Naturreligion – besto av flere guder
 Sjamanen,
også kalt noaide, var samenes
prest. Han hadde spesielle evner og kontakt
med åndeverdenen. Han kunne sette seg i
dyp transe eller meditasjon for å spå fremtid
eller helbrede sykdom.
 Sjamanens viktigste redskap var
runebommen.











Sjamanen kan betjene flere funksjoner i et samfunn:
forebygge sykdom
helbrede
fungere som psykopomp, dvs. veilede den avdødes sjel eller motsatt å
hjelpe en nyfødt sjel inn i verden
harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen
lede seremonier
lede ofringer
spå
bære tradisjonen, f.eks. ved å memorere lange sanger eller fortellinger
Disse funksjonene har noen felles underliggende konsepter: Konseptet om
sjelen og konseptet om ånder.
Sjamanen opptrer som bindeledd mellom menneskene i sin kultur og
åndene, inkludert forfedrenes ånder. Bindeleddet blir konkretisert
gjennom sjamanens redskaper og symboler. «Sjamanens tre» er et symbol
som går igjen i flere kulturer. Treet blir sett på som et vesen med røttene
i underverdenen, stammen i midten er der menneskene holder til, og
toppen strekker seg til verden over.
 Runebommen
var en viktig gjenstand i den
førkristne samisk kultur og religion.
 Runebommen var dekortert med runer og
samiske guder.
 Mange runebommer viser også bilder av
jomfru Maria, Gud, Den hellige ånd og Jesus
 Runebomme,
også kalt trolltromme,
sjamantromme og gievrie, er et samisk
instrument brukt til akkompagnement av joik
og sjamanisme. Trommen er håndholdt, og
består av et dekorert reinskinn, spent på en
ramme. Noaiden, den samiske sjamanen, slår
på trommen med en hammer av reinhorn.
 I Norge finnes kun tre kjente bevarte
eksemplarer av den samiske håndtrommen,
siden de fleste ble ødelagt da samisk kultur
ble undertrykt i tidligere tider.



Runebommen er en tromme sjamanene bruker for å komme inn i
ekstase eller oppnå kontakt med åndeverdenen. Det som i andre
naturreligioner ofte blir kalt for sjamaner heter noaide på samisk.
Det var først og fremst noaidene som brukte runebommen.
Noaidene var samenes hellige menn. De hadde spesielle evner,
nesten som en trollmann.
Runebommen var alltid oval. Trommeskinnet var dekorert med ulike
figurer og guder, sola var samenes viktigste gud, så den var alltid i
midten eller helt øverst. Når noaiden skulle spå åndenes vilje og
om framtiden, la han en ring på trommeskinnet og slo med en
hammer eller en trommestikke av reinhorn. Ringen beveget seg
mellom de ulike figurene eller gudene. Således åndenes vilje
forklart eller tolket.
Noaiden brukte også runebommen til å komme i transe. De slo på
trommen rytmisk og intenst til de falt i transe og gikk i en slags
dvale. Noaidene kunne ligge i transe i et døgn. Imens vandret
frisjelen i åndenes verden og fikk vite gudenes vilje. Når noaiden
våknet, kunne han fortelle hvor man kunne jakte på dyr, hvor det
var bjørn og ulv, eller farer som truet. Dersom oppdraget var
vellykket, våknet noaiden opp med gode nyheter. Dersom reisen i
åndeverdenen var mislykket, risikerte noaiden å dø.
 Kristne
misjonærer brente nesten alle
trommer på bål. På 1600- og 1700-tallet ble
det satt inn en stor innsamling, og trommene
ble brent foran kirkeinngangen. Den som
våget å gjemme tromma, eller lage seg en
ny, risikerte bøter, fengselsstraff og endog
dødsdom. Noen få gjenlevende runebommer
finnes på museer og i privatsamlinger, ikke
bare i Norden, men også i Europa.
STALLO
 Stallo,
Stállu (nordsamisk) og Stalo
(sørsamisk), også skrevet Stállo, er en mytisk
figur som opptrer i ulike roller i samisk folketro.
Stallo forekommer særlig i to hovedtyper i
eventyr og sagn, enten som menneskeetende
troll eller som et gjenferd eller en demon utsendt
av en noaide. Stalloer er onde og sterkere enn
menneskene, men også dummere, og det gjelder
ofte å lure dem.





