Eksempler på bruk av bestemmelser i FNs konvensjon om barnets
rettigheter (barnekonvensjonen) på barnevernlovens område
Nedenfor følger noen eksempler på hvordan Fylkesmannen i Oslo og Akershus har redegjort
for det rettslige grunnlaget i konkrete tilsynssaker på barnevernlovens område, der
barnevernlovens bestemmelser blant annet forankres i flere av barnekonvensjonens
grunnleggende prinsipper. Avsnittene er utdrag/ direkte sitat fra ulike tilsynssaker. Avsnittene
bygger dermed på ulike faktum og ulike problemstillinger.
Om barnets rett til medvirkning og barnets beste
En særdeles betydningsfull aktivitet i en undersøkelse etter bvl. § 4-3 er samtaler med barnet
eller barna saken gjelder, jf. bvl. §§ 6-3 og 4-1 annet ledd. Bestemmelsene reflekterer
innholdet i barnekonvensjonen artikkel 12 om barnets rett til medvirkning; en artikkel som
utgjør en av konvensjonens grunnleggende prinsipper. Det er kun barnet som kan fortelle noe
direkte om hvordan det har det i den situasjonen det befinner seg i, og barnets stemme og
perspektiv har en sentral plass i barneverntjenestens undersøkelser. Samtaler med barn om
vanskelige tema og i sårbare situasjoner er krevende, både for barnet det gjelder og for den
eller de voksne som skal sørge for at samtalen blir en så god opplevelse for barnet som mulig.
Særskilt kunnskap om, kompetanse i og erfaring med samtaler med barn kan være nødvendig
i mange tilfeller, og man må regne med at det ikke er tilstrekkelig med én samtale (jf. FNs
Barnekomités Generelle Kommentar nr. 12). Barnets rett til medvirkning handler ikke kun om
å la barnet uttale seg. Medvirkning handler også om å gi barnet god og tilpasset informasjon,
slik at barnet reelt sett blir gjort kjent med den konteksten det uttaler seg i, og det temaet det
gis mulighet til å uttale seg om.
Det påhviler ikke kun offentlige instanser å sikre denne sterke rettigheten hos barn; også
foreldre (ibid.) og foreldres representanter har en plikt til å sørge for at barn medvirker i saker
som vedrører barnet, jf. lov om barn og foreldre (barneloven) § 31. I en sak etter
barnevernlovens bestemmelser er det selvfølgelig barneverntjenesten som har den
overordnede plikten til å sikre at barnets stemme får en sentral plass, men det er altså også en
rettighet barn har i relasjon til sine foreldre.
Prinsippet om barnets rett til medvirkning henger uløselig sammen med prinsippet om barnets
beste; barn må selv få uttale seg om hva de mener er best for dem. Hensynet til barnets beste
er også et av barnekonvensjonens fire grunnleggende prinsipper, jf. artikkel 3 nr. 1, og
hensynet til barnets beste utgjør også et av barnevernlovens grunnleggende prinsipper.
Hensynet til barnets beste er dessuten inntatt som en egen bestemmelse i Grunnloven § 104.
Barnets beste skal tre frem og stå i forgrunnen av vurderingene i enhver sak som berører et
barn, jf. Høyesteretts uttalelse i dom inntatt i Rt. 2015 s. 93, og i vurderingen av hva som er
best for et barn må man både ta stilling til generell kunnskap om barns behov, samt til konkret
kunnskap knyttet til barnet saken gjelder. God oversikt over det barnevernfaglige
kunnskapsområdet og generell kunnskap om barn og barns utvikling, herunder kunnskap om
hvordan barn preges av enkelthendelser eller hendelsesforløp samt på hvilken måte relasjoner
og tilknytning har betydning for barnet, er helt nødvendig i vurderingen av hva et barn kan ha
med seg av særskilte behov. Denne kunnskapen må eksplisitt kobles sammen med den
informasjonen man har ervervet vedrørende barnet saken gjelder, og sammenfatningen av
generell og konkret kunnskap må kunne spores i barneverntjenestens valg av handlinger både
i undersøkelse og i vurdering av tiltak.
