SABIMAs innspill til Stortingsmelding med
SABIMAs innspill til Stortingsmelding med handlingsplan for naturmangfold 2015 Foto: Roger Brendehagen 1 Innhold Innledning........................................................................................................................................ 3 Et arealnøytralt Norge ...................................................................................................................... 4 Kommunikasjonsutfordringen: Biomangfold, hvorfor det? ................................................................ 9 Økosystemtjenester: et viktig kommunikasjonsverktøy ................................................................... 11 Et kunnskapsløft for natur .............................................................................................................. 13 Naturmangfoldloven ...................................................................................................................... 16 Prioriterte arter og utvalgte naturtyper .......................................................................................... 16 Restaurering av natur..................................................................................................................... 19 Kompetanse og kapasitet i kommunene ......................................................................................... 20 Myr ............................................................................................................................................... 22 Elver og innsjøer ............................................................................................................................ 23 Inngrepsfri natur i Norge (INON)..................................................................................................... 27 Klimasmart naturforvaltning........................................................................................................... 28 Miljøkartlegginger i regi av andre sektorer...................................................................................... 28 Naturkriminalitet ........................................................................................................................... 28 Bærekraftig skogforvaltning ........................................................................................................... 28 Kulturlandskap............................................................................................................................... 33 Fremmede arter............................................................................................................................. 33 Økologisk fotavtrykk i utlandet ....................................................................................................... 34 2 Innledning At noen arter dør ut og andre kommer til er en naturlig del av utviklingen i naturen. I vår tid dør imidlertid arter ut i et urovekkende høyt tempo på grunn av menneskeskapte påvirkninger. Akkurat som det finnes menneskeskapte og naturlige klimaendringer, har vi menneskeskapt og naturlig artstap. Den menneskelige påvirkningen av naturen er sterkt økende. Arealbruk, forurensning, klimaendringer, fremmede arter og høsting av naturressurser er årsakene til omfanget av artstap som vi ser i dag. Forskere regner med at vi mister arter opp til tusen ganger raskere enn uten disse påvirkningene. I Norge er minst 125 arter forsvunnet de siste 200 årene. Det er flest biller, veps og sommerfugler som har dødd ut. I Norge i dag kjenner vi til drøyt 40.000 arter, og Artsdatabanken regner med at det finnes 55.000. På verdensbasis har vitenskapen beskrevet ca. 1,2 millioner arter, mens det totale antallet antas å være minst 9 millioner. Det betyr at de fleste artene ikke er oppdaget ennå. Mange arter vil sannsynligvis heller ikke bli oppdaget – før de er borte for alltid. Vi vet allerede mye om trusler mot ulike naturtyper. En av fem norske arter står på rødlista, og det høye antallet trua arter viser tydelig at vi og våre forgjengere har ødelagt mye natur – og dermed redusert våre etterkommeres mulighet for en økologisk trygg tilværelse. Artsdatabankens rødlistearbeid viser at arealforbruket er den viktigste trusselfaktoren: Kilde: Artsdatabanken Vurderinger gjort av Stockholm Resilience Center tilsier at tap av biomangfold er en av de største truslene verden står overfor: 3 Denne oppfatning deles av et enstemmig Storting, som i sin Innst. 144S (2014-2015) uttalte følgende: «Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning om at tap og forringelse av naturmangfold er en av de største utfordringene verdenssamfunnet står overfor. I tillegg vil komiteen understreke at naturen også skal bevares for dens egenverdi, og den verdien den har for fremtidige generasjoner. I likhet med forslagsstillerne vil komiteen peke på naturmangfoldloven som et viktig virkemiddel for å stanse tapet av naturmangfold. Komiteen vil også peke på viktigheten av at all natur i Norge forvaltes kunnskapsbasert.» https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/20142015/inns-201415-144/2/ Viktige tiltak for å begrense tapet av biomangfold er å regulere og begrense påvirkninger, tilrettelegge for avbøtende tiltak og sikre effektive beslutningsprosesser og rammeverk. En viktig forutsetning for at virkemidlene faktisk skal fungere til å bevare naturen, er god kunnskap om naturen. Vi behøver et økologisk grunnkart for Norge. Kunnskapsløftet for natur, især kartlegging av verdifulle naturtyper, er en stor og avgjørende brikke i arbeidet som gjøres for å få mer kunnskap om hvor vi har den mest verdifulle naturen i Norge. Denne verdinøytrale kunnskapen vil sette forvaltningen i stand til å ta helhetlige beslutninger om hvilke virkemidler og skjøtselstiltak som må settes inn for å innfri målsetningene om å stanse tapet av biomangfold innen 2020. SABIMA mener Norge må bli arealnøytralt for at vi skal oppnå internasjonale målsetninger om å stanse tapet av biomangfold innen 2020. Kommuner og sektorer må spille en viktig rolle i et slikt arbeid. Økosystemtjenestene naturen gir oss er så livsavgjørende at enkeltinngrep i naturen ikke lenger kan vurderes uten kunnskap om tiltakets effekter, uten å forsøke å unngå negative effekter, uten å vurdere hva tiltaket vil få for konsekvenser for økosystemet, økosystemtjenestene, naturtyper og arter. Et arealnøytralt Norge Vi vet allerede mye om trusler mot ulike naturtyper. En av fem norske arter står på rødlista, og det høye antallet trua arter viser tydelig at vi og våre forgjengere har ødelagt mye natur – og dermed redusert våre etterkommeres mulighet for en økologisk trygg tilværelse. Det viktigste tiltaket for å stanse tapet av biomangfold er å få kontroll med forbruket av areal. Vi vet allerede svært mye om trusler mot ulike naturtyper. «Arealnøytralitet» kan i begynnelsen virke fremmed, men arealer ikke en fornybar ressurs. En bærekraftig utvikling forutsetter at det norske samfunnet ikke fortsetter å forbruke naturarealer slik vi gjør i dag. Denne trenden må snus mot økt gjenbruk av arealer som allerede er utsatt for menneskelige inngrep og eksisterende infrastruktur, fremfor å omforme ny natur. Riksrevisjonen slo fast i sin undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge (Dok nr 3:11 (2006-2007)), at fra 1985 til 2005 har areal som er nedbygd økt med 26 prosent. Såkalt inngrepsfrie områder har blitt redusert med om lag 350 km 2 hvert år i perioden 1988 til 2003 (Ot prop 52 (2008-2009) s. 42). Fra 2003 til 2008 ble inngrepsfrie områder redusert med mer enn 30 prosent i forhold til forrige femårsperiode. Tap og fragmentering av areal er betraktet som den klart største trusselen mot naturens mangfold. Det er stor byggeaktivitet i pressområder, slik som rundt de største byene. Også store, sammenhengende naturområder, som skoggrensa, strandsonen og vassdragsbeltet er utsatt for press fra skogbruk, gjengroing og visse typer utbygging. Alt dette karakteriseres ofte som en bit-forbit nedbygging av naturen. Denne situasjonen skyldes i stor grad mangel på helhetlig forvaltning og at vi ikke ser det store bildet. Utbyggingstiltak har blitt vurdert enkeltvis, sak for sak, ofte uten 4 grundig kartlegging eller vurdering av de samlede konsekvensene. Selv nå med naturmangfoldloven s miljørettslige prinsipper, der både kunnskapsgrunnlag og samla belastning er en del av kravet ved saksbehandling, ser vi at helhetlige vurderinger ikke alltid lar seg gjennomføre i praksis. Naturmangfoldloven legger i hovedsak opp til at vi skal bruke eksisterende kunnskap i mindre utbyggingssaker, og vi mangler både kunnskap til forsvarlig saksbehandling av enkeltsaker. Det er anslått at tre av fire verdifulle naturområder ikke er kjent, og det vil kreve en omfattende kartlegging i årene som kommer (se kapittel om «kunnskapsløft for naturen»). Med kunnskap om naturen vil vi ha evne til å gjøre betydelig bedre vurderinger av hvor vi kan tillate inngrep og ikke fremover. Den norske rødlista er krystallklar på at arealbruksendringer er den største trusselen mot biomangfold. Det viktigste tiltaket for å stanse tapet av biomangfold er derfor å få kontroll med forbruket av areal. Vi skriver her bevisst «forbruk», ettersom man i praksis «forbruker» naturarealer når de omdisponeres fra for eksempel naturskog til produksjonsskog, fra slåtteeng til gjødslet jordbruksmark, fra våtmark til industritomt eller fra knauser og knatter nær kysten til hytter og boligfelt med havutsikt. Utbygde arealer er i praksis tapt som leveområde for de fleste trua spesialistarter, og det er stort sett bare generalistarter tilpasset mennesker og svært generelle naturtyper som kan klare seg slike steder. Det kan ta svært lang tid å fullt ut gjenskape ødelagt naturskog og slåtteeng. En bærekraftig utvikling forutsetter derfor at det norske samfunnet ikke fortsetter å forbruke naturarealer slik vi gjør i dag. Kommunene må pålegges et særlig ansvar, ettersom det er i kommunene de fleste vedtak om arealdisponeringer gjøres. Mange kommuneplaner, og ikke minst den lange rekken av dispensasjoner fra dem, gir inntrykk av at arealer betraktes som en fornybar ressurs, og ikke at natur som blir nedbygget kan være ødelagt for alltid. Denne trenden må snus mot økt gjenbruk av arealer som allerede er utsatt for menneskelige inngrep og eksisterende infrastruktur, fremfor å omforme ny natur. Vi må også iverksette langsiktig restaurering av naturtyper det er kritisk lite igjen av. Vår konklusjon: På forholdsvis kort sikt må det norske samfunn bli arealnøytralt, på tilsvarende måte som man tar sikte på å bli karbonnøytral, ved at vi gjenbruker og fortetter allerede utbygde arealer fremfor å bygge ut mer natur. Inngrep med minst mulig skade – «No net loss» – Arealnøytralitet Som et ledd i EUs strategi for biomangfold mot 2020 er det et mål å sikre «no net loss» av biomangfold og økosystemtjenester. I EU innebærer «No Net Loss of Ecosystems and their Services» et arbeid for at alle EU-budsjetter skal være «biomangfoldgodkjent», altså at alle investeringer skal utredes for hvilke konsekvenser de vil få for bimangfoldet. Videre handler «no net loss» om å foreslå konkrete tiltak for initiativet i løpet av 2015, der tiltak for kompensasjon og offset-schemes er en del av tiltakspakken. Dette er positive trender, som vi mener Norge har mulighet til å trekke veksler på, og sette gode standarder for. http://ec.europa.eu/environment/nature/biodiversity/nnl/index_en.html «No net loss» kan sammenlignes med tanken om at vi skal bli arealnøytrale. Det er ideen om at ingen inngrep skal medføre tap av natur. Se figuren «skadelindringshierarkin» under. Vi må jobbe for at i de tilfeller der det ikke er mulig å unngå inngrep, så må vi kompensere med å «reparere» og gjenskape ødelagt natur andre steder. Dette må bli en regel og ikke unntaket. I dag finner vi hjemmel for dette i sektorlovverket, og det kan også settes retningslinjer for dette etter naturmangfoldloven. 5 Utbygging må samtidig foregå etter prinsippene illustrert i figuren under. I all hovedsak skal vi unngå inngrep som har en negativ konsekvens på biomangfoldet. Deretter, bare om unngåelse ikke er mulig, skal vi søke å avbøte tiltaket, og er ikke det heller mulig skal vi restaurere. I siste instans må vi gå til det skritt å kompensere. Figur 2: Hierarkisk framstilling av tiltak for å unngå negativ påvirkning ved utbyggingsprosjekter. Modifisert etter (Fischer 2012) For utdyping, se «restaurering». 