Åpne

«De viktige små»
Sped- og småbarn født
av rusmiddelavhengige kvinner
Kan bruk av kartleggingsinstrumenter sikre en
trygg start på mor – barn relasjonen?
Masteroppgave i Familieterapi og systemisk praksis
Maren Løvås
29. mai 2015
Veileder: Siv Merete Myra
MAFAM 2011/2
Studiested: Diakonhjemmets høgskole, Oslo
Antall ord: 26646
Forord
For 24 år siden skrev jeg hovedfagsoppgave i sosialantropologi, om Palestinske mødre, en
annen marginal gruppe mødre som den gang ble fremstilt i media nærmest uten empati siden
de sendte sine barn ut i gatene for å kaste stein på soldater. Framstillingen av rusavhengige
mødre i media har også en snev av fordømmelse. Jeg har vært nysgjerrig på å forstå, den gang
som nå situasjoner i mødrenes liv som muliggjorde og umuliggjorde ulike typer valg.
Det har vært spennende å bli kjent med faget familieterapi. Det jeg oppdaget veldig fort var
hvor tett det var knyttet til sosialantropologi. De er et nært slektskap og Bateson er jo en
viktig grunn til det. Jeg er blitt bedre kjent med han gjennom familieterapien.
Jeg har mange å takke som ulike måter har bidratt. Først vil jeg takke mine to arbeidsplasser.
Da jeg startet på denne masterstudien var Familiesenteret ved Bufetat min arbeidsplass og
finansierte deler av utdanningen. Spesiell takk til Berit Wien som var min Marte Meo
supervisor og lærte meg om «samspillets kraft».
Så en takk til Rogaland A- senter som det siste året har gitt meg en dag fri i uken til å skrive.
Takk til tidligere klinikksjef Anita Aniksdal som fikk meg engasjert til å skrive om dette
temaet og til Kjersti Egenberg som oppfordret meg til å fullføre. Også takk til kollegaer på
Korus og Avdeling for Gravide og Småbarnsfamilier som har bidratt med oppmuntrende og
interesserte kommentarer.
Så må jeg rette en varm takk til min veileder Siv Merete Myra! Det har vært flott å ha en
veileder som er så engasjert på dette feltet! Takk for gode råd, innspill og oppmuntringer!
Jeg har fulgt to klasser i dette studiet! Medstudenter har vært viktige i læringsprosessen i
familieterapi. Spesielt takk til Trude Aarnes som jeg har hatt følge med i begge klassene og i
praksisperioden.
Min familie fortjener også en takk: Takk til mine foreldre som alltid har støttet meg, og til
min far som hjalp til med å hente litteratur på Diakonhjemmets bibliotek. Tusen takk til min
fire flotte barn: Sindre, Arja, Martin og Espen som har fulgt med fra sidelinjen og i huset med
oppmuntrende kommentarer. Til slutt takk til min kjære mann, Hans for støtte og kjærlighet,
både med dette og andre prosjekter i livet!
Stavanger 29.05.2015
Maren Løvås
1
Sammendrag
I denne oppgaven har jeg belyst følgende problemstilling: Spe og småbarn født av
rusmiddelavhengige kvinner; Kan bruk av kartleggingsinstrumenter sikre en trygg start på
mor – barn relasjonen?
Jeg tar for meg situasjonen for spe- og småbarn som er med sine rusavhengige mødre i
behandling på rusinstitusjon. Det er omfattende forskning på området som fokuserer på
mødrenes utfordringer som gode omsorgspersoner når mange selv har en oppvekst med
mangelfull omsorg. Jeg ønsket å finne ut om kartleggingsinstrumenter kan være til hjelp for
mødre som selv har få gode forbilder og manglende positive minner om omsorg. Det er en
litteraturstudie der jeg har studert og analysert kartleggingsinstrumentene: Adult Attachment
Interview (AAI), Working Model of the Child Interview (WMCI), The Parent Child Early
Relational Assesment (PCERA) og Alarm Distress Baby Scale (ADBB). Del av analysen har
også vært å se på forskning om bruken av kartleggingsintrumentene i forhold til rusavhengige
mødre og andre risikogrupper. Forskningsspørsmålene er:
1. På hvilken måte kan kartleggingsinstrumenter være nyttige redskaper i
samspillsveiledning av rusavhengige mødre på rusinstitusjon?
2. Er spedbarnets utvikling i trygge hender på institusjon?
3. Er det rom for kartleggingsinstrumenter i et systemisk perspektiv?
I analysen har jeg brukt en kvalitativ metaanalyse basert på en analyseprosess i syv punkter
som Malterud presenterer i sin bok (Malterud, 2013) og som er basert på Noblitt og Hares
analysemetode (Noblit & Hare, 1988).
Funnene mine er at kartleggingsintrumenter kan fungere som hjelpemidler i en terapeutisk
praksis der målet er å øke foreldres mulighet til å forstå seg selv og barnet sitt bedre. Jeg har
ved å kunne gå i dybden på teorigrunnlaget som ligger til grunn for instrumentene kunnet
argumentert for at de også kan brukes som redskaper i en systemisk praksis. Barnets sårbarhet
i behandlingsinstitusjonen og i tidsrommet etter behandlingen er blitt tydelig gjennom denne
studien.
2
Innhold
Innledning................................................................................................................................... 5
Bakgrunn for valg av tema ..................................................................................................... 6
Oppgavens inndeling og begrepsavklaringer ..................................................................... 7
Problemstillingens relevans for familieterapiens fagfelt og praksisfelt ................................. 8
Kommunikasjon ................................................................................................................. 9
Flere teoretiske perspektiver .................................................................................................... 12
Barn av rusmiddelmisbrukere. ............................................................................................. 12
Psykisk og fysisk helse og rusbruk ...................................................................................... 13
Rusmiddelavhengige mødres evne til omsorg ..................................................................... 14
Evne til mentalisering og omsorg......................................................................................... 15
Barn skadet av rus i svangerskapet. ..................................................................................... 15
Barn med abstinenser ........................................................................................................... 16
Lovverket og behandlingstilbudet. ....................................................................................... 17
Det sosiale spebarnet: ........................................................................................................... 18
Sped- og småbarn sine behov for affektintoning ................................................................. 20
Tilknytning ........................................................................................................................... 21
Transaksjonsmodell. ............................................................................................................. 23
Metode ...................................................................................................................................... 25
Vitenskapsteoretisk ståsted. ................................................................................................. 25
Metodevalg ........................................................................................................................... 26
Mixed methods ................................................................................................................. 26
Analyse ..................................................................................................................................... 28
Kvalitativ metaanalyse- Hva kan de ulike studiene til sammen fortelle oss? ...................... 28
Komme i gang, formulere problemstilling og søkestrategi, gjennomføre søk ................. 28
Beslutte hva som er relevant i forhold til problemstillingen ............................................ 29
Litteraturgjennomgang ..................................................................................................... 30
3
Fellestrekk og sammenhenger .......................................................................................... 43
Instrumenter og studier sammenlignet og oversatt til hverandre ..................................... 47
Sammenfatning................................................................................................................. 59
Drøfting .................................................................................................................................... 60
På hvilken måte kan kartleggingsinstrumenter være nyttige redskaper i veiledning av
rusavhengige mødre på rusinstitusjon? ................................................................................ 60
På hvilken måte kan AAI være et nyttig redskap i veiledningen ..................................... 62
Små astronauter ................................................................................................................ 63
På hvilkrn måte kan PCERA være et nyttig redskap i veiledningen? .............................. 65
Er spedbarnets utvikling i trygge hender på institusjon? ..................................................... 67
Er det rom for kartleggingsintrumenter i et systemiske perspektiv? .................................... 69
Flergenerasjons og narrativt perspektiv ........................................................................... 70
Oppsummering ......................................................................................................................... 73
Begrensninger....................................................................................................................... 73
Hva har jeg lært .................................................................................................................... 73
Dilemmaet og implikasjoner for videre forskning. .............................................................. 74
Litteratur ................................................................................................................................... 76
4
Innledning
«Barndommen varer i generasjoner», er tittelen på en av Kari Killen sine bøker (Killen,
2000). Hun mener med dette at foreldres barndomserfaringer kan overføres til neste
generasjon på godt og vondt. Denne studien av kartleggingsintrumenter og forskningen
knyttet til dem har gitt meg mer innsikt i nettopp denne sammenhengen. Foreldre som har
opplevd gode omsorgsbetingelser, med foreldre som kan glede seg i samspillet med barnet og
er opptatt av å forstå og møte barnets signaler, vil i stor grad gjøre det samme med egne barn.
Hovedtyngden av rusmiddelavhengige mødre har ikke opplevd den gode dialogen med sine
foreldre. I stedet har mange opplevd at deres følelser og opplevelser ikke er viktige. Det er de
voksnes følelser og behov som er viktigst. Med en bagasje fylt av vanskelige minner, lav
selvfølelse og i noen tilfeller en diagnose er utfordringen stor for en nybakt mor. Barnet er
sårbart og det står i fare for å ikke bli forstått. Det er vanskelig for mor både å forstå og ta inn
over seg signaler man kanskje har brukt et liv på til å undertrykke. Det kreves kloke og
omsorgsfulle voksne mennesker til å veilede og støtte mor i denne prosessen. Barnet trenger
at dets språk blir oversatt og tolket til et forståelig språk for mor.
Et av de viktigste begrepene innenfor familieterapi er ordet relasjon. Man er opptatt av å
analysere og forstå relasjonen mellom terapeut og klient og mellom familiemedlemmer. I
denne masteroppgaven har jeg hovedfokus på relasjonen mor- barn. Jeg valgte en
litteraturstudie. Det var fordi jeg ønsket å gå nærmere inn på bruken av
kartleggingsintrumenter i rusinstitusjoner som tar imot mødre og deres sped- og småbarn til
behandling. Hvordan kan man sikre at disse sårbare barna får den omsorgen de trenger og
kan bruken av kartleggingsintrumenter sikre disse barna en trygg start? Kan disse også gi
mødrene som ofte selv kommer fra vanskelige omsorgsbetingelser en mulighet til å forstå hva
det er barnet trenger og å forstå hva barnets signaler betyr?
Jeg ønsker å gjøre en analyse av kartleggingsinstrumenter som kan brukes av terapeuter som
arbeider med mor og barn mens de er innlagt. Spørsmålet er da om kartleggingsinstrumenter
er nyttige redskaper for mor og barn? Kan mor ved hjelp av disse oppleve at hun mestrer
omsorgsrollen bedre og lærer å se og tolke sitt barns signaler? For barnet er målet at det er i
fokus og at dets behov ikke blir satt på vent fordi mor er til behandling for et rusproblem.
Flere rusinstitusjoner har i dag et tilbud til rusavhengige mødre med nyfødte barn. Det er et
stort offentlig ansvar å tilse at disse barna får god nok omsorg i den perioden de er innlagt
med sine mødre.
5
Min problemstilling er: Spe og småbarn født av rusmiddelavhengige kvinner; Kan bruk
av kartleggingsinstrumenter sikre en trygg start på mor – barn relasjonen?
Forskningsspørsmål:
1. På hvilken måte kan kartleggingsinstrumenter være nyttige redskaper i
samspillsveiledning av rusavhengige mødre på rusinstitusjon?
2. Er spedbarnets utvikling i trygge hender på institusjon?
3. Er det rom for kartleggingsinstrumenter i et systemisk perspektiv?
Bakgrunn for valg av tema
Selv har jeg også alltid vært opptatt av relasjoner og samspill. Som barnevernspedagog i
«bunn» har relasjoner alltid hatt mitt fokus i alle jobbsammenhenger jeg har vært i. I flere år
veiledet jeg vanskeligstilte familier i Barne- ungdoms og familieetaten (Bufetat).
Rusproblematikk var et av problemområdene i noen familier. Også her var hoved tyngden i
arbeidet mødre og fedre med vanskelige barndomserfaringer, flere med traumatiske minner
som påvirket deres samspill med egne barn. Som Marte Meo terapeut kunne jeg bruke film
som virkemiddel til å øke foreldrenes forståelse for barnas signaler. Da man i denne terapien
alltid har fokus på det som virker, det foreldre gjør som fremmer barnets ønskede atferd,
opplevde mange foreldre denne terapiformen som noe nytt som hjalp dem å bli bedre kjent
med sitt barn og det barnet trengte fra dem. Etter hvert fikk jeg også opplæring i et av
kartleggingsintrumentene jeg presenterer her: Parent Child Relational Assesment (PCERA).
Dette opplevde jeg som et nyttig bidrag i veiledningen da man enda tydeligere kunne sette ord
på hva barnet trengte og hvilke områder i samspillet foreldrene burde utvikle eller forsterke.
Kartleggingsmetoden ga meg og noen tanker om at det som kom fram ved hjelp av dem, ville
jeg ikke sett så tydelig uten denne måten å systematisere og oppsummere på.
For tiden jobber jeg på Rogaland A- senter. Jeg startet på Kompetansesenter rus og ble spurt
om å gjøre en studie i forhold til gravide rusmisbrukere og deres barn. Den gang søkte Asenteret om midler fra Helse Stavanger om å få utvide tilbudet de hadde for gravide til også å
gjelde mødre og fedre etter fødsel. Høsten 2014 ble søknaden innvilget og avdeling for
gravide og småbarnsfamilier startet opp februar i år og jeg har en 60% stilling her.
6
Det var naturlig for meg å ha samspill som tema for denne masteroppgaven. På veien til
problemstillingen leste jeg en del om forskning på samspill mellom rusavhengige mødre og
deres barn. Her dukket Siqveland sin forskning opp (Torill Sundet Siqveland, 2012) og jeg
oppdaget at hun hadde brukt PCERA i sin forskning. Funnene hennes gjorde meg urolig. Det
kunne se ut som om samspillskvaliteten ble dårligere for de rusavhengige mødrene innlagt på
rusinstitusjon. Siden jeg nå selv arbeider med denne gruppen mødre og sped- og småbarna
deres har jeg tenkt at det er betydningsfylt at veiledningen virker og at det er en faktisk hjelp
til endring som tilbys mor og barn. Dette er viktig for mor, men ikke minst for barnet som er
sårbart og står i starten av livet. Barnet kan for mor være starten på å bryte et mønster av
utrygghet og manglende sensitivitet. Siden kartleggingsinstrumenter gir noen svar på hvilke
styrker og svakheter en ser i forholdet mellom mor og barn var jeg nysgjerrig på å studere
kartleggingsinstrumenter for å forstå hva de kan bidra med og på hvilken måte de kan være til
nytte i dette viktige arbeidet. For å fordype meg i dette ønsket jeg å gjøre en litteraturstudie,
basert på forskningen som er gjort på de ulike instrumentene. Jeg tok med det ene
kartleggingsinstrumentet jeg kjenner fra før. De andre kjente jeg litt til, men det har vært nytt
stoff å sette seg inn i forskningen omkring alle instrumentene.
Tittelen: «De viktige små» er hentet fra Haugesund som har hatt et prosjekt BUP i samarbeid
med kommunen, med fokus på de aller minste. Helsestasjon, Bup og andre etater har deltatt i
opplæring i ADBB, et av Kartleggingsverktøyene jeg presenterer.
Oppgavens inndeling og begrepsavklaringer
I innledningen presenteres problemstilling og forskningsspørsmål. Jeg presenterer også
bakgrunn for valg av tema. Så tar jeg for meg problemstillingens relevans for familieterapiens
fagfelt og praksisfelt. I teorikapitelet presenteres forskning knyttet til det å vokse opp i en
familie med rusproblematikk, lovverket som omfatter barnet, og barnets behov for omsorg og
beskyttelse av sinne foreldre. Utviklingspsykologi og teori om tilknytning som ligger til grunn
for kartleggingsintrumentene presenteres også. Siden barnet er avhengig av sine
omsorgspersoner for å få god nok omsorg presenterer jeg forskning som viser utfordringene
de rusavhengige mødrene har. I metodekapittelet presenteres valg av metode. Jeg har så et
omfattende analysekapitel. Det viser noe om den omfattende forskningen som ligger til grunn
for instrumentene. I drøftingen tar jeg for meg forskningsspørsmålene sett i lys av analyse og
teori. Til slutt har jeg en oppsummering med implikasjoner for videre forskning.
7
Jeg har i oppgaven valgt å ikke komme inn på barneverntjenestens oppgave og
ansvarsområder. De fleste kvinnene har kontakt med barnevernet mens de er innlagt, og det er
en viktig samarbeidspartner, men denne oppgaven har et annet fokus.
Det er nødvendig med noen begrepsavklaringer. Begrepet rusavhengige mødre er et av dem.
Mødre som legges inn på rusinstitusjon enten ved tvang eller frivillig er den gruppen jeg
tenker på når jeg beskriver rusavhengige mødre. Mødrene blir i dag avrust i graviditeten og
har vanligvis ikke et aktivt rusmisbruk når barnet fødes. De tilbys et behandlingsopplegg for
seg og sitt barn etter fødsel. Det er et frivillig behandlingstilbud og det er denne gruppen
rusavhengige mødre jeg beskriver. De har ikke lenger et aktivt misbruk, men på grunn av sin
avhengighet til stoffet blir de beskrevet som rusavhengige. Mange institusjoner har i dag også
et tilbud til barnets fedre. Noen fedre tar imot tilbudet, men de er ofte ikke involvert i
behandlingen på grunn av vanskelig forhold til mor, eget aktivt misbruk eller av andre
grunner. De vil kunne være en viktig del av barnets liv, men på grunn av avgrensing av
oppgaven har jeg valgt å fokusere på mødrene. Dette fordi det som oftest er mødrene som har
omsorgen for barna i relasjoner der en ser avhengighet hos begge foreldre. Fedrene blir
ignorert både i behandling og forskning hevder (Söderström).
Kartleggingsinstrumenter er også et ord som bør avklares. Å kartlegge betyr å samle inn
systematisk informasjon om et emne. Kartleggingsinstrumenter er utviklet for å systematisere
den informasjonen man ønsker å samle inn. Det finnes mange måter å kartlegge på og mye
man kan kartlegge. I denne oppgaven vil jeg ha fokus på kartleggingsintrumenter som er
aktuelle til bruk i arbeidet med barn av foreldre med psykiske forstyrrelser og/eller stoff/alkoholrelaterte problemer.
Problemstillingens relevans for familieterapiens fagfelt og praksisfelt
Språket er nøkkelen til kommunikasjon. At familieterapeuten skal kunne tilby hjelp til
foreldre og barn på rusinstitusjon er avhengig av at de forstår hverandre. Det er viktig at mor
forstår hva terapeuten mener når hun/ han snakker om et godt samspill. Det er ikke sikkert at
terapeut og foreldre legger det samme i begrepene. Å forstå spebarnet er en enda større
utfordring både for foreldre og terapeut. I følge Gadamer er all forståelse fortolkning (Jensen
& Ulleberg, 2011). I følge Goolishan er terapeutens rolle: «som en konversasjonens mesteren arkitekt for en dialogisk prosess, hvis ekspertise er å skape rom for og fremme en samtale
8
preget av dialog» (Goolishan og Anderson 1988, i (Hårtveit & Jensen, 2004), s.188). Hvordan
kan man da skape en meningsfull dialog mellom terapeut og foreldre og mellom foreldre og
barn? Skal man oppnå ny forståelse og ny handling er det mulig at terapeuten må ta i bruk
andre virkemidler. Tom Andersen mente at når to mennesker snakket sammen forgikk det tre
samtaler samtidig. Den ytre samtalen mellom to mennesker en bare en av dem. Den enkelte
har i tillegg en samtale med seg selv, en indre samtale. Jeg tenker at de indre
arbeidsmodellene jeg vil presentere i mitt materiale representerer en slik indre samtale, og den
er like viktig som den ytre samtalen. «Hva ser du når du ser inn i det ordet»? spurte Tom
Andersen. Et spennende spørsmål, som kan utfordre og gi hjelp til å tenke og handle på nye
måter (referert i (Hårtveit & Jensen, 2004), s. 86).
Kommunikasjon
Skal en sette dette inn i en familieterapeutisk ramme, er det spennende å tenke på bruken av
kartleggingsinstrumenter som nivåer av kommunikasjon. Bateson (2005) hevder at det er to
nivåer av kommunikasjon. Det er det digitale og det analoge. Det digitale er knyttet til
innholdet i kommunikasjonen, språket. Digital kommunikasjon er det entydige i
kommunikasjonen: enkeltord, tegn og symbolske handlinger. Tegnene eller ordene må læres
og forstås ikke umiddelbart. Tegnene i kommunikasjonen er knyttet til innholdssiden i
kommunikasjonen og er rasjonell eller logisk» (Jensen & Ulleberg, 2011)
Den analoge kommunikasjonen handler om kroppsspråk, tonefall, ansiktsuttrykk og
kroppsholdning (Jensen, 2009). For et spebarn er den analoge kommunikasjonen den
viktigste. Innholdet i ordene foreldrene bruker har ikke så stor betydning, men tonefallet og
ansiktsuttrykket til foreldrene er helt avgjørende. Skal man forstå et spebarns signaler må man
som foreldre ha gode analoge kunnskaper, man må kunne ha evne både til å se barnets
analoge signaler, men også å kunne tolke dem.
Begrepet meta kommunikasjon vil her være naturlig å bruke. Jensen beskriver meta
kommunikasjon som et budskap som er overordnet andre budskap. Noe ganger er det digitale
budskapet meta, andre ganger er det det analoge (Jensen & Ulleberg, 2011). Dersom
omsorgspersonen sier til barnet at det er greit å vise følelser, men skyver barnet fra seg med
en sint stemme når det gråter og er lei seg, så meta kommuniserer den voksne at det ikke er
greit å vise at man er lei seg.
9
Ut ifra denne type forståelse av kommunikasjon kan man forstå kartleggingsinstrumenter som
en måte å kode foreldre og barns kommunikasjon på. I de kartleggingsinstrumentene jeg
presenterer, fokuseres det både på den digitale og den analoge kommunikasjonen mellom
foreldre og barn. I tillegg kan man se på kartleggingsinstrumenter som en måte å prøve å
forstå og avdekke metanivået i kommunikasjonen.
Double bind hypotesen til Bateson kan her være interessant å utforske (Jensen, 2009). Double
bind innebærer at man kommuniserer på en måte som er selvmotsigende og som setter den
som utsettes for denne type kommunikasjon i en umulig situasjon. Foreldre som utsetter barn
for en slik type kommunikasjon vil da for eksempel gi barnet et digitalt budskap med ord,
men kroppsspråket vil gi uttrykk for noe helt annet, som i eksempelet over. Dersom den som
utsettes for denne typen kommunikasjon ikke har mulighet til å velge mellom de to
budskapene fordi det ligger en straff i å velge ett av dem, og man er helt avhengig av personen
som sender et slikt budskap, vil man være fanget og oppleve forvirring og frustrasjon.
Bateson og Palo Alto gruppens teori var at denne type kommunikasjon var forklaringen på
schizofreni. Senere har Palo Alto gått bort fra denne forklaringen i forhold til schizofreni, men
i familieterapi er man fremdeles opptatt av at motstridende budskaper skaper forvirring og
frustrasjon, og at det ofte er ubevisst hos den som sender motstridende signaler. I begrepet
indre arbeidsmodeller som jeg vil komme inn på i analysen ligger det muligheter for
motstridende buskaper hos foreldre som har utrygg eller desorganisert tilknytning. Jensen
((Jensen, 2009) hevder at barn fordi de er avhengige av foreldrene ikke er i stand til å flykte
fra en slik kommunikasjon. Det jeg senere vil presentere om barns tilbaketrekkingsatferd er en
måte å flykte fra en motstridende og skremmende kommunikasjon på, som barnet utsettes for
over tid.
Kommunikasjon mellom barn og foreldre er det sentrale i denne oppgaven. Jeg ser det inn i en
sosialkonstruktivistisk forståelse: «Vi kommuniserer derfor er vi» ifølge Gergen (i (Jensen,
2009) s.61). «Meningsfullt språk er et produkt av innbyrdes sosial avhengighet. Det krever
minst to personers samordnede handlinger, og før det er innbyrdes enighet om at ord er
meningsfulle, kan man ikke si at ordene utgjør et språk» (Gergen 1997, referert i (Jensen &
Ulleberg, 2011) s. 84).
Det er ytterst viktig både for barnet å bli forstått med sine signaler og sitt språk og for mor å
klare å forstå barnet sitt, å se at barnet kommuniserer noe meningsfullt.
10
Det er interessant at Batesons datter Mary Cathrine Bateson som skrev boka Angels fear
sammen med sin far og som avsluttet den etter hans død (Bateson & Bateson, 1987) også er
kjent for å studere filmopptak av samspill mellom nyfødte barn og deres mødre (Røed, 2010).
Hun studerte spedbarnets kommunikasjon med sine mødre, noe hun kalte protosamtale –
barnets første samtale, som kom til utrykk allerede en måned etter fødsel. Det var ikke en
verbal samtale, men den hadde samtalens mønster ved at den var gjensidig og umiddelbar,
med andre ord en samtale med mer analoge uttrykk enn digitale. Det sentrale med samtalen
var turtakingsmønsteret som var grunnen til at det kunne kalles en samtale og filmopptakene
viste tydelig denne dialogen mellom mor og barn.
Mary Cathrine Bateson (2005:7) hevdet: «Selv med det aktuelle fremskritt innenfor kaos- og
kompleksitetsteori er vi stadig ikke så gode å tenke i samspill som til å tenke i størrelser, ting»
(Jensen & Ulleberg, 2011) s.95. Senere har andre forskere gått videre på Batesons teori om
samtale og turtaking, og man finner den igjen i tilknytningsteori og kartleggingsinstrumentene
jeg vil presentere.
11
Flere teoretiske perspektiver
Barn av rusmiddelmisbrukere.
