1. No category

Innhold
SANNHETEN OM MOR
– 23 døtre forteller
© Janecke Hagevik, Jette Andersen & KREBS AS
Publisert av KREBS AS
Trykt i Norge av 07 Gruppen AS
Omslag design: Marit Jansen
Omslag bilde og foto: Jette Andersen
Illustrasjoner; Jette Andersen
www.sannheten-om-mor.no
www.janecke.no
www.krebs.no
www.07.no
www.jetteandersen.se
ISBN 978-82-91960-02-9
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
20.
21.
22.
23.
24.
25.
En slitesterk allianse?
Den reddende engel
Tvillingdatteren
Inni er vi ikke like
Pappas jente
Mødre gjennom generasjoner
Stereotype morsskikkelser
Krise betyr forandring
Uansvarlige mødre
«Nå skjønner jeg at hun var en narsissist»
Med skammen som følgesvenn
Rusmisbrukeren
«Jeg lurer på hvordan hun har tuklet det til»
Forskjellsbehandling av søsken,
Bak lukkede dører
Plikter og ansvar
«Hva skulle jeg gjort uten deg?»
Et åpent og nært forhold?
Alt man ikke kan snakke om
Sinna dame
Tøff og usårlig
Den sjuende mor i huset
Alt man savner og angrer på
Takk skal du ha, mamma!
Huskeliste for døtre
s. 1
s. 5
s. 11
s. 17
s. 25
s. 31
s. 39
s. 43
s. 51
s. 57
s. 67
s. 71
s. 79
s. 85
s. 93
s. 99
s. 105
s. 109
s. 113
s. 119
s. 123
s. 129
s. 133
s. 137
s. 145
Kildehenvisning, litteraturliste s. 147
i
Innledning
Idéen til denne boka kom fordi kvinner ofte snakker om mødrene sine med en
blanding av oppgitthet og kampvilje. Det kan være snakk om mammas inngrep
i tilværelsen eller hennes jernhånd som aldri slipper taket. Det snakkes om svik
og savn, om bitterhet knyttet til oppveksten. For mye av noe og for lite av noe
annet. Mange døtre tror at mødrene bestemmer over dem hele livet. Noen har
mor med seg på soverommet og lar henne få kikke over skulderen på sexlivet
deres. Noen ringer og sender meldinger til henne flere ganger om dagen, mens
andre holder henne på lang avstand. Noen veksler mellom begge tilstandene.
Enkelte døtre velger å bryte med henne.
Enten mor lever eller er død, er nær eller fjern er påvirkningskraften hennes
til stede. Hvorfor er så mange døtre bitre og sinte på mor langt inn i voksen alder?
Naturligvis finnes det mødre og døtre som kommer veldig godt ut av det med
hverandre. Noen av dem kommer også med i boka. De fleste bidragsyterne er
både kritiske, analyserende og forsonende. Intensjonen er at leseren skal kunne
kjenne noe igjen, og lære noe.
Det kan være en trøst at andre opplever noe tilsvarende som en selv. Hensikten
er ikke å henge ut mødrene, for alle har gjort sitt beste ut fra egne forutsetninger.
«De visste ikke bedre – og det skal bli deres dom» er det blitt sagt i en annen
sammenheng. Målet er å vise hvor sammensatt og komplisert en nær relasjon kan
bli, og hvordan det griper inn i livet vårt.
For å finne ut mer om hvordan ulike generasjoner oppfatter tingene, har jeg
intervjuet kvinner fra 24 til nesten 90 år. Kvinnene fikk snakke fritt og
ii
iii
Sannheten om mor
usensurert uten for mange spørsmål. For å få dem til å åpne seg var det nødvendig å la dem presentere seg under fiktiv identitet, og å anonymisere faktaopplysninger. Dette grepet er med på å flytte fokus vekk fra den private kikkertrangen
er gjengangere, og her vil flere stemmer komme fram samtidig. Jeg har søkt og
og over på det allmenngyldige. Noen av historiene er presentert i sin helhet, mens
de resterende er anvendt som sitater og eksemplifisering av ulike tema.
Skjønnlitteratur, poesi og billedkunst viser at kunstnere hyppig bruker sine
første kompliserte livserfaringer som inspirasjon.
Ut fra en antakelse om at mødre og døtre vil oppfatte relasjonen forskjellig
Kunsten beskriver menneskelige erfaringer med et annet språk. Illustrasjonene
er hentet fra Jette Andersens prosjekter «Nogot om min mamma», «Bokmärken»,
«Tyll» og «Målarboken»”.
valgte jeg bare å intervjue døtre, altså «nedenfra». Mødrene, som ser tingene
«ovenfra», vil sannsynligvis vurdere forholdet som bedre enn døtrene. De vil
kanskje forsøke å omskrive mer av det vanskelige. Både fordi de føler et større
ansvar for relasjonen, og fordi de opplever at de har investert mye, vil de nok
heller pynte litt på tingene.
brukt litteratur fra ulike relevante fagområder som et bidrag til å forstå og forklare
det kompliserte.
