Summary
Senter for høyere Stud kr IBSEN OG HANS LESNING SEMINAR I SENTER FOR HØYERE STUDIER VED DET NORSKE VIDEN SKAPSAKADEMI November 1992. REFERAT FRA IBSEN-SEMINARET 26.NOVEMBER 1992. Vigdis Ystad åpnet seminaret og ønsket velkommen på vegne av Senter for høyere studier. Innledning ved Inga-Stina Ewbank om Ibsen og hans lesning. Ewbank tok utgangspunkt i at hun skulle snakke om et emne som Ibsen antakelig ikke ville likt. Ibsen snakket eller skrev sjelden om sin egen lesning.Hwi viste til forordet i 2.utgaven av Gildet på Solhaucr (1883) hvor Ibsen går imot påstanden om at han har “lånt” fra andre. Han definerer her sitt eget verk som “opstået indenfra”. Ewbank gikk deretter gjennom noen av de kilder vi har til å få vite noe om Ibsens lesning. Eitrem skriver i Ibsen og Grimstad om leseselskapet i Grimstad. Vi vet hvilke stykker Ibsen var med på å sette opp i Bergen og Christiania, og hvilke stykker Ibsen antakelig så i København og Dresden i 1852. øyvind Anker har utarbeidet en liste over tbsens lån fra Skandinavisk forenings bibliotek i Roma i årene 1864-68. Og vi har Ibsenårbok 1985/86. I denne finner vi to typer oversikter: a) oversikt over de bøker vi vet at Ibsen har lest b) oversikt over de bøker man tror Ibsen har lest Disse kildene trenger nå oppdatering, særlig b. Etter denne gjennomgangen stilte Ewbank spørsmål om hvilken interesse det så har å kartlegge Ibsens lesning.Har det noen interesse utover en rent “arkeologisk”? Og hvorfor aksepterer vi så selvfølgelig at han brukte modeller? Hun hevdet at jo mer vi lærer om hva som gikk inn i Ibseris “melting pot”, jo mer vil vi forstå hans skapende fantasi og dens orginalitet. Det interessante er ikke bare hva han brukte, men hvordan han brukte det, og også hva han ikke brukte. Dette kalte Ewbank Ibsens dialog med hans egen lesning. Som eksempel på dette brukte hun Dickens Hard Times og Saiufundets støtter, hva som kan sammenlignes i disse verkene og hva som skiller dem. Ewbank mente også at DickenW David Copperfield er til stede i Ibsens verk bl.a. i Lille Eyolf. Hun trakk en mulig ironisk forbindelse mellom Goethes Die Wahlverwandtschaften, som Ibsen lånte i Roma og senere eide, og Fruen fra havet. Men hun understreket at hvis Ibsen lånte, så brukte han det på sin egen måte. Hovedproblemet er, mente Ewbank, å finne et adekvat språk for å beskrive Ibsens dialog med hans egen lesning.Hva betyr det hvis andre verker gir gjenklang i hans? Hvordan skiller vi den relative signifikansen av de ulike sortene gjenklang: verbale “ekko”, allusjoner og andre intertekstuej.le referanser, strukturelle og teinatiske paralleller, o.s.v. Og ofte er ikke innflytelsen direkte men indirekte, f.eks Shakespeare gjennom Oehlenschlager og hele den tysk-nordiske romantjkken. Det gjelder å finne et språk for beskrivelsen av andre forfatteres og tenkeres innflytelse på Ibsen. Og hva er innflytelse? Når Ibsen bruker dette ordet, har det negativ ladning.