Etterspørsel, investering og konsum

Forelesningsnotat 4, januar 2015
Etterspørsel, investering og konsum1
Innhold
Etterspørsel, investering og konsum .......................................................................................1
Investering og rente ................................................................................................................2
Nominell rente og nåverdi ..................................................................................................2
Realrenten ..........................................................................................................................4
Investeringene ........................................................................................................................5
Boliginvesteringer og boligpriser ........................................................................................9
Lagerhold og konjunkturer................................................................................................12
Konsum og sparing ...............................................................................................................13
Konsumfunksjonen ...........................................................................................................14
Sparing .............................................................................................................................16
Offentlig bruk av varer og tjenester ......................................................................................20
Ulike teorier for konjunktursvingninger ................................................................................23
Litteratur ..............................................................................................................................25
Hva har du lært? ...................................................................................................................26
Vedlegg 1
Realrenten .....................................................................................................28
Vedlegg 2
Investeringer og brukerprisen på kapital ........................................................29
Vedlegg 3
Akseleratoreffekten .......................................................................................32
I dette kapitlet vil vi studere etterspørselssiden i økonomien, og også her vil vi for enkelthets
skyld se på en lukket økonomi, uten handel med utlandet. I en lukket økonomi kan den
samlede tilgangen på varer og tjenester, gitt ved BNP, brukes til konsum og investering. Når
vi skal forklare hva som bestemmer konsum og investering, er det hensiktsmessig å skjelne
mellom privat og offentlig sektor, fordi atferden er svært forskjellig. Hovedkomponenter vi
ser på er privat konsum, private investeringer, og offentlig bruk av varer og tjenester, dvs. at
vi ser på offentlig konsum og offentlig investering samlet. Vi tar dermed utgangspunkt i
generalbudsjettligningen for en lukket økonomi, gitt ved
1
Takk til Anders Grøn Kjelsrud, Jon Reiersen, Asbjørn Rødseth og Fredrik Wulfsberg for nyttige kommentarer.
Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne til [email protected]
1
BNP = privat konsum + private investeringer + offentlig bruk av varer og tjenester
eller med symboler
Y
=
C
+
I
+
G
der G = CG + IG er offentlig bruk av varer og tjenester.
Vi vil drøfte de tre hovedkomponenter hver for seg, og starte med å se på realinvesteringene.
Til sist i kapitlet drøfter vi sammenhengen mellom etterspørselssiden og tilbudssiden så vi så
på i forrige kapittel. I neste kapittel vil vi se på samspillet mellom de tre hovedkomponentene,
og hvordan de til sammen bestemmer størrelsen på BNP.
Investering og rente
I samfunnsøkonomi bruker vi begrepet investering eller realinvestering om kjøp av ny
realkapital, som en fabrikk eller en maskin. 2 Når en bedrift skal bestemme seg om den vil
gjennomføre et investeringsprosjekt, vil den først beregne om investeringen er lønnsom, dvs.
om bedriften vil tjene penger på investeringen. En investering vil typisk innebærer utgifter i
begynnelsen, for deretter å gi inntekter. Kanskje må bedriften låne penger for å kunne kjøpe
en ny maskin, for deretter å få økte salgsinntekter fra den produksjonsøkning som maskinen
gir. Slike lønnsomhetsberegninger avhenger bl.a. av hvilken rente bedriften må betale på lånet.
I neste avsnitt vil vi se på hvordan man kan beregne lønnsomheten til en investering, og
hvilken rolle renten spiller.
99F
Nominell rente og nåverdi
Den nominelle renten er den avtalte renten man får på innskudd i banken, eller må gi til
banken som betaling for å låne penger.
Tenk deg at du står overfor et mulig investeringsprosjekt som innebærer en utgift på 1000 kr
nå, men som vil gi en inntekt på kr 1100 om et år. Du har ikke penger selv, men du vet at du
kan låne 1000 kr i banken til 5 prosent årlig rente – spørsmålet er om du bør låne dette beløpet
i banken og gjennomføre investeringsprosjektet.
Regnestykket er ikke så veldig vanskelig. Dersom du låner 1000 kr i banken til 5 prosent rente,
må du betale tilbake 1050 kr om et år. Siden investeringsprosjektet gir en inntekt på 1100 kr,
vil du dermed tjene 50 kr om et år, slik at investeringsprosjektet er lønnsomt. Men la oss se
litt mer ordentlig på dette valget, slik at vi kan bruke samme metode også på mer kompliserte
investeringsprosjekter.
Vi ser at for å vurdere om investeringsprosjektet er lønnsomt, må vi sammenligne
pengebeløp på ulike tidspunkt, en utgift på 1000 kr nå mot en inntekt på 1100 kr om et år.
2
Kjøp av aksjer, obligasjoner eller andre verdipapirer omtaler vi gjerne som finansinvestering
eller finansiell investering.
2
Til slike sammenligninger bruker vi den nominelle renten. I eksemplet over har vi
sammenlignet pengebeløpene på sluttidspunktet, om et år. 3 Det er imidlertid vanligere å
sammenligne hva pengebeløpene er verdt nå. For å kunne gjøre dette, må vi finne ut hva det å
motta 1100 kr om et år er verdt for deg nå. Igjen bruker vi den nominelle renten på lån i bank
til hjelp i sammenligningen. Hvis du trengte penger nå, kunne du lånt 1100/1,05 ≈ 1047,60 kr
nå, og brukt dem. Om et år kunne du betalt tilbake lånet, som med renter ville være lik
1047,60 kr· 1,05 ≈ 1100 kr, dvs. det samme som du ville motta fra investeringsprosjektet. Å
motta kr 1100 om et år er dermed verdt like mye som å motta 1100kr/1,05 ≈ 1047,60 kr nå.
Vi kaller faktoren 1/1,05 for en diskonteringsfaktor, og vi kan tenke på det som prisen på
penger om et år, målt i dagens penger. Vi bruker diskonteringsfaktoren når vi skal
sammenligne pengebeløp på ulike tidspunkt med en felles målestokk.
10F10F
Verdien av investeringsprosjektet målt i dagens pengeverdi, som vi vil kalle nåverdien av
investeringsprosjektet, er dermed
−1000 +
,
1100 ≈ 47,60
Vi ser at når vi skal sammenligne inntekten om et år med utgiften nå, må vi diskontere
inntekten om et år med diskonteringsfaktoren 1/1,05, dvs. inntekten multipliseres med
diskonteringsfaktoren.
Tilsvarende formler gjelder for mer kompliserte investeringsprosjekter. Betrakt et prosjekt
som har en utgift K = 100 i periode t, og som gir årlig inntekt Y = 60 i to perioder, t+1 og t+2.
Vi lar it betegne den nominelle renten fra periode t til periode t+1 – med rente på 5 prosent,
har vi at it = 0,05. Nåverdien til prosjektet er
− +
1
1+
+
1
1+
= −100 +
1
1
60 +
1,05
1,05
60
= −100 + 57,1 + 54,4 = 11,5
Prosjektet har dermed en positiv nåverdi, dvs. at prosjektet er lønnsomt. I dette tilfelle ville du
dermed kunne lånt 111,5 i banken i perioden t, brukt 100 til å dekke utgiften K til prosjektet,
og hatt 11,5 til overs. Lånet ville akkurat kunne nedbetales ved å bruke inntekten fra
prosjektet på Y i de to neste periodene.
Vi ser at størrelsen på renten er avgjørende for om nåverdien av prosjektet er positiv eller
negativ. Jo høyere rente it, desto mindre blir diskonteringsfaktoren 1/(1+it). Dermed teller
3
Den samme metoden kunne vi brukt for et mer omfattende investeringsprosjekt, med både
utgifter og inntekter over flere år. Vi kunne tenkt oss at alle utgiftene ble finansiert med lån i
banken, og at det påløp renter på lånene gjennom hele prosjektets levetid. Tilsvarende kunne
vi plassert alle inntektene som innskudd i banken, og mottatt renter på dette. Når
investeringsprosjektet var over, kunne vi summert alle lån og innskudd, inklusiv renter. Hvis
summen var større enn null, betyr det at prosjektet var lønnsomt og vi ville tjent penger på å
gjennomføre det, slik som i det enkle eksemplet over. En slik sum kaller vi sluttverdien til
investeringsprosjektet, fordi den viser hva alle utgifter og inntekter til sammen ville vært verdt
på slutten av investeringsprosjektet.
3
fremtidig inntekter mindre sammenlignet med utgiftene som kommer først. En høy rente vil
dermed kunne føre til at et investeringsprosjekt ikke blir lønnsomt, selv om det var lønnsomt
med en lavere rente. Det er f.eks. lett å regne ut at investeringsprosjektet ovenfor, med utgift
på 100 og deretter årlig inntekt på 60 i to år, første gang om et år, ikke vil være lønnsomt hvis
renten var 6 prosent, dvs. it = 0,06.
I praksis er det mange ulike rentenivåer i økonomien. Vanligvis er renten som husholdninger
og bedrifter må betale på lån i banken høyere enn den renten man kan få på innskudd i banken
Differansen mellom bankens utlånsrente og bankenes innskuddsrente kalles rentemarginen,
og det er en viktig inntektskilde til bankene. Det er også gjerne gebyrer og andre kostnader
ved et lån, slik at det den effektive renten, som inkluderer gebyrer o.l. som viser den samlede
kostnaden ved lånet. I tillegg er det ulike renter på ulike typer lån, og på ulike typer innskudd.
Årsakene til dette skal vi ser mer på i kapittel x. Foreløpig vil vi for enkelhets skyld anta at
det bare er ett rentenivå i økonomien, it, som gjelder både for innskudd og lån. I så fall er det
klart at spørsmålet om investeringsprosjektet er lønnsomt, ikke er avhengig av om du må låne
penger i banken. I det første investeringsprosjektet over ville valget blitt akkurat det samme
dersom du hadde 1000 kr i lommeboken, og skulle velge mellom investeringsprosjektet eller å
sette dette beløpet i banken til 5 prosent rente.