Stallo-skikkelsen opptrer i ulike varianter i samiske sagn og eventyr. Tegningen viser
Stalo og Kauras, et samisk folkeventyr gjendiktet av svensken P. A. Lindholm på
begynnelsen av 1900-tallet og illustrert av John Bauer. Stalo er her en ond kjempe i
Storfjellet som blir lurt av samegutten Kauras, flykter og lar siden samene for alltid i
være i fred.
Ifølge den samiske forfatteren og reineieren Johan Turi (1854-1936) var stalloer halvt
menneske og halvt troll eller djevel. I noen fortellinger er stallo et zombieliknende
skikkelse som en noaide, det vil si en samisk trollmann eller sjaman, sender ut for å
skade fiendene. Noaiden kan skape slike stalloer av jord og gir dem liv ved å dele litt
av sitt eget. Stallo gjør dermed noaiden både farligere og mer sårbar.
I andre sagn og eventyr er Stallo beskrevet som et menneskeliknende troll som eter
småbarn og som barn må passe seg for. Stallo kan også kjøre med en raide eller
rekke av mus eller lemen istedenfor av kjørerein og besøke menneskene ved juletider.
Da kan Stallo bli framstilt som en variant av Ruohttagallis, julekallen eller julenissen,
som kommer med gaver (det nord-samiske ordet for julenisse er juovllastallu). Han
kan dessuten minne om en skatteoppkrever som kommer til nordområdene for å
hente varer.
Fortellingene om stallo fungerer som en måte å videreføre kunnskap, framvisning av
ønsket aktivitet eller oppførsel til ulike samiske mytologiske figurer i kontrast til den
ville og brutale framferden til stallo. Dette blir ofte sett på som en parallell til de
bibelske historiene om David og Goliat, noen som kan vise til at historiene om stallo
kan være av gammel menneskelig erfaring. Således kan stallofortellingene ha røtter
dypt i den menneskelige psyke. Stallo kan også ha et opphav i historiske erfaringer
med nordiske og russiske krigere.
Samer med kristen overbevisning og andre kristne avviser fortellingene om stallo ved
at de identifiserer figuren med djevelen.
 Finn
et eventyr om stalloen.
 Les eventyret.
 Lag et lite sammendrag/resymè av
eventyret.
 Fortell i klassen hva ditt eventyr handlet om
og hvordan stalloen ble fremstilt i det.
 Kan man sammenligne det med noen figurer i
ulike religioner?
 Ganding,
av og til skrevet ganning, er en
avledning av et gammelt nordisk ord som
særlig fra 1500-tallet, og særlig i nordafjelsk
folketro, er blitt brukt om trolldomskunster
og tryllemidler knyttet til finner og samer. «Å
gande» eller «å sette gand» vil i dagens
tradisjon si å utøve trolldom, nemlig med å
kaste vondt over folk, helt abstrakt.
Gandferd eller gand-reið var i norrøn tid og i
nordnorsk folketro et hekseritt eller en oskorei
gjennom lufta. Gandferda kunne også forstås
som en storm av gjenferd, mens ordet gandreið
betegnet selve luftrittet. Ordet gand betød
opprinnelig en spiss stav som hekser og
trollkjerringer brukte, og det er blitt foreslått at
gandferden dermed er ett av opphavene til
forestillingen om hekser som rir på sopelimene
sine.
 Gandflue er betegnelsen på en flue som ble
utsendt for å skade folk og fe. Dikterpresten
Petter Dass (~1646-1707) omtalte samenes gand
som mørkeblå Beelzebubs fluer.
 Gandpose var en skinnpose der hekser og
heksemestere oppbevarte tryllemidler som
negler, hår, knokkelbiter, kirkegårdsjord og annet
med angivelig trolldomskraft.