(Rørlund; Nora—Krogstad; Pastor Manders; Peter Stockmann.) Her er noe som er dypt forbundet med hans forhold til å leve og å dikte. Allerede i sitt essay Om Viktigheden af Selvkundskab fra 1848 hevder han at “Kjendskal, til sig selv maa derfor altid være af overveiende Indflydelse paa Menneskets Handlemaade”. Gjennom dramaene går en motsetning mellom autentisitet og det å låne, mellom selvkunnskap og “en trolddom , som tager sindene fangen” (Keiser og galilæer). I Kongsemnerne blir kongstanken for Skule identifisert med dikt, visjoner skapt av andre, mens Håkon vraker den gamle sagaen og skaper en ny.Liv og dikt møtes i et ambivalent forhold til “innflytelse”. Rarold Bloom skriver i The Anxiety of Influence at enhver forfatter ønsker å begå fadermord. Hvordan kan dette relateres til far- og sønnforhold i Ibsens drainaer? Er innflytelse entydig negativt? Tenk på Rebekka Beate versus Rosmer Rebekka. Kan man ikke også si at Hilde Wangel frigjorde Solness ved sin innflytelse? Ewbank avsluttet med å påpeke at Ibsens lesning i forbindelse med Når vi døde vågner var en gjennomlesning av hans eget forfatterskap. - — Innledning ved Thomas van Laan om Ibsen og hans lesning. Van Laan var interessert i å reise noen viktige spørsmål angående Ibsens lesning innenfor to områder: a) Ibsens kjennskap til generell filosofi b) Fra hvilke kilder Ibsen lærte å skape drama. Van Laan tok først for seg generell filosofi.Ibsen sa mer enn en gang at han hadde lest lite Kierkegaard og forstått enda mindre. Spørsmålet er om Ibsen faktisk leste mer enn litt Kierkegaard, og om verkene hans viser at han forstod mer enn han ville innrømme. Forordet til 2.utgave av Gildet på Solhaug viser at Ibsen kjente Johan Ludvig Heibergs Prosaiske Skrifter j•~ fra 1841. I dette forordet nevner han spesielt Om Vaudevillen og polemikken mot Oehlenschlager og Hauch. Men ved siden av teaterstoff presenterer Heiberg også Regel i bind 3. Dette var den første skandinaviske presentasjon av heglianisme. På Universitetet i Christiania underviste Monrad i Regel. Men har vi noe bevis for, internt i verkene eller eksternt, at Ibsen noengang leste Hegel selv, og hvis, for at han forstod noe? I sin introduksjon til Oxford-utgaven av Brand og Reiser og galilæer argumenterer McFarlane for at Ibsen var influert av Hebbels Ein Wort über das Drama. Men fins det noe bevis for, eksternt eller internt, at han kjente denne forfatteren? Koht skriver i sin biograf i at Keiser og galilæer gjenspeiler Schopenhauers og von Hartmanns filosofi, og viser at Ibsen kunne ha plukket opp dette i Dresden i slutten av l860—åra. Men har vi bevis? Van Laan mente at vi ikke har det. I boka Henrik Ibsen: Mennesket og kunstneren relaterer Daniel Haakonsen nutidsskuespillene til Nietzsches Birth of Tragedy. I 1888—89 introduserte Brandes Nietzsche i Skandinavia. Van Laan mente at spørmålet da blir om Ibsen kjente Nietzsche mer direkte og før Brandes. Van Laan gikk så over til det andre hovedområdet: Hvordan lærte Ibsen å skape drama? Han mente at årene 1844—1854 var de viktigste årene i dette henseende,,Det grunnleggende spørsmålet her er spørsmålet om tilqjengeljghet. Hvilke bøker kunne Ibsen få tak i? I Christiania hadde man den store boksamlingen til Ibsens venn, Paul Botten-Hansen. Hva inneholdt den? Og hva med Grimstad og Bergen? Vi vet mye om de mange dårlige de middelmådige og de få gode skuespillene Ibsen kjente gjennom teateret. Vi vet også at han sikkert leste Hermann Hettners Das moderne Drama som han fant på sin studiereise i Danmark og Tyskland i 1852. Van Laan var overbevist om at denne boka har hatt stor innflytelse på Ibsen. I sin bok nevner Hettner modeller for de forskjellige dramatypene han diskuterer. Hovedmodellene var: Shakespeare:Romeo and Juliet~Othellc, King Lear, Hamlet,Macbeth Winters Tale, The Tempest, Midsummer Night’s Dream Sofokles :Antigone,Oidjpi,~s tyrannos Goethe :Faust. Tasso Hebbel :Marie t’Iagdalene Van Laan mente at Ibsen må ha vært ivrig etter å få tak i de bøkene Hettner nevner. Men hvordan kunne han få tak i dem? , De fleste modellene Hettner nevner, er verker av Shakespeare.Van Laan hevdet at Ibsens kjennskap til Shakespeare og Shakespeares innflytelse på Ibsen, er større enn hittil antatt. Med Hærmændene paa Helgeland hadde Ibsen funnet fram til en ekstremt effektiv dramatisk struktur lik den han senere brukte i nåtidsskuespillene Dette var den retrospektive teknikken hvor hovedpersonene oppdager en sannhet om fortiden og prøver å reformulere denne fortiden. Men i de fem neste stykkene fra Kongsemnerne til og med Ke-iser og galilæer skifter Ibsen til en shakespeariansk form. Handlingen foregår på mange steder og over lengre tidsrom. Når det i mo~loger snakkes om fortiden, så er det en fortid som allerede er presentert for oss på scenen. Van Laan mente at Kongsemnerne er full av ekko fra Shakespeares stykker:Renry VI (del l)~ Henry IV (del 1). ~pry 3L Richard III. Hamlet, King Le~~ Macceth og spesielt strukturen i Richard II. Vi vet at Ibsen kjente Shakespeare i 1863 fordi han hadde en mening om hvilken oversettelse som skulle brukes til en oppsetning. I forbindelse med dette reiste van Laan spørsmålet om hva Ibsen kom i kontakt med av Shakespeares språk da han kom i kontakt med disse oversettelsene. Innlegg fra Kristian Smidt om Ibsen og Shakespeare. Kristian Smidt mente at Shakespeare var svært lett tilgjengelig gjennom et stort antall oversettelser. Han trakk paralleller mellom Cgzjjjna og Juljus Caesar,. Macbeth, Hamlet, Richard ni og andre Skahespeare-skuespjlj. Ibsens bruk av blankvers forsterker idisiene om inspirasjon og påvirkning. Ibsen så Midsummer Nipht’s Dream i Dresden i 1852, og leste samtidig Hermann Hettners bok Das moderne Drama, der Shakespeare fremheves som et forbilde. John i Kin2 John kan sarnmenhignes med både Skule og Haakon i Konasemnerne, og der er også andre likhetei- mellom disse to styldcene. Smidt mente at innflytelsen fra Shakespeare er mindre i Ibsens senere verker, og at man må være forsiktig når man sammenlignet-, fordi likheter kan være tilfeldige. Innlegg fra Lise Præstgaard Andersen om Ibsen og Brandes. Det er velkjent at Ibsen og Brandes var våpenbrødre i det moderne gjennombrudd. Samtidsorienteringen i Ibsens stykker kan sees på som en realisering av Brandes’ideer om realistisk litteratur som skulle bekrive samtidsfenoznener som opponerte mot etablert autoritet og antikverte konvensjoner. På denne måten ble f.eks. spørsmålene om ekteskapet og kvinnens stilling reist, og i mindre grad den undertrykkencje innflytelsen fra selvfornektende kristen moral. Det er klart fra Brandes’ egne utsagn i Det moderne Giennembruds Mænd (1883) at han så forholdet mellom dem på denne måten.. Andersen hevdet at realiteten heller er at Ibsen i mange tilfellet var tidligere ute enn Brandes når det gjaldt utviklingen av ideer. Dette kan vi se i de 35 bevarte brevene fra Ibsen til Brandes. I 1869, f.eks, forventer han ikke at Brandes vil bifalle realistisk drama som beskriver sosiale forhold, og i 1883 har han vanskeligheter med å forklare Brandes hvorfor han i En folkefiende skapte en individualistisk, antidemokratisk helt med progressive tendenser en karaktertype som Brandes senere hyllet (i Nietzsche—essayet om Aristocratic