Leder
I 2014 kom Fritt Ords humaniorarapport som
skapte mye debatt, og i løpet av 2017 kommer
både Kunnskapsdepartementets stortingsmelding
om humaniora og Norges forskningsråds evaluering av humanistisk forskning i Norge. Vi er inne
i en bølge av utredninger og debatter om dannelse
og humanistisk forskning, preget av begreper som
mange inntil for få år siden ville tenkt var fullstendig inadekvate for humanvitenskapelige fag: relevans, kompetanse, samfunnsoppdrag og nytte.
Samtidig har humanister, som andre forskere, møtt
stadig større krav om internasjonalisering, telling
og kvantifisering av forskningen. Både kvantifiseringen og debattene om samfunnsrelevans har
selvfølgelig fått betydning for hvordan humanistisk forskning drives og hvordan forskningen blir
organisert og prioritert. Men likevel – mens utvalgene har telt og evaluert, har de humanistiske forskerne nokså ufortrødent holdt på med sitt. Hverdagen for universitetsansatte humanister består for
en stor del i å overføre kunnskap om språk, materialer og historie, faglige metoder og ferdigheter til
stadig nye kull av studenter – dette har vi fortsatt,
og vil vi fortsette med.
Bakgrunnen for Samtidens humanioranummer
var et ønske om å få noen innblikk i denne virksomheten. Hva er humanistiske forskere rundt på
universitetene opptatt av i 2016? Hvilke spørsmål
stiller de, hvilke prosjekter deltar de i, hvordan leser de tekster, studerer de språk, hvordan angriper
de historien? Hva gjør vi nå som vi ikke gjorde før?
Dermed ble 26 forskere i ulike fag og ved ulike
institusjoner utfordret til å gjøre nettopp dét: formidle hva de holder på med. Og humanistene var
ikke vonde å be! Nummeret er rett og slett blitt et
overflødighetshorn. Ikke fordi noe er overflødig,
tvert imot, men fordi det viser hvor utrolig mye
som foregår der ute og fordi det er så uendelig mye
mer å ta av.
Forskerne som har bidratt her, kommer fra ulike
fag – men representerer bare seg selv og har fått
helt frie tøyler. Noen har benyttet anledningen til
å problematisere sitt eget fags rolle eller si noe om
status for hele fagområdet, noen presenterer et
spesifikt forskningsarbeid, noen presenterer faglige vendinger, noen diskuterer forskernes forhold
til skole, museer eller offentlighet. Og de aller flesLEDER • 5
te svarer, på mer eller mindre finurlig vis, på det
store spørsmålet om hva vi skal med humaniora.
Ikke minst ved å vise hvor mye energi og engasjement som finnes i dagens humanistiske miljøer,
hvor stor vilje det er til å bruke hele kunnskapstradisjonen på nye måter og til å utforske hvilke svar
vi kan finne i den, også på spørsmål som ikke
fremstår som umiddelbart aktuelle.
Samtidens store humanioranummer bekrefter at
det er mye som skjer innenfor det humanistiske
feltet, men det viser også hvor viktig det er å ha
steder der denne forskningen kan bli formidlet.
Selvfølgelig er formidlingen avgjørende for dem
det blir formidlet til, men den er faktisk vel så
viktig for dem som formidler. Mange av de som
skriver her, presenterer forskning som ellers blir
6 • SAMTIDEN 3-4/16
uttrykt på engelsk og i spesialiserte fora. Det trengs
anledninger og «kanaler» der forskere kan fortelle
om det de holder på med på det språket vi er omgitt av til daglig og til det samfunnet vi er en del
av. Vi trenger å få satt norske og begripelige ord på
hva det egentlig er vi driver med.
Artiklene her er ordnet i tre bolker: «Natur, kultur
og materialitet», «Historie» og «Tekst og språk».
Dette er stikkord for humanioras kjerneområder.
Men artiklene gjenspeiler også hvordan fag og områder overlapper og er gjensidig avhengig av hverandre. Forhåpentligvis viser de også at vi ikke kan
klare oss uten denne forskningen, at forskningen
vanskelig kan skilles fra formidlingen og hvor viktig et allmenntidsskrift som Samtiden er, for både
formidlere og lesere, i enhver samtid.