Om barnevernlovens formål og hensynet til barnets beste
Det følger av barnevernlovens formålsbestemmelse i § 1-1 at barneverntjenesten skal sikre at
barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig
hjelp og omsorg til rett tid. Dette er en overordnet bestemmelse som må operasjonaliseres, og
som dessuten må ses i sammenheng med de sentrale prinsippene barnevernloven bygger på.
Et av disse prinsippene er barnets beste, som også er et av de grunnleggende prinsippene i
barnekonvensjonen, jf. konvensjonens artikkel 3 nr.1. Barneverntjenesten er, som offentlig
myndighet, bundet av de bestemmelsene som fremgår av konvensjonen, jf. Lov om styrking
av menneskerettighetenes stilling (menneskerettsloven – mskr.) § 2.
En ytterligere styrking av prinsippet om barnets beste er nylig gjennomført ved ny
bestemmelse i Grunnloven § 104, der det i annet ledd fremkommer at «ved handlinger og
avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Prinsippet
fremgår dessuten også helt konkret av bestemmelsen i bvl. § 4-1 første ledd; «ved anvendelse
av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til
beste for barnet».
Alt barneverntjenesten foretar seg, alle vurderinger, alle tiltak og all intervensjon må
forankres i vurderinger knyttet til hva som er barnets beste. FNs Barnekomité har i sin
Generelle Kommentar nr. 14 gitt anvisning og retningslinjer knyttet til tolking av barnets
beste, og denne tolkingen og vurderingen må foretas både på et generelt nivå og et konkret
nivå. Barneverntjenesten må blant annet ta i bruk generell kunnskap om hva som regnes som
barnets beste i tilsvarende situasjoner, samt konkret kunnskap om hva som må regnes som
akkurat dette barnets beste i denne situasjonen. Høyesterett viser i sin dom inntatt i Rt. 2015 s.
93 (avsnitt 65) til følgende; «… ved avveiningen av andre interesser skal barnets beste ha stor
vekt, det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal
danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen.»
Til grunn for barneverntjenestens vurdering av hva som må regnes som barnets behov og
barnets beste i en konkret sak, må det ligge grundig gjennomførte utredninger. Bestemmelsen
i bvl. § 4-3 hjemler barneverntjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser av barns
omsorgssituasjon. Barneverntjenestens undersøkelsesaktiviteter må stå i samsvar med graden
av alvor i den bekymringen undersøkelsen har sin forankring i. Den ene siden av dette handler
om at undersøkelsen skal gjennomføres skånsomt som mulig, og at barneverntjenesten ikke
skal gjøre mer enn det som er nødvendig, jf. barnevernlovens grunnleggende prinsipp om
minste inngrep. Dette prinsippet har imidlertid en annen sentral side, nemlig en vurdering
knyttet til proporsjonalitet; barneverntjenesten må sikre at omsorgssituasjonen faktisk blir
tilstrekkelig utredet og undersøkt, i tråd med bekymringens innhold og alvor.
Barneverntjenesten må iverksette det som skal til for å sikre en god nok utredning. En naturlig
tolking av dette leder blant annet til at for de tilfeller der bekymringen er alvorlig, og
barneverntjenesten opplever ikke å komme i en hensiktsmessig posisjon til familien, må det
iverksettes undersøkelsesaktiviteter som kan kompensere for den posisjon barneverntjenesten
selv ikke oppnår. Bruk av sakkyndig er i slike tilfeller et naturlig valg, jf. bvl. § 4-3 fjerde
ledd. I helt konkrete situasjoner kan bruk av sakkyndig også fremstå som påkrevd for å få
belyst situasjonen tilstrekkelig, jf. bvl. § 4-3, jf. fvl. § 17.