Realrenten
Ovenfor har vi sett på investeringsbeslutninger der sammenligningen sto mellom pengebeløp i
ulike perioder. Men hva om sammenligningen gjelder produkter eller goder på ulike
tidspunkter. Skal du kjøpe sofa nå eller vente til neste år? Da må vi også ta hensyn til hva som
skjer med prisen på sofa, om den stiger eller synker. Hvis du f.eks. har plassert penger i
banken til 3 prosent rente, og prisen på sofaer stiger med 3 prosent, er du akkurat like langt,
fordi prisøkningen har fullstendig oppveiet gevinsten ved renteinntekten. For å sammenligne
prisen på produkter på ulike tidspunkter, må man derfor bruke realrenten, som vi definerer
som prisen på å kjøpe et gode i dag, sammenlignet med å kjøpe godet neste år.
La Pt være prisen på en enhet konsum i år t, og Pt+1 prisen i år t+1. Den relative veksten i
prisen, som vi kaller inflasjonen og bruker symbolet πt+1, (den greske bokstaven pi) blir da
=
(4.1)
I vedlegg 1 viser vi at realrenten er tilnærmet lik nominell rente minus inflasjonen. Vi bruker
rt som symbol på realrenten, og realrenten er dermed tilnærmet lik
(4.2)
≈
−
Hvis prisen er uendret, slik at πt = 0, er realrenten lik nominell rente. Hvis f.eks. nominell
rente er 5 prosent og inflasjonen er 2 prosent i året, er realrenten tilnærmet lik rt = 0,05 - 0,02
= 0,03 dvs. realrenten blir omtrent 3 prosent. I så fall koster det reelt sett omtrent 3 prosent
mer å kjøpe godet i år enn dersom man venter til neste år. Noe av gevinsten i renteinntekt ved
å utsette kjøpet til neste år blir «spist opp» av prisstigningen.
4
Også når man ser på bedriftenes realinvesteringer vil det vanligvis være mer hensiktsmessig å
bruke realrenten enn nominell rente i beregninger av lønnsomhet. Da må man se på fremtidige
inntekter og utgifter i faste priser, dvs. korrigert for prisstigning, og bruke en
diskonteringsfaktor basert på realrenten istedenfor nominell rente.
Investeringene
Bruttoinvesteringene består av tre hoveddeler, som er bedriftenes investeringer,
boliginvesteringer, og endring i lagerhold. Vi vil se på disse delene i den rekkefølgen, og
dermed starte med bedriftenes investeringer.
De fleste bedrifter står overfor en rekke mulige investeringsprosjekter. Skal bedriften kjøpe en
ny maskin, bygge en nytt lager, eller kanskje kjøpe en helt ny fabrikk? Som nevnt ovenfor vil
bedriften bare gjennomføre de investeringsprosjekter som er lønnsomme. Lønnsomheten
avhenger av en rekke faktorer. Her er noen av de viktigste (i et vedlegg til kapitlet gis en
grundigere fremstilling.)
•
•
•
•
•
Teknologisk utvikling. Det kan være lønnsomt å kjøpe nye maskiner, utstyr eller
metoder som kan føre til nye eller bedre produkter, eller lavere produksjonskostnader.
Forventet salg. Dersom bedriftene regner med å selge mer enn før, kan det bli
nødvendig å investere i mer realkapital for å kunne øke produksjonskapasiteten.
Rentenivået. Investeringer innebærer gjerne utgifter på kort sikt, og inntekter i årene
fremover. Dermed blir det mindre lønnsomt å investere jo høyere renten er. Dersom
bedriften må låne for å finansiere investeringene, må den betale høye renter. Dersom
bedriften kan bruke av sine egne finansielle midler, kunne den alternativt fått høye
renteinntekter ved å la være å bruke midlene til å investere.
Finansieringsmuligheter. I mange tilfeller kan det være vanskelig for bedriften å få
tilstrekkelig lån til å kunne finansiere de ønskede investeringene. Det skyldes at
bedriftsinvesteringer vanligvis er nokså risikable, dvs. at det er en betydelig risiko for
at inntektene blir mindre enn forventet og at investeringen blir ulønnsom. Derfor vil
investeringene bli større jo lettere det er å finansiere dem. Dette avhenger av tilgangen
på kapital i kapitalmarkedene, som vi vil komme tilbake til i kapittel x. Det avhenger
imidlertid også av bedriftens salgsinntekter. Jo større salgsinntekter bedriften har,
desto mindre må bedriften låne, og desto lettere er det å få lånt det som trengs. Derfor
vil økte salgsinntekter også kunne føre til økte investeringer.
Andre faktorer som skatt, konkurransesituasjon, osv. kan også påvirke lønnsomheten i
investeringene,
For bruk senere i boka vil vi oppsummere disse faktorene i en investeringsfunksjon, der
investeringene antas å være en funksjon av BNP, med symbol Y, som fanger opp både
nåværende salgsinntekter og fremtidig salg for bedriftene, realrenten r, og et felles ledd zI som
fanger opp andre faktorer som teknologiske utvikling, finansieringsmuligheter, skattemessige
forhold, konkurransesituasjonen mv. Vi vil også bruke zI til å fange opp forventninger og
5
optimisme om fremtiden som bidrar til økte investeringer. Forventninger om fremtiden er
viktige, fordi det er utviklingen fremover som avgjør om bedriftene vil få tilstrekkelige økte
inntekter til at investeringen blir lønnsom.
I = I (Y, r , z I )
(4.3)
+
−
+
Investeringene er større, desto høyere BNP, Y, er, og desto lavere realrenten r er. Vi måler
andre faktorer slik at økt zI gir økte investeringer. Investeringsfunksjonen er et eksempel på en
atferdsfunksjon, fordi den viser hvordan atferden til de som foretar investeringene avhenger
av andre variable.
Som vist i figur 4.1, er veksten i investeringene gjerne høy i år der BNP-veksten er høy, som i
perioden 2004-07, mens lav BNP-vekst gjerne går sammen med lav eller negativ vekst i
investeringene, som i 2009. Dette er i tråd med argumentene over, om at økt BNP fører til
økte investeringer, fordi bedriftene ønsker økt produksjonskapasitet og fordi økte
salgsinntekter gjør det lettere å finansiere investeringene. Som vi skal se i et senere kapittel
blir samvariasjonen forsterket ved at økte investeringer også fører til økt etterspørsel, som
bidrar til økt BNP. Investeringene varierer imidlertid betydelig mer enn andre deler av BNP.
Det skyldes at aktørene ønsker en jevn utvikling i privat og offentlig konsum, mens det er
mye lettere å kutte ned på nyinvesteringer i dårlige tider, og så ta igjen det forsømte i gode
tider.
Figur 4.1
Fastlands-BNP og private fastlands-investeringer, årlig prosentvis vekst i faste priser
20
Private investeringer, Fastlands-Norge
15
10
5
BNP Fastlands-Norge
0
-5
-10
-15
-20
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
BNP Fastlands -Norge
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
Private investeringer, Fastlands -Norge
Source:
6
I noen sammenhenger vil vi bruke en lineær funksjonsform, slik at investeringene er gitt ved
I = z I + b1Y − b2 r
(4.4)
0 < b1 < 1 , b2 > 0
Koeffisienten b1 fanger opp virkningen økt forventet salg, ved at BNP øker. Vi antar at
investeringene og BNP måles i samme målestokk, slik at hvis f.eks. b1 =0,2, betyr det at hvis
BNP øker med 10 millioner kroner, vil investeringene øke med 2 millioner kroner. b2 viser
virkningen av en endring i realrenten på investeringene. Hvis investeringene måles i millioner
kroner og realrenten i prosentpoeng, viser b2 reduksjonen i investeringene målt i millioner
kroner dersom realrenten øker med ett prosentpoeng. zI fanger opp fortsatt opp den samlede
virkningen av andre faktorer som kan påvirke investeringene.
Figur 4.2
Lineær tilnærming.
I
I3
I3’
Y1
Y2
Y3
Y
Figurtekst: Den «sanne» sammenhengen mellom Y og I antas å være ikke-lineær, vist ved den
krumme funksjonen I(.). Vi bruker en lineær funksjon i stedet. Vi ser de to funksjonsformene
gir omtrent samme verdi for I når Y er i intervallet fra Y1 til Y2, mens forskjellen er større
utenfor dette intervallet, som illustrert ved Y3, der den sanne investeringsfunksjonen gir I3,
mens den lineære investeringsfunksjonen gir I3’. Vi bruker en lineær funksjonsform fordi det
gir mulighet til å regne ut eksplisitte løsninger for modellen. Parameteren b1 viser helningen
på linjen, ved at den viser hvor mye I øker når Y øker med en enhet.
7
Figur 4.3
Positivt skifte i investeringsfunksjonen.
I
∆zI
I2
I1
Y1
Y
Figurtekst. Teknologisk utvikling eller bedre finansieringsmuligheter kan føre til et positivt
skifte i investeringsfunksjonen, som vi fanger opp ved at konstantleddet zI øker med ∆zI, fra
zI1 til zI2. Dermed blir investeringene høyere enn før skiftet, uansett størrelsen på Y.
8
Boliginvesteringer og boligpriser
En annen viktig type realkapital er boliger. Som vist i kapittel 2, inngår boligkonsum i BNP
dels ved at inntekter fra husleie direkte kommer med, og dels at man beregner en verdi av
boligeieres nytte ved å bo egen bolig, som tilsvarer det som det ville kostet å leie boligen.
Boligbyggingen skjer dels gjennom utbyggere som selger ferdige boliger, og dels ved at
boligeieren organiserer byggingen selv. Boliginvesteringene utgjør en mindre del av de
private investeringene, gjerne 20-30 prosent, men de kan variere mye, og er derfor en viktig
faktor bak konjunktursvingningene.
Boliginvesteringene kan forklares på tilsvarende måte som for bedriftenes investeringer.