radicalism fra 1888). På samme måte var begge de to forfatterne fasinerte av den demoniske kvinne, men Ibsen behandler henne så tidlig som i Rosmersho].m, mens Brandes ikke behandler karaktertypen alvorlig før i sin bok om Shakespeare fra l895-96.Likevel, på et visst stadium i Ibsens karriere er det klare,gjenkjenneiige tegn på innflytelse fra Brandes mer presist i det tydelige skiftet mellom De unges Forbund og Samfundets støtter, et skifte fra ironisk realisme til engasjert og didaktisk samfunnsdebatt. Dette er uten tvil knyttet til Ibsens lesning av Brandes’bok Emigrantlitter~t~r~~ (1872) som Ibsen takket Brandes for i et usedvanelig varmt brev. Videre er det sannsynlig at Ibsens sterke og modne heltinner i samtidsdramaene (og til en viss grad også i de symbolske stykkene) til dels skyldes Brandes’ kvinnesyn i Emigrantlitteratur~~ inkludert skildringen av den sterke kvinnen som et tragisk offer. — — - Innlegg fra Ivar Sagmo om Ibsen og den tyske tradisjonen. Sagmo innledet med å påpeke at formålet med å studere Ibsens lesning må være å komme fram til en dypere forståelse av Ibsens tekster. Hvis vi tar utgangspunkt i Ewbanks formulering om Ibsens dialog med hans egen lesning, kan vi se tekstene hans som svar eller reaksjon på noe han har eller kan ha lest. Likevel er spørsmålet når andre verker kan sies å være relevante. Vi kan finne Schiller hos Ibsen, men det kan like godt være andre. Det fører ikke videre inn i Ibsen. Sagmo reiste spørsmålet om hva vi oppnår ved å vise visse figurkonste].lasjoner. Han gikk så over til å se på Schillers innlegg i denne dialogen. I Die Räuber finner vi sosialt opprør, men moralen er at man ikke kan ødelegge verdensordenen for det vil føre til kaos. Kan Catilina være en reaksjon på dette? Om forholdet mellom Peer Gynt og Goethes Faust sa Sagmo at Ibsen snur det hele på hodet, og at Peer Gynt er Ibsens oppgjør med den tyske idealisme. Også Hegel og Goethes Wilhelm Meister er til stede i dette stykket. Faust blir forbundet, men i Peer Gynt er det Solveig som blir blind. Det viser at Ibsen snur på det hele, og Sagmo mente at dette kunne være en fruktbar måte å lese på. Innlegg fra Ingard Hauge om Ibsen og Welhaven. Hauge tok utgangspunkt i Ritas sitering av Welhaven i Lille Eyolf: “Du havde champagne, men rørte den ej”.Hos Welhaven heter det ~De havde. .“, men i begge tilfeller dreier det seg om ekstase, hos Welhaven politisk ekstase, hos Ibsen erotisk ekstase.Og i begge tilfellene handler det om ekstase som uteblir.. Hvorfor dukker så dette sitatet opp i Lille Eyolf? Rottejomfruen har tidligere talt om “dypets vande”, og det er dybdepsykologi det dreier seg om. Bruken av havdypet som symbol viser den nære forbindelsen mellom Ibsen og Welhaven. Nelhaven var den første dikter Ibsen kom i direkte kontakt med.. Omkring 1860 kom det en dreining i Welhavens psykologi forelesninger. Han tok opp ideen om det ubevisste sjeleliv. Botten-Hansen var møtepunktet for Ibsen og Welhaven. Når Ibsen siterer Welhaven i Lille Eyolf , formidler det at her må vi tenke på Welhaven og at her er romantisk havdypssymbolikk aktuelt. Også i Fruen fra havet finner vi en mengde eksempler på havsymbolikk. Dessuten snakker Ellida om det “uutsigelige”, og dette er et ord som Welhaven bruker i Digtets Aand. Barnets og den fremmedes øyne skifter farge som havet. “øynene er sjelens speil”, sier Welhaven i sine forelesninger. Sjelen