Antallet barn i Norge som lever med foreldre med rusmiddelproblematikk er vanskelig å
fastslå, da det er store mørketall. I følge en Sirus rapport er antallet mellom 50 000- 150 000
barn som har foreldre med alkoholmisbruk. (Rossow, Moan, & Henrik, 2009). I følge
Folkehelseinstituttet lever omkring 135 000 barn med foreldre med alvorlig psykisk lidelse og
rusmisbruk og90 000 barn har foreldre som misbruker alkohol ifølge denne rapporten. (Torvik
& Rognmo, 2011).
Barn av rusmiddelmisbrukere er sårbare barn. De utgjør en risikogruppe både fordi noen
utsettes for rusmidler i svangerskapet, og fordi mange av dem vokser opp i et miljø preget av
utrygghet og omsorgssvikt. Mye forskning foreligger på området. Noe av denne forskningen
viser til at barn som vokser opp i familier med rusproblemer har flere fysiske og psykiske
helseproblemer enn andre barn. Flere har også skoleproblemer og atferdsvansker. Disse barna
er også utsatt for flere ulykker. De er i risiko for å utsettes for vold, seksuelle overgrep og
annen type alvorlig omsorgssvikt. (Moos og Billings, 1982 i (Killen & May, 2003).
Disse barna vil som voksne ha flere helseproblemer, de har oftere psykiske problemer og
rusmiddelproblemer og kriminalitet. (Lauritzen & Waal, 2011). Mange foreldre i
rusinstitusjoner har selv opplevd rusmisbruk i familien som barn. Lauritzen (Lauritzen, Waal,
Amundsen, & Arner, 1997) gjorde en undersøkelse av stoffmisbrukere i behandling. De fant
at av disse hadde 50% en familiebakgrunn der foreldrene hadde et alvorlig alkoholmisbruk.
En tredjedel av rusmisbrukerne hadde under oppveksten vært under omsorg av andre enn
foreldrene, de fleste av dem på barnehjem eller institusjon. Nesten halvparten opplyste at de
hadde vært utsatt for fysisk vold i barndommen. I folkehelseinstituttets rapport angis det en
2,3 ganger forhøyet risiko for å utvikle psykiske vansker, og noe over en fordobling av risiko
for selv å utvikle rusproblemer dersom man har en forelder som er rusmisbruker. Når en ser
på hele befolkningen under ett anslås det i samme rapport at mellom 2% og 11% av barn og
unges psykiske lidelser og barnevernstiltak kan tilskrives foreldres alkoholmisbruk (Torvik &
Rognmo, 2011).
Flere voksne barn av psykisk syke og rusmisbrukene foreldre har de siste ti år stått fram med
sine historier om manglende hjelp og støtte i det offentlige hjelpeapparatet. De har kunnet
fortelle at de til og med når foreldrene ble innlagt i rusinstitusjon eller sykehus har blitt
12
overlatt til seg selv og ikke fått hjelp. På bakgrunn av slike historier har man i Norge fått et
økt fokus på barn som pårørende til foreldre med rusmiddelmisbruk. Endringene i
Helsepersonelloven som trådte i kraft 1. januar 2010 har som formål å sikre at mindreårige
barn av pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom
eller skade får den oppfølgingen og ivaretakelsen de har behov for. Den har også som formål
å identifisere og ivareta det informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige barn som
pårørende har (Helsepersonelloven § 10a).
Psykisk og fysisk helse og rusbruk
Som jeg har nevnt i kapitel om barn av rusmisbrukere har mange rusmisbrukere selv vokst
opp i familier med rusproblematikk. Jeg har også vært inne på hvordan et hjemmemiljø med
omfattende rusmisbruk påvirker barnet og hvilke konsekvenser det kan ha i voksen alder. I en
kartlegging gjennomført av Kompetansesenter rus, region øst (Landheim, Bakken, & Vaglum,
2002) fant man at 85 % av pasientene som var i behandling for rusproblemer i Oppland og
Hedmark hadde minst en psykiatrisk lidelse i tillegg til rusproblemet. Kvinnene hadde i større
grad depressive tilstander, borderline personlighetsforstyrrelse og posttraumatiske
stresslidelser, mens menn hadde mer angstlidelser, var asosiale og hadde kontaktproblemer
(schizoide tilstander). I tillegg har mange erfaring med overgrep og misbruk (Lauritzen &
Waal, 2011)
Også andre studier av kvinner med rusproblemer viser at de har somatiske og psykisk helse
utfordringer. Somatisk helse påvirkes av at de er mer utsatt for infeksjonssykdommer og
trenger behandling for disse. I tillegg er de ofte i en sosialt belastet situasjon, ved at de
mangler utdanning og arbeid. Forhold til barnefar og/ eller kjærester er ofte konfliktfulle og
ustabile. I tillegg har de fleste belastede eller manglende nettverk og boforhold (Torill Sundet
Siqveland, 2012).
Wiig (Wiig, Haugland, Halsa, & Myra, 2014) har forsket på rusavhengige mødre som har
erfart rusmisbruk i sin egen familie i oppveksten, noen av dem i flere generasjoner. Hun
hevder mødrene føler seg ekskludert og satt utenfor samfunnet. Wiig beskriver også en
kulturell annerledeshet i den familiedynamikken mødrene har vokst opp med som har gjort
tilhørighet vanskelig. Rusmiddelmisbruket hadde gitt disse mødrene en tilhørighet som de
ikke følte ellers i samfunnet (ibid).
13
Rusmiddelavhengige mødres evne til omsorg
Selv om de fleste rusavhengige mødre i dag blir avruset i løpet av svangerskapet og barna i
stor grad fødes uten påviste abstinenser, vil rusmisbruket og deres tidligere relasjonserfaringer
påvirke deres evne til omsorg for barnet.
Mødres kompliserte relasjonserfaringer og psykiske helse kan ha konsekvenser for deres indre
forestillinger om omsorg og om barnets evner og behov. Mødre som selv har erfart manglende
sensitivitet i omsorgen synes å ha mer negative forstillinger om barnet og vil i større grad
tolke barnets signaler som avvisning (IJzendoorn, 1992; Pajulo et al., 2001), (Torill Sundet
Siqveland, 2012). I tillegg viser forskning at kvinner som har vokst opp med foreldre som har
en oppdragerstil preget av aggresjon, fiendtlighet og sinne ofte vil ha en tilsvarende måte å
oppdra egne barn på (Wiig et al., 2014)
Rusavhengigheten vil ytterligere kunne vanskeliggjøre mødres evne til sensitivitet i
omsorgen. Flere studier som omhandler rusavhengige mødres interaksjon med spe- og
småbarn viste at mødrene var mindre sensitive i interaksjonen, mindre emosjonelt engasjert,
mindre oppmerksomme, mindre snarrådige og kontingente. De opplevde mindre glede i
samhandlingen og hadde en mer invaderende adferd i forhold til barnet (Pajulo et al., 2001),
(Burns, Chethik, Burns, & Clark, 1997; Torill Sundet Siqveland, 2012).
I en finsk undersøkelse (Pajulo, Suchman, Kalland, & Mayes, 2006) fant en at rusavhengige
mødre som var under institusjonsbehandling før og etter fødsel, at de også i rusfri tilstand
hadde en svært begrenset evne til å leve seg inn i sitt spebarns situasjon og behov. Annen
forskning viser til sammenfallende resultater. Fravær av emosjonell støtte og regulering kan
påvirke barnets sosiale og kognitive utvikling. Flere har også vist til at mødres sensitivitet og
emosjonell tilgjengelighet har stor betydning for senere trygg tilknytning. (Ainsworth, M. C.
Blehar, E. Waters, & Wall, 1979) Tilknyttingsmønster som jeg senere vil komme inn på synes
å gå i arv fra en generasjon til en annen (Fonagy, Gergely, & Target, 2007).
Heldigvis finnes det også eksempler på mødre som klarer omsorgen for barnet sitt på tross av
at de hadde erfart mangelfull omsorg selv. Wiig (Wiig et al., 2014) hevder at de rusavhengige
mødrene hun studerte hadde mange tanker om hva de ønsket å unngå at deres barn skulle
oppleve. De hadde et sterkt ønske om å gi sitt barn helt andre oppvekstbetingelser, men de
trengte hjelp til å finne nye og alternative måter å gjøre dette på.
14
Evne til mentalisering og omsorg
“The child needs more than food and shelter. It needs access to the parents mind. It needs to
be kept in mind as much as it needs a safe place to sleep. Hence, the newborn demands
physical and mental space in the caregiving context. It has to be minded, in all meanings of
the word: looked after, thought of, and treated as an individual with a mind of its own”
(Söderström, 2013) s. 25). Dette sitatet fra Söderström forklarer godt hva mentalisering er.
Det innebærer en kapasitet til å leve seg inn i andre menneskers og eget indre mentale liv.
Fonagy mener at gode mentaliseringsevner hos foreldre gir gode sensitive omsorgspersoner
og gode regulerings ferdigheter. Det gjør også at foreldrene er psykologisk og emosjonelt
tilgjengelige for barnet. Dette fører igjen til trygg tilknytning hos barnet noe som igjen gjør
barna til gode omsorgspersoner med evne til mentalisering (Fonagy, Steele, & Steele, 1991).
Allerede i svangerskapet er evnen til mentalisering viktig. Evnen til å sette seg inn i, tenke om
og fantasere om det ufødte barnet. Bròden (1989) hevder at svangerskapet ikke bare har som
mål å produsere et barn, men og å skape en psykologisk mor eller far (Söderström, 2013). At
foreldre har evne til mentalisering i svangerskapet har vist seg å ha innvirkning på kvaliteten
på foreldre – barn relasjonen når barnet fødes. Reduserte mentaliseringsevner kan ha
innvirkning på mors evne til å være følelsesmessig tilgjengelig og speilende i interaksjonene
med spebarnet som i sin tur kan forstyrre barnets evne til affektive uttrykk som igjen kan føre
til tilbaketrekkingsadferd (Field et al., 1998; Pajulo et al., 2001).
Foreldrene i Søderstrøms materiale kjennetegnes av manglende omsorg. Flores (2001) ser på
sårbarhet i selvet som en utviklingsforstyrrelse og tidlig skade som fører til lite effektive
tilknytningsstiler. På en annen måte kan det forklares med at de går inn i foreldreskapet med
sin egen utrygge tilknytning. Utrygg tilknytning indikerer tilstand og følelsesregulering som
hindrer individuelle mestringsstrategier (Flores, 2001).
Barn skadet av rus i svangerskapet.
Rusmisbruk i svangerskapet utgjør et omfattende helseproblem både i Norge og
internasjonalt. Forskning viser at alkohol og stoffmisbruk hos gravide kvinner har alvorlige
negative konsekvenser for fosterets utvikling både kroppslig og på sentralnervesystemet. Bruk
av rusmidler øker risikoen for at barnet dør eller tar skade. Alkohol er det rusmiddelet som gir
de mest omfattende skadene på fosteret. Fetal Alcohol Spectrum Disorder (FASD) - på norsk
føtalt alkohol spekter forstyrrelse er en samlebetegnelse på de skadene barnet påføres som
15
følge av mors alkoholbruk i svangerskapet. FASD innebærer medfødt hjerneskade og andre
fysiske skader. Den mest alvorlige formen for skade er Føtalt Alkohol Syndrom (FAS).
Internasjonale anslås det at mellom 0,5 -2 pr. 1000 levendefødte barn fødes med FAS (Moe,
Slinning, & Siqveland, 2010). I en dansk undersøkelse fant de en forekomst på 1,3 per 1000
fødsler. FASD antas å ha prevalens tre ganger høyere. (Olofsson & Lindemann, 2003).
Mange barn blir ikke diagnostisert. Skadene en ser på barna med FAS er skade på
sentralnervesystemet som medfører blant annet hjerneskade, skade på alle organer,
vekstretardasjon, og spesielle ansiktstrekk. Ved FASD er skadeomfanget mindre, men
utfordringene barnet møter i hverdagen kan være like store. Psykiske vansker er vanlig hos
barn med FASD og FAS. Elgen(2007) fant at 89 % av barn med FASD også oppfylte
diagnosekriteriene for ADHD (Skranes & Løhaugen, 2013).
En vet ikke hvor mange barn som fødes med rusmiddel eller legemiddelrelatert skade i Norge.
Det er vanskelig å avdekke disse da det ikke er sikkert at skaden oppdages ved fødsel.
Hjerneskader oppdages ofte seinere, og de kan gi seg utslag i kognitiv fungering, verbal
forståelse, sosiale eller relasjonelle ferdigheter og regulering av følelser. (NOU, 2012).
Forskning omkring mors misbruk av illegale rusmidler i svangerskapet viser at det er fare for
spontanabort, morkakeløsning og for tidlig fødsel, lav fødselsvekt, lav gestasjonsalder og
redusert hodeomkrets hos den nyfødte (Moe og Slinning 2002). Pr. 1.1.2011 var det født 300
barn av mødre som får legemiddelassistert behandling (LAR) med metadon eller buprenorfin i
svangerskapet. Man regner med at det fødes 30 til 60 barn per år av kvinner som er i LAR.
Like mange eller flere barn fødes av gravide som har brukt illegale opiater og andre
medikamenter (Helsedirektoratet, 2011; Moe et al., 2010). Omtrent 60% av LAR barna ble
født med Neonatalt Abstinens Syndrom (NAS).
Barn med abstinenser
Bruk av opioider (heroin, metadon eller subutex) i svangerskapet fører ofte til alvorlige
abstinens- og reguleringsvansker hos barnet ved fødsel. Nyfødte barn utsatt for opiater i
svangerskapet står i større fare for vise tilbaketrekkingsatferd. NAS kjennetegnes med
hypersensitivitet overfor lyd, lys og berøring. Det er viktig at barnet opplever et skjermet
miljø. Den første abstinensbehandlingen foregår for de fleste barna på nyfødtintensivavdeling og består av en kombinasjon av farmakologisk behandling og tilrettelegging av
miljøet. Det abstinente spebarnet vil streve med uro, dårlig søvn, høyfrekvent gråt og
16
problemer med å ta til seg næring. De alvorlige symptomene på NAS vil svekkes i løpet av
spebarnets første måneder. Moe og Slinning undersøkte 78 barn som var utsatt for
blandingsmisbruk med heroin som hovedstoff i svangerskapet. En stor del av disse barna ble
født med NAS. Forskerne fant at disse barna også senere strevde med reguleringsforstyrrelser
og oppmerksomhetsvansker. Ved 4 ½ års alder skåret barna lavere enn kontrollgruppen når
det gjaldt mental og motorisk utvikling til tross for at de fleste var plassert i spesielt
tilrettelagte fosterhjem. Barna hadde også lavere visuomotoriske og perseptuelle ferdigheter.
Barna hadde også i større grad kognitive vansker, sosiale- og atferdsproblemer. (Moe et al.,
2010)
Flere forskere påpeker at barn som er rusutsatt i svangerskapet og fødes med abstinens
generelt er vanskelige å gi omsorg. For rusavhengige mødre er det ekstra utfordrende da
mødrene og deres rusutsatte barn utgjør vanskelig regulerbare partnere for hverandre
(Beeghly & Tronick, 1994) Rusavhengige mødrene har vanligvis en redusert kapasitet til å
lese barnets signaler og barnet har gjerne en nedsatt evne til selvregulering. Kombinasjonen
kan lett føre til viciøse negative sirkler som forårsaker tilbaketrekking og større risiko for
omsorgssvikt og overgrep. (Kalland 2001, referert i (Pajulo et al., 2006)
En ny forskningsartikkel fra RBUP Øst og Sør har noen optimistiske funn i denne
sammenhengen. Kristin Haabrekke (2014) studert mødre innlagt på rusinstitusjon i
graviditeten i perioden 2004 og 2008, der de har fått hjelp til avrusning og profesjonelt
tilrettelagt oppfølging. Ingen av disse barna ble født med NAS. Barna ble født til termin, de
hadde normal hodeomkrets og vekt. Sammenlignet med barn født av rusavhengige mødre på
90 tallet er dette et stort framskritt. Studien forteller også at profesjonell oppfølging i
svangerskapet virker. (Haabrekke 2014, (Ertresvaag, 2014).
Lovverket og behandlingstilbudet.
1. januar 1996 trådte lovhjemmelen i kraft som ga anledning til å tilbakeholde gravide
rusmiddel misbrukende kvinner i institusjon mot deres vilje. I lov om sosiale tjenester (LOST)
§ 6-2 a gis det adgang til at gravide rusmiddelmisbrukere kan tas inn i institusjon eller holdes
tilbake uten eget samtykke. Inntakets formål er å hindre eller begrense sannsynligheten for at
barnet påføres skade. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys
tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.
17
Etter overnevnte lovendringen har en fått flere institusjoner i Norge hvor gravide
rusmisbrukere kan innlegges til behandling både på tvang og frivillig. På noen av disse
behandlingsinstitusjonene har en også et tilbud til mødre (foreldre) og barn etter at barnet er
født. På Borgestadklinikken kan mødre i dag få oppfølging på institusjonen ett år etter at
barnet er født. Gjennom denne lovendringen har en i større grad hatt mulighet til å følge opp
mødre i svangerskapet, følge med hvordan de utvikler sitt forhold til barnet de bærer på, og å
følge med barnets utvikling det første leveåret (Wiig & Myrholt, 2012)
En rapport fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) (Solbakken, Lauritzen, &
Lund, 2005) konkluderte med et omfattende behov for tiltak når det gjaldt å heve
kompetansen ved institusjonene når det gjaldt utredning og behandling av rusavhengige
foreldre og deres barn. Spesielt var det stort behov for å heve kompetansen i forhold til
foreldre- barn samspill, tilknytning og barns behov. På bakgrunn av rapporten finansierte
helsedirektoratet et opplærings og utviklingsprosjekt som ble gjennomført på
Borgestadklinikken. Forsker og forfatter Kari Killen hadde ansvar for opplærings- og
utviklingsprosjektet som ble gjennomført i 2007 til 2010. Ansatte fra Borgestadklinikken og
flere andre rusinstitusjoner og foreldre- barn senter deltok. I dette metodeutviklingsprosjektet
ble det blant annet gitt opplæring i bruk av kartleggingsintrumentene Adult Attachment
Interview (AAI) og Internal Working Model of the Child (WMCI). Disse to
kartleggingsintrumentene har jeg valgt å bruke i min analyse (Killen, 2011).
Det sosiale spebarnet:
Barnet er sosialt fra fødselen av. Nyere spebarns forskning viser at barnet er født med evne til
samspill og sosial kontakt (Bråten 1998). Barnet er imidlertid avhengig av å bli møtt av
sensitive voksne som kan respondere på dets signaler og omsorgsbehov (M. B. Hansen &
Jacobsen, 2008).
Studier av spebarns samhandling med omsorgsgiver viste at mor og spebarn som har en ansikt
til ansikt dialog deltar i en protodialog. Dette beskrev som nevnt Mary Cathrine Bateson i
1975. Senere har andre forskere gått videre på disse studiene. I denne dialogen blir begges
følelser og adferd regulert i en synkronisert rytme i kommunikasjonen (Brazelton, Tronick,
Adamson, Als, & Wise, 1975). Denne kommunikasjonen betegnes som ekstralingvistiske
kommunikasjonsuttrykk. Disse kommunikasjonsuttrykkene består av ansiktsuttrykk, hånd og
18
armbevegelser, og lyder. Allerede fra to-måneders alder kan spebarnet differensiere mellom
kvalitative endringer i samspillet med omsorgsgiver. Spebarnet er mindre interessert i å være i
dialog med omsorgsgiver dersom det ikke har det optimalt (Braarud, 2010).
Små barns evne til å knytte sosial kontakt og opprettholde denne med sine nære
omsorgsgivere og senere andre personer er helt avgjørende for den sosiale og emosjonelle
utviklingen hos barnet. Grunnlaget for denne evnen legges tidlig i barnets liv, allerede i de
første levemånedene starter utviklingen av tilknytning til nære personer og sosial kompetanse
kan utvikles. Kvaliteten på det tidlige samspillet mellom spebarnet og deres nære
omsorgspersoner er av stor betydning for både psykososial og kognitiv utvikling.
Tronick (2012) sitt «still face» eksperimentet, som man finner filmer av på YouTube er et
godt eksempel på hvor viktig kvaliteten på dette samspillet er og hvor avhengig barnet er av
responderende omsorgsgivere. Filmen viser et eksperiment der en mor og hennes seks
måneders gamle baby, med et godt fungerende samspill blir filmet mens de har en interaksjon.
De har en dialog, med god turtaking, fylt med glede og entusiasme. Mor blir så instruert til å
være tom i blikket og se bort. Barnet blir umiddelbart urolig og begynner å gråte. Mor blir så
instruert til å se tilbake på barnet men ha et tomt ansikt (still face), ikke gi utrykk for følelser,
ikke respondere til barnet. Når mor ser opp på barnet igjen begynner det umiddelbart å smile
og le, men når barnet ikke får respons fra mor begynner det først å forsøke på ulik måter å få
mors oppmerksomhet ved å smile, stekke ut armene osv. Dette lykkes ikke og barnet blir
urolig og sutrete. Til slutt gir barnet opp og ser bort også tom i blikket. Eksperimentet viser
godt både hvordan en baby med erfaring med et godt fungerende samspill reagerer når mor
ikke er tilgjengelig. Det er aktivt og det søker å gjenopprette kontakten. Når mor ikke svarer
på dette slik barnet har erfaring med, blir det først urolig for så å gi opp å få kontakt. Tronick
forklarer dette med at det er skremmende for barnet å oppleve at mor er utilgjengelig og de vil
anstrenge seg for å gjenvinne kontakten, men når dette ikke lykkes er det med en følelse av
hjelpeløshet og å miste kontroll og da er å gi opp den løsningen barnet har (Tronick)
19
Sped- og småbarn sine behov for affektintoning
Tidlige erfaringer med en responderende omsorgsgiver strukturerer barnets representasjoner
om relasjoner (Stern 2000, 2004) og påvirker deler av barnet hjerne som sørger for barnet
sosiale og emosjonelle fungering. Mødrenes emosjonelle tilgjengelighet, støtte og hjelp til
regulering har jeg vist til tidligere som avgjørende for barnet. Affektintoning er ifølge Stern
en ikke språklig empatisk prosess, der barnets opplevelse og indre følelsestilstand intones av
omsorgspersonen. «Jeg forstår din følelse» (Stern 2000, 2004 i (Røed, 2010) s. 125.
At foreldre kan se, lese og tolke barnets signaler danner grunnlaget for at de kan hjelpe barnet
med affektregulering og gi utviklingsstøtte. Konsekvenser av manglende utviklingsstøtte og
regulering for spe- og småbarn er alvorlige for de barna som opplever dette. Nyere forskning
bl. a av (Braarud & Noranger, 2011) viser til betydningen av affektregulering og hvilke
konsekvenser det har for små barn som ikke blir regulert: «I en omsorgssituasjon hvor den
voksne hjelper barnet å regulere følelsene sine, er sensitiv til dets egen følelsesregulering, og
oppmerksomt fortolker og benevner dets indre tilstander, vil barnet gradvis utvikle og
internalisere denne evnen selv.»
Kompleks traumatisering involverer som regel en situasjon der omsorgsgiveren
grunnleggende sett, og over tid, ikke er inntonet mot barnets behov. Barnet må da
trygge/trøste seg selv og selv finne måter å regulere følelsene sine på. Over tid kan dette
medføre dysregulering av disse funksjonene, og svekket kontakt med, og manglende språk
for, følelser og kroppslige tilstander. Grunnlaget for empatiutvikling vil også være
mangelfullt, og barnet vil kunne få uklare indre relasjonsmodeller og representasjoner av seg
selv og andre» (Braarud & Noranger, 2011).
Sett ut ifra en slik forståelse vil det ha store konsekvenser for barnets utvikling å erfare
manglende speiling. Braarud og Nordanger hevder at konsekvensene kan være komplekse
traumer og dysfunksjonell regulering. I tillegg viser nyere forskning at barnets nervesystem
og hjerneutvikling kan påvirkes. Barn med slike traumer sliter ofte med veksling mellom
intense affektive tilstander, vansker med å roe seg ned etter sterke affektive opplevelser,
langvarig nedstemthet og samtidig hypersensitivitet for affektive stimuli. Typisk er også
kroppslig dysregulering gjennom forsinket eller forstyrret motorisk utvikling,
søvnforstyrrelser, spise- og fordøyelsesvansker, og hypersensitivitet for lyder og berøring.
Relatert til dette ser man ofte manglende bevissthet om (og språk for) følelser og kroppslige
tilstander, og manglende forståelse for hvordan en påvirkes av miljøet rundt seg (ibid).
20
Tilknytning
John Bowlby utviklet teori om tilknytning (John Bowlby, 1973). Han studerte spebarns
følelsesmessige reaksjoner på adskillelse. Robertson og Bowlby (Robertson & Bowlby, 1952)
beskrev hvordan spebarn som ble skilt fra sine omsorgspersoner reagerte; først med sjokk,
deretter protest, så med fortvilelse og til slutt var reaksjonen resignasjon og tilbaketrekning.