6 Biomangfoldgodkjent statsbudsjett Statsbudsjett, kommunale budsjett og andre større investeringer må biomangfoldgodkjennes. Det må i enhver sammenheng gjøres vurderinger om hvilke konsekvenser tiltak vil ha på økosystemer og økosystemtjenester. Dette må gjelde også for budsjetter og vedtak som ikke handler om utbyggingstiltak. Miljøkvalitetsnormer for de store økosystemene Prinsippet om miljøkvalitetsnormer etter naturmangfoldloven § 13 kan bli et viktig virkemiddel som definerer ønsket miljøstatus for en art, naturtype eller økosystem og oppretter et kunnskapssystem for å kunne måle om kvalitetsnormen er nådd. Kvalitetsnormer kan konkretisere naturmangfoldlovens formål i § 1 og forvaltningsmålene i §§ 4 og 5. Arealmål må bli et grunnleggende hensyn i all arealplanlegging, i nnen alle sektorer. Dersom man ønsker å gjøre inngrep i naturtyper der man i henhold til målene ikke kan godta ytterligere tap, kan dette kun aksepteres dersom man kan kompenserer arealforbruket ved å restaurere/gjenetablere tilsvarende naturkvaliteter annetsteds i kommunen – hvis slik kompensasjon i det hele tatt er mulig. Andre naturtyper kan en del kommuner ha mye av, og derfor mer «å gå på». For naturtyper der man ligger under den etablerte målsettingen, må det lages program for restaurering/gjenetablering. Arealregnskap Et relatert virkemiddel kan være å etablere kommunale arealregnskap, der kommunene redegjør for forvaltningen av de ulike naturtypene. For enkelte kommuner i Akershus har firmaet Biofokus utarbeidet oversikter over kommunenes naturforhold – og ikke minst kvalitet på og resultater fra naturtypekartleggingen. Dette gjør at disse kommunene får en oversikt over hvilke naturverdier som er viktigst for kommunen å fokusere på, og hvilke naturtyper som det står dårligst til med og som har negativ utvikling. Kommunene blir da i stand til å tenke langsiktig og gjøre naturvennlige prioriteringer i sin arealforvaltning. Vi mener kommunene med utgangspunkt i slike oversikter må unngå inngrep i verdifulle naturtyper, især de det er lite av i kommunen, og se på hvordan statusen kan bedres gjennom restaurering og bevaringstiltak. Dette vil være en god begynnelse på kommunal arealbudsjettering og arealregnskap. Tabellen under er et utsnitt av oversikten Biofokus har laget for Fet kommune. 7 Hentet fra: http://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMOA/Milj%C3%B8%20og%20klima/Rappo rter/Kartleggingsstatus_viktige_naturtyper_FMOA_2014.pdf På denne måten skapes tankegang og verktøy for å «budsjettere» med arealer, og bevisstgjør forvaltningen om at naturarealer ikke er en fornybar eller uendelig ressurs. Tvert om oppstår det konkrete kostnader knyttet til omdisponering av arealer, noe som fører til økonomisk premiering av økologisk bærekraftige tiltak og investeringer på arealbudsjettet. Skjøtsel og restaurering i landbruket vil bli en etterspurt tjeneste fra landbruksnæringen når restaureringsbehovet melder seg. Kost/nytte-vurderinger i forbindelse med ulike tiltak som berører natur blir på denne måten nødvendige, ettersom man må stå til rette for sine arealdisponeringer i miljøregnskapet. De mest sjeldne naturtypene, med lavest toleranse for ødeleggelse og/eller størst restaureri ngsbehov, vil få høyest verdi som følge av kravet om å få balanse i arealregnskapet. Krav om gjenbruk av arealer vil oppstå «automatisk», og man vil i alle planbeslutninger få en totalvurdering av effekten på kommunens målsettinger for naturarealer. Tilnærmingen vil skape behov for vesentlig bedre kunnskap om naturressursene i kommunene og dermed stimulere til økt satsning på kartlegging. Arealskatt Innføring av arealskatt er et annet mulig virkemiddel for å få ned forbruket av areal. Avgifter kan redusere presset på nedbygging og fragmentering av naturområder. For eksempel kan en arealskatt fremme arealeffektivitet i alle byggeprosjekter, både etter plan- og bygningsloven og energilovgivingen. Vi ser for oss at en slik arealskatt, der inntekten må gå til staten, vil kunne bidra til å redusere nedbygging av både naturområder, matjord og viktige friluftslivsområder. 8 Regjeringen vil: arbeide for at det norske samfunn blir arealnøytralt, på tilsvarende måte som man tar sikte på å bli karbonnøytral, ved at vi gjenbruker og fortetter allerede utbygde arealer fremfor å bygge ut mer natur. revidere Norsk naturindeks hvert femte år. Naturindeksen skal si noe om miljøtilstanden til de store økosystemene, referanseverdier og ønsket oppnådd miljøtilstand. utrede verktøy for å oppnå arealnøytralitet: arealregnskap i kommunene, kartverktøy som synliggjør arealforbruk, krav om gjenbruk av arealer, etablere krav om bruk av rekkefølgebestemmelse ved utbyggingsprosjekter: unngå, avbøte, restaurere, kompensere utarbeide regionale forvaltningsplaner for de store økosystemene på lik linje med de som er utarbeidet for vann og hav, og benytte prinsippet om miljøkvalitetsnorm i naturmangfoldloven de mest truede økosystem/naturtyper. vurdere om det kan innføres avgifter som reduserer presset for nedbygging og fragmentering av naturområder. For eksempel innføre en arealskatt for å fremme arealeffektivitet i alle byggeprosjekter, både etter plan- og bygningsloven og energilovgivingen. Kommunikasjonsutfordringen: Biomangfold, hvorfor det? Hva betyr tap av biologisk mangfold? Hvilke konsekvenser har det? Og hva skal til for å stanse tapet? Disse spørsmålene er sentrale i problemforståelsen av tap av biologisk mangfold. Rapporten Biologisk mangfold som politikk fra 2011, utarbeidet av forskningsinstitusjonen NOVA, viser at ungdomspolitikere syns tap av biomangfold er et viktig miljøproblem, men de kan ikke svare på spørsmålene over. De kjenner ikke konsekvensene av tapt biomangfold, eller tiltak for å redusere det. Tap av biomangfold er et miljøproblem som regnes som en av våre største, på lik linje med klimaendringene, men er i langt mindre grad dekket i medier eller på politikeres agenda. Selv om dette er i endring og oppmerksomheten har vært noe økende de senere årene, er det f ortsatt et stort behov for å kommunisere og øke bevisstheten om hvorfor det er viktig med en intakt og robust natur. Når flere forstår problemet, kan vi i større grad få større aksept for og støtte til virkemidlene om iverksettes for å bekjempe det. I Norge kjenner vi til fordelene med urørt og/eller intakt natur som en essensiell del av friluftslivet og til dels reiselivet. Det står dårligere stilt til med kunnskap om økosystemtjenester naturen gir oss, som krever intakte økosystemer. Å alene fokusere på friluftsliv er ikke nok, da natur forbundet med friluftsliv ikke alltid sammenfaller med natur som er viktig for bevaring av biomangfold. De viktige sosiale og økonomiske grunnene for å bevare natur må tydeligere frem i lyset og opp på agendaen. Det er særlig to underkommuniserte og sentrale elementer i kommunikasjon om biomangfold. Det ene er nytteverdien av natur og det andre er sammenhengen med klimaendringene. Vi mennesker tar lett for gitt at vi trenger natur for å få fisk, vilt, medisiner, materialer, rent vann og ren luft og beskyttelse mot ekstremvær og pollinering av matplanter, det vi kaller økosystemtjenester. Forstår ikke folk flest sammenhengen mellom sine liv og vel bevart natur, vil de heller ikke noen gang forstå hvorfor vi må prioritere salamander fremfor kjøpesenter. Det er også en klar sammenheng mellom klimaendringene og tap av biomangfold. Med en klimakrise hengende over oss har det aldri vært viktigere å ta vare på det biologiske mangfoldet. En mangfoldig natur er en robust natur. Enkelt sagt tar artsrik og sammenhengende natur mindre skade av et varmere klima, enn artsfattig og oppstykket natur. Fortsetter tapet av arter i samme hastighet som 9 nå, vil vi stå dårligere rustet i møtet fremtidens uunngåelige miljøendringer. I tillegg er all n atur i større eller mindre grad karbonfangere. Noe natur, som myr og gammelskog har evne til å lagre karbon i mange tusen år. Biomangfold er med andre ord viktig både for å redusere klimagassutslipp og som klimatilpasning. Mister arter 1000 ganger raskere enn naturlig I Norge i dag kjenner vi til drøyt 40.000 arter. Biologene regner med at det finnes 55.000 i Norge. På verdensbasis har vitenskapen beskrevet cirka 1,2 millioner arter, mens det totale antallet antas å være minst 9 millioner. Det betyr at de fleste artene ikke er oppdaget ennå. Mange arter vil sannsynligvis heller ikke bli oppdaget – før de er borte for alltid. Arter har alltid kommet og gått, men på grunn av menneskelig aktivitet regner vi med at vi mister arter 100-1000 ganger raskere enn uten menneskelig påvirkning. Men hva vet vi egentlig om konsekvensene av å miste arter? Siden miljøtoppmøtet i Rio i 1992 har flere forskningsprogrammer over hele verden hatt som mål å finne svaret på hvor avhengige vi er av et rikt biomangfold og hvilke konsekvenser det har at det reduseres. I 2012 publiserte tidsskriftet Nature en oppsummering av de siste 20 årenes forskning på konsekvenser av tap av biomangfold. Den viser at arter i et intakt økosystem utgjør store samfunnsgevinster vi dessverre for lenge har tatt for gitt. Kort oppsummert har bevaring av biologisk mangfold følgende fordeler for økosystemene og dermed oss: Produserer mer: Redusert biomangfold reduserer evnen til å ta opp og utnytte biologiske ressurser som vann, lys og næringsstoffer, det reduserer økosystemers produktivitet. I et økosystem produseres det hele tiden biomasse: Biologisk materiale komposteres og biologiske næringsstoffer resirkuleres. Slik dannes stoffer vi er helt avhengige av, som nitrogen og karbon. Økosystemet yter med andre ord dårligere service når biomangfoldet reduseres. Blir mer stabile: Et rikt biomangfold øker økosystemers stabilitet over tid. Det er viktig fordi stabile økosystemer kommer seg raskere etter en miljøforstyrrelse. Også produktiviteten er mer stabil jo rikere biomangfold det er. Det er hovedsakelig fordi arter reagerer ulikt på ulike typer miljøendringer eller forstyrrelser. Hver enkelt miljøendring forventes derfor å gi mindre utslag på økosystemer med mange arter. Flere arter til stede gir en kompense rende dynamikk fordi artsmangfold betyr flere arter med de samme egenskapene. Fravær av en art kompenseres dermed av en annen art med de samme egenskapene. Opprettholder biomangfold på sikt: Tap av biomangfold har en selvforsterkende effekt. Tapet av arter og natur akselereres over tid og vil fortsette å gjøre det om vi ikke klarer å snu den negative trenden. Like akutt som klimakrisen På det første FN-toppmøtet om bærekraftig utvikling i Rio for litt over tjue år siden var de fleste land enige om at vi mennesker er i ferd med å ødelegge jordas økosystemer på grunn av det raske tapet av biomangfold. Vi drenerer våtmarker til jordbruksformål, hogger gammelskog, bygger hus og veier, lager småkraftverk i vassdrag og mye annet. Områder endres så mye at de ikke lenger egner seg som leveområder for mange av artene som bor der. I følge artikkelen i Nature har tap av biomangfold en betydelig påvirkning på økosystemfunksjoner, på lik linje med andre globale endringsfaktorer som klimaendringer som har fått betraktelig større politisk oppmerksomhet. Det var også konklusjonen etter at forskere ved Stockholm Resilience Center så på hvilke miljøfaktorer vi er i ferd med å endre så drastisk at vi nærmer oss en tålegrense, naturens tålegrense. Forskningssenteret kom frem at menneskelig aktivitet allerede har overskredet tålegrensen for tre av disse: klimaendringer, tap av biomangfold og endringer i det globale nitrogenkretsløpet. Også det norske Stortinget har understreket at tap av biomangfold er en av de største utfordringe ne verdenssamfunnet står overfor. Hver bille, hver fugl, hver fisk? I kommunikasjon får vi ofte spørsmålet om hver eneste av de ni millioner artene er viktige? Vil vi merke hver eneste arts bortgang? Spørsmålet kan også stilles slik: finnes et minimumsniv å av 10 mangfold som gjør at økosystemene likevel fungerer? En nyere studie publisert i Nature (http://www.nature.com/nature/journal/v477/n7363/full/nature10282.html) så på økosystemfunksjonen til 147 plantearter. De fant ut at 84 prosent av artene bidro til minst en økosystemtjeneste, og antageligvis enda flere. Så ja, for sikkerhets skyld bør ta vare på alle artene. Forskning tyder dessuten på at man til nå har undervurdert minimumsnivået av mangfold som er nødvendig for at prosesser i økosystemer skal fungere. Forsøk er ofte gjort på mindre arealer over kortere tidsrom, mens nyere forsøk på større arealer og over lenger tid viser at begge disse faktorene forsterker den negative effekten av tapt biomangfold. Denne, og andre lignende erkjennelser om verdien av naturmangfoldet, må i langt større grad enn i dag kommuniseres ut i samfunnet. Forståelse av både verdier, utfordringer og mål vil føre til at det blir lettere å få oppslutning om prioriteringer og løsninger. En typisk vinkling på konlikt mellom en utbyggingsplan og en utrydningstrua art: Her er vinklingen vi ønsker oss i fremtida, med positiv vinkling på natur: Regjeringen vil: - Øke kunnskap og bevissthet om drivere og konsekvenser av tap av biomangfold - Støtte kommunikasjonsarbeidet til interesseorganisasjoner og forskningsinstitusjoner med kompetanse på biomangfold Økosystemtjenester: et viktig kommunikasjonsverktøy Begrepet økosystemtjenester er utviklet for å forstå sammenheng mellom til stand i økosystemer og menneskelig velferd. Mange økosystemtjenester, spesielt de grunnleggende livsprosessene (støttende økosystemtjenester), som fotosyntese, jorddannelse, næringsstoffkretsløp og 11 vannkretsløp, lar seg vanskelig verdsette i kroner og øre, noe økosystemtjenesteutvalget også uttrykker i sin utredning, NOU 2013:10, Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. Vi har liten konkret kunnskap om tjenestene norsk natur