er en substans som flyter i nervebanene, men i øynene trer den fram, da kan man se inn i det underbevisste. Hauge nevnte også paralleller mellom Vildanden og flere Welhaven-dikt. Til slutt hevdet han at Ibsen diktet inn den fremmede passasjer i Peer Gynt etter å ha mottatt l.bind av Welhavens samlede verker. Innlegg fra Rolf Nyboe Nettum om Ibsen og Wergeland. Nettum sammenlignet Peer G’srnt og Wergelands Vinæcrers Fieldeventyr, farse av Siful Sifadda (1840). I begge disse stykkene fins det et romantisk hule— og bergtakingsmotiv. Vinæger blir bergtatt av huldra. Huldrejentene tilhører trollene og representerer en negasjon av det menneskelige. Vinæger selger seg til de underjordiske, får trykket Kains merket på sin panne og slipper til slutt ut med lommene fulle av gråstein.Også Peer Gynt selger seg og blir merket av sitt opphold hos de underjordiske.,’ 6.scene av Vinæqers Fleldeventyr har sceneanvisning som legger handlingen til utenfor en dårekiste. Her står Blasenfeldt med hodet ut av sprinklene, og den samme Blasenfeldt er stormannsgal. Nettum undret på om Ibsen har lånt dårekisten fra dette stykket, og han trakk også parallellen Blasenfeldt/ Begriffenfeldt. Nettum avsluttet med å si at både Wergeland og Ibsen brukte folkloristiske elementer som symboler for negative impulser. Kommentar fra Edvard Beyer om Ibsen og Bjørnson. Beyer mente at det er viktig å lese Ibsen med bakgrunn i Bjørnson. Bjørnson var først ute hele tiden, i alle fall fram til John Gabriel Borkman, f.eks. var Bjørnson først ute med samtjdsdramatjkk med En fallit og Redaktøren. Når man først går inn på komparative studier, må man ikke glemme forholdet Ibsen/Bjørnson. Innlegg fra Egil A.. Wyller om Ibsen og Kierkegaard. Wyller mente at man kunne se på Ibsens forfatterskap som Søren Kierkegaards filosofi satt på scenen. F.eks. fins en nøyaktig beskrivelse av åpningsscenen i og stemningsgrunnlaget for John Gabriel Borkman i Kierkegaards Enten—Eller, et verk Ibsen faktisk kollokverte over med studiekamerater.I avsnjttet Skyggerids i dette verket skriver Kierkegaard om noe han kaller “den reflekterende sorg”, en type sorg som som aldri kan falle til ro i sin indre smerte. Wyller gikk så nærmere inn på dårekistescenen i 4.akt i Peer Gynt, og han mente at denne har et slags mønster i Sygdommen til Døden (1849) som handler om selvets filosofi og å fortvile i en selvisk relasjon. Et viktig kapittel i verket er viet denne fortvilelsens diverse skikkelser, og disse fem skikkelsene svarer nøyaktig til de fem skikkelsene vi møter i galehus.-scenen: Begriffenfeldt, Huhu. Fellahen, Hussejn og Peer Gynt selv. Kierkegaard bygger opp sine skikkelser rundt følgende filosofiske kategoripar: endel ighet/uende]. ighet mulighet/nødvendighet Fortvilelsen oppstår når en komponent prøver å være sin motpart foruten. Først uendelighet/endelighet :En uendelighetsbevisst~~~ i sinnet var for Kierkegaard en betingelse for å ha fantasi .Men å sveve ut i fantasien uten å ha endelighetens erfaringsballast, det er fantasteriet. Kierkegaards beskrivelse av denne type fortvilet bevissthet tilsvarer helt 4.akts Peer Gynt. Huhu er endelighet uten uendelighet,språk eller nasjonalfanatikeren. Han tror han er en idebærende “sanger”,mens han i virkeligheten bare fortvilet har innforlivet seg med endelighetens egen uartikulerte urgrunn, urskogszuålet, eller “primal—skriket” som det heter i dag. Hussejn