B 2 VITeNSKapelIGe arTIKler 34 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania Jan-Kåre Breivik 48 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Marit Skivenes 61 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse anne-Mette Magnussen og even Nilssen BoKeSSay 76 Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen 1 1 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge lars Gjelstad Årgang 18 18 Fagbokforlaget Deltakelse som engasjement og utfordring – samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Samfunnsarbeid 1/15 7 Tidsskrift for velferdsforskning Årgang 18, nr. 1 2015 ISSN 0809-2052 Tidsskrift for velferdsforskning Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning Returadresse: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann ForFatterinstruks Tidsskrift for velferdsforskning Et flerfaglig, refereebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål med vekt på: velferdsstaten i historisk og komparativt perspektiv, sosiale problemer, prioriteringsspørsmål, levekår og livskvalitet, trygd, helse og sosiale tjenester. Redaksjon: Nanna Kildal redaktør, forsker I, Uni Rokkansenteret, Bergen Jan Erik Askildsen, forskningsdirektør, Uni Rokkansenteret Aksel Hatland, forsker I, Institutt for samfunnsforskning, Oslo Inger Elisabeth Haavet, professor, Universitetet i Bergen Einar Øverbye, professor, Høgskolen i Oslo og Akershus Hilde Kjerland, redaksjonssekretær Uni Rokkansenteret Engelsk tittel: Norwegian Journal of Welfare Research Redaksjonens adresse: Tidsskrift for velferdsforskning Uni Rokkansenteret Nygårdsgt. 55015 Bergen Telefon 55 58 38 69 E-post: [email protected] Det må ikke kopieres fra dette tidsskriftet i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Forsidefoto: © NPS Redaksjonsrådet: Astri Andresen, Universitetet i Bergen Anders Barstad, Statistisk Sentralbyrå Ida Blom, Universitetet i Bergen Tone Fløtten, Fafo Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet Knut Halvorsen, Høgskolen i Oslo og Akershus Hans-Tore Hansen, Universitetet i Bergen Bjørn Hvinden, NOVA, Oslo Hanne Haavind, Universitetet i Oslo Stein Kuhnle, Universitetet i Bergen Kalle Moene, Universitetet i Oslo Pål Repstad, Universitetet i Agder Stein Ringen, Oxford University Tine Rostgaard, Det Nationale forskningscenter for Velfærd (SFI) Stefan Svallfors, Umeå Universitet Aslak Syse, Universitetet i Oslo Marta Szebehely, Stockholms Universitet Lars Inge Terum, Høgskolen i Oslo og Akershus Steinar Westin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim Kari Wærness, Universitetet i Bergen Abonnement: Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen E-post: [email protected] Telefon 55 38 88 00 – Telefaks 55 38 88 01 Abonnementspriser for 2015: (4 hefter pr. år) I Norden: Institusjoner NOK 685,Privat abonnement NOK 505,Studentabonnement NOK 300,Pris for enkelthefter: NOK 165,-. Abonnementet gjelder for kalenderåret, betales på forhånd og anses som løpende inntil oppsigelse. Vennligst oppgi abonnementsnummer ved adresseendring. Opplysninger om tidsskrifter og bøker fra Fagbokforlaget er tilgjengelig på: www.fagbokforlaget.no © Fagbokforlaget 2015 ISSN 0809-2052 Utgitt med støtte fra Norges forskningsråd Tidsskrift for velferdsforskning er et flerfaglig, fagfellebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål. Tidsskriftet publiserer vitenskapelige artikler – både empiriske studier og teoretiske arbeider. Det publiserer også oversiktsartikler (reviews), bokomtaler, faglige kommentarer og debattinnlegg. Hovedkriteriene for valg av bidrag er at de tar opp viktige spørsmål og at de holder et høyt faglig nivå. Tidsskriftets artikler skal være på et av de skandinaviske språkene. Vitenskapelige artikler vil bli vurdert av to fagfeller (referees). Denne behandlingen skjer anonymt. Redaksjonen vil på bakgrunn av fagfellenes uttalelser veilede forfatterne under nødvendig bearbeidelse før publisering. Manuskriptstandard Artikler, inkludert sammendrag, noter, referanser og litteraturliste, må ikke overskride 46 000 tegn (med mellomrom). Kommentarer og debattinnlegg må ikke overskride 18 000 tegn (med mellomrom) og bokanmeldelser 9 000 tegn (med mellomrom). Manuskript med vedlegg sendes elektronisk i Wordformat til: [email protected]. Forsendelsen skal inneholde følgende separate filer 1) Forfatternavn, tittel og institusjonstilnytning, e-post- og postadresse og artikkeltittel. 2) Sammendrag på hovedspråket (maksimum 100 ord). 3) Engelsk tittel og sammendrag (maksimum 120 ord). 4) Manuskript med litteraturreferanser alfabetisk ordnet til slutt og med nummererte sluttnoter. Plassering av figurer og tabeller markeres i teksten på manuskriptet, men inkluderes ikke i manuskriptet. 5) Eventuelt nummererte figurer og tabeller. Alle figurer må være i svart/hvitt og trykkeklare. Forfatteren må selv innhente tillatelse til bruk av tidligere trykte figurer. Litteraturreferanser Litteraturhenvisninger skal være innarbeidet i teksten. De skal vanligvis plasseres i parentes og inneholde forfatterens etternavn og publiseringsår, f.eks. (Weber 1968). Ved direkte og indirekte sitat, eller referat fra andres tekster, oppgis sidetall etter utgivelsesår (Rosen 1958:111). Vises det til flere sider, nevnes første og siste side, for eksempel slik: (Weber 1968:374–379). Hvis det er to forfattere, oppgis begges etternavn: (Regini og Esping-Andersen 2000). Hvis verket det refereres til har mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse, Tidsskrift for velferdsforskning dernest brukes «mfl.»: (Hatland, Kuhnle og Romøren 2001) og senere (Hatland mfl. 2001). Skill mellom flere referanser innenfor samme parentes ved å bruke semikolon (Rosen 1958:111; Weber 1968; Hatland mfl. 2001). Når det vises til flere publikasjoner i en parentes, listes disse i alfabetisk rekkefølge. Fullstendig liste over litteraturhenvisninger og referanser plasseres sist i manuskriptet under overskriften «Litteratur». For tidsskrifter brukes følgende standard: Forfatter (utgiverår) tittel, Tidsskriftets navn, årgang(nummer):sidetall. Eksempel: Blom, S. og O. Listhaug (1988) Familie og livskvalitet, Tidsskrift for samfunnsforskning, 29(1):5–28. For bøker og rapporter: Forfatter (utgiverår) Tittel, utgiversted: forlag. Eksempel: Wittgenstein, L. (1992) Philosophical investigations, Oxford: Blackwell Publishers. For kapittel i bøker og rapporter: Eksempel: Norheim, O.F. (2000) Increasing demand for accountability, i A. Coulter og C. Ham (red.), The global challenge of health care rationing, London: Open University Press. Ved tre eller flere forfattere brukes komma for å skille mellom dem. Eksempel: Grytten J., I. Skau og O. Aasland (1999) Kontraktsvalg, tjenesteproduksjon og stabilitet i allmennlegetjenesten, Forskningsrapport nr. 10, Sandvika: Handelshøyskolen BI. For offentlige dokumenter og andre dokumenter uten forfatternavn brukes publikasjonsreferanse (utgiverår) Tittel, utgiversted: utgiver. Eksempel: St.prp. nr. 63 (1997–98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2000, Oslo: Sosialog helsedepartementet. Dokumenter hentet fra internett skal inneholde: Forfatter (publiseringsdato) tittel, dato dokumentet ble hentet: URL. Artikler skal ikke ha vært publisert andre steder tidligere. Innholdet i artikkelen skal heller ikkeha vært publisert i rapporter eller lignende med ISBN-nummer. Selv om artiklene ikke kan sies å være identiske kan ikke redaksjonen akseptere en artikkel der innholdet er publisert andre steder. Tidsskrift for velferdsforskning skal være en formidler av forskning med skandinavisk språk og termonologi. Derfor bør sitater på engelsk oversettes, mens sitater på andre språk skal oversettes. Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er et uttrykk for en hensikt om å publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Behandling av innkomne bidrag krever tid og oppmerksomhet i redaksjonen og hos dem som skal vurdere manuskriptet. Det er viktig at bidragsyterne er innforstått med at de ved å sende inn en artikkel aksepterer at ikke andre tidsskrifter kan vurdere artikkelen mens den er til vurdering i Tidsskrift for velferdsforsknings redaksjon. Tidsskriftet har ikke kapasitet til å vurdere uferdige manus kripter. Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Innhold 2 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Vitenskapelige artikler 7 Deltakelse som engasjement og utfordring – samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad 18 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge Lars Gjelstad 34 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania Jan-Kåre Breivik 48 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Marit Skivenes 61 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Bokessay 76 Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann1 I dette temanummeret om samfunnsarbeid tar vi utgangspunkt i at velferdspolitikken og velferdstjenestene produseres i organisatoriske, geografiske eller interessebaserte fellesskap, og at sosial deltakelse er utgangspunktet for fellesskapsdannelse, innflytelse og sosial endring. Tjenestemottakere, forskere og ulike offentlige utredninger peker på at de som skal motta velferdstjenester i for liten grad får anledning til å delta i problemdefinering og valg av løsninger.2 Om vi undersøker og påvirker vilkår for sosial deltakelse sammen med dem det gjelder, kan vi imøtekomme noe av denne kritikken (Sudmann og Henriksbø 2011). Artiklene i dette nummeret av Tidsskrift for velferdsforskning vil vise at samfunnsarbeid kan være med på å løse noen av velferdsstatens problemer og aktuelle utfordringer – ved å tilby et analytisk perspektiv og en konkret arbeidsmetode. Samfunnsarbeid har lenge vært en viktig arbeidsmåte i sosialt arbeid internasjonalt og nasjonalt, med røtter i blant andre Paulo Freires frigjøringspedagogikk (Christensen 2014; Freire og Berkaak 2003) med videreutvikling knyttet til feminisme og økofilosofisk helhetstenkning (Ledwith og Springett 2010). I Norden hadde samfunnsarbeid sin glansperiode i 70-årene og representerte et alternativ til individrettete metoder og terapier. Hovedfokus var mot lokalsamfunnsnivå, lokaldemokrati, deltagelse og medvirkning (Einarsson 2004). Fokus på samfunnsarbeid som nærmiljøarbeid (Garsjø 1987) og bidrag til lokal oppgaveløsning (Kaasa 1989) har alltid vært sentralt. Samfunnsarbeid er fremdeles en gruppemetode i sosialfaglig arbeid (Hut- Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 2–6. © 2015 Fagbokforlaget 2 chinson 2010). Samfunnsarbeid-begrepet er lite kjent i Norge selv om arbeidsmetodene har vært brukt i nærmiljøarbeid, områdeløft, boligsosialt arbeid, selvhjelpsorganisering, sosialt entreprenørskap og i frivillig sektor (Aasen og Amundsen 2011; Enjolras, Strømsnes og Langhammer 2013; Henriksbø og Grimen 2014; Kaltoft, Korff, Steen Olsen og Svendsen 2009; Lund 2014; Økland 2012; Ulfrstad 2011). Samfunnsarbeid som arbeidsmetode har svært mange likhetstrekk med aksjonslæring, aksjonsforskning og fokusgruppemetodologi. Felles for alle disse arbeidsmetodene er at de er gruppebaserte, og at målet er endring i et sosialt felt gjennom koordinert ressursmobilisering og kollektiv handling. Vi vil her trekke fram tre argumenter for å ta samfunnsarbeid mer systematisk i bruk for å løse noen av dagens velferdspolitiske utfordringer på nye måter, sammen med dem det angår. 1. Det historiske grunnlaget for dagens velferdsordninger og velferdsorienterte rettigheter ble i stor grad kjempet fram gjennom grasrotmobilisering og fellesskapsdannelse som for eksempel arbeiderbevegelsen, avholdsrørsla, målrørsla og kvinnebevegelsen. Disse sosiale og politiske bevegelsene har og har hatt ulike innretninger og ambisjoner. Sett fra vårt perspektiv er dette meget gode eksempler på hvordan kollektiv innsats skaper endring, altså det vi i dag kaller samfunnsarbeid. Utgangspunktet for disse bevegelsene har vært en felles forståelse om at en annen virkelighet er mulig, og at det å kritisere og protestere mot vilkårlig maktbruk og sosial ulikhet er effektive virkemidler for sosial endring. I dag er arbeidet til Paolo Freire en viktig inspirasjon – både for å skape og beholde håp, og for å mobilisere indignasjon og kraft til endring (Christensen 2014). Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? ....................................................................................................................................................................................................................................................... Et sentralt begrep hos Freire er dialog og kollektiv bevisstgjøring, conscientization. Dialogbegrepet hos Freire viser som regel til gruppebaserte samtaler, diskusjoner og meningsbrytninger. Her er både prosess og resultat viktig, og målet er ikke harmoni eller konfliktunngåelse. Det handler med andre ord om å identifisere og problematisere et tema med gyldighet for dem det gjelder, undersøke hvilken relevant kunnskap fellesskapet allerede har, og utvikle strategier for videre kunnskapstilegnelse og ressursmobilisering. Tjue år etter at Freire skrev De undertryktes pedagogikk utga han en kommentert og revidert utgave med ny tittel, The Pedagogy of Hope (Freire 1995). Tekstsamlingen The Pedagogy of Indignation (Freire 2004) anbefales ofte lest parallelt. Her tar han blant annet selvkritikk på sin tidligere kjønnsblindhet, og reflekterer over egne erfaringer som akademiker og praktiker. Titlene er talende – det er gjennom håp og indignasjon at vi kan bidra til å forbedre våre fellesskap og livsvilkår – både i små og større sammenhenger. Begge bøker understreker at alle mennesker allerede er i stand til å bidra og til å delta, og at ikke-undertrykkende praksis og framtidshåp er resultat av dialogbasert samhandling. Samfunnsarbeid kan bidra til å rette fokus mot undertrykkende og anti-dialogisk praksis på hele velferdsfeltet. 2. Arbeidet til Freire er også knyttet til et annet utgangspunkt. For å forstå større sosialpolitiske utfordringer må vi anlegge et hverdagslivsperspektiv. Dette innebærer en orientering mot mikrososiale prosesser (Day 2006; Goffman 2010) og om å anerkjenne folk som kreative aktører i egne liv (Emirbayer og Mische 1998). Barrierer og begrensninger er ikke alltid forhåndsdefinerte utenfra. Freires problematisering av det han kalte grensesituasjoner, som produktive biografiske eller sosiale brudd, er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner er ikke stopp-punkter, men situasjoner som kan analyseres og gi muligheter for endring (Kirkwood og Kirkwood 1989:45–46): As the process of conscientization deepens and confidence grows, however, they are seen no longer as the limits of what is possible, but the points at which new possibilities begin. Beyond them lies a domain of untested feasibility. Dette innebærer en forpliktelse til å skrive og snakke fram folks kreative praksiser og potensialer, og å unngå ensidige marionettbeskrivelser. En selvrefleksiv og maktkritisk tilnærming til hvordan «vi» framstiller «de andre» utfordrer profesjonskunnskap og hierarkier mellom tjenestemottakere og tjenesteleverandører. Dette kan stimulere til utvikling av nye tjenester og samhandlingsformer, og til utvikling av løsninger på velferdsstatens utfordringer utenfor de etablerte arenaene. 3. Et tredje utgangspunkt er velferdsstatens utfordringer knyttet til intensivert globalisering gjennom migrasjon (inn- og utflytting), differensiering av behov, individualisering av ansvar, og nye behov og krav fra befolkningen. Det politiske svaret er at vi trenger robuste fellesskap der folk er – på kommunalt nivå, i bygdene, bydelene og nærmiljøene. Dette har lenge vært påpekt innen folkehelsefeltet, som er et viktig historisk og dagsaktuelt forankringspunkt for samfunnsarbeid (Ihle og Sudmann, 2014). I St.meld. nr. 34 (2012–2013), Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar, fra Regjeringen Stoltenberg II kommer dette godt fram, slik helse- og omsorgsminister Støre påpekte: «Folkehelsearbeid handler om å utvikle sunne og bærekraftige lokalsamfunn». Her refererer han direkte til meldingens kapittel om Helsefremmende steds- og lokalsamfunnsutvikling: «Gode steder og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet, trivsel og helse. Livene leves i lokalsamfunnet.» (Meld. St. nr. 34 (2012–2013):60). Den geografiske forståelsen av fellesskap er dominerende. Folkehelsemeldingen har dermed en viktig kollektive innretning og ambisjon, men vektleggingen av nære og tette fellesskap kan 3 Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... samtidig innebære en nærmiljø-romantisering og en tildekking av konflikter. Vi stiller spørsmål ved påstanden om at «livene leves i lokalsamfunnene», ettersom mange livspraksiser i økende grad er preget av flerlokal forankring, interessebaserte felleskap og nye translokale fellesskap. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv etterlyser vi dermed en mer nyansert forståelse av hvilke kollektive sammenhenger folk faktisk inngår i – og hva de ulike fellesskapene betyr for dem som deltar. Vi skal ikke overdrive kontrastene mellom Regjeringene Stoltenberg II og Solberg, men det er interessant å se at Regjeringen Solberg sin folkehelsepolitikken i større grad vektlegger individuell valgfrihet og personlig ansvar for egen helse: Livsstilsykdommer blir stadig en større utfordring for helsetjenesten og for samfunnet. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse, og samfunnet må gjøre det enklere å ta gode helsevalg. Samtidig må tiltak for bedre folkehelse veies opp mot enkeltmenneskets valgfrihet.3 Denne politikken trekker med seg en forståelse av autonomi som underkommuniserer fellesskapenes betydning og de samfunnsskapte forskjellene i helse og levekår. I den grad fellesskap tematiseres, er det indirekte gjennom å påpeke familienes rolle og verdien av frivillig innsats i nærmiljøengasjement. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv er dette fokuset på enkeltmenneskets ansvar og autonomi problematisk. For oss er autonomi og (valg)frihet relasjonelle begreper, som må kontekstualiseres, slik at fellesskap sees som en forutsetning for autonomi, og en mulig trussel. Bredal (2004) illustrerer dette med utgangspunkt i forskning blant minoritetskvinner i Norge: Det feministiske begrepet relasjonell autonomi åpner for en forståelse av frihet som gjør menneskers tilhørighet i sosiale fellesskap til en forutsetning for autonomi, samtidig som 4 man er opptatt av at noen konkrete fellesskap – ikke minst familier – kan være en trussel mot enkeltmenneskets autonomi.4 Ved hjelp av det feministiske begrepet relasjonell autonomi (Mackenzie og Stoljar 2000) er det mulig å overskride de åpenbare begrensningene som den individualiserte autonomiforståelsen bærer med seg. I følge Engebrigtsen (2007) er individuell autonomi et ideal (for den vestlige demokratiske familie) som aldri kan realiseres helt «fordi autonomi er en relasjonell kapasitet som alltid begrenses i forhold til andre.» Autonomi er dermed et relativt fenomen som alltid vil være koblet til sosiale relasjoner og spesifikke sosiale kontekster (som kan være både hemmende og fremmende). I et samfunnsarbeidsperspektiv er dette en fundamental innsikt, som gir oss muligheter til å grave dypere i spesifikke problemstillinger. Sett med samfunnsarbeidsperspektiv kan plikt til deltakelse og helsefremmende og sunne valg (i autonomiens og valgfrihetens navn) bli nye tyrannier, og nye former for kontroll og disiplinering. Samfunnsarbeid kan her tilby kritiske perspektiver på deltakelse og fellesskap, samt forslå nye gruppebaserte arbeidsmåter (Cooke og Kothari 2001; Cornwall 2008) for å skape alternative strategier for endring, eller for å realisere målene om aktivitet og sunne valg. Presentasjon av artiklene Forfatterne av artiklene i dette nummeret av tidsskriftet har alle bidratt til mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid og i forskningsgruppen i samfunnsarbeid som er etablert ved Høgskolen i Bergen. Artiklene nærmer seg kjerneområdene i samfunnsarbeid fra fem ulike vinkler: i) hverdagsliv og integrering for utviklingshemmede, ii) yrkesutdanning som frigjørende handlingsrom, iii) emigrasjon og fellesskapsutfordringer på nye steder, iv) formelle og faktiske handlingsrom for barns deltakelse i barnevernssaker, og v) sosialt medborgerskap og autonomi. Tobba Therkildsen Sudmann og Helge Folkestad diskuterer på hvilke måter samfunnsar- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? ....................................................................................................................................................................................................................................................... beid kan bidra til integrering, sosial deltakelse og selvbestemmelse for utviklingshemmede i Norge i dag. Strukturelle betingelser for deltakelse sees i lys av ulike hverdagspraksiser, der selvpresentasjon og mikroaggresjon er sentrale dimensjoner. Lars Gjelstad anlegger et mulighetsperspektiv på skolearenaene, og analyserer hvordan elevene skaper nye ressurser gjennom etablering av fellesskap, gruppeidentiteter og individuelle læringsbaner. Yrkesfagene framstår da som avanserte kunnskapsmiljøer, i kontrast til forestillinger om yrkesfag som utdanningsvalg for de skoleleie og teorisvake. Jan-Kåre Breivik diskuterer emigrasjon, lokal forankring og fellesskapsutfordringer i norske enklaver på Gran Canaria. Idealiserte forestillinger om Syden brytes i møte med lokalbefolkningens nød, og Breivik viser hvordan emigrantene handler for å legitimere egen tilstedeværelse på øyene: tilbaketrekking til lukkete enklaver, lokalsamfunnsengasjement eller solidaritetsarbeid. I artikkelen om barns deltakelsesrettigheter undersøker Marit Skivenes hvordan det formelle og faktiske handlingsrommet utformes i Norge, England og California. Hun finner at de engelske barnevernsarbeiderne gir størst handlingsrom for barns deltakelse, og Norge minst. Artikkelen analyserer de ulike strukturelle betingelser for barns deltakelse i de tre landene, og hvordan dette balanseres mot barns deltakelsesrettigheter. Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen tar utgangspunkt i Marshalls medborgerteori og viser hvordan sosiale rettigheter påvirker borgernes muligheter for deltakelse. De viser at rettsutviklingen på helsefeltet har gått mot individuelle rettigheter, mens rettsutviklingen på det sosialpolitiske området preges av koblingen mellom arbeid og velferd, og en proseduralisering av lovgivningen. Forfatterne viser at begge typer rettsutvikling har et potensiale til å styrke og til å svekke individuell autonomi og rommet for kollektiv handling. Temanummeret avslutter med et essay om boligsosialt arbeid ved Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Katrine Haugland Martinsen fra fag- utviklingsenheten i Kirkens Bymisjon i Oslo. Redaksjonen oppfordret dem til å reflektere over samfunnsarbeid som boligsosialt arbeid i det de kaller velferdsstatens randsoner. To nyere bøker på feltet trekkes inn i diskusjonen (Økland 2012; Ulfrstad 2011). Taksdal og medarbeidere utfordrer fagets ontologi om den kompetente aktør, og diskuter om kompetanse kan delegeres, slik at noen personer i noen situasjoner må utøve agens via andre – for eksempel en bomiljøarbeider. Noter: 1 Breivik er professor i samfunnsarbeid, Sudmann er faglig leder ved mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid, begge Høgskolen i Bergen. 2 Morgendagens omsorg (St.meld. nr. 29, 2012– 2013), Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar (St.meld. nr. 34, 2012–2013), Et helhetlig diskrimineringsvern (NOU 2009:14), Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet (NOU 2010:1), Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Et helhetlig hjelpemiddeltilbud (NOU 2010:5), Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid (NOU 2011:7), Innovasjon i omsorg (NOU 2011:11), Ungdom, makt og medvirkning (NOU 2011:20) og Politikk for likestilling (NOU 2012:15). 3 Folkehelseavsnittet i Politisk plattform – for regjeringen utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, Sundvollen 7. oktober 2013: side 45: http://www. oslohoyre.no/wp-content/uploads/2013/10/ plattform.pdf 4http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/ vis.html?tid=24526 Publisert 20.12.2009, lest 8.10.2014. Litteratur Aasen, T.M.B. og O. Amundsen (2011) Innovasjon som kollektiv prestasjon, Oslo: Gyldendal akademisk. Christensen, L.M. (2014) Paulo Freire: The man from Recife: A review, The International Journal of Critical Pedagogy, 5(2):228–231. Cooke, B. og U. Kothari (2001) Participation – the new tyranny? London: Zed Books. 5 Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Cornwall, A. (2008) Unpacking «participation»: Models, meanings and practices, Community Development Journal, 43(3):269–283. Day, G. (2006) Community and everyday life, London: Routledge. Einarsson, J.H. (2004) Samfunnsarbeid i Norden – en ny giv? Nordisk sosialt arbeid, 24(3). Emirbayer, M. og A. Mische (1998) What is agency? American Journal of Sociology, 103(4):962–1023. Engebrigtsen, A. (2007) Perspektiver på autonomi, tilhørighet og kjønn blant ungdom, Tidsskrift for ungdomsforskning, 7(2):63–84. Enjolras, B., K. Strømsnes og A.K. Langhammer (2013) Frivillighet i Norge: senterets sluttrapport etter 5 år (Vol. 2013:1) Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Freire, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving Pedagogy of the oppressed, New York: Continuum. Freire, P. (2004) Pedagogy of indignation, Boulder, Colorado: Paradigm. Freire, P. og O.A. Berkaak (2003) De undertryktes pedagogikk, Oslo: De norske bokklubbene. Garsjø, O. (1987) Folk imellom. Nærmiljøarbeid som forebyggende sosial prosess, Oslo: Tano. Goffman, E. (2010) Relations in public: microstudies of the public order, New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers. Henriksbø, K. og A.L. Grimen (2014) Community work as part of neighbourhood renewal a case study, i A.K. Larsen, V. Sewpaul og G.O. Hole 6 (red.) Participation in community work: International perspective, (145–158), Abdingtin, NY: Routledge. Hutchinson, G.S. (2010) Samfunnsarbeid: mobilisering og deltakelse i sosialfaglig arbeid, Oslo: Gyldendal akademisk. Kaasa, A. (1989) Samfunnsarbeid. Om lokal oppgaveløsning, Oslo: Tano. Kaltoft, C., U. Korff, S. Steen Olsen og S. Svendsen (red.) (2009) De små skridts metode, Fredericia: Landsforeningen af VæreSteder. Kirkwood, G. og C. Kirkwood (1989) Living adult education: Freire in Scotland, Milton Keynes: Open University Press. Ledwith, M. og J. Springett (2010) Participatory practice: community-based action for transformative change, Bristol: Policy Press. Lund, P.-Ø. (2014) Innsats i utsatte byområder – erfaringer fra Groruddalssatsingen, Oslo: Oslo Kommune. Mackenzie, C. og N. Stoljar (2000) Relational autonomy: feminist perspectives on automony, agency, and the social self, New York: Oxford University Press. Økland, M.A. (2012) Samfunnsarbeid og boligsosialt arbeid: en erfaringssamling med fokus på strategier og virkemidler: for inspirasjon til videre teori- og metodeutvikling, Bergen: Fagbokforlaget. Sudmann, T.T. og K. Henriksbø (2011) Kollektiv handling skaper endring. Fontene (12):50–56. Ulfrstad, L.-M. (2011) Velferd og bolig: om boligsosialt (sam-)arbeid, Oslo: Kommuneforlaget. Deltakelse som engasjement og utfordring – samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Participation as involvement and challenge – Community work with the intellectually disabled In this article we focus on two sides of community work: community work as practice and community work as a critical perspective for research. Our vantage point is the situation for intellectually disabled in Norway, and we highlight participation as involvement and as a challenge. Community work is a method for maintenance of existing communities or for creation of new ones, and a critical approach to analysis of social inequality, social change, and inclusive research. Community work may mean de-stabilisation in order to create new possibilities for self-presentation, negotiating definitions of situations or social participation. We discuss how community work with intellectually disabled may contribute to integration, social participation and self-determination. Tobba T. Sudmann Førsteamanuensis Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: [email protected] Helge Folkestad Førsteamanuensis Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: [email protected] I denne artikkelen tar vi for oss to sider ved samfunnsarbeid: samfunnsarbeid som praksis og samfunnsarbeid som kritisk perspektiv i forskning. Vi tar utgangspunkt i situasjonen for utviklingshemmede i Norge i dag, og fokuserer på deltakelse som engasjement og som utfordring. Samfunnsarbeid er en arbeidsmåte for vedlikehold av eksisterende fellesskap eller for skapning av nye, samt en kritisk analytisk tilnærming til sosial ulikhet, sosiale endringsprosesser og medforskning. Samfunnsarbeid kan innebære en de-stabiliseringsprosess for å skape nye muligheter til selvpresentasjon, forhandlinger om situasjonsdefinisjoner eller sosial deltakelse. Vi diskuterer på hvilke måter samfunnsarbeid kan bidra til integrering, sosial deltakelse og selvbestemmelse for utviklingshemmede. Innledning Hovedinnholdet i ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming som ble iverksatt i 1991, var å fastslå at de har rett til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet. Nedleggelse av særomsorgen medførte at utviklingshemmede skulle ha tilgang til bolig og kommunale tjenester på samme vis som øvrige innbyggere i samme kommune. Intensjonen med reformen var at utviklingshemmede skulle få reelle valgmuligheter og skulle kunne påvirke sine egne livsbetingelser. Realiteten er at mange blir urimelig forskjellsbehandlet og diskriminert – både av tjenesteleverandører og av sivilsamfunnet. Informasjonskampanjen «Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!» (Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet, 2010) er forlenget, og siste melding til Stortinget identifiserer kritiske utfordringer. Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 7–17. © 2015 Fagbokforlaget 7 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Det har vært og er fremdeles en politisk utfordring å legge til rette for at mennesker med utviklingshemming skal kunne bruke rettigheten til å påvirke egne livsbetingelser og delta i samfunnet. Overordnet mål for Regjeringens politikk for personer med utviklingshemming er oppsummert i Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemning (Meld. St. nr. 45 (2012– 2013):11). Meldingen understreker at alle mennesker har samme verdi, og at det offentlige må arbeide for likestilling og legge til rette for at alle skal ha tilnærmet like muligheter til samfunnsdeltakelse og til å skaffe seg gode levekår. Det overordnete målet for morgendagens politikk er: 1. Likestilling og likeverd 2.Selvbestemmelse 3. Deltakelse og integrering Stortingsbehandlingen av meldingen 25. februar 2014 resulterte i «Vedtak 357»: Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemning sin autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris.1 Den 3. oktober 2014 ble Kaldheimutvalget nedsatt, og sammensetningen av utvalget ble raskt kritisert fordi utviklingshemmede selv og deres organisasjoner ikke var representert. Kritikken kom blant andre fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.2 Vi vil i denne artikkelen argumentere for samfunnsarbeid som et konkret svar på utfordringene som er skissert over: i) som metode for praktisk endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering, og ii) som et kritisk perspektiv på ulike forståelser av likestilling, diskriminering, og samfunnsdeltakelse. 8 Historisk bakteppe Ambisjoner på vegne av dem som blir satt i kategorien utviklingshemmede er langt fra noe nytt i norsk velferdspolitikk. Høsten 1938 trykket Dagbladet fem lørdager på rad en artikkelserie av legen Alex Brinchmann «Forsorgen av de åndssvake barn. En skam for Norge». En statlig institusjonsomsorg var det som trengtes, argumenterte han. Da Samordningsrådet ble etablert i 1951 for å fremme og koordinere det frivillige arbeidet for saken var målet «en fullverdig omsorg for åndssvake i dette århundre». Statens overlege i psykiatri, Chr. Lohne-Knutsen, valgte å forstå mandatet som det «å løfte vår åndssvakeomsorg opp fra å være vårt sosialmedisinsk mørkeste kapittel til et nivå som er en kulturnasjon verdig» (Brekke og Thorsrud 2001). Institusjonsoppbygging var 1950-tallets løsning (St.meld. nr. 71 (1952)), men snart gjorde institusjonskritikken seg gjeldende. Denne kritikken kom blant annet til uttrykk i Stortingsmeldingen Om utviklingen av omsorg for funksjonshemmede (St.meld. nr. 88 (1966–67)). Det passive og isolerte ved institusjonstilværelsen ble påpekt, og prinsippet om normalisering nevnes for første gang i et offentlig dokument i Norge (Sandvin, 1994:93). Institusjonskritikken var ikke ny da normaliseringsprinsippet ble formulert påpeker Söder (2003:22). Men tidligere var fokuset i kritikken på at institusjonene ikke klarte å skape de forventete forandringer hos sine beboere, i et nytte- eller effektperspektiv kom de til kort. Söder mener at normaliseringsprinsippet dreide blikket i en annen retning, og uverdige forhold kom til syne. «Frågan om anständiga livsvillkor blev en fråga om medborgerliga rättigheter snarare än en fråga om behandlingsresultat» (Söder, 2003:23). Målene for velferdspolitikken for utviklingshemmede som ble utformet på 1970-tallet er langt på vei videreført. I NOU 1973:25 Omsorg for psykisk utviklingshemmede ble alminnelige rettigheter og ikke-diskriminering understreket. Arbeidet med normalisering av levekårene i institusjonene fant støtte her, men kommunene fulgte Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring ....................................................................................................................................................................................................................................................... ikke opp de politiske signalene om oppbygging av nye tilbud og tjenester. Det såkalte Firedepartements-rundskrivet understreket derfor i 1979 at kommunene har ansvaret for å opprette «slike omsorgsformer som psykisk utviklingshemmede i det enkelte tilfelle har behov for» (RundskrivI-2063/79:2). Institusjonene fikk eksistere inntil NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede slo fast at (side 12): (…) livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene [er] medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable. Med dette fikk vi enda en mobilisering for normalisering, og denne gang ble grepet langt mer radikalt. Avviklingsloven, «Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede» (Ot.prp. nr. 49, 1987–88), krevde at institusjonene skulle legges ned innen utgangen av 1995, og at omsorgen for utviklingshemmede ble et kommunalt ansvar fra 1. januar.1991. Dette var en strukturreform som inneholdt målsettinger som lå utenfor det tjenestesystemene kan realisere (St.meld. nr. 67 (1986–87)): Reforma er eit viktig steg på vegen til eit samfunn for alle, eit samfunn som ikkje skyv enkeltmennesket eller grupper ut av dei vanlege samanhengane, men fører dei inn i eit solidarisk fellesskap med gjensidige rettar og plikter. Sosial integrering følger likevel ikke nødvendigvis av fysisk integrering, og en strukturreform kan ikke skaffe venner eller kjærester på annen måte enn i beste fall å legge til rette for at folk treffer hverandre. Selv om strukturreformen medførte positive forandringer for mange, nådde de statsstyrte endringene i levekår for utviklingshemmede ikke opp til ambisjonene. Nå ser vi stagnasjon og tilbakeslag i utviklingen (se for eksempel Söderström og Tøssebro, 2011). Det er ikke bare i Norge at det er slik (Johnson, Walmsley og Wolfe, 2010:66): Despite minor variations we contend that there has been a remarkable consistency over 30 years in the goals of policies. The need to restate them, albeit in different words, leads to the somewhat depressing conclusion that less progress in creating better lives for people with intellectual disabilities has been made than might have been hoped. Grunnene til at noen kommuner overser eller bryter med ansvarsreformens opprinnelige ambisjoner kan trolig finnes i ideer og forståelser som politikere, tjenesteorganisasjoner og befolkningen har om utviklingshemning og utviklingshemmede. Kanskje må det andre tilnærminger til nå for å realisere idealer om inkludering og deltakelse for utviklingshemmede. De det gjelder kommer oftest ikke selv til orde i tilstrekkelig grad. Vi vil foreslå samfunnsarbeid som kritisk perspektiv og som praktisk metode for endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering. Samfunnsarbeid som praksis Samfunnsarbeid bygger på en hverdagslivorien tering og anerkjenner at ulike aktører har ulike sosiale posisjoner, erfaringer og preferanser (Ledwith og Springett, 2010). Hverdagserfaringer er alltid allerede sosiopolitisk situert, og får sin betydning i lys av hva som har vært, hva en tror skal komme, og hvilke alternativer som allerede eksisterer eller som kan skapes. Et sterkt engasjement for de undertrykte har gjort den brasilianske pedagogen Paolo Freire (1921–97) til en sentral bidragsyter til samfunnsarbeid som praksis (Carroll og Minkler, 2000; Ledwith, 2001). Mest kjent er arbeidet med de undertryktes pedagogikk, en metode han utviklet sammen med underpriviligerte i Brasil og Chile på 1970-tallet. Han var alltid tydelig i sin praktiske solidaritet, og i sin harme over sosial urett. Gjennom sitt arbeid med «word and world» 9 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... insisterte han på at en annen historie alltid er mulig. Samfunnsarbeid som praksis trenger både kitt og dynamitt – det kan Freires teorier og metoder bidra med (Freire, 1972, 1995, 2004; Freire og Macedo, 2013). Freires utgangspunkt er at de det gjelder har kunnskaper, erfaringer og ønsker som må tas aktivt i bruk i sosiale endringsprosesser. De underpriviligerte og deres lærere (eller andre endringsagenter) må lære av hverandre, og utvikle konkret handlingskompetanse sammen. Freires metodeutvikling i møte med fattigdom og sosial urett på 1970-tallet kan derfor være relevant for å forstå og endre utviklingshemmedes mulighetsbetingelser for sosial deltakelse i Norge i dag. Som mange underpriviligerte i Chile og Brasil på 70-tallet, har de fleste av dagens utviklingshemmede ikke stemmer som blir hørt i det offentlige rom, og deres hverdagslige gjøremål og utfordringer får lite oppmerksomhet fra samfunnet forøvrig. Sentralt for Freire var at landarbeiderne (eller andre underpriviligerte grupper) skulle opparbeide seg en kritisk bevissthet om egen situasjon og oppdage at en annen historie og hverdag var mulig. Kunnskap om hva