produserer, men vet at intakte økosystem er mer produktive enn sterkt modifiserte. En naturforvaltning som klarer å sikre naturens produksjonsevne av økosystemtjenester vil være mest robust. En større vektlegging av verdien av intakte naturområder og bærekraftige økosystemer vil medføre at det blir tatt økt hensyn til naturen både i offentlig planlegging og privat sektor. SABIMA mener mange av utvalgets konklusjoner bør brukes som et supplement til dagens juridiske virkemidler og presenterer de viktigste her. Synliggjøre økosystemtjenester fra norsk natur NOU 2013:10 om økosystemtjenester beskriver behovet for å identifisere og kartlegge økosystemtjenestene som produseres i norske økosystem. En måte å gjøre det på er å beskrive hvilke økosystemtjenester et enkelt område står for, og det det er mulig, kostnadene ved å ødelegge det (for eksempel kostnader ved økt flomfare ved drenering av myr etc.) For å få til det er det behov for å utarbeide flere norske eksempler på hva det vil koste å gjenskape ødelagte økosystemtjenester. Myr og våtmark er et godt eksempel på dette, det er enormt kostbart å restaurere myr. Synliggjøres dette for utbyggere vil de i større grad velge å unngå å ødelegge myr. Forskning på konsekvenser av tapt natur Det er behov for forskning på scenarier av hva som skjer når vi mister arter eller naturtyper som leverer kjente økosystemtjenester, som pollinerende insekter eller myr. Økosystemtjenester inn i nasjonalregnskap og samfunnsøkonomiske analyser Et stort problem i naturvernsammenheng er mangelen på synlighet av økosystemtjenesteverdier i alt fra nasjonalregnskap til samfunnsøkonomiske analyser som legges til grunn for avgjørelser som påvirker naturen. Det er behov for kvantifiserte forvaltningsmål (som i klimapolitikken), og nasjonalregnskapet må utvikles slik at sammenhenger mellom økologi, økosystemtjenester og økonomi synliggjøres. Øke kunnskap og bevissthet om økosystemtjenester Som beskrevet i kapittelet over støtter SABIMA også utvalgets sterke anbefaling om å satse på kommunikasjon av økosystemtjenester som et viktig virkemiddel for å stanse tapet av biomangfold. Bevissthet og kunnskap om problemstillingen kan få mange positive ringvirkninger, føre til holdningsendringer, og til sist større samfunnsendringer for å bevare natur og biomangfold. For å nå dette målet er det viktig at myndighetene satser sterkere på organisasjonenes arbeid og deres bidrag, og støtter relevante prosjekter og kampanjer for å øke oppmerksomheten om verdien av økosystemer og økosystemtjenester i samfunnet. Det er også behov for en tettere dialog og økt samarbeid mellom offentlige forvaltningsorganer og frivillige organisasjoner. SABIMA ønsker sammen med sine medlemsorganisasjoner å styrke sin posisjon som kunnskapsbygger- og formidler, og sin rolle som pågangsdriver for økt engasjement og naturinteresse hos befolkningen. Holdningsskapende arbeid hos utbyggere Økosystemtjenester er i dag tilnærmet gratis å utnytte, forbruke og forringe. Gevinstene ved forbruket er privatisert, mens ulempene er kollektivisert. Det bør iverksettes tiltak og virkemidler for at private utbyggere/aktører i større grad forholder seg til økosystemtjenester. Det kan være holdningsskapende arbeid, å kunne vise til tydelige ekse mpler og gjennom å skape stolthet om økosystemtjenestene. Regjeringen vil: - Igangsette en konkret identifisering og kartlegging av økosystemtjenester i norske hovedøkosystemer 12 - Synliggjøre sammenhenger mellom økologi, økosystemtjenester og økonomi i nasjonalregnskapet Utrede og implementere metoder for å vektlegge økosystemtjenester i arealforvaltning Økt forskning på konsekvenser av tap av arter og naturtyper i norsk natur Et kunnskapsløft for natur Behovet for kunnskap All natur skal forvaltes kunnskapsbasert, og økt kunnskap er nøkkelen til å føre en saklig miljøpolitikk som bygger på forvalteransvaret. Et godt kunnskapsgrunnlag muliggjør effektiv saksbehandling og en presis naturforvaltning, der utvikling kan skje uten at det går på bekostning av vikti ge naturverdier. Stortinget har flere ganger gitt tydelige føringer om at et kunnskapsløft for natur må gjennomføres. En klar oppfordring om å gjennomføre et kunnskapsløft for natur har også kommet fra en rekke organisasjoner innen industri, primærnæring, øvrig næringsliv, kommunesektor, friluftsliv og miljø. Det er beregnet at så mye som tre av fire av de verdifulle naturtypene ikke er kartfestet, noe som gjør det vanskelig å ta hensyn til dem. Et bedre kunnskapsgrunnlag vil være til stor nytte for all arealplanlegging, både for å ta naturhensyn og for å redusere konflikter, forsinkelser og ekstrakostnader. Spesielt viktig er det at denne kunnskapen er tilgjengelig tidlig i planprosessene, slik at utbyggingsplaner kan relokaliseres eller endres allerede i konseptvalgfasen – før store kostnader har påløpt. Mest mulig kunnskap om naturtyper og arter må derfor være tilgjengelig i utgangspunktet, og ikke først komme på bordet i forbindelse med konsekvensutredninger eller annen prosjektspesifikk kunnskapsinnhenting – som ofte kommer et stykke ut i prosessen. Naturbase må derfor bli fylt med innhold, der nå kanskje 75 % mangler. «Et økologisk grunnkart» I Innst. 144 S (2014–2015) legger Stortinget konkrete føringer for stortingsmeldingen om naturmangfold: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, imøteser at handlingsplanen for naturmangfold som skal til Stortinget i 2015, vil inneholde en konkret beskrivelse av utarbeidelsen av et økologisk grunnkart for Norge.» SABIMA har hatt omfattende kontakt med alle politiske partier på Stortinget i forbindelse med denne saken, og vet at Stortingets forståelse av begrepet «økologisk grunnkart» er konkret og operativ. Det Stortinget er på jakt etter er kartfestet, oppdatert og kvalitetssikret informasjon om verdifulle naturtyper og forvaltningsmessig viktige arter (rødlistearter, svartelistearter, ansvarsarter og enkelte andre arter). I den forbindelse må også Artsprosjektet styrkes. Dessuten vil kartlegging av landskapstyper etter eksisterende metodikk være en overkommelig oppgave. En slik operasjonalisering av «økologisk grunnkart» vil være anvendbar i arealforvaltningen, og det framgår tydelig av innstillingen at det er hva Stortinget ber om. Stortinget ønsker ikke en omfattende prosess med metodeutvikling og krevende vitenskap – som gjør at det tar tid å få fart på kunnskapsløftet, eller som gjør den innhentede kunnskapen krevende å tolke. Ikke minst har Høyres representanter understreket dette. 13 Gjennomføringen av et kunnskapsløft En størst mulig del av kartleggingen må være gjennomført innen 2020. Da er det en internasjonal og norsk målsetting om å stanse tapet av biomangfold, og det er ikke minst planlagt omfattende utbyggingsvirksomhet de nærmeste årene. For at kunnskapen skal skape de positive effektene, både for bevaring av natur og effektive planprosesser, må kunnskapen innhentes og gjøres tilgjengelig raskt. Det er anslått at en grunnkartlegging av verdifulle naturtyper vil koste i overkant av 700 millioner kroner. Dette må sees på som en investering som vil spare betydelige beløp og derfor være samfunnsøkonomisk lønnsomt. SABIMA har tidligere foreslått en opptrappingsplan for bruken av et slikt beløp, der vi har lagt avgjørende vekt på 2020-målsettingen. Det er viktig å være svært ambisiøs, og se mer etter muligheter enn hindringer. Bevilgningene må økes raskt og være forutsigbare, slik at nødvendig kompetanse kan bygges opp og utnyttes best mulig. Det haster mest å kartlegge i pressområder, samt i naturtyper med flest rødlistearter og betydelig grad av press og inngrep – som skog, kulturlandskap, våtmark og artsrike byggesoner i lavlandet. For at arbeidet skal være effektivt, må det satses på kapasitetsbygging i fagmiljøer og forvaltning – slik at det finnes et tilstrekkelig antall kompetente personer som kan gjennomføre kartlegging i felt, utføre kvalitetssikring, gjøre kunnskapen tilgjengelig og videreutvikle og vedlikeholde databaseverktøy. Det er behov for å styrke naturkompetansen i forvaltningen, slik at forvaltningen kan føre effektivt tilsyn med kunnskapsinnhentingen, og ha en oppegående dialog med relevante og aktive fagmiljøer. Kunnskapsinnhentingen må skje i tråd med Stortingets forutsetninger, herunder integrering av metodikk fra Naturtyper i Norge (NiN). Dette vil sikre objektivitet, etterprøvbarhet og samkjøring av metodikk på tvers av sektorer. Samkjørt metodikk må brukes av alle sektorer i innhentingen av kunnskap om naturtyper. Samtidig har Stortinget sagt svært klart at eksisterende kunnskap skal videreføres. Det er også viktig å bygge videre på eksisterende metodikk, erfaring og praktisk, faglig skjønn i identifisering av verdifulle naturtyper i praksis. Hovedutfordringen er at kunnskapsgrunnlaget er alt for lite som følge av for liten ressurstilgang, ikke at den eksisterende naturtypekartleggingen har noe varierende kvalitet. Gjennomføringen av et kunnskapsløft må innbefatte kvalitetssikring og oppdatering av især de eldste naturtype dataene, men Stortinget har understreket at all kunnskapen skal videreføres. Det er også slik at de fleste sektorer i hovedsak er godt fornøyde med kvaliteten på materialet og bruker Naturbase aktivt. Innsamlede NiN-data vil naturlig inngå som et av kartlagene i Naturbase, med forvaltningsfigurer oppå på samme måte som naturtypene er i dag. Stortinget har gitt fornuftige føringer for arbeidsdelingen mellom Miljødirektoratet og Artsdatabanken: Artsdatabanken skal ha ansvar for utvikling av datasystemer for praktisk naturtypekartlegging i felt, lagring av naturtypedata, for at disse dataene blir kvalitetssikret og for å gjøre dataene tilgjengelig for alle brukere. Stortinget understreker videre Miljødirektoratets forvaltningsrolle som bestiller, som den som definerer hvilke oppgaver som skal gjøres og som viderefører arbeidet med Naturbase: Miljødirektoratet viderefører arbeidet med å definere hvilke verdifulle naturtyper som skal kartlegges, og bestiller kartleggingen av disse. Miljødirektoratet skal også utarbeide kriterier for verdisetting av natur, samt å gi veiledning om forvaltning og skjøtsel av natur. Miljødirektoratet skal også videreføre Naturbase, der avgrensning av forvaltningsområder basert på grunnlagsdataene fra naturtypekartleggingen er et element. 14 Kunnskapsbasert forvaltning Både forvaltningsloven, naturmangfoldloven og sektorlovverk krever at saker skal være godt opplyst og bygge på kunnskap. Kunnskapsløftet vil bidra vesentlig til å oppfylle disse forpliktelsene. Det vil fortsatt være behov for å innhente spesifikk informasjon i forbindelse med utbygginger, men dette arbeidet vil bli langt mer effektivt og målrettet med gode grunnlagsdata. Kunnskapsbasert forvaltning forutsetter videre følgende elementer: Ambisiøs praktisering av naturmangfoldloven, inkludert de miljørettslige prinsippene, aktsomhetsprinsippet, miljøkvalitetsnormer og prioriterte arter og utvalgte naturtyper God integrasjon av naturforvaltningen og sektorlovverket Relevant kompetanse og kapasitet i kommunene Realistisk og aktørnøytral beskrivelse av tilstand og utvikling i norsk natur Oppdatering av rødlister og svartelister hvert femte år Oppdatering av Naturindeksen hvert femte år Bedring av kunnskapsgrunnlaget for gjennomføring av og prioritering etter vannforskriften, samt inkludering av alle påvirkninger ved karakterisering av vannforekomster Rullere eller oppdatere forvaltningsplanene for havområdene på et faglig grunnlag Videreføre MAREANO Videreføre kunnskapsgrunnlaget om natur preget av lite tekniske inngrep Det må iverksettes et grundig arbeid for å få mer kunnskap om samlet belastning og økosystemvirkninger, om økosystemenes betydning for vår velferd og om verdien av bevaring av natur i klimatilpasningsarbeidet. For å sikre god naturforvaltning er det også viktig å satse på forskning og utdanning, ikke minst at praktisk kunnskap om arter, naturtyper og økologi må styrkes i utdanningen av biologer og naturforvaltere. Vi vil i den forbindelse vise til innst. 144 S (2014–2015) der en samlet komité sier følgende: Det er komiteens oppfatning at Kunnskapsdepartementet og utdannings- og forskningssektoren generelt må ta et større ansvar for samfunnets langsiktige behov for kompetanse på arter og naturtyper. Komiteen er særlig bekymret for fagområdene økologi og taksonomi, som spiller nøkkelroller for økt kunnskap og forståelse om natur, og imøteser tiltak for å styrke fagområdene gjennom bedre opplæring av laveregradstudenter, gjennom relevante programmer i Forskningsrådet og gjennom Artsprosjektet. Følgeforskning av skjøtselstiltak Følge opp forvaltningens tiltak før og etter, og se om de fungerer. Oftest kommer vi for sent inn. Dette er den type kunnskap som etterspørres i Multiconsults gjennomgang av praktiseringen av naturmangfoldloven. Regjeringen vil: Gjennomføre et kunnskapsløft for natur fram mot 2020, for å innhente konkret og anvendbar informasjon om viktige naturverdier, i tråd med Stortingets forutsetninger Styrke kompetanse og kapasitet i alle ledd som innhenter og håndterer viktige naturdata Sørge for god, hurtig og brukervennlig tilgjengeliggjøring av alle viktige data, samt kvalitetssikring av disse Satse på en kunnskapsbasert forvaltning gjennom en rekke andre tiltak. 