Bakgrunnsnotat - Norges Bondelag
Norges Bondelag Vår dato 18.09.2015 Revisjon Vår referanse 15/00513-9 Utarbeidet av Elin Marie Stabbetorp og Anders Huus Til Kopi til Lederkonferansen i Norges Bondelag Kanaliseringspolitikk, arealbruk og produksjonsfordeling 1 Innledning og problemstilling Et samlet Storting går inn for økt matproduksjon med intensjon om økt sjølforsyning i Norge. Skal vi nå målet forutsetter det at alt tilgjengelig landbruksareal er i drift. Den beste matberedskapen en nasjon kan ha er å produsere mest mulig mat på egne ressurser. Gjennom en aktiv landbrukspolitikk kan man også legge føringer og krav til miljø og dyrevelferd. Slik som sjølforsyning begrepet er definert i dag trenger nødvendigvis ikke veksten i sjølforsyningsgraden skje på norske ressurser. Eksempelvis kan man øke produksjonen av kjøtt på importere råvarer og få en positiv utvikling i sjølforsyningsgraden. Korn er avgjørende for vår beredskapsevne. Jo mer avhengig vi blir av importert korn, jo mer sårbare blir vi. Norsk fôrkorn utgjør hovedandelen av kraftfôret til eggproduksjon, melk, svin og kylling. En reduksjon av kornproduksjonen vil følgelig svekke beredskapen og sjølforsyningsevnen. Norsk matkornproduksjon bidrar også med verdiskapning og arbeidsplasser i bakerinæringa. Kanaliseringspolitikken har vært et av de viktigste landbrukspolitiske virkemidler de siste 60 årene for å bidra til optimal utnyttelse av Norges totale arealressurser. Hvordan har kanaliseringspolitikken påvirket arealbruken og produksjonsfordelingen? Drives det fortsatt kanaliseringspolitikk med uforminsket styrke? I jordbruksoppgjøret fastsettes kornprisen. Sammen med prisnedskrivingstilskudd og frakttilskudd står denne sentralt i påvirkningen av kraftfôrpris. Kraftfôr er en av de største kostnadspostene i husdyrproduksjon. I hvor stor grad avgjør prisen på kraftfôr bruken av egenprodusert grovfôr, og dermed også bruk av gras- og beitearealer i hele landet? Kanaliseringspolitikken har også effekter på klima og miljø? Gir kanaliseringspolitikken et klimavennlig landbruk? 2 Kanaliseringspolitikken - avgjørende for produksjonsfordelingen I etterkrigsåra tok produksjonen fart. Sterk mekanisering, (traktorer, melkemaskin, etc) sammen med kunstgjødselbruk og nydyrking bidro til dette. Arbeidsproduktiviteten økte med 50 % gjennom de første 6 etterkrigsåra. Det ble etter hvert avsetningsproblemer for ull, kjøtt, flesk, egg og melkeprodukter. Våren 1949 hadde Bondelaget satt ned et utvalg for å vurdere ulike produksjonsregulerende tiltak. Alt vinteren 1950 kom korn i fokus som hovedventil for det trykket som overproduksjonen i husdyrholdet skapte. Også småbrukarlaget ville satse på kornet som veg ut av avsetningsuføret. Dette ledet fram til starten på kanaliseringspolitikken. Til protokollen ved prisforhandlingene 1950 (jordbruksforhandlingene var den gang kun om priser), ble det 1 tilføyd at innkjøpsprisen på norsk hvete til Statens kornforetning ikke skulle settes lavere enn 1,5 ganger gjennomsnittlig utbetalingspris pr liter melk ved meieriene. Dette var starten på en regulert oppjustering av kornpris i forhold til melkepris, og gradvis overgang til ensidig kornproduksjon på flatbygdene. I dag er utbetalingsprisen på melk over 5 kr/liter, så dersom vedtaket fra 1950 fortsatt skulle stått ved lag skulle vi hatt en utbetalingspris på hvete på nærmere 8 kr/kg. Kanaliseringspolitikken har gjort det mulig med en regional produksjonsfordeling der korn dyrkes i områdene med klimatiske og agronomiske forutsetninger for det, og husdyrhold i øvrige områder. Slik har vi kanalisert grovfôrbasert husdyrproduksjonen til de områdene som i all hovedsak kan brukes til gras på grunn av klima, helling på areal og jordart. 