som påvirket livsvilkårene ble tilegnet gjennom konkret involvering i de sosiopolitiske vilkårene for produksjon, foredling og salg, eller gjennom å lære å lese og skrive. Alfabetisering, som bare ord (word), hadde liten hensikt om det ikke ble knyttet til forståelse av livsbetingelsene (world) i en sosiopolitisk kontekst. Arbeidsmetodene er prosess- og gruppebasert, og kan minne om fremtidsverksteder, fokusgrupper eller aksjonsforskning/-læring, og om det som i dag kalles mobile forskningsmetoder (Büscher, Urry, og Witchger, 2010) – å gå eller bevege seg gjennom dagen(e) med dem det gjelder. Dialogen er sentral (Cooper, Chak, Cornish og Gillespie, 2012; Rule, 2011). Men viktigst av alt – dialogen må ta utgangspunkt i det Freire kaller et generativt tema – eller, for å sammenligne med forskningsmetoder, en fruktbar problemstilling – som kan gi retning for dialog og kritisk gransking av et fenomen. Om naboskap er et generativt tema, kan undertema bli 10 «hilse på hverandre», «hjelpe hverandre» eller «besøke hverandre». Vi kommer tilbake til naboskap under. Samfunnsarbeid som praksis er kollektivt arbeid for endring, noe som alltid vil innebære dialoger. Ulikhetene mellom dem som omfattes av kategorien utviklingshemmet er utallige, og deres evne til bruk av ord vil ha svært stor variasjon med tanke på form og innhold. Handlekraft og selvbestemmelse (agency) er sosialt og dialogisk i sin natur, og kan uttrykkes verbalt, gjennom handling, eller som kroppslige gester og mikrotegn (Emirbayer og Mische, 1998). Det å ha, få eller tilrane seg stemme i det offentlige rom, forutsetter da at man får anledning til å ytre seg, at det er relevante andre å ytre seg til, og at disse andre oppdager og anerkjenner ulike former for agency og initiativ. Engasjement fordrer nysgjerrighet og respons (Lewis, 2012). I utvikling av tjenester som kan møte behovene til dem det gjelder, på måter som realiserer målene om inkludering og aktiv deltakelse, må vi starte nedenfra og opp – fra aktørnivå. Det kan være utfordrende for familie, naboer, lokalsamfunn, tjenesteytere eller politikere. Kategorien utviklingshemmet trekker med seg kulturelle forestillinger. Stereotypier er normative forestillinger som ikke fanger opp dagsaktuelle variasjoner i det fenomenet de viser til, og som er del av våre felles kulturelle forestillinger og referanserammer. Stereotypier er sterke og seiglivete, men stadig oftere ser vi at utviklingshemmede selv bidrar til å sprenge stereotype forestillinger, i filmer, teateroppsetninger og TV-produksjoner, på konferanser og i gatebilde. Når noen tenker – «ja, men dette gjelder bare de sterke, de «velfungerende» utviklingshemmede; vi må ikke overse at det er mange som ikke har forutsetninger for dette, og da skaper vi enda større tapere» – så er det en del av kategoriseringens kontroll (Sandvin, 2007:6). Tanker og forventninger om at personene det gjelder har lav kompetanse på mange livsområder er diskriminering, og en funksjonshemmende barriere. Når sosial kompetanse og sosial Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring ....................................................................................................................................................................................................................................................... deltakelse ikke forventes, kan sosial eksklusjon og segregering følge. Det vil redusere deres anledninger for sosial deltakelse sammen med «oss». De det gjelder frarøves muligheter til å vise handlekraft, erfare, lære og utvide sine kompetanser – eller til å vise seg fram som kompetente i ulike sammenhenger. Deltakelse som engasjement Flere parallelle prosesser har ført til økende interesse for å involvere dem forskningen gjelder i selve forskningsprosessen, blant annet for å minske risikoen for at forskningen reproduserer det fenomenet den studerer (Støkken, Natland og Johannessen 2011). Utviklingshemmede selv har aktivt bidratt ut over å være informanter i flere studier (for eksempel Turk, Leer, Burchell, Khattram, Corney og Rowlands, 2012; Walmsley, 2001). I en kontekst av parolen «Northing about us, without us» og britiske forskningsetiske forskrifter som krever deltakelse av dem det gjelder, har British Journal of Learning Disabilities publisert en rekke artikler som diskuterer slike tilnærminger, og som rapporterer om prosessene som er involvert. Denne type forskning og kunnskapsutvikling er eksempler på en tilnærming i tråd med samfunnsarbeid som å påvirke og endre mulighetsbetingelsene for sosial deltakelse på en arena de det gjelder finner relevant. Aktivitetene i seg selv, og kunnskapen som kommer ut av slik virksomhet, kan bidra til å endre bildet av utviklingshemmede – både slik «vi» ser dem, og «de» ser seg selv. Det er like viktig for personer med som uten utviklingshemming at de tilgjengelige kulturelle stereotypiene blir utfordret og utvidet. Inkluderende forskning viser at når de det gjelder selv får identifisere hindringene for selvpresentasjon og sosial deltakelse på alminnelige hverdagsarenaer, så kan de formulere ønsker og drømmer om alternativer (Townson, Macauley, Harkness, Chapman, Docherty, Dias og McNulty, 2004). Kittelsaa (2014) påpeker at selv om unge utviklingshemmede har erfaringer med funksjonsnedsettelser og marginalisering, tenker de på sitt eget liv som et ganske normalt liv. Generasjonen utviklingshemmede som er født og har vokst opp etter institusjonsavviklingen har andre erfaringer og forventninger enn mange hadde før dem. De finner selv måter å leve sine liv på som også utfordrer tjenestene som skal gi støtte, og som tvinger tjenestene til å se at risiko også innebærer nye muligheter (Olin og Ringsby-Jansson, 2006). Perske (1972) påpeker at risikotaking er en nødvendighet for endring, for utviklingshemmede som for andre. Også de med nedsatt funksjonsevne har rett til å ta sjanser og gjøre feil. Risikotaking er å ta initiativ og vise engasjement. De fleste unge voksne i dag kjenner trolig ikke til den gamle særomsorgen for utviklingshemmede, og de fleste har vokst opp eller gått på skoler der det var barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser. Kulturelle (funksjonshemmende) forestillinger utfordres dermed i hverdagslig omgang på ulike opplæringsarenaer. Vi ser at utviklingshemmede framtrer på flere arenaer og i nye roller. Deres stemmer blir hørt i nye sammenhenger, blant annet på egne TV kanaler der utviklingshemmende tar og får ansvar for alle sider ved produksjonen. TV-Glad i Danmark har sin norske parallell i EmpoTV og det nystartete nettbaserte TV-Bra. Produksjonene skapes av og med utviklingshemmede, og er tilgjengelig på nett, egne kanaler og tidvis som programinnslag på riksdekkende kanaler. Disse TV-sendingene tiltrekker seg seere på samme måte som øvrige kanaler – spesielt interesserte og dem som tilfeldigvis kommer innom. Begge seergrupper bidrar til engasjementet rundt kanalene, og til at utviklingshemmede selv får være med å prege offentlige samtaler som gjelder dem. Vårt argument er at dersom vi ser sosial deltakelse som resultat av engasjert kommunikasjon, koordinering og samhandling mellom mennesker, så vil det sosiale feltet framstå mer dynamisk. Interesser og kompetanser vokser fram av sosialt engasjement, og opplevelse av fellesskap bygges på dette. Cummins og Lau (2003) viste at det de fleste mennesker ønsker seg mest er en nær venn og en opplevelse av fellesskap. Deltakelse i 11 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... det offentlige rom, på stedet man bor, kommer langt ned på listen, etter muligheter for å hilse på naboer og utveksle småtjenester (vanne blomster, låne sukker). Det å leve slik at man faktisk kan inngå i disse små hverdagslige mikromøtene er da en forutsetning. Strukturreformen har bidratt med sentrale betingelser for samhandling og fellesskapsdanning. Men som flere har påpekt, fysisk nærhet i seg selv medfører ikke samhandling. Fyson og Fox (2014) undersøkte noen lokale komiteer for byplanlegging der utviklingshemmede var medlemmer. Utviklingshemmedes medlem skap framsto der mest som fysisk tilstedeværelse, med liten eller ingen positiv effekt på sosial deltakelse. Fyson og Fox peker på atplanleggingskomiteene tvert om bidro til å reprodusere de sosiale hierarkiene og til økt ekskludering. Cummins og Lau (2003) advarer mot det samme dersom kvantitativ fysisk eksponering går foran kvalitativ sosial integrering og deltakelse. Områdeløftet rundt Cowley Street i Oxford (Brownill, 2009) valgte andre tilnærmingsmåter, med ulike virkemidler, mobile og kreative metoder, og bidro til nye opplevelser av å være reelle deltakere med reell innflytelse. Tilbakemeldingen fra deltakerne var at det hadde gitt bedre selvtillitt og trygghet på seg selv å få fremme egne saker til et lyttende publikum. Gjennom reell deltakelse økte opplevelsen av trygghet og tilhørighet i lokalsamfunnet og «They felt empowered» (Brownill, 2009:367). Deltakelse som utfordring Avviklingen av særomsorgen for utviklingshemmede var en nødvendig strukturell endring for at utviklingshemmede prinsipielt sett kunne få tilgang til de samme normativt forventete sosiale arenaer som sammenlignbare andre. Når status oppsummeres i Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming (Meld. St. nr. 45 (2012–2013)) er det fortsatt en utfordring at utviklingshemmede ikke er blitt integrert i sine respektive lokalsamfunn og bomiljøer på måter som regnes som «normale». Sett fra et samfunnsarbeidsperspektiv er det grunn til å være kritisk til en slik unyansert framstilling. Hvem er det 12 som har definert hva som er «normal» integrering? Er integrering mer enn fysisk synlighet i det offentlige rom? Hva er «normal» deltakelse i sosial samhandling, relasjonsbygging, eller hverdagslivsrutiner? På hvor mange arenaer må man delta og hvor mange sosiale kontakter må man ha for å være «normalt» integrert? Flere har pekt på at underpriviligerte grupper som blant annet utviklingshemmede skal synes i det offentlige rom for at de kan regnes som «integrerte». Det er et krav som ikke alltid stilles til sammenlignbare andre (Bigby og Wiesel, 2011; Bricout og Gray, 2006). Sosial samhandling forutsetter at vi er oppmerksomme på våre omgivelser – både det materielle og de levende – og at vi er i stand til å tolke de tegn våre omgivelser gir og avgir. For å kunne hilse på naboen, flytte seg for noen som har det travelt eller holde plassen sin i en kø må vi i tillegg til å tolke andres tegngiving, signalisere til dem hva vi har tenkt å gjøre (Goffman, 1967). Disse mikroforhandlingene om situasjonsdefinisjoner demonstrer sosial deltakingskompetanse, og bidrar til at sosialt liv foregår noenlunde knirkefritt i de fleste situasjoner. De fleste utviklingshemmede deltar i mange slike mikromøter med personer med og uten utviklingshemming i løpet av en dag, som naboer, tjenesteytere, familie og venner. Mikromøter er å vise initiativ og handlekraft, agency, som forutsetter sosialitet (Long og Moore, 2013). Dersom disse erfaringene og de kompetanser de krever ikke anerkjennes som sosial deltakelse eller «integrasjon», settes det en egen standard for utviklingshemmede. Sosialt liv er skjørt for oss alle, tabber og småfeil skjer hele tiden. Det å være i stand til å rette opp sosiale uhell eller flauser, enten ved å fleipe eller overse dem, eller konkret rette noe som er blitt skeivt, demonstrerer avanserte sosiale evner. Bruk av latter og humor er en konkret måte å vise sosiale ferdigheter på (Billig, 2005). Tilsynelatende enkle oppgaver som å hente posten, handle, stå i kø, ta bussen, gå på et fortau eller gå på kino forutsetter sosial kompetanse for å manøvrere seg gjennom dagen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring ....................................................................................................................................................................................................................................................... (Bigby og Wiesel, 2011; Goffman, 1972). Det er den hverdagslige organisering av aktiviteter på ulike arenaer og med ulike sosiale kontakter som utgjør de vanlige livene for oss alle. Vanlige liv forutsetter tilgang til hverdagslige arenaer, der samhandlingen er sosial – i den forstand at det forutsetter at mennesker er oppmerksomme på hverandre og svarer på hverandres initiativer og invitasjoner, selv om det er med høflig uoppmerksomhet (Goffman, 1963). Goffman påpekte tidlig hvordan studier av mikrokommunikasjon kunne bidra til å forstå betingelser for sosial samhandling. Sue, Capodilupo, Torino, Bucceri, Holder, Nadal og Esquilin (2007) har utviklet dette videre, og gitt oss gode begreper for å kunne gripe de ekskluderende og disiplinerende dimensjonene i mikroaggresjon – tegn og kommentarer som bidrar til diskriminering, utestenging og sosial ulikhet. Mikroaggresjon retter seg mot kroppslige forskjeller som blir gitt en masterstatus, slik som kjønn, alder, etnisitet eller funksjonsevne. I sosiale situasjoner kan de kroppslige tegnene bli tillagt større verdi enn andre kommunikative tegn, og situasjonen kan omdefineres til å handle om den «avvikendes» legitimitet og posisjon. Mikroaggresjon er kommunikasjon som på ulikt vis angriper, fornærmer eller underkjenner de erfaringer og kunnskaper personen har med henvisning til for eksempel kjønn, etnisitet eller funksjonshemming. Personer med synlig utviklingshemming har her parallelle erfaringer med personer med minoritetsbakgrunn. Deres «avvik» blir indirekte tema for samhandling gjennom mikroangrep i form av kommentarer om «mongoer» eller å overse hilseritualer, gjennom mikrofornærmelser som «har du fått deg jobb?» der det er underforstått at vedkommende ikke kan være kvalifisert eller har en «spesialjobb», eller mikrounderkjennelser som avfeier at kommentarer og blikk, eller manglende blikkontakt kan oppleves sårende. Erfaringene gjøres ugyldige med kommentarer som «det er ikke noe å bry seg om», «de mente det ikke», eller «ta deg sammen». Naboskap kan illustrere hvordan deltakelse kan være uttrykk for sosialt engasjement eller mikroaggresjon. Van Alphen og medarbeidere sine studier av naboskap mellom beboere i gruppeboliger for utviklingshemmede og øvrige beboere viste at alle parter var usikre på om de vanlige uskrevne regler for naboskap var gyldige (van Alphen, Dijker, van den Borne og Curfs, 2009, 2010). Barrierer for hverdagslig omgang kunne være at gruppeboligene ikke delte gjerde eller innkjørsel med andre boliger, eller at beboerne alltid ble kjørt gruppevis og dermed mistet anledninger til små mikromøter som å hilse. Mange av de ansatte hilste ikke på naboene, og mange av naboene hilste ikke på de utviklingshemmede. Noen av beboerne i gruppeboligene hadde større forventninger til omfang og hyppighet av kaffebesøk hos naboene enn naboene var interessert i. Sett på tvers, ville alle involverte vite hvem de hadde som naboer og kunne hilse på hverandre, men det var vanskelig å vite hva som var passe sosial og fysisk avstand og hvordan de skulle oppføre seg når man møttes. Hilseritualene var viktig for å trives i bomiljøet, selv om svært få forventet å finne nære venner der man bodde. Manglende felles forståelse av hilseritualer kan føre til opplevelse av mikroaggresjon i form av mikroangrep som kommentarer om at vi ikke vil ha «slike» naboer, mikrofornærmelser som ikke å gjengjelde hilsninger, og mikrounderkjenninger som avviser at trivselen til beboerne i gruppeboligen er avhengig av et alminnelig godt naboskap der folk hilser på hverandre, yter småtjenester til hver andre, eller går på besøk. Naboskapstiltak har vært klassiske arbeidsfelt i samfunnsarbeid, gjerne i forbindelse med områdeløft og bydelsinnsatser. Metoden er imidlertid like velegnet for å bistå beboere som ønsker gode naboforhold på avgrensete steder (Carroll og Minkler, 2000). 13 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Samfunnsarbeid som kritisk perspektiv på deltakelse Samfunnsarbeid er basert på et demokratisk ideal med frivillig engasjement, likhet og partnerskap mellom dem det gjelder og samfunnsarbeideren(e). Den viktigste forutsetning i samfunnsarbeid er at de dette gjelder blir aktivt involvert. Kritisk gransking av begrepsbruk er derfor nødvendig. I de siste to tiår er aktivitet og deltakelse blitt til nye politiske moteord, «buzzwords». Store globale institusjoner som Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon stiller krav om aktivitet og deltakelse enten formålet er økonomisk vekst eller god helse og lang levetid. Det samme gjør Folkehelsemeldingen (Meld. St. nr. 34 (2012–2013)) og meldingen om Morgendagens omsorg (Meld. St. nr. 29 (2012–2013)). Aktivitet og deltakelse er sentrale begreper når utviklingsarbeid i sør skal planlegges og gjennomføres, på samme måte som ved mindre prosjekter i norske lokalsamfunn eller i institusjoner. Deltakelsesbegrepet gir løfte om innflytelse, kan framstå som et deliberativt alternativ til paternalisme, og gir løfter om styrking av egen posisjon i form av empowerment. Aktivitetsbegrepet antyder at vi anerkjennes som kompetente til å ta ansvar for egen helse eller vårt eget nærmiljø. Nærmere gransking av begrepsbruken og av hva aktivitet og deltakelse rent faktisk betyr viser ofte et helt annet bilde. Deltakelse kan da vise seg å ha mer karakter av manipulasjon, gisseltaking, krav om lydighet eller «liksom-innflytelse» (Arnstein, 1969). Figuren under er en av mange varianter av Sherry Arnstein (1969) sin deltakelsesstige. Nærstudier av samhandling og uartikulerte forutsetninger for bestemte former for deltakelse kan spores på ulike nivåer – fra manipulasjon til selvråderett. Aktivitet kan tilsvarende vise seg å bli en plikt til bestemte former for fysisk aktivitet, gjerne koblet til kommersielle interesser heller enn hverdagslivsaktiviteter. Deltakelse og aktivitet kan derfor også forstås som det nye tyranniet, hvor transformasjon og endring har skrinne vilkår. Krav om deltakelse kan bli koblet til fysisk tilstedeværelse på bestemte sosiale arenaer, der mikroaggresjon i form av nedsettende blikk, kroppslig avvisning, manglende respons på initiativ og direkte angrep kan utøves uten motstand. Det er avdekket mobbing og sosial utestenging på arenaer for fysisk aktivitet, og idrettsforbundet har egne antimobbeprogrammer.3 Mikroaggresjon forekommer også på arenaer hvor likestilling og toleranse hevdes som sentrale verdier, som i skole og akademia (Gressgård 2014; Gressgård og Harlap 2014). Om vi tar utgangspunkt i at hverdagsliv er en serie av mikromøter (Goffman, 1972; Sue mfl. MEDVIRKNINGSTRAPPA S. ARNSTEIN Figur 1: Medvirkningstrappa: Medvirkning illustrert som en gradert skala med økende grad av påvirkning. Fra «Barnetråkk Veileder 2010» (Norsk Form, 2010), inspirert av Arnstein (1969). 14 Deltakelse som engasjement og utfordring Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... 2007), kan vi undersøke integrering som noe annet og noe mer enn fysisk samlokalisering og samordning. Vi kan oppdage personer med utviklingshemming på måter som nyanserer eller utfordrer bildene vi allerede har av dem, og vi kan bidra til at de kulturelle forestillingene om hva utviklingshemmede er og kan bli utvides. Det gir både dem og oss alternative fortolkningsrammer, og gir dem det gjelder muligheter til å velge livsformer som strider mot våre «normale» preferanser. Det ansatte oppfatter som uro, sabotasje eller atferdsproblemer, kan alternativt fortolkes som initiativ og handlekraft. På ulike vis kan beboere i gruppeboliger utøve motmakt som påvirker utforming av hverdagens praksis (Folkestad, 2008). alternativer, identifikasjon av handlingsrom, eller for å forsvare og ta vare på det som allerede fungerer og er verdifullt for våre liv. Sluttkommentarer Vi har i denne artikkelen argumentert for samfunnsarbeid: i) som metode for praktisk endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering, og ii) som et kritisk perspektiv på ulike forståelser av likestilling, diskriminering, og samfunnsdeltakelse. Sosial deltakelse, integrering og selvbestemmelse for utviklingshemmede er brukt som case. Vi foreslår samfunnsarbeid som en arbeidsmåte for vedlikehold eller skaping av fellesskap, som en kritisk analytisk tilnærming til sosial ulikhet og sosiale endringsprosesser, og som inspirasjon og metode for medforskning. Samfunnsarbeid kan innebære en de-stabiliseringsprosess for å skape nye muligheter for selvpresentasjon, forhandlinger om situasjonsdefinisjoner eller sosial deltakelse. Samfunnsarbeid gir perspektiver som kan bidra til kritisk analyse av begreper og strategiske dokumenter. Friksjon er en nødvendig og produktiv kraft i både praktisk og analytisk arbeid. Denne kraften kan utløses ved å invitere mennesker som ofte blir holdt utenfor – for eksempel utviklingshemmede – med inn i arbeid. Ved å oppsøke aktuelle situasjoner sammen stimuleres nysgjerrighet, kreativitet, eller frustrasjon og harme. Felles erfaring er grunnlag for utvikling av kritisk bevissthet, formulering av Litteratur Noter: 1https://www.stortinget.no/no/Saker-ogpublikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=57764 lest 12. juni 2014. 2http://www.nfunorge.org/Global/Nyheter%20 NFU%20sentralt/Dokumenter/Nytt%20 offentlig%20utvalg%20om%20grunnleggende%20 rettigheter%20til%20mennesker%20med%20utv. pdf lest 25. oktober 2014. 3http://www.idrett.no/tema/mobbing/Sider/ Mobbing.aspx lest 21. oktober 2014. Arnstein, S.R. (1969) A ladder of citizen participation, Journal of the American planning association, 35(4):216–224. Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet (2010) Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres! Informasjons- og utviklingsprogram 2010–2013, Oslo: Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet. Bigby, C. og I. Wiesel (2011) Encounter as a dimension of social inclusion for people with intellectual disability: Beyond and between community presence and participation. Journal of Intellectual and Developmental Disability, 36(4):263–267. Billig, M. (2005) Laughter and ridicule. Towards a social critique of humour, London: Sage. Brekke, G. og O. Thorsrud (2001). Fra Statlig armod til samfunnsansvar. Samordningsrådet gjennom 50 år, Oslo: Stiftelsen SOR. Bricout, J.C. og D.B. Gray (2006) Community receptivity: The ecology of disabled persons’ participation in the physical, political and social environments, Scandinavian journal of disability research, 8(1):1–21. Brownill, S. (2009) The dynamics of participation: modes of governance and increasing participation in planning. Urban Policy and Research, 27(4):357–375. 15 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Büscher, M., J. Urry og K. Witchger (2010) Mobile methods, Oxon: Routledge. Carroll, J. og M. Minkler (2000) Freire’s message for social workers: Looking back, looking ahead, Journal of Community Practice, 8(1):21–36. Cooper, M., A. Chak, F. Cornish og A. Gillespie (2012) Dialogue: Bridging personal, community, and social transformation, Journal of Humanistic Psychology, doi: 0022167812447298 Cummins, R.A. og A.L. Lau (2003) Community integration or community exposure? A review and discussion in relation to people with an intellectual disability, Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 16(2):145–157. Emirbayer, M. og A. Mische (1998) What is agency? American Journal of Sociology, 103(4):962–1023. Folkestad, H. (2008) Beboerne som aktører. Om motmakt, i B. Ringsby-Jansson og J. Paulsson (red.), Boende och samanhäng för menniskor med funktionshinder (117–131), Lund: Studentlitteratur. Freire, P. (1972) Pedagogy of the oppressed, London: Penguin. Freire, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving pedagogy of the oppressed, New York: Continuum. Freire, P. (2004) Pedagogy of indignation, Boulder, Colorado: Paradigm. Freire, P. og D. Macedo (2013) Literacy: Reading the word and the world, London: Routledge. Goffman, E. (1963) Behaviour in public places. Notes on social organization of gatherings, New York: The Free Press. Goffman, E. (1967) Interaction ritual. Essays on face-toface behavior, New York: Pantheon Books. Goffman, E. (1972) Encounters. Two studies in the sociology of interaction, Harmondsworth: Penguin. Gressgård, R. (2014) Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia, Nytt norsk tidsskrift (1):17–28. Gressgård, R. og Y. Harlap (2014) Spenninger i klasserommet: Mikroaggresjon som pedagogisk utfordring, Uniped, 37(3). Johnson, K.J. Walmsley og M. Wolfe (2010) People with intellectual disabilities. Towards a good life? Bristol: The Policy Press. 16 Ledwith, M. (2001) Community work as critical pedagogy: re-envisioning Freire and Gramsci, Community Development Journal, 36(3):171–182. Ledwith, M. og J. Springett (2010) Participatory practice: community-based action for transformative change, Bristol: Policy Press. Lewis, T.E. (2012) Teaching with pensive images: Rethinking curiosity in Paulo Freire’s Pedagogy of the oppressed, The Journal of Aesthetic Education, 46(1):27–45. Long, N.J. og H.L. Moore (2013) Sociality: new directions. New York: Berghahn. Meld. St. nr. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. nr. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen: god helse – felles ansvar, Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. nr. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemning, Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Norsk Form (2010) Barnetråkk: veileder 2010: registrering av barn og unges arealforbruk. Oslo: Norsk form. NOU (1973:25) Omsorg for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. NOU (1985:34) Levekår for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. Olin, E. og B. Ringsby-Jansson (2006) Risk eller möjlighet? Om styrning och inflytande i mötet mellan unga med funktionshinder och välfärdssamhällets aktörer (Vol. Forskningsrapport 2006:4), Trollhättan: Högskolan Väst. Ot.prp. nr. 49 (1987–88) Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevernet for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. Perske, R. (1972) The dignity of risk and the mentally retarded, Ment Retard, 10(1):24–27. Rule, P. (2011) Bakhtin and Freire: Dialogue, dialectic and boundary learning, Educational Philosophy and Theory, 43(9):924–942. Rundskriv-I-2063/79 Psykisk utviklingshemmede i nærmiljøet/lokalmiljøet. Sandvin, J.T. (1994) Reformen for personer med utviklingshemming – bakgrunn, innhold og gjennomføring, i E. Markussen (red.), Menneskeverd. Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring ....................................................................................................................................................................................................................................................... Funksjonshemmet i Norge (91–110), Oslo: Ad Notam Gyldendal. Sandvin, J.T. (2007) Hva er det da som skal til? Om bestrebelsene for å bedre livssituasjonen for personer med utviklingshemming, paper presentert på Høringskonferansen «Uviklingshemmedes levekår 16 år etter reformen», 24. sep., Fylkesmannen i Buskerud. Söder, M. (2003) Bakgrund, i B. Nirje (red.) Normaliseringsprincipen, Lund: Studentlitteratur. Söderström, S. og J. Tøssebro (2011) Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede, Mångfald og inkludering, Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS. St.meld. nr. 67 (1986–87) Ansvar for tiltak og tenester til psykisk utviklingshemma, Oslo: Sosialdepartementet. St.meld. nr. 71 (1952) Om landsplan for åndssvakeomsorgen, Oslo: Sosialdepartementet. St.meld. nr. 88 (1966–67) Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. Støkken, A.M., S. Natland og A. Johannessen (2011) Samarbeidsforskning i praksis: erfaringer fra HUSKprosjektet. Oslo: Universitetsforlaget. Sue, D.W., C.M. Capodilupo, G.C. Torino, J.M. Bucceri, A. Holder, K.L. Nadal og M. Esquilin (2007) Racial microaggressions in everyday life: implications for clinical practice, American Psychologist, 62(4):271–286. doi: 10.1037/0003-066X.62.4.271 Townson, L., S. Macauley, E. Harkness, R. Chapman, A. Docherty, J. Dias, N. McNulty (2004) We are all in the same boat: doing ‘people-led research’. British Journal of Learning Disabilites, 32:72–76. Turk, V., G. Leer, S. Burchell, S. Khattram, R. Corney og G. Rowlands (2012) Adults with Intellectual Disabilities and their Carers as Researchers and Participants in a RCT. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 25(1):1–10. van Alphen, L.M., A.J. Dijker, B.H. van den Borne og L.M. Curfs (2009) The significance of neighbours: views and experiences of people with intellectual disability on neighbouring. Journal of Intellectual Disability Research, 53(8):745–757. van Alphen, L.M., A.J. Dijker, B.H. van den Borne og L.M. Curfs (2010) People with intellectual disability as neighbours: Towards understanding the mundane aspects of social integration, Journal of Community & Applied Social Psychology, 20(5):347–362. Walmsley, J. (2001) Normalisation, emancipatory research and inclusive research in learning disability, Disability & Society, 16(2):187–205. 17 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge Lars Gjelstad The school workshop as a liberating space: Vocational students’ conditions for learning and social participation in post-industrial Norway A key challenge of vocational education in the post-industrial welfare society is to develop world- class skills, for instance in robotics, and simultaneously include the numerous students who are already tired of school. This article focuses on a mechanics training programme (TIP) and examines the new barriers and opportunities that are being created at the interfaces between new production technologies, increased theorising and new popular youth cultures. The article emphasises the importance of recognising the distinct qualities of vocational knowledge traditions. The spatial arrangements of the mechanical school workshop and its diversity of learning resources can draw upon other aspects of young people’s experiences and skills than those being activated in the academic classroom. Workshop learning may then provide some unique possibilities for a pedagogy of liberation. Lars Gjelstad Postdoktor Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen E-post: [email protected] Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 18–33. © 2015 Fagbokforlaget 18 Yrkesfagopplæringens utfordring i det post-industrielle velferdssamfunnet er å bygge fag i verdensklasse og samtidig inkludere de mange skoletrøtte ungdommene som søker seg til disse utdanningene. Denne artikkelen retter søkelyset mot det gamle «maskin og mekk» faget (nå TIP) og hvilke nye barrierer og muligheter som skapes i møte mellom ny produksjonsteknologi, økt teoretisering og nye ungdomskulturelle identiteter. I artikkelen påpekes viktigheten av å anerkjenne yrkesfagenes særegne lærings- og kunnskapsformer. Det mekaniske skoleverkstedet kan, med dets rike tilgang til ulike verktøy, materialer og arbeidsoppgaver, trekke på andre sider ved ungdommens læringsbiografi enn dem som vanligvis aktiveres i det akademiske klasserommet. Verkstedlæringen har dermed en særskilt mulighet til å fungere som en frigjørende pedagogikk. Introduksjon Frafall i videregående opplæring, særlig på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, er en sentral utfordring for det norske velferdssamfunnet. Om lag en tredjedel av de som begynner på et yrkesfaglig utdanningsløp har ikke oppnådd fagbrev eller generell studiekompetanse fem år senere (Markussen, Lødding, Sandberg og Vibe 2006). Antall unge mennesker som mottar trygdeytelser har steget dramatisk, og ifølge en studie foretatt ved Senter for økonomisk forskning er de samfunnsøkonomiske kostnadene grovt anslått til 7 millioner kroner for hver ungdom som dropper ut (Sletten og Hyggen 2013:14). Denne problematikken er også et prioritert område for norsk velferdsforskning. VAM-programmet1 peker på Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... at formelle kvalifikasjoner i dag er enda viktigere enn i industrisamfunnet, og det knytter frafall til fremtidig sosial ulikhet og en underutnyttelse av menneskelig kapital (jf. Programplan 2013–2018). Den norske utdanningspolitikken bygger på antagelsen om at arbeidslivets behov for kompetanse gjør «videregående opplæring til et minimumskrav for en vellykket inntreden i arbeidsmarkedet for unge» (NOU 2003:38). Med Reform 1994 kommer utdanningsretten og fagopplæringen blir nå en ren ungdomsutdanning. Samtidig skaper mer vekt på fellesfaglig teori nye former for normalitet og avvik hvor såkalt teorisvakhet fremtrer som et potensielt stigma. Forskningen i Norge har vært dominert av statistiske undersøkelser av forholdet mellom sosial bakgrunn og frafall (Frøseth, Hovdhaugen, Høst og Vibe 2010; Helland og Støren 2011; Lamb og Markussen 2011). Disse arbeidene viser liten interesse for selve mekanismene for inkludering og ekskludering (jf. NOU 2008:112; Olsen, Karlsen og Reegård 2012:26), selv om Markussen (2009) i en senere oppsummering av forskningen på feltet etterlyser studier av de interne forholdene ved de ulike yrkesfagsprogrammene. Utgangspunktet for mitt prosjekt er at en ikke kan forstå marginaliseringsprosesser i yrkesfagopplæringen uten å anlegge et grunnleggende elevperspektiv. Denne etnografiske studien fokuserer på ungdomskulturens betydning for elevenes deltagelse i opplæringen. Dette problemet er lite utforsket i dagens forskning, og valg av metode er begrenset til telefonintervjuer (for eksempel Lødding 2009) og fokusgruppeintervjuer (for eksempel Vogt 2007). Denne artikkelen vil undersøke elevers vilkår for sosial og faglig deltagelse i yrkesfaglige utdanningsprogram kjennetegnet av økende standardisering og teoretisering. Disse institusjonelle endringene som kom med Reform 94 skaper nye barrierer og muligheter – og dermed også nye former for inklusjon og eksklusjon. Det kritiske spørsmålet her er deltagelse i hva, og jeg vil derfor diskutere noen grunnlagsproblemer knyttet til avgrensning av felleskap (community), inklu- dert spørsmålet om «hvor» elevene befinner seg. Mer konkret diskuterer jeg hvorvidt verkstedsundervisningen, hvor det manuelle og mentale forbindes på andre måter enn i klasserommet, får karakter av en frigjørende pedagogikk. De spesifikke kunnskapspraksisene som foregår her – og som må forstås på egne premisser – gir andre muligheter for å koble læring, personlig identitet og faglig fellesskap. Samtidig blir mange av de tradisjonelle yrkesfagene som pleide å tiltrekke seg skolelei ungdom (inkludert det gamle maskin- og mekk faget – nå TIP) i dag transformert til høyteknologiske fag. Dette skaper igjen nye barrierer og muligheter, det vil si endrede vilkår for sosial og faglig deltagelse. Metode Yrkesfagopplæringen i Norge er standardisert til to år i skole og to år i bedrift (2 + 2 modellen). Min studie, som tar for seg den toårige skoledelen, er basert på et etnografisk feltarbeid på en videregående skole i det rurale Vestlandet. Jeg har fulgt to Vg1-klasser og en Vg2-klasse i programmet Teknikk og industriell produksjon (TIP) over et skoleår. Skolen er relativt ny, og har en moderne og velutstyrt verkstedhall som inkluderer et stort utvalg avanserte datastyrte produksjonsmaskiner (CNC2) sponset av den lokale mekaniske industrien. Studien omfatter anslagsvis 350 timer deltagende observasjon, de fleste av dem i skoleverkstedet, men også i klasserommene, i kantina, på lærerrommet, på skolebussen, hos bedrifter, samt ulike lokale møteplasser for ungdom. Jeg har i tillegg intervjuet skoleledelsen, fellesfagslærere, lokale industriledere, samt studert ulike virtuelle fellesskap blant elevene på Internett. Jeg har også samlet og analysert et omfattende foto- og videomateriale, hovedsakelig opptak av konkrete opplæringssituasjoner i verkstedet. Ved hjelp av en «extended case» tilnærming (Evens og Handelman 2006) har jeg studert konkrete handlings- og hendelsesforløp, med fokus på dynamikkene i hvordan læringskarrierer, elevgrupper og læringsmiljø utformes over en toårig-opplæringsperiode. Jeg har for eksempel 19 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... studert ulike elevgruppers bevegelser fra enkle til avanserte maskiner i verkstedet.3 En «extended case» tilnærming, med dens vektlegging av det dialektiske forholdet mellom empirisk utforskning og teoriutvikling, er primært et inntak til å analysere forholdet mellom situasjonelle og strukturelle forhold (ibid.). Denne skoleetnografiske studien bygger på teorier om kulturell produksjon av ungdom i interrelaterte sosiale felt (Amit-Talai og Wulff 1995; Gjelstad 2009; Levinson, Foley og Holland 1996; Willis 1977). Ungdomsantropologien har som utgangspunkt at de unge må forstås på deres egne premisser og ikke bare som objekter for voksnes sosialiseringspraksiser. I denne tradisjonen fremheves ordinær ungdoms hverdagssituasjoner snarere enn spektakulære pop-kulturelle stiluttrykk. I tråd med et ungdomsantropologisk perspektiv vil jeg vise hvordan yrkesfagelever, under skiftende sosiale og kulturelle betingelser, deltar aktivt i formingen og omformingen av sosiale og faglige fellesskap. Dette perspektivet er også i tråd med et samfunnsarbeidsperspektiv hvor nettopp dem det angår er i fokus (Sudmann og Henriksbø 2011), inkludert deres definisjoner av situasjonen, deres opplevelser av muligheter og barrierer. Med denne artikkelen ønsker jeg å bidra til å utvikle analysen av elevenes agens og de handlingsrom som ungdoms utdanningspraksiser foregår i. Jeg bruker begrepet agens her særlig om den menneskelige kapasitet til, sammen med andre, å forestille seg og realisere alternative verdener, selv under dominans- og maktforhold. I dette praksisteoretiske perspektivet forstås elevers handlingskapasiteter som både noe produktivt og bundet (Holland, Lachicotte, Skinner og Cain 1998:5; Willis 2000). Selv om yrkesfagsungdommen utgjør nesten halvparten av ungdomskohorten, så er de lite studert. På samme måte som studier av yrkesfag er marginalisert blant utdanningsforskere (Mjelde 2002; NOU 2008/18:112), så er også yrkesfagsungdommen underordnet et hierarki hvor urbane middelklassefenomen er «kulere» forskningsobjekter (jf. Skelton og Valentine 1998). 