Leder søndag 8. november 2015
2 | Kommentarer | Søndag 8. november 2015 Grunnlagt 1860 av Chr. Schibsted Espen Egil Hansen Sjefredaktør og administrerende direktør Politisk redaktør Trine Eilertsen Nyhetsredaktør Håkon Borud Kulturredaktør Sarah Sørheim Featureredaktør Lillian Vambheim Redaktør Harald Stanghelle Leder søndag 8. november 2015 De militære styrer valget i Myanmar MYTENE omkring dagens valg i Myanmar er mange. En av de mest populære går ut på at tiden for et demokratisk gjennombrudd endelig er kommet. Det hadde vært fantastisk, men virkeligheten er dessverre mer nøktern. Det er riktigere å si at valget er det mest demokratiske som de gamle makthaverne vil tillate. Det finnes fortsatt klare begrensninger, selv om noen av generalene har hengt uniformen i skapet og iført seg sivilt antrekk. GRUNNLOVEN er et studium verdt, gjennomsyret som den er av forbehold og særordninger til fordel for de militære. Én av dem går ut på at de væpnede styrker kan utpeke 25 prosent av medlemmene i nasjonalforsamlingen. I tillegg kommer alle kandidater som blir valgt gjennom det politiske partiet som de militære har organisert: Partiet for enhet, solidaritet og utvikling (USDP). RESULTATET er at regimevennlige politikere effektivt kan hindre at grunnlovsendringer oppnår det nødvendige flertall på tre fjerdedeler av representantene. De har i praksis vetorett. Det kan selvfølgelig tenkes at Nasjonalligaen for demokrati (NLD), som ledes av fredsprisvinner Aung San Suu Kyi, gjør et eksepsjonelt godt valg. Det er også mulig at NLD kan få litt drahjelp fra de etnisk baserte småpartiene som også stiller opp. Likevel skal det holde hardt for opposisjonen å komme noen vei. m En ny generasjon i opposisjonen ønsker mindre dyrkelse av Suu Kyi og større vekt på praktisk hverdagspolitikk GRUNNLOVEN inneholder også en bestemmelse som er skreddersydd for å hindre at nasjonalforsamlingen kommer sammen og velger Suu Kyi til president. Loven forbyr at presidenten kan være gift, eller ha vært gift, med en utenlandsk statsborger – eller at presidenten har barn med utenlandsk statsborgerskap. Suu Kyi var som kjent gift med den britiske Asia-forskeren Michael Aris, som døde i 1999, og de fikk to sønner sammen. AUNG SAN SUU KYI og hennes parti har i valgkampen gitt inntrykk av at de kan få den reelle makten på basis av en «moralsk seier» i valget. Det er et problematisk argument, som innebærer en risiko for alvorlige konflikter. Det er ingen tvil om at Suu Kyi er høyt respektert for sine store personlige ofre. Hun har alltid stått frem som en verdig og reflektert lederskikkelse. Noen har kalt henne «Asias svar på Nelson Mandela». En ny generasjon i opposisjonen ønsker mindre dyrkelse av Suu Kyi og større vekt på praktisk hverdagspolitikk. Det er et ønske som veteranene bør ta dypt alvorlig, ikke minst fordi president Thein Sein har klart å gi regimet et mer moderne ansikt. VALGET vil etter alt å dømme gi en god del stemmer til regjeringspartiet USDP, ikke minst fra de mange som har tjent på opphevelsen av de økonomiske straffetiltakene mot Myanmar. Opposisjonen har helt rett i at demokratiet fremdeles er mangelfullt. Men årets valg er det mest demokratiske – eller minst udemokratiske – på lang tid. Samfunnet er blitt åpnere, og Myanmar har en helt annen kontakt med omverdenen enn i de mange tiårene med isolasjon og stagnasjon. Den største utfordringen for opposisjonen er ikke lenger faren for at den brutale undertrykkelsen skal vende tilbake, men at man blir hengende fast i en politikk som ble formulert i en annen tid. © AFTENPOSTENS RETTIGHETER Se: aftenposten.no/generellebetingelser All utgivelse av stoff i Aftenpostens publikasjoner skjer kun i henhold til Aftenpostens generelle vilkår for rettigheter til stoff. Innsendt stoff honoreres i alminnelighet ikke, med mindre annet er avtalt. Publiseringsvilkårene gjelder for så vel honorert som ikke honorert stoff. Vilkårene innebærer bl.a. at Aftenposten betinger seg rett til å arkivere og utgi stoff i elektronisk form fra Aftenpostens elektroniske redaksjonsarkiv eller andre databaser som Aftenpostens har avtale med. Dette innebærer også publisering på Internett, andre elektroniske distribusjonskanaler og lignende. Bruk av Aftenpostens stoff og annonser er ikke tillatt med mindre dette er hjemlet i lov eller særskilt avtalt. © Aftenposten Aftenposten arbeider etter Vær Varsomplakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund, som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål. Adresse: PFU, Rådhusgt. 17, pb 46 Sentrum, 0101 Oslo Vi har ikke råd til at de som kommer, ikke får fotfeste i det norske samfunnet, skriver Hadia Tajik. Syriske og andre flyktinger blir innlosjert i norske høyfjellshotell. FOTO: STEIN J. BJØRGE Asylsøkere. «Gi meg dine slitne, fattige, krøkede folkemasser, som lengter etter å puste fritt», står det på Frihetsgudinnen på Ellis Island utenfor New York. Plikter og pledd ååPå en søndag Hadia Tajik Vi har ingen frihetsgudinne. Men flere slitne, fattige, krøkede folkemasser er på vei til oss. Noen av dem sykler over grensen ved Storskog. Andre tar seg over fra Sverige. Totalt vil 33.000 asylsøkere trolig komme til Norge i løpet av året. Når verden står overfor den største humanitære krisen siden andre verdenskrig, må selvsagt Norge ta sin del av ansvaret og hjelpe. Både ved nærområdene til Syria og hjemme i Norge. Samtidig må vi stramme inn inn- vandringsregelverket: Vi kan ikke ta imot en uforholdsmessig stor andel, og vi kan ikke skape et inntrykk av at det er lettere å få opphold hos oss enn i andre europeiske land. Det bærer ikke. Krisen er for enorm. Til tross for nødvendige innstramminger i innvandringsreglene, vil mange av dem som kommer, ha krav på opphold fordi de er forfulgt i sitt hjemland. Hva skal til for at de kan puste fritt hos oss? Kanskje kan vi lære noe av historien. Ensomhet og arbeid Mine foreldre kom til Norge fra Pakistan på 70-tallet. De kom som fremmedarbeidere, ikke flyktninger. Forskjellene er mange: En fremmedarbeider er ikke forfulgt, han har fotfeste i arbeidslivet, kanskje er han fagorganisert, graden av deltagelse gir ham også et nettverk og muligheten til å få en ny start i livet. Ja, jeg skriver «han». Blant fremmed- | Kommentarer | Søndag 8. november 2015 3 Debatt Nils Ivar Lahlum teamleder, tidsskrift og Idunn, Universitetsforlaget Publisering. Vi er helt avhengige av å samarbeide med de beste forfatterne og utgi de beste bøkene og tidsskriftene. Vi trenger flere gode tidsskrifter Michael Bretthauer og Erlend Hem mener i Aftenposten 2. november at vi ikke trenger flere tidsskrifter. Hvorfor? Det blir enklere å få publisert dårlig forskning. Universitetsforlaget røres samtidig inn i forestillingen om pengegriske forlag, økonomimodellen «jo flere artikler som publiseres, desto mer tjener tidsskrifteierne», og at vi ønsker å utgi hva som helst, av hvem som helst. Høyt akademisk og teknisk nivå arbeiderne var det få kvinner. De kom som, familiegjenforente. I starten hadde mange av dem ikke andre holdepunkter i det norske samfunnet enn sin ektemann. Min mor har fortalt om ensomheten, savnet etter venner og familie i Pakistan og hvordan det var å ikke kunne norsk. På den