1. No category

profilen
På lag med bonden
Grete Steihaug
Bosted: Tynset sentrum
Alder: 59
Stilling: Veterinær
Aktuell fordi: Tretti års praktisk erfaring med bønder, dyr
og norsk landbruk
GLEDE: – Se så fine de
er! Det er ikke rart jeg
liker sauer, smiler en
begeistret dyrlege.
66
Norsk Landbruk | nr 19 | 2016
I tretti år har veterinær og bygdemenneske Grete Steihaug bistått
bønder og dyr i fjøset. Målet har vært å hjelpe folk der de er.
TEKST OG FOTO: Marit Glærum, [email protected]
J
eg er ikke oppvokst på gård, men jeg har
alltid vært veldig glad i dyr og har hatt
en fascinasjon for landbruket siden jeg
var liten. Men drømmen var faktisk å bli
landmåler, smiler Grete.
Slik gikk det ikke. På slutten av 1970-tallet tok
Tynset-frøkna turen til hovedstaden og Norges veterinærhøgskole. Siden 1983 har hun vært privat­
praktiserende dyrlege, med produksjonsdyra som
hovedfokus.
FØRSTEREIS
Reisen gikk først til Nordmøre og et område som
ikke hadde hatt dyrlege før Grete kom. De hadde
fått kommunalt tilskudd til stillingen, og var over
seg av glede for å endelig få hjelp.
– For det første har jeg aldri følt meg så velkommen som jeg gjorde når jeg bodde på Tustna.
For det andre fikk jeg lov til å gjøre mye forskjellig
og lærte veldig mye, sier hun.
I tilleggg til Tustna hadde hun ansvar for
Ertvågøya og avløsning for dyrlegene på Smøla,
Halsa og Aure. Jobben innebar derfor farting med
skyssbåt i all slags vær.
– Han som kjørte båten, var en gammel fisker, og
huset jeg bodde i, var bardunert. Det var jo fantastisk for ei innlandsjente å få oppleve dette, sier hun.
Ofte drev bøndene med kombinasjonslandbruk
med både fisk og husdyr. Og dyrlegen opplevde at
det var optimisme i norsk landbruk på midten av
1980-tallet.
– Ja, det var gode tider, folk satsa, minnes hun.
For sin egen del gjorde fraværet av kollegaer at
hun ble sjølstendig. Hun utførte keisersnitt og
kvastoperasjoner uten å mukke.
– Det hendte jeg ringte ei venninne
som var like nyutdanna som meg, så
det var vel mer for å få litt moralsk
støtte, meddeler hun.
ET «BYGDEDYR»
Ferden gikk videre til Vestnes,
litt lengre sør i fylket. Strukturen
og landbruket
i landbruket opplevde hun som lik, med ett unntak.
– Her var det gris, i tillegg til storfe og småfe.
Jeg er glad jeg tidlig fikk erfare flere dyreslag og
ulike problemstillinger, sier hun.
Alt ble dessuten litt enklere når den unge veterinæren slapp å være avhengig av båt for å få gjennomført besøkene sine. Og hun fikk for første gang
en kollega å spille på.
– Et godt, kollegialt miljø er et must, spør du meg.
Siden den gang har jeg hatt et fagmiljø rundt meg,
og det setter jeg høyt, innrømmer hun.
Etter hvert ble innlandstrangen for stor, og hjembygda Tynset framsto som et attraktivt sted å slå seg
ned og stifte familie. I tillegg til et godt og voksende
fagmiljø med både veterinærer og sivilagronomer
fra Ås, var det viktig for Grete at det fantes et godt
kultur- og fritidstilbud. Det var også et pluss med
gode skoler og sjukehus i umiddelbar nærhet.
– Sånn har jeg det fortsatt. Jeg er glad i bygda og
vil gjerne bo og jobbe her, og på den måten bidra
til levende bygder, sier hun.
SPESIALISERING
Tidligere besto hverdagen av både små og store dyr.
Hun kjørte kombinert praksis og besøkte gjerne
bøndene på dagtid og tok seg av smådyra på kvelden. I tillegg til vaktordning.
– Jeg må vel innrømme at jeg angrer på at jeg
ikke satte av litt mer tid til ungene mine. Mannen
min tok ut mye mer pappaperm enn det som var
vanlig på den tida, forteller hun.
For å kunne gi dyreeierne et bedre tilbud, har dyrlegene ved Tynsetdyrlegene nå spisset kompetansen
sin. Én dyrlege har hatt ansvar for smådyr, én tar seg
av hestene og én jobber med forebyggende helse­
arbeid på produksjonsdyr. De siste fem årene har de
vært to-tre som har delt på stordyrprak­sisen som
dekker hele kommunen, og Grete behandler smådyr
kun når hun har vakt. Å kunne spisse kompetansen
er bra, mener den engasjerte veterinæren.
– Skal du bli god på noe, må du drive mye
med det, fastslår hun.
Selv brenner hun særlig for fore-
Jeg er glad i
bygda og vil
gjerne bo og jobbe
her, og på den
måten bidra til
levende bygder.
Norsk Landbruk | nr 19 | 2016
67
pirkearbeid:
På teknisk rom hos
Tynsetdyrlegene klargjøres dagens prøver tatt
i kalvehelseprosjektet,
og sendes videre til
laboratoriet.
byggende helsearbeid og skulle ønske at alle
hadde bedre tid til å jobbe med det. Både bonden,
veteri­næren og næringa. Hun vil for eksempel
gjerne tas med på råd når smittesluser i nye fjøs
skal planlegges.