20 Forming av yrkesfagsungdom i motstridende opplæringsfelt I et velferdspolitisk perspektiv er utfordringen å utvikle yrkesfagsprogram som inkluderer elever med ulike forutsetninger og motivasjon for å lære, og som samtidig har den kvaliteten og relevansen som er nødvendig for å lykkes i det post-industrielle samfunnet. De nordiske yrkesfagsmodellene kjennetegnes ved at de er skolebaserte fagopplæringer, det vil si at de både er en del av skolesystemet og et yrkesfaglig læringsfelt (Berner 2010). Opplæringen på yrkesprogrammene står derfor overfor to motstridende hensyn: (1) den skal tilpasses alle elever og oppfylle offentlig definerte kunnskaps- og dannelsesformer, og (2) gi arbeidslivet spisset og relevant yrkeskompetanse (jf. Tarrou og Johannesen 2010:95). Også danske forskere har påpekt at fag- og yrkesopplæringen står overfor en nærmest uløselig motsetning mellom å utvikle fag i verdensklasse og inkludere den minst motiverte ungdommen, samtidig som opplæringen også skal ha et allmennfaglig nivå for at de som vil senere skal kunne ta høyere utdanning (Jørgensen 2012). Et kjennetegn ved yrkesopplæringen i skolen er at den består av en boklig, allmennfaglig kultur og en praktisk og erfaringsorientert fagkultur (Mjelde 2002). Møtene mellom disse kunnskapstradisjonene er hierarkisk ordnet og kan analyseres ved hjelp av Bourdieu sitt begrep om symbolsk makt (Tarrou og Johannesen 2010). Dette perspektivet er verdifullt, men må komplementeres med analytiske fremstillinger av de spesifikke kunnskapsformene og læringsressursene som bygges opp og verdsettes innenfor de ulike yrkesfaglige utdanningsprogrammene. Denne tilnærmingen vil jeg også bruke som plattform for å identifisere mulige handlingsrom. Et aspekt ved dette er å undersøke hvilke kunnskaper, ferdigheter, karaktertrekk, stil, smak og så videre som kjennetegner den «eksemplariske» eleven innenfor ulike yrkesfaglige praksisfelleskap. Jeg analyserer hvordan for eksempel den dyktige industrimekanikeren, analysert som en (ut)dannet person (educated person), blir kulturelt produsert gjen- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... nom spesifikke praksiser på bestemte steder (sites) (Levinson mfl. 1996). Slike formative praksiser vil alltid være motstridende og omskiftelige og dermed gjenstand for forhandling, for eksempel mellom å være boksmart, praksissmart, teknologismart eller gatesmart (Hatt 2007; Korp 2011). Det å fokusere på yrkesfagenes særskilte kunnskapsformer og positive kvaliteter vil i seg selv virke styrkende og mobiliserende. I et spesialnummer om yrkesutdanning i Dansk pædagogisk tidsskrift påpeker skoleforskeren Ida Juul at et ensidig fokus på frafall i den offentlige diskursen om yrkesfag, på bekostning av et fokus på likeverdige kunnskapsformer, kan føre til at yrkesfagene blir assosiert med sosiale problemer, at de mister attraktivitet og status og slik svekker utdanningen (Juul 2012). En fremheving av likeverd og de særskilte kravene som yrkesutdanningen setter til elevene vil derimot kunne styrke yrkesfagenes omdømme og bidra til at de tiltrekker seg en mer differensiert elevgruppe (Juul 2012:24). Christian Helms Jørgensen i det samme spesialnummeret understreker også nødvendigheten av å utvikle yrkesfagenes attraktive kvaliteter, særlig mulighetene for praktiske, kroppslige, sanselige og lystfylte utfoldelser, som alternativ til de akademiske utdannelsene (Jørgensen 2012:11). I tråd med dette vil jeg vise at yrkesfagene kan tilby alternative kulturelle verdener, gjenkjennelige identitetsfigurer, muligheter til å produsere ting av verdi for andre, opplevelse av relevans og dermed også en opplevelse av å være en handlende aktør. En bevissthet om disse didaktiske mulighetene er imidlertid dårlig utviklet (Jørgensen 2012:11; Tarrou og Johannesen 2010). Jørgensens poeng om å starte med yrkesfagenes særegne muligheter til å skape faglig motivasjon knytter seg direkte til min argumentasjon nedenfor om redskapers og materialers potensiale som lærings- og identitetsressurser. Disse perspektivene er altså svært relevante for samfunnsarbeid og problemstillinger knyttet til hvordan demokratisere og styrke (empower) tradisjoner uten å prakke på eksterne modeller (Fortun 2006:298). En fremheving av yrkesfagenes særegne kunn- skapsformer og læringspotensialer kan også bidra til å synliggjøre begrensingene og vilkårligheten ved den boklige allmennfagtradisjonen. En slik undersøkelse av marginaliserte kunnskapsformer og hvilke implisitte kritikker av metropolitansk tenkning de rommer er kjernen i all kritisk etnografi (Marcus og Fischer 1986; Willis 2000). En grunnleggende (filosofisk) problemstilling her er hva det innebærer å ta «elevens» perspektiv (jf. Fay 1996). Hvordan skal en samfunnsforsker eller samfunnsarbeider gå frem for å konstruere deres horisonter? Hvordan få tilgang til disse? Jeg vil utforske disse problemstillingene ved å anvende en praksisteoretisk forståelse av selv, identitet og handlingskapasitet (Holland mfl. 1998). Et poeng her er at personers handlingskapasitet alltid er sosialt og kulturelt mediert (jf. Hjelmér, Lappalainen og Rosvall 2010). Jeg vil derfor basere analysen av ungdoms virkeligheter på tolkning av symboler og materielle artefakter, og jeg skal vise at nyere perspektiver på sted og romlighet kan bidra ytterligere til forståelsen av «hvor» elevene befinner seg. Sted er geografisk lokaliserte, fylt av stoff (og materialitet) og formes gjennom symbolske prosesser (Gieryn 2000:464–5). For å beskrive et sted, for eksempel en læringsarena, må vi derfor fylle det med personer, praksiser, materielle objekter og representasjoner. Ulikhetsskapende prosesser foregår alltid i slike semiotiskmaterielle omgivelser (ibid.). Skoleverkstedet som (frigjørende) handlingsrom I det akademiske klasserommet gjør artefakter som karakterer, standardiserte prøver, teoretiske begreper og merkelapper som «begavet» eller «treg» skolens former for smarthet til konkret materiell virkelighet (Hatt 2007:151). Deres håndfaste form gjør det vanskelig for elevene å utfordre måten som disse virkelighetene «figurerer» en som mer eller mindre smart. Denne typen semiotiske redskaper er, som Holland mfl. (1998) utdyper, vitale for identitets- og subjektdannelse. Det mekaniske verkstedet er fylt med andre typer artefakter som åpner opp og realiserer al- 21 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... ternative former for smarthet. Mjelde påpeker at verkstedlæringen er kjennetegnet ved at læring og forståelse kommer gjennom virksomhet, samarbeid og personlig opplevelse og ved at teori blir lært i nær tilknytning til praktiske oppgaver (Mjelde 2002:46). Et hovedargument i denne artikkelen vil være at siden skoleverkstedet på mange måter er frigjort fra klasseromsettingen har det potensial til å oppheve det Paulo Freire betegner som motsigelsen mellom lærer og elev (Freire og Berkaak 2003). Yrkesfaglæreren vil ofte fremheve rollen som kamerat og fagmann like mye som skolelærer (ofte gjennom eksplisitt å distansere seg fra fellesfagene). Skoleverkstedets romlige organisering og dets mangfold av læringsressurser gir det noen særlige muligheter til å fungere som arena for en frigjørende pedagogikk i Freires forstand. Læreren vil her kunne trekke på andre sider ved ungdommens erfaringer og ferdigheter enn de som vanligvis aktiveres i det akademiske klasserommet. Andre sider ved deres læringsbiografier blir dermed gjort relevante. Dette skaper grunnlag for alternative identiteter og læringspraksiser. Jeg skal undersøke i hvilken grad selve det å ta på seg arbeidsklærne kan åpne opp for andre handlingsrom. Kjeledressen blir her ikke bare en forlengelse av den arbeidende kroppen men også en del av inventaret i verkstedet. Jeg vil vise at arbeidsantrekket utgjør en viktig side ved yrkeselevenes personlige fasade (antrekk, ansiktsuttrykk, måter å gå på, talemåter, kroppsbevegelser) og kulissene de bygger opp (jf. Goffman 1992). Verktøyet, maskinene, arbeidshanskene og oljelukten utgjør kulissene i denne læringsarenaen og angir situasjonsdefinisjoner og scripts for handling. Hva slags nye handlingsrom åpner kjeledressen, sveiseapparatet og stålplatene for? Flere av elevene på skolen der jeg gjorde feltarbeid sa eksplisitt at å komme fra ungdomsskolen til TIP-verkstedet var som å komme «fra helvete til himmelen». Disse elevene distanserte seg både fra lærerne på ungdomsskolen og fellesfagslærerne på videregående. Yrkesfaglærerne i min studie var seg svært bevisst deres betydning, 22 også utover det rent faglige. Ikke minst brukte yrkesfaglærerne mye humor og røff snakk om blant annet drikking, sex og motor til å bygge samhold og trivsel i klassen. Mange av elevene verdsatte dette eksplisitt. Yrkesfaglærerne prioriterte å bruke begynnelsen av skoleåret på Vg1 til å komme ordentlig inn i arbeidet på verkstedet, siden det er det elevene er mest motiverte for, og ikke skremme dem med komplisert yrkesteori. De fremhevet at mange elever får et teorisjokk når de begynner på yrkesfag, at de gjerne er innstilt på å lære et praktisk fag, og at de har fått nok av teori på ungdomsskolen. Yrkesfaglærernes bygging av felleskap og deres måter å utnytte ressurser hos elevene og i verkstedets læringsmiljø for å skape endring er interessante også i et samfunnsarbeidsperspektiv. Det elevene på mekanisk særlig setter pris på er sosialiteten i verkstedet. Her spilles det ofte musikk, elevene går friere rundt og involverer seg i hverandres arbeider. De kommenterer kvaliteten på ting og foreslår passende bruk av verktøy. Selve verkstedrommet innbyr til sosialitet, til kroppslig sansning og til et bredt spekter av kunnskapsformer. Det er denne typen arbeidsog omgangsformer som vil beskrives og analyseres i det følgende. Jeg skal også vise hvordan verktøy og andre artefakter er innvevd i denne sosialiteten. Artefakter innbyr og muliggjør spesifikke praksiser (jf. Gibsons begrep affordance, se Ingold 2000:168; Holland mfl. 1998:61–62). Inspirert av dette perspektivet, samt Vygotsky (1978), skal jeg vise hvordan kjeledressen, skyvelæret, popsangen og andre artefakter kan tjene som symbolske vippepunkt (pivots), det vil si som redskaper som kan «åpne opp» og «transportere» elever inn i spesifikke kulturelle verdener (Holland mfl. 1998:61). Når elevene står ved dreiebenken vil et oppdrag fra motorfabrikken Rolls Royce, med maskintegninger med deres bedriftslogo, gi en annen motiverende og imaginær kraft enn en tegning laget av læreren for rent pedagogiske formål og hvor delen produseres for søppelkontaineren. Arbeidet gis også mening ved at instruktørene Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... gjerne forteller om egne erfaringer fra arbeidslivet, hvilke krav de selv måtte forholde seg til, hva som blir viktig for elevene når de skal ut i praksis, og så videre. Tegningene leses på nye måter nå. Eleven kan omfavne rollen som industrimekaniker eller CNC-operatør, behandle problemet som et ekte problem, få ny relasjon til verktøy- og materialkvaliteter, ta seg selv mer alvorlig, og behandle elever som kollegaer de kan konsultere. Skolens verktøy blir industriverktøy. Det sosiale aspektet er som nevnt et karakteristisk trekk ved verkstedsopplæringen. En av yrkesfaglærerne fremhevet at usikre elever ofte trenger hjelp av kompisen for å komme i gang med å løse en oppgave. Han mente de kunne ha stort utbytte av å være to eller flere, og han prøver derfor å legge til rette for at de kan jobbe sammen. Denne pedagogiske tilnærmingen begrunnes også i at det å hjelpe andre elever gir verdifull læring, det styrker mestringsfølelsen og den faglige refleksjonen. En fare som læreren imidlertid må være oppmerksom på er at enkelte elever lett kan bli sidemann, at de i stedet for å jobbe seriøst sluntrer unna ved å si at de hjelper den eller den. Dette kunne være en vanskelig balansegang, og jeg la merke til at læreren jevnlig måtte gripe fatt i dem og aktivisere elevene med passende oppgaver. Et annet særtrekk ved verkstedopplæringen er at mange yrkesfaglærere legger ned et stort arbeid i å skaffe oppdrag og prosjekter til den løpende undervisningen. I tillegg til vanlige oppgaver i faget som produksjon av styrebolt, snorlodd, hammer og juletrefot (populær julegave!) ble det i verkstedtimene for eksempel laget smijerngjerde til en lokal kirke, huskestativ, samt utegriller av kasserte varmtvannstanker fra et lokalt firma til skolenes rekreasjonsområde. Gjennom disse oppgavene lærer elevene blant annet å tolke oppgaver, følge tegninger, bruke måleverktøy, kappe, dreie, gjenge hull, sveise og overflatebehandle, samt at de får trening i å dokumentere og vurdere eget arbeid. Eksemplene over antyder hvordan materialer, oppdrag, kompetanse og ferdige produkter sirkulerer inn og ut av skoleverkstedet. Skoleverkstedet: Flere steder i ett Innenfor yrkespedagogikken og sosio-kulturell handlingsteori er praksisfellesskap et sentralt begrep (Lave og Wenger 1991). Siden slike fellesskap verken begynner eller slutter med verkstedsveggene eller skolebygningene, blir avgrensnings- og skalaproblematikk viktig. I utdanningsforskningen rettes oppmerksomheten i økende grad mot å undersøke betydningen av sted, materialitet og flyt. Det har blant annet blitt foreslått å omforme begrepet læringsmiljø til en forståelse av «learning-in-place» (Leander, Phillips og Taylor 2010: 331). Nyere læringsteori fokuserer også læring på tvers av arenaer og hvordan læring og identitetsdannelse inngår i sosiale rom av skiftende tid/sted-skala. Denne tilnærmingen plasserer læringsprosesser i relasjonen mellom bevegelighet (flyt, sirkulasjon) og stedsdannelse (Erstad og Sefton-Green 2012; Leander mfl. 2010; Nespor 1997). Inspirasjonskilder her er antropologiske begreper som translokale media- og teknologilandskap og «multi-site etnografi» (Appadurai 1996; Marcus 1995), samt nyere studier knyttet til geografier av barn og ungdom, av konsum, og så videre. (Mansvelt 2005; Skelton og Valentine 1998). Ved å kartlegge hvordan personer, praksiser, ideer, bøker og andre teknologier sirkulerer i og forbi klasserommet kan en pakke ut etablerte analytiske innramminger av dette naturaliserte rommet. Disse perspektivene ligger også til grunn for min undersøkelse av skoleverkstedet som handlingsrom. Den analytiske sammenstillingen av handling og rom inviterer til et fokus på hvordan elevenes handlingskapasitet er knyttet til sosialitet, romlighet og temporalitet. Slike handlingsrom konstitueres av dynamikker av skiftende tid/sted-skala. I tråd med dette kan skoleverkstedet analyseres som en forlengelse av lokale industrielle arbeids- og produksjonspraksiser, av skolepraksiser (inkludert fellesfagenes tekstkulturer), så vel som av ungdommenes mekkepraksiser i garasjen hjemme. Elever har ulike erfaringer og horisonter og relaterer seg derfor forskjellig til disse praksisene. Det foregår med andre ord ulike former for 23 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... place-making her, og siden elevene bebor skoleverkstedet forskjellig kan det analyseres som «flere steder i ett» (Hannerz 2003; Massey 1994). Disse mer eller mindre kollektive måtene å innta ulike deler av verkstedet på vil igjen innvirke på deres læringspraksiser. Ved skolen der jeg gjorde feltarbeid skjedde en slags tredeling av elevene i Vg1-klassene. Den første gruppen er mopedgjengen som skrudde på sine egne, ofte trimmede, mopeder. Dette var de samme guttene som satt bakerst i teoritimene. Yrkesfaglærerne er meget bevisste på at ungdommens deltagelse i for eksempel mopedfellesskapet gir enkelte elever mulighet til å bygge identiteter, ferdigheter, mestringsfølelse – og dermed handlingskapasiteter – som skolesystemet ellers i liten grad premierer. Den garasjesmarte mopedgjengen fremhevet mer eller mindre eksplisitt verdien av fellesskap, samhold og hjelpsomhet (versus en mer individualistisk boksmarthet). En annen gruppe besto av gutter og en og annen jente med gode karakterer i de fleste fagene. De var gjerne de mest ivrige etter å lære nye ting i verkstedet, inkludert programmering av datastyrte maskiner (CNC). I hver av Vg1-klassene var det også en mellomgruppe som holdt sammen både i teori- og verkstedtimene. I en av klassene dannet denne gruppen et fellesskap rundt skating. Etter skoletid pleide de ofte å transformere deler av parkeringsplassen i kommunesenteret til skatebane. Her trener de på tricks som de har sett på YouTube eller i Skatehallen i byen. I tillegg til brettet og et rikholdig vokabular for de ulike bevegelsene det muliggjør (ollie, kickflip), så bidrar også merkeklærne, solbrillene, capsen, musikken og samhandlingsstilen mellom gutta til å bygge opp en figurativ verden av identitet og mestring, som de altså trekker inn i skolen gjennom forming av en distinkt elev- og læringskultur. Under skatingen utvekslet de kunnskap om utstyr og teknikker. Dette stedet er forskjellig fra men relatert til stedene de besøker på Internett eller i byen (jf. Skelton og Valentine 1998). Gjennom skatepraksisene etableres relasjoner mellom lokaliteter. Denne iscenesettelsen av en selv som 24 «urban», som altså krever en aktiv oppøving av språklige og kroppslige ferdigheter, innebærer også former for disiplinering. Mens mopedgutta kunne utvikle sine ferdigheter og praksiser i garasjen hjemme eller ved kappkjøring på bygdeveiene, må skateguttene til byen. Slik skaper skate- og mopedguttene ulike former for maskulinitet og slik posisjonerer de seg forskjellig i skiftende geografier av konsum og ungdomskultur. Mopedhjørnet Mopedhjørnet som sted bygges konkret ved at elevene kjører syklene sine inn i verkstedet, samler seg rundt dem, finner frem passende verktøy, beretter om situasjonen eller stedet der motoren skar seg, diskuterer ulike løsninger, strides om hva som er feite og kjipe sykler, gir hverandre en hjelpende hånd, skrur på musikk, synger og beveger seg til musikken, planlegger neste kjøreturer, og så videre. I mopedhjørnet som andre steder i verkstedhallen verdsettes kroppslighet, praktisk sans, bevegelighet og kameratskap. Mopedhjørnet kan analyseres som et taskscape,4 og med Tim Ingold argumenterer jeg for at selve grunnlaget for sosialiteten her ligger i personenes gjensidige tilpasninger til hverandres bevegelser og den oppmerksomheten de viser hverandre i en delt kontekst av praktisk handling (Ingold 2000:196). Denne sosialiteten medieres gjennom materielle objekter. Mopeden inviterer til fart og akrobatikk, til demonstrasjon av kjøreferdigheter, men også til diskusjon og fremvisning av mekanisk kunnskap. Blant mopedgutta er det stor grad av konvergens mellom deres ungdomskulturelle og yrkesmessige identiteter. I mopedhjørnet videreføres på mange måter jevnaldersosialiteten fra garasjen hjemme. Disse TIP-guttene er også innlemmet i en lokal folkelig motorkultur, samtidig som deres mekkepraksis også er integrert i sosiale medier på Internett, inkludert et eget forum for utveksling av råd og tips for mopedmekking.5 På skolen logger de seg også på YouTube for å finne videoer som viser konkret hvordan de for eksempel kan montere trimmeutstyr til en bestemt mopedmo- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... dell. På den måten blir også mopedhjørnet del av et virtuelt mekkefellesskap. Ved hjelp av nye media mobiliserer elevene selv nye læringsressurser og nye former for sosial og faglig deltagelse. Deres bruk av Spotify spillelister og YouTube filmer kan også analyseres som et forsøk på å gjøre mekkepraksisene mer i tråd med nye ungdomskulturelle trender: mopedhjørnet transformeres til en «cool place» (jf. Skelton og Valentine 1998). Musikken i verkstedet gir rytme til den kollektive, maskuline og kroppslige mekkestilen. Musikken kunne også forsterke deres anti-skole holdning ved at de skrudde opp volumet slik at det forstyrret de andre elevene, eller de danset til den på måter som tiltrakk seg de andre elevenes oppmerksomhet. De nye formene for maskulinitet og lokalitet som skapes gjennom disse praksisene etablererer også et nytt grunnlag for sosial anerkjennelse (jf. Willis 2004). Her har vi et eksempel på hvordan yrkesfagsungdom, analysert i tråd med Birmingham-tradisjonens subkulturanalyser, kan sies å mobilisere motstand gjennom spektakulære rekontekstualiseringer av konsumvarer, samtidig som de også reproduserer dominerende verdier og institusjoner (Clarke, Hall, Jefferson og Roberts 1993). Det viser betydningen av å foreta det Clifford Geertz betegner som tykke beskrivelser av motstandspraksis, at underordnede gruppers praksiser både kan uttrykke motstand og samtidig være del av dominerende strukturer (Ortner 1995). Sosialiteten i mopedhjørnet kan være en kilde til motstand mot skolepraksis og til mobilisering av alternative identitets- og kunnskapsformer, men den kunne også bli en komfortsone som hindret dem i å ta nye faglige utfordringer (Gjelstad 2014). Læringsmiljøet i mopedhjørnet har altså både ekspansive og begrensende kvaliteter (Engeström 2001). Sosialiteten i mopedhjørnet er eksplisitt i kontrast til disiplineringen og den individuelle plasseringen ved pultene i det akademiske klasserommet. Mopedshjørnet formes i relasjoner til andre steder, til klasserommet, til garasjen hjemme, til kappkjøringsarenaer, til virtuelle rom, men også til andre steder i verkstedhallen, inkludert CNCog robotstasjonene (som assosieres med avansert fremtidsteknologi). Lærere og medelever laget distinksjoner mellom de som var interessert i disse maskinene og de som begrenset seg til å skru på syklene som de allerede kunne ut og inn. Mopedgutta ble regnet som useriøse av de skoleflinke, som på sin side ble regnet som både boksmarte og teknologismarte. De førstnevnte har gjerne dårlige karakterer, viser liten innsats i teoritimene, har mye fravær, er unøyaktige i arbeidet ved dreiebenkene, og så videre. En av disse skoleflinke Vg1-elevene fortalte en dag at hun ble helt «sprø» av medelever som ser en tegning av en styrebolt hvor «enkle mål for den lengden og den lengden» er gitt, og som ikke klarer å regne seg frem til riktig vinkel når de skal dreie en konus. Hun irriterte seg også over at de samme elevene alltid er usikre på hvor de skal begynne: «Det blir jeg mildt sagt frustrert av». I de skoleflinkes verden figureres mopedmekking som tegn på lite modenhet og useriøsitet. Dette er et eksempel på hvordan elever karakteriserer hverandre i moralske termer, som skoleflinke og svake, som seriøse og useriøse, som urban og bygdis, og så videre. Læringskarrierer danner dermed også det Goffman (1963) begrepsfester som moralske karrierer, inkludert symbolske konstruksjoner av ære og skam. Følgende hendelse hentet fra Vg2-verkstedet illustrerer hvordan ungdoms praksiser i skolen er knyttet til symbolske konstruksjoner av lokalitet og hvordan disse tilhørighetene plasserer dem i skiftende ungdoms- og konsumgeografier: En dag spiller Ole en ny plate av Vassendgutane, kalt Hesteslepp 6, som han har lastet ned fra den samme PC’en som vanligvis brukes til å programmere de datastyrte dreie- og fresemaskinene. Det er åpenbart at flere av de andre guttene også kjenner godt til den, plata ble spilt på høyt volum mye av dagen. God stemning. Mange kan tekstene og synger med. Ikke uten ironi, så det ut til. En av elevene gjorde stadige gester som mimet «bygdetulling». «Denne sangen handler om deg», sier Ole til kameraten, når sangen Bygdis ble spilt. Her skjer det en utforskende lek av 25 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... potensielt stigmatiserende elementer ved deres kulturelle praksiser. Tekstene på plata og scener fra musikkvideoen dramatiserer (gjennom ironisering og overdrivelse) vanlige stereotypier av bygdetullingen. Her fremstilles et figurativt landskap av ungkarer, kjeledresser, traktorer, høyballer, bilvrak på tunet, hjemmebrent, hestepop, med mer. Når guttene selv fortsetter denne ironiseringen i verkstedet skjer en samtidig identifisering med og distansering fra en maskulin rural motorkultur. Samtidig som de lyttet til musikken så de, betegnende nok, på biler på den norske digitale markedsplassen Finn.no: de kommenterte ivrig nærbilder av instrumentpanel, motorer, modifiserte karosseri, med mer. Her drømmer de om å skaffe seg en feit Audi, BMW (kritisk omtalt som «Big Money Wasted») eller tilsvarende prestisjeobjekter. På samme måten som populærmusikk og klesmoter tilbyr også biluniverset et rikt repertoar av estetiske og sosiale distinksjoner og gjennom praksisene utrykkes personlige og kollektive identiteter, samt kunnskap om biler og mekking. Disse bilene snakkes om som restaureringsobjekter og granskes med trenede mekanikerblikk. Gjennom disse praksisene disiplineres elevene som konsumsubjekter men også som potensielle produsenter av mekaniske tjenester. Dette eksempelet illustrerer også at overgangen fra Vg1 til Vg2 for mange av elevene er knyttet til overgangen fra moped til bil. I tillegg til lukten av olje og brent metall og lyden av fresing og dreiing, fylles også Vg2-verkstedet av all slags musikk, ungdom som prater og tøyser, og lærere som ber dem skru ned volum og konsentrere seg om arbeidet. Slik blir verkstedet også en figurativ verden av konsum, ungdomskultur og skole. Men det er også et sted for læring av avansert teknologi, og gjennom disse praksisene blir også elevene ulikt posisjonert i skiftende geografier av produksjon (jf. Reimer 2007). 26 Verkstedet som forlengelse av lokal høyteknologisk industrikultur CNC-stasjonen er også et sted i Gieryn (2000) sin forstand: det er geografisk lokalisert, fylt av materielle objekter og symbolske representasjoner. Her er ansamlinger av materialer, skjæreverktøy, tegninger, manualer, personer og faglige diskurser. CNC-maskinene er delvis sponset av lokale bedrifter som håper å kunne rekruttere ungdom med kompetanse til å operere sine stadig mer avanserte maskiner. Skolen har også instruktører fra den lokale industrien og en av yrkesfaglærerne har hospitert et år som operatør i en av bedriftene. I tillegg får skolen oppdrag fra bedriftene og får på den måten tilgang til materialer, verktøy, tegninger og dataprogram. Flere av elevene er også utplassert en dag i uken, og på den måten tar de også med seg erfaring og kunnskap tilbake til skolen og sine medelever. CNC-maskineringsfaget er en videreutvikling av tradisjonelle dreie- og freseoppgaver, hvor en maskinerer deler i metall til motorer og annet mekanisk utstyr. Det bygger derfor på elevenes tidligere erfaring fra Vg1 med materialer, verktøy, lesing av tegninger og planlegging av arbeidsprosesser. Den største forskjellen er at den mekaniske operasjonen skjer uten manuell styring. Håndteringen av verktøy og materialer er på den måten løftet ut av hendene og kroppen til arbeiderne (Berner 2010; Gjelstad 2014). Verktøyets bevegelser programmeres ved hjelp av ISO-standardiserte koder og under selve maskineringen av delene ser operatøren på bevegelsene bak en glassdør. Instruktørene i CNC-faget påpekte likevel viktigheten av praktisk erfaring med ulike skjæreverktøy og materialtyper. Elevene på Vg1 ble i vårsemesteret gruppevis introdusert for CNC-faget. Mange av Vg1elevene var i begynnelsen av året kritisk til CNC og kom med uttalelser som at de ikke ønsket en jobb hvor de bare sto rett opp og ned hele dagen. En kan se dette som en kritikk av å bli satt til en jobb hvor en primært skal være produktiv uten å få brukt sine kreative evner. I deres horisont, synes CNC-stasjonen å fremstå som motsatsen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... til den sosialiteten som kjennetegnet verkstedpraksisene ellers, ikke minst mekkepraksisene i mopedhjørnet. Nybegynnergruppene var gjerne satt sammen av både motiverte og høyst umotiverte elever, hvor sistnevnte oftest tydelig kommuniserte hvor kjedelig dette faget var og prøvde å trekke de motiverte inn i samtaler om biler, motorsykler, festing eller lignende. Utfordringen for instruktørene er også knyttet til elevenes manglende ferdigheter og tro på deres evner i matematikk og abstrakt tenkning. De elevene som ble omtalt som svake hadde ifølge lærerne problemer med elementær regning, skriving og begrepsforståelse. En av instruktørene påpekte at for enkelte elever «gikk gardinene ned» når de måtte forholde seg til kombinasjonene av tall og bokstaver i koordinatsystemet som han tegnet på tavlen for å forklare maskinens verktøybevegelser langs x-, y- og z-aksene. Håndtering av denne typen maskiner krever altså et spekter av lese-, skrive- og regneferdigheter, inkludert lesing av maskintegninger, programkoder, utregning av matematiske formler, tyding av engelske begreper, kunne orientere seg i manualer, og så videre. Slike literacy-praksiser er, som Bourdieu påpeker, alltid allerede omstridte. De inngår i hierarkier knyttet til manuelt og intellektuelt arbeid (Bourdieu 1984:387). På den måten skaper innføring av avansert teknologi og mer komplisert yrkesteori også nye linjer av inklusjon og eksklusjon. For de elevene som i løpet av året hadde kommet inn i CNC-arbeidet, fremsto derimot dette faget som en mulighet til å drive problemløsning på et høyere nivå, hvor de kunne utvikle seg og bygge på et bredt spekter av erfaringer og kunnskaper fra Vg1. Det å lære å operere en datastyrt produksjonsmaskin innebærer blant annet å forstå hvordan maskinen tenker. Elevene trenes til å konversere med maskinen, «nå går skjæret opp dit, så spør den, ‘hvor lang skal delen være?’». Denne læringsprosessen innebærer at en internaliserer og transformerer ytre objekter, som programspråk og maskintegninger, til indre mentale ressurser, som igjen medierer utviklingen av faglig identitet og individuelt distinkte arbeidsmå- ter (jf. Säljö, 2001). Når elevene beveger seg fra de manuelle dreiemaskinene til de datastyrte skjer en parallell forandring i indre og ytre omgivelser. Eleven utvikler nye kommunikasjonsformer, kan inngå i andre typer arbeidsforhold, utvikle nye faglige behov og nye motivasjoner. Arbeidsstasjonen, som sted, blir da transformert, og objekter som tidligere var oversett fremtrer nå som potensielle læringsressurser. Ettersom elevene gradvis bebor maskiner og arbeidsstasjoner skjer en parallell omforming av elevenes identiteter og handlingskapasiteter. Som nevnt er yrkesfaglærerne svært bevisste på å bygge opp læringsmiljø hvor elevene kan støtte hverandre. Instruktøren i CNC på Vg2 forklarte at hans «læringsfilosofi» gikk ut på å vurdere hvilke elever som han raskt kunne få opp å stå, som så kan bli en ressurs for de andre. Han sier han tenker omvendt av skolens vanlige praksis med å konsentrere innsatsen først om de som er svakest. Mindre erfarne elever kunne stå og følge med fra sidelinjen, det vil si at læringen tok form av det Lave og Wenger (1991) betegner som legitim perifer deltagelse, for så gradvis å bli mer sentralt involvert i arbeidet. Denne læringsfilosofien er også relatert til materielle forhold ved læringsomgivelsene: Maskinene er avanserte og kostbare og selv små programmeringsfeil kan føre til at de krasjer. Elevene må derfor først komme opp på et visst nivå av selvstendighet og dyktighet før de kan få ansvar for å kjøre maskinene. Læringskarrieren til en av disse mer erfarne elevene er også illustrativ for dynamikken i formingen av slike praksisfellesskap. Eleven startet med utplassering i en lokal bedrift på Vg1, så kvelds- og feriearbeid samme sted, før fast utplassering en dag i uken på Vg2 og løfte om lærlingeplass. Denne og andre elevers deltagelse i bedriftens praksisfellesskap blir som nevnt også en ressurs for medelevene i skoleverkstedet. De får på den måten trening i å diskutere faglige problemstillinger, samt kjennskap til bedriftens arbeidsmåter og kvalitetskriterier. 27 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Frigjørende yrkespedagogikk i spennet mellom nye barrierer og nye muligheter Alle elever i en skoleinstitusjon vil identifisere seg i termer av hvordan de presterer akademisk, som igjen vil forme deres tanker om hvem de er, hva andre tror en er og hva slags person en bør bli (Hatt 2007). En forståelse av en selv som lite smart, av smarthet som noe innebygd og determinert, kan føre til at en unngår å kaste seg ut i læringssituasjoner hvor en frykter at ens manglende intelligens skal bli avslørt, noe som igjen fører til at en går glipp av viktige læringsmuligheter og heller forblir i etablerte komfortsoner (Korp 2011:23). Freire var opptatt av grensesituasjoner, av dialektikken mellom barrierer og nye muligheter. I yrkesforskningen, og da særlig innenfor såkalt sosiokulturell aktivitetsteori, er grensekryssingsprosesser også et sentralt begrep (Engeström 2001). Det knytter seg til vilkår for å trekke med seg ferdigheter og identiteter fra ett sted til et annet. Et eksempel på dette er ulike elevgruppers stier fra enkle manuelle dreiemaskiner til avanserte datastyrte maskiner i verkstedhallen, inkludert deres evne til å overføre matematiske ferdigheter fra matematikktimen til CNC-maskinen. Et tilsvarende eksempel er elevenes mulighet til å ta med seg erfaringer fra skole til bedrift – og vice versa. For flere av elevene representerer en mer teoretisk og høyteknologisk mekanisk opplæring en ny mulighet til å få mer interessante jobber i de lokale industribedriftene eller en godt betalt jobb i oljeindustrien. Jeg har så langt forsøkt å vise at den skolebaserte yrkesutdanningen har noen særtrekk som er i tråd med Freires frigjøringspedagogikk: 1. Praksis først, så teori. Eleven bør først finne ut av ting selv, oppdage hva de ikke kan, det vil si å la problemene fremtre i bevisstheten som erkjent problem, før instruktøren trer inn med støttende instruksjon. 2. Gi elevene andre typer erfaringer og mestringsmuligheter enn i det akademiske klasserommet. Begynne med noe de allerede 28 har kjennskap til og identifiserer seg med (lærerne ber elevene ta med seg noe hjemmefra de vil ha reparert). Ved å anerkjenne og videreutvikle elevenes egne kunnskaps- og forståelsesformer lar de elevene få oppdage at de «vet» noe. 3. Verdien av å bruke hele kroppen. Den akademiske skolekulturen er tekstsentrert, mens det like mye er det trenede øret og blikket (skilled vision) som er avgjørende i det mekaniske verkstedet. Elevene ble lært opp til å høre om det er flyt i sveisearbeidet (om strømstyrken er riktig innstilt og om sveisehastigheten er riktig i forhold til materialet), til å høre om skjæreverktøyet står for høyt eller for lavt i forhold til arbeidsstykket på en dreiebenk, til å se kvaliteten på en sveiseskjøt, eller til å kjenne ruhetsgraden (i hundredels millimeter) med fingertuppen på overflaten av et metallstykke. 4. Flere av lærerne understreket betydningen av å bygge opp hele personen, og de snakket ofte om hvordan mange av elevene vokste som personer i løpet av det første året på TIP. Flere av lærerne mente det var ødeleggende å stryke elever og at en heller bør lempe det til slik at de i alle fall får en ståkarakter slik at de kan komme videre, enten til neste klassetrinn eller få praksisplass. Her formuleres en kritisk bevissthet i forhold til en dominerende praksis hvor enkeltelever ofres for å redde prinsipper om objektiv vurdering og likhet. Den yrkesfaglige læringskulturen synes å ha et underliggende ideal om å bygge opp ungdommen, gi dem nye sjanser og slik skape positiv endring. Den trøblete og nærmest håpløse eleven som en greide å snu og som nå er blitt en dyktig fagarbeider er et narrativ som gikk igjen og som åpenbart gir mening til lærerjobben. 