Oslo, 10.02.2017 Høringsuttalelse fra Greenpeace på Ny forskriftsbestemmelse om miljø i regelverket om offentlige anskaffelser, ref.: 16/2036 Vi viser til høringsdokumenter og takker for anledningen til å kommentere https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ny-forskriftsbestemmelse-i-regelverketom-offentlige-anskaffelser/id2520111/ Forskriften er oppfølging av ny lov om offentlig anskaffelse, der §5 krever at offentlige innkjøpere «skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant.» Ettersom det i Norge gjennomføres offentlige innkjøp for om lag 480 milliarder kroner hvert år, er dette et svært viktig virkemiddel, både for å redusere det norske miljøfotavtrykket og for å stimulere til et stadig mer miljøvennlig næringsliv blant aktørene som er leverandører til offentlig sektor. Den nye loven kan, om effektivt implementert, bli det viktigste verktøyet for styrking av grønn konkurransekraft i Norge. Erfaringene med anbud fra blant annet elferger i Hordaland viser hvordan vektlegging av miljøkrav kan skape helt nye løsninger og eksportnæringer. Forslaget om at det skal bli obligatorisk for offentlige oppdragsgivere å vekte miljø med minst 30 % der dette er mulig er konkret og godt. Per i dag er det ifølge våre kilder ganske unormalt at offentlige oppdragsgivere vekter miljø i det hele tatt, og at selv der miljø nevnes, er det sjelden miljø vektes tyngre enn pris i det endelige valget. Vi støtter derfor forslaget om 30% vekting som hovedregel. Samtidig er vi enige i at det ofte er mer hensiktsmessig å sette miljø som minstekrav snarere enn ett av mange tildelingskriterier. I de tilfellene er det viktig at innkjøper skaffer seg god oversikt over tilgjengelige miljøalternativer, slik at minstekravet ikke blir satt for lavt til at det i praksis åpner for klart bedre miljøløsninger enn det som er standard. Vi mener derfor muligheten til å sette minstekrav bør spesifiseres i selve forskriftsteksten, ikke bare forarbeidene. Dette kan gjøres ved å føye til presiseringen “Miljøkravet kan også stilles som minstekrav eller kvalifiseringskriterie”, før eller etter denne setningen: “Der miljø brukes som tildelingskriterium, bør det minimum vektes 30%. Miljøkompetanse, ansattes trygghet og motivasjon Manglende miljøkompetanse, nettverk og erfaring hos offentlige anskaffere en betydelig barriere for å sette, evaluere og velge løsninger med best mulig miljøprofil. Tidligere studier, blant annet i regi av BI sitt masterprogram for Grønn Vekst, har vist at den enkelte innkjøpers personlige miljøengasjement har hatt svært stor betydning i de tilfellene miljø er vektlagt i offentlige innkjøp hittil. Det er derfor behov for skolering og etablering av miljønettverk blant offentlige innkjøpere der erfaringer kan utveksles med det nye lovverket. Selv etter lovendringen gjennomføres de aller fleste offentlige anbud uten spesifiserte miljøkrav, og er som regel altfor lavt vektet, se blant annet http://www.anbud365.no/avslorende-rapport-tre-av-fire-uten-miljokrav-somtildelingskriterium/ Dersom man virkelig ønsker å sette miljøkrav, må også de ansattes trygghet som innkjøpere styrkes. Etatene må ha ressurser og systemet for å håndtere klager, belønne miljø-anbud internt og forsvare de valg som blir tatt. Uten et slikt system, der det er reelle belønninger for å gjøre en god miljøjobb i tråd med lovverkets intensjon, er det stor fare for at mindre miljøengasjerte ansatte vil fortsette å tilpasse innkjøp og vekting slik at rimeligste anbud uansett vinner, for å slippe mulige problemer i etterkant. En slik innstilling må motarbeides med klare føringer og sikkerhetsnett, slik at det heller blir stilt spørsmål ved valg av et billig alternativ enn et dyrere. Se også anførsel om likeverdig klageadgang lengre ned. Etterprøving Det er også avgjørende at miljøkrav som er satt blir etterprøvd, noe som i liten grad er tilfelle i dag. Mange offentlige aktører har gode