15 Naturmangfoldloven Naturmangfoldloven er den viktigste loven som er laget om natur i Norge. Målet er en bedre forvaltning av norsk natur gjennom bærekraftig bruk og vern. Naturmangfoldloven skal virke på naturens premisser, og skal være et virkemiddel for å hindre tap av biomangfold. Multiconsults gjennomgang av praktiseringen av naturmangfoldloven viser i stor grad at loven fungerer godt. Loven brukes, og det meldes ikke om vesentlige økonomiske og administrative ulemper. Det påpekes visse mangler som i all hovedsak handler om behovet for økt veiledning i bru k av loven og at kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt: naturverdiene ikke er tilstrekkelig kartlagt. Rapporten viste også at den hyppigst oppgitte årsaken til utfordringene i anvendelsen av §§ 8 til 12 er «uklar rekkevidde av prinsippene». Det er svært positivt at denne gjennomgangen viste tydelig at naturmangfoldloven ikke er til hinder for samfunnsplanlegging innen alle sektorer som berører natur. Tvert om er naturmangfoldloven en fordel i planleggingen. De miljørettslige prinsippene § 8-12 er naturens rettsikkerhet; de omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur. Det er det viktigste rettslige virkemiddelet vi har til å ta vare på naturen og stanse tapet av biologisk mangfold. Det gjør det derfor ekstra viktig at naturen har lik rettsikkerhet på tvers av alle sektorer, og at forståelsen for hvordan de miljørettslige prinsippene skal tolkes er lik for alle. Sektormyndighetene i tillegg til kommuner er en viktig målgruppe for veiledningsmateriell om naturmangfoldloven. Det bør derfor innarbeides eksempler og beskrivelser av saksgang fra de forskjellige sektorene i den nye veilederen. Eksemplene bør rettes mot bruk av prinsippene sammen med for eksempel mineralloven, skogloven, vannressursloven og energiloven. Se for øvrig omfattende innspill fra SABIMA tidligere til veilederen for naturmangfoldloven, der vi også kom inn på flere prinsipielle spørsmål. Prioriterte arter og utvalgte naturtyper Tap av biologisk mangfold er den andre store miljøutfordringen ved siden av klimaendringer. Vi befinner oss i en menneskeskapt masseutryddelsesprosess, og arter dør ut i et tempo inntil tusen ganger hva som er naturlig. Norge har med sin rike, sammensatte og varierte natur et spesielt ansvar for å bidra til å stanse tapet av biologisk mangfold. Med naturmangfoldloven fra 2009 har vi gode verktøy for å nå denne målsetningen, hvis det bare er politisk vilje til å ta dem i bruk. Blant de nye virkemidlene er prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Begge var da loven ble vedtatt ment å være sterke og viktige grep for å bevare arter og naturtyper med behov for spesiell beskyttelse. Prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal sammen med blant annet vern og øvrig arealforvaltning inngå i en helhetlig vurdering for å ivareta norske naturverdier. Blant andre Høyre pekte på under behandlingen av lovproposisjonen at det var viktig å komme raskt i gang med prioritering av arter og utvelgelse av naturtyper. Så langt er de allikevel brukt i liten grad, og bare et lite antall forskrifter for prioriterte arter er vedtatt. Forskriften om utvalgte naturtyper inkluderer i dag kun seks naturtyper. Det står 4588 arter på den norske rødlisten fra 2010. Det utgjør ca. 20 % av de artene som er vurdert. Artene er fordelt mellom alle hovednaturtyper, men med flest arter i skog og kulturlandskap. En ambisiøs artsforvaltning har som mål å redusere antallet arter på rødlisten vesentlig gjennom å oppnå bestandsmålet for arter slik det er definert i naturmangfoldloven § 5. Prioritering av arter vil 16 ikke bare baseres på rødlistestatus, men også til om vi har ansvarspopulasjoner i Norge, om arten har økosystem-nøkkelfunksjon eller ørsmå, men kortsiktig stabile populasjoner. Som eksempel har Norge en av verdens rikeste lavfloraer sett i lys av landets areal. Omlag 10 prosent av verdens kjente lavarter finnes innenfor landets grenser. Det skyldes at vi har et usedvanlig stort klimatisk og geologisk spenn i naturtyper som er viktige for lav: skog, kulturlandskap og fjell. Det betyr at Norge har et helt spesielt ansvar verdens lavmangfold. Det betyr også at vi trolig har internasjonalt ansvar for flere lavarter enn hva vi har konkret kunnskap om i dag. Mange arter vi er godt kjent med i Norge er ekstremt sjeldne og trua bl.a. i store deler av kontinentale Europa. Ved å etablere mere omforente og «objektive» kriterier for utvalg av arter som trenger prioritering, vil arbeidet både kunne effektiviseres og bli mindre kontroversielt. Basert på de nye kriteriene må det utarbeides en «ny» bruttoliste over aktuelle arter tilsvarende den Direktoratet for naturforvaltning laget som en del av forarbeidene til naturmangfoldloven i 2007 og som foreslo ca. 400 arter. En forsering i arbeidet med prioritering av arter er nødvendig, og det finnes allerede en rekke gode forslag til arter som nødvendigvis vil oppfylle kriteriene for å få egen forskrift. Det er særlig viktig at det prioriteres arter i skog og kulturlandskap da dette er de naturtypene med flest aktuelle arter, også i de høyeste rødlistekategori Det haster nå å engasjere våre beste fagmiljøer til å snarest mulig peke på hvilke arter og naturtyper som er mest aktuelle, både med tanke på hva som er mest akutt å bevare og hva som gir størst gevinster. Eksempelvis vil «hot spot»-habitater som fossesprøytsoner og beitemarker ta vare på et stort mangfold samtidig. Vi trenger mer omforente og operasjonaliserbare kriterier for å prioritere arter og velge ut naturtyper, men dette faglige arbeidet må kunne operasjonaliseres svært raskt, ettersom vi allerede er langt på etterskudd. Eksempler på arter som er aktuelle for prioritering: Skog: Myr: Hav: Lappkjuke Amylocystis lapponica (VU) Svartgubbe Sarcosoma globosum (CR) Piggsoppslekta storpigger Sarcodon – med unntak av de vanligere artene granskjellpigg S. imbricatus og furuskjellpigg S. squamosus. Flere er norske ansvarsarter, men foreløpig ikke beskyttet av Bernkonvensjonen. Trønderlav Erioderma pedicellatum (CR) Huldrestry Usnea longissima (EN) og Mjuktjafs Evernia divaricata (VU). Vi deler så og si hele den europeiske bestanden av huldrestry med Sverige. Arten vokser i gammel, fuktig granskog. Disse to er de eneste sammen med mjuktjafs (VU) som skal registreres i forbindelse med skogbrukets MiS-metodikk. Det er derfor naturlig å foreslå begge disse artene som prioriterte arter. Mjuktjafs vokser i mer sumpaktig granskog, og de to artene spenner derfor økologien ut i to miljøer som også fanger opp mange andre skogsarter som sliter med flateskogbruket. Båndlav Usnocetraria oakesiana (CR) Torvlibeller – ansvarsarter (to arter), på fredet-lista i dag Myrflangre Epipactis palustris (EN) Knottblom – Microstylis monophyllos (EN) Korallrev (også kjent som kaldtvannskorallrev eller Lophelia-rev). Ingen andre land i verden har så mange kaldtvannskorallrev som Norge. Truslene fra fiskerier, oppdrett, avrenning fra 17 land, landmassedeponering og mulige klimaendringer gjør at denne naturtypen fremdeles er nær truet (NT) selv om flere verneområder (mot bunnfiske) har blitt opprettet. Ferskvann: Se eget kapittel. Eksempler på aktuelle utvalgte naturtyper Skog: 1) Boreale bekkekløfter er spesielt godt utviklet i Norge, og arter knyttet til dette miljøet omfatter blant annet huldrenål (EN), fossenål (EN), fossefiltlav (EN), båndlav (CR), fossenever (VU) og trådragg (VU). Disse artene har en vesentlig del av populasjonen i Europa i Norge. De fem første artene er mest spesifikke i dette miljøet, mens trådragg har enda rikere forekomster i boreal regnskog (kystgranskog) i Midt-Norge, hvor den til dels har en litt annen dynamikk ved at den sprer seg ut i yngre plantet skog nær store populasjoner i intakt regnskog. Det er derfor naturlig å foreslå huldrenål, fossenål, båndlav, fossenever og fossefiltlav som prioriterte arter. 2) Sørvestlig (atlantisk) regnskog dominert av lauvtrær. Dette er skog som historisk sett er hardt utnyttet, samtidig som mye tidligere kulturlandskapsareal er i gjengroingsfase. Mange av gammelskogskvalitetene har overlevd i forbindelse med spesielle strukturer i kulturlandskapet, spesielt styvingstrær. Her finner vi lavarter som bare vokser på de største og eldste trærne. Disse trærne må styves videre for ikke å bli ødelagt, og under kyndig anvisning av folk som kjenner og kan påpeke artene. Slike trær står i dag mange steder i skog, og blir registrert ved hjelp av MiS-metodikken. Irsk hinnelav (VU), prakthinnelav (EN), Rinodina isidiodes (CR), og Megalosphora pachycarpa (EN). Styvingstrærne er blant annet utsatte for gjengroing, opphør av bruk og hjortebeiting. Det kan være enklere å la leveområdet til disse artene være utvalgte naturtype enn å la hver av dem bli prioriterte arter. I tillegg er det naturlig å ta stor praktkrinslav (CR), som vokser på to lokaliteter på berg i fuktig lauvskog i Sokndal kommune. Forekomstene av denne flotte laven er truet av at det vokser opp plantet granskog like ved som skygger ut laven. 3) Boreal regnskog (kystgranskog). Dette miljøet inneholder en rekke arter som har hovedforekomster i Norge og Vestlige Nord-Amerika. De vokser på greiner av gran og på stammene av lauvtrær i den gamle, svært fuktige granskogen. Det mest kjente eksemplet er trønderlav (CR). Granfiltlav (EN) er et annet godt eksempel, sammen med bl.a. gullprikklav (VU), trønderflekklav (VU), trønderringlav (EN) og Ramboldia subcinnabarina (EN). 4) Kontinental fjellbjørkeskog. Her foreslår vi den ekstremt sjeldne, store lavarten huldreneve r (CR), som har få forekomster på globalt nivå. Den vokser i tykk mose over steiner og på bakken i gammel, svært artsrik fjellbjørkeskog i to lokaliteter i Vågå og Oppdal. 5) Høyereliggende granskog i Trøndelag. Bactrospora brodoi viser seg å bare finnes i Norge, Sverige og Nord-Amerika. Den vokser på svært gammel gran i sumpskog i Trøndelag. Regjeringen vil: bruke prioriterte arter og utvalgte naturtyper som sterke virkemidler for å bevare norsk natur etablere mere «objektive» kriterier for utvelgelse av prioriterte arter. å forplikte seg til en ambisiøs og målrettet plan for prioritering av arter der 100 arter skal være prioritert innen 2020 gjennom to årlige prioriteringsrunder gå gjennom alle vedtatte og foreslåtte handlingsplaner og faggrunnlag for å avgjøre om arter og naturtyper skal prioriteres forsere arbeidet med handlingsplaner og faggrunnlag slik at disse ikke blir en propp i systemet 18 sørge for et vesentlig bedre kunnskapsgrunnlag gjennom å fortsette styrkingen av norsk naturkartlegging stimulere til økt frivillig kartlegging Restaurering av natur Restaureringsøkologi er på full fart inn i norsk naturforvaltning. Innen 2020 skal 15 prosent av forringede økosystemer være restaurert, i følge FNs konvensjon om biologisk mangfold. Interessen for restaurering har økt i takt med et økende press på naturverdiene i Norge. Stadige naturinngrep i norsk natur med ødelagt natur og tap av biologisk mangfold som resultat, har de senere årene kommet på dagsorden. Restaurering av natur kan ha ulike mål. Målet med restaurering omtalt i dette dokumentet er å gjenopprette eller bedre den økologiske statusen og funksjonen til et område, eller bevaring av enkeltarter eller populasjoner av trua arter. Dette gjelder både ved restaurering for å gjenopprette tidligere tiders inngrep, og restaurering av planlagte nye inngrep (hvor å unngå eller avbøte må vurderes først). Restaurering er et løsningsorientert forvaltningsverktøy vi skal omfavne, men selv om det finnes gode eksempler på at restaurering har bidratt til å få livskraftige artsbestander og mer mangfoldig natur utligner det ikke den negative effekten av naturinngrep. Restaurering gir sjelden eller aldri samme biomangfoldverdi eller økosystemtjenesteverdi som intakt natur. I tillegg er det et tidsperspektiv i restaurering som ikke kan overses. Restaurering en prosess, og det kan ta flere tiår, eller flere århundre, å få et økosystem tilbake til tilnærmet samme tilstand som før. Noen typer natur lar seg realistisk sett ikke erstatte gjennom restaurering. Det gjelder natur som må ha vært uforstyrret i mange hundre til tusen år, som gammelskog, torvmyrer og arter med svært spesielle krav til habitat. Potensialet for gode effekter av restaureringstiltak varierer også klart mellom ulike økosystem. Dessuten er vi fortsatt i begynnelsen av å etablere kunnskap om restaurering av norsk natur, og bør ikke forhaste oss i å innføre restaurering som en utbredt metode i naturforvaltningen, og aldri som legitimering av skadelige naturinngrep. Generelt anbefaler vi at rekkefølgen i planleggingen av noe som vil medføre et inngrep i natur er: unngå – avbøt – restaurer – kompenser (se figur tidligere i notatet). For å få til vellykket restaurering er det nødvendig med kunnskap om økologiske prosesser og naturens evne til rehabilitering etter inngrep og forstyrrelser. Økologisk kunnskap gjør det mulig å beskrive inngrepet eller forstyrrelsen og