5. Vekt på å gjøre elevene selvstendige. Instruktørene med bakgrunn i industrien kunne for eksempel uttrykke: «jeg vil ikke tvinge kunnskapen på dem (som åpenbar kontrast til skolelærere)». Yrkesfaglærerne var generelt opptatt av å transformere ungdommen fra Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... (passive) skoleelever til selvgående problemløsere. Et ideal er også at elever og lærere sammen kan diskutere faglige problemstillinger, gjerne knyttet til krevende bedriftsoppdrag. En av instruktørene sa for eksempel at de «største øyeblikkene» i verkstedet er når lærer og elev lærer sammen. Yrkesfaglærerne synes å stå i en tradisjon hvor en delvis gjør motstand mot og tillemper det de opplever som uheldige utslag av opplæringens skolelogikk. Ole Johnny Olsen har i flere arbeider også fremhevet at en fagopplæring basert på faglig autonomi og kollektive læringsformer står i motsetning til skolelogikkens innebygde individualisme (for eksempel Olsen 2011). Min studie viser at lærerne ikke bare viderefører en kollektivt orientert opplæringstradisjon, men at de også gjennom aktiviteter som badeturer, museumsbesøk, kakefest i verkstedet og den daglige bruken av humor og en uformell samværsstil skaper fellesskap og samhold i klassen. Yrkesfaglærernes bruk av felleskap som metode for å skape endring, inkludert motivering av skoletrøtt ungdom, er interessant i et samfunnsarbeidsperspektiv. Det samme gjelder måten de tar utgangspunkt i elevenes livssituasjon og deres ressurser. I en større undersøkelse om hva yrkesfaglærerne selv mener er grunnene til problemene på yrkesfag fremheves for mye teori, inkludert komplisert yrkesteori, og for lite praktisk arbeid (jf. St.meld. nr. 44, 2008–09:21; Utdanningsforbundet, 2009:47). Andre rapporter peker også på at erfaringer fra ungdomsskolen har ført til lav selvtillit og liten tro på at en kan lære (St.meld. nr. 44, 2008–09:21). Dette er forhold som er med å forme de spesifikke læringskulturene som en finner i yrkesfagene. Markussen mfl. (2006:269) dokumenterer videre at det er elevene som nå tar mekaniske fag som gjør minst lekser og som også gjorde det da de gikk på ungdomsskolen. Et annet funn fra undersøkelsen som kan kaste lys over læringskulturen ved TIP er at det er elevene på mekanisk som opplever den største positive forskjellen fra lærerne de hadde på ungdomsskolen til dem de nå har på videregående (ibid.:278). Helena Korp (2011) sin kvalitative studie fra transportfagsutdanningen i Sverige viser også at mange av elevene begynte på programmet med et syn på seg selv som tapere, at mange av dem opplever utdanningen her som befriende, at lærerne er hyggelige og viser at de bryr seg. Mitt bidrag i denne artikkelen har vært å vise at også yrkesfagsungdommen selv er sentrale aktører og medprodusenter av yrkesfaglige læringskulturer. Avslutning Yrkesfagopplæringens store utfordring i det postindustrielle velferdssamfunnet er å bygge fag i verdensklasse og samtidig inkludere de mange skoletrøtte ungdommene som søker seg til disse utdanningene (jf. Jørgensen 2012). Utforskningen av yrkesfagsungdommens vilkår for faglig og sosial deltagelse må ta utgangspunkt i de sammenkjedede transformasjonene av arbeidsliv, skolesystem og ungdomskultur. I den etnografiske studien som er utgangspunktet for denne artikkelen retter jeg søkelyset mot hva som skjer med det gamle «maskin og mekk» faget (nå TIP) i møte mellom ny produksjonsteknologi, økt teoretisering og nye ungdomskulturelle identiteter. Jeg har vist hvordan nye former for lese-, skriveog dataferdigheter skaper nye systemer av prestisje og stigma. Elever som ikke mestrer eller finner seg til rette i den akademiske skoleverdenen kan lett oppfattes, av seg selv og andre, som lite smarte og som avvikere fra nye ungdomsnormaliteter. Jeg har i denne artikkelen vist til det hierarkiske skillet mellom yrkesfaglige og allmennfaglige opplæringstradisjoner og argumentert for viktigheten av å anerkjenne yrkesfagenes særegne lærings- og kunnskapsformer. Jeg har vist at verkstedsundervisningen har et særlig potensiale til å overkomme forestilte og ofte ureflekterte motsetninger mellom manuelle og mentale ferdigheter. Det mekaniske skoleverkstedet, med dets rike tilgang til ulike verktøy, materialer og arbeidsoppgaver, kan i større grad åpne opp for at ungdom som i en stillesittende skoleverden av bøker og akademiske oppgaver får muligheten, 29 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... sammen med andre, til å omdefinere, om så bare delvis og midlertidig, hva det vil si å være smart. Et av de viktigste funnene i studien er elevenes verdsetting av bevegeligheten og sosialiteten i verkstedet. Jeg har videre vist hvordan ulike elevgrupper bygger sosiale og faglige felleskap ved å samle seg rundt ulike oppgaver og nyttiggjøre seg ulike symbolske og materielle objekter. Ved å fokusere på etableringen av slike oppgaverom har jeg synliggjort yrkesfagelevenes handlingskapasitet, deres evne til å forestille seg alternative verdener og transformere sine omgivelser i hverdagen. Jeg har også argumentert for at yrkesfaglærerne, med minst ett ben i en praksisorientert og litt skolekritisk opplæringstradisjon, gjør bruk av felleskap som metode til å bryte negative læringsspiraler, skape personlig utvikling og sosial inklusjon. I verkstedstradisjonen verdsettes selvstendighet og praksiser hvor læring skjer gjennom elevenes egen erkjennelse av faglige problemer. Dette sammen med den romlige organiseringen gjør at elevene får et eierskap til kunnskapen og slik deler verkstedtradisjonen trekk med Freires frigjøringspedagogikk. Et velutstyrt skoleverksted og en velutviklet verkstedpedagogikk har også stor faglig betydning fordi tilgangen til gode og relevante praksisplasser varierer fra skole til skole. Annen forskning viser at det faglige utbyttet ved utplassering i bedrift (i faget Prosjekt til fordypning) ikke i seg selv fører til bedre læring (Dæhlen, Hagen og Hertzberg 2008; St.meld. nr. 44, 2008–09:32; Utdanningsforbundet 2009:25). Bedriftene er også ofte bare interessert i å ta i mot de mest motiverte og faglig sterke elevene. Dette tilsier at det er viktig å ha gode praksistilbud på skolene hvor det er anledning til å utføre realistiske og faglig utfordrende oppgaver. Forskning har vist at mange av de elevene som i utgangspunktet er svært motiverte for å ta en praktisk yrkesutdanning (for eksempel byggfag) mister interessen når de får praktiske oppgaver (for ekseempel snekring av fuglekasser) som er langt under deres kompetansenivå (Markussen mfl. 2006:18). Jeg har tilsvarende påpekt betyd- 30 ningen av å få realistiske oppgaver, for eksempel gjennom bedriftsoppdrag. Jeg har i denne artikkelen fremhevet verkstedslæringens særegne kvaliteter. Anerkjennelsen av disse kan relateres til et sentralt utdanningspolitisk dilemma i det norske velferdssamfunnet: Hva er forholdet mellom likhet og likeverd i den norske enhetsskolen (Lidén 2001); hvordan skape likeverdighet og samtidig kunne ivareta mangfoldet av opplæringstradisjoner (Tarrou og Johannesen 2010)? Det kan kanskje være grunn til å undersøke nærmere hvorvidt noen av problemene i yrkesfagsutdanningen kan knyttes til måten velferdsstaten styrer og forvalter likhetsverdier på? Ifølge Bruun, Jakobsen og Krøijer (2011) er de skandinaviske velferdsstatenes virkeliggjøring av egalitær individualisme (jf. Gullestad 1992) knyttet til regulering og rasjonalitet. Felles teorifag, individuelle tester og objektive karakterer er eksempler på individualiserende prosesser i dagens skoleorienterte fagopplæring (Olsen 2011). Det kan være verd å spekulere over hvorvidt det store omfanget av frafall, manglende motivasjon, psykisk uhelse og såkalte atferdsproblemer i yrkesfagene delvis kan ses som bivirkninger av statlige forsøk på å kontrollere og reformere og rasjonalisere norsk yrkesfagsungdom (jf. Bauman 1991). Mine studier har vist at det er timene i verkstedet som får mange skoletrøtte ungdom til å komme seg gjennom ukene og månedene på skolen. En opprustning av skoleverkstedene på yrkesfag vil være kostbart, men som jeg pekte på innledningsvis, er millionene raskt tjent inn igjen dersom det kan forhindre frafall og marginalisering. Noter: 1 Forskningsprosjektet som denne artikkelen bygger på er finansiert av NFRs program for forskning om velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM). Tusen takk til alle ved skolen der jeg fikk gjøre feltarbeid – og spesielt til elever og lærere på mekanisk for stor gjestfrihet og raus deling av kunnskap og erfaringer. Takk også til redaktører og anonyme fagfeller for svært nyttige innspill i ferdigstillelsen av artikkelen. Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... 2 3 4 5 6 CNC (Computer Numerical Control) er datastyrte maskiner som kan maskinere (dreie, frese, o.l.) komplekse deler i metall eller andre materialer. Siden jeg ikke kunne følge enkeltelever gjennom hele tidsperioden, valgte jeg en parallell studie av begge årstrinn. Fordelen med dette designet var at jeg raskt fikk en oversikt over fasene i utdanningsløpet. Når jeg f. eks. observerte Vg1elever i verkstedet kunne jeg foregripe enkelte kritiske læringssituasjoner siden jeg allerede hadde observert og snakket med Vg2-elever som hadde vært gjennom lignende utfordringer. Dette begrepet, som refererer til samspillet mellom omgivelser og praksis, kan oversettes med «handlingslandskap», «oppgaverom» – eller som «handlingsrom». Se http://www.mopedportalen.com/forum/portal/ VG gir den terningkast 2 og beskriver den som harry. I kommentarfeltet forsvarer lesere plata, blant annet med utsagn som «det e ekte ‘bygdsk og typisk harry-musikk’ som gjer mej i godt festhumør». I Bergensregionen blir disse kulturelle stridighetene åpenbart knyttet til «strilekamp». Litteratur Amit-Talai, V. og H. Wulff (red.) (1995) Youth cultures. A cross-cultural perspective, London: Routledge. Appadurai, A. (1996) Modernity at large. cultural dimensions of globalization, Minneapolis: University of Minnesota Press. Bauman, Z. (1991) Modernity and ambivalence, Ithaca, N.Y.: Cornell University Press. Berner, B. (2010) Crossing boundaries and maintaining differences between school and industry. Forms of boundary work in Swedish vocational education, Journal of Education and Work, 23(1):27–42. Bourdieu, P. (1984) Distinction. A social critique of the judgement of taste, London: Routledge & Kegan Paul. Bruun, M.H., G.S. Jakobsen og S. Krøijer (2011) Introduction, The concern for sociality, Social analysis, 55(2):1–19. Clarke, J., S. Hall, T. Jefferson og B. Roberts (1993) Subcultures, cultures and class, i S. Hall og T. Jefferson (red.) Resistance through rituals. Youth subcultures in post-war Britain, London: Routledge. Dæhlen, M., A. Hagen og D. Hertzberg (2008) Prosjekt til fordypning – mellom skole og arbeidsliv, Delrapport 1, Evalueringen av Kunnskapsløftet, Oslo: FAFO. Engeström, Y. (2001) Expansive learning at work. Toward an activity theoretical reconceptualization, Journal of education and work, 14(1):133–156. Erstad, O. og J. Sefton-Green (red.) (2012) Identity, community, and learning lives in the digital age, New York: Cambridge University Press. Evens, T.M. og D. Handelman (red.) (2006) The Manchester schoool. Practice and ethnographic praxis in anthropology, Oxford: Berghahn Books. Fay, B. (1996) Contemporary philosophy of social science, Oxford: Blackwell Publishing. Fortun, K. (2006) Poststructuralism, technoscience, and the promise of public anthropology, India Review, 5(3–4):294–317. Freire, P. og O.A. Berkaak (2003) De undertryktes pedagogikk, Oslo: De norske bokklubbene. Frøseth, M., E. Hovdhaugen, H. Høst og N. Vibe (2010) En, to … tre? Den vanskelige overgangen. Evaluering av Kunnskapsløftet. Fra andre til tredje år i videregående opplæring, Oslo: NIFU STEP. Gieryn, T.F. (2000) A space for place in sociology, Annual Review of Sociology, 26:463–496. Gjelstad, L. (2009) Youth and cultural complexity in contemporary Indonesia. The cultural production of youth at intersections of homes, schools and peer groups in the city of Solo, Central Java. Ph.D.avhandling, Universitetet i Bergen. Gjelstad, L. (2014) Verkstedlæring og ny teknologi. Dialektikken mellom nye barrierer og nye muligheter, paper presentert på NORDYRK-konferansen, juni 2014. Goffman, E. (1963) Stigma. Notes on the management of spoiled identity, New York: Simon & Schuster. Goffman, E. (1992) Vårt rollespill til daglig. En studie i hverdagslivets dramatikk, Oslo: Pax Forlag a/s. Gullestad, M. (1992) The art of social relations.essays on culture, social action and everyday life in modern Norway, Oslo: Scandinavian University Press. 31 Lars Gjelstad Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Hannerz, U. (2003) Several sites in one, i T.H. Eriksen (red.), Globalisation. Studies in anthropology, London: Pluto Press. Hatt, B. (2007) Street smarts vs. book smarts. The figured world of smartness in the lives of marginalized, urban youth, The Urban Review, 39(2):145–166. Helland, H., og L.A. Støren (2011) Sosial reproduksjon i yrkesfagene. Hvordan påvirker bakgrunnsfaktorer hvilken type kompetanse yrkesfagelever oppnår?, Tidsskrift for samfunnsforskning, 52(02):151–174. Hjelmér, C., S. Lappalainen og P.A. Rosvall (2010) Time, space and young people’s agency in vocational upper secondary education. A cross-cultural perspective, European Educational Research Journal, 9(2):245–256. Holland, D., W. Lachicotte, D. Skinner og C. Cain (1998) Identity and agency in cultural worlds, Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Ingold, T. (2000) The perception of the environment. Essays on livelihood, dwelling and skill, London: Routledge. Juul, I. (2012) Ligeværd mellem ungdomsuddannelserne – realistisk mulighed eller utopi?, Dansk pædagogisk tidsskrift, 12(1):14–25. Jørgensen, C.H. (2012) Har erhvervsuddannelserne en fremtid?: Styrker og svagheder, udfordringer og potentialer, Dansk Pædagogisk Tidsskrift (1):7–13. Korp, H. (2011) What counts as being smart around here? The performance of smartness and masculinity in vocational upper secondary education, Education, Citizenship and Social Justice, 6(1):21–37. Lamb, S. og E. Markussen (2011) School dropout and completion. An international perspective, i S. Lamb, E. Markussen, R. Teese, N. Sandberg og J. Polesel (red.), School dropout and completion, London: Springer. Lave, J. og E. Wenger (1991) Situated learning. Legitimate peripheral participation, Cambridge: Cambridge University Press. Leander, K.M., N.C. Phillips og K.H. Taylor (2010) The changing social spaces of learning. Mapping new mobilities, Review of Research in Education, 34(1):329–394. Levinson, B.A., D.E. Foley og D.C. Holland (red.) (1996) The cultural production of the educated 32 person. Critical ethnographies of schooling and local practice, Albany, N.Y.: State University of New York Press. Lidén, H. (2001) Underforstått likhet. Skolens håndtering av forskjeller i et flerkulturelt samfunn, i M. Lien, H. Lidén og H. Vike (red.), Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge, Oslo: Universitetsforlaget. Lødding, B. (2009) Årsaker til slutting – ungdommenes egne stemmer, i E. Markussen (red.), Videre gående opplæring for nesten alle, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Mansvelt, J. (2005) Geographies of consumption, London: Sage. Marcus, G.E. (1995) Ethnography in/of the world system. The emergence of multi-sited ethnography, Annual Review of Anthropology 24:95–117. Marcus, G.E. og M.M.J. Fischer (1986) Anthropology as cultural critique. An experimental moment in the human sciences, Chicago: University of Chicago Press. Markussen, E., B. Lødding, N. Sandberg og N. Vibe (2006) Forskjell på folk, hva gjør skolen? Valg, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring, rapport 3/2006, Oslo: NIFU. Massey, D. (1994) A global sense of place, i D. Massey (red.), Space, place, and gender, Minneapolis: University of Minnesota Press. Mjelde, L. (2002) Yrkenes pedagogikk. Fra arbeid til læring – fra læring til arbeid, Oslo: Yrkeslitteratur. Nespor, J. (1997) Tangled up in school. Politics, space, bodies, and signs in the educational process, London: Routledge NOU 2003/16 I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle, Oslo: Kunnskapsdepartementet. NOU 2008/18 Fagopplæring for framtida, Oslo: Kunnskapsdepartementet. Olsen, O.J. (2011) Yrkesutdanning i det moderne. Noen begreper til fortolkning av endringsprosesser i norsk fag- og yrkesopplæring, Sosiologisk tidsskrift, 19(01):29–44. Olsen, O.J., H. Karlsen, og K. Reegård (2012) Læringsmiljø, gjennomføring og frafall, i H. Høst (red.), Kunnskapsgrunnlag og faglige perspektiver for en stu- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom ....................................................................................................................................................................................................................................................... die av kvalitet i fag- og yrkesopplæringen, rapport 1, Forskning på kvalitet i fag- og yrkesopplæringen, Oslo: NIFU. Ortner, S.B. (1995) Resistance and the problem of ethnographic refusal, Comparative Studies in Society and History, 37(1):173–193. Reimer, S. 2007 Geographies of production I, Progress in human geography, 31(2):245–255. Skelton, T. og G. Valentine (red.) (1998) Cool places. Geographies of youth cultures, London: Routledge. Sletten, M.A. og C. Hyggen (2013) Ungdom, frafall og marginalisering, temanotat, Oslo: Norges forskningsråd. St.meld. nr. 44 (2008–09) Utdanningslinja, Oslo: Kunnskapsdepartementet. Sudmann, T. og K. Henriksbø (2011) Kollektiv handling skaper endring, Fontene 11:50–56. Säljö, R. (2001) Læring i praksis. Et sosiokulturelt perspektiv, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Tarrou, A.-L. H. og H.S. Johannesen (2010) Perspektiver på kunnskapssyn ved læring i yrkesfagopplæringen, i B. Aamotsbakken (red.), Læring og medvirkning, Oslo: Universitetsforlaget. Utdanningsforbundet (2009) Frafall fra fagopplæring – slik yrkesfaglærere ser det, Oslo: Utdanningsforbundet. Vogt, K.C. (2007) Gutter i mannsdominerte yrkesfag. Valg av utdanning og arbeid, Masteroppgave, Universitetet i Bergen. Vygotsky, L.S. (1978) Mind in society. The development of higher psychological processes, Cambridge, MA: Harvard University Press. Willis, P. (1977) Learning to labour. How working class kids get working class jobs, Aldershot: Ashgate. Willis, P. (2000) The ethnographic imagination, Cambridge: Polity Press. Willis, P. (2004) Twenty-five years on, i N. Dolby og G. Dimitriadis (red.), Learning to labor in New Times, London: Routledge. 33 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania1 Jan-Kåre Breivik «Little Norway»: Emigrant community challenges in Spain This article examines emigration from Norway to Spain and questions around belonging and sense of community. The current destination, Arguineguín in Gran Canary, signifies different things to the various actors who inhabit the site’s various arenas. In light of the consequences of the financial crisis for the Spanish people, Norwegians in exile are in a situation where the «idyllic» pictures of their new «home in the south» decompose. More realistic pictures surface and produce discomfort. For some emigrants a desire for social involvement evolves. Others think and react differently – through ethnic consolidation or withdrawal. Through interviews with Norwegian health and welfare migrants we discuss Norwegian establishment and mobilization in Spain, and challenges inherent in community work in new contexts. Jan-Kåre Breivik Professor Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: [email protected] Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 34–47. © 2015 Fagbokforlaget 34 Artikkelen tematiserer emigrasjon, lokal forankring og fellesskapsutfordringer. Den aktuelle destinasjonen Arguineguín, Gran Canaria i Spania, erfares forskjellige for aktørene som bebor stedets ulike arenaer. I lys av finanskrisens konsekvenser for spansk økonomi og levekår befinner nordmenn i frivillig eksil seg i en situasjon hvor en allerede forestilt «idyll» brytes gjennom mer synlig nød i lokalbefolkningen. Dette medfører ubehag i de nordeuropeiske etniske enklavene. For noen av emigrantene utløses et ønske om sterkere sosialt engasjement i solidaritet med lokalbefolkningen som er hardt rammet. Andre tenker og reagerer annerledes – gjennom etnisk konsolidering eller tilbaketrekking. Gjennom intervjuer med norske helse- og velferdsemigranter problematiseres blant annet norsk etablering og mobilisering. Gjennom dette berøres utfordringer samfunnsarbeid står overfor i lite utforskede kontekster. Innledning Jeg bestemte meg for å flytte til Gran Canaria da min helsetilstand ble verre. Med uføretrygd fra Norge fikk jeg råd til å kjøpe leilighet i Arguineguín. Jeg har aldri angret på at jeg flyttet. Familien er også fornøyd (Jon 58). Jon (reumatiker fra Vestlandet) eksemplifiserer trenden med å emigrere fra Norge til Spania, for oppnåelse av bedre helse og velferd for seg selv og egen familie. Dette inngår i en større emigrasjonstrend hvor helsegrunner (Helset 2000), ønsker om behagelig pensjonstilværelse (Gustafson 2008, 2009; Helset, Lauvli og Sandlie 2004) og orientering mot alternative livsstiler og det gode liv (Benson og O’Reilly 2009) står sentralt. I likhet med flere andre emigranter fra Norge til Gran Canaria – rapporterer Jon om gunstige hel- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... sevirkninger og forbedring av livskvalitet. Noen vektlegger samtidig at ny livssituasjon er utfordrende: For ti år siden ble jeg syk og var en enslig mor for to små barn. Heldigvis hadde jeg rettigheter og vi flyttet til Arguineguín. Alt er bedre helsemessig, men det sosiale livet er vanskelig, for hele familien (Bodil 45). Bodil (med ME, fra Østlandet) poengterer at «det vanskelige sosiale livet» handler om flere ting. Ved å flytte foretas et oppbrudd fra vante omgivelser i Norge. Det er et tap, ettersom kontakten med venner, medpasienter2 og slekt i Norge blir mindre hyppig og nært. Så skal det etableres ny forankring i et fremmed land hvor språk og kultur er annerledes. Da er det forståelig at en søker å etablere seg et sted hvor det er mulig å treffe kjente og hvor det allerede eksisterer norsk bosetning. Arguineguín er et slikt sted. Arguineguín er også et sted hvor kanariere lever og bor, og lokalsamfunnet har fått merke finanskrisens konsekvenser i form økt arbeidsløshet, fattigdom og økte interne klasseskiller. Norske emigranter befinner seg dermed i en situasjon hvor en allerede forestilt «idyll» brytes gjennom mer synlig nød i lokalbefolkningen. Dette medfører ubehag, men også ønsker om sterkere sosialt engasjement i solidaritet med kanarierne. Undersøkelse av muligheter og barrierer for solidarisk samhandling mellom emigranter og kanariere utgjør en viktig tematikk, og behandles som en vesentlig utfordring for dem vi skal stifte bekjentskap med i denne artikkelen. De har forholdt seg til slike migrasjonsutfordringer og det å være norsk i Spania på ulike måter. I andre sammenhenger og i migrasjonslitteraturen snakkes det om etnisk konsolidering/mobilisering og gettodanning/segregasjon – som medfører dilemmaer og utfordringer knyttet til integrasjon og lokal/nasjonal forankring. Gjennom intervjuer med norske helse- og velferdsemigranter ønsker jeg i det følgende å problematisere etnisk etablering og mobilisering blant nordmenn i Spania. Her berøres utfordringer samfunnsarbeid står overfor i lite utforskede kontekster. Dette knyttes først og fremst til behov for fornyelse av forståelsen av hva felleskap (community) er og kan være i dag (Day 2006) på steder hvor ulike grupperinger og krysskuttende fellesskap sameksisterer uten nødvendigvis å samhandle så mye (Cresswell 2004). Fokus på «samfunnsarbeid som nærmiljøarbeid» (Garsjø 1987) og «bidrag til lokal oppgaveløsning» (Kaasa 1989) må dermed utfordres gjennom analyse av dilemmaer folk står overfor der avgrensing av relevante felleskap er problematisk. Arguineguín er, som andre turistdestinasjoner, et slikt sted. I samfunnsarbeidets ånd (Freire 1995) diskuteres barrierer og muligheter for allianser og solidaritet mellom «lokalsamfunnets» aktører og beboere (kanariere, nordmenn, turister) – opp mot tendenser til segregering og etablering av «gated or guarded communities» (Atkinson og Blandy 2005) blant relativt rike innflyttere fra nord. Transnasjonal migrasjon og velferd I tråd med Gustafson (2008) poengteres det at de fleste studier av transnasjonal migrasjon har vektlagt migrasjon fra sør til nord. Her er det strømmen den andre veien som undersøkes. Den norske emigrasjonsbølgen til Spania (særlig Gran Canaria) utforskes her hovedsakelig gjennom hva emigrantene selv forteller og peker på. Norsk helse- og velferdsrelatert migrasjon har vært økende,3 med betydning for fellesskap og lokalsamfunn både her og der. I de siste årene har emigrasjonen blitt et betydelig fenomen4 med konsekvenser for det norske samfunnet som sådan og for nasjonal og lokal politikkutforming også i Spania. Fenomenet er dermed knyttet til generell velferdspolitikk, til bestemte velferdsordninger, helsetjenester og sosiale rettigheter, samt grunnleggende spørsmål om sosialt medborgerskap i en europeisk sammenheng. I norsk forskning om migrasjon og etniske relasjoner, er det ingen nye prosjekter som fokuserer på norsk emigrasjon. Dette er heller ikke nevnt som et tema i Brochmann og Hagelunds (2005, 2012) 35 Jan-Kåre Breivik Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... omfattende forskning om migrasjonskonsekvenser for velferdspolitikk i de nordiske landene. Mulige problemer, fordeler og utfordringer i «velferdsrelatert emigrasjon» nevnes sjelden i offisielle rapporter, og status som emigrant fra Norge er lite diskutert i lys av velferd eller helseutfordringer. Dette er merkelig, da de fleste offentlige helserelaterte dokumenter diskuterer «helsemessige problemer blant innvandrere». Utvandrere er også innvandrere et eller annet annet sted.5 Utredningen om Velferd og migrasjon (NOU 2011:7) er imidlertid et unntak ettersom den eksplisitt behandler utfordringer for Norge knyttet til norsk utvandring, særlig til Spania. Et spørsmål som berøres er om norske trygders «eksportabilitet» (s. 64) kan bidra til å undergrave prinsippene for den norske velferdsmodellen. Som vi skal se har den nye velferdsrelaterte emigrasjonen også forandret livene for mange norske enkeltpersoner og familier, og samtidig bidratt til nye problemer og nye muligheter for vertslandet og lokalsamfunn i Spania. Her vil hovedfokuset være på hvordan en bestemt gruppe norske helse- og velferdsemigranter på den sørlige kysten av Gran Canaria (Arguineguín) håndterer identitetsspørsmål og «sense of community» (Massey 1994; Bracht, Kingsbury og Rissel 1999), knyttet til fellesskapsutfordringer i utlendighet. Arguineguín, Gran Canaria – Lille Norge? Kjennskapet til Arguineguín har jeg hovedsakelig fått via antropologisk feltarbeid fra 2005– 2013, med deltakende observasjon og åpne intervjuer over tid (Breivik 2012). Arguineguín beskrives hyppig som en liten «fiskerlandsby», på Gran Canarias sørlige kyst. På Wikipedia vektlegges den norske tilstedeværelsen: The Norwegians have especially taken the fishing village into their hearts, and the Norwegian population is quite large in the winter time. This might also be due to the Norwegian school, Norwegian church and a Norwegian health center being located 36 in or just outside of Arguineguín. There is also a Norwegian doctor’s office – located at the marketplace in Arguineguín – and a big Norwegian-owned timeshare holiday resort named Anfi del Mar, located just outside of Arguineguín.6 Det er ingen tvil om at nordmenn utgjør en svært synlig gruppe i Arguineguín, særlig i vintersesongen fra oktober og utover. Da starter de norske pensjonistenes 3–6 måneders opphold. De norske institusjonene som er etablert (særlig skole, helse og kirke) bidrar til at språkbarrierer sjelden er et problem. Det er fullt mulig å være i Arguineguín uten å snakke andre språk enn norsk. I perioder kan Arguineguín dermed oppleves som mer norsk enn spansk/kanarisk – og det er forståelig at flere av emigrantene snakker om stedet som «Lille Norge». En av mine samtalepartnere, Anders (71), forteller om hvor flott det er å være «del av et stykke norsk koloni» i Arguineguín: I sesongen flytter 6000 entusiastiske nordmenn inn, og du har omtrent samme antall kanariske innbyggere bosatt. 21 fulle fly kommer ned på en gang fra Norge. At nordmenn har råd til det er herlig. Her har vi norske butikker, kirke, rehabilitering og skole: you name it! Dette bildet forsterkes av et bosetningsmønster hvor nordmenn i økende grad investerer i boliger og gunstige boligtomter. Den norske Canariajournalen skriver: Oppover fjellsidene bak bykjernen i Arguineguín er det reist en rekke boliger hvor svært mange er bebodd eller eid av nordmenn, enten som overvintringssted, feriebolig eller som fast bolig.7 Andre kilder problematiserer hus- og eiendomsoppkjøp fra velstående nordboere, med økte boligpriser som i effekt fortrenger vanlige kanariere Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... fra boligmarkedet. I disse nye boligområdene som i overveiende grad er på norske hender, er det tendenser til avskjerming gjennom ulike sikkerhetstiltak som gittergjerder, overvåkningskameraer og bruk av vakter. Når vi i tillegg vet at flere av de norske institusjonene er eksklusive for nordmenn – kan en hevde at nordmenn i Arguineguín beveger seg mot et «gated» eller i alle fall «guarded community» (Atkinson and Blandy 2005). Sol og klimastabilitet har vært viktig for mine samtalepartnere, men dette bestemte reisemålet har også blitt formet av reiselivsnæringen. Mange norske emigranter på Gran Canaria startet som turister (Haug, Dann og Mehmetogulu 2007). Den norske staten har også bidratt, først ved å velge destinasjonen for statlig støttet rehabiliteringsreiser (Statens helsereiser), for det andre ved at det er mulig å ta med seg trygd og annen økonomisk støtte ut av landet.8 Staten gir også støtte til rehabiliteringssenteret Valle Marina, Den norske skolen og Sjømannskirken i Arguineguín. Disse institusjonene er med på å holde den norske minoriteten sammen og bidrar dermed til en sterk grad av etnisk gruppefølelse (Brubaker 2006) og «sense of community» (Massey 1994), ettersom nesten alle emigrantene er flittige brukere av dem. Sjømannskirken er, som vi skal se, ikke bare et viktig knutepunkt for nordmenn i utlandet, men også et sted hvor sosialt engasjement og broer mellom nordmenn og kanariere kan oppstå. Arguineguín er dermed ikke et tilfeldig valgt reisemål. Mange har beskrevet Arguineguín og området rundt som optimalt for personer med reumatisme, psoriasis og astma og allergi. Klimaet er påstått helsefremmende. Valle Marina er et lite ferieparadis på sydspissen av Gran Canaria som eies av Astma- og Allergiforbundet. Det unike klimaet og den rene luften er helsebringende og særs gunstig for mennesker med lunge-, hud- eller allergiproblemer, men man behøver ikke å ha helseutfordringer for å dra hit og trives. Området er vakkert innredet, beplantet og holdes pent og rent av egne ansatte. Valle Marina er et lite stykke Norge i eksotiske omgivelser, en idyllisk liten landsby i solen, og for dem som måtte trenge det, også et behandlingssenter.9 Her fremkalles myten om El Dorado, et paradis hvor alt stemmer, med henvisninger til «en idyllisk liten landsby i solen» som forsterker forestillingene om at det gode konfliktfrie samfunn finnes (Day 2006). Valle Marina tilbyr i tillegg helsegevinst og rehabilitering. Det siste er også noe av grunnen til at den norske stat har støttet behandlingsreiser (NOU 2002) og andre rehabiliteringstilbud til dette og lignende steder. Staten kan dermed ha bidratt til å gjøre permanent emigrasjon mer attraktivt også for andre potensielle helse- og velferdsemigranter. Flere av mine samtalepartnere ble rekruttert slik: Jeg har vært med på flere behandlingsreiser med Statens helsereiser. Effekten var god, så da jeg ble tilbudt undervisningsstilling ved Den norske skolen i Arguineguín sa jeg ja og flyttet permanent (Morten, 57). Eva (52) forteller om sønnens første behandlingsreise til Gran Canaria: Vi så hvor helbredende dette var. Så flyttet vi, hele familien, og min mann og jeg begynte som lærere på Den norsk skolen. Den norske skolen er dermed også viktig, sammen med rekken av kommersielle foretak knyttet til turisme, eiendom og helse, som et eksklusivt arbeidsmarked for nordmenn på øya. Arguineguín har gjennom dette blitt et sted hvor nordmenn gjerne reiser, etablerer seg og utgjør en forskjell (i antall, økonomisk og kulturelt), på godt og vondt. Flere kanariske småsamfunn, som Arguineguín, er i dag dominert av turisme og migrasjon. Disse samfunnene har sine særegne historier – og flere har siden 1880-tallet vært involvert i 37 Jan-Kåre Breivik Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... helseturisme særlig fra England (Lemus 2004). De har erfart flere økonomisk motiverte emigrasjonsbølger (særlig til Latin-Amerika) og stridd med interne maktstrukturer som flertallet har følt seg kuet av (Bianchi og Talavera 2004).10 Med masseturismens oppstart på 1960-tallet endret samfunnene seg dramatisk. Det økende omfanget av utenlandsk eierskap oppleves som negativt av noen, men samtidig er mange takknemlige for de mulighetene som turismen gir (Tudela, Lemus, Moore og Armas 2004). Emigrantene – hvem er de? Intervjuarbeidet har resultert i fortellinger fra 14 emigranter rundt Arguineguín/Gran Canaria. Fortellingene handler om identitetsutfordringer og om tvetydig forankring. De fleste nyter godt av velferdsordninger og helsetilbud med støtte fra Norge (og Spania). Mine 14 samtalepartnere er mellom 20 og 71 år gamle, seks kvinner og åtte menn. Alle hadde en eller flere helsetilstander relatert til bevegelsesproblemer, astma/allergi og/eller hudsykdommer. For alle utgjorde dette et viktig migrasjonsmotiv. Intervjuene har vært semistrukturerte, med åpning for temaer som forskeren ikke nødvendigvis var klar over betydningen av i forkant. I reinskrivingen av intervjuene har mine samtalepartnere blitt konsultert via epost.11 De er rekruttert på forskjellige måter. Først annonserte jeg gjennom tilgjengelige kanaler (for nordmenn i Spania), ulike diagnosebaserte interesseorganisasjoner og deretter brukte jeg personlige kontakter for å la ballen rulle videre. Alle har fått tilbud om anonymisering, noe som innebærer at navn er endret, samt noen biografiske detaljer: • • • • • • • • 38 Erna, 65, fibromyalgi, depresjon Anders, 71, polyneuropati Roger, 20, astma (adoptert, mobbet) Iselin, 36, astma, allergi, hudsykdom Lars, 45, ryggproblemer, lumbago Steinar, 46, allergi, hypersensitivitet Jon, 58, reumatisme Ella, 62, ryggproblemer • • • • Morten, 57, psoriasis, leddgikt Eva, 52, astma, nakkeproblem Richard, 21, astma, allergi Bodil, 45, kronisk utmattelsessyndrom (CFS) og ME • Torstein, 69, hjerneslag, polio, reumatisme • Lillian, 54, leddgikt, psoriasis Fem kommer fra Vestlandet, fem fra Nord-Norge og fire fra Østlandet. Det er altså en overvekt fra vest og nord hvor klimaet er fuktig og/eller kaldt. Mange emigranter kan dermed også kalles klimaemigranter. Et annet viktig fellestrekk er at de (minus to) på en eller annen måte er knyttet til Den norske skolen: som (tidligere) lærere eller ektefeller til lærere, som tidligere elever eller som foreldre. De fleste eier sine leiligheter eller hus på øya, mens noen få er leietakere. Nesten alle holder mulighetene åpne for å returnere «hjem». Halvparten har da også eiendom i Norge. Nordmenn er dermed relativt velstående i Spania selv de som har arbeiderklasse- eller lavere middelklassebakgrunn i Norge. Jeg startet med sitat fra Jons historie, som er representativ for emigrasjonstrenden gjennom sin alder (58) og diagnose. Han er også blant de relativt velstående i Spania, ved at den norske uføretrygden muliggjorde kjøp av egen leilighet i Arguineguín. Rogers historie En stor andel av emigrantene er eldre og sliter med mobilitetsproblemer, som Jon ovenfor. Men det er også viktig å erkjenne det faktiske mangfoldet. Unge Rogers historie er et interessant og annerledes utgangspunkt. Han ønsker tydelig å distansere seg fra det stereotype bildet av nordmenn i Spania – med henvisning til hvordan dette ble utformet gjennom dokusåpen Sydenliv 12 på NRK i 2002/2003. Det var for mye fokus på pensjonistenes problemer og oppførsel. Veldig pinlig! Jeg er ikke mot disse folkene, men å presentere dem som representanter er trist. De vil at alt skal være Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... tilgjengelig på norsk. De har sin egen matbutikk med norske produkter og oppfører seg som ufølsomme kolonialister. Mange ser ned på lokalbefolkningen. Jeg er ikke en av dem (Roger 20). Roger var 20 år gammel da jeg møtte ham i Arguineguín. Han sliter med astma, og han er dessuten adoptert fra Colombia. Adopsjonsstatusen er relevant for hans historie, men det var astmaen som førte ham til Kanariøyene: En annen av mine yngre samtalepartnere, er helt enig, og mener at de norske pensjonistene er altfor krevende: Jeg har hatt astma siden jeg ble født og begynte å bruke medisin da jeg var seks, men problemene ble verre år for år. Som tiåring ble jeg medlem av astma- og allergiforeningen og vi fikk høre om Den norske skolen på Gran Canaria. Da jeg fylte 11 flyttet vi. Effekten var enorm. For første gang i livet følte jeg at jeg kunne bevege meg fritt. De forventer at kanarierne kan norsk, ikke at vi snakker spansk. Dette er et problem for oss som prøver å vise respekt, særlig nå som finanskrisen rammer så hardt (Richard 21). Noen av de eldre norske emigrantene ønsker også å posisjonere seg på lignende måter. Ella (62), som kom til øya for 20 år siden og er snart pensjonist selv, bestemte seg raskt for å leve sammen med kanarierne og snakke deres språk: «Jeg utstår ikke tanken på å leve i en norsk feriegetto.» Hun kjøpte seg tidlig hus i et kanarisk boligområde utenfor Arguineguín, og engasjerte seg i lokalt organisasjonsliv for å lære mer om det kanariske samfunnet. Nå sier hun at hun har flere kanariske venner enn norske, særlig etter at hennes tre barn ble voksne og flyttet til Norge. Til å begynne engasjerte hun seg særlig i «studier» av lokale skikker og beretninger om hvordan Kanariøyene var i førkolonial tid. Etter at finanskrisen direkte rammet folk i hennes nærmiljø, begynte hun å engasjere seg i solidaritetsarbeid gjennom Lions Club, og senere i aksjonen Comida para hoy (Mat i dag) sammen med kanariske venner. Comida para hoy er en bredt sammensatt aksjon som organiserer utdeling av mat og klær til nyfattige kanariere. Aksjonen ble opprettet i 2008 med deltakelse fra frivillige ildsjeler, organisasjoner som Caritas, Lions Club, Asociacion de Vecinos (Nabohjelpen) og Sjømannskirken. Aksjonen har også løpende kontakt med sosialkontoret i Mogan kommune (La Gaviota 2009). Richard støtter denne aksjonen, men uten å gå aktivt inn i den. Han bidrar først og fremst som Facebookaktivist. Familien bestemte seg raskt for å forlenge Arguineguínoppholdet. Men senere da Roger skulle starte på videregående, dro de tilbake til Norge: Det var en stor tabbe. Overgangen til videregående skole var vanskelig. Jeg ble mobbet – og mye var knyttet til hudfarge. Før var alt ok, men plutselig, på en større skole bare økte det på. I ett og et halvt år holdt jeg ut – men så måtte jeg slutte. Hvis jeg hadde fortsatt, ville jeg ikke vært i live i dag. Han fikk familien med seg til Gran Canaria på ny. Men denne gangen var flyttingen motivert av å unnslippe rasistisk mobbing. I Arguineguín har han nå gjort ferdig videregående, og bor fremdeles på øya. Han beskriver seg selv som en funksjonell einstøing som verken er integrert i det kanariske/spanske eller det norske samfunnet i Arguineguín. Det er det begrensende ved ethvert småsamfunn han fremhever når han sammenligner Norge og Spania: Stedet jeg kom fra på Vestlandet er et lite samfunn, med mye sosial kontroll, ikke ulikt hvordan nordmenn på Gran Canaria opererer. Det er mye sladring og alle vet alt om hverandre. Det er ingen steder å gjemme seg bort. Hvis du får et dårlig rykte, sliter du som faen. Det henger ved. 39 Jan-Kåre Breivik Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Da han flyttet tilbake til Gran Canaria var han på en måte «merket», som han selv sier det: Jeg var psykisk nedbrutt, og utviklet spiseforstyrrelse og depresjon. Jeg var et lett bytte for mobbing. Jeg har fortsatt sosial angst og er fortsatt hjemsøkt av selvmordstanker. Men det er allikevel lettere nå. I denne turbulente situasjonen bestemmer han seg for å komme ut av skapet som homofil, noe som gikk bedre enn fryktet. Medelevene tok det i grunnen fint. Men noen av guttene var vettskremt. Å komme ut av skapet ble en god opplevelse, men hans sosiale liv er fortsatt begrenset. Det er allikevel mer balansert enn før, med flere interesser innen sport og film, og han går regelmessige til psykolog. Han setter også pris på sporadiske treff med skolekamerater, og et hyppigere sosialt liv med familiemedlemmer som nå også inkluderer kanariere.13 Når spørsmål om framtidsplaner og en eventuell retur til Norge kommer opp, er han fremdeles ambivalent: Jeg ønsker å begynne på universitetet, men å gjøre det i Norge er problematisk. Jeg har ikke noe sted jeg føler meg spesielt knyttet til. Å studere på Gran Canaria eller et annet sted i Spania er et alternativ, men jeg er ikke så flytende i spansk. Dessuten er jeg ikke sikker på om jeg er i stand til å ta denne avgjørelsen nå. Som en internettkyndig mann er Roger fullstendig klar over at studiene ikke er 100 % avhengig av entydig lokalisering, verken med tanke på opprettholdelse av sosiale relasjoner eller studier. Nettbaserte studier vurderes fortløpende, og han er hyppig bruker av nettstøttet kommunikasjon via for eksempel Skype og sosiale media som Facebook. Roger er fortsatt ung, og hans framtidsplaner er klart influert og til dels begrenset av hans helse, og særlig hans psykiske tilstand. Han har fortsatt selvmordstanker, og han er på mange 40 måter i en ekstrem grensesituasjon. Han er en outsider i livet, selv om han gradvis har begynt å få kontroll over eget liv. Vi kommer tilbake til Rogers historie i diskusjonen. Den neste fortellingen kommer fra en kvinne som er noe eldre. Emigrasjonsmotivasjonen er like sterk, men hennes dilemma rundt bosetting i utlandet er annerledes. Iselins historie Iselin (36 år) er en av de første helsemigrantene jeg møtte i Arguineguín i 2005. Første gang hun kom til Gran Canaria var i 1999. I Norge hadde hun en grad i ledelse og administrasjon, og jobbet noen år i ansvarsfulle posisjoner. Hun likte ansvaret hun fikk, men slet med å klare jobben og var ute i lengre sykefravær. Etter innleggelse på Rikshospitalet begynte hun å skjønne alvoret. Hun husker at hun lå i sykehussengen og tenkte; Livet blir ikke som planlagt. Hvis alle dører sto åpne, hva ville jeg da ha gjort? Plutselig skjønte jeg det: Dra til Gran Canaria! Iselin hadde feriert på Gran Canaria før denne hendelsen. Innskytelsen var dermed forståelig: Planen ble å teste ut Puerto Mogan nær