Barneverntjenestens valg av tiltak må ha sin forankring i vurderingen av barnets beste, jf. bvl.
§ 4-1 første ledd (se over). Denne vurderingen må samsvare med vurderingen av hvor
mangelfull omsorgssituasjonen vurderes til å være, og hvor alvorlig, omfattende og varig
bristen i barnets umiddelbare omsorgsmiljø vurderes til å være. Rent faktisk betyr dette at for
de tilfeller der barneverntjenesten vurderer at situasjonen kan avhjelpes ved hjelpetiltak, og
barnets særlige behov kan ivaretas ved mindre inngripende tiltak, så fattes vedtak om tiltak
etter bvl. § 4-4. Grensen oppad for iverksettelse av hjelpetiltak er tiltak med hjemmel i
bestemmelser om tvang, så som omsorgsovertakelse etter bvl. § 4-12. For de tilfeller der
barneverntjenesten vurderer at omsorgen er så mangelfull at hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig
for å sikre barnet nødvendig hjelp og omsorg, må barneverntjenesten ta de nødvendige skritt
for å sikre at barnet gis mulighet til å motta hjelp og omsorg ved omsorgsovertakelse.
Barneverntjenesten er den instansen som, med hjemmel i barnevernlovens bestemmelser, har
det overordnede ansvar for å foreta helt konkrete vurderinger knyttet til barns
omsorgssituasjon. Dette ansvaret kan ikke overlates til andre instanser. Andre instanser kan
og må, i konkrete tilfeller, uttale seg og uttrykke sin oppriktige og begrunnede oppfatning,
men barneverntjenesten er allikevel den eneste instansen som har dette klare mandatet som
følger av barnevernlovens bestemmelse i § 1-1. Andre instansers oppfatning må inngå i en
helhetsvurdering, der også barneverntjenestens egne erfaringer og oppfatninger inngår.
Der barneverntjenestens bekymring strekker seg lengre og dypere enn de tilfeller som er ment
å omfattes av bvl. § 4-4 om hjelpetiltak, må barneverntjenesten gjøre det mulig for
fylkesnemnda å behandle spørsmålet om hvorvidt det er påkrevd med mer inngripende tiltak
enn hjelpetiltak for å sikre barnet nødvendig hjelp og omsorg. Det tilligger ikke
barneverntjenestens myndighetsområde å foreta en forhåndsvurdering av hvorvidt et konkret
tilfelle klart svarer til vilkårene for eksempelvis omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten må
ta konsekvensen av sin bekymring, sine vurderinger og sin oppfatning, og fremme sak for
nemnda om den løsningen man vurderer sikrer barnet rett til nødvendig hjelp og omsorg til
rett tid, jf. bvl. § 4-3, jf. bvl. § 1-1, og som sikrer at hensynet til barnets beste realiseres, jf.
bvl. § 4-1 første ledd, jf. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, jf. Grunnloven § 104. Det er opp
til fylkesnemnda å avgjøre om vilkårene for tvangsinngrep i realiteten foreligger.
Mer om barnets rett til medvirkning
Det følger av FNs barnekomités Generelle Kommentar nr. 14 at i vurderingen av hva som er
til et barns beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, skal både generelle og konkrete
momenter løftes frem. Dette innebærer at grunnlagskunnskap om hva som normalt regnes
som bra for barn i tilsvarende situasjoner må kobles sammen med konkret kunnskap om hva
som er bra for barnet saken gjelder. Som vist til ovenfor, vil en del av den konkrete
kunnskapen om hva som er til barnets beste i en aktuell sak komme fra barnet selv. Det følger
av både bvl. § 6-3 og barnekonvensjonen artikkel 12, at barnets mening skal tillegges vekt
etter barnets alder og modenhet. Det er naturlig at jo eldre barnet er, jo mer vekt må barnets
mening tillegges. Å vekte et barns synspunkter riktig kan være en vanskelig øvelse, blant
annet fordi det å sikre barnets rett til å bli hørt ikke automatisk innebærer at man gir barnets
synspunkt avgjørende betydning. Spørsmålet er dermed hvor tung vekt man skal tillegge
barnets mening.