Også Mary Ainsworth (Ainsworth et al., 1979) er sentral i forskning og teoriutvikling
omkring tilknytning. Hun definerer tilknytning slik: «Et emosjonelt bånd som dannes mellom
barnet og en spesifikk annen person. Dette båndet binder dem sammen og varer over tid, og
kommer til uttrykk i forskjellige former for tilknytningsadferd» (M. B. Hansen & Jacobsen,
2008)s.42
Mary Ainsworth utviklet sammen med kollegaer fremmedsituasjonen. Dette er en 20
minutters testsituasjon der mor og barn er sammen i et rom og barnet blir adskilt fra mor to
ganger ved at hun går ut to ganger tre minutter. En annen voksen er tilstede i rommet mens
mor er ute. Ut i fra barnets reaksjon på at mor går ut av rommet og med spesielt fokus på
barnets reaksjon når det gjenforenes med mor klassifiseres barnets tilknytning i tre grupper:
Trygg tilknytning type B, utrygg tilknytning har to ulike utrykk: Den unnvikende utrygge type
A og det ambivalente utrygge type C. Barn med utrygg tilknytning antas å oppleve
omsorgspersonen som forutsigbar, men følelsesmessig utilgjengelig i tilfellet A eller
uforutsigbar i tilfellet C. Barn med en trygg tilknytning kunne reagere på at mor gikk ut av
rommet, men når de ble gjenforenet viste de glede ved å se forelderen og de ble lett trøstet
dersom de viste tegn til utrygghet. Barn karakterisert med utrygg- unnvikende tilknytning ga
ikke inntrykk av å være stresset ved adskillelsen, og de vil unngå nærhet til omsorgspersonen
ved gjenforening. Barn som ble kategorisert med en utrygg-ambivalent tilknytning viste tegn
på stress, fortvilelse eller sinne, ubehag når omsorgspersonen forlot rommet. Barnet vil søke
omsorgspersonen når de ble gjenforenet, men det ga ikke inntrykk av å bli trøstet og de ville i
liten grad la seg trøste av omsorgspersonen og kan virke som de unngikk kontakt (Zachrisson,
2010).
Denne måten å forstå tilknytning på innebærer at barnets tilknytningsatferd har som mål å
oppleve seg trygg og beskyttet og de lærer hvordan de må reagere i forhold til viktige
omsorgspersoner for å føle seg ivaretatt. På denne måten blir tilknytning et organiserende
begrep. Barnets motivasjon er å søke beskyttelse når det er engstelig og redd og barnet har en
21
målrettet atferd for å oppnå dette. Crittenden (2000) har forklart barnets tilknytningsatferd
som «vellykket tilpasning under bestemte betingelser» (Zachrisson, 2010) s.269. Ut ifra en
slik tenkning kan en forstå en trygg tilknytning som en tilpasning som er mulig i trygge
omgivelser. Utrygg tilknytning kan en da se på som en nødvendig tilpasning ut i fra de
betingelsene barnet erfarer og den er også en vellykket tilpasning for den passer til det
foreldrene kan gi barnet og det bidrar til å gi barnet en opplevelse av å være tatt vare på og
elsket. Dette er igjen en systemisk måte å se på tilknytning på. Crittenden ser på tilknytning
som en funksjon og barnets løsning på ulike omsorgsbetingelser, og en utrygg tilknytning er
en vellykket tilpasning for et barn som opplever fare eller usikkerhet i sitt oppvekstmiljø
(ibid)
Senere har andre forskere funnet en fjerde form den desorganiserte tilknytning (type D)
(Marinus H. van IJzendoorn, 1995). Dette er barn som har vært utsatt for overgrep og
vanskjøtsel eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. En så ikke hos disse barna at de
hadde organiserte strategier for å få beskyttelse hos omsorgsgiverne. Disse barna viste en
forvirret adferd. De kunne for eksempel fryse i underlige stillinger. Dette ble av forskerne
tolket som at barnet opplevde sin tilknytningsfigur som den eneste kilden til trygghet, men
også som en alvorlig trussel. Det ble betegnet som «frykt uten mulighet for noen løsning».
Dette kan være et tegn på at tilknytningen kollapser dersom barn utsettes for vedvarende og
ekstreme påkjenninger (Marinus H. van IJzendoorn, 1995; Zachrisson, 2010).
Barn med en trygg tilknytning har vist seg å klare seg bedre i skole og i sosiale
sammenhenger. De har bedre psykisk helse enn de som har en utrygg tilknytning (Brandt &
Grenvik, 2010).
Flores (Flores, 2001) hevder at mennesker med en avhengighet utvikler et tilknytnings likt
forhold til stoffet. Kaller stoffmisbruket et tilknytningsforhold. Bruker tilknytningsteori for å
forklare forholdet til stoffet: en tilknytningsforstyrrelse og et forsøk på å reparere en skade i
den psykologiske strukturen s. 61. Pajulo hevder noe lignende: Avhengigheten har kapret /
kidnappet tilknytningssystemet til foreldrene. Derfor er det nødvendig at behandlingen av
foreldre må ha som mål å gjenopprette foreldrenes tilgjengelighet for barnet på alle nivåer:
Nevrobiologisk, psykologisk og relasjonelt. Begge argumenterer for en tilknytningsbasert
terapeutisk strategi (Pajulo et al., 2006).
22
Transaksjonsmodell.
«There is no such a thing as an infant… A baby cannot exist alone, but is essentially part of a
relationship” (Winnicot, 1964), side 587.
Dette ofte brukte sitatet av Winnicott beskriver godt at spebarnet er ingen statisk størrelse. De
er alle unike og har med sine egenskaper og kvaliteter. Spebarnet kan ikke eksistere alene,
men er avhengig av sine omsorgspersoner og andre forhold i sine omgivelser. Dette kan også
forstå i lys av Sameroff og Chandlers transaksjonsmodell (Sameroff, 1975). Modellen er blant
annet basert på at samspillet mellom barn og foreldre kan beskrives som en toveistrafikk der
barnet reagerer på den voksnes atferd og den voksne tilpasser sin atferd etter barnets reaksjon.
I følge denne modellen kan et barns utvikling ikke forstås i lys av barnets egenskaper eller av
omsorgsbetingelsene alene, men begge deler påvirker hverandre på ulike måter. I
Transaksjonsmodellen ligger et systemperspektiv til grunn som også i familieterapeutisk
sammenheng er av sentral betydning (Smith, 2010).
Lars Smith beskriver utvikling i lys av transaksjonsmodellen som en aktiv og dynamisk
prosess. Et sensitivt responderende omsorgsmiljø handler om å tilpasses barnets behov over
tid. For spedbarnet er det riktig omsorg å oppleve at omsorgspersonene gir en riktig
oppfatning og reaksjon på dets atferds tilstand. Når barnet er ett år og eldre er foreldre
sensitivitet i stor grad det å glede seg sammen med barnet når det eksplorerer og gi trøst når
barnet gir inntrykk av å trenge dette (ibid)
Systemperspektivet viser seg også her i at barnets behov forandres overtid og at foreldrene når
deres omsorg fungerer optimalt, vil endre sin omsorgsutøvelse ut i fra det de oppfatter som
barnets behov på dette tidspunktet. Dette systemperspektivet som Sameroff og Chandlers og
Smith viser til passer også godt sammen med det systemperspektivet som familieterapi bygger
på. I familieterapien er tanken at et system er mer enn summen av delene. I en familie må en
ha fokus på «samspillet mellom de ulike elementene innen systemet, heller enn på studiet av
de enkelte elementene» (Hårtveit & Jensen, 2004). Dersom man bare ser på en del, for
eksempel foreldrenes omsorgspraksis, kan den i seg selv muligens virke ok, men den må alltid
ses i sammenheng med barnet som er gjenstand for denne omsorgen. Hva trenger dette barnet
der og da. Som Smith viser til er det forskjell på hva et nyfødt barn trenger og hva ett barn på
ett år trenger. Det er dette kartleggingsinstrumentene kan hjelpe til med. Det kan hjelpe oss å
gi en enda bedre beskrivelse av systemet foreldre og barn: Hva er det foreldrene bringer inn i
samspillet og hva er barnets svar på dette og hvilke signaler gir barnet tilbake.
23
Magne Mæhle har argumentert for at en slik relasjonell forståelse av barnets utvikling som i
dag er toneangivende i dagens utviklingspsykologi burde legge noen grunnleggende rammer
for familieterapien som involverer barn. Utviklingspsykologisk kunnskap burde være
basiskunnskap for alle familieterapeuter hevder han (Mæhle, 2010).
24
Metode
Vitenskapsteoretisk ståsted.
For å beskrive mitt vitenskapelige ståsted vil jeg ta utgangspunkt i Ludvig von Bertalanffy
(1901- 1972) sin beskrivelse av et system, der han sier at et system er mer enn summen av
delene. Jeg har vært inne på dette før i beskrivelsen av transaksjonsanalysen. En pluss en er
ikke to, men tre (Hårtveit & Jensen, 2004).
Det er ifølge Bertalanffy en gjensidig avhengighet mellom deltakerne som er en del av et
system og deltar i et samspill. Påvirkning på en av deltakerne i systemet vil ut i fra en slik
forståelse endre systemet og påvirke alle deltakere. Et system kjennetegnes også av at
samhandlingen varer over tid og at måten deltakerne samhandler i systemet er annerledes en
samhandlingen som foregår utenfor systemet (Jensen, 2009). Man kan ikke forstå en families
situasjon ved bare å se på den enkeltes egenskaper, men man må se på kommunikasjonen
mellom de enkelte medlemmene.
Mitt vitenskapsteoretiske ståsted er det sosialkonstruktivistiske. Jeg har i kapitelet om
kommunikasjon vært inne på Gergen (1997) sin forståelse av kommunikasjon. I en
sosialkonstruktivistisk forståelse finnes det ingen virkelighet utenfor språket. Det er i
samspillet mellom mennesker språket blir til. I min analyse av kartleggingsinstrumenter og
forskningen knytte til disse vil jeg legge vekt på en slik forståelse. Språket er både
kartleggingsinstrumentene og de vitenskapelige tekstene som er skrevet om dem. Det er også
en forståelse som ligger i bunn om at det for barnet ikke finnes en virkelighet utenfor den det
blir introdusert for av sin mor og sine omgivelser. Begrepet dekonstruksjon er også nyttig her
i denne sammenhengen. Studiets av foreldres indre arbeidsmodeller vil kunne gi en forklaring
på hvordan deres historie om egen oppvekst og om eget barn er bygd opp. Ved å bryte disse
opp i mindre biter som en gjør ved dekonstruksjon, vil man kunne oppdage nye og alternative
historier. Noe av dette innebærer også å gjøre historiene tykkere, gjøre de om til «thick
descriptions» (Geertz 1973). Jeg skal både beskrive tekstene, men også tolke og oversette det
som kommer fram. En fenomenologisk forståelsesramme er også en del av dette.
Fenomenologi innebærer at man som forsker er opptatt av å forstå sosiale fenomener og at
man forsøker å forstå den dypere meningen i aktørenes perspektiver og erfaringer. «Den
virkelige virkeligheten vil være den mennesker oppfatter» (Kvale & Brinkman, 2009) s. 45).
25
Metodevalg
Fenomenologien tar utgangspunkt i den subjektive opplevelsen og søker å oppnå en forståelse
av den dypere meningen i enkeltpersoners erfaring» (Thagaard, 2011) s. 38). Utfordringen
med dette materialet er at jeg forholder meg til to ulike forskertradisjoner. Selv vil jeg bruke
kvalitativ metode i analyse av tekstene om kartleggingsinstrumentene. Kvalitativ metode
innebærer at man ser på kvaliteten eller egenskapene, ved de fenomenene en studerer. Den
kjennetegnes også ved at en i større grad ønsker å gå i dybden i forhold til fenomenet en
studerer. I tillegg vektlegges prosesser, mening og betydning (Thagaard, 2011).
De kartleggingsinstrumentene jeg har valgt ut er utviklet og brukt i kvantitativ forskning.
Artiklene jeg referer til der kartleggingsinstrumentene er brukt i forskning er alle basert på
kvantitativ analysemetode. I kvantitativ forskningsmetode vektlegges utbredelse og antall. Det
innebærer at en med denne metoden kan forske på større grupper mennesker (ibid).
Det interessante med denne kvantitative forskningsmetoden er at det er brukt kvalitativ
metode i innhenting av data. I studiene brukes intervjuer med filmopptak eller lydbåndopptak
og filmopptak av samspill. Man kan si at det ligger en fenomenologisk forståelse til grunn, da
forskerne er opptatt av å fange både den subjektive opplevelsen og den dypere meningen for
enkeltpersonen som deltar i denne forskningen. Det er ikke brukt spørreskjema i studiene.
Skåringene av intervjuer og samspillsfilm blir gjort av personer som er sertifisert til å gjøre
disse vurderingene. Det er likevel store mengder data og analysemetoden er kvantitativ.
Vurderingen av instrumentenes validitet og reliabilitet definisjon gjøres ved hjelp av
fremmedrom (Ainsworth strange situation), som også er en kvalitativ vurderings metode. Alle
kartleggingsinstrumentene er standardiserte. Begrepet validitet omhandler gyldigheten til
tolkningene som forskerne er kommet fram til. Stemmer resultatene overens med den
virkeligheten og de fenomenene man har studert? Reliabilitet handler om å vurdere om
forskningen er pålitelig og om den kan etterprøves om samme metode blir brukt? Mange vil
hevde at dette er vanskelig med kvalitative metoder. Det som er viktig er at man er åpen og
konkret om framgangsmåten, hvordan man framskaffet data. Det vil jeg forsøke å gjøre her
(Thagaard, 2011).
Mixed methods
Malterud beskriver at det er mulig å kombinere metoder. Det kalles «mixed methods». Det
forskerne på kartleggingsinstrumentene jeg vil analysere har gjort er at de har kombinert
26
metoder. Som nevnt, kvalitative metoder i datainnsamling og kvantitative metoder i analyse
av data. Det jeg skal gjøre kommer inn under kategorien teoritriangulering. Det betyr at man
analyserer materialet systematisk og går igjennom det gjentatte ganger med ulike teoretiske
utgangspunkt. Det betyr også at man stiller ulike typer spørsmål til materialet ut i fra hvilket
faglig ståsted man har (Malterud, 2013).
Systematikk og kritisk refleksjon er grunnlaget for forskning på tvers av metodetradisjoner
ifølge Malterud. Refleksivitet handler om å ha en åpenhet i forhold til egen framgangsmåte og
de konklusjoner en trekker og vilje til å stille spørsmål til resultatene en har kommet fram til.
Et åpent sinn er nødvendig, sammen med tvil og ettertanke kan man støte på konklusjoner
som ikke var ventet, men som vil gjøre materiale mer spennende og levende. Til dette
forventes også at man er åpen om egen rolle og ståsted. Egen forforståelse og hypoteser bør
deles med den som skal lese. For egen del har det betydning i denne analysen at jeg har
inngående kjennskap til et av kartleggingsinstrumentene jeg vil analysere. Malterud hevder at
nærhet til stoffet noen ganger kan hindre at man kan vurdere og reflektere kritisk (ibid).
Når det gjelder analyseformen mener jeg på bakgrunn av det jeg har presentert overfor at det
er mulig å gjøre en kvalitativ analyse av et materiale der det er brukt kvantitativ metode i
analysen. I denne analysen vil jeg i stor grad ha fokus på hvordan forskerne tolker det
kvalitative materialet det vil si intervjumaterialet og filmene i samspillsekvensene.
27
Analyse
Kvalitativ metaanalyse- Hva kan de ulike studiene til sammen fortelle oss?
Den analysen jeg har valgt er: systematisk tekstkondensering og fenomenologisk analyse. Det
har med hermeneutikk å gjøre: Hermeneutikk – «tolkning av mening i menneskelige uttrykk»
(Malterud, 2013), s.44. Tolkningen av kartleggingsinstrumenter handler i stor grad om å tolke
foreldrenes mening ut av intervjuer, eller foreldre og barns signaler og mening ut av
samspillsfilmer. Det er også en metaanalyse:
«I en metaanalyse bruker vi data eller resultater fra primærstudiene til en ny analyserunde
som vi kaller annenordensanalyse» (Malterud, 2013), s. 165). Man kan da bruke metoder som
bidrar til at man får et resultat som er mer enn hver av delene sammenlagt. Det handler om en
systematisk fortolkning og analysen skal hjelpe til en utvidet eller endret forståelse av en
problemstilling. I kapitelet om kvalitative metaanalyser skriver Malterud at en kan gjøre dette
som metaetnografi. (Noblit & Hare, 1988), (ibid)). Noblitt og Hare beskriver en
analyseprosess i syv trinn:
1) Komme i gang, formulere problemstilling og søkestrategi, gjennomføre søk
2) Beslutte hva som er relevant i forhold til problemstillingen
3) Lese studiene
4) Identifisere fellestrekk på tvers av primærstudiene og se etter sammenhenger mellom
resultatene.
5) Oversette studiene til hverandre
6) Syntetisere oversettelsene og
7) Formidle disse sammenfatningene i tekst
Jeg har valgt å bruke denne framgangsmåten når jeg analyserer kartleggingsintrumentene og
forskningslitteraturen om dem.
1) Komme i gang, formulere problemstilling og søkestrategi, gjennomføre søk
Dette punktet startet jeg opp før jeg hadde skrevet prosjektbeskrivelse. Jeg hadde fra starten
tenkt at jeg skulle ha fokus på gravide rusmisbrukere. Etter hvert endret mitt fokus seg til å
gjelde barnet og da spesielt foreldre- barn relasjonen når mor er rusmisbruker, eller har brukt
28
rus i graviditeten. Jeg leste om Siqveland (Torill Sundet Siqveland, 2012) sin forskning om
barn av kvinner med rusmiddelproblemer, og så at hun i denne forskningen hadde brukt
kartleggingsinstrumenter for å vurdere foreldre- barn samspillet, og spørsmålet dukket opp
om dette også ble brukt også i behandling? Hvilken erfaring hadde en med det i så fall?
Jeg valgte internasjonalt søk med søkeordene:
-
Parent Child Relation
-
Drug Abuse
-
Pregnancy
-
Measurement/ assessment
Problemstillingen var omtrentlig formulert, men det var etter søk og en del skriving at den
endelige problemstillingen tok form:
Sped- og småbarn født av rusmiddelavhengige kvinner. Kan bruken av
kartleggingsintrumenter sikre en trygg start på mor- barn relasjonen?
2) Beslutte hva som er relevant i forhold til problemstillingen
Det var mange kartleggingsinstrumenter i bruk. Jeg tok kontakt med ulike institusjoner:
Rogaland A- senter mens de bare hadde avdeling for gravide, Borgestadklinikken v/ psykolog
og miljøterapeut og Foreldre- og barn senteret, Bufetat, Stavanger. I tillegg hadde jeg skriftlig
tilgang til materiale fra Lade behandlingsSenter, avdeling for gravide og småbarnsfamilier.
Det er begrenset hvor mange kartleggingsintrumenter man kan analysere. Jeg valgte derfor ut
disse fire:
-
Adult Attachment Interview (AAI)
-
Working Model of the Child Interview (WMCI)
-
The Parent Child Early Relational Assessment (PCERA)
-
Alarm Distress Baby Scale (ADBB)
AAI og WMCI ble valgt ut da jeg visste at det hadde vært en opplæring i disse to
instrumentene på Borgestad og andre institusjoner av Kari Killen som nevnt i teorikapitelet.
PCERA ble valgt fordi jeg selv hadde brukt dette instrumentet og hadde inngående kjennskap
til det. ADBB ble valgt fordi dette er et kartleggingsintrument som måler
tilbaketrekkingssymptomer hos barn. Dette er et ubehagelig, men nødvendig fokus når man
29
skal gi et tilbud til rusavhengige mødre og deres barn. Det er et forholdsvis nytt
kartleggingsintrument som bare har fokus på barnet. Regionalt kompetansesenter for barn og
unge (RKBU) har et opplæringsprogram for helsestasjoner i denne metoden og noen
kommuner blant annet Trondheim og Haugesund har deltatt.
Etter at kartleggingsinstrumentene var valgt foretok jeg et nytt litteratursøk der jeg søkte på
hver av instrumentene og på instrumentene relatert til rusmisbruk hos foreldre/ mødre. De
artiklene jeg fikk tilgang til gjennom disse søkene har vært utgangspunktet for analysen jeg
vil presentere her:
Litteraturgjennomgang
3) Lese studiene
Etter å ha lest flere artikler om forskning knyttet til kartleggingsinstrumentene velger jeg her å
gjengi i kortfattet form hvert av dem og hva som kjennetegner det enkelte instrument:
Adult Attachment Interview (AAI)
Bowlby (John Bowlby, 1988) introduserte begrepet: «Working models». Teorien var at
personens egen tilknytningserfaring ble lagret i personens bevissthet som en indre
arbeidsmodell i senere voksne relasjoner, både til voksne tilknytningspersoner: ektefeller og
til egne barn. Dersom man som barn hadde opplevd å ikke være ønsket eller at en ikke kunne
stole at deres omsorgspersoner tok vare på dem, ville de kunne internalisere en indre modell
om at heller ingen andre vil ha dem eller ønske å ta vare på dem. I motsetning til dette vil de
som har opplevd å bli møtt på sine behov og som er sikker på at deres foreldre elsker dem, vil
ha en forventning om at også andre vil oppleve dem verd å elske.
Det var nettopp disse indre arbeidsmodellene eller mentale bildene hos foreldre Mary Main
ønsket å utforske da hun utviklet Adult Attachment Interview (AAI) (Main, Kaplan, &
Cassidy, 1985a). Hypotesen omkring disse mentale bildene er at den evalueringen man gir av
egen omsorg og barndomsopplevelser og hvordan disse påvirker egen fungering som voksen
blir organisert som ganske stabile indre mentale bilder eller arbeidsmodeller. Disse indre
arbeidsmodellene kan defineres som et sett av regler for hvordan man organiserer informasjon
som omhandler tilknytning og hvordan man innhenter eller begrenser adgangen til denne
informasjonen. Hun fant ut at måten voksne fortalte om barndomserfaringer på hadde stor
betydning.
30
Dette fokuset på indre arbeidsmodeller om tilknytning innebærer et større fokus på kognitiv
prosesser. Van IJzendoorn (Marinus H. van IJzendoorn, 1995) hevder at nettopp dette fokuset
innebar en stor endring i forhold til hvordan barndomsopplevelser ble forstått. Man endret
fokus fra å beskrive såkalt objektive barndomsopplevelser til å studere nåværende indre bilder
av disse erfaringene. Det en person husker om barndomsopplevelser er en prosess som endres
over tid hvor personen endrer minnet om sin egen fortid i lys av nye erfaringer. Det som er
sentralt er at form og innhold i den historien som en person forteller om sin barndom vil gi
like mye informasjon som selve hendelsen. Analyse av historien som fortelles er en analyse
av språket som brukes i fortellingen om tilknytningen. Man kan ikke lenger slik som noen
kliniske og retrospektive studier viser til at om man har vært utsatt for vold og mishandling
som barn vil man utsette egne barn for det samme. De kognitive modellene gir et større rom
for optimistiske vurderinger, man kan trekke inn andre erfaringer med omsorg og tilknytning
som er mer positive (Fonagy et al., 1991). I tillegg viser Bowlby (John Bowlby, 1988) at noen
slike tidlige tilknytningserfaringer kan bli endret i voksen alder ved at man får en positiv
tilknytningserfaring til en partner eller terapeut.
Intensjonen med AAI var å kunne forutsi hvordan den intervjuede personen ville bli som
forelder, det vil si hvilken type tilknytning en ville få, sett i forhold til tilknytning en hadde til
egne foreldre. Videre vil disse indre arbeidsmodellene også påvirke hvordan man som
forelder vil kunne være responderende til barnets signaler og hvordan en derigjennom kan
bidra til barnets tilknytning og sosioemosjonelle utvikling
AAI er et semistrukturert intervju med 15 spørsmål der en ønsker å få en generell beskrivelse
av relasjoner, spesifikke eller motsetningsfulle minner og en beskrivelse av forholdet til egne
foreldre i dag. Foreldre blir spurt om beskrive tilknytningsrelaterte minner fra tidlig barndom,
samtidig blir de bedt om å vurdere disse minnene i lys av det de opplever i dag. De blir spurt
om sammensetningen av opprinnelsesfamilien og om å nevne adjektiver som beskriver
relasjonen til foreldrene. De blir også spurt om hvem av foreldrene de har følt seg mest
knyttet til, om hva de gjorde som barn når de var lei seg, såret eller syk, hva de husker om
seperasjoner fra foreldre og om de har følt seg avvist av sine foreldre. Videre blir de spurt om
på hvilken måte deres voksne personlighet har blitt påvirket av disse erfaringene, hvorfor de
tror at deres foreldre handlet som de gjorde og hvordan deres forhold til deres foreldre har
endret seg i løpet av tiden. En del av intervjuet fokuserer også på erfaringer med misbruk eller
med tap av nære omsorgspersoner, både som barn og som voksen. De 15 spørsmålene blir
spurt i en spesiell rekkefølge og er standardiserte.
31
Koding av AAI
Når man koder AAI blir tilknytningsmønsteret klassifisert i tre hovedkategorier: Autonom,
utrygg unnvikende/avvisende (dismissing) og utrygg ambivalent (preoccupied).
Autonom/ trygg tilknytning
Det autonome tilknytningsmønsteret kjennetegnes av en emosjonell åpenhet omkring
tilknytningserfaringer. Dette mønsteret er det som karakteriseres som trygg tilknytning i
fremmedsituasjonen til Ainsworth. I løpet av intervjuet vil en respondent som karakteriseres
som autonom gi en balansert beskrivelse av relasjoner, også negative aspekter av relasjonen
med foreldre bli beskrevet og ikke holdt tilbake (Broberg, Mothander, Granqvist, & Ivarsson,
2008) s.242.
Utrygg unnvikende/ avvisende tilknytning.
Personer som karakteriseres med en utrygg unnvikende tilknytningsstil vil presentere
barndomserfaringer i mer positive ordelag enn det de egentlig var, eller at det benektes at de
negative barndomserfaringene har hatt noen påvirkning på egen personlighetsutvikling eller
omsorgskompetanse for egne barn. I tillegg gir noen med dette tilknytningsmønsteret en
utelukkende positiv beskrivelse av egen tilknytning og forhold til foreldre, men de er ute av
stand til å komme med eksempler på positive hendelser som beskriver dette forholdet.
Personer med dette tilknytningsmønsteret vil som foreldre være motvillig til å møte barnets
tiknytning atferd. De har selv hatt erfaring med avvisning og har problemer med å møte
barnets følelser. De kan være lite sensitive og ikke responderende på sitt barns signaler.