Det viste seg at tema engasjerte. Det var ikke vanskelig å finne intervjuobjekter. Men noen av de spurte vegret seg for å delta; de syntes det var ubehagelig å
snakke om forholdet til moren, eller de «orket ikke å snakke mer om det»,
underforstått; de har brukt tid nok på dette tidligere. Noen trakk seg tidlig fordi
de fortsatt sto i en konfliktfylt situasjon, eller ikke hadde fått avklart forholdet
til moren.
Relasjonen mellom mor og datter forandrer seg, det skjer en utvikling i forholdet slik at rollene noen ganger blir snudd på hodet. Med alderen ser også
datteren moren på en annen måte. Hun blir mildere stemt. Situasjoner hun før
syntes var vanskelige, kommer i et helt annet lys. Følelsene for mor er mange og
skiftende. Men om alliansen mellom mor og datter alltid er så sterk kan diskuteres.
De fleste lovsanger og hylningsdikt om mødre er skrevet av menn, mens de
kritiske romaner om mor og datter er skrevet av kvinner. Et ordtak fra den
muslimske verden går slik: Himmelen ligger under din mors føtter. Bildene som
skapes av mødre og døtre bør nyanseres og utfordres.
«Sannheten om mor» tar utgangspunktet i døtrenes egne fortellinger. Ti
intervjuer er gjengitt i sin helhet og taler for seg. Noen tema og problemstillinger
iv
v
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
1. En slitesterk allianse?
Selv om mor-datter problematikk er velkjent for de fleste psykoterapeuter finnes
det lite stoff om tema. Det er beskrevet mye om barns personlighetsutvikling i
samspill med foreldre, men ikke om de kjønnsspesifikke relasjonene. I boka
forsøker jeg å betrakte mor datter relasjonen fra ulike vinkler. Det er døtrenes
fortellinger og synspunkter som er utgangspunktet. Fordi de er forskjellige, og
det er mange måter å se verden på blir utvalget eklektisk; man henter litt fra
mange steder. Derfor finnes det stoff om kommunikasjon, om kvinnehistorie,
om skyld og skam, om rolleforventninger og personlighetstyper m.m. i boka.
Det er naturlig å begynne med kontakten mellom mor og den nyfødte datter.
Kan det at mor og datter har samme kjønn ha betydning for relasjonen?
Hvordan jenter «blir som mor»
I NOU`s rapport om Kvinners helse fra 1999 hevdes det at alle barn skal utvikle
identitet, herunder kjærlighet og seksualitet, og de lærer det gjennom de
menneskene som har omsorg for dem i småbarnsalderen. Små gutter skal bli
menn. Gutten distanserer seg tidligere fra moren for å utvikle mannlighet, og
orienterer seg mot mannlige idealer for å finne sin identitet og kjønnsforståelse.
Han etablerer klare grenser rundt seg selv som uavhengig individ. Jentebarna
derimot lærer å bli kvinner gjennom det lange samværet med moren under oppveksten. Den lille datteren blir «stor jente» ved å bli som mor.
Dét kan bli hennes svake punkt. Grensene mellom henne og omgivelsene kan
bli utydelige. Mange voksne kvinner må lære seg grensesetting fra bunnen av.
vi
1
Janecke Hagevik
Betydningen av å ha en nær relasjon
Fra et utviklingsperspektiv skisseres det i NOU-rapporten at jenter i større grad
enn gutter lærer å være omsorgsfulle og oppmerksomme overfor andre gjennom
sitt tette forhold til moren i småbarnsalderen. Det skjer ikke en så tydelig distansering mellom mor og datter som mellom mor og sønn. Forholdet deres preges
snarere av identifisering og intimitet. Gjennom de tette og langvarige båndene
til moren lærer jenta å forstå seg selv. Senere gjentas mønsteret i forhold til andre
mennesker.
Det kan virke som om kvinner i mye større grad blir opptatt av relasjoner til
andre enn det menn er. Jenta blir værende mye lenger i morens sfære enn gutten,
og blir sterkere påvirket av henne. Når mange døtre kjemper i årevis med å løsrive
seg fra avhengighetsforholdet til moren, henger det kanskje sammen med at det
føles truende å gi slipp? Men et avhengighetsforhold kan gå begge veier – ikke
sjelden er det moren som ikke gir slipp, og da kan det like godt handle om hennes
eget forhold til sin egen mor. Så nærhet er på godt og ondt.