Gevinsten ved investeringen er knyttet til fordelen ved å bo i boligen, bl.a. spart husleie, evt.
inntektene ved å leie ut boligen, Disse faktorene, som betalingsviljen for å bo i en bolig, enten
ved å leie eller egen bolig, vil i stor grad følge utviklingen i disponibel inntekt. Jo større
inntekt man har, desto mer kan man bruke på å bo. Kostnaden ved boliginvesteringen
avhenger av prisen på å kjøpe ny bolig, samt rentenivået på et boliglån - høy rente gjør det
dyrt å låne, og det gir lavere boligetterspørsel. Finansieringsmuligheter, dvs. hvor lett det er å
få lån til bolig, og skattemessig behandling av bolig, vil også ha betydning.
Forventninger om fremtiden er også svært viktige for boligetterspørselen. Boligeieren skal
betale renter og avdrag av boliglånet i mange år, og dermed har det stor betydning hva man
forventer om fremtidig inntektsvekst og forventet fremtidig rentenivå. Forventet utvikling i
boligprisene er vel så viktige – hvis boligen stiger i pris, vil det kunne være svært lønnsomt å
kjøpe ny bolig.
Boliginvesteringene kan være preget av kraftige selvforsterkende mekanismer. Erfaringene
fra Spania og Irland etter årtusenskiftet er illustrerende. Det var høy vekst i økonomien, og
sysselsettingen og reallønningene økte. Samtidig var rentenivået lavt, fordi begge landene er
med i eurosonen, og dermed følger det rentenivået som Den europeiske sentralbanken setter.
God inntektsvekst og lavt rentenivå førte til kraftig vekst i boligetterspørselen. Begge land
hadde også betydelig arbeidsinnvandring, som ytterligere forsterket boligetterspørselen. Men
siden den årlige boligbyggingen er liten sammenlignet med den eksisterende boligmassen, er
det samlede boligtilbudet, inklusiv eksisterende boligmasse, i stor grad gitt på kort sikt. Den
økte etterspørselen førte dermed til en kraftig vekst i boligprisene, som illustrert i figur 4.4.
9
Figur 4.4
Økt boligetterspørsel gir høyere boligpris
Boligpris
PB2
PB1
Boligetterspørsel
Boligtilbud
Boliger
På kort sikt er boligtilbudet er lite elastisk, siden boligbyggingen er liten sammenlignet med
eksisterende boligmasse. Økt boligetterspørsel gir dermed kraftig økning i boligprisen, og
mindre økning i økt boligtilbudet
Økningen i boligpriser førte til forventninger om at boligprisene ville fortsette å stige. Det
førte til et fall i forventet brukerpris på bolig, ved at boligkjøperne forventet å tjene penger på
ytterligere boligprisvekst. Dermed økte boligetterspørselen ytterligere. Den høye
etterspørselen etter boliger og de høye boligprisene førte etter hvert til en kraftig økning i
boligbyggingen. Mens 30 000 nye boliger i året regnes som et nokså høyt tall i Norge, ble det
bygget nesten 100 000 boliger i Irland i 2006, til tross for at Irland har lavere befolkning enn
Norge. I 2007 utgjorde sysselsettingen innen bygg- og anleggsbransjen over 13 prosent av
samlet sysselsetting, mens rundt 6-7 prosent er vanlig i andre land. Men veksten i
boligmarkedet gikk for langt. Det ble vanskeligere å selge de nye boligene, og i markedet
fryktet man at boligprisene var blitt for høye. Frykt for fallende boligpriser førte til et kraftig
fall i boligetterspørselen, og boligmarkedet stupte. Den internasjonale finanskrisen inntraff
omtrent samtidig, og det forsterket nedgangen i boligmarkedet og økonomien for øvrig. Figur
4.5 viser reelle boligpriser (dvs. justert for endring i konsumprisindeksen) i Spania, Norge,
Danmark og USA. Norge er et av de få land som har hatt sterk prisvekst i boligmarkedet over
lengre tid, uten at det har inntruffet et kraftig prisfall. (Derimot var det et kraftig prisfall i det
norske boligmarkedet rundt 1990, dvs. fram til starten av tidsperioden i figur 4.5.)
10
Figur 4.5
Kilde: Revidert nasjonalbudsjett 2014
En nedgang i boligmarkedet har to hovedvirkninger på økonomien. For det første fører lavere
boligpriser til en reduksjon i husholdningenes formue, som igjen kan føre til at privat konsum
faller. For det andre kan boligbyggingen bli kraftig redusert, noe som innebærer en sterk
nedgang i sysselsettingen i bygg- og anleggsbransjen. Den siste faktoren var en viktig årsak til
at nedgangen i økonomien var så mye sterkere i Irland og Spania enn de fleste andre land med
boligprisfall – i Irland og Spania var boligbyggingen som nevnt svært høy, og den falt også
tilsvarende mye, med negative virkninger for økonomien for øvrig.
11
Lagerhold og konjunkturer
Bedriftens lagerbeholdning regnes også som en del av bedriftens realkapital, slik at en endring
i lagerbeholdningen regnes som investering. Dette utgjør vanligvis bare en liten del av de
samlede investeringene, men siden lagerendringer varierer mye og er mindre enn null når
lagerbeholdningen reduseres, har de også betydning for konjunkturutviklingen. I statistikk fra
Statistisk sentralbyrå skiller man mellom to typer lagerbeholdning, ferdigvarer, som er
produkter som er klare for videre salg til kunder, og varer i arbeid, dvs. verdien av varer som
er under produksjon. I tillegg vil mange bedrifter ha lagerbeholdning av råvarer som olje og
materialer.
På kort sikt vil en reduksjon i etterspørselen normalt kunne føre til en økning i
lagerbeholdningen av ferdigvarer, hvis produksjonen ikke reduseres i takt med etterspørselen.
Men det er dyrt å ha varer på lager, fordi bedriften da allerede har pådratt seg utgiftene til
produksjonen, men uten å ha fått inntektene fra salget. Bedriften ønsker derfor å begrense
størrelsen på lagerbeholdningen. Etter noe tid vil derfor lavere etterspørsel og redusert
produksjon også føre til at lager av ferdigvarer reduseres.
Varer i arbeid kan i stor grad sees på som en del av produksjonsprosessen, som er viktig for
produkter der produksjonsprosessen tar en del tid, som skip og oljeplattformer. Derfor vil
perioder med høy etterspørsel og høy produksjon også vanligvis innebære høy beholdning av
varer i arbeid, mens redusert etterspørsel normalt også innebærer en reduksjon i beholdningen
av varer i arbeid.
Samlet vil det normalt være en tendens til at endringer i lagerbeholdningen av ferdige varer og
varer under arbeid forsterker endringer i etterspørselen, snarere enn å dempe dem. For råvarer
er bildet mer blandet. Etterspørselen etter råvarer følger i stor grad konjunkturene, og øker når
den økonomiske aktiviteten øker. Variasjonen i lagerbeholdningen vil dermed avhenge av i
hvilken grad produsentene greier å redusere tilbudet i nedgangskonjunkturer, for å unngå økte
lagre og fallende råvarepriser.
12
Konsum og sparing
Husholdningenes konsum er hoveddelen av BNP i de aller fleste land, og derfor av stor
betydning for samlet etterspørsel og produksjon i økonomien. Konsumet er også avgjørende
for vår velferd – det er jo konsumet, som mat, klær, bolig osv. vi lever av. Her skal vi se på
hvilke faktorer som bestemmer husholdningenes konsumbeslutning.
En sentral faktor bak husholdningenes valg av konsum er åpenbart den disponible inntekten,
dvs. inntekt etter at skatt er betalt. Jo høyere inntekten er, desto mer kan husholdningene
bruke til konsumformål. Den viktigste inntektstypen for husholdningene er lønnsinntekt, dvs.
betaling fra arbeidsgiver. I 2013 utgjorde lønnsinntektene snaut 60 prosent av
husholdningenes samlede inntekter. Pensjoner og andre overføringer fra det offentlige, som
sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd utgjorde 22 prosent, mens formuesinntekter (aksjeutbytte,
renteinntekter o.l) utgjorde 6 prosent, som var noe mindre enn husholdningenes samlede
formueutgifter, som tilsvarte 6,5 prosent av disponibel inntekt. Blandete inntekter, som
inkluderer husholdningenes næringsinntekter, dvs. arbeidsinntekter for selvstendig
næringsdrivende som bønder, advokater og tannleger, utgjorde 7 prosent av disponibel inntekt.
Men konsumet avhenger naturligvis ikke bare av den disponible inntekten. Personer med høy
formue i form av bankinnskudd, aksjer eller annet kan bruke av formuen til å betale for sitt
forbruk. Konsumet blir derfor gjerne høyere, desto høyere formuen er.
Det er også mulig å låne penger for å kjøpe konsumgoder som TV eller sydenreiser. Hvor
attraktivt det er å låne penger, avhenger av renten som man må betale på lånet. Jo høyere rente
man må betale på lånet, desto dyrere er det å låne. Høyere rente innebærer også at
konsumenten får høyere rente på sin sparing. Som vist ovenfor, er det realrenten som har
betydning for konsumbeslutningen – jo høyere realrenten er, jo dyrere er det å kjøpe
konsumgoder i dag, sammenlignet med å utsette kjøpet til neste år eller senere. Denne
effekten kalles substitusjonseffekten, og den taler for at høyere realrente fører til lavere
konsum, fordi konsumentene utsetter sitt forbruk.
Men renten har også en annen effekt på konsumet, som henger sammen med at konsumentene
kan ha formue eller gjeld. For konsumenter med høy formue, f.eks. i form av en fet bankkonto,
vil høy rente også innebære at konsumenten får høye renteinntekter, som kan brukes til økt
konsum. Denne effekten kalles inntektseffekten, og for konsumenter med formue, går
dermed inntektseffekten i motsatt retning av substitusjonseffekten. Den samlede virkningen
av en renteøkning på konsumet for konsumenter med formue blir dermed usikker, og
avhenger av om det er substitusjons- eller inntektseffekten som er sterkest.
For konsumenter med gjeld er det annerledes. Høyere rente innebærer at konsumenten må
betale mer i gjeldsrenter, slik at disponibel inntekt der gjeldsrenter trekkes fra, blir mindre.
Lavere disponibel inntekt taler for lavere konsum, slik at både substitusjons- og
inntektseffekten trekker i samme retning, dvs. at høyere rente gir lavere konsum.