er en begrepsmessig fiksering av mulighet uten nødvendighet som konstituerer virkeligheten. Til sist blir alt mulig og ingenting virkelig. Man gripes av den store angsten for virkelighetens uavvendelige nødvendighet,- og omkommer. Så nødvendighet uten mulighet: Her oppstår to typer for Kierkegaard: Fatalisten og Trivialisten. a) Fatalisten er hos Ibsen Fellahen med mumien av Kong Apis på sin rygg.Dette er for ham den døde Gud som han ikke kan komme i noe levende forhold til. Han har ikke den sant levende Guds muliggjørende kraft i seg, og han omkommer dermed i åndenød, fl. fellahens strikk rundt halsen. b)I Trivialisten ser Kierkegaard “Spidsborgerlighten” som mangler fantasiens åpenhet for den guddommelige mulighet i tilværelsen. For ham er ikke Gud engang død, men borte. Han er den rene åndløshet som setter alt av åndelig mulighet inn i en “Dårekiste”, hvis “Herre” han selv innbilder seg å være, mens han som “Aaizdløshetens Træl”, faktisk er “det Usleste av Alt”. Altså den rene Begriffenfeldt , for hvem , i mangel av Gud, ånden eller “Fornuften” er avgått ved døden. Wyller avsluttet med å spørre om man kan finne disse igjen i Ibsens forfatterskap for øvrig. Innlegg fra Erik østerud. østerud tok utgangspimkt i begrepsparene “å si” og “å se”, og tid og rom, hvor tiden svarer til verbal kommunikasjon og rommet til visuell kominunikasjon. Ut fra dette kan de tolv siste dramaene leses som dobbeltdramaer. Lest som romdramaer er de knyttet til ikoner og myter som virker hindrende for endring. Lest som tidsdraiuaer er de knyttet til modernitet som vil frigjøre øyeblikket og gi fødsel til framtida. Begge deler er knyttet til den retrospektive teknikken som utspiller det som ikke har hendt. Her så østerud filosofiske implikasjoner, og nevnte spesielt Kierkegaard. Han mente at det mest negative i Ibsens verden er angst og selvbedrageri. Innledning ved Arnbjørn Jacobsen om Ibsen og Bibelen. Jacobsen innledet med å påpeke at Bibelen ligger bakenfor Kierkegaards verk og mange av de andre verkene vi har snakket om.Vi kan se på bibelallusjonene som en sammenhengende intertekst i Ibsens verker fra de første til de siste stykkene. Dette er oversett i resepesjonshistorien. En årsak kan være at den kulturradikale falanlcsen i Brandes’ fotspor ikke var interessert i Bibelen. På den annen side ble Ibsen oppfattet som kristendomsfiendtlig av den dominerende del av kristenheten. Hva vet vi om Ibsens forhold til Bibelen? Koht skriver at Ibsen allerede i l3-årsalderen leter fram skriftstedene som læreboka henviser til. Vi kjenner brevet til Bjørnson fra 1865 hvor Ibsen skriver at han for tiden bare leser Bibelen. Og Bibelen var den eneste boka som lå framme på hans arbeidsværelse i de siste årene av livet hans. Før man ser på hvilke transformasjoner den bibelske interteksten gjennomgår, må det en kartleggingsprosess til. I The Proverb in Ibsen fra 1935 har Ansten Anstensen registrert 351 bibelsitater og bibelallusjoner i Ibsens skuespill, 81 fra samtidsskuespillene, 270 fra de eldre skuespillene.Jacobsen hevdet at en del av disse var diskutable, og etter en kritisk gjemiomgang sto han igjen med ca.250 allusjoner og sitater. 