Tekstutdrag Til tittelen: Tirsdagsdamene : en roman

Monika Peetz
Tirsdagsdamene
EN ROMAN
Oversatt av
Benedicta Windt-Val
Bastion
Originaltittel: Die Dienstagsfrauen
© 2010 by Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co.
KG, Cologne/Germany
Underlying rights licensed by the broadcasting corporation
ARD/license through Degeto Film GmbH
Published by agreement with the
Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloveneller
avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller
fengsel.
Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til:
Bastion forlag
Boks 21 Vinderen
0319 Oslo
ISBN 978-82-90583-40-3
ISBN 978-82-90583-23-6 (trykk)
Oversetter: Benedicta Windt-Val
Omslagsfoto: Bokkompaniet AS
Tilrettelegging omslag: Bokkompaniet AS/Ola Palm Helland
Sats: ScandBook AB, Sweden
Skrift: Adobe Garamond Pro 11,4/13,65
Trykk: ScandBook AB, Sweden
www.bastion.no
FORFATTERINNEN
Monika Peetz, født 1963, har studert germanistikk,
kommunikasjonsvitenskap og filosofi ved universitetet i München. Etter
noen runder i reklamebransjen og forlagsbransjen arbeidet hun som
dramaturg og redaktør i avdelingen for fjernsynsfilm i Bayerischen
Rundfunk fra 1990-98. I 1998 begynte hun som dreiebokforfatter i
Tyskland og Nederland, med filmer som for eksempel ”Ein Baby zum
Verlieben” og ”Noch einmal zwanzig sein”. Sammen med Christian
Jeltsch har hun også skrevet dreieboken til ”Die Rebellin”, en ZDFproduksjon i tre deler. Hun har sittet som rådgiver i Nürnberger
Autorenstipendium siden 1997/98
BOKEN
Hvis de hadde truffet hverandre i dag, ville de antagelig aldri ha blitt
venninner. Men disse fem kvinnene, som alle er rundt førti år gamle, har
vært bestevenninner siden de møttes på et franskkurs for femten år siden.
Den første tirsdagen i hver måned møtes de på yndlingsrestauranten sin –
den vellykkede, veltalende straffeadvokaten Caroline; Judith, overfølsom
og litt av en dramaqueen; Eva, omsorgsfull og kjærlig firebarnsmor med
fortrengte karriereambisjoner: den alltid forelskede, alltid like blide Kiki
som venter på det store gjennombruddet som designer, og Estelle, den
glamorøse apotekerfruen med overfylte klesskap og en herlig skarp
tunge.
En gang i året reiser de fem venninnene på tur sammen. Men dette året
er alt annerledes, for Judith er nettopp blitt enke. Etter ektemannens død
finner hun en dagbok han har skrevet om en pilegrimsvandring til
Lourdes. Men Arne, som døde av kreft, klarte ikke å gå hele strekningen.
De fem venninnene bestemmer seg for å fullføre Arnes reise – uten å ane
hva de innlater seg på. Skritt for skritt kommer de på sporet av en
hemmelighet som snur opp ned på livene deres og konfronterer dem med
overraskende sannheter.
Pilegrimsreisen, som opprinnelig var ment som en støtte for Judith, som
er troende, blir en vekker for de fem venninnene. Ingenting er slik som
det gir seg ut for å være.
1
”Få opp farta, Tom! Lett på liket!” brølte Luc. ”Gjestene kan være her
hvert øyeblikk!” Eieren av Le Jardin jaget den nye kelneren sin
ubarmhjertig rundt i lokalet. Ordrene haglet taktfast ned over den unge
mannen.
”Fem glass, har jeg sagt.”
”Ikke det vanlige bestikket, hører du.”
”Hvor blir det av blomstene?”
”Må jeg ta meg av absolutt alt selv?”
Tom forsto ikke et kvekk av alt dette. Hvem kunne det være som fikk
Luc til å lage så mye oppstyr? Et raskt blikk i bestillingsboken gjorde
ham ikke særlig mye klokere.
”Vi har jo ingen bestilling på peisbordet.”Luc så på ham som om
dette var den dummeste bemerkningen han hadde hørt så langt i livet.
”Har du sett på kalenderen?””Selvfølgelig.”
”Og?”
”Det er tirsdag i dag.”Stemmen til Luc steg. ”Det er den første
tirsdagen i måneden. Og det betyr …”
”En eller annen fransk helligdag?” forsøkte Tom seg, som om han
skulle være deltager i en quizkonkurranse.