deretter ta spesielt tak i de faktorene som er mest kritisk for et vellykket resultat. Det er behov for å samle kunnskap og erfaring om restaurering fra både Norge og andre land for å øke potensialet for vellykkede restaureringsprosjekter i fremtiden. Så langt har forebygging og avbøtende tiltak ikke vært systematisk integrert i planlegging, forvaltning eller lovverk, og er dermed ulikt håndtert fra prosjekt til prosjekt. Metoder og potensial for å forebygge og avbøte må vurderes tidlig i planleggingen av alle potensielt naturskadelige inngrep. Selv om restaurering kan bidra til å øke biomangfoldet og til en viss grad få tilbake noe av den tapte naturen, er vern utvilsomt det beste tiltaket for å bevare biologisk mangfold. Det er også det klart billigste. Regjeringen vil: at naturinngrep i intakte og truede økosystemer unngås, og at det defineres tydeligere i lovverket at restaurering av gammel skade iverksettes der det er størst mulighet for å bedre økologisk status og funksjon 19 samle kunnskap og kompetanse på økologisk restaurering for å optimalisere fremtidige restaureringsprosjekter at det i planleggingen av naturinngrep prioriteres i rekkefølgen unngå – avbøt – restaurer – kompenser, at det tydeliggjøres i lovverket at naturskaden må minimeres og at lovverket forutsetter beskrivelse av hvordan naturskaden skal minimeres tidlig i planleggingsfasen Restaurering av elver og bekker Gjennom årtier har stor og mindre elver og bekker i Norge blitt utsatt for utstrakt grøfting, bekkelukking, bakkeplanering, kanaliseringer og forbygninger. Utallige bekker ligger i rør i bakken, og engang fungerende elveøkosystem er redusert til konstruerte veier for å frakte unna vannet. Formålet var i all hovedsak å hindre flomskader på jordbruksland, og legge til rette for ryddige veier for tømmerfløtingen. Antallet av meandrerende og dynamiske elver og bekker med tilhørende levende kantsoner av intakte flommarksbiotoper er dermed redusert i Norge. Likevel er det sånn at langs mange av disse elvene kan både form og variasjon restaureres for å legge til rette for elvas og bekkens naturlige prosesser. Langs mange kanaliserte elver finner vi fortsatt intakte flommarksbiotoper, som med relativt enkle grep kan få tilbake sin funksjon som både flomdemper og levested for plante og dyrearter som er spesielt tilpasset variasjonene i disse naturtypene. Forbygninger langs elvekanter for å hindre flomskader og erosjon kan for eksempel fjernes og flyttes bak selve flommarkbiotopene for å utnytte de naturlig flomdempende områdene og for å gjenopprette den viktige dynamikken i elvene. Fjerning av forbygninger langs elver kan ivareta hensynet til spesielle arter og naturtyper, som bl.a. elvemusling og flommarkskog gjennom å ivareta naturens variasjon. Mange verdifulle arter og naturtyper knyttet til vann er helt avhengige av denne variasjonen for å kunne eksistere. Det er denne type variasjon som skaper mangfold og som er grunnen til at vi finner særdeles mye verd ifull natur knytta til vann. Regjeringen vil: utarbeide en plan for restaurering og gjenåpning av kanaliserte og forbygde elvestrekninger økte restaureringen av kantvegetasjon langs vassdrag Kompetanse og kapasitet i kommunene De siste årene har kommunene fått stadig større ansvar for å ivareta naturverdier, samtidig som kapasiteten og kompetansen på natur og miljø har blitt dårligere. Undersøkelser har vist at miljøfaglig kompetanse gir bedre saksbehandling og færre konflikter. Miljøfaglig kompetanse i kommunene vil med andre ord gi en mer effektiv arealforvaltning. Kommunereformen må adressere problemstillingen om manglende miljøkompetanse i kommunen og komme med tydelige krav og rammer for kommunen. Kommunene er en av de viktigste aktørene i en bærekraftig naturforvaltning, de har hovedansvaret for arealplanlegging og arealbruk for de 84 pst. av Norges arealer som ikke er vernet, og nå har også kommunene fått tilbud om å overta forvaltningsansvaret for verneområder (med noen unntak). Men kommunene har også stort ansvar på miljøområdet generelt, og er tillagt myndigheter og plikter etter en rekke lover som gjelder areal og miljø. Skal planene om å øke utbyggingen og samtidig få ned behandlingstiden på utbyggingsprosessene – uten at naturverdier går tapt for alltid - må saksbehandlere ha kompetanse på natur og miljø. Faglig 20 gode tolkinger av naturdata og planfaglige vurderinger må til for å sikre en kunnskapsbasert, helhetlig og langsiktig arealplanlegging. En analyse fra 2010, utført av NIVI Analyse på oppdrag fra Miljøverndepartementet, viste at omkring 70 prosent av de miljøansvarlige har deltidsstilling og/eller bruker mindre enn 50 prosent av arbeidstiden på miljø. Samme utredning konkluderer også med at mangel på kompetanse og kapasitet svekker kommunenes mulighet for å ivareta sitt ansvar som miljømyndighet på en tilfredsstillende måte (Nilsen og Langset 2010). I følge Nilsen og Langset ligger dagens kompetanseutfordringer først og fremst i kommunestrukturen, både fordi dagens inndeling er lite funksjonell i forhold til de oppgavene kommunene har, og fordi små kommuner har små og sårbare fagmiljøer og rekrutteringsproblemer. Gitt dagens kommunestruktur mener de at et mer forpliktende samarbeid mellom kommunene, fortrinnsvis gjennom formalisert interkommunalt samarbeid, kan være et alternativ. I NOU 2013:10 Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester» konkluderer det bredt sammensatte utvalget på at miljøkompetansen i dagens kommune -Norge ikke er god nok: «Etter utvalgets oppfatning er det avgjørende å styrke denne [planlegging- og miljø] kompetansen for å sikre god forvaltning av økosystemene og de tjenestene de yter.» (vår innsetting i […]). Utvalget anbefaler å etablere og styrke natur- og miljøkunnskapsklynger og øke økonomiske insentiver for kommuner. «Et system som gir kommunene økonomiske insentiver til å ivareta biologisk mangfold og tilhørende økosystemtjenester bør utredes. En modell der kommunenes miljøinnsats og miljøresultater er kriterier i rammetilskuddet bør vurderes på nytt.» Vi ønsker også å formidle at utvalget konkluderte videre på at det ikke ville være hensiktsmessig med en styrking av ressurstilgangen i alle landets kommuner (på linje med MIK-reformen), begrunnet i at det er mange små kommuner. Med målsetninger om å øke kommunestørrelsen gjennom kommunereformen er forutsetningene for utvalgets konklusjoner endret, og vi mener det på nytt bør vurderes om en økning i rammetilskuddet kan være en hensiktsmessig løsning for å sikre miljøkompetanse. Det er landets kommunestyrer som har en avgjørende rolle i utfallet i arealsaker. Med økte nasjonale og regionale målsettinger for biomangfold er det et stort krav til den enkelte politiker å sette seg inn i lover, forskrifter og andre retningslinjer. Opplæring kan være avgjørende for om saker forstås og vurderes på et godt grunnlag. Dagens inntektssystem for kommunene gir ingen eksplisitte insentiver til å ta vare på biologisk mangfold og økosystemtjenester. SABIMA mener det i forbindelse med kommunereformen må tas en gjennomgang av mulige økonomiske insentiver som kan gi kommunene bedre forhold for å ivareta naturmangfold. I tillegg bør det i forbindelse med kommunereformen utredes mulighetene for å feste krav om kompetanse ved forskrift. Skal kommunene gis mer ansvar for naturforvaltning, må det stilles krav til relevant kompetanse, tydeliggjøres at nye og eksisterende oppgaver krever personalressurser, og det må følge midler med det økte ansvaret. De økte midlene må også synliggjøres som en administrativ og økonomisk konsekvens. Undersøkelser har vist at miljøfaglig kompetanse gir bedre saksbehandling og færre konflikter. Miljøfaglig kompetanse i kommunene vil gi en mer effektiv arealforvaltning. Regjeringen vil: - ta en gjennomgang av mulige økonomiske insentiver som kan gi kommunene bedre forhold for å ivareta naturmangfold - Utrede mulighetene for å feste krav om kompetanse ved forskrift 21 - vurdere på nytt om en økning i rammetilskuddet kan være en hensiktsmessig løsning for å sikre miljøkompetanse Myr Myrene er levested til utrydningstrua og andre viktige arter og er viktige for økosystemtjenester som lagring av klimagasser, flomdemping og friluftsliv. I et klimatilpasningsperspektiv er en bedre og strengere forvaltning av myr helt nødvendig. De siste hundre år har en tredel av myrene blitt ødelagt på grunn av drenering, oppdyrking, nedbygging og torvuttak. Myr dekker ca. åtte prosent av landarealet i Norge. Myr er definert som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som danne r torv. Knapt noe land i Europa har større variasjon i utforming og plante- og dyreliv i disse naturtypene enn Norge. Dette henger sammen med vårt relativt kalde og fuktige klima og den store variasjonen vi har i klima, geologi og topografi. Norge har høyest mangfold av torvmoser i Europa, og av 55 arter som opptrer i vår verdensdel finner vi hele 52 i Norge. Fire av disse er så langt bare funnet på Svalbard. Myrene også har et rikt fugleliv, og vi finner på norske myrer i tillegg spennende artsgrupper vi vet lite om, som bakterier, alger og sopp. I intakte myroverflater finnes blant annet metanspisende bakterier. Rødlista inkluderer totalt 443 trua og nær trua arter som har tilhold i «våtmark og vannkant», noe som utgjør omkring 15 % av alle trua og nær trua arter i Norge. Vi har i overkant av 20 naturtyper av myr etter Artsdatabankens system «Naturtyper i Norge». Hele 11 myrnaturtyper står på rødlista for naturtyper. Myr har en viktig funksjon for vannrensing, som vannmagasin og ved å dempe flom. Videre gjenspeiler myrer fortiden gjennom lagrekken av torv som et «arkiv» der en kan få kunnskap om tidligere tiders planteliv, dyreliv og klima. Myrene er store karbonlagre. Karbon tilsvarende 300.000 tonn CO2 kan være lagret i flere meters dyp torv på bare én kvadratkilometer. I våre åpne myrer har Bioforsk regnet ut at det er lagret 950 millioner tonn karbon, eller 3,1 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. I tillegg kommer det som er i myrskogsmark. Boreale skoger og deres myrer er et av verdens største karbonlagre, og må forvaltes deretter. Det er gamle myrer og skoger som etter millioner av år er omdannet til våre dagers kullfelt. Intakte myrer fortsetter imidlertid også å fange og lagre karbon. På myr som dreneres, dør torvmosene i overflaten og karbonfangsten stanser opp. I tillegg vil torva nede i myra begynne å omdannes og lekke store mengder karbon, både i form av CO2 og lystgass. Karbonlagre som naturen har brukt tusenvis av år på å bygge opp, kan bli ødelagt i løpet av få år. Bioforsk har beregnet økte utslipp fra bare dagens nivå på nydyrking av myrer til ca. 1,9 megatonn CO2 i året, tilsvarende mer enn 4 prosent av de totale årlige CO2-utslippene i Norge. Torvuttak gir langt høyere utslipp per arealenhet og kommer i tillegg. Klima- og miljødepartementet har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å legge til rette for «restaurering av myr slik at det både blir et godt klimatiltak og gir bedring i økologisk status for lokalitetene som restaureres». I sin respons til departementet skriver Miljødirektoratet: «Siden det globalt har vært en dramatisk nedgang i våtmarksområder, er våtmarksrestaurering ansett som kritisk nødvendig for å gjenoppbygge områder som tar opp CO2». Det er meningsløst å fortsette å tillate tiltak som ødelegger myrer, samtidig som man bruker offentlige ressurser på å restaurere andre myrer. Myrer som er sterkt forandret av grøfting og særlig torvuttak er svært vanskelig og tidkrevende å restaurere. 22 Det er vernet lite myr i Norge, og mange av registreringene som ligger til grunn for myrvernet er 3040 år gamle. Det er behov for en ny verneplan med oppdatert kunnskapsgrunnlag for å sikre at et representativt utvalg og tilfredsstillende omfang myrer vernes, især de mest trua myrtypene. Det må også bli forbud mot å selge torv i jordprodukter. Torva hentes ut av torvmyrer, som av overnevnte grunner burde forbli intakte. Dette er lite bærekraftig, og vi må basere behovet for jordstruktur og dyrkingsmedier på andre, fornybare ressurser, i stedet for ikke -fornybare og subfossile torvressurser i myrer. Det finnes fullgode og bedre jordprodukter enn torv. I dag brukes store mengder torv, både fra nasjonal produksjon og fra import. Regjeringen vil: Innføre forbud mot drenering av fungerende myrer Etablere utfasingsplan og forbud mot torv i jordprodukter forby torvuttak fra myr øke vernet av myr gjennom en supplerende verneplan for myrer i Norge. øke restaureringen av myr gjenoppta arbeidet med revisjon av nydyrkingsforskriften, og snarest sikre at forskriften stiller krav om vurdering av klimahensyn gi plan- og bygningsloven klare føringer slik at ikke boliger, kjøpesentre, industri, vindkraftverk, veier m.v. legges på myrer revidere bærekraftforskriften til skogloven slik at ikke bare nygrøfting, men også såkalt «grøfterensk» forbys øke kunnskapsgrunnlaget om myr lage en egen stortingsmelding om myrforvaltning i Norge som fokuserer på myrenes økosystemtjenester, naturmangfoldverdier og rolle i kl imautfordringene, samt på arealforvaltningen generelt Elver og innsjøer Norge har en helt unik vassdragsnatur med et rikt biologisk mangfold, og stor variasjon i tilknyttede naturtyper, som leverer økosystemtjenester som vi mennesker er fullstendig avhengige av. Elver og innsjøer utgjør en svært sentral del av norsk natur og landskap, og store deler av samfunnet vårt er basert og bygget på utnyttelsen av vannressursene. Omfanget av aktiviteter som påvirker elver og innsjøer øker stadig og det blir derfor viktig at vi sikrer at samlede påvirkninger ikke overgår økosystemenes tålegrense. Vannforskriften setter nå de riktige rammene for å skaffe til veie mer kunnskap om vannmiljøet for å fastsette gode og forpliktende miljømål for alle vannforekomster. De regionale vannforvaltningsplanene med tilhørende tiltaksprogram er svært viktige i det videre arbeidet for å bevare naturmangfoldet i våre elver og innsjøer, og sikre tilgangen til rent drikkevann, jordbruksvanning, fordrøyning, fiske osv. Kunnskapsgrunnlaget om vannmiljøet er fortsatt ikke bra nok, og pålitelighetsgraden til den kunnskapen vi faktisk har er middels eller lav. Det er svært bekymringsverdig at vi har god nok kunnskap i tråd med vanndirektivet om den økologiske tilstanden for kun 7 % av Norges vannforekomster. Bedre og mer overvåking, både basisovervåking og tiltaksovervåking må til for at vannforvaltningen virkelig skal få et tilfredsstillende kunnskaps og beslutningsgrunnlag etter kravene i vannforskriften. Arbeidet med å oppdatere og videreutvikle vann-nett.no er avgjørende for å samle og gjøre kunnskapen tilgjengelig. 