og i
tilknytning til dette temaet utkrystalliserte det seg et sett av politiske
spørsmål:
– Hvilke personlige egenskaper bør en god fyrste ha
– Forholdet mellom fyrsten og folket
– Betydningen av gode lover
– Advarsel mot dårlige rådgivere
– Fyrstens plikt til å forsvare den sanne tro
– Forsvar av den russiske jorden
Russerne ble kristnet ved at storfyrst Vladimir av Kiev på slutten av
900-tallet gikk over til den ortodokse kristne tro, ifølge Beretning om
svunne tider fordi de lot seg fascinere av den ortodokse gudstjenestens
skjønnhet. Resultatet var at russerne ble en del av den østlige kristenhet
med sete i Konstantinopel. Fra Bysants overtok Kievriket doktrinen om
samarbeid mellom den verdslige og geistlige makt for å sikre
menneskenes jordiske trygghet og himmelske frelse. I praksis var
russiske herskere langt mektigere enn kirkelederne og presteskapet i den
russiske kirken – både i Kievriket og i senere russiske statsdannelser.
Siden Kievriket, og senere russiske statsdannelser, ofte var truet av
nomadefolk i sør, kom forsvar av den russiske jorden, som ble knyttet
til forsvar av den sanne tro, til å inngå som et av grunnmotivene i
russisk politisk tenkning.
Under tataråket på 1200- og 1300-tallet ble forsvar av den sanne tro og
den russiske jorden, naturlig nok, hovedmotivet i den politiske
tenkningen. Krøniker og fyrstevitaer fra denne tiden hyller russiske
fyrster som har utmerket seg ved å forsvare den kristne tro og den
russiske jorden mot fremmede inntrengere, det være seg de gudløse
mongolene eller katolske svensker og tyskere. Et annet sentralt tema var