Utrygg ambivalent
De utrygge ambivalente kjennetegnes ved at de er vedvarende opptatt av de negative
barndomserfaringene. De gir uttrykk for sinne i forhold til foreldre og begivenheter beskrives
ofte usammenhengende og ufokusert. De kan f. eks begynne å snakke om et bestemt tema for
så å miste tråden og ikke klare å avslutte historien eller begynne på en ny, før den første var
avsluttet. Det kan virke som om samtale om tilknytningstemaet utløser noen
tilknytningsminner som gjør personen forvirret, vedkommende mister tråden eller klarer ikke
å stoppe å snakke. Personer med dette tilknytningsmønsteret vil gi et inkonsistent og forvirret
bilde til barnet sitt. Barnet får et tilknytningsmønster preget av engstelse og motstand. Barnets
forsøk på å løse sitt tilknytningsbehov er at de blir lett frustrerte og oppleves klengete.
32
Desorganisert tilknytning
Utenom disse tilknytningsmønstrene har en den uløste, desorganiserte (unresolved)
tilknytningen. Personer som har dette tilknytningsmønsteret har erfaringer med alvorlig
omsorgssvikt eller misbruk eller tap av viktige omsorgspersoner.
Validitetsstudier av AAI er foretatt av flere: (Ainsworth et al., 1979) ved bruk av
fremmedrom (Strange Situation Classifikation), (Fonagy et al., 1991) og av van IJzendoorn
(Marinus H. van IJzendoorn, 1995). Både Fonagy og van IJzendorn finner et imponerende
samsvar mellom foreldrenes tilknytningsmønster og hvilket tilknytningsmønster man finner
hos deres barn. Fonagy et. al. foretok AAI intervju med 100 gravide kvinner. Da deres barn
var ett år ble det foretatt fremmedrom målinger av 95 av disse barna. Studien viser et samsvar
på tilknytningsmønster ved at 75% av mødre med trygg tilknytning hadde barn som viste en
trygg tilknytning i fremmedromsituasjonen. 73 % av mødre som ble karakterisert som utrygg
unnvikende eller utrygg ambivalent hadde barn som viste en utrygg tilknytning ved
fremmedrom målingene (de Haas, Bakermans-Kranenburg, & van Ijzendoorn, 1994; Fonagy
et al., 1991).
The Working Model of the Child Interview
The Working Model of the Child Interview (WMCI) ble utviklet av Zeanah et al (C. H.
Zeanah, & Benoit, D, 1995) og er et instrument som skal utforske foreldrenes indre
arbeidsmodeller av sitt barn. Instrumentet består av et semistrukturert intervju. Ved hjelp av
denne utforskningen kan en finne fram til foreldrenes følelsesmessige og kognitive modeller
av barnet sitt og derigjennom også deres foreldrefunsksjoner. Zeanah fant ut at
omsorgspersonens indre arbeidsmodell av barnet samsvarte med barnets tilknytningsmønster
da det var ett år gammelt. (Benoit, Zeanah, Parker, Nicholson, & Coolbear, 1997) og videre
påvirker barnets tilknytningsmønster dets videre utvikling i barndom og ungdom og den
emosjonelle utvikling.
WMCI bygger på samme teorigrunnlag om tilknytning som AAI, men her ser en på
foreldrenes indre arbeidsmodell av barnet som styrende i forhold til foreldrenes atferd og
kvaliteten på foreldre- barn tilknytningen. Foreldrenes indre arbeidsmodell av barnet styrer
hvordan de tolker barnets adferd og behov (Main et al., 1985a). Hvordan foreldre tolker og
opplever sine barn har avgjørende betydning for barnets utvikling og tilpasning. Det er fire
33
tema i intervjuet: Utviklingshistorien fra unnfangelse og videre. Beskrivelser av barnet.
Forholdet til barnet i dag. Forholdet til barnet fremover.
Med utgangspunkt i disse fire temaene blir hver av foreldrene bedt om å fortelle
utviklingshistorien til barnet. Det begynner med spørsmål om foreldrenes forhold til barnet fra
det var unnfanget fram til det tidspunktet når intervjuet finner sted. Spørsmålene handler om
foreldrenes relasjon og følelser i forhold til barnet fra graviditeten, fødselen og de første
månedene. I intervjuet blir foreldrene videre bedt om å beskrive barnets personlighet og
atferd, hvordan de oppfatter barnet og hvilke forventninger de har til barnet og hvordan det vil
endre seg. De blir spurt om hva de liker ved barnet og hva de synes er vanskelig og hvordan
de tenker at deres forhold til barnet vil utvikle seg. Hvilke tanker gjør de seg om hvordan
forholdet til barnet vil være i fremtiden?
Disse indre arbeidsmodellene klassifiseres på samme måte som fremmedsituasjonen og AAI i
fire kategorier. I WMCI brukes andre ord: Balansert, ensidig, uengasjert og desorganisert.
Når man skal kode foreldrene indre arbeidsmodeller handler det ikke så mye om å samle
fakta, men om relasjonens utviklingshistorie. Når man koder WMCI er det seks skalaer man
vurderer ut i fra:
Detaljrikdom
Her vurderes i hvilken omsorgspersonen har stor eller liten grad av detaljrikdom når de skal
beskrive barnet sitt. Det man er opptatt av er i hvilken grad foreldrene bruker ordene for å
formidle en forståelse av hvem barnet er.
Grad av åpenhet for forandring:
Foreldre som har en åpenhet for forandring gir i løpet av intervjuet inntrykk av å være i en
aktiv prosess i forhold til barnet sitt. De har en åpen og fleksibel måte å beskrive barnet på, de
er i utvikling og barnet oppdages og man får en følelse av at ny informasjon om barnet blir
tatt godt imot.
Grad av involvering.
Foreldre som har en høy grad av involvering i forhold til barnet sitt er intenst og tydelig
følelsesmessig involvert i barnet og i forhold omkring barnet. Lav grad av involvering vises
ved at omsorgsgiver ikke virker involvert i barnet, enten fordi de er opptatt av noe annet eller
fordi de er følelsesmessig og psykologisk frakoplet fra barnet.
34
Samsvar
Dette punktet har et likelydende punkt i AAI (Main et al., 1985a). Skalaen er ment å skåre
samsvaret i omsorgspersonens beskrivelse av barnet både når det gjelder tanker og følelser. Er
det en velorganisert og logisk flyt i beskrivelsene av barnet eller gir omsorgspersonen
forvirrede og motsetningsfylte beskrivelser.
Sensitivitet i omsorgen
Denne skalaen brukes for å vurdere både omsorgsgivers sensitivitet overfor barnet og i
hvilken grad omsorgsgiver anerkjenner barnets egne behov og dets følelsesmessige erfaringer.
Aksept
Denne skalaen skal måle grad av omsorgsgivers aksept av barnet og de utfordringene det
innebærer å gi omsorg til barnet. Det innebærer blant annet å kunne sette barnets behov foran
egne behov for å fremme barnets utvikling.
Man vurderer de overnevnte kategoriene på en skala fra 1 til 5 der 1 står for ingen, 2 står for
begrenset, 3 står for moderat, 4 står for betraktelig og 5 står for ekstrem, det vil si ekstremt
bra.
I vurderingen av WMCI gjør en også noen vurderinger av innholdsmessige trekk ved
beskrivelsene/ representasjonene om barnet. Er det slik at omsorgspersonen gir en beskrivelse
som gir inntrykk av at de har en:
Oppfatning av barnet som vanskelig
Gir omsorgsgiver inntrykk av at barnet som vanskelig å ha omsorg for? Har omsorgsgiver
uttalelser som indikerer at de opplever barnet som spesielt vanskelig?
Bekymring for barnets trygghet
Har omsorgsgiver en irrasjonell frykt for å miste barnet? Her skal en se på om denne frykten
påvirker og begrenser aktiviteter.
Affektiv tone under intervjuet
Til slutt blir den affektive tonen i intervjuet skåret. Alternativene er: Glad, sinne/ irritasjon,
Engstelig bekymret, likegyldighet, annet.
WMCI brukt i forskning: Bernoit et. al (Benoit et al., 1997) viste at mødre som ved bruk av
WMCI ble klassifisert som balansert, hadde barn som ble klassifisert som trygge. Denne
35
studien viste også at 91 % av mødre med barn som hadde ulik type klinisk problematikk ble
klassifisert under kategoriene ungegasjert eller ensidig.
The Parent Child Early Relational Assessment (PCERA)
Dette kartleggingsinstrumentet ble utviklet av Roseanne Clark (Clark, 1999). PCERA skal gi
en vurdering av kvaliteten på relasjonen mellom omsorgsperson og barn. En ønsker å måle
den affektive og atferdsmessige kvaliteten av foreldre barn interaksjonen. Omsorgsperson og
barnet blir videofilmet i fem minutters sekvenser. Situasjoner som blir filmet er for eksempel
måltid, strukturert lek, fri lek og situasjon med adskillelse og gjenforening. Hensikten med
PCERA er å forsøke å fange opp barnets opplevelse av omsorgspersonen, omsorgspersonens
opplevelse av barnet, den affektive og atferdsmessige involveringen som barn og foreldre
bringer inn i samspillet, samt å gi en vurdering av den følelsesmessige grunntonen i relasjonen
og i det dyadiske samspillet.
PCERA ble utviklet både til klinisk bruk og til forskning. Den gir et omfattende bilde av
foreldre- barn samspillet og en har derigjennom en mulighet til å oppdage et forstyrret
interaksjonsmønster på et tidlig tidspunkt og det gir grunnlag for målrettede intervensjoner da
man har en nøyaktig beskrivelse av området som trenger å styrkes.
Kartleggingsinstrumentet ble utviklet for å måle samspillsmønsteret hos mødre med psykiske
lidelser og deres spe- og småbarn, med det mål å utvikle foreldreferdighetene og
samspillskvaliteten hos disse mødrene. Senere ble instrumentet videreutviklet for å kunne
måle terapeutiske endringer. Det ble også videreutviklet for å gi en bedre beskrivelse av
forskjellen på foreldre- barn samspill med mødre med og uten psykiatrisk problematikk. Det
ble modifisert i 1985 og tilpasset bruk for fedre med spebarn, for høyrisikogrupper av foreldre
og risikogrupper av barn (for eksempel premature og barn med utviklingsforstyrrelser). Det
ble blant annet brukt i forhold til mødre og fedre med rusproblemer. Den ble også brukt for å
sammenligne samspillskvalitet hos mødre som hadde brukt rusmidler i svangerskapet og deres
barn med en rusfri kontrollgruppe (Burns et al., 1997; Clark, 2009).
Det reviderte instrumentet fra 1985 består av 65 elementer som skal vurderes. De er delt i tre
hovedområder: Foreldre variabler, spebarn/ barn variabler og dyadiske variabler. Ved
skåringen av variablene har en seks alternativer. Skåres variabelen med 1 eller 2 betyr dette at
det er grunnlag for sterk bekymring. Ved en skåring på 3 er det grunnlag for noe bekymring.
36
Skåring på 4 og 5 innebærer en styrke på dette området og ingen grunn til bekymring. Skåren
6 betyr ikke relevant.
Foreldrevariablene
Foreldrevariablene omfatter stemmekvalitet, foreldreaffekt, foreldrenes uttrykte holdning
overfor barnet.
I foreldrenes affektive og atferdsmessige involvering vurderes følgende områder:
Her ser en både på kvalitet og mengde på fysisk kontakt med barnet, kvalitet og mengde på
visuell kontakt vurderes, samt mengden og kvalitet på verbaliseringer. Foreldrenes sosiale
initiativ og foreldrenes betingede svar på barnets positive eller negative aldersadekvate adferd
vurderes. Å strukturere og legge omgivelsene til rette for barnet, tilrettelegging- «scaffolding»
er sentrale begreper her.
Videre skal foreldrene kunne lese barnet signaler og reagere sensitivt og adekvat. En vurderer
foreldres evne til samhørighet og speiling.
Et nytt område omhandler foreldrestil.
Foreldrestil omhandler hvilken omsorgsstil en ser hos foreldrene. Kroppsholdning kan være
sentralt her eller måten forelderen ser, berører og snakker eller de tar initiativ og responderer.
Foreldrestilene som skal måles er: fleksibilitet eller rigiditet, kreativitet og ressurser,
invaderende, konsistens og forutsigbarhet, tegn på atferdsforstyrrelse
Spedbarn/ barn variabler
Her skal spedbarnet/ barnets uttrykte affekt og karakteristiske humør skåres.
Man ser da på om barnet gir utrykk for positiv affekt, for eksempel ved å vise tilfredshet og
glede. Viser barnet negativ affekt ved sinne, frustrasjon, gråt og irritabilitet. Gir barnet utrykk
for tilfreds, behagelig og muntert humør? Eller ser barnet uinteressert tilbaketrukket eller trist
ut. Barnet kan også vise et engstelig, anspent eller fryktsomt humør eller irritabelt, sint humør,
tenksomt alvorlig humør eller emosjonell labilitet.
Atferd/ evne til tilpasning er et nytt område som vurderes. Variabler som skal vurderes her
er barnets: Årvåkenhet/ interesse, sosiale atferd initiere og sosiale atferd respondere,
Unngåelse/Unnviking (Motstand), Føyelighet/ Uføyelighet, Selvhevdelse/ Aggressivitet,
Motorisk kompetanse og kvalitet. Videre ser en på kvaliteten på utforskende lek, evne til
37
oppmerksomhet, robusthet, utholdenhet, impulsivitet, selvregulering/ evne til å organisere,
trøstbarhet og fokus på forelders følelsesmessige tilstand.
Aktivitetsnivå. Under denne overskriften vurderes barnet under områdene: Passivitet/sløvhet
og hyperaktivitet.
Kommunikasjon. Under denne overskriften vurderes barnets visuelle kontakt med
omsorgspersonen, kommunikativ kompetanse og lesbarhet.
Dyadisk variabler:
Den som skårer skal gjøre kliniske vurderinger av kvaliteten i samspillet i dyaden forelderbarn. Først ser en på den affektive samspillskvaliteten som vurderes ved å se om en finner:
Sinne/fiendtlighet/ Irritabilitet, Flat/tom/innskrenket, spenning / engstelse, Gjensidig
entusiasme, glede, nytelse, en følelse av livsglede i dyaden.
En skal også vurdere gjensidigheten i samspillet. Variablene som skal vurderes her er: Delt
oppmerksomhet, gjensidighet, organisering/ regulering av samhandlingen og graden av
samsvar.
Validitetstudier er blitt utført ved bruk av Ainsworths fremmedsituasjon og ved bruk av
WMCI (Clark, 1999). PCERA er blitt brukt i mer enn 400 programmer og
forskningsprosjekter og det er vurdert og funnet reliabelt og valid (Clark, 2009).
Alarm Distress Baby Scale (ADBB)
Alarm Distress Baby Scale ble utviklet av den franske barnepsykiateren Antoine Guedeney
(Guedeney & Fermanian, 2001) på fransk Alarme Détresse Bébé (ADBB). Denne skalaen ble
utviklet for å observere og måle mulig vedvarende sosial tilbaketrekkingsatferd hos barn i
alderen 2 til 24 måneder (Braarud & Richter, 2014; Guedeney, Moe, Pura, Mantymaa, &
Tamminen, 2010). Også ved dette kartleggingsinstrumentet tar en utgangspunkt i filmopptak
av barnet og av en voksen i samhandling med barnet. Det skal være en fremmed person som
filmes i samspillet med barnet. For eksempel helsesøster eller annet helsepersonell som
arbeider med sped- og småbarn.
Skalaen består av åtte områder (1) ansiktsuttrykk, (2) blikkontakt, (3) generelt aktivitetsnivå,
(4) selvstimulerende bevegelser, (5) vokaliseringer, (6) responshurtighet ved stimulering, (7)
38
evne til å inngå i et samspill, og (8) barnets evne til å tiltrekke seg og beholde
oppmerksomheten. Disse områdene bedømmes på en skala fra 0 til 4, der 0 betyr ingen tegn
på atypisk atferd, 1 betyr svak atypisk atferd, 2 betyr atypisk atferd, 3 er tydelig atypisk atferd
og 4 er betydelig atypisk atferd. Bedømming av skalaene summeres, og en totalskåre på 6 og
oppover krever oppfølging.
Rene Spitz (Spitz, 1951) var den første som beskrev barns tilbaketrekking fra sosial kontakt.
Han observerte spebarn som ble skilt fra mødrene sine fordi de var syke eller skulle i fengsel.
Spitz filmet noen av disse barna (Spitz, 1951, 1952). Også Robertson og Bowlby (Robertson
& Bowlby, 1952) beskrev spebarns reaksjoner på adskillelse når de ble skilt fra
omsorgspersoner. I følge Robertson og Bowlby reagerte spebarna først med sjokk, så med
protest og deretter fortvilelse for så tilslutt å reagere med resignasjon og sosial
tilbaketrekking.
Klinikere og forskere beskriver sosial tilbaketrekkingsatferd hos spebarn som en
forsvarsmekanisme. Som Spitz, Bowlby og Robertson viste til kan dette være et symptom på
tap av primær omsorgsperson. Det ble betegnet som spedbarnsdepresjon. Senere forskning har
vist at det kan være flere årsaksforklaringer til spebarns tilbaketrekkingsatferd. Både alvorlige
samspillsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser, posttraumatisk stresssyndrom og angst kan
ligge til grunn. Det kan også ha sin årsak i autismespekter forstyrrelser, kroniske organiske
tilstander eller intense kroniske smerter kan gi tilbaketrekkingsreaksjoner. Psykiske vansker
hos foreldre, spesielt depresjon hos mødre i graviditeten og i barnets første måneder har vært
knyttet til risiko for sosial tilbaketrekkingsatferd hos spedbarn (Slinning & Eberhard-Gran.M.,
2010).
ADBB ble utviklet for å inngå i en ordinær helsestasjon kontroll. Sertifisering til å kunne
skåre barn på ADBB gjøres ved at fagpersonen trener ved å skåre fem videoklipp av barn.
Skåringen blir sammenlignet med referanseskåre og fagpersonen vil igjen skåre nye fem
videofilmer. ADBB er blitt utprøvd i flere land. Den har en transkulturell validitet.
Testskalaen har vist seg å ha god reliabilitet og validitet. Fra studier i Finland, Frankrike,
Israel og Italia har det vist seg at barn som skårer 5 eller mer var i risiko for sosial
tilbaketrekking i alle land. Skalaen har i disse studiene ikke vist å ha sammenheng med
foreldres sosio- økonomiske status, alder eller etnisitet. (Dollberg, Feldman, Keren, &
Guedeney, 2006; Guedeney & Fermanian, 2001; Guedeney et al., 2010).
39
Andre valideringsstudier av ADBB viste at mødre med barn som var henvist på grunn av
tilbaketrekkingsadferd var mer påtrengende – invaderende, spedbarna var mindre involvert i
forholdet og det var mindre gjensidighet i mor barn samspillet. Som i tidligere studier var
mødrene i denne studien mer deprimerte. Av de henviste barna viste gutter større tendens til
tilbaketrekking enn jenter (Dollberg et al., 2006).
Kartleggingsinstrumentene brukt i forskning på mødre med klinisk problematikk eller
rusavhengighet.
AAI er brukt i forhold til høyrisikogrupper, rusmiddelavhengige mødre blir vurdert å tilhøre
en høyrisikogruppe. Blant annet fant jeg en studie der AAI er brukt i forhold til en gruppe
mødre med ulik type klinisk problematikk. Dette er mødre som har opplevd det som på
engelsk betegnes som Adverse Childhood Experiences (ACE). Uheldige/ skadelige/ farlige/
ugunstige barndomsopplevelser. Som jeg har vist til i teorikapittelet er mødre med
rusproblematikk overrepresentert med negative og traumatiske barndomsopplevelser relatert
til for eksempel rus og psykiatri i familien, vold og seksuelt misbruk eller tap av nære
omsorgspersoner. I denne studien fant en at det var nær sammenheng med ACE og et
desorganisert tilknytningsmønster. 76% av deltakerne i den kliniske gruppen av deltakere i
studien hadde ACE erfaringer og ble klassifisert med desorganisert tilknytning ved bruk av
AAI intervjuer. Dersom personene kunne rapportere om emosjonell støtte i løpet av
oppveksten på tross av negative barndomserfaringer, fant en i mindre grad desorganisert
tilknytning (bare 29 %) (Murphy et al., 2014)
En oppsummeringsstudie (review) på bruken av WMCI viste at mødre eller barn med ulik
type klinisk problematikk f. eks. depresjon eller utsatt for vold hadde ikke balanserte
representasjoner av barna sine. (Utrygg) Denne oppsummeringen poengterer viktigheten av å
arbeide med foreldrenes indre arbeidsmodeller av barnet, da dette kan hjelpe foreldrene i
deres relasjon med barnet og det kan bidra til at barnet står i mindre fare for en negativ
utvikling. Mødre med en positiv og gledesfylt interaksjon med barnet hadde balanserte
representasjoner (Vreeswijk, Maas, & Van Bakel, 2012).
Mødre med ensidige represtasjoner var mer passive i forhold til barna sine, uengasjerte
representasjoner var karakterisert med mer invaderende, mer påtrengende atferd rettet mot
barnet. En så mer negativitet og avvisning av barnet. Det er sannsynlig at mødre med
rusavhengighet er å finne i dette materialet (Benoit et al., 1997; Korja et al., 2010)
40
PCERA har vært brukt i flere studier av mor barn der mødre har hatt en rusavhengighet. Jeg
vil her referere til to av dem (Burns et al., 1997; Clark, 1999).
Clark og kollegaer har som nevnt forsket på bruken av PCERA i forhold til høyrisikogrupper
deriblant mødre og fedre med rusproblemer og mødre som hadde brukt rus i svangerskapet.
Resultatet av målingene viste at mødrene med rusproblemer generelt skåret ett poeng lavere
enn kontrollgruppen på alle variablene. I tillegg skåret de innenfor området bekymring når det
gjaldt mødrenes humør og på entusiasme og glede seg over barnet. Det var også bekymring
knyttet til sensitivitet og det å lese barnets signaler og å respondere på barnets signaler.
Skåringene av barnet viste bekymring for at barnet viste manglende positiv affekt og at det
var manglende blikkontakt med mor. I dyaden mellom foreldre og barn så en lite delt glede og
fornøyelse. Forskerne hevdet at dette funnet var bekymringsfylt fordi disse variablene er de
som er med og skaper strukturen i et foreldre–barn forhold. Mors tilpasningsevne er svært
viktig for barnet og den ser ut til å mangle hos de mødrene som ble undersøkt. Sammenlagt så
en også at mødrene viste manglende evne til å inngå i samhandling med barnet. Det handlet
om variablene for kommunikasjon, blikkontakt, fysisk kontakt, turtaking osv. (Burns et al.,
1997).
Siqveland (Torill Sundet Siqveland, 2012) brukte også PCERA som kartleggingsmetode da
hun forsket på hvordan det går med barna til mødrene som var i behandling for rusproblemer
mens de var gravide og etter at barnet var født. Siqveland studerte mor- barn samspill hos 90
kvinner og deres barn. Kvinnene kom fra tre ulike grupper: Kvinner med ulike psykisk
vansker som hadde blitt henvist til poliklinisk behandling i graviditeten, kvinner som hadde
vært innlagt for rusbehandling i graviditeten og kvinner fra «normalbefolkningen». Kvinner
som hadde rusrelaterte problem var rekruttert fra behandlingsinstitusjoner som tar imot
kvinnene i graviditeten og har et tilbud etter fødsel. I denne studien ble mødrene henvist til
institusjonsbehandling og nedtrappet og avruset i løpet av svangerskapet. Ingen av barna ble
derfor født med abstinenser ved fødsel. Dette ga barna i studien en bedre start og mødrene et
lettere utgangspunkt for samspillet med barna.
For å vurdere mødrenes fungering og samspillet mellom mor og barn brukte forskerne ulike
typer kartleggingsinstrumenter. Samspillskvalitet mellom mor og barn ble målt ved barnets tre
og 12 måneders alder ved hjelp av PCERA. Resultatet av disse målingene viste at mødre med
rusproblem og psykisk lidelse ved barnets tre måneders alder var mindre sensitive i samspillet
med barnet. De rapporterte også et høyere stressnivå enn normalgruppen. Ved barnets 12
41
måneders alder var mødrene også mindre sensitive i samspillet med barnet. De var mindre i
stand til å lese eller tolke babyens signaler enn de andre gruppene og de var mindre i stand til
å tune seg inn følelsesmessig i forhold til barnet. I studien fant forskeren at kvinnens egne
relasjonelle erfaringer påvirket hennes evne til å være sensitiv.
Barna på 12 måneder skåret lavt på affektive utrykk. De ga mer utrykk for negativ affekt. De
ga mindre utrykk for glede og var mindre tilfreds i samspillsituasjonen. Den dyadiske
kvaliteten viste seg også å være lavere ved barnets 12 måneders alder. Det var mer sinne og
irritabilitet, et høyere spenningsnivå, mindre samhørighet og gjensidig glede i dyaden.
Siqveland hevder at dette er et resultat av at barnet ved 3 måneders alder har erfart lite
sensitivitet i omsorgen og det vil da som resultat vise mindre følelser i samspill med
omsorgspersonen.
Siqveland (Torill Sundet Siqveland, 2012) fant en manglende evne hos mødrene til å tune seg
inn på spebarnets følelser i interaksjonen. Dette ble forklarte med at mødrene har brukt stoff
rus for å holde følelser i sjakk noe som kan ha ført med seg at de etter hvert har lært å være
mindre oppmerksomhet på deres egen interne mentale tilstand og følelser. Det er da vanskelig
å være oppmerksom på og sensitiv i forhold til barnet følelsesuttrykk. Reduserte
mentaliseringsevner kan ha innvirkning på mors evne til å være følelsesmessig tilgjengelig og
speilende i interaksjonene med spebarnet som i sin tur kan forstyrre barnets evne til affektive
uttrykk som igjen kan føre til tilbaketrekkingsadferd (Field et al., 1998).