Luc sukket tungt. Det var kanskje en tabbe å gi en slik sjanse til en
arbeidsløs ungdom som hadde droppet ut av skolen. Den eneste
erfaringen Tom hadde med gastronomi, stammet helt tilbake fra hans
tidligste ungdom. En eller annen hormonstyrt idiot hadde i sin tid avlet
ham i sportskafeen i Turn- og Sportsforeningen i Euskirchen. Dessverre
var det Luc selv som var denne idioten. Derfor kunne han vanskelig si
nei da eksen hans dumpet dette mislykkede produktet av affæren deres på
dørterskelen hans. I mellomtiden var hittebarnet blitt nitten år, og han
var som snytt ut av nesen på moren sin. Etter Lucs mening.
”De mest trofaste gjestene mine har bestilt bord til klokken åtte. Slik
de gjør hver eneste første tirsdag i måneden. De har kommet hit helt
siden den tiden da jeg selv var kelner,” fortalte Luc så ivrig at den flate
Kølnerdialekten hans tydelig røpet at han absolutt ikke var fransk, og at
”Luc” bare var et kunstnernavn. Men nærheten til Institut Français talte
for at man ikke burde forandre noe ved innredningen av restauranten.
Tom skjønte fortsatt ikke et mukk. ”Ja, og så?”
Luc sukket for annen gang. Han var femtiseks år gammel og burde så
smått begynne å tenke på en etterfølger. Men hvordan skulle han gjøre
det klart for denne tungnemme sønnen sin hva det var som gjorde disse
fem kvinnene så spesielle? I femten år hadde de kommet til restauranten
hans. Den første tiden var det hver tirsdag, senere ble det én gang i
måneden.
Det var en regnfull dag uten særlig omsetning, og Luc hadde akkurat
bestemt seg for å stenge restauranten da de fem sto i døren første gang,
gjennomvåte og fnisende. Fem kvinner, så forskjellige som det var
mulig å tenke seg – Caroline, den kjølige, veltrente advokaten med de
klassiske ansiktstrekkene; Judith, blek, tynn og gjennomsiktig; Eva, den
dyktige, nyutdannede legen; Estelle, umiskjennelig verdensdame – og
den yngste, Kiki, nettopp ferdig med videregående skole, og med en
utstråling som en fargerik sommerfugl.
Det var Caroline som overtalte Luc til å trekke opp enda et par flasker.
Allerede den gangen var det den veltalende advokaten som førte ordet.
Men egentlig var det Judith som hadde kommet på idéen om at de skulle
gå ut og ta et glass vin sammen etter franskkurset.
”Jeg vil nyte frikvelden min til siste sekund,” forkynte hun. Senere
viste det seg at Judith hadde løyet for sin daværende ektemann og
innbilt ham at det var arbeidsgiveren hennes som hadde sendt henne på
franskkurs, og som betalte for det. Hun satset på at den pedantiske
ektemannen gikk og la seg på slaget halv elleve, og at han ikke ville
legge merke til at hun heretter kom senere hjem hver tirsdag.
Franskkurset markerte begynnelsen på slutten for ekteskapet deres. Judith
diktet opp et påbygningskurs og fortsatte å treffe venninnene sine. Det
tok en halv evighet før tirsdagsdamene klarte å gi Judith tilstrekkelig
mot til å bryte ut av det ulykkelige ekteskapet for godt. I årenes løp
hadde Luc sett hvordan den usikre sekretæren utviklet seg til en kvinne
som fant sin egen vei ved hjelp av Østens visdom og åndelige
veiledning.
Luc fulgte tirsdagsdamene sine gjennom årene. Han så den begavede
advokaten Caroline utvikle seg til en beryktet straffejurist, han så den
engasjerte medisineren Eva legge legeyrket på hyllen og stifte familie,
han så hvordan ungjenta Kiki ble til en voksen kvinne. Alt hadde
forandret seg i løpet av disse femten årene. Le Jardin gikk fra å være et
sted man bare hørte om via stalltips, til et trendy møtested, Luc gikk
veien fra kelner til innehaver. Det var bare luksuskvinnen Estelle, den
eldste av tirsdagsdamene, som ikke forandret seg. Hun la vekt på at
utseendet hennes skulle gjenspeile rikdommen, ferieboligen i St. Moritz
og det gode golfhandikappet. Luc antok at hun var iført en drakt fra
Chanel allerede ved fødselen.
”De fem damene som var her ganske nylig.” Tom hadde omsider
oppfattet hva det dreide seg om. Han strålte over hele ansiktet. ”Kommer
den minste av dem også? Hun med de lange beina og det korte skjørtet?”
”Kiki? Du holder fingrene fra Kiki,” advarte Luc.
”Men hun virker så hyggelig.”
Luc visste bedre. Kiki var ikke hyggelig. Kiki var ustabil.