2.1 Korn og kraftfôr Importvernet er hovedvirkemiddelet for å sikre avsetningen av norsk korn. Det generelle kostnadsnivået er høyere her i landet og avlingspotensialet er begrenset sammenlignet med andre deler av verden. Uten et sterkt importvern for kornet vil det være ulønnsomt å drive kornproduksjon her i landet som følge av at. Det er viktig å finne en tilstrekkelig balanse mellom prisen til kornprodusenten og prisen på kraftfôr som sikrer avsetningen på norsk korn og gjør produksjonen attraktiv, samtidig som at lønnsomheten i husdyrproduksjonen opprettholdes. For å redusere prisen på kornet som går inn i kraftfôret har man brukt budsjettmidler og gitt prisnedskrivingstilskudd til norsk produsert korn. På den måten har man senket råvarekostnaden på kornet som skal inn i kraftfôret. I tillegg har man virkemidler for å utjevne fraktkostnadene. Hovedformålet er å utjevne prisforskjeller på fôret mellom ulike landsdeler slik at økonomien i husdyrholdet i ulike områder blir uavhengig av om man har mulighet til å dyrke korn. Kraftfôrforbruket til husdyr har vært økende. Det kommer av økt etterspørsel etter kjøtt og egg fra kraftfôrkrevende kjøttslag (kylling fram til i fjor) og at kraftfôrforbruket i melkeproduksjonen øker på grunn av økt avdrått og følgelig større krav til høyenergi fôr. Norsk korn til kraftfôr- og matmelindustrien utgjør om lag halvparten av samlet kornbehov. For ti år siden utgjorde importen bare en tredel. Forutsetningene om å utnytte norsk korn så langt som mulig i norsk husdyrproduksjon innebærer at fôrkostnadene i norsk husdyrproduksjon blir høyere enn om det var importert til verdensmarkedspriser. Redusert pris på innsatsfaktorene i husdyrproduksjonene, herunder kraftfôr, vil på kort sikt bedre økonomien og konkurransekraften for husdyrproduksjonen. 3 Kanaliseringspolitikk og arealbruk. I denne analysen har vi valgt å ta utgangspunkt landbrukstellingen som har foregått hvert 10 år. Vi har valgt å starte i 1959, da kanaliseringspolitikken har fått virke noen år. Etter 1959 har det totale jordbruksarealet i hovedsak vært ganske stabilt, men ligger i dag om lag 250.000 dekar lavere enn den gang. 2 Dekar 1000000 Korn Eng og beite ++ 500000 -500000 Østlandet Sør- og Vestlandet (ekskl Rogaland) Rogaland Trøndelag 1999-14 1979-99 1959-79 1999-14 1979-99 1959-79 1999-14 1979-99 1959-79 1999-14 1979-99 1959-79 1999-14 1979-99 1959-79 0 Nord-Norge -1000000 Figur 1. Endring i arealbruk fra 1959 til i dag, daa. Figuren viser at i perioden 1959-1979, med meget aktiv kanaliseringspolitikk, byttet en ut om lag 1 mill. dekar grasareal med kornareal på Østlandet. Mange melkebruk ble lagt ned. Totalt gikk likevel eng- og beitearealet ned med nesten 200.000 dekar i resten av landet, selv om en større andel av den grovfôrbaserte produksjonen foregikk der. Størst nedgang i Nord-Norge, i en periode med stor fraflytning. At eng- og beitearealet ikke øker utenfor Østlandet skyldes blant annet at: Antall hester gikk ned med nesten 100.000 dyr (trengte derfor mindre