Forskning knyttet til ADBB viste at psykiske vansker hos foreldre, spesielt depresjon hos
mødre i graviditeten og i barnets første måneder har vært knyttet til risiko for sosial
tilbaketrekkingsatferd hos spedbarn (Slinning & Eberhard-Gran.M., 2010). Depresjon kan
redusere omsorgspersonens kapasitet til å være sensitiv overfor spedbarnets signaler.
Deprimerte mødre kan ha problemer med å speile barnet følelsesmessig og de viser oftere
negative følelser i samspillet med barnet. Spedbarn med deprimerte mødre viste etter hvert
«deprimert» atferd (Guedeney et al., 2010), s. 565. Noen av barna ble diagnostisert med
spedbarnsdepresjon DC- 0-3 (1994) eller PTSD. (Dollberg et al., 2006).
Andre studier fra ulike land viste at barns tilbaketrekning hadde sammenheng med rapportert
depresjon og angst hos mødre i barseltid og at ikke optimalt samspill mellom mor og barn var
å finne hos barn som viste tegne på tilbaketrekking (Guedeney et al., 2010).
42
Fellestrekk og sammenhenger
4) Identifisere fellestrekk på tvers av primærstudiene og se etter sammenhenger mellom
resultatene.
Jeg har funnet mange fellestrekk mellom kartleggingsinstrumentene. Mitt spørsmål blir om på
hvilken måte vil disse kartleggingsinstrumentene beskrive noe om og av det samme og hva er
sammenhengen mellom instrumentene.
I alle kartleggingsinstrumentene bruker en filmopptak. I AAI og WMCI tar en opp intervjuet
på lydbånd eller film, slik at det kan skåres av sertifiserte personer. I PCERA tar en
filmopptak av foreldre og barn i samspill, mens filmopptak av ADBB har hoved fokus på
barnet, men i samspill med en annen voksen som ikke er omsorgspersonen. Det kan for
eksempel være en helsesøster. Også for de to siste skal de som skårer være sertifisert.
Tilknytningsteori felles teorigrunnlag
De fire kartleggingsinstrumentene som her presenteres bygger alle på tilknytningsteori. De to
første har fokus på indre arbeidsmodeller hos foreldre. De to siste har fokus på hvordan
tilknytningen ytrer seg i atferd; foreldres atferd og barnets atferd eller respons på
omsorgsbetingelser. De som har utviklet disse kartleggingsverktøyene har tilknytning som
teoretisk referanseramme. Det teoretiske rammeverket er Bowlby og Mary Ainsworth sin
teori om tilknytning. Både Adult Attachment Interview (AAI), Working Model of the Child
Interview (WMCI), Parent- Child Early Realational Assesment (PCERA), og Alarm Distress
Baby Scale (ADBB) baserer seg på en forståelse av at tilknytningen mellom foreldre og barn
er en avgjørende faktor og utslagsgivende for hvordan barnets psykiske helse vil utvikles.
Bowlbys tilknytningsteori brukes som forklaringsmodell for at tilknytningsmønster kan gå i
arv i generasjoner og at samspillsmønsteret mellom foreldre og barn blir internalisert hos
barnet og danner grunnlag for barnets forventninger til omsorgsgiver og forventinger til
relasjoner generelt. Barnet vil med disse tidlige erfaringene utvikle egne indre
arbeidsmodeller om tilknytning og selv om de kan endres, så vil de i de fleste tilfeller fortsette
43
å prege personens relasjoner i voksenlivet og senere når vedkommende får egne barn.
(Fonagy et al., 1991).
Mary Ainsworth sin klassifisering av tilknytninger er brukt for å validere alle
kartleggingsinstrumentene, unntatt ABDD. I ABDD er ikke foreldrenes rolle så sentral da det
er barnets sosiale fungering som måles, ikke nødvendigvis i samspill med foreldre, men med
annen voksen person. Likevel er tilknytningsteori sentral også for denne metoden, da det
teoretiske bakteppet er at barnet på bakgrunn av erfaring med omsorgspersonen har trukket
seg fra sosial kontakt, det vil si at tilknytningen kan klassifiserer som utrygg eller
desorganisert.
Mens forskerne bak AAI, WMCI og PCERA bruker Mary Ainsworth sin fremmedsituasjon
som grunnlag for å vurdere kartleggingsverktøyets validitet (Benoit et al., 1997{Fonagy, 1991
#340; Clark, 1999; Fonagy et al., 1991) er disse tre kartleggingsverktøyene også brukt for å
validere hverandre: AAI er brukt i studier for å validere WMCI (Benoit et al., 1997), WMCI
er brukt for å validere PCERA (Clark, 2009; Korja et al., 2010).
Hvorfor er trygg tilknytning så viktig for barnet?
Det felles teorigrunnlaget for kartleggingsinstrumentene har utvikling av en trygg tilknytning
hos barnet som et mål. Dette er viktig for barnet fordi trygt tilknyttede barn har et positivt
selvbilde, og de har en høyere sosial kompetanse enn barn med utrygg tilknytning (Brandt &
Grenvik, 2010). I tillegg har trygg tilknytning sammenheng med senere positiv
sosioemosjonell utvikling (Benoit et al., 1997). Man kan ikke trekke konklusjonen at utrygg
tilknytning fører til psykisk lidelse, men flere forskere har pekt på at det er en risikofaktor for
sped og småbarn å være utrygt tilknyttet sine omsorgspersoner.
75% av mødre med AAI trygg tilknytning fikk barn med trygg tilknytning. 73 % av mødre
med utrygg unnvikende/ avvisende (dissmissing) eller utrygg ambivalent (preocupied) mødre
hadde utrygge barn (van IJzendoorn 1995).
91% av mødre med barn som hadde klinisk problematikk har mødre med ensidig (disengaged)
eller uengasjert (desorted) mentale bilder av barnet. (62% i kontrollgruppe) (Benoit et al.,
1997) har som nevnt tidligere i sin forskning funnet sammenheng mellom klinisk
problematikk hos barnet og mødre som karakteriseres som uengasjerte eller ensidige.
44
Hva kjennetegner trygt tilknyttede foreldre og barn
Ainsworth studerte hvordan mødrene til barn med de ulike tilknytningsmønstrene reagerte på
barna sine. Hun fant i sin forskning at mødre med barn med en trygg tilknytning viste mer
hengivenhet og stimulerte barnet mer. De kunne lese barnets signaler bedre, ga mer respons
og var mer forutsigbar og mer tilgjengelig for barnets reaksjoner. Dersom mødrene reagerte
raskt på barnets gråt de første levemånedene, så en at barnet gråt mindre når det ble ett år. I
motsetning til dette fant Ainsworth at mødre med barn som ble karakterisert med utrygg eller
desorganisert tilknytning viste seg å være mindre oppmerksomme mot barnet og respondere
senere på deres behov. De viste seg å være mindre intonet og mindre engasjert i forhold til
barnet. (Ainsworth et al., 1979; Bretherton & Main, 2000).
Glede og hengivenhet i forhold til barnet.
Sammenhengen mellom glede og hengivenhet og trygg tilknytning blir poengtert som viktig
fra flere av forskerne både de som er knyttet til AAI og WMCI, men også PCERA og ADBB.
Som jeg har vist til i gjennomgangen av AAI og WMCI er det en sammenheng mellom trygg
tilknytning hos foreldre og barn og at foreldre uttrykte glede og stolthet over barnet og at en
så glede og hengivenhet i samspillet. I PCERA kartlegging er det flere av variablene som
måler glede i samspillet. Man kan oppfatte det i punktet foreldreaffekt: Gir omsorgspersonen
uttrykk for glede eller entusiasme over og sammen med barnet? Er det smil og latter og er det
en varm og vennlig stemmekvalitet? Felles forståelse for kartleggingsinstrumentene er at en
vil se positive følelser og glede hos barnet som respons på foreldrenes utrykte glede.
De positive følelsers kraft.
Entusiasme og delt glede, det å fryde seg sammen er helt sentrale komponenter i det
emosjonelle båndet som knyttes mellom mor og barn (Beeghly & Tronic, 1994, Sameroff
1986). (Sameroff, 1975) Delt glede/ fryd som mor og barn deler i samspillet er et produkt av
det unike og dynamiske som begge parter bringer inn i samspillet og som er berikende for
begge parter. (Sameroff 1993) (Burns et al., 1997).
Jeg har vist til tidligere at det er et sammenfall mellom forelders indre arbeidsmodell og deres
uttrykte holdning overfor barnet. Dersom forelder har en positiv holdning til barnet og viser
en betydelig tilfredshet og glede over barnet, med smil og oppmuntrende kommentarer og
lekenhet er dette i PCERA forståelse et tegn på styrke hos forelderen og det skalert med
45
høyeste skåre. Disse foreldrene ville i AAI terminologi bli karakterisert som autonome og jeg
viste tidligere til at de ville gi barnet trøst når de trengte det og glede seg sammen med barnet
når de trengte det. Videre er denne variabelen nært beslektet med det en i WMCI teminologi
kaller aksept, der høy skåre betyr at omsorgspersonen gleder seg over å gi barnet den
omsorgen det trenger. Da er de balanserte og de skårer høyt på glede og stolthet.
Clark (Clark, 1999) hevder at mors atferdsmønster og følelsesmessige mønster er avgjørende
for barnets utvikling. Foreldre som viser hengivenhet overfor barnet vil bli satt i kategorien
styrke. I PCERA hører dette inn under tema: Foreldres uttrykte holdning overfor barnet.
Foreldre som har styrke på dette området har også andre kjennetegn som kan måles med
PCERA, for eksempel foreldreaffekt ved å vise glede og entusiasme og i varm og vennlig
stemmekvalitet.
Sammenheng mellom indre arbeidsmodeller og samspillskvalitet.
I studien til Korja (Korja et al., 2010) er både WMCI og PCERA brukt for å se på
sammenheng mellom mødrenes indre arbeidsmodell av barnet og hvordan disse viste seg i
foreldre barn samspillet i en studie av for tidlig fødte barn og barn født til termin. Studien
viste at mødrenes mentale representasjoner av barnet og tilknytningen til barnet målt med
WMCI, hadde sammenheng med hvordan deres samspillskvalitet med barnet var.
Samspillskvaliteten var målt med PCERA. Studien viste en generell tendens til at mødre med
ikke balanserte representasjoner ifølge WMCI viste flere skåringer i kategorien bekymring på
PCERA vurderingene. Studien viste også at mødrene med balanserte (trygge) representasjoner
når barnet var 12 måneder ble vurdert til å ha en bedre kvalitet i interaksjonen målt med
PCERA, både når det gjaldt kvaliteter i barnets, mors og dyadens samspill og samhandling.
De fant også en klar sammenheng mellom betegnelsen tenksomt, alvorlig og tilbaketrukket
humør, kvaliteter på barnets lek og konsentrasjon med barn og mødrenes utrygge
representasjoner.
En ser altså at AAI, WMCI og PCERA er nært knyttet til hverandre som instrumenter, da det
foreligger ulik forskning der disse instrumentene brukes sammen. En fellesforståelse som kan
innbefatte alle kartleggingsinstrumenter også Alarm Distress Baby Scale (ADBB) er
sammenhengen mellom foreldrenes indre arbeidsmodeller og hvordan de viser seg i det
konkrete samspillet med barnet og hvordan disse i neste omgang viser seg i hvordan barnet
responderer på omsorgsgiver. Sammenhengen mellom de indre arbeidsmodellene og
46
foreldrenes atferd og videre barnets tilknytning og atferd er gjennomgående i de ulike
kartleggingsinstrumentene. ADBB har bare fokus på barnet, men også her er teorien som
ligger til grunn at barnets tilbaketrekking er en respons på foreldres atferd rettet mot barnet.
Selv om en i ADBB studier av barn med tilbaketrekkingsatferd også viser til at biologiske
faktorer eller organiske tilstander ved barnet kan være utslagsgivende for
tilbaketrekkingsatferd hos barn, så har en også i forskning omkring dette
kartleggingsinstrumentet indikasjoner som viser til at barns tilbaketrekkingsatferd kan være et
resultat av tilknytnings forstyrrelser, posttraumatisk stress eller angst lidelser, med andre ord
kan barns tilbaketrekkingsatferd ha sammenheng med deres omsorgsbetingelser. En slik
omsorgsbetingelse kan være depresjon eller rusmisbruk hos foreldre. (Dollberg et al., 2006)
Oppsummering: AAI og WMCI måler indre arbeidsmodeller. PCERA og ADBB måler atferd
hos foreldre og barn som er at resultat av de indre arbeidsmodellene.
Instrumenter og studier sammenlignet og oversatt til hverandre
5) Oversette studiene til hverandre
Når jeg skal oversette studiene til hverandre forstår jeg det slik at jeg skal gi en vurdering av
hvordan de forskjellige kartleggingsinstrumentene kan sammenlignes, hvordan en kan forstå
at de handler om det samme, eller noe som ligner. I tillegg ser jeg på oversettelse som å
studere noen ord, konsepter og begreper og se hva som betyr det samme og hvilken betydning
de har i det enkelte kartleggingsinstrument (Noblit & Hare, 1988).
Indre arbeidsmodeller
Et av de viktigste konseptene er indre arbeidsmodeller som kan synes å være en felles
forståelsesramme for alle kartleggingsverktøyene, ved at indre arbeidsmodeller styrer
omsorgsgivers og barnets handlinger. Likevel er det bare AAI og WMCI som har som mål å
kartlegge de indre arbeidsmodellene. Disse to skal måle ulike typer arbeidsmodeller. AAI som
kartleggingsverktøy skal ved hjelp av dette måleinstrumentet få et bilde av foreldrenes indre
arbeidsmodell av hvordan deres egen omsorg har vært. Gjennom intervjuet kommer det
fram et bilde av foreldres arbeidsmodell av egen tilknytning. Ved hjelp av dette bildet vil en
kunne si noe om hvordan de vil opptre i forhold til sitt barn og en vil kunne angi/ forutse deres
47
barns tilknytningsmønster. Flere studier viser en tydelig sammenheng her (Marinius H. van
IJzendoorn, 1995).
De indre arbeidsmodellene foreldre har styrer handlingene deres rettet mot barnet. Det gjelder
for AAI med også for WMCI. WMCI intervjuet gir en mulighet til å studerer foreldrenes
indre arbeidsmodeller av barnet. Man ser også for WMCI at foreldres indre arbeidsmodell
er avgjørende for hvordan de handler overfor barnet sitt og hvilken type tilknytning barnet vil
ha når det er ett år og når det er seks år.
Oversette AAI til WMCI
I begge disse måleinstrumentene har en fire kategorier: For AAI er dette: autonom, utrygg
unnvikende, utrygg ambivalent eller uløst/desorganisert. For WMCI har en kategoriene:
Balansert, ensidig/ forvrengt og uengasjert samt desorganisert. Klassifiseringen innenfor hver
av dem vil kunne angi hvorvidt barnet vil ha en trygg, utrygg unnvikende eller utrygg
ambivalent tilknytning eller desorganisert. Barnets tilknytning blir målt og klassifiseres på
samme måte for begge instrumenter ved hjelp av fremmedsituasjonen (SS) og karakteriseres
ved samme kategorier som i Ainsworth studie: Trygg, utrygg unnvikende, utrygg ambivalent
og desorganisert. Når en skal oversette kartleggingsinstrumentene er det naturlig å lage en
oversikt over begrepene som betyr det samme i de ulike instrumentene:
Fremmedrom SS
B- Trygg
A-Utrygg- unnvikende
C-Utrygg - ambivalent
D- Desorganisert
AAI
Autonom
Utrygg unnvikende/ avvisende
Utrygg ambivalent
Uløst- Desorganisert
WMCI
Balansert
Ensidig
Uengasjert
Desorganisert
Jeg vil først sammenligne AAI og WMCI. Jeg var i kapittelet om fellestrekk og
sammenhenger inne på sammenhengen mellom foreldrenes indre arbeidsmodeller og deres
atferd rettet mot barnet. Nå som jeg skal sammenligne og oversette vil jeg se på om forskning
omkring begge instrumentene gir et svar på hvordan det ser ut til at foreldre svarer på/ møter
barnets tilknytningsatferd.
Hvordan møter foreldre med trygg tilknytning barnets tilknytningsatferd?
Foreldre med et autonomt tilknytningsmønster vil ifølge teorien knyttet til AAI reagere
adekvat på barnets tilknytningsatferd. Hva er da ifølge AAI tenkning adekvat reaksjon på
48
barnets tilknytningsatferd? Både Ainsworth og IJzendoorn (Marinius H. van IJzendoorn,
1995) hevder at foreldre som klassifiseres som autonome, det vil si de som selv har en trygg
tilknytning vil reagere sensitivt og responsivt på barnets signaler. De vil for eksempel gi
barnet trøst når det trenger det og glede seg sammen med barnet når det trenger det. I WMCI
finnes en egen skala for å måle foreldres sensitivitet i beskrivelsen av barnet. Høy grad av
sensitivitet kjennetegnes ved at omsorgsgiver anerkjenner barnets egne behov og er sensitiv
for barnets ulike emosjonelle reaksjoner. De handler ut i fra barnets behov og opplevelser. Det
er foreldre som karakteriseres som balansert, som kjennetegnes ved høy grad av sensitivitet,
ved at de har en gjennomgående empatisk beskrivelse av barnet og relasjonen med barnet.
Disse foreldre vil også skåre høyt på WMCI skalaen om aksept. Høy skåre på skalaen om
aksept innebærer at forelderen aksepterer barnet som individ og aksepterer ansvaret det
innebærer å ivareta barnets behov. Omsorgspersonen gleder seg over å gi barnet den
omsorgen det trenger. De skårer høyt på glede og stolthet. Med andre ord vil en forelder med
balanserte følelsesmessige og kognitive modeller av barnet sitt også reagere adekvat på
barnets tilknytningsatferd.
Forskning knyttet til begge kartleggingsinstrumentene viser at det har betydning om
foreldrene har en konsistent beskrivelse av egen omsorg eller eget barn. For begge
kartleggingsinstrumentene gjelder at foreldre med trygg tilknytning og trygge barn vil ha
konsistente og sammenhengende beskrivelser. De beskriver ikke nødvendigvis alt ved egen
oppvekst eller ved barnet som positivt, de kan ta med utfordringer, men de tegner et
sammenhengende realistisk bilde.
Hvordan møter foreldre med utrygg tilknytning barnets tilknytningsatferd
Foreldre karakterisert med AAI utrygt avvisende tilknytningsmønster vil være motvillig til å
møte barnets tilknytningsatferd. De har selv erfart å bli avvist og har problemer med å møte
barnets følelser. Som foreldre vil de mangle sensitivitet og vil være ikke responderende på sitt
barns signaler. Foreldre karakterisert som ensidig i WMCI terminologi vil som foreldre har
ensidige følelsesmessig og kognitive modeller av barnet sitt vil også mangle sensitivitet for
barnets følelser og emosjonelle behov. De er enten ikke klar over, er likegyldige eller kan ha
motvilje mot barnets emosjonelle utrykk. Man får inntrykk av at de ikke kjenner barnet sitt og
de mangler nysgjerrighet for barnets opplevelser. De kan også gi inntrykk av å ikke like
49
barnet, eller irritere seg over barnets behov for trøst. En får et inntrykk av følelsesmessig
kulde og noen ganger fiendtlighet.
Utrygg tilknytning; forhold til og forventninger til barnet.
Foreldre med det som i AAI terminologi heter et ambivalent tilknytningsmønster og de med
WMCI indre arbeidsmodell av barnet som uengasjert vil ha et lignende mønster når de skal
beskrive egen oppvekst eller barnet sitt. Rotete, usammenhengende og inkonsistente
beskrivelser av egen oppvekst eller av barnet kjennetegner denne kategorien foreldre. Ofte har
denne typen foreldre også selv en utrygg desorganisert tilknytning. De vil gi uforutsigbare
svar på barnets tilknytningsatferd.
I WMCI beskrivelsen av foreldrenes syn på barnet vil en se at foreldrene kan ha urealistiske
forventninger til det barnet kan mestre, de kan forvente at barnet skal være hjelpsomt, «være
snill». De kan forestille seg at barnet har ondskapsfulle hensikter. Foreldrene kan virke
forvirret, skuffet, overveldet og engstelig overfor barnet. De er selvopptatt og lite sensitive for
barnet. Når foreldrene forteller om barnet får en inntrykk av et vanskelig barn og en kamp for
å oppnå nærhet til barnet. Denne type foreldre kan gi utrykk for masse følelser omkring
barnet, både positive og negative, men de kan virke motstridende og utenfor kontekst (Benoit
et al., 1997).
Oversette AAI og WMCI til PCERA
Som jeg var inne på i forrige kapitel kan en se en sammenheng mellom de indre
arbeidsmodellene og foreldres atferd. Roseanne Clark som utviklet PCERA viser også til
samme teorigrunnlag i sine artikler, som en finner hos forskere som har brukt AAI og WMCI.
Jeg var i forrige kapitel inne på hvor viktig det er at foreldre gleder seg med og over barnet. Et
viktig begrep når det gjelder følelser er affektintoning.
Affektintoning
Å reagere raskt på barnets gråt er et tegn på åpenhet for barnets følelser. I van IJzendoorn
(Marinus H. van IJzendoorn, 1995) (1995) ble det vist til at åpen kommunikasjon om følelser
av trygghet og utrygghet var et tegn på en autonom tilknytning i AAI. Den samme tendensen
ser en i WMCI der høy skåre på sensitivitets skalaen og på aksept også innebærer høy grad av
50
aksept for barnets følelser. I PCERA språket innbefatter dette alle de variablene som er nevnt
over, med at det vises i stemmekvalitet og foreldreaffekt, barnets følelser blir mottatt av
positive følelser hos foreldrene, ikke av sinne og engstelse og en positiv holdning mot barnet.
What does the baby see when he or she looks at the mother's face? I am
suggesting that, ordinarily, what the baby sees is himself or herself." (Winnicott,
1967).
Dette sitatet av Winnicott viser til at det er mor eller den nære omsorgspersonen som hjelper
barnet til å få et sammenhengende selvbilde. Gjennom å bli møtt på både på gode og vonde
følelser og speilet, ved at den voksne er tilgjengelig og avstemt i forhold til barnets
emosjonelle tilstand er avgjørende for barnets selvutvikling. Man finner variabelen speiling i
PCERA og her skal en se etter atferds uttrykk hos foreldre som viser at de speiler barnet sitt.
Denne variabelen måler hvorvidt foreldrene viser at de er emosjonelt tilgjengelige overfor
barnet. Tilgjengelighet og avstemthet er her sentrale faktorer som vurderes. Dette kan foreldre
gjøre ved å avspeile barnets affekt ved hjelp av lyder og utrykk, se på barnet, bekrefte følelser
og sette ord på dem for barnet, anerkjenne barnets følelsesuttrykk. Det er det samme som jeg
var inne på i teorikapitelet om affektintoning (Stern 2000, 2004). Kategorien foreldres
affektive og atferdsmessige involvering i PCERA behandler for eksempel kvalitet og mengde
på fysisk kontakt mellom foreldre og barn. Høy skåre på denne skalaen har en betydelig
mengde varsom, varm og følsom berøring. Det er foreldre med trygge barn som gir mye og
god kvalitet på fysisk kontakt. (B. R. Hansen, 2010)
Lese barnets signaler/ sensitivitet
Å lese barnets signalerer også en del av det Ainsworth viste til ved beskrivelsen av trygge og
sensitive foreldre. (De «autonome og balanserte»). Dette er en viktig variabel i PCERA.
Klarer foreldrene å lese barnets signaler? I PCERA skal en se på om forelderen har evne til
korrekt observasjon av barnet signaler, om de klarer å forstå hva det er barnet signaliserer og
hva det trenger og samtidig skal foreldrene kunne gi en passende reaksjon. I følge Ainsworth
(Ainsworth et al., 1979) er det viktig at barnet får en passende reaksjon på sine signaler og at
reaksjonen har rett timing. Foreldre med en ensidig («preocupied» i WMCI) indre
arbeidsmodell av barnet vil gjerne ha for høye forventninger til hva barnet kan klare. Å gi en
passende reaksjon på barnet signaler er også det en i PCERA språk kaller:
51
Stilasbygging
Forstår man barnets signaler rett og samtidig er i stand til å gi barnet den reaksjonen det
trenger, er det også sannsynlig at man klarer å gi barnet den støtte det trenger i sine aktiviteter.
Man har også evnen til å strukturere og legge til rette omgivelsene for barnet. Det er dette
Vygotsky (1978) i (Clark, 2009) kaller scaffolding eller stukturering, og som er et av
målepunktene i PCERA. Igjen er det viktig at foreldrene strukturerer på en slik måte at barnet
får nok utfordringer, men allikevel klarer oppgaven. Det vil autonome foreldre gjøre, mens
utrygt unnvikende («distorted») foreldre, vil ha for høye forventninger og ikke hjelpe barnet å
gjennomføre den aktiviteten det ønsker. De utrygt ambivalente- («preocupied») vil være
bekymret for om barnet skader seg, eller tror ikke at barnet vil kunne klare aktiviteten. De er
ikke i stand til å hjelpe barnet med strukturering slik at det får en opplevelse av ikke å mestre.
Trygge foreldre vil oppleve samhørighet med sine barn, gjennom at de føler de forstår barnets
signaler og klarer å gi barnet den støtte de gir utrykk for.
Negative følelser:
Dersom man ser i PCERA målinger at samspillet er preget av andre følelser for eksempel
negativ affekt, sint stemme, avvisende holdning eller en direkte fiendtlig humør er dette viktig
å oppfatte sett i lys av AAI og WMCI der en fant at utrykk for sinne og fiendtlige følelser kan
ha sammenheng med en avvisende /ensidig tilknytningsstil hos foreldrene og resultere i
utrygg unnvikende tilknytning hos barnet.