I lyset av kvinnefrigjøringen handler kvinners utvikling mest om læring og
sosiale forventninger. Ikke bare moren, men hele familien og senere storsamfunnet «lærer» døtre at jenter skal oppføre seg på spesielle måter, som for eksempel å
vise omsorg. Gjennom snedige sanksjonerings og belønningssystemer holdes
kvinnene på «sin rette plass».
Sannheten om mor
spre genene videre. I alle samfunn man kjenner har kvinnene hatt hovedansvaret
for barneomsorgen. Ikke bare bærer moren barnet i det lange svangerskapet, hun
ammer det i mange tilfeller opp til halvannet år, og kanskje lenger. Uten henne
risikerte barnet å dø før det fikk vokse opp.
Det er de samme genene vi bærer med oss, og som som styrer mye av adferden
vår i dag. Forskerne har kommet fram til at gener har en langt større betydning
enn tidligere antatt. (Eia/Ihlen)
Nye tider
I de aller fleste samfunn er det familien og først og fremst moren som har hovedansvaret for den første oppdragelsen. Selv med kvinners deltakelse i arbeidslivet
har denne fordelingen inntil relativt nylig vært nokså uforandret de siste 100 år.
Men mange unge norske fedre deler i dag permisjonstiden med mødrene.
Vil fedrenes inntog i småbarnsstellet endre på etablerte teorier om barns
identitetsutvikling? Vil fars økte tilgjengelighet forandre på mor datter relasjonen?
Det er spennende tider, og kanskje vil gamle dogmer måtte vike for helt nye
erfaringer og tanker.
Den franske feministen Simone de Beauvoir (1908-1986) hevdet at man ikke
er født kvinne. Det er noe man blir gjennom læring. Biologer og hjerneforskere
mener noe annet, og viser til fysiske og hormonelle variasjoner mellom kjønnene
som utgjør viktige forskjeller allerede i fosterlivet.
Evolusjonens oppskrift
Genforskere hevder også at kvinner i større grad enn menn er mer opptatt av
forhold til andre, av relasjoner og omsorg. Men dette er genetisk betinget og
hensiktsmessig ut fra et evolusjonsperspektiv, for at gruppen skulle overleve og
2
3
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
3. Tvillingdatteren
«Jeg tror mitt liv begynte da jeg våknet opp og elsket min mors ansikt.»
George Elliot
Symbiose, løsrivelse og likhet er nøkkelord i denne historien. Selv om et forhold
er nært, deles ikke alt. Selv om mor og datter er veldig lik hverandre, er de to
selvstendige individer. Moren til Mona (39) må være en veldig avslappet og
tålmodig dame. Hun tålte det meste fra Mona: avhengighet og klamring, løsrivelse
med «blått» hår og uønsket tenåringsgraviditet. Moren ble foretrukket som fødselshjelper for sine barnebarn i stedet for barnets far. Det har aldri vært konfrontasjoner mellom mor og datter. De drar gjerne på ferie sammen og har det
kjempeflott i hverandres selskap. Kanskje er det likheten i utseende, i temperament
og verdisyn som gjør utslaget?
Det må være noe helt spesielt mellom disse to kvinnene. Forholdet er akkurat
passe nært, og basert på tillit. Å være enebarn var ensbetydende med å få ha
mamma helt for seg selv, noe Mona satte stor pris på. Ulempen ble at hun ikke
takler konflikter. Men de er absolutt ikke venninner, nei bare veldig like selv om
den ene er litt mer sta enn den andre. Slik forteller hun om forholdet til moren:
Enebarnet som fikk all kjærlighet
«Jeg har alltid hatt en oppfatning om at det forholdet jeg har til mamma har vært
normalt. Sammenliknet med andre har jeg nok vært veldig, veldig heldig. Jeg var
enebarn og fikk mye oppmerksomhet. Men jeg fikk ikke alt av ting, for det hadde
vi ikke penger til. Det jeg fikk var kjærlighet og tid. Mamma var hjemme til jeg
10
11
Janecke Hagevik
gikk i tredje klasse. Jeg tilbrakte mye tid sammen med henne, og var med henne
overalt. Som liten snakket jeg mye hele tiden og gikk etter mora mi og bablet i
vei som en papegøye.
Jeg kan ikke huske at vi kranglet. Det var aldri tema. Jeg godtok alt mamma
sa, og var jo grei. Det jeg var redd for var at hun ikke skulle være fornøyd. Men
hun var jo så snill! Det var masse kroppskontakt, kos og klem. Jeg husker jeg la
meg i senga mellom mamma og pappa helt til jeg var 15 år. Det var kanskje litt
spesielt. Mamma har aldri avvist meg, det var pappa som stod for eventuelle
krangler for han var veldig «mann». Jeg oppførte meg eksemplarisk og forgudet
mamma. Bare to ganger har jeg sett henne lei seg, og det var forferdelig. Det har
alltid vært en stor trygghetsrelasjon til mamma.