grovfôrareal) 20 % økning i grasavlingene 100 % økning i melkeytelsen Figuren viser også at Rogaland har hatt en økning i eng- og beitearealet i hele perioden. På disse årene er dette arealet om lag doblet i Rogaland. For resten av Sør- og Vestlandet og Trøndelag har en hatt en vekst i grasarealene i 20-års perioden 1979 til 1999. En forklaring på dette skyldes etablering av areal- og kulturlandskapstilskudd, med etter hvert høye satser. Krav til spredareal har også medvirket til veksten i areal særlig i Rogaland. De siste 15 årene ser man imidlertid ingen vekst, og på Sør-og Vestlandet går arealet ned. Innføring av digitale markslagskart forklarer noe, men ikke at Vestlandet går mer ned enn andre landsdeler. 3 700000 500000 Korn Gras Lineær (Korn) Lineær (Gras) 300000 100000 Dekar -100000 1959-69 1969-79 1979-89 1989-99 1999-09 2009-14 Østlandet -300000 -500000 Figur 2: Arealendringer på Østlandet, daa. Det er særlig på Østlandet en har sett de største endringene i arealbruken. Selv om ikke melkekua har kommet tilbake til Østlandet, øker likevel grasarealene. Dette skyldes bl.a en økning i ammekutallet og grasproduksjon for salg. Rundballeteknologi har gjort det mulig å frakte surfôr og ikke bare høy, over større avstander. Fôr fraktes bl.a over fjellet til Vestlandet. I tillegg til at kornarealet gikk ned på 90-tallet, falt også produktiviteten pr arealenhet da det ble politisk bestemt at kornprisen skulle reduseres mot at det skulle gis et arealtilskudd pr daa. 3.1 Lønnsomhet Helt sentralt i kanaliseringspolitikken står forholdet mellom kornøkonomi og økonomien i grovfôrbasert produksjon, særlig melk, j.fr kapittel 2. I figuren nedenfor har en satt opp lønnsevne pr time for de ulike periodene for melkebruk og kornbruk med i driftsgranskingene. En har regnet gjennomsnitt for 3 år. ”1959” er beregnet for årene 1964-1966, da det ikke var mulig å framskaffe eldre data fra Nilf. ”2014” er beregnet for årene 2010,2012 og 2013. 2011 var et ekstremt dårlig kornår, så derfor har en heller brukt 2010. Kr/time 200 180 160 140 120 100 80 60 40 20 0 Figur 3: Melk Korn Sau "1959" 1979 1999 "2014" Lønnsevne pr time for melke-, saue- og kornbruk med i driftsgranskingene. 4 Figur 3 viser at i perioden 1959 til 1979 styrkes kornøkonomien relativt sett noe mer enn økonomien i melkeproduksjonen. Da øker også kornarealet. Lønnsevnen pr time ligger da nesten 13 kr/time høyere i kornproduksjonen, noe som tilsvarer 42 % høyere enn i melkeproduksjonen. Fram til 1999 styrkes lønnsevnen i melkeproduksjonen vesentlig mer enn i kornproduksjonen. Da kommer også etter hvert fallet i kornareal, jfr figur 2. Sauebrukene har om lag samme utvikling som kornbrukene i denne perioden. Etter 1999 er lønnsevnen i melkeproduksjonen styrket vesentlig. Også sauebrukene styrker seg, men ikke så mye. Lønnsevnen for kornbrukene har imidlertid gått tilbake. I denne perioden reduseres også kornarealet mye. Grasarealet øker imidlertid ikke, og dette har sammenheng med at melkeytelsen øker, med basis i økt import av kraftfôrråvarer. Det kan stilles spørsmålstegn ved om det fortsatt drives en aktiv kanaliseringspolitikk. En relativ svekking av kornøkonomien i forhold til melk og sau, har gitt redusert kornareal og økt grasareal på Østlandet. Selv om fylkesvise kvoteregioner hindrer tilbakeflytting av melk til Østlandets flatbygder, har bl.a rundballeteknologien gitt mulighet for mer grasproduksjon og frakt av grovfôr over lengre avstander. Med utgangspunkt i denne analysen må kornøkonomien styrkes vesentlig for å øke kornarealet. Lønnsomhetsforbedringen må være sterkere enn for grovfôrbasert produksjon. 