For husholdningene samlet sett antar vi at substitusjonseffekten er sterkest, slik at høyere
realrente innebærer lavere konsum.
13
Økonomer antar gjerne at husholdningene i utgangspunktet ønsker et jevnt konsum over
livsløpet. Siden inntektene kan variere mye fra livsfase til livsfase, og for noen også fra år til
år, vil husholdningene i så fall spare i perioder med høy inntekt, og låne eller bruke av
oppsparte midler i perioder med lav inntekt. En husholdning med lav inntekt nå kan dermed
likevel ha et relativt høyt konsum hvis formuen er stor, eller hvis man forventer høy inntekt i
årene fremover, slik at forbruket nå kan lånefinansieres.
Konsumfunksjonen
Vi vil representere disse sammenhengene i en konsumfunksjon, der vi spesifiserer to av
variablene, den disponible inntekten, Y-T, og realrenten r, mens vi lar alle andre faktorer
representeres ved et felles symbol zC.
(4.4)
C = C (Y − T , r , z C )
+
−
+
Som drøftet over antar vi at konsumet blir større, jo høyere disponibel inntekt er, og jo lavere
realrenten er. Andre faktorer inkluderer aldersfordelingen i befolkningen – fordi eldre
personer gjerne sparer mer enn yngre personer – og inntektsfordelingen – fordi personer med
høy inntekt gjerne har en høyere sparerate enn personer med lav inntekt, slik at jevnere
inntektsfordeling vil kunne gi lavere sparing og dermed økt konsum. Akkurat som for
investeringene, har mulighetene til å få lån også betydning for konsumet. Hvis det blir det blir
vanskeligere å få lån, vil konsumet dempes.
Forventningene om fremtiden er også viktig for konsumet. Hvis husholdningene blir mer
optimistiske om sine økonomiske framtidsutsikter, f.eks. at de regner med god lønnsøkning
og liten risiko for å miste jobben, vil konsumet gjerne øke. Andre faktorer måles slik at
høyere zC gir økt konsum. Konsumfunksjonen er en atferdsfunksjon, som viser hvordan
konsumentenes atferd avhenger av andre variabler.
Hva er husholdningenes disponible inntekt?
I likhet med de aller fleste andre lærebøker bruker vi Y – T, dvs. BNP minus nettoskatter,
som mål på husholdningenes disponible inntekt, selv om det er en sterk forenkling
sammenlignet med nasjonalregnskapsdefinisjonene. Som nevnt i kapittel 2, går en betydelig
del av inntektene fra BNP til bedriftene i form av driftsresultat. I nasjonalregnskapet blir
disse inntektene ikke inkludert i husholdningenes disponible inntekt, bortsett fra i den grad
de utbetales til husholdningene i form av utbytte eller renteinntekter. Når vi her bruker Y-T,
dvs. BNP minus nettoskatter, som disponibel inntekt for husholdningene, inkluderer dette
dermed også betydelige inntekter som forblir i bedriftene. Et argument for å inkludere disse
inntektene i det mål på husholdningenes disponible inntekt som inngår i konsumfunksjonen,
er at husholdningen jo i stor grad eier bedriftene, og overskudd for bedriftene dermed gjør
husholdningene rikere som eiere. Men samtidig er det grunn til å tro at konsumtilbøyligheten
av driftsresultat til bedriftene er mye lavere enn konsumtilbøyligheten av inntekter som
utbetales til husholdningene, som lønnsinntekt og utbytte. Hvis inntektsfordelingen endres i
favør av lønnstakerne, ved at økte lønnsinntekter gir en økning i lønnsandelen, vil dette
vanligvis føre til økt etterspørsel. I vår formulering vil dette derimot ikke bli fanget opp. Vi
14
vil istedenfor bruke parameteren zC til å fange opp virkningen av endringer i
inntektsfordelingen, uten å spesifisere ulik konsumtilbøylighet av ulike typer inntekter.
Også her vil vi i noen sammenhenger bruke en lineær funksjonsform, på formen
C = z C + c1 (Y − T ) − c2 r ,
(4.5)
der 0 < c1 < 1 og c2 > 0.
c1 kalles den marginale konsumtilbøyligheten, og den viser økningen i konsumet dersom
disponibel inntekt øker med en enhet (en marginal, dvs. liten økning). Hvis c1 = 0,5, betyr det
at en økning i disponibel inntekt på 10 millioner fører til at konsumet øker med 5 millioner. c1
forutsettes å være mindre enn 1, noe som innebærer at ved en økning i inntekten, øker
forbruket mindre, slik at konsumentene også sparer en viss del, en 1-c1-del, av
inntektsøkningen. c2 er reduksjonen i konsumet ved en økning i realrenten på ett prosentpoeng
(antar renten måles i prosentpoeng). Den første parameteren, konstantleddet zC, fanger opp
virkningen av andre faktorer som kan påvirke konsumet. zC øker slik at konsumet blir høyere
hvis f.eks. husholdningene blir mer optimistiske om sine fremtidige inntekter, og dermed ikke
ønsker å spare så mye nå, eller hvis økte boligpriser innebærer at formuen deres øker.
Som vist i figur 4.6, er det betydelig samvariasjon mellom veksten i BNP og veksten privat
konsum, i tråd med våre antakelser om at økt BNP fører til økt privat konsum fordi
husholdningenes disponible inntekt øker.
Figur 4.6
Fastlands-BNP og privat konsum, årlig prosentvis vekst i faste priser
7
6
5
4
Privat konsum
3
2
1
BNP Fastlands-Norge
0
-1
-2
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
BNP Fastlands -Norge
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
Privat konsum
Source:
15
Størrelsen på den marginale konsumtilbøyligheten c1 er viktig for hvordan konsumet varierer
over konjunkturene. Hvis c1 er «stor», f.eks. 0,6 eller større, vil en økning i inntekten føre til
en relativt sterk økning i privat konsum, mens en liten verdi på c1 fører til mer stabilt konsum.
Teoretiske betraktninger om at husholdningene ønsker en jevn konsumbane i over livsløpet,
taler for at c1 vil være nokså liten. Hvis husholdningene ønsker jevnt konsum fra år til år, vil
de jo spare mye i år med høy inntekt, og låne i år med lav inntekt, slik at inntektsvariasjonen
får liten betydning på konsumet, dvs at c1 blir liten. Derimot ville man anta at konsumet i
større grad avhenger av størrelsen på formuen og av forventet fremtidig disponibel inntekt.
Empiriske studier for husholdningers konsum og disponible inntekt finner imidlertid en sterk
sammenheng mellom disponibel inntekt og konsum, som taler for at c1 er et nokså høyt tall,
nærmere 1. Misforholdet mellom den sterke empiriske sammenhengen mellom disponibel
inntekt og konsumet i samme år, og de teoretiske betraktningene om at husholdningene
ønsker et jevnt konsum fra år til år er blitt gjenstand for mye økonomisk forskning, og
litteraturen peker på tre hovedhypoteser.
Mange husholdninger er myopiske eller nærsynte (fra det greske ordet myopia, som
fritt oversatt betyr å myse), og er mest opptatt av dagens behov. Har de penger, bruker
de dem. Hvis de ikke har penger, må forbruket justeres tilsvarende.
Husholdningene er lånebeskranket, dvs. at de ville ønsket å låne for å kunne øke sitt
konsum, men de får ikke lånt. Dette kan gjelde husholdninger som midlertidig har
større utgiftsbehov eller lavere inntekter enn de regner med i fremtiden, slik at høyere
konsum nå ville gi en jevnere tilpasning over tid. Hvis en slik husholdning får økte
inntekter, er det naturlig at det meste eller alt blir brukt til økt konsum
Økt disponibel inntekt nå innebærer at man også tror at fremtidig inntekt blir høyere
enn det man trodde før. Hvis du nettopp har fått en fast jobb med god lønn, får du
høyere inntekt nå, i tillegg til å regne med høy inntekt i fremtiden. I data vil individer
med høy disponibel inntekt også ha høyt konsum i det samme året, og dermed fremstå
som en sterk sammenheng mellom disponibel inntekt og konsum i samme år (høy c1),
selv om det høye konsumet i vel så stor grad skyldes høy forventet fremtidig inntekt.
Sparing
Sparingen er speilbildet av husholdningenes konsumbeslutning, fordi sparingen er definert
som disponibel inntekt minus konsumet. Når konsumet er mindre enn inntekten, kan
husholdningen spare i finansielle aktiva som bankinnskudd eller aksjer, nedbetale gjeld, eller
skaffe seg realaktiva som bolig eller fritidseiendom. Dette fremkommer fra
budsjettbetingelsen for husholdningene, som kan skrives som
(4.5)
Sparing = Disponibel inntekt – konsum
= netto anskaffelse av finansielle eiendeler
– netto låneopptak + nettoinvesteringer i realkapital.
16
Summen av de to første leddene på høyresiden, netto anskaffelse av finansielle eiendeler
minus netto låneopptak, kalles husholdningenes nettofinansinvesteringer. Spareraten er
definert som sparingen delt på den disponible inntekten. Figur 4.7 viser utviklingen i
husholdningenes sparerate og nettofinansinvesteringer fra 1993 til 2017, der de siste årene er
anslag. Spareraten er beregnet med og uten at aksjeutbytte er inkludert i den disponible
inntekten, fordi aksjeutbytte er betydelig størrelse som kan variere mye fra år til år. Vi ser at
spareraten utenom aksjeutbytte var lav i 2004-2006, dvs. at konsumet var høyt i forhold til
inntekten, men at sparingen steg kraftig under og etter finanskrisen i 2008-09.
Nettofinansinvesteringene er interessante, fordi det er de som gir uttrykk for den samlede
etterspørselen fra husholdningene til konsum og investeringer. Etterspørselen fra
husholdningene er dermed særlig høy når nettofinansinvesteringene er lave, som i perioden
2005-07.