Jeg husker at jeg var veldig stolt av mora mi, og jeg hadde aldri skrupler med
å holde henne i hånden selv etter at jeg var blitt stor. Jeg syntes hun var flott på
alle måter både av utseende, kropp og type.»
Mor og datter på samme frekvens
«Vi er blitt tatt for å være tvillinger eller søstre av fremmede, men selv synes
vi ikke vi er like. Jeg føler at vi er som venninner. Det kommer nok av at jeg er
veldig voksen i hodet og hun er ung. Vi oppfatter livet veldig likt. Da jeg fikk
Sannheten om mor
ikke gå i detaljer – hun skjønner det jeg snakker om. Reaksjonsmønsteret og
tankesettet vårt er så likt. Jeg har ikke reflektert over det før jeg ble voksen.
Jeg har lurt på hvorfor jeg som barn hadde panikk for å miste henne. Da gikk
jeg og fantaserte at hun ble kidnappet og slikt, og så begynte jeg å gråte bare ved
tanken.»
Ormer i magen
«En gang da jeg var rundt 7 år skulle mamma og pappa på julebord. Det var et
mareritt. Hun måtte love meg at hun ikke skulle danse med noen andre – jeg
hadde en voldsom eiertrang, og satt mye og dagdrømte og fantaserte om alt som
kunne gå galt.
Det var krise for meg om jeg måtte være hos besteforeldrene mine som bodde
i etasjen over oss. Selv om de var kjempesnille, var jeg livredd for ikke å bli
hentet. En annen gang da jeg skulle sove hos dem, hadde jeg «ormer i magen» av
redsel. Jeg fikk ikke sove. Da de hadde sovnet, stilte jeg meg opp i verandavinduet
for å se etter mamma når hun kom hjem. Først da hun kom ved totiden, slappet
jeg av og kunne gå og legge meg. Jeg sa ikke noe negativt til henne når jeg var
redd, men hun sa at jeg måtte roe meg ned – ‘Jeg kommer jo hjem’, sa hun.
barn, var det mamma som var med på begge fødslene, jeg foretrakk henne
framfor mannen min. Det var mye tryggere med mamma, for jeg har aldri
opplevd at hun får panikk – det er aldri noe tull med henne.
Jeg ville helst ikke sove hos andre. I sjette klasse, da vi skulle på leirskole,
grudde jeg meg i en uke for å dra. I tenårene sleit andre foreldre med å få med
seg ungene på hytta i helgene, men jeg syntes bare det var trygt og koselig å være
med.
I voksen alder har jeg nok sett at det er greit å roe det litt ned, vi trenger ikke
å prate i telefon hver dag. Vi vet at den andre er der. En av oss tar gjerne kontakt
når vi har anledning til en kopp kaffe eller liknende. Vi må ha hvert vårt liv, vi
vet ikke til enhver tid hvor den andre befinner seg, og det er ingen meldeplikt
slik jeg oppfatter at andre har. Vi får tak i hverandre når vi skal og har et avslappet forhold. Noen ganger har vi telepatisk kontakt. Overfor mamma trenger jeg
Jeg tror jeg kunne gått i døden for mor – hun måtte ikke bli lei seg. Jeg hadde
veldig medfølelse med henne. En gang så jeg at hun hadde grått, det var skjedd
moe mellom henne og pappa – han var kalt ut til sjøs igjen. Jeg tenkte at jeg
skulle gjort noe for å hjelpe henne. Jeg hadde veldig omsorg for henne enda hun
ikke egentlig trengte det. Hun har ikke skjønt at dette er for sterkt for meg – vi
går aldri inn i detaljer og analyserer. Hun er mer flytende, lar tingene passere.
12
13
Janecke Hagevik
Det var pappa som visste hvor skapet skulle stå, og det nære forholdet mellom
mamma og meg syntes han var greit.
Vi har alltid vært veldig kroppslige i vår familie. Vi har et avslappet forhold
til kropp og nakenhet, og jeg har aldri følt sjenanse for det. Jeg kunne ligge inntil
mamma og kose og klemme på henne. Toppen av lykke var å lukte på kroppen
hennes. Hver natt ved midnatt kom jeg inn i senga til mamma og pappa og la
meg på mammas side. Pappa prøvde av og til å få meg vekk og sa at han skulle
ha mamma litt for seg selv. Da ble jeg fortvilet og rasende.
Mamma føyset meg aldri unna selv om jeg nærmest spiste henne opp. Hun
må ha vært veldig tålmodig. De tingene har jeg ført videre til mine egne barn.