23 De regionale vannforvaltningsplanene må bli fulgt opp med tiltaksprogram som gir konkrete tiltak for å beskytte og forbedre vannkvaliteten. Dette gjelder tiltak som uansett skal gjennomføres etter gjeldende sektorlovverk, de grunnleggende tiltakene, og ytterligere tiltak som må gjennomføres for å nå målene i vannforskriften og vanndirektivet. En av de største negative påvirkningene i elvene og innsjøene våre e r fysiske endringer som medfører endringer i vannføring, for eksempel regulering av elver for kraftproduksjon. For å ivareta hensynet til spesielle arter og naturtyper, som bl.a. elvemusling og flommarkskog må vi opprettholde naturens variasjon i vannføringsregimer og anerkjenne vannkvalitet og vannmengde er uløselig knyttet til hverandre. Variasjoner som lav vannføring, til flomregimer med ulik størrelse, hyppighet, varighet, til ulikt tidspunkt og med ulike intervaller er det som skaper grunnlaget for mye av livet i elva og områdene rundt. Mange verdifulle arter og naturtyper knyttet til vann er helt avhengige av denne variasjonen for å kunne eksistere. Det er denne type variasjon som skaper mangfold og som er grunnen til at vi finner særdeles mye verdifull natur knytta til vann. Ville bestander av atlantisk laks Norge har et spesielt ansvar for å bevaring av den Atlantiske villaksen Salmo salar som et av de viktigste leveområdene for laksen. Vi finner om lag en tredjedel av all Atlantisk villaks her. Mange laksebestander er truet eller har allerede gått tapt, det er derfor svært viktig at vi får til en tilstrekkelig ivaretagelse av de vi har igjen. Indikatorene viser at vi fortsatt har langt igjen før vi er på rett vei og det er derfor svært viktig at dette temaet også blir sentralt i forbindelse med de regionale vannforvaltningsplanene. Det er identifisert mange påvirkninger og effekter fra blant annet akvakultur som er relevant for målene etter EUs Vanndirektiv, og som derfor må avbøtes med tiltak. De største truslene mot villaksen som ikke er under kontroll er rømt oppdrettsfisk, lakselus, spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, sykdommer, innkryssing i ville bestander som påvirker både gyte- og oppvekstsvilkårene til villaksen. Miljøproblemene knyttet til dagens produksjon i oppdrettsnæringen må tas på alvor hvis den negative bestandsutviklingen skal reverseres. Norge må ivareta sine internasjonale avtaler og forpliktelser om å forvalte nasjonale lakseelver og fjorder spesielt ut i fra føre var-prinsippet. Dersom det er noen tvil om et naturinngreps effekt på villaksbestanden skal hensynet til denne veie tyngre enn andre interesser. Kraftproduksjon og vassdragsreguleringer endrer de fysiske forholdene i vassdrag, og dermed også levebetingelsene for laksebestandene. Dette kan gi svært negativ effekt på fisk og andre ferskvannslevende arter. Dette gjelder særlig påvirkninger knyttet til gyte - og oppvekstforhold og opp- og nedvandring. Mangel på tilstrekkelig vannføring i et vassdrag gir fatale følger for fisken. Konsekvensene av blant annet manglende minstevannføring og magasinrestriksjoner reflekteres nå i bestandsvurderingene av alle landets anadrome bestander. 50 bestander, hvorav 34 er laks, har gått tapt eller er truet som direkte følge av vassdragsreguleringer. 19 bestander har gått tapt eller er truet der hvor regulering regnes som medvirkende årsak. Totalt har 316 bestander av anadrom fisk, herunder 135 laksebestander, 170 sjøørretbestander, 11 sjørøyebestander en dårligere bestand som direkte eller medvirkende konsekvens av vassdragsreguleringer. En regulering åpner imidlertid også for muligheten til å tilpasse vannføringen til hva som er mest gunstig for laks. Det er derfor svært viktig at muligheter for økologisk vannføring blir vurdert i alle vassdrag hvor gamle konsesjoner bli åpnet for revisjon. Fisk, og særlig laks, har vært gjenstand for omfattende undersøkelser i mange år. Vi begynner nå å få på plass god kunnskap om hvordan dette kan gjøres – det vi trenger nå er en tydelig vilje til å prioritere både kraft og miljø. 24 Regjeringen vil: - sikre at miljøvirkninger fra oppdrett, herunder rømminger fra oppdrettsanlegg og lakselus, inkluderes i oppfølgingen av vannforskriften - sikre at hensynet til villaksen blir reelt styrende i nasjonale laksefjorder og vassdrag - i forbindelse med utarbeidelsen av de regionale vannforvaltningsplanene, sikre at hensynet til villaksen og særlig mulighetene for forbedringer i anadrome strekninger tillegges stor vekt. Vern etter naturmangfoldloven I følge Miljømål 1.3 skal et representativt utvalg av norsk natur bevares for kommende generasjoner. I dag er om lag 14 prosent av det totale ferskvannsarealet i Norge på ca. 19 570 km 2 vernet etter naturmangfoldloven. Men selv om ca. 14 prosent av arealet er vernet, er flere viktige naturtyper i ferskvann likevel for dårlig fanget opp av vernet. Det er derfor både behov for ytterligere vern, og for å gi spesielt utsatte naturtyper og arter ekstra beskyttelse gjennom status som utvalgt og prioritert. For å sikre representativitet er det behov for en ny verneplan for ferskvannsarealer i Norge. Regjeringen vil: - gjennomføre en ny verneplan for ferskvannsarealer i Norge, som sikrer representativitet og at minst 17 prosent av arealet blir vernet etter naturmangfoldlovens kapittel V - sikre at verdifulle ferskvannspåvirkede naturtyper som elvedeltaer, flommarkskog, fossesprøytsoner mm. Også inngår i vernet i tråd med punktet over Utvalgte naturtyper Vanntilknyttede naturtyper som er særlig relevante kandidater ti l å få status som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven er fuktige bekkekløfter, åpne fosseenger og fossesprøytskog, og flommarkskog og andre flommarkmiljøer. Felles for alle disse er at de er naturtyper under sterkt press av påvirkninger fra vannkraftreguleringer og andre endringer av vann og våtmark. Kontinentale skogsbekkekløfter Mange bekkekløfter er utpregede hotspot- miljøer for biologisk mangfold med store ansamlinger av sjeldne og rødlistede arter. Kontinentale skogsbekkekløfter er listet som nær truet på rødlisten over naturtyper i Norge. Bekkekløftene karakteriseres av plantearter som foretrekker skyggefulle voksesteder, og det er her vi finner de såkalte «huldreplantene» – som blant annet skogranke, russeburkne og sudetlok. Bekkekløftene har spesiell stor betydning for lavfloraen i Norge, samt et betydelig antall arter med sterk og til dels eksklusiv tilknytting til bekkekløfter. Åpne fosseenger og fossesprøytskog Naturtypene som er tilknyttet miljøet rundt fossesprutsonen langs elveløp med fosser og fossestryk har en spesielt verdifull og frodig karplantevegetasjon. Det fuktige mikroklimaet legger grunnlaget for særegne arter som er spesielt tilpasset et kaldt og fuktig miljø hvor vannspruten jevner ut temperaturvariasjonen gjennom året. Artene som vokser i fossesprøytsonen må tåle innfrysi ng Flommarkskog og andre flommarkmiljøer Skogen langs større elver blir kontinuerlig påvirket av oversvømmelser og høy grunnvannstand, noe som fører til en avsetning av jord og sand som tilfører næringsstoffer fra elva til flommarkskogen. Med den perfekte balansen mellom avsetning og erosjon kan trær vokse i denne sonen, så fremt forstyrrelsene ikke blir for store. En rekke unike vannplanter, ender, småfu glarter og innsekter er avhengige av flommarkskogen som livsgrunnlag. Disse områdene er særdeles viktige våtmarkslokaliteter i Norge og mange av dem har både nasjonale og internasjonale verneverdier. 25 Regjeringen vil: - Igangsette prosess for å gjøre fuktige bekkekløfter, åpne fosseenger og fossesprøytskog, flommarksskog og andre flommarkmiljøer til utvalgte naturtyper i henhold til naturmangfoldloven. Prioriterte arter Elvemusling, ål, namsblank, byglandsbleka og edelkreps er arter på norsk rødliste som vi også har et spesielt ansvar for å ta vare på, og hvor vassdragsregulering i betydelig grad har medvirket til artenes tilbakegang i Norge. Disse artene utpeker seg til å være i «faresonen» når det gjelder videre vannkraftutbygginger og vi mener derfor disse artene bør være klare kandidater for å få status som prioriterte arter etter naturmangfoldloven. Prioritering av en art som lever i et vassdrag innebærer ikke at det ikke kan skje en vannkraftutbygging i det aktuelle vassdraget, men at utbyggingen eventuelt må skje på en slik måte at leveområdene og livsbetingelsene for arten ikke forringes. Elvemusling Margaritifera margaritifera Norge har i dag mer enn halvparten av den europeiske bestanden av elvemusling, noe som i seg selv gjør at vi har et ekstra ansvar for å beskytte den. Elvemuslingen lever hovedsakelig i rennende vann og store deler av sine første leveår lever arten i et larvestadium på gjellene til ørret eller laks før den slipper seg løs, og forsetter livet som musling på bunnsubstratet i elva. Elvemuslingen filtrerer 50 liter vann hvert døgn og bidrar dermed til å rense og klarne vannet, noe som har stor betydning for økosystemet. Den største trusselen for elvemuslingen er forringelse og ødeleggelse av leveområdene deres, dvs. selve elva og vannet den lever i. Eutrofiering, erosjon, forsuring, kanalisering, bekkelukkinger, vassdragsreguleringer og naturligvis utryddelse av vertsfisk er viktige faktorer i elvemuslingens trusselbilde. Elvemusling er allerede foreslått som kandidat til å få status som prioritert, men saken har blitt liggende lenge i departementene uten en endelig avklaring. Det er på høy tid at denne saken blir ferdigstilt og at elvemusling gis den prioriteringen som er nødvendig for å beskytte en så verdifull nøkkelart i dette økosystemet. Ål Anguilla anguilla Den europeiske ålen er satt i kategorien kritisk truet på Norsk rødliste, og er dermed avhengig av spesiell beskyttelse. Ålen vokser opp i ferskvann og forplanter seg i saltvann. Ålen vokser opp og beiter langs kysten og i elver og innsjøer i Europa, men gyter i Sargassohavet nær Bermuda i Atlanterhavet! Larvene klekkes på gyteplassen i Sargassohavet og driver så passivt videre med Golfstrømmen til Europas kyster. Ålen vandrer så videre opp i elvene hvor den lever som et natt aktivt rovdyr før den igjen vandrer ut til kysten og havet. Tap av habitat, forurensing, overføring av parasitter og sykdommer er noen av de sannsynlige årsakene til at Ålen er sterkt truet, i tillegg til klimaendringer og predasjon. Namsblank Salmo salar Namsblanken er en relikt laksestamme som bare finnes på deler av elvestrekninger i øvre deler av Namsenvassdraget i Nord-Trøndelag. Namsblanken er liten av størrelse, foretrekker rasktflytende elveområder. Den er stasjonær og gjennomfører hele livssyklusen i rennende vann. Terskel- og dambygging gjennom vassdragsreguleringer har bidratt til å redusere bestanden betydelig ved å fjerne velegnede leveområder for namsblanken i elva. Den største trusselen er likevel den introduserte lakseparasitten Gyrodactylus salaris. 