Arguineguín i seks måneder, etter at jeg hadde fått ryddet av veien mine økonomiske bekymringer. En venn av meg kjente tilfeldigvis Miriam14 som hadde en leilighet til utleie. Via arbeidskontoret kunne jeg være arbeidssøker i et annet europeisk land i tre måneder, og fortsatt opprettholde trygden. Med egne sparepenger var jeg i stand til å ta skrittet helt ut. Jeg ble ganske raskt bedre – og opplevde en livssituasjon og et funksjonsnivå som var mye bedre enn i Norge. Jeg leste, trente, svømte og hadde det helt topp. Jeg ble rett og slett restituert. Siste kvelden hadde vi en avskjedsfest på stranden, og der traff jeg mannen jeg nå er gift med. Tilbake i Norge ble Iselin verre, og hun ønsket å returnere til Gran Canaria raskest mulig. Med de nye helsebringende erfaringene og et potensi- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... elt kjærlighetsforhold i vente, var valget ikke så vrient. Seks måneder senere var hun igjen klar for å reise. For å finansiere det nye oppholdet, undersøkte hun alle mulige jobbalternativer i Arguineguín og Mogan. Hun jobbet blant annet som lærervikar, og etter en stund fikk hun regelmessige oppdrag på Den norske skolen i Arguineguín. Iselin har skiftet adresse fra Norge til Spania, permanent. Hun betaler dermed, i likhet med andre i samme situasjon, skatt til Spania, men opprettholder samtidig sitt juridiske statsborgerskap i Norge. Dette betyr at jeg fortsatt lever mellom to land, og flytter frem og tilbake mellom Norge og Spania. Men mannen jeg har giftet meg er tysk, og vi har et barn sammen, og vi lever i en helkanarisk miljø – utenfor den norske gettoen. Der vi bor er det bare oss som ikke har spansk som morsmål. Det er virkelig et privilegium å bli integrert i det kanariske samfunnet, og samtidig ha en fot innenfor det norske samfunnet. I denne unike mellomposisjonen har Iselin skaffet seg et interessant komparativt blikk på Gran Canaria. En ting er hennes perspektiv på den urettferdigheten de fleste kanarierne erfarer, for eksempel hvordan velstående nordeuropeere fritt kan kjøpe eiendommer og bidra til prisøkninger som fortrenger lokale kanariere fra eiendomsmarkedet og bli behandlet som annenrangs borgere i eget land. Etter at finanskrisen begynte å ramme vanlige kanariere, mener hun at dette har blitt enda viktigere. Hun har derfor, som både Ella og Erna, engasjert seg i solidaritetsaksjonen Comida para hoy men uten å gjøre noe stort nummer ut av det. I tillegg er hun veldig opptatt av den vanskelige situasjonen rundt de afrikanske båtflyktningene som har ankommet Kanariøyene siden slutten av 1990-tallet. Iselin poengterer at solidarisk engasjement og å lære det lokale språket skikkelig er uhyre viktig, for å bli integrert, og for å vise et minimum av respekt. Her distanserer hun seg fra den såkalte norske gettoen i Arguineguín: Det er et kunstig samfunn med en merkelig sammensetning av folk, pensjonister, sosialklienter og mangemillionærer innenfor det samme lille territoriet. Det mest problematiske er allikevel holdningene deres og den ufølsomme brifingen av rikdom og velstand. Jeg tenker også på hvordan vi kritiserer innvandrere i Norge, og fremhever at de må lære seg norsk. Da er det virkelig flaut å se hvordan nordmenn som bor her i årevis, bare kan noen få enkle setninger på spansk. Når jeg ber henne om å fortelle mer om det norske samfunnet i Arguineguín, forteller hun mye, og hun er tydelig på å distansere seg fra «dem»: Jeg er inne i et annet miljø. Du burde virkelig snakke med de som er en del av den norske Arguineguínklikken. Jeg har valgt å ikke være en del av det der. Jeg forteller henne at jeg har prøvd å få andre i tale, og at jeg til en viss grad har lyktes. Problemet er allikevel at ingen vil definere seg som fullverdige medlemmer av denne enklaven. Iselin samtykker og legger til at mange innenfor ønsker å definere seg selv som mer distansert enn de egentlig er. Dette handler også om å definere hva det norske samfunnets kjernevirksomheter og institusjoner består av. Når jeg så påpeker at Den norske skolen, der hun har jobbet og har sitt kollegiale fellesskap, er en sentral knutepunktinstitusjon – kan hun ikke annet enn å være enig. Dette utgjør da også en del av hennes tvetydighet ved å leve på Kanariøyene: og hun er delvis skamfull over selv å være del av det hun betegner som norsk Harryland. Som Roger, refererer hun til dokusåpen Sydenliv – med samme type forlegenhet. Det var virkelig trist å se denne serien. Vi følte oss misbrukt. Men jeg må innrømme 41 Jan-Kåre Breivik Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... at de også tok «oss» på kornet. De norske pensjonistene som hadde problemer med å få kjøttet skikkelig stekt med sprø svor, for eksempel, fremhevet virkelig de STORE problemene vi nordmenn har her nede. Med dette ironiske utsagnet forlater vi Iselin for en stund, og går inn i emigranthistorien til ekteparet Erna og Anders, som er nærmere stereotypiene av nordmenn på Gran Canaria som Roger og Iselin har skissert. De er pensjonister med en fin leilighet i sentrum av Arguineguín, nær Den norske klubben og Norsk medisinsk senter. Erna og Anders sine historier Første gang jeg møtte Erna (65) var på den norske Sjømannskirken i Arguineguín i 2005. To år senere støtte jeg på henne og ektemannen Anders (71) ved en utendørskafé utenfor Den norske klubben. De vinket meg til bordet sitt, og fortalte meg at de gjerne ville fortelle sine historier. Anders åpner med å presentere en gigantisk politisk idé. Erfaringene med å flytte til Gran Canaria har vært så bra, mener han, at det nå er på høy tid at den norske stat investerer i land mellom Arguineguín og Maspalomas: De bør bygge boliger for eldre og syke nordmenn, og også opprette tilpassede leiligheter for pensjonister. Gjør det stort! Ansette spanjoler og lære dem norsk! Han mener det alvorlig, og forteller at han er i kontakt med de store gutta i Arbeiderpartiet om emnet: For meg startet det hele i tidlig på 1990-tallet, da jeg fikk min første indikasjon på at jeg hadde alvorlige helseplager og legen min skrev ut en lengre sykemelding. Problemet var diffust, men til slutt ble hun noe bedre selv om hun hadde assistansebehov og ofte måtte bruke rullestol. Under en reise til Argentina, erfarte hun at solen og varmen i Buenos Aires gjorde underverker. Hendelsen beskrives som et vendepunkt i livet – med løfte om en bedre fremtid under en helbredende sol. Vel hjemme i Norge opplevde hun nye tilbakeslag, først ett år med sykefravær, deretter ett år tilbake i arbeid som lærer, med mye slit. Dette var tre år før et team av medisinske eksperter bidro til en avgjørelse i Trygderetten omkring diagnosen fibromyalgi.15 En lege sa jeg hadde fibromyalgi, men den andre kunne ikke finne alle tegnene (18 ømme punkter). Men til slutt fikk jeg diagnosen, og min uførepensjon. Den argentinske opplevelsen var så god. Solen og varmen var virkelig helbredende. Da Anders fikk sin alderspensjon og jeg omsider min uførepensjon, kunne vi planlegge å tilbringe perioder av våre liv i sør. Trangen til å returnere til sol og varme var sterk. Men Gran Canaria var ikke et opplagt valg. Argentina og Tunis fristet mer, men til slutt viste det seg at Arguineguín, Gran Canaria, var det beste alternativet.16 Investeringen bør være store. Jeg tror dette er den eneste måten å sikre og opprettholde norsk velferd – før våre oljeressurser tar slutt. Dette stedet er perfekt. I Arguineguín er det sjelden mer enn 30 ºC og sjelden mindre enn 24 ºC. Det er akkurat slik vi må ha det for å fungere. Så – Arguineguín ble til slutt det utvalgt sted. Med denne kraftsalven gir han ordet til sin kone. Erna tar opp en annen tråd, og forteller at de har vært gift i 44 år og har tre voksne barn. Hun forteller om hvordan de til slutt fant fram til Gran Canaria og Arguineguín: Anders støtter opp og legger til at han, på grunn av sin polyneuropati er berettiget eget kjøretøy, en elektrisk rullestol/bil, som han har fått et nærmest personifisert forhold til, og snakker til i du-form: 42 Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... Jeg får deg gratis med når vi reiser til solfylte Gran Canaria og betaler ingenting ekstra for deg! Pensjonen er god og støttesystemet gavmildt. Anders og Erna forteller at de ikke var ute etter et Lille-Norge i utlandet, men at de etter hvert har kommet til å bli en del av det. Med den mer permanente flyttingen fulgte andre problemer, særlig knyttet til kontakt med nær familie og venner i Norge. Norge er fortsatt «hjemme» selv om vi ikke bor der lenger. Vi savner barn og barnebarn, men familiebesøk fra Norge har økt. Noen venner har selv flyttet hit. Og nå, når vi virkelig har flyttet hit, er alt gratis – medisinsk behandling og medikamenter. Det er ikke et nytt statsborgerskap – men en ganske permanent oppholdstillatelse. Når jeg spør Anders hvordan det er å være en del av «den norsk gettoen» i Spania, er han i hovedsak positiv. For ham blir Arguineguín et stykke herlig norsk koloni hvor folk er fulle av glede. Både Erna og Anders er enige om hvor koselig det er å prate med nordmenn i Arguineguín, men når det kommer til samhandling og samvær med kanarierne er de forskjellige. Erna ønsker å bli mer grundig involvert, og sier at hun rett og slett er nødt til å lære spansk, for å komme i kontakt og for å fungere her. Etter at ektemannen Anders døde i 2008 har Erna gjort alvor av denne ambisjonen, og har utvidet sitt nettverk både blant kanariere og skandinaver i nabolaget. Via Sjømannskirken har hun engasjert seg i frivillig sosialt arbeid, også sammen med kanariere i aksjonen Comida para hoy. «Jeg kan jo ikke bare se på at folk i nærmiljøet mitt lider. Vi har alle ansvar for hverandre.» Gjennom dette har det oppstått samhandlingsarenaer som også bidrar til at hun føler seg mer integrert og opplever oppholdet på sitt nye hjemsted som meningsfullt. Diskusjon – tilbaketrekning, konsolidering eller ekspansjon Ovenfor peker Erna på en sentral utfordring: hvordan bli integrert og vise «vertskapet» respekt. Dette er et sentralt tema som de fleste emigrantene berører – på ulikt vis. Emigranthistoriene er dermed mangfoldige beretninger om en delvis felles identitetsutfordring, om hvordan å være og å bli noen i en uvant fremmed kontekst. Selve situasjonen med å være trekkfugl og fremmed i utlandet, gjør selvrefleksjon til noe ufravikelig. Både Erna, Roger og Iselin (og de andre) må forholde seg til dominante bilder av norskhet – som i TV-serien Sydenliv og andre reportasjer om nordmenn i Spania. Gjennom dette oppfører de seg og reagerer annerledes enn i Norge. Samtidig er det klart at Arguineguín ikke er veldig fremmed, gjennom den massive norske tilstedeværelsen og institusjonsbyggingen. Samtidig har den mer synlige nøden i lokalsamfunnet, etter at finanskrisen begynte å ramme vanlige spanjolers levekår, forandret emigrantenes forståelser av seg selv og egen rolle i lokalsamfunnet. Å være norsk, kanskje særlig i Arguineguín fordi påminnelsen om egen norskhet er så tydelig, er dermed preget av kombinasjon av stolthet og skam, engasjement og tilbaketrekking, integrasjon og separasjon, på ulike nivåer. Rogers historie kan leses på flere måter. Hans selvidentifikasjon som einstøing er gyldig i relasjoner hvor «ansikt-til-ansikt»-kommunikasjon er en aktuell nødvendighet. Da føler han seg ikke hjemme og velger ofte tilbaketrekking som strategi. Roger er i det hele tatt skeptisk til de repressive sidene ved småsamfunns tendens til lukkethet, sosial kontroll og mangel på anerkjennelse, basert på egne erfaringer som annerledes. Han er også blant de sterkeste kritiske røstene mot norsk gettodannelse og karakteriserer flere nordmenn som ufølsomme kolonialister. Hans fellesskapsforankringer var imidlertid sterkere i nettsammenhenger hvor Facebook og Skype ble aktivert, noe som gjorde at han opprettholdt sosial bånd og kontakt relativt uavhengig av geografisk lokalisering. Her får nettverk en mer sentral betydning enn 43 Jan-Kåre Breivik Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... (romantisert) samlokalisert nærmiljø. I aksjonen Comida para hoy deltok han typisk nok som Facebookaktivist. Roger er dermed delaktig i unge folks høyfrekvente bruk av sosiale medier og nettbasert kommunikasjon (jf. Eimhjellen 2011 og Castells 2012) som åpenbart er ressurser han trekker med seg videre. Han gjør med andre ord det mange ungdommer gjør. I Iselins historie finner vi klare paralleller til Rogers beretning, særlig der hun tar avstand fra den norske gettoen – og nærmest føler skam ved å være assosiert med den. Men hun går dypere en Roger i å problematisere sider ved å være velstående nordeuropeisk emigrant i Spania. Hun peker blant annet på urettferdigheten mange kanariere erfarer på boligmarkedet. Det meste tilrettelegges for turister og betalingssterke emigranter fra nord. Stadig flere områder gjøres utilgjengelige for store deler av lokalbefolkningen, gjennom det som mer og mer ligner på «gated communities» (Atkinson and Blandy 2006) for de rike. I tillegg er hun opptatt av den vanskelige situasjonen de afrikanske båtflyktningene som ankommer Kanariøyene er i: De setter sine egne liv på spill for å komme til Europa, mens vi bare kan kjøpe billetter og bli ønsket velkommen på grunn av vår nasjonalitet og kjøpekraft. Å ønske fellesskap og solidarisk samhandling med andre blir dermed påtrengende men problematisk i praksis – på et sted og i et samfunn som er så strukturelt og sosioøkonomisk delt. Det eksisterer få felles samhandlingsarenaer, selv om aksjoner som Comida para hoy har synliggjort noen muligheter. Hennes historie er derfor et eksempel på et ønske og en praksis som beveger seg mot brobygging og integrasjon. Dette utgjør da også en del av hennes tvetydighet ved å leve som emigrant på Kanariøyene. For Anders var ikke slike utfordringer like viktige, ettersom han omfavnet enklavetanken i større grad enn de andre. Men for Erna er det annerledes. Gjennom ønsket å bli mer involvert 44 i det kanariske samfunnet, vektlegger hun både språkkompetanse og sosial deltakelse. I dag klarer hun seg godt, med sine nyervervede spanskkunnskaper og utvidede sosiale engasjement. Erna har blant annet valgt å engasjere seg sterkere i sosialt og humanitært arbeid gjennom Sjømannskirken – som står i dialog med det lokale katolske kirkemiljøet i Arguineguín. Hennes aktive deltakelse i aksjonen Comida para hoy er et godt eksempel. Anders grandiose drøm handlet om andre ting, om å gjøre Gran Canaria, mellom Arguineguín og Maspalomas helnorsk. Med statlige investeringer i land for å bygge boliger for eldre og syke nordmenn og tilpassede leiligheter for pensjonister, ville han gjøre det stort. Via kontakter i Arbeiderpartiet mente han at drømmen kunnen realiseres, for å sikre og opprettholde norsk velferd – før våre oljeressurser tar slutt. Anders er dermed ikke bare en sterk eksponent for norsk etnisk konsolidering i Syden, men tenkte videre mot ekspansjon – mot en norsk koloni på Gran Canaria. Anders er ikke den eneste som tenker i disse banene og som setter ord på det. Begrunnelsen for tankegangen kobles gjerne sammen med at vi (en del nordmenn) ser oss selv som velgjørere – som jo allerede skaper jobber og inntekt for kanarierne. Kanariske myndigheter sin hyllest til den norske gründeren Bjørn Lyng, som etablerte det store timesharekomplekset Anfi del Mar rett ved Arguineguín (Dehli 2005) er et eksempel som gir støtte til en slik forståelse. Flere av mine samtalepartnere rettferdiggjør norsk tilstedeværelse med denne jobbskapingseffekten, som på mange måter også er et gode sett fra spansk/kanarisk ståsted. Men i Anders’ fremstilling er den kollektive norske velferden et gode som overtrumfer andre hensyn. På mange måter samsvarer noe av den norske etableringen i Arguineguín (og andre steder i Spania) med denne visjonen, og noen få norske kommuner har jo allerede bygd syke- og aldershjem for sine i Spania – i et forsøk på å kjøpe seg billigere helse og velferd. Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... Brobygging og samfunnsarbeid – bærekraftige utopier? Flere lokale kanariere i og rundt Arguineguín gir i økende grad uttrykk for bekymring rundt slike utfordringer og framtidsscenarioer vi har sett antydet ovenfor. Vi vet at migrasjon fra Nord-Europa, fastlands-Spania, Latin-Amerika og Afrika påvirker deres hverdag på vesentlige måter, og har gjort det i uminnelige tider. Dette samsvarer også med hva forskere ved universitetene på Kanariøyene hevder, at migrasjonsstrømmen til Kanariøyene, både den illegale migrasjonen fra Afrika med sine humanitære konsekvenser, samt velferdsrelatert migrasjon fra andre europeiske land, legger et kraftig press på spansk økonomi med sine universelt orienterte og rimelige helse-, utdannings- og velferdstilbud.17 Dette gjør velferdsrelatert migrasjon til Spania ekstra attraktivt og samtidig problematisk. Fra et spansk ståsted kan det innebære en økonomisk byrde og en utfordring med tanke på integrering, langsiktig bærekraft og lojalitet. I tillegg kommer dagens situasjon preget av kraftige kutt i sosiale ytelser, med økning i fattigdom og sosioøkonomiske forskjeller i lokalbefolkningen, samt bostedsløshet – hvor forskjellene mellom de relativt velstående emigrantene (og turistene) fra nord og deler av den spanske/kanariske lokalbefolkningen øker. Dette både aktualiserer og vanskeliggjør samarbeid og brobygging mellom befolkningsgrupper og ulike fellesskap på samme sted. Det er lett å gripe tak i det vanskelig og problematiske, og å si at endring nedenfra både er urealistisk (i lys av de sterke eksterne kreftene som er i sving) og kanskje vel naivt. Det er derfor alltid viktig med maktkritiske analyser av barrierer og begrensninger. Men det er like viktig å forstå hvilke mulighetsrom som eksisterer og kan skapes gjennom å ta utgangspunkt i de samhandlingsarenaene der folk er i dag. Dette innebærer en orientering mot hverdagsliv (Day 2006, 2002) og mikrososiale prosesser. Det handler om å anerkjenne folk som viktige og kreative aktører i egne liv. Barrierer og begrensninger er dermed ikke forhåndsdefinerte determinanter utenfra. Freires (1995) problematisering av det han kaller «grensesituasjoner» er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner må ikke forstås som endepunkter, men at folk ut fra analyser av konkrete situasjoner kan se og skape muligheter for endring. I lys av finanskrisens konsekvenser for spansk økonomi og levekår befinner mange kanariere seg i en slik situasjon. Det samme gjør emigrantene, som opplever at den nye situasjonen med mer synlig nød i lokalbefolkningen er krevende. Alt dette kan representere en grensesituasjon – som kan åpne for nye handlingsrom og kritisk refleksjon/handling blant og på tvers av skiller mellom «gjester» og «vertskap». I et samfunnsarbeidsperspektiv er det særlig fellesinitiativer nedenfra som fortjener oppmerksomhet – og de kan gjerne være små. Det kan dreie seg om lokale og translokale initiativer hvor ulike krefter samhandler for å bekjempe fattigdom, skape gode oppvekstsvilkår for barn og unge eller utvikling av «grønn», «sosial» og «bærekraftig» turisme og boformer – sammen med de det gjelder. I og rundt Arguineguín har noen av mine samtalepartnere deltatt og vært engasjert i slike initiativ sammen med lokale kanariske krefter. Det nye samarbeidet mellom den lokale katolske kirken, den norske sjømannskirken i Arguineguín og andre frivillige organisasjoner i området, rundt felles støtte til familier som er særlig sterkt rammet av den økonomiske krisen, er i følge mine samtalepartnere Ella, Erna, Iselin og Roger ett slikt initiativ. Aksjonen Comida para hoy er et konkret initiativ som også peker framover – til mulig brobygging mellom emigranter og kanariske fastboende. Ulike emigrantfellesskap har muligheter til å gå i dialog med og samhandle med lokalbefolkningen og dens organisasjoner for å skape bedre og mer bærekraftige fellesskap – sammen. Det er imidlertid ikke gitt at dette skjer, men vi har allerede sett at det finnes kimer til slikt samarbeid i Arguineguín. 45 Jan-Kåre Breivik Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Noter: 1 Takk til kollegaer og samtalepartnere, og til de to anonyme fagfellene fra Tidsskrift for Velferdsforskning som har gitt viktige innspill. 2 Medpasienter forstås her som medlemmer i et diagnosefellesskap. Slike fellesskap forsterkes gjerne i eksil hvor etnisk organiserte behandlingstilbud eksisterer. 3 Informasjonen om nordmenn bosatt i Spania er ikke nøyaktig. I en rapport (NOU 2011:7), basert på statistikk fra Spania (INE), Norge (Statistisk Sentralbyrå) og Europa (Eurostat), konkluderes det med at rundt 40 000 nordmenn bor i Spania «en vesentlig del av et året». De fleste bor på fastlandet, ca. 15 prosent på Kanariøyene. Antallet nordmenn med juridisk status som bosatt var, ifølge INEs statistikk, rundt 17 000 i 2009. 4 Emigrasjonsstatistikk fra 2012 sier følgende: «Personer uten innvandringsbakgrunn, det vil si personer født i Norge med to norskfødte foreldre, flytter til land i Norden, Vest-Europa eller Nord-Amerika. Sverige er det landet flest flytter til, deretter følger USA, Danmark, Spania,…» (Pettersen 2013: 81). 5 Norsk emigrasjon er behandlet i en rekke historisk orienterte studier, som norsk utvandring til Amerika fra 1820 og framover, men også til andre kontinenter senere (Kjerland og Rio 2009). 6http://en.wikipedia.org/wiki/ Arguinegu%C3%ADn (lest 30.10.14). 7http://www.canariajournalen.no/OmKanarioeyene/Byer-og-steder/Fakta-omArguineguin (lest 30.10.14). 8 Eksport av trygder, helsehjelp og oppholdstillatelser bestemmes i stor grad gjennom EUs politikk, som Norge har akseptert gjennom EØS-avtalen. 9http://www.naaf.no/Documents/Valle%20 Marina/vallemarina_brosjyre_2012_web.pdf (lest 30.10.14). 10 Forfatterne peker blant annet på arven fra Franco, og et vedvarende «demokratisk underskudd» knyttet til valgfusk og korrupsjon lokalt. 11 Dette har bidratt til at misforståelser har blitt oppklart, temaer utdypet, og at sitatene har fått en mer skriftlig karakter. 46 12 Sydenliv handlet om nordmenn som bor eller ferierer på Gran Canaria rundt Arguineguín. 13 Etter foreldrenes skilsmisse har mor fått seg kanarisk kjæreste. 14 Miriam er kunstner og en av de første norske som bosatte seg på Gran Canaria. Den første gruppen med emigranter fra nord på1970-tallet var gjerne kunstnere, inspirert av hippiekultur og alternativt fellesskap. Småsamfunn med røtter i dette eksisterer fremdeles, særlig på La Gomera, en av de mindre turistifiserte Kanariøyene (personlig kommunikasjon, professor Emilio Sanz, Universidad La Laguna, 2010). 15 Kjennelsen kom i 1994, da Trygderetten bestemte seg for å bruke en relativ definisjon av sykdom, og dermed aksepterte fibromyalgi som en diagnose på linje med reumatisme med tanke på kvalifisering for uførepensjon. 16 At det ble et europeisk land skyldes nok også Norges gunstige forhold til EU gjennom EØSavtalen. Rettighetene til Erna og Anders ville ha vært langt svakere i Argentina eller Tunis. 17 Professorene Emilio Sanz og José Pascual (personlig kommunikasjon 2010, 2013), Universidad de la Laguna, Tenerife. De snakker også om at den svekkede andelen lokalt eierskap til «turistindustriens inntektsmaskineri» (transport, overnatting, bevertning og rekreasjon) er et stort problem: Turismen er viktig men det meste av overskuddet tilfaller eiere og investorer fra Nord-Europa. De er også kritiske til nasjonale og regionale spanske myndigheter, som har medvirket til situasjonen. Litteratur Atkinson, R. og S. Blandy (2005) Introduction: International perspectives on the new enclavism and the rise of gated communities, i Housing Studies, 20(2):177–186. Benson, M. og K O’Reilly (red.) (2009) Lifestyle migration: Expectations, aspirations and experiences. Aldershot: Ashgate. Bianchi, R. og A.S. Talavera (2004) Between the sea and the land: exploring the social organisation of Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania ....................................................................................................................................................................................................................................................... tourism development in a Gran Canaria fishing village, i J. Boissevain og T. Selwyn (red.) Contesting the foreshore: tourism, society, and politics on the coast, Amsterdam: Amsterdam University Press. Bracht, N., L. Kingsbury og C. Rissel (1999) A fivestage community organisation model for health promotion – empowerment and participation strategies, i N. Brach (red.) Health promotion at the community level 2. New advances, London: Sage. Breivik, J.-K. (2012) Health migration from Norway to Spain – ambiguous belonging, Ethnic and Racial Studies, 35(9):1634–1653. Brochmann, G. og A. Hagelund (2005) Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser. Nordisk kunnskapsstatus, Tema Nord 2005:506, København: Nordisk Ministerråd. Brochmann, G. og A. Hagelund (2012) Immigration policy and the Scandinavian welfare state 1945–2010, London: Palgrave Macmillan. Brubaker, E. (2006) Ethnicity without groups, Harvard: Harvard University Press. Castells, M. (2012) Networks of outrage and hope: Social movements in the internet age, Cambridge: Polity Press. Cresswell, T. (2004) Place – a short introduction Oxford: Blackwell Publishing. Day, G. (2006) Community and everyday life. Oxford: Routledge. Dehli, F. (2005) Señor Lyng (norsk utgave), Leikanger: Skald. Eimhjellen, I. (2011) Frå face-to-face til Facebook? Sosiale medier og kollektiv handling, i D. Wollebæk og S.B. Segaard (red.) Sosial kapital i Norge, Oslo: Cappelen Damm. Freire, P. (1995) Pedagogy of hope: Reliving pedagogy of the oppressed, New York: Continuum. Garsjø, O. (1987) Folk imellom. Nærmiljøarbeid som forebyggende sosial prosess, Oslo: Tano. Gustafson, P. (2008) Transnationalism in retirement migration: the case of North European retirees in Spain, i Ethnic and racial studies, 31(3):451–475. Gustafson, P. (2009) Your home in Spain: Residential strategies in international retirement migration, i M. Benson og K. O’Reilly (red.) Lifestyle migration: expectations, aspirations and experiences, Aldershot: Ashgate. Haug, B., G. Dann og M. Mehmetoglu (2007) Little Norway in Spain. From tourism to migration, Annals of tourism research, 3(1):202–222. Helset, A. (2000) Spania – for helsens skyld: en intervjuundersøkelse blant norske pensjonister på Costa del Sol, NOVA skriftserie, 2/2000, Oslo: NOVA. Helset, A., M. Lauvli og H.C. Sandlie (2004) Norske pensjonister og norske kommuner i Spania, NOVArapport 3/04, Oslo: NOVA. Kaasa, A. (1989) Samfunnsarbeid. Om lokal oppgaveløsning, Oslo: Tano. Kjerland, K. og K. Rio (red.) (2009) Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, Bergen: Spartacus Forlag. La Gaviota (2009) Et informasjonsblad fra Sjømannskirken på Gran Canaria, nr. 3/09. Lemus, N.G. (2004) Då turismen kom till kanariøarna. Klimaterapi och hälsa under de första åren, i J.A. Tudela, N.G. Lemus, K. Moore og R. Armas, Vinterens sol. Arona hyllar svensk turism, Tenerife: Arona municipality. Massey, D. (1994) Space, place and gender, Minneapolis: University of Minnesota Press. NOU (2002:2) Behandlingsreiser til utlandet. Et offentlig ansvar? Oslo: Sosial- og helsedepartementet. NOU (2011:7) Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid, Oslo: Barne-, likestillings, og inkluderingsdepartementet. Pettersen, S.V. (2013) Utvandring fra Norge 1971–2011, Rapporter 30/13, Oslo: Statistisk Sentralbyrå. Tudela, J.A., N.G. Lemus, K. Moore og R. Armas (2004) Vinterens sol. Arona hyllar svensk turism, Tenerife: Arona municipality. 47 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker1 Marit Skivenes The scope for children’s participation in child protection cases This article examines the formal and actual scope for children’s participation in child protection. Children’s rights to participate are enshrined in the Convention on the Rights of the Child and in national legislation, but the implementation of these rights is dependent upon the adults and the professionals that interpret and implement the rules. In the article I explore how a sample of child protection workers in three countries – Norway, England and the USA (CA) (N = 304) – consider children’s participation. The method applied is a survey vignette with five child protection cases, in which they are asked, among other questions, whether they would talk with the child and how much weight they would give the child’s opinion. The findings show, somewhat surprisingly in relation to previous research, that child protection workers from England give children the largest scope for participation, followed by the USA (CA) and then Norway. Possible explanations are the differences in child protection systems in the three countries, which have different thresholds for interventions and thus also different sets of competing principles and considerations to balance against children’s right to participate. Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Bergen E-post: [email protected] Marit Skivenes Professor Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen/ Professor II Introduksjon Barns deltagelse har fått fornyet aktualitet i norsk barnevern ved at barneverntjenestelovens formålsparagraf sier at barnets mening er en del av vurderingen av barnets beste (bvl. § 4-1). Barnevernsarbeidere og systemet de representerer har makt til å etablere handlingsrom for barna det gjelder, og de har mulighet til å definere hvordan barn skal inkluderes og få en plass i saker som Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 48–60. © 2015 Fagbokforlaget 48 I denne artikkelen undersøkes det formelle og det faktiske handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker. Barn har deltagelsesrettigheter som er rettighetsfestet i Barnekonvensjonen og norsk lov, men realiseringen av rettighetene avhenger av hvordan voksne og fagprofesjonelle tolker og praktiserer regelverket. I artikkelen analyserer jeg hvordan et utvalg barnevernsarbeidere i tre land – Norge, England og USA, California (CA) (n = 304) vurderer barns deltagelse. Metoden er en vignettsurvey med fem barnevernssaker, hvor det blant annet spørres om respondentene vil snakke med barnet og om de vil tillegge barnets mening vekt. Studien viser, overraskende i forhold til tidligere forskning, at barnevernsarbeiderne fra England gir størst handlingsrom for barns deltagelse, fulgt av USA (CA) og så Norge. Mulige forklaringer kan ligge i typen barnevernssystemer som er etablert i de tre landene, som gir opphav til ulike terskler for intervensjon og derved også ulike hensyn som skal balanseres opp mot barns deltagelsesretter. Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker ....................................................................................................................................................................................................................................................... gjelder dem selv. I denne artikkelen undersøkes handlingsrommet barnevernsbarn har til å delta og å medvirke i egen sak, gjennom en analyse av hvordan handlingsrommet struktureres av barnevernsarbeidere og av barnevernssystemer. Det legale rommet for barns deltagelse er klart formulert i barnekonvensjonen og i nasjonal lovgivning. Barnekonvensjonens artikkel 12 (BLD 2003) sier: 1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett. Det empiriske grunnlaget for studien er en surveyundersøkelse gjennomført i Norge, England og USA (CA) med 304 barnevernsarbeideres vurdering av om de vil snakke med barn og tillegge synspunktene deres vekt. Artikkelen starter med en klargjøring av teoretiske begreper, etterfulgt av presentasjon av metode og datamateriale. Deretter kommer funn, fulgt av en diskusjonsdel og en kort konklusjon. Handlingsrom og kontekst for barns deltagelse Normen om individets frihet står sterkt i moderne, vestlige samfunn. Individuell frihet (eller autonomi) dreier seg om selvbestemmelse, en rett som står sterkt i moderne vestlige demokratier og skal i prinsippet kun unntaksvis begrenses. Innenfor politisk teori er John Stuart Mill (1859) ofte referert på følgende norm (sitert i Heywood 2007): The only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a civilized community, against his will, is to prevent harm to others. His own good, either physical or moral, is not sufficient warrant. Det å begrense andres frihet for å forhindre skade på andre kan tolkes både snevert og bredt. En snever betydning vil primært inkludere fysisk skade, og det var trolig dette Mill siktet til. I en bredere betydning av skadebegrepet, så vil også andre typer skade være inkludert, slik som eksempelvis ærekrenkelser og blasfemi. Det er også et spørsmål med tanke på hvem det er som eventuelt kan kreve eller forvente å bli omfavnet av skadebegrepet. Gjelder det alle levende vesener, eller begrenses det til voksne individer? Hva med barn? Skal fostre inkluderes i skadebegrepet? Hvis ja, fra hvilket tidspunkt? Dyr, er de inkludert i beskyttelsessonen (jf. Halvorsen 2014)? Dette er temaer som diskuteres i ulike samfunn, og som har fått forskjellige svar og løsninger. Eksempelvis i Norge og Finland, står barns rett til deltagelse sterkt (Skivenes 2011; Pösö 2011), med grunnlovsfestet status som individer i samfunnet (Finske grunnlovens § 6, Norske grunnlovens § 104). En annen del av frihetsdiskusjonen er om det kan settes begrensninger på hvem det er som skal kunne ha selvbestemmelse. Hvem er det som er tilstrekkelig kompetent til å utøve individuell autonomi, eller som ikke er kompetent nok til å utøve individuell autonomi? I følge Mill var det klart at barn ikke har selvbestemmelse, fordi barn verken har erfaring eller forståelse til å ta kloke avgjørelser. Selv om dette synet ikke har samme gjennomslagskraft i vår tid, så er det utvilsomt en rekke barrierer og utfordringer knyttet til å realisere barns rett til å medvirke og delta i saker som gjelder dem selv (Archard og Skivenes 2009a; Vis og Fossum 2013). Noe av utfordringen ligger nettopp i synet vårt på barns kompetanse og evner. Når individer ikke får utøve selvbestemmelse, og det skal fattes beslutninger, så vil det oppstå situasjoner hvor det utøves paternalisme. Det 49 Marit Skivenes Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... er to vilkår som må oppfylles for at det er tale om utøvelse av paternalisme (Dworkin 1967): Det er at beslutningen er imot individets vilje, og det må være gjort med intensjon om at det er til individets beste. Når det gjelder barn, så er det en plikt for omsorgsgivere og for staten å vurdere hva som er barnets beste. Dette fremgår av barnekonvensjonen artikkel tre. I den norske barneverntjenesteloven (av 1992) har prinsippet følgende ordlyd, og som det fremgår dreier det nye andre leddet (i kraft fra 1. juni 2014) seg om barnets deltagelse: § 4-1 Hensynet til barnets beste Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Barnet skal gis mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan gi nærmere forskrifter om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon. Barnekonvensjonen (og norsk lov) legger opp til at beslutningstakere skal foreta en avveining mellom barnets beste og barnets deltagelse, og det synliggjør at det er en betinget selvbestemmelse som er tildelt barn gjennom det formelle handlingsrommet som barnekonvensjonen og nasjonal lovgivning etablerer. Tolkningen av det formelle rammeverket for barns deltagelse er basert på skjønn som frontlinjebyråkratene – barnevernsarbeidere, helsepersonell, politi, lærere og andre – har fått tildelt autorisasjon til å utøve. Skjønn kan utøves på ulike måter, og autoriteten til skjønnsutøvelse for barns deltagelse knytter seg til tre dimensjoner. Først at deltagelse gjelder for barn som er i stand til å danne seg egne meninger. For det andre, barnets mening skal til- 50 legges vekt i samsvar med alder, og for det tredje, skal barnets mening tillegges vekt i samsvar med barnets modenhet. Hver av disse tre dimensjonene gir et vidt rom for skjønn, og det betyr at handlingsrommet for barns deltagelse er direkte knyttet til vurderingene som foretas av beslutningstakerne. I artikkelen undersøkes hvordan barnevernsarbeidere som fatter beslutninger innenfor ulike formelle handlingsrom, utøver skjønn når det gjelder barns deltagelse. Det er en rekke faktorer som kan definere handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker. Jeg fokuserer i denne artikkelen på de individuelle forholdene knyttet til trekk ved barnevernsarbeidere. Imidlertid er systemene som barnevernsarbeidere handler innenfor forskjellige når det gjelder når det skal gripes inn i familien. Det skilles vanligvis mellom et risikoorientert barnevernssystem, som USA er et typisk eksempel på, og et familie-serviceorientert barnevernssystem, som Norge er et typisk eksempel på (Gilbert 1997; Gilbert, Parton og Skivenes 2011). Det engelske barnevernsystemet kategoriseres vanligvis som en blanding av disse to orienteringene med et sterkere innslag av risikoorientering (Parton og Berridge 2011). Noen av de sentrale forskjellene mellom disse to systemene er at i risikoorienterte systemer griper barnevernet inn når det er klart at det er fare for skade på barnets helse og helbred. Barnevernet har ikke ansvar for å hjelpe eller bistå familien eller å ivareta barns behov. Terskelen for inngrep er derfor høy. I familie-service orienterte systemer ytes det hjelp og støtte til familier og barn for å gjøre dem i stand til å klare seg selv. Terskelen for inngripen er lav ved at det settes inn hjelpetiltak og forebyggende tiltak på et tidlig stadium i en potensiell risikosituasjon. Handlingsrommet for barns deltagelse vil være forskjellig i disse systemene, fordi risikonivået i sakene vanligvis vil være forskjellig. I høyrisikosituasjoner vil barnets mening og deltagelse måtte vike plass for behovet for beskyttelse og behovet for at det foretas et inngrep. I lavrisikosituasjoner er det mindre Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker ....................................................................................................................................................................................................................................................... behov for beskyttelse, og mer tid til deltagelse og medvirkning. Det formelle handlingsrommet som er gitt for barns deltagelse i barnevernssaker i Norge, England og USA, har mange likhetstrekk og noen klare forskjeller. Norge og England er svært like når det gjelder de nasjonale lovenes regler for barns deltagelse, både fordi begge land har ratifisert barnekonvensjonen og fordi barneverntjenesteloven av 1992 var inspirert av den engelske Children’s Act av 1989 (Skivenes 2002). Ordlyden på bestemmelsen om barns deltagelse i den norske barneverntjenesteloven er som følger: Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part. I Norge har vi valgt å angi alder 7 år i lovteksten, men