4 Produksjonsfordeling mellom landsdeler 4.1 Bruke grovfôr eller kraftfôr? Hvis en bonde mellom kan velge mellom to innsatsfaktorer, som er komplette substitutter, vil man velge den som har lavest pris. Kraftfôr og grovfôr kan til en viss grad erstatte hverandre, slik at prisen påvirker hvor mye en bonde velger å bruke av de to innsatsfaktorene. Prosent 50 Prosent av årsfôret kraftfôr Avdrått kg melk/årsku kg/årsku 8 000 45 7 500 40 35 7 000 30 6 500 25 20 6 000 15 10 5 500 5 5 000 0 Figur 4: Kraftfôrforbruket på fylkesbasis i prosent av årsfôret til melkeku1og avdrått (TINE Kukontrollen 2013) Figur 4 viser at kraftfôrforbruket til melkeku varierer mellom fylker. Høyest er kraftfôrbruken i Sogn og Fjordane, Troms og Finmark, mens den er lavest i Østfold, Akershud og Telemark. 1 Tall fra årsstatistikk fra Kukontrollen 2013. Tatt utgangspunkt i vekt på 600 kg og vedlikeholdsbehov på 5,14 FEm per melkeku. 5 Pga fraktutjevninger er kraftfôrprisen tilnærmet lik over hele landet. Avdråtten varierer fra fylke til fylke, men det er vanskelig å finne noen god sammenheng mellom avdrått og kraftfôrforbruk. F.eks er både avdrått og kraftfôrforbruk høyt i Finmark, men i Sogn og Fjordane er avdråtten en god del lavere, samtidig som kraftfôrbruken er høy. I Østfold er avdråtten høy, mens kraftfôrforbruket er lavt, og i Telemark og Aust-Agder er både avdrått og kraftfôrforbruk lavt. Hva så med grovfôrkostnadene? Er grovfôrkostnadene pr produsert fôrenhet høyere i fylkene med høyt kraftfôrforbruk? Rapporten ”Hva koster graset” (Norske Felleskjøp 2015) underbygger delvis denne påstanden, men da har tatt utgangspunkt i brutto grovfôrkostnader uten å ta hensyn til at det gis Areal- og kulturlandskapstilskuddet (AK-tilskudd) på grovfôrarealet. I figur 5 har en tatt utgangspunkt i tallene fra denne rapporten for for beregninger på driftsgranskingsmaterialet for 2012. Det er lagt inn en timesats for arbeidsforbruk på 147 kr/time. AK-tilskuddet bidrar til å skrive ned verdien på grovfôret, på samme måte som prisnedskrivingstilskuddet skriver ned verdien på kornet i kraftfôret. Arealtilskuddet varierer over landet. Kr/Fem 5,00 Brutto og netto grovfôrkostnader, 2012 Fem/daa 500 4,50 450 4,00 400 3,50 350 3,00 300 2,50 250 2,00 200 1,50 150 1,00 100 0,50 50 0,00 0 Østlandet - Østlandet - Agder og Agder og Vestlandet Trøndelag - Trøndelag - Nord-Norge flatbygdene andre bygder Rogaland - Rogaland flatbygdene andre bygder Jæren andre bygder Brutto kostnad Figur 5 Netto kostnad Avling Grovfôrkostnader sammenlignet med kraftfôrpris, avling pr foretak for ulike områder. I figur 5 har vi presentert grovfôrkostnader med og uten nedskriving av kostnaden med Aktilskuddet basert på satsene for 2016. Melkebrukene på Østlandet flatbygder og Trøndelags flatbygder har også innslag av kornproduksjon. Noe av kostnadene som er lagt til grovfôr i rapporten knytter seg til kornproduksjonen. Kostnadstallene fra rapporten er derfor korrigert ned med 1000 kr/dekar kornareal. Rapporten viser en variasjon i kraftfôrprisen over landet med ca 10 øre/Fem. I figuren har en for enkelthetskyld lagt inn en linje med lik