Oslo, 10.02.2017
Høringsuttalelse fra Greenpeace på Ny forskriftsbestemmelse om miljø i
regelverket om offentlige anskaffelser, ref.: 16/2036
Vi viser til høringsdokumenter og takker for anledningen til å kommentere
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ny-forskriftsbestemmelse-i-regelverketom-offentlige-anskaffelser/id2520111/
Forskriften er oppfølging av ny lov om offentlig anskaffelse, der §5 krever at offentlige
innkjøpere «skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere
skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant.»
Ettersom det i Norge gjennomføres offentlige innkjøp for om lag 480 milliarder kroner
hvert år, er dette et svært viktig virkemiddel, både for å redusere det norske
miljøfotavtrykket og for å stimulere til et stadig mer miljøvennlig næringsliv blant
aktørene som er leverandører til offentlig sektor. Den nye loven kan, om effektivt
implementert, bli det viktigste verktøyet for styrking av grønn konkurransekraft i
Norge. Erfaringene med anbud fra blant annet elferger i Hordaland viser hvordan
vektlegging av miljøkrav kan skape helt nye løsninger og eksportnæringer.
Forslaget om at det skal bli obligatorisk for offentlige oppdragsgivere å vekte miljø
med minst 30 % der dette er mulig er konkret og godt. Per i dag er det ifølge våre
kilder ganske unormalt at offentlige oppdragsgivere vekter miljø i det hele tatt, og at
selv der miljø nevnes, er det sjelden miljø vektes tyngre enn pris i det endelige
valget.
Vi støtter derfor forslaget om 30% vekting som hovedregel. Samtidig er vi enige i at
det ofte er mer hensiktsmessig å sette miljø som minstekrav snarere enn ett av
mange tildelingskriterier. I de tilfellene er det viktig at innkjøper skaffer seg god
oversikt over tilgjengelige miljøalternativer, slik at minstekravet ikke blir satt for lavt til
at det i praksis åpner for klart bedre miljøløsninger enn det som er standard.
Vi mener derfor muligheten til å sette minstekrav bør spesifiseres i selve forskriftsteksten, ikke bare forarbeidene. Dette kan gjøres ved å føye til presiseringen
“Miljøkravet kan også stilles som minstekrav eller kvalifiseringskriterie”, før eller etter
denne setningen: “Der miljø brukes som tildelingskriterium, bør det minimum vektes
30%.
Miljøkompetanse, ansattes trygghet og motivasjon
Manglende miljøkompetanse, nettverk og erfaring hos offentlige anskaffere en
betydelig barriere for å sette, evaluere og velge løsninger med best mulig miljøprofil.
Tidligere studier, blant annet i regi av BI sitt masterprogram for Grønn Vekst, har vist
at den enkelte innkjøpers personlige miljøengasjement har hatt svært stor betydning i
de tilfellene miljø er vektlagt i offentlige innkjøp hittil. Det er derfor behov for skolering
og etablering av miljønettverk blant offentlige innkjøpere der erfaringer kan utveksles
med det nye lovverket. Selv etter lovendringen gjennomføres de aller fleste offentlige
anbud uten spesifiserte miljøkrav, og er som regel altfor lavt vektet, se blant annet
http://www.anbud365.no/avslorende-rapport-tre-av-fire-uten-miljokrav-somtildelingskriterium/
Dersom man virkelig ønsker å sette miljøkrav, må også de ansattes trygghet som
innkjøpere styrkes. Etatene må ha ressurser og systemet for å håndtere klager,
belønne miljø-anbud internt og forsvare de valg som blir tatt.
Uten et slikt system, der det er reelle belønninger for å gjøre en god miljøjobb i tråd
med lovverkets intensjon, er det stor fare for at mindre miljøengasjerte ansatte vil
fortsette å tilpasse innkjøp og vekting slik at rimeligste anbud uansett vinner, for å
slippe mulige problemer i etterkant. En slik innstilling må motarbeides med klare
føringer og sikkerhetsnett, slik at det heller blir stilt spørsmål ved valg av et billig
alternativ enn et dyrere.
Se også anførsel om likeverdig klageadgang lengre ned.