26 Byglandsbleke Salmo salar Byglandsbleka er en relikt laks som gjennomfører hele sin livssyklus i ferskvann. Norge har et spesielt stort ansvar for å ta vare på laksen, og de relikte laksebestandene har spesielt stor bevaringsverdi. To av Norges fire relikte laksestammer har allerede gått tapt og det er derfor svært viktig at vi iverksetter de virkemidler som er nødvendig for å ivareta de to gjenværende bestandene bleka og namsblank. Bleka har sitt utbredelsesområde i Byglandsfjorden i Otravassdraget i Aust-Agder, og har her spesialisert seg på å spise dyreplankton, vannlopper og hoppekreps. På slutten av 1960-tallet skjedde det et bestandssammenbrudd for blekebestanden og mange av de gamle gyteplassene gikk tapt som følge av reguleringen av Byglandsfjorden. Det er iverksatt flere tiltak, som blant annet laging av nye gyteområder, for å øke rekrutteringen til blekebestanden. Til tross for den positive utviklingen de senere årene viser resultatene at den naturlige rekrutteringen til best anden stadig er marginal sammenliknet med før bestandssammenbruddet. Årsaker til den lave naturlige rekrutteringen antas å være mangel på gyteplasser, tørrlegging av gytegroper som følge av regulering, dårlig vannkvalitet og effekter av liten bestandsstørrelse og innavl. Edelkreps Astacus astacus Edelkrepsen er den eneste naturlige forekomne ferskvannskrepsen i Norge. Den er oppført på Norsk rødliste som sterkt truet, hovedsakelig på grunn av spredningen av krepsepest som edelkrepsen er fullstendig forsvarsløs mot. Etter at den svartelista arten signalkreps spredte seg fra Sverige til Norge er situasjonen ytterligere forverret for edelkrepsen. Ikke bare er signalkrepsen en økologisk trussel mot edelkrepsen som en fremmed art som sprer seg svært fort, den er bærer av krepsepesten men motstandsdyktig selv. Dette vil i verste fall utslette edelkrepsbestanden om den ikke får spesiell beskyttelse. Regjeringen vil: - så raskt som mulig gi elvemusling status som prioritert art - igangsette prosess for å gjøre ål, namsblank, byglandsbleke og edelkreps til prioriterte arter Inngrepsfri natur i Norge (INON) Villmarkspregede områder har blitt kraftig redusert i Norge de siste 100 år. I dag er kun ca. 10 prosent av landet mer enn 5 km fra et større teknisk inngrep i naturen. Inngrepsfri natur defineres i 3 kategorier hvorav den villmarkspregede naturen utgjør den høyeste kategorien. Mellomkategorien er natur som befinner seg 1-3 km fra et større teknisk inngrep, og laveste INON-kategori er natur som befinner seg mer enn 1 km unna et større teknisk inngrep. I søndre deler av Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark, og i hele Østfold, Vestfold, Akershus og Oslo finnes det kun inngrepsfrie områder i laveste kategori. INON er en viktig indikator på lite berørt natur, noe vi har hatt et dramatisk tap av de siste 100 år. Denne naturen har stor betydning for friluftsliv, men ny forskning viser også at forekomst av rødlistearter og trua naturmangfold har særlig høy forekomst i INON-områder. Det er derfor viktig å videreføre arbeidet med å overvåke og ta vare på INON. Regjeringen vil: - oppdatere INON-basen årlig som et kunnskapsverktøy for å ha oversikt over inngrepsfri natur i Norge. 27 Klimasmart naturforvaltning Klimaendringene vil forandre livsbetingelsene i norsk natur, og e t økende antall arter er truet av klimaendringer. Nye arter vil komme til Norge naturlig og mange av eksisterende arter vil kunne få nye konkurrenter. Dette vil kunne forandre både naturtyper og økosystemer i Norge. Noen naturtyper, som for eksempel palsmark (myr med kjerne av is) kan forsvinne helt, og nye kan oppstå. Skal naturforvaltningen i Norge være effektiv i møte med trusselen fra klimaendringer må den være klimasmart. Å være klimasmart innebærer å tenke klimabevisst i alle ledd i naturforvaltninge n, fra å legge til rette for økt opptak og lagring av CO2 i naturen, bidra til reduserte klimautslipp og til å drive til å legge konkret til rette for at arter har korridorer som muliggjør migrasjon nordover og opp i høyden. Regjeringen vil: - Sørge for at Norge blir verdensledende i klimasmart naturforvaltning. Miljøkartlegginger i regi av andre sektorer Miljøkartelegging skjer ikke bare i regi av miljøforvaltningen, men også i regi av private aktører og andre sektorer som skogbruk, energi og samferdselssektor. Mye natur blir først kartlagt i forbindelse med planlagte inngrep. Det er viktig at kartlegging skjer etter samme metode og at natur som er kartlagt av forskjellige sektorer gjøres etter samme metode. Stortinget har vedtatt at naturtypekartelegging skal skje etter metoden som Artsdatabanken har utviklet og som heter Naturtyper i Norge (NIN). Det er viktig at alle sektorer som kartlegger natur bruker samme metode. Regjeringen vil: - at all naturkartlegging som skal anvendes i forvaltningssammenheng skal være gjennomført etter NIN-metoden, uavhengig av hvem som kartlegger. Naturkriminalitet Miljø- og naturkriminalitet er fremdeles et problem i Norge, og det er en utfordring at det over tid har vært for få ressurser hos Økokrim til å bekjempe denne typen kriminalitet. Naturkriminalitet som ulovlig jakt gjør det svært vanskelig å drive en forutsigbar og presis naturforvaltning, og er i dag en alvorlig trussel mot truede dyrearter i Norge. Regjeringen vil: - øke ressursene til bekjempelse av alvorlig miljøkriminalitet inkludert ulovlig fiskeriaktivitet og ulovlig jakt på store rovdyr. Bærekraftig skogforvaltning Skog som økosystem tillegg til å levere økosystemtjenester som rensing av vann og luft, vern mot jorderosjon og flom samt karbonopptak, er skog leveområde for halvparten av rødlisteartene i Norge, totalt 1838 arter. En 28 langsiktig, bærekraftig skogforvaltning er derfor en av de viktigste oppgavene for å stanse tapet av biomangfold. At skog har et stort antall rødlistearter, arter som i større eller mindre grad er truet av utryddelse, betyr per definisjon at dagens skogforvaltning i Norge ikke er bærekraftig. Det krevende å dokumentere med rimelig sikkerhet at en art er utryddet, og i så fall når det skjedde og med sikkerhet hva som var årsaken. Det er imidlertid urimelig å snu bevisbyrden på denne måten, og det er riktigere å se dette i et føre var-perspektiv. Flere billearter er med all sannsynlighet utryddet som følge av intensivt skogbruk. Uansett er et høyt antall arter truet av utryddelse ikke akseptabelt. Skog kan deles i en rekke ulike naturtyper, men økosystemet ‘skog’ er langt mer enn bare ‘mange trær’. Langt på vei uavhengig av skogtype, er det biologisk gammel skog me d mye død ved som inneholder det rikeste livet. Imidlertid er bare 1-2 prosent av skogen i Norge eldre enn 160 år. Biologisk gammel skog er gjerne enda en god del eldre enn dette. Betydelige deler av skogen i Norge, spesielt på Østlandet og i Midt-Norge, er ensaldrede monokulturer med plantet skog. Mengden død ved er jevnt over betydelig lavere enn i naturskog, spesielt av de grovere kvalitetene, selv om volumet død ved har steget de siste årene. Disse forholdene skyldes i hovedsak et intensivt skogbruk, som over tid har tilgang til det aller meste av skogarealet i Norge. Gjengroing er ikke et problem for naturmangfoldet i skogen. Et større problem er at skogen blir for tett på grunn av de tette skogplantingene av ett og samme treslag, som oftest gran. Det er viktig å bevare kulturlandskap, men hvis det ikke er mulig å skjøtte dem på riktig måte vil også naturlige gjengroingslandskap over tid bli interessante skogområder. Det påpekes ofte at tilveksten i norske skoger er større enn avvirkningen, men tilveks ten skjer i stor grad i andre skogtyper enn den avvirkningsklare skogen. Den store tilveksten skjer i yngre, ensaldret, kultivert og biologisk mindre interessant skog som inngår i bestandsskogbruket. Det er også slik at vi fortsatt har en betydelig «gjeld» til skogene, etter at skogene i Norge var hogd ned til et historisk lavt volum i første halvdel av 1900-tallet. Tross netto tilvekst over en del år har vi fortsatt langt mindre tømmervolum i norske skoger enn i gammel tid. En god del av slutthogsten i norske skoger skjer fremdeles i skog som aldri har vært utsatt for tung maskinbruk, og som aldri har vært flatehogd. Sammenliknet med hogst av plantet skog, er det spesielt skadelig for biologisk mangfold at slik skog flatehogges. Skogvern Skogbruket må endres slik at det tar mer hensyn til naturmangfoldet, inkludert langsiktig avsetning av tilstrekkelig areal med nøkkelbiotoper av best mulig kvalitet. Likevel er det mange skoglevende arter som er avhengige av svært lang og sikker kontinuitet og derfor må ha områder – gjerne av en viss størrelse og med ikke alt for stor avstand mellom – som er helt uforstyrret. Skogvern er derfor helt nødvendig for å ta vare på en rekke arter. Det er et internasjonalt mål gjennom biomangfoldkonvensjonen at et økologisk repre sentativt og godt sammenhengende utvalg på 17 prosent av landarealene skal være ivaretatt som verneområder og gjennom andre effektive bevaringstiltak innen 2020, spesielt områder som er særlig viktig for biologisk mangfold og økosystemtjenester. Dette kan ikke tolkes annerledes enn at minst 17 prosent av skogene våre må bevares på denne måten. En god operasjonalisering av dette er 10 prosent vern av den produktive skogen etter naturmangfoldloven, 5 prosent kartfestede nøkkelbiotoper som er varig avsatt av skogeierne (se under), og at det resterende anses ivaretatt gjennom andre miljøregler for skogbruket (kantsoner, livsløpstrær m.v.). I dag er vi langt unna dette målet, med bare 2,6 prosent skogvern, 1-2 prosent 29 nøkkelbiotoper og svak håndhevelse av både offentlig regelverk og sertifiserings ordninger. Skognæringen og enkelte forskere har pekt på at andre arealer også har begrensninger. Det er korrekt at ikke alle arealer er like effektive å drive skogbruk på, men det blir likevel ikke riktig å regne disse arealene som «effektive bevaringstiltak» i et langt perspektiv, som er viktig for mange kontinuitetsavhengige miljøverdier i skogen. Det er i dag betydelige konflikter knyttet til skogbruk. Miljø- og friluftslivsorganisasjonene trakk seg i 2010 ut av skogsertifiseringen (se under), og det er ofte reaksjoner på særlig flatehogster og terrengskader fra folk lokalt. Betydelig større arealer med skogvern ville høyne skogbrukets anseelse og redusere konfliktene, og slik sett bedre arbeidsbetingelsene for skogbruket. Skogeierne bidrar i dag betydelig til at det vernet som gjennomføres er forholdsvis effektivt og konfliktfritt. Den viktigste begrensningen er tilgang på penger til utbetaling av erstatninger. Bevilgningene til skogvern må derfor økes betydelig, og holdes på et kontinuerlig høy t nivå for å sikre forutsigbarhet for grunneiere, næring og forvaltning. Miljødirektoratet må også gis i oppgave å lage en mer detaljert plan for skogvern de nærmeste årene, slik at «bestillinger» blir lettere å effektuere. Spesielt haster det med å få vernet de siste restene av den gamle naturskogen som aldri har vært flatehogd og utsatt for tung maskinbruk. Statskog er en svært stor skogeier i Norge og må bidra mer aktivt til både vern av skog og makeskifte. Det er lite rasjonelt at staten skal betale seg selv for vern av skog for så å ta utbytte av de samme pengene, og Statskogs bidrag til langsiktig bevaring av skog bør derfor være kostnadsfritt slik det er i Sverige. Skogvern er et godt klimatiltak, i Norge som i regnskogen. Store mengder karbon er lagret særlig i jordsmonnet, men også over bakken. Skog som ikke blir hogd fortsetter å binde karbon. Et tre som dør tar det svært lang tid å bryte ned, og en betydelig del av karbonet går over i varige lagre i jordsmonnet – spesielt i gammelskogen der livet av jordboende sopp er intakt. For å sikre de mest utsatte artene i skog, og for å sikre bevaring av de biologisk viktigste skogarealene, er det nødvendig med langt flere prioriterte arter og utvalgte naturtyper i skog. Skogbruk Skogbruk kan være en bærekraftig næring som høster av fornybare ressurser og bidrar med viktige råstoffer, arbeidsplasser og verdiskapning i norsk økonomi. Om råstoffer og hogstavfall brukes smart, og hogsten gjennomføres riktig, kan også skogbruk bidra til å løse klimaproblemene. Det er derfor knapt noen som mener at vi skal avvikle skogbruket i Norge, selv om man er kritisk mye ved dagens skogbruk. Tvert om kan et aktivt og regningssvarende skogbruk fortsette på over 80 prosent av arealet. Imidlertid er skogbruk i ulike former i dag oppført som en negativ faktor for nær 85 prosent av de trua og nær trua artene som er knyttet til skog. De største truslene er hogst, treslagsskifte, skogsbilveier og mangel på en naturlig skogbranndynamikk. I tillegg til 10 prosent skogvern, må derfor skogbruket forandres på flere områder. Dette behøver ikke gå betydelig ut over lønnsomheten. Det aller meste av den kommersielle omsetningen av tømmer er i dag sertifisert etter PEFC norsk skogstandard. En liten andel er FSC-sertifisert. I tillegg foregår det en del hogst der råstoffet går til lokale bygdesager eller omsettes som ved. Det er imidlertid et betydelig problem at sertifiseringen i dag ikke støttes av miljø- og friluftslivsorganisasjonene, etter et brudd i «Levende Skog» i 2010. Dette gjør at man ikke lengre har den demokratiske balansen mellom ulike interesser gjennom at flere parter på like fot deltar i arbeidet med miljøstandard og sertifisering, slik man hadde i mange år. 30 Dette ble påpekt av daværende Miljøverndepartementet i sin uttal else til Riksrevisjonens gjennomgang av skogbruket som ble fremlagt i 2012. Miljøstandarden er nå videreført av næringen på egne premisser som «Norsk PEFC skogstandard», og ettersom dette er et privatrettslig forhold mellom skogeiere, sertifisører og kunder har myndighetene i praksis ingen direkte innflytelse over dette. Offentlig tilsyn med skogbruket Myndighetene må ta