50 av disse forekommer i samtidsdrajuaene. Av de 200 i de eldre stykkene er ca.55% hentet fra evangeliene, 25% fra Det gamle testamentet(GT) og 5% fra Johannes åpenbaring. Når det gjelder allusjonene til evangeliene, så kan ca.45% knyttes til Matteus-evangeliet.En gjennomgang av de 50 allusjonene fra samtidsskuespillene gir et tilsvarende bilde. Teller en bibelsitater i stedet for allusjoner, får en et liknende bilde med Matteus på en dominerende plass. Jacobsen oppsummerte at allusjonene og sitatene stort sett kommer fra begynnelsen av GT, begynnelsen av NT og slutten av NT. Dette samsvarer også med den religiøse tradisjonen, i salmer og huspostiller, hvor det er en sterk Matteus-dominans. Jacobsen slo fast at Ibsens bibelallusjoner ikke kan tilbakeføres til tekster som var brukt i gudstjenester fordi bare 10—15% kan tilbakeføres til tekstrekka som var i bruk inntil 1886. Altså kommer de ikke fra kirkegang. Dessuten reiser det seg problemer med hensyn til hvilken bibel oversettelse Ibsen bygger på siden vi har to parallelle oversettelsestradisjoner, en som bygger på Christian lIls bibel, og en annen, den Resen—Svanvigske, som er karakterisert som en slags hebraisk-dansk eller gresk-dansk.fl~~e bibelen det norske bibelselskapet gir ut, og den bibelen som Det britiske bibelselskapet distribuerte,(de stod for ca.3/4 av av bibelspredniuga i Norge mellom 1826—1876), bygger på Resen— Svanvig.. 1800—tallet var det århundret da Bibelen virkelig ble spredt for alvor i Norge.. Rundt 1815 hadde bare ca. hver 4. familie i Zforge en bibel. Men også den religiøse tradisjonen ellers må undersøkes fordi det bibelske stoffet sprer seg til andre religiøse tekster: liturgi, katekisme, salmer og lesebøker. Ibsen kan også ha hentet stoff fra f.eks. Kingo eller Pontoppidan. F.eks. går rimparet brøst/trøst som vi finner i Peer Gynt, igjen 15 ganger i Kingos salmebok. Jacobsen avsluttet med å oppsummere at Ibsen vokste opp i en religiøs tradisjon der bibelsk materiale ble formidlet på mange måter. Ikke bare bibellesning, men også muntlig formidling av dette stoffet spilte stor rolle. Salmer, katekisme og annen religiøs litteratur hadde stor betydning. Han hevdet til slutt at en avdekking av den religiøse interteksten i Ibsens forfatterskap kan legge grunnen for en nytolkning av Ibsens verk. Innlegg fra Nina Alnæs om Ibsen og folklore. Alnæs frainhevet at Ibsen var vel bevandret i norsk folkiore, og at han forsynte seg sterkt. Dette kommer til uttrykk også i de senere dramaene. Alnæs skisserte en metode for denne forskningen: a) først lete etter spor i Ibsens tekster b) så lete i folkloristikken for å se om de sporene man har funnet, stemmer c) så føre det man fant i folkloristikken, tilbake til teksten Målet må være å få en dypere forståelse av verket. Alnæs påpekte at påvirkning fra folkediktningen også kunne ligge bak andre påvirkningskilder, f.eks. var Welhaven inspirert av folkediktningen. Ibsen overtok den romantiske Welhaven-tradisjonen. Havfolket i folkloren har ofte symbolisert driftslivet. Dette dukker opp igjen hos Ibsen i 80-åra og med full tyngde i 90-åra, men da bruker han dette stoffet på en ny måte. F.eks. handler Lille Eyolf om driftsljv. Hvor hadde Ibsen sin kjennskap til folklore fra? Alnæs sa at Ibsen levde i en tid da dette stoffet fremdeles levde som muntlig tradisjon. Dessuten vet vi at han leste Asbjørnsen og Faye, og han kjente folkevisene. Kommentar fra Asbjørn Aarseth. Aarseth kom med et forslag om hvordan man kan betrakte de forkjellige måtene Ibsen bruker sine kilder på. Han tok utgangspunkt i retorikkens begreper: a) Inventio:hvordan finne argumenter