Et nedstemt deprimert humør hos omsorgspersonen kan videre ha sammenheng med foreldre
med ambivalent uengasjert tilknytning. Clark beskriver slike foreldre med at de viser tristhet,
livløshet i ansiktsuttrykk, de gir utrykk for hjelpeløshet, selvopptatthet og kan ha språklige
utrykk som viser negative oppfatninger av barnet, avvisning eller likegyldighet
Denne type foreldre kan også gi utrykk for et engstelig humør, som kan vise seg gjennom at
en observerer motorisk spenning, forhøyet motorisk aktivitet, anspenthet, årvåkenhet eller
forsiktig atferd.
Indre arbeidsmodell av barnet i sammenheng med barnet psykiske/ fysiske helse
Bernoit s forskning knyttet til WMCI viste at mødre med spe- og små barn som var innlagt på
sykehus fordi de viste tegn på mistrivsel, viste lite glede og var følelsesmessig fjerne i forhold
til barnet. Samme studie viste at i en gruppe barn med søvnproblemer var det ingen av
mødrene deres som kunne klassifiseres som balanserte, det vil si de som jeg tidligere har vært
52
inne på, gledet seg over barnet sitt. Generelt viste studien at hos barna med ulike typer klinisk
problematikk viste mødrene mindre glede og stolthet over barnet sitt, sammenlignet med
kontrollgruppe. De var også mindre sensitive og mindre involvert og aksepterende i forhold til
barnet (Bare 9 % var balansert) (Benoit et al., 1997).
Benoit hevder at barnet ved å bli møtt med uengasjerte, lite sensitiv og lite aksepterende
omsorg vil kunne få en opplevelse av å ikke være elsket, viktig eller til og med føle seg avvist
og mislikt kan stå i fare for å utvikle klinisk problematikk.
Lest gjennom ti her
Mors følelsesuttrykk har effekt på barnets følelsesuttrykk
Clark viser til at spesielt en mors positive affekt virker organiserende for barnet og hjelper
barnet å regulere følelser og atferd (Burns et al., 1997).
Med andre ord: Foreldre som viser glede over barnet sitt får barn som lett viser glede. I
PCERA har en også variabler som måler hvordan barnet gir utrykk for følelser og hvilke
følelser som en ser mest av hos barnet i samspill med omsorgspersonen. Gir barnet utrykk for
positiv affekt og entusiasme. Har barnet et tilfreds behagelig eller muntert humør? Barn som
skårer høyt på positiv affekt på PCERA blir betegnet under klassifiseringen styrke. Gir barnet
mer utrykk for negativ affekt ved at det gråter, sutrer eller er sint, eller er barnet apatisk og
tilbaketrukket. Er det engstelig, anspent eller fryktsomt, tenksomt eller alvorlig.
Videre kan en se på følelsene i dyaden- Foreldre og barn samspillet. Hvilke følelser kommer
til utrykk her. Er det gjensidig glede og entusiasme i dyaden vil en etter all sannsynlighet se
en trygg tilknytning hos barnet.
Utrykk for utrygg tilknytning i PCERA
Hos barn med utrygg og desorganisert tilknytning ser en lite av den positive affekten. Barn av
foreldre med en avvisende/ ensidig indre arbeidsmodell vil ikke nødvendigvis gi utrykk for
negative følelser. Barn med utrygg unnvikende tilknytning vil ofte virke svært selvstendige
og ressurssterke. Barnet vil ikke søke trøst og nærhet hos denvoksne når det er redd eller lei
seg, men gi inntrykk av å klare seg selv. De nedtoner tilknytningsatferden, da de har erfaring
med at den voksne ikke klarer å forholde seg til den. De virker som de er uberørt, men
målinger av hjerterytmen viste at de var like høye som de med trygg tilknytning som ga
utrykk for frustrasjon over at omsorgspersonen forsvant. Etter gjenforening hadde disse barna
forhøyet kortisol i motsetning til de med trygg tilknytning.
53
Hvordan finner en igjen denne gruppen barn i PCERA? De gir kanskje ikke utrykk for negativ
affekt, men heller ikke for positiv affekt. Muligens vil følelsene ikke komme til utrykk, men
det kan komme til utrykk i handlingene. Under overskriften atferd og evne til tilpasning kan
en finne igjen disse barna. Disse barna vil for eksempel ikke skåre høyt på sosial atferd. De vil
hverken initiere til sosial kontakt med omsorgspersonen, og de vil muligens også respondere
lite på omsorgspersonens sosiale initiativ. De vil unnvike blikkontakt. De vil kunne vise en
viss grad av unngåelse og motstand og være føyelig. Muligens kan de ha fokus på foreldres
følelsesmessige tilstand.
Utrygt ambivalente barnet som har opplevd motstridende signaler hos forelderen vil holde
seg tett inntil omsorgspersonen. De kan virke både klengete og vise motstand og avvisning.
Barna er vanskelig å trøste, spesielt ved gjenforening etter seperasjon. Ved bruk av PCERA
vil de skåre lavt på glede, de vil gi utrykk for negativ affekt for eksempel ved å gråte eller
sutre. De vil gi utrykk for engstelse, sinne og frustrasjon, men vil i liten grad kunne la seg
trøste. Engstelsen kommer til utrykk fordi barnet opplever forelderen som uforutsigbar.
Barnet vil kunne skåre lavt på både årvåkenhet og interesse og på kvalitet på utforskende lek.
Dette er fordi disse barna opplever omsorgspersonen opptatt med andre ting og uoppmerksom
på barnet og dette hemmer barnets utfoldelse. Også barnets evne til oppmerksomhet vil kunne
påvirkes av forelders manglende oppmerksomhet. Barnet har liten evne til utholdenhet, og
selvregulering og virker ikke så robust. Det kan sitte på mors fang og nekte å utforske leker
eller lignende Barnet kan også ha høyt fokus på foreldrenes følelsesmessige tilstand.
Oversette AAI og WMCI til ADBB
Er de desorganiserte barna de samme som vi finner ved hjelp av ADBB?
Desorganiserte foreldre og barn
Hvordan kan man oppdage de desorganiserte foreldrene og barna ved bruk av
kartleggingsinstrumentene? Ved hjelp av AAI kan man finne foreldre med desorganisert
tilknytning. Mary Main fant i sine intervjuer av mødre som hadde barn som i
fremmedsituasjonen var blitt klassifisert som desorganisert, at flere av disse mødrene var
traumatiserte. Det virket som AAI intervjuet forårsaket gjenopplevelser hos mødrene som
viste symptomer på posttraumatisk stress lidelse. De hadde en desorientert og
usammenhengende måte å fortelle sin historie på.
Forskning viser nært samsvar mellom foreldre med desorganiserte indre arbeidsmodeller og
barns desorganiserte tilknytning. Desorganiserte barn (Main, Kaplan, & Cassidy, 1985b)
54
(Main og Solomon 1090) har ikke hatt mulighet til å organisere en indre modell av
omsorgspersonen. Samspillet i den desorganiserte tilknytningen bygger i stor grad på redsel.
Det er også vanskelig å finne et mønster i deres tilknytning. Mange av disse barna er
traumatiserte, ved at de er utsatt for vold, vitne til vold eller har opplevd foreldres rusmisbruk
og alvorlig omsorgssvikt. Barna viser frykt for omsorgspersonen sin eller omsorgspersonen
viser frykt for barnet. Disse barna er overlatt til seg selv og får ikke hjelp av foreldre til å
regulere følelser eller takle stress. At tilknytningen er desorganisert viser til at det ikke er et
mønster i måten barnet forholder seg til omsorgspersonen. I motsetning til den utrygge
tilknytningen som blir forklart av forskerne som organisert og funksjonell, på den måten at
barnet har lært å tilpasse seg det foreldrene er i stand til å gi dem (Broberg et al., 2008). Det
desorganiserte mønsteret viser til at tilknytningen er kollapset og barnet kan ha en uforståelig
atferd. I fremmedsituasjonen kan de vise en slags fastfrossen tilstand, eller merkelige
kroppslige holdninger (Marinus H. van IJzendoorn, 1995). Desorganiserte spebarn kan ha en
fastfrossen og stereotyp atferd også utenfor fremmedsituasjonen (Brandt & Grenvik, 2010).
Barnet kan ha en atferd der de tar omsorg for forelder eller der barnet er truende eller
kontrollerende overfor omsorgspersonen. Dette samsvarer mye med beskrivelsen av barna
som Spitz, Bowlby og Robertson beskrev (Robertson & Bowlby, 1952). Barna som reagerte
med sjokk og protest og som en fant i fastfrosne stillinger og senere hadde reaksjonene med
likhetstrekk til posttraumatisk stress lidelser eller spedbarns depresjon. Ved bruk av ADBB vil
man finne bekymring for disse barna.
Oversette ADBB til PCERA eller motsatt.
Spitz og Bowlbys beskrivelser av barn med tilbaketrekkingsatferd er kjennetegnet av
resignasjon og tilbaketrekking (Spitz, 1951). Barns tilbaketrekkingsatferd skåres primært med
ADBB, men disse kjennetegnene kan en også finne igjen ved skåringer i PCERA. Det er åtte
områder i ADBB som skal skåres. Jeg har valgt ut fem områder i ADBB som sammenlignes
med PCERA.
Blikkontakt og ansiktsuttrykk
ADBB har punktene ansiktsuttrykk og blikkontakt. I ABDD beskrivelser ser en et fiksert eller
frosset ansiktsuttrykk, men man kan forestille seg dette fraværende og nesten gamle utrykket
som en ser på barna i Rene Spitz filmene, med «tomme» ansiktsuttrykk og ingen eller lite
mimikk. I PCERA språket ser en dette under punktet apatisk tilbaketrukket humør. Noen av
55
kriteriene for skåring av denne variabelen er om en ser fravær av liv i ansiktet, tomt og
ufokusert blikk. Denne variabelen viser med andre ord også til ansiktsuttrykk ved at et apatisk
tilbaketrukket humør viser i barnets ansiktsuttrykk og ved at en ser etter tegn på om barnet ser
uinteressert, tilbaketrukket eller trist ut. I tillegg har en punktet om tenksomt alvorlig humør,
der en skåre innenfor bekymringsområdet innebærer at barnet ser utilfreds ut, har matthet i
øynene og vansker med å utrykke glede.
I ADBB oversettelse av blikkontakt, vil det som omfatter betydelig atypisk atferd bety at man
ikke får blikkontakt med barnet, eller at barnet unnviker blikkontakt. I PCERA har en under
punktet kommunikasjon en variabel som kalles visuell kontakt. I skårene for bekymring kan
en her se at barnet har ingen tegn på kommunikasjon ved hjelp av visuell kontakt, eller søker
eller opprettholder sjelden øyenkontakt med omsorgspersonen. I artikkelen hevdes det også at
sosial tilbaketrekking hos spebarn er et signal om at den gjensidige tilpasningsevnen i
foreldre- barn dyaden er overbelastet. Spebarnet hjelpes ikke til å regulere følelser og atferd
av omsorgspersonen og «sosial tilbaketrekking kan være første reaksjonsnivå hos et spebarn
som er fanget i en situasjon det ikke kan flykte fra» (Guedeney et al., 2010), s. 564.
Barnets aktivitetsnivå
ADBB har videre området generelt aktivitetsnivå. Der bekymringen er generell inaktivitet
hos spebarnet. Igjen med henvisning til Spitz filmene ser en svært passive spebarn som ligger
i en seng og beveger seg svært lite. I PCERA har en et punkt under barnets aktivitetsnivå der
en skal vurdere barnets passivitet eller sløvhet. Det en da ser på er mengde og grad av nedsatt
aktivitetsnivå hos barnet, sett i forhold til alder. Dersom det er stor bekymring knyttet til
barnets passivitet vil barnet da være ekstremt passivt, inaktivt, hypotont eller ha en
karakteristisk sløvhet. Det vil være naturlig å skåre variabelen robusthet også under
aktivitetsnivå. Dette punktet gir en skåre på barnets energinivå i normal aktivitet. Dette kan
spenne fra energisk og robust til ingen energi i det hele tatt. Ved stor bekymring på dette
punktet ser en ingen energi i det hele tatt hos barnet. Det legger seg ned, hviler hodet eller
sovner etter minimale anstrengelser. Punktet utholdenhet kan muligens også skåres. Under
overskriften atferd og evne til tilpasning vil en ved å skåre variabelen årvåkenhet og så kunne
si noe om barnets reaksjoner og interesse for omgivelsene, folk eller gjenstander. Ved
bekymring for barnet ser en under punktet årvåkenhet ingen eller få tegn til visuell
oppmerksomhet, endring i ansiktsuttrykk eller gestikulering hos barnet, men mangel på
aktivitet, et tomt blikk og en uoppmerksom stirring.
56
Vokaliseringer
I ADBB vurderer en da mangelen på vokaliseringer- ord og lyder. Det kan være
vokaliseringer som utrykker glede som latter, gledesskrik, pludrelyder eller ord og lyder som
oppfattes sosiale, med det mål å oppnå kontakt. Mangelen på dette er tegn på atypisk atferd
hos barnet. Barn som gråter hele tiden, vurderes som å vise atypisk atferd, men ikke det mest
alvorlige. I PCERA har en her ulike variabler som sier noe om barnets vokaliseringer. Under
overskriften kommunikasjon har en variabelen kommunikativ kompetanse. Her vurderes
hvorvidt barnet bruker gester, stemme eller ord for å utrykke sine ønsker. Dette punktet måler
også barnets mottakelighet for andres kommunikasjon, noe ADBB ikke skal måle. Dersom en
ikke ser noen tegn på spontan og mottakende kommunikasjon eller at kommunikasjonen ikke
passer til barnets utviklingsnivå eller til situasjonen er det grunn til bekymring.
Tilstedeværelsen av dette indikerer ressurser hos barnet. Variabelen om lesbarhet sier også
noe om barnet har tydelige signaler.
Evne til å inngå i samspill.
I ADBB vurderingen ser en på om barnet har evne til å engasjere seg i relasjon med den som
gjør vurderingen, en annen person eller omsorgspersonen. Her vil en se på barnets holdning,
hvordan det reagerer på visuell kontakt, bli snakket til eller annen stimulering. Dersom det er
fravær av interesse for andre personer eller svak og forsinket interesse vurderes dette som
symptom på tilbaketrekking hos barnet. I PCERA er det overnevnte punktet om å svare på
foreldres sosiale atferd også relevant her. I tillegg har en et punkt som skal måle hvorvidt
barnet initierer sosial atferd. Her skal en vurdere om barnet tar initiativ til og opprettholder
sosialt samspill med omsorgspersonen. Barnet vil da ved positiv skåre vise samme type atferd
som overfor nevnt: De kan orientere seg mot, strekke seg mot, berøre, smile eller bruke
stemmen for å ta kontakt med den voksne.
Evne til å tiltrekke seg og beholde oppmerksomheten.
I ADBB skåringen her vil en se på om barnet tiltrekker seg oppmerksomhet. Har barnet evne
til å ta initiativ og få kontakt og glede seg over dette, eller får man en urolig følelse sammen
med barnet, der man føler at barnet holder en på avstand eller at det er utenfor rekkevidde? I
PCERA kan en skåre dette punktet igjen under barnets sosiale atferd; initiere og respondere.
Man kan også skåre bekymringen under variabelen unngåelse- motstand. Her vil barn som
57
vekker bekymring se ut som om de avviser eller unngår foreldres innspill. Et lite barn kan
stivne, strekke halsen, spenne ryggen i bue, dytte bort eller unngå øyenkontakt. Større barn
kan forsøke å unngå nærhet til foreldre, snu ryggen til eller overse foreldrene. Barn som også
skårer høyt på tilfreds og muntert humør, på årvåkenhet og selvhevdelse vil også ha større
evne til å tiltrekke seg og beholde oppmerksomheten.
På foreldresiden: Invaderende foreldre i artikkelen hevdes det også at sosial tilbaketrekking
hos spebarn et signal om at den gjensidige tilpasningsevnen i foreldre- barn dyaden er
overbelastet. Spebarnet hjelpes ikke til å regulere følelser og atferd av omsorgspersonen og
«sosial tilbaketrekking kan være første reaksjonsnivå hos et spebarn som er fanget i en
situasjon det ikke kan flykte fra», (Guedeney et al., 2010), s 564. Dette kan også være uttrykk
for spedbarns depresjon.
Oversette PCERA og ADBB brukt på rusavhengige mødre til de andre instrumentene
Dersom man ser på forskningen til Clark og Siqveland (Burns et al., 1997; Toril Sundet
Siqveland & Vibeke, 2014), så en at mødre med rusproblematikk hadde manglende evne til å
tune seg inn på spebarnets følelser i interaksjonen. De hadde også problemer med å være
sensitive og oppmerksomme på barnets signaler og følelsesuttrykk. De hadde reduserte
mentaliseringsevner, noe en så igjen i manglende speiling av barnets utrykk og indre
følelsestilstand. En ser den samme mangelen i samspillskvaliteter i forskning knyttet til
ADBB, der mødrene var deprimerte. Ved gjennomgang av materialet for denne analysen ser
en at denne mangelen hos mødrene kan ha sammenheng med en utrygg eller desorganisert
tilknytning. En utrygg eller desorganisert tilknytning har konsekvenser for hvordan man
forholder seg til barnet. Noen av mødrene som hadde barn med tilbaketrekkingsatferd var mer
påtrengende- invaderende i sin atferd rettet mot barnet. Dette er en type atferd en også ser hos
rusavhengige mødre.
Videre vil dette ha konsekvenser for hvordan barnet fungerer i samspillet med
omsorgspersonen. Siqveland fant at barna på 12 måneder viste mindre positive følelser, ga
mer utrykk for negativ affekt og var mindre tilfreds. Sammen med det en ser i dyadenforeldre- barn forholdet med høyere spenningsnivå og irritabilitet er det grunn til å stille
spørsmål om dette er en begynnende sosial tilbaketrekking hos barnet. Barn som ikke blir
speilet kan etter hvert vise deprimert atferd ifølge Guedeney (Guedeney & Fermanian, 2001).
Guedeney hevder videre at deprimerte barn var mindre involvert i forholdet til
58
omsorgspersonen og det var mindre gjensidighet i mor barn samspillet (Guedeney et al.,
2010).
Sammenfatning
6) Syntetisere oversettelsene og
7) Formidle disse sammenfatningene i tekst
De fire kartleggingsintrumentene som her presenteres bygger alle på tilknytningsteori. AAI og
WMCI har fokus på indre arbeidsmodeller hos foreldre. PCERA og ADBB har fokus på
hvordan tilknytningen ytrer seg i atferd; foreldres atferd og barnets atferd som er en respons
på barnets omsorgsbetingelser. Det teoretiske rammeverket er Bowlby og Mary Ainsworth sin
teori om tilknytning og om hvilken atferd hos foreldre som fører til trygg tilknytning barnet
og hvilken atferd som kjennetegner trygg tilknytning hos barnet. Positive følelser og glede i
samhandling mellom foreldre og barn er tegn på en trygg tilknytning. Negative og
motstridende følelser manglende glede, sensitivitet og speiling hos foreldre har sammenheng
med utrygg eller desorganisert tilknytning hos foreldre og barn. Forskningen jeg har
presentert viser at man finner mange av tegnene på utrygg eller desorganisert tilknytning hos
rusavhengige mødre og hos deres barn og at barna kan vise tegn som er bekymringsfulle og
som kan ses som begynnende signaler på sosial tilbaketrekking.
59
Drøfting
I drøftingen vil jeg vende tilbake til tittel på oppgaven: Sped og småbarn født av
rusmiddelavhengige kvinner. Kan bruken av kartleggingsinstrumenter sikre en trygg
start på mor-barn relasjonen?
I teorikapittel og i analyse har jeg prøvd å vise hvor avhengig det lille barnet er av å bli sett av
sensitive og omsorgsfulle foreldre. Det er mange utfordringer på veien til god omsorg og jeg
vil nå drøfte det første forskningsspørsmålet jeg har satt opp, sett i lys av det jeg har presentert
i teorikapittel og i analyse.
På hvilken måte kan kartleggingsinstrumenter være nyttige redskaper i
veiledning av rusavhengige mødre på rusinstitusjon?
Jeg drøfter først på hvilken måte AAI, WMCI og PCERA kan være nyttige redskaper.
Hvorvidt ADBB kan være et nyttig redskap tas inn under forskningsspørsmål 2, da disse bør
ses i sammenheng når det gjelder dette instrumentet.
Kvinner som blir lagt inn på rusinstitusjon i graviditeten er i en vanskelig livssituasjon.
Søderstrøm som har forsket på en gruppe mødre og fedre innlagt på rusinstitusjon i
graviditeten og etter at barnet ble født, beskriver hvordan også graviditeten er annerledes for
denne gruppen kvinner. Grunnen til dette er at mange er i et aktivt misbruk av rusmidler når
graviditeten oppdages. De oppdager gjerne graviditeten seinere enn det som er vanlig, siden
kroppslige symptomer ikke alltid blir tolket i retning av graviditet. Uteblivelse eller
uregelmessig menstruasjon er ikke uvanlig ved aktivt rusmisbruk. Kvalmesymptomer kan
tolkes som symptomer knyttet til misbruket. For de fleste er det ingen planlagt graviditet og
mange går gjennom vanskelige vurderinger knyttet til spørsmål om skader på barnet i
forbindelse med rusmisbruket og spørsmål om de ønsker å beholde barnet eller å ta abort
(Söderström, 2013).
Fra egen erfaring vet jeg også at noen av kvinnene oppdager graviditeten tidlig og ber selv om
å bli lagt inn til avrusning og behandling tidlig i graviditeten. Andre forholder seg ikke til
symptomene og blir gjerne oppdaget av helsepersonell som får den gravide innlagt frivillig
60
eller ved tvang. Jeg har i teorikapittelet vært inne på lovverket knyttet til denne gruppen. Og
at flere institusjoner i dag tilbyr behandling i graviditeten og behandling og oppfølging etter at
barnet blir født for å gi den rusavhengige moren en mulighet til å ivareta barnet sitt.
Jeg har ikke full oversikt over hvordan tilbudene til gravide og mødre med barn er lagt opp på
de ulike stedene i landet. Som tidligere nevnt har jeg vært i kontakt med ansatte fra
Borgestadklinikkens og har tilgang på materiale fra Lade behandlingssenter. I tillegg til det
jeg kjenner til fra egen arbeidsplass er det noe informasjon om behandlingsopplegget både i
Søderstrøm og Siqveland sitt materiale. Det som er hoved essensen i behandlingsopplegget
alle steder er at mødrene tilbys avrusning om dette er nødvendig når de innlegges i
svangerskapet. All annen behandling er frivillig. Det betyr at de som legges inn på tvang i
institusjon kan tvinges til å slutte med rusmidler, men de kan ikke tvinges til annen type
behandling. Tvangen er begrunnet med at barnet ikke skal utsettes for rusmidler i
svangerskapet. Dersom den gravide med en gang eller etterhvert er motivert kan hun delta i
behandlingsopplegget ved institusjonen. Det behandlingsopplegget som tilbys har fokus på
avhengigheten av rusmidler og det gis et behandlingstilbud knyttet til dette. Videre startes det
opp et behandlingstilbud allerede i graviditet med fokus på barnet og det å bli mor. Dette er
som nevnt ulikt på ulike steder, men flere steder brukes karleggingsinstrumenter for eksempel
AAI eller WMCI eller andre lignede instrumenter som har fokus på indre arbeidsmodeller.
Det blir også brukt kartleggingsinstrumenter som har fokus på foreldre barn samspill, men det
finnes ikke noen felles retningslinjer på dette for behandlingsinstitusjonene. Jeg har ingen
informasjon som tilsier at ADBB er i bruk ved noen av institusjonene.
Ved denne gjennomgangen av kartleggingsinstrumenter kan en få et inntrykk at det på ingen
måte er nyttige redskaper. Hva er vitsen med å fortelle allerede sårbare mødre at de ikke
duger? For det som er kommer fram i analysen er at rusavhengige mødre i liten grad er i stand
til å glede seg over og sammen med barnet, de er lite sensitive og klarer ikke å være
følelsesmessig inntunet, lese eller reagere på barnets signaler. Det kan oppfattes som en heftig
kritikk. Har de ikke hatt det vanskelig nok i sin barndom og oppvekst, hvorfor må de få det
skrevet med store bokstaver alt de ikke klarer? De har dessuten mislyktes i de fleste områder i
livet. Det å bli mor må da kunne være et område de skulle kunne lykkes med!
Dette er refleksjoner mange behandlere gjør seg når de går inn i behandling og veiledning av
rusavhengige kvinner med barn. Det er ikke en enkel problemstilling og det gjør den heller
ikke lettere at det finnes flere parter i problemstillingen. Barnet er den andre parten i dette
61
forholdet og barnet er like viktig som mor og det må ikke bli skadelidende. Det kan være
harde fronter i disse diskusjonene, der de som taler mors sak kan synes at bruken av
kartleggingsinstrumenter er for ubarmhjertig og de som taler barnets sak hevder at barnet
hverken blir sett eller ivaretatt godt nok på rusinstitusjon.
Mitt ståsted i dette er at det er nødvendig å se mor og barn sammen. Det er et systemisk fokus
der man ikke kan se hverken mor eller barn isolert, men de må vurderes og ses i sammenheng.
I et systemisk perspektiv tenker man også at forholdet til andre viktige personer i livet er
sentrale. Da vil det de rusavhengige mødrene har erfart av omsorg fra egne foreldre og deres
relasjon til dem være en sentralt i forhold til å forstå forholdet de utvikler til eget barn.