tiden var nordmenn nysgjerrige på de nye. Hun snakket engelsk, pekte på frukt og grønnsaker i butikken, lærte hva de het, begynte etter hvert å jobbe i en sildefabrikk i Stavanger. Pakket hermetisert sild så konsentrert og hurtig hun kunne til akkordlønn. Etter hvert fikk hun jobb i en klesbutikk. Det var en lettelse å forlate den evige stanken av fisk. Hjemreiseromantisering VG skrev i august 1970 at fremmedarbeidere «er god forretning for Norge» blant annet fordi «erfaringer fra andre land viser at fremmedarbeiderne reiser hjem igjen dersom det viser seg at det blir arbeidsløshet». I et bredt intervju i samme avis ett år senere spurte daværende stortingsrepresentant Sonja Ludvigsen (Ap) en av fremmedarbeidernes talspersoner: «Er det en hovedtendens at de (innvandrerne) kommer for å tjene penger og så reise tilbake?». Hun fikk et bekreftende svar. Han la til: «Full innlemmelse i det norske samfunnet vil sjelden eller aldri skje.» I ettertid har vi fasiten: De fleste dro ikke. De ble. De fikk barn som har sin fortid, nåtid og fremtid i Norge. Jeg husker det selv fra min barndom: Hjemreiseromantiseringen hos foreldregenerasjonen. Å en dag bo i Pakistan igjen. Nå har de bodd flere år i Norge enn de har i Pakistan. At mitt liv er her, det har jeg aldri lurt på. Ikke råd til ghettoer Kanskje vil de som nå kommer, gruble over om de vil bli eller dra. Men vi må være forberedt på at krisen blir langvarig. Ikke alle drømmer om å gjenoppbygge landet sitt. Kanskje vil de bare puste fritt. I den situasjonen er det noen ting vi ikke har råd til: Lediggang. Vi har ikke råd til at de som kommer, ikke får fotfeste i det norske samfunnet. Eller at de mangler vilje og evne til å delta. Da mener jeg råd til i alle betydninger av begrepet, både økonomisk, sosialt og kulturelt. Vi har ikke råd til ghettoer, parallellsamfunn eller arbeidsledighet. Vi har ikke råd til at kvinner blir gående hjemme fordi vi ikke klarer å bryte kulturelle kjønnsrollemønstre. Vi har ikke råd til at nye generasjoner med barn ikke kan norsk før de begynner på skolen. Det var ikke slik vi ble et rikt land. Det er ikke slik vi rustes til å møte fremtiden. Det er heller ikke slik man sikrer enkeltmennesker frihet. Den norske samfunnskontrakten Dette er et paradoks: Den viktigste spilleregelen for det norske samfunnet tar det tid å dekode. Den norske samfunnskontrakten er uuttalt, usignert og samtidig helt avgjørende for tilliten og verdiskapingen i landet vårt. Det er selve limet. Gjør din plikt, krev din rett, sier den. I den rekkefølgen. Å være tydelig på den norske samfunnskontrakten fra dag én, har flere positive effekter: Vi blir et sterkere samfunn, sammen med de nyankomne. «De» blir raskere en av «oss». De forventes å ta en utdanning, jobbe, bidra, betale skatt. I forventningen ligger det også en respekt: Vi viser at vi ikke tror mindre om dem m Vi viser at vi ikke tror mindre om dem enn om oss selv. De er ikke bare en «stakkars». De er mennesker, de kan og skal bidra. enn om oss selv. De er ikke bare en «stakkars». De er mennesker, de kan og skal bidra. Asylsøkere omtales ofte i vendinger som fremstiller dem som ressurssvake. Men dette er folk som altså har maktet å forlate sin familie, sin kultur, det landet de kjenner, vennene de hadde, luktene de kjente og språket de mestret, og de har klart å kare seg til en helt annen ende av verden, over en rekke grensepasseringer, til den isbreen oppe i nord vi kaller Norge. Det er ingenting ressurssvakt ved det. Det er ganske ressurssterkt. En av oss Å være tydelig på den norske samfunnskontrakten har enda flere effekter: Det