et langt større ansvar for å føre tilsyn med skognæringen. I mange år har man lent seg alt for tungt på sertifiseringsordningen, og verken sørget for tilstrekkelig strenge regler eller systematisk tilsyn. Dette har ført til at skogbruket har skaffet seg handlingsrom som minner om en stat i staten. Dette ble meget tydelig påpekt av Riksrevisjonens gjennomgang i 2012. Miljøforskriften etter skogloven ble vedtatt under forutsetning av at Levende Skog eksisterte, og er derfor overmoden for revisjon og kraftig nivåheving på viktige punkter. Forskriften kan tolkes til å ikke være gyldig, siden Levende Skog miljøstandard ikke lenger er den gjeldende miljøstandarden; se under. Bestemmelsene må også være klare og entydige slik at de ikke blir for lette å tolke i ulike retninger, og slik at det er mulig å etterprøve om skogbruket faktisk følger regelverket. Forskriften må også inneholde tydelige sanksjoner. Det offentlige tilsynet med skogbruket må intensiveres betydelig, både på kommunalt nivå og på fylkesnivå. Det må gjennomføres både stikkprøver av hogster, rullerende gjennomgang av eiendommers totale skogforvaltning og etterlevelse av regelverket og veiledning. Det følgende er de viktigste forholdene som må forbedres i skoglovens miljøforskrift, noe som også får direkte betydning for den private miljøsertifiseringen: Fem prosent av det produktive skogarealet må kartfestes på eiendomsnivå som nøkkelbiotoper for langsiktig bevaring. Det må være et representativt utvalg av de biologisk mest verdifulle områdene, eventuelt de områdene som egner seg best for restaurering. Metodikken som brukes for identifisering av nøkkelbiotoper (MiS) har ikke vært revidert siden 2002 og må oppdateres, noe som ble påpekt av Riksrevisjonen i 2012. Utvelgelsen av livsløpstrær må økes til 10 trær pr. hektar, som i PEFC-standarden. Kravene må også tydeliggjøres, slik at det faktisk er det biologisk mest verdifulle trærne som gjensettes, og ikke det som primært er mest praktisk og økonomisk gunstig for skogeier. Livsløpstrær må kartfestes. Reglene for kantsoner må gjøres tydeligere. Bruken av lukkede hogstformer og fleralderskogbruk må økes betydelig, i første omgang med et mål om 30 prosent på landskapsnivå. Riktig tilrettelagt gjennom naturlig foryngelse, treslagsblanding og godt gjennomført tynning kan dette på mange skogtyper gi like god økonomi som flatehogst. Lukka hogst er imidlertid langt bedre for naturmangfold, klima og friluftsliv. Omløpstiden på mange arealer må økes, både av hensyn til økonomi, naturmangfold, friluftsliv og klima. Lauvandelen må økes. Kravene til landskapsplaner og landskapshensyn må tydeliggjøres. Bruken av fremmede treslag må fases ut, især utenlandske treslag, men også norsk gran i områder der den ikke forekommer naturlig. Naturlig foryngelse på grandominerte arealer må økes kraftig. Reglene for markberedning må strammes inn, både av hensyn til naturmangfold og klima. Grøfterensk må forbys på alle områder der det ikke er etablert produktiv skog, og der det kan true verdifulle naturtyper. At forutsetningene for grøfterensk er til stede må dokumenteres av skogeier. 31 SABIMA har gitt detaljerte innspill til den pågående revideringen av Norsk PEFC skogstandard, som både utdyper og supplerer ovenstående punkter. Staten bør også gi tilskudd til flere av pu nktene over, i stedet for å gi tilskudd til miljøfiendtlige aktiviteter (se under). Til forskjell fra de fleste andre aktiviteter som på en langvarig måte påvirker arealer eller menneskers utfoldelse, er skogbruket unntatt fra offentlig varsling. Mens man må søke om mindre tilbygg og fasadeendringer på eksisterende bygg, kan en skogeier hogge mange titalls mål med gammel skog uten å spørre eller si fra til noen. Denne urimeligheten må endres ved innføring av en meldeplikt for hogst, planting og andre viktige skogbrukstiltak. Å benytte meldeplikt og ikke søknadsplikt vil fortsatt sikre rimelig ubyråkratisk virksomhet og fortsatte fordeler for skogbruket. Til forskjell fra andre aktører har skogbruket uhemmet og fri tilgang til motorisert ferdsel i utmark, tildels med svært stort og tungt utstyr. Dette medfører til dels irreversible inngrep på arealer som kan ha ligget urørt i flere tusen år. God planlegging av kjøretraseer og minimalisert marktrykk bør dokumenteres i forbindelse med meldeplikten. Meldeplikten vil gjøre det mulig for allmennheten å komme med innvendinger eller informere skogeier om viktige behov for miljøhensyn, og det gjør det ikke minst lettere med offentlig tilsyn. I en situasjon der store deler av skogen er dårlig kartlagt for miljøverdie r og vernenivået er lavt, er meldeplikt særlig viktig. En meldeplikt må innføres på blant annet følgende premisser: Ingen svekkelse av skogeiers selvstendige ansvar for å følge regelverket og ta miljøansvar. Strengere og mer entydig og klarere regelverk samt tydelige sanksjoner (se over) Rimelig tidsperiode fra melding sendes til hogst kan starte, slik at ulike aktører har tid til å reagere. Et transparent og enhetlig system for meldinger, som gir enkelt innsyn for alle aktører (f.eks. noe i stil med Miljøvedtaksregisteret) Som nevnt er det et stort behov for vesentlig mer skogvern, og samtidig lite igjen av biologisk gammel skog. Den mest verneverdige skogen må derfor ikke hogges før vi rekker å verne den. Det er derfor svært uheldig at det fortsatt gis skattefordeler og statssubsidier til bygging av skogsbilveier i nye områder og til skogsdrift i bratt og vanskelig terreng. Dette treffer med kirurgisk presisjon de biologisk mest verdifulle skogområdene, ettersom de gjerne ligger der skogbruket ikke har hat t tilgang. Det er paradoksalt at man mangler ressurser til å verne skog, men samtidig har penger til å hogge verneverdig skog. Norge er også tilsluttet internasjonale mål om å fase ut miljøskadelige subsidier og fått påpakning fra OECD for skogsubsidier. Aktivt skogbruk må konsentreres om tilgjengelige områder som allerede er hardt drevet og ikke er avhengig av statsstøtte for å være lønnsom. Tilskuddene bør i stedet vris til å støtte miljøvennlige tiltak som lukka hogst, tynning som tilrettelegging for lukka hogst, forlenget omløpstid med videre. Som en del av dette må også overvåkningen av og hensyntagen til natur som er lite preget av tekniske inngrep (INON) videreføres. Det er nylig vitenskapelig dokumentert at denne skogen inneholder nesten like store biologiske verdier som verneområdene, og disse må på samme måte som skog eldre enn 160 år skjermes mot skogbruk – i hvert fall til målet om vern av 10 prosent av den produktive skogen er oppnådd. Regjeringen vil: Verne 10 prosent av den produktive skogen, representativt utvalgt. Innføre et moratorium på hogst i skog eldre enn 160 år og villmarkspreget skog inntil målet om 10 prosent skogvern er nådd og fem prosent nøkkelbiotoper er kartfestet på eiendomsnivå Øke Statskogs bidrag til skogvern og makeskifte 32 Revidere bærekraftforskriften til skogloven Innføre meldeplikt for hogst, planting og andre viktige skogbrukstiltak Øke offentlig tilsyn med skogbruket Bidra til å øke omløpstiden i skogbruket Avvikle miljøfiendtlige tilskudd i skogbruket og dreie tilskuddene mot miljøvennlige tiltak Minimere bruk av utenlandske treslag, og fase ut bruken av svartelistearter Minimere bruk av norsk gran i områder hvor den ikke forekommer naturlig Kutte støtte til planting av alle fremmede treslag Kulturlandskap Hver femte rødlisteart i Norge lever i kulturlandskapet. Kulturlandskapet er mange tusen år gamle menneskeskapte landskap som er avhengig av å bli brukt, for å holde på det rike biologiske mangfoldet. Enten det er en beitemark, en slåtteeng eller ei kystlynghei som har vært skjøttet ved sviing. Kulturlandskapenes artsmangfold er et resultat av lang tids tradisjonell bruk. Restaurering av gjengrodde kulturlandskap kan være vellykket hvis gjengroingen ikke har gått for langt, men å gjenskape gamle kulturlandskap er en tidkrevende og i noen tilfeller umulig oppgave. Det er derfor svært viktig å ta vare på gjenværende artsrike kulturmarkstyper. Det er mulig å gjøre mye av dette som del av en lønnsom landbruksnæring. Dette forutsetter at virkemidlene i overføringene til og struktureringen av landbruket, især gjennom jordbruksoppgjøret, også brukes aktivt og målrettet til dette formålet. Det må legges til rette for variert jordbruk i hele landet, og noen av tilskuddsordningene må målrettes mot det mest verdifulle kulturlandskapet. I Naturmangfoldloven legges det til grunn tiltak for å redusere tap av spesielt viktige eller truede naturområder. Kapittel 6 i Naturmangfoldloven handler om akkurat dette, om Utvalgte naturtyper. Naturmangfoldloven er et enormt viktig verktøy som må benyttes mer. Per i dag er det flere ulike typer kulturlandskap som står på rødlista, men kun to av dem er utvalgte naturtyper, slåttemark og slåttemyr. Det er viktig å ta vare på alle våre kulturlandskap. Det er nemlig leveområde til mange spesialiserte arter, og spesielt de pollinerende insektene er avhengig av et skjøtta kulturlandskap. Regjeringen vil: målrette strukturering og tilskuddsordninger gjennom landbruksoppgjøret for å bevare og skjøtte artsrike kulturlandskap utvide ordningen med utvalgte, fylkesvise kulturlandskap fra 22 til 100 områder, og vurdere egnede virkemidler for å nå bevaringsmål for disse ta spesielt vare på artsrike kulturlandskap på statlig grunn, slik som f.eks. i forsvarsområder stimulere lokalt næringsliv som spesialiserer seg på tradisjonelle skjøtselsmetoder i kulturlandskapet aktivt benytte at kystlynghei er utvalgt naturtype for å oppnå god bevaringsstatus Fremmede arter På verdensbasis regnes spredning av fremmede arter som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. FN-konvensjonen om biologisk mangfold forplikter alle partene (Norge er en av partene) til å forhindre innførsel av fremmede arter som truer økosystem, livsmiljø og andre stedegne arter. Derfor må det settes enda strengere krav til hvilke planter, treslag og dyr vi kan importere og sette ut i Norge. Dette gjelder både arter som spres passivt gjennom menneskelig 33 ferdsel, men ikke minst de vi sprer aktivt og setter ut med hensikt. Vi trenger strengt regelverk som verner naturen vår mot fremmede arter som har negative innvirkninger på økosystemene våre. Tap av stedegent biomangfold som følge av enkelte fremmede arter, er en stor utfordring vi må ta på alvor. En lang rekke virkemidler må tas i bruk for å stanse tapet. Naturmangfoldloven forbyr å sette ut arter som er fremmede i Norge uten særskilt tillatelse. Det er viktig at dette blir opprettholdt. Fremmede arter utgjør en enorm trussel, det er på tide at denne trusselen blir tatt på alvor. Regjeringen vil: utarbeide en nasjonal handlingsplan for å bekjempe svartelista arter, hvor forebygging skal stå sentralt sikre lovhjemler for å hindre import og bruk av alvorlige skadegjørere sikre klarere lovhjemler som forbyr spredning av hageavfall i naturen og som innfører s traff for slik spredning skjerpe forskrift om utsetting av fremmede treslag som gjør det vanskeligere å spre arter med svært høy og høy økologisk risiko, samt sørge for lik praktisering av forskriften over hele landet revidere forskrift om utsetting av fremmede treslag slik at gran Picea abies også omfattes av forskrift om utsetting av fremmede treslag i deler av Norge der den ikke forekommer naturlig støtte prosjekter som arbeider med utfasing av bruk av fremmede arter, f.eks. i grøntanleggssektoren eller ved biologisk bekjempelse i jordbruket utvide overvåkningsprogram om spredning av fremmede marine arter innføre regler for statlig virksomhet der det ikke skal være lov å sette fremmede svartelista arter i naturen, eksempelvis i samferdselssektoren og forsvaret at det ikke skal være kvoter på fangst av kongekrabbe, at det være fritt fiske av all kongekrabbe som beveger seg i Norge slik at den økologiske påvirkningen minimeres Økologisk fotavtrykk i utlandet I 2014 var selvforsyningsgraden til Norge nede på 40 prosent. Det inkluderer fôr til landbruket, men ikke til fôr til fiskeoppdrett. Fiskeoppdretterne importer 80 prosent av fôret sitt. Drøvtyggerne får mer og mer kraftfôr og beiter mindre. Spesielt intensiveringa av melkekua gjør storfe til kraftfôrversting. Den stadig økende oppdrettsnæringa importerer også store mengder fôr. Intensiveringa av melkekua er dårlig miljøpolitikk, både med tanke på biologisk mangfold (redusert beiting av verdifullt kulturlandskap; se over), energiforbruk og dyrevelferd. Det finnes i dag ingen god oversikt over hvor mye kraftfôr sau, geit og ammeku spiser. Norsk matsikkerhet er avhengig av en høy selvforsyningsgrad, som betyr at vi må produsere mat på norske ressurser. Norske beitedyr må spise langt mindre kraftfôr og beite betraktelig mer. Kraftfôret inneholder importerte råvarer som legger beslag på store savanne- og regnskogsområder. Dette truer store biomangfoldverdier i andre deler av verden. Regjeringen vil: sette et tak på hvor mye soya det er lov å importere til bruk i kraftfôr sette et tak på hvor mye kraftfôr som skal tillates i norsk husdyrhold igangsette mer forskning på alternativer til soya i kraftfôr 34
© Copyright 2024