På hvilken måte kan AAI være et nyttig redskap i veiledningen
Sett inn i en slik ramme tenker jeg at kartleggingsintrumenter som har fokus på hvordan
mødrene har erfart den omsorgen de fikk i egen oppvekst vil være nyttige redskaper til å
forstå hvordan de forholder seg til eget barn. Da er ikke målet at en skal avdekke feil og
mangler i kvinnens barndom som gir grunnlag til å forutsi hva som kan gå galt, men funnene
kan bli brukt i en terapeutisk setting og gi grunnlag for nye tanker og refleksjoner. Jeg tenker
ikke at dette nødvendigvis må være AAI, men å bruke et redskap som muliggjør refleksjoner
om hva som var bra og hva som opplevdes smertefullt og skadelig i egen oppvekst. Dette kan
hjelpe foreldre til å se hvordan de ikke ønsker at barnets oppvekst skal bli. I analysekapittelet
viste jeg at de indre arbeidsmodellene en person har om egen oppvekst kan inneholde
muligheter for å fortelle historien på en annen måte. Bowlby hevdet også at indre
arbeidsmodeller kan endres ved at en får nye tilknytningserfaringer, gjennom terapi eller
gjennom nye relasjoner. En slik ny relasjon er relasjonen til barnet, som en kan tenke og
ønske skal innebære noe nytt. Wiig (Wiig et al., 2014) hevder at mødrene hun studerte som
var i behandling med barnet på rusinstitusjon hadde klare tanker om hva de ønsket at deres
barn ikke skulle oppleve. Det var imidlertid vanskelig å ha et tydelig bilde av hva de skulle
sette inn i stedet for det de selv hadde erfart. Refleksjoner omkring dette vil være svært viktig
og avgjørende for hvordan mødrene kan finne nye strategier for den omsorgen og
oppdragelsen de ønsker å gi egne barn. Wiig viste også til at det i løpet av
behandlingsperioden dukket opp traumatisk minner hos de innlagte kvinnene, som de tidligere
hadde kunnet holde på avstand med rusmisbruket. Ved hjelp av et kartleggingsverktøy som
AAI vil en kunne få klarhet i traumatiske erfaringer hos mødrene, som de kan få hjelp til å
bearbeide i behandlingsperioden. Det er viktig for disse mødrene at de får hjelp til å bearbeide
62
traumatiske minner og behandling for andre psykiske lidelser eller belastninger, da det er
tydelig kommet fram i både teorikapittel og analysedel at psykiske belastninger kan stå i veien
for å utøve god nok omsorg for barnet. En annen fordel både med AAI og WMCI er at
intervjuene kan starte under graviditeten som en forberedelse på og en refleksjon rundt barnet
som skal komme.
Små astronauter
“Some of the babies look like little astronauts exploring the unknown; eyes wide open with
just a thin and fragile connection to their base. They are sitting on the lap faced away from the
parent. Does the parent hide or protect themselves behind the baby? Do they present
themselves via the baby? Does the parent feel that the outside world has more to offer their
infant than their own inside? If this is a pattern, the infant is left alone to handle inner
experience and outer events. It seems like the parent underestimates her own importance and
value. It is hard to look at- both might end up sad and lonely without discovering each other –
and self- and with a fragile sense of belonging” (Söderström, 2013), s.31.
Teksten overfor er hentet fra Søderstrøms dagbok, som hun gjengir i sin doktoravhandling for
å beskrive egne refleksjoner omkring det hun observerte hos de mødrene hun studerte.
Refleksjonen ga meg en umiddelbar gjenkjennelse fra egen arbeidsplass. Både det å ikke møte
barnets blikk, eller å la barnet ha ubegrenset tilgang til sin mors ansikt er noe en legger merke
til i den rusavhengiges samhandling med det nyfødte barnet. Det er ingen selvfølge at
mødrene vet at ansikt til ansikt interaksjon er livsnødvendig for det nyfødte barnet. Sitatet fra
Winnicott som jeg brukte i analysekapitelet, som sier at barnet ser seg selv når det ser inn i
morens ansikt (Winnicott, 1967) beskriver hvor viktig det er for det nyfødte barnet at mor er
tilgjengelig med ansikt og øyne. Mødre som har erfart god nok omsorg, vet det kanskje ikke
heller, men de gjør det bare. Det gir dem både glede og fryd å inngå i en ansikt til ansikt
dialog med barnet og de gjør det av den grunn, ikke fordi de har lest teorier om det.
For de rusavhengige mødrene kan denne nære kontakten med barnet skape angst. Angst for
ikke å lykkes og for at man ikke er god nok for barnet. Søderstrøm hentyder også til denne
angsten ved å stille spørsmålet «Tror de at den ytre verden har mer å tilby enn deres eget
indre?» (Fritt oversatt). Jeg opplever at Søderstrøm er inne på kjernen i en problematikk her.
Barnet trenger å få tilgang til foreldrenes sinn sier Søderstrøm et annet sted (Söderström,
63
2013). Dette er en enorm utfordring for rusavhengige mødre å gi barnet tilgang både til sinn
og ansikt. Både fordi sinnet er fult av vanskelige erfaringer og på grunn av lav selvfølelse.
Men også fordi mange har brukt flere år på å stenge ute følelser og egen tilkortkommenhet
ved hjelp av rusmidler.
Kan et kartleggingsintrument som WMCI, der en kan utforske foreldrenes indre
arbeidsmodeller av barnet være til nytte når en skal gi hjelp med den utfordringen mødre på
rusinstitusjon har? Å utforske foreldres indre arbeids modell kan ha et negativt utgangspunkt
dersom tanken er å avdekke indre arbeids modeller som en slags fasit på hvilken type
tilknytning barnet vil kunne utvikle. Dersom man da avdekker ensidig uengasjerte eller
desorganiserte indre arbeidsmodeller av barnet og dette brukes til å bekrefte at en kvinne er
uegnet som forelder vil det ikke være til hjelp for den rusavhengige gravide eller nybakte
moren.
Dersom instrumentet kan brukes som et redskap til å reflektere over egne tanker om barnet og
hva barnets signaler faktisk betyr, vil den rusavhengige moren kunne få viktig ny kunnskap
om hva barnet faktisk trenger fra henne. Zeanah (C. H. Zeanah, 2007) beskriver hvordan en
kan bruke WMCI på denne måten. Han beskriver en ung mor med tilknytningsforstyrrelse og
hennes forhold til barnet. Denne moren ble karakterisert av Zeanahs kollega som den mest
engstelige mor han hadde møtt i hele sin 15-årige karriere som barnelege. Moren viste seg å
ha mange motstridende følelser om barnet og en underliggende mistillit til at hun kunne klare
omsorgen for barnet. Barnet var tre måneder gammelt og viste tegn på mistrivsel og hadde
søvnproblemer og problemer med å ta til seg næring. Zeanah utførte et «still face»
eksperiment med mor og barn. I Tronick sitt eksperiment viste den første interaksjonen et
godt fungerende samspill, slik jeg refererte til i teorikapittelet. Denne moren startet med intens
stirring og med å overøse barnet med prat, latter og berøringer. Barnet vred seg, unngikk
blikkontakt med mor og virket som det gispet etter luft. Da mor ble instruert til å se bort fra
barnet og ikke reagere, reagerte barnet helt annerledes enn forventet. I stedet for å bli urolig
og sutrete, begynte barnet å studere mors ansikt. Da mor igjen ga blikk kontakt med barnet,
men med tomt ansikt, så man for første gang at barnet hadde øyekontakt med mor og det varte
i 2 minutter. Zeanah hevdet at det virket som om barnet klarte bedre å ta inn og forholde seg
til sin mor, når hun ikke invaderte barnet med stimulering. Det kan også forklares med det jeg
i analysekapittelet har vært inne på at barnet reagerer med unnvikelse på en uengasjert eller en
ambivalent omsorgsperson.
64
Zeanah beskriver videre hvordan han brukte WMCI i behandlingen av mor. Mor beskriver
følelser av frustrasjon og skuffelse over barnet. Det beskrives også en stor grad av
motsetninger mellom mors positive forventninger til barnet i svangerskapet og hennes
opplevelse av at barnet ikke innfrir forventingene. Etter hvert i behandlingen kommer det
fram både mors forventninger til at barnet skal hjelpe henne med opplevelse av ensomhet, at
hun ikke klarer å glede seg over barnet og at hun opplever at barnet avviser henne. Sentralt i
denne behandlingen er at barnet er med i terapien, slik at behandler kan se og snakke om
foreldre barn interaksjonen, samtidig som han snakker med mor om hennes representasjoner
og erfaringer med barnet. Behandlingen gikk over 1 ½ år, så det var ikke snakk om en quick
fix behandling. Denne beskrivelsen til Zeanah er et godt eksempel på at WMCI kan være et
nyttig redskap til arbeide med foreldre som har ikke balanserte representasjoner av barnet sitt.
Zeanahs mor opplevde seg avvist av barnet sitt. Det gjør også mange rusavhengige mødre. De
kan også være invaderende som moren i Zeanahs eksempel eller uforutsigbare ved at de noen
ganger er i kontakt og noen ganger er avvisende. Barn som opplever et slikt uforutsigbart
samspillsmønster fra sin omsorgsgiver vil kunne trekke seg fra kontakt og mødrene vil ha rett
i at barnet avviser dem. Barnets atferd kan virke avvisende, men er en beskyttelsesreaksjon.
Søderstrøm sier at det ser ut som om mødrene ikke forstår hvor viktige de er for barnet. De
tror at barnet heller vil studere verden enn å se på dem. Spesielt er dette vanskelig å forstå
dersom barnet unngår blikkontakt med mor (ibid).
I et veilednings opplegg som dette tenker jeg at WMCI kan ha stor betydning for å forstå mors
tanker om relasjonen til barnet. Det er et nyttig redskap, men eksempelet til Zeanah viser også
viktigheten av å se på interaksjonen samtidig. Man kan ikke bare studere de indre modellene,
for det er viktig å hjelpe mor til å forstå hva barnets signaler betyr og hvordan hennes atferd
påvirker barnets samhandling med henne.
På hvilkrn måte kan PCERA være et nyttig redskap i veiledningen?
PCERA er det kartleggingsintrument som har fokus på samspillet mellom foreldre og barn. I
analysekapittelet har jeg vist at rusavhengige mødre kommer dårlig ut når samspillskvalitet
måles, både ved barnets 3 og 12 måneder (Torill Sundet Siqveland, 2012). Søderstrøm sin
beskrivelse av barna som små astronauter gir for meg mening i å forstå hvorfor det kan være
slik. Dersom mødrene ikke forstår at de har en så avgjørende betydning for barnet, vil de ikke
handle som om de er livsviktige for barnet. Som analysen har vist; barn som over tid ikke
erfarer sensitivitet i omsorgen, at foreldrene speiler deres emosjoner og hjelper dem ved
65
følelsesmessig intoning vil etter hvert ikke respondere med positive emosjoner på forelderen
og dette vil igjen forsterke den voksnes passivitet i forhold til barnet. Den voksne vil plassere
barnet med ansiktet vendt bort fra dem, fordi det er smertefullt å oppleve at barnet vender
blikket bort. Dette er i tråd med Sameroff og Chandlers transaksjonmodell som er presentert i
teorikapittelet, barnet og den voksne tilpasset seg en «toveistrafikk» av avvisning, som etter
hvert bare forsterker barnets tilbaketrekking og den voksnes vekslende invadering og
avvisning av barnet (Smith, 2010).
PCERA kan her være et nyttig redskap. Igjen må det poengteres at det er viktig at et slikt
kartleggingsverktøy brukes med varsomhet og innlevelse. Bruken av film som redskap til å
beskrive foreldre-barn samspill som ikke fungerer kan være enormt belastende og utrygt for
en rusavhengige mor. Film er avslørende og ting man ikke har lagt merke til i vanlig
samhandling kan komme til syne på film på en ubarmhjertig måte. PCERA beskriver både
styrker og svakheter i samspillet. Det er viktig at også styrken hos foreldre og barn hentes
fram når man skal presentere en analyse av en PCERA film. Den voksne trenger å se hva de
får til og hvor de har sin styrke, for å kunne ha motivasjon til å jobbe med utfordringer og
svakheter. Samtidig er det viktig for foreldre å vite hva som er sentrale mangler i deres
samspill med barnet. De må vite hva de trenger å utvikle, det er ikke nok å si at samspillet må
forbedres, men hva er det konkret i samspillet den voksne trenger å gjøre mer av? Wiig (Wiig
et al., 2014) har poengtert dette i sin artikkel der hun hevder at det er lettere for mødrene å
vite hva de ikke ønsker å gjøre i samhandling med sitt barn, men de vet ikke hva de skal sette
inn i stedet. PCERA er både konkret og detaljert slik at det er mulig for den voksne å forstå
hva de trenger å jobbe med og hva barnet trenger. Clark har brukt PCERA i forskning, men
det har også vært brukt for å måle endring i samspill etter terapi. PCERA er ikke et
terapeutisk virkemiddel i seg selv, men det kan brukes terapeutisk, gjerne sammen med andre
terapeutiske virkemidler. Zeanah i eksempelet over brukte en kombinasjon av refleksjon
omkring mors indre arbeidsmodell av barnet, hennes egen erfaring med omsorg og en
vurdering av det han så i mor barn interaksjonen. Nettopp dette å få «oversatt» barnets språk
var av avgjørende betydning for denne moren og det er også avgjørende for rusavhengige
mødre. Hvordan skal man kunne forstå barnets signaler når man ikke har lært at egne signaler
blir sett eller verdsatt? Her er det naturlig å dette i sammenheng med det Per Jensen (Jensen,
2009) skriver om analog og digital kommunikasjon. Små barn sender oftere analoge signaler
og de kommuniserer analogt. Å forstå barnets analoge språk og kommunisere tilbake på en
måte som er forståelig for barnet ut i fra alder og modenhet er utfordrende. Hvilke svar
66
trenger barnet? Til dette trenger man en dyktig tolk og det å se signaler på film, kan gjøre
dette tydeligere enn med det blotte øyet.
På grunn av den belastningen det er å få sin egen utilstrekkelighet presentert på film, vil jeg
argumentere for at bruk av et kartleggingsinstrument som PCERA trenger å kombineres med
en annen terapeutisk intervensjon dersom det skal fungere terapeutisk. Marte Meo (Hedenbo
& Wirtberg, 2002) er en slik terapeutisk intervensjon som kan gi mer optimisme og hjelpe
mor å se hva som virker på barnet og lære henne å studere barnet og forstå hva signaler kan
bety.
Suchman (Suchman, Pajulo, DeCoste, & Mayes, 2007) argumenterer for en tilknytningsbasert
intervensjon. Denne intervensjonen hadde fokus på kvalitet i relasjonen mellom rusavhengige
mødre og deres små barn. Mødrene brukte en til to timer per dag til å jobbe med å utvikle
barnets ferdigheter og fikk hjelp til å forstå barnet signaler når det var i følelsesmessig
ubalanse og hjelp til å roe barnet ned i disse situasjonene. De fikk hjelp til å forstå hva barnet
trengte av dem og å gi konsistente og forutsigbare reaksjoner på barnets signaler. Dette er en
spennende intervensjon, jeg vil komme tilbake til denne i diskusjonen om familieterapeutiske
metoder.
Er spedbarnets utvikling i trygge hender på institusjon?
Lovverket som gir grunnlag for å ta gravide rusmisbrukere inn i institusjon og holdes tilbake
mot deres vilje er satt i verk for å ivareta barnets interesser i graviditeten. Tilbudet som gis til
de gravide rusavhengige mødrene etter fødsel er også ment å ivareta barnets behov for en
trygg ivaretakelse og utvikling de første månedene. Mye er lagt til rette ved de ulike
institusjonene for at dette skal lykkes. De fleste steder har et opplegg for å ivareta foreldrebarn samspill og for å se til at barnet blir trygt ivaretatt. Mange gode krefter er satt i verk, men
man må alltid stille spørsmålet om opplegget er godt nok. Spesielt er det grunnlag for å stille
dette spørsmålet etter å ha lest Siqveland sin forskning som viser at flere sider ved mor barn
samspillet blir kvalitativt dårligere fra 3 til 12 måneder. Flere institusjoner har et tilbud til mor
og barn 12 måneder etter fødsel. I Siqveland sin forskning var de fleste mødrene utskrevet fra
institusjon da barnet var 12 måneder. Funnene gir likevel grunnlag for å stille noen
ubehagelige spørsmål. Dersom de var utskrevet for noen måneder siden, har utviklingen da
gått så fort i negativ retning? Det kan tenkes at det har skjedd en negativ utvikling på disse
månedene, men har man ikke ved institusjonen før utskrivning sett at utviklingen slo negativt
ut i forhold til barnet?
67
Det er her mitt spørsmål om kartleggingsintrumenter kommer inn. Hadde noe kunne vært
annerledes dersom behandlerne hadde brukt samme kartleggingsintrument som forskerne?
Dette blir selvfølgelig bare antakelser, men et kartleggingsintrument som PCERA vil med sin
systematiske oppbygning og med fokus på sentrale utviklingsområder hos barnet, muligens
kunne avdekke en slik skjevutvikling før mor og barn ble utskrevet. Et sentralt punkt her er
det å se. Kartleggingsintrumenter ved bruk av film og med fokus på samhandling mellom
foreldre og barn, skjerper synet. Filmmediet gir en unik mulighet til å se på detaljer i
samspillet, som man vanskelig kan få øye på uten. Et eksempel er Protodialogen og
turtakingsmønsteret, som Mary C Bateson jobbet med, ble oppdaget nettopp på grunn av
filmopptak. Det man ser kan man også lettere veilede på.
De områdene barnet viste en bekymringsfull utvikling på var at de skåret lavt på affektive
utrykk. De ga lite utrykk for glede og mer uttrykk for negativ affekt. Kvaliteten på forholdet
mor- barn (dyaden) var lavere ved høyrer spenningsnivå og mindre gjensidig glede. Dette er
svært bekymringsfulle funn for et barn på 12 måneder. Siqveland hevder at dette er et resultat
av manglende speiling og hjelp med affektregulering fra 3 til 12 måneder som gjenspeiles i
disse funnene. Siqveland understeker betydningen av affektregulering i foreldre-barn
forholdet. Hun påpeker noe av det samme som Braarud og Nordenger gjør i det jeg har
referert i teorikapittelet (Braarud & Noranger, 2011). De hevder at barn som ikke får hjelp
med affektregulering må trøste og trygge seg selv og finne egne måter å regulere sine følelser
på. På sikt kan dette ha negative konsekvenser for barnets utvikling og det kan forårsake
komplekse traumer og dysfunksjonell fungering.
Dersom man tolker disse funnene inn i en ADBB kartlegging, ser en at funnene hos barna kan
tolkes inn i punktene blikkontakt og ansiktsuttrykk. Dersom barnet skårer lavt på affektive
utrykk vil man se dette på blikkontakt og ansiktsuttrykk. Barn som viser lite glede har fravær
av glede i ansiktet og vil kunne få en skåre som ligger innenfor området atypisk atferd.
Manglende positiv affekt vil også kunne påvirke generelt aktivitetsnivå. Områdene evne til å
inngå i samspill og evne til å tiltrekke seg og beholde oppmerksomheten vil kunne få utslag
på atypisk atferd, da PCERA målingene viser så lav kvalitet på mor barn dyaden og høyt
spenningsnivå.
Det er med andre ord grunn til bekymring i forhold til at disse barna har tilbaketrekkingsatferd
som ville kreve tiltak og oppfølging. Barn med begynnende tilbaketrekking symptomer må få
68
rask hjelp og behandling for at dette ikke skal bli en vedvarende tilstand, eller at tilstanden
forverres.
Selv om denne kartleggingen ble målt ved barnets 12 måneders alder, er det sannsynlig at
dette hadde vært slik også noen måneder før. Det innebærer at noen av disse barna hadde vist
tegn på sosial tilbaketrekking mens de var innlagt med sin mor i rusinstitusjon. Dette er
ubehagelig å tenke på og en må stille spørsmålet om institusjonene har gode nok
kartleggingsverktøy til å avdekke at dette skjer med barnet? Sett inn i denne sammenhengen
tenker jeg at et kartleggingsverktøy som PCERA og ADBB er nyttige og viktige for å kunne
avdekke så tidlig som mulig om barnet viser en sosial tilbaketrekkingsatferd.
Spørsmålet om spedbarnet er i trygge hender på rusinstitusjon er med andre ord ikke lett å
svare på. Mye er lagt til rette for en god ivaretakelse, men hva om man ikke har gode nok
redskaper til å se at barnet ikke utvikler seg slik det skal? Hvem har i såfall hovedprioritet i
dette forholdet, mor eller barn? Hvor mye negativ utvikling hos barnet kan behandlere tåle?
Tenker man at mor må gis denne sjansen til å prøve ut rollen som mor, mens barnets
hjerneutvikling står på spill? Spørsmålene er viktige å stille, selv om mitt analysemateriale
ikke gir et entydig svar.
Er det rom for kartleggingsintrumenter i et systemiske perspektiv?
Mæle (Mæhle, 2010) viser til at fagfeltet familieterapi og utviklingspsykologi tidligere
nærmest har vært i krig med hverandre. Han henviser til utviklingspsykologer som hevder at
den ensidige forankringen i systemteori har ekskludert barn fra familieterapien. Kritikken fra
utviklingspsykologien har gått på at familieterapien ikke har tatt barnas problemer på alvor
men fokusert på dysfunksjonelle familiesystemer. I tillegg mente man at familieterapeutiske
metoder ikke var tilpasset barn og at familieterapeuter ikke hadde nødvendig kunnskap til å
kommunisere med barn. På 80-tallet ble systemteorien erstattet av sosialkonstruksjonismen
som den viktigste epistemologiske referanse i familieterapifaget. Dette bidro til generell
skepsis til psykologisk forskning også utviklingspsykologien. Konsekvensen av dette har vært
et manglende fokus i familieterapifeltet på barns spesielle behov og forutsetninger. Skepsisen
har også gått motsatt vei, og utviklingspsykologien har i liten grad vist interesse for
metodeutvikling innenfor familieterapifeltet som er variert og har beveget seg i retning av å
møte barnet på dets premisser. Mæle hevder at det i dag er en større tilnærming mellom de to
69
fagtradisjonene. Familieterapifeltet har gjenoppdaget utviklingspsykologien og
utviklingspsykologien har endret fokus mer i retning av hel- familie perspektiv. Han hevder at
tiden er inne for en «fruktbar allianse» (s. 641) mellom de to fagtradisjonene. Jeg har tidligere
vært inne på Sameroff og Chandlers transaksjonsmodell og argumentert for at dette er en
modell som passer godt inn i forhold til et systemisk perspektiv. Mæle hevder at dette er en
modell der utviklingspsykologien og familieterapifeltet kan møtes, da den er i
overenstemmelse med familieterapiens systemiske grunnideer.
Mæle trekker også inn tilknytningsteorien som en helt sentral og viktig forståelsesramme for
barn og voksnes handlinger og som en forståelsesramme for å forstå samspillproblemer og å
forstå hva barnet trenger av sine foreldre for en sunn utvikling ibid). Det er dette jeg har prøvd
å vise gjennom min analyse og denne drøftingen. Familieterapien trenger å bruke
tilknytningsteori og forståelse som referanseramme for å forstå og gi barn og foreldre hjelp i
samspillet. Kartleggingsintrumenter er utviklet som et resultat av den betydningen
utviklingspsykologien har tillagt tilknytningen for å kunne måle om foreldre og barn er på
riktig spor, eller om de trenger hjelp til å endre kursen.
Innen familieterapifeltet har en hatt en tradisjon for å tenke at kartleggingsintrumenter tilhører
en positivistisk vitenskapstradisjon, som er lineært og forholder seg til årsak- virkning og som
også handler om å telle og lage diagrammer. Jeg har i metodekapitlet argumentert for at de
kartleggingsintrumentene jeg har valgt ut, er mer knyttet til en kvalitativ forskningstradisjon
da de baserer seg på intervjuer og film og lydbåndopptak. Skåringen av instrumentene har alle
likevel et element av å telle og å summere opp. Spesielt PCERA og ABDD der en i noen
variabler teller f. eks antall berøringer eller visuell kontakt. Jeg velger å tolke dette som en
måte å kode materialet på, noe en også gjør i kvalitativ metode. Malterud argumenterer for å
systematisere materialet ved å finne meningsbærende enheter, koder og «fenomener av
noenlunde samme klasse» (Malterud, 2013) s. 101. Jeg vil hevde at skåringen av
kartleggingsintrumenter innebærer noe av det samme som Malterud er inne på.
Flergenerasjons og narrativt perspektiv
«Et menneske sin historie kan ikke gjøres om, men den kan fortelles på ulik måte»
(Dostojevskij: Brødrene Karamazov).
70
Jeg vil også komme inn på flere sider ved kartleggingsintrumenter som kan understøtte det
systemiske perspektivet. Det ene er at kartleggingsintrumenter som har som mål å kartlegge
indre arbeidsmodeller av egen omsorg eller av barnet også har et flergenerasjonsperspektiv.
Som jeg var inne på i innledningen, at «barndommen varer i generasjoner», så tilbyr
tilknytningsteori og kartleggingsintrumentene en forståelsesramme for hvorfor utrygg
tilknytning kan gå i arv og opprettholdes i neste generasjon. I tillegg til forståelsen er det også
et godt argument for å tilby rusavhengige mødre og barn en behandling tuftet på en systemisk
forståelse og et flergenerasjonsperspektiv, der tanken er å bryte det mønsteret man har
avdekket ved hjelp av kartleggingsintrumentene. I tillegg til samtaler om tilknytning og andre
relasjoner vil det kunne være fruktbart å trekke inn flere personer i terapirommet, som kan
utvide og forsterke mor-barn dyaden.
Mary Main (Main et al., 1985b) hevder at kartleggingsverktøyenes mål er å overraske eller
overrumple det ubeviste. På denne måten kan foreldre få tilgang til informasjon om egne indre
arbeidsmodeller som de ikke hadde tilgang til eller var klar over. Det narrative aspektet ved
både AAI og WMCI er fremhevet av flere av forskerne. I det narrative aspektet ligger også
muligheten for å fortelle en historie på en ny måte. Dersom man blir klar over viktige aspekter
ved indre modeller, er det også rom for å utfordre og endre på disse. Michael White regnes
som grunnlegger av den narrative terapiformen i familieterapi. I følge ham er
problemhistoriene om en person ofte en tynn beskrivelse av personen og relasjonene
vedkommende inngår i. En tynn beskrivelse er problemmettet ifølge Lundby (Lundby, 2009).