kraftfôrpris over hele landet på 3,50 kr/Fem. Samtlige områder viser en netto grovfôrkostnad som er lavere enn kraftfôrprisen. Områdene med høy kraftfôrforbruk, jfr figur 4, har ikke høyere netto grovfôrkostnader enn andre områder. Brutto grovfôrkostnadene ligger imidlertid høyest i Nord-Norge. Lavest netto grovfôrkostnader er finner en i Trøndelag. Kraftfôrforbruket er imidlertid høyere her enn på Østlandets flatbygder som har om lag 50 øre/Fem høyere netto grovfôrkostnader. Noe av forklaringen ligger nok i at grovfôravlingene var veldige store i Trøndelag dette året. Så må en også ta i betraktning at dette er gjennomsnittstall og det vil være variasjoner mellom bruk. Noen vil kreve en høyere timebetaling enn 147 kr/time for eget arbeid knyttet til 6 grovfôrproduksjon. Enkelte bruk kan derfor ha en netto grovfôrkostnad som er høyere enn kraftfôrprisen. Analysen tilsier at de aller fleste melkebønder over hele landet vil ha et økonomisk incitament til å skaffe seg tilstrekkelig grovfôrareal og produsere mest mulig, og best mulig grovfôr framfor å erstatte grovfôr med kraftfôr. Produsentene øker avdråtten raskt gjennom økt bruk av kraftfôr. En relativ sterkt økning i melkeprisen og sterkere kvalitetsdifferensiering på pris har gitt incitament til sterkere fôring. Ved årtusenskiftet hentet et gjennomsnittlig melkebruk 37 % av pris- og tilskuddsinntekter fra melkepris. I 2015 er denne andelen økt til 46 %. For mange kan det være vanskelig å få godt nok grovfôr, enten fordi været er vanskelig og/eller fordi en rett og slett ikke er dyktig nok. 4.2 Produksjonsfordeling av kjøtt og egg Mill. kg 140 1985 120 1995 2005 2014 100 80 60 40 20 Østlandet Figur 6 Trøndelag Rogaland Vestlandet Agder/ Telemark Svin,kylling,egg Storfe, sau Svin,kylling,egg Storfe, sau Svin,kylling,egg Storfe, sau Svin,kylling,egg Storfe, sau Svin,kylling,egg Storfe, sau Svin,kylling,egg Storfe, sau 0 Nord-Norge Produksjon av kjøtt og egg etter regioner. Mill. Kg For de grovfôrbaserte produksjonene, storfe og sau, er det kun Østlandet som har en produksjonsvekst i hele perioden. Alle regioner har en liten økning til 1995. Fra 1995 faller produksjonen på Vestlandet, og fra 2005 også i Trøndelag, Rogaland, og Agder/Telemark. I Nord-Norge er produksjonen stabil etter 1995. De kraftfôrbaserte produksjonene, svin, kylling og egg, vokser mye i de regionene som hadde stor produksjon i 1985. Dvs Østlandet, Trøndelag og Rogaland. På Vestlandet og i Agder/Telemark har produksjonen gått ned. I Nord-Norge har produksjonen økt, det skyldes økt svineproduksjon i Helgeland. Sterkest prosentvis vekst har en hatt i Trøndelag. Det er egg og kylling som trekker mest opp. Kyllingproduksjonen har økt fra 12,5 mill.kg i 1985 til 106,2 mill. kg i 2014. Produksjonsfordelingen av den grovfôrbaserte kjøttproduksjonen er i grove trekk stabil, men en ser at områdene med arealvekst av grovfôr (Østlandet) øker sin andel på bekostning av områdene med nedgang i grovfôrarealet (f.eks Vestlandet). Markedssituasjonen tilsier sterkere satsing på særlig storfekjøtt. Veksten i de kraftfôrbaserte produksjonene foregår i kornområdene og Rogaland. 