Vi hadde aldri konflikter hjemme. Derfor er jeg dårlig til å ta konflikter i andre
relasjoner. Jeg fikser det ikke og føler meg veldig dårlig. Hjemme tok jeg aldri
noen kamp. Så det er på godt og ondt.»
Ung og eksentrisk
«I tenårene hadde jeg veldig behov for å være meg selv, jeg farget håret blått,
hadde ville frisyrer og helt ekstreme klær som ble lagt merke til. Mamma sa aldri
noe, hun brydde seg ikke om sånne ting. Hun var så trygg på meg, og jeg var
veldig selvstendig.
En gang ble jeg gravid utenfor livmor og ble lagt inn på sykehus i all hast. Da
var jeg bare 16 år og på besøk hjemme hos ham som jeg var sammen med, og
senere giftet meg med. Jeg måtte ringe hjem fra sykehuset og fortelle hva som var
skjedd. Jeg grudde meg fryktelig – og tenkte at pappa kom til å bli sint, men ikke
mamma. Men da hun kom på sykehuset, så hun bare undrende på meg og sa:
‘Har du vært på vei?’ Hun tok det bare helt rolig. Det ble ikke noe oppstyr.
Jeg tror jeg kunne kommet hjem med hva som helst. Jeg løy ikke, men fortalte
ikke alt om fester og slikt jeg var med på. Det var regler hjemme, men jeg hadde
veldig mye tillit. Det var innetider og slikt som jeg skulle holde, ikke fri flyt.
14
Sannheten om mor
Jeg som aldri ville flytte, flyttet hjemmefra da jeg var 18 år og giftet meg.
Hun visste alltid hvor hun hadde meg, men jeg belemret henne aldri med ting
som plaget meg. Da jeg fikk store ekteskapsproblemer, ante hun ingen ting om
det. Hun ble overrasket da jeg fortalte det, men forholdt seg like rolig. Min eksmann oppsøkte foreldrene mine og bad dem prøve å få meg til å komme tilbake.
Da sa mamma at hun ikke regnet med det var noe håp for ham fordi jeg hadde
bestemt meg. Og når jeg hadde bestemt meg, var det ikke noe jeg ville endre på,
sa hun.
Når venninner lufter sine frustrasjoner over mødrene sine, forstår jeg at jeg
har vært veldig heldig. Det har preget meg som voksen. Jeg har fått reaksjoner
fra venninner om det spesielle forholdet, særlig det at hun var med på fødslene.
Men jeg har aldri vært flau for å vise meg naken for henne, hun har jo født meg!»
To «gale» damer på tur
«Mamma og jeg drar på «pensjonisttur» hvert år uten andre. Vi er perfekt reisepartnere for hverandre, vi liker det samme og er fullstendig enige om alt. Helt
like i reaksjonsmønsteret. Jeg har tenkt at vi kanskje var tvillinger i tidligere liv!
Det er den eneste relasjonen jeg har hatt som er på denne måten.
I dag er vi ikke så kosete med hverandre, vi kan gi klemmer og slikt, men er
veldig lite dramatiserende. Ingen av oss er personen som gir alt. Noen synes vi
kan være litt sære. Vi er ikke symbiotiske, men to selvstendige personer. Vi forstår
hverandre intuitivt og er veldig synkroniserte.
Vi ser nok veldig «ordentlige» ut for andre, men når vi er på tur har vi det
vanvittig moro med konjakk på senga, mannekengoppvisning og slikt. En
idiotisk barnslig humor som sikkert ingen skjønner. Vi har det overhodet ikke
kjedelig sammen!
Jeg har tenkt at jeg ikke kan leve uten mamma, og er nesten redd for at det
skal være jeg som går først. Det må være best at hun slipper å sørge over meg.
15
Janecke Hagevik
Hun har sagt at når hun dør skal hun kremeres, ikke begraves, hun skal ikke
senkes i jorda i ei kiste. ‘Det skal ikke gå mark i meg’, sier hun. Det har jeg lovet
henne. Hun har vært opptatt av hva jeg skal gjøre hvis hun blir dement; hun vil
at jeg skal gjøre det som er riktig for meg. Og hun stoler på det. Hun er veldig
realistisk sånn.
Om hun skulle snakke om forholdet vårt, tror jeg hun ville si det samme som
jeg, bare at jeg er mer sta enn henne!»
Sannheten om mor
4. Inni er vi ikke like
Alle foreldre som har mer enn ett barn, kan skrive under på at barna deres er
ulike personligheter helt fra fødselen. Foreldres erfaringer blir støttet både av
psykologer og genforskere. Det er forskjell på individer selv om de har samme
foreldre og har vokst opp i samme miljø, selv eneggede tvillinger er ikke helt like.