Munter, vill, full av energi, alltid i godt humør og som regel
forelsket. ”Avholdenhet gir kviser,” pleide hun å påstå. Grunnen til at
hun ville lære fransk, var at hun hadde forelsket seg glødende i en
Matthieu fra Rouen under en interrailreise etter videregående. Hun håpet
at forholdet deres ville få nye impulser hvis de også kunne snakke
sammen. Dessverre oppdaget hun allerede etter fire timers ”fransk for
begynnere” at Matthieu helst ville snakke om ekskjærestene sine. Hun
lot seg trøste av Nick. Og av Michael. Kiki drømte om et fast forhold,
men hun elsket sexen høyere enn de mennene hun delte den med.
”Det gode ved å være singel, er at man kan konsentrere seg helt om
karrieren,” sa hun til seg selv. Singel var hun, men hun manglet en
passende karriere. Den jobben hun hadde nå, som kreativ medarbeider
ved det velrenommerte designstudioet Thalberg, hadde ikke gitt henne
det etterlengtede gjennombruddet. Kiki var en del av det designerteamet
som arbeidet for Johannes Thalberg. Han var den kreative drivkraften bak
og grunnleggeren av foretaket, som laget utkast til møbler, lamper,
innrednings- og kjøkkentilbehør, og av og til også fullstendige interiører
til butikker og hoteller. Foreløpig hadde ikke Kiki klart å gjøre seg
spesielt bemerket i designergruppen. Men Kiki trodde på morgendagen.
Hver dag rommet nye sjanser.
”Fortell nå da,” oppfordret den unge kelneren.
Luc kunne ha fortalt så mange ting. Det var ikke bare Kikis
kjærlighetsforhold han hadde kjennskap til. De fem kvinnene hadde ikke
den ringeste anelse om hvor mye Luc snappet opp om livene deres. Den
oppmerksomme tilhøreren visste til og med om de tradisjonelle reisene
som tirsdagsdamene foretok sammen. Det var ikke til å undres over, for
anekdotene fra den årlige reisen ble regelmessig hentet frem, og førte like
regelmessig til voldsomme latterutbrudd.
Første gang de reiste bort sammen, skulle de forberede seg til
avslutningsprøven i fransk i de fredelige omgivelsene i Bergisches Land.
Denne kollokviehelgen hadde vært en stor suksess for tirsdagsdamene.
Fullt så godt gikk det ikke med eksamen. Kiki og Estelle møtte ikke
opp engang. Kiki var mer opptatt av fransk kroppsspråk på den tiden, og
Estelle hadde oppdaget at det ikke lenger var moderne å ha et feriehus i
Frankrike. Nå var det Algarve som var stedet, så hvorfor skulle hun bry
seg med å lære fransk? Den unge legen, Eva, var så nervøs at magen slo
seg vrang, så hun tilbragte størstedelen av eksamenstiden på toalettet i
Institut Français. Senere viste det seg at mageondet ikke egentlig
skyldtes eksamen, men derimot den nye eggløsningskalkulatoren hennes.
Den var ikke helt pålitelig. Syv måneder senere kom hennes førstefødte,
David, til verden. Over fire tusen gram tung, femtisyv centimeter lang,
og årsaken til at det ikke ble til noe mer med Eva. Ikke fikk hun
eksamen i fransk, og ikke fikk hun begynt i jobben som assistentlege
ved hjerteklinikken i Paris. Hun gjemte fremdeles på den underskrevne
kontrakten: ”Som et symbol på det livet som jeg nesten fikk,” pleide
hun å si.
Judith avla prøven i henhold til reglementet og strøk. Den ikke helt
ubetydelige summen hun hadde betalt for å bli lammet av
eksamensnerver, og som hun hadde knepet fra husholdningspengene bak
ryggen på Kai, kunne ha vært anvendt på en bedre måte.
Det var bare Caroline, advokaten med toppkarakterer til eksamen, som
besto prøven. Som den beste, selvfølgelig. Caroline briljerte med perfekt
fransk. Selv om Luc fulgte nøye med i karrieren hennes gjennom
avisene, ble han aldri klar over hva hun skulle bruke språket til – ingen
av de tunge forbryterne hun kom i berøring med som straffeadvokat,
hadde noen gang forsøkt å plyndre Louvre, kapre et Air-France-fly eller
sprenge Eiffeltårnet. Selv Carolines ektemann, Philipp,
allmennpraktiserende lege i Lindenthal, foretrakk å reise til Italia i ferien.
Og ingen av de to barna deres hadde bruk for hjelp med hjemmeleksene i
fransk. Barna til Caroline hadde ingen problemer med skolearbeidet, slik
de fire barna til Eva hadde.