Figur 4.7
Spareraten (husholdningenes sparing som andel av disponibel inntekt)
Kilde: Gudmundson og Reiakvam (2013)
Hvis en privatperson sparer, innebærer det vanligvis at hans eller hennes formue øker. En
kompliserende faktor er likevel at formuen også avhenger av prisen (verdien) på
formuesobjektene. Hvis boligprisene stiger mye, vil boligeiere vanligvis få økt formue, selv
om sparingen slik vi har definert den over, som disponibel inntekt minus konsum, er mindre
enn null. Men så lenge formuesøkningen ikke blir realisert, dvs. at boligen blir solgt til en
høyere verdi, blir den vanligvis ikke inkludert i tall for sparingen. Det skyldes bl.a. at det er
17
kan være vanskelig å beregne endring i verdi av formuesobjekter som ikke blir solgt, slik at
tall for disponibel inntekt i nasjonalregnskapet ikke inkluderer urealisert gevinst eller tap på
formuesobjekter.
Figur 4.8a-c nedenfor viser sparingen til ulike befolkningsgrupper, både sparing i kroner og
spareraten, som er definert som sparing delt på disponibel inntekt. Vi ser en klar tendens til at
spareraten øker med alderen, bortsett fra aldersgruppen 35-44 som har klart lavere sparerate
enn den yngre aldersgruppen. Barnefamilier har lavere sparerate enn andre husholdninger, og
husholdninger med lav inntekt har lavere sparerate enn høyinntektsgrupper. Gjennomsnittlig
sparerate for norske husholdninger er rundt 10 prosent.
Figur 4.8a-c.
Sparing etter alder, familietype og inntekt, per person 2005-08
Figurene er hentet fra Halvorsen (2011), og er basert på data fra selvangivelser. Sparing er her
beregnet som økning i formuen, men inkluderer ikke en eventuell beregnet økning i
boligverdien.
18
https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/oa_201103/halvorsen.pdf
http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/oa_201002/boe.pdf
http://ssb.no/inntekt-og-forbruk/statistikker/iffor/aar/2013-12-18#content
SSB: Hushalda sine inntekter og formue, 2012
http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/statistikker/ifformue
Figur 4.9 viser husholdningenes balanse, dvs. hvilke fordringer og gjeld de har. Vi ser at en
gjennomsnittlig husholdning har en brutto formue på om lag 3 millioner, og en gjeld på 1
million. Egenkapitalen er husholdningenes netto formue, dvs. summen av alle fordringer
minus gjelden, er på om lag 2 millioner i gjennomsnitt. Boligformuen er i gjennomsnitt
omtrent dobbelt så stor som husholdningenes gjeld.
Figur 4.9
Husholdningenes balanse basert på ligningsverdier
Kilde: Pengepolitisk rapport 2/14.
Er det forskjell på sparing for privat personer og sparing for et land? Definisjonen av sparing
er den samme, i begge tilfeller er sparing lik disponibel inntekt minus konsumet. I praksis er
det likevel noen viktige forskjeller. Som nevnt i kapittel 2 regnes kjøp av varige konsumgoder
av praktiske årsaker som bil og båt som konsum i nasjonalregnskapet, selv om det for den
19
enkelte privatperson naturligvis ville bli feil å betrakte f.eks. kjøp av en ny bil som forbruk på
tilsvarende måte som om det samme beløpet var blitt brukt på en meget dyr feriereise.
Et viktigere poeng er at svært mye av sparingen for den enkelte innebærer økte fordringer
eller redusert gjeld i forhold til andre personer eller foretak i samme land, uten at dette
nødvendigvis innebærer sparing for landet som helhet. Som vist i kapittel 2, blir det bare
sparing for landet i den grad det fører til enten økt realkapital eller økte netto fordringer på
utlandet. Hvis Per Hansen bruker 10 000 kr ekstra på en feriereise i Thailand med et
utenlandsk reiseselskap, blir virkningen for Hansen og for Norge den samme: Hansens
sparing reduseres med 10 000 kr, og Norges import øker med 10 000 kr, slik at Norges
nettofinansinvestering, og dermed samlet sparing, reduseres med 10 000. Hvis Hansen
derimot bruker 10 000 kr ekstra i Norge, ville dette gi økte inntekter til andre i Norge. Dette
vil kunne påvirke deres sparing, slik at den samlede virkningen for Norge blir en helt annen
enn den reduksjon i sparingen på 10 000 kr som Hansen gjør. For å finne virkningen på
landets sparing trenger vi en antakelse eller teori om hva andre gjør når de får økte inntekter.
Vi kommer tilbake til dette i neste kapittel.
Offentlig bruk av varer og tjenester
Offentlig sektor er også en viktig del av økonomien. Det offentlige står for styring og
administrasjon av landet, bl.a. gjennom departementer, direktorater og kommunale
myndigheter. Det utfører viktige fellesoppgaver som forsvar, politi, brannvesen og forskning,
og viktige velferdstjenester innen helse og utdanning.
Offentlig sektor består av tre deler:
•
•
•
Statsforvaltningen omfatter blant annet sykehus, departementer, direktorater og tilsyn,
utenrikstjenesten, rettsvesenet, og universiteter og høyskoler.
Kommuneforvaltningen omfatter blant annet fylkeskommunal og kommunal
administrasjon, grunnskolen, barnehager, sykehjem, vannforsyning og kloakk- og
renovasjonsvirksomhet.
Offentlige foretak omfatter blant annet statlig forretningsdrift (som Statens kartverk),
kommunale busselskaper og låneinstitusjoner som Statens lånekasse for utdanning.
Statsforvaltningen og kommuneforvaltningen utgjør til sammen den offentlige forvaltningen.
Figur 4.8 viser inntekter og utgifter i offentlig forvaltning i 2013, som andel av BNP. Statlig
og kommunalt konsum er omtrent like store, og utgjør til sammen 23 prosent av BNP.
Omtrent 2/3 av offentlig konsum er lønninger til ansatte i det offentlige, og det resterende er
kjøp av varer og tjenester fra privat sektor. Offentlig sysselsetting er særlig innen helse og
sosialtjenester som utgjør i underkant av 2/3 av totalen, og undervisning, som er om lag ¼ av
total offentlig sysselsetting.
20
Offentlige bruttoinvesteringer er en liten del av de offentlige utgifter, og utgjør under 4
prosent av BNP. Den offentlige bruken av varer og tjenester, som er offentlig konsum pluss
investering, med symbolet G, utgjorde derfor 26 prosent av BNP.
Offentlig konsum varierer vanligvis lite over konjunkturene. Behovet for helse- og
sosialtjenester, administrasjon, undervisning mv. blir ikke påvirket av konjunkturutviklingen
slik som privat konsum og investeringer gjør. Offentlige investeringer kan variere mer, men
her er politiske prosesser viktig, og sammenhengen med konjunkturutviklingen er mindre klar.
Som vist i figur 4.10, finner vi ikke samme tendens til at offentlig bruk av varer og tjenester
øker når BNP-veksten er høy, slik vi gjorde for privat konsum og investeringer. Vi vil ikke
sette opp en atferdsfunksjon for offentlig bruk av varer og tjenester, slik vi har gjort for privat
konsum og private investeringer. I de neste kapitlene vil vi istedenfor se på virkningene på
økonomien av endringer i offentlig bruk av varer og tjenester.
Figur 4.10
Fastlands-BNP og offentlig bruk av varer og tjenester, årlig prosentvis vekst i faste priser
6
5
BNP Fastlands-Norge
Offentlig bruk av varer og tjenester
4
3
2
1
0
-1
-2
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
Offentlig bruk av varer og tjenester
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
BNP Fastlands-Norge
Source:
Overføringer, dvs. pensjoner, trygder, næringsstøtte mv, er den andre store delen av offentlige
utgifter. I 2013 utgjorde overføringene nesten like mye som offentlig konsum, og tilsvarte
snaut 20 prosent av BNP.
De viktigste skattekildene for det offentlige er inntektsskatt, trygde- og pensjonspremier (først
og fremst arbeidsgiveravgift) og produksjonsskatter (først og fremst merverdiavgift). For
Norge er også petroleumsinntektene en viktig inntektskilde.
Offentlige inntekter og overføringer er sterkt avhengige av BNP. Økt BNP innebærer økte
skatteinntekter ved at husholdningenes og bedriftenes inntekter øker (økt inntektsskatt), økte
lønnsbetalinger (økt arbeidsgiveravgift) og økt privat konsum (økt merverdiavgift). En
oppgangskonjunktur der BNP vokser raskere enn trend-BNP innebærer som nevnt i kapittel 2
21
også normalt at sysselsettingen øker og arbeidsledigheten reduseres, slik at offentlige utgifter
til arbeidsledighetstrygd reduseres.
Siden G er relativt stabil over konjunkturene, vil den offentlige budsjettbalansen B = T- G
normalt være prosyklisk, dvs. at både nettoskattene T og budsjettbalanse B øker i
høykonjunkturer når BNP øker.
Figur 4.11
70
60
50
Prosent
40
30
Offentlig forvaltnings utgifter og inntekter
i prosent av BNP. 2013
Andre inntekter
Produksjonsskatter;
Overføringer med
mer
Trygde- og
pensjonspremier
Bruttoinvestering,
offentlig
20
Skatt på inntekt
og formue
Kommunalt konsum
Petroleumsinntekter
Statlig konsum
Inntekter
Utgifter
10
0
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Hvor stor andel utgjør det offentlige av den totale økonomien i Norge? Det kommer an på
hvordan vi måler. Hvis vi ser på offentlige inntekter, så utgjorde de i underkant av 60 prosent
av BNP i 2013. Offentlige utgifter utgjorde om lag 45 prosent av BNP, slik at det offentlige
hadde et stort budsjettoverskudd. Drøyt 40 prosent av offentlig utgifter er overføringer til
private, slik at offentlig bruk av varer og tjenester, dvs. summen av offentlig konsum og
investeringer som nevnt er om lag 25 prosent av BNP. Mesteparten av dette er produksjon
som gjennomføres i offentlig sektor, men det er også en andel som er kjøp av varer og
tjenester fra private bedrifter. Offentlig sysselsetting utgjør 29 prosent av samlet sysselsetting,
målt i årsverk.