 Fenomenet
ganding blir særlig tillagt
samene. For eksempel ble kong Christian IV
av Danmark-Norge angivelig utsatt for
ganding på en tur til Vardø i 1599, og 30
samer ble henrettet for trolldom og hekseri i
prosessene som fulgte på 1600-tallet i følge
historikeren Rune Hagen i Tromsø. Overtroen
om farlige samer levde så seint som inn på
1950- og 60-tallet da barn i Nord-Norge
kunne bli advart mot «lapper» fordi «de
driver med ganding».
 Del
klassen i 3 grupper.
 Hva kan dere finne ut om samisk
trolldomskunst og hekseprosessene i
Finnmark?
 Slå opp i historiebøker, rle bøker, og bruk
internett.
 Noter ned punktvis noe av det dere finner ut.
 Presenter det muntlig for klassen.
Samenes møte med kristendommen
 Samene
hadde fra begynnelsen av sin egen
religion, en naturreligion hvor man dyrket
dyr, steiner, fjell og himmellegemer som
guddommer. Da de nordiske landene antok
den katolske kristendommen i
middelalderen, ble det også misjonert i det
samiske området. Forestillinger fra kristen
tro kom da inn i samisk religion, og man fikk
en type blandingsreligion, eller synkretistisk
religion. Jomfru Maria og Jesus ble dermed
guddommer i den samiske religionen, uten å
endre denne grunnleggende.



Misjonsvirksomhet
Russiske misjonærer, først og fremst munken Trifon, nådde Kolahalvøya,
Nordøst-Finland og Sør-Varanger på 1500-tallet, og samene i dette
området ble omvendt til den ortodokse troen. Ennå i dag står St. Georgs
kapell i Neiden fra 1565, og Boris Gleb umiddelbart over grensen på
russisk side har vært kirkested enda lengre.
Fra 1600-tallet av økte påvirkningen fra det nå protestantiske Norden i
intensitet, og både på svensk/finsk og dansk/norsk side var misjonsiveren
større. Et element i dette var at kontroll over samene inngikk i striden
mellom Sverige-Finland og Danmark-Norge. Eksempelvis bygde svenskene
kirker i både Karasjok, Kautokeino og Masi på begynnelsen av 1600-tallet
for å sikre disse områdene som svenske (noe de forble til 1753). Den
sentrale figuren i kristningen på norsk side var misjonæren Thomas von
Westen, kalt samenes apostel. På begynnelsen av 1700-tallet innførte han
en strengere, mer rettroende form for luthersk kristendom blant samene,
samlet inn og brente runebommer og forbød tradisjonelle samiske navn.
Etter Thomas von Westens tid var samenes religiøse praksis i hovedsak
basert på kristendommen, selv om førkristne elementer fremdeles må ha
spilt en rolle.

Den svensk-samiske presten Lars-Levi Læstadius, som virket som
prest i Karesuando og Pajala mot midten av 1800-tallet, var en
forkjemper for en streng fortolkning av den lutherske læren. Han
virket også mot den utbredte alkoholismen blant samene i denne
perioden. Alkohollovgivningen var i denne perioden svært liberal
i Norden, men i de samiske områdene ble effektene av
alkoholbruk ekstra merkbare på grunn av den marginale
økonomien. Den læstadianske vekkelsen førte i 1852 til en
voldelig oppstand i Kautokeino, som umiddelbart ble slått ned.
Dette utbruddet av voldsbruk har ikke gjentatt seg blant
læstadianerne, i stedet fremsto læstadianerne utover 1800-tallet
og senere som en sterk konserverende kraft i samfunnet. Blant
annet preket læstadianerne alltid på flere språk, og samisk var
alltid i bruk som gudstjenestespråk. De religiøse forestillingene
og skikkene som hadde overlevd kristningen av samene på 161700-tallet ble derimot ikke lenger tolerert blant læstadianerne,
og dermed vek den synkretistiske religionen til fordel for en mer
rettroende lutherdom.