Barnets mening må blant annet avveies mot innholdet i det temaet barnet skal mene noe om.
Et praktisk eksempel i denne sammenhengen er der barnet skal mene noe om innholdet i et
tiltak sammenholdt med barnets behov for sikkerhet og oppfølging. Konkret kan dette bety at
for de tilfeller der et barn er av den oppfatning av at det har behov for lavere grad av
oppfølging og/ eller beskyttelse enn det barneverntjenesten vurderer er nødvendig, vil det
typiske resultatet være at barnets mening ikke vektlegges tungt. I motsatt tilfelle, der barnet
uttrykker at det har behov for tett oppfølging i institusjonsomgivelser med døgnkontinuerlig
oppfølging i trygge og forutsigbare rammer, må man anta at barneverntjenesten ved dette gis
gode grunner for å gi barnets mening tung vekt.
Om barnets rett til liv og optimal utvikling, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 6
(Merknad til oversettelse og forståelse av konvensjonens artikkel 6; jf. engelsk original tekst
«development». Den norske oversettelsen av denne bestemmelsen er ikke presis. «Optimal
utvikling» dekker bedre innholdet i det engelske uttrykket, se blant annet
«Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge», Universitetsforlaget 2016.)
Et tredje grunnleggende prinsipp i barnekonvensjonen, i tillegg til prinsippet om barnets rett
til medvirkning og prinsippet om barnets beste, fremgår av konvensjonens artikkel 6, som
handler om vern av barnets rett til liv og optimal utvikling. I et vidt perspektiv kan dette dreie
seg om barnets rett til optimal tilrettelegging av omgivelser, omsorgsbetingelser og oppvekst;
om alle forhold som berører barnets tilværelse. I et snevrere perspektiv kan dette handle om
forhold som har et skadepotensiale ved seg, der barnets tilværelse er truet og utviklingen
dermed står i fare.
På linje med andre offentlige myndigheter, er barneverntjenesten bundet av
barnekonvensjonens prinsipper og bestemmelser. En barneverntjenestes oppgaver har sin
forankring i blant annet barnevernlovens formålsbestemmelse i § 1-1 første ledd, som viser at
lovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse
og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Vurderinger av hvilke forhold som kan
skade et barns helse og utvikling henger nært sammen med vurderinger knyttet
barnekonvensjonens artikkel 6, og selvsagt også nært sammen med konkrete vurderinger
knyttet til det aktuelle barnet og dets omsorgsbetingelser. Hva som må regnes som nødvendig
hjelp og omsorg, henger dessuten nært sammen med artikkel 3 nr. 1 om hensynet til barnets
beste, og også nært sammen med artikkel 12 – hva mener barnet selv er det beste i den
aktuelle situasjonen. En barneverntjenestes vurderinger, handlinger og tiltak skal alltid være
forsvarlige, jf. bvl. § 1-4. Dette innebærer at barneverntjenesten må forankre sitt arbeid i både
relevante rettslige momenter og i oppdatert, relevant og grundig fagkunnskap.
Barneverntjenestens muligheter for å gjennomføre et barns rettigheter etter konvensjonen så
vel som internrettslige bestemmelser som fremgår av barnevernloven, er mange.
Barneverntjenesten kan selv, aktivt og konkret, sørge for at rettighetene ivaretas. I tillegg
handler barneverntjenestens oppgaver også om å sørge for at andre og riktige instanser får
anledning til å vurdere hva som må regnes som barnets beste, og hva som må regnes som
nødvendig vern av barnets rett til liv og optimal utvikling. I mange tilfeller er det
fylkesnemnda som er riktig instans for disse vurderingene, jf. blant annet bvl. §§ 4-12, 4-24
og 4-25.