7 5 Klimaeffektivt jordbruk All matproduksjon medfører utslipp av klimagasser. Mengden utslipp henger sammen med hva som produseres og hvordan produksjonen foregår. Utslippet fra norsk landbruk utgjør 13 prosent av det totale utslippet av CO2 ekvivalenter i Norge, medregnet tap av karbon fra dyrka mark og utslipp fra produksjon av mineralgjødsel som forbrukes i Norge. Dyrking av korn medfører betydelig lavere utslipp av klimagasser enn produksjonen av animalske matvarer som melk og kjøtt. Når utslippene målt pr kg produsert kjøtt er det lavest utslipp fra svin og kylling. Sett helt isolert på uslipp av klimagasser i landbruket er kjøttproduksjon på gris og fjørfe de mest klimaeffektive produksjonene av kjøtt. Disse utnytter fôret bedre enn drøvtyggerne og har lavere metanutslipp. Fortrinnet til drøvtyggerne er at de kan foredle gras som ikke kan brukes direkte til menneskemat og gjennom beiting bidra til å bevare det biologiske mangfoldet. Høye avlinger og energiutnytting er generelt positivt i et klimaregnskap. Grøfting har et potensial for å øke avlingene pr dekar. Miljø- og erosjonsmessig er dette også viktige tiltak innenfor kornproduksjonen og vil redusere lystgassutslipp. Drenering vil også være avgjørende på grovfôrarealer for å øke produktiviteten og kvaliteten på avlinga, og følgelig redusere behovet for kraftfôr. Jordbrukets dilemma kan oppsummeres i at vi ønsker store åkerarealer med bakgrunn i at dette gir konsentrert fôr og høy energiutnytting og kan konsumeres direkte av folk. De negative effektene knytta til åkerlandskap er erosjon, bruk av handelsgjødsel, plantevernmidler og karbontap fra jord. Når det gjelder gras er det positive effekter knytta til biologisk mangfold og karbonbinding, mens metangassutslippene fra husdyrproduksjonen er negativt når fokuset er redusert utslipp. Prisforskjellene mellom å ha tilgang på korn og være avhengig av å kjøpe dette utjevnes med prisnedskrivingstilskudd. Dette gir økt transportbehov i norsk landbruk. Det er svært begrensa med foredling av eget korn til fôr på korngårdene. Husdyrproduksjonen i distriktene gjør at fôr må fraktes ut og melk/ kjøttprodukter tilbake til forbrukerne i sentrale områder. Ut fra våre naturgitte forhold er det også i klimasammenheng hensiktsmessig med en produksjonsfordeling med mest mulig korn. Skal vi utnytte andre arealressurser og opprettholde et biologisk mangfold, er vi helt avhengig av drøvtyggere. 6 Konklusjon Analysen viser at kanaliseringspolitikken har hatt stor betydning for arealbruken. Kanaliseringspolitikken er svekket de siste årene, og dette har gitt nedgang i kornarealet. Fylkesvise omsetningsregioner for melkekvoter har hindre tilbakeflytting av melkeku til Østlandets flatbygder, men grasarealene øker likevel på Østlandet. Dette blir brukt til ammeku eller salg av grovfôr til hest eller solgt til andre deler av landet. Kraftfôrforbruket i melkeproduksjonene øker med økende avdrått. Det er likevel vanskelig å påvise sammenheng mellom avdråttsnivået og kraftfôrforbruket mellom fylker. Det er heller ikke mulig å påvise en sammenheng mellom kraftfôrforbruk og forskjell i netto grovfôrkostnader (etter at grovfôrkostnaden er skrevet ned med AK-tilskuddet) mellom fylkene. Gjennomsnittstallene viser at nettogrovfôrkostnader ligger lavere enn kraftfôrprisen over hele landet. For de aller fleste melkebønder vil det derfor være billigere å produsere mye og godt grovfôr enn å erstatte egenprodusert grovfôr med kraftfôr. Ut fra våre naturgitte forhold er det også i klimasammenheng hensiktsmessig med en produksjonsfordeling med mest mulig korn. 8
© Copyright 2024