– Mange vil gjerne ha en rask løsning. En bonde
som har ei sjuk ku, vil gjerne at den skal bli raskt
frisk. En byggeleder vil få huset ferdig. Hvis vi skal
bli ordentlig gode på forebyggende arbeid, må vi
ha aksept fra bonden og kollegaer om at det tar
tid, melder hun.
Det er utrolig
hva som går når
du driver smått.
Når det blir mer
intensivt, får vi fort
flere mangelfaktorer, på tross
av nye, flotte fjøs.
TILSTEDEVÆRELSE
Og tid er en klar minimumsfaktor. Det hender at hun
lengter litt tilbake til dagene på Tustna, da alle hadde
bedre tid. Som regel var det alltid noen hjemme
på gården, enten bonden sjøl, kona eller kårfolket.
– Dyrlegebesøket var en liten happening. Jeg fikk
god oppvarting, med eget vaskevannsfat i fjøset,
sier den smilende dama.
Hun forlanger ikke at hele storfamilien skal ta
imot henne når hun i dag ankommer gården, men
hun synes hun har for mange dager hvor hun ikke
treffer et menneske. Det som skal gjennomføres, står
kanskje nedskrevet på en lapp, og det er gjerne det
hun selv kaller «maratonbesøk», hvor alt skal gjøres
på kortest mulig tid. Ønsket om å treffe folket som
driver geskjeften, dreier seg i bunn og grunn om
sikkerhet, og igjen, forebyggende arbeid.
– Ved all behandling av dyr er sikkerhetsaspektet viktig, også ved insemineringer. Ellers vil jeg
jo gjerne ha en dialog med bonden og gi tilbakemeldinger og råd om hvordan vi kan unngå at ulike
sjukdomstilfeller oppstår. Jeg vil treffe bonden og
finne ut hvordan vi kan bli bedre, utdyper hun.
KUNNE VÆRT FORSKER
I kategorien «ting som var bedre før», må også
kalvestell nevnes. Da familiebruk var det som var
vanligst, var det som regel minst to i fjøset, og ofte
en som hadde et klart ansvar for kalvestell og renhold. Grete er også ganske sikker på at større drifts­
enheter har økt smittepresset for de små.
68
Norsk Landbruk | nr 19 | 2016
– Det er utrolig hva som går når du driver smått.
Når det blir mer intensivt, får vi fort flere mangelfaktorer, på tross av nye, flotte fjøs, forklarer hun.
I samarbeid med bønder i området, og med støtte
fra storfesatsinga i Hedmark, har hun derfor nylig
startet et prosjekt som skal avdekke hva som gir
problemer for kalvene i regionen, med hoved­fokus
på selen- og E-vitaminmangel. Hun skal selv ta blodprøver fra en hel haug med kalver og kyr i ti besetninger, men det synes den rutinerte prosjektarbeideren bare er moro.
profilen
færre: Antall saueprodusenter i kommunen har gått ned de
siste årene, men Grete
synes de som er igjen,
er kunnskapsrike og
interesserte.
påpass: Sauebonde Kjell Gunnar
Tveråen og Grete har mange års
samarbeid bak seg. Her er det
minstemann Petter som får seg
en sjekk, etter å ha hatt litt trøbbel
med en fot.
god start: Friske kalver er avgjørende. I store samdrifter, med
mange ansvarlige, kan det være
vanskelig å koordinere kalvestellet
opplever dyrlegen.
bare tjenestegjør for noen på et kontor og blir en
del av skjemaveldet, og verken får resultatene eller
godtgjørelse, sier hun.
– Jeg er ganske opptatt av å finne svar, kan du si.
Så her har vi kjørt små og store forskingsprosjekt
siden 1990-tallet, sier hun muntert, og forteller om
en svært villig gjeng med både dyrleger og bønder.
Hun har tatt utallige prøver av både sau, geit
og storfe. Uttesting av diverse legemidler og nye
behandlingsrutiner til husdyr, mastittforsøk, ulike
hjelpemidler for drektighetsundersøkelser, dødelighetsforsøk på lam. Lista er lang.
– Men det er utvilsomt morsomt med de prosjektene vi klarer å dra i gang sjøl. Når man ikke
KREVENDE OG GIVENDE
Flere tiår i stordyrpraksis, og dypdykket i alle forsøkene, har gitt tynsetingen en stor og verdifull
kunnskapsbank, som hun elsker å øse av.
– Noe unikum er jeg absolutt ikke, men jeg
vil gjerne overbringe kunnskapen og setter stor
pris på å kunne undervise i ulike sammenhenger.
På fjøsskoler eller på andre møter lokalt og nasjonalt, sier hun.
Og hun innrømmer lett at absolutt ikke alt var
bedre før. Hun lar seg særlig imponere av kunnskapshungrige saue- og ammekubønder i kommunen. Det stiller krav til dyrlegene som skal gi råd.
– Vi må være oppdaterte også på fôring og avl.
Og vi må ha litt økonomisk teft. Enhetene er større,
effektivitet viktigere og ting foregår på besetningsnivå, sier hun.
Dyrematerialet er ifølge Grete bedre enn noen
gang, med gode, holdbare dyr. Forholdene ligger
til rette for å produsere godt med god dyrevelferd
og friske dyr. Hun oppfordrer bøndene til å benytte
seg av muligheten. Selv om tiden da hver eneste
ku betydde noe spesielt kanskje er historie, er den
erfarne dyrlegen sikker i sin sak.
– Aldri undervurder en bonde! �
Norsk Landbruk | nr 19 | 2016
69