22
Ulike teorier for konjunktursvingninger
Vi har nå sett på tilbuds- og etterspørselssiden i økonomien hver for seg. Vi har sett at
bedriftenes tilbud først og fremst avhenger av teknologien og tilgangen på
produksjonsfaktorene arbeidskraft og realkapital. Bedriftene setter produktprisene med sikte
på størst mulig overskudd, og de selger de produkter kundene ønsker å kjøpe. Den samlede
etterspørselen i økonomien er summen av privat konsumetterspørsel C, privat
investeringsetterspørsel I, og offentlig bruk av varer og tjenester G.
Slik nasjonalregnskapet blir definert og beregnet, må samlet tilbud være lik samlet
etterspørsel. Men hva er det som bestemmer? Er det tilbudet som tilpasser seg etterspørselen,
eller er det motsatt? Og hvis det skjer endringer i tilbudssiden, fører det til at BNP endres?
Eller er det svingningene i etterspørselen som driver svingningene i BNP, dvs. som driver
konjunktursvingningene? Dette har i lang tid vært sentrale forskningstema i økonomifaget.
En viktig teoriretning er den såkalte realkonjunkturteorien, (real business cycle theory),
som ble initiert av den norske økonomen Finn Kydland og den amerikanske økonomen
Edward Prescott. I følge realkonjunkturteorien blir konjunktursvingningene først og fremst
drevet fra tilbudssiden, ved teknologisjokk, dvs. endringer i produktivitetsnivået i økonomien.
Hvis teknologiske forbedringer fører til økt produktivitet, slik at grenseproduktiviteten til
arbeidskraft og realkapital øker, vil det være lønnsomt for bedriftene å øke bruke av både
arbeidskraft og realkapital. Dermed blir produksjonsveksten knyttet til økt produktivitet
forsterket gjennom økt bruk at produksjonsfaktorer.
I følge realkonjunkturteorien er konjunktursvingninger i all hovedsak knyttet til effektiv
markedstilpasning fra bedrifter og arbeidstakere, bl.a. ved at sysselsettingen øker når
grenseproduktiviteten er høy, slik at den økte arbeidsinnsatsen gir god avkastning i form av
økt produksjon. Dette innebærer samtidig at det er ingen grunn til å bruke penge- og
finanspolitikk for å stabilisere konjunktursvingningene, fordi disse svingningene jo i all
hovedsak er effektive og dermed ønskelige.
En annen sentral teoriretning er den keynesianske, etter den engelske økonomen John
Maynard Keynes. Keynesiansk teori legger vekt på svingninger i samlet etterspørsel, gjerne
kalt etterspørselssjokk, som hovedforklaring på konjunktursvingningene. Hvis
husholdningene og bedriftene er mer optimistiske om fremtiden, vil konsum og investeringer
øke, og som vi skal studere i neste kapittel vil dette føre til at også BNP øker. Keynes omtalte
slike forventningsdrevne endringer i etterspørselen, knyttet til optimisme og trygghet på den
økonomiske situasjonen, som animal spirits.
De siste 10-15 årene har det skjedd en viss konvergens innen makroøkonomi, der de fleste
forskere nå bruker såkalte nykeynesianske modeller, som bygger på både realkonjunkturteori
og keynesiansk teori. Det metodologiske rammeverket er i stor grad hentet fra
realkonjunkturteori, mens andre viktige egenskaper som trege priser, betydningen av
etterspørselssjokk og behov for stabiliseringspolitikk er mer keynesiansk. Det er bred enighet
om at mange typer sjokk, som ulike typer teknologi- og etterspørselssjokk, kan forårsake
23
konjunktursvingninger, selv om det fortsatt er betydelig uenighet om hvilke typer sjokk som
er viktigst.
Denne boka bruker en keynesiansk tilnærming, i likhet med de aller fleste andre
introduksjonsbøker i makroøkonomi. Vi fokuserer dermed på ulike typer etterspørselssjokk
som forklaring på konjunktursvingningene. Dette skyldes ikke at vi tror at teknologi eller
andre tilbudssjokk ikke har betydning for utviklingen i økonomien. Tvert om er det som nevnt
i kapittel 1 grunn til å regne med at perioder med rask vekst i økonomien i noen tilfeller først
og fremst skyldes tilbudssidefaktorer som økt produktivitet. Derimot er det grunn til å tro at
produktivitetsdreven vekst ofte har omtrent samme virkning på BNP som på potensielt BNP,
slik at differansen, dvs. produksjonsgapet, ikke blir nevneverdig påvirket. Dermed er det
heller ingen grunn til å bruke penge- eller finanspolitikk for å stabilisere økonomien i dette
tilfelle.
For ulike typer etterspørselssjokk er situasjonen helt annerledes. Redusert etterspørsel fører til
mindre vekst i BNP, uten at potensielt BNP reduseres, slik at produksjonsgapet reduseres og
arbeidsledigheten øker. En slik nedgang i økonomien vil det være ønskelig å motvirke
gjennom makroøkonomisk politikk. Den keynesianske tilnærmingen betyr dermed at vi
bruker modeller som er egnet til å studere de konjunktursvingninger som kan innebære
samfunnsøkonomisk tap i form av ubrukt arbeidskraft og tapt produksjon, og som derfor bør
motvirkes med makroøkonomisk politikk. Merk også at etterspørselssjokk kan ha mange ulike
årsaker. F.eks. kan teknologisk forbedring gjøre det lønnsomt for bedriftene å bygge nye
fabrikker eller bruke nye maskiner, og den økningen i investeringene vil virke som et positivt
etterspørselssjokk for resten av økonomien. Nye og lønnsomme oljefunn vil ha samme effekt,
mens et kraftig fall i oljeprisen derimot vil gjøre oljeinvesteringer mindre lønnsomme, og
dermed ha en negativ etterspørselseffekt på økonomien.
Keynesiansk teori bygger altså på at produksjonen blir bestemt fra etterspørselssiden. I noen
markeder, særlig for råvarer og ressursbaserte produkter, kan dette være en dårlig beskrivelse,
fordi det er mer rimelig å anta etterspørselen tilpasser seg til tilbudet. F.eks. blir den samlede
strømproduksjon over tid i norsk vannkraft bestemt av nedbørsmengden, og kraftprisen
tilpasser seg slik at etterspørselen blir lik den vannkraft som kan produseres. Men i de aller
fleste markeder er det, som argumentert i kapittel 3, mye mer rimelig å anta at bedriftene
setter prisene, og deretter selger de produkter som etterspørres. Dermed er det samlet
produksjon som tilpasser seg til den samlede etterspørselen. Riktig nok kan bedriftene på kort
sikt produsere varer til lager dersom etterspørselen er for liten, men dette er vanligvis lite
lønnsomt for bedriftene, fordi produksjonen innebærer kostnader til produktinnsats og
lønninger, og usolgte produkter gir ingen inntekter. Bedriftene vil derfor redusere
produksjonen, slik at den blir lik etterspørselen.
Keynesiansk teori innebærer at det i utgangspunktet ikke er noe som sikrer at samlet
produksjon blir lik potensielt BNP Yn. Hvis samlet etterspørsel er høy, blir produksjonen
større enn det potensielle nivået, mens lav etterspørsel gir lav produksjon. Et naturlig
spørsmål da kan være hvorfor det gjennomsnittlige prisnivået i økonomien ikke tilpasser seg
slik at samlet etterspørsel blir lik potensielt BNP? Hvis etterspørselsnivået er lavt slik at det er
24
mye ledig produksjonskapasitet og høy arbeidsledighet, hvorfor fører ikke dette til at prisene
faller og dermed en økning i etterspørselen slik at produksjonen kan øke?
En forklaring er som nevnt over at prisene i de fleste markeder er trege, slik at de i liten grad
endres dersom det skjer endringer i etterspørselen.
En trolig viktigere årsak er at endring i det gjennomsnittlige prisnivået har en helt annen
effekt enn en prisendring i ett marked isolert. Hvis det er for mange epler, og prisen på epler
faller, vil alle kunne kjøpe flere epler, fordi det bare er epleprodusentene som har tapt på
prisnedgangen. Hvis derimot lav etterspørsel og ledig produksjonskapasitet fører til at alle
priser i økonomien faller, vil prisreduksjonen også føre til at alle inntekter reduseres. BNP er
jo både et produksjonsmål og inntektsmål, så når prisene faller vil både produksjon og inntekt
falle like mye, målt i kroner. Hvis alle priser faller, blir det dermed ikke økt kjøpekraft i
økonomien samlet sett.
Derimot vil en reduksjon i prisene kunne påvirke samlet etterspørsel ved at realrenten endres.
Hvis husholdninger og bedrifter tror at prisfallet er midlertidig, og at prisene deretter vil stige
igjen, vil dette kunne føre til økt etterspørsel fordi man vil kjøpe mens produktene er billige.
(Den fremtidige prisstigningen innebærer jo at fremtidig realrente er lav.) Men det er
vanligvis mer sannsynlig at husholdningene og bedriftene heller tror at prisfallet kan vedvare i
noe tid, noe som gjerne kalles deflasjon. Deflasjon, dvs. fallende priser, innebærer isolert sett
at realrenten øker. Da kan resultatet bli at etterspørselen faller enda mer, fordi aktørene vil
utsette varekjøp til det blir billigere.
I et land med inflasjonsmål kan sentralbanken påvirke realrenten gjennom valg av
styringsrenten. Hvis lav etterspørsel fører til at produksjonen er lavere enn potensielt nivå, vil
arbeidsledigheten være høyere enn sitt likevektsnivå. Høy arbeidsledighet vil vanligvis føre til
lavere lønns- og prisvekst. I en slik situasjon vil sentralbanken kunne redusere styringsrenten
slik at realrenten faller, noe som vil bidra til at både produksjonen og prisveksten stiger. Men
det tar vanligvis 1-3 år før en renteendring får full virkning på samlet etterspørsel i økonomien,
slik at det uansett vil ta tid før renten kan bidra til en likevekt med normal kapasitetsutnyttelse.
I kapittel x skal vi se mer på sentralbankens pengepolitikk.