Kan ulike personligheter være blant årsakene til om kjemien mellom mor og
datter stemmer eller ikke? Identifisering og intimitet med mor er nøkkelord i den
tidlige barndommen, men den idylliske tilstanden varer ikke evig. Datteren skal
utvikle sin egen identitet ut fra sine egne iboende forutsetninger. Hennes personlighetstrekk kan være svært fjerne fra morens. Ulikhetene kan dreie seg om alt
fra temperament, interesser, evner osv. Mange kvinner opplever at det å likne
moren er positivt; de er stolte av henne og ønsker å være som henne, eller i det
minste ha noen av hennes egenskaper som de opplever som gode.
Mer lik med årene
Margrete (88): «Hun var en veldig sentral person for meg hele tiden, helt til hun
døde 62 år gammel. Da var jeg 36. Underlig nok syntes jeg da at jeg liknet på
mor både i sinn og skinn, til og med hendene mine så ut som hennes. Hva hadde
skjedd? Gikk hennes «sjel» inn i meg? Mor hadde fra sin ungdom vært en
frittalende person og av den grunn kommet i kinkige situasjoner iblant. Denne
egenskapen har jeg arvet og har til tider skaffet meg trøbbel også.»
Irja (54): «Både mor og jeg er sta og veldig rolige. Vi tenker nok ganske likt,
og jeg har mange av de samme verdiene som henne. Jeg har også fått evnen til å
føle godhet og omsorg for andre. Men jeg er ikke så tjenestevillig som mor. Mor
16
17
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
6. Mødre gjennom generasjoner
Morsrollen skapes ikke i et vakuum, men må sees i lys av det samfunnet og den
livssituasjonen kvinnene lever i. Nou 1999: 13: Kvinners helse i Norge beskriver
kvinneliv gjennom historien.
Om mor fikk barn tidlig eller sent, om hun fikk ett eller mange barn, kan si
noe om hvilken generasjon hun tilhører. Som husmor, yrkeskvinne, gift, samboer
eller enslig mor, er hun et produkt av sin tid. Hvilke valg hun tok og hvilke
muligheter som fantes vil være ulike for hver generasjon. Mødrene som omtales
i boka er født i tidsrommet ca. 1900–1967.
Margrete, Birgit og Borgny er døtre av den eldste generasjonen og vokste opp
med klare og entydige forventninger til kvinnerollen. De fleste av mødrene hadde
liten eller ingen utdannelse utover folkeskolen, men det fantes unntak.
Birgits mor måtte slutte på skolen fordi hun fikk en merkelig sykdom. I stedet
måtte hun være hjemme og passe yngre søsken. Selv om hun var den beste i
klassen, hadde det ingen betydning.
Borgnys mor var den eldste av 12 søsken og gjorde det bra på skolen. Men
hun måtte ofte snike seg bort fra pliktene hjemme for å få lest lekser. Senere, da
hun giftet seg og fikk ti barn selv, jobbet hun sammen med mannen sin i egen
tobakksforretning.
Margretes mor fikk bare ett barn, noe som var normen i hennes venninnegjeng.
Mødrene som jobbet var vanligvis knyttet til en form for familiebedrift hvor de
hadde friere tøyler. Klasseforskjellene var store, det fantes ikke noe sikkerhetsnett
30
31
Janecke Hagevik
for kvinner som ble enker og aleneforsørgere.
Etter folkeskolen bar det tidlig ut i yrkeslivet for de aller fleste kvinnene. Der
ble de til de giftet seg. Noen ble værende hjemme i ulønnet arbeid for familien.
Samtalen mellom Alberte og moren i romanen Alberte og Jacob av Cora Sandel
gir en god beskrivelse av forholdene:
«Jeg vil ha noe at gjøre, tjene penger selv. Ikke bare gå her – »
«Jeg kan ikke si hvor forbauset jeg er, min kjære Alberte, over den
tonen du taler. Bare gå her! Som om jeg ikke gjorde alt for at skaffe deg
virksomhet. Som om ikke din nærmeste oppgave var at hjelpe din mor.
Men det forstår seg, det er morsommere at sitte og henge over disse unyttige bøkene dine.
… gud skal vite at jeg ofte skammet meg, når jeg hører hvor flinke og
huslige de andre pikene er. De tar fatt, hjelper til, tar byrdene fra sine
mødre, mens frøkenen her –»
Når en kvinne giftet seg, var hennes plass i hjemmet, og kun der. Hun måtte
slutte i lønnet arbeid når hun giftet seg. Om mødrene likevel valgte å arbeide,
var det deres ansvar å skaffe hjelp til hus og barn, og bedrestilte hadde hushjelp
og barnepike. Men hushjelpene forsvant etter hvert; de yngre kvinnene ville ikke
lenger slite for andre, de hadde helt andre planer.