reduserer også legitimiteten til de såkalte innvandringskritiske: De som påstår at asylsøkerne kommer hit og får alt gratis. Deres oppslutning øker når virkelighetsbeskrivelsene de gir, treffer den vesle følelsen inni oss: Følelsen av at «vi» betaler for «dem». Den retorikken virker ikke hvis vi har en praktisk politikk som viser at plikter, ikke bare pledd, er viktig for nyankomne. Da ser vi dem i større grad som oss likeverdige. Da blir de også raskere en av oss. Arbeid, språk, nordmenns nysgjerrighet, fagorganisering, alt dette var med på å bidra positivt for mine foreldre en gang på 70-tallet. Sammen med deres egen arbeidsmoral: Plikter var ikke fremmed for dem. Det er nok ikke fremmed for dem som kommer nå heller, selv om de har en annen historie og mer bagasje. Men da må også vi, politikere og alminnelige nordmenn, møte vår nabo fra et fremmed land, med samme forventninger som vi ville møtt vår nabo fra Oppland. Eller Jørpeland. Slik sikrer vi at flere nye nordmenn virkelig kan puste fritt. Som oss. Hadia Tajik er nestleder i Arbeiderpartiet. Bretthauer og Hem tar feil. Forskningen trenger flere gode tidsskrifter. Nye fagområder akademiseres, fagmiljøer vokser, nye satsingsområder defineres. Vi, som forlag, skal bidra til at de nye tidsskriftene opprettholder høyt akademisk og teknisk nivå. Ønsker vi å utgi hva som helst? Nei. Men vi skal tilby forlagstjenester på høyt, internasjonalt nivå for tidsskrifter innenfor alle fagområder. Utgivelse hos oss skal være et kvalitetsstempel. Ønsker vi å utgi hvem som helst? Nei. Vi tar kontakt med sentrale redaktører og fagpersoner innen høyere utdanning med tanke på utvikling av både etablerte og nye tidsskrifter. Vi er helt avhengige av å samarbeide med de beste forfatterne og utgi de beste bøkene og tidsskriftene. Det sier seg selv at vi ikke teller penger når professoren ringer og ønsker å diskutere en idé. Vi snakker om hvor stort behovet for et nytt tidsskrift er, om det vil vokse og være ledende innen sitt fagfelt, om dette virkelig er noe som vil blomstre i en hard kamp om de beste forfatterne. Når dette er på plass, snakker vi om økonomi. Foredlingen av artikkelmanus er arbeidskrevende når man ønsker de beste tekstene. Vi forvalter rettigheter og sørger for stilling, språkbehandling, ombrekking, korrektur, filkonvertering, indeksering, markedsføring osv. Utsagnet om pengegriskhet kjenner vi oss overhodet ikke igjen i. Støttet av offentlige institusjoner Sunn økonomi kjennetegner alle bedrifter som leverer kvalitet over flere tiår. De fleste av tidsskriftene vi utgir er direkte støttet av offentlige institusjoner, slik som Norges forskningsråd. Støttebehovet regnes ut fra de faktiske kostnadene knyttet til å utgi et tidsskrift, og vi rapporterer detaljerte regnskaper til våre samarbeidspartnere. Kostnadene som ikke dekkes av støtte, må komme fra andre kilder. Forfatterbetaling er kun én modell som erstatter abonnement. Faktisk er det få forfattere som betaler på denne måten. Det er deres arbeidsgivere, utdanningsinstitusjonene, som betaler artikkelavgiftene. Institusjonene har frontet denne modellen for gradvis å kunne gå bort fra å betale for tradisjonelle abonnementer. Andre tidsskrifter har ingen eller lav artikkelavgift på grunn av andre støtteordninger. Bretthauer og Hem har viktige innspill til debatten om finansiering av åpent tilgjengelige (open access) tidsskrifter. Useriøse aktører vil alltid finnes. Forskningsinstitusjonene må ta ansvar for at disse ikke stikker av med pengene som skal sikre høy kvalitet og åpent tilgjengelige forskningsresultater.
© Copyright 2024