uten at dette skal oppfattes som en nedre grense, og når barn er 15 år så anses de som parter i en barnevernssak. I England er det ikke angitt en aldergrense, slik at loven angir at barns ønsker og følelser skal høres i barnevernssaker og er gjeldende for alle barn. USA har ikke ratifisert barnekonvensjonen, og amerikansk barnevernlovgivning sier lite om barns deltagelse i barnevernssaker før saken har en slik alvorlighetsgrad at den behandles av domstolen (Berrick 2011; Berrick, Peckover, Pösö og Skivenes, under publisering). I både England og Norge er det en politisk ambisjon for barnevernet at barns deltagelse skal styrkes og ha en fremtredende status (HMG 2013 p 22, bvl. § 4-1, annet ledd). Det amerikanske systemet gir de enkelte stater myndighet til å avgjøre hvordan de ønsker å inkludere barn i barnevernssaker (Peters 2007). Det er en tendens til at deltagelse for barn skjer i såkalte Team Decision Making (TDM) møter (Berrick 2011), en beslutningsform som minner mye om familieråd, som i Norge blir brukt i en rekke kommunale barneverntjenester. Gitt systeminformasjonen som er presentert, det formelle regelverket som utgjør en type handlingsrom og føring på aktørers handlinger, og det vi vet om barnevernsarbeideres tilnærming til barns deltagelse, så forventer vi at de norske barnevernsarbeiderne vil snakke med barna, tillegge barns mening vekt og ha en forståelse av barns deltagelse som er i tråd med barnekonvensjonen. Forventningene til de engelske barnevernsarbeiderne er at de vil, i forhold til de norske barnevernsarbeiderne, skåre dårligere på disse tre variablene av to grunner: Først fordi komparativ forskning viser at norsk barnevern er kjennetegnet av en sterkere barnesentrering som er påpekt i Gilbert mfl. (2011). Komparative studier av barnevernsarbeidere i Norge og England viser også at norske barnevernsarbeidere er relativt sett mer fokusert på barnet enn de engelske som har et familiefokus (Kriz og Skivenes 2011). Dernest, er antagelsen at et risikoorientert system vil gi mindre plass til barns deltagelse fordi det i sterkere grad må balansere deltagelse mot hensynet til beskyttelse. Til slutt, forventningen til de amerikanske barnevernsarbeiderne er at de vil være relativt sett til sine kollegaer i Norge og England lite tilbøyelige til å tillegge barns mening vekt gitt det formelle rammeverket for barns deltagelse, og at de arbeider i et risikoorientert barnevernssystem. Metode og datagrunnlag Datamaterialet for undersøkelsen som er finansiert av Norges Forskningsråd, er en survey som er besvart av om lag 100 barnevernsarbeidere i hhv. Norge, England og USA (n = 304). Det er erfarne barnevernsarbeidere som har deltatt i studien, og de var representative for arbeidsplassen 51 Marit Skivenes Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... sin på tidspunktet da vi innhentet datamaterialet. Vi rekrutterte barnevernsarbeidere gjennom selvseleksjon ved å kontakte et utvalg kommuner som gav oss tillatelse til å invitere barnevernsarbeiderne til å delta i forskningsprosjektet. Vi har presentert barnevernsarbeiderne for seks vignetter (hver sak på om lag 300–450 ord) som gir relativt fyldige beskrivelse av ulike barnevernssaker som involverer barn i ulike aldre (0, 3, 5, 9, 12, 15) og i ulike situasjoner. En oversikt over vignettene er å finne på følgende webside: http://www.hib.no/avd_ahs/fou/barnevern.asp. I tre av vignettene har vi spurt om barnevernsarbeiderne vil snakke med barnet. Dette er et spørsmål som kan relateres til det legale påbudet om at barn skal høres. Det finnes ulike måter barn kan høres på, men ett sentralt kriterium vil være at barnevernsarbeidere snakker med barnet. Vi har også spurt dem som sier de vil snakke med barnet, om hvor mye vekt de ville tillagt barnets mening. Dette er et forholdsvis hypotetisk spørsmål fordi det ikke er sagt noe om hva barnets meninger er. I to av vignettene er det imidlertid gitt informasjon om hva barnets mening er. Det gjelder 15 år gamle Aishar som ønsker å flytte hjemmefra, og det gjelder 12 år gamle Thomas som mener han verken har en problematferd eller trenger å bryte med kameratene som virker til å ha dårlig innflytelse på ham. Til disse to vignettene har vi ikke spurt om de vil snakke med barnet, men kun spurt hvor mye vekt barnevernsarbeiderne vil tillegge barnets mening. I den sjette vignetten om en baby har vi ikke spurt om barnets deltagelse, og den er derfor ikke en del av analysen. Vignettmetode er godt egnet til å måle vurderinger og skjønn mellom deltagere og mellom ulike kontekster (Finch 1987). I intervjuer med et utvalg på 93 av surveydeltagere ble det i overveiende grad bekreftet at vignettene er realistiske; at respondentene har svart slik de selv ville gjort i det virkelige liv. I Skivenes og Tefre (2012) er det gjort grundig rede for kildene og det metodiske grunnlaget for surveystudien. I analysene er det brukt SPSS for frekvenser, krysstabeller og korrelasjoner, samt at det er brukt analyseverktøyet Zigne for å sjekke signifikans. I vedlegg er det gjort rede for kodinger og bruk av dummyvariabler. Det er foretatt korrelasjonsanalyser av betydningen av landtilhørighet, og betydningen av individuelle forhold som arbeidserfaring og kjønn i forhold til om det etableres et større eller mindre handlingsrom for barns deltagelse. Hvis land har gitt utslag, så er det brukt dummyvariabler på land for å undersøke korrelasjoner. Det er også gjennomført korrelasjonsanalyser innenfor hvert land uten at det gav signifikante utslag på en- eller fem-prosentnivå. Datamaterialet er ikke av en slik karakter at vi kan generalisere på bakgrunn av funnene til at det er praksis i de tre landene. For enkelhets skyld brukes det tidvis i artikkelen landbenevnelse på utvalget, som eksempelvis de amerikanske barnevernsarbeiderne. Funn Første spørsmål er om barnevernsarbeiderne vil snakke med barna. I de tre sakene hvor vi har spurt om dette ser vi at det er samlet en stor andel som rapporterer at de vil snakke med barna, men at i saken om det yngste barnet på 3 år er det en klart lavere andel som vil snakke med ham. I tabell 1 nedenfor vises distribusjonen i prosent og antall (N). Tabell 1.Svarandel på barnevernsarbeiderne som vil snakke med barna. Prosent og n. SVAR Ja Nei Vet ikke Totalt 52 BENJAMIN, 3 ÅR % (N) 50,51 (150) 38,38 (114 ) 11,11 (33) 100 (297) ANNE, 5 ÅR % (N) 96,31 (287) 2,35 (7) 1,34 (4) 100 (298) BEATRICE, 9 ÅR % (N) 96,27 (284) 2,37 (7) 1,36 (4) 100 (295) Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Det er kun i saken om Benjamin på 3 år at det er interessant å undersøke om det er korrelasjoner mellom respondentenes individuelle trekk og svar, og mellom land og svar, fordi i de to andre sakene er andelen som vil snakke med barna svært høy. Analysen viser at det er en signifikant korrelasjon på 1 % nivå mellom land og svar på spørsmålet, og det går ut på at barnevernsarbei- derne i både England og USA er mer tilbøyelige til å snakke med 3 åringen, enn de norske barnevernsarbeiderne (jf. vedlegg). Rangert er det engelske barnevernsarbeidere som er mest tilbøyelig til å ville snakke med 3 åringen, fulgt av amerikanske og dernest, norske barnevernsarbeidere. I tabell 2 nedenfor er svarfordelingen per land fremstilt i prosent og antall. Tabell 2.Svarandel per land, om de vil snakke med barna. Prosent og N. Svar Ja Nei Vet ikke Total N = BENJAMIN, 3 ÅR ANNE, 5 ÅR BEATRICE, 9 ÅR % (N) % (N) % (N) Norway England US Norway England US Norway England US 15,69 (16) 75,51 (74) 61,86 (60) 93,00 (93) 97,00 (97) 98,98 (97) 97,06 (99) 96,91 (94) 94,8 (91) 77,45 (79) 9,18 (9) 26,80 (26) 3,00 (3) 3,00 (3) 1,02 (1) 0 (0) 2,06 (2) 5,21 (5) 6,86 (7) 15,31 (15) 11,34 (11) 4 (4) 0 (0) 0 (0) 2,94 (3) 1,03 (1) 0 (0) 100 (102) 100 (98) 100 (97) 100 (100) 100 (100) 100 (98) 100 (102) 100 (97) 100 (96) Det andre spørsmålet er om barnevernsarbeiderne vil tillegge barnas mening vekt. Dette spørsmålet er stilt i tilknytning til alle fem vignettene. Som nevnt i metodedelen er det i to av sakene oppgitt at barnet har uttrykt en mening, og i tre av sakene er det altså spurt om de vil snakke med barnet og for de som sier ja, så er et spurt om de vil tillegge barnets mening vekt. Resultatet er at i overveiende grad så vil barnevernsarbeiderne tillegge barnets mening vekt, men det er forskjeller mellom vignettene og mellom landene. I saken om 3 åringen er det samlet rundt halvparten som ikke vil tillegge barnets mening vekt. Og i saken om 12 åringen er det rundt 16 prosent som ikke vil tillegge barnets mening særlig vekt. I tabell 3 vises en oversikt på svarfordelingen fordelt på land. Tabell 3.Fordeling av barnevernsarbeidernes respons på å tillegge barns mening vekt, per land. Prosent og N. BENJAMIN, 3 ÅR % (N) Norway England US ANNE, 5 ÅR % (N) Norway England BEATRICE, 9 ÅR % (N) Norway England US Svar US Ingen/ liten vekt 60,98 (25) 38,2 (34) 51,16 (44) 17,02 (16) 7,22 (7) 4,08 (4) 16,00 (16) 3,19 (3) 9,18 (9) Verken liten eller stor 31,71 (13) 25,84 (23) 33,72 (29) 28,72 (27) 15,46 (15) 20,41 (20) 40,00 (40) 14,89 (14) 24,49 (24) Mye/svært mye vekt 7,32 (3) 35,96 (32) 15,12(13) 54,26 (51) 77,32 (75) 75,51 (74) 44,00 (44) 81,91 (77) 66,33 (65) Total N = 100 (41) 100 (89) 100 (86) 100 (94) 100 (97) 100 (98) 100 (100) 100 (94) 100 (98) 53 Marit Skivenes Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Svar Ingen/ liten vekt Verken liten eller stor Norway THOMAS, 12 ÅR % (N) England US Norway AISHAR, 15 ÅR % (N) England US 17,65 (18) 5,05 (5) 25,51 (25) 0 (0) 0 (0) 4,00 (4) 33,33 (34) 22,22 (22) 37,76 (37) 0 (0) 5,05 (5) 10,00 (10) Mye/ svært mye vekt 49,02 (50) 72,73 (72) 36,73 (36) 100 (99) 94,95 (94) 86,00 (86) Total N = 100 (102) 100 (99) 100 (98) 100 (99) 100 (99) 100 (100) Analysen viser at det er få signifikante korrelasjoner mellom barnevernsarbeidernes erfaring i barnevernssystemet; utdanning, kjønn og hvordan barnas mening tillegges vekt. Landtilhørighet gir imidlertid utslag i fire av fem saker: I saken om Benjamin på 3 år er det ingen korrelasjoner, og i saken om Anne på 5 år er det kun landkorrelasjoner. I saken om Beatrice på 9 år er det korrelasjoner på land og kjønn, og i saken om Thomas er det korrelasjoner på land og erfaring i barnevernet. I saken om Aishar er det kun korrelasjon med landvariabelen. Se vedlegg for detaljerte utregninger. I saken om Anne på 5 år, er det en signifikant korrelasjon mellom land og vektlegging på énprosentnivå, slik at amerikanske barnevernsarbeidere er mer tilbøyelig til å svare at de vil legge «stor vekt» på Annes mening sett i forhold til respondenter i Norge. Respondenter fra Norge vil være mer tilbøyelig til å svare at de vil legge «liten vekt» på hva Anne forteller. For England er det ingen utslag i korrelasjonsanalysen. I saken om Beatrice på 9 år er det en statistisk signifikant korrelasjon på 5 % nivå mellom land og vektlegging av mening og kjønn. Det betyr at en barnevernsarbeider fra USA vil være mer tilbøyelig til å svare at de vil legge «stor vekt» på Beatrice sin synsvinkel i denne saken, enn deres kollegaer i England og Norge. Norske barnevernsarbeidere vil være mer tilbøyelig til å svare «liten vekt» sammenlignet med sine kollegaer i England og USA. Kjønnskorrelasjonen viser at kvinner er mer tilbøyelige enn menn til å svare at 54 de vil legge «liten vekt» på Beatrice syn, og derved er menn mer tilbøyelig til å svare «stor vekt». I saken om Thomas på 12 år er den en negativ statistisk korrelasjon på 5 % nivå mellom arbeidserfaring i barnevernet og å tillegge barnets mening vekt. Det betyr at de med lengre arbeidserfaring er mer tilbøyelige til å svare at de legger «liten vekt» på Thomas sin mening. I landkorrelasjonen som er statistisk signifikant på 10 %-nivå viser analysen at både de engelske og de norske barnevernsarbeiderne er mer tilbøyelige til å tillegge Thomas sin mening vekt, og motsatt for de amerikanske barnevernsarbeiderne. I saken om Aishar 15 år, er det kun landvariabelen som korrelerer med vektlegging av barnets mening, og den er statistisk signifikant på 5 % nivå. Analysen viser at de amerikanske barnevernsarbeiderne er mer tilbøyelig til å svare at de vil legge liten vekt på Aishar sin mening, men det ikke gir signifikante utslag for de engelske og de norske barnevernsarbeiderne. Diskusjon Funnene fra surveyundersøkelsen viser at det foreligger et praktisk handlingsrom for barns deltagelse i barnevernssaker. Barnevernsarbeidere rapporterer at de vil snakke med barna og de vil tillegge barnas mening vekt. Likevel er det slik at det er klare landforskjeller i måten barns deltagelse håndteres på som innebærer at handlingsrommet vil være forskjellig mellom landene. Utgangspunktet for denne eksplorative analysen var at Norge ville stå ut som mer villige til å inkludere barn, fordi barnevernsystemet er ansett Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker ....................................................................................................................................................................................................................................................... å være relativt sett mer barnesentrert og kommer tidligere på banen overfor barn som trenger hjelp. I tillegg har annen forskning vist at norske barnevernsarbeidere er mer barnefokuserte. Jeg la derfor til grunn at de norske barnevernsarbeiderne relativt sett ville være minst restriktive i forhold til å snakke med barn og å tillegge deres meninger vekt. Dernest forventet jeg at de engelske barnevernsarbeidere ville være litt mer restriktive, og til slutt at de amerikanske barnevernsarbeiderne ville være mest restriktive. Funnene viser at dette ikke stemmer, og at de engelske barnevernsarbeiderne skåret høyest på variablene om å snakke med barn og å tillegge deres mening vekt, fulgt av USA, og til slutt Norge. Dette er overraskende langs flere dimensjoner, og det må derfor spørres hva som kan kaste lys over landforskjellene og grunnene til at forventningene ikke ble bekreftet. En slik diskusjon vil måtte være prøvende i formen siden det ikke foreligger data og analyser som kan gi klare svar. Funnene viser at de engelske barnevernsarbeiderne nesten unisont svarer at de vil snakke med og vektlegge meningen til barna. Unntaket er saken om 3-åringen, hvor tre av fire vil snakke med ham, og 38 % vil tillegge meningen hans ingen eller liten vekt. Hovedinntrykket er at de engelske arbeiderne har en høy bevissthet om deltagelsesaspektet og det konsistente policyfokuset på barnesentrering som myndighetene har hatt de siste ti–femten årene. Selv om denne studien ikke gir informasjon om den reelle deltagelsen for barn, så viser den med all tydelighet at engelske barnevernsarbeidere gitt sakene som er presenter i vignettene vil lage et handlingsrom for medvirkning og deltagelse for barna som er berørte parter i barnevernssaker. De amerikanske barnevernsarbeiderne skiller seg ikke så mye fra de engelske, men er jevnt over mer restriktive både på å snakke med barna og å tillegg barnas mening vekt. En forklaring på at USA skårer såpass høyt på deltagelsesdimensjonene kan være at i et risikoorientert system så kommer barnevernet i kontakt med barn og familier i ofte svært alvorlige saker som dreier seg om å flytte barnet ut av hjemmet. For å gjøre det trengs det beviser, og barnet er en sentral beviskilde. Det kan være forklaringen på at én av fire av de amerikanske barnevernsarbeiderne ikke vil snakke med 3-åringen, fordi han bodde i en situasjon hvor det ikke var nødvendig å innhente beviser ettersom gutten bodde trygt hos fosterforeldre. Det å tenke på barns deltagelse som en snever bevisinnhenting, slik som muliges en andel av de amerikanske barnevernsarbeiderne gjør, kan kaste lys over funnene i denne studien og trenger å bli fulgt opp med nærmere undersøkelser. Gitt at deltagelse forstås som informasjonsinnhenting, så gir det barnet lite handlingsrom for deltagelse fordi det da dreier seg om å fortelle hva som har skjedd – ikke om å påvirke og å uttrykke sin mening og opplevelse av en situasjon eller ens livsbetingelser. De norske barnevernsarbeiderne skiller seg mest ut i forhold til å tillegge barnets mening vekt, og det er også kun 16 % som sier at de vil snakke med 3-åringen. Det at så få vil snakke med 3-åringen er overraskende og strider mot både lov- og policyinnretning i Norge og forskning som viser at norske barnevernsarbeidere er barneorienterte i sitt arbeid (Kriz og Skivenes 2011). En grunn til at såpass mange (gitt at det norske lovverket er så tydelig på betydningen av barns deltagelse) i praksis gir et lite handlingsrom for barns deltagelse, er at barnevernsarbeiderne er paternalistiske. De vektlegger hensynet til barnet beste, og det inkluderer at man beskytter barnet ved at man ikke snakker med barnet, eller man foretar en «barnets beste»-vurdering som ikke er i overensstemmelse med barnets mening, og dermed ikke gir barnets mening betydning. I saken om 12-åringen er det sistnevnte en plausibel forklaring fordi han har gitt uttrykk for en mening som kan oppfattes som lite konstruktiv for ham selv. Imidlertid faller det annerledes i sakene om 5-åringen og 9-åringen. Muliges skyldes det snevre handlingsrommet for barns deltagelse som barnevernsarbeidere lager for barn at de ikke ser betydningen av medvirkning i barnevernssaker: Barna er i vanskelige situasjoner og 55 Marit Skivenes Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... trenger beskyttelse og voksne som tar avgjørelser om hva som er deres beste interesse. I saken om 15-åringen er det ingen i det norske materialet som ikke vil tillegge hennes mening vekt, og det tolker jeg som et uttrykk for at det norske barnevernet har et tilbud til ungdommer og faktisk kan etterkomme hennes ønske. Jeg tror imidlertid at det også dreier seg om et uttrykk for at når barn er 15 år så oppgir barneverntjenesteloven eksplisitt at de skal ha sterke deltagelsesretter i saker som angår dem. Problemet som kan oppstå er at barnevernsarbeiderne ikke tar tilstrekkelig hensyn til prinsippet om barnets beste og å balansere og regulere handlingsrommet for deltagelse i forhold til barnets interesser på kort og lang sikt (Archard og Skivenes 2009b). Funnene viser også at det kun er unntaksvis at individuelle faktorer gir utslag på korrelasjonsanalysene, noe som tyder på at de ikke har særlig mye betydning for skjønnsutøvelsen knyttet til barns deltagelse. Det var kun i to saker at en individuell variabel gav utslag: I saken om Beatrice, 9 år, er kvinner mindre tilbøyelig til å tillegge Beatrices mening vekt. Jeg har ingen substansiell forklaring på dette, og jeg ser ikke hvorfor kjønn skal gi utslag i én sak men ikke i de øvrige sakene og jeg tror derfor sammenhengen er spuriøs. I saken om Thomas, 12 år, så er barnevernsarbeiderne med mest erfaring minst tilbøyelig til å tillegge hans mening om at han ikke har problemer og at han ikke vil bryte med kameratene, vekt. En grunn til dette kan være at barnevernsarbeidere med lengre fartstid har mer erfaring med ungdommer i denne alderen som har begynnende sosiale problemer, og derfor er tydeligere på at de må være paternalistiske og foreta en «barnets beste»-vurdering opp imot guttens mening og deltagelsesrett. En motsatt tolkning kan være at erfarne barnevernsarbeidere er mindre oppdatert på regelverket om barns deltagelse, eller at de har et annet syn på betydningen av barns deltagelsesrett. Begge tolkningene er nødvendig å følge opp i nye studier. Vignettstudien som her er gjennomført sier ikke noe om hvordan barnevernsarbeideren vil 56 handle i reelle saker som de jobber med, men vi lærer likevel noe om hvordan de tenker om barns deltagelse i konkrete saksbeskrivelser. Dette kan også gi mer nyanserte svar på et forskningsspørsmål, fordi tema eller en problemstilling blir satt inn i en kontekst hvor motstridende hensyn blir synliggjort. Jeg skrev ovenfor at forventningene til barnevernsarbeiderne i de tre landene blant annet bygget på annen komparativ forskning som har vist at norske barnevernsarbeidere, når de blir spurt i intervjuer om hva de forstår med deltagelse for barn i barnevernssaker, er mer barnesentrerte og synliggjør en mer inkluderende forståelse av barns deltagelse i barnevernssaker enn kollegaene fra England og USA (Križ og Skivenes 2011; Križ og Skivenes, akseptert for publisering). I analysen av intervjumaterialet er det de norske barnevernsarbeiderne som gir barn størst handlingsrom for deltagelse, fulgt av engelskmennene og amerikanerne. I surveyundersøkelsen som er presentert i denne artikkelen er det imidlertid de engelske barnevernsarbeiderne som gir størst handlingsrom, etterfulgt av amerikanerne som hakket «bedre» enn de norske barnevernsarbeiderne. Jeg tror at forklaringen på disse forskjellene i forskningsfunn er sammensatte. En forklaring er at barnevernsarbeiderne i de tre landene jobber i systemer som har ulik innretning, og det betyr at det å snakke med et barn kan ha veldig forskjellig betydning og innhold. En annen forklaring er at i vignettstudier så kommer motstridende hensyn i spill, og det gjør at deltagelse for barn må holdes opp mot andre hensyn. Denne kompleksiteten fanges ikke like godt opp når det i intervjuer blir spurt om hva man skal forstå med deltagelse for barn i barnevernets beslutninger. Konklusjon Handlingsrommet for barns deltagelse er tydelig strukturert i barnekonvensjonen og i lover, og mer tydelig i Norge og England enn i USA. Det er ikke tvil om at barn har en rett til å være deltager i utformingen av eget liv. Det er imidlertid like utvilsomt at realiseringen av deltagelsesret- Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... tene er betinget av det skjønnet som utøves av de voksne og de profesjonelle som foretar vurderinger og fatter beslutninger. Når deltagelsesbestemmelsen er diffus, og har stort rom for tolkning, så gir det mer plass til barnevernsarbeiderens oppfatninger og vurderinger noe som gjør det viktig å undersøke handlingsrommet som barnevernsarbeiderne etablerer for barn i barnevernet. Stor grad av skjønn åpner også for at urimelig forskjellsbehandling kan forekomme. Denne eksplorative studien har vist at i alt det overveiende så gir barnevernsarbeidere barn et mulighetsrom til å medvirke og å delta, men det er likså tydelig at det er barrierer og hindre for barns medvirkning som er uklare og uforklarte som det trengs ytterligere forskning på. Noter: 1 Først, en stor takk til barnevernsarbeiderne som har medvirket i prosjektet, og mange takk til Guri Jordbakke for klargjøring og bearbeiding av surveymaterialet. Takk også til medlemmer av forskergruppen «Produktive brudd» på Høgskolen i Bergen, og til to anonyme fagfeller som har gitt viktige innspill og kommentarer. VEDLEGG: Korrelasjonsanalyser. Spørsmålene om «Hvor mye vekt vil du tillegge barnets mening» i case 1, 2, 3, 4, og 5 er analysert for korrelasjon med variablene land, kjønn, utdanning og arbeidserfaring. Analysen av betydningen av land er også gjort med verktøyet Zigne (http://home.online.no/~b-aardal/zigne.htm) hvor sammenhenger mellom variabler er testet, basert på klyngeutvalg, og ensidig test. I korrelasjonsanalysen i SPSS er svaralternativene «ingen vekt og litt vekt» slått sammen, og «ganske mye vekt og mye vekt» slått sammen. Svaralternativet «verken lite eller mye vekt» er ikke inkludert i analysene. Kjønn er en dummy variabel som har verdi 1 for mann og 2 for kvinne. Utdanningsvariabelen kan ta tre verdier: college = 2, BA = 3 og MA = 4. Arbeidserfaringsvariabelen er antall år i arbeid innenfor barnevernsystemet. Hvis landva- riabelen gir utslag så er det laget dummy variabel på landene. Spørsmålsvariabelen som er brukt i korrelasjonen er dummyen lav/lite vekt = 0 og stor/høy vekt = 1. Resultatene rapporteres som *** = p < .01, ** = p < .05 og * = p < .1 Case, Benjamin, 3 år 5.5: Ville du pratet med 3-åringen for å få hans synspunkt? Svar Observasjoner Prosent Bare Ja/Nei Ja 150 50,51 150 Nei 114 38,38 114 33 11,11 297 100 Vet ikke Total 264 Case 5Q5 Korrelasjon koeffisient Erfaring i barnevernet Utdanning –0,0252 0,6855 0,0697 0,2603 0,454 0,0000*** –0,1029 0,0959* Land Kjønn Signifikansnivå Case 5Q5 Dummy variabler Norge Korrelasjon koeffisient Signifikansnivå –0,6051 0,0000*** England 0,4421 0,0000*** USA 0,1817 0,0030*** 57 Marit Skivenes Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Korrelasjon koeffisient Case, Benjamin, 3 år 5.6: Hvis ja, hvor mye vekt vil du tilegne 3-åringens synspunkt i dette tilfellet? Observasjoner Dummy verdi = 0 Liten vekt Dummy verdi = 1 Bare lav og høy Prosent 103 68,21 Stor vekt 48 48 31,79 Verken stor eller liten 65 Totalt 0,0805 Utdanning 0,0348 0,6037 0,227 0,0006*** –0,0343 0,6087 216 151 100 Signifikansnivå Erfaring i barnevernet –0,0327 0,6925 Utdanning –0,0114 0,8895 Kjønn –0,0651 0,429 Korrelasjon koeffisient Signifikansnivå 0,361 0,0001*** Norge –0,2159 0,0077*** USA –0,1502 0,0657* Liten vekt Dummy verdi = 1 Stor vekt Totalt 0,0003*** 0,078 0,2418 0,1512 0,0227** USA Case, Beatrice, 9 år 4.6: Hvis ja, hvor mye vekt vil du tilegne 9-åringens synspunkt i dette tilfellet? Dummy verdi = 0 Liten vekt Dummy verdi = 1 27 27 11,89 200 200 88,11 289 227 100 Prosent 28 13,08 Stor vekt 186 186 86,92 Verken stor eller liten 78 214 100 292 Case 4Q6 Prosent 62 Bare lav og høy 28 Totalt Korrelasjon koeffisient Erfaring i barnevernet Utdanning Verken stor eller liten 58 Bare liten og stor Signifikansnivå –0,2396 England 1.6: Hvis ja, hvor mye vekt vil du tilegne hennes synspunkt i dette tilfellet? Dummy verdi = 0 Korrelasjon koeffisient Norge Case, Anne, 5 år Observasjoner 0,2311 Case 1Q6 Observasjoner Case5Q6 England Kjønn Dummy for land Korrelasjon koeffisient Dummy for land Erfaring i barnevernet Land 103 Signifikansnivå Signifikansnivå –0,0767 0,266 0,0347 0,6141 Land 0,1552 / 0,0232** 0,0232** Kjønn –0,1419 / 0,0386** 0,0386** Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Case 4Q6 Dummy for land Case, Aishar, 15 år Korrelasjon koeffisient England Signifikansnivå 0,2139 0,0017*** Norge –0,2514 0,0002*** USA 0,0199 0,7725 Case, Thomas, 12 år 3.6: Hvor mye vekt vil du gi 12-åringens mening i dette tilfellet? 2.6: Hvor mye vekt vil du gi 15-åringens mening i dette tilfellet? Case 2Q6 Observasjoner Dummy verdi = 0 Liten vekt Dummy verdi = 1 Case 3Q6 Observasjoner Dummy verdi = 0 Liten vekt Dummy verdi = 1 Bare lav og høy Prosent 48 23,3 Stor vekt 158 158 76,7 Verken stor eller liten 93 Totalt 299 206 4 1,41 Stor vekt 279 279 98,59 Verken Stor eller liten 15 283 100 Korrelasjon koeffisient –0,0024 0,9686 Utdanning –0,0972 0,1039 –0,1513/0,0108** 0,0108** –0,0422 0,4808 Signifikansnivå Case 2Q6 Erfaring i barnevernet –0,1697 / 0,0155** 0,0155** Utdanning –0,0791 0,2607 –0,1254 / 0,0726 0,0726* –0,0041 0,9539 Land Kjønn Signifikansnivå Erfaring i barnevernet Kjønn Korrelasjon koeffisient 298 Case 2Q6 Land Case 3Q6 Prosent 4 Totalt 48 Bare lav og høy Dummy for land Korrelasjon koeffisient Signifikansnivå England 0,0844 0,1565 Norge 0,0878 0,1405 USA –1753 0,0031*** Case3Q6 Dummy for land England Korrelasjon koeffisient Signifikansnivå 0,3072 0,0000*** Norge –0,0526 0,4525 USA –0,2713 0,0001*** 59 Marit Skivenes Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Litteratur Archard, D. og M. Skivenes (2009a) Hearing the child, Child & Family Social Work. 14(4):391–399. Archard, D. og M. Skivenes (2009b) Balancing a child’s best interest and a child’s views, International Journal of Children’s Rights, 17:1–21. Berrick, J. (2011): Trends and issues in the U.S. Child welfare system, i Gilbert, N., Parton, N. og M. Skivenes (red) Child protection systems – international trends and orientations, New York: Oxford University Press. Berrick, J., Peckover, S. Pösö, T. og M. Skivenes (i trykken) The formalized framework for decision- making in child protection: A cross-country comparison, Journal of European Social Policy. Dworkin, R.M. (1967) The model of rules, Faculty Scholarship Series, Paper 3609. Finch, J. (1987) The vignette technique in survey research, Sociology, 21(1):105–114. Gilbert, N. (red.) (1997) Combatting child abuse: International perspectives and trends, New York and Oxford: Oxford University Press. Gilbert, N., N. Parton og M. Skivenes (red.) (2011) Child protection systems – international trends and orientations, New York: Oxford University Press. Halvorsen, K. (2014) Velferd: Fra idé til politikk for et godt samfunn, Cappelen Damm Akademisk. Križ, K. og M. Skivenes (2011) Child-centric or family focused? A study of child welfare workers’ perceptions of ethnic minority children in England and Norway, Child & Family Social Work, 17(4):448– 457. Križ, K. og M. Skivenes (akseptert for publisering) Child welfare workers perception of children’s participation: a comparative of England, Norway and the United States (California), Child and Family Social work. Mill, J.S. (1859) On Liberty, The Walter Scott Publishing Co. Ltd, tilgjengelig på nett: http://www.gutenberg.org/files/34901/34901-h/34901-h.htm Parton, N. og D. Berridge (2011) Child protection in England, i N. Gilbert, N. Parton og M. Skivenes (red.) Child protection systems – international trends and orientations, New York: Oxford University Press. 60 Peters, J. (2007) Representing children in child protective proceedings, Newark: San Francisco: LexisNexis. Pösö, T. (2011) Combatting child abuse in Finland: From family to child-centered Orientation, i N. Gilbert, N. Parton og M. Skivenes (red.) Child protection systems – international trends and orientations, New York, Oxford University Press. Skivenes, M. (2002) Lovgivning og legitimitet: En evaluering av lov om barneverntjenester av 1992 i et deliberativt perspektiv, Institutt for Administrasjon og Organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, Rapport Nr. 79, Avhandling. Skivenes, M. (2011) Norway: Towards a child-centric perspective, i N. Gilbert, N. Parton og M. Skivenes (red.) Child protection systems – international trends and orientations, New York, Oxford University Press. Skivenes, M. og Ø. Tefre (2012) Adoption in the child welfare system – a cross-country analysis of child welfare workers’ recommendations for or against adoption, Children & Youth Services Review, 34(11):2220–2228. Vis, S.A. og S. Fossum (2013) Representation of children’s views in court hearings about custody and parental visitations – a comparison between what children wanted and what the courts ruled, Children and Youth Services Review, doi: 10.1016/j. childyouth.2013.10.015 Offentlige dokumenter: BLD (2003): FNs konvensjon om barnets rettigheter, Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet, revider utgave, hentet 7.7.14: http://www.regjeringen.no/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/ pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf Den Finske Grunnloven § 6 Forskrift om medvirkning og tillitsperson, fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 1. juni 2014 med hjemmel i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 4-1 annet ledd. Kongeriket Norges Grunnlov § 104 Lov om barneverntjenester av 1992 nr. 100 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Social citizenship, autonomy and participation Based on Marshall’s concepts on citizenship we discuss how social rights within the areas of health and welfare/work affects citizens’ opportunities for participation. Social rights based on citizenship contain a very important prerequisite for participation in different social areas. While the development in the health sector has been towards a strengthening of individual rights, albeit weak rights, the legal development in the social policy area has been dominated by a strong link between welfare and work and a development towards proseduralisation of legislation. The central argument is that both types of legal development has the potential to strengthen and weaken the individual autonomy and room for collective action. Anne-Mette Magnussen Førsteamanuensis Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: [email protected] Even Nilssen Professor Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: [email protected] Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side 61–75. © 2015 Fagbokforlaget Med utgangspunkt i Marshalls medborgerteori tar artikkelen opp hvordan sosiale rettigheter innen helse og velferd/arbeidsområdet påvirker borgernes muligheter for deltakelse. Sosiale rettigheter basert på medborgerskap utgjør en viktig betingelse for deltagelse på ulike samfunnsområder. Mens utviklingen på helseområdet har gått i retning av en styrking av individuelle rettigheter, om enn svake rettigheter, har rettsutviklingen på det sosialpolitiske området vært dominert av en sterk kobling mellom velferd og arbeid og en utvikling henimot en proseduralisering av lovgivningen. Det sentrale argument er at begge typer rettsutvikling har et potensiale både til å styrke og å svekke individuell autonomi og rommet for kollektiv handling. Innledning Sosialt medborgerskap handler om individuell frihet, sosial integrering og politisk deltakelse. I denne artikkelen diskuterer vi hvordan ulike rettslige konstruksjoner av sosialt medborgerskap påvirker borgernes handlingsmuligheter. Den institusjonalisering av sosialt medborgerskap som skjer gjennom ulike former for sosiale rettigheter er av særlig betydning for de potensielt mest utsatte gruppene i samfunnet (for eksempel syke, fattige, utsatte barn og unge, arbeidsledige, funksjonshemmede og rusbrukere). Ved å rette søkelyset mot denne type strukturelle betingelser for sosial deltakelse fokuserer vi på et vesentlig trekk ved dagens samfunnsutvikling, nemlig tendensen til rettsliggjøring. Med rettsliggjøring sikter vi her til prosesser som økt rettslig regulering, både ved at nye områder reguleres rettslig og at reguleringen blir mer detaljert. Videre til at konflikter i økende grad blir løst ved å henvise til lover, til at domstoler og rettslige institusjoner får økt innflytelse og blir mer autonome og at 61 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... konflikter og problemer i økende grad blir rammet inn i juridiske og rettighetsorienterte termer (Blichner og Molander 2008). Vi avgrenser oss til én type rettslige reguleringer; individuelle rettigheter, og konsentrerer diskusjonen om to empiriske områder; helse og velferd/arbeid. Spørsmålet vi stiller er: Hvilke implikasjoner har ulike rettslige konstruksjoner av sosialt medborgerskap for borgernes muligheter til å utøve individuell autonomi og kollektiv deltakelse? Medborgerskap og deltagelse Begrepet medborgerskap (citizenship) er nært knyttet til spørsmål om deltakelse på ulike samfunnsområder. Til tross for at begrepet har fått økende oppmerksomhet blant samfunnsvitere i de siste tiårene (Betzelt og Bothfeld 2011; Hvinden og Johansson 2007; Kymlicka 1995; Taylor-Gooby 2009), er det ingen generell konsensus om forståelsen av medborgerskap. Forskere opererer med ulike differensieringer av medborgerskap som for eksempel formelt/ juridisk, industrielt, kulturelt/flerkulturelt, seksuelt, politisk og sosialt medborgerskap. Men selv om forestillinger om medborgerskap er forskjellige har de fleste teoretiske dimensjoner knyttet til politisk deltakelse, individuell frihet og sosial og politisk inkludering. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i T.H. Marshalls (1950) idé om at medborgerskapet er konstituert gjennom tre typer rettighetskataloger som danner grunnlaget for borgernes deltakelse i samfunnslivet på ulike nivå: Sivile, politiske og sosiale rettigheter. i) Sivile rettigheter, som først og fremst kan knyttes til fremveksten av rettsstaten, skal sikre at borgerne har mulighet til å leve et liv basert på egne valg, det vil si fravær av utilbørlige inngrep fra for eksempel staten knyttet til det å kunne forfølge egne livsprosjekter (negativ frihet). En viss grad av individuell autonomi er en forutsetning for all reell deltakelse i samfunnslivet. Disse rettighetene sikres først og fremst gjennom rettssystemet (domstolene). 62 ii)Politiske rettigheter, som forbindes med fremveksten av den demokratiske staten, skal sikre borgerne en form for kollektiv selvbestemmelse. Stemmerett og etablering av demokratiske politiske institusjoner på ulike nivå er sentralt her. iii)Sosiale rettigheter er forbundet med fremveksten av velferdsstaten og skal sikre alle borgere et nødvendig grunnlag til å kunne utøve sin individuelle og kollektive frihet. Dette gjelder for eksempel økonomiske ressurser, tilgang til helsetjenester og utdanning. Et hovedpunkt i Marshalls argumentasjon for sosiale rettigheter er dermed knyttet til å sikre borgernes muligheter til å delta i samfunnslivet på fritt grunnlag gjennom at de får rett til en viss materiell grunntrygghet (Mikkola 2010). Statens omfordeling av ressurser betraktes som et middel for å muliggjøre en aktiv deltakelse i samfunnslivet og dermed utnyttelse av de medborgerlige rettighetene (Johansson 1992). Velferdsstaten bidrar dermed til å beskytte borgerne mot sosiale risikoer som kan redusere deres evne til å fungere som selvstendige personer. For å fungere som frie, likeverdige og selvstendige medlemmer innenfor samfunnets politiske, økonomiske og sosiale strukturer, trenger borgerne en rett til å få tilgang på grunnleggende ressurser som sikrer et rimelig nivå når det gjelder levekår og til å gjøre dem i stand til å delta i samfunnet og gjøre gode informerte og bevisste valg (Mikkola 2010; Rothstein 1994). Omfordeling av ressurser gjennom for eksempel skattesystemet er ansett som et viktig middel for å sikre universell tilgang til grunnleggende varer og tjenester, og dermed gjøre det mulig å delta i samfunnet og til å utøve sine rettigheter som borgere (Johansson 1992; Kildal og Nilssen 2011). Til forskjell fra tradisjonell veldedighet og skjønnsmessige fattigdomspolitikk, er sosiale rettigheter individuelle rettigheter forankret i medborgerskapet (Magnussen og Nilssen 2013:231). Marshalls teori om sosiale rettigheter innebærer en forestilling om en positiv relasjon mel- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... lom offentlige velferdsytelser og et aktivt medborgerskap. Grupper som i liten grad kan sikre seg et tilstrekkelig materielt utkomme gjennom andre forsørgelsesarenaer (arbeidsmarked, familie) kompenseres gjennom denne typen rettigheter. Sosial og økonomisk trygghet inngår som en medborgerrett. Når vi tar utgangspunkt i Marshalls begreper er dette et teoretisk, og ikke et normativt, utgangspunkt. Ut fra en Marshalliansk tilnærming er betingelser for deltakelse i samfunnslivet nært knyttet til et rettighetsperspektiv. Vi kan her gjøre et skille mellom to aspekter ved rettighetsbegrepet. På den ene siden kan det forstås konkret som fordelinger knyttet til positiv lovgivning. For at noe skal være en rettighet i denne betydning må medborgerne kunne hevde sin rett (gjøre krav) i forhold til et slikt konkret lovverk (for eksempel trygderettigheter). På den andre siden kan vi gi rettighetsbegrepet en svakere juridisk forankring. Det kan uttrykke en politisk intensjon og forpliktelse til å stille visse typer ressurser til rådighet for medborgerne (for eksempel helsevesen) uten at medborgerne kan sies å ha juridiske krav på bestemte fordelinger i konkrete situasjoner. I den siste betydningen kan fordelinger som i stor grad er influert av profesjoners/yrkesgruppers skjønnsvurderinger også forstås som sosiale rettigheter. Etiske, moralske eller rent utilitære begrunnelser for krav/fordeling vil her være viktigere enn rent juridiske. Og mens enkelte områder av velferdsstaten kan være preget av økende juridiske reguleringer basert på direkte håndheving av individuelle rettigheter, kan andre områder være preget av regelverk basert på brede målformuleringer og juridiske standarder. Slike forskjeller innebærer at den juridiske konstruksjonen av sosialt medborgerskap kan variere i stor grad mellom ulike deler av velferdsstaten. I artikkelen vil vi diskutere strukturelle betingelser for deltakelse på ulike samfunnsområder med utgangspunkt i to velferdsområder: Helse og velferd/arbeid. Utgangspunktet for denne diskusjonen er rettsutviklingen på disse feltene. Forholdet mellom rettsutvikling og betingelsene for deltakelse vil bli diskutert gjennom analy- tiske konstruksjoner (se Magnussen og Nilssen 2013) heller enn empiriske observasjoner. Helse Et av de sentrale trekkene ved helseområdet i Norge er at det har vært gjort til gjenstand for omfattende rettslig regulering de seneste 30 årene. Det er gitt lover som regulerer helsetjenesten og personalet som arbeider innenfor helsevesenet, lover om smittsomme sykdommer, om transplantasjoner, biobanker, medisinsk bioteknologi og pasientrettigheter (Sand 2005). Tradisjonelt bygget helsevesenet stort sett på en behandlingsmodell der leger og andre helsearbeidere fikk kompetanse til å bestemme hvordan helsetjenestene skulle fordeles og utformes, mens borgerne ikke fikk individuelle rettigheter overfor helsevesenet (Kjønstad 2004). Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner introdusert i Europa i årene etter andre verdenskrig klassifiserte rett til helse som en menneskerett (Kjønstad 1999). Debatten om pasientrettigheter i Norge startet på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet og var relatert til problemene med ventelister for elektiv behandling (Martinussen og Magnussen 2009). Temaet pasientrettighetslovgivning har vært under debatt i alle de nordiske landene, og fra et europeisk perspektiv, har de nordiske landene vært særlig aktive i utviklingen av slike rettigheter (Winblad og Ringard 2009). Kjønstad har kategorisert pasientrettigheter i tre hovedkategorier av regler: 1) de som regulerer retten til å bli pasient, 2) de som regulerer rettigheter pasienter har når de har oppnådd status som pasient og 3) prosessuelle rettigheter. Norske borgere har også mange eksplisitte rettigheter når de er akseptert som pasienter. Disse rettighetene er basert på prinsippet om pasientens autonomi (Kjønstad 2007). Med rettighetslovgivning på helseområdet menes at borgerne gis rettskrav på bestemte ytelser. Rettighetslovgivningen kan utformes som minimumskrav til de ytelser som gis (uten at det stilles krav om at de gis), som standardkrav som vilkår for tvang eller som ubetingede rettighetsbestemmelser (Bernt 63 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... 2003). Pasienter er gitt prosessuelle rettigheter og tilkjent økende grad av selvbestemmelsesrett knyttet til undersøkelse og behandling (Syse 2004). Da pasientrettighetsloven1 ble vedtatt dekket den en bred pakke av rettigheter. Loven var dels en forenkling og konsolidering av allerede eksisterende lovgivning og delvis en implementering av nye rettigheter. Formålet med loven var å gi befolkningen lik tilgang til helsetjenester av høy kvalitet ved å gi pasienter rett til helsetjenester. Loven tar sikte på å fremme helse- og velferdspolitikk basert på respekt for menneskeverdet, rettferdig fordeling av rettigheter og plikter, og lik tilgang til helsetjenester (St.meld. nr. 25 (1996–1997); Ot.prp. nr. 12 1999:1). Lovgivers hensikt med å etablere individuelle rettigheter på helseområdet er et forsøk på å styrke regulering og kontroll av yrkesutøvelsen på feltet. De prosessuelle rettighetene ble utviklet for å styrke pasientens formelle posisjon overfor den myndighet helsepersonell tidligere hadde til å treffe beslutningene. Reguleringen tar sikte på å redusere omfanget av skjønnsmessige avgjørelser og kan forstås som et verktøy for redusere virkningene av uønskede og udemokratiske former for faglige autoritet. Lovgivning er ofte politikernes førstevalg når de bestemmer seg for å håndheve sterkere kontroll over felt hvor den profesjonelle autonomi tradisjonelt er stor (Magnussen og Banasiak 2013). Gjennom lovgivningen er pasienter gitt partsrettigheter og økte muligheter til å avgjøre spørsmål om medisinske undersøkelser og behandling (Syse 2004). Pasientens autonomi og deltakelse i Norge har også fått lovgivende oppmerksomhet. Styrking av rettighetene til pasienter handler både om sterkere innflytelse på valg av leger og sykehus og deltakelse i kliniske medisinske beslutningsprosesser (Saltman og Figueras 1997). Loven omfatter rett til å velge sykehus, evaluering innen 30 dager, revurdering, medvirkning og informasjon, innsyn i journal, spesielle rettigheter knyttet til barn, klager og til bistand fra Pasientombudet (Vrangbæk, Øster- 64 gren, Okkels og Winblad 2007). Sammenlignet med pasientrettighetslovgivningen i de øvrige nordiske landene er den norske loven både gjennom sin lengde og sitt innhold den mest omfattende (Winblad og Ringard 2009). Pasient- og brukerrettighetsloven gir den enkelte pasient eller bruker rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten og lovfester blant annet:2 • rett til øyeblikkelig hjelp • rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste • rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten • rett til fastlege, fritt sykehusvalg og til transport • rett til medvirkning, informasjon og konfidensialitet • krav om samtykke til helsehjelp • vilkår for å kunne yte helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse Pasienter eller brukere som mener at lovens bestemmelser er brutt, kan klage til Fylkesmannen. Klagen sendes til den del av helsetjenesten som har truffet avgjørelsen. Pasient- og brukerombudene bistår pasienter og brukere med informasjon, råd og veiledning. Ombudene kan også ta saker som gjelder forhold i den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten opp til behandling. Sosiale rettigheter, herunder retten til helsehjelp, kan karakteriseres på et kontinuum fra «sterke» til «svake» rettigheter: mens «sterke» rettigheter kjennetegnes ved at de er klart og entydig formulert, er «svake» rettigheter typisk formulert mer generelt og upresist (Magnussen og Nilssen 2013). Kjønstad og Syse skiller mellom rettskrav og konkurranse om knappe ressurser som to ytterpunkter på en skala, og der det differensieres mellom faste og vurderingspregede rettigheter (Kjønstad og Syse (2005):102–103). En «sterk» juridisk rett innebærer at rettigheten er klart angitt, at borgeren kan klage eller anlegge søksmål dersom rettigheten ikke oppfylles, Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... at rettigheten korresponderer med en klart angitt plikt, og at den økonomiske situasjonen for tjenesteyter er irrelevant ved vurderingen av om plikten skal oppfylles. Vurderinger av pasientenes behov for helsetjenester omfattes også av helsepersonell loven § 4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 som kodifiserer et alminnelig forsvarlighetskrav for helsetjenesten. Dette kravet innebærer at hver enkelt pasient skal behandles forsvarlig, og må også innebære at det foretas forsvarlige prioriteringer. Retten til nødvendig helsehjelp må karakteriseres som en nokså «svak» rettighet, mens retten til fastlege, til fritt sykehusvalg, til frist for når behandling senest skal finne sted, og til vurdering av behovet for tverrfaglig behandling for rusmiddelmisbruk innen 30 virkedager og må betraktes som sterkere rettigheter. Velferd og arbeid Fra tidlig på 1990-tallet har «arbeidslinjen» blitt stadig viktigere i norsk velferdspolitikk. Med dette har den rettslige-institusjonelle konstruksjonen av det sosiale medborgerskapet også endret seg. Blant annet har det vi kan kalle «velferdskontraktualisme» fått en økende betydning i utformingen av velferdstjenester, særlig i forhold til velferd og arbeid (Nilssen og Kildal 2009). Kontraktualisme dreier seg både om hvordan bestemte velferdsordninger rettferdiggjøres og konstruksjonen av rettslig-institusjonelle arrangementer som regulerer forholdet mellom velferdsapparatet og den enkelte borger. Vi skal her konsentrere oss om kontraktualisme i den siste betydningen. Ideen om en tettere sammenkobling mellom sosialpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk er et viktig særtrekk ved reformeringen av den norske velferdsadministrasjonen – den såkalte Nav-reformen (Ervik, Kildal og Nilssen 2009; Helgøy, Kildal og Nilssen 2011). Integreringen av arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og deler av den kommunale sosialetaten var primært et forsøk på å styrke en arbeidsrettet orientering i velferdsadministrasjonen på lokalt nivå (forankret i lokale Nav-kontor). Personer på ulike typer stønader skulle hjelpes inn eller tilbake til det ordinære arbeidsmarkedet gjennom individualiserte og skreddersydde tiltak. Deltakelse i arbeidsmarkedet var også en sentral del av regjeringens strategi for bekjempelse av fattigdom. Dette gjaldt først og fremst innføringen av et såkalt kvalifiseringsprogram som ble gjennomført i forbindelse med Nav-reformen (fra 2006). Innføringen av arbeidsavklaringspenger i 2010 gjenspeiler også en sterkere kobling mellom velferdsytelser og aktivitetskrav i velferdspolitikken. Kvalifiseringsprogrammet (KVP) ble vedtatt av regjeringen i 2007 (nå tatt inn som kapittel 4 i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen) og er innrettet mot personer i arbeidsfør alder med redusert arbeidsevne som i hovedsak lever av sosialhjelp, det vil si langtids sosialhjelpsmottakere eller personer som står i fare for å havne i en slik situasjon (Nilssen og Kildal 2009). Loven regulerer noen sider ved innholdet av kvalifiseringsprogrammet (som aktivitetsplan). Det må inneholde arbeids- og aktivitetsrettede tiltak og kan inneholde andre tilleggstjenester som er egnet for å lette overgangen fra stønadsmottaker til å bli integrert i arbeidslivet (for eksempel helsetjenester, behandling). Deltakelse i KVP er i utgangspunktet frivillig, men en sosialhjelpsmottaker som blir tilbudt KVP kan ikke nekte å ta imot tilbudet uten økonomiske sanksjoner (normalt får man da bare økonomisk nødhjelp). Deltagelse i KVP medfører at klientene får en kvalifiseringsstønad så lenge de er med i programmet. I prinsippet skal KVP utarbeides i samarbeid mellom Nav-kontoret og den enkelte sosialhjelpsmottaker (blant annet på grunnlag av en egenvurdering fra klientens side) og underskrives av begge parter. Slik fremstår planen som en slags kvasikontrakt mellom partene (Kildal og Nilssen 2011), siden det bare er manglende oppfølging fra klientens side som kan sanksjoneres. Klienten har i utgangspunktet ingen individuell ukvalifisert rett til de tjenester som nedfelles i programmet. Et tilsvarende kvasi-kontraktuelt tiltak finner vi i innføringen av arbeidsavklaringspenger 65 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... (AAP) i 2010. Mens kvalifiseringsprogrammet normalt forvaltes av den kommunale delen av Nav (sosialtjenestedelen), er AAP forankret i den statlige delen. AAP er et tiltak som bygger på en sammenslåing av tre tidligere ytelser som ble forvaltet av a-etat og trygdeetaten: Rehabiliteringspenger, attføringspenger og midlertidig uføretrygd. Sammenslåingen av disse ytelsene hadde som hensikt å forsterke koblingen mellom ytelse og aktivitet, mellom klientenes rettigheter og plikter (Ot.prp. nr. 4 2008–2009). I motsetning til kvalifiseringsprogrammet er grunnlaget for AAP i utgangspunktet knyttet til medisinske kriterier (minst 50 % nedsatt arbeidsevne grunnet skade, sykdom eller lyte). Lovverkets intensjon er å tydeliggjøre hvilke rettigheter og plikter den enkelte stønadsmottaker har overfor velferdsstaten (jf. Ot.prp. nr. 4 2008–2009; Kildal og Nilssen 2011). Retten til arbeidsavklaringspenger vurderes av Nav på grunnlag av den enkeltes bistandsbehov for å kunne komme i arbeid/arbeidsrettet aktivitet (behovs-/arbeidsevnevurdering). Alle personer som etter å ha gjennomført en arbeidsevnevurdering har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en aktivitetsplan tilpasset egne individuelle behov (Helgøy mfl. 2011). Til disse rettighetene er det også knyttet plikter. Mottakeren har for eksempel plikt til å delta i utformingen og oppfølgingen av aktivitetsplanen. Det skal også innføres standardisert egenrapportering gjennom innsending av meldekort, noe som anses som et viktig verktøy for å plukke ut mottakere som bør følges opp utenom de fastsatte oppfølgingstidspunktene. Brudd på aktivitetsplikten kan sanksjoneres økonomisk. I utgangspunktet vil ethvert brudd på kravet om at mottakeren skal bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid, føre til at ytelsen stanses inntil mottaker igjen oppfyller kravet. Ved kortvarige brudd er det først og fremst spørsmål om mottakeren har en god grunn til å bryte aktivitetskravet. (Innst. O. nr. 28, 2008–09:10) 66 Utbetaling av arbeidsavklaringspenger skal skje etterskuddsvis. Dette skal gi «en klar kobling mellom rett og plikt, ved at utbetalingene forutsetter at brukeren har gjennomført avtalte aktiviteter i perioden forut for utbetalingstidspunktet» (op.cit:15). For å ha rett til arbeidsavklaringspenger må alle tildelingskriteriene i folketrygdloven kapittel 11 være oppfylte. Samlet kan vi si denne type kvasi-kontraktuelle rettigheter må betegnes som svake rettigheter. For det første fordi mye av innholdet i tjenestene utformes i interaksjonen mellom bakke-byråkratiet og mottakerne; en relasjon som ofte preges av asymmetriske maktforhold. For det andre fordi mottakerne bare har rett til å få utformet en plan (kvasi-kontrakt), men ingen rettslige krav på å få oppfylt tiltakene i planen. Og for det tredje fordi pliktelementet for mottakerne er så fremtredende i slike arrangementer. Rettigheter, individuell autonomi og politisk deltakelse Den sosialdemokratiske tenkemåte som har vært dominerende i etterkrigstidens Norge, har lagt grunnen for et sterkt statlig ansvar for helse- og velferdspolitikken. Samtidig har rettighetsfestingen vært tiltakende som ledd i å styrke rettsstillingen for svake grupper (Kjønstad 2011). Etablering og utvidelse av individuelle rettigheter kan skape en rekke muligheter og utvide sfæren for individuell handling. På den annen side vil de samme rettighetene kunne bidra til en utvikling der det i stadig sterkere grad blir institusjoner som er unndratt demokratisk kontroll som trekker opp rammene for hvordan samfunnet skal styres (Magnussen 2007). Dersom dette er tilfelle finner politiske beslutninger sted uten deltakelse fra borgerne. I det neste avsnittet vil vi diskutere hvilke implikasjoner individuelle rettigheter på henholdsvis helse- og velferd-/arbeidsområdet kan ha for individuell og kollektiv deltakelse. I diskusjonen fokuserer vi på hvilken betydning individuelle rettigheter kan ha for: Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... a) individuell autonomi, b) politisk deltakelse på mikro-nivå og c) politisk deltakelse på makronivå. Individuell autonomi Som nevnt ovenfor er individets muligheter til å fatte autonome valg en sentral betingelse for reell deltagelse og selvbestemmelse både i forhold til velferdsapparatet og på andre samfunnsområder. På helsefeltet blir det dermed viktig å se på i hvilken grad bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven ikke bare fører til lik tilgang på helsehjelp, men også om den enkelte pasients rettigheter og rettsikkerhet styrkes. Ikke minst er det viktig at retten til helsehjelp også ivaretas for personer som ikke selv er si stand til å hevde den (Magnussen og Aasen 2013). Generelt kan det være en fordel for svake grupper at ulike samfunnsområder rettsliggjøres og ikke overlates til markedskreftene eller andre sterke krefters spill, inkludert sterke politiske styringsinteresser (ibid.). En studie av den svenske «Lagen om stöd og service til visse funksjonshindrade» (LSS) viser blant annet at en slik rettighetslovgivning i mange tilfeller bidrar til å styrke funksjonshemmedes muligheter til innflytelse og selvbestemmelse i dagliglivet (Giertz 2012). Men selv om de individuelle rettighetene vil kunne styrke den enkeltes posisjon og muligheter, er det stor fare for at dette kun gjelder de som har ressurser nok til å benytte seg av rettighetsbaserte strategier (Andenæs 2006; Kjønstad 2004; Lundeberg 2008). Enkelte oppslag i media kan tyde på at pasienter som aktivt krever og/eller klager får oppfylt sine rettigheter, mens mer passive pasienter skyves bakover i helsekøen (Magnussen og Aasen 2013). Foreløpig vet vi imidlertid for lite til at bastante konklusjoner kan trekkes. Dermed blir det i fremtiden viktig å undersøke hvilke utfordringer pasienter stilles overfor med hensyn til å hevde sine egne interesser og rettigheter. Kunnskapsgrunnlaget er foreløpig for svakt på dette området og omfattende empirisk forskning er nødvendig. Innenfor feltet velferd og arbeid har arbeidslinjen fått stadig større betydning, noe som også gjenspeiles i reformeringen av velferdsadministrasjonen (Nav) i Norge. Både i innføringen av et kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere og arbeidsavklaringspenger for personer med medisinske problemer, er hovedmålet å få brukerne integrert i det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeid ses som hovedmidlet for sosial inkludering og for bekjempelse av fattigdom. Individuell autonomi, dvs. autonome borgere, skal først og fremst skapes gjennom deltakelse i arbeidslivet, noe som gjenspeiler en mer generell ide i EUs «social inclusion» strategi (Nilssen 2009). I motsetning til det Marshallianske rettighetsperspektivet, som i stor grad fokuserer på redistribusjon av ressurser, knyttes autonomien her til det Levitas (1998) kaller en «Social Integration Discourse» (SID) som nettopp knytter det sosiale medborgerskapet til økonomisk deltakelse. Gjennom individualisering og skreddersøm i utøvelsen av velferdspolitikken har bakkebyråkratiet fått en sterkere skjønnsmakt (Nilssen, kommer i 2015) og det sterke fokus på aktivitetsplikten har gjort pliktaspektet sterkere enn rettighetselementet i konstruksjonen av det sosiale medborgerskapet. Heri ligger det en fare for at velferdsklienten får svekket sin autonomi overfor tjenesteapparatet. Hvorvidt integrering i arbeidslivet styrker mulighetene for deltakelse på andre områder av samfunnslivet, er et åpent spørsmål. I tillegg kan det bli slik at aktivitet (uansett form) blir et mål i seg selv. I en undersøkelse av Nav-ansattes syn på arbeidsvklaringspenger, mente 60 % at det var et svært viktig eller viktig tiltak for å hindre at brukerne ble passive stønadsmottakere, mens bare 15 % mente at det i svært stor/stor grad medfører at brukerne blir integrert/reintegrert i arbeidsmarkedet (Nilssen, kommer i 2015). På et mer generelt grunnlag hevder Jajasuriya (2001:62) at den nye kontraktualismen understreker a) at sosialpolitikken skal være innrettet mot å fostre ansvarlig atferd, b) at utviklingen av denne ansvarlige atferden kan bli fremmet gjennom en coctail av sanksjoner og insentiver 67 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... og, c) at nøkkelen til en ansvarlig form for atferd ligger i en innprenting av nye former for sosial opptreden. Paradoksalt nok kan liberale ideer om kontraktualisme, som har til intensjon å øke individets frihet og dets makt i møtet med byråkratiet/profesjonene, føre til nye former for kontrollmekanismer i velferdsstaten, i tråd med det Nikolas Rose (1999) kaller «advanced liberalsim». Politisk deltakelse på mikro-nivå Med deltagelse på mikro-nivå fokuserer vi primært på forholdet mellom velferdsapparatet og den enkelte borger. Helse- og sosialtjenester kan for eksempel forstås som grunnleggende ressurser som er nødvendige for at enkeltpersoner skal kunne ta selvstendige, gunstige, og bevisste valg, det vil si å gjøre bruk av sivile og politiske rettigheter (Lundeberg 2005). I denne sammenheng kan rettighetene lette individenes tilgang til informasjon om ulike muligheter til å handle. For eksempel gir sykehusene i Norge relativt omfattende informasjon om hvilke rettigheter pasienter har, for eksempel gjennom sine hjemmesider og gjennom brev som sendes til pasienten når spesialisthelsetjenesten har vurdert en henvising og tildelt rett til nødvendig helsehjelp eller ikke. I den grad slike rettigheter er enkle og tydelige vil informasjon kunne styrke den enkeltes muligheter til å handle, imidlertid er juridiske rettigheter på helseområdet preget av vage formuleringer, og når informasjonen om disse rettighetene i tillegg ikles en juridisk språkdrakt kan dette i bidra til at mulighetene for å tilegne seg informasjon om ulike handlingsvalg i realiteten svekkes. Tuftet på prinsipper om individuell autonomi og selvbestemmelse er retten til deltakelse og informasjon også nedfelt i pasientrettighetsloven. Det faktum at en slik rett er nedfelt i lovverket kan styrke pasientenes muligheter til å handle. Samtidig vil forholdet mellom lege og pasient ofte være et asymmetrisk maktforhold der legenes fortolkning av hva som til enhver tid er innholdet i denne retten kunne styre pasientenes handlinger (Stephansen, under arbeid). 68 Brudd på rettigheter kan være grunnlag for klager, og rettigheter som ikke oppfylles kan bringes inn for domstolene gjennom rettslige søksmål. Rettslig aktivisme der individuelle og kollektive interesser er formulert som rettslige krav kan ha en viktig funksjon i et demokratisk samfunn (Lundeberg 2008). Både gjennom å utsette privat og offentlig maktutøvelse for rettslig kontroll (Lundeberg 2005) og å motvirke vilkårlig og mangelfull praksis som kan finne sted i lukkede profesjonelle kulturer. At individer er gitt rettigheter gjør det mulig for enkeltpersoner å holde myndighetene ansvarlig for sine handlinger. Uavhengig av om enkeltindivider benytter seg av retten eller ikke vil den muligheten som er nedfelt i regelverket i form av rettigheter kunne øke individenes følelse av selvrespekt og integritet. De som arbeider for eksempel i helsetjenesten vil også vite at vilkårlig og mangelfull praksis både vil kunne påklages og i siste instans kunne bringes inn for domstolene. Den kvasi-kontraktuelle organiseringen av interaksjonen mellom bakke-byråkratiet og velferdsklienten på velferd-/arbeidsfeltet bygger delvis på en idé om at brukerne skal få større innflytelse på tjenesteutformingen på lokalt nivå. Anna Yeatman (1998) er en av dem som har argumentert sterkest for den mikro-demokratiske tilnærmingen til kontraktstenkningen. Hun mener kvasi-kontrakter, som hun kaller relasjonelle kontrakter, kan tjene som et demokratisk alternativ til en paternalistisk velferdspolitikk basert på byråkratisk eller profesjonsbasert sosialpolitikk. Kontraktualisme blir av Yeatman sett på som en måte å redefinere sosialt medborgerskap på i en mer demokratisk retning enn det den tradisjonelle velferdspolitikken har stått for (Nilssen 2014). Det er imidlertid viktig å fremheve at disse kvasi-kontraktene normalt ikke innebærer gjensidige løfter basert på likeverdige parter og frie valg, men utformes i situasjoner preget av asymmetrisk makt. Hovedmålet på velferd-/arbeidsfeltet er ikke å styrke klientenes innflytelse på tjenesteutformingen, men i langt større grad å skape en autonom borger gjennom aktivitets- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... plikten, det vil si gjennom å styre atferden inn mot deltakelse i arbeidslivet (Freedland og King 2003; Nilssen og Kildal 2009; Paz-Fuchs 2008; van Aerschot 2011). Dette bidrar til å minske mulighetene for mikro-demokratisk deltakelse på dette feltet, og det er sannsynlig at ressurssterke brukere får større muligheter til innflytelse enn mer ressurssvake klienter (Nilssen, kommer i 2015). Politisk deltakelse på makro-nivå På det kollektive plan, handler demokratisk politikk om deltakelse i beslutninger med sikte på å oppnå kollektive mål og mening (Arnstein, 1969). En økning i rettsliggjøring av politikk for eksempel i form av økte individuelle rettigheter, kan føre til at rommet for kollektiv handling blir mindre. Tendensen til å åpne opp flere områder for regulering gjennom rettigheter kan gradvis redusere rommet der politikk kan praktiseres av kollektive organer. Som en konsekvens kan den enkeltes motivasjon til å delta i kollektive handlinger bli mindre. En rettighetsfesting vil kunne ha den konsekvens at når rettigheten først er vedtatt, er den vanskelig å reforhandle. Rettighetsfesting kan også medføre en ressursvridning fra pasientbehandling til klage- og domstolsbehandling (Kjønstad 2011:114). En av konklusjonene fra den norske maktutredningen var at økningen i sosiale rettigheter øker betydningen av makten til domstoler og andre rettslige og kvasi-rettslige organer på bekostning av politiske og administrative institusjoner (Østerud, Engelstad og Selle 2003:116). Hvis institusjoner som domstolene eller Helsetilsynet overtar ansvaret for innholdet og kvaliteten på helsetjenestene – en aktivitet tidligere reservert for den politiske arena (Fimreite 2001), kan dette resultere i en situasjon der flertallsbaserte organer ikke lenger bestemmer innholdet i rettigheter og politikk på helseområdet (Magnussen og Banasiak 2013). En konsekvens av individuell rettighetsfesting kan da være at avgjørelser om prioriteringsspørsmål i større grad overlates til domstoler og tilsynsorganer, slik som Helsetilsynet. Dermed reduseres også våre muligheter til å ha innflytelse på et helt grunnleggende politisk spørsmål. En økning i sosiale individuelle rettigheter, slik som rett til nødvendig helsehjelp, kan dermed faktisk ha som konsekvens å redusere borgernes autonomi i staten fordi disse rettighetene ikke i seg selv kan brukes til å øve innflytelse. Det er de politiske rettighetene som sikrer borgerne autonomi og tilgang (Magnussen 2007). Individuelle rettigheter vil kunne begrense spillerommet for diskusjon av for eksempel prioriteringsspørsmål. En slik utvikling vil kunne fjerne arenaer der overordnete prioriteringsspørsmål drøftes og avgjøres. Dessuten utfordres den demokratiske politikken dersom vi som borgere blir mer opptatt av å få ivaretatt våre individuelle rettigheter enn å delta i politikkutforming (Magnussen og Aasen 2013). Ett eksempel kan være pasienter som i økende grad søker individuelle problemløsningsstrategier for å påvirke sin egen situasjon (Lundeberg 2005), i stedet for for eksempel å involvere seg i pasientenes interessegrupper eller organisasjoner (Janoski 1998), eller å delta i rådgivende organ på sykehus der kollektive beslutningsprosesser finner sted. Det politiske medborgerskapet kan bli svekket siden den enkelte oppfordres til å oppføre seg som kunde eller klient (Fimreite og Tranvik 2005). Individuelle sosiale rettigheter kan også påvirke autonomien til lokale myndigheter, noe som gjør rettssalen til en viktig politisk arena. Dette indikerer et skifte bort fra tradisjonelle representative institusjoner og kollektiv utforming av politiske meninger (Fimreite og Lægreid 2005). Når det gjelder velferd/arbeid kan vi si at proseduraliseringen av retten i form av kontraktualisme innebærer en form for depolitisering av velferdspolitikken. Det ligger i kontraktualismens idé at innholdet i tjenestene i stor grad skal kunne påvirkes lokalt i møtet mellom klient og velferdsapparatet. I motsetning til den materielle hierarkiske retten, som Marshalls rettighetstenkning i stor grad bygger på, svekker den prosedurale retten mulighetene for direkte politisk styring av ulike velferdsfelt. Vi kan si at den innebærer 69 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... en deinstrumentalisering av retten. Her ligger det en forestilling om demokratiforskyvning fra sentrale demokratiske institusjoner til innflytelse over politikkutforming på lokalt nivå, noe som også innebærer en individualisering av politikkutformingen. Vi har sett at et slikt mikro-demokratisk perspektiv har klare svakheter. Et poeng er imidlertid at fokus flyttes fra kollektiv deltakelse i makro-demokratiske prosesser til mikroprosesser og dermed, på samme måte som andre former for individuelle rettigheter, kan bidra til å svekke interessen for bredere politisk deltakelse. Nå må det imidlertid fremheves at den politiske og rettslige konteksten på velferd-/arbeidsfeltet er viktig, det vil si at det ligger klare politiske og rettslige føringer på innholdet i de lokale tiltakene hvor arbeidsretting og aktivitetsplikten står sterkt. Kontraktualismen kan dermed ikke ses som markedsbaseret konsumerisme, men som en sterkt politisk situert kontraktualisme (Nilssen og Kildal 2009). Ifølge Marshall er lokalstyreordninger en viktig institusjonell forankring for politiske rettigheter. Samtidig er norske kommuner kritiske til gjennomføringen av nasjonale velferdstjenester. Den norske maktutredningen vektla en mulig kontrast mellom veksten i sosiale rettigheter på den ene siden og lokaldemokrati på den andre. Generelt er argumentet at sterke juridiske rettigheter til ulike velferdstjenester (utdanning, pasientrettigheter, rett til sosiale ytelser, helsetjenester og så videre) endrer velferdsordninger til rettslige krav og reduserer politikernes muligheter til å påvirke utformingen av velferdstjenester på lokalt nivå. Ifølge maktutredningen er det kombinasjonen av rettsliggjøring som individuelle rettigheter, juridiske forpliktelser og begrensede økonomiske resurser på lokalt nivå som vil resultere i en reduksjon i handlingsrommet for lokale myndigheter (Østerud mfl. 2003). Dette tolkes som den viktigste årsaken bak det som kalles «krisen i lokaldemokratiet» (NOU 2003:19). 70 Strukturelle betingelser for deltakelse – en samlet drøfting Med utgangspunkt i Marshalls medborgerskapsteori har vi i artikkelen fokusert på sentrale betingelser for borgernes deltakelse i samfunnslivet på ulike nivå. Marshalls hovedargument er at slike forutsetninger er knyttet til tre rettighetskataloger. Sivile rettigheter skal sikre individets autonomi som er en forutsetning for å kunne foreta individuelle valg på frivillig grunnlag. Dette er også en betingelse for kollektiv deltagelse og selvbestemmelse. Individuell autonomi og kollektiv selvbestemmelse forutsetter hverandre (Habermas 1996). Mens sivile rettigheter skal garantere individuell autonomi skal politiske rettigheter sikre mulighetene for kollektiv deltagelse. For at ikke bare en liten del av befolkningen i et land skal ha muligheten til å ta del i samfunnslivet som autonome borgere, må alle borgere sikres de grunnleggende ressurser som skal til for å kunne utøve sin individuelle og kollektive autonomi, det vil si at borgerne må tilskrives sosiale rettigheter. I moderne samfunn omfatter dette både materielle ressurser, utdanning og helse. Et sentralt spørsmål er dermed hvordan sosiale rettigheter kan påvirke våre muligheter for deltakelse. Hvilke betingelser for sosial deltakelse styrkes eller svekkes gjennom rettsutviklingen på helseog velferds-/arbeidsområdet? På helseområdet har vi sett at vi har fått et sterkere innslag av individuelle rettigheter gjennom reglene i pasientrettighetsloven. Dette gjelder for eksempel rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten, samt en styrking av pasientenes prosessuelle rettigheter. Vi har karakterisert dette som svake rettigheter i og med at det fortsatt vil være et stort rom for faglig skjønn i vurderingen av innholdet i disse rettighetene. Vi har i diskusjonen foran påpekt at individuelle helserettigheter kan bidra til å styrke den enkelte borgers posisjon i forhold til velferdsapparatet/profesjonene, men også til å svekke rommet for kollektiv i handling fordi individuelle rettigheter bidrar til å svekke kollektive politiske prosessers betydning i utformingen av Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... helsetilbud (politikk på autopilot). I denne sammenheng er det også viktig å ta i betraktning at det sannsynligvis vil være forskjeller i utøvelsen av rettighetene avhengig av borgernes sosioøkonomiske status og utdanningsnivå. Det er sannsynlig at morgendagens pasienter vil stille større krav til involvering i helsevesenet beslutninger. De vil ønske å ta del i beslutninger som gjelder behandling og planlegging av egen omsorg, og vil også ha høyere forventninger til responsen fra helsetjenestene (Ihle og Sudmann 2014). De økte kravene til respons representerer en viktig utfordring for alle de nordiske landene, så vel som for andre europeiske land. På den andre siden kan denne utviklingen skape nye muligheter for å praktisere et aktivt medborgerskap når helsetjenester utvikles og pasientenes rettigheter kan ha en demokratiserende funksjon ved å bidra til å redusere makten til de profesjonelle. Bekymringer for at enkelte pasientrettigheter vil gjøre forholdet mellom pasienter og tilbydere mer byråkratisk har blitt uttrykt av helsepersonell ved flere anledninger (Molven 2002). Ifølge Kjønstad er den senere utviklingen i helsereformer nå mer tilbakeholden med å definere individuelle rettigheter mer presist og den medisinske profesjon har fortsatt en sterk posisjon og begrenser lokaldemokratiet mer enn de individuelle rettigheter (Kjønstad 2007). De siste endringene i pasient- og brukerrettighetsloven antyder også en bevegelse i retning av en styrking av det medisinsk faglige skjønnet. Mens utviklingen på helseområdet har gått i retning av en styrking av individuelle rettigheter, om enn svake rettigheter, har rettsutviklingen på det sosialpolitiske området vært dominert av en sterk kobling mellom velferd og arbeid og en utvikling henimot en proseduralisering av lovgivningen. Dette innebærer styring gjennom å utarbeide prosedyrer for utforming og oppfølging av ulike former for aktivitetsplaner heller enn å angi det materielle innholdet i tjenesteytingen. Navreformen og innføringen av kvasi-kontraktuelle tiltak som kvalifiseringsprogrammet og arbeidsavklaringspenger vitner om dette. For å hindre at velferdsklienter blir passive stønadsmottakere har man forsøkt å innføre skreddersydde opplegg basert kontraktstenkning med det mål å få dem integrert i det ordinære arbeidslivet. Dette har betydd at forståelsen av en autonom borger i stor grad har blitt knyttet til en bestemt deltakelsesform – deltakelse i den økonomiske sfæren (arbeidsmarkedet). Retten til kvalifiseringsprogram eller arbeidsavklaringspenger er basert på en kobling av en materiell ytelse og plikten til å delta i ulike aktivitetsformer med utgangspunkt i ulike aktivitetsplaner. Plikt har blitt vel så viktig som rett. I et medborgerperspektiv kan rettsutviklingen på dette området både ha et frigjørende og undertrykkende potensiale. Hvis deltagelse i arbeidslivet er av sentral betydning for individuell autonomi og kollektiv deltagelse, vil en politikk som får flest mulig ut i ordinært arbeid være frigjørende. Hvis dette ikke er tilfellet og at aktivitetsplikten blir et mål i seg selv, vil det kunne virke undertrykkende (Dominelli 2002). Faren er at individualiseringen som ligger i kontraktstenkningen, kombinert med et sterkt fokus på aktivitets-/arbeidsplikten, kan bidra til å krenke individets autonomi, særlig i møtet mellom velferdsapparatet og den enkelte. Det er mye som tyder på at bakkebyråkratiet styrker sin makt gjennom denne type ordninger og at det er de ressurssterke brukerne som har størst mulighet til å bli godt hjulpet (Nilssen, kommer i 2015). På denne måten ligger det innebygde spenninger både i en velferdspolitikk som bygger på klassiske (top–down) individuelle rettigheter, som i pasientrettighetsloven, og på mer kontraktuelle/ prosedurale rettigheter som på velferd-/arbeidsområdet. Begge kan ha en positiv betydning når det gjelder å tilføre borgerne nødvendige ressurser til å delta i samfunnslivet, samtidig som de innebærer en individualisering av relasjonen mellom stat og borger som kan virke hindrende for kollektiv mobilisering på disse områdene. Svake individuelle rettigheter eller kvasi-kontraktuelle ordninger kan styrke borgernes situasjon overfor velferdsapparatet, men mye tyder på at dette ikke 71 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... nødvendigvis er tilfelle og at det vil variere ut fra brukernes ressurser. Et viktig argument i artikkelen er at uavhengig av hvorvidt velferdsorienterte rettigheter er utviklet og etablert som et resultat av kollektiv mobilisering nedenfra eller etablert av overordnete politiske myndigheter i den hensikt å styre utviklingen i en ønsket retning, kan denne typen strukturelle betingelser for deltakelse virke i ulike retninger. Sterke juridiske rettigheter kan styrke innbyggernes evne til å delta i samfunnslivet og samtidig svekke grunnlaget for politisk medborgerskap ved å avgrense omfanget av politisk handling (både nasjonalt og lokalt). Individuelle rettigheter kan øke den enkeltes evne til å ta selvstendige beslutninger og utstyre personer med verktøy til å handle kollektivt, og dermed utvide rommet for å fatte beslutninger. På den annen side kan dette føre til en situasjon der politiske beslutninger blir permanente og dermed svekke mulighetene for å gjennomføre deltakerrettigheter, og den enkeltes motivasjon for å delta i kollektive handlinger kan lide. Individuelle rettigheter kan bidra til økt offentlig oppmerksomhet mot svake grupper i samfunnet, og i den grad regler og rettigheter er formulert klart, kan de beskytte sårbare grupper i samfunnet. På den annen side, for å dra nytte av mulighetene som tilbys av juridiske rettigheter, er ressurser som penger og tid ofte nødvendig. Hvis individuelle rettigheter er formulert på en generell og abstrakt måte, gir det rom for skjønn, som kan resultere i en rekke ulike vilkårlige tolkninger av slike rettigheter, og dermed forårsake variasjoner i praksis av rettigheter. Velferdsregulering som åpner for lokalt, politisk eller faglig skjønn kan øke omfanget av paternalistiske intervensjoner. Men angitte regler og rettigheter kan på den annen side bidra til økt tillit mellom brukere og tjenesteleverandører ved å begrense risikoen for forskjeller i fordelingen av tjenester. Dette vil variere sterkt blant annet ut fra hvilke rettslig–institusjonelle konstruksjoner som finnes på ulike velferdsområder. 