Sannheten om mor
det likevel en del husmødre som tok seg deltidsjobb. Heltidshusmoren ofret seg
for hus og hjem, mann og barn. Mannen ble betraktet som familiens overhode
og skaffet inntektene. Den norske filmklassikeren «Støv på hjernen» beskriver
husmødrenes glansperiode i et nybyggerfelt på begynnelsen av 60-tallet.
Husmorfilmer var populære, likeså damebladenes kåringer av «Årets husmor»
som skulle se pen ut, kunne lage mat, dekke bord og gjerne ha litt mellom ørene
i tillegg.
Men ikke alle tok husmorollen bokstavelig, og en enslig mor ble nok holdt
under oppsikt. Alene-moren «Fru Johnsen» ble beskrevet i en pop-låt i 1969:
Jeg vil fortelle hva som hendte på et sted, helt innerst i en fjord.
Der bodde tusen frelste, pluss en tenåring, og hennes unge mor.
Da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal,
og hun sa : mamma, her er brev til deg fra «Tilsynet for høg moral.»
I brevet sto: Fru Johnsen, De fostrer dårlig dotter Dykkar sjølv
Ja De har altfor korte skjørt, og det seiast at De stundom drikker øl.
De må kome på eit møte, det er no ikveld, i Bedehusets sal.
Vi må ta dotter Dykkar frå Dykk, helsing «Tilsynet for høg moral.»
T. Halls, Harper Valley P.T.A.
Husmorgenerasjonen
Men opprørets tid var kommet, og «fru Johnsen», iført sine lårkorte skjørt troppet
opp på bedehuset og slo tilbake mot øvrigheta og småborgerlig hykleri.
Kvinner født fra 1920–1935 kalles «husmorgenerasjonen» (NOU). For kvinner
Husmødrenes skanse faller
i denne generasjonen var det som regel et enten eller. Enten ble man gift husmor,
eller så ble man yrkeskvinne. En gift kvinne skulle ikke ta plassen i arbeidslivet
fra en som trengte jobben mer. Dessuten var det forbundet med skam for en gift
mann å ikke kunne forsørge familien.
På 60- og 70-tallet ble prevensjonspiller og spiral lett tilgjengelig, og ikke bare
Mange kvinner hadde utdannelse som de ikke brukte, dels på grunn av
manglende barnepass dels på grunn av forventninger. Når barna ble større, var
forbeholdt gifte, voksne kvinner. Studentopprør og fremmarsj av sosialistiske
verdier og likestilling kan indirekte ha ført til at det ble ført to typer kvinnepolitikk: en for mødrene som stod med det ene beinet i fortiden og en framtidsrettet for døtrene. En lektorutdannet mor mente at hun falt mellom to stoler.
Hun kom med følgende uttalelse:
32
33
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
11. Med skammen som
følgesvenn
Hva er egentlig skam? Skam er en vond følelse som er relatert til reaksjoner i
omgivelsene og for at vi har gjort noe galt: «Hva vil andre si?» Skam handler om
verdighet, grenser og sanksjonering. Men det er viktig å skille mellom sunn og
usunn skam.
Sunn og usunn skam
Å føle skam er en naturlig følge av at man er skyldig i å ha påført andre skade
eller lidelse. Dersom noen sårer min verdighet, om jeg selv eller andre overskrider
grensene mine, er det også naturlig å føle skam. Om jeg har gjort noe som er
uakseptabelt i kulturen jeg lever i, er det naturlig å føle skam (Eldstad, 2011).
Men den usunne skammen knyttes til det å ikke strekke til, ikke være bra nok,
være et dårlig menneske. Det er mye man kan skamme seg over: familien som
ikke er bra nok, som avviker fra andre familier, sykdom, fattigdom, svakhet,
rusmisbruk, kriminalitet. Man kan skamme seg over seg selv: Jeg er ikke interessant nok, intelligent nok eller pen nok. Kroppen og klærne kan man skamme seg
over.
Hvordan en datter blir påført usunn skamfølelse
• Hun har blitt kritisert, straffet og sett ned på for utseende, uttalelser eller
oppførsel.
• Hun er blitt fortalt at hun er en skuffelse.
• Hun er blitt avvist og ikke blitt vist kjærlighet.
66
67
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
14. Forskjellsbehandling av​
søsken
Før i tiden var det enighet om at gutter og jenter skulle oppdras forskjellig. Gutter
fikk biler og byggeklosser, jenter dukker og dukkestuer. De skulle forberedes til
et liv som voksen med ansvarsområder som var klart fordelt mellom kjønnene.