Etterprøving
Det er også avgjørende at miljøkrav som er satt blir etterprøvd, noe som i liten grad
er tilfelle i dag. Mange offentlige aktører har gode kontraktsbestemmelser på dette,
men hvordan følges det opp? Hva er konsekvensene for leverandørene dersom
oppfølgingen viser avvik? Det er mange private tilbydere som på anbudsstadiet lover
gull og grønne skoger om hvor miljøvennlige de er. Men når de kommer til
kontraktsperioden så er ikke den private leverandøren like opptatt av dette, og
offentlige virksomheter har ofte ikke vilje eller kapasitet til å følge opp. En aktør som
ofte har ambisiøse miljøkrav i sine utlysninger, men som tilnærmet aldri kontrollerer
om disse miljøkravene blir etterlevd er i ifølge våre kilder blant annet Statens
vegvesen. Slik praksis underminerer miljøkravenes effekt og kan bidra til å svekke
ordningens legitimitet. Miljøkravene bør også nedfelles i selve kontrakten, ikke bare
anbudsdokumentene.
Livssyklus
Lovteksten omtaler hensyn til livssykluskostnader. Det er bra, og bedre enn kun å
fokusere på innkjøpskostnad, men i mange tilfeller er ikke livssykluskost» tilstrekkelig
for å sikre lavest mulige miljøbelastning. Innkjøpere bør derfor også kunne legge
livssyklusanalyse (LCA) til grunn, der analysen også kan inkludere andre, ikke
prissatte miljømessige kvaliteter i større grad. Eksempelvis ved bruk av EPD
(Environmental Product Declaration), som etter hvert blir stadig mer utbredt i bl.a.
byggebransjen. Dessverre veldig begrenset kompetanse i offentlig sektor på LCA og
EPD, og svært utfordrende å gjøre dette på en måte som er tilstrekkelig objektiv,
forutberegnelig og etterprøvbar i forhold til kravene i Lov om offentlige anskaffelser,
men det bør åpnes for dette i forskriften.
Klageadgang
Næringsinteressene som har klagerett konsentrerer seg som regel kun om
økonomiske hensyn når de klager inn tapte anbud, selv om selvsagt tilbydere med
miljømessig sterke anbud også har klagerett.
Dette gjør at offentlige innkjøperes frykt for klager og søksmål, både fra overordnete
og potensielle leverandører, dersom anbudsrunder blir konkludert på «mindre
objektive kriterier» enn pris, kan være en betydelig barriere for å ta reelle hensyn til
den nye lovens krav om miljøvekting. Derfor en solid støtte internt. Både gjennom
kurs, men også reelle ressurser til å bistå i klagesaker for å skape rettspraksis på
miljø-anbudsområdet, viktig om dette skal bli noe av.
Klageadgangen er heller ikke tilstrekkelig balansert. Per i dag har verken miljøorganisasjoner eller allmennheten reell klagerett når det gjelder brudd på miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven. Saksbehandlingsgebyrene er i seg selv effektive
barrierer mot at miljøvernorganisasjoner og andre skal kunne påklage brudd på
miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven §§ 1 og 5.
For å bidra til bedre oppfølging av lovens intensjon, men vi det bør tilrettelegges slik
at også miljøvernorganisasjoner og andre med rettslig interesse i miljøsaken klage
inn brudd på miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven. I dagens regelverk er det så
kostbart å klage inn brudd på miljøbestemmelsene, at både privatpersoner og
miljøvernorganisasjoner effektivt blir forhindret fra å kunne klage inn brudd på
miljøbestemmelsene i anskaffelsesloven. Dette kan gjøres ved å frita sivilsamfunnsrepresentanter fra saksbehandlingsgebyr, ref § 13:
https://lovdata.no/forskrift/2002-11-15-1288/§13. Ettersom slike saker uansett er
arbeidskrevende, er det liten grunn til å tro at organet vil bli oversvømmet med
irrelevante saker på grunn av dette grepet. Man kunne eventuelt benytte
veiledningen fra klageorganer for forbrukersaker: et mindre beløp."
https://lovdata.no/lov/2016-06-17-29/§7
Vi mener også det svenske forslaget om plikt til å avvise leverandører som er
miljøsyndere bør innlemmes i den norske forskriften, i tråd med målet om å bidra til
ansvarlig næringsliv, se http://www.anbud365.no/plikt-til-avvise-leverandorer-som-ermiljosyndere/
Leder for Greenpeace i Norge, [email protected] 90107904