Litteratur
Bernardsen, T. og K. Gerdrup. Den nøytrale realrenten, Norges Bank http://www.norgesbank.no/Upload/import/publikasjoner/penger_og_kreditt/2006-04/realrenten.pdf
Nils Gottfries, Macroeconomics, Palgrave MacMillan, 2013.
Gudmundson, J. og L. Reiakvam. (2013). Husholdningenes sparing etter finanskrisen. Aktuell
kommentar 1/2013. Norges Bank http://www.norgesbank.no/pages/94293/Aktuell_kommentar_2013_1.pdf
25
Hva har du lært?
Den nominelle renten er den avtalte renten man får på innskudd i banken, eller må gi til
banken som betaling for å låne penger. Diskonteringsfaktoren er prisen på penger om et år,
målt i dagens penger. Vi bruker diskonteringsfaktoren når vi skal sammenligne pengebeløp på
ulike tidspunkt med en felles målestokk.
Nåverdien til et investeringsprosjekt er verdien av investeringsprosjektet målt i dagens
pengeverdi. For å beregne nåverdien må fremtidige inntekter og utgifter multipliseres med
diskonteringsfaktoren.
Realrenten er prisen på å kjøpe et gode i dag, sammenlignet med å kjøpe godet neste år.
Realrenten er tilnærmet lik nominell rente minus inflasjonen, dvs. r ≈ i-π, der r er realrenten,
i er nominell rente og π er inflasjonsraten.
Bruttoinvesteringene består av tre hoveddeler, som er bedriftenes investeringer,
boliginvestering, og endring i lagerhold. Investeringsfunksjonen I = I (Y, r , z I ) viser at
+
−
+
bruttoinvesteringene er høyere, jo
•
•
•
høyere BNP, Y, er, fordi høyt BNP kan føre til at bedriften ønsker å øke sin
produksjonskapasitet, og fordi det gir høye salgsinntekter som gjør det lettere å
finansiere en investering
lavere realrenten, r, er, fordi lavere realrente gjør det mer lønnsomt å investere, og
høyere det felles ledd zI er. zI fanger opp andre faktorer som teknologiske utvikling,
finansieringsmuligheter, skattemessige forhold, konkurransesituasjonen, samt
forventninger om fremtiden.
Konsumfunksjonen C = C (Y − T , r , z C ) viser at privat konsum er større, jo
+
•
•
•
−
+
høyere disponibel inntekt er, fordi økt inntekt gir mulighet til å kjøpe mer.
lavere realrenten er, fordi lavere gjør det billigere å kjøpe varer i dag, sammenlignet
med å utsette kjøpet til neste år,
høyere det felles ledd zC er. zC fanger opp andre faktorer som aldersfordelingen i
befolkningen – fordi eldre personer gjerne sparer mer enn yngre personer – og
inntektsfordelingen – fordi personer med høy inntekt gjerne har en høyere sparerate
enn personer med lav inntekt, slik at jevnere inntektsfordeling vil kunne gi lavere
sparing og dermed økt konsum. Hvis det blir det blir vanskeligere å få lån, vil
konsumet dempes. Forventningene om fremtiden: Hvis husholdningene blir mer
optimistiske om sine økonomiske framtidsutsikter, f.eks. at de regner med god
lønnsøkning og liten risiko for å miste jobben, vil konsumet gjerne øke.
Den marginale konsumtilbøylighet er økningen i konsumet når disponibel inntekt øker med
en enhet. Vi antar at den marginal konsumtilbøylighet er mellom null og en, slik at en økning
i disponibel inntekt fører til både økt konsum og økt sparing.
26
Husholdningenes sparing er den del av den disponible inntekten som ikke går til konsum.
Spareraten er husholdningenes sparing som andel av disponibel inntekt.
Offentlig sektor består av tre deler: statsforvaltningen (som sykehus, departementer,
rettsvesenet, og universiteter og høyskoler), kommuneforvaltningen (som fylkeskommunal og
kommunal administrasjon, grunnskolen, sykehjem), og offentlige foretak (som statlig
forretningsdrift, kommunale busselskaper og statlige låneinstitusjoner).
Offentlige inntekter utgjorde i underkant av 60 prosent av BNP i 2013, mens offentlige
utgifter utgjorde om lag 45 prosent av BNP, slik at det offentlige hadde et stort
budsjettoverskudd. Drøyt 40 prosent av offentlig utgifter er overføringer til private, slik at
offentlig bruk av varer og tjenester, dvs. summen av offentlig konsum og investeringer, er om
lag 25 prosent av BNP. Mesteparten av dette er produksjon som gjennomføres i offentlig
sektor, men det er også en andel som er kjøp av varer og tjenester fra private bedrifter.
Offentlig sysselsetting utgjør 29 prosent av samlet sysselsetting, målt i årsverk.
Realkonjunkturteorien (real business cycle theory) forklarer konjunktursvingningene med
endringer på tilbudssiden, særlig teknologisjokk, dvs. endringer i produktivitetsnivået i
økonomien. I følge realkonjunkturteorien gjør økt produktivitet det lønnsomt for bedriftene å
øke bruken av både arbeidskraft og realkapital. Slike konjunktursvingninger er i all hovedsak
knyttet til effektiv markedstilpasning fra bedrifter og arbeidstakere, og det er ingen grunn til å
bruke penge- og finanspolitikk for å stabilisere dem.
Keynesiansk teori legger vekt på svingninger i samlet etterspørsel, gjerne kalt
etterspørselssjokk, som hovedforklaring på konjunktursvingningene. Redusert etterspørsel
fører til mindre vekst i BNP, uten at potensielt BNP reduseres, slik at produksjonsgapet
reduseres og arbeidsledigheten øker. En slik nedgang i økonomien vil det være ønskelig å
motvirke gjennom makroøkonomisk politikk.
De siste 10-15 årene har det skjedd en viss konvergens innen makroøkonomi, der de fleste
forskere nå bruker såkalte nykeynesianske modeller, som bygger på både realkonjunkturteori
og keynesiansk teori. Det metodologiske rammeverket er i stor grad hentet fra
realkonjunkturteori, mens andre viktige egenskaper som trege priser, betydningen av
etterspørselssjokk og behov for stabiliseringspolitikk er mer keynesiansk. Det er bred enighet
om at mange typer sjokk, som ulike typer teknologi- og etterspørselssjokk, kan forårsake
konjunktursvingninger, selv om det fortsatt er betydelig uenighet om hvilke typer sjokk som
er viktigst.
I et land med inflasjonsmål kan sentralbanken påvirke samlet etterspørsel gjennom
rentesettingen. Hvis produksjonen er lavere enn potensielt nivå, og arbeidsledigheten høy, er
lønns- og prisvekst vanligvis lav. Sentralbanken kan da senke styringsrenten slik at realrenten
faller, for dermed å få produksjonen opp mot potensielt nivå, og samtidig få prisveksten opp
mot inflasjonsmålet.
27
Vedlegg 1 Realrenten
La Pt være prisen på en enhet konsum i år t, og Pt+1 prisen i år t+1. Inflasjonen πt+1, dvs.
prisveksten blir da
−
=
Ved å legge til 1 på begge sider av likhetstegnet fremkommer en nyttig omskriving av
inflasjonsuttrykket:
1+
=
−
−
+1=
+
=
Anta at konsumenten skal velge mellom å kjøpe et gode i dag eller om et år. Hvis han skal
kjøpe i dag, må han betale prisen Pt. Hvis han derimot skal kjøpe om et år, må han sette
Pt+1/(1+it) kroner i banken nå, slik at han har (1+it)Pt+1/(1+it) = Pt+1 kroner neste år, som er lik
prisen da. Forholdet mellom prisen i dag Pt og det han må sette i banken for å kjøpe neste år,
Pt+1/(1+it), eller, tilsvarende, forskjellen mellom prisen på konsum i dag eller prisen på
konsum om et år, er
=
/ 1+
1+
/
=
1+
1+
(Den første likheten er en enkel omskrivning, mens i den andre likheten bruker vi
omskrivningen av inflasjonsuttrykket som vi fant over). Høyre side i dette uttrykket
1+
1+
er realrenten, dvs. nominell rente justert for endring i prisnivået. Realrenten viser prisen på å
kjøpe et gode i dag, sammenlignet med å kjøpe godet neste år. Hvis prisen er uendret, slik at
πt = 0, er realrenten lik nominell rente. Hvis f.eks. nominell rente er 5 prosent og inflasjonen
er 2 prosent i året, dvs. it = 0,05 og πt = 0,02, blir (1+it)/(1+πt) = 1,05/1,02 ≈1,03, dvs.
realrenten blir omtrent 3 prosent. I så fall koster det reelt sett omtrent 3 prosent mer å kjøpe
godet i år enn dersom man venter til neste år. Noe av gevinsten i renteinntekt ved å utsette
kjøpet til neste år blir «spist opp» av prisstigningen.
Vi bruker rt som symbol på realrenten, og den defineres ved
1+
=
1+
1+
som kan omskrives til
=
1+
1+
−1
28
Realrenten rt viser den reelle avkastningen du får ved å utsette et kjøp fra periode t til periode
t+1, når du hensyn både til den nominelle renten og prisstigningen. Vanligvis er den
nominelle renten større enn inflasjonen, slik at realrenten er større enn null. Men hvis
inflasjonen er høyere enn den nominelle renten, vil realrenten være negativ, dvs. mindre enn
null. Da blir det billigere å kjøpe nå enn å vente en periode.
Dersom den nominelle renten og inflasjonen begge er relativt små, får vi en bra tilnærming
ved å forenkle uttrykket for realrenten til
1+
=
1+
1+
≈ 1+
−
som kan omskrives til
≈
−
Realrenten er altså tilnærmet lik nominell rente minus inflasjonen. Denne tilnærmingen er god
dersom renten og inflasjoner er rundt 10 prosent eller mindre. Hvis f.eks. nominell rente er 12
prosent og inflasjonen er 10 prosent, har vi at
1+
=
1+
1+
=
1,12
= 0,0182
1,10
mens
−
= 0,12 − 0,10 = 0,02
Tilnærmingen gir altså et litt for høyt tall for realrenten, med 0,02 mot det korrekte 0,0182,
men den feilen vi gjør er bare lik 0,02-0,0182 ≈0,0018, som er omtrent 1/10 av det korrekte
uttrykket for realrenten.