Denne normen varte til 60- og 70-årene da kvinnesaken på ny ble aktuell og man
ville endre på utdatert tankegods om kjønnsroller. De mest radikale mødrene
prøvde å få sine sønner til å leke med dukker og døtrene til å interessere seg for
lekebiler. Det var et vanskelig prosjekt som ikke lyktes noe særlig. Men diskriminering på grunn av kjønn er forbudt ved lov og i vår kultur offisielt uønsket. Til
tross for dette forskjellsbehandles søster og bror i familier landet rundt. Ikke bare
gjelder det leketøy og farger på klær, men barns kamp handler også om foreldrenes
gunst, om posisjon i familien, favorisering og rolletildeling. Søskensjalusi og
trekantdrama foregår langt inn i voksne år.
Favorittbarn
Mødre kan ha sitt favorittbarn, noe hun neppe vil innrømme. For en mor skal
jo være like glad i alle barna sine. Men slik er ikke virkeligheten. De andre barna
merker favoriseringen og reagerer negativt. Forskjellsbehandling skjer mellom
barn av samme kjønn, og barnet i midten klager oftest over å ikke bli sett. Men
kanskje er favorisering og forskjellsbehandling mellom bror og søster det mest
typiske. Kvinner har fortalt fra oppveksten sin at mødrene deres holdt middagen
varm i timevis for broren, og smurte brødskiver til ham om kvelden. Datteren
derimot måtte lage i stand noe selv, og gjerne ta oppvasken etterpå. De opplevde
84
85
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
17. «Hva skulle jeg gjort uten
deg?»
«…Og enda jeg lærte min datter det motsatte, så ble hun sånn hun også!
Kanskje det er fordi jeg har født henne, og fordi hun er født jente. Slik
jeg ble født av min mor og ble født jente. Vi er som trapper, trinn på
trinn, opp og ned, men samme vei alle sammen.»
Amy Tan, Lykke og glede
Den neste historien handler om plikter og ansvar og å være barnet i midten. Det
er ikke lett når mor blir gammel og enke, og datteren er den nærmeste hun støtter
seg til. Moren til Berit (56) er enda mer avhengig av henne nå. Ikke fordi hun er
skrøpelig, for hun er absolutt en rask og rørlig dame i 80-årene. Hodet er i orden
også. Det er bare det at det er så inderlig trygt og godt å ha en datter så nært som
mulig! Særlig en som er så flink og hjelpsom som Berit, som det går an å snakke
med og som alltid er til å stole på. En du kan spørre om allting og som kan ordne
opp og ta ansvar.
Men Berit synes ikke alltid det er like greit. Hun hjelper gjerne, men lurer på
hvorfor det var hun som ble den utvalgte i søskenflokken. Av tre søsken er hun
den som alltid er der når moren trenger det. Hun har støttet moren gjennom
mange kriser og bekymringer. Etter hvert aksepterer man det bare. Det føles jo
også godt å være til nytte. Tiden går, og man kan tenke at det er bra som det er.
Å gjøre sin plikt har fortsatt sin verdi. Her er Berits fortelling:
104
105
Janecke Hagevik
Sannheten om mor
24. «Takk skal du ha, mamma!»
All ære til de 23 mødrene som indirekte og helt uvitende har bidratt til at denne
boka overhodet kunne skrives. Bak det kritiske og analyserende blikket er flesteparten av døtrene glad i moren sin, de ser de gode sidene hennes, og hva hun har
gjort bra. I rettferdighetens navn presenteres et knippe av mødrenes suksessformler
som døtrene deler med leserne.
Utholdenhet og styrke
Fatima (25): «Jeg har savnet å kunne snakke med mamma om jenteting, det har
for det meste blitt bare fleip og tullesnakk. Men det har blitt bedre, jeg synes det
er lettere å prate om kjærester og framtid med henne nå. Hun maser og spør ikke
sånn som andre i familien holder på: ‘Skal du ikke gifte deg snart?!’ Nei, hun sier
at når den riktige tiden kommer vil jeg gifte meg, og på den måten støtter hun
meg mot resten av familien. Hvis jeg fikk en kjæreste nå, og forholdet til ham
var godt, ville jeg nok fortalt det hjemme. Det var ikke sånn før, da holdt jeg det
hemmelig. Det jeg kan ta med meg fra mamma er at hun alltid har vært her. Hun
har vært gjennom mye som mor, kone og datter, men hun har alltid vært sterk
og gjort sitt beste i alle rollene. Jeg er veldig stolt av henne, og jo eldre jeg blir jo
mer ser jeg opp til henne for hennes mot.
Jeg har lært mye av henne, positivt og negativt; ting jeg kan ta med videre i
livet når jeg selv får barn.»
136
137