kontraktsbestemmelser på dette, men hvordan følges det opp? Hva er konsekvensene for leverandørene dersom oppfølgingen viser avvik? Det er mange private tilbydere som på anbudsstadiet lover gull og grønne skoger om hvor miljøvennlige de er. Men når de kommer til kontraktsperioden så er ikke den private leverandøren like opptatt av dette, og offentlige virksomheter har ofte ikke vilje eller kapasitet til å følge opp. En aktør som ofte har ambisiøse miljøkrav i sine utlysninger, men som tilnærmet aldri kontrollerer om disse miljøkravene blir etterlevd er i ifølge våre kilder blant annet Statens vegvesen. Slik praksis underminerer miljøkravenes effekt og kan bidra til å svekke ordningens legitimitet. Miljøkravene bør også nedfelles i selve kontrakten, ikke bare anbudsdokumentene. Livssyklus Lovteksten omtaler hensyn til livssykluskostnader. Det er bra, og bedre enn kun å fokusere på innkjøpskostnad, men i mange tilfeller er ikke livssykluskost» tilstrekkelig for å sikre lavest mulige miljøbelastning. Innkjøpere bør derfor også kunne legge livssyklusanalyse (LCA) til grunn, der analysen også kan inkludere andre, ikke prissatte miljømessige kvaliteter i større grad. Eksempelvis ved bruk av EPD (Environmental Product Declaration), som etter hvert blir stadig mer utbredt i bl.a. byggebransjen. Dessverre veldig begrenset kompetanse i offentlig sektor på LCA og EPD, og svært utfordrende å gjøre dette på en måte som er tilstrekkelig objektiv, forutberegnelig og etterprøvbar i forhold til kravene i Lov om offentlige anskaffelser, men det bør åpnes for dette i forskriften. Klageadgang Næringsinteressene som har klagerett konsentrerer seg som regel kun om økonomiske hensyn når de klager inn tapte anbud, selv om selvsagt tilbydere med miljømessig sterke anbud også har klagerett. Dette gjør at offentlige innkjøperes frykt for klager og søksmål, både fra overordnete og potensielle leverandører, dersom anbudsrunder blir konkludert på «mindre objektive kriterier» enn pris, kan være en betydelig barriere for å ta reelle hensyn til den nye lovens krav om miljøvekting. Derfor en solid støtte internt. Både gjennom kurs, men også reelle ressurser til å bistå i klagesaker for å skape rettspraksis på miljø-anbudsområdet, viktig om dette skal bli noe av. Klageadgangen er heller ikke tilstrekkelig balansert. Per i dag har verken miljøorganisasjoner eller allmennheten reell klagerett når det gjelder brudd på miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven. Saksbehandlingsgebyrene er i seg selv effektive barrierer mot at miljøvernorganisasjoner og andre skal kunne påklage brudd på miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven §§ 1 og 5. For å bidra til bedre oppfølging av lovens intensjon, men vi det bør tilrettelegges slik at også miljøvernorganisasjoner og andre med rettslig interesse i miljøsaken klage inn brudd på miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven. I dagens regelverk er det så kostbart å klage inn brudd på miljøbestemmelsene, at både privatpersoner og miljøvernorganisasjoner effektivt blir forhindret fra å kunne klage inn brudd på miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven. Dette kan gjøres ved å frita sivilsamfunnsrepresentanter fra saksbehandlingsgebyr, ref § 13: https://lovdata.no/forskrift/2002-11-15-1288/§13. Ettersom slike saker uansett er arbeidskrevende, er det liten grunn til å tro at organet vil bli oversvømmet med irrelevante saker på grunn av dette grepet. Man kunne eventuelt benytte veiledningen fra klageorganer for forbrukersaker: et mindre beløp." https://lovdata.no/lov/2016-06-17-29/§7 Vi mener også det svenske forslaget om plikt til å avvise leverandører som er miljøsyndere bør innlemmes i den norske forskriften, i tråd med målet om å bidra til ansvarlig næringsliv, se http://www.anbud365.no/plikt-til-avvise-leverandorer-som-ermiljosyndere/ Leder for Greenpeace i Norge, [email protected] 90107904
© Copyright 2024