72 Avslutning Analyser av konsekvenser av individuelle rettigheter må ta hensyn til forholdet mellom rett og politikk. Et sentralt spørsmål er hvordan bruk av rettslige virkemidler på det sosialpolitiske feltet utstyrer individer med nødvendige ressurser til å kunne utøve sine politiske og sivile rettigheter. Dette må studeres empirisk i forhold til ulike velferdsrettslige områder (for eksempel, helse, trygd, sosialhjelp, utdanning). Juridiske rettigheter påvirker i stor grad konstruksjonen av det sosiale medborgerskapet, men det er ikke noe entil-en forhold mellom slike rettigheter og sosial deltakelse og inkludering. Vårt hovedpoeng er at endringer i juridiske rettigheter kan påvirke forholdet mellom rett og politikk, og dermed forholdet mellom politiske rettigheter og sosiale rettigheter. Derfor kan ikke sosiale rettigheter diskuteres isolert fra andre rettigheter, som sivile og politiske rettigheter. Som sådan har politiske rettigheter den enestående posisjon at de sikrer autonomi og tilgang til politiske beslutningsprosesser for borgerne i et samfunn. For borgerne innebærer politiske rettigheter retten til å trekke opp grensene for hvordan samfunnet skal styres. På den annen side kan en utvikling kjennetegnet ved en omfattende rettsliggjøring av politikk true slike rettigheter. Hvis politikken er formulert av institusjoner som ikke er under demokratisk kontroll, står vi overfor spørsmålet om hva du skal gjøre hvis samfunnet utvikler seg i en uønsket retning. Noter: 1 2 Lovens tittel var opprinnelig lov om pasientrettigheter, men endret tittel ved lov 24. juni 2011 nr. 30, med virkning fra 1.1.2012, til lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Det er vedtatt endringer i pasient- og brukerrettighetsloven juni 2013 nr. 79, men det er ikke bestemt når disse endringene vil tre i kraft. Disse endringene vil blant annet medføre at innholdet i rett til nødvendig helsehjelp begrepet endres når loven trer i kraft, fristen for rett til Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... vurdering skal senkes fra 30 til 10 virkedager og at spesialisthelsetjenesten, ikke pasienten, skal ta kontakt med HELFO dersom de ser at de ikke er i stand til å oppfylle den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal gis. Litteratur Andenæs, K. (2006) Om maktens rettsliggjøring og rettsliggjøringens maktpotensial, Tidsskrift for samfunnsforskning, 47(4):587–600. Arnstein, S.R. (1969) A ladder of citizen participation, Journal of the American Planning Association, 35(4):216–224. Bernt, J.F. (2003) Rettighetsfesting i Ohnstad, B. og Bennin,C. (red.) Rettighetsfesting og krav til faglig forsvarlighet som styringsverktøy i helse- og sosialsektoren, Informasjonsserien nr. 20, Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer. Betzelt, S. og S. Bothfeld (red.) (2011) Activation and labour market reforms in Europe: Challenges to Social Citizenship, London: Palgrave. Blichner, L. og A. Molander (2008) Mapping juridification, European Law Journal, 14:36–54. Dominelli, L. (2002) Anti-oppressive social work theory and practice, Basingstoke: Palgrave Macmillan. Ervik, R., N. Kildal og E. Nilssen (2009) Sosialpolitiske ideer i Norge og EU. Samsvar og påvirkning? Tidsskrift for velferdsforskning, 12(2):118–134. Fimreite A.-L. og P. Lægreid (2005) Specialization and coordination: Implications for integration and autonomy in a multi-level system, Working Paper nr. 7, Bergen: Rokkansenteret. Fimreite, A.-L. (2001) Lovfestede rettigheter og lokalt folkestyre, rapport nr. 5, Bergen: Los-senteret. Fimreite, A.-L. og T. Tranvik (2005) Konsekvenser av velferdsrettigheter, Tidsskrift for velferdsforskning, 8(4):202–214. Freedland, M. og D. King (2003) Contractual governance and illiberal contracts: some problems of contractualism as an instrument of behaviour management by agencies and government, Cambridge Journal of Economics, 27:465–77. Giertz, L. (2012) Erkännande, makt og möten: En studie av innlytande och självbestämmande med LSS. Växjö: Linnaeus University Press. Habermas J. (1996) Om det indre sambandet mellan rättsstat och demokrati, i E.O. Eriksen og A. Molander (red.) Diskurs, rätt och demokrati: Politiskfilosofiska tekstar i urval, Göteborg: Daidalos. Helgøy, I., N. Kildal og E. Nilssen (2011) Mot en spesialisert veilederrolle i Nav, Notat 12, Bergen: Uni Rokkansenteret. Hvinden, B. og H. Johansson (red.) (2007) Citizenship in Nordic Welfare States, London: Routledge. Ihle, R. og T.T. Sudmann (2014) Health encounters with minority patients – changing perspectives from tolerance and intercultural communication to empowerment and shared decision-making, FLEKS Scandinavian Journal of Intercultural Theory and Practice, 1(2). Innst. O. nr. 28 (2008–2009) Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om lov om endring i folketrydloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner) Oslo: Arbeids- og sosialkomiteen. Jajasuriya, K. (2001) Autonomy, Liberalism and the New Contractualism, Law in Context, 18(2):57–78. Janoski, T. (1998) Citizenship and civil society: a framework of rights and obligations in liberal, traditional, and social democratic regimes, Cambridge: Cambridge University Press. Johansson, R. (1992) Vid byråkratiets gränser, Lund: Aktiv. Kildal, N. og E. Nilssen (2011) Norwegian welfare reforms: social contracts and activation policies, i S. Betzelt og S. Bothfeld (red.), Activation and labour market reforms in Europe. Challenges to Social Citizenship, London: Palgrave. Kjønstad, A. (1999) The development of patient’ rights in Norway, i O. Molven (red.) The Norwegian Health-care System. Legal and Organizational Aspects, Oslo: University of Oslo Press. Kjønstad, A. (2004) Rett til helsetjenester, 03–04, Jussens Venner. Kjønstad, A. (2007) Helserett, Oslo: Gyldendal Akademisk. 73 Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... Kjønstad, A. (2011) The development of patient’ rights in Norway, i E. Rynning og M. Hartlev (red.) Nordic Health Law in a European Context, Leiden: Martinus Nijhoff Publishers. Kjønstad, A. og A. Syse (2005) Velferdsrett I, Oslo: Gyldendal Akademisk. Kymlicka, W. (1995) Multicultural Citizenship: A liberal theory of minority, Oxford: Oxford University Press. Levitas, R. (1998) The Inclusice Society? Social Exclusion and New Labour, London: Palgrave. Lundeberg I.R. (2008) De urettmessige mindreverdige. Domstolens maktkritiske funksjon i saker om spesialundervisning. Avhandling for dr.polit.-graden. Universitet i Bergen. Lundeberg, I.R. (2005) Rettsliggjøringens makt, Nytt Norsk Tidsskrift, 1:30–44. Magnussen, A.-M. (2007) Er politikken rettsliggjort? En diskusjon av makt- og demokratiutredningens påstand om at det skjer en rettsliggjøring av politikken, Lov og rett, 45(3):154–170. Magnussen, A.-M. og E. Nilssen (2013) The legal construction of social citizenship, Journal of Law and Society, 40(2):228–248. Magnussen, A-M og H.S. Aasen (2013) Prioritering av helsetjenester og retten til nødvendig helsehjelp – noen tanker om rett og politikk, Velferd og Rett. Festskrift til Asbjørn Kjønstad, Oslo: Gyldendal Norsk. Magnussen, A-M. og A. Banasiak (2013) Juridification – disrupting the balance between law and politics? European Law Journal, 19(3):325–339. Marshall, T.H. (1950) Citizenship and social class, i C. Pierson og F. Castles (red.) The Welfare State Reader, Cambridge: Polity Press, reprinted in 2000. Martinussen, P.E. og J. Magnussen (2009) Health care reform: the Nordic experience, i J Magnussen, K. Vrangbæk og R.B. Saltman (red.) Nordic health care systems. Recent reforms and current policy challenges, BY?:Open University Press. Mikkola, M. (2010) Social human rights of Europe, Helsinki: Legisactio Oy. Molven, O. (2002) Helse og jus. Innføring for helsepersonell. Oslo: Gyldendal Akademisk.Nilssen, E. (2009) Combating social exclusion in the European 74 Union, i R. Ervik, N. Kildal og E. Nilssen (red.) The role of international organizations in social policy: Ideas, actors and impact, Cheltenham, UK and Northampton, MA, USA: Edward Elgar. Nilssen, E. (2014) Activation Policies and proceduralization og law in Britain, Denmark and Norway, I H. Sinding Aasen, S. Gloppen, A.-M. Magussen og E. Nilssen (red.) Juridification and Social Citizenship in the Welfare State. Cheltenham, UK and Northampton, MA, USA: Edward Elgar, 21–41. Nilssen, E. (kommer i 2015) Contractualism and streetlevel discretion in Norwegian activation policy, R. Ervik, N. Kildal og E. Nilssen (red.) Contractualism in European Welfare Policies, London: Ashgate. Nilssen, E. og N. Kildal (2009) New contractualism in social policy and the Norwegian fight against poverty and social exclusion, Ethics and Social Welfare, 3(3):303–21. NOU 2003:19, Makt og demokrati. Sluttrapport fra makt- og demokratiutredningen, Oslo: Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Ot.prp. nr. 12 (1998–99) Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven), Oslo: Sosial- og helsedepartementet. Ot.prp. nr. 4 (2008–09) Om lov om endringer i Folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner), Oslo: Arbeidsdepartmentet. Paz-Fuchs, A. (2008) Welfare to work: conditional rights in social policy, Oxford: Oxford University Press. Rose, N. (1999) Powers of freedom: Reframing political thought, Cambridge: Cambridge University Press. Rothstein, B. (1994) Vad bör staten göra? Om välfärdsstatens moraliska och politiska logikk, Stockholm: SNS Förlag. Saltman, R.B. og J. Figueras (1997) European health care reform: Analyses of current strategies. Copenhagen, WHO Regional Office for Europe. Sand, I.-J. (2005) Hva er rettens rolle i dag? Forholdet mellom rett, politikk og makt, belyst ved nyere teori og eksempler fra globaliseringsdiskusjonen og Makt- og demokratiutredningen, i K. Andenæs, A. Hellum og I-J. Sand: Rettsliggjøring, kvinner, makt og politikk, Stensilserien nr. 101. Institutt for Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · nr. 1, 2015 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse ....................................................................................................................................................................................................................................................... kriminologi og rettssosiologi, Oslo: Universitetet i Oslo. Stephansen, A. (under arbeid) Juridification in the Norwegian health sector – the case of psychiatry. Ph.D.avhandling, Universitetet i Bergen. St.meld. nr. 25 (1996–97) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, Oslo, Sosial- og helsedepartementet. Syse, A. (2004) Pasientrettighetsloven med kommentarer, Oslo: Gyldendal Akademisk. Syse, A. (2010) Hva er «galt» med pasientrettighetene? Kronikk, Medisinalmelding 2009, Oslo: Fylkeslegen i Oslo og Akershus. Taylor-Gooby, P (2009) Reframing social citizenship, Oxford: Oxford University Press. van Aerschot, P. (2011) Activation policies and the protection of individual rights, London: Ashgate. Vrangbæk, K., K. Østergren, H. Okkels Birk og U. Winblad (2007) Patient reactions to hospital choice in Norway, Denmark and Sweeden, Health Economics, Policy and Law, 2:125–152. Winblad, U. og Å. Ringård (2009) Meeting rising public expectations: the changing roles of patients and citizens, i J. Magnussen, K. Vrangbæk, R.B. Saltman (red.) Nordic Health Care Systems. Recent Reforms and Current Policy Challenges, Open University Press. Yeatman, A. (1998) Interpreting contemporary contractualism, i M. Dean og B. Hindess (red.) Governing Australia: Studies of Contemporary Rationalities of Government, Cambridge Cambridge University Press, 227–241. Østerud, Ø., F. Engelstad og P. Selle (2003) Makten og demokratiet, Oslo: Gyldendal. 75 Bokessay Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen1 Lars Marius Ulfrstad: Velferd og bolig: om boligsosialt (sam-)arbeid. Oslo: Kommuneforlaget, 2011 Mary Alice Økland: Samfunnsarbeid og boligsosialt arbeid: en erfaringssamling med fokus på strategier og virkemidler: for inspirasjon til videre teori- og metodeutvikling Bergen: Fagbokforlaget, 2012 På Dagsrevyen 17. november 2014 ser vi en container bli løftet og satt ned på en øde tomt i en norsk kommune. Kamera beveger seg til nakne vegger, ståldo, gitter over alle lamper. Det ligner en glattcelle, og skal huse en person som kommer fra rusbehandling for å bosettes i hjemkommunen. Ordføreren er lei seg og sier det er uverdig; bedre løsninger ville nok kreve andre ressurser og annen kompetanse. Bilder av interiører skaper bilder av de menneskene som hører til der, og det er vel én av grunnene til at folk i Norge hvert år bruker over 80 milliarder kroner på oppussing, møbler og innredning i egen bolig. Hvem ser vi for oss inne i containeren? Hvilke forestillinger skaper denne innredningen om folk med rusproblemer som trenger hjelp av kommunen til å bo? Det må vel først og fremst være folk som ødelegger doer og speil, vegger og tak. Antakelig er disse menneskene farlige for sine medmennesker også, siden vi ikke ser noen tegn til liv eller fellesskap i nærheten; ikke veier, biler, sykler, postkasser, parker, butikker eller andre boliger. 76 Det er i hovedsak blant mennesker som kan framstilles på denne måten at Kirkens Bymisjon i Oslo (SKBO) gjennom vel femten har år etablert varige boliger for vanskeligstilte. I 2014 fikk ByBo statens pris for boligsosialt arbeid. Juryens begrunnelse la vekt på evnen til å fange opp mennesker som faller utenfor kommunale tilbud, på utholdenhet og på helhetlig og fleksibel tenkning i arbeidet med mennesker med sammensatte problemer. Bymisjonen vektlegger trygghet og varighet i organisering og drift, medarbeiderne er til stede og tilgjengelige på husene, og beboerne har ordinære, varige husleiekontrakter. ByBo har i dag 70 boliger. De fleste er samlokaliserte med fra fire til 20 enheter fordelt på syv adresser i Oslo. I tillegg driver ByBo akuttovernatting for fattige tilreisende i Gamlebyen Kirke. Virksomheten har 28 årsverk. Vi møter og huser enkeltpersoner med store, sammensatte og langvarige utfordringer, fattige og marginaliserte folk med magre nettverk, mange helseplager, mye smerte i kropp og sjel. Sammen med beboeren i containeren er de derfor også levende bærere av det faglitteraturen hyppig kaller «wicked problems». Begrepet brukes blant annet av Ulfrstad (2011, kap. 7) om problemer som er komplekse, fragmenterte, alltid viklet inn i andre like komplekse problemer, som mangler allmenngyldige forklaringer og oppfattes som uløselige. Samtidig innebærer den folkelige betydningen av ordet – ondsinnet, ondskapsfull, skadefro – en tydelig besjeling. Et problem kan neppe være skadefro eller ondsinnet. Kan det hende at begrepet «wicked» i kraft av ren ety- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015 Bokessay ....................................................................................................................................................................................................................................................... mologi smitter på personene som er rammet av problemet og leder vår intuitive forståelse i retning av personer snarere enn politikk? I så fall er vi like ved noe av kjernen i det samfunnsarbeid handler om; å legge til rette for og mobilisere for å overskride individualiserende, skampåførende forståelser av personer og slik rette oppmerksomhet og energi mot samfunnsskapte politiske betingelser og forklaringer. Men også samfunnsarbeid byr på noen forestillinger om hva slags folk som passer inn. Mennesker beskrives da gjerne som kompetente, handlende og kreative, i stand til å delta og påvirke forutsetninger og strukturer rundt seg. Mange vil nok ikke umiddelbart gjenkjenne beboerne i våre boligtiltak her. Men er dette å forstå som en valgt insistering på et allment menneskesyn, en påminning om trekk vi alltid må tilstrebe å få øye på og inspirere? Eller er det ment som en faktisk beskrivelse av alle mennesker – at iallfall innerst inne er alle mennesker også dette, også våre beboere? Eller er det snarere å oppfatte som et nødvendig premiss for samfunnsarbeid – et premiss som da kanskje kan vise seg å utelukke de personene vi henvender oss til, de er rett og slett for sjuke for samfunnsarbeid. Er det sant? Boligfeltet har lenge vært et opplagt sted for samfunnsarbeid. Boka «Samfunnsarbeid og boligsosialt arbeid» (Økland 2012) tar utgangspunkt i samfunnsarbeid som metode i sosialt arbeid. Boka gir en enkel og god presentasjon av metoden og drøfter konkrete lokalmiljøprosjekter. Boka synliggjør det potensialet som ligger i fellesskap og mobilisering. Den kan også forstås som et viktig debattinnlegg i et boligsosialt felt der metodediskusjoner ofte blir borte i fokuset på økonomiske virkemidler og behov for koordinering. Når vi her reiser noen spørsmål om samfunnsarbeid på boligfeltet ut fra egen praksis, er det et langt mer avgrenset praksisfelt enn vanlige boligområder og nærmiljøer vi snakker om. Vi tror imidlertid at det vi ofte kaller de aller vanskeligste boligsosiale utfordringene kan skarpstille og utfordre i flere retninger; både våre for- ståelser av samfunnsarbeid og av beboere og egne praksiser i boligtiltakene. Her kan vi bare kort reflektere over noen relevante problemstillinger. Vi vil tematisere ytre betingelser for samfunnsarbeid på vårt område under overskriften «Individualisering i marked og velferd», forståelser av normalitet og forskjell i to sentrale boligsosiale modeller under overskriften «Romslighet og normalisering – solidaritet eller renovasjon?» og til sist drøfte enkelte spørsmål rundt aksjonselementet i samfunnsarbeid under overskriften «Påvirkning og representasjon». Individualisering i marked og velferd Vi tror formuleringen over om at mennesker er kompetente, kreative og handlende kan virke avsporende, fordi den faktisk individualiserer disse egenskapene, de blir noe som fins eller ikke fins i enkeltpersoner. Kanskje er et hovedpoeng ved samfunnsarbeid at de fleste av oss kan være mer kreative, kompetente og handlende innenfor noen bestemte former for sosiale felleskap – eventuelt tilrettelagt av en profesjonell samfunnsarbeider. I Norge, mer enn i de fleste sammenlignbare land i verden, avgjøres folks boligsituasjon av privat økonomisk konkurranse. Veldig mange bor veldig godt og bygger samtidig privat formue bare i kraft av å bo. Det er politisk styrt. De som vanskelig kan klare seg på dette private, kommersielle markedet er prisgitt velferdspolitikken, som etter vår mening byr på et for lite og for smalt spekter av anstendige boliger med nødvendig og tilpasset støtte, hjelp eller behandling. Også dette er resultat av politiske beslutninger. Vi vil hevde at både mainstream boligfelt, med privat konkurranse på et kommersielt marked, og velferdstilbudene for de som taper i denne konkurransen, er gjennomgående individualisert. Vi vinner eller taper i budkonkurranser og vi mottar velferdstjenester som enkeltpersoner med individuelle ressurser, kjennetegn og utfordringer. Et eksempel kan være når klima og spenningsnivå varierer i et bofellesskap for folk med rusavhengighet og psykiske helseplager. Når 77 Bokessay Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... medarbeiderne merker økende uro, begynnende konflikter og høyt aggresjonsnivå vet de at det kan være klok forebygging å styrke bemanningen en dag eller to. Men ettersom bemanningen betales av bydel gjennom individuelle avtaler om oppfølging av den enkelte beboer, må også slik ekstrabemanning begrunnes i og hektes på atferden eller tilstanden til en bestemt person. Alle vet at folk påvirker og påvirkes i samspill med andre, men når fellesskapet iblant trenger noen ekstra ressurser, fins det ingen rubrikk for dette i gjennomindividualiserte velferdstjenester. Individualisering og konkurranse er det motsatte av kollektiv mobilisering. Derfor tapper boligmarked og velferdstjenester betingelsene for nedenframobilisering og politisk aksjon på boligfeltet, det vil si for samfunnsarbeid. Kanskje trekker sentral boligpolitisk tenkning for tiden i samme retning. Lars-Marius Ulfrstad, konkluderer i boka «Velferd og bolig» (2011) langt på vei med at koordinering mellom ansvarsområder er løsningen for det boligsosiale feltet, og er her i takt med med andre sterke stemmer på boligfeltet. Men hvis koordinering er svaret, hva er da spørsmålet? Ulfrstad begrunner koordineringssvaret dels med at mange av dem som er avhengig av boligsosiale virkemidler har sammensatte og langvarige utfordringer, dels med at så mange ulike instanser, tjenestetyper, virkemidler, lover og forvaltningsnivåer er involvert. Om det gjaldt hjertepasienter som systematisk ikke fikk dekket grunnleggende behov ville svaret kanskje heller vært å etterlyse rettighetsfesting og tydelig plassering av ansvar og myndighet? Som fagfelt har boligsosialt arbeid en kort historie, preget av parallell kunnskaps- og modellutvikling. Men det fins mye mer kunnskap i dag enn for femten år siden om hva som fungerer. Etter vår mening er hovedproblemet at våre beboere ikke har sterke nok rettigheter, at de møter forakt og diskriminering, at ansvaret for anstendig bolig ikke er tydelig nok plassert og at det ikke fins (ressurser og politisk vilje til) mange og mangfoldige nok boliger med ulike former for oppfølging. I dette lyset kan fokuset 78 på koordinering ovenfra oppfattes som en avsporing fra handling ut fra premisser nedenfra, ut fra reelle behov erfart av dem det gjelder, og derfor ytterligere bidra til magre betingelser for samfunnsarbeid. Romslighet og normalisering – solidaritet eller renovasjon? Diskriminering skjer både når folk behandles forskjellig på usaklig grunnlag og når folk behandles likt på usaklig grunnlag – det siste ofte oppsummert som at «likhet skjuler forskjell». ByBo har hentet inspirasjon fra to tilsynelatende motstridende modeller, men som vi mener svarer nettopp på disse to formene for diskriminering. «Skjeve hus» i Danmark insisterte på å romme annerledeshet. Mange av de som skulle bosettes utfordret etablerte normer og standarder, og vi stilte oss spørsmål om på hvilke måter vi kunne håndtere denne annerledesheten. Det handler om å skape særlige tilbud for mennesker som stiller med særlige utfordringer. Hva betyr det å romme liv som er annerledes? Hva innebærer det for tenkning om integrering eller bomiljø? Skjeve hus handlet ikke bare om å romme annerledeshet, men om å legge til rette for at folk fikk styre seg selv. Modellen utfordret våre egne tankesett om det gode liv og økte toleransen for at annerledeshet ikke blir borte selv om noen får et hjem. Beboerne må tilpasse seg oss, men vi må også tilpasse oss deres livsførsel og ønsker. Den andre modellen som fikk stor betydning var normaliseringsmodellen. Her handler det om å insistere på at boligen betyr det samme for alle, at vi alle trenger privatliv, råderett, trygghet og kontroll, først, for å kunne jobbe med andre ting i livet. Normaliseringsmodellen insisterer på at alle har rett til å bo trygt og varig, og var mest av alt et oppgjør med den utbredte trappetrinnstenkningen: Øve seg først i treningsboliger, bevise at man kvalifiserte for å bo, gjerne slutte å ruse seg før man som belønning kanskje fortjente å få egen bolig. Det er i kraft av lojalitet til erfaringsnær kunnskap om beboernes liv at disse to model- Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015 Bokessay ....................................................................................................................................................................................................................................................... lene – saklig særbehandling (skjeve hus) og saklig likebehandling (normaliseringsmodellen) – kan bli svar på de to vanligste måtene marginaliserte folk undertrykkes på. Modellene er ikke dermed samfunnsarbeid, men de ivaretar noen av intensjonene med samfunnsarbeid. Og når forbindelsen og lojaliteten til kunnskap fra dem det gjelder brytes, kan veldig lignende tiltak få en helt annen betydning og funksjon. For eksempel renovasjon. Normaliseringsblikket uttrykkes i dag oftest som mistillit fra majoriteten mot de vanskeligstilte. Tydeligst er retorikken rundt spredning av kommunale boliger. Spredning kan være bra, men begrunnes i dag primært med at vi må spre den belastningen disse problemene og menneskene antas å utgjøre. Etter en periode hvor tiltak ble utviklet for folk med særskilte behov, oftest bemannede, samlokaliserte boliger, snakkes det nå nesten utelukkende om enkeltleiligheter i vanlige bomiljø. Hvem er det som snakker? Neppe våre beboere. Dette er bare en god løsning for den som kan gli inn i mengden. Mange opplever mobbing og fremmedgjøring når de tildeles boliger i vanlige bomiljøer. Slik kan en normaliseringsmodell bety renovasjon. Det forventes at alle skal ligne på oss og vi vil ikke se, men skjule det som er annerledes. Også særbehandling kan primært være renovasjon. Når nordmenn i utlandet spiser vafler på sjømannskirken syns vi det er sjarmerende og forståelig at de oppsøker sine. Når det bor mer enn tre somaliske familier i samme oppgang syns vi fort det er litt skummelt og tenker at de ikke ønsker å bli integrert. Ghetto er for tiden, og særlig i boligfeltet, et utelukkende negativt begrep som ikke en gang drøftes. Containeren er et særdeles lite skjevt hus, og oppfattes nok først og fremst som et beklagelig uttrykk for noen helt spesielle trekk ved beboeren, som vi andre må beskytte oss mot. Vi ser altså lett betydningen av fellesskap og solidaritet blant mennesketyper og levemåter vi kjenner, men har vanskeligere for å se og anerkjenne at vanskeligstilte, innvandrere eller andre marginaliserte søker likesinnede eller fellesskap med andre i samme situasjon. Påvirkning og representasjon I en bygård i Oslo bor seks personer i hver sin leilighet. På kontoret kan beboerne oppsøke ansatte på avtalte tider gjennom uka og treffes til enkle sosiale sammenkomster. Beboerne greier seg av ulike grunner ikke i et vanlig boligmarked, men kan bo rimelig stabilt og mestre livsutfordringene bedre innenfor et sånt tilbud. Bymisjonens virksomheter holder ofte til i bygninger vi selv eier, men i dette tilfellet leier vi gården og fremleier til beboerne. Utleier har sagt opp kontrakten og det hersker stor usikkerhet om hva som skjer videre. Kirkens Bymisjon klarer ikke i tide å skaffe en ny eiendom. Markedet er vanskelig, vi har et budsjett å holde og ikke alle vil leie ut til våre formål. Beboerne har mye angst fra før og fristen nærmer seg. Kommer Bymisjonen til å kaste dem ut? De lokale medarbeiderne legger til rette for informasjonsmøter i forbindelse med den ukentlige fredagslunsjen. Marit inviteres som virksomhetsleder og som representant for Bymisjonen som utleier, de som bestemmer. Fordi hun møter beboerne som gruppe, som fellesskap, blir hun selv en tydeligere systemrepresentant. Fra disse møtene går Marit til sine sjefer i Bymisjonen med beboergruppen på skulderen. Hun insisterer på at vi må finne en løsning selv om det blir for dyrt, hun er klar på at vi har en moralsk forpliktelse selv om vi juridisk sett kunne toe våre hender. For oss er dette en tankevekkende erfaring, som peker på at vi kan bli for defensive eller beskjedne på vegne av egne beboere, at vi kan ha for lite tillit til eller tro på mulighetene for felles handling. Og kanskje viktigere; at vi i individuell praksis unngår å utsette oss selv for konfrontasjoner med slike posisjonerte fellesskap, og derved kan bidra til å gjøre makten usynlig eller uangripelig. Informasjonsmøtene og etterspillet kan ikke kalles samfunnsarbeid i klassiske forstand, men viser effekten av å legge til rette for fellesskap og systemmøter også blant folk vi fort 79 Bokessay Tidsskrift for velferdsforskning · vol. 18 · Nr. 1, 2015 ....................................................................................................................................................................................................................................................... tenker har mer enn nok med seg selv og ikke så mye ressurser for mobilisering. I eksemplet over ble situasjonen løst, men vi vil understreke verdien av å opptre som og bli oppfattet som et fellesskap, også når det ikke gir konkrete politiske resultater. For folk som lever med mye stigma kan nye og delte forståelser av egen situasjon ha stor egenverdi. I samfunnsarbeid er det et viktig prinsipp å tilrettelegge for at grupper som sjelden deltar i vanlige samfunnsprosesser, gis mulighet til det (Økland 2012, 21). Et hovedmål er at undertrykte og vanskeligstilte grupper får mer makt og større mulighet til å påvirke strukturer og politiske prosesser som setter betingelser for livsutfoldelsen. Samfunnsarbeid fordrer at slik kraft og mobilisering skjer nedenfra. Vi lurer på om ideelle beskrivelser av «det samfunnsarbeidende mennesket» kan hindre oss i å se mer beskjedne muligheter blant veldig utsatte folk. Vi har beskrevet en tidligere svøpe i det boligsosiale arbeidet som «først rusfri, så bolig» – og vil nødig gjenta en lignende holdning; først kreativ, kompetent og handlende, deretter påvirkningsaktør. I tillegg ser vi at noen av våre arbeidsmåter kan bidra til at erfaringene og vurderingene til brukere av de boligsosiale velferdstjenestene individualiseres, eller at vi iallfall kunne gjøre mer for å overskride dette. Parolen «ekspert i eget liv» får lite mobiliserende kraft dersom den enkeltes erfaringer og kunnskap ikke utveksles med andres tanker og erfaringer. Derfor legger samfunnsarbeideren til rette for kollektive prosesser 80 blant mennesker som sjelden høres i politiske prosesser, men tar også ansvar for å snakke på vegne av og gjøre analyser og sammenfatte det budskapet som kan representere beboernes interesser. I en forstand kan vi si at de særlige dilemmaene vårt arbeid peker på blir drøftet ovenfra i Ulfrstads bok og utenfra i Øklands bok. Heller enn Ulfrstads vekt på koordinering av instanser og etater trengs politisk prioritering og ansvarsplassering ut fra erfaringsnær kunnskap. Øklands gode beskrivelser av samfunnsarbeid i lokalmiljøer er vanskelige å overføre direkte til våre folk og boliger. Vi mener nok faktisk at klassisk samfunnsarbeid – systematisk mobilisering, bevisstgjøring og aksjon fra de det gjelder – er urealistisk blant mange av våre beboere. Da har vi et ekstra ansvar for å ivareta noen av de sentrale intensjonene og verdiene som samfunnsarbeid bygger på; anerkjennelse av samfunnsskapte betingelser for folks liv, av erfaringsnær kunnskap og av overskridende handling på dette grunnlaget. Ved siden av å drifte boliger ut fra vårt beste sosialfaglige skjønn, betyr dette at vi også vil insistere på å møte utstøtte på boligmarkedet som posisjonerte felleskap, og at vi vil representere slike fellesskap inn i det politiske landskapet. Noter: 1 Alle er tilknyttet fagutviklingsenheten i Kirkens Bymisjon i Oslo, Marit også virksomhetsleder for vårt boligsosiale arbeid ByBo. ForFatterinstruks Tidsskrift for velferdsforskning Et flerfaglig, refereebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål med vekt på: velferdsstaten i historisk og komparativt perspektiv, sosiale problemer, prioriteringsspørsmål, levekår og livskvalitet, trygd, helse og sosiale tjenester. Redaksjon: Nanna Kildal redaktør, forsker I, Uni Rokkansenteret, Bergen Jan Erik Askildsen, forskningsdirektør, Uni Rokkansenteret Aksel Hatland, forsker I, Institutt for samfunnsforskning, Oslo Inger Elisabeth Haavet, professor, Universitetet i Bergen Einar Øverbye, professor, Høgskolen i Oslo og Akershus Hilde Kjerland, redaksjonssekretær Uni Rokkansenteret Engelsk tittel: Norwegian Journal of Welfare Research Redaksjonens adresse: Tidsskrift for velferdsforskning Uni Rokkansenteret Nygårdsgt. 55015 Bergen Telefon 55 58 38 69 E-post: [email protected] Det må ikke kopieres fra dette tidsskriftet i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Forsidefoto: © NPS Redaksjonsrådet: Astri Andresen, Universitetet i Bergen Anders Barstad, Statistisk Sentralbyrå Ida Blom, Universitetet i Bergen Tone Fløtten, Fafo Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet Knut Halvorsen, Høgskolen i Oslo og Akershus Hans-Tore Hansen, Universitetet i Bergen Bjørn Hvinden, NOVA, Oslo Hanne Haavind, Universitetet i Oslo Stein Kuhnle, Universitetet i Bergen Kalle Moene, Universitetet i Oslo Pål Repstad, Universitetet i Agder Stein Ringen, Oxford University Tine Rostgaard, Det Nationale forskningscenter for Velfærd (SFI) Stefan Svallfors, Umeå Universitet Aslak Syse, Universitetet i Oslo Marta Szebehely, Stockholms Universitet Lars Inge Terum, Høgskolen i Oslo og Akershus Steinar Westin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim Kari Wærness, Universitetet i Bergen Abonnement: Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen E-post: [email protected] Telefon 55 38 88 00 – Telefaks 55 38 88 01 Abonnementspriser for 2015: (4 hefter pr. år) I Norden: Institusjoner NOK 685,Privat abonnement NOK 505,Studentabonnement NOK 300,Pris for enkelthefter: NOK 165,-. Abonnementet gjelder for kalenderåret, betales på forhånd og anses som løpende inntil oppsigelse. Vennligst oppgi abonnementsnummer ved adresseendring. Opplysninger om tidsskrifter og bøker fra Fagbokforlaget er tilgjengelig på: www.fagbokforlaget.no © Fagbokforlaget 2015 ISSN 0809-2052 Utgitt med støtte fra Norges forskningsråd Tidsskrift for velferdsforskning er et flerfaglig, fagfellebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål. Tidsskriftet publiserer vitenskapelige artikler – både empiriske studier og teoretiske arbeider. Det publiserer også oversiktsartikler (reviews), bokomtaler, faglige kommentarer og debattinnlegg. Hovedkriteriene for valg av bidrag er at de tar opp viktige spørsmål og at de holder et høyt faglig nivå. Tidsskriftets artikler skal være på et av de skandinaviske språkene. Vitenskapelige artikler vil bli vurdert av to fagfeller (referees). Denne behandlingen skjer anonymt. Redaksjonen vil på bakgrunn av fagfellenes uttalelser veilede forfatterne under nødvendig bearbeidelse før publisering. Manuskriptstandard Artikler, inkludert sammendrag, noter, referanser og litteraturliste, må ikke overskride 46 000 tegn (med mellomrom). Kommentarer og debattinnlegg må ikke overskride 18 000 tegn (med mellomrom) og bokanmeldelser 9 000 tegn (med mellomrom). Manuskript med vedlegg sendes elektronisk i Wordformat til: [email protected]. Forsendelsen skal inneholde følgende separate filer 1) Forfatternavn, tittel og institusjonstilnytning, e-post- og postadresse og artikkeltittel. 2) Sammendrag på hovedspråket (maksimum 100 ord). 3) Engelsk tittel og sammendrag (maksimum 120 ord). 4) Manuskript med litteraturreferanser alfabetisk ordnet til slutt og med nummererte sluttnoter. Plassering av figurer og tabeller markeres i teksten på manuskriptet, men inkluderes ikke i manuskriptet. 5) Eventuelt nummererte figurer og tabeller. Alle figurer må være i svart/hvitt og trykkeklare. Forfatteren må selv innhente tillatelse til bruk av tidligere trykte figurer. Litteraturreferanser Litteraturhenvisninger skal være innarbeidet i teksten. De skal vanligvis plasseres i parentes og inneholde forfatterens etternavn og publiseringsår, f.eks. (Weber 1968). Ved direkte og indirekte sitat, eller referat fra andres tekster, oppgis sidetall etter utgivelsesår (Rosen 1958:111). Vises det til flere sider, nevnes første og siste side, for eksempel slik: (Weber 1968:374–379). Hvis det er to forfattere, oppgis begges etternavn: (Regini og Esping-Andersen 2000). Hvis verket det refereres til har mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse, Tidsskrift for velferdsforskning dernest brukes «mfl.»: (Hatland, Kuhnle og Romøren 2001) og senere (Hatland mfl. 2001). Skill mellom flere referanser innenfor samme parentes ved å bruke semikolon (Rosen 1958:111; Weber 1968; Hatland mfl. 2001). Når det vises til flere publikasjoner i en parentes, listes disse i alfabetisk rekkefølge. Fullstendig liste over litteraturhenvisninger og referanser plasseres sist i manuskriptet under overskriften «Litteratur». For tidsskrifter brukes følgende standard: Forfatter (utgiverår) tittel, Tidsskriftets navn, årgang(nummer):sidetall. Eksempel: Blom, S. og O. Listhaug (1988) Familie og livskvalitet, Tidsskrift for samfunnsforskning, 29(1):5–28. For bøker og rapporter: Forfatter (utgiverår) Tittel, utgiversted: forlag. Eksempel: Wittgenstein, L. (1992) Philosophical investigations, Oxford: Blackwell Publishers. For kapittel i bøker og rapporter: Eksempel: Norheim, O.F. (2000) Increasing demand for accountability, i A. Coulter og C. Ham (red.), The global challenge of health care rationing, London: Open University Press. Ved tre eller flere forfattere brukes komma for å skille mellom dem. Eksempel: Grytten J., I. Skau og O. Aasland (1999) Kontraktsvalg, tjenesteproduksjon og stabilitet i allmennlegetjenesten, Forskningsrapport nr. 10, Sandvika: Handelshøyskolen BI. For offentlige dokumenter og andre dokumenter uten forfatternavn brukes publikasjonsreferanse (utgiverår) Tittel, utgiversted: utgiver. Eksempel: St.prp. nr. 63 (1997–98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999–2000, Oslo: Sosialog helsedepartementet. Dokumenter hentet fra internett skal inneholde: Forfatter (publiseringsdato) tittel, dato dokumentet ble hentet: URL. Artikler skal ikke ha vært publisert andre steder tidligere. Innholdet i artikkelen skal heller ikkeha vært publisert i rapporter eller lignende med ISBN-nummer. Selv om artiklene ikke kan sies å være identiske kan ikke redaksjonen akseptere en artikkel der innholdet er publisert andre steder. Tidsskrift for velferdsforskning skal være en formidler av forskning med skandinavisk språk og termonologi. Derfor bør sitater på engelsk oversettes, mens sitater på andre språk skal oversettes. Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er et uttrykk for en hensikt om å publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Behandling av innkomne bidrag krever tid og oppmerksomhet i redaksjonen og hos dem som skal vurdere manuskriptet. Det er viktig at bidragsyterne er innforstått med at de ved å sende inn en artikkel aksepterer at ikke andre tidsskrifter kan vurdere artikkelen mens den er til vurdering i Tidsskrift for velferdsforsknings redaksjon. Tidsskriftet har ikke kapasitet til å vurdere uferdige manus kripter. B 2 VITeNSKapelIGe arTIKler 34 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania Jan-Kåre Breivik 48 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Marit Skivenes 61 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse anne-Mette Magnussen og even Nilssen BoKeSSay 76 Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen 1 1 2015 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge lars Gjelstad Årgang 18 18 Fagbokforlaget Deltakelse som engasjement og utfordring – samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Samfunnsarbeid 1/15 7 Tidsskrift for velferdsforskning Årgang 18, nr. 1 2015 ISSN 0809-2052 Tidsskrift for velferdsforskning Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning Returadresse: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann
© Copyright 2024