Tykkere beskrivelser kan en få fram ved å spørre etter unntakene eller «unike resultater».
Hvilke unntak kan en se i egen erfaring eller i barnets atferd som kan regnes som unikt og gi
grunnlag for å tenke og handle på en ny måte? På den ene side er man på jakt etter de
erfaringene som ikke passer inn, men man er også på jakt etter å finne en alternativ historie
om personen, som handler om representasjonene. Spørsmålene man stiller handler både om
handlinger og ideer. Hva forteller denne unike historien om deg på identitetsplanet? Hva
forteller det om deg som mor at du valgte å la barnet studere ansiktet ditt når du tror at barnet
ikke er interessert i deg? For eksempel kan en historie om spedbarnet som ser bort være en
tynn historie for en rusavhengig mor om at barnet ikke synes hun er så interessant, eller enda
sterkere; barnet avviser meg. Dersom man kan tykne historien ved å si, barnet trenger en liten
pause, eller du er så viktig for han, men det er vanskelig for han å vise hvor mye du betyr for
han, kan dette kanskje gi foreldre en nysgjerrighet på barnet, i stedet for fokus på egen
utilstrekkelighet.
71
Denne måten å reflektere på og stille spørsmål på har mye til felles med overnevnte eksempel
som Suchman (Suchman et al., 2007) presenterte. Suchman hevder at det er en forutsetning
for den rusavhengige moren og hennes barn at mor anerkjenner sine egne forvrengte eller
uengasjerte følelser knyttet til barnet og forholdet til barnet. I et narrativt språk kan en si at det
er viktig at mor finner en «tykkere» forståelse av egne følelser og barnets følelser. Dersom
mor ikke får hjelp til dette står hun i fare for å misforstå barnets og egne signaler og derved
reagere insensitivt og uforutsigbart for barnet. For eksempel kan en mor som ikke anerkjenner
egen følelse av ensomhet ha en tendens til å virke invaderende på barnet, eller en mor som
ikke klarer å anerkjenne sitt barns separasjonsangsts, vil unnlate å forsikre barnet om at hun
vil komme tilbake når hun går. Ved å få hjelp til å forstå egne og barnet følelser bedre vil
mors investering i barnets ve og vel øke. Hun vil ha større fokus på å forstå og ivareta barnet.
Rusavhengigheten blir ofte forstått som et forsøk på selvmedisinering og en måte å regulere
vanskelige følelser og å kompensere for manglende hjelp til følelsesregulering. Det er dette
Pajulo (Pajulo et al., 2006) viser til når hun hevder at avhengigheten har kapret / kidnappet
tilknytningssystemet til foreldrene. Dersom mor får hjelp til å romme egne og barnets
smertefulle følelser, vil hennes tilbøyelighet til å bruke rusmidler for å regulere følelser
reduseres. En slik endring av mors representasjoner om barnet, vil også ha innvirkning på
måten barnet henvender seg til mor på. Barnet vil ha økte forventninger til at mor skal ivareta
følelsesmessige utviklingsmessige behov og når disse blir ivaretatt vil det øke barnets evne til
selvregulering (Suchman et al., 2007). Med andre ord mors endrede evne til mentalisering og
reflekterende fungering om barnet sitt vil ha positiv innvirkning også på mors rusproblem.
72
Oppsummering
Relasjonen mellom barnet og den rusavhengige moren har vært tema for denne oppgaven. Det
er en liten enhet av to mennesker som er avhengige av hverandre. Barnet er avhengig av sin
mor, da det er hun som skaper betingelsene for trygghet, en god utvikling og vekst. Mor er
avhengig av barnet fordi det kan representere hennes vei inn i et respektabelt liv og en
mulighet til å bryte med et mønster som har fulgt henne og hennes familie i generasjoner. Ikke
alle mødre med rusavhengighet har erfaring med vanskelige og utrygge hjemmeforhold, men
mye forskning har vist at mange starter med en tyngre bagasje enn andre mødre. Barnet
trenger en omsorgsperson som har glede over samværet og kan lese signaler og være sensitiv.
Det trenger tilgang til mors sinn og følelser for å bli speilet og følelsesregulert. Dette er
ferdigheter som ofte ikke «ligger lagret» i mors bevissthet.
Begrensninger
Begrensningene ved denne oppgaven er som jeg tidligere har nevnt at jeg bruker et delvis
kvantitativt materiale og analyserer i en kvalitativ analyse. Jeg mener det kan gjøres så lenge
mitt hovedfokus har vært den kvalitative delen av studiene. En annen begrensning er at jeg
ikke selv har intervjuet/ snakket med mødre og barn som har vært gjenstand for
undersøkelsene. Det er ikke «mitt» materiale og i det ligger det mulighet for feiltolkninger.
Hva har jeg lært
Det har vært spennende å gå inn i å studere kartleggingsinstrumentene og forskningen knyttet
til den. Det har engasjert meg og jeg ser at det ligger muligheter i bruken av disse
instrumentene. Å gå inn i og forske på hvordan de indre arbeidsmodellene styrer handlinger
rettet mot barnet er spennende. Det blir enda mer spennende når en kan se på disse som en
mulighet til å «tykne» og utvide historiene. Jeg tenker at de passer inn i en familieterapeutisk
og narrativ kontekst, med mulighet for å søke etter unntakene og å skape en ny historie, der
det fraværende kan være det implisitte (White 2007) i (Lundby, 2009). Mødrene vet hva de
ikke ønsker for barna sine, men de kan trenge hjelp til å finne hva som skal komme i stedet.
Kartleggingsinstrumentene som har fokus på atferd -det foreldre og barns gjør kan gi hjelp til
å finne nettopp dette som skal komme i stedet. Kommunikasjon er viktig mellom foreldre og
73
barn, men om en ikke forstår eller misforstår hverandres signaler, kan det får alvorlige
konsekvenser. Et kartleggingsinstrument der en kan studere handlinger på film, kan være
egnet til å lære om barnets signaler og hva det trenger. Også her kan en bruke et refleksivt
fokus, ved å spørre seg hva en tror barnet tenker og føler, og hvorfor det handler som det gjør.
Det kan med andre ord styrke mors evne til mentalisering. Man kan også i en
filmgjennomgang se etter unntakene, de gangene samspillet fungerer og bruke dette som
utgangspunkt for en ny historie for mor og barn. En narrativ praksis handler om samarbeid
ifølge Lundby. En ønsker å sette det enkelte menneskets; i denne sammenhengen den enkelte
mor sin erfaring og kunnskap i sentrum, når en skal planlegge tiltak. Det er hun som må
bestemme hvordan hennes behandling skal være, men man kan komme med forslag og tilbud
om hvordan det kan se ut (ibid).
Dilemmaet og implikasjoner for videre forskning.
Dilemmaet i denne problemstillingen er at barnet er den andre parten og skal også ses og
høres. Ved bruken av et kartleggingsinstrument som måler barnets sosiale tilbaketrekking vil
en få kunnskap om barnets utvikling er i fare. Ved å studere nyere forskning om samspillet
mellom rusavhengige mødre og deres barn, har jeg funnet at bruken av et
kartleggingsinstrument som måler barnets sosiale tilbaketrekking er nødvendig å ha tilgang til
i arbeidet med mødre og barn i rusinstitusjon. Siqvelands forskning sett sammen med
kartleggingsinstrumentet ADBB, ga grunn til bekymring. Noen av disse barna kan vise
symptomer på sosial tilbaketrekking. Disse barna har også pasient status når de er innlagt og
de må etter min mening komme først når en skal vurdere hvem sine interesser som skal veie
tyngst. Det store og åpne spørsmålet er når i denne prosessen startet den negative utviklingen
for barnet? Dersom det skjedde mens barnet var innlagt må det få konsekvenser for hvordan
man innhenter informasjon om barnets utvikling mens det er innlagt. Bruken av
kartleggingsinstrumenter er en måte å sikre ivaretakelse av barnet. Likevel er det ikke nok å
se eller vite at barnets utvikling ikke er optimal, om man ikke handler på bakgrunn av
kunnskapen. Til dette må man også ha gode rutiner og hjelpemidler.
I den forskningen jeg har satt meg inn i blir det gjentatt om og om igjen at behandlingen og
tiltakene må gå over tid. Noen institusjoner har et tilbud i 12 måneder, andre kortere. For barn
og foreldre med så omfattende problematikk, synes 12 måneder altfor kort. Behandlingen bør
gå over lengre tid. Det betyr ikke at mor og barn må være i institusjon lenger. Kanskje bør en
starte før de 12 månedene er gått med et tilbud i hjemmet. Ved noen behandlings institusjoner
er det kommunen som følger opp etter endt behandling. Det kan høres greit ut, men om man
74
er opptatt av relasjon i et endringsarbeid så er det nettopp de som har vært med i starten av en
endringsprosess som må følge den lille familien når de etablerer seg i samfunnet. Det er de
som kjenner den gamle og den nye historien. Var det på grunn av at overgangen til egen bolig
ble for stor for mor og barn at utviklingen gikk i feil retning?
Det er spørsmål som jeg ikke har kunnet finne svar på i denne forskningen. Disse spørsmålene
er viktige å stille og det er akkurat disse som kan være implikasjoner for videre forskning:
Har man gode nok redskaper til å se, at barnets utvikling er i fare på behandlingsinstitusjoner
som tar imot mor og barn? Dersom man har gode nok redskaper til å se, hvilke intervensjoner
velges? Er tilbudet i etterkant av behandling godt nok og tilpasset mor og barns spesielle
behov?
Dette er spørsmål som bør forskes videre på og jeg tenker at med en familieterapeutisk
tilnærming, der en også kan trekke inn flere viktige personer både barnets far, storfamilie og
nettverk som kan fungere, vil gjøre den lille enheten sterkere og ha mulighet til en ny historie
og varig endring.
75
Litteratur
Ainsworth, M. D. S., M. C. Blehar, E. Waters, & Wall, S. (1979). Patterns of Attachment: A
Psychological Study of the Strange Situation. New York: Routledge.
Bateson, G., & Bateson, M. C. (1987). Angels fear: towards an epistemology of the sacred. New York:
Macmillan.
Beeghly, M., & Tronick, E. Z. (1994). Effects of prenatal exposure to cocaine in early infancy: Toxic
effects on the process of mutual regulation. Infant Mental Health Journal, 15, 158 - 175.
Benoit, D., Zeanah, C. H., Parker, K. C. H., Nicholson, E., & Coolbear, J. (1997). "Working Model of the
Child Interview": Infant Clinical Status Related to Maternal Perceprions. Infant Mental Health
Journal, 18(1), 107- 121.
Bowlby, J. (1973). Separation, anger, and anxiety. Attachment and loss (Vol. 2). New York: Basic
books.
Bowlby, J. (1988). A secure base: Parent-child attachment and healthy human development. New
York: Basic Books.
Braarud, H. C. (2010). Samspill mellom to måneder gamle spedbarn og omsorgsgiver; Er spedbarnet
en aktiv samspillspartner. In V. Moe, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i sped og
småbarns psykiske helse. Oslo: Gyldendal.
Braarud, H. C., & Noranger, D. Ø. (2011). Kompleks traumatisering hos barn: En utviklingspsykologisk
forståelse. Tidsskrift for norsk psykologforening, 48, 968- 972.
Braarud, H. C., & Richter, J. (2014). Måleegenskaper ved den norske versjonen av Alarm Distress Baby
Scale (ADBB). Oslo: PsykTestBARN.
Brandt, A. E., & Grenvik, T. H. (2010). Med barnet i sentrum; Nye muligheter for spedbarn og småbarn
av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre. Oslo: Kommuneforlaget.
Brazelton, T. B., Tronick, E., Adamson, L., Als, H., & Wise, S. (1975). Early mother-infant reciprocity.
In: Parent-Infant Interaction. Elsevier: Amsterdam.
Bretherton, I., & Main, M. (2000). Orbituary: Mary Dinsmore Salter Ainsworth (1913-1999). American
Psychologist, 36(917-927).
Broberg, A., Mothander, P. R., Granqvist, P., & Ivarsson, T. (2008). Anknytning i praktiken. Falkenberg,
Sverige: Naturoch kultur.
Burns, K. A., Chethik, L., Burns, W. J., & Clark, R. (1997). The early relationship of drug abusing
mothers and their infants: an assessment at eight to twelve months of age. J Clin Psychol,
53(3), 279-287.
Clark, R. (1999). The Parent-Child Early Relational Assessment: A Factorial Validity Study. Educational
and Psychological Measurement, 59(5), 821-846.
Clark, R. (2009, October 1, 1999). The Parent-Child Early Relational Assessment. Educational and
Psychological Measurement, (59, 5). Madison,WI.
de Haas, M. A., Bakermans-Kranenburg, M. J., & van Ijzendoorn, M. H. (1994). The Adult Attachment
Interview and questionnaires for attachment style, temperament, and memories of parental
behavior. J Genet Psychol, 155(4), 471-486.
Dollberg, D., Feldman, R., Keren, M., & Guedeney, A. (2006). Sustained withdrawal behaviour in
clinic- referred and nonreferred infants. Infant Mental Health Journal, 27 (3), 292- 309.
Ertresvaag, S. E. (2014). Avrusning i svangerskapet gir god start. Forskning.no. from
http://forskning.no/alkohol-og-narkotika-svangerskap/2014/12/avrusning-i-svangerskapetgir-god-start
76
Field, T. M., Scafidi, F., Pickens, J., Prodromidis, M., Pelaez-Nogueras, M., Torquati, J., . . . Kuhn, C.
(1998). Polydrug-using adolescent mothers and their infants receiving early intervention.
Adolescence, 33(129), 117-143.
Flores, P. J. (2001). Addiction as an Attachment Disorder: Implications for Group Therapy.
International Journal of Group Psychotherapy: Vol. 51, , 51, 63- 81.
Fonagy, P., Gergely, G., & Target, M. (2007). The parent-infant dyad and the construction of the
subjective self. Journal of Child Psychiatry, 48(3/4), 288- 328.
Fonagy, P., Steele, H., & Steele, M. (1991). Maternal representations of attachment during pregnancy
predict the organization of infant-mother attachment at one year of age. Child Dev, 62(5),
891-905.
Guedeney, A., & Fermanian, J. (2001). A Validity and Reliability Study of Assessment and Screening
for Sustained Withdrawal Reaction in Infancy: The alarm Distress Scale. Infant Mental Health
Journal, 22(5), 559-575.
Guedeney, A., Moe, V., Pura, K., Mantymaa, M., & Tamminen, T. (2010). Sosial tilbaketrekning i
spedbarnsalderen. In V. Moe, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i sped og småbarns
psykiske helse (pp. 285-302). Oslo: Gyldendal.
Hansen, B. R. (2010). Affektive dialoger. Fra regulering til mentalisering. In V. Moe, K. Slinning, & M.
B. Hansen (Eds.), Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Hansen, M. B., & Jacobsen, H. (2008). Sped- og småbarn i risiko- en kunnskapsstatus (RKBU, Trans.).
Oslo: Regionsenter for barn og unges psykiske helse, RKBU.
Hedenbo, M., & Wirtberg, I. (2002). Samspillets kraft. Marte Meo- mulighet til utvikling. Oslo:
Kommuneforlaget.
Helsedirektoratet. (2011). Gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), Nasjonal retningslinje for
gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og oppfølging av familiene frem til barnet
når skolealder. Nasjonale faglige retningslinjer (Vol. 5). Oslo: Helsedirektoratet.
Hårtveit, H., & Jensen, P. (2004). Familien-pluss én. Oslo: Universitetsforlaget.
IJzendoorn, M. H. v. (1992). Intergenerational transmission of parenting: A review of studies in
nonclinical populations. Developmental Review, 12(1), 76-99.
IJzendoorn, M. H. v. (1995). Adult Attachment Representations, Parental Responiveness, and Infant
Attachment: A Meta- Analysis on the Predictive Valitity of the Adult Attachment Interview.
Psychol Bull, 117(3), 387- 403.
Jensen, P. (2009). Ansikt til ansikt, kommunikasjons- og familieperspektivet i helse- og sosialarbeid.
Oslo: Gyldendal.
Jensen, P., & Ulleberg, I. (2011). Mellom ordene, kommunikasjon i profesjonell praksis. Oslo:
Gyldendal.
Killen, K. (2000). Barndommen varer generasjoner. Oslo, Norway: Kommuneforlaget AS.
Killen, K. (2011). Risiko, omsorgsvikt, samspill, tilknytning. Opplæring og metodeutvikling (B. kors,
Trans.). Borgestadklinikken: Kompetansesenter rus- region sør.
Killen, K., & May, O. (2003). Se meg! Hjelp meg! In K. Killen & M. Olofsson (Eds.), Det sårbare barnet,
Barn, foreldre og rusmiddelproblemer. Oslo: Kommuneforlaget.
Korja, R., Ahlqvist-Björkroth, S., Savonlahti, E., Stolt, S., Haataja, L., Lapinleimu, H., . . . Lehtonen, L.
(2010). Relations between maternal attachment representations and the quality of mother–
infant interaction in preterm and full-term infants. Infant Behavior and Development, 33(3),
330-336.
Kvale, S., & Brinkman, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervjuet. Oslo: Gyldendal, akademisk.
Landheim, A. S., Bakken, K., & Vaglum, P. (2002). Sammensatte problemer og separate systemer.
Psykiske lidelser blant rusmisbrukere til behandling i russektoren. Norsk Epidemiologi 2002,
12 (3), 309- 318.
Lauritzen, G., & Waal, H. (2011). Sammenheng mellom rusmidsbruk og psykisk helse i et
generasjonsperspektiv. In K. Killen & M. Olofsson (Eds.), Det sårbare barnet. Barn, foreldre og
rusmiddelproblemer. Oslo: Kommuneforlaget.
77
Lauritzen, G., Waal, H., Amundsen, A., & Arner, O. (1997). A Nationwide Study ot Norwegian Drug
Abusers in Treatment: Methods and Findings NORDISK ALKOHOL· & NARKOTIKATIDSKRIFT,
14.
Lundby, G. (2009). Hvorfor bør man samarbeide. In G. Lundby (Ed.), Terapi som sammarbeid. Om
narrativ praksis. Oslo: Pax forlag A/S.
Main, M., Kaplan, N., & Cassidy, J. (1985a). Security in infancy, childhood and adulthood: A move to
the level of representations In I. Bretherton & E. Waters (Eds.), Growing points of
attachment. Theory and research (Vol. 50, pp. 66- 104). Chicago: University of Chicago Press.
Malterud, K. (2013). Kvalitative metoder i medisinsk forskning, en innføring (3 ed.). Oslo:
Universitetsforlaget.
Moe, V., Slinning, K., & Siqveland, T. (2010). Barn av foreldre med rusproblemer og psykiske vansker.
In V. Moe, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse.
Oslo: Gyldendal.
Murphy, A., Steele, M., Dube, S. R., Bare, J., Bonuck, K., Meissner, P., . . . Steele, H. (2014). Adverse
Childhood Experiences (ACEs) Questionnaire and Adult Attachment Interview (AAI):
Implications for parent child relationship. Child Abuse Negl, 38, 224- 233.
Mæhle, M. (2010). Familieterapi med de yngste barna. Hvilke rammer og forutsetninger gir
utviklingspsykologisk kunnskap? In V. Moe, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i
sped- og småbarns psykiske helse (Vol. 1). Oslo: Gyldendal akademisk.
Noblit, G. W., & Hare, R. D. (1988). Meta- Ethnography: Syntesizing Qualitive Studies (Vol. 11). USA:
Sage PublicARION University Paper,.
NOU. (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling — Ekspertutvalgets utredning om det biologiske
prinsipp i barnevernet. In l.-o. i. Barne- (Ed.), NOU (Vol. 5). Oslo: Regjeringen.no.
Olofsson, M., & Lindemann, R. (2003). Rusmiddelbruk i svangerskapet og konsekvenser for det
nyfødte barnet. In K. Killen & M. Olofsson (Eds.), Det sårbare barnet. Oslo: Kommuneforlaget.
Pajulo, M., Savonlahti, E., Sourander, A., Ahlqvist, S., Helenius, H., & Piha, J. (2001). An early report
on the mother-baby interactive capacity of substance-abusing mothers. J Subst Abuse Treat,
20(2), 143-151.
Pajulo, M., Suchman, N., Kalland, M., & Mayes, L. (2006). Enchancing the effectiveness of residental
treatment for substance abusing pregnant and parenting women: focus on Maternal
reflective functioning and mother- child relationship. Infant Mental Health Journal Vol. 27(5),
448- 465.
Robertson, J., & Bowlby, J. (1952). Responses of young children to separation from their mothers II:
Observations of the sequences of response of children aged 18 to 24 months during the
course of separation. Courrier du Centre International de l’Enfance, 3, 131-142.
Rossow, I., Moan, I. S., & Henrik, N. (2009). Nære pårørende av alkoholmisbrukere - hvor mange er
de og hvordan berøres de? (Vol. 9/ 2009). Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning
(SIRUS).
Røed, H. B. (2010). Affektive dialoger. In M. Vibeke, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i
sped-og småbarns psykiske helse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Sameroff, A. J., & Chandler, M. J. . (1975). Reproductive risk and the continuum of caretaking
casualty. In M. H. F. D. Horowitz, S. Scarr-Salapatek, & G. Siegel (Ed.), Review of child
development research (Vol. 4). Chicago: University of Chicago Press.
Siqveland, T. S. (2012). Children born to mothers with substance abuse problems. Mother–infant
interaction during the infant’s first year of life. (Phd), University of Oslo, Oslo.
Siqveland, T. S., & Vibeke, M. (2014). Longitudinal Development of Mother-Infant Interaction During
the First Year of Life Among Mothers with Substance Abuse and Psychiatric Problems and
Their Infants. Child Psychiatry and Human Development. , 45 (4), 408- 421.
Skranes, J., & Løhaugen, G. C. C. (2013). Betydningen av utredning og diagnostisering ved føtal
alkoholskade. In L. Drangsholt (Ed.), Barnet og Rusen, Tema: Alkoholrelaterte fosterskader
(FASD) (Vol. 1). Skien, : Kompetansesenter rus- region sør, Borgestadklinikken.
78
Slinning, K., & Eberhard-Gran.M. (2010). Psykisk helse i forbindelse med svangerskap og fødsel. In V.
Moe, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i sped og småbarns psykiske helse (pp. 285302). Oslo: Gyldendal.
Smith, L. (2010). Tidlig utvikling,risiko og psykopatologi. In V. Moe, K. Slinning, & M. B. Hansen (Eds.),
Håndbok i sped og småbarns psykiske helse (pp. 285-302). Oslo: Gyldendal.
Solbakken, B., Lauritzen, G., & Lund, M. K. Ø. (2005). Barn innlagt sammen med foreldre som er i
behandling for rusmiddelproblemer SIRUS-rapport, 5. Oslo: SIRUS.
Spitz, R. A. (1951). The psychogenetic diseases in infancy: an attempt at their etiologic classification.
(Vol. 6). New York: International University Press.
Spitz, R. A. (Producer). (1952, 25.04.15). Grief. [film] Retrieved from
https://www.youtube.com/watch?v=VvdOe10vrs4
Suchman, N. E., Pajulo, M., DeCoste, C., & Mayes, L. (2007). Parenting Interventions for DrugDependent Mother and Their Young Children: The Case for an Attachment- Based Approach.
HHS Public Access, Author manuscript, 55 (2), 211-226.
Söderström, K. (2013). Minding the Baby - Minding the Parent. (PhD), Norwegian University of
Science and Technology. (2013:21)
Thagaard, T. (2011). Systematikk og innlevelse, en innføring i kvalitativ metode. Oslo: Fagbokforlaget.
Torvik, F. A., & Rognmo, C. (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk:
Folkehelseinstituttet.
Tronick, E. (Producer). (2012, April 15th. 2015). Mind in the Making. [YouTube video] Retrieved from
https://www.youtube.com/watch?v=bG89Qxw30BM
Vreeswijk, C. M. J., M, Maas, J. B. M., & Van Bakel, H. J. A. (2012). Parental representations: A
systemic review of the Working Model of the Child Interview. Infant Mental Health Journal,
33(3), 314- 328.
Wiig, E. M., Haugland, B. S. M., Halsa, A., & Myra, S. M. (2014). Substance- dependent women
becoming mothers: breaking the cycle of adverse childhood experiences. Child & Family
Social Work.
Wiig, E. M., & Myrholt, R. L. (2012). Gravide innlagt på Borgestadklinikken etter LOST § 6-2a i
perioden 2009- 2010. Borgestadklinikken: Kompetansesenter rus- region sør.
Winnicot, D. W. (1964). The child, the family, and the outside world. Harmondsworth: Penguin.
Winnicott, D. W. (1967). Mirror-role of the mother and family in child development. In P. Lomas (Ed.),
. In P. Lomas (Ed.), The Predicament of the Family: A Psycho-Analytical Symposium (pp. 2633). London: Hogarth.
Zachrisson, H. D. (2010). Tilknytning og psykisk helse hos sped og småbarn. In V. Moe, K. Slinning, &
M. B. Hansen (Eds.), Håndbok i sped og småbarns psykiske helse (pp. 285-302). Oslo:
Gyldendal.
Zeanah, C. H. (2007). Contructing a Relationship Formulation for Mother and Child. Clinical
Application of the Working Model of the Child Interview. In D. Oppenheim & D. F. Goldsmith
(Eds.), Attachment Theory in Clinical Work with Children. Bridging the Gap between Research
and Practice. New York: The Guilford Press.
Zeanah, C. H., & Benoit, D. (1995). Clinical applications of a parent perception interview in infant
mental health. Child and Adolescent Psychiatric Clinics of North America,, 4, 539-554.
79