og innsikt. Her kommer filosofien inn. b) Dispositjo: hvordan bygge drama. Her kommer Oehlenschlager, Hebbel, Schlegel osv., inn. c) Elocutjo: hvordan uttrykke seg. Her kommer Bibelen, folk].oren osv, inn. Innledning ved John Northasn Northam begynte med å si at hans tilnærmingsmåte til emnet “Ibsen’s Reading” vilje være preget av hans nåværende arbeid og interesser og derfor indirekte istedet for direkte, ekstrovei-t mer enn introvert. Med utgangspunkt i noen av Ibsens tidlige dikt, skille han mellom Ibsens passive og aktive (kreative) reaksjon på sin lesning av andre diktere. Northam ga eksempler på det første i form av kommentarer til den store likhet mellom dikt av Ibsen og tilsvarende av Heiberg, Hauch, Paludan Müller, samt fremhevet Wergeland og Welhaven i denne sammenheng. Det mer laeative forhold illustrerte han ved å peke på hvordan Ibsen i “Balminder” modulerer bevegelse og stemning slik at avhengighet endres til humoristisk, kritisk gjøn med den romantikk som han selv hadde integrert fra disse to forbilder. - Northaxn mente at Ibsens ekspressive forhold til sine forbilder også i det følgende kommer til uttrykk gjennom form og bevegelse, og la spesiell vekt på betydningen av at Ibsen under arbeidet med Den eniske Brand for godt forlot den episke strofeform med forbilde fra Adam Homo. Tross alle enkeltstående likheter med Adam Horno både i hendinger og tematikk, fremtrer Peer Gynt som et bemerkelsesverdig individuelt og kraftfylt verk nettopp fordi Ibsen utformer versene og teksten på en avgjørende dnmatisk, ikke episk (narrativ) måte. Derved bidrar versene til å skape både stemningsvariasjonene i verket og til å etablere verkets struktur og “mening” som helhet. Northam illustrerte dette gjennom en oversiktspreget analyse. Deretter inviterte han forsamlingen til et øyeblikk å være ekstrovert. For det meget tallrike engelsk-spr~klige publikum er Ibsen bare tilgjengelig i oversettelse, og rent generelt med noen unntak har ikke publikum adekvat adgang til denne dikters særegne uttrykkskraft. Dette er tilfelle såvel med Ibsens prosa som med hans arbeider i bunden form. Northam inviterte forsamlingen til å føle et visst ansvar for den versjon av Ibsen som så mange millioner av Ibsens publikum vil være avhengig av for å kunne ~ adgang til hans geni. Han foreslo derfor at det utarbeides nye oversettelser gjennom et samarbeid mellom tilstrekkelig kompetente forskere fra begge sider av språkgrensene; oversettelser til engesk også av noen av klassikerne innen norsk Ibsen-forskning; en samling muligens i utdrag, der det er mest aktuelt -av Ididemateriaje som blir oversatt med samme sans for form og bevegelse. Kanskje kunne dette ivaretas av den internasjonale Ibsenforskning. Og Det Norske Videnslcaps-Akademi kunne muligens utgi slike tekster i form av en skriftserie: Det Norske Videnskans_Akademis Ibsen-publikasjoner? - - - Oppswinnering: På den ene siden kartla seminaret mulige innflytelser fra Ibsens lesning på hans verker. På den annen side ble det underveis, både i de forberedte innleggene og debatten, hvor flere deltok, stilt en rekke vitenskapsteoretiske spørsmål angående påvirkning, innflytelse og intertekstualitet Gjennomgående ble det påpekt at når Ibsen benytter forelegg, enten de nå er språklige, filosofiske eller formelle, så gjør han det på sin spesielle måte. Han anvender dem, men opponerer samtidig.
© Copyright 2024