Vedlegg 2 Investeringer og brukerprisen på kapital
Vi tenker oss at bedriften vurderer å kjøpe en enhet kapital, f.eks. en ny maskin eller en buss.
For å gjøre det enkelt ser vi også på ett år isolert, i den forstand at vi tenker oss at bedriften
kan selge maskinen eller bussen neste år. Alternativt kunne vi tenkt oss at bedriften uansett
ville kjøpt maskinen eller bussen neste år, spørsmålet er om den skal gjøre det i år istedenfor.
Vi ser altså på om det er lønnsomt å ha en enhet kapital mer i ett år.
Inntekten ved investeringen kommer fra økte salgsinntekter. Med en kapitalenhet mer vil
produksjonen øke, tilsvarende grenseproduktiviteten til kapital, som vi tidligere har betegnet
som GPK. Hvis bedriften var prisfast kvantumstilpasser ville økningen i salgsinntektene bli
lik grenseproduktiviteten ganget med prisen, dvs. GPK·P, der P er salgsprisen. Vi antar
imidlertid at det er monopolistisk konkurranse, slik at bedriften må sette ned prisen for å få
29
solgt mer. Økningen i salgsinntektene blir dermed lik grenseproduktiviteten ganget med
grenseinntekten, GI, dvs
Økning i salgsinntekt ved økt bruk av kapital = GPK · GI
Kostnaden ved investeringen blir i første omgang lik prisen på kapitalenheten, dvs. maskinen
eller bussen, der vi bruker symbol PKt, der fotskriften indikerer at dette er prisen i periode t
når investeringen gjøres. Året etter vil bedriften få inntekt ved å selge kapitalenheten.
Kapitalenheten vil da være utsatt for noe slitasje og foreldelse, som vi omtaler som
depresiering, i tillegg til at også prisen på ny kapital kan ha endret seg. Salgsprisen i periode
t+1 blir derfor PKt+1(1-δ), der δ er depresieringsraten og PKt+1 er prisen på en ny kapitalenhet i
periode t+1. I tillegg må vi ta hensyn til at salgsinntekten for kapitalen kommer ett år senere,
slik at vi neddiskonterer med nominell rente it. Nåverdien, dvs. verdien i periode t, av salget
av kapitalenheten i periode t+1 blir dermed PKt+1(1-δ)/(1+it). Samlet sett blir kapitalkostnaden
lik kostnaden i periode t minus inntekten i periode t+1, dvs.
(4.12)
PK t −
P K t +1 (1 − δ )
1 + it
Denne kapitalkostnaden blir omtalt som brukerprisen på kapital, fordi den viser kostnaden ved
å bruke realkapital i en periode. Akkurat som med realrenten kan vi bruke en tilnærming, som
er
(4.13)
Brukerpris på kapital ≈ it + δ - πKt+1,
der πKt+1 = (PKt+1- PKt)/ PKt er prisveksten på realkapital. Med ord har vi
Brukerpris på kapital
≈ nominell rente + depresieringsraten – prisstigning på realkapital
Brukerprisen på kapital blir dermed høyere jo høyere renten er, og jo større depresieringsraten
er, mens prisvekst på realkapital trekker i motsatt retning.
Investeringen vil være lønnsom hvis økningen i salgsinntekt er større enn brukerprisen på
kapital, dvs. hvis
(4.14)
GPK · GI > it + δ - πKt+1,
Hvor mye bedriftene vil investere vil dermed avhenge av hva som skjer med de enkelte
komponentene i (4.14 ). Investeringene vil være mer lønnsomme, jo større GPK, GI og πK er,
og jo mindre i og δ er. Vi vil derfor anta at investeringene avhenger av bl.a. følgende faktorer
30
•
•
•
•
•
•
•
Teknologisk utvikling. Hvis det kommer ny realkapital som er mye bedre enn den
gamle, slik at bedriften kan produsere nye eller bedre produkter enn før, eller
produsere med lavere kostnader enn før (f.eks. på grunn av mindre bruk av energi), vil
grenseproduktiviteten til ny realkapital være høy, og det vil kunne lønne seg for
bedriften å investere i ny realkapital
Forventet salg. Dersom forventet salg øker, vil bedriften kunne selge mer uten å senke
prisen. Dermed øker grenseinntekten. Bedriften kan i så fall investere i mer realkapital
for å kunne øke produksjonskapasiteten.
Sysselsetting og lønnsnivå. Vi så i kapittel 3 at økt bruk av realkapital fører til høyere
grenseproduktivitet for arbeidskraft. Tilsvarende er det motsatt vei også, ved at økt
sysselsetting fører til høyere grenseproduktivitet for realkapital – intuitivt gir høy
sysselsetting mer behov for realkapital fordi det er flere som skal bruke realkapitalen.
Dermed vil økt sysselsetting kunne føre til økte realinvesteringer. Høyere lønn har
motstridende effekter på investeringene. På den ene siden blir det dyrere å bruke
arbeidskraft, noe som kan føre til redusert sysselsetting og dermed lavere
grenseproduktivitet for kapital og reduserte investeringer. Men høye lønninger kan
også føre til at bedriften velge produksjonsmetoder som bruker lite arbeidskraft og
mye realkapital.
Rentenivået. Som antatt over gir realinvestering vanligvis utgifter på kort sikt, og
inntekter i årene fremover. Dermed blir det mindre lønnsomt å investere jo høyere
renten er. Dersom bedriften må låne for å finansiere investeringene, må den betale
høye renter. Dersom bedriften kan bruke av sine egne finansielle midler, kunne den
alternativt fått høye renteinntekter ved å la være å bruke midlene til å investere.
Depresieringsraten (kapitalslitet). Her er det to motstridende effekter. Som vist over
fører høy depresieringsrate til høy brukerpris på kapital, som taler for at investeringer
blir mindre lønnsomme. På den annen side kan vil sterk slitasje på eksisterende
realkapital, eller foreldelse på grunn av raskt teknologisk utvikling, føre til at
eksisterende realkapitalbeholdning blir for liten eller gammel. Da blir
grenseproduktiviteten av realkapital høy, og det vil tale for at nyinvestering er
lønnsomt.
Prisstigning på realkapital. Hvis man forventer at realkapital vil stige i pris fremover,
vil det lønne seg å kjøpe med en gang mens det er «billig». Dermed vil høy
prisstigning på realkapital trekke i retning av økte investeringer. Særlig vil dette kunne
gjelde boliginvesteringer, se diskusjon nedenfor.
Finansieringsmuligheter og andre faktorer. Se forklaring i kapitlet.
31
Vedlegg 3 Akseleratoreffekten
Som nevnt i hovedteksten fører en økning i BNP til at bedriftene øker investeringene for å øke
produksjonskapasiteten. Denne effekten blir gjerne kalt akseleratoreffekten, fordi den er
knyttet til at en økning i BNP blir forsterket gjennom at investeringene også øker. I dette
vedlegget presenterer vi en enkel stilisert modell for denne sammenhengen, for å illustrere
hvordan akseleratoreffekten virker, og samtidig vise hvilke faktorer som bestemmer hvor
sterk den er.
Vi antar at ønsket realkapitalbeholdning, K*, er proporsjonal med forventet fremtidig BNP,
YE (der E står for Expected), dvs. at det er et fast forhold mellom BNP og ønsket
realkapitalbeholdning.
K*t = κ YEt
Vi antar videre at tilsvarende forhold gjaldt for realiserte størrelser i forrige periode, dvs. at
Kt-1 = κYt-1. Endelig antar vi at investeringene er tilstrekkelig store til at
realkapitalbeholdningen blir på det ønskede nivået, K*t, dvs at investeringene er gitt ved
I t = K *t −(1 − δ ) K t −1
Vi setter inn for K*t og Kt-1 fra uttrykkene over
I t = κ Y E t − (1 − δ )κ Yt −1
Vi deler på Yt-1 på begge sider av likhetstegnet, og bruker at YEt = ∆YEt + Yt-1, slik at vi får
It
∆Y E t + Yt −1
Y
∆Y E t
∆Y E t
=κ
− (1 − δ )κ t −1 = κ
+ κ − κ + δκ = κ
+ δκ
Yt −1
Yt −1
Yt −1
Yt −1
Yt −1
Investeringene kan sees på som to deler, der første del er ønsket økning i realkapital knyttet til
økt forventet produksjon, og andre delen er erstatning av den realkapitalen som er blitt
depresiert. Som vi så er realkapital-BNP-raten κ i underkant av 3. Depresieringene beregnes
til rundt 15 prosent av BNP i de fleste land, og noe mindre i Norge, noe som tilsier en
gjennomsnittlig depresieringsrate δ=0,05, slik at en tallfestet versjon av ligningen over blir
It
∆Y E t
=3
+ 0,15
Yt −1
Yt −1
Hvis BNP f.eks. forventes å vokse med 2 prosent, sier denne ligningen at investeringsraten
I/Y blir lik 3·0,02+0,15= 0,21, dvs. 21 prosent, som er et rimelig anslag på investeringsraten i
en moderne økonomi. Variasjon i BNP-veksten vil imidlertid slå kraftig ut i investeringene. I
en oppgangskonjunktur der BNP forventes å vokse med 4 prosent, får vi at investeringsraten
blir 3·0,04+0,15= 0,27, dvs. 27 prosent, noe som er mer enn 25 prosent høyere enn det
vanlige nivået på 21 prosent.
Eksemplet over er stilisert, og tar ikke hensyn til at investeringene også blir påvirket av andre
faktorer, og heller ikke at bedriftene vanligvis vil tilpasse realkapitalbeholdningen mer
32
gradvis, og dermed bruke lenger tid. Likevel viser den viktige mekanismer om hvordan økt
forventet etterspørsel stimulerer investeringene, og at høy vekst i BNP bidrar til økning i